1. Bakgrunn

2. Lovens tittel. Innledende bestemmelser

3. Representantenes godtgjøring

4. Dekning av utgifter til reiser

5. Ytelser til representanter som pendler

6. Fratredelsesytelse og omstillingsytelse

7. Sykepenger ved permisjon ut over ett år

8. Sykepenger for fratrådte stortingsrepresentanter

9. Yrkesskadeforsikring. Ytelser til etterlatte ved dødsfall

10. Andre ytelser

11. Representantens opplysningsplikt

12. Behandling av personopplysninger

13. Hjemmel for innhenting av opplysninger

14. Hjemmel for å kreve tilbakebetaling

15. Taushetsplikt for ansatte i Stortingets administrasjon

16. Ikrafttredelsestidspunkt og overgangsregler

Det falt utenfor utvalgets mandat å foreslå bestemmelser om ikrafttredelse og overgangsregler. Presidentskapet viser til Innst. 499 S (2022–2023), der det ble lagt til grunn at ny lov skal tre i kraft etter stortingsvalget i 2025.

Stortingsvalget skal gjennomføres 8. september 2025. Presidentskapet foreslår at loven trer i kraft 1. oktober 2025 og at den nåværende loven oppheves fra samme tidspunkt.

Når det gjelder bestemmelsene i lovens kapittel 6 (som regulerer fratredelsesytelse og omstillingsytelse), er det behov for en særskilt regulering av hva som skal gjelde for de representantene som trer ut av Stortinget etter valget. Innføring av krav om minst to valgperioders ansiennitet for å kunne søke om omstillingsytelse (dagens etterlønn) og reduksjon i lengden på omstillingsytelsen fra tolv til seks måneder representerer innstramminger sammenliknet med den nåværende loven. Hensynet til forutberegnelighet for de representantene som ble valgt inn i 2021 tilsier at strengere regler ikke kan vedtas med virkning for disse. Det samme gjør tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97. Presidentskapet foreslår etter dette en overgangsbestemmelse som regulerer problemstillingen.

Bestemmelsen om sykepenger for representanter som er sykmeldt på tidspunktet de trer ut av Stortinget (§ 20), skal også gjelde for representanter som eventuelt er sykmeldte når de fratrer vervet etter valget i 2025.

17. Økonomiske og administrative konsekvenser av lovforslaget

18. Merknader til lovbestemmelsene

Som det er redegjort for i punkt 1.1, foreslår presidentskapet en ny lov til erstatning for den nåværende loven. Dette til tross for at det materielle innholdet i nåværende lov i stor grad videreføres. Loven har fått en ny systematikk og oppbygning, og språket er modernisert. Loven har også fått enkelte nye bestemmelser, herunder en formålsbestemmelse og en uttrykkelig hjemmel for behandling av personopplysninger.

Til Lovens tittel

Loven endrer tittel fra «Lov om godtgjørelse for stortingsrepresentanter» (stortingsgodtgjørelsesloven) til «Lov om godtgjøring og andre ytelser til stortingsrepresentanter» (representantytelsesloven). Den nye loven regulerer langt flere ytelser enn representantenes faste godtgjøring, og lovens tittel reflekterer dette. Ordet «ytelse» dekker, i tillegg til rene utbetalinger (for eksempel godtgjøring og fratredelsesytelse), også refusjoner (for eksempel for utgifter til reiser) og naturalytelser med økonomisk verdi (for eksempel pendlerbolig).

Til kapittel 1 Innledende bestemmelser

Til § 1 Lovens formål

Bestemmelsen er ny, og gir uttrykk for lovens målsettinger. Den vil være klargjørende for lovens brukere og et hjelpemiddel ved tolkingen av de øvrige reglene i loven. Bestemmelsen kan bidra til at begrunnelsen for ytelsene blir tydeligere i regelverket og i praktiseringen av det.

Gjennom å beskrive lovens formål synliggjøres det at ytelsene til stortingsrepresentantene skal sikre at alle som blir valgt inn får mulighet til å utøve vervet på like vilkår uavhengig av bosted og livssituasjon. I mange situasjoner innebærer det at like tilfeller behandles likt, mens likhet i andre situasjoner oppnås ved å utjevne forskjeller i forutsetningene for å kunne utøve vervet, for eksempel geografisk avstand mellom hjemsted og Stortinget. Ytelsene skal kompensere for kostnader representantene har ved å utføre vervet, men ytelsene skal ikke dekke kostnader representantene også ville hatt uten vervet som folkevalgt. Eksempler på ytelser som dekker særskilte behov hos representantene, er pendlerboliger for representanter som er pendlere og flytter fra andre deler av landet til Oslo. Et eksempel på ytelser som kompenserer for kostnader som følger av vervet, er dekning av reiseutgifter.

Det er også et formål med loven å bidra til at Stortingets administrasjon kan forvalte ytelsene på en god måte. En god forvaltning av ytelsene hviler i stor grad på at representantene gir korrekte opplysninger, jf. forslagets § 28, men det er også viktig at administrasjon har hjemler til å foreta kontroll i forkant av en tildeling (på søknadstidspunktet) og at den kan gjennomføre systematiske kontroller i etterkant av en tildeling. Et annet eksempel er hjemmelen for å kreve tilbakebetaling dersom representanten har fått en ytelse uten å ha krav på den, jf. forslagets § 32.

Til § 2 Definisjoner

Bestemmelsen viderefører den nåværende lovens § 1 tredje og fjerde ledd med noen endringer og tilføyelser.

Første ledd definerer hva en fast møtende vararepresentant er. Bokstav a bygger på definisjonen i nåværende lov § 1 tredje ledd og omfatter vararepresentanter som møter for en stortingsrepresentant som trer ut av Stortinget fordi vedkommende er utnevnt til statsråd, statssekretær eller politisk rådgiver, jf. Grunnloven § 62 andre ledd. Sammenliknet med den nåværende loven er representanter som møter for representanter som «er avgått ved døden» tatt ut av definisjonen. Hvis en representant avgår ved døden, tar vararepresentanten formelt sete som stortingsrepresentant.

Selv om det er sjelden, hender det at representanter «trer ut» av Stortinget for å gjøre tjeneste i departementene, i utenrikstjenesten eller bli medlem av Høyesterett. Bokstav b slår fast at representanter som møter fast for representanter som trer ut av Stortinget fordi de ikke lenger er i kategorien som kan «stille til valg» etter Grunnloven § 62 første ledd, regnes som fast møtende vararepresentanter.

Andre ledd definerer innkalte vararepresentanter til å være vararepresentanter som møter for representanter som er innvilget permisjon. På den måten får definisjonen frem at innvilgelse av permisjon er en forutsetning for å innkalle vararepresentant.

Tredje ledd er nytt sammenliknet med den nåværende loven og definerer begrepet «ytelser». Ytelser kan være rene utbetalinger (for eksempel fast godtgjøring og fratredelsesytelse), men også refusjoner (for eksempel av utgifter til reiser) og naturalytelser med økonomisk verdi (for eksempel pendlerbolig).

Til § 3 Utfyllende retningslinjer

Bestemmelsen gir én felles hjemmel for Stortingets presidentskap til å gi utfyllende retningslinjer om ytelser som reguleres i loven. Den nåværende loven har ingen slik felles hjemmel for retningslinjer, men spesifikke hjemler i de ulike bestemmelsene. Bestemmelsen kan ikke brukes som hjemmel for å gi retningslinjer om ytelser som ikke reguleres i loven, for eksempel naturalytelser som bedriftshelsetjeneste, prioritert barnehageplass, tilgang til digitale nyhetskilder mv. Bestemmelser om slike ytelser kan imidlertid fastsattes i medhold av andre hjemmelsgrunnlag, herunder Stortingets bevilgningsvedtak og Stortingets forretningsorden § 9 a, om at presidentskapet innenfor de rammer som er fastsatt av Stortinget har et overordnet ansvar for administrative saker.

Til § 4 Delegering av beslutningsmyndighet

Presidentskapets generelle hjemmel til å delegere beslutningsmyndighet til direktøren i administrative saker står i Stortingets forretningsorden § 9 a. Samtidig er det fordelaktig at det fremgår direkte av loven at myndighet etter loven kan delegeres. Bestemmelsen er følgelig tatt inn av pedagogiske hensyn. I tråd med Stortingets forretningsorden § 9 b forutsettes det at viktige saker forelegges presidentskapet selv om myndighet er delegert.

Til kapittel 2 Godtgjøring

Til § 5 Stortingets godtgjøringsutvalg

Første ledd viderefører den nåværende lovens § 2 andre ledd.

Lønnskommisjonen ble første gang oppnevnt av Stortinget 21. juni 1996, jf. Innst. S. nr. 282 (1995–1996). I Innst. 524 L (2020–2021) ble det fremmet forslag om å endre lønnskommisjonens navn til «Stortingets godtgjøringsutvalg» i gjeldende stortingsgodtgjørelseslov § 2, i tråd med forslag fra et utvalg som var nedsatt for å utrede felles prinsipper for godtgjøring til politikere på alle forvaltningsnivåer.

Etter første ledd første og andre punktum oppnevner Stortingets presidentskap godtgjøringsutvalgets leder og to andre medlemmer for fire år av gangen. Det fremgår av tredje punktum at utvalget er beslutningsdyktig når alle medlemmer er til stede. Presidentskapet kan med hjemmel i fjerde punktum fastsette nærmere retningslinjer om utvalgets virksomhet.

Andre ledd forplikter utvalget til å vurdere nivået på godtgjøringen årlig, for deretter å legge sin tilråding (forslag) frem for Stortingets presidentskap. Dette fremgår i dag av retningslinjer for Stortingets godtgjøringsutvalg, vedtatt av Stortingets presidentskap 3. juni 2021. Det fremgår av retningslinjene at utvalget skal «begrunne sine beslutninger og herunder rapportere om den relative utviklingen i godtgjørelsene i forhold til det generelle lønnsnivået i Norge». Videre står det at den generelle lønnsutviklingen er den mest relevante indikatoren for vurdering av endring i godtgjøringen, men at utvalget bør ta hensyn til særlige samfunnsmessige utfordringer når det er nødvendig. Utvalget skal i løpet av sin valgperiode rapportere om ordninger og nivå for godtgjøringer i de nordiske landene.

Til § 6 Stortingsrepresentanters godtgjøring

Bestemmelsen viderefører den nåværende lovens § 2 første ledd og § 3.

Grunnloven § 65 andre ledd fastsetter at representantene skal ha godtgjørelse for «deltakelse i Stortinget» og at godtgjørelsen skal bestemmes «ved lov».

Det følger av første ledd første punktum at Stortinget i plenum fastsetter godtgjøringen til stortingsrepresentantene, statsministeren og regjeringens medlemmer. Fastsettelsen skjer etter innstilling fra Stortingets presidentskap på bakgrunn av en årlig innstilling fra Stortingets godtgjøringsutvalg, jf. merknader til forslagets § 5. Godtgjøringen fastsettes etter andre punktum som et årlig beløp.

Etter andre ledd har Stortingets president samme godtgjøring som statsministeren. Det følger av tredje ledd at øvrige representanter i utgangspunktet har lik godtgjøring, men noen representanter har tilleggsverv som gir høyere godtgjøring, jf. forslagets § 8.

Etter fjerde ledd utbetales godtgjøringen med en tolvtedel hver måned. Siden representantene ikke har ferie, får de utbetalt godtgjøring i alle årets tolv måneder. Det samme gjør fast møtende vararepresentanter, jf. andre punktum.

Til § 7 Innkalte vararepresentanters godtgjøring

Bestemmelsen viderefører den nåværende lovens § 4.

Bestemmelsen regulerer de innkalte vararepresentantenes godtgjøring. Med innkalte vararepresentanter menes personer som møter for representanter som er innvilget permisjon, jf. definisjonen i forslagets § 2 andre ledd. Første ledd første punktum slår fast at innkalte vararepresentanter har krav på samme godtgjøring som stortingsrepresentantene for de dagene eller periodene de er innkalt til å møte i Stortinget. I tillegg til godtgjøring for å møte, får de etter andre punktum godtgjøring for nødvendige reisedager som faller utenom de dagene vararepresentanten møter i Stortinget. Vilkåret er at reisen til Stortinget varer mer enn seks timer og at det er nødvendig å reise utenom de dagene vararepresentanten møter i Stortinget. Det er praksis for at det gis godtgjøring for reisedagen når stortingsmøtet varer så lenge at innkalt vararepresentant ikke kan reise hjem, også der reisen ikke varer i seks timer.

Siden vararepresentanter noen ganger forventes å være tilgjengelige for stortingsgruppen også utenom perioder det er møter i plenum, er det hjemmel i andre ledd for at Stortingets presidentskap etter søknad kan bestemme at vedkommende beholder godtgjøringen også i perioder de ikke er innkalt til å møte. Dette kan for eksempel være aktuelt i helger og andre fridager mellom to innkallingsperioder av en viss varighet. Der en vararepresentant har møtt i lengre tid, kan rimelighetsgrunner tale for at han eller hun beholder godtgjøringen i en ferieperiode frem til oppstart i ordinært arbeid. For vararepresentanter som møter for en representant som er innvilget permisjon «inntil videre», vil godtgjøringen som hovedregel løpe til siste møtedag før representanten tar sete igjen. Ved plenumsfrie dager, helg eller ferie rett forut for representantens tilbakekomst, vil vararepresentantens godtgjøring normalt stanses siste møtedag før representanten tar sete.

Etter bokstav a kan en vararepresentant beholde godtgjøringen selv om det ikke er møte i plenum, når han eller hun møter for en representant som må antas å fortsette sitt fravær også etter den aktuelle perioden. Eksempler på situasjoner der det kan være aktuelt å beholde godtgjøringen er under foreldrepermisjoner eller langvarige sykmeldinger. Dette er mindre aktuelt i valgår ettersom Stortinget normalt ikke trer sammen i september.

Etter bokstav b kan en vararepresentant søke om å beholde godtgjøringen ut kalenderåret selv om han eller hun bare er innkalt til og med siste møtedag før jul. For å få innvilget søknaden, må vararepresentanten ha møtt i minst to måneder i sesjonen og ikke hatt annen inntekt i den perioden søknaden gjelder for.

Etter bokstav c kan en vararepresentant søke om å beholde godtgjøringen «i andre særlige tilfeller». Dette alternativet er ment å dekke situasjoner hvor det ellers ville være urimelig å nekte vararepresentanten å beholde godtgjøringen. I rimelighetsvurderingen skal det ikke legges vekt på at vararepresentanten ikke har betalt arbeid å gå tilbake til. Fortsatt godtgjøring skal ikke fungere som en generell kompensasjon for manglende arbeidsinntekt, men kan innvilges hvis det er rimelig at vararepresentanten får godtgjøring utenom den formelle innkallingstiden. Innkalte vararepresentanters adgang til å søke fratredelsesytelse er regulert i forslagets § 25 andre ledd.

Etter tredje ledd blir innkalte vararepresentanters godtgjøring utbetalt minst én gang per måned.

Til § 8 Tilleggsgodtgjøring

Bestemmelsen viderefører den nåværende lovens § 5.

Første ledd gir regler om tilleggsgodtgjøring for første visepresident og for de øvrige visepresidentene.

Andre ledd gir regler om tilleggsgodtgjøring for lederne av Stortingets faste fagkomiteer. Regelen om fungeringstillegg i andre ledd andre punktum er for eksempel aktuell når en komitéleder har permisjon fra Stortinget.

Til § 9 Forskudd på godtgjøring

Bestemmelsen viderefører den nåværende lovens § 6.

Bestemmelsen kommer til anvendelse i «særskilte tilfeller», noe som betyr at representanten må begrunne sin søknad om forskudd på godtgjøring. Vilkårene for innvilgelse og reglene for tilbakebetaling er de samme som for ansatte i staten, det vil si at man skal se hen til de til enhver tid gjeldende reglene i hovedtariffavtalene i staten. Forskuddet skal som hovedregel tilbakebetales med et likt beløp per måned. Tilbakebetalingstiden kan høyst være ett år for forskudd på en måneds godtgjøring, og høyst to år for forskudd på to måneders godtgjøring.

Presidentskapet kan gi Stortingets administrasjon myndighet til å avgjøre saker etter denne bestemmelsen, jf. § 4.

Til § 10 Godtgjøring ved permisjoner

Bestemmelsen viderefører den nåværende lovens § 7, med noen språklige endringer.

Hovedregelen i første ledd innebærer at representanten har rett til å beholde godtgjøringen i 14 dager, uavhengig av permisjonens årsak. Bestemmelsen må ses i sammenheng med permisjonsreglene i Stortingets forretningsorden § 5.

De alternative grunnlagene for å søke om å beholde godtgjøringen ved permisjon ut over 14 dager er listet opp i andre ledd. Opplistingen i bokstav a til d er uttømmende.

Bokstav a gjelder permisjon på grunn av sykdom eller skade, og må ses i sammenheng med bestemmelsen i Stortingets forretningsorden § 5 om at permisjon normalt innvilges ved sykmelding. Kravet til sykmelding gjelder både ved sykdom og ved skade. Bokstav b gjelder permisjon innvilget på bakgrunn av at representanten skal delta på reise som medlem av en delegasjon oppnevnt av Stortinget eller Stortingets presidentskap. Eksempler her er den faste delegasjonen for arktisk parlamentarisk samarbeid og Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE). Et eksempel på oppdrag etter bokstav c er til FNs generalforsamling. Det er fast praksis at delegasjonen til FNs generalforsamling oppnevnes av Kongen i statsråd. Et annet eksempel er der en stortingsrepresentant får permisjon for å delta på kurs i regi av Forsvarets høyskole. Etter bokstav d kan Stortingets presidentskap etter søknad fra representanten bestemme at representanten får beholde godtgjøringen under permisjon innvilget av velferdsgrunner, men det må foreligge et «særlig tilfelle» og godtgjøringen kan kun beholdes i en «tidsavgrenset periode». Dette innebærer at adgangen til å beholde godtgjøringen under velferdspermisjon er snevrere enn ved andre permisjoner. Stortingets forretningsorden § 5 regulerer ikke hva som kan være grunnlag for en velferdspermisjon, men det er over tid etablert en omfattende og fast praksis som tar utgangspunkt i det som gjelder for statsansatte. Det er lang praksis for at representanter beholder godtgjøring helt eller delvis ved velferdspermisjon. Presidentskapet kan likevel avslå slik søknad, noe som for eksempel kan være aktuelt dersom representanten er innvilget permisjon av velferdsgrunner for å sone fengselsstraff på grunn av straffbare forhold mot Stortinget.

Tredje ledd klargjør at reglene i staten gjelder «så langt [de] passer» når representantene beholder godtgjøringen i forbindelse med innvilget foreldre-, svangerskaps-, omsorgs-, adopsjons- og fødselspermisjon, samt permisjon ved barns og barnepassers sykdom. Bestemmelsen er noe endret sammenliknet med den nåværende lovens § 7 fjerde ledd. For det første er foreldrepermisjon tatt med i opplistingen av hvilke permisjoner som gir rett til å beholde godtgjøringen. For det andre er de direkte henvisningene til folketrygdloven kapittel 14, arbeidsmiljøloven kapittel 12 og reglene i Hovedtariffavtalen erstattet med en generell henvisning til at representantene har rett til å beholde godtgjøringen etter tilsvarende regler som for ansatte i staten, så langt de passer. Begrunnelsen for dette er at de tre regelsettene ikke er likelydende og at de regulerer ordninger som ikke fullt ut er forenlige med vervet som stortingsrepresentant, for eksempel ammepermisjon og gradert uttak av foreldrepenger med delvis permisjon og delvis arbeid. At reglene gjelder så langt de passer, innebærer at det må vurderes konkret hvilke deler av regelverket for ansatte i staten som er anvendelige, og hvilke som ikke er forenlige med vervet. Dette gjelder også for innkalte vararepresentanter i den perioden de er innkalt for.

Til kapittel 3 Dekning av utgifter til reiser

Til § 11 Definisjon av reisetyper

Bestemmelsen er ny. Formålet med bestemmelsen er å definere de ulike reisetypene som stortingsrepresentanter kan få dekket utgifter til. I bestemmelsen defineres reisetypene «tjenestereiser», «arbeidsreiser», «pendlerreiser» og «familiereiser». Terminologien for besøksreiser for representantenes familie er endret til «familiereiser». Bakgrunnen er at begrepet «besøksreiser» kan forveksles med pendlerreiser, som i skattelovgivningen omtales som «besøksreiser til hjemmet for pendlere».

Det kan ikke utledes rettigheter til utgiftsdekning direkte av definisjonene, da rettighetene knyttet til reisene fremgår av egne bestemmelser.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i innstillingens punkt 4.3 under «Definisjon av reisetyper i loven».

Til § 12 Generelt om reiser

Bestemmelsen viderefører den nåværende lovens § 8, med noen endringer. Bestemmelsen oppstiller krav som gjelder for alle reisetyper.

Se nærmere omtale i innstillingens punkt 4.3 under «Generelt om reiser».

Overskriften endres fra «generelt om reiseutgifter» til «generelt om reiser», for å synliggjøre at bestemmelsen gjelder mer enn utgifter.

I første ledd første punktum er det presisert at alle reiser som skal dekkes av Stortinget, må ha sammenheng med utøvelsen av vervet som representant. Dette er en lovfesting av praksis som i dag følges for alle typer reiser, men som bare er direkte lovregulert i bestemmelsen om tjenestereiser.

I første ledd andre punktum fremgår det at representantene skal dokumentere at reisen har sammenheng med vervet. Bestemmelsen erstatter dagens retningslinje for reisedekning § 2 andre ledd, vedtatt av Stortingets presidentskap 15. november 2018. Det fremgår der at «Reiser skal dokumenteres så langt det lar seg gjøre. Der dokumentasjon ikke kan fremskaffes redegjøres det for årsak til dette i reiseregningen». Formålet med å kreve dokumentasjon er at Stortingets administrasjon skal kunne etterprøve formålet med reisen og at reisen faktisk er gjennomført. Representanten kan dokumentere reisen med program, invitasjon, kontaktinformasjon eller lignende, se merknadene til forslagets § 13 andre ledd om tjenestereiser.

For å dokumentere at pendlerreiser har sammenheng med vervet, er det tilstrekkelig å skrive i reiseregningen at reise mellom hjemsted og Oslo er i forbindelse med pendling. I plenumsfrie perioder må det imidlertid fremgå av reiseregningen at oppholdet i Oslo er relatert til vervet.

I andre ledd første punktum videreføres den nåværende lovens § 8 tredje ledd om at representanten – for å få dekket reisekostnader – må levere reiseregning snarest mulig etter at reisen er gjennomført. Et hovedhensyn bak denne regelen er å sikre en best mulig flyt og effektivitet i reiseoppgjørene til representantene, men bestemmelsen har også til formål å gi grunnlag for riktig innberetning til skattemyndighetene, samt å ivareta mer overordnede budsjetthensyn. Skatteregelverket oppstiller krav til reiseregning ved utgiftsrefusjon, blant annet at det skal opplyses om reisens tid og sted samt dokumentasjon av utgifter. Det følger av statens reiseavtaler at billigste reisemåte med offentlig kommunikasjon ikke trenger dokumentasjon.

Kravet i andre ledd andre punktum om at reiseregning skal leveres innen tre måneder er en innstramming sammenliknet med gjeldende rett. Kravet gjelder bare der Stortinget helt eller delvis har dekket kostnader direkte, for eksempel der Stortinget har dekket enkelte utlegg, slik som fly- og togreiser. Inntil utlegg som er betalt av Stortinget er dokumentert med innlevert reiseregning, har den enkelte representanten i realiteten utestående gjeld til Stortinget. Formålet med innstramningen er å sikre at direkte utlegg gjøres opp raskt, siden det kan være krevende å dokumentere og saksbehandle slike saker langt tilbake i tid. Dersom reiseregning for slike kostnader ikke leveres, kan Stortinget kreve trekk i fremtidige ytelser, jf. forslagets § 32. Straks dokumentasjon/reiseregning er registrert og godkjent, refunderes beløpet.

Tredje ledd slår fast at reiser etter en samlet vurdering skal foretas på den for Stortinget hurtigste, rimeligste og mest miljøvennlige måten så langt dette er forenlig med en effektiv og forsvarlig gjennomføring av reisen. Denne ordlyden er inspirert av ordlyden i statens reiseavtaler. Bestemmelsen innebærer at det ikke kun er kostnadseffektiviteten for Stortinget som vil være gjenstand for vurdering, men at det også kan tas hensyn til en effektiv og forsvarlig gjennomføring av reisen for representanten. Tredje ledd representerer også et rettslig grunnlag for at representantene kan ta miljøhensyn når de bestiller og gjennomfører reiser. I retningslinjer til bestemmelsen kan det gis utfyllende bestemmelser, for eksempel om at eventuelle merkostnader må stå i et rimelig forhold til miljøgevinsten. Retningslinjene kan også presisere at det kan tillates en høyere merkostnad dersom miljøgevinsten er høy. Hvis vektlegging av miljøhensyn gir merkostnader, må representanten etter andre punktum redegjøre for dette i reiseregningen.

Til § 13 Tjenestereiser

Tjenestereiser er i forslagets § 11 første ledd definert til å være «reiser som representantene gjennomfører som ledd i utøvelsen av vervet», og det er presisert at arbeidsreiser og pendlerreiser ikke regnes som tjenestereiser.

Bestemmelsen gir de overordnede reglene for dekning av reiseutgifter for representanter som foretar tjenestereiser i sammenheng med utøvelsen av stortingsvervet, innenlands og utenlands. Det presiseres i første ledd at utgifter som kan dekkes følger av bestemmelsene gitt i eller i medhold av loven. Presidentskapet har hjemmel i forslagets § 3 til å gi retningslinjer om reisedekning som utfyller lovens bestemmelser.

Tjenestereiser avgrenses mot reiser som hovedsakelig er av privat art eller som ikke har sammenheng med vervet som stortingsrepresentant. Det må foretas en konkret vurdering av om en reise er en tjenestereise i hvert enkelt tilfelle. Reiser som ikke dekkes av Stortinget som tjenestereiser, kan eksempelvis være reiser i forbindelse med verv som representanten ikke har i kraft av å være stortingsrepresentant, slik som styreverv vedkommende har hatt siden før han eller hun ble stortingsrepresentant.

Hvis en tjenestereise skal dekkes av Stortinget, må representanten dokumentere at reisens formål og innhold i hovedsak er tjenesterelatert, jf. andre ledd. Administrasjonen foretar en helhetsvurdering av hvorvidt det er dokumentert at reisen er tjenesterelatert. Representanten kan for eksempel dokumentere formålet med reisen med program, invitasjon, e-post eller SMS, dersom dette er egnet til å beskrive tjenesteoppdraget.

Dersom det ikke er mulig å legge ved dokumentasjon, skal det oppgis kontaktperson og kontaktinformasjon. Der det helt unntaksvis ikke kan legges ved dokumentasjon om oppdraget, skal det redegjøres for årsaken til dette i reiseregningen. Dette kan for eksempel være aktuelt i situasjoner der oppdraget knytter seg til gradert informasjon eller er strengt konfidensielt. Stortingets administrasjon kontrollerer om reisen oppfyller vilkårene i lov og retningslinjer. Den enkelte representant bekrefter ved innsending av reiseregning at reisen er av en slik art at den gir rett til utgiftsdekning.

Tredje ledd viderefører at det på utenlandsreiser bare kan kreves dekning for legitimerte utgifter til overnatting. For å få dekket overnattingsutgifter i utlandet, må representanten vedlegge originalbilag fra overnattingsstedet eller reisebyrå. Hvis originalbilag har gått tapt, må det dokumenteres på annen måte hvilken utgift man har hatt.

I fjerde ledd videreføres dagens bestemmelse om at reiser utenlands skal være godkjent. I første punktum slås det fast at tjenestereiser utenlands i forbindelse med de faste parlamentarikerdelegasjonenes virksomheter, skal være godkjent av delegasjonslederen. I andre punktum fremkommer det at andre tjenestereiser utenlands skal være godkjent av Stortingets presidentskap. Den største kategorien av andre tjenestereiser utenlands, er komitéreiser. Det følger av Stortingets forretningsorden § 28 at komitéreiser forutsetter presidentskapets samtykke. En annen type reiser er der enkeltrepresentanter ønsker å reise alene eller i mindre grupper. Det følger imidlertid av lang og fast praksis at utenlandsreiser som ikke faller inn under Stortingets etablerte virksomhet, offisielle delegasjoner, komitereiser eller delegasjonsreiser, i utgangspunktet ikke dekkes av Stortinget. Presidentskapet har unntaksvis og i særlige tilfeller gitt samtykke til dekning av utenlandsreiser der representanten er invitert i kraft av et særlig verv, og reisen/arrangementet er ansett som relevant for komiteen eller Stortinget. Eksempler på dette har særlig omfattet presidentskapets medlemmer og komitéledere.

I femte ledd første punktum videreføres bestemmelsen om at reiseutgifter til ledsagere som hovedregel ikke dekkes. Stortingets presidentskap kan etter søknad beslutte at slike utgifter likevel kan dekkes helt eller delvis når det er nødvendig at ledsageren er med. Etter dagens praksis kan presidentskapet innvilge søknad om dekning av reiseutgifter for ledsager, først og fremst til medlem av Stortingets presidentskap, når representanten har fått invitasjon, med ledsager, til å besøke en annen stat eller delta i møte i internasjonal regi. Dette kan også omfatte reiser i forbindelse med arrangement av større betydning utenlands eller innenlands, slik som middag med et statsoverhode eller regjering og Nobelmiddag. Videre når Stortinget eller et av Stortingets organer er vert for en gjest som er invitert med ledsager. Ledsager på tjenestereiser kan også være nødvendig for representanter med funksjonsnedsettelse som har behov for assistanse for å kunne gjennomføre reisen.

Det er kun faktiske utgifter som dekkes, og det gis ikke kompensasjon for tapt arbeidsinntekt for ledsager.

I sjette ledd videreføres bestemmelsen om at representanter som må ha barn under ett år med på reisen, kan få dekket nødvendige merutgifter til barnetilsyn eller reise- og oppholdsutgifter for én barnepasser. Det er en forutsetning at reisen er nødvendig for at representanten skal kunne utføre sine kjerneoppgaver som stortingsrepresentant. Stortingets presidentskap beslutter i så fall at slike utgifter dekkes. Dersom det foreligger særlige grunner, kan tilsvarende utgifter dekkes selv om barnet er over ett år. Tapt arbeidsinntekt for ledsager dekkes ikke.

Representantenes reiseutgifter for å delta i gravferd, det vil si begravelser eller bisettelser og minnestund, dekkes som tjenestereise, jf. sjuende ledd. Representantene må selv vurdere om deltakelse har tilknytning til vervet som stortingsrepresentant, og dette anses bekreftet ved innsending av reiseregning.

Dagens bestemmelse om at det kan gis forskudd på utgifter til tjenestereiser etter tilsvarende regler som for ansatte i staten, videreføres i åttende ledd. Stortingets administrasjon har myndighet til å innvilge slikt reiseforskudd.

Presidentskapets merknader er omtalt i punkt 4.3 under «Tjenestereiser».

Til § 14 Arbeidsreiser

Arbeidsreiser er i forslagets § 11 andre ledd definert til å være «representantenes reiser mellom hjemsted eller pendlerbolig og Stortinget».

Den nåværende lovens § 10 gjelder både arbeidsreiser og pendlerreiser. Disse to typene reiser reguleres i lovforslaget i to ulike bestemmelser, slik at dagens § 10 første, andre, femte og sjette ledd videreføres her. For pendlerreiser vises det til merknadene til forslagets § 17.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i innstillingens punkt 4.3 under «Arbeidsreiser».

Overskriften endres fra «utgifter i forbindelse med fravær fra hjemmet» til «arbeidsreiser» for å tydeliggjøre hva bestemmelsen regulerer.

I første ledd slås det fast at Stortinget anses som fast arbeidssted for representantene. Hovedregelen etter andre punktum er at utgifter til reiser mellom Stortinget og hjemsted eller en pendlerbolig ikke dekkes. Dette er privatreiser, som representantene må dekke selv.

Representanter som har sitt hjemsted mer enn 40 kilometer fra Stortinget, får dekket reisekostnader til og fra Stortinget ved tiltredelse og fratredelse og ved sesjonsåpning og sesjonsavslutning, jf. andre ledd.

I tredje ledd er det presisert at ved sykdom eller skade kan representantene få dekket særlige utgifter til transport til og fra Stortinget. For slik utgiftsdekning kreves det at sykdommen eller skaden er dokumentert. Dette vil først og fremst være aktuelt dersom representanten ville ha blitt sykmeldt dersom vedkommende ikke hadde fått slik transport. Bestemmelsen vil i hovedsak gjelde ved skader i støtte- og bevegelsesorganene (bruddskader), det vil si i situasjoner der representanten kan utøve sitt verv hvis for eksempel utgifter til drosje blir dekket. Det vil bare være aktuelt med dekning av utgifter som overstiger representantens ordinære utgifter til transport til og fra Stortinget. Stortingets presidentskap kan delegere beslutningsmyndighet til Stortingets administrasjon, jf. forslagets § 4.

I fjerde ledd videreføres bestemmelsen om at representantene, ved permisjon på grunn av sykdom, skade eller velferdsgrunner, kan få dekket reiseutgifter for én reise fra Stortinget eller pendlerbolig til hjemsted eller annet innenlands oppholdssted og derfra tilbake til Stortinget igjen. Annet innenlands oppholdssted kan være et behandlings- eller rekreasjonssted eller et annet sted representanten oppholder seg i forbindelse med permisjonen.

Det følger av forslagets § 3 at Stortingets presidentskap kan gi utfyllende retningslinjer om ytelsene som reguleres i loven. Av pedagogiske årsaker presiseres det likevel i femte ledd at det kan dekkes utgifter til andre arbeidsreiser enn unntakene som fremgår av loven, der det er fastsatt av presidentskapet i retningslinjer. I dag er det i retningslinjene gitt unntak fra hovedregelen slik at utgifter til arbeidsreiser likevel kan dekkes ved sene møter, hasteinnkalling til møter som ledd i den parlamentariske virksomheten eller når reisen skyldes ekstraordinære forhold i arbeidet.

I sjette ledd videreføres dagens bestemmelse om at ved bruk av egen bil dekkes kilometergodtgjøring etter satsene for tjenestereiser i staten.

Til § 15 Familiereiser

Familiereiser er i forslagets § 11 fjerde ledd definert til å være «reiser mellom hjemsted og Oslo for representantenes familiemedlemmer».

Bestemmelsen viderefører den nåværende lovens § 12 med enkelte mindre endringer.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i innstillingens punkt 4.3.

Overskriften endres fra «utgifter til besøksreiser for representantens familie» til «familiereiser». Formålet med familiereisene er at familie skal kunne besøke representanten i Oslo. Reise dekket til Oslo skal ikke inngå som en del av en privat reise til et annet sted innen- eller utenlands.

I bestemmelsens første ledd første punktum videreføres ordningen med at representanter kan få dekket utgifter til reise mellom representantens hjemsted og Oslo for hustandsmedlemmer. Hvem som regnes som husstandsmedlemmer, går frem av første ledd andre punktum. Av første ledd tredje punktum går det frem at også barn som har et annet bosted enn representanten, kan få dekket utgifter til reise mellom barnets hjemsted og Oslo. Aldersgrensen for barn det dekkes reiseutgifter for, endres fra «under 18 år» i den nåværende loven, til «kalenderåret barnet fyller 18 år». Aldersgrensen gjelder både for barn som er husstandsmedlemmer og egne barn med annet bosted. Endringen gjøres for å harmonisere aldersgrensen med øvrige aldersgrenser i loven.

I andre ledd første punktum videreføres bestemmelsen om at inntil to familiereiser per berettiget person per år dekkes. Kravet til avstand mellom representantens hjemsted og Oslo for rett til reisedekning er 40 kilometer. I andre punktum videreføres bestemmelsen om at representanter som har omsorg for barn alene, kan få dekket reiseutgifter for ledsager for barnet. Aldersgrensen for barnet endres fra «inntil det fyller tolv år» til «til og med kalenderåret barnet fyller tolv år».

I bestemmelsens tredje ledd endres perioden for beregning av møtetid for at innkalte vararepresentanter skal få rett til dekning av familiereiser fra «seks måneder eller mer i løpet av et kalenderår» til «seks måneder eller mer i løpet av tolv måneder». En slik periode ivaretar formålet med bestemmelsen bedre, da vilkår knyttet til kalenderår kan få uheldige utslag.

For alle reiser etter bestemmelsen dekkes bare direkte reiseutgifter, ikke utgifter til kost og overnatting.

Til kapittel 4 Ytelser til representanter som pendler

Til § 16 Pendlerboliger

Bestemmelsen regulerer vilkårene for tildeling av Stortingets pendlerboliger. Første ledd fastsetter hovedvilkåret, og angir at tildeling av pendlerbolig forutsetter at representanten har skattemessig bosted etter særregelen for stortingsrepresentanter mv. i skatteloven § 3-5. Det innebærer at representanten må oppfylle de ulike kravene i skatteloven § 3-5 om minst 40 kilometers avstand til Stortinget, om «fullverdig bolig» og om å disponere boligen gjennom et reelt eie- eller leieforhold på alminnelige vilkår. Vilkåret om skattemessig bosted innebærer også at den nærmere reguleringen i forskrift til skatteloven vil være avgjørende for om en representant vil kunne tildeles pendlerbolig, for eksempel når det gjelder adgangen til utleie av boligen på hjemstedet, og muligheten til å kunne tildeles pendlerbolig etter å ha flyttet ut av Oslo-området under stortingsperioden.

Vilkårene etter skatteloven § 3-5 må være oppfylt både når det søkes om pendlerbolig og i perioden pendlerboligen disponeres. Dersom en representant i løpet av perioden ikke lenger oppfyller vilkårene om skattemessig bosted, vil en tildelt pendlerbolig kunne trekkes tilbake. Se også her merknaden til § 32 om krav om tilbakebetaling av urettmessige ytelser. Hvorvidt vilkårene etter skatteloven § 3-5 er oppfylt, vil avgjøres av skattemyndighetene, og om nødvendig må den enkelte representant avklare eventuelle tvilsspørsmål knyttet til oppfyllelse av vilkårene med disse.

Det følger av første punktum at presidentskapet etter søknad «kan» tildele representanter pendlerbolig, og pendlerbolig vil som hovedregel bli tildelt når vilkårene er oppfylt. Vilkåret innebærer imidlertid at representanter ikke har et rettskrav på pendlerbolig. I særlige tilfeller vil en søknad kunne avslås selv om grunnvilkåret om skattemessig bosted er oppfylt, for eksempel der ordningens formål og omgåelseshensyn tilsier dette.

Andre ledd viderefører tidligere vilkår om at en representant som disponerer annen bolig innenfor avstandskravet, ikke kan tildeles pendlerbolig. I slike tilfeller vil ikke representanten ha et reelt behov for pendlerbolig. Andre og tredje punktum presiserer når en representant anses for å disponere en annen bolig. Dette til være tilfelle der en representant gjennom et eie- eller leieforhold står fritt til daglig å bruke hele eller deler av boligen. Også boformer som eksempelvis leie av rom i et bofellesskap vil dermed være til hinder for å kunne bli tildelt pendlerbolig. Hvis representantens bolig er leid ut når det søkes om pendlerbolig, kan representanten tildeles pendlerbolig, jf. andre punktum. Etter fjerde punktum kan presidentskapet i særlige tilfeller gjøre unntak fra kravet om at leieforholdet må være etablert på søknadstidspunktet. Denne unntaksadgangen er ment å fange opp særlige situasjoner, som at en representant etter å ha blitt tildelt pendlerbolig, arver en bolig som ligger innenfor avstandskravet.

Etter tredje ledd kan presidentskapet stille nærmere vilkår for disponering av pendlerbolig. Slike vilkår vil eksempelvis kunne omfatte krav til representantens rapportering av hvordan pendlerboligen er benyttet, forbud mot å låne ut eller leie ut pendlerboligen og regler om utflytting.

Til § 17 Pendlerreiser

Den nåværende lovens § 10 gjelder både pendlerreiser og arbeidsreiser. Disse to typene reiser skilles i to ulike bestemmelser slik at dagens § 10 tredje og fjerde ledd videreføres her. Avstandskravet mellom representantens hjemsted og Stortinget er 40 km i kjørelengde. For arbeidsreiser vises det til merknadene til § 14.

Første ledd regulerer pendlerreiser og viderefører stortingsgodtgjørelsesloven § 10 tredje ledd. Representanter som har sitt hjemsted mer enn 40 kilometers kjørelengde fra Stortinget, kan få dekket utgifter til reise til og fra Stortinget eller pendlerboligen og representantens hjemsted inntil én gang per uke. Det er bare reiseutgifter som dekkes. Det innebærer at det ikke dekkes utgifter til kost.

Det er et vilkår for å få dekket utgifter til pendlerreiser at representanten har pendlerbolig (fra Stortinget eller privat). Representanter som har sitt hjemsted mer enn 40 kilometer fra Stortinget, men som velger å ikke ha pendlerbolig har ikke krav på utgiftsdekning etter bestemmelsen. Disse representantenes reiser til Stortinget omfattes av § 14 om arbeidsreiser. Dette innebærer ingen realitetsendring av dagens praksis.

Etter første ledd andre punktum får representanter med barn under 18 år som bor på hjemstedet, dekket utgifter til inntil én ekstra hjemreise per uke. Den ekstra pendlerreisen dekkes til og med det kalenderåret barnet fyller 18 år.

Det er tatt inn et nytt tredje punktum som åpner for at det i særlige tilfeller kan gjøres unntak fra aldersgrensen. Eksempler på slike tilfeller kan være særlige omsorgsoppgaver eller alvorlig sykdom i hjemmet. Bestemmelsen tilrettelegger for at representanter med særlige behov kan være til stede i hjemmet, men også for at søknader om å få innvilget permisjon fra vervet kan unngås.

I første ledd fjerde punktum videreføres bestemmelsen om at innkalte vararepresentanter som er innkalt for en kortere periode enn en hel uke, ikke får dekket pendlerreiser.

Bestemmelsen om ytterlige en pendlereise i uker med helligdag på tirsdag onsdag eller torsdag videreføres i andre ledd. Representanter som allerede har rett til to pendlerreiser per uke på grunn av barn under 18 år, får ikke ytterligere pendlerreise i uker med helligdag.

I tredje ledd videreføres at Stortingets presidentskap i særlige kan tilfeller utvide antall pendlerreiser per uke. Koronapandemien viste at det kan oppstå helt særegne situasjoner hvor det er behov for ytterligere fleksibilitet og utvidelse av antall pendlerreiser.

I fjerde ledd er det presisert at lovens bestemmelser om reisedekning også gjelder pendlerreiser så langt det passer. Det følger av § 14 (arbeidsreiser) sjette ledd at det ved bruk av egen bil dekkes kilometergodtgjøring etter satsene for tjenestereiser i staten.

Se punkt 5.3 for presidentskapets merknader til bestemmelsen.

Til § 18 Utgifter til flytting

Bestemmelsen viderefører og utvider den nåværende lovens § 11.

Bestemmelsens første ledd fastslår at representanter kan få dekket nødvendige utgifter til flytting. Det dekkes flytteutgifter én gang mellom hjemsted og pendlerbolig og én gang mellom pendlerbolig og hjemsted. Antallet flyttinger som dekkes gjelder den sammenhengende perioden en representant er innvalgt, og ikke per valgperiode. Det er ikke et vilkår at flyttingen skjer til en av Stortingets pendlerboliger.

At Stortingets pendlerboliger er møblerte, får følger for hvilke utgifter som kan anses «nødvendige». Det som dekkes, er utgifter til et normalt flyttevolum for pendlere. Utgifter til flytting fra kontoret på Stortinget dekkes ikke.

Bestemmelsen er utvidet geografisk slik at det ikke kun dekkes flytteutgifter til pendlerbolig i Oslo kommune. Pendlerboligen må ligge innenfor en avstand på 40 kilometers kjørelengde fra Stortinget.

Andre ledd slår fast at innkalte vararepresentanter ikke får dekket flyttekostnader.

I tredje ledd fremgår det at kostnader ved flytting mellom pendlerboliger som hovedregel ikke dekkes av Stortinget. Dersom representanten må bytte pendlerbolig etter krav fra Stortinget, for eksempel på grunn av rehabilitering, bekoster imidlertid Stortinget flytteutgifter.

Se punkt 5.3 for presidentskapets merknader til bestemmelsen.

Til kapittel 5 Andre ytelser

Til § 19 Feriepenger til innkalte og fast møtende vararepresentanter

Bestemmelsen viderefører den nåværende lovens § 14.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i innstillingens punkt 10.1.

Første ledd fastslår at innkalte vararepresentanter og fast møtende vararepresentanter som trer ut av Stortinget mellom 1. januar og 30. juni, får feriepenger på siste ordinære utbetalingsdag før Stortingets forhandlinger avbrytes i juni og at feriepengene gis etter satsene som gjelder for ansatte i staten. Feriepengene er for tiden tolv prosent av opptjent feriepengegrunnlag siste år. Feriepengene beregnes på grunnlag av den mottatte godtgjøringen i det foregående kalenderåret.

Stortinget vedtok 28. november 2023 på bakgrunn av Innst. 39 L (2023–2024) fra Stortingets presidentskap om lov om endringer i stortingsgodtgjørelsesloven (avvikling av ordningen med pendlerdiett og ordningen med feriepenger for avtroppende representanter) å oppheve ordningen med feriepenger for faste stortingsrepresentanter som trer ut av Stortinget etter valg og fast møtende vararepresentanter som trer ut mellom 1. juli og 31. desember. Begrunnelsen for endringen var at disse representantene først mottok godtgjøring i tolv måneder og deretter feriepenger beregnet på grunnlag av godtgjøring for det samme året.

Andre ledd regulerer tilfeller der valgte stortingsrepresentanter trer ut av Stortinget utenom valg, eller innvilges permisjon ut valgperioden. Bestemmelsen brukes i praksis sjelden, men for slike tilfeller gjelder de samme regler som for fast møtende vararepresentanter som trer ut av Stortinget.

Tredje ledd gjelder for innkalte vararepresentanter som etter beslutning av Stortingets presidentskap beholder godtgjøringen i perioden etter at Stortinget har avbrutt forhandlingene i juni, jf. forslagets § 7 andre ledd. Disse mottar først feriepenger i januar påfølgende år, ettersom de mottar alminnelig godtgjøring i denne perioden. Feriepengegrunnlaget beregnes på grunnlag av godtgjøringen utbetalt i siste kalenderår, inkludert eventuell fratredelsesytelse.

Stortingsrepresentanter som trer inn i regjeringen, har ifølge fjerde ledd ikke krav på feriepenger.

Til § 20 Sykepenger til fratrådte stortingsrepresentanter

Bestemmelsen er ny og første ledd første punktum gir Stortingets presidentskap hjemmel til å innvilge sykepenger til fratrådte stortingsrepresentanter og fast møtende vararepresentanter som er sykmeldte på tidspunktet de trer ut av Stortinget etter valg. Av bestemmelsens første ledd andre punktum fremgår det at tilsvarende gjelder for fast møtende vararepresentanter som trer ut av Stortinget i løpet av en valgperiode.

Bestemmelsen regulerer ikke forholdet mellom den fratrådte representanten og Nav. Stortinget skal, i likhet med det som gjelder for stortingsrepresentanter som er sykmeldt under vervet, heller ikke kreve refusjon fra Nav for fratrådte stortingsrepresentanter som gis rett til sykepenger fra Stortinget.

Bakgrunnen for bestemmelsen er at stortingsrepresentanter som er sykmeldt på tidspunktet de trer ut av Stortinget normalt ikke vil ha rett til sykepenger etter folketrygdloven. Det vises til nærmere redegjørelse i innstillingens punkt 8.1. Formålet med bestemmelsen er å være en sikkerhetsventil i slike tilfeller.

Det fremgår av bestemmelsens ordlyd at Stortingets presidentskap «kan» innvilge sykepenger. Det innebærer at bestemmelsen ikke gir representantene noe rettskrav på sykepenger selv om arbeidsuførheten er dokumentert, og det vil følgelig være opp til presidentskapets skjønn å vurdere om det er rimelig å innvilge sykepenger fra Stortinget.

Stortingets administrasjon forbereder søknader til presidentskapet, og må vurdere bestemmelsene om rett til sykepenger i folketrygdloven og hovedtariffavtalene i staten når det vurderes hvorvidt sykepenger bør innvilges, hvor lenge ytelsen kan gis samt nivået på ytelsen.

I andre ledd første punktum fremgår det at sykepenger skal gis etter tilsvarende regler som for ansatte i staten så langt det passer. Folketrygdloven og hovedtariffavtalene i staten har bestemmelser om maksimalt antall dager sykepenger som kan innvilges. Etter hovedtariffavtalene gjelder rett til full lønn under sykdom i inntil 49 uker og fem kalenderdager, jf. hovedtariffavtalene § 18. Arbeidsgiverperioden på 16 kalenderdager kommer i tillegg. Når arbeidstakeren har hatt lønn under sykdom i til sammen 49 uker og fem kalenderdager i løpet av de siste tre årene, opphører retten til lønn under sykdom. I søknad til presidentskapet må det fremgå hvor mange dager representanten har mottatt ytelser fra Stortinget under sykdom.

En særskilt problemstilling når det gjelder beregning av antall sykedager for stortingsrepresentanter, knytter seg til den parlamentariske virksomheten. Etter praksis i Stortinget knyttes permisjoner til plenumssesjonene i Stortinget. Dette gjelder også for sykepermisjoner. I tidsrommet mellom den tredje fredagen i juni og den siste hverdagen i september er det i utgangspunktet ingen møter i plenum, og representantene søker normalt ikke om sykepermisjon i dette tidsrommet. Forhandlingene i Stortinget avbrytes etter Stortingets forretningsorden § 37 senest den tredje fredagen i juni, og i valgår avsluttes forhandlingene da. En representant som har hatt permisjon grunnet sykdom i vårsesjonen, anses normalt som representant med alle fullmakter når forhandlingene avbrytes eller avsluttes i juni. Siden representantene normalt ikke søker om permisjon gjennom sommeren, har Stortingets administrasjon ikke nødvendigvis informasjon om hvorvidt vedkommende representant er syk i perioden fra senest den tredje fredagen i juni og frem til den siste hverdagen i september. Dette er bakgrunnen for at disse dagene ikke skal telles med i antall sykepengedager.

Det fremgår av andre ledd andre punktum at eventuelle sykepenger fra folketrygden og arbeidsgiver skal trekkes fra sykepengene fra Stortinget. Stortingets administrasjon vil ha hjemmel i forslagets § 29 til å innhente opplysninger fra for eksempel Nav, Skatteetaten og arbeidsgiver for å kunne vurdere hvorvidt vilkårene er oppfylt, og vil dermed ha hjemmel til å innhente informasjon om vedkommende mottar sykepenger fra andre.

Det følger av tredje ledd første punktum at den fratrådte representanten må dokumentere arbeidsuførheten med legeerklæring. Sykepenger kan falle bort dersom arbeidsuførheten ikke blir tilfredsstillende dokumentert, jf. bestemmelsens tredje ledd andre punktum.

I tilfeller der presidentskapet innvilger sykepenger «inntil videre», vil det normalt være hensiktsmessig at administrasjonen kan delegeres myndighet til å forlenge sykepengeperioden i det enkelte tilfellet.

Sykepenger skal gis istedenfor eventuell fratredelsesytelse eller omstillingsytelse. Dersom den fratrådte stortingsrepresentanten blir frisk igjen, kan han eller hun søke om fratredelsesytelse og/eller omstillingsytelse forutsatt at vilkårene for disse ytelsene er oppfylt.

Bestemmelsen gjelder ikke stortingsrepresentanter og fast møtende vararepresentanter som blir langtidssykmeldt etter at de har fratrådt. Disse kan ha rett til fratredelsesytelse i tre måneder, men vil ikke oppfylle vilkåret for aktivitet når det gjelder eventuell omstillingsytelse i ytterligere seks måneder. Han eller hun vil da kunne ha rett til ytelser fra Nav.

Presidentskapets merknader til bestemmelsen er inntatt i punkt 8.3.

Til § 21 Innkalte vararepresentanters utgifter til barnepass

Bestemmelsen viderefører den nåværende lovens § 13.

Bestemmelsens første punktum gir en snever adgang for innkalte vararepresentanter til å få dekket reelle utgifter til barnepass. Eksempler på utgifter som kan dekkes er mindre reisekostnader og betaling til barnepasseren. Hva og hvor mye som skal dekkes, må avgjøres ut fra en rimelighetsvurdering i det enkelte tilfelle. Andre punktum presiserer at tapt arbeidsinntekt for barnepasseren ikke dekkes.

Til § 22 Ytelser til etterlatte ved dødsfall

Bestemmelsen viderefører første og andre ledd i § 19 i den nåværende loven med enkelte endringer.

Første ledd regulerer utbetaling av godtgjøring til etterlatte etter stortingsrepresentanter og fast møtende vararepresentanter som dør i løpet av valgperioden. Formålet med bestemmelsen er å sikre etterlatte som ble økonomisk forsørget av representanten. Ektefelle eller samboer, eller barn under 18 år dersom representanten ikke hadde ektefelle eller samboer, har rett til å få utbetalt representantens godtgjøring for måneden representanten døde og de tre påfølgende månedene. Dette er en lovfesting av dagens praksis.

I andre ledd reguleres dekning av utgifter til gravferd og minnesamvær. Det er presisert at det dekkes faktiske utgifter på inntil 1 ganger folketrygdens grunnbeløp. Det er den som er ansvarlig for gravferden som kan kreve slik utgiftsdekning, jf. gravplassloven § 9. Eventuell dekning av slike utgifter gjennom Stortingets forsikringsordninger skal gå til fradrag i beløpet. Hvis Stortinget dekker slike utgifter direkte, er utgiftsdekningen skattepliktig.

Tredje ledd pålegger Stortinget å sørge for at stortingsrepresentanter har gruppelivsforsikring tilsvarende som ansatte i staten. En gruppelivsforsikring gir erstatning til etterlatte hvis en representant dør. Det er i andre og tredje punktum presisert at tilsvarende gjelder for innkalte vararepresentanter for den perioden han eller hun er innkalt for, og for stortingsrepresentanter som er i regjering.

Til § 23 Yrkesskadeforsikring og andre forsikringer

Bestemmelsens første ledd viderefører den nåværende lovens § 19 fjerde ledd. Andre ledd er nytt.

Alle arbeidsgivere i Norge har plikt til å tegne yrkesskadeforsikring for sine ansatte, jf. yrkesskadeforsikringsloven. I tillegg er det for statens ansatte gitt regler om rettigheter ved yrkesskade i hovedtariffavtalene i staten. Første ledd sikrer at stortingsrepresentanter, slik som statsansatte, har rett til ytelser ved yrkesskade. Det er iandre og tredje punktum presisert at også innkalte vararepresentanter for den perioden han eller hun er innkalt for og stortingsrepresentanter som er i regjering, har rett til ytelser ved yrkesskade.

Andre ledd gir Stortinget hjemmel for å tegne andre forsikringer enn yrkesskadeforsikring, dersom dette er nødvendig for å sikre at representantene har en helhetlig forsikringspakke som er tilpasset de særegenhetene som er knyttet til å ha et verv som stortingsrepresentant.

Til § 24 Dekning av reise- og overnattingsutgifter for innkalte vararepresentanter

Bestemmelsen viderefører den nåværende lovens § 10 første ledd tredje punktum og andre ledd i en egen bestemmelse som regulerer reise og opphold for innkalte vararepresentanter.

I første punktum slås det fast at en innkalt vararepresentant får dekket utgifter for reise til og fra Stortinget dersom vedkommende har bosted mer enn 40 kilometer fra Stortinget. Bestemmelsen regulerer dekning av reiseutgifter ved innkallingens start og slutt. For pendlerreiser vises det til § 17.

Normalt går reisen mellom vararepresentantens hjemsted og Stortinget. Dersom vararepresentanten innkalles med kort frist, kan det også dekkes utgifter fra et annet sted enn hjemstedet. Dette gjelder også for eksempel studenter som bor et annet sted enn registrert hjemsted.

Innkalte vararepresentanter som bor mer enn 40 km i kjørelengde fra Stortinget kan enten få dekket overnatting på hotell eller få tilbud om overnatting i Stortingets hybelleiligheter. Det kan dekkes overnatting fra dagen før og til dagen etter innkallingsperioden hvis dette er nødvendig av hensyn til møtetidspunkt og reisevei.

I andre punktum videreføres dagens praksis med at det dekkes merutgifter til mat (kostgodtgjørelse) ved overnatting på hotell. Det gis trekkfri sats tilsvarende som for bolig uten kokemuligheter, som fastsettes årlig av skattemyndighetene. Det skal gjøres fradrag for påspanderte måltider, også når måltider er inkludert i hotellprisen. Begrunnelsen for at vararepresentanter gis kompensasjon for merutgifter til mat ved overnatting på hotell er at de i slike tilfeller ikke kan tilberede mat og derved får økte kostnader. Bakgrunnen for at det ikke gis samme sats som for hotellovernatting, er at innkalte vararepresentanter har tilbud om å spise i stortingsrestauranten som har et bredt serveringstilbud, herunder middagsservering mandag til torsdag.

Innkalte vararepresentanter som overnatter i Stortingets hybelleiligheter, får ikke kompensasjon for merutgifter til mat, på lik linje som representanter med pendlerbolig. Hybelleiligheter og pendlerboliger er utstyrt med kjøkken, og representantene har derfor ikke tilsvarende merutgifter som ved overnatting på hotell.

Til kapittel 6 Fratredelsesytelse og omstillingsytelse

Til § 25 Fratredelsesytelse

Bestemmelsen viderefører den nåværende lovens § 15, med ett tillegg og noen språklige endringer.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i innstillingens punkt 6.3.

Første ledd er nytt og fastslår at formålet med fratredelsesytelsen er å sikre inntekt for stortingsrepresentanter som ufrivillig blir stående uten inntekt i en overgangsperiode. Det betyr at fratredelsesytelsen skal være subsidiær til annen arbeidsinntekt eller ytelser som skal kompensere for bortfall av denne (for eksempel inntekt under foreldrepermisjon). Det vil være utenfor formålet med ordningen å søke om fratredelsesytelse dersom man samtidig planlegger å slutte i arbeid for å ta ut full pensjon når perioden med fratredelsesytelse er avsluttet. Første ledd klargjør at en tidligere representant normalt ikke frivillig kan avstå fra annen inntekt for i stedet å få fratredelsesytelse. En tidligere representant vil for eksempel som hovedregel ikke frivillig kunne utsette oppstartsdato i ny jobb eller utsette gjeninntreden i en stilling han eller hun har permisjon fra. Samtidig er det ikke krav om å takke ja til ethvert jobbtilbud, påta seg å sitte i lønnede styrer/utvalg, eller ta oppdrag hvor det ville blitt betalt honorar. Etter en konkret rimelighetsvurdering er det unntaksvis mulig for en tidligere representant å få fratredelsesytelse mens han eller hun «områr seg», selv om vedkommende har et jobbtilbud eller en stilling å gå tilbake til. Et eksempel på dette kan være der representanten har behov for kompetanseheving før tiltredelse i ny eller tidligere stilling. Dette vil være særlig aktuelt der representanten har møtt på Stortinget i flere perioder eller der det har vært stor utvikling innenfor aktuelt fagområde mens vedkommende har vært representant. Det er en forutsetning at kompetansehevingen ikke dekkes av arbeidsgiver.

Etter andre ledd første punktum kan stortingsrepresentanter og fast møtende vararepresentanter som etter valg ikke fortsetter på Stortinget, søke om fratredelsesytelse i inntil tre måneder.

Bestemmelsen bruker formuleringen presidentskapet «kan» innvilge en søknad om fratredelsesytelse. Formuleringen gir ikke representanten krav på å få innvilget en søknad om fratredelsesytelse dersom lovens vilkår er oppfylt, men det skal mye til for å avslå en søknad. Ytelsen er ikke behovsprøvd mot formue, slik at det at en representant har formue, vil ikke være grunnlag for avslag. Derimot kan en søknad avslås dersom det vil virke urimelig å innvilge den, for eksempel dersom søkeren er tiltalt eller dømt for straffbare handlinger.

Det er ikke krav om at representantene dokumenterer at de aktivt søker arbeid eller hever sin kompetanse i perioden med fratredelsesytelse.

Det følger av andre ledd andre punktum at også fast møtende vararepresentanter og innkalte vararepresentanter som fratrer i valgperioden kan søke om fratredelsesytelse, men for innkalte vararepresentanter er det et vilkår om tolv måneders møtetid i én valgperiode. Etter tredje punktum kan Stortingets presidentskap i særlige tilfeller etter søknad beslutte at en innkalt vararepresentant skal få fratredelsesytelse i inntil én måned også ved kortere møtetid. Ved vurderingen kan presidentskapet blant annet legge vekt på møtetidens lengde og om det er ansatt vikar i den innkalte vararepresentantens stilling. Det kan for eksempel også være vararepresentanter som ikke har en stilling å gå tilbake til.

Etter tredje ledd tilsvarer ytelsen ordinær godtgjøring, men tilleggsgodtgjøring for verv etter § 8 og forhøyet godtgjøring til stortingspresidenten etter § 6 andre ledd inngår ikke i ytelsen. Dette innebærer at fratredelsytelsen er lik for alle som har vært stortingsrepresentant i minst tolv måneder.

Fjerde ledd presiserer at fast møtende og innkalte vararepresentanter ikke kan få ytelsen for mer enn til sammen tre måneder i løpet av én og samme valgperiode.

Femte ledd må leses i sammenheng med den nye bestemmelsen om sykepenger til fratrådte stortingsrepresentanter i forslagets § 20. En representant som har mottatt sykepenger, men blir frisk i perioden han eller hun ville hatt rett til fratredelsesytelse, kan søke Stortingets presidentskap om fratredelsesytelse for den resterende perioden ytelsen ville blitt gitt dersom vilkårene for dette er oppfylt, jf. første punktum. Det følger av andre punktum at perioden med fratredelsesytelse forkortes med det antallet dager representanten har mottatt sykepenger. Dette innebærer at fratredelsesytelsen ikke kan forskyves i tid som følge av at vedkommende mottar sykepenger. Dersom en representant som har fratrådt etter valg blir frisk 15. oktober, kan vedkommende søke og få innvilget fratredelsesytelse fra sykepengene opphører og inntil 31. desember.

Fratredelsesytelsen bortfaller dersom mottakeren har bruttoinntekt fra stilling på minst 30 timer per uke. Ytelsen skal ellers avkortes mot annen inntekt, men først når inntekt opptjent i ytelsesperiodene samlet overstiger 0,1 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Det avkortes deretter krone for krone mot skattepliktige inntekter nevnt i § 27 andre og tredje ledd.

Stortingets administrasjon gjennomfører, med hjemmel i forslagets § 29, etterkontroll etter perioden med fratredelsesytelse for å kontrollere at innrapportert inntekt samsvarer med faktisk inntekt. Hvis etterkontrollen viser at en tidligere representant har fått utbetalt for mye eller for lite, vil vedkommende få krav om tilbakebetaling eller mulighet til å få etterbetalt for lite utbetalt fratredelsesytelse.

Fratredelsesytelse gir ikke grunnlag for opptjening av pensjon etter stortings- og regjeringspensjonsloven, jf. Innst. 89 L (2011–2012) punkt 2.3.2. Se nærmere om begrunnelsen for dette i Innst. 97 L (2011–2012) punkt 2.2.6. Fratredelsesytelse gir imidlertid grunnlag for opptjening av alminnelige pensjonsrettigheter i folketrygden, på samme måte som personinntekt ellers.

Til § 26 Omstillingsytelse

Bestemmelsen viderefører den nåværende lovens § 16, med noen materielle og språklige endringer. Bestemmelsen endrer tittel fra «etterlønn» til «omstillingsytelse», for å tydeliggjøre at det er krav til aktivitet for å gjennomføre omstilling.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i innstillingens punkt 6.3.

Første ledd er nytt og fastslår at formålet med omstillingsytelsen er å sikre inntekt for stortingsrepresentanter som ved fratredelse etter stortingsvalg ufrivillig blir stående uten inntekt i en overgangsperiode. Det vises til nærmere omtale av den tilsvarende bestemmelsen om fratredelsesytelse i merknaden til forslagets § 25 første ledd.

For å kunne søke om omstillingsytelse er det etter andre ledd krav om at representanten eller den faste møtende vararepresentanten enten aktivt søker arbeid, starter egen virksomhet eller hever sin kompetanse. Det er også mulig å kombinere disse ved å for eksempel både studere og søke om nytt arbeid. For å motta ytelsen på grunnlag av å starte egen virksomhet eller kompetanseheving, kreves det at mottaker utøver en aktivitet som øker sannsynligheten for å komme i inntektsgivende arbeid. Disse vurderingskriteriene kan det være aktuelt å utdype nærmere i retningslinjer. Aktiv arbeidssøking kan for eksempel dokumenteres gjennom å vedlegge en bekreftelse på at jobbsøknad er mottatt hos en mulig arbeidsgiver, dokumentere dialog med et rekrutteringsbyrå eller andre aktører i arbeidslivet, eller meldekort til Nav. Kompetanseheving kan for eksempel dokumenteres ved opptak til utdanningsinstitusjon eller kurs, eventuelt dokumentasjon på faktisk deltakelse. Arbeid i forbindelse med oppstart av egen virksomhet er et nytt grunnlag for å kunne motta omstillingsytelse sammenliknet med den tidligere etterlønnsordningen, som tydelig var avgrenset mot etablering eller ny oppstart av egen virksomhet. Arbeidet med oppstart av virksomheten forutsettes å være representantens hovedbeskjeftigelse, og ha som mål å etablere en varig virksomhet. Både etablering av ny virksomhet og å starte opp igjen en tidligere etablert virksomhet omfattes. Derimot omfattes ikke overtakelse av en eksisterende aktiv virksomhet. Hvis det er flere som starter virksomhet sammen skal den som får omstillingsytelse, ha en eierandel på over 50 prosent, slik kravet er for mottakere av dagpenger som etablerer egen virksomhet. Arbeidet kan for eksempel dokumenteres ved arbeidsplaner, stiftelsesdokumenter, kontakt med relevante offentlige myndigheter og lignende.

Omstillingsytelsen er begrenset til maksimalt seks måneder.

Det følger av tredje ledd første punktum at det er et krav om ansiennitet for å motta ytelsen, ved å ha vært valgt inn eller møtt fast sammenhengende i minst to valgperioder. En valgperiode er fire år, og kravet om sammenhengende perioder viser til de to foregående valgperiodene. Perioder hvor man er valgt inn på Stortinget, men trådt ut av Stortinget fordi en er blitt utnevnt til regjeringsmedlem eller statssekretær eller ansatt som politisk rådgiver, medregnes, jf. Grunnloven § 62. Fast møtende vararepresentanter oppfyller ifølge andre punktum kravet om å ha møtt fast i minst to valgperioder dersom varaperioden begynner i forbindelse med utnevning av regjering i direkte sammenheng med et stortingsvalg. Etter tredje punktum kan kravet om ansiennitet fravikes i særlige tilfeller. Bestemmelsen vil kunne være aktuell for de som har vært fast møtende vararepresentanter, for eksempel dersom varaperioden begynner tidlig i stortingsperioden, men uten at endringen i regjeringens sammensetning skjer direkte i tilknytning til et regjeringsskifte i sammenheng med valget.

Fjerde ledd regulerer nivået på ytelsen. Ytelsen tilsvarer ifølge første punktum 66 prosent av den månedlige godtgjøringen. Tilleggsgodtgjøring for verv etter § 8 og forhøyet godtgjøring til stortingspresidenten etter § 6 andre ledd inngår ikke i ytelsen, jf. andre punktum.

I femte ledd første punktum fremgår det at en representant som har mottatt sykepenger etter § 20, men blir frisk i perioden vedkommende ville hatt rett til omstillingsytelse, kan søke Stortingets presidentskap om omstillingsytelse for den resterende perioden ytelsen ville blitt gitt dersom vilkårene for dette er oppfylt. Det følger av andre punktum at perioden med omstillingsytelse forkortes med det antallet dager representanten har mottatt sykepenger. Dette innebærer at omstillingsytelsen ikke kan forskyves i tid som følge av at vedkommende mottar sykepenger.

Omstillingsytelsen bortfaller dersom mottakeren har bruttoinntekt fra stilling på minst 30 timer per uke. Ytelsen skal ellers avkortes mot annen inntekt, men først når inntekt opptjent i ytelsesperiodene samlet overstiger 0,1 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Det avkortes deretter krone for krone mot skattepliktige inntekter nevnt i forslagets § 27 andre og tredje ledd.

Omstillingsytelse gir, slik som fratredelsesytelse, ikke grunnlag for opptjening av pensjon etter stortings- og regjeringspensjonsloven, se nærmere omtale i merknad til § 25. Omstillingsytelse gir imidlertid grunnlag for opptjening av alminnelige pensjonsrettigheter i folketrygden, på samme måte som personinntekt ellers.

Til § 27 Bortfall og avkorting

Bestemmelsen regulerer bortfall og avkorting av fratredelsesytelse og omstillingsytelse, og tilsvarer langt på vei den nåværende lovens § 18, men med enkelte endringer. Bestemmelsene gjenspeiler prinsippet om at ytelsene skal være subsidiære til annen arbeidsinntekt mv., eller ytelser som skal kompensere for bortfall av denne, jf. første ledd i forslaget til § 25 og § 26.

Første ledd regulerer bortfall av ytelsen i sin helhet. Fratredelsesytelse og omstillingsytelse bortfaller dersom mottakeren opptjener bruttoinntekt fra stilling på minst 30 timer per uke. Dette innebærer at ytelsene bortfaller i sin helhet fra samme dato mottakeren begynner opptjening av arbeidsinntekt.

Dagens bestemmelse om at ytelsene også bortfaller dersom mottakeren tar ut 80 prosent pensjonsinntekt eller mer, videreføres ikke. Det vises til presidentskapets begrunnelse i punkt 6.3.

Andre ledd regulerer avkorting mot annen inntekt opptjent i ytelsesperioden dersom mottaker av ytelsene har inntekt som samlet overstiger 0,1 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Med «opptjener» menes at annen inntekt tidfestes til den perioden den er opptjent, ikke til utbetalingstidspunktet. Hvordan inntekt skal tidfestes, er ikke regulert uttrykkelig og tydelig i den nåværende loven.

I bokstavene a-c listes det opp hvilke skattepliktige inntekter opptjent i ytelsesperioden det skal avkortes mot. Listen er uttømmende. Begrepet «skattepliktige» inntekter skal forstås på samme måte som i skatteretten. Det gjør reglene klare og enklere å forstå, samt gjør det mulig å kontrollere avkortingen.

Etter andre ledd bokstav a skal det avkortes mot brutto arbeidsinntekt. Dette er en videreføring av den nåværende loven.

Det følger av bokstav b at det skal avkortes mot netto virksomhetsinntekt. I den nåværende loven er ordlyden «næringsinntekt», men endringen innebærer ingen realitetsendring. Virksomhetsinntekt fastsettes på årsbasis, noe som kan by på utfordringer når det skal tidfestes hvor mye av den totale virksomhetsinntekten som skal tilskrives ytelsesperioden. Det videreføres at beregning av avkortingsbeløpet som hovedregel gjøres ved å fordele den totale netto inntekten i året på tolv måneder og deretter avkorte forholdsmessig for de månedene (eller del av en måned) den tidligere representanten mottar fratredelses- eller omstillingsytelse.

Denne beregningsmåten kan gi enkelte uheldige utslag, for eksempel for selvstendig næringsdrivende som utfører sesongavhengig arbeid eller sesongavhengige tjenester, og der opptjeningen ikke kan tilskrives ytelsesperioden. Dersom det vil virke særlig urimelig med en forholdsmessig fordeling av årlig virksomhetsinntekt, for eksempel der opptjeningstidspunktet klart er utenom ytelsesperioden, skal det normalt ikke avkortes mot denne delen av virksomhetsinntekten. Tilsvarende vil virksomhetsinntekt hvor opptjeningstidspunktet klart kan tilskrives ytelsesperioden, normalt avkortes hele denne delen av virksomhetsinntekten.

Det følger av bokstav c at ytelsene avkortes mot kapitalinntekter i form av netto leieinntekter fra fast eiendom og utbytte fra aksjer og andre selskapsandeler. Det er nytt at det er positivt avgrenset hvilke typer kapitalinntekter som det skal avkortes for. Det skal ikke avkortes mot andre typer kapitalinntekter.

Avkorting for netto leieinntekter er etter dagens lov praktisert slik at fradragsberettigede utgifter trekkes fra underveis, i den grad man har oversikt over det. Dersom ikke alle utgifter som kan trekkes fra har blitt trukket fra mens man har mottatt ytelsen, kan dette rettes opp i ettertid, gjennom at den berettigede får tilbakebetalt beløp som er avkortet for mye. I og med at bestemmelsen bruker begrepet «skattepliktig» inntekt, vil dette håndteres likt som det skattemessige, selv om avregning da noen ganger vil måtte håndteres dels underveis og dels i ettertid. Ny lov viderefører denne praksisen. Loven viderefører også dagens praksis med at leieinntekter som knytter seg til en bestemt måned avkortes mot ytelsen vedkommende måned. Utbytte fra aksjer og andre selskapsandeler vurderes imidlertid mot ytelsesperioden som helhet hvis utbyttet først er opptjent innenfor ytelsesperioden.

Tredje ledd innebærer at det skal avkortes mot brutto pensjonsinntekt som er utbetalt for ytelsesperioden. Ytelsen skal avkortes for den delen av pensjonen som gjelder ytelsesperioden, uavhengig av når pensjonen er utbetalt. I praksis innebærer det at dersom pensjon utbetales for en hel måned, men fratredelses- eller omstillingsytelse bare gis for en halv måned, skal halvparten av pensjonsinntekten avkortes. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Stortingets administrasjon gjennomfører med hjemmel i forslagets § 29 etterkontroll etter perioden med omstillingsytelse for å kontrollere at innrapportert inntekt samsvarer med faktisk inntekt. Hvis etterkontrollen viser at en tidligere representant har fått utbetalt for mye eller for lite, vil vedkommende få krav om tilbakebetaling eller mulighet til å kreve etterbetalt for lite utbetalt ytelse.

I fjerde ledd er det presisert at feriepenger ikke avkortes ytelsen. Dette omfatter både feriepenger etter forslagets § 19 og eventuelle feriepenger fra andre arbeidsgivere.

I femte ledd videreføres reguleringen i dagens lov om at inntekt opptjent i utlandet eller i Norge fra internasjonal organisasjon, regnes som inntekt som skal avkortes, selv om inntekten er skattefri i Norge.

Det følger av sjette ledd at mottakere av fratredelsesytelse og omstillingsytelse umiddelbart må informere Stortinget dersom de blir kjent med at det er lagt til grunn for lav inntekt for vurdering av avkorting etter bestemmelsen. Den faktiske inntekten må dokumenteres. Dette er en videreføring av dagens retningslinjer om praktisering av fratredelsesytelse §§ 2 og 3 og retningslinjer om praktisering av etterlønn §§ 2 og 5.

Til kapittel 7 Administrative bestemmelser

Til § 28 Representantenes opplysningsplikt

Bestemmelsen er ny. Representantenes opplysningsplikt fremgikk tidligere kun av retningslinjene for fratredelsesytelse og etterlønn. Bestemmelsen regulerer opplysningsplikt for den som søker om, mottar og tidligere har mottatt ytelser fra Stortinget. Bestemmelsen gjelder alle ytelser fra Stortinget, ikke bare de som er regulert i loven. Dette gjelder for eksempel dekning av digitale nyhetsabonnementer. Representanter som oppgir uriktige eller ufullstendige opplysninger til Stortinget, kan i ytterste konsekvens straffeforfølges. Stortinget kan også kreve tilbakebetaling etter forslagets § 32.

Det følger av første punktum at den som søker om ytelser fra Stortinget skal legge frem de opplysningene som er nødvendige for at Stortinget kan vurdere om søkeren har rett til å motta den aktuelle ytelsen. Begrepet «ytelse» er definert i forslagets § 2 tredje ledd, men opplysningsplikten er ikke begrenset til ytelser som er regulert i loven. Plikten omfatter ikke bare opplysninger Stortinget ber om i forbindelse med søknaden, men også annen informasjon som kan være relevant for å kunne vurdere søknaden.

Andre punktum pålegger den som mottar en ytelse å informere Stortinget om forhold som kan ha betydning for om vilkårene for å motta ytelsen fortsatt er oppfylt. Det er ikke upraktisk at endrede faktiske forhold medfører at vilkårene for å motta ytelsen ikke lenger er oppfylt eller at ytelsen skal reduseres (eller økes). Dersom Stortinget ikke har bedt om opplysninger som er relevante for vurderingen, plikter representanten å gi opplysningene av eget tiltak. Tredje punktum presiserer at opplysningsplikten også gjelder den som tidligere har mottatt ytelser fra Stortinget. Et eksempel kan være inntekter som skulle vært avkortet fratredelsesytelse eller omstillingsytelse, men som den tidligere representanten først blir kjent med (eller kommer på) etter ytelsesperioden.

Stortinget kan kreve tilbake ytelser som en representant har mottatt. Det følger av reglene i forslagets § 32. Et eventuelt krav om tilbakebetaling foreldes etter den alminnelige foreldelsesfristen i foreldelsesloven.

Til § 29 Innhenting av opplysninger fra andre enn representanten selv

Bestemmelsen viderefører og utvider dagens lov § 17. Etter § 17 har Stortingets administrasjon kun rett til å innhente opplysninger som er nødvendige for å kunne kontrollere at utbetaling av fratredelsesytelse og etterlønn skjer i henhold til reglene i loven. Bestemmelsen foreslås utvidet slik at den gir en generell hjemmel for innhenting av opplysninger til kontrollformål.

Innhenting av opplysninger fra offentlige organer og private aktører kan både være nødvendig for å kontrollere opplysninger i forkant av en tildeling (på søknadstidspunktet) og i etterkant av en tildeling (på kontrollstadiet). Dersom opplysninger som er innhentet med hjemmel i bestemmelsen viser at vilkårene for å motta en ytelse ikke har vært oppfylt, kan Stortinget vurdere reaksjoner med hjemmel i forslagets § 32.

Første ledd pålegger Stortingets administrasjon å samarbeide med representanten for å få saken opplyst, dersom det er mulig. Før det eventuelt innhentes opplysninger med hjemmel i andre ledd, skal representanten få mulighet til å legge frem de opplysningene Stortingets administrasjon trenger. Under enhver omstendighet skal representanten gjøres kjent med at opplysningene innhentes fra andre.

Andre ledd gir en hjemmel for Stortingets administrasjon til å innhente opplysninger fra nåværende og tidligere arbeidsgivere, pensjonsordninger, utdanningsinstitusjoner, finansinstitusjoner, regnskapsførere, folketrygdens organer, Folkeregisteret og skattemyndighetene. Innhentingshjemmelen er begrenset til opplysninger som er «nødvendige» for å kontrollere om vilkårene for å motta en ytelse er eller har vært oppfylt. Adgangen til å innhente opplysninger omfatter også taushetsbelagte opplysninger, jf. merknaden til tredje ledd. Begrensninger i adgangen til å overføre taushetsbelagte opplysninger kan følge av andre regler, som Grunnloven § 102, EMK artikkel 8, SP artikkel 17 og personvernforordningen. Dette må hensyntas i administrasjonens vurdering av om det er «nødvendig» å innhente opplysninger fra andre enn representanten. Det forutsettes at innhenting av opplysninger fra andre også er forholdsmessig for å oppfylle Stortingets kontrollformål.

Folkeregisteret, utdanningsinstitusjoner, finansinstitusjoner og regnskapsførere er nye pliktsubjekter i loven, og innhenting av opplysninger fra disse kan for eksempel være aktuelt for å verifisere opplysninger om kompetanseheving eller om arbeid med oppstart av virksomhet for en tidligere representant som søker om omstillingsytelse etter § 26.

Etter tredje ledd skal den som blir pålagt å utlevere opplysninger etter andre ledd gjøre dette uten godtgjøring og uten hinder av taushetsplikt. Plikten til å utlevere opplysninger kan både omfatte opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13, og opplysninger som er underlagt en strengere taushetsplikt etter annen lovgivning. For å legge til rette for at også sistnevnte opplysninger kan utleveres, er det gitt regler om overført taushetsplikt i forslagets § 31 andre ledd.

Til § 30 Behandling av personopplysninger

Personvernforordningen artikkel 9 nr. 2 bokstav a-j oppstiller nærmere avgrensede unntak fra forbudet mot å behandle særlige kategorier av personopplysninger. Noen av unntakene krever i tillegg at det må foreligge ytterligere bestemmelser i unionsretten eller nasjonal rett som åpner for behandling av de aktuelle opplysningene. Artikkel 10 gjelder opplysninger om straffbare forhold og lovovertredelser. Behandling av slike opplysninger krever etter personvernforordningen særskilt grunnlag. Det foreslås derfor at det framgår eksplisitt av lovbestemmelsen at Stortinget kan behandle også denne typen personopplysninger der dette er nødvendig for saksbehandlingen knyttet til ytelsene i eller i medhold av loven. Nødvendighetskravet i personvernregelverket innebærer at det ikke skal innhentes eller behandles flere opplysninger enn det som trengs for formålet, og opplysningene må ha saklig sammenheng med formålet. Ansatte i Stortingets administrasjon har taushetsplikt etter forslagets § 31, slik at opplysningene ikke fritt kan deles videre.

Til § 31 Taushetsplikt for ansatte i Stortingets administrasjon

Bestemmelsen lovfester taushetsplikt for ansatte i Stortingets administrasjon, og supplerer dagens regulering av ansattes taushetsplikt ved instruks. Lovfestingen av taushetsplikten har sammenheng med at administrasjonens adgang til å innhente taushetsbelagte opplysninger om representantene for kontrollformål blir utvidet, jf. forslagets § 29 og merknadene til denne.

Bestemmelsens første ledd angir at ansatte i administrasjonen har taushetsplikt om opplysninger om personlige forhold og drifts- eller forretningshemmeligheter som omtalt i forvaltningsloven § 13. Den nærmere avgrensningen av hvilke opplysninger som er taushetsbelagt vil dermed følge av forvaltningsloven. Første ledd andre og tredje punktum tilsvarer forvaltningsloven § 13 tredje ledd, og utvider taushetsplikten til å gjelde også etter et avsluttet arbeidsforhold. Den forbyr også bruk av taushetsbelagte opplysninger i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre. Siste punktum gjør reglene i forvaltningsloven §§ 13 a til 13 f gjeldende for Stortinget. Disse reglene regulerer adgangen til å bruke taushetsbelagte opplysninger, og gir også i noen grad adgang til å dele opplysningene med andre.

Bestemmelsens andre ledd inneholder en regel om såkalt overført taushetsplikt. Dersom taushetsbelagte opplysninger er mottatt fra et forvaltningsorgan som er underlagt strengere taushetsplikt enn den som følger av forvaltningsloven, innebærer bestemmelsen at den strengere taushetsplikten også vil gjelde for Stortingets administrasjon. Regelen har sammenheng med at Stortingets hjemmel til å innhente opplysninger utvides ved at flere virksomheter pålegges å utlevere opplysninger til Stortinget uten hinder av taushetsplikten, jf. forslagets § 29. Hvorvidt det vil gjelde en strengere taushetsplikt vil bero på den konkrete lovreguleringen avsenders opplysninger er underlagt. Eksempelvis vil Stortingets administrasjon ved overføring av opplysninger fra skattemyndighetene underlegges samme overførte taushetsplikt som den som gjelder for Finansdepartementet etter skatteforvaltningsloven kapittel 3 (§ 3-1, jf. § 3-11).

Tredje ledd angir at taushetsplikten etter første og andre ledd også omfatter personer som utfører tjeneste eller arbeid for Stortingets administrasjon, uten å ha et ansettelsesforhold. Reguleringen tilsvarer virkeområdet som følger av forvaltningsloven § 13 første ledd, der «enhver» som utfører tjeneste eller arbeid for organet omfattes av taushetsplikten. Som etter forvaltningsloven, forutsetter ikke lovpålagt taushetsplikt at den som utfører tjenesten eller arbeidet selv står i et kontraktsforhold til Stortinget. Også personer som får tilgang til taushetsbelagte opplysninger som del av arbeid eller tjeneste for en virksomhet som utfører et oppdrag for Stortinget, vil omfattes.

Til § 32 Tilbakebetaling og trekk i fremtidige ytelser

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 20 med noen endringer og tillegg.

Første ledd regulerer krav om tilbakebetaling i tilfeller der en representant har fått en utbetaling eller en ytelse han eller hun ikke hadde krav på. Utbetalingen kan for eksempel være godtgjøring eller omstillingsytelse, eller refusjon av en reiseregning. Første punktum regulerer situasjonen der årsaken til at representanten har fått utbetalingen eller ytelsen er at Stortinget har gjort en feil. Hvis representanten forsto eller burde ha forstått at utbetalingen skyldtes en feil, er det hjemmel for å kreve tilbakebetaling. Andre punktum regulerer situasjonen der mottakeren selv har forårsaket feilutbetalingen ved å ha gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger. Også i disse tilfellene kan Stortinget kreve beløpet tilbake, men bare dersom representanten har opptrådt forsettlig eller uaktsomt.

Mens første ledd representerer en hjemmel for at Stortinget «kan» kreve tilbakebetaling, pålegger andre ledd Stortinget å kreve feilutbetalingen tilbake dersom representanten har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. Andre ledder ny i loven, og utformet etter mønster av bestemmelsen i folketrygdloven § 22-15 fjerde ledd. Hovedregelen er at feilutbetalinger skal kreves tilbake, men bestemmelsen åpner for å la være å fremsette krav dersom det foreligger særlige grunner til det. Relevante momenter i en vurdering av om særlige grunner taler mot å kreve tilbake, er blant annet graden av uaktsomhet, størrelsen på feilutbetalingen, hvor lang tid det har gått og om feilen også skyldes Stortingets administrasjon. Også deler av et feilutbetalt beløp kan kreves tilbake.

Tredje ledd begrenser muligheten til å kreve tilbake i de tilfellene mottakeren av beløpet eller ytelsen var i god tro. Hvis representanten var i god tro, er det etter første punktum kun det beløpet som var i behold da mottakeren ble kjent med feilen, som eventuelt kan kreves tilbake. Andre punktum oppstiller kriterier som skal inngå i vurderingen av om det skal fremsettes krav i god tro-tilfellene.

Fjerde ledd er ny i loven, og utformet etter mønster av folketrygdloven § 22-15 sjette ledd. Selv om vilkårene for å kreve tilbake etter første ledd er oppfylt, «kan» Stortinget velge å la være å kreve tilbake mindre beløp. Med mindre beløp menes beløp som utgjør mindre enn fire ganger rettsgebyret. Rettsgebyret er en måleenhet for beregning av betaling for visse tjenester i offentlig virksomhet. Bestemmelsen presiserer at dette ikke gjelder dersom mottakeren har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt, jf. også andre ledd.

I femte ledd er det presisert at regelen om tilbakebetaling også kommer til anvendelse dersom kravet ikke gjelder en feilutbetaling, men i stedet den økonomiske verdien av en naturalytelse.

Sjette ledd første punktum regulerer representanters utlegg, som er fakturert direkte til Stortinget og ikke dokumentert med reiseregning. Det er krav om å levere reiseregning for å få dekket reisekostnader, jf. forslagets § 12 andre ledd. Bestemmelsen utvider hvilke ytelser Stortinget kan gjøre trekk i sammenliknet med dagens lov, som kun nevner godtgjøring, fratredelsesytelse, etterlønn og feriepenger. Representanten har en frist på tre måneder for å dokumentere utlegg betalt direkte av Stortinget. Etter andre punktum har Stortinget plikt til å frafalle kravet eller betale tilbake når representanten har dokumentert utlegget.

Sjuende ledd regulerer hvordan Stortinget kan få dekket tilbakebetalingskrav etter første til femte ledd. Dette kan etter første punktum gjøres ved å avregne mot fremtidige ytelser. Det vil være mest praktisk å avregne mot den faste godtgjøringen, men det kan også avregnes mot andre ytelser representanten eventuelt har, for eksempel fratredelsesytelse. Det følger av andre punktum at Stortinget kan kreve renter etter forsinkelsesrenteloven. Dette innebærer at reglene i forsinkelsesrenteloven må følges. Dersom det ikke er mulig å avregne mot fremtidige ytelser, kan kravet inndrives med tvang. Siden tvangsfullbyrdelse av krav krever at det finnes et tvangsgrunnlag, presiserer nytt tredje punktum at et krav om tilbakebetaling er tvangsgrunnlag for utlegg. Det innebærer at kravet kan inndrives av namsmyndigheten uten dom. Foreldelsesfristen på tre år begynner å løpe fra utbetaling finner sted. Fjerde punktum gir en mer utfyllende regulering av hvordan foreldelsen avbrytes ved avregning og virkningen av det, enn dagens bestemmelse.

Til kapittel 8 Overgangsbestemmelser og ikrafttredelse

Til § 33 Overgangsbestemmelser

Bestemmelsen regulerer rett til omstillingsytelse for representanter som trer ut av Stortinget etter valget i 2025. Bakgrunnen for bestemmelsen er innføring av krav om minst to valgperioders ansiennitet for å kunne søke om omstillingsytelse (dagens etterlønn) og reduksjon i lengden på omstillingsytelsen fra tolv til seks måneder. Overgangsbestemmelsen fastslår at disse innstrammingene ikke får virkning for representanter som trer ut av Stortinget etter valget i 2025.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i innstillingens punkt 16.

Til § 34 Ikrafttredelse

Loven trer i kraft 1. oktober 2025, og lov 20. desember 2016 nr. 106 om godtgjørelse for stortingsrepresentanter (stortingsgodtgjørelsesloven) oppheves fra samme tidspunkt.