Meld feil

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Lov om gjennomføring av internasjonale sanksjoner (sanksjonsloven)

Dette dokument

Innst. 290 L (2020–2021)
Kildedok: Prop. 69 L (2020–2021)
Utgiver: utenriks- og forsvarskomiteen
Sidetall: 7

Tilhører sak

Lov om gjennomføring av internasjonale sanksjoner (sanksjonsloven)

Gå til saker

Alt om

Gå til alle temaer

Til Stortinget

1. Sammendrag

1.1 Proposisjonens hovedinnhold

Utenriksdepartementet foreslår i denne proposisjonen en ny lov om gjennomføring av internasjonale sanksjoner. Lovforslaget gjelder både gjennomføring av folkerettslig bindende sanksjoner vedtatt av FNs sikkerhetsråd og gjennomføring av andre ikke-militære tiltak med bred internasjonal oppslutning som Norge slutter opp om. Sistnevnte har i praksis så langt vært begrenset til restriktive tiltak vedtatt av EU.

I dag gjennomføres folkerettslig bindende FN-sanksjoner og EUs restriktive tiltak som Norge slutter opp om, i norsk rett med hjemmel i henholdsvis lov 7. juni 1968 nr. 4 til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd og lov 27. april 2001 nr. 14 om iverksetjing av internasjonale, ikkje-militære tiltak i form av avbrot eller avgrensing av økonomisk eller anna samkvem med tredjestatar eller rørsler. Utenriksdepartementet foreslår at disse to fullmaktslovene oppheves, og at det i stedet vedtas en ny felles lov om gjennomføring av internasjonale sanksjoner. Som offisiell korttittel på loven foreslås sanksjonsloven.

I tillegg foreslås det at tre særlover om gjennomføring av sanksjoner oppheves. Dette gjelder lov 6. juni 1980 nr. 18 om gjennomføring av sanksjoner mot Iran, lov 25. juni 1999 nr. 43 om særlige tiltak mot Den føderale republikken Jugoslavia (FRJ) og lov 27. juni 2003 nr. 58 om særlige tiltak mot Republikken Zimbabwe. De to førstnevnte lovene ble vedtatt på grunn av situasjoner som ikke lenger er aktuelle. Sistnevnte lov er fortsatt relevant, men blir overflødig i lys av forslaget til ny sanksjonslov.

Departementet foreslår også å oppheve lov 16. april 1937 om fullmakt for Kongen, eller den han gjev fullmakt, til å forby at norske skip blir nytta til å føra folk som eslar seg i krig, våpen, loty, fly eller partar derav til framandland. Loven ble gitt med bakgrunn i den spanske borgerkrigen, men er siden ikke blitt brukt og må anses foreldet.

Departementets forslag til ny sanksjonslov viderefører i all hovedsak hovedtrekkene fra de to gjeldende generelle fullmaktslovene.

Fullmaktsloven fra 1968 gir Kongen fullmakt til i forskrift å gi de bestemmelser som er nødvendige for å gjennomføre ethvert bindende vedtak av FNs sikkerhetsråd. Denne fullmakten videreføres i lovforslaget § 1. Nytt er at departementet foreslår at det presiseres i den nye bestemmelsen at forskriftshjemmelen er begrenset til gjennomføring av ikke-militære tiltak etter FN-paktens artikkel 41, i samsvar med gjeldende rett.

Fullmaktsloven fra 2001 gir Kongen fullmakt til i forskrift å gi de bestemmelser som er nødvendige for at Norge kan slutte seg til internasjonale, ikke-militære tiltak i form av avbrudd eller begrensninger i økonomisk eller annet samkvem med stater eller bevegelser. Denne bestemmelsen videreføres i lovforslaget § 2, men med noen justeringer for å tilpasse bestemmelsen dagens sanksjonsregimer.

I lys av utviklingen internasjonalt foreslår departementet for det første å utvide denne forskriftshjemmelen til også å omfatte vedtak av de bestemmelser som er nødvendige for at Norge kan slutte seg til internasjonale sanksjoner rettet mot fysiske eller juridiske personer som anses å stå bak overtredelser av grunnleggende internasjonale normer. Dette vil gi regjeringen den nødvendige lovhjemmelen til å gjennomføre i norsk rett tiltak tilsvarende dem som er omfattet av EUs restriktive tiltak mot bruk og spredning av kjemiske våpen, EUs restriktive tiltak mot cyber-angrep og EUs restriktive tiltak mot alvorlige menneskerettsovergrep.

For det andre presiserer lovforslaget § 2, i tråd med gjeldende rett, at fullmakten er begrenset til gjennomføring av sanksjoner vedtatt i mellomstatlige organisasjoner eller som for øvrig har bred internasjonal oppslutning. For det tredje inneholder lovforslaget § 2 en formålsbegrensning som presiserer at fullmakten gjelder gjennomføring av tiltak som har som formål å opprettholde fred og sikkerhet eller sikre respekt for demokrati og rettsstat, menneskerettigheter eller folkeretten for øvrig. Dette samsvarer med gjeldende praksis. For det fjerde gir lovforslaget § 2 en mer tidsriktig angivelse av hva sanksjoner hjemlet i loven kan gå ut på.

Utenriksdepartementet anfører at lovforslaget videre styrker rettssikkerheten til personer som er gjenstand for norsk gjennomføring av internasjonale sanksjoner (såkalte listeførte). Departementet foreslår at den nye sanksjonsloven klargjør at forvaltningslovens regler om enkeltvedtak, som ikke passer fullt ut, i utgangspunktet ikke kommer til anvendelse. Samtidig foreslår departementet en særbestemmelse i sanksjonsloven om forvaltningsrettslig klageadgang for listeførte. Det foreslås også en særbestemmelse om domstolsbehandlingen av søksmål om gyldigheten av listeføringer for å sikre retten til en rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 og retten til en effektiv prøving etter EMK artikkel 13. For å ivareta både mulighetene for kontradiksjon og behovet for å hemmeligholde informasjon av betydning for rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat, er det foreslått regler som åpner for oppnevning av særskilt advokat i slike saker, etter eksempel fra statsborgerloven og utlendingsloven.

Departementet foreslår også en ny bestemmelse som klargjør lovens geografiske virkeområde. Denne bestemmelsen utvider bl.a. sanksjonslovgivningens virkeområde til å omfatte Svalbard og Jan Mayen. Den gir også Kongen fullmakt til i forskrift å gi lovgivingen anvendelse for de norske bilandene (Bouvetøya, Dronning Maud Land og Peter I Øy). Departementet foreslår en tilsvarende utvidelse av virkeområdet for lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi mv. (eksportkontrolloven).

Lovforslaget inneholder en overgangsbestemmelse som fastsetter at forskrifter gitt i medhold av de gjeldende fullmaktslovene, vil gjelde også etter at disse lovene er opphevet og den foreslåtte sanksjonsloven trer i kraft. Bestemmelsene i den nye sanksjonsloven vil gjelde også for disse forskriftene.

1.2 Bakgrunnen for lovforslaget

Sanksjoner brukes i det følgende som generell betegnelse på ikke-militære tiltak vedtatt av stater eller organisasjoner i form av økonomiske, diplomatiske eller andre typer restriksjoner rettet mot en stat, gruppe og/eller fysiske eller juridiske personer med det formål å fremme sikkerhetspolitiske eller utenrikspolitiske interesser. De sanksjonene Norge gjennomfører i norsk rett, har som formål å opprettholde fred og sikkerhet eller sikre respekt for demokrati og rettsstat, menneskerettigheter eller folkeretten for øvrig.

Norge er folkerettslig forpliktet til å gjennomføre sanksjoner vedtatt av FNs sikkerhetsråd. I tillegg har Norge lang tradisjon for å slutte opp om EUs restriktive tiltak basert på en politisk vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Bruken av sanksjoner som internasjonalt virkemiddel for å fremtvinge en bestemt type atferd eller forebygge uønsket atferd har vært i sterk utvikling siden de to gjeldende generelle fullmaktslovene ble gitt. Det har vært en kraftig økning i antall sanksjonsregimer og en endring i hva sanksjonene nærmere går ut på, herunder hvem sanksjonene rettes mot, og dermed hvilke tiltak som forutsettes gjennomført i nasjonal rett. Utviklingen internasjonalt har ført til nye problemstillinger som ikke ble drøftet ved utarbeidelsen av de gjeldende fullmaktslovene.

På den ene siden har det vært en utvikling i retning av økt bruk av sanksjoner rettet mot enkeltindivider, bl.a. for å forebygge alvorlige brudd på internasjonale menneskerettigheter eller internasjonal humanitærrett eller overtredelser av andre grunnleggende internasjonale normer. På den andre siden er det et økt fokus internasjonalt på respekt for menneskerettighetene til personer og andre aktører som er gjenstand for sanksjoner og restriktive tiltak. Utenriksdepartementet opplyser at forslaget til ny sanksjonslov således er motivert på den ene siden av å sikre at regjeringen har et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag, i lys av utviklingen, til raskt og effektiv å kunne gjennomføre sanksjoner og restriktive tiltak i norsk rett, og på den andre siden av å sikre at gjennomføringen er i overensstemmelse med Norges folkerettslige forpliktelser og ivaretar alminnelige rettssikkerhetshensyn.

Lovforslaget har vært gjenstand for en alminnelig høring, og høringsuttalelsene omtales. Overgangsbestemmelser og nødvendige endringer i andre lover fremgår av proposisjonens kapittel 11 og økonomiske og administrative konsekvenser av kapittel 12.

2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, lederen Anniken Huitfeldt, Martin Kolberg, Marianne Marthinsen og Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Hårek Elvenes, Trond Helleland, Ingjerd Schou og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Christian Tybring-Gjedde og Morten Wold, fra Senterpartiet, Emilie Enger Mehl og Liv Signe Navarsete, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, fra Venstre, Trine Skei Grande, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, merker seg at det har skjedd en betydelig internasjonal utvikling i bruken av sanksjoner som politisk virkemiddel.

Komiteen viser til at økt målretting av sanksjoner og sanksjoner rettet mot enkeltmennesker og foretak ikke nødvendigvis fanges opp av gjeldende norsk lovgivning som er skrevet med utgangspunkt i mer tradisjonelle sanksjonsformer. Grunnen til dette er at den eksisterende lovgivningen er begrenset til gjennomføring av tiltak rettet mot «statar eller rørsler», og ikke omfatter tiltak rettet mot individer eller enheter uten tilknytning til en bestemt stat eller bevegelse.

Komiteen ser at flere av Norges viktigste allierte og handelspartnere, herunder EU, Storbritannia og USA, har tilpasset og oppdatert egen lovgivning for å tillate smidig innføring av mer målrettede sanksjoner rettet mot enkeltmennesker og enheter som har begått menneskerettighetsbrudd eller på annen måte har opptrådt i strid med grunnleggende internasjonale normer. Komiteen vil understreke at Norge ikke har noen tradisjon for unilaterale sanksjoner, men at Norge ved flere anledninger har sluttet opp om sanksjoner eller restriktive tiltak gjennomført i norsk rett, i tillegg til folkerettslig bindende FN-sanksjoner. Erfaringsmessig gjelder det spesielt for EUs restriktive tiltak.

Derfor legger komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti, til grunn at Norge har behov for et hjemmelsgrunnlag som gir regjeringen rask og effektiv anledning til å slutte opp om disse tiltakene og gjennomføre dem i norsk rett.

Komiteen vil påpeke at det nye lovforslaget også vil medføre at Norge foretar en selvstendig vurdering av hver enkelt sanksjon eller restriktivt tiltak rettet mot enkeltmennesker og enheter, såkalt listeføring.

Komiteen merker seg at Den norske Helsingforskomité i sitt høringssvar anbefaler å gi regjeringen fullmakt til unilaterale sanksjoner. Regjeringen har vurdert norske unilaterale sanksjoner som lite effektive som politisk virkemiddel, og som et brudd med en lang norsk tradisjon for å kun tilslutte seg sanksjoner og restriktive tiltak som er bredt forankret blant våre næreste allierte og handelspartnere. Komiteen vil påpeke at innføring av unilaterale sanksjoner vil kunne være mulig gjennom et eventuelt eget lovvedtak, og at dette på en bedre måte sikrer god forankring for slike potensielt kontroversielle tiltak.

Komiteen viser i denne sammenheng til at Norge allerede har sluttet opp om EUs sanksjonsregimer mot alvorlige menneskerettsovergrep, mot cyberoperasjoner som truer europeisk sikkerhet, og mot bruk og spredning av kjemiske våpen. Gjeldende lovgivning har imidlertid ikke gitt regjeringen hjemmel til å gjennomføre disse tiltakene fullt ut i norsk rett.

Komiteen understreker at en ny sanksjonslov, som foreslått, vil gi regjeringen fullmakt til å gjennomføre sanksjoner vedtatt av mellomstatlige organisasjoner eller som har bred oppslutning blant likesinnede stater. Komiteen er kjent med at under gjeldende lovgiving har Norge utelukkende sluttet seg til EUs restriktive tiltak. Dette lovforslaget legger opp til at Norge også kan tilslutte seg listeføring av personer sammen med en større gruppe av likesinnede stater i tilfeller der tiltakene ikke finner enstemmig støtte i mellomstatlige organisasjoner.

Komiteen understreker videre at Norge gjennom sin tilslutning til internasjonale menneskerettskonvensjoner plikter å ivareta rettssikkerheten til personer som får norske sanksjoner rettet mot seg.

Komiteen viser i den sammenheng til at forslaget om ny sanksjonslov innebærer å gi de som rammes av listeføring, forvaltningsrettslig adgang til å klage på en slik listeføring under norsk lov.

Komiteen viser videre til at rettssikkerheten til listeførte også styrkes ved at listeførte som går til sak mot staten for domstolene, gis en rett til å kunne få oppnevnt egen advokat, noe som igjen vil kunne ivareta muligheten for kontradiksjon.

Komiteen merker seg videre at det i lovforslaget blir foreslått å utvide sanksjons- og eksportkontrollovgivningens geografiske virkeområde til å omfatte Svalbard og Jan Mayen. Komiteen vil understreke at forslaget om utvidet virkeområde ble positivt mottatt både av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Finans Norge.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at spørsmålet om sanksjoner rettet mot enkeltpersoner først ble tatt opp i Norge av representantene Karin S. Woldseth (Fremskrittspartiet), Peter Skovholt Gitmark (Høyre), Hans Olav Syversen (Kristelig Folkeparti) og Trine Skei Grande (Venstre) i et brev til daværende utenriksminister Espen Barth Eide (Arbeiderpartiet), datert den 17. april 2013. Representantene spurte den daværende utenriksministeren om Norge ville vurdere å innføre individuelle sanksjoner mot de som var delaktige i «fengslingen, torturen og mordet på Sergej Magnitskij».

Disse medlemmer peker på at Sergej Magnitskij ble fengslet etter å ha avdekket en omfattende korrupsjonssak i Russland. Magnitskij ble holdt i varetekt i 358 dager og var gjenstand for tortur før han ble myrdet den 19. november 2009.

Disse medlemmer viser til svarbrevet fra utenriksministeren fra den daværende rød-grønne regjeringen, datert den 17. april 2013, der han uttaler at «[e]nsidige tiltak mot enkeltland eller enkeltpersoner har Norge ikke tradisjon for, og har etter vår mening heller ikke nødvendig legitimitet og rettslig virkning til å kunne være effektivt».

Disse medlemmer viser til at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti i Granavolden-plattformen besluttet å «utrede hvordan Norge, som del av en bred felleseuropeisk løsning, kan bidra til utvikling av et sanksjonsregime mot personer for grove brudd på menneskerettighetene».

Disse medlemmer viser til at Prop. 69 L (2020–2021) åpner for at Norge kan gjennomføre sanksjoner rettet mot enkeltmennesker og foretak. Dermed følger regjeringen opp både Granavolden-plattformen og brevet fra de fire partiene til daværende utenriksminister Espen Barth Eide i 2013.

Disse medlemmer viser til at Riksadvokaten i sin høringsuttalelse til regjeringens forslag til ny sanksjonslov gir sin

«tilslutning til behovet for et modernisert lovverk, og fremmer ikke et alternativt forslag eller en alternativ lovtekst, men minner om at kravene til klarhet blir særlig viktig når straffansvaret er forskriftsregulert på denne måten. De vide fullmaktene som regjeringen med dette er gitt, stiller særlig krav til en forsvarlig saksbehandling og utformingen av presise forskrifter».

Disse medlemmer er enige i Riksadvokatens uttalelse og mener det er behov for et oppdatert lovverk. Samtidig mener disse medlemmer at Riksadvokatens bemerkning om behovet for forsvarlig saksbehandling og utformingen av presise forskrifter er på sin plass. Disse medlemmer legger til grunn at regjeringen vil følge Riksadvokatens anbefaling i utformingen av forskrifter etter at loven er vedtatt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at Riksadvokaten i forbindelse med departementets høring uttalte følgende:

«Forslaget til ny forskriftshjemmel representerer en ikke ubetydelig utvidelse på flere nivåer sammenlignet med dagens lovverk […] Utvidelsen har skjønnsmessig preg som åpner for ulike tolkninger, og utfordrer klarhetskravet i lovgivningen. Det åpnes for en praksis hvor noen land kan innføre restriksjoner om «det meste» […] Regjeringen gis i realiteten vide fullmakter til å innføre konkurransevridende og markedshemmende tiltak overfor bedrifter og enkeltpersoner … Riksadvokaten har forståelse for at Norge må tilpasse seg den internasjonale utviklingen og samhandlingen, og på en rask og ansvarlig måte skal kunne gi sin tilslutning til internasjonale sanksjoner. Samtidig må utgangspunktet være at man utviser varsomhet med å kriminalisere nye handlinger.»

Disse medlemmer mener at Riksadvokatens uttalelse reiser noen betenkeligheter.

Disse medlemmer noterer at loven vil styrke rettssikkerheten til personer som får sanksjoner rettet mot seg, men at klageadgangen etter lovforslaget er begrenset til personer med en viss tilknytning til Norge.

Disse medlemmer viser til at regjeringen argumenterer med at en ny sanksjonslov vil sikre at blant annet EUs restriktive tiltak som Norge slutter opp om, raskt og effektivt kan gjennomføres i norsk rett. Disse medlemmer påpeker imidlertid at en lov kan vedtas i Stortinget på tre dager (jf. Grunnloven § 76 og Stortingets forretningsorden § 39 c og d), og viser til at det i forbindelse med situasjonen på Storskog i 2015 ble gjort endringer i utlendingsloven gjennom hurtigbehandling i Stortinget. Disse medlemmer mener at dette svekker argumentet om at loven er nødvendig for raskt å innføre sanksjoner.

Disse medlemmer mener at sanksjoner er et viktig utenrikspolitisk verktøy, men vil understreke at det må brukes med varsomhet – særlig når det rettes mot enkeltpersoner og foretak. Disse medlemmer ønsker ikke en situasjon der sanksjoner brukes på stadig nye områder som vil virke inngripende mot den nasjonale selvbestemmelsesretten, uten at dette har en tydelig forankring i Stortinget. Disse medlemmer mener at det foreliggende lovforslaget ikke tilstrekkelig avgrenser regjeringens fullmakter til å innføre sanksjoner.

På denne bakgrunnen vil disse medlemmer avvise Prop. 69 L (2020–2021) Lov om gjennomføring av internasjonale sanksjoner (sanksjonsloven).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til utenrikskomiteens behandling av lov 27. april 2001 nr. 14 om iverksetjing av internasjonale, ikkje-militære tiltak i form av avbrot eller avgrensing av økonomisk eller anna samkvem med tredjestatar eller rørsler (Innst. O. nr. 50 (2000–2001)). Under behandlingen av overnevnte lov ble det uttrykt en bekymring for en rekke aspekter ved utvidede fullmakter til regjeringen på dette området. Disse medlemmer viser til at sanksjoner siden 2001 har utviklet seg betydelig og blitt et langt mer hyppig brukt virkemiddel. Disse medlemmer peker også på at sanksjoner i økende grad er blitt del av en polariserende global dynamikk. Disse medlemmer anerkjenner behovet for et oppdatert og klargjørende regelverk for det norske sanksjonsregimet og støtter endringen som gjør det mulig å slutte seg til sanksjoner mot personer som står bak alvorlige menneskerettighetsovergrep.

Samtidig vil disse medlemmer understreke at norsk tilslutning til sanksjoner må hvile på selvstendige helhetsvurderinger av både effekter og implikasjoner. Når politiske sanksjoner får videre implikasjoner for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, er det ønskelig at tilslutningsvurderingene forankres i Stortinget.

Disse medlemmer påpeker at forslaget til sanksjonslov legger til grunn en fullmakt basert på vedtak i mellomstatlige organisasjoner eller om sanksjonen eller de restriktive tiltakene «ellers har bred internasjonal oppslutning». Disse medlemmer ser det som spesielt viktig at tilslutning til sanksjoner som ikke skjer i FN-regi, blir gjenstand for både demokratisk forankring og åpen, offentlig debatt. Disse medlemmer mener også at regjeringen bør rapportere jevnlig til Stortinget om de sanksjonene og de restriktive tiltakene som Norge har sluttet seg til.

3. Komiteens tilråding

Komiteens tilråding fremmes av komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre følgende

vedtak til lov

om gjennomføring av internasjonale sanksjoner (sanksjonsloven)

§ 1 Fullmakt til å gjennomføre bindende FN-vedtak

Kongen kan gi forskrift med nødvendige bestemmelser til gjennomføring av bindende vedtak av De forente nasjoners sikkerhetsråd etter FN-paktens artikkel 41.

Kongen avgjør hvorvidt et vedtak av Sikkerhetsrådet er bindende.

§ 2 Fullmakt til å gjennomføre internasjonale ikke-militære tiltak

Kongen kan gi forskrift med nødvendige bestemmelser for at Norge kan gjennomføre sanksjoner eller restriktive tiltak som er vedtatt i mellomstatlige organisasjoner, eller som ellers har bred internasjonal oppslutning, og som har som formål å opprettholde fred og sikkerhet eller sikre respekt for demokrati og rettsstat, menneskerettigheter eller folkeretten for øvrig.

Forskrifter etter første ledd kan gjelde

a) forbud mot eller restriksjoner på handel, tjenester og økonomiske eller finansielle transaksjoner
b) forbud mot eller restriksjoner på vitenskapelig, teknologisk og kulturelt samarbeid
c) økonomiske sanksjoner rettet mot fysiske eller juridiske personer
d) reiserestriksjoner
e) andre tiltak som har som formål å opprettholde fred og sikkerhet eller sikre respekt for demokrati og rettsstat, menneskerettigheter eller folkeretten for øvrig.

Forskrifter etter første ledd gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten eller av avtale med fremmed stat.

§ 3 Lovens virkeområde

Loven gjelder

a) på norsk territorium, inkludert norsk luftrom
b) om bord på alle fartøy, også luftfartøy, boreplattformer og andre lignende flyttbare innretninger under norsk jurisdiksjon
c) for alle norske statsborgere og personer med bosted i Norge
d) for alle foretak registrert i Foretaksregisteret
e) for alle foretak med hensyn til forretningsvirksomhet de driver helt eller delvis i Norge.

Loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen. Kongen kan gi forskrift om lovens anvendelse for de norske bilandene.

Kongen kan gi forskrift om avvikende virkeområde for tiltak gjennomført med hjemmel i denne loven.

§ 4 Straff for overtredelser av bestemmelser gitt i medhold av loven

Den som overtrer bestemmelser gitt i medhold av denne lovens §§ 1 og 2, straffes med bøter eller fengsel inntil tre år eller begge deler.

Den som uaktsomt overtrer bestemmelser som nevnt i første ledd, straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler.

§ 5 Forholdet til forvaltningsloven

Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak gjelder ikke for vedtak truffet etter eller med hjemmel i denne loven om å gjennomføre internasjonale sanksjoner mot fysiske eller juridiske personer.

§ 6 Rett til å anmode om at en listeføring blir endret eller opphevet

En fysisk eller juridisk person som er gjenstand for sanksjoner eller restriktive tiltak som er gjennomført i norsk rett, kan anmode Utenriksdepartementet om å endre eller oppheve listeføringen av vedkommende, dersom vedkommende mener seg uriktig listeført og

a) er norsk statsborger
b) har bosted i Norge
c) er et foretak registrert i Norge
d) er blitt listeført på initiativ fra Norge, eller
e) Norges gjennomføring av internasjonale sanksjoner medfører reelle inngrep i vedkommendes rettigheter.

I den grad den listeførte er gjenstand for folkerettslig bindende FN-sanksjoner, kan anmodningen bare gå ut på at Utenriksdepartementet etter beste evne skal sikre at den listeførte fjernes fra den relevante FN-listen av FNs sikkerhetsråd eller av et av FNs sikkerhetsråds underordnede organer.

En anmodning etter første ledd skal fremsettes skriftlig og være begrunnet. Anmodningen behandles etter reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven kapittel IV og V.

Hvis Utenriksdepartementet ikke tar anmodningen til følge, kan listeføringen klages inn for Kongen i statsråd etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI.

Kongen kan gi forskrift om saksbehandlingen av anmodninger om å endre eller oppheve listeføringer etter denne bestemmelsen.

§ 7 Domstolsbehandling av søksmål om gyldigheten av listeføringer

For søksmål om gyldigheten av listeføringer i medhold av lovens §§ 1 og 2 gjelder tvisteloven når ikke annet følger av regler gitt i eller i medhold av loven her.

Som vilkår for at det føres bevis om forhold som ellers kan holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat, jf. tvisteloven § 22-1, kan Kongen bestemme at opplysningene bare skal gjøres kjent for en særskilt advokat som oppnevnes for den listeførte. Den særskilte advokaten oppnevnes av retten så snart som mulig etter at det er truffet en slik beslutning, og skal ha godtgjørelse av staten.

Når det er truffet beslutning som nevnt i andre ledd, gjelder statsborgerloven § 31 c tredje og fjerde ledd og §§ 31 d til 31 h, med unntak av § 31 g første ledd, tilsvarende for domstolens behandling av saken.

Kongen kan gi forskrift om oppnevning av særskilt advokat etter andre ledd.

§ 8 Ikrafttredelse mv.

Loven gjelder fra den tiden Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.

Fra den tiden loven trer i kraft, oppheves følgende lover:

a) lov 7. juni 1968 nr. 4 til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd
b) lov 27. april 2001 nr. 14 om iverksetjing av internasjonale, ikkje-militære tiltak i form av avbrot eller avgrensing av økonomisk eller anna samkvem med tredjestatar eller rørsler
c) lov 27. juni 2003 nr. 58 om særlige tiltak mot Republikken Zimbabwe
d) lov 6. juni 1980 nr. 18 om gjennomføring av sanksjoner mot Iran
e) lov 25. juni 1999 nr. 43 om særlige tiltak mot Den føderale republikken Jugoslavia (FRJ)
f) lov 16. april 1937 om fullmakt for Kongen, eller den han gjev fullmakt, til å forby at norske skip blir nytta til å føra folk som eslar seg i krig, våpen, loty, fly eller partar derav til framandland.

Forskrifter gitt i medhold av lovene nevnt i andre ledd bokstav a, b og c gjelder også etter at loven her har trådt i kraft.

§ 9 Endringer i andre lover

Fra den tiden loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:

1. I lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet skal § 17 b første ledd nr. 4 lyde:

4. overtredelser av bestemmelser i eller i medhold av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. og sanksjonsloven og

2. I lov 28. mai 2004 nr. 29 om register over opplysninger om valutaveksling og overføring av betalingsmidler inn og ut av Norge skal § 1 andre ledd lyde:

Opplysningene i registeret skal også kunne brukes til ivaretakelse av Norges Banks oppgaver etter sentralbankloven, Finanstilsynets oppgaver etter finanstilsynsloven og i forbindelse med kontroll av gjennomføring av internasjonale sanksjoner etter sanksjonsloven.

3. I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff skal § 5 første ledd nr. 11, 12 og nytt nr. 13 lyde:
- 11. anses som oppfordring til en straffbar handling etter straffeloven § 183 eller innebærer fremsettelse av en hatefull ytring etter straffeloven § 185,
- 12. anses som korrupsjon eller påvirkningshandel etter §§ 387 til 389, eller
- 13. rammes av sanksjonsloven § 4.
4. I lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. gjøres følgende endringer:

§ 1 første ledd første punktum skal lyde:

Kongen kan bestemme at varer og teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militært bruk eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, samt varer og teknologi som kan benyttes til å utøve terrorhandlinger, jf. straffeloven § 131, ikke må utføres fra Norge uten særskilt tillatelse.

§ 1 nytt tredje ledd skal lyde: