Søk

Innhold

8. Kompetanse

8.1 Sammendrag

Gode helse- og omsorgstjenester skapes når pasienten møter personell med høy faglig kompetanse og det er et godt samspill mellom pasienten og personellet. Hvordan dette møtet oppleves – både av pasienten og den ansatte – har endret seg mye over tid. Pasientene kan mer og forventer mer av dem de møter. Mange har store og sammensatte behov som krever samhandling mellom ulike personellgrupper. Mens sykepleierne og legene for få tiår siden arbeidet i hver sine «siloer», inngår de nå i økende grad i team, der andre grupper – teknologer, administrativt ansatte, ernæringsfysiologer osv. – også deltar. Det gir bedre tjenester og gjør arbeidshverdagen rikere, men krever også mer av de ansatte.

De ansatte er det store hjulet i helse- og omsorgstjenesten. Fremskrivningene viser imidlertid at det er et stort og udekket behov for helsepersonell. Det gjelder særlig for sykepleiere og helsefagarbeidere. Det er imidlertid verken mulig eller ønskelig å møte veksten i behandlingsbehov ved primært å øke bemanningen – andre virkemidler må tas i bruk.

Innsatsen for å øke andelen ansatte som arbeider heltid, og for å beholde ansatte må fortsette. Arbeidet for livslang læring og omstillingsevne må forsterkes. Det må arbeides mer i tverrfaglige team, kompetanse må deles på tvers i hele helse- og omsorgstjenesten, ny kunnskap må tas raskere i bruk, innovative tjenestemodeller må utvikles og brukes, og teknologi må utnyttes i helse- og omsorgssektoren. Dette forutsetter god ledelse som planlegger strategisk for bemanning og kompetanseutvikling på kort, mellomlang og lang sikt.

Regjeringen vil

  • oppfordre helsefellesskapene til å sette konkrete mål for deling av kompetanse mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten

  • be helseforetakene lage en plan for å sikre tilstrekkelig kompetanse. Det skal legges til rette for livslang læring og en heltidskultur. Sykepleiere og helsefagarbeidere skal gis prioritet i dette planarbeidet

  • etablere et nasjonalt system for å følge med på tilgang på og behov for sykepleiere i den samlede helse- og omsorgstjenesten

  • øke antall utdanningsplasser for spesialsykepleiere innenfor anestesi-, barn-, intensiv-, operasjon- og kreftsykepleie med basis i kunnskap om behov

  • revidere utdanningene for spesialsykepleiere innenfor anestesi-, barn-, intensiv-, operasjon- og kreftsykepleie

  • revidere den tverrfaglige videreutdanningen i psykisk helse- og rusarbeid og etablere en ny masterutdanning i psykisk helse- og rusarbeid rettet mot sykepleiere

  • utrede behovet for sykepleiere med klinisk breddekompetanse i sykehus og tilrettelegge for utvikling av en utdanning for slik kompetanse

  • øke antall lærlinger både i helsefag og i andre lærefag som er relevante i sykehus. Arbeidet med å øke antallet helsefagarbeiderlærlinger skal prioriteres i planperioden

  • opprette et opplæringskontor for helsefagarbeiderlærlinger og andre relevante lærefag i hvert helseforetak. Helseforetak kan samarbeide om opplæringskontorene der det er hensiktsmessig

  • at de regionale helseforetakene, under ledelse av Helse Vest RHF, skal opprette et nasjonalt kompetansedelingsprosjekt for å følge opp målet om flere lærlinger i planperioden

  • be Helse Vest RHF opprette et nasjonalt nettverk for deling av metoder for utvikling av simuleringsopplegg og deling av disse mellom helseforetakene

8.2 Komiteens merknader

Komiteen merker seg at det er et stort behov for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren i årene som kommer. Framskrivninger fra SSB viser at hvis vi fortsetter som før, vil vi ikke ha nok helsepersonell. Det gjelder særlig sykepleiere og helsefagarbeidere. Komiteen ser derfor positivt på at det er disse gruppene som får mest oppmerksomhet i Nasjonal helse- og sykehusplan, og særlig tiltak som vil øke antallet lærlinger i helsefag og andre lærefag som er relevante i sykehus.

Komiteen viser til behovet for å arbeide på nye måter ved at mer arbeid gjøres i tverrfaglige team. Kompetanse må deles på tvers i hele helse- og omsorgstjenesten.

Komiteen viser til arbeidet med å legge til rette for livslang læring og en heltidskultur. Helseforetakene må lage en plan for å sikre tilstrekkelig kompetanse i fremtiden. Komiteen er også positiv til de nye grepene som tas for utdanningsløpene for sykepleiere som er skissert i Nasjonal helse- og sykehusplan.

Komiteen viser til at det er behov for flere helsefagarbeidere i sykehus og kommuner. Komiteen støtter derfor regjeringens forslag om å øke antallet lærlinger og se på hvordan deres kompetanse kan brukes bedre. For få helsefagarbeidere kan føre til at kompetansen brukes på uhensiktsmessige måter, blant annet ved at sykepleiere eller leger overtar oppgaver som helsefagarbeidere vil være egnet til å utføre. Ved å få inn flere helsefagarbeidere vil oppgavene kunne fordeles bedre, og man vil kunne utnytte den kompetansen som er tilgjengelig, mer effektivt.

Komiteen er opptatt av at arbeidet med en heltidskultur fortsetter. Det skal være rom for utvikling og kompetanseheving. Komiteen støtter derfor de nye utdanningsløpene som er lagt for sykepleiere, og er positiv til at flere nå tilbyr hele stillinger, høyere lønn og mer attraktive arbeidsvilkår for sykepleiere. Dette arbeidet må fortsette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener vi ikke kan løse fremtidens utfordring med manglende arbeidskraft i helsesektoren kun ved å øke bemanningen. Vi har ikke tilgang på nok arbeidskraft til det. Ressursene vi har, må utnyttes bedre, og vi må tenke annerledes rundt hvordan vi bruker den kompetansen vi har. Flertallet er enig i tiltaket med at sykehusene skal lage planer for hvordan de skal dekke behovet for personell, og hva slags kompetanse de skal ha.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til høringsinnspill fra Norges Ingeniør- og teknologorganisasjon (NITO) om at Nasjonal helse og sykehusplan verken nevner bioingeniører eller andre ingeniører – og i liten grad teknologer – selv om teknologi og teknologisk utvikling i helsesektoren har en sentral plass i planen.

Disse medlemmer viser til at bemanningskrisen i helsevesenet er stor og kommer til å bli enda større i årene som kommer, og vil understreke behovet for desentraliserte utdanningssteder. Disse medlemmer vil i den forbindelse minne om at denne regjeringen står for å sentralisere sykepleieutdanninger i distrikter, som på Helgeland.

Disse medlemmer vil peke på behovet for flere LIS1-stillinger i sykehus og viser til Dokument 8:78 S (2018–2019), jf. Innst. 263 S (2018–2019), om at utdanning av legespesialister skal svare til helsetjenestens behov. Disse medlemmer viser til at Helsedirektoratet har anbefalt å opprette 200 nye LIS1-stillinger. Disse medlemmer viser også til at det er et stort behov for at helsefagarbeidere og sykepleiere tar etter- og videreutdanning.

Disse medlemmer viser til NOU 2020: 2 Fremtidige kompetansebehov III – Læring og kompetanse i alle ledd, som peker på et økende kompetansebehov innenfor helse. Der kommer det frem at over en tredjedel av virksomhetene innenfor helse- og sosialtjenestene hadde rekrutteringsproblemer våren 2019. Det er særlig mangel på helsefagarbeidere og sykepleiere. Disse medlemmer mener det er et klart behov for å bedre tilgangen på praksisplasser og kanskje også stimulere søkningen til utdanningene.

Disse medlemmer merker seg at det er mange yrkesgrupper som ikke er nevnt med ett ord i planen, men som er viktige for det fine maskineriet sykehusene er. Det er nødvendig at også disse gruppene, som renholdere, drifterne, kokkene og portørene, får nødvendig kompetanseutvikling.

Disse medlemmer viser til Riksrevisjonens rapport om undersøkelse av bemanningsutfordringer i helseforetakene, der kritikknivået er «alvorlig». Sykehusene sliter med å rekruttere og beholde helsearbeidere, hver sjette spesialsykepleier og jordmor er over 60 år og må erstattes om få år, og to tredjedeler av sykepleiere og jordmødre jobber deltid. Disse medlemmer viser til at helsetjenestene står overfor en bemanningskrise. Norge har dyktig helsepersonell med mye kunnskap, men hvis sykehusene ikke har folk som kan bruke kunnskapen, er det vanskelig å hjelpe dem som trenger det. Da trenger vi flere folk på jobb i helsetjenesten med hele, faste stillinger.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at alle helseforetak systematisk kartlegger behovet for helsepersonell de kommende årene og utarbeider strategiske planer for å beholde og rekruttere ansatte.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at regjeringen i meldingens kapittel 9.12 skriver at rekruttering av helsepersonell utdannet i utlandet vil kunne være viktig for å sikre en bærekraftig utvikling, og videre at det er viktig å bruke mulighetene som ligger i å rekruttere flere med utdanning fra utlandet. Flertallet reagerer på denne målsettingen. Flertallet mener det må være et overordnet mål for helsetjenesten å være mest mulig selvhjulpen med helsepersonell til egen befolkning, og at Norge selv må utdanne mest mulig av det helsepersonellet som vi trenger for å møte befolkningens behov. Flertallet viser til at ifølge en rapport fra Helsedirektoratet i 2018 utføres nå omtrent fire av ti årsverk av en lege med utdanning fra utlandet, mindre enn hvert tidende sykepleierårsverk av en sykepleier med utdanning fra utlandet, omtrent hvert fjerde psykologårsverk av en psykolog med utdanning fra utlandet og omtrent syv pst. av helsefagarbeiderårsverk av en helsefagarbeider med utdanning fra utlandet. Mange land opplever nå en kritisk mangel på helsepersonell med nødvendig utdanning, og en av grunnene til dette er at helsepersonell stadig forlater hjemstedet for å jobbe i andre land med bedre levekår og karrieremuligheter. Flertallet viser til WHOs globale kodeks for internasjonal rekruttering av helsepersonell, som Norge har forpliktet seg til. Denne fraråder aktiv rekruttering av helsepersonell fra utviklingsland som opplever kritisk mangel på helsepersonell. I dette ligger en erkjennelse av at det vil være umulig å nå de helserelaterte tusenårsmålene uten sterke og tilstrekkelig bemannede nasjonale helsesystemer. Dette målet må også Norge strekke seg etter. Flertallet viser også til Grimstadutvalgets rapport om økt utdanning av leger i Norge.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i januar 2019 kom en rapport fra Helsedirektoratet som anbefalte 200 nye LIS1-stillinger i helseforetakene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Arbeiderpartiets alternative budsjett for 2020, som la til rette for 100 flere LIS1-leger enn regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Senterpartiets alternative budsjett for 2020, som la til rette for til sammen 198 nye LIS1-stillinger i 2020.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at man i sykehusene bruker såkalte «postleger», leger som ikke har fått LIS1-stilling, og som dermed ansettes i stillinger som ikke er et vikariat. Disse medlemmer viser til helseministerens svar på Dokument nr.15:632 (2018–2019), der statsråden skriver at det ikke foreligger en «nasjonal oversikt over denne type ulike vikariater og engasjementer i norske sykehus». Disse medlemmer mener det er bekymringsfullt hvis det ansettes nyutdannede leger til å gjøre oppgaver som kunne vært løst av LIS-leger, fordi det ikke er plass til nok kandidater i ordningen.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå bruken av såkalte postleger i helseforetakene og vurdere om slike stillinger burde vært fylt av LIS1-leger.»

Disse medlemmer viser til Diabetesforbundets høringsinnspill, der det påpekes at det over tid har vært en negativ utvikling i kapasiteten ved diabetespoliklinikkene, og at sykehusene er dårlig rustet til å møte det økende behovet for tjenester. Befolkningen blir eldre, flere får diabetes type 2, og personer med diabetes type 1 lever lenger. Hvert år er det ca. 16 000 personer som får diabetes. Det totale antallet med diabetes vil fortsette å øke i lang tid fremover. Det er i ferd med å skje et generasjonsskifte blant endokrinologer, og mange har nådd pensjonsalder uten at det står nye krefter klare til å ta over. Diabetessykepleiere er det også for få av mange steder. Disse medlemmer er urolige for at tilgangen på rett kompetanse blir vanskeligere, samtidig som pasientpopulasjonen øker. Nasjonal diabetesplan 2017–2021 slår fast at i løpet av planperioden vil helseregionene få i oppdrag å kartlegge bemanning og kompetanse ved diabetespoliklinikkene for å få oversikt over ressursbehovene i årene som kommer. Dette oppdraget er ennå ikke gitt, og disse medlemmer ber om at helseregionene får i oppdrag å kartlegge bemanning og kompetanse ved diabetespoliklinikkene, i tråd med punkt 7.8.4 i Nasjonal diabetesplan 2017–2021. Resultatene fra kartleggingen må resultere i en regional plan for å sikre nødvendig bemanning og kompetanse i tråd med utviklingen i demografi og behandling.

Disse medlemmer viser til Riksrevisjonens undersøkelse av bemanningsutfordringer i helseforetakene (Dokument 3:2 (2019–2020)). Disse medlemmer viser til at det her dokumenteres at helseforetakene har store utfordringer med å rekruttere og beholde sykepleiere, jordmødre og spesialsykepleiere. Disse medlemmer viser til Riksrevisjonens anbefalinger om at helseforetakene jevnlig kartlegger behovet for personell, utvikler strategier og planer for hvordan bemanningsbehovet skal dekkes, skaper en heltidskultur, sørger for å beholde ansatte ved å skape gode fagmiljøer og sørger for at ledelsen på ulike nivå har mulighet og verktøy til å gjennomføre nødvendige forbedringer. Riksrevisjonen anbefaler at de regionale helseforetakene bistår helseforetakene med verktøy og kompetanse for å få bedre oversikt over bemanningsbehovet, følger opp arbeidet med å utvikle en heltidskultur i helseforetakene og bistår helseforetakene i deres samarbeid med utdanningsinstitusjonene for å sikre et tilstrekkelig antall praksisplasser med god kvalitet. I tillegg anbefales det at departementet sammen med de regionale helseforetakene utvikler et system slik at utdanningssektoren får et godt grunnlag for å tilpasse utdanningskapasiteten til behovet for ulike typer helsepersonell. Disse medlemmer forventer at regjeringen følger opp Riksrevisjonens anbefalinger og rapporterer til Stortinget på egnet vis.

Disse medlemmer mener at for å sikre bedre og flere praksisplasser i kommunene er det viktig at disse finansieres særskilt. Slik er det ikke i dag, og det er etter disse medlemmers syn en årsak til at det er vanskelig å få på plass økt praksis i kommunehelsetjenesten. Disse medlemmer viser til forslag fremmet i Stortinget i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:75 S (2015–2016), jf. Innst. 408 S (2015–2016):

«Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget om bedre finansiering og tilrettelegging for praksisplasser for sykepleiere i kommunehelsetjenesten.»

Disse medlemmer viser til Innst. 11 S (2017–2018) og Stortingets vedtak:

«Stortinget ber regjeringen komme til Stortinget med en sak om hvordan alle medisinerstudenter kan sikres økt praksis i kommunehelsetjenesten.»

Disse medlemmer viser til at det i statsbudsjettet for 2019 kom midler til å starte en pilotordning for å høste erfaring med hvordan kommunal praksis bør organiseres og finansieres. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget om organisering, finansiering og tilrettelegging for økt antall praksisplasser i kommunenes helse- og omsorgssektor.»