Bevilgninger vedkommende rammeområde 6 og rammeområde 7

       Til Stortinget.

       Komiteen fremmer i denne innstillingen forslag om bevilgninger på statsbudsjettet for 1998 under de kapitler og poster som er fordelt til komiteen under rammeområdene 6 og 7.

Innhold

1. Rammeområde 6. Kommunal- og regionaldepartementet, arbeids- og administrasjonsdepartementet og finans- og tolldepartementet

Forslag til romertallsvedtak i St.prp. nr. 1(1997-1998) i tilknytning til rammeområde 6

       Stortinget samtykker i at Kommunal- og arbeidsdepartementet i 1998 kan inngå avtaler om midlertidig innkvartering av asylsøkere og flyktninger med varighet utover 1998. Dersom ankomstene av asylsøkere og flyktninger blir større enn forutsatt i budsjettet for 1998 eller bosetting i kommunene går senere enn antatt, samtykker Stortinget i at Kommunal- og arbeidsdepartementet kan øke antall plasser i statlige mottak, selv om det medfører et bevilgningsmessig merbehov under kap. 520 post 21 Spesielle driftsutgifter, statlige mottak.

       Stortinget samtykker i at Kommunal- og arbeidsdepartementet i 1998 kan gi tilsagn om tilskudd i 1999 til bosniere som vender tilbake til Bosnia-Hercegovina i 1998 med inntil 10 mill. kroner utover bevilgningen under kap. 521 post 72 Tilbakevending av flyktninger.

       Stortinget samtykker i at Kommunal- og arbeidsdepartementet kan ettergi rente- og avdragsfrie lån gitt til arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede der dette blir vurdert som nødvendig for å sikre den videre drift.

       Stortinget samtykker i at opprinnelige beboere som fikk sin bolig begjært tvangssolgt før, men solgt etter at avtale om gjeldssanering var inngått mellom Husbanken og borettslaget, inkluderes i ordningen med tilskudd til gjeldssanering for andelshavere som har fraflyttet utbedrete borettslag, vedtatt av Stortinget 9. juni 1994 (jf. kap. 581 post 81).

       Stortinget samtykker i at Finans- og tolldepartementet kan disponere bevilgningen under kap. 2310 Ekstraordinære sysselsettingstiltak, post 70 Til disposisjon, kan overføres, etter de retningslinjer som er omtalt under avsnitt 4.4.5 i St.prp. nr. 1(1997-1998) (Gul bok).

Forslag til nye/endrede romertallsvedtak i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998) i tilknytning til rammeområde 6

       Stortinget samtykker i at Regjeringen gis fullmakt til å benytte gjenværende midler på kap. 581 post 81 til å gjennomføre en tilleggs gjelds- og tilskuddsordning til de egentlige byfornyelsesofre. Med dette menes opprinnelige beboere som ble ført inn i en prosess som de selv ikke hadde mulighet til å påvirke, og som har resultert i at de pr. 1. januar 1997 fortsatt har boliggjeld som er knyttet til dette og som medfører betalingsproblemer. Ordningen skal gjelde eiendommer omfattet av fornyelsesvedtak, fornyelsesavtale eller utbedringsprogram, finansiert av Husbanken og utbedret innen utgangen av 1993. Romertallsvedtak VIII i St.prp. nr. 1(1997-1998) for Kommunal- og arbeidsdepartementet utgår.

       Stortinget samtykker i at Arbeids- og administrasjonsdepartementet kan ettergi rente- og avdragsfrie lån gitt til arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede der dette blir vurdert som nødvendig for å sikre den videre drift.

1.1 Komiteens hovedprioriteringer for rammeområde 6

1.1.1 Innledning

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Sylvia Brustad, Aud Gaundal, Leif Lund, Bjørnar Olsen og Signe Øye, fra Fremskrittspartiet, Lodve Solholm og Torbjørn Andersen, fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og Ivar Østberg, fra Høyre, Erna Solberg og Sverre J Hoddevik, fra Senterpartiet, Morten Lund, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, har ved Stortingets vedtak 23. oktober 1997 fått tildelt kapitler under rammeområde 6 Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Finans- og tolldepartementet (jf. Innst.S.nr.5(1997-1998)). Ved Stortingets vedtak 27. november 1997 er netto utgiftsramme for rammeområde 6 fastsatt til kr  8.850.896.000, jf. B.innst.S.nr.I (1997-1998).

       Komiteen har tre avvikende forslag til bevilgninger under rammeområde 6. Disse framgår av tabell 1 under oppsummering av hovedprioriteringer.

1.1.2 Hovedprioriteringer fra Arbeiderpartiet

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Arbeiderpartiets merknader til rammeområde 6 i B.innst.S.nr.I (1997-1998), jf. vedlegg 1 hvor Arbeiderpartiets bevilgningsforslag i B.innst.S.nr.I (1997-1998) framgår. Disse medlemmer vil i tillegg peke på at det økonomiske opplegget for 1998 i St.prp. nr. 1 søker å videreutvikle velferdssamfunnet innenfor en ansvarlig ramme og i samsvar med Stortingets forutsetninger. Disse medlemmer er enig i at kommunesektoren skal sikres en inntektsutvikling som gjør det mulig for kommuner og fylkeskommuner å trygge velferden til den enkelte. Disse medlemmer har merket seg at regjeringen Jagland i sitt budsjettet fastholder sin satsing på offentlige løsninger og et sosialt sikkerhetsnett framfor den sterkestes rett og privat veldedighet.

       Disse medlemmer viser til at målet med distriktspolitikken er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Det er viktig å gjøre distriktene til reelle lokaliseringsalternativer for næringslivet og attraktive bosettingsalternativer for befolkningen.

       Disse medlemmer ser med bekymring på den framtidige befolkningsutviklingen i deler av Distrikts- og Utkant-Norge. Som et resultat av tidligere fraflytting og manglende fødselsoverskudd vil mange kommuner i framtiden være avhengig av massiv tilflytting for å unngå en nedgang av folketallet. Disse medlemmer mener at dette faktum må gjenspeiles i distriktspolitikken og synes derfor det er positivt at det i St.prp. nr. 1 er utviklet en egen politikk for utkantområder med sterk tilbakegang i befolkningen. Målet med denne er å legge forholdene til rette for at kommunene skal bli bedre i stand til å møte de problemene som stadig fraflytting fører med seg. Disse medlemmer viser at det allerede er utpekt syv pilotkommuner og at St.prp. nr. 1 legger opp til at det blir utpekt opp til 8 flere pilotkommuner i 1998. Disse medlemmer mener dette er en god oppfølging av St.meld. nr. 31 (1996-1997), om distrikts- og regionalpolitikken, og vil framheve at det er viktig at det blir stilt ekstra ressurser til disposisjon for en slik satsing. Det er også viktig at utkantområdene prioriteres innenfor de andre distriktspolitiske ordningene.

       Disse medlemmer viser til at den overordnede strategien i bruken av de distriktspolitiske virkemidlene er å utvikle varierte og lønnsomme arbeidsplasser og stimulere verdiskapningen basert på de spesielle forutsetningene i hver region. Disse medlemmer er enig i denne strategien, og viser til at strategien er ivaretatt gjennom den økte satsingen på etableringsstipend, kommunale næringsfond og regionale program for næringsutvikling i St.prp. nr. 1. Disse medlemmer er sterk kritisk til det kuttet på 25 mill. kroner i etablererstipendene som forliket mellom Regjeringen, Høyre, og Fremskrittspartiet innebærer. Dette er verken god småbedriftspolitikk eller god distriktspolitikk.

       Disse medlemmer er likevel glad for at sentrumspartiene, gjennom budsjettbehandlingen i kommunalkomiteen, har fått reversert noe av virkningen ved dette kuttet, og at etablererstipend til kvinner i utkantkommuner gjennom budsjettforliket med Arbeiderpartiet blir en prioritert oppgave.

       Disse medlemmer viser til at det er et hovedmål for boligpolitikken at alle skal kunne disponere en god og rimelig bolig i et godt bomiljø.

       I en situasjon med betydelig press i deler av boligmarkedet velger St.prp. nr. 1 å prioritere omsorgsboliger og sykehjem for eldre og boligtilbud for grupper som trenger støtte for å få dekket sitt boligbehov. Disse medlemmer er enig i en slik prioritering og vil understreke at det fordelingspolitiske aspektet er blitt mer sentralt i boligpolitikken. Offentlig støtte må derfor rettes inn mot de som trenger det mest. Virkemidlene i boligpolitikken skal hjelpe til med å utjevne ulikhetene i boforhold og boligmiljø.

       Disse medlemmer viser til at det nye regelverket for samordnet bostøtte i St.prp. nr. 1 blir videreført for 1998. I tråd med behovet for målrettede tiltak blir det også i St.prp. nr. 1(1997-1998) fremmet forslag om en økning i bostøtten, der blant annet kostnadene ved kommunale avgifter er tatt med.

       Disse medlemmer konstaterer i denne sammenheng at en generell økning av minstepensjonen, slik som den er skissert i budsjettforslaget fra den sittende regjering (Tillegg nr. 3), vil føre til at de minstepensjonister som har behov for bostøtte vil få sin støtte redusert. Disse medlemmer ser også med uro på at en økning i minstepensjonen vil føre til en høyere egenbetaling for beboere på alders- og sykehjem på 130 mill. kroner. Dette betyr at 75 % av de økte midlene til minstepensjonistene i denne gruppen går rett i kommunekassen. Disse medlemmer ser her en tendens til at generelle ordninger som en økning av minstepensjonen kan få negative konsekvenser for de som har størst behov for offentlig støtte.

       Disse medlemmer viser generelt til at forslaget til bevilgninger til boligformål i St.prp. nr. 1 øker med 13,7 % eller 1,5 mrd. kroner for 1998.

       Disse medlemmer viser til at Husbanken står sentralt i den sosiale boligpolitikken. Husbanken skal medvirke til at alle skal kunne disponere en høvelig bolig. Husbankens ramme er i St.prp. nr. 1(1997-1998) på 8 mrd. kroner i 1998.

       Disse medlemmer mener det er positivt at handlingsprogrammet for Oslo indre øst blir fulgt opp med 50 mill. kroner i St.prp. nr. 1(1997-1998).

       Disse medlemmer viser til at det overordnede målet for arbeidsmarkedspolitikken er å legge til rette for et effektivt fungerende arbeidsmarked. Disse medlemmer synes i denne sammenheng det er gledelig at vi har fått en positiv utvikling på arbeidsmarkedet. Siden 1993 er 170.000 flere kommet i arbeid, og den registrerte ledigheten er nå kommet ned på under nivået for 1988.

       Disse medlemmer vil peke på viktigheten av at arbeidsmarkedspolitikken aktivt tilpasses utviklingen på arbeidsmarkedet. Utsiktene til vekst i etterspørselen etter arbeidskraft vil kunne forsvare en nedgang i arbeidsmarkedstiltakene i 1998. Disse medlemmer har merket seg at vi, på tross av en registrert ledighet på rundt 3 %, har en mangel på arbeidskraft i visse yrker. For å bidra til målet om et effektivt fungerende arbeidsmarked vil disse medlemmer understreke betydningen av at arbeidsmarkedstiltakene er kompetansehevende. I denne situasjonen vil disse medlemmer også understreke betydningen av å legge økt vekt på formidling. Disse medlemmer merker seg videre at ungdomsgarantien står fast og at tiltaksgarantien for de som mister dagpengerettighetene etter tre år videreføres i 1998.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av at flest mulig yrkeshemmede skal ha et tilbud å gå til. I første halvår 1997 var det registrert om lag 54.000 yrkeshemmede, og av disse var 76 % i aktive attføringstiltak. Disse medlemmer vil framheve viktigheten av at dette nivået videreføres for 1998.

       Disse medlemmer viser til at det er et overordnet mål at alle skal ha de samme sjanser, retter og plikter til å delta i samfunnet. Disse medlemmer viser videre til at det er trekk ved innvandrernes situasjon og levevilkår i det norske samfunnet som tilsier at det fortsatt er behov for forsterket innsats på flere områder. Ikke minst er det store utfordringer når det gjelder sysselsetting. Selv om den registrerte ledigheten blant innvandrere har falt, er ledigheten fremdeles mye høyere enn for resten av befolkningen. Disse medlemmer mener derfor det er positivt at innvandringsmeldingen er fulgt opp i St.prp. nr. 1(1997-1998) gjennom midler til tiltak som norskopplæring til voksne, grunnskoleopplæring for voksne, gratis korttidsplasser i barnehage, og en ordning for juridisk bistand.

       Disse medlemmer vil videre vise til at integreringstilskuddet til kommunene i St.prp. nr. 1(1997-1998) er foreslått videreført på samme nivå som for 1997, og at det er satt av 12,5 mill. kroner til prosjekter som tilrettelegger og stimulerer til tilbakevending for flyktninger. Disse medlemmer mener det er viktig å legge til rette for at de flyktninger som ønsker det skal kunne vende tilbake til sine hjemland.

1.1.3 Hovedprioriteringer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til sentrumspartienes merknader til rammeområde 6 i B.innst.S.nr.I (1997-1998). Disse medlemmer viser til at fraksjonenes prinsipale budsjettforslag framgår av regjeringen Bondeviks budsjettforslag i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998) som er tatt inn foran i innstillingen. Disse medlemmer vil understreke at sentrumsregjeringen i sitt politiske grunnlag sier at en sentrumsregjering vil rette opp det misforholdet det lenge har vært mellom de oppgaver kommunene er pålagt og de økonomiske betingelser som er gitt. Det er nødvendig å følge opp de nye reformer som Stortinget har vedtatt med tilstrekkelige økonomiske bevilgninger. Samtidig er det nødvendig å bedre kvaliteten på en del tjenester.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i sin tilleggsproposisjon økte inntektene for kommunesektoren med ca 750 mill. kroner. Inntektsveksten fordeles med ca 450 mill. kroner til fylkeskommunene og 300 mill. kroner til primærkommunene. Budsjettforståelsen i Stortinget ved behandlingen av B.innst.S.nr.I (1997-1998), har som konsekvens at denne inntektsveksten i hovedsak opprettholdes med en liten forskyvning i fylkeskommunenes favør.

       Disse medlemmer vil understreke at dette må sees som et første skritt for å redusere gapet mellom de oppgaver som skal løses og de inntekter som kommunesektoren får. Det vil være behov for en vesentlig sterkere økning i kommunesektorens inntekter i årene framover.

       Disse medlemmer mener det er en klar sammenheng mellom mulighetene for å effektivisere arbeidet i kommunesektoren og den frihet en har til å tilpasse prioriteringer og løsninger til lokale forhold. En forutsetning for dette er at det er tilgang på frie inntekter som ikke allerede er bundet opp til vedtatte oppgaver og at de praktiske løsningene ikke er bestemt gjennom statlige påbud. Økning i de frie inntektene er også en forutsetning for å kunne gjennomføre prioriterte oppgaver. Dette gjelder bl.a. målet om full barnehagedekning. I tillegg er vekst i de frie inntektene en forutsetning for å fange opp volumveksten i tjenestetilbudet, som f.eks. økningen i tallet på barn i grunnskolen som både i 1997 og 1998 vil være på ca 10.000 barn. En vesentlig del av veksten i kommunesektoren framover må derfor komme som frie inntekter.

       Disse medlemmer mener at behovet for å kontrollere innvandring ikke må gå på bekostning av Norges plikt til å ta sin del av ansvaret for mennesker på flukt. Disse medlemmer er fornøyd med at Regjeringen har foreslått å øke mottaket av FNs kvoteflyktninger med 500 personer for 1998.

       Disse medlemmer mener at en stabil bosetting er en viktig forutsetning for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel. Den enkelte kommune bør derfor, som en målsetting for den langsiktige planlegging, kunne legge til grunn at folketallet skal opprettholdes. En vellykket distriktspolitikk forutsetter at distriktene blir attraktive som bosted for kvinner, ikke minst unge velutdannede kvinner. Det krever at virkemiddelbruken i økt grad innrettes mot et variert arbeidsplasstilbud for kvinner, men også et mangfoldig kulturtilbud og en god familie- og barnehagepolitikk er avgjørende. Disse medlemmer viser til de økte bevilgningene som Regjeringen har foreslått til utkantkommuner og kvinnerettede tiltak. Disse medlemmer konstaterer at den omorganisering og styrking som Regjeringen har foreslått for Kommunaldepartementet er i samsvar med Stortingets syn ved behandling av St.meld. nr. 242 (1996-1997) Om distrikts- og regionalpolitikken. Komiteens flertall uttalte:

       Disse medlemmer mener at de politiske signaler som gis til distriktsbefolkningen ved Regjeringsskiftet har positive virkninger langt ut over de direkte vedtak som fattes.

       Den kommunale forvaltning og den offentlige sektor for øvrig er viktig for å opprettholde bosettingsmønsteret. Disse medlemmer mener det er nødvendig å gå igjennom inntektssystemet med sikte på å sikre det økonomiske grunnlaget for et likeverdig kommunalt tjenestetilbud i hele landet. Disse medlemmer vil understreke at en god nok kommuneøkonomi er en forutsetning for å beholde et levende lokalt folkestyre.

       Disse medlemmer vil peke på at de store byene i dag står overfor store utfordringer særlig når det gjelder miljø og levekår. Et levende bymiljø vil være en motvekt mot de miljømessige og sosiale problemer som i særlig grad rammer de største byene. Disse medlemmer vil understreke at særlig Oslo indre øst står overfor store utfordringer og at det er nødvendig med statlig og kommunal innsats for å snu den negative utviklingen som preger disse bydelene.

       Disse medlemmer vil peke på at sentraliseringen som har ført til sterkt økende flyttestrømmer de siste 2-3 år, er en viktig årsak til pressproblemene i de største byene med bl.a. rekordstor prisvekst på boliger, økende bilkøer og overfylte skoler og barnehager. Regjeringens mål om gradvis å snu flyttestrømmen er ikke minst viktig av hensyn til dem som bor i pressområdene.

       Disse medlemmer mener at en sentral forutsetning for at også boligsøkende med lav betalingsevne skal ha mulighet til å disponere en god bolig, er at en del av boligmarkedet har en nøktern standard og pris. Husbanken sikrer tilførsel av denne type boliger til markedet og det er derfor nødvendig å sikre at Husbanken har mulighet til å spille en sentral rolle i boligfinansieringen.

       Disse medlemmer viser til behovet for utleieboliger og studentboliger, og er fornøyd med at Regjeringen vil legge fram et program for bygging av utleieboliger og studentboliger i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. En forutsetning for at utleieboliger skal kunne være et reelt tilbud til ungdom og andre grupper med lav betalingsevne, er at den statlige tilskuddsordningen bedres og at de totale finansieringsrammene økes vesentlig.

       Disse medlemmer vil peke på at bostøtten er et viktig virkemiddel for å legge til rette for at alle skal kunne skaffe seg en god og nøktern bolig. Disse medlemmer vil understreke at det er viktig at bostøtten blir rettferdig og ser det derfor som nødvendig at man får en gjennomgang av boligavgrensningsregelen. Disse medlemmer ønsker en bedring av bostøtteordningen.

       Disse medlemmer vil peke på at en heving av minstepensjonen fra 1. mai 1998 ikke vil påvirke størrelsen på bostøtten som blir utbetalt verken i 1998 eller 1999.

       Disse medlemmer vil peke på at også for minstepensjonistene på sykehjem vil en økning i minstepensjonen føre til at de får en økning i sin disponible inntekt selv om 75 % blir trukket inn i høyere egeninnbetaling. Regelverket for innbetaling av egenandeler er for øvrig det samme for minstepensjonister som for andre pensjonister.

       Disse medlemmer er enig med Regjeringen i den satsningen som gjøres innen eldreomsorgen i perioden 1998-2001. Disse medlemmer vil understreke at de finner den planlagte utbygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger nødvendig. Regjeringens mål er at alle pleietrengende skal få en sykehjemsplass når de har behov for det og de selv ønsker det. Ved tildeling av fast plass på institusjon må alle som ønsker det få enerom.

       Disse medlemmer konstaterer at en rekke kommuner har bygget ut sykeheim og omsorgsboliger de seneste år før de nye ordninger med full dekning av investeringskostnadene gjennom øremerkede ordningene. Disse medlemmer mener disse kommunenes tap er eksempel på en av flere uheldige sider ved den utstrakte bruk av øremerkede tilskuddsordninger.

       Disse medlemmer vil peke på at den økende knapphet på arbeidskraft stiller krav til alle sider av arbeidsmarkedspolitikken. Hovedoppgaven er å skaffe tilstrekkelig tilgang på kvalifisert arbeidskraft til å fylle de ledige stillingene. Disse medlemmer er derfor enig med Regjeringen i at effektiv formidlingsinnsats prioriteres, slik at arbeidsledige raskt kan gå inn i de ledige jobbene.

       Disse medlemmer vil peke på at selv om mange ledige kan formidles til arbeid gjennom informasjon og veiledning, vil enkelte ha behov for å øke sine kvalifikasjoner gjennom deltakelse på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener det er viktig at arbeidsmarkedstiltakene bidrar til formidlingsinnsatsen ved å gi de arbeidsledige de kunnskaper og kvalifikasjoner som arbeidsmarkedet etterspør. Disse medlemmer støtter Regjeringen i at langtidsledige og ungdom prioriteres.

       Disse medlemmer har merket seg at selv om anslag viser at ledigheten vil synke, foreslår Regjeringen å opprettholde arbeidsmarkedstiltakene på samme nivå som lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet, dvs. med et gjennomsnittsnivå på 17.500 plasser.

       Disse medlemmer har merket seg at arbeidsledigheten blant innvandrere er meget høy i forhold til den generelle arbeidsledigheten. Disse medlemmer vil be Regjeringen vurdere videreføring av Handlingsplan for å bedre bruk av innvandrernes kompetanse.

       Disse medlemmer vil peke på at mens arbeidsledigheten generelt har hatt en sterk reduksjon, har antall arbeidsledige blant de yrkeshemmede kun hatt en svak reduksjon. Dette viser at selv om en del yrkeshemmede blir formidlet til ordinært arbeid, blir stadig nye arbeidsløse tilført denne gruppen. Disse medlemmer ser det som viktig at man fortsatt satser på tilrettelagte tiltak for yrkeshemmede med sikte på å integrere dem i det vanlige arbeidslivet. Disse medlemmer vil be Regjeringen følge opp vedtak fra velferdsmeldingen ved at de utarbeider en handlingsplan for å øke yrkesaktiviteten blant yrkeshemmede.

1.1.4 Hovedprioriteringer fra Fremskrittspartiet

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Fremskrittspartiets forslag til budsjettrammer og fordeling på budsjettkapitler for 1998, jf. vedlegg 1 hvor Fremskrittspartiets prinsipale bevilgningsforslag framgår, og mener at kommunenes økonomiske handlefrihet blir vesentlig styrket gjennom Fremskrittspartiets økonomiske opplegg. Selv om det legges opp til reduksjoner på næringsoverføringer via kommunale næringsfond og regionale næringsfond, vil Fremskrittspartiets totale økonomiske politikk bidra til økte inntekter til kommunene, blant annet gjennom økt sysselsetting og verdiskapning grunnet skatte- og avgiftsreduksjonen som ligger i Fremskrittspartiets alternativ. Disse medlemmer vil påpeke at kommunene kan spare betydelige midler ved å konkurransestimulere kommunal tjenesteproduksjon.

       Disse medlemmer vil ikke redusere den kommunale inntektsskattøren, og mener at det oppmuntrer kommunene til kreativitet og næringsvennlig politikk å få beholde mer av de skatteinntekter som er generert i kommunen. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets politikk for bedriftsbeskatning, inkl. delingsmodellen, bidrar til økt verdiskapning i kommunene og overflødiggjør lokale og regionale næringsfond.

       Disse medlemmer mener at rammene for kommuneøkonomien ikke skal økes selv om skattøren ikke blir redusert. Fremskrittspartiets forslag om økninger i øremerkede tilskudd gir uansett alle kommuner tilstrekkelig mulighet til å finansiere primæroppgavene. Disse medlemmer vil blant annet peke på det foreslåtte driftstilskuddet på kr 200.000 pr. sykehjemsplass. Dette vil belønne kommuner med god eldreomsorg og vil gi en motivasjon til kommuner med dårligere sykehjemsdekning å sette i gang med tiltak for å etablere flere sykehjemsplasser.

       Disse medlemmer ser ikke behov for den satsingen på arbeidsmarkedstiltak som ligger til grunn i Regjeringens forslag til statsbudsjett. Fremskrittspartiets skatte- og avgiftspolitikk bidrar til etterspørselsvekst og investeringsvekst i privat sektor og vil styrke nedgangen i arbeidsledigheten utover det Regjeringen legger til grunn for sitt opplegg. Disse medlemmer ser det derfor naturlig å redusere utgiftene ved arbeidsmarkedstiltakene betydelig.

       Disse medlemmer mener at Norge bare skal ta inn 1.000 flyktninger og asylsøkere pr. år. Derfor vil disse medlemmer redusere bosettingstilskuddet til kommunene, men ikke mer enn at de kontrakter som er inngått med kommuner skal kunne gjennomføres for de som har kommet til landet. Disse medlemmer satser også på en mer aktiv repatrieringspolitikk.

       Disse medlemmer er prinsipielt imot at samene skal ha sitt eget folkevalgte organ, og mener derfor at Sametinget bør nedlegges. Disse medlemmer er klar over at dette ikke lar seg gjøre på ett år, derfor er foreslåtte reduksjoner et ledd i en nedtrapping.

       Disse medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets merknader i finansinnstillingen og disse medlemmers merknader til de enkelte kapitler i herværende innstilling.

1.1.5 Hovedprioriteringer fra Høyre

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres merknader og alternative budsjettforslag slik det er presentert i B.innst.S.nr.I (1997-1998), jf. vedlegg 1 hvor Høyres prinsipale bevilgningsforslag framgår. Dette budsjettforslaget er basert på en helhetlig politikk - hvor det legges til rette for å sikre de høyeste prioriterte områdene innenfor offentlige sektor økte bevilgninger, samtidig som utgiftene holdes innenfor totalrammene som er økonomisk forsvarlige. Disse medlemmer vil vise til at når offentlige utgifter bidrar til å øke presset i økonomien slik at inflasjon, rente eller valutakurs kommer under press har det som praktisk følge at det er markedet og organisasjonene med størst forhandlingstyngde som styrer de politiske prioriteringene, ikke folkevalgte organer. Disse medlemmer ser det som et paradoks at det er de partier som verbalt tar sterkest avstand fra markedet som i praksis står for en politikk som vil overføre f.eks. fordelingspolitikken til markedet.

       Disse medlemmer viser til at kommunesektoren har opplevd sterk vekst i budsjettene i de senere år, men at det samtidig er vedtatt reformer som er svært kostnadskrevende for kommunene. Også for neste års budsjett innebar disse medlemmers primærforslag stor vekst i kommunesektoren, men hovedtyngden av denne veksten er knyttet til øremerkede tilskudd som den store satsingen på utbygging av institusjonsplasser til pleietrengende eldre og kvalitetsheving i eldreomsorgen. Disse medlemmer viser til at videreføringen av eldreomsorgstiltakene de kommende årene vil kreve økte ressurser i kommunene og at mye av veksten i kommunesektoren vil komme knyttet til eldre og helsetiltak. Disse medlemmer har forståelse for at det i kommunesektoren er et ønske om at større deler av overføringene skal komme som frie inntekter, og at kommunene skal få beholde en større andel av egne skatteinntekter. Disse medlemmer har derfor gått imot reduksjonene i skattøren. Disse medlemmer har også gjennom lang tid advart mot ytterligere vekst i øremerkede overføringer. En slik utvikling øker den statlige overstyringen og underminerer det lokale selvstyret.

       Disse medlemmer vil vise til at det er et stort potensiale for effektivisering i offentlig sektor bl.a. gjennom konkurranseutsetting. Disse medlemmer vil understreke at det er viktig at momsregelverket gjøres nøytralt mellom kjøp fra privat anbyder og egenproduksjon i kommunene. Det er og etter disse medlemmers mening viktig at kommuner kan lære av hverandre. Da må det utveksles metoder for å sammenligne kostnader, kvalitet og organisering fra kommune til kommune.

       Disse medlemmer vil vise til at budsjettfremlegget fra både regjeringen Jagland og regjeringen Bondevik inneholdt forslag som ville svekke næringsutviklingen i Distrikts-Norge. Små og mellomstore bedrifter med aktive eiere er kjernen i den private sysselsettingen i distriktene.

       Skatteopplegget fra begge regjeringer med kraftig økning av formuesskatten ville ha medført at egenkapitalen tappes i disse bedriftene. Det ville ha presset frem økte utbytter for å dekke den økte skatten. Økningen i arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen ville spesielt ha rammet arbeidsintensive bedrifter som f.eks hele reiselivsnæringen i distriktene. Mot slike angrep på selve ryggmargen i distriktene fremstår de ulike regjeringers ord om økt satsing på distriktene som uten innhold.

       Noen få titalls offentlige tiltaksmillioner - demmer ikke opp for kostnadsøkninger i milliardklassen. Disse medlemmer mener de viktigste offentlige virkemiddel for distriktsutvikling er å gi stabile og gode rammebetingelser for små og mellomstore bedrifter og å sikre lave transportkostnader og god infrastruktur. Høyres prinsipale budsjettforslag avspeiler en slik prioritering.

       Utviklingen i boligmarkedet de senere årene har gjort det vanskeligere for de som ikke eier egen bolig å etablere seg i boligmarkedet. Dette rammer særlig unge mennesker i etableringsfasen, særlig i byene. I de større byene er etterspørselen etter utleieboliger så stor at det for mange er vanskelig å finne bolig. Denne situasjonen avspeiler at det i flere år ikke har vært bygget nok boliger til å dekke befolkningsforflytninger. Boligbyggingen har nå skutt fart, men det er behov for å gjennomgå de boligpolitiske virkemidlene for å rette disse inn mot de som har størst problemer i dagens marked. I et slikt perspektiv må også bostøtten vurderes. Disse medlemmer mener bostøtteordningene må vurderes for å se om de er målrettet i forhold til de som i dag har størst behov. Disse medlemmer vil peke på at det er nødvendig med byfornyelse i flere områder for å sikre at sentrumsnære områder i de større byene i Norge ikke utvikler slumlignende boligmiljø. Å innføre en handlingsplan for Indre Oslo Øst med 50 mill. kroner og samtidig redusere bevilgningene til byfornyelse med 48 mill. kroner er etter disse medlemmers mening ingen ekstrasatsing, bare en omfordeling.

       Disse medlemmer ønsker å sikre at byfornyelsen ikke stopper opp og har prioritert midler til byfornyelse i sitt budsjettalternativ.

       Disse medlemmer viser til at situasjonen på arbeidsmarkedet er i løpet av de to siste årene endret seg dramatisk. Fra høy ledighet er det nå mangel på arbeidskraft i mange sektorer. I denne situasjonen må både arbeidsmarkedsetater og arbeidsmarkedstiltakene tilpasse seg den nye situasjonen både hva angår dimensjonering og innretning. Disse medlemmers prinsipale budsjettforslag inneholder forslag om slike reduksjoner.

       Disse medlemmer viser til at deres prinsipale forslag innebær en reduksjon på utgiftene under rammeområde 6 på 800 mill. kroner hvor dette avspeiler synet på en alternativ distriktspolitikk, med 400 mill. kroner i reduksjon på kommunale fond og distriktspolitiske virkemidler. Videre reduksjoner i tiltak og etat innenfor arbeidsmarkedet og innstramninger på driftsutgifter i departementet og underliggende etater. Samtidig ønsker disse medlemmer å styrke bostøtte til minstepensjonister og byfornyelsesbevilgningen med hhv. 100 og 50 mill. kroner.

1.1.6 Hovedprioriteringer fra Sosialistisk Venstreparti

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstrepartis budsjettopplegg for 1998 under rammeområde nr. 6 som ville gitt et handlingsrom på 10.684.696.000 kroner og rammeområde 7 med 11.476.700.000 kroner. Budsjettopplegget framgår av tabell 1 under kap. 1.1.8. Dette vil gi kommunesektoren en styrking på 8,5 mrd. kroner og en svekket budsjettbalanse på i overkant av 3 mrd. kroner i forhold til regjeringen Jaglands forslag til statsbudsjett. Dette merforbruket er investert framtidsrettet i fond til alternativ energi, bistand og til skole og helse. Mennesker er vår viktigste nasjonale formue. Dette medlem vil påpeke at framtidens pensjoner og velferdsytelser vil være best tjent med at vi i dag klarer å foreta fornuftige og framtidsrettede investeringer i denne nasjonale formuen slik at den øker. Dette gjøres best ved å investere i kunnskap og kompetanse for å kunne møte framtidas krav,- å investere i miljøtiltak og teknologi som bedrer helse og klima og gir arbeidsplasser vi kan leve av og med,- og å investere i internasjonalt samarbeid og solidaritet for å minske spenning og fattigdomsproblemer.

       Dette medlem har merket seg at verken regjeringen Jagland eller regjeringen Bondevik griper den muligheten som nå ligger i vår store oljeformue til å bygge opp en tryggere framtid gjennom slike investeringer.

       I innlandsøkonomien fortsetter kursen med å øke det private forbruket langt mer en fellesforbruket. Den kraftige veksten i privat forbruk representerer en større fare for prisstigning og press i norsk økonomi enn det ville bli av å satse tilsvarende på skole eller helse i offentlige budsjetter.

       I budsjettforslaget anslås veksten i privat forbruk å øke med 3,2 % i 1998 mens offentlig forbruk øker med 1,6 %. Fordelingsprofilen i budsjettforslagene viser at verken regjeringen Jagland eller regjeringen Bondevik tar de fordelingspolitiske utfordringene alvorlig nok. Det mangler forslag som kunne rette opp de største urettferdighetene,- en mer rettferdig kapitalbeskatning, reduserte egenandeler på viktige helsetjenester og spesielle tiltak for grupper med svak økonomi.

       Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti i dette budsjettet legger fram forslag som ville gitt en bedre fordeling, bl.a.:

       Dette medlem viser til at utviklingen i kommuneøkonomien de siste årene har gått i retning av kutt i de frie inntektene, og økte pålegg i form av statlige reformer som må løses i Kommune-Norge. Økningen i gebyr/egenfinansiering er også betydelig. Dette er egenbetaling som ofte rammer « flatt », uavhengig av folks inntekt. Dette medlem viser til at det meste av kommunenes økonomi avgjøres andre steder enn på dette rammeområdet. Likevel er det behov for en økonomisk styrking på flere kapitler tilknyttet dette rammeområdet.

       Dette medlem vil spesielt peke på følgende områder:

Boligpolitikk og ungdomsboliger

       Dette medlem viser til at ungdom i stor grad er tapere på boligmarkedet. Leieprisene i Oslo er blant de høyeste i Europa. Dette medlem vil peke på følgende utviklingstrekk:

       Dette medlem mener terskelen for å komme seg inn på boligmarkedet, først og fremst for ungdom, må senkes. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti bl.a. foreslår følgende i dette budsjettet:

Boligprogram for unge uføre

       Dette medlem viser til at mange unge blir boende på alders- og sykehjem i årevis. Dette medlem mener at alle disse i løpet av 1998 må få tilbud om tilpasset bolig. Tilskuddet til etablering av tilpassede boliger er økt til 600.000 kroner. Likevel stopper utflyttingen opp. Dette medlem foreslår derfor at:

Flyttinger, bosetting, integrering etc.

       Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti har gått imot å bruke penger fra Utenriksdepartementets budsjett til flyktningformål i Norge. Dette medlem vil derfor kompensere for dette ved å bevilge om lag 200 mill. kroner ekstra til bosetting av flyktninger og tiltak for innvandrere over Kommunaldepartementets budsjett.

Arbeidsmarkedet

       Dette medlem registrerer at arbeidsledigheten har gått ned. Det gjenstår likevel mye. Ikke minst er det problematisk at mange med innvandrerbakgrunn, ungdom med lave kvalifikasjoner og en del eldre arbeidstakere er langtidsledige. Dette medlem mener derfor det er en feil prioritering å trappe ned nivået på arbeidsmarkedstiltakene kraftig i dagens situasjon. De gruppene som ikke blir « koblet på » i oppgangsperioden har fortsatt et stort behov for kvalifiseringstiltak. Dette medlem vil derfor gå inn for et høyere nivå på arbeidsmarkedstiltakene.

       Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti foreslår en satsing på spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede. Denne gruppen ble « glemt bort » av den forrige regjeringen. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti bl.a. foreslår:

Andre forslag

       Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti også har andre forslag innenfor denne rammen. Blant annet foreslås det å:

Kommuneøkonomien

       Dette medlem vil peke på at kommunesektoren har ansvar for de viktigste områdene som berører folks hverdag - skole, helse, kultur, samferdsel, omsorg og livsopphold. Alle disse tjenestene er avgjørende for folks levekår og er uunnværlig som infrastruktur for næringslivet.

       Utviklingen i kommuneøkonomien de siste årene har gått i retning av kutt i de frie inntektene, og økte pålegg i form av statlige reformer som må løses i Kommune-Norge. Denne utviklingen fortsetter med regjeringen Jagland og regjeringen Bondeviks forslag til statsbudsjett for 1998. Dette betyr at kommuner med svake inntekter ikke kan benytte seg av øremerkede tilskudd uten å kutte i virksomheten i skole og helse, mens rike kommuner kan utnytte disse tilskuddene fullt ut. I tillegg til at dette skaper forskjeller i levekår og tjenester til befolkningen, undergraver det kommunenes mulighet til å innrette sin virksomhet mest mulig i tråd med de ønsker befolkningen har lokalt. Dette er en lite effektiv måte å benytte ressurser på og svekker folks tillit til og deltakelse i lokaldemokratiet.

       Dette medlem vil peke på at kommunesektoren ville trenge minst 2,5 mrd. kroner utover forslaget fra regjeringen Jagland i St.prp. nr. 1(1997-1998) for å holde nivået på tjenester i 1998 på nivå med 1997. Både regjeringen Jagland og regjeringen Bondevik svekker med sine forslag kommuneøkonomien og øker gapet mellom pålagte oppgaver og de utgiftene dette medfører, og de inntektene kommunesektoren får til disposisjon.

       Dette medlem vil peke på at selv om tilleggsproposisjonen fra regjeringen Bondevik inneholdt nødvendige forslag til påplusninger i enkelte øremerkede tilskudd til kommunesektoren, særlig for fylkeskommunene, har primærkommunenes økonomiske situasjon for 1998 blitt ytterligere svekket gjennom tilleggsproposisjonen og gjennom « forliket » med Fremskrittspartiet og Høyre. Basert på de tall Sosialistisk Venstreparti har innhentet kan følgende tabell settes opp over effekten av « budsjettforliket »:

Alle tall i mill. kroner

       Gjennom sin budsjettprioritering finner Sosialistisk Venstreparti rom for en betydelig satsing på Kommune-Norge ut over det som ligger der fra regjeringen Bondeviks side. Denne prioriteringen handler også om på hvilken måte man prioriterer ressursene: økt privat rikdom eller satsing på viktige fellesskapsløsninger.

       Dette medlem foreslår at kommunene får beholde 4,5 mrd. kroner av økt skatteinngang. Sosialistisk Venstreparti går også i mot utvidelsen av arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen som utgjør 250 mill. kroner for kommunene.

       Økningen i gebyrinntektene er også betydelig. Dette er egenbetaling som rammer « flatt » uavhengig av folks inntekt.

Sosialistisk Venstrepartis hovedtall for Kommune-Norge i 1998:

       I tillegg kommer økning av Distriktsutviklingstilskottet kap. 2425 post 51 med 80 mill. kroner.

       Mye av dette vil være investeringer på viktige områder som vil skape grunnlag for en kraftig forbedring i skolen, et bedre miljø og økt velferd for folk i sitt nærmiljø. Satsingen på kommunene vil også redusere behovet for å stadig øke gebyrer og egenbetaling på viktige tjenester. Ikke minst legger det grunnlaget for redusert foreldrebetaling i barnehagene.

       De økte rammene kommunene får med Sosialistisk Venstrepartis opplegg gir rom for å kunne utløse øremerkede tilskudd både i forbindelse med eldrepakka og økt barnehageutbygging. Det vil også kompensere for trekk i rammene til fylkeskommunene i forbindelse med bruk av anbud og til å likestille tredelt turnus med helkontinuerlig skift, i tråd med forslag som Sosialistisk Venstreparti har lagt inn i Stortinget. Rammene gir også muligheter til å satse skikkelig på en sulteforet skolefritidsordning, og til å oppfylle vedtaket om musikkskoler.

1.1.7 Subsidiære prioriteringer innenfor den vedtatte rammen

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, viser til at disse partier er enige om å fremme felles forslag til bevilgninger under rammeområde 6.

       Flertallet viser til at dette forslaget innbefatter de endringer som Kristelig Folkeparti og Senterpartiet forpliktet seg til i forståelse med Fremskrittspartiet og Høyre under arbeidet med finansinnstillingen, B.innst.S.nr.I (1997-1998), og som innebærer:

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sine primære forslag i B.innst.S.nr.I (1997-1998), jf. St.prp. nr. 1(1997-1998) og tar til etterretning at det ikke ble flertall for dette i finansinnstillingen, og vil derfor legge til grunn den vedtatte rammesum for rammeområde 6.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet vil videre vise til at det felles forslaget til disponering av rammeområde 6 i tillegg avviker fra St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998) på følgende kapitler og poster:

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at disse fraksjoner ved behandlingen av rammeområde 6 i finansinnstillingen ( B.innst.S.nr.I (1997-1998)) primært gikk inn for en lavere ramme enn den vedtatte, basert på et ønske om å omprioritere andre utgifter utenom rammeområdet og et ønske om et lavere offentlig utgiftsnivå. Disse medlemmer konstaterer at Stortingets behandling har medført et høyere utgiftsnivå for rammeområde 6. Disse medlemmer tar dette til etterretning og vil ved behandlingen av rammeområdet presentere synspunkter på hvordan en slik høyere ramme bør fordeles.

       Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet og Høyre ved forståelsen med sentrumspartiene gjennom subsidiær stemmegivning skapte flertall for den foreslåtte ramme. Rammen er betydelig høyere enn disse medlemmers prinsipale forslag til budsjett. Basert på dette kunne disse medlemmer symbolsk ha vist hvordan disse midlene kunne brukes på en bedre måte enn Regjeringen har foreslått, f.eks. med ekstrasatsing på boligtiltak, byfornying, bostøtte, tiltak for yrkeshemmede og kompensasjon til de kommuner som har bygget ut eldreomsorgen i de senere år, men som ikke tar del i de nye øremerkede bevilgningene.

       Disse medlemmer valgte isteden å gå inn i en konstruktiv samtale med sentrumspartiene om å sikre omdisponeringer av midler slik at den reduksjon som var foreslått på arbeidsmarkedsbedriftene og arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede kunne reverseres. Disse medlemmer konstaterer at det på bred basis i kommunalkomiteen ble oppnådd enighet om slike omprioriteringer, men at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene av politiske bekvemmelighetsgrunner har valgt å fremme dette som et budsjettforlik mellom dem. Disse medlemmer konstaterer videre at sentrumspartiene for å få lov til å ha et forlik med Arbeiderpartiet har redusert Regjeringens profil i dette budsjettet mer enn de hadde behøvd hvis de hadde valgt å få budsjettet igjennom med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet. Dette kan ikke tolkes som annet enn at den politiske betydningen for Regjeringen av å stå sammen med Arbeiderpartiet i dette budsjettet er viktigere enn de faktiske saker. Disse medlemmer mener det er ironisk at denne løsningen innebærer at Arbeiderpartiet stemmer for økt reduksjon på ordinære arbeidsmarkedstiltak, at Kristelig Folkeparti reduserer bevilgningen til bosetting av kvoteflyktninger og Senterpartiet godtar en omlegging av innholdet i utkantkommunesatsingen. Disse medlemmer tar til etterretning at det er regjeringen Bondeviks behov for å demonstrere blokkuavhengighet som er årsak til dette.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har ingen innvendinger mot at Høyre er medforslagsstiller sammen med det øvrige flertall, til tross for de store uenigheter som er uttrykt i innstillingen.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet som en subsidiær løsning har bidratt til flertall for det reviderte budsjettopplegget fra sentrumspartiene, som har en annen størrelse på rammene 6 og 7 enn Fremskrittspartiets primære budsjettforslag.

       Disse medlemmer finner det mest forsvarlig og konstruktivt å bidra til å finne løsninger på disponeringen av den av Stortinget vedtatte ramme og vil i innstillingen føre opp endringer på enkelte kapitler, dog innenfor rammen av den subsidiære forståelse som finnes mellom regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre, jf. tabell 1.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til det brede forliket som er inngått mellom de øvrige partier i komiteen vedrørende rammeområde 6. Dette medlem finner det ikke aktuelt for Sosialistisk Venstrepartis del å delta i et slikt forlik, og viser til at Sosialistisk Venstreparti i B.innst.S.nr.I (1997-1998) har fremmet forslag om en langt høyere rammesum for dette rammeområdet, men at dette er finansiert gjennom reduserte utgifter eller økte inntekter på kapitler utenfor dette rammeområdet.

       Dette medlem viser til at det innenfor rammeområde 6 ligger store og tungt prioriterte områder som boligpolitikken, flyktningepolitikken, arbeidsmarkedspolitikken og ikke minst distriktspolitikken. Dette er alle områder som er vesentlige for Sosialistisk Venstrepartis satsing på fellesgoder og fellesskap, framfor økt privat forbruk og skattelette uten sosial profil. Dette medlem finner det ikke mulig å fremme forslag om omprioriteringer til disse formål innenfor den ramme komiteen har fått tildelt.

       Dette medlem viser i den sammenheng til at komiteens øvrige medlemmer aksepterer premissene i det kuttet som er foretatt på arbeidsmarkedstiltak i forhold til St.prp. nr. 1 og St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3 (1997-1998).

1.1.8 Oppsummering av fraksjonenes prioriteringer innenfor den vedtatte rammen

       Komiteen viser til at i samsvar med forretningsordenens § 19 femte ledd, jf. Innst.S.nr.243(1996-1997), skal bare de forslag som summerer seg til den rammen for rammeområde 6 som er vedtatt ved behandlingen av B.innst.S.nr.I (1997-1998) tas opp til votering ved behandlingen av denne innstillingen.

       Komiteen viser videre til at det av tabell 1 framgår at det felles opplegget fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, samt Fremskrittspartiets opplegg, summerer seg til den nettosum som er vedtatt for ramme 6 ved behandlingen av B.innst.S.nr.I (1997-1998).

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet utgjør komiteens flertall og er ført opp under komiteens tilråding, mens forslaget fra Fremskrittspartiets medlemmer er ført opp under forslag fra mindretall i kapittel 3.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at dette medlems opplegg under rammeområde 6 ikke summerer seg til den vedtatte nettosum, og dette medlem vil derfor unnlate å fremme forslag til vedtak under rammeområde 6.

       Nedenfor er det i tabell 1 gitt en oversikt over de ulike fraksjonenes forslag til beløp under ramme 6.

Tabell 1: Forslag til fordeling av ramme 6 fra Regjeringen og fra komiteens fraksjoner. Alle tall i tusen kroner. 90-postene inngår ikke i kapitlene.

1.2 Komiteens merknader til de enkelte kapitler under ramme 6

       Hva angår de kapitler som ikke er omtalt under, har komiteen ingen merknader og slutter seg til regjeringen Jaglands forslag i St.prp. nr. 1(1997-1998), med de endringer som er foreslått av regjeringen Bondevik i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998).

       Komiteen viser til at det på enkelte overførbare poster er oppstått til dels store akkumulerte ubrukte midler. Komiteen finner det uheldig at Stortinget ikke informeres om dette. Dessuten vil måltallene som settes for tiltaksaktiviteter under vedkommende post i vedkommende år ikke være i samsvar med de bevilgede midler. Komiteen vil på denne bakgrunn be om at det i tillegg til oversikten over overførbare bevilgninger i St.prp. nr. 1(1997-1998), også synliggjøres eventuelle midler som er akkumulert over tid.

       Komiteen viser til brev til fra Det konstitusjonelle kontor, Stortinget av 1. desember 1997, som svar på brev av 28. november fra Sosialistisk Venstreparti. Begge brevene er vedlagt innstillingen, jf. vedlegg 2 og 3.

Programkategori 13.10 Administrasjon m.m.

1.2.1 Kap. 500 Kommunal- og regionaldepartementet

       Det foreslås bevilget kr  157.052.000.

       Som følge av de vedtatte endringer av departementsstrukturen overføres programområde 19 Arbeidsmarked til Arbeids- og administrasjonsdepartementet med virkning fra 1. januar 1998. Dette innebærer en overføring på 16,4 mill. kroner fra post  01 Driftsutgifter og 4,7 mill. kroner under post 21 Spesielle forsknings- og utredningsoppdrag.

       Regjeringen mener det er behov for å samordne den « brede distriktspolitikken » slik at beslutninger som har betydning for utviklingen i distriktene kan ses i sammenheng med de distriktspolitiske målsettingene. Regjeringen vil derfor styrke Kommunal- og arbeidsdepartementet som et samordnende departement. Det foreslås således en økning på 2,3 mill. kroner under post 01 Driftsutgifter, som innebærer en økning på fem årsverk.

       Som en følge av den endrede oppgavefordelingen mellom departementene endres Kommunal- og arbeidsdepartementets navn til Kommunal- og regionaldepartementet.

       Komiteen har merket seg at Kommunal- og arbeidsdepartementet i likhet med annen statlig virksomhet er gitt frist fram til 1. juli 1998 med å innføre nytt økonomireglement. Komiteen har videre merket seg at arbeidet med å tilpasse seg det nye reglementet startet opp i 1996.

       Komiteen vil understreke betydningen av å skape et nasjonalt system som kobler sammen data om økonomi, tjenesteyting og befolkning i kommunene. Det er klart konstatert at driftsutgiftene på en rekke offentlige tjenester varierer sterkt mellom kommunene. Felles regnskapsrutiner og sammenlignbare data vil gjøre det mulig å finne frem til mer kostnadseffektive metoder for drift av offentlige tjenester, som igjen vil gi kommunesektoren større muligheter til rådighet for å løse sine viktigste velferdsoppgaver.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, tar til etterretning at Regjeringen ønsker å omorganisere ansvarsfordelingen og funksjonene mellom departementene.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at Regjeringen vil styrke Kommunal- og arbeidsdepartementet som et samordnende departement i arbeidet for å motvirke sentralisering i pressområdene og fraflytting i utkantene. Det er behov for å se til at beslutninger som angår den « brede distriktspolitikken » kan sees i sammenheng med de distriktspolitiske målsettingene. Departementet skal påse at det foretas konsekvensutredninger av forslag som har betydning for utviklingen i distriktene.

       Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil støtte denne styrking som innebærer en økning på fem årsverk i departementet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er enhver regjerings rett til å foreta en slik endring av departementsstrukturen, men disse medlemmer mener prinsipielt en slik endring bør skje gjennom omdisponeringer av den gitte ressursramme, og ikke utløse behov for nye bevilgninger.

       Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet viser til sine generelle kommentarar og sitt primære budsjettforslag med taloppsett, jf. vedlegg 1. Desse medlemene har i sitt framlegg til disponering av ramme 6 ført opp ein reduksjon på post 1 med 5,9 mill. kroner og ei auking av post 21 med 4,7 mill. kroner.

       Desse medlemene vil legge til at gjennom effektivisering og rasjonalisering er det etter desse medlemene sitt syn mogleg å spare inn på det offentlege byråkratiet for å få meir pengar til aktiv tenesteproduksjon og til politiske prioriteringar.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til de generelle kommentarer om behovet for å redusere de offentlige utgiftene og hadde forslag om en lavere utgiftsramme i sitt prinsipale budsjettforslag. For kap. 500 ville dette betydd en reduksjon på 10 mill. kroner på kapittelområdet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er positiv til initiativet om å styrke samordningsfunksjonen og den økte vekt på distriktshensyn som er signalisert. En slik samordning er nødvendig både fordi staten og de offentlige etater og forvaltningsnivåers innsats på ulike områder trenger bedre koordinering og bedre oversikt over de totale virkningene. En svært viktig del av politikkutviklingen vil skje i en slik samordningsfunksjon der sektorenes interesser må brytes med helhetsvurderinger. I sitt vesen er dette en politisk oppgave. Det er derfor viktig å få avklart forholdet til andre aktører og hvordan deres ansvar og politikkutforming skal kunne utøves. På fylkes- og regionnivå er fylkeskommunen planleggingsansvarlig innenfor de rammer og mål for nasjonal politikk og økonomi som til enhver tid blir vedtatt. Ønsket om mer desentralisering av ansvar og oppgaver, og bevisstheten om at både praktiske løsninger og politikkutvikling skapes der oppgavene skal løses, har ført til denne oppgavefordelingen, uten at det har endret særlig mye på sektorinteressenes innflytelse. Dette medlem ser den økte vektleggingen av samordning Regjeringen nå legger opp til som positiv og vil støtte de bevilgninger som er foreslått til dette, men vil advare mot at dette bare blir oppbygging av slik kompetanse og myndighet i Kommunal- og regionaldepartementet. Dette arbeidet må også styrke samordningsfunksjonen på fylkes- og regionalt nivå og samles i folkevalgte politiske organer.

       Dette medlem vil også peke på at en styrket samordningsfunksjon også må følges opp internt i Regjeringen og departementene slik at samordningsfunksjonen blir overordnet.

       Dette medlem sier seg uenig i endringen i departementsstruktur der Arbeidsmarkedsetaten flyttes til Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Arbeidsmarkedspolitikken og virkemidlene er svært viktige i utformingen av regional- og distriktspolitikken og er et av de tunge områdene i « den brede distriktspolitikken ». Den sentrale rolle arbeidsmarkedet spiller for utvikling av hele landet, må ses i nær sammenheng med satsing på kompetanseutvikling og utvikling av arbeidsplasser som drives lokalt og regionalt. Regjeringens økte satsing på samordning og på distriktspolitikk burde tilsi at nettopp arbeidsmarkedspolitikken burde være et sentral ansvarsområde for Kommunal- og regionaldepartementet.

       Dette medlem ser det også som helt nødvendig at Regjeringen vurderer konsekvenser for andre departementer og fremmer forslag om å samle samordningsoppgaver på lokal-/regionalpolitisk nivå.

       Dette medlem viser til sitt opplegg for rammeområde 6 i tabell 1 som innebærer en økning av kap. 500 med 18.800 mill. kroner.

Programkategori 13.20 Innvandring

1.2.2 Kap. 520 Utlendingsdirektoratet

       Det foreslås bevilget kr  318.032.000.

       Dessuten fremmes det forslag til fullmakt om midlertidig innkvartering av asylsøkere og flyktninger, forslag til vedtak II.

       Kapitlet omfatter drift av Utlendingsdirektoratet og utgifter til mottaksapparatet for asylsøkere og flyktninger. Nedgangen i tallet på asylsøkere og flyktninger har medført redusert behov for ressurser til mottak og bosetting. Men det må likevel benyttes vesentlige ressurser til kontroll og kartlegging av identitet og nasjonalitet da tallet på asylsøkere uten kjent identitet har økt, og asylsøkerne fortsatt kommer fra omlag like mange land som tidligere. Økningen i tallet på innvandrere det siste tiåret har medført økning i saker vedrørende statsborgerskap, familiegjenforening og visum.

       Bevilgningsforslaget som gjelder post 21 Spesielle driftsutgifter, statlige mottak er basert på at Utlendingsdirektoratet i 1998 gjennomsnittlig vil disponere 1.800 plasser, eksklusive beredskapsplasser. Da det er stor usikkerhet i bevilgningsbehovet, finner Regjeringen det mest forsvarlig å innarbeide en viss margin, slik at tallet på asylsøkere kan dekkes innenfor det foreslåtte budsjettet.

       Komiteen viser til at saksbehandlingstiden med anker etc. har tatt svært lang tid i enkelte asylsaker. Komiteen er kjent med at det i enkelte saker tar svært lang tid å få bekreftet eller avkreftet identitet og bakgrunnshistorie for asylsøkere. Komiteen mener likevel det er viktig å tilstrebe en kortest mulig saksbehandlingstid i asylsaker, både av hensyn til asylanten og av hensyn til muligheten for å integrere med suksess de som får opphold i Norge. Komiteen vil derfor be om at det rapporteres saksbehandlingstid i Utlendingsdirektoratet i de kommende års budsjettinnstillinger.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil rette søkelyset mot at det kommer mange enslige mindreårige barn som asylsøkere til Norge. I 1996 kom det 82 enslige, mindreårige asylsøkere og ved utgangen av 1996 var det 225 barn i mottak.

       Rapporten har avdekket av oppfølgingen og behandlingen av hver enkelt er noe ulik fra kommune til kommune.

       Flertallet viser til at enslige mindreårige asylsøkere er svært utsatt og trenger spesiell oppfølging, mens barn som kommer sammen med sine foreldre generelt er usynlige i saksbehandlingen.

       Flertallet mener at for å sikre en tilfredsstillende behandling av barns saker og interesser, er det behov for at de følges opp av personer med barnefaglig kompetanse.

       Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide en handlingsplan for unge/mindreårige asylsøkere, bl.a. for å sikre barnefaglig kompetanse og en bedre og mer likeverdig oppfølging av hver enkelt. »

       Handlingsplanen fra 1989 om enslige, mindreårige flyktninger og asylsøkere videreføres innenfor en samlet plan.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, har merket seg at oppgavene i Utlendingsdirektoratet gradvis har endret seg, noe som et resultat av at tallet på innvandrere som bor i Norge har økt. Dette fører til en økning i sakstyper som statsborgerskap, familiegjenforening og visumsaker.

       Dette flertallet ser det som viktig at Utlendingsdirektoratet gjennom Stortingets behandling av Integreringsmeldinga St.meld. nr. 17 (1996-1997), jf. Innst.S.nr.225(1996-1997), har fått tydeligere oppgaver og roller i forhold til arbeid med likestilling, deltaking og integrering i et flerkulturelt samfunn.

       Dette flertallet ser meget positivt på at Utlendingsdirektoratet har utarbeidet en plan for innhenting og formidling av kunnskap og informasjon om det praktiske integreringsarbeidet i kommunene. Dette flertallet har merket seg at hovedvekten er lagt på utdanning, kvalifisering og arbeid, rasisme, diskriminering, holdningsskapende arbeid og barn og unges oppvekstvilkår.

       Dette flertallet har merket seg at Regjeringen foreslår å øke mottaket av overføringsflyktninger (kvoteflyktninger) med inntil 500 pr. år uten å øke bevilgningene til Utlendingsdirektoratet. Dette flertallet ber Regjeringen følge opp dette, slik at ikke manglende saksbehandlingskapasitet i direktoratet blir et hinder for å øke antall kvoteflyktninger.

       Dette flertallet er innforstått med at prognosene for antall personer som til enhver tid er i mottak er usikkert og at bevilgningsbehovet vil kunne endre seg over tid. Dette flertallet er derfor enig i at det av den grunn er nødvendig å budsjettere med en viss margin.

       Dette flertallet har for øvrig ingen merknader og slutter seg til Regjeringens opplegg.

       Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet viser til partiet sitt program der det heiter at Norge ikkje bør ta inn meir enn 1.000 flyktningar/asylsøkarar med familiegjenforeining pr. år, dette for å få til ein betre integrering, slik at ein kan unngå dei uheldige sidene ein ser av dette i dag, og som Framstegspartiet meiner kjem av at ein tek inn for mange.

       Dette vil etter desse medlemene si meining føre til at UDI får mindre å gjere, dette vil derfor vere ressurssparande.

       Desse medlemene vil vidare hevde at UDI òg bør igjennom ein effektiviserings- og rasjonaliseringsprosess for på den måten å spare midlar.

       Desse medlemene meiner at asylsøknader frå mindreårige barn må handsamast raskt, da dei fleste sannsynlegvis vil bli avviste etter føresegnene i flyktningkonvensjonen. Det må ikkje bli etablert ein situasjon der barn lettare får asyl enn vaksne fordi det da vil vere ein stor fare for at barn blir brukte av foreldra sine heilt bevisst for at dei sjølve skal oppnå asyl på eit seinare tidspunkt.

       Desse medlemene viser elles til sine generelle kommentarar og finansinnstillinga der det går fram at Framstegspartiet meiner at ein kan spare 80 mill. kroner på dette kapitlet.

       Desse medlemene har i sitt framlegg til disponering av ramme 6 ført opp ein reduksjon på postane 1 og 21 med hhv. 35 mill. kroner og 45 mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine generelle merknader om rammeområde 6.

       Disse medlemmer hadde i sitt prinsipale forslag en total reduksjon for kap. 520 og kap. 521 på 9 mill. kroner. Justert forslag for samme to kap. (520, 521) har total reduksjon på 15 mill. kroner.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstrepartis budsjettforslag der ønsket om å øke mottaket av flyktninger og ønsket om en mer menneskelig praksis når det gjelder mottak av asylsøkere, må følges opp med økte ressurser til Utlendingsdirektoratet. Dette medlem viser til sitt opplegg vedrørende rammeområde 6 i tabell 1 som innebærer en økning av post 01 med 50 mill. kroner.

       Dette medlem vil peke på at de siste månedene også viser en økning i antall asylsøkere som kommer hit. Antallet plasser i asylmottak kan derfor måtte økes. Saksbehandlingstiden for asylsøkere skal være rask og grundig slik at ikke mottak hindres av dårlig kapasitet og kvaliteten på mottaket må legges til rette slik at asylsøkernes/flyktningenes funksjonsevne styrkes ved oppholdet. De flyktningene som nå kommer er kvoteflyktninger som alle har en lengre tid bak seg i flyktningleire. Dette kommer i tillegg til de fysiske og psykiske skader de måtte ha fått i tiden før og under flukten. Dette er mennesker som krever massive tiltak og oppfølgning.

       Dette medlem mener det ikke er tatt nok hensyn til disse realitetene i det framlagte forslaget fra Regjeringen eller i budsjettforliket.

1.2.3 Kap. 3520 Utlendingsdirektoratet

       Det foreslås budsjettert med kr  105.080.000.

       Regjeringen foreslår at 105 mill. kroner av utgiftene under kap. 521, post 21 Spesielle driftsutgifter, statlige mottak rapporteres som utviklingshjelp, og inntektsføres under dette kapittel post 04. Dette er en reduksjon på 20 mill. kroner i forhold til regjeringen Jaglands forslag i St.prp. nr. 1(1997-1998). Det vises i denne sammenheng til at visse innenlandske utgifter på flyktningfeltet kan godkjennes som utviklingshjelp i samsvar med statistikkdirektivet til OECD/DAC.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til at utgifter til flyktningers opphold i Norge ikke skal finansieres av norsk utviklingshjelp, og støtter Regjeringens forslag om å redusere inntektene på post 04. Flertallet har merket seg at den videre utfasing av denne inntektsposten vil skje i senere budsjett.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at diskusjonen om hvorvidt utgifter til flyktninger i Norge skal bokføres som utviklingshjelp er knyttet sterkt sammen til de enkelte partiers overfokusering på prosentmål i forhold til utviklingshjelpen, og ikke på den faktiske effekten av utviklingshjelp. Disse medlemmer vil vise til at slike utgifter kan rapporteres som utviklingshjelp i henhold til statistikkdirektivet til OECD/DAC, og etter sammenligning med andre lands utgifter vil det være naturlig å følge statistikkdirektivet.

       Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet viser til sitt alternative statsbudsjett, generelle merknader, taloppsett i vedlegg 1 og merknadene under kap. 520.

       Desse medlemene er av den meining at ein kan auke inntektene på dette kapitlet med 20 mill. kroner, jf. tabell 1.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at hvis Regjeringen har et sterkt ønske om at dette skal bokføres annerledes, så har disse medlemmer ingen innsigelser mot dette.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil bemerke at synspunktet om at u-hjelp ikke skal brukes til arbeid for flyktninger i Norge bare delvis er fulgt opp, men at det fremdeles gjenstår 105 mill. kroner som skulle vært brukt til u-hjelp.

       Dette medlem viser til eget forslag i B.innst.S.nr.I (1997-1998) om dette.

1.2.4 Kap. 521 Bosetting av flyktninger og tiltak for innvandrere

       Det foreslås bevilget kr  1.452.100.000.

       Det fremmes også forslag om en tilsagnsfullmakt på inntil 10 mill. kroner utover bevilgningen på post 72 til tilskudd til bosniere som vender tilbake til Bosnia-Hercegovina i 1999, forslag til vedtak III.

       Kapitlet omfatter tilskudd til kommunene ved bosetting av flyktninger, tilskudd til prosjekter som legger til rette for tilbakevending og individuelle støtte til tilbakevending for flyktninger. Kapitlet dekker også utgifter til kunnskapsutvikling, forsøks- og utviklingstiltak, samt tilskudd til landsomfattende organisasjoner, lokale innvandrerorganisasjoner og holdningsskapende opplysningsarbeid.

       Regjeringen foreslår en økning med inntil 500 overføringsflyktninger pr. år utover regjeringen Jaglands forslag i St.prp. nr. 1(1997-1998). Norge vil da kunne disponere 4.500 kvoteplasser i treårsperioden 1998-2000. Økningen på 500 personer vil innebære merutgifter knyttet til integreringstilskudd til kommuner som bosetter flyktninger på ca 35 mill. kroner i 1998.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at Stortinget ved behandling av St.meld. nr. 17 (1996-1997) sluttet seg til at man viderefører prinsippet om at fagmyndighetene på ulike sektorer og forvaltningsnivåer skal ha samme ansvar for personer med innvandrerbakgrunn som for den øvrige befolkningen. Man understreket behovet for økt samarbeid på tvers av sektorer. Samtidig fattet Stortinget en rekke vedtak som skal bidra til en raskere og bedre bosetting av innvandrere gjennom en bedre og mer individuell oppfølging bl.a. når det gjelder norskopplæring, jobbtilbud og kompetansegodkjenning. Flertallet mener en oppfølging av innvandrere etter et slikt forbedret opplegg vil føre til en bedre måloppnåelse i integreringsarbeidet.

       Flertallet viser til konklusjonene fra FAFO-rapporten « Virker tvang? » om erfaringer ved bruk av økonomiske sanksjoner i integreringsprogrammer for flyktninger. Rapporten påpeker at det er kvaliteten på tilbudet som er den viktigste motivasjonsfaktoren for deltakerne og at tette mellommenneskelige relasjoner og oppfølging mellom den enkelte prosjektdeltaker og en ansvarsperson er viktige suksesskriterier.

       Flertallet vil peke på at rapporten viser til at det er behov for større bredde i prosjektene og større satsing på evaluering for å kunne komme fram til sikrere kunnskap om hvilke elementer som er avgjørende for suksess.

       Flertallet mener det er riktig å finne de beste løsninger når det gjelder integrering, og mener bl.a. erfaringene både i andre land og rapporten fra FAFO er nyttige i en løpende vurdering av disse utfordringene. Rapporten fra FAFO viser at en organisering der flyktningene har ett kontaktpunkt med hjelpeapparatet, at noen tjenester er flyktningespesifike, at det er jevnlig kontakt og oppfølging og at programmene er fleksible og legges til rette for individuelle løsninger har gitt positive resultater. Flertallet ber derfor Regjeringen vurdere rapporten sammen med evalueringen UDI nå gjør av arbeidet i kommunene og komme tilbake til Stortinget med en konkret oppfølging.

       Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet har ikkje innvendingar til at fagmyndigheita innanfor ulike sektorar har same ansvar for personar med innvandrarbakgrunn som for den øvrige befolkninga. Desse medlemene vil i tillegg understreke at det er naudsynt med fullstendig likebehandling av innvandrarar og nordmenn, men kan ikkje sjå at Stortinget ved handsaminga av St.meld. nr. 17 (1996-1997) la til grunn eit slikt likehandsamingsprinsipp. Desse medlemene minner om at følgjande framlegg frå Framstegspartiet fremma i samband med St.meld. nr. 17 (1996-1997) kun fekk Framstegspartiet sine stemmer:

       Desse medlemene baserer for øvrig budsjetteringa si av dette kapittel - når det gjelder busetjing - kun på mottak av kvoteflyktningar.

       Desse medlemene viser til sine kommentarar under kap. 520.

       Desse medlemene viser elles til svar frå departementet på spørsmål om kor mykje pengar av løyvingane som er botne opp i nye tiltak.

       Desse medlemene viser òg til finansinnstillinga der Framstegspartiet sitt alternativ set ei innsparing på 235 mill. kroner, dette ut frå dei opplysningane vi fekk frå departementet.

       Desse medlemene viser elles til sine generelle merknader og taloppsett i vedlegg 1.

       Desse medlemene vil vise til at Framstegspartiet ønskjer ein mykje meir aktiv repatrieringspolitikk enn den som er blitt ført til no.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at en politikk som går ut på å « behandle alle likt » er dypt urettferdig og rokker ved hele velferdsstatens begrunnelse. Enten det gjelder mennesker, distrikter, ulike næringer eller grupper, må en utforme en politikk som tar hensyn til ulikhetene i evner, anlegg, konkurransesituasjon, inntjeningsevne osv. - slik at likeverdighet i levekår og muligheter oppnås. Å behandle alle likt vil føre til at forskjellene i samfunnet øker.

Post 60 Integreringstilskudd

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, slutter seg til at integreringstilskuddet blir ført videre med dagens nivå og satsstruktur som gir et tilskudd på 280.000 kroner fordelt over 5 år. Flertallet har merket seg at det videre betales ut særskilte, behovsprøvede tilskudd ved bosetting av eldre og funksjonshemmede personer der det kreves ekstraordinær innsats fra kommunen.

       Flertallet viser til at Regjeringen har beregnet at kostnadene på helårsbasis med å ta i mot 500 ekstra flyktninger er 35 mill. kroner. Flertallet anser det tilstrekkelig å bevilge 20 mill. kroner ekstra ut fra den store usikkerhet om tidspunktet for et utvidet mottak av kvoteflyktninger, og viser til at denne reduksjon skjer i forståelse med departementet. Flertallet vil på denne bakgrunn føre opp en reduksjon på 15 mill. kroner under kap. 521 post 60 i sitt forslag til disponering av ramme 6.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens forslag om å øke mottaket av kvoteflyktninger med 500 pr. år slik at FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) i treårsperioden 1998-2001 vil kunne disponere 4.500 kvoteplasser i samråd med norske myndigheter. Dette flertallet mener det er positivt at det videreføres en ordning med å stille midler til disposisjon fra kap. 521 post 60 til UNHCRs fond for fremme av gjenbosetting.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger til grunn at staten skal fullfinansiere de oppgaver staten pålegger kommunene å utføre. Dette betyr at størrelsen på integreringstilskuddet må justeres i forhold til kommunenes utgifter til pålagte oppgaver tilknyttet integrering av flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag. Kommunenes utgifter er varierende og spesielt i Oslo er utgiftene til integrering høye. Det vises her til beregningsutvalget for kartlegging av kommunale utgifter til bosetting og integrering av flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag. Et tilleggsproblem er at de midler som rent faktisk brukes i kommunene ikke heller er tilstrekkelige til å sørge for en vellykket integrering.

       Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets budsjettering av dette kapittel knytter seg til mottak av 1.000 kvoteflyktninger, samt større overføringer fra staten til kommunene, slik at kommunene settes i stand til å gjennomføre et vellykket statlig fullfinansiert integreringsarbeid.

       Disse medlemmer har i sitt forslag til disponering av ramme 6 ført opp en reduksjon av post 60 med 255 mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Høyre slutter seg til Regjeringens forslag om å øke mottaket av kvoteflyktninger med 500 pr. år. Disse medlemmer registrerer at Regjeringen anslår at dette vil innebære en økning i utgiftene under denne posten på 35 mill. kroner i 1998. Disse medlemmer viser til at Høyre ved behandlingen av Innst.S.nr.225(1996-1997) var uenig i Regjeringens forslag om å avvike fra utlendingslovens krav om økonomisk underhold ved familieinnvandring for familien til personer som har opphold på humanitært grunnlag. Disse medlemmer viser til Høyres medlemmers uttalelse i Innst.S.nr.225(1996-1997):

       Disse medlemmer mener Regjeringen bør følge opp utviklingen basert på økt innvandring ved familiegjenforening for å vurdere hvilke konsekvenser dette har for de kommuner som har mange innbyggere som er bosatt basert på oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

       Disse medlemmer viser til at Høyres standpunkt ville medført behov for lavere bevilgning på denne posten.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Beregningsutvalget for kartlegging av kommunale utgifter til bosetting og integrering av flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag, for annet år på rad har dokumentert at gjennomsnittsutgiftene til flyktninggruppen ligger på minimum kr  300.000 pr. person over 5 år. Tilskuddet er nå på kr  280.000 over 5 år. Denne satsen ble fastsatt i 1994 og videreført i 1998. Dette er i strid med prinsippet som ligger til grunn for finansieringsordningen om at staten ikke skal velte utgifter over på kommunene. I løpet av en 5-årsperiode vil dette utgjøre 50 mill. kroner for de ca 25.000 personer dette gjelder. Konsekvensen av ikke å ta hensyn til dette, kan bli at kommunen kan vegre seg mot å ta imot flyktninger. Dette medlem viser til sitt opplegg vedrørende rammeområde 6 i tabell 1 som innebærer en økning av post 60 med 115 mill. kroner.

Post 72 Tilbakevending av flyktninger

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter Regjeringens bevilgningsforslag.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er sterkt engasjert i å hjelpe flyktninger, men mener at de best kan hjelpes i sine geografiske og kulturelle nærområder. I stedet for å ta flyktningene inn i Norge, bør Norge bidra til å dekke utgiftene til flyktningemottak i landene i nærområdene. Det er beregnet at vi kan hjelpe minst 10 flyktninger i slike områder for det det koster å ha én flyktning i Norge. Når Stortinget har vedtatt å motta et bestemt antall flyktninger og asylsøkere til Norge forutsetter disse medlemmer at Norge også skal føle en plikt til å hjelpe dem hjem til sine respektive hjemland når forholdene i hjemlandet tilsier at det er forsvarlig å reise hjem uten frykt for livet eller politisk forfølgelse. Disse medlemmer vil derfor fremholde betydning av en aktiv repatrieringspolitikk til det beste for flyktningene og asylsøkerne selv og deres hjemland. Disse medlemmer vil i sitt forslag til disponering av ramme 6 føre opp midler til repatriering med 83 mill. kroner utover sentrumspartienes justerte opplegg.

Post 73 Tilskudd til frivillige organisasjoner

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at bevilgningene til denne posten er foreslått øket fra 10 mill. kroner til 17 mill. kroner som en oppfølging av St.meld. nr. 17 (1996-1997), jf. Innst.S.nr.225(1996-1997). Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag.

       Flertallet vil understreke den verdifulle innsatsen som ytes av de landsomfattende organisasjonene for å hjelpe enkeltindivider samt bidra til at hovedmålene ved norsk innvandringspolitikk blir nådd.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at det økte tilskuddet må komme både lokale og sentrale organisasjoner til gode.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber departementet vurdere en økt støtte til landsomfattende organisasjoner innenfor den foreslåtte bevilgning.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at både organisasjoner som har fått tilskudd under denne posten tidligere og organisasjoner som ikke har fått slikt tilskudd, må være med i departementets vurdering av hvilke organisasjoner som skal motta tilskudd.

1.2.5 Kap. 3521 Bosetting av flyktninger og tiltak for innvandrere

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, har ingen merknader og støtter Regjeringens forslag.

       Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet viser til sitt alternative statsbudsjett, finansinnstillinga, sine generelle merknader og til sine merknader under kap. 520 og 521.

       Desse medlemene vil auke repatrieringstakta og har derfor lagt inn i sitt alternativ auka inntekter på 50 mill. kroner som er inntekter frå U-hjelpa, jf. vedlegg 1.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at tilbakevending av flyktninger ikke kan tallfestes fordi dette er avhengig av situasjonen i hjemlandet og at den kan endre seg raskt. Norske myndigheter må ikke føre en politikk som på dette området kan oppfattes som et ønske om at flest mulig skal vende hjem fortest mulig. Frivillighet, motivasjon og eget ønske må være hovedårsaken til tilbakevending.

Programkategori 13.30 Arbeidsmiljø og trygghet

1.2.6 Kap. 530 Arbeidstilsynet

       Det foreslås bevilget kr  219.874.000.

       Arbeidstilsynets hovedoppgave er å føre tilsyn med landets virksomheter for å påse at disse etterlever lover og regler og har et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Det er arbeidsgiverne, og dermed virksomhetene selv, som har ansvaret for å nå målene for arbeidsmiljøet i Norge, med kontroll og rettledning fra offentlige myndigheter. Arbeidstilsynets overordnete strategi er derfor å medvirke aktivt til at virksomhetene arbeider systematisk og målrettet for å nå arbeidsmiljømålsettingene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i at Arbeidstilsynets overordnede mål skal være å medvirke til at alle får et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, med trygge tilsettingsforhold og et meningsfylt arbeid for den enkelte. Det er viktig å merke seg at det er den enkelte arbeidsgiver som har ansvaret for arbeidsmiljøet, mens Arbeidstilsynet skal føre tilsyn med at bedriftene håndhever loven. Dagens arbeidsliv er i rask endring og skaper stadig nye utfordringer og krav til alle parter, både myndighetene, arbeidsgiver og også til arbeidstaker. Flertallet mener at det presset på arbeidsmarkedet som allerede nå viser seg innenfor spesielle yrker forsterker ytterligere behovet for å ha et effektivt og målrettet tilsyn med bedriftene. Det er viktig at lovverket er enkelt, ensartet og lett å håndtere for alle bedrifter, også de små. På den måten unngås at bedriftene opplever at regelverket er vanskelig og komplisert å orientere seg i.

       Flertallet har merket seg at etaten i 1998 vil evaluere forsøket med svartjenesten, der de gir raske og nøyaktige svar på spørsmål om regelverket og at dersom dette viser seg å være bra vil etaten bygge opp en landsdekkende sentral svartjeneste. Flertallet mener at med dagens teknologi vil en landsdekkende svartjeneste være en god løsning i og med at den kan nås av alle.

       Flertallet viser til at Stortinget under behandlingen av Velferdsmeldingen la til grunn « arbeidslinja » for den videre utviklingen av velferds- og støtteordningene. Dette innebærer at de som ønsker det kan være yrkesaktive selv om de er delvis uføre. Flertallet mener at oppfølging av arbeidet med bedriftsintern attføring blir ett av de viktige områdene som etaten skal arbeide med framover.

       Flertallet har merket seg at Arbeidstilsynet har hatt en sykefraværskampanje som skulle følges opp av Arbeidstilsynet lokalt. Dette er et viktig arbeid i en tid da sykefraværet stadig øker. Flertallet regner med at dette arbeidet vil bli videreført og at resultatet blir forelagt Stortinget i en egnet form. Flertallet slutter seg til Regjeringens bevilgningsforslag.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at selv om arbeidsmarkedet nå er trangere, har stillingsvernet grunnleggende betydning for oppfølging av arbeidsmiljøforhold på den enkelte arbeidsplass. Den trygghet som ryddige ansettelsesforhold gir for den enkelte arbeidstaker, må også tillegges stor vekt og vurderes opp mot de fordeler løsere ansettelsesformer kan gi bedriften. Dette flertallet mener at det er viktig at Arbeidstilsynet spiller en aktiv rolle på dette området, både med informasjon til bedriftene og den praktiske forståelse av denne delen av lovverket.

       Dette flertallet støtter de prioriterte områdene for Arbeidstilsynet i 1998.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at effektiviseringstiltak innen etaten kan gi økonomiske besparelser. Disse medlemmer vil påpeke at det er den enkelte virksomhet selv som er pålagt å iverksette og kontrollere at arbeidsmiljøet er forsvarlig etter loven i de respektive bedrifter. Arbeidstilsynet har derfor en enklere oppgave med å utføre sine kontrolltiltak.

       Disse medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets alternative forslag til statsbudsjett hvor dette kapittel er redusert med 30 mill. kroner, jf. vedlegg 1, og har i sitt framlegg til disponering av ramme 6 ført opp en reduksjon av post 1 i samsvar med dette.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine generelle merknader om sitt primære forslag til lavere ramme 6. Dette forslaget ville innebære en reduksjon av utgiftene til Arbeidstilsynet på 30 mill. kroner, jf. vedlegg 1.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at undersøkelser og statistikk viser at det fremdeles gjenstår mye før all virksomhet har et arbeidsmiljø som tilfredsstiller lovens krav.

       Dette medlem vil vise til statistikk fra SSB som påviser at presset på arbeidstakerne øker og sykefraværet likeså. De ansatte styres mer og mer og dette påvirker arbeidsmiljøet negativt. Det er en stor utfordring å legge både det fysiske og det psykososiale arbeidsmiljøet til rette slik at det ikke skaper dårlig helse. Utfordringen med å få flere yrkeshemmede ut i arbeidslivet tilsier også at arbeidsmiljøet må legges bedre til rette, skal dette bli mulig.

       Dette medlem vil også påpeke at den norske tilslutningen til EØS-avtalen har bidratt til et mer omfattende og komplisert regelverk enn det vårt behov tilsier. Dette er en ekstrabelastning både på bedriftene og Arbeidstilsynet. Dette medlem vil anbefale at arbeid som knytter seg til tilpassing til dette regelverket bare prioriteres dersom det medfører klare fordeler ut fra arbeidsmiljølovens forutsetninger.

1.2.7 Kap. 531 Statens Arbeidsmiljøinstitutt

       Det foreslås bevilget kr  53.401.000.

       Statens Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) skal gjennom forskning, service, utredning og informasjon spre kunnskap om og kartlegge sammenheng mellom arbeid og helse, vurdere risiko og foreslå forebyggende tiltak, samt skape kunnskap om sammenheng mellom arbeid, sykdom og helse.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke den sentrale posisjon som Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) har i arbeidet for å forebygge helseskader på norske arbeidsplasser. Flertallet er tilfreds med den innføring i dette arbeid som er gitt i budsjettproposisjonen. Flertallet har merket seg at instituttets arbeid i 1998 baserer seg på bl.a. råd fra den evaluering som ble foretatt i 1995, og at det bl.a. vil bli satset videre på forskningssamarbeidet med universitetene. Flertallet har merket seg at STAMI har fulgt opp Stortingets ønske om å etablere et samarbeid med Universitetet i Bergen ved etablering av et fagsekretariat for bedriftshelsetjenesten.

       Flertallet vil peke på betydningen av at kunnskapene om sammenheng mellom arbeid, sykdom og helse når fram til flest mulig som trenger slik kunnskap. Flertallet ber om en tilbakemelding når det gjelder statusen for en optimal utnytting av den kjente kunnskapen i Norge i dag.

       Flertallet støtter Regjeringens bevilgningsforslag.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener STAMI kan ivareta sine viktigste oppgaver i tilstrekkelig grad innenfor en reduksjon i den økonomiske rammen.

       Disse medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets alternative forslag til statsbudsjett hvor dette kapittel er redusert med 4 mill. kroner, jf. vedlegg 2, og har i sitt forslag til disponering av ramme 6 ført opp en reduksjon av post 1 i samsvar med dette.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine generelle merknader om utgiftsrammen på område 6. Dette ville innebære en reduksjon på post 1 på 4 mill. kroner, jf. vedlegg 1.

1.2.8 Kap. 532 Produktregisteret

       Det foreslås bevilget kr  8.813.000.

       Produktregisteret er statens sentrale register over kjemiske stoff og produkter til bruk i helse-, miljø og sikkerhetsarbeid.

       Komiteen viser til at mengden av kjemiske stoff og produkter i samfunnet og arbeidslivet er svært stort og økende. Det er produsent og importørs plikt å gi korrekte opplysninger og sørge for at opplysningene oppdateres i takt med ny viten. Hele handelssystemet for kjemikalier er bygget på tillit til at produsent og importør oppfyller sine plikter. Erfaringene fra Romeriksporten med stoffene Rocha Gil og Siprogel viser at systemet med gjensidig tillit har svakheter og at det er behov for økt kontroll.

       Komiteen vil videre påpeke at det må være et mål å redusere antall helse- eller miljøfarlige produkter og stoffer.

       Komiteen vil også påpeke at allmennhetens behov for størst mulighet til innsyn i hva slags helse og miljøfarlige stoff og produkter som omgir oss.

       Komiteen mener dette hensynet må veies opp mot næringslivets behov for å beskytte følsomme bedriftshemmeligheter. Produktregisteret er serviceorgan for diverse statlige etater og tilsyn som har ansvar på området helse, miljø og sikkerhet.

       Komiteen støtter Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også vektlegge arbeid med den åpne informasjon som skal gis til andre som har oppgaver innenfor de samme områdene og at dette gjøres på en slik måte at allmennheten får økt sin kunnskap og ber Regjeringen legge til rette for økt tilgjengelighet til informasjon for allmennheten.

       Disse medlemmer vil understreke at « føre-var-prinsippet » må gjelde både i forhold til ytre miljø og til arbeidsmiljøet. Dette må være styrende både for norsk politikk og for vår deltaking i internasjonalt samarbeid.

1.2.9 Kap. 533 Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern

       Det foreslås bevilget kr  64.523.000.

       Direktoratet har som formål å bidra til at samfunnet blir sikret mot ulykker og skader forårsaket av brann og eksplosjon, og å arbeide for at de ressursene som samfunnet setter inn i vern og forebyggende tiltak blir riktig utnyttet.

       Komiteen vil påpeke at tross stor innsats er skader og tap av menneskeliv ved brann svært store i Norge. Dødsbranner og boligbranner har ikke vist en dalende trend tilsvarende det som har skjedd for branner i industri og næringsliv. Komiteen ber departementet styrke arbeidet med å forebygge slike branner.

       Komiteen vil også vise til det påviste behovet for opplæring som er dokumentert. Det er helt nødvendig at brannmannskaper får tilstrekkelig opplæring dersom dette livsviktige arbeidet skal lykkes bedre enn i dag. Komiteen vil be Regjeringen komme tilbake med anbefalinger om hvordan og innenfor hva slags tidsramme dette opplæringbehovet er tenkt dekket.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til sine merknader i Innst.S.nr.147(1995-1996) Om brann- og ulykkesalarmering (nødnummer).

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener omorganiseringen av kommunale brannvern etter ny forskrift legger større vekt på forebyggende tiltak og tilsyn. Dette er nødvendig, men disse medlemmer vil minne om at i mange kommuner er økonomien presset, og en opprioritering av dette området kan føre til mindre ressurser til beredskap og utstyr.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har merket seg at departementet har gitt avslag på samtlige søknader, med unntak av Ørsta/Volda, om å få tildelt nødmeldenummer 110 til lokale vaktsentraler. Harstads tildeling fra direktoratet ble anket, og departementet tok anken til følge. Disse medlemmer vil vise til at de 63 kommunene som søkte om lokal godkjenning, mente de kunne tilby en bedre sikkerhet til en lavere kostnad for samfunnet enn det som nå blir tilfellet.

       Disse medlemmer er kjent med at Harstad kommune sammen med Harstad sykehus og Senja politidistrikt har utarbeidet et kriseprosjekt, « Blålysprosjektet » Harstad. En er videre kjent med at det er søkt om midler til et forprosjekt. Et slikt forprosjekt vil kunne danne grunnlag for beslutningen om gjennomføring eller ikke.

       Disse medlemmer finner det interessant at lokale myndigheter ønsker å samordne beredskapstjenestene med sikte på å oppnå samordningseffekter i form av bedre service og større sikkerhet for brukerne.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Stortingets behandling av Innst.S.nr.147(1995-1996) om brann- og ulykkesalarmering, samt de forslag som der ble fremmet av Fremskrittspartiet.

       Disse medlemmer mener det vil være mest hensiktsmessig å ha ett nødmeldenummer - 112 - felles for brann, helse og politi knyttet til en felles sentral som med topp moderne utstyr vil være i stand til raskt å etablere hva slags nødtjeneste som er nødvendig for den som ringer.

       Disse medlemmer legger også vekt på at det internasjonale nødnummer for alle nødmeldetjenester er 112.

       Disse medlemmer mener arbeidet som utføres er meget viktig. Disse medlemmer deler den bekymring som er for økende skadeomfang på mennesker og eiendom i forbindelse med brann. En vil derfor måtte se nærmere på ytterligere tiltak som kan medvirke til å snu den negative utviklingen på dette området.

       Komiteen for øvrig har ingen merknader og støtter Regjeringens forslag.

1.2.10 Kap. 535 Arbeidsforskningsinstituttet

       Det foreslås bevilget kr  21.127.000.

       Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) skal gjennom forskning produsere systematisk kunnskap om arbeidsmiljø, organisasjon og ledelse. Gjennom kvalifisert forskning skal instituttet videreføre sin posisjon som viktig støttespiller for enkeltvirksomheter, institusjoner og partene i arbeidslivet i ei tid med stort behov for omstillinger, tilpasninger og kreativitet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har ingen merknader og slutter seg til Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker generelt en reduksjon i bruk av offentlige midler til formål som næringslivet selv i større grad bør kunne ivareta ut fra egeninteresse.

       Disse medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets alternative forslag til statsbudsjett hvor dette kapittel er redusert med 3 mill. kroner, jf. vedlegg 1, og har i sitt forslag til disponering av ramme 6 ført opp en reduksjon av post 1 i samsvar med dette.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine generelle merknader om en lavere utgiftsramme under kap. 535. Dette ville innebære at post 1 ble redusert med 3 mill. kroner, jf. vedlegg 1.

1.2.11 Kap. 536 Arbeidsmiljøtiltak

       Det foreslås bevilget kr  15.674.000.

       Tiltakene under kapitlet har som formål å spre kunnskap på arbeidsmiljø- og trygghetsområdet. Kapitlet omfatter tilskuddsordninger og støtte til arbeidsmiljø- og trygghetsforskning og informasjon på området.

       Komiteen har merket seg at postinndelingen på dette kapittel er endret av budsjettekniske hensyn, og at bevilgningene er skåret ned på grunn av en trangere budsjettramme til departementet. Komiteen mener de formål som er tilgodesett i 1997 fortsatt er viktige, og vil peke på viktigheten av at samarbeidsprosjekter mellom myndighetene og arbeidslivets organisasjoner blir ført videre. Dette gjelder bl.a. « Ren Utvikling » som skal bekjempe svart arbeid i renholdsbransjen, og informasjonskampanjen om de nye internkontrollforskriftene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil minne om Stortingets vedtak om å utarbeide en forenklet internkontrollforskrift for de aller minste virksomhetene, og ber om en tilbakemelding vedrørende arbeidet med denne saken.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener effektiviseringstiltak kan gjennomføres. Disse medlemmer er av den generelle oppfatning at innsparinger dermed ikke i større grad vil ramme selve arbeidet som utføres innenfor områdene dette omfatter.

       Disse medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets alternative forslag til statsbudsjett hvor dette kapittel er redusert med 2,5 mill. kroner, jf. vedlegg 1, og har i sitt forslag til disponering av ramme 6 ført opp en reduksjon av postene 1 og 21 med 1 mill. kroner hver, og post 70 med en reduksjon på 500.000 kroner.

1.2.12 Kap. 537 Produkt- og elektrisitetstilsynet

       Det foreslås bevilget kr  47.756.000.

       Tilsynet har som overordnet målsetning å få til trygg bruk av elektrisitet, trygge produkter og tjenester. Virksomheten som er rettet mot el-trygghetsområdet skal fullfinansieres ved innkreving av egne avgifter, jf. kap. 3537.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine generelle merknader om nivå på ramme 6. Disse medlemmers primære budsjettforslag ville innebære en reduksjon på dette kapittelområdet på 4 mill. kroner.

       Komiteen har for øvrig ingen merknader og støtter Regjeringens forslag.

Programkategori 13.40 Samiske formål

1.2.13 Kap. 540 Sametinget

       Det foreslås bevilget kr  85.767.000.

       Midlene under dette kapitlet disponeres av Sametinget. I tillegg til bevilgningene til Sametingets driftsbudsjett omfatter kapitlet tilskuddsordninger til Samisk næringsråd, Samisk kulturråd og Samisk språkråd og tilskudd til andre samiske formål. Det er en forutsetning at Sametinget skal ha en vesentlig grad av selvråderett i spørsmål som er av særlig verdi for samisk kultur.

       Regjeringen forslår å styrke Samisk utviklingsfond med 2 mill. kroner i forhold til forslaget fra regjeringen Jagland i St.prp. nr. 1(1997-1998).

       Komiteen har merket seg at Regjeringen vil arbeide for

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til Sametingets handlingsplan for samiske kyst- og fjordområder hvor hovedmålet er sterke og levende samiske samfunn. Flertallet har merket seg at det geografiske området for handlingsplanen strekker seg i sør fra Tysfjord i Nordland og omfatter kyst- og fjordkommunene nordover til Grense Jakobselv.

       Flertallet vil peke på at denne handlingsplanen må ses i sammenheng med det planarbeidet som er iverksatt på det regionale samarbeidet over landegrensene i Norge og Sverige. Store deler av de samiske kyst- og fjordområdene omfattes ikke av de tiltak som er med i det regionale samarbeidet.

       Flertallet vil videre peke på at de sjøsamiske distriktene har problemer med utvikling av nye arbeidsplasser og stor fraflytting. Tiltakene vil omfatte landbruk, fiske, næringskombinasjoner, kulturbasert næringsliv, kultur, språk, utdanning og informasjonsvirksomhet. De vil ta spesielt hensyn til kvinner og ungdom. Flertallet ser på disse tiltakene som viktig for å styrke etablering og bosetting i samiske kyst- og fjordområder.

       Flertallet støtter derfor Regjeringens forslag til å øke bevilgningene til post 51 Samiske næringsråd, med 2 mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til partiets standpunkt om at Sametinget skal nedlegges. Disse medlemmer ser at dette ikke lar seg gjennomføre umiddelbart, men må gjennomføres over en viss tid. Stemmeretten bør ikke tillegges en spesiell betydning ut fra etnisk bakgrunn. Det må understrekes at dette er et generelt syn og således ikke er rettet spesielt inn mot samene. For å motvirke til at det senere kan bli reist krav om at også andre grupper ønsker tilsvarende « rettigheter » er det viktig å være konsekvent i dette spørsmål.

       Disse medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets alternative forslag til statsbudsjett hvor dette kapittel er redusert med 40 mill. kroner, jf. vedlegg 1.

       Disse medlemmer har i sitt forslag til disponering av ramme 6 ført opp en reduksjon av post 1 med 5 mill. kroner, post 51 med 17 mill. kroner, post 52 med 5 mill. kroner, post 53 med 10 mill. kroner og post 70 med 5 mill. kroner.

1.2.14 Kap. 541 Tilskudd til samiske formål

       Det foreslås bevilget kr  820.000.

       Kapitlet omfatter midler som Kommunal- og regionaldepartementet disponerer i samsvar med egne prioriteringer.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at fra budsjettåret 1996 ble det under dette kapittel etablert en tilskuddsordning til politiske grupperinger i Sametinget. Flertallet har videre merket seg at retningslinjer for tildeling av tilskuddet ble fastsatt av Kommunal- og arbeidsdepartementet.

       Flertallet har for øvrig ingen merknader og slutter seg til Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sitt prinsipielle syn under kap. 540. Disse medlemmer vil rent generelt vise til at tilskuddsbevilgninger ikke bør bære preg av å bli utdelt til og skulle tilgodese spesielle etniske grupperinger.

       Disse medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets alternative forslag til statsbudsjett hvor dette kapittel er redusert med 0,3 mill. kroner, jf. vedlegg 1, og har i sitt forslag til disponering av ramme 6 ført opp en reduksjon av post 70 i samsvar med dette.

Programkategori 13.50 Regional- og distriktspolitikk

       Komiteen viser til Stortingets behandling av St.meld. nr. 31 (1996-1997) Om distrikts- og regionalpolitikken, jf. Innst.S.nr.226(1996-1997).

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til sine generelle merknader om en alternativ distriktspolitikk basert på gode og stabile rammebetingelser til små og mellomstore bedrifter og bevisst satsing på utbygging av infrastruktur, spesielt transport. Disse medlemmer vil vise til at både regjeringen Jaglands budsjettforslag og regjeringen Bondeviks budsjettforslag medfører skatte-, avgifts- og øvrige kostnadsøkninger for bedriftene som særlig vil svekke konkurranseevnen for bedrifter i distriktene. Angrepet på egenkapitalen i familiebedriftene gjennom forslagene til endringer i formuesskatt og økningen av arbeidsgivernes utvidede sykelønn, vil svekke arbeidsplassene i distriktene langt mer enn næringsfond eller andre offentlige subsidieordninger vil styrke dem. Etter disse medlemmers mening er kjernen i ethvert levende distrikt et næringsliv med lønnsomme arbeidsplasser. Den viktigste distriktspolitikken vil være å satse på å redusere de kostnader som er spesielle for etablering i distriktene, dette gjelder særlig transportkostnader og kostnader ved annen infrastruktur. Manglende effektivitet i offentlige servicebedrifter bidrar til å øke kostnadene ved bedriftsetablering i distriktene. En politikk basert på å si nei til effektivisering av samferdselsbedriftene, konkurranseutsetting av tjenester som i dag drives i offentlig regi etc., bidrar til å holde et kostnadsnivå som er en belastning for distrikts-Norge. Disse medlemmer er redd for at virkemidler som er basert på en fordelingspolitikk som utøves først etter at myndighetene har foretatt en veksthemmende og kostbar inndriving av skatter og avgifter, bare fordyrer produkter og øker næringslivets avhengighet av offentlige bekjentskaper og støtteordninger.

       Komiteens medlemmer fra Høyre hadde i sitt prinsipale forslag på bakgrunn av ovennevnte, reduksjoner under kapitlene 550 og 551. Forslagene må ses i lys av de betydelige beløp Høyre styrker næringslivets rammebetingelser med. Disse medlemmers prinsipale forslag til rammeområde 6, jf. vedlegg 1, innebar ingen bevilgning over kap. 550 post 60 og post 61.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at flyttestrømmen fra utkantene til sentrum bare forsterker seg og at pressproblemene i sentrale strøk forverres. Dette fører til samfunnsøkonomisk tap fordi ressurser blir liggende ubrukt og at levekårene kan bli vanskelige både i utkanten og i sentrum. En god distriktspolitikk kjennetegnes ved at den tar de distriktspolitiske utfordringene inn som en del av all annen politikk. Bare på denne måten kan en nå egne mål og ikke bare rette opp igjen skadevirkninger av annen politikk. Dette medlem vil peke på at det er på dette området flertallets politikk overfor distriktene svikter mest. I økende grad fremmes en politikk som går ut på at hvert menneske, hver ansatt, alle tiltak skal være lønnsomme hver for seg. På område etter område får dette synet økt vekt og dette medlem har merket seg at sentrumspartiene som før har vært svært kritiske til denne utviklingen, nå i all hovedsak fører videre en politikk i samme retning.

       Dette medlem støtter forslaget om å styrke samordningsfunksjonen i departementet og ser på det som en av flere nødvendige styrkinger for å få en bedre distriktspolitikk.

       Dette medlem er uenig i Regjeringens beslutning om å flytte ansvaret for Arbeidsmarkedspolitikken ut av Kommunaldepartementet. Dette vil svekke samordningsmuligheten og minske muligheten til mer langsiktig helhetstenking av virkningene i arbeidsmarkedspolitikkens virkning på distriktspolitikken.

1.2.15 Kap. 550 Lokal næringsutvikling

       Det foreslås bevilget kr  163.000.000.

       Av bevilgningen foreslås 130 mill. kroner til post 61 Kommunale næringsfond. Målet med bevilgningen er å utløse det lokale næringspotensialet og gjennom dette få til økt bredde i den lokale sysselsettingen. Næringsfondet skal benyttes til mindre prosjekt der oppgaven er å fremme etablering av ny næringsvirksomhet og til utvikling av eksisterende bedrifter. Fondet kan også benyttes til de minste prosjektene knyttet til kommunale infrastrukturtiltak. Prosjekt som bedrer sysselsettingen for kvinner skal prioriteres.

       Regjeringen foreslår en bevilgning på 28 mill. kroner på en ny post 60 Tilskudd til utkantkommuner. Dette er en øremerket ordning for å sette fylkeskommuner og kommuner bedre i stand til å svare på de utfordringer og problemer som sterk nedgang i folketallet medfører. Bruken av midlene må kobles til de regionale utviklingsprogrammene i de aktuelle fylkeskommunene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at St.prp. nr. 1(1997-1998) og St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998) har fulgt opp regionalmeldingen St.meld. nr. 31 (1996-1997) på en god måte gjennom en økt satsing på utkantområder som har sterk nedgang i folketallet. Flertallet mener dette er en god målretting av tilgjengelige midler på området samt et viktig bidrag til å begrense videre fraflytting og befolkningsnedgang. Flertallet viser videre til at post 61 Kommunale næringsfond er økt med 35,9 mill. kroner i St.prp. nr. 1(1997-1998). Den kommunale og private medfinansieringen til prosjekt var i 1996 vel 1 mrd. kroner. Det betyr at den totale innsatsen for lokal næringsutvikling er fem ganger så stor som den statlige finansieringsbistanden. Også ved tildeling av kommunale næringsfond vil kommuner med sterk nedgang i folketallet bli prioritert.

       Flertallet vil peke på at det er en målsetting å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret vi har i Norge i dag. I de senere årene har folketallet sunket i over halvparten av landets kommuner, også flere regionsentre har opplevd nedgang i folketallet. Flertallet mener derfor at det er behov for å forsterke innsatsen for å snu flyttestrømmen.

       Flertallet er derfor enig i at det opprettes en ny post 60 på kap. 550. Denne posten skal rettes inn mot kommuner og fylker som opplever sterk nedgang i folketallet. Flertallet foreslår en bevilgning på 23 mill. kroner, en reduksjon på 5 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag.

       Flertallet viser til at kommuner med nedgang i folketallet svært ofte også preges av kvinneunderskudd og mangel på varierte arbeidsplasser. Derfor er det viktig at kvinner som vil etablere seg i distriktene gis gode muligheter til dette ved å skape sin egen arbeidsplass. Flertallet mener at kvinnelige etablerere i utkantkommunene bør prioriteres når midlene under post 60 skal fordeles. Ved fordelingen av midler til kvinnelige etablerere i utkantkommunene bør en bruke de samme retningslinjene som for ordinære etablererstipend, kap. 551 post 55.

       Flertallet mener også at gode prosjekter med potensial til å begrense befolkningsnedgangen bør tilgodeses. Dette gjelder både konkrete utviklingsprosjekter i enkeltkommuner og regioner, og til sektorovergripende fellestiltak. Midlene skal komme i tillegg til øvrige virkemidler som kan nyttes av kommuner med nedgang i befolkningen.

       Flertallet støtter forslaget om at midlene kobles til de regionale utviklingsprosjektene.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er kjent med at det i enkelte fylkeskommuner er utarbeidet fylkesdelsplaner. Med bakgrunn i merknad fra flertallet i kommunalkomiteen i Innst.S.nr.242(1996-1997) ber dette flertallet om at det i Nord-Trøndelag blir lagt et pilotprosjekt til regionen Indre Namdal. Dette flertallet mener det er riktig at en nå tar ut regioner som har samarbeid over kommunegrensene, og har det felles at det både er mangel på arbeidsplasser og stor fraflytting. Premissene for et slikt pilotprosjekt bør utarbeides i samråd mellom departementet, fylkeskommunen og Indre Namdal regionråd.

       Dette flertallet vil vise til at MERKUR-programmet (merkantilt kompetanseprogram for utkantbutikkene i regionene) som var et 3-årig program i regi av Nærings- og handelsdepartementet, ble avsluttet i 1997. Programmet skal nå føres videre som en del av Regjeringens utkantsatsing. Dette flertallet mener tilskuddsordninger for utkant-/nærbutikkene er viktig for å opprettholde bosetting og trivelige nærmiljø.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Regjeringen varslet en ny satsing for å forhindre fraflytting i sin regjeringserklæring. Disse medlemmer konstaterer at denne nye satsingen i statsbudsjettet er satt til 28 mill. kroner i et eget tilskudd til utkantkommuner. Disse medlemmer viser til at det i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998) gis følgende beskrivelse at satsingen:

       Som eksempler på tiltak nevnes:

       Disse medlemmer konstaterer at sentrumspartiene i det de kaller et budsjettforlik med Arbeiderpartiet har endret innrettingen på tiltakene til primært å bli en ny post for kvinneetablerere i fraflyttingskommuner og at bevilgningen reduseres. Disse medlemmer mener konsekvensen av denne omprioriteringen er at reduksjonen som i B.innst.S.nr.1(1997-1998) var forutsatt skulle tas på den ordinære bevilgningen til etablererstøtte for alle praktiske formål nå er blitt et kutt på Regjeringens fremste distriktspolitiske satsingsområde - tilskuddet til utkantkommuner.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fastholder at den prioritering av kvinnelige etablerere i utkantkommunene som det er vist til i disse medlemmers felles merknad med Arbeiderpartiet under dette kapittel, ikke er i strid med budsjettforståelsen mellom sentrumspartiene og Høyre/Fremskrittspartiet i forbindelse med finansinnstillingen. Disse medlemmer anser denne sterke kvinnesatsing for å ligge sentralt i Regjeringens intensjoner med den forsterkede utkantsatsingen.

       Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet viser til sine generelle kommentarar, taloppsett og finansinnstillinga som viser at Framstegspartiet på dette kapitlet vil spare 158 mill. kroner. Desse medlemene har i sitt framlegg til disponering av ramme 6 ført opp ein reduksjon av post 60 med 28 mill. kroner og post 61 med 130 mill. kroner.

       Desse medlemene vil peike på at med Framstegspartiet sin skatte-, avgifts- og næringspolitikk, vil ein gjere bedriftene betre i stand til å sette av eigne fond til å møte dårlege tider, nyinvesteringar og vedlikehald.

       Etter desse medlemene si meining skulle det derfor ikkje vere naudsynt med statlege overføringar, verken til verksemder eller kommunar til næringsfond/støtte.

       Desse medlemene meiner at verdiskapinga i størst mogleg grad skal verte igjen der den vert skapt.

       Desse medlemene vil òg peike på den betra økonomien som kommunane har fått dei seinare år.

       Desse medlemene vil og hevde at dersom kommunane vil ha kommunale næringsfond og liknande, så må det vere ei kommunal sak og ikkje ei statleg.

       Desse medlemene syner til at det må vera eit gale verkemedel å satsa på kommunalt subsidiert sysselsetting i eit tid kor næringslivet har større og større problem med å tiltrekkja seg arbeidskraft.

       Desse medlemene vil òg syne til at satsing på subsidiering av lokal næringsverksemd kan kome til å vera i direkte konflikt med omsynet til dynamikk i arbeidsmarknaden, og kan soleis bidra til overoppheiting av økonomien fordi lønene då vil auka sterkt i dei næringane som er i vekst og som får det ytterlegare vanskeleg med å trekkja til seg arbeidskraft fordi arbeidskrafta er bunden opp i lokal næringsverksemd utanom vekstbransjane.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det mangler svært mye på konkretisering av virkemiddel før en kan si å ha fulgt opp St.meld. nr. 31 (1996-1997) på en god måte. Dette medlem vil derfor styrke dette området ytterligere med 50 mill. kroner. Dette medlem vil be Regjeringen vurdere å ta i bruk virkemidlet fra Nord-Norge pakken med lettelser i tilbakebetalingen av studielån i kommuner/regioner med pilotstatus.

       Dette er virkemiddel som er egnet til å rekruttere unge mennesker i etableringsfasen. Dette er helt nødvendig både for å skaffe nødvendig kompetanse, men også for å motvirke utviklingen med at det fødes færre barn i distriktene.

       Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag om øket satsing på dette området, og har i sitt opplegg vedrørende rammeområde 6 i tabell 1 ført opp en økning av post 61 med 50 mill. kroner.

1.2.16 Kap. 551 Regional næringsutvikling i fylker og kommuner

       Det foreslås bevilget kr  426.140.000.

       Hovedmålet med virkemidlene under dette kapitlet er å hjelpe fylkeskommunene med å legge til rette for næringsutvikling og nyskaping tilpasset regionenes særegne forutsetninger. Målet skal nås ved tilrettelegging gjennom program, satsing mot etablererne og det grenseregionale samarbeidsprogrammet INTERREG.

       Regjeringen foreslår en økning på 5 mill. kroner til post 55 Etablererstipend, fond utover forslaget til regjeringen Jagland i St.prp. nr. 1(1997-1998).

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, viser til at midlene til regionale program for næringsutvikling i St.prp. nr. 1(1997-1998) er økt med 4,9 mill. kroner i forhold til B.innst.S.nr.III 1997 og er på til sammen 236,1 mill kroner for 1998. Disse midlene skal blant annet gå til utbygging av kaier og IT.

       Flertallet viser til at post 55 Etablererstipend ble økt av regjeringen Jagland med 3,8 mill. kroner i St.prp. nr. 1(1997-1998), slik at den samlet ble på 125 mill. kroner. Regjeringen Bondevik foreslo i tilleggsproposisjonen å øke posten med 5 mill. kroner opp til 130 mill. kroner. Budsjettforståelsen som ble inngått mellom regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, i forbindelse med behandlingen av B.innst.S.nr.I (1997-1998) innebærer en reduksjon av post 55 med 25  mill. kroner slik at den endelige summen på denne posten blir 105 mill. kroner. Dette er en reduksjon i forhold til tilleggsproposisjonen på nesten 20 %

       Flertallet legger dette til grunn, og har i sitt forslag til disponering av ramme 6 ført opp en tilsvarende reduksjon.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at utnyttingsgraden på etablererstipendene i 1996 var på 100 %. Dersom etablererstipendene gjennomsnittlig er på 100.000 kroner vil dette rent konkret bety at vi får 250 færre nye bedriftsetableringer i Norge til neste år. Disse medlemmer viser videre til at disse midlene er rettet inn mot kvinner, langtidsledige, og yrkeshemmede - etablerere som har vanskelig for å få lån andre steder. Disse medlemmer viser til at etablererstipendene også brukes aktivt som virkemiddel i distriktspolitikken. Disse medlemmer mener derfor at det å kutte i etablererstipendene hverken er god kvinne-, småbedrifts- eller distriktspolitikk.

       Disse medlemmer vil videre vise til den positive omtalen av etablererstipend i tilleggsproposisjonen der det blant annet understrekes at

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet konstaterer at etableringsstipendene vil bli redusert som følge av B.innst.S.nr.I (1997-1998), og tar det til etterretning, men viser til flertallets merknader under kap. 550 post 60. Disse medlemmer mener det er positivt at kuttet i etablererstipendene i stor grad oppveies gjennom forliket mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene i kommunalkomiteen, idet de kvinnelige etablererne er blitt en prioritert gruppe i utkantsatsingen.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at etableringsstipendet i dag gis uansett hvor man bor i landet.

       Disse medlemmer vil peke på at etableringsstipendet også skal være et distriktspolitisk virkemiddel. Etableringsstipendet må i dagens situasjon med sterkt press på arbeidsmarkedet i sentrale strøk og mangel på arbeidsplasser i mange utkantkommuner målrettes mot områder med sterk nedgang i folketall og arbeidsplasser. Især er det viktig at stipendene prioriteres til å skaffe kvinnearbeidsplasser.

       Disse medlemmer har merket seg at etableringsordningen kan finansiere nettverkskredittprosjekter. Disse prosjektene benyttes særlig av kvinnelige etablerere som starter egen bedrift uten krav til store investeringer i startfasen.

       Disse medlemmer vil påpeke at det er viktig å øke fylkeskommunenes handlefrihet til å utforme og gjennomføre sine utviklingsprogrammer slik at de er best mulig tilpasset forutsetningene i fylket. Disse medlemmer vil hevde at det må være riktig å øke muligheten til å overføre midler mellom postene og å finne langsiktige strategier der næringsutvikling sees i sammenheng med satsing på utdanning, kultur eller andre områder som en mener vil virke positivt inn på utviklingen i området.

       Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet viser til sine merknader under kap. 550.

       Desse medlemene viser òg til at i Framstegspartiet sitt alternative budsjett ligg det inne ei innsparing på dette kapitlet på 395 mill. kroner med dei samme grunngjevingane som under kap. 551.

       Desse medlemene viser elles til B.innst.S.nr.I (1997-1998) der Framstegspartiet gir si subsidiære tilslutning til det justerte budsjettopplegget frå sentrumspartia med omsyn til post 55. Desse medlemene har i sitt framlegg til disponering av ramme 6 i samsvar med dette ført opp ein reduksjon av post 55 med 25 mill. kroner, dessutan ein reduksjon av post 51 med 205 mill. kroner og post 57 med 60 mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til sine merknader under pkt. 550 og sine generelle merknader om deres syn på hva som er hensiktsmessig distriktspolitikk. Disse medlemmers prinsipale forslag til bevilgningsnivå under ramme 6 innebar ingen bevilgning over post 51 og en reduksjon i post 55 med 30 mill. kroner. Disse medlemmer er enig i at etablererstipend kan bidra til å stimulere til nyetableringer av bedrifter/enmannsforetak og at det akkurat i startfasen av en bedriftsetablering kan være nødvendig med offentlige tilskuddsordninger, men vil samtidig understreke at en helhetlig småbedriftspolitikk med vekt på forenklinger av regler og skjema, en gunstig delingsmodell og lavere kostnader for ansatte, er svært viktig for at en bedriftsetablering skal utvikle seg til å bli en varig, lønnsom arbeidsplass.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil spesielt vise til at ordningen med etablererstipend har vært et virkemiddel som har skapt mange arbeidsplasser og at mange av disse er skapt av kvinner. Dette medlem mener at kutt på dette området, slik flertallet foreslår, er et utrykk for at en ønsker å redusere kvinners mulighet til å etablere virksomhet i distriktene. Dette vil føre til at distriktene og utkantene tappes for enda flere kvinner i produktiv alder og vil forsterke flyttestrømmen og sentraliseringen.

       Dette medlem viser til forslag i finansinnstillingen om å styrke dette området, og har i sitt opplegg vedrørende rammeområde 6 i tabell 1 ført opp en økning av post 51 med 10 mill. kroner.

1.2.17 Kap. 552 Nasjonale program og tiltak for regional utvikling

       Det foreslås bevilget kr  253.711.000.

       Målet med innsatsen under dette kapitlet er å bidra til økt kompetanseheving, omstilling og nyskaping i næringslivet i distriktene gjennom særskilte nasjonale program.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, slutter seg til Regjeringens bevilgningsforslag.

Post 54 Program for vannforsyning, fond

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at det gjenstår å utbedre ca 900 vannverk som til sammen forsyner ca 1  million personer. Flertallet mener det er nødvendig å vurdere både en forlengelse av programperioden ut over de fem årene og en økning av de årlige bevilgninger. Flertallet vil vise til at de årlige vannavgiftene både til privatkunder og til næringslivet kan bli svært høye også i de tilfeller der det er gitt statstilskudd til utbedringer for å tilfredsstille gjeldende regelverk om vannkvalitet. Flertallet vil understreke behovet for videre forskning om krav til vannkvalitet og om de rensemetoder som benyttes.

Post 55 SIVA, fond

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at det fortsatt er økende sysselsetting ved SIVAs egne anlegg, og ifølge proposisjonen er det ved siste årsskifte 6.062 sysselsatte.

       Flertallet vil vise til at den videre utvikling av SIVA er gitt en bred omtale under behandlingen av Regionalmeldingen i juni 1997 der flertallet i kommunalkomiteen i Innst.S.nr.242(1996-1997) bl.a. understreket:

       Flertallet vil be om at Regjeringen legger nevnte behandling til grunn for den videre utvikling av SIVA. Flertallet mener det ved den videre behandling av St.meld. nr. 61 (1996-1997) Om eierskap i næringslivet, må følges opp videre om hvordan statlig engasjement via SIVA kan bidra til å redusere bedriftenes behov for egenkapital uten at Staten blir eier i bedriftene. Flertallet mener det er viktig at statlig eierskap i næringslivet ikke virker sentraliserende, og at statlig eierskap i større grad kan komme små bedrifter og nystartede bedrifter til gode.

       Flertallet viser til at SIVAs innskuddskapital er økt med 10 mill. kroner i St.prp. nr. 1(1997-1998). Med de positive resultater SIVA kan vise til ved sine bygg og anlegg mener flertallet dette er en riktig prioritering.

       Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet viser til sine merknader under kap. 550 og 551, samt til sine generelle merknader, taloppsett og merknadene i finansinnstillinga.

       Desse medlemene har i sitt framlegg til disponering av ramme 6 ført opp ein reduksjon av post 53 med 40 mill. kroner, post 54 med 35 mill. kroner, post 55 med 10 mill. kroner og post 56 med 40 mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader om SIVA i Innst.S.nr.242(1996-1997).

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at også dette området av distriktspolitikken er svekket i forslaget fra Regjeringa. Dette medlem viser til sine generelle merknader om styrking av distriktspolitikken, og vil spesielt bemerke det store behovet for økt kompetanse som er i små og mellomstore bedrifter og disse bedriftenes behov for tjenester fra FoU-miljøene. Det er derfor ingen grunn til å svekke satsingen gjennom disse programmene.

       Dette medlem vil spesiell peke på at post 56 Omstilling og nyskaping, fond, er skåret ned. Dette er penger som brukes til medfinansiering av omstillingsprogrammer i områder med negativ utvikling. Å klare en omstilling er en langsiktig prosess som må ha et langt videre og mer omfattende siktemål enn å etablere et visst antall arbeidsplasser.

       Dette medlem vil be Regjeringen vurdere å legge fram nye retningslinjer for bruk av slike omstillingsmidler som stiller regionen friere med hensyn til langsiktige satsingsområder innenfor utdanning, kultur og annen infrastruktur.

       Dette medlem viser til forslag i finansinnstillingen om å styrke dette området.

       Dette medlem viser til sitt opplegg vedrørende rammeområde 6 i tabell 1 som innebærer en økning av post 53 med 20 mill. kroner.

Programkategori 14.10 Bolig og bomiljø

1.2.18 Kap. 580 Bostøtte

       Det foreslås bevilget kr  1.557.225.000.

       Bostøtten er et sentralt virkemiddel for at husholdninger med svak økonomi skal kunne skaffe seg en god bolig og bli boende i denne. Videre skal bostøtten jevne ut forskjeller i levekår for pensjonistgrupper som følge av forskjeller i boutgifter.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, støtter Regjeringens bevilgningsforslag.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at i forbindelse med sammenslåing av bostøtten og tilskudd til reduksjon av boutgifter for pensjonister fra 1997 ble det en del endringer i regelverket for de trygdede.

       Disse medlemmer vil videre vise til at det i juni 1997 ble foretatt en forbedring av bostøttereglene ved at dekningsgraden ble hevet fra 60 til 70 %. Disse medlemmer vil be Regjeringen følge opp utviklingen av bostøttebeløpet for å se hvilke konsekvenser denne endringen har ført til for den enkelte. Især vil disse medlemmer be Regjeringen følge opp de gruppene som fikk størst endringer i sin bostøtte.

       Disse medlemmer vil peke på at Stortinget ved annen gangs behandling av bostøtten i 1997, jf. Innst.S.nr.291(1996-1997), gjorde følgende vedtak:

       Komiteen har merket seg at regjeringen Jagland har fulgt opp dette ved å foreslå å heve boutgiftstaket for énpersonshusholdninger til om lag kr  55.000.

       Komiteen slutter seg til forslaget i St.prp. nr. 1(1997-1998) om at de kommunale avgifter blir lagt inn i grunnlaget for beregning av bostøtte.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen i sin tilleggsproposisjon viderefører disse forslagene.

       Komiteen har videre merket seg at kompensasjonen fra overgangsordningen i 1998 settes til 90 %

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at det er et problem at man har en boligavgrensningsregel både for barnefamiliene og pensjonister med inntekt over minstepensjon pluss 30 %, som fører til at bostøtten ikke alene beregnes ut fra den enkeltes økonomi.

       Disse medlemmer har merket seg at departementet har startet et arbeid med å se på boligavgrensningsregelen. Disse medlemmer vil be om at Regjeringen i sin stortingsmelding om Husbanken høsten 1998 kommer tilbake med en gjennomgang av bostøttereglene, og at forslag til eventuelle endringer blir lagt inn i statsbudsjettet for 1999.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, mener bostøtten er en målrettet og riktig måte å avhjelpe personer med svært lav inntekt men høye boutgifter. Bostøtteordninger er kjernen i en boligpolitikk rettet mot de svakstilte grupper i boligmarkedet. Bostøtte gjør det mulig også for grupper som har lave inntekter å eie egen bolig i tråd med den verdi egen bolig har i norsk bevissthet.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, konstaterer at gjennom Stortingets arbeid med finansinnstillingen er det blitt enighet om å øke minstepensjonen med 12.000 kroner på årlig basis. Dette flertallet viser til at dette er en generell økning som ikke er målrettet mot de som har størst økonomiske problemer blant pensjonistene, slik en økning i bostøtten ville være.

       Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser samtidig til at en økning i minstepensjonen på 12.000 kroner på årsbasis bør innebære en ny gjennomgang av regelverket for bostøtte til minstepensjonister og at denne gjennomgangen blir foretatt i løpet av våren slik at Stortinget kan ta stilling til den parallelt med behandlingen av trygdeoppgjøret.

       Dette flertallet vil videre vise til at regjeringen Jagland foreslår å endre bostøttereglene ved å øke boligutgiftstaket og legge inn reelle kostnaden ved kommunale avgifter og at disse endringene var stipulert til å øke kostnadene ved bostøtteordningen med 50 mill. kroner. Dette flertallet er enig i disse endringene, men vil i tillegg be om at departementet i forbindelse med endring av bostøtteordningen for minstepensjonister vurderer om det er mulig å legge mer reelle fyringsutgifter til grunn enn dagens tre sjablonmessige estimat etter hvor man bor i landet. Det er meget stor forskjell i fyringsutgifter mellom å bo i en eldre enebolig i forhold til en ny leilighet.

       Dette flertallet fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme en ny gjennomgang av regelverket for bostøtte sett i lys av økningen i minstepensjonen på 12.000 kroner. Saken bør framlegges slik at behandling kan skje parallelt med behandling av trygdeoppgjøret. »

       Komiteen vil påpeke at en rekke kommuner har store utbetalinger knyttet til bostøtte til svakere stilte grupper over eget sosialbudsjett. Komiteen vil også vise til at ordningen med bostøtte slik den er nå, ikke alltid fanger opp behovet hos unge funksjonshemmede på en god nok måte. Komiteen vil derfor fremme forslag om at Regjeringen foretar en gjennomgang av alle offentlige bostøtteordninger, dvs. både den statlige og de kommunale, for å få vurdert hvor målrettet de ulike ordningene er, om systemet innebærer likebehandling og om det bør skje en bedre samordning mellom ordningene. Komiteen mener Stortinget må få seg forelagt en slik gjennomgang av bostøtteordningene i løpet av 1998.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem sak med gjennomgang av alle offentlige bostøtteordninger, dvs. både statlige og kommunale, for å få vurdert hvor målrettet ordningene er, om systemet innebærer likebehandling og om det er behov for en bedre samordning mellom dem. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil peke på at en heving av minstepensjonen fra 1. mai 1998 ikke vil påvirke størrelsen på bostøtten som blir utbetalt verken i 1998 eller i 1999. Årsaken til det er at bostøtten beregnes ut fra inntekten man har to år tidligere, dvs. at bostøtten for 1998 beregnes ut fra inntekt i 1996.

       Disse medlemmer vil peke på at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ved behandling av St.prp. nr. 80 (1996-1997) Om oppfølging av samordning av den statlige bostøtteordningen, jf. Innst.S.nr.291(1996-1997) foreslo en forbedring av bostøtten som ville være meget målrettet mot de med lavest inntekt, nemlig å øke dekningsgraden til 80 %. Disse medlemmer vil peke på at Arbeiderpartiet sammen med Høyre gikk imot dette. Disse medlemmer vil således understreke at dagens regelverk for bostøtten er dårligere enn Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ønsket.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at økningen i minstepensjonen gjør flere minstepensjonister uavhengig av bostøtte. Disse medlemmer legger til grunn at bostøtten bør innrettes slik at minstepensjonister som mottar bostøtte ikke reelt sett stilles gunstigere enn minstepensjonister som ikke mottar bostøtte.

       Disse medlemmer legger til grunn at midlertidige behov for offentlig støtte til boutgifter må finne sin løsning innenfor sosialtjenesteloven kap. 5.

       Disse medlemmer legger til grunn at bostøtten skal være et virkemiddel for å sikre verdige boforhold for mennesker som er i permanent situasjon som gjør dem avhengige av offentlig støtte. Disse medlemmer vil sterkt understreke kravet om at bostøtten ikke skal ytes som midlertidig hjelp, og fremhever at pensjonister, hva enten de er alderspensjonister, yrkeshemmede eller uføre oftest har en oversiktlig permanent økonomisk situasjon som gjør det enkelt å avgjøre behovet for bostøtte. Disse medlemmer viser til at enkelte minstepensjonister vil være uavhengig av bostøtte etter dagens regler når økningen i minstepensjonen innføres fra 1. mai 1998. Disse medlemmer legger imidlertid til grunn at regelverket for bostøtte til pensjonister bør justeres slik at økningen i minstepensjonen gir en uavkortet reell levestandardsforbedring og således ikke skal spises opp av f.eks. reduksjoner i bostøtten. Utover dette, med basis i Stortingets rammevedtak for budsjettramme 6, legger disse medlemmer til grunn at bostøttenivået for pensjonister skal økes, og vil derfor føre opp økte bevilgninger til bostøtte med 175 mill. kroner utover sentrumspartienes justerte opplegg.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre stemte imot forslaget til samordning av bostøtteordningene av frykt for at dette kunne ramme mulighetene til å forbedre minstepensjonistenes levevilkår.

       Disse medlemmer har i sitt prinsipale budsjettforslag foreslått å øke bostøtten med 100 mill. kroner, øremerket til endringer i bostøtteregelverket knyttet til minstepensjonister og pensjonister med minstepensjon pluss 30 % av en minstepensjon i inntekt. Det vil si den gruppen som tidligere fikk en boligtilskuddsordning over Sosialdepartementets budsjett.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til våre forslag som gjennom mer tilskudd, billige lån og nok utleieboliger ville gitt ungdom med dårlig økonomi, mindre utgifter og mulighet til å etablere seg i egen bolig. I tillegg viser det seg at ordningen ikke virker tilfredsstillende for yngre funksjonshemmede i etableringsfasen.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere å fremme forslag om å etablere en egen ordning for bostøtte for unge funksjonshemmede i etableringsfasen. »

1.2.19 Kap. 581 Bolig- og bomiljøtiltak

       Det foreslås bevilget kr  674.650.000.

       Dessuten fremmer Regjeringen forslag om innføring av en tilleggs gjelds- og tilskuddsordning for de egentlige byfornyelsesofre, forslag til vedtak V, St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998). Samtidig foreslås det at forslag til vedtak VIII fra regjeringen Jagland, St.prp. nr. 1(1997-1998) utgår.

       Regjeringen foreslår post 74 Boligtilskudd til etablering, utbedring og utleieboliger økt med 30 mill. kroner i forhold til regjeringen Jaglands forslag i St.prp. nr. 1(1997-1998), for å styrke finansieringen av utleieboliger.

       Tilskudd til handlingsprogrammet for Oslo indre øst og tilskudd til byfornyelse og boligkvalitet er sentrale budsjettposter med hensyn til å bedre levekår, bomiljø og kvaliteten på eldre boliger.

       Komiteen viser til at Regjeringen i en egen melding eller senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett vil presentere et program for hvordan de som har problemer med å etablere seg i boligmarkedet skal hjelpes.

       Komiteen er enig i at det er behov for en gjennomgang av boligpolitikken og det offentliges engasjement i denne samt de tilskuddsformer man har for å sikre målrettethet mot dem som har størst problemer i boligmarkedet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at begrunnelsen for et offentlig engasjement først og fremst bør være å hjelpe dem som har problemer med å få leid eller kjøpt en leilighet i det ordinære boligmarkedet gjennom tilskudds- og låneordninger og at det offentliges rolle ikke bør være å delta i den generelle finansieringen av boligbygging for grupper som klarer å finansiere dette uten det offentliges hjelp. Disse medlemmer mener derfor det vil være påkrevd å gjøre endringer spesielt i Husbankens rolle for å målrette mer mot å være førstehjelpsbank for ungdom med spesiell vekt på toppfinansieringen ved kjøp av bolig.

Post 74 Boligtilskudd til etablering, utbedring og utleieboliger

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, viser til sitt felles forslag til disponering av ramme 6 og har ført opp en reduksjon av post 74 med 5 mill. kroner.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at i en tid med rekordhøye boligpriser og stadig dyrere inngangsbillett til boligmarkedet, er det et stort udekket behov for utleieboliger. Leieprisene i Oslo er blant de høyeste i Europa. Mer flytting, mange studenter og økende forskjeller gjør at mange får problemer med å skaffe seg en bolig de kan ha råd til å bo i. Det er også grunn til å minne om at et økende antall familier med barn bor på hospits fordi kommuner mangler utleieboliger.

       Dette flertallet vil peke på følgende utviklingstrekk:

       Dette flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram en handlingsplan for ungdomsboliger. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet viser til at dette er i samsvar med det Regjeringen har varslet i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998).

       Disse medlemmer ber Regjeringen legge følgende til grunn for arbeidet med handlingsplanen for ungdomsboliger:

       Planen må inneholde ulike tiltak som både går på leie- og eiemarkedet og både bolig og personrettede tiltak. Ordningene må ikke rettes ensidig mot de svakeste for å unngå sosiale ghettoer.

       Viktige momenter blir:

       Boliger bygget med statlig tilskudd må klausuleres slik at tilskuddet følger prosjektet. Dette kan gjøres gjennom husleieregulering, regler for tildeling og omsetting.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at økningen på post 74 Boligtilskudd til etablering, utbedring og utleieboliger med 25  mill. kroner er helt nødvendig. Selv med denne påplussingen vil den totale bevilgningen være lavere enn i inneværende år. Det er sterk konkurranse om disse midlene som skal fordeles mellom mange grupper. Både funksjonshemmede, sosialt vanskeligstilte, flyktninger, eldre og unge i etableringsfasen skal prioriteres fra denne posten. Etter omleggingen av Husbanken med fjerning av rentetrappen, er det først og fremst i denne posten at Husbankens subsidiering og bidrag til den sosiale boligpolitikken ligger. Den sterke prisstigningen på boliger forsterker etter disse medlemmers mening behovet for en forbedret tilskuddsordning.

       Disse medlemmer vil vise til de problemene på boligmarkedet som ungdommen har. Disse gruppene taper også ofte i konkurransen om knappe midler i Husbanken. Derfor vil disse medlemmer be om at det vurderes å splitte opp post 74 slik at tilskudd til ungdom skilles ut på en egen post.

       Disse medlemmer vil peke på at det under post 74 er betydelige midler som bevilges til utbedring av boliger for å tilpasse disse til funksjons-/bevegelseshemmede. I 1996 dreide dette seg om ca 80  mill. kroner i henhold til opplysninger gitt av NBBL i notat til kommunalkomiteen datert 5. november 1997. Over halvparten av dem som mottok denne type tilskudd var over 60 år. Dette er altså en ordning som i stor grad går på tilpasning av boliger for at eldre skal kunne bo lenger hjemme og/eller tilrettelegge boligen for hjemmebasert omsorg. Det er derfor grunn til å be Regjeringen vurdere å overføre den satsingen som særlig retter seg mot eldres boforhold fra boligtilskuddsordningen og over til den satsingen som skjer i forbindelse med omsorgsboliger og sykehjemsplasser på kap. 586 Tilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Ved å utvide ansvars- og boligpolitikkområdet for kap. 586 noe, kan det frigjøres tilsvarende midler innenfor kap. 581. Disse bør kanaliseres mot målrettede tiltak for ungdom.

       Et slikt program vil presenteres nærmere i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1998. Disse medlemmer vil i denne forbindelse vise til forslag som sentrumspartiene har hatt i Stortinget angående ungdom og bolig.

       I tillegg til behovet for bygging av utleieboliger og studentboliger mener komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, at forslag framsatt fra Norske Boligbyggelags Landsforbund om bygging av lavinnskuddsboliger er interessant og bør utredes nærmere.

       Flertallet viser til at en forutsetning for at utleieboliger skal kunne være et reelt tilbud til ungdom og andre grupper med lav betalingsevne, er at den statlige tilskuddsordningen bedres og at de totale finansieringsrammene økes.

       Flertallet vil peke på at nybygging og tilrettelegging av ungdomsboliger må skje slik at en unngår ghettodannelser. Det bør derfor vurderes hvordan det kan etableres ungdomsboliger i allerede eksisterende bebyggelse. I de store byene, særlig Oslo, finnes det en rekke små sentrumsnære boliger som i dag benyttes som familieboliger. Ved å bygge familieboliger andre steder, ville slike kunne omdisponeres til utleieboliger for ungdom og andre grupper som har problemer på boligmarkedet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at boligtilskudd til etablering og utbedring er nødvendig for å hjelpe økonomisk vanskeligstilte eldre og funksjonshemmede til å disponere en god og egnet egen bolig, og legger særlig vekt på at denne gruppen hjelpes. Disse medlemmer vil imidlertid ikke benytte boligtilskuddsmidler til å øke antallet utleieboliger med et kunstig lavt leienivå, fordi erfaring viser at treffsikkerheten med tilskudd som benyttes til dette er vanskelig å påvise. Disse medlemmer forutsetter som grunnlag for sin budsjettering av dette kapittel at flyktninger, innvandrere og enslige forsørgere ikke har fortrinn fremfor eldre og funksjonshemmede når det gjelder adgangen til å motta boligtilskudd.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er viktig med en målrettet innsats for å få flere utleieboliger i pressområdene. Selv om de fleste nordmenn ønsker å eie egen bolig og oppslutningen om dette har økt de senere årene, vil det alltid være en betydelig del av befolkningen som må basere seg på å leie bolig, enten fordi personlig økonomi er svak eller man er i en livssituasjon i forhold til jobb, studier etc. som gjør at leieforhold er mer praktisk. Disse medlemmer mener den offentlige innsatsen i leiemarkedet bør rettes inn mot leietakerne, ikke mot utleieboligene. Etter disse medlemmers mening er det verken sosial politikk eller god ressursbruk å subsidiere eller regulere prisen på alminnelige utleieboliger for personer med stabil, fast inntekt etc. Effekten av slik subsidiering kan være å øke prisene i det øvrige utleiemarkedet. Disse medlemmer mener derfor at det offentlige bør gi støtten direkte til leietakernes spesielle behov som gjennom bostøtteordning, eller bidra til at det bygges utleieboliger som er utelukkende for leietakere i en spesiell livssituasjon. Husleiereguleringen i Oslo og Trondheim viser f.eks. hvor lite sosialt målrettet denne typen offentlige tiltak er. Etter disse medlemmers mening bør denne reguleringen gradvis avvikles. Disse medlemmer viser til at i flere områder bidrar den store veksten i antall studieplasser til å presse boligmarkedet på grunn av stort antall studenter. Disse medlemmer vil derfor vise til at Høyre i sitt primære budsjettopplegg foreslo å øke tilskuddet til bygging av studentboliger med 10 mill. kroner. Bygging av studentboliger avhjelper ikke bare studentenes primære behov for bolig, men det letter også boligmarkedet for andre grupper.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at samtidig svekkes lånerammen til Husbanken ned til 8 mrd. kroner. Dette betyr at boligpolitikken blir da mer overlatt til den enkelte og markedet. Dette medlem viser til sine merknader om boligpolitikk under kap. 2412 Husbanken.

       Det er også grunn til å minne om at boligmangelen i pressområdene øker, samtidig som det blir stående boliger ubrukt i utkantene fordi flyttestrømmen inn mot sentrum øker.

       Dette medlem mener terskelen for å komme inn på boligmarkedet, først og fremst for ungdom, må senkes. Dette medlem viser til forslag om økte bevilgninger til dette i Sosialistisk Venstrepartis opplegg vedrørende budsjettet, jf. tabell 1.

Oslo indre øst

       Komiteen viser til at Regjeringen følger opp avtalen med Oslo kommune om et handlingsprogram for Oslo indre øst som en videreføring av vedtaket ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett i 1997.

       Komiteen viser samtidig til at Regjeringen har redusert bevilgningene til byfornying med 48 mill. kroner i forhold til budsjettet for 1997. Komiteen viser til at det er først og fremst Oslo kommune som i de senere år ikke har hatt aktivitet knyttet til byfornying på grunn av omlegging av byfornyelsesstrategien. Komiteen viser til at en ny strategi er vedtatt, og at man må forutsette at det blir søkt om flere prosjekter til byfornyelse i Oslo i 1998 i forhold til de to tidligere år.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Regjeringen i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998) foreslår at det innføres en tilleggsgjelds- og tilskuddsordning for de egentlige byfornyelsesofrene ved å bruke 13,9 mill. kroner på post 81. Flertallet viser til at Regjeringen mener at ordningen med tilskudd til de egentlige byfornyelsesofrene med dette kan avsluttes. Flertallet viser til at dette bl.a. innebærer at det ikke innføres noen generell gjeldssaneringsordning rettet mot sameieseksjoner i byfornyelsesområdene, og viser til at statsråden i brev til komiteen mener at det er liten grunn til å tro at de opprinnelige beboere i sameieseksjoner under byfornyelsen med Husbanklån før 1993, i dag har gjeld knyttet til kjøp utover boligens verdi.

       Flertallet slutter seg til departementets synspunkt og vil støtte forslag til vedtak V i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998).

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget samtykker i at opprinnelige beboere som fikk sin bolig begjært tvangssolgt før, men solgt etter at avtale om gjeldssanering var inngått mellom Husbanken og borettslaget, inkluderes i ordningen med tilskudd til gjeldssanering for andelshavere som har fraflyttet utbedrete borettslag, vedtatt av Stortinget 9. juni 1994 (jf. kap. 581 post 81). »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener det ikke vil være riktig å redusere bevilgningene til byfornying nettopp på et tidspunkt hvor byfornyelsen i Oslo kan skyte fart igjen.

       Disse medlemmer foreslår derfor i sitt primære opplegg å øke post 70 med 50 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Disse medlemmer viser til at kommunalministeren i brev til Høyres stortingsgruppe av 14. november 1997 skriver følgende:

       Disse medlemmer tar til etterretning at statsråden mener at den forslåtte bevilgning gir rom for å imøtekomme de søknader man antar vil komme og forutsetter at statsråden kommer tilbake til spørsmålet om byfornyelse i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett hvis søknadsmengden skulle indikere at bevilgningen ikke er tilstrekkelig.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at handlingsprogrammet for Oslo indre øst ikke dreier seg om byfornyelse.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til de generelle merknader og til Sosialistisk Venstrepartis primære opplegg som ville gitt en betydelig større satsing på dette området.

1.2.20 Kap. 586 Tilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser

       Det foreslås bevilget kr  1.745.000.000.

       Tilskuddet under post 62 skal stimulere kommunene til å øke tilbudet av boliger tilrettelagt for heldøgns pleie- og omsorgstjenester (omsorgsboliger) og sykehjemsplasser. Tilskuddet må ses i sammenheng med Husbankens låneordning for oppføring av omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Som en oppfølging av St.meld. nr. 50 (1996-1997), og behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1997, foreslås tilskuddet til omsorgsboliger økt fra kr  100.000 til kr  175.000 pr. bolig og tilskuddet til nye sykehjemsplasser foreslås økt fra kr  150.000 til kr  375.000 pr. plass.

       Ordningen under post 63 Tilskudd til kompensasjon for utgifter til renter og avdrag er ny fra 1998 og er opprettet for å følge opp St.meld. nr. 50 (1996-1997). Tilskuddet utbetales på grunnlag av faktiske utgifter til renter og avdrag på husbanklån tatt opp i forbindelse med tilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser.

       Gjennom ordningene under dette kapitlet vil kommunene få dekket kostnader opp til kr  830.000 pr. sykehjemsplass og kr  740.000 pr. omsorgsbolig.

       Komiteen viser til St.prp. nr. 1(1997-1998) Kommunal- og arbeidsdepartementet og St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998) og er fornøyd med satsingen som begge regjeringene legger opp til mht. bygging av nye omsorgsboliger og sykehjemsplasser og setter forslaget til bevilgninger fra Regjeringen gjennom St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998). Komiteen antar at arbeidet ute i kommunene kan komme i gang snarest mulig og at de mål man har satt seg for 1998 kan nås.

       Dette er en nødvendig satsing som må følges opp av tilstrekkelige ressurser både økonomisk og personalmessig for at omsorgs- og pleietilbudet også skal være bra.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, er oppmerksom på at enkelte kommuner faller « mellom to stoler » ved innføringen av den nye finansierings- og tilskuddsordningen. Flertallet understreker det enstemmige forliket ved behandlinga av Eldremeldinga, St.meld. nr. 50 (1996-1997), der hovedintensjonen er å bedre tilbudene for de eldre. Flertallet viser til at dette spørsmålet også blir omtalt i sosialkomiteens innstilling til budsjettet for 1998.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig å følge med på om de nye ordningene med tilskudd til bygging og rente- og avdragstilskudd til bygging av omsorgsboliger og sjukehjem, skaper for store ulikheter mellom de som bygget før og de som bygget etter reformen. Det blir viktig å finne ut om økonomien i den enkelte kommune har blitt påvirket slik at de ikke kan følge opp viktige satsingsområder fordi de på egen kjøl må bære kostnader som andre kommuner får dekket fullt ut. Spesielt blir det viktig å følge med på om andre tjenester til de eldre blir svekket som følge av dette.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er uenig i at skjønnsposten i Kommunaldepartementet slik den nå er, skal brukes til en eventuell utjamning av forskjeller oppstått etter denne omleggingen. En eventuell utvidelse av potten til dette bruk, kan først komme på tale etter en vurdering at et slikt behov og av et eventuelt tilleggsbevilgningsforslag i tråd med dette. Dette må en komme tilbake til i Kommuneøkonomiproposisjonen, slik at det blir en enhetlig vurdering på dette og der en også kan ta stilling til over hvilket tidsrom slike vurderinger kan gjøres gjeldene.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til merknader til Fremskrittspartiets primære budsjettforslag, og legger også her i forslag til rammedisponering til grunn at oppføringstilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser ikke vil være et tilstrekkelig virkemiddel for å få i gang et tilstrekkelig antall plasser innenfor eldreomsorgen. I tillegg til forslag om driftstilskudd, vil disse medlemmer foreslå å øke oppføringstilskuddet pr. sykehjemsplass til kr  600.000 og tilskuddet pr. omsorgsbolig til kr  300.000. Disse medlemmer forutsetter også at oppføringstilskuddet gis til de kommuner som allerede har igangsatt prosjekter uten oppføringstilskudd, prosjekter for til sammen kr  137 mill. kroner.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen endre oppføringstilskuddet pr. sykehjemsplass til kr  600.000 og tilskuddet pr. omsorgsbolig til kr  300.000. »

       Disse medlemmer viser for øvrig til helse- og sosialkomiteens behandling av Fremskrittspartiets forslag om driftstilskudd til sykehjem og omsorgsboliger.

       Komiteen mener at det er viktig å arbeide for at boligsamvirke og frivillige organisasjoner også kan engasjere seg og benytte tilskudds- og låneordningene til å bygge omsorgsboliger. Der dette skjer må boligene klausuleres slik at tilskuddet blir i boligene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, viser til at tilskuddet til etablering av tilpassede boliger er økt fra statens side for 1998 opp til 600.000 kroner. Flertallet ber Regjeringen følge utviklingen nøye og eventuelt komme tilbake til Stortinget dersom det skulle vise seg at denne økningen ikke får den ønskede effekt.

       Flertallet ber Regjeringen vurdere om dagens tilskudds- og lånemuligheter for funksjonshemmede med omfattende behov er tilfredsstillende.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at mange unge bor på alders- og sykehjem i årevis. Disse medlemmer forutsetter at alle disse får et tilbud om tilpasset bolig og at dette skjer så raskt som mulig, og ber Regjeringen orientere Stortinget om framdriften i Revidert nasjonalbudsjett.

       Disse medlemmer mener at det blir viktig at tilbud som skal gi unge uføre omsorgsbolig blir plassert slik at det er den enkeltes ønsker og behov som blir ivaretatt og ikke hva som er mest rasjonelt for kommunene. Unge uføre skal ikke bo på alders- og sykehjem og skal, hvis de ønsker det, ha en bolig som er integrert i den vanlige boligmassen.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at tilskuddet til etablering av tilpassede boliger er økt til 600.000 kroner. Dette medlem ber Regjeringen på bakgrunn av de tiltak som settes i verk etter at tilskuddet har økt, legge fram en framdriftsplan med tidsfrister, finansiering og driftstiltak, slik at det blir synliggjort hvordan dette blir gjennomført og hvordan problemet blir løst.

       Dette medlem vil be om at det blir vurdert en statlig, øremerket toppfinansiering for funksjonshemmede med omfattende behov og ber Regjeringen vurdere om lånetilsagnene til boliger med livsløpsstandard burde økes generelt for å øke antall boliger i den vanlige boligmassen som også kan brukes av funksjonshemmede.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen innføre en statlig, øremerket toppfinansiering for funksjonshemmede med omfattende behov. Stortinget ber i den forbindelse Regjeringen vurderer å øke lånetillegget i Husbanken til boliger med livsløpsstandard slik at antallet boliger i den vanlige boligmassen som kan nyttes av personer med funksjonshemming, kan økes. »

Programkategori 14.20 Forvaltning av bygningstiltak

1.2.21 Kap. 587 Statens bygningstekniske etat

       Det foreslås bevilget kr  19.900.000.

       Statens bygningstekniske etat (BE) er den sentrale fagmyndighet for det bygningstekniske regelverket. Etaten skal, innenfor rammen av Regjeringens bygningspolitikk, medvirke til at byggverk blir utformet og utført slik at de kan benyttes på en måte som er gagnlige for den enkelte og samfunnet. Etaten er bl.a. sekretariat for den sentrale godkjenningsordningen for foretak i byggebransjen.

       Komiteen vil understreke betydningen av at iverksettingen i forbindelse med den endrede plan- og bygningsloven blir gjennomført på en måte som ivaretar alle de intensjoner som ble vektlagt av Stortinget. Komiteen vil særlig peke på at veiledninger og informasjonsmateriell må lages med tanke på de mindre virksomheter i bygge- og anleggsbransjen som i størst utstrekning må legge om sine rutiner.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens bevilgningsforslag.

Programkategori 19 Arbeidsmarkedsetaten

1.2.22 Kap. 1590 Arbeidsmarkedsetaten

       Det foreslås bevilget kr  1.674.735.000.

       Driften av Arbeidsmarkedsetaten finansieres over dette kapitlet. I 1997 har etaten disponert 4.188 stillingshjemler fordelt på arbeidskontorene og andre administrative ledd. Etaten må vurdere om reduksjonene i tiltaksnivået for ordinære arbeidssøkere krever tilpasninger i organisasjonen.

       Saksbehandlings- og økonomisystemet er planlagt skiftet ut i perioden 1998-2003. Samlet kostnadsramme utgjør om lag 675 mill. kroner. Det er i budsjettforslaget for 1998 foreslått avsatt 90 mill. kroner til dette under post 45.

       Komiteen viser til planlagt oppstart av investeringer i nytt økonomi- og saksbehandlingssystem og innføring av nytt økonomireglement som på sikt vil bedre rutiner og effektivisere arbeidet.

       Komiteen viser til at den generelle nedgangen på arbeidsmarkedet ikke har ført til særlig nedgang i gjennomsnittlig antall yrkeshemmede registrert i etaten. Det er to og et halvt år siden etaten overtok ansvaret for all yrkesmessig attføring. Siden da har etaten bygd opp sitt arbeid på dette området både ved at flere arbeider med yrkeshemmede og ved økt omfang av tiltak for gruppen slik at 3/4 av alle yrkeshemmede nå til enhver tid er på tiltak. Et økt antall yrkeshemmede utskrives til aktive løsninger. Komiteen ber Regjeringen videreføre innsatsen på høyt nivå.

       Komiteen understreker også behovet for å videreføre firepartssamarbeidet i « Nasjonalt forum for integrering av yrkeshemmede i arbeidslivet ».

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at arbeidsledigheten blant innvandrere i mai 1997 var på 9,9 %. Dette er et svært høyt tall spesielt fordi det i dette tallet også er lagt inn antall innvandrere fra Norden og Vest-Europa, som i antall er den største gruppa, og som har en ledighet ned mot gjennomsnittet i den norske befolkningen. Flyktninger og asylanter har ofte spesielle og kompliserte behov og trenger raskere oppfølgning fra etaten. Mange innvandrere er utsatt for diskriminering på etnisk, kulturelt eller religiøst grunnlag og får ikke jobb på tross av god kompetanse og språkkunnskaper. Flertallet viser til at det er stor mangel på slik kvalifisert arbeidskraft i Norge i dag. Arbeidet med å få til raske og effektive godkjenningsordninger for utenlandsk utdanning må intensiveres og kombineres med intensivert arbeid fra Arbeidsmarkedsetaten for å markedsføre disse arbeidssøkerne. Det vil også være nødvendig å få til flerpartssamarbeid for å motvirke negative holdninger til disse gruppene og til bevisstgjøring hos både arbeidsgivere og arbeidstakerkolleger.

       Komiteen vil påpeke at for å motvirke de problemene som er omtalt ovenfor, er det viktig at Arbeidsmarkedsetaten har ressurser og kompetanse nok til å kunne bidra til dette.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til den store arbeidsledigheten som er blant innvandrere og mener at det er nødvendig å sett inn tiltak overfor denne gruppen.

       Flertallet viser til behandlingen av integreringsmeldingen, jf. St.meld. nr. 17 (1996-1997) og oppfølgingen av denne, der det blant annet ble bedt om individuelle handlingsplaner for innvandrere. Flertallet er kjent med at NHO og LO sammen med det lokale arbeidskontor og flyktningekontor har tatt initiativ til et prosjekt for å få minoritetsgrupper inn i industrien. Resultatene fra de fylkene som har jobbet med dette viser gode resultater. Prosjektet går blant annet ut på at innvandrerne får hjelp til å dokumentere sine kvalifikasjoner. I mange tilfeller viser det seg at disse gruppene nettopp har de kvalifikasjonene bedriftene etterspør.

       Flertallet viser til behandlingen av § 55 A i arbeidsmiljøloven, der det foreslås forbud mot etnisk diskriminering, som nå ligger til behandling i komiteen. Disse medlemmer mener at både det offentlige og næringslivet er for forsiktige med å anerkjenne noen med annerledes erfaring enn vi er vant til. Det betyr ikke at det ligger rasistiske holdninger bak. Det er derfor behov for holdningsskapende tiltak, samt at innvandrerne får hjelp til å dokumentere sine kvalifikasjoner.

       Flertallet ber Regjeringen følge opp de tiltakene som nå er satt i gang i noen fylker med sikte på at de skal gjelde hele landet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil på bakgrunn av den høye arbeidsledigheten blant innvandrere fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide en handlingsplan for å øke sysselsettingen blant innvandrere. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Arbeidsmarkedsetaten som utøver av arbeidsmarkedspolitikken spiller en viktig rolle både i velferds- og næringspolitikken, men også i distrikts og regionalpolitikken. Arbeidsmarkedsetatens ressurser må sees i sammenheng med dette.

       Flertallet har merket seg at etatens rammer til drift og tiltak er redusert med begrunnelse i en positiv utvikling der antall ledige har gått ned og at det er større etterspørsel etter arbeidskraft i flere bransjer og regioner. Imidlertid er det fremdeles alt for mange som er uten jobb eller er undersysselsatt.

       Flertallet er enig i at det er naturlig at etatens ressursbruk vurderes, men vil peke på at det snarere kan bli vanskeligere enn lettere for langtidsledige, innvandrere, yrkeshemmede eller personer med lite etterspurt kompetanse å komme seg inn i arbeid når etterspørselen etter arbeidskraft i stor grad rettes mot jobber som krever høy og spesiell kompetanse. Mange dører er nå åpne for de friskeste og mest mobile med oppdatert utdanning. Skal mindre etterspurte grupper også få jobb eller få økt sin kompetanse kreves både tid, kompetanse og ressurser.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til behandlingen av Velferdsmeldingen der disse partiene mente at med de endringer som har funnet sted med hensyn til barnetilsyn, foreldrepermisjon, tidskontoordning og skolefritidsordning var det riktig å endre vilkårene for å motta overgangsstønad. Dette er endringer som gjør at det er enklere å kombinere forpliktelser for barn med arbeid og utdanning.

       Dette flertallet viser til at det er egne prosjekter i alle landets fylker og kommuner som skal ivareta disse endringene og at belastningen på Arbeidskontorene derved burde bli mindre.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også vise til at under behandlingen av Velferdsmeldingen ble Arbeidsmarkedsetaten f.o.m. 1. januar 1998 pålagt nye aktivitetskrav for enslige forsørgere. Dette er en stor gruppe som før har hatt mulighet til å kombinere arbeid og trygd som ga arbeidstaker større mulighet til å gå inn i et arbeidsforhold og samtidig klare sine forpliktelser overfor barna.

       Disse medlemmer vil peke på at Arbeidsmarkedsetaten skal ha et omfattende samarbeid med kommuner, fylkeskommuner og partene i arbeidslivet både i plan- og utviklingsarbeid og i arbeid med bistand til den enkelte. Disse medlemmer mener at slikt samarbeid er helt nødvendig dersom etaten skal kunne fylle sin rolle i samfunnet.

       Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet viser til sine generelle merknader, taloppsett og finansinnstillinga, der Framstegspartiet m.a. reduserer dette kapitlet med 400 mill. kroner. Desse medlemene har ført opp ein tilsvarande reduksjon under post 01 i sitt framlegg til disponering av ramme 6.

       Desse medlemene vil hevde at arbeidsløysa vert endå mindre og sysselsettinga vil auke meir enn føresetnaden i budsjettframlegget frå Regjeringa med Framstegsparti-politikk, derfor dette kuttet utover framlegget frå Regjeringa og som baserer seg på nedgang i arbeidsløysa auka sysselsetting.

       Desse medlemene vil òg hevde at et naudsynt bidrag til effektiv arbeidsformidling vil vera å opne opp for private aktørar innanfor formidlinga. Desse medlemene vil òg hevde at det finst rom for effektivisering i arbeidsmarknadsetaten.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at etatens dimensjoner må tilpasses de utfordringer som gjenstår. Etter at vi nå over tid har sett et stramt arbeidsmarked, må en driftsreduksjon på 9-10 % virke naturlig. Dette på bakgrunn av et dramatisk fall i antall ledige og ledige på tiltak. Tall fra oktober 1993 til oktober 1997 viser fall fra 171.998 til 85.186. Dette er en halvering av ledighetsmassen over fire år. I samme tidsrom har etatens dimensjon utviklet seg i motsatt retning. Det vises for øvrig til synspunkt (merknader) under kap. 1591 der ressursbruk under begrepet sysselsetting i dagens situasjon skulle være uten prioritet.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen lage en plan for stillingsreduksjon i Arbeidsmarkedsetaten slik at det fra 1. januar 1999 framkommer en reduksjon på 10 prosent. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ber Regjeringen vurdere om en mer desentralisert organisering av Arbeidsmarkedsetaten med større lokal politisk styring over ressursene ville være mer hensiktsmessig for å få effektiv drift og mer tilpassing til lokale behov hos næringsliv og arbeidssøkere.

       Dette medlem viser til tilslutning fra flertallet til en vurdering om at det kreves store menneskelige ressurser for å imøtekomme de behov som finnes blant arbeidsledige og for å muliggjøre de samarbeidsmål som er satt til etaten. Dette medlem har merket seg at flertallet mener dette kan skje samtidig med at bemanningen reduseres. Dette medlem finner det lite sannsynlig at det lar seg gjøre og viser til forslag i finansinnstillingen som ville bety at etaten kunne opprettholde sin bemanning for å kunne yte bedre service til de arbeidsledige, jf. opplegget i tabell 1 som innebærer en økning av post 01 med 10 mill. kroner.

1.2.23 Kap. 1591 Arbeidsmarkedstiltak

       Det foreslås bevilget kr  978.274.000.

       Budsjettforslaget må ses i sammenheng med forslaget til beredskapsbevilgning under kap. 2310, post 70.

       Under dette kapitlet blir det overført store midler mellom budsjettårene på grunn av at tiltaksarrangørene har en frist på to måneder for å komme med sine krav. Departementet vil i samarbeid med Arbeidsdirektoratet se nærmere på om det er råd å få ned overføringene ved å innføre en ordning med tilsagnsfullmakt. Det samme gjelder for kap. 592, se nedenfor.

       Virkemidlene under kapitlet omfatter både sysselsettingstiltak og opplæringstiltak hovedsakelig fordelt på arbeidsmarkedsopplæring (AMO), praksisplasser, KAJA, lønnstilskudd, vikarplasser, jobbklubber, bedriftsintern opplæring og lærlingeordningen i statlige etater.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil innenfor sitt forslag til disponering av ramme 6 føre opp en reduksjon på 23 mill. kroner på post 71 Opplæringstiltak i forhold til St.prp. nr. 1(1997-1998), jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998). Flertallet legger til grunn at en gjennom en vridning av tiltakene med dette likevel vil opprettholde et gjennomsnittlig tiltaksnivå på 17.500 plasser under de ordinære arbeidsmarkedstiltakene.

       Flertallet erkjenner at det er knyttet stor usikkerhet til prognosene for sysselsettingens utvikling og behovet for tiltaksarbeidsplasser. Flertallet ber derfor departementet følge utviklingen nøye slik at bevilgningen kan justeres om dette trengs. Denne reduksjonen er gjort i forståelse med Regjeringen.

       Flertallet har merket seg at budsjettforslaget på 978.274 mill. kroner må sees i sammenheng med kap. 2310 post 70 der det i Gul bok er ført opp 1,1 mrd. kroner.

       Flertallet mener at en aktiv arbeidsmarkedspolitikk er en viktig del av den økonomiske politikken.

       Flertallet mener at A-etaten må ha som mål å øke antall formidlinger i 1998. Flertallet konstaterer at tiltaksnivået som justeres fra 26.700 plasser i 1997 til gjennomsnittlig 17.500 plasser i 1998, har sammenheng med den positive utviklingen på arbeidsmarkedet.

       Flertallet har merket seg den knapphet på arbeidskraft som finnes på enkelte områder og mener at det nå er viktig at arbeidsmarkedstiltakene innrettes på de typer arbeidskraft som det er mangel på.

       Flertallet vil understreke at ungdomsgarantien må stå fast, at innsatsen for å motvirke langtidsledighet i aldersgruppen 20-24 år må videreføres, og at arbeidsledige innvandrere må være en prioritert gruppe. Helt arbeidsløse uten dagpengerettigheter og som har passert sin andre 80-ukers dagpengeperiode må få tilbud om jobb eller arbeidsmarkedstiltak, dersom de har arbeidet i minst 36 måneder i løpet av de siste fire årene før perioden tok til.

       Flertallet har merket seg at en ny undersøkelse bekrefter at AMO-kurs styrker de arbeidslediges sjanser til å komme i ordinært arbeid.

       Flertallet viser til at et flertall i komiteen i 1997 ba departementet om å øremerke 1,5 mill. kroner til utprøving av « Tiltak for arbeidsledige » som et landsomfattende prosjekt i regi av Arbeidernes Edruskapsforbund, jf. B.innst.S.nr.5(1996-1997). Forsøket er i god gjenge og er startet opp i åtte byer. Det er derfor viktig at forsøkene kan fortsette.

       Flertallet ber Regjeringen videreføre bevilgningen på 1,5 mill. kroner innenfor rammen i 1998.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er meget fornøyd med at forliket i kommunalkomiteen, som nå også Høyre støtter, resulterer i at midler til arbeidsmarkedstiltak i 1998 styrkes med 25 mill. kroner i forhold til finansinnstillingen.

       Denne økningen vil komme de svakeste på arbeidsmarkedet til gode, og gi et tilbud til de som ønsker å komme i arbeid istedenfor å måtte leve av trygd/og eller sosialhjelp.

       Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet og Høgre meiner det er naturleg ut frå dagens situasjon at løyvingane til sysselsetting under kap. 1591 går ned.

       Desse medlemene meiner ressursbruken må være meir målretta og innrettast mot attføring gjennom opplæring. Særleg prioritet må ligge på tiltak for langtidsledige.

       Utover dette vil desse medlemene peike på at effekten av tiltak verkar å vere begrensa jf. etatens eigen evaluering. Desse medlemene vil òg peike på at eit for høgt nivå på tiltaka kan bidra til eit høgare antall arbeidslause enn nødvendig. Særleg viktig er det å tilsjå at potensielle arbeidstakarar ikkje vert fjerna frå den ordinære arbeidsmarknaden gjennom tiltak. Regjeringa sitt forslag til tiltaksnivå kan derfor reduserast noko.

       Det må òg vidare kunne forutsettast at med stor etterspørsel i marknaden, vil perfeksjonering av arbeidstakarkompetanse i sterkare grad kunne skje i bedriftene.

       Desse medlemene meiner det må være ei plikt for alle ledige til å takke ja til tilvist arbeid. Desse medlemene meiner det er ein feil dersom det utbetalast dagpengar til friske menneske som ikkje vil utføre tilgjengeleg arbeid. Det er eit mål å betre geografisk mobilitet på arbeidsmarknaden.

       Desse medlemene meiner vi i dag har eit arbeidskraftbehov som er til dels vanskeleg å dekke. Fleire bedrifter har varsla at dei ikkje får tak i eller har særdeles vanskeleg for å få tak i både faglært og ufaglært arbeidskraft. Desse medlemene vil understreke at mangelen på arbeidskraft altså ikkje berre gjeld for spesielle profesjonar og fagutdanningar. Desse medlemene meiner at den nye situasjonen i arbeidsmarknaden tilseir ein ny arbeidsmarknadspolitikk basert på meir fleksibilitet.

       Desse medlemene vil understreke at tiltaksnivået ikkje må vere så høgt og vere innretta på ein slik måte at det verkar mot sin hensikt og sementerer arbeidsløyse. I ein arbeidsmarknad der det no er tydelege teikn på mangel på arbeidskraft innanfor forskjellige bransjar, kan eit for høgt nivå på arbeidsmarknadstiltaka kombinert med ei omfattande dagpengeordning bidra til ei arbeidsløyse som er høgare enn nødvendig.

       Desse medlemene viser til merknadene sine under kap. 1590 og 2310.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil i denne sammenheng vise til de sysselsettingsinitiativ Høyre tok 3. november 1997 gjennom forslag til endringer i sysselsettingsloven og arbeidsmiljøloven.

       Disse medlemmer vil gjenta sine merknader frå B.innst.S.nr.5(1995-1996) der det står:

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader under Arbeidsmarkedsetaten der det går klart frem at dette medlem mener det satses for lite på tiltak og kompetanseoppbygging, og at de arbeidsledige ikke får tilstrekkelig oppfølging.

       Det er ikke sannsynlig at det vil være lettere å få jobb dersom du er langtidsledig, innvandrer eller yrkeshemmet i dagens eller morgendagens arbeidsmarked - uten at tiltak og opplæring styrkes. Det er heller ingenting som tyder på at behovet for arbeidsmarkedsbedrifter eller andre varige arbeidsplasser for yrkeshemmede vil minske.

       Dette medlem mener at det er mye å tjene på å sette inn tiltak og opplæring raskt, slik at ledighetsperioder blir kortest mulig.

       Dette medlem vil be om at Regjeringen ut fra de ulike tiltakenes effekt og i hvor stor grad de kan sies å gi tilbud til de grupper de er rettet inn mot, vurderer nye innretninger og ordninger for at flest mulig av de ledige skal tilbys aktivitet fremfor passivitet. Spesielt vil dette medlem rette oppmerksomhet mot tiltaket for langtidsledige som går ut av dagpengesystemet etter 80 uker. Det ser ut til at dette tiltakets begrensninger er slik at svært få har nytte av det.

       Dette medlem vil rette oppmerksomheten mot det faktum at det siden 1992 har hopet seg opp penger som var avsatt til tiltak og opplæring, mens landet har hatt en rekordhøy ledighet og behovet for kompetanseheving hos de ledige har vært stort. Disse pengene har ikke kommet fram i budsjettbehandlingene, og har derfor vært unndratt politisk kontroll. Dette er prinsipielt betenkelig og etter dette medlems oppfatning i strid med bevilgningsreglementet § 7b. Der står det at bevilgninger ikke kan overføres mer enn over to budsjetterminer. Midlene på dette området beløper seg til 825 mill. kroner fra tidligere år og 360 mill. kroner fra 1997. Ingen av disse postene fremgår av budsjettframlegget.

       Dette medlem mener det ikke er forenlig med bevilgningsreglementet at midler som er vedtatt brukt til formål ikke kan brukes til noe annet uten at dette framkommer i budsjettforslaget på en slik måte at det er entydig hvor pengene kommer fra, og at de er overført på reglementsmessig måte.

1.2.24 Kap. 1592 Spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede

       Det foreslås bevilget kr  2.254.705.000.

       Det anmodes om fullmakt til å omdisponere midler fra kap. 592 til kap. 591 for i større grad å kunne gi yrkeshemmede tilbud om AMO i samsvar med behov. Videre anmodes det om fullmakt til å ettergi rente- og avdragsfri lån gitt til arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede der dette blir vurdert som nødvendig for å sikre den videre drift, forslag til vedtak XII, St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998).

       Budsjettforslaget gir rom for et gjennomsnittlig tiltaksnivå på om lag 19.500 plasser for yrkeshemmede.

       Sentrale tiltak er arbeidsmarkedsbedriftene (AMB) som får økonomisk støtte for å attføre og sysselsette yrkeshemmede. Arbeidssamvirketiltakene (ASVO) gir tilbud om varig støttet og skjermet sysselsetting for de svakeste gruppene av yrkeshemmede.

       Komiteen ser på arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede som viktig for å kunne gi flest mulig yrkeshemmede ordinært arbeid, samtidig som det gir en del permanente skjermede tiltaksplasser.

       Komiteen har merket seg at tiltakene som tilbys har ulike sider, både med arbeidstrening og kvalifisering, innenfor det ordinære arbeidslivet og i skjermede virksomheter. Komiteen er enig i at det er viktig i en viss grad å legge tiltaksplasser til det ordinære arbeidsmarkedet for derved å øke sjansene til å få arbeid innen det ordinære arbeidslivet. Samtidig vil komiteen peke på at opplæring og tiltaksplassene innenfor de skjermede tiltakene også er meget viktige, både som kvalifisering til det ordinære arbeidsmarkedet og de mere permanente tiltaksplassene.

       Komiteen viser til St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998) og registrerer at Regjeringen vil foreta en ny vurdering av behovet for en handlingsplan for å øke yrkesaktiviteten blant funksjonshemmede.

       Komiteen ber Regjeringen utarbeide en særskilt handlingsplan for å øke yrkesaktiviteten blant funksjonshemmede, og viser til Stortingets vedtak ved behandlingen av Velferdsmeldingen:

       Komiteen har merket seg at både FFO og NHF under høringene i komiteen ga uttrykk for at de ønsket at det ble laget en handlingsplan for å øke yrkesaktiviteten.

       Komiteen vil peke på den spesielle utfordringen man har innenfor arbeidsmarkedet for yrkeshemmede: Mens antall arbeidsløse generelt har hatt en sterk reduksjon, har antall arbeidsløse yrkeshemmede hatt en svak reduksjon. Dette viser at selv om en del av de yrkeshemmede blir formidlet til ordinært arbeid, blir det stadig nye arbeidsløse som tilføres gruppen yrkeshemmede.

       Komiteen har merket seg at det er gjennomført en evaluering av den endringen som har skjedd da alt ansvaret for yrkesrettet attføring ble samlet i arbeidsmarkedsetaten. Denne viser at de som har vært på attføring har opplevd at det hele tiden har vært klart hva arbeidsmarkedsetaten hadde ansvar for og hva trygdeetaten hadde ansvar for. Komiteen ser det som viktig at begge etatene fortsetter et tett samarbeid for å kunne gi et best mulig tilbud.

       Komiteen ser at det vil være behov for å fortsette satsingen på aktive arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede. Komiteen er kjent med at det ordinære arbeidsmarkedet er i stadig bedring, mens reduksjonen i antall yrkeshemmede er minimal. Komiteen vil understreke betydningen av at flest mulig yrkeshemmede skal ha et tilbud å gå til. I første halvår 1997 var det registrert om lag 54.000 yrkeshemmede, og av disse var 76 % i aktive attføringstiltak. Tiltakene i arbeidsmarkedsbedriftene har vist gode resultater og komiteen forutsetter derfor at eventuelle reduksjoner i budsjettrammen ikke må gjennomføres slik at det rammer de yrkeshemmede, og ber departementet opprettholde nivået i arbeidsmarkedsbedriftenes tiltaksplasser. Eventuelle behov for omstillinger bør vurderes på en planmessig måte i samarbeid med berørte organisasjoner, og ut fra en vurdering av oppnåelsesgraden av konkrete måltall som bedriftene er kjent med på forhånd.

       Komiteen er kjent med at kvotebestemmelsen mellom fase 2 og 3 kan skape utilsiktede konsekvenser for yrkeshemmede. Komiteen ber departementet vurdere en mer fleksibel praktisering av kvotebestemmelsen på 50 %.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, har merket seg at Regjeringen i tilleggsproposisjonen viderefører samme totale bevilgning som regjeringen Jagland, men at den omprioriteter 30 mill. kroner fra post 71 Integrering i arbeidslivet til post 72 Skjermede tiltak. Flertallet slutter seg til denne omprioriteringen og vil innenfor sitt forslag til disponering av ramme 6 føre opp en bevilgning på ytterligere 48 mill. kroner til post 72 slik at økningen på denne posten til sammen blir på 78 mill. kroner i forhold til St.prp. nr. 1(1997-1998).

       Videre viser flertallet til behandlingen av B.innst.S.nr.I (1997-1998) og viser til forståelsen mellom Sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre. Flertallet foreslår på denne bakgrunn å redusere post 70 Formidlingstiltak for yrkeshemmede med 160 mill. kroner, post 71 Integrering i ordinært arbeidsliv med 76 mill. kroner, og post 72 Skjerma tiltak drift med 170 mill. kroner.

       Flertallet forutsetter at 406 mill. kroner av de ubrukte midler på arbeidsmarkedstiltak i 1997 overføres til dette kapitelet i 1998.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til B.innst.S.nr.I (1997-1998) der Arbeiderpartiet mente at tilskudd til arbeidsmarkedsbedriftene skulle styrkes uten at bevilgningene på aktiv integrering ble redusert tilsvarende. Disse medlemmer tar til etterretning at dette forslaget er nedstemt i Stortinget.

       Disse medlemmer har merket seg at St.prp. nr. 1(1997-1998) gir uttrykk for at det under kap. 592 blir overført store midler mellom budsjettårene og at ledige midler på slutten av 1997 blir brukt i 1998 for å holde aktiviteten oppe gjennom hele året. Disse medlemmer kan ikke se av regjeringen Bondevik har endret denne forutsetningen i sitt forslag. Disse medlemmer forutsetter derfor at ledige midler i 1997 kan brukes til AMB-bedriftene i 1998.

       Disse medlemmer er kjent med at det står 1.185 mill. kroner i ubrukte midler på arbeidsmarkedstiltak fra tidligere år som blir overført til 1998.

       Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet viser til sitt alternative statsbudsjett der Framstegspartiet legg inn ein auke på 50 mill. kroner for å integrere fleire yrkeshemma i ordinært arbeid.

       Desse medlemene viser elles til B.innst.S.nr.I (1997-1998) der Framstegspartiet gir si subsidiære tilslutning til det justerte budsjettopplegget frå sentrumspartia.

       Disse medlemmer viser til at de svakeste yrkeshemmede har et særlig behov for varig støttet og skjermet sysselsetting for å kunne leve et verdig og meningsfylt liv. Enkelte yrkeshemmede har behov for opplæring innenfor skjermet virksomhet som kvalifisering for ordinært arbeid. Disse medlemmer viser til at ikke alle mennesker med forskjellig grad av yrkeshemning har noe arbeidstilbud i dag, og ser det derfor som nødvendig å øke innsatsen både for de svakeste yrkeshemmede og for de yrkeshemmede som har større muligheter til å tilpasse seg det ordinære arbeidsmarked. Disse medlemmer ser med uro på de foreslåtte reduksjoner innen Arbeidsmarkedsbedriftene, og vil i sitt forslag til disponering av ramme 6 føre opp 131  mill. kroner utover sentrumspartienes justerte opplegg både for å nullstille de foreslåtte reduksjoner og for å gi et videre løft i innsatsen for de yrkeshemmede.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det er gjort for lite for å gi yrkeshemmede mulighet til arbeid. Dette medlem kan ikke akseptere kutt på dette området. Det er nødvendig med ulike former for skjermede tiltak og tiltak i det vanlige arbeidsmarkedet. Dette medlem vil peke på at når antall arbeidsledige med yrkeshemming ikke går ned, må det bety at arbeidet på dette området må økes og ikke reduseres.

       I et tøffere arbeidsmarked vil det offentliges rolle i Arbeidsmarkedsetaten, i egen virksomhet, i lovgivningen for å legge til rette arbeidsmiljøet og gjennom bevisstgjøring og holdningsskaping være vesentlig. Dersom signalene fra staten er at « dette ikke nytter », kan det ikke forventes at andre skal ta dette alvorlig.

       Dette medlem vil vise til sine merknader under kap. 1590 Arbeidsmarkedsetaten og kap. 1591 Arbeidsmarkedstiltak, samt Sosialistisk Venstrepartis merknader på dette området i B.innst.S.nr.I (1997-1998). Dette medlem viser videre til sitt opplegg vedrørende rammeområde 6 i tabell 1 som innebærer en økning av post 71 med 55 mill. kroner og post 72 med 1.358.957 mill. kroner.

1.2.25 Kap. 2310 Ekstraordinære sysselsettingstiltak

       Det foreslås bevilget kr  1.450.400.000.

       Det foreslås at Finans- og Tolldepartementet gis fullmakt til å disponere bevilgningen under dette kapitlet, post 70 Til disposisjon, etter de retningslinjer som er gitt under avsnitt 4.4.5 i St.prp. nr. 1(1997-1998) (Gul bok) vedrørende prioriteringer innen enkelte politikkområder, forslag til vedtak VIII.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, viser til forståelsen mellom sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet i forbindelse med B.innst.S.nr.I (1997-1998). Flertallet legger dette til grunn og har i sitt forslag til disponering av ramme 6 ført opp en reduksjon av post 70 med 779 mill. kroner. Flertallet er kjent med at det står 1.185 mill. kroner i ubrukte midler på arbeidsmarkedstiltak fra 1997 som blir overført til 1998.

       Flertallet forutsetter at 779 mill. kroner av de ubrukte midlene for 1997 overføres til dette kapitlet i 1998.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen legger til grunn at aktiviteten på arbeidsmarkedstiltak opprettholdes på samme nivå som ble lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet. Flertallet har videre merket seg at til tross for høyere anslag i økningen i sysselsettingen enn det regjeringen Jagland la til grunn i sitt budsjettopplegg, vil regjeringen Bondevik holde det samme nivået i arbeidsmarkedstiltak.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil peke på at arbeidsledigheten generelt er sterkt redusert. Dette flertallet er derfor enig i Regjeringens forslag til bevilgning som innebærer en reduksjon i tiltaksnivået fra 26.500 tiltaksplasser i 1997 til 17.500 i 1998.

       Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet viser til sitt alternative statsbudsjett, sine generelle merknader, taloppsett og til sine merknader under kap. 1590.

       Desse medlemene er av den meining at med den nedgangen ein no ser i arbeidsløysa og auken i sysselsettinga, skulle det ikkje vere naudsynt med så store ressursar til ekstraordinære sysselsettingstiltak.

       Desse medlemene vil òg hevde at med Framstegspartiet si politikk så vil denne trenden berre forsterke seg slik at ein har endå mindre bruk for ekstraordinære tiltak, derfor ligg det i Framstegspartiet sitt alternativ ein reduksjon på 500 mill. kroner her.

       Desse medlemene viser elles til B.innst.S.nr.I (1997-1998) der Framstegspartiet gir si subsidiære tilslutning til det justerte budsjettopplegget frå sentrumspartia.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til den stramme situasjonen på arbeidsmarkedet og vil påpeke at dette i sterk grad reduserer behovet for arbeidsmarkedstiltak. Denne situasjonen er klart kommet til uttrykk ved at bevilgningen til samme formål i 1997 viser et behovsrelatert underforbruk på 1.185 mill. kroner. Disse medlemmer legger til grunn at behovet for arbeidsmarkedstiltak i 1998 vil bli noe lavere enn lagt til grunn av regjeringen Jagland. I tillegg til de merknader som er nevnt ovenfor foreslo disse medlemmer i sitt prinsipale forslag derfor at bevilgningen over post 2310 ble redusert med 275 mill. kroner.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti finner det rimelig at denne posten reduseres noe i forhold til antall ledige, og særlig på bakgrunn av at det over år har akkumulert seg store ubrukte summer i etaten. Dette medlem vil imidlertid bemerke at det er stort behov for arbeidstrening og en meningsfull sysselsetting hos de som er ledige. Dette medlem vil derfor advare mot at nivået på tiltak settes for lavt.

1.2.26 Kap. 2412 Den Norske Stats Husbank
(med unntak av post 90)

       Det foreslås bevilget kr  374.156.000.

       Husbanken skal være et organ for gjennomføring av Regjeringens boligpolitikk. Husbankens mål om sikker forvaltning skal veies opp mot målet om god boligfordeling.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Høgre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det i St.prp. nr. 1(1997-1998) er foreslått ei total innvilgingsramme på 8 mrd. kroner, sjølv om dette er 500 mill. kroner lågare enn ramma for 1997 er det omlag 200  mill. kroner meir enn faktiske innvilgingar i 1966. Husbanken gir lån og tilskott til bustadbygging, bustadfornying, bustadetablering, omsorgsbustader, sjukeheimar, barnehagar m.m. Fleirtalet er samd i at Husbanken skal bruke lån, tilskott og rettleiing for utjamning av levekårsskilnader, og fremje miljø, sosial- og velferdspolitiske mål.

       Fleirtalet meiner det er eit hovudmål at alle skal kunne disponere god og rimeleg bustad i eit godt bumiljø. Det bør fortsatt vere viktig at Husbanken har nøktern bustandard som mål. Dette for om mogeleg å dekke bustadbehova utan alt for stort press på økonomien.

       Likes meiner fleirtalet det fortsatt må jobbast for å få fleire bustader som kan tilfredsstille behova som livslaupsbustader.

       Fleirtalet har merka seg at det i budsjettet er eit samla tap på 110 mill. kroner ved avviklinga av Selskapet for innvandrar- og flyktningebustader (SIFBO). Fleirtalet er einige i at det særskilte SIFBO-tapsfondet avviklast og at framtidige tap frå og med 1998 blir dekt over Husbankens ordinære risikofond.

       Fleirtalet er glad for at tap på utlån til personlege låntakarar stadig går nedover, og at det likes går nedover i tapstal for lån til ikkje-personlege låntakarar.

       Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og Høgre, er med bakgrunn i det låge rentenivået, samd i at rentestøtta er budsjettert med 10 mill. mindre enn for 1997.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet og Høgre, har merka seg at alle nye låntakarar har fått tilbod om flytande eller 5 års fast rente og meiner kriteria for fastsetinga av renta er i samsvar med intensjonane i tidlegare vedtak i Stortinget. I og med at lån etter disse prinsippa også tilleggast ein margin på 0,5 prosentpoeng lågare enn andre lån, vil dette etter fleirtalet si meining bidra til ein sosial utjamning i bustadfinansieringa.

       Fleirtalet har merka seg at kommunane dei tre siste åra har lånt ut 3,6 mrd. kroner frå Husbanken til unge og andre som er i etableringsfasen. 24.000 hushaldningar har nytt godt av dette. Hittil i år er det lånt ut ca 1 mrd. til etableringslån, og med ei rente på 3,8 % er dette eit godt tilbod til ungdom.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser på etableringslånene som kommunene låner ut til unge og andre i etableringsfasen som meget viktige for at flere skal kunne etablere seg i egen bolig. Dette flertallet er imidlertid bekymret over at muligheten for å oppnå etableringslån kan se ut til å variere fra kommune til kommune fordi en del kommuner er mere forsiktige med å benytte seg av etableringslån enn andre kommuner pga. at kommunene bærer alt ansvaret for disse lånene. Dette flertallet vil be Regjeringen vurdere hvordan situasjonen er på dette området nå, og eventuelt vurdere om staten bør ta en del av ansvaret for disse lånene.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er en sentral forutsetning for at også boligsøkende med lav betalingsevne skal ha mulighet til å disponere en god bolig, at en del av boligmarkedet har en nøktern standard og pris. Husbanken sikrer tilførsel av denne type boliger til markedet og det er derfor viktig å gi Husbanken mulighet til å spille en sentral rolle i boligfinansieringen.

       Disse medlemmer vil peke på at subsidieringen gjennom Husbanken er sterkt redusert etter omleggingen av Husbankens rente- og subsidieprofil. Rentestøtten er redusert fra 3,2  mrd. kroner i 1994 til 70  mill. kroner neste år. Også boligtilskuddet, som erstattet rentestøtten, er kuttet de siste årene. Det forholdet at det heller ikke ligger noen stor statlig subsidiering i et utleiemarked, innebærer at boligsubsidiene her i landet er vesentlig lavere enn mange andre land som det er naturlig å sammenligne oss med.

       Disse medlemmer viser til at det vil være en nedgang i Husbankens utlånsramme fra 1997 til 1998. Det kan bli nødvendig å øke takten i boligbyggingen framover for å møte den sterke prisstigningen som knapphet på boliger i visse områder av landet har medført. Det er viktig at Husbanken kan spille en sentral rolle i denne nybyggingen. Da kan det vise seg at Husbankrammen blir for knapp. Et ytterligere press på Husbankrammen framover vil det også bli fordi mange kommuner trolig vil søke om lån i Husbanken når den store satsingen på omsorgsboliger og sykehjemsplasser skal gjennomføres.

       For å unngå at den ordinære boligfinansieringen skyves vekk til fordel for institusjonsboliger, er det viktig å gjøre som det sies i tilleggsproposisjonen nemlig å kanalisere omsorgsboliger og sykehjemsplasser over til Kommunalbanken. Denne banken gir også svært gunstig finansiering. For at knappe Husbankrammer ikke skal hindre boligbyggingen er disse medlemmer ellers enig i at 60-70 % av Husbankens utlånsramme kan benyttes første halvår ved behov. Dersom det viser seg at utlånsrammen er for lav, ber disse medlemmer Regjeringen komme tilbake til dette spørsmålet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

       Disse medlemmer viser til at de sterkt økende boligprisene bidrar til å øke det offentlige forbruket på en uheldig måte. Samtidig skaper situasjonen store problemer for ungdom og andre grupper som skal etablere seg for første gang eller gjenetablere seg. Det er derfor grunn til å be Regjeringen foreta en bred gjennomgang av situasjonen og komme tilbake til Stortinget med forslag til tiltak som kan bedre situasjonen.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil vise til at særlig ungdom kan akseptere en lav boligstandard for å holde lav husleie. Det finnes eksempler på gode bomiljø i rivingstruede områder, selv om den enkelte bolig har lav standard. Disse medlemmer vil åpne for at Husbanken kan yte lån og tilskudd til prøveprosjekt der beboerne får delta i beslutningen om utbedringsnivå og utførelse.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti vil foreslå følgende:

       « Stortinget ber Regjeringen å endre regelverket til Husbanken slik at det tillates å finansiere utleieboliger for ungdom fra arealstørrelse på 35 m^2. »

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener i utgangspunktet at alle statsbanker bør privatiseres for å fremme konkurranse og sikre alle brukere likeverdig tilbud og behandling. Disse medlemmer fremmer ikke forslag om privatisering av Husbanken i tilknytning til behandlingen av statsbudsjettet, men vil komme tilbake til dette ved senere egnede anledninger.

       Disse medlemmer viser til at Husbankens finansieringsvirksomhet tilknyttet bygging av boliger drives i direkte konkurranse med privat finansieringsvirksomhet. Virksomheten er i sin natur dermed i stor grad overflødig i tillegg til at den er urettferdig. Betingelsene knyttet til å motta husbanklån har ikke et omfordelingsperspektiv, og rentesubsidiene treffer dermed blindt og urettferdig.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at de mener at Husbankens rolle som finansieringskilde for ordinær boligbygging i dag er overflødig. Disse medlemmer mener at ved siden av å forvalte tilskuddsordninger og låneordninger for særlige behovstrengende, så bør Husbankens fremtidige hovedrolle være innrettet mot å være en etableringsbank for ungdom som bidrar med toppfinansiering uten 1. prioritets sikkerhet ved boligkjøp. Disse medlemmer ønsker at det utvikles en modell for samarbeid mellom det ordinære bankvesen og Husbanken om enkel lånebehandling med toppfinansiering fra Husbanken og at søknadsmengden går via bankene og ikke via kommunen som i dag. Disse medlemmer mener dette vil gi en bedre kredittvurdering og et enklere og mye hurtigere tilbud til brukerne av Husbanken. Disse medlemmer vil videre peke på at Husbanken har en økende rolle i å finansiere bygging av utleieboliger. I den forbindelse er det tatt opp fra flere kommuner og fra boligkooperasjonen spørsmålet om å endre arealnormene for husbankfinansiering. Disse medlemmer mener at når det gjelder utleieboliger, spesielt til ungdom, vil det være fullt mulig å redusere arealnormen fra 55 m² til 35 m². Dette vil innebære at man kan bygge flere boliger for en gitt sum penger.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til vårt forslag om en handlingsplan for ungdomsboliger og vår holdning om at dette ikke må gjøres på en slik måte at det skapes sosiale ghettoer.

       Dette medlem vil fastholde kommunalkomiteens flertallsinnstilling fra behandling av Husbanken (jf. St.meld. nr. 34 (1994-1995) om at Husbanken skal ha en sentral boligpolitisk rolle og ikke være et tiltak rettet bare mot de svakeste.

       I kommunalkomiteens innstilling sluttet et flertall (alle unntatt medlemmene fra Høyre) seg til følgende:

       Dette medlem viser til B.innst.S.nr.I (1997-1998) der Sosialistisk Venstrepartis forslag er å øke utlånsrammen med 500 mill. kroner.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget samtykker i at Husbanken kan benytte inntil 60 % av sin utlånsramme i første halvår, og ber Regjeringen komme tilbake med en eventuell tilleggsbevilgning i revidert nasjonalbudsjett. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at dette forslaget er i samsvar med det Regjeringen har varslet i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998).

1.2.27 Kap. 2426 SIVA

       Det blir foreslått å sette rammen for brutto innlån til 180 mill. kroner. Inkludert i dette er 85 mill. kroner til refinansiering av lån som er tatt opp tidligere.

       Komiteen viser til sine merknader under kap. 552 postene 55 og 90.

2. Rammeområde 7. Folketrygden

Oversikt over budsjettkapitler under rammeområde 7

2.1 Hovedprioriteringer for rammeområde 7

       Komiteen har ved Stortingets vedtak av 23. oktober 1997 fått tildelt kapitler under rammeområde 7 Folketrygden, jf. Innst.S.nr.5(1997-1998). Ved Stortingets vedtak av 27. november 1997 er netto utgiftsramme for ramme 7 fastsatt til kr  11.276.700.000, jf. B.innst.S.nr.I (1997-1998).

       Komiteen fremmer felles forslag til bevilgning under rammeområde 7. Komiteens bevilgningsforslag samsvarer med Regjeringens forslag.

2.2 Komiteens merknader til de enkelte budsjettkapitlene under rammeområde 7

2.2.1 Kap. 2541 Dagpenger

       Det foreslås bevilget kr  7.000.000.000.

       Regjeringen viser til at en ny gjennomgang av beregningene vedrørende ledigheten viser at det vil være grunnlag for å redusere bevilgningen i forhold til tidligere anslag. Derfor har Regjeringen redusert dagpengebevilgningen med 200 mill. kroner i forhold til regjeringen Jaglands forslag i St.prp. nr. 1(1997-1998).

       Dagpenger skal gi kompensasjon for bortfall av ordinær arbeidsinntekt på grunn av arbeidsledighet samtidig som ordningen skal motivere til arbeid og tiltaksdeltakelse. Ordningen skal støtte opp under den aktive arbeidsmarkedspolitikken ved å gi inntektssikring en begrenset periode.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti, Høgre og Senterpartiet, stør framlegget frå Regjeringa.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at utgiftene påvirkes av praktiseringen av regelverket om dagpenger. Disse medlemmer kan generelt støtte opp om arbeidet for raskt å få arbeidsledige over i ordinært arbeid og viser til at utformingen av regelverket knyttet til dagpenger kan ha betydning for hvor lang tid det tar før en arbeidsledig kommer i ordinært arbeid. Internasjonale studier viser helt klart at graden av kompensasjon og lengden på kompensasjonstid under arbeidsledighet påvirker ledighetstallene. Dette skyldes bl.a. at kompensasjonsgraden kan være høyere enn den lønn en arbeidsledig kan oppnå i arbeidsmarkedene basert på sine evner og utdanning. Disse medlemmer viser videre til at håndheving av regelverket knyttet til trekk i dagpenger hvis man avviser å ta tilvist arbeid, kan praktiseres klarere ved en rekke arbeidskontor. Ikke minst en situasjon hvor det i enkelte områder av landet og i enkelte yrker er mange ledige jobber.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under pkt. 2.1.5.

       Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet viser til finansinnstillinga og til sine merknader under kap. 1590, 1592 og 2310 som ei grunngjeving for at Framstegspartiet i sitt alternativ legg inn ein reduksjon på 80 mill. kroner.

2.2.2 Kap. 2543 Ytelser til yrkesrettet attføring

       Det foreslås bevilget kr  3.928.000.000.

       Yrkesrettet attføring etter folketrygdlovens kap. 11 kan gis den som på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid varig nedsatt. Yrkesrettet attføring tilbys i den grad dette er nødvendig og hensiktsmessig for vedkommende for å komme tilbake til arbeidslivet. Attføring skal som hovedregel være prøvd før uførepensjon kan tilstås.

       Personer som mottar støtte over dette budsjettkapitlet, kan også delta på ordinære arbeidsmarkedstiltak (Kap. 1591) og spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede (kap. 1592).

       Komiteen har merket seg at det ikke er endringer i tilleggsproposisjonen på dette kapittel.

       Komiteen mener at målsettingen for yrkesrettet attføring skal være å gi personer i yrkesaktiv alder muligheter og motivasjon til å bruke sin gjenværende arbeidsevne i inntektsgivende arbeid istedet for passiv trygd. Det må være viktigere å fokusere på det man kan gjøre, enn det man ikke kan gjøre. De fleste mennesker ønsker å gjøre nytte for seg i samfunnet gjennom deltakelse i arbeidslivet - de ønsker å forsørge seg selv og sine. Ønske om økonomisk frihet står sentralt i de fleste menneskers liv. Dette er verdier som de aller fleste setter høyt. Komiteen vil derfor understreke behovet for en aktiv og målrettet satsing på attføring i stedet for uføretrygd. Komiteen viser også til behandlingen av Velferdsmeldingen der Stortinget sluttet opp om den daværende regjeringens forslag om å gjøre det lettere å kombinere trygd og arbeid og ber Regjeringen om at dette følges opp.

       Komiteen mener at innføringen av arbeidslinjen er et godt redskap for å realisere folks ønske om lønnet arbeid, og samfunnets behov for at flest mulig er i arbeid. Gjennom økt satsing på attføring og ressurser og kompetanse til arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten, vil flere komme i arbeid, spesielt nå når arbeidsmarkedet ikke lenger er så stramt som det var tidligere.

       Komiteen har for øvrig ingen merknader og slutter seg til Regjeringens forslag.

3. Forslag fra mindretall

3.1 Forslag under rammeområde 6

3.1.1 Forslag fra Fremskrittspartiet

Forslag 1

I.