9.2 Stortingets eksterne organer, deres kontrollområder og rett til innsyn i forvaltningens dokumenter
Stortinget har fem eksterne organer: Riksrevisjonen, Sivilombudet,
Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåknings- og
sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget), Ombudsnemnda for Forsvaret og
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). I det følgende gjøres
det kort rede for organenes kontrollområder samt reguleringen av
organenes innsynsrett. Sistnevnte viser hvilke avveininger Stortinget
tidligere har gjort når det gjelder de eksterne kontrollorganenes
behov for innsyn i politiske beslutningsprosesser.
Riksrevisjonen skal som en del av sitt mandat blant annet kontrollere
departementenes oppfølgning av Stortingets vedtak og utforming av
beslutningsgrunnlag for Stortinget. Som en del av sin forvaltningsrevisjon skal Riksrevisjonen
gjennom systematiske undersøkelser av økonomi, produktivitet, måloppnåelse
og virkninger ut fra Stortingets vedtak og forutsetninger fremskaffe
relevant informasjon til Stortinget om iverksettelse av og virkninger
av offentlige tiltak e.l., herunder skal Riksrevisjonen undersøke
om beslutningsgrunnlaget fra regjeringen til Stortinget er tilstrekkelig.
I medhold av riksrevisjonsloven § 12 kan Riksrevisjonen overfor
forvaltningen, uten hinder av taushetsplikt, kreve enhver opplysning,
redegjørelse eller ethvert dokument og foreta de undersøkelser som
den finner nødvendig for å gjennomføre oppgavene.
Selv om det ikke følger direkte av ordlyden, har det etter gjeldende
lov vært lagt til grunn at innsynsretten ikke omfatter de øverste
politiske beslutningsprosessene, dvs. regjeringsnotater, referater
fra regjeringskonferanser mv. Dette er uttrykt som følger i lovens
forarbeider.
«Flertallet har merket seg at det er en uttalt oppfatning
både hos Riksrevisjonen og Regjeringen at inn synsretten ikke omfatter
regjeringsnotater, dagsordener, protokoller, referater, utkast til
regjeringsnotater og håndnotater utarbeidet til statsrådene til
saker som står på dagsorden. Flertallet legger betydelig vekt på
denne enigheten og felles forståelse mellom Riksrevisjonen og regjering
om hvor grensen for innsynsretten skal gå og slutter seg til en
slik felles forståelse for hvor grensen for innsynsretten skal gå.»
Utvalget til å utrede Riksrevisjonens virksomhet, som nylig har
lagt frem forslag til ny lov om Riksrevisjonen, nyanserer dette
standpunktet noe i sitt forslag til ny lov:
«Avgjørende for utvalgets standpunkt er likevel det prinsipielle
utgangspunktet at Riksrevisjonen skal ha tilgang på alle opplysninger
som er relevante og nødvendige for å kunne gjennomføre sine revisjonsoppgaver,
og at det må være opp til Riksrevisjonen å definere hva det er behov
for å få innsyn i. Utvalget slutter seg til uttalelsen fra flertallet
i kontroll- og konstitusjonskomiteen om Sivilombudets innsynsrett
– jf. Innst. 247 L (2021–2022) sitert ovenfor, og mener dette bør
gjelde tilsvarende for Riksrevisjonen. Dette innebærer at Riksrevisjonen
kun skal be om regjeringens dokumenter ’helt unntaksvis i tilfeller
hvor det er absolutt nødvendig for å kunne utføre sine oppgaver
etter loven’, og at tilgangen ikke innebærer at Riksrevisjonen skal
føre noen form for politisk kontroll av forvaltningen.»
I sin høringsuttalelse av 15. mars 2024 tar regjeringen til orde
for at Riksrevisjonens oppgaver er av en slik art at det kan være
grunn til å vurdere å lovfeste at Riksrevisjonens informasjonsrett
ikke skal omfatte regjeringsdokumenter.
EOS-utvalget fører kontroll med virksomheter som driver såkalt
EOS-tjeneste (Politiets sikkerhetstjeneste, Etterretningstjenesten,
Forsvarets sikkerhetsavdeling og Nasjonal sikkerhetsmyndighet),
men kontrollerer ikke departementene eller regjeringen som sådan
(dog med et unntak for saker som gjelder klarering og autorisasjon
av personer og bedrifter).
Ifølge EOS-kontrolloven § 8 kan EOS-utvalget for å utføre sitt
verv kreve innsyn i og adgang til forvaltningens arkiver og registre,
lokaler, installasjoner og anlegg av enhver art.
Når det gjelder statsrådene og departementene, er dette utgangspunktet
imidlertid modifisert i lovens § 10. Reglene i §§ 8 og 9 (forklarings-
og møteplikt) gjelder ikke statsrådene, departementene og deres
embets- og tjenestemenn, unntatt i forbindelse med klarering og autorisasjon
av personer og bedrifter for behandling av graderte opplysninger.
Utvalget kan ikke kreve innsyn i departementenes interne dokumenter,
og dersom EOS-utvalget ønsker opplysninger eller uttalelser fra
et departement eller dets personell i andre saker enn slike som
gjelder departementets befatning med klarering og autorisasjon av
personer og bedrifter, innhentes disse skriftlig fra departementet.
Sivilombudets mandat er å føre kontroll med forvaltningen og
alle i dens tjeneste for å hindre at det utøves urett mot den enkelte
og for å bidra til at forvaltningen respekterer og sikrer menneskerettigheter.
Ombudet kan undersøke og uttale seg om klager mot forvaltningen,
forhold ombudet selv tar opp og alle tilfeller hvor noen kan være
underlagt offentlig frihetsberøvelse for å forebygge tortur og annen
grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff
(forebyggingsmandatet).
Sivilombudet kan, uten hinder av taushetsplikt, pålegge forvaltningen
å gi enhver opplysning og ethvert dokument som er nødvendig for
å utøve sine oppgaver etter loven. Det var lenge omtvistet hvorvidt
Sivilombudet kunne kreve innsyn i regjeringsnotater. I forbindelse med
behandling av Rapport fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon vedtok
Stortinget å tilføye følgende unntak fra Sivilombudets innsynsrett
i sivilombudsloven § 20:
«Unntatt fra dette er regjeringsnotater og dokumenter
direkte knyttet til disse.»
Dette unntaket ble opphevet etter stortingsvalget i 2021. Kontroll-
og konstitusjonskomiteen understreket likevel ved behandlingen av
saken:
«Flertallet vil understreke at regjeringsnotater og dokumenter
direkte knyttet til disse, som protokoll fra regjeringskonferanse,
utkast til regjeringsnotat, merknader, oversendelsesbrev og håndnotater
er avgjørende for beslutningene regjeringen gjør i regjeringskonferansene.
Det er derfor viktig at regjeringen gjennom disse dokumentene kan
ha en fortrolig dialog som er bevart for ettertiden. Flertallet
vil derfor understreke at Sivilombudet bare skal be om denne typen
dokumenter helt unntaksvis i tilfeller hvor det er absolutt nødvendig
for å kunne utføre sine oppgaver etter loven. Flertallet legger
til grunn at Sivilombudet vil fortsette å være svært tilbakeholdne
med å kreve slike dokumenter framlagt, slik de var før sivilombudsloven
ble vedtatt i 2021. I likhet med Harberg-utvalget mener flertallet
at ombudets eventuelle tilgang til regjeringens dokumenter ikke
innebærer at ombudet skal føre noen form for politisk kontroll av
forvaltningen, og at ombudet bør være spesielt varsomt med å be
om innsyn i regjeringens dokumenter som ledd i undersøkelser av
eget tiltak. Flertallet vil også understreke at selv om Sivilombudet får
tilgang til slike dokumenter, blir de ikke offentlige. Ombudet skal
behandle dokumentene etter regler om gradert og taushetsbelagt informasjon.»
Ombudsnemnda for Forsvaret har Forsvaret som kontrollområde og
skal fremme og beskytte rettighetene og interessene til personer
som har tjenesteplikt etter forsvarsloven, og personer som har tjenestegjort
i internasjonale operasjoner. Nemnda skal også ved sitt arbeid søke
å medvirke til å effektivisere Forsvaret.
Innenfor sitt ansvarsområde etter forsvarsombudsloven § 1 har
Ombudsnemnda for Forsvaret, uten hinder av taushetsplikt og opp
til og med sikkerhetsgraden KONFIDENSIELT, rett til enhver opplysning
og ethvert dokument som er nødvendig for å ivareta Ombudsnemndas
oppgaver etter loven. Ombudsnemnda har i samme utstrekning tilgang
til steder under Forsvarets kontroll, med mindre tungtveiende sikkerhetsmessige
hensyn ikke tillater det. Forsvaret skal tilrettelegge for at Ombudsnemnda
får opplysninger og tilgang som nevnt i andre ledd. Ombudsnemnda
har rett til å motta forklaringer fra stedlig personell.
Nemnda skal ikke søke et mer omfattende innsyn i graderte opplysninger
eller tilgang til de steder underlagt Forsvarets kontroll der særlige
sikkerhetsmessige hensyn gjør seg gjeldende, enn det som er nødvendig
ut fra nemndas formål og mandat. I den utstrekning opplysninger
eller dokumenter som etterspørres, er gradert høyere enn KONFIDENSIELT,
skal Forsvaret gjøre en konkret vurdering av om innsyn kan gis og
opplysninger nedgraderes i lys av ombudets ansvar etter § 1.
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har som hovedoppgave
å fremme og beskytte menneskerettighetene i tråd med Grunnloven,
menneskerettsloven og den øvrige lovgivning, internasjonale traktater og
folkeretten for øvrig, herunder overvåke og rapportere om menneskerettighetens
stilling i Norge, rådgi Stortinget, regjeringen og Sametinget og
andre offentlige organer, informere om menneskerettighetene, fremme opplæring,
legge til rette for samarbeid med relevante offentlige myndigheter
og andre. NIM har ikke særskilte bestemmelser om innsynsrett i forvaltningens
dokumenter, men forvaltningen har etter NIM-loven § 10 en generell
plikt til å yte bistand til at NIM kan gjennomføre sine oppgaver
etter loven.