Vår tid er preget av at våre internasjonale omgivelser er i rask
endring, og at Norge nå står overfor et mer alvorlig, uforutsigbart
og sammensatt trusselbilde enn på mange tiår. Det er igjen krig
i Europa.
Utvalget viser til at sentrale utviklingstrekk nylig har vært
beskrevet i flere offentlige utredninger og dokumenter fra regjeringen,
herunder i NOU 2023: 14 Forsvarskommisjonen av 2021 – Forsvar for
fred og frihet og NOU 2023: 17 Nå er det alvor – Rustet for en usikker fremtid
(rapport fra totalberedskapskommisjonen). I Prop. 87 S (2023–2024)
Forsvarsløftet – for Norges trygghet. Langtidsplan for forsvarssektoren,
som ble lagt frem 5. april 2024, har regjeringen gitt en oppdatert
redegjørelse for den sikkerhetspolitiske utviklingen. Denne blir
bekreftet i den tilhørende Innst. 426 S (2023–2024) fra utenriks-
og forsvarskomiteen. Det er ikke en del av utvalgets mandat å gjøre
en selvstendig vurdering av utenriks- og sikkerhetspolitiske utviklingstrekk,
men disse danner likevel et viktig bakteppe for utvalgets arbeid.
Utvalget vil videre vise til at etterretnings-, overvåkings-
og sikkerhetstjenestene årlig gir en oppdatering av trusselbildet
Norge står overfor. Når det gjelder utvalgets mandat, vil utvalget
særlig trekke frem at myndighetspersoner også er identifisert som
utsatte mål for fremmede staters etterretningstjenester. Særlig
Russland og Kina vil opprettholde en målsetting om å innhente informasjon
om norske politiske prosesser som kan påvirke disse landenes interesser.
Dette innebærer at flere norske politikere, og personer som jobber
i apparatet rundt disse, kan være mål for fremmede staters etterretnings-
og påvirkningsaktivitet. Dette har blant annet
betydning for hvordan krav til informasjonssikkerhet ivaretas i
samhandlingen mellom regjeringen og Stortinget.
Det overordnede ansvaret for å ivareta norsk
sikkerhet, forsvarsevne og forholdet til andre stater tilligger Stortinget
og regjeringen. Med dagens situasjon og en mer usikker fremtid i
møte er det av stor betydning at Stortingets og regjeringens konstitusjonelle
ansvar og myndighet på utenriks- og forsvarsområdet fremstår tydelig
og klart definert, og at det legges best mulig til rette for at
statsmaktenes nødvendige samhandling kan skje på en effektiv og
betryggende måte, herunder i tidskritiske situasjoner. Disse forholdene
tilsier at også at det er viktig at grunnlovsbestemmelsene som regulerer
forholdet mellom Stortinget og regjeringen når det gjelder forsvarsmakten
og utenriksstyret, er utformet på en måte som ikke kan danne grunnlag
for tvil.