13.2 Statsmaktenes syn på konsultasjonsordningens formelle status og konstitusjonelle betydning
I kapittel 7.3.3 har utvalget gitt en oversikt over enkelte offentlige
kjente saker der det har fremkommet uttalelser om konsultasjonsordningen
i Stortinget. I flere av disse sakene har Stortinget uttalt seg
om konsultasjonsordningens formelle status og betydning.
I Øst-Grønlandssaken ble det avgitt innstilling til Stortinget
fra både protokollkomiteen og den utvidete utenriks- og konstitusjonskomiteen,
jf. hhv. Innst. O. XXX (1933) og Innst. S. nr. 166 (1933). For en
nærmere fremstilling av saksforholdet i Øst-Grønlandssaken vises
det til kapittel 7.3.3.
I den utvidete utenriks- og konstitusjonskomiteens innstilling
drøftes først og fremst sakens politiske sider, men komiteen berører
også normative spørsmål om konsultasjonsordningen. I innstillingen
på s. 38 fremgår følgende om konsultasjoner med den daværende utvidete
utenriks- og konstitusjonskomiteen, og dens regulering i Stortingets
forretningsorden:
«Den er blitt et organ for Stortinget, men regjeringen
har også sin rett og plikt ifølge reglementet. Det bestemmer at
drøftelse bør – det vil i lovsproget si skal – finne sted før viktige
beslutninger fattes, det vil si: før regjeringen fatter viktige
utenrikspolitiske beslutninger. Det skal finne sted. Det er ordren
både til komiteen og til regjeringen.
Denne reglementsbestemmelse ble ikke møtt med protest fra regjeringens
side og må ansees stadfestet ved konstitusjonell praksis.»
Dernest, på s. 53, viser komiteen til at den har:
«påvist hvorledes Stortingets og regjeringens opfatning
av behandlingsmåten for utenrikske spørsmål har festnet sig siden
1905.»
Komiteen konstaterer at regjeringens fremgangsmåte innebar et
brudd med konstitusjonell praksis, men overlater til protokollkomiteen
å gå nærmere inn på sakens konstitusjonelle sider, jf. innstillingen
på s. 67:
«At regjeringen foretok dette skritt uten å innbringe saken
for Stortinget, betegner et helt brudd med den konstitusjonelle
praksis som i de siste 28 år er utformet i Norge og må betegnes
som særdeles lite overveiet. Men nærværende komite går ut fra at
den konstitusjonelle side av saken vil bli behandlet av protokollkomiteen
og vil derfor innskrenke seg til å uttale at regjeringens handlemåte
synes politisk og parlamentarisk uforståelig.»
I protokollkomiteens innstilling uttalte komitéflertallet følgende
på s. 5:
«I den parlamentariske praksis blev fastslått at nasjonalforsamlingen
overensstemmende med almindelige parlamentarisk-demokratiske prinsipper
skulde ha ikke bare konstitusjonell kontrollrett, men direkte avgjørelsesrett
i særlige viktige utenrikske spørsmål. Regjeringen må selvsagt ha
ledelsen i utenrikske saker d.v.s retten og plikten til å forberede
sakene og komme med forslag til nasjonalforsamlingen. Og ifølge
sakens natur må regjeringen innrømmes mer frihet på det utenrikske
enn på det innenrikspolitiske område til å innlede og føre forhandlinger
som lett vil kunne lide skade hvis de kommer frem for offentligheten
på et for tidlig tidspunkt. Men når der skal treffes en for landet bindende
viktig avgjørelse, må saken forelegges nasjonalforsamlingen som
forfatningens tyngdepunkt, i vårt som i andre parlamentarisk styrte
land (se Innst. S. nr. 166 side 40 om forholdet i Danmark og Sverige).»
I sin sluttbemerkning på s. 25 uttalte komitéflertallet følgende:
«Efter det som foran er fremholdt finner flertallet at regjeringen
Kolstad ved okkupasjonen av Eirik Raudes land, og regjeringen Hundseid
ved okkupasjonen av Sydøstgrønland samt ved sin handlemåte i forliksspørsmålet,
har tilsidesatt sine konstitusjonelle plikter overfor Stortinget.
Under hensyn til de betydelige interesser det gjaldt, sakens
forhistorie og tidligere behandling i Stortinget og til de øvrige
omstendigheter som tilsa at saken måtte vært forelagt Stortinget,
må komiteen alvorlig påtale at dette ikke blev gjort.
[…]
Efter flertallets opfatning av sakens konstitusjonelle side antar
man at regjeringens handlemåte ved foran nevnte anledning vilde
kunne rammes av lovgivningens bestemmelse om straffeansvar for medlemmer
av statsrådet.»
Komiteen innstilte likevel ikke på påtale for Riksretten. I stedet
innstilte komiteen på kritikk mot regjeringen for ikke å ha forelagt
saken for Stortinget før den besluttet okkupasjonen av Øst-Grønland.
I behandlingen av Øst-Grønlandssaken gis det klart uttrykk for
at konsultasjonsordningen er forankret i konstitusjonell praksis
og Stortingets forretningsorden på en slik måte at ordningen anses
som en etablert og fast del av det konstitusjonelle systemet. Om
det som fremkommer i behandlingen, også kan anses som uttrykk for
at konsultasjonsordningen har grunnlag i konstitusjonell sedvanerett,
og dermed har grunnlovs rang, er derimot mindre klart. Bruken av
termen «sedvane» og henvisninger til at regjeringen «skal» konsultere,
er tvetydige i den forstand at de kan gjenspeile både en praksisbasert
politisk pliktnorm og en rettslig pliktnorm, eller begge deler.
At betydningen ikke er presisert, kan nok også ses i sammenheng
med at distinksjonen heller ikke da hadde så stor praktisk betydning
i vårt parlamentariske system. For så vidt gjelder uttalelsen om
konstitusjonelt ansvar, er det verdt å merke seg at konstitusjonelt
ansvar på dette tidspunktet ikke nødvendigvis forutsatte brudd på
en regel med grunnlovs rang, slik som etter riksrettsreformen i
2007. Dermed kan heller ikke dette tas utvetydig til inntekt for
at ordningen ble ansett rettslig forankret på grunnlovs nivå.
Det fremkom også uttalelser om konsultasjonsordningen i forbindelse
med nedleggelsen av protokollkomiteen for hemmelige saker i 1966.
Protokollkomiteen for hemmelige saker ble opprettet i 1911 ved at
Grunnloven § 75 bokstav f og g fikk en tilføyelse om at statsrådsprotokollene
for hemmelige utenrikssaker skulle fremlegges for Stortinget. Komiteen
hadde som oppgave å føre kontroll med statsrådsbehandlingen av hemmelige
utenrikssaker, og skulle sikre kontroll med regjeringens utenrikspolitikk
og kommandomyndighet. Denne funksjonen viste seg etter hvert å få
mindre praktisk betydning, først som følge av opprettelsen av den første
utenrikskomiteen i 1917, og deretter som følge av etableringen av
den utvidete utenriks- og konstitusjonskomiteen i 1923. Kontrollordningen
med den hemmelige utenrikskomité ble avskaffet ved grunnlovsvedtak
i 1967. I Innst. S. nr. 274 (1965–66) om grunnlovsforslaget fremgår
følgende på s. 483:
«Opprettelsen av utenriks- og konstitusjonskomiteen og
senere av den utvidede utenriks- og konstitusjonskomite reduserte
behovet for den spesielle protokollkomite av 1911. Den første utenrikskomite
ble opprettet i 1917, i første omgang som et kontaktorgan mellom
storting og regjering i utenrikske anliggender, og hadde ikke til
oppgave å avgi innstillinger til Stortinget. I 1923 kom ordningen
med den utvidede utenriks- og konstitusjonskomite. Medlemmene av
begge disse komiteer ble pålagt spesiell taushetsplikt. Det ble
slått fast at regjeringen skulle ha plikt til å drøfte alle saker
av ‘større betydning’ med utenrikskomiteen, ‘før viktige beslutninger’
ble fattet.»
Forslaget om endring av Grunnloven § 75 bokstav f og g ble vedtatt
i samsvar med innstillingen. På bakgrunn av det ovenstående kan
det hevdes at en av flere forutsetninger for grunnlovsendringen
var at regjeringen hadde en plikt til å konsultere den utvidete
utenriks- og konstitusjonskomiteen. På den andre siden synes det som
at opphevelsen av den hemmelige protokollkomiteen først og fremst
berodde på at den hadde utspilt sin praktiske funksjon, som ikke
nødvendigvis forutsetter at konsultasjonsordningen er forankret
i en rettslig forpliktelse. Uttalelsen er likevel relativt klar,
og den inngår i grunnlaget for et grunnlovsvedtak, noe som tilsier
at det er et moment i retning av at Stortinget mente at regjeringen
hadde en rettslig konsultasjonsplikt. Innstillingen sier imidlertid
ikke noe om hvilken trinnhøyde plikten har.
En annen sentral sak der Stortinget uttaler seg mer prinsipielt
om konsultasjonsordningen, er Crotale-saken fra 1973. Saksforholdet
er beskrevet i kapittel 7.3.3. Et av spørsmålene som ble behandlet
av Stortinget, var hvorvidt regjeringen hadde overholdt konsultasjonsplikten.
I Innst. S. nr. 352 (1972–1973) fra den utvidete utenriks- og konstitusjonskomité
om «Crotale»-saken uttalte Arbeiderpartiets fraksjon følgende på
s. 1191:
«Disse medlemmer vil slå fast at selv om forhandlinger
med fremmede stater er Regjeringens ansvarsområde, er det konstitusjonell
sedvane at Regjeringen i forhandlinger av denne art rådfører seg
med Stortingets organer både om opplegget av forhandlingene og om forhandlingenes
gang.»
Etter en nærmere gjennomgang av saksforholdet, konkluderer Arbeiderpartiets
fraksjon slik, på samme side:
«På denne bakgrunn konstaterer disse medlemmer at Stortinget
ikke er blitt informert i samsvar med vanlig praksis og konstitusjonell
sedvane.»
Regjeringsfraksjonen, bestående av Senterpartiet, Venstre og
Kristelig folkeparti, uttalte seg slik om spørsmålet i innstillingen
på s. 1193:
«Disse medlemmer mener at det er Regjeringens ansvar å
vurdere hvilke informasjoner den bør gi Stortinget under viktige
forhandlinger med andre land. Konsultasjoner skal foretas med den
utvidede utenriks- og konstitusjonskomitéen når man står foran viktige avgjørelser.»
Høyres fraksjon uttalte følgende i innstillingen på s. 1194:
«På bakgrunn av dette mener disse medlemmer at Regjeringen
burde ha drøftet sitt planlagte initiativ med den utvidede utenriks-
og konstitusjonskomité, selv om det neppe besto noen i egentlig
forstand konstitusjonell forpliktelse til det.»
Også i denne saken kritiserte Stortinget regjeringen for ikke
å ha konsultert Stortinget. Heller ikke uttalelsene i Crotale-saken
er helt entydige. Termen «konstitusjonell sedvane» kan forstås som
konstitusjonell praksis eller kutyme, eller som en oppfatning om
at konsultasjonsordningen er forankret i konstitusjonell sedvanerett
og dermed har grunnlovs rang. Likevel kan nok sammenhengen og kontrasten
med Høyres uttalelse nettopp tilsi at termen «konstitusjonell sedvane»
er ment å bety en plikt med grunnlovs rang. I alle tilfeller er
det klart også i Crotale-saken at konsultasjonsordningen blir ansett
som en sentral og etablert del av det konstitusjonelle systemet,
som regjeringen skal etterleve overfor Stortinget, om det så er
på rettslig eller politisk grunnlag.
I nyere tid er det særlig Libya-saken som er av en viss interesse.
Utenriksministeren og forsvarsministeren redegjorde for Stortinget
om Libya-utvalgets rapport, og redegjørelsen ble deretter behandlet
i Stortinget. I Libya-utvalgets rapport på s. 88 fremgår følgende
om konsultasjonsordningens formelle status og forankring:
«Det har vært uttrykt ulike syn på spørsmålet om regjeringen
har en rettslig plikt til å konsultere DUUFK. Det er likevel ikke
tvil om at det er en klar forventning at regjeringen skal konsultere
Stortinget i viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål,
og unnlatelse av å gjennomføre konsultasjon er blitt møtt med skarp
kritikk fra Stortinget. I den forstand er det klart at regjeringen har
en konsultasjonsplikt selv om det har vært delte meninger om plikten
er av konstitusjonell karakter eller ikke. Konsekvensene av at plikten
ikke overholdes, er først og fremst politiske og kan resultere i
alvorlig kritikk fra Stortinget. Det kan også potensielt føre til
mistillitsvedtak og i helt ekstraordinære situasjoner konstitusjonelt
ansvar.»
Denne forståelsen blir ikke imøtegått i utenriksministerens eller
forsvarsministerens redegjørelse, og generelt harmonerer redegjørelsene
med det Libya-utvalget la til grunn. Utenriksministeren sa følgende
i sin redegjørelse til Stortinget:
«Vår ordning knyttet til norsk deltakelse i internasjonale
operasjoner er at Stortinget konsulteres om regjeringas beslutning,
men det kreves ikke samtykke fra eller vedtak i Stortinget. Denne
ordningen følger også av en klar ansvarsfordeling mellom storting
og regjering, som jeg mener er riktig, og som bør ligge fast. Samtidig
er det viktig at det gjennomføres en reell konsultasjon med Stortinget,
og at Stortinget holdes løpende oppdatert. Det er en lang, ubrutt
og god praksis at norske regjeringer legger avgjørende vekt på bred støtte
i Stortinget i viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål.»
Videre sa forsvarsministeren følgende:
«Jeg er derfor glad for at utvalget konkluderer med at
regjeringens beslutningsprosesser i 2011 oppfylte alle konstitusjonelle
krav, og at de formelle prosedyrene for konsultasjon med Stortinget
ble fulgt. Det er viktig. Det handler om tilliten til vårt politiske
system.»
I denne sammenhengen er det verdt å merke seg at hverken regjeringsmedlemmene
eller Stortinget adresserer Libya-utvalgets standpunkt om at brudd
på konsultasjonsplikten i helt ekstraordinære situasjoner kan føre
til konstitusjonelt ansvar, noe som forutsetter at iallfall en kjerne
av konsultasjonsordningen har grunnlovs rang, jf. Grunnloven § 86.
Dette spørsmålet ble imidlertid ikke aktualisert i saken, og ettersom
det ikke ble kommentert i den politiske debatten, kan det neppe tillegges
særlig vekt.
Redegjørelsen ble behandlet i Stortinget, og i Innst. 226 S (2018–2019)
fra utenriks- og forsvarskomiteen på s. 2 fremgår følgende:
«Komiteen viser til at selv om beslutningen om norsk deltakelse
i Libya-operasjonene i 2011 ble tatt på svært kort tid, ble det
foretatt konsultasjoner med Stortinget. Utvalgets gjennomgang har
vist at selv om konsultasjon med Stortinget fungerte tilfredsstillende
og fleksibelt for sentrale aktører, indikerer de offentlige reaksjonene
på beslutningsprosessen at det utenfor kretsen av sentrale aktører
oppsto usikkerhet om hvorvidt regjeringen hadde opptrådt konstitusjonelt
riktig overfor Stortinget. Et spørsmål i den offentlige debatten var
om konsultasjonen ble gjennomført i tide når norske styrkebidrag
alt var annonsert, og norske fly var sendt ut av landet. Komiteen
mener det ikke ville vært unaturlig med et møte i den utvidede utenriks-
og forsvarskomiteen i tråd med tidligere praksis for slike saker.
Komiteen mener en god konsultasjonsordning kan være med på å gi
større tillit i befolkningen til kritiske og viktige beslutninger
om deltakelse i internasjonale operasjoner. Komiteen vil samtidig
fremheve at utvalget konkluderer med at de formelle prosessene som
ledet fram til beslutningen om å delta med norske styrker, oppfylte
alle konstitusjonelle krav, selv om regjeringens beslutning om å
delta ble tatt på svært kort tid.
[…]
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti,
viser til at det følger en klar ansvarsfordeling mellom storting
og regjering knyttet til norsk deltakelse i internasjonale operasjoner.
Flertallet mener det er riktig at ansvarsfordelingen ligger fast, der
det er regjeringen som den utøvende makt som beslutter eventuell
norsk deltakelse i internasjonale operasjoner. Flertallet viser
til at det ikke kreves vedtak fra Stortingets side. Flertallet mener
det er viktig at det gjennomføres en reell konsultasjon med Stortinget, men
flertallet understreker samtidig at dette ikke fratar regjeringen
det fulle ansvaret for beslutningen. Flertallet vil likevel understreke
den positive og lange praksis fra ulike regjeringer med at det legges
avgjørende vekt på bred støtte i viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål.»
Hverken Stortinget eller regjeringen tar i uttalelser til Stortinget
helt klart stilling til om konsultasjonsordningen anses som konstitusjonell
sedvanerett og har grunnlovs rang, eller om den på annet grunnlag
innebærer rettslige forpliktelser for regjeringen. Det er likevel
gjennomgående fra både Stortinget og regjeringen at konsultasjonsordningen
er en sentral og fast etablert del av det konstitusjonelle systemet,
og at den har en klart normativ valør. Fra begge statsmaktenes side
er det klart at regjeringen skal konsultere Stortinget før den treffer
viktige avgjørelser på utenriks- eller forsvarsområdet, og det synes
å være sammenfallende syn på betydningen av dette og hvilke hensyn
som understøtter ordningen. I alle tilfeller er det en felles forståelse
av at etterlevelsen av konsultasjonsordningen blir kontrollert av
Stortinget, og at det er nærliggende med parlamentariske reaksjoner
hvis regjeringen ikke konsulterer Stortinget i samsvar med etablert
praksis og Stortingets forretningsorden § 16.
Statsministeren har i brev til utvalget 5. januar 2024 og 5. mars
2024 gitt uttrykk for at regjeringen ikke har en rettslig forpliktelse
til å konsultere Stortinget før den treffer viktige avgjørelser
i utenriks- eller forsvarspolitiske saker, hverken i medhold av
Stortingets forretningsorden eller konstitusjonell sedvanerett.
Statsministeren legger likevel til grunn at
«En regjering som ikke etterlever disse forventningene
vil risikere å få et parlamentarisk flertall mot seg og en påfølgende
plikt til å tre av. Konsultasjonene i DUUFK finner med andre ord
sted innenfor rammen av en overordnet parlamentarisk forpliktelse.»
Statsministerens syn synes å være i samsvar med tidligere regjeringers
syn på den utvidete utenriks- og forsvarskomités sentrale konstitusjonelle
funksjon på utenriks- og forsvarsområdet for forholdet mellom Stortinget
og regjeringen.