6.2 Historisk bakgrunn
Gjeldende ordning er utviklet over en periode på mer enn hundre
år på grunnlag av praktiske erfaringer og behov, særlig knyttet
til kriser eller situasjoner med et høyt internasjonalt spenningsnivå.
Ordningen med et eget organ for konsultasjoner i utenrikspolitikken
ble først etablert i 1917 som en provisorisk ordning i forbindelse
med den spente situasjonen under første verdenskrig. I flere lukkete
møter i Stortinget redegjorde utenriksministeren for den farlige stillingen
landet befant seg i. Den spente situasjonen gjorde det nødvendig
for regjeringen å konsultere med Stortinget. En provisorisk ordning
der regjeringen kunne drøfte saker med presidentskapet og lederne
for partiene på Stortinget, kom dermed i stand. Med bakgrunn i dette
foreslo regjeringen Knudsen at Stortinget kunne opprette en mer
tilfredsstillende ordning i form av en spesialkomité for utenrikssaker.
Forslaget ble fulgt opp av stortingspresident Mowinckel.
Komiteens oppgave skulle være «sammen med regjeringen at drøfte
landets utenrikspolitiske stilling og andre i forbindelse dermed
staaende spørsmaal» (Stortingstidende 1917, s. 61). Ansvaret for
utenrikspolitikken skulle fortsatt ligge hos regjeringen, og hensikten var
ikke å skape en ordning som skulle sørge for tilstrekkelig vakthold
fra alle kanter. Men ordningen ville øke «vor felles moralske styrke
overfor utlandet – og overfor indlandet», som Mowinckel uttrykte
det (s. 54). Etter en kort debatt besluttet Stortinget, mot én stemme,
å opprette spesialkomiteen.
Spesialkomiteen for utenrikske anliggender hadde 17 medlemmer,
valgt av Stortinget. Komiteen var i en særstilling. Den skulle ikke,
som fagkomiteene, levere innstilling til Stortinget, men skulle
være et mellomledd mellom regjeringen og Stortinget – eller til
betryggelse for regjeringen og allmennheten, som statsminister Knudsen
uttalte det i debatten 20. januar 1917 (s. 59). Regjeringen kunne
drøfte de utenrikspolitiske linjene med Stortinget og holde Stortinget
oppdatert på begivenhetenes gang, i full fortrolighet. Men det konstitusjonelle
ansvaret for utenrikspolitikken lå fortsatt hos regjeringen.
I 1922 ble det etter forslag fra presidentskapet etablert en
utenrikskomité bestående av 15 medlemmer valgt av Stortinget, og
med formannen i konstitusjonskomiteen. Men heller ikke denne komiteen
var underlagt de samme plikter for åpenhet som de øvrige fagkomiteer
på Stortinget. Blant annet hadde komiteen i sitt reglement en bestemmelse
om at utenriksministeren kunne avgjøre om møtene skulle holdes hemmelig
eller ikke. I presidentskapets innstilling Dokument nr. 1 (1922)
ble det i stor grad bygget på en fyldig utredning av tilsvarende
spørsmål i Sverige.
Det ble nye diskusjoner i Stortinget, og allerede i 1923 ble
det besluttet å oppheve utenrikskomiteen og overføre utenrikssakene
til konstitusjonskomiteen, som ble forsterket med fem medlemmer.
Dette medførte at saker om utenrikspolitiske forhold fikk en helt
regulær komitébehandling. Fra 1925 ble komiteens navn endret til
utenriks- og konstitusjonskomiteen. Fortrolige saker, som av hensyn
til nasjonale interesser måtte unntas offentlighet, ble drøftet
i den såkalte utvidete utenriks- og konstitusjonskomiteen, der fagkomiteen ble
supplert med presidentskapet og de parlamentariske lederne.
På lik linje med en rekke andre statsorganer var den utvidete
utenriks- og konstitusjonskomiteen oppløst under andre verdenskrig.
Under innledningen til den kalde krigen fra våren 1947 ble det
sett på som en sikkerhetsrisiko dersom representanter fra Norges
Kommunistiske Parti skulle delta i den utvidete utenrikskomités
drøftinger. Det ble derfor 9. april 1948 gjort vedtak i Stortinget
om å opprette en spesialkomité for å drøfte slike spørsmål med regjeringen.
Etter stortingsvalget i 1949, da Norges Kommunistiske Parti falt
ut av Stortinget, ble spesialkomiteen avviklet, og den utvidete
utenriks- og konstitusjonskomité gjenopprettet.
I 1965 fikk komiteen en egen paragraf i Stortingets forretningsorden
(i dag § 16, mens det frem til revisjonen av forretningsorden i
2012 var § 13).
Utenriks- og konstitusjonskomiteen ble omorganisert i 1993, og
konstitusjonsspørsmålene ble overtatt av kontroll- og konstitusjonskomiteen.
Oppgavene som konsultasjonsorgan for regjeringen i viktige utenriks- og
sikkerhetspolitiske spørsmål ble videreført i det som fra 1993 til
2009 het den utvidete utenrikskomité.
I 2009 ble utenrikskomiteen og forsvarskomiteen slått sammen,
og samtidig skiftet den utvidete utenrikskomité navn til den utvidete
utenriks- og forsvarskomité.
Møtehyppigheten i den utvidete utenriks- og forsvarskomité har
variert over tid.
Fredrik Sejersted skriver i 2014 følgende om møtehyppigheten:
«Møtehyppigheten i Den utvidede har ikke økt i takt med
utviklingen i norsk utenrikspolitikk. Tvert imot. perioden 1947
– 1963 var det i snitt mer enn 20 konsultasjoner i året. Deretter
gikk antallet ned, men med store årlige variasjoner. På 1970-tallet
lå snittet på rundt 15 møter i året, med en topp i 1973 da den såkalte Crotale-saken
medvirket til at det var 24. På 1980-tallet var snittet 7 møter
i året, på 1990-tallet var det på drøyt 10, og på 00-tallet 8. Enkelte
år har det vært ned i 4-5 møter, andre år langt flere. I1989 var
det 18 møter, og i 1990-91 var det 25. I 2011 var det 13, men i
2012 bare 6. Variasjonene viser at komiteen ved siden av konsultasjoner
om den løpende utenrikspolitikken også i perioder har vært brukt
aktivt til å drøfte særlig vanskelige enkeltsaker. På 2000-tallet
har det vært mindre av dette.»
I de siste årene har det på bakgrunn av den sikkerhetspolitiske
utviklingen vært en betydelig høyere møtefrekvens.