4.3 Beslutninger om å sende styrker til oppdrag i utlandet
Blant vestlige land er det en betydelig variasjon i beslutningsprosesser
forut for bruk av militær styrker utenfor landets grenser. I en
rekke land er hovedregelen at parlamentet må godkjenne slike operasjoner
(eksempelvis Danmark, Sverige, Tyskland og Spania). I andre land
har regjeringen fullmakt (prerogativ) til å fatte slike beslutninger
(eksempelvis Nederland, Frankrike, Storbritannia og USA). Det er
også stor ulikhet innenfor disse kategoriene.
Det følger av den danske grunnloven at regjeringen ikke kan anvende
militære maktmidler mot noen fremmed stat uten folketingets samtykke
bortsett fra ved forsvar mot væpnet angrep. Er Folketinget ikke
samlet, skal det innkalles til møte uten opphold. Regjeringens forslag legges frem etter diskusjoner
i den Udenrigspolitiske Nævn, jf. omtale ovenfor.
Etter den svenske regjeringsformen kreves Riksdagens samtykke
til å sende væpnede styrker til andre land. Riksdagen kan enten
samtykke gjennom å ratifisere en internasjonal avtale som forplikter
Sverige til å stille styrker til disposisjon, delegere sin beslutningsmyndighet
gjennom å vedta lover som angir forutsetningene for avgjørelsen,
eller samtykke i det enkelte tilfellet. Samtykke gis gjennom beslutning
fra Riksdagens plenum.
Parlamentets rolle både forut for og etter en beslutning om å
deployere styrker varierer også betydelig blant land der regjeringen
har fullmakt til å ta en slik beslutning.
I noen land er det formelle krav og mekanismer for at regjeringen
skal informere parlamentet, selv om selve beslutningen ligger hos
regjeringen, og det ikke skal innhentes et formelt samtykke. I Frankrike
må regjeringen informere parlamentet senest tre dager etter operasjonens
start. I Nederland kreves det at regjeringen informerer parlamentet
om en beslutning om å sende styrker utenlands i form av et «Article
100 letter», normalt i forkant av en deployering. I Polen må presidenten informere
parlamentspresidenten og senatet om beslutningen. I Storbritannia
er det ikke et formelt krav at regjeringen skal informere parlamentet,
men dette blir likevel ofte gjort, og det har utviklet seg en praksis
med debatter i Underhuset ved deployering av styrker til utlandet.
I Storbritannia, hvor regjeringens fullmakter har vært vide,
genererte Libya-krigen en tydeligere forventning til at regjeringen
skulle involvere parlamentet, som også ble forsterket av at den
daværende regjeringen var en mindretallsregjering. USA har hatt
en utvikling i motsatt retning. Den amerikanske grunnloven slår
fast at det er Kongressen som «erklærer krig». Ettersom formaliteten
med å utstede krigserklæring i stor grad har falt bort, har bruken
av militære styrker i utlandet i praksis vært en beslutning presidenten
fatter, mens Kongressen informeres i etterkant. Samtidig kan man hevde
at utenlandsoperasjoner siden Vietnamkrigen har blitt en viktigere
del av Kongressens kontroll av presidenten.
I land der beslutningen om bruk av militære styrker utenlands
ligger hos regjeringen, består parlamentets primære rolle i å kontrollere
og eventuelt sanksjonere regjeringen i ettertid. Der hvor parlamentet
fatter beslutningen, er parlamentet medansvarliggjort, noe som har
betydning for parlamentets kontrollfunksjon, løpende og i ettertid.