Stortinget - Møte torsdag den 17. januar 2019

Dato: 17.01.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhald

Sak nr. 4 [13:02:13]

Interpellasjon fra representanten Emilie Enger Mehl til klima- og miljøministeren: «Beitebrukere i Nord-Østerdal fikk avslag på kompensasjon for ekstrautgifter ved ulveangrep i 2018. Klima- og miljødepartementet begrunner det bl.a. med at «tap av sau til rovvilt i Østerdalen oppstår regelmessig over tid, i motsetning til på Hadeland der situasjonen var mer ekstraordinær». Det kan virke som en innrømmelse av at rovviltbestanden er for stor, og at beiteprioriterte områder dermed kan gå tapt. Da statsråd Ola Elvestuen besøkte Nord-Østerdal i sommer, sa han klart at i beiteprioriterte områder skal det være beitedyr. Det må forstås slik at bøndene ikke skal måtte påregne tap til rovdyr. Når rovdyr likevel tar beitedyr, må rovviltforliket følges, og full erstatning må ytes. Det er helt urimelig at bøndene skal stå igjen med ekstraordinære kostnader. Vil statsråden følge likhetsprinsippet slik, at beitebrukerne i Nord-Østerdal tilkjennes full kompensasjon for ekstrakostnader på lik linje med beitebrukerne på Hadeland»?

Talarar

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Regjeringen fører en ulvepolitikk som er i strid med Stortingets vedtak om bestandsmål, og som får store konsekvenser for folk både i og utenfor ulvesonen.

Bestanden av ulv er på sitt høyeste noen gang etter at ulven reetablerte seg i Norge, og er økende for hvert år som går. Vinteren 2017–2018 ble det registrert minst 115 ulver med helt eller delvis tilhold i Norge. Det var registrert valper i åtte norske revir og fem grenserevir, og det er langt over Stortingets bestandsmål om til sammen fire til seks kull. I tillegg kommer de 28 kullene som ble født på helsvensk areal, men som i stor grad ligger i nærheten av den norske grensen og den norske ulvesonen.

Gjeldende rovdyrpolitikk bygger på en todelt målsetting, med et grunnleggende prinsipp om å prioritere rovdyr i noen soner og beitenæring i andre, men regjeringens politikk går nå hardt ut over målsettingen om å sikre gode forutsetninger for beitenæringen. I takt med en økt ulvebestand har vi også fått flere og flere alvorlige angrep på husdyrbesetninger de siste årene.

I beiteprioriterte områder i Nord-Østerdal opplevde beitebrukerne sommeren 2018 et akutt ulveangrep som pågikk over flere måneder, og som førte til tap av minst 836 sauer. Det var ikke første gang tragedien rammet dem, også i 2016 herjet ulven i Rendalen, men da med et tap på nesten 600 dyr. I 2017 var det store skader på Hadeland, Toten og i Hurdal, hvor én ulv drepte flere hundre sauer og lam og forårsaket skader for minst 9 mill. kr.

Forskjellen på herjingene i Østerdalen og i Oppland og Akershus er at beitebrukerne i Oppland og Akershus fikk kompensert sine tap gjennom en ekstraordinær erstatningsordning, mens beitebrukerne i Østerdalen ikke fullt ut fikk kompensert sine tap. Regjeringen og statsråd Elvestuen har altså pålagt beitebrukerne i Østerdalen å bære store deler av det økonomiske tapet ved akutte og ekstraordinære rovdyrangrep og ved regjeringens rovdyrforvaltning. Det framstår som fullstendig urimelig og urettferdig at enkeltpersoner og lokalbefolkningen skal måtte bære kostnadene for rovdyrpolitikken, som er statens ansvar.

I Fremskrittspartiets partiprogram står det følgende:

«(...) det skal pålegges staten å gi full erstatning til grunneiere, næringsdrivende eller andre som lider tap som følge av statens overordnede rovdyrforvaltning.»

Men den politikken som Fremskrittspartiet fører sammen med Venstre i regjering, den er en ganske annen, og det er liten grunn til å tro at det blir bedre med et nytt parti inn i en flertallsregjering.

Det er uforståelig at ikke departementet og Elvestuen ønsker å kompensere bøndene i Nord-Østerdalen fullt ut for sine tap. Angrepene var en akutt og ekstraordinær hendelse i beiteprioritert område, og da er det ikke bare tapet av selve sauen som blir stående igjen som en utgift og en byrde for beitebrukerne og lokalsamfunnet. Det er også utgifter til tapt utmarksbeitetilskudd ved at dyr ikke har vært fem uker på utmarksbeite. Det er kompensasjon for ekstraordinært tilsyn, inkludert kjørekostnader, utover det som dekkes av gjeldende kompensasjonsordninger. Det er også merkostnader som følger av tidlig nedsanking og hjemmebeite, og som ikke allerede dekkes av gjeldende kompensasjonsordninger. Et viktig poeng er at utgiftene ikke bare påføres dem som faktisk viser seg å ha tapt sauer, men også medlemmer av beitelag eller bønder med sau i fjellet, som må bruke store ressurser på leting og tilsyn før omfanget av skadene er avklart.

I brev til Klima- og miljødepartementet den 23. august 2018 ba Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norsk Sau og Geit om at sauebøndene i Nord-Østerdal skulle bli kompensert i samme grad som sauebøndene i Oppland, Akershus og Oslo ble i 2017, nemlig at de skulle få dekket sine tap fullt ut. Men beitebrukerne fikk avslag på full kompensasjon for ekstrautgifter ved ulveangrepene i 2018. Og her blir det virkelig interessant og enda mer uforståelig, for i sitt avslag begrunner klima- og miljødepartementet det bl.a. med:

«(...) tap av sau til rovvilt i Østerdalen oppstår regelmessig over tid, i motsetning til på Hadeland, der situasjonen var mer ekstraordinær.»

Angrepene som vi nå snakker om, har skjedd i beiteprioriterte områder, der det ikke skal være rovdyr, men sau. Da statsråd Ola Elvestuen besøkte Nord-Østerdal sommeren 2018, sa han klart at i beiteprioriterte områder skal det være beitedyr. Det må forstås slik at bøndene der ikke skal måtte påregne tap til rovdyr i sin drift. Når rovdyr likevel ender opp med å ta beitedyr i beiteprioriterte områder, må rovviltforliket følges, og full erstatning må ytes. Det er helt urimelig at det er bøndene som skal sitte igjen med å betale regningen for ekstraordinære kostnader i forbindelse med det.

Formuleringen i avslaget kan nærmest framstå som en innrømmelse av at ulvebestanden er for stor, at beiteprioriterte områder dermed kan gå tapt, og at ynglingsområdet for ulv og oppholdsstedet for ulv i praksis utvides av regjeringen uten at de har hjemmel for det.

Hvis rovdyrangrep som det som skjedde i fjor, får fortsette år etter år uten at det skytes ulv, og uten at det kompenseres for de reelle økonomiske tapene, vil konsekvensen av det bli at vi ikke kan bruke utmarka, som kanskje er vår mest miljøvennlige og bærekraftige måte å produsere mat på. Bøndene vil måtte komme til å legge ned driften, folk mister livsgrunnlaget og levebrødet sitt. I Nord-Østerdal er utmarksressurser en veldig viktig del av produksjonsgrunnlaget, og hele 60 pst. av Hedmarks beitedyr i utmark er nettopp i Nord-Østerdal. Det skyldes bl.a. at store deler av det sørlige Hedmark er ulvesone, der det skal være rovdyrprioritet, og der det ikke er mulig å ha sau på utmarksbeite. Vi har også sett det i tidligere situasjoner. Blant annet i 2002 og 2004 var det store rovdyrangrep i sørlige deler av Hedmark hvor det da fortsatt var sau på utmarksbeite. Etter det ble saueholdet med utmarksbeite fort avsluttet fordi det var umulig for bønder å holde på over tid uten forutsigbarhet for sin drift og uten at man kunne være sikker på at sauene var trygge, og at man kunne sanke i stor grad det samme antallet sau som man hadde sluppet ut på våren.

Det er en menneskelig faktor i denne saken som statsråden er nødt til å ta innover seg, for det er ingen bønder som kan leve over tid med den enorme belastningen, både psykisk og økonomisk, som slike typer angrep innebærer. Vi snakker om timevis av tilsyn og merarbeid, og vi snakker om usikkerhet og uforutsigbarhet for drift, når man ikke kan være trygg på å ha besetningen i behold etter endt beitesesong. Å satse på utmarksbeite er veldig god klimapolitikk, god ressursutnyttelse, god næringspolitikk og ikke minst god kulturpolitikk. Men statsråden og regjeringen legger dessverre opp til det motsatte ved gang på gang å legge byrden for den nasjonale rovdyrpolitikken over på beitebrukere og lokalsamfunn.

Jeg har da kommet fram til spørsmålet: Vil statsråden følge likhetsprinsippet, slik at beitebrukere i Nord-Østerdal tilkjennes full kompensasjon for ekstrakostnader på lik linje med beitebrukerne på Hadeland?

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Ola Elvestuen []: Ulv gjør skade på husdyr og tamrein i Norge, og i enkelte tilfeller kan ulv skade og drepe et stort antall beitedyr. For de beitebrukere som rammes av store tap, er selvsagt situasjonen vanskelig. Situasjonen er imidlertid langt fra så dramatisk som det ofte framstilles som.

Så til saken: Skadesituasjonene på Hadeland, Toten og Gran i 2017 og i Nord-Østerdal i 2018 gir på ingen måte i seg selv grunnlag for å si at ulvebestanden i Norge er for stor, særlig fordi dette er situasjoner der ulv innvandret fra Sverige har gjort skade. Det er et faktum at ulv fra ulvesonen i liten grad gjør skade i beiteprioriterte områder.

Det er heller ikke slik at beitebrukere lider urimelige, økonomiske tap som følge av ulv. Vi har svært gode ordninger som skal forhindre at beitebrukere lider økonomiske tap som følge av at vi skal ha rovvilt i Norge. Det er viktig å se på bakgrunnen for de to nevnte skadesituasjonene og hvordan statlige virkemidler har bidratt til å løse dette.

For å ta de økonomiske ordningene først: Interpellanten gir inntrykk av at det ikke er gitt kompensasjon for ekstrautgifter i Nord-Østerdal i fjor sommer. Realiteten er en annen. Beitebrukere i Nord-Østerdal har fått dekket en stor andel av sine utgifter til forebyggende tiltak i 2018.

Hvordan penger fra tilskuddsordningen brukes, skal på forhånd avklares med Fylkesmannen. Det er ikke opp til hver enkelt å avgjøre hva pengene brukes på, for så i etterkant å sende regningen til staten. Da mister staten kontrollen med kostnadene og med om det blir satt i gang tiltak som har ønsket effekt. En slik forhåndsavklaring av pengebruken sikrer også likhetsprinsippet.

Det stilles videre spørsmål ved hvorfor situasjonen på Hadeland, Toten og Gran i 2017 ble håndtert på en annen måte enn den i Nord-Østerdal. Ser man isolert på tapsomfanget, er jeg enig i at det er likheter mellom de to skadesituasjonene. Samtidig er det klare forskjeller som gjorde at situasjonen i 2017 ble behandlet som et unntakstilfelle. Dette har vi vært svært tydelige på i vår kommunikasjon utad i hele 2018.

I mars 2018 ble det vedtatt nasjonale satser for hjemmebeite og tidlig nedsanking, som skal sikre forutsigbarhet for alle beitebrukere. De nasjonale satsene vil forhindre nye unntakstilfeller, slik vi opplevde i 2017. Satsene er derfor tilpasset nettopp situasjoner som den i Nord-Østerdal. Tilbakemeldingene fra beitebrukere i Nord-Østerdal til Fylkesmannen er at de stort sett er fornøyd med tilskuddsordningen og oppfølgingen fra Fylkesmannens side. Det er grunn til å gi honnør til alle involverte for godt samarbeid for å redusere tap av beitedyr.

Det betyr at vi for Nord-Østerdal følger gjeldende ordning, og at det ikke nå gis ytterligere kompensasjon.

Det er også viktig ikke å blande sammen erstatningsordningen og tilskuddsordningen. Tilskuddsordningen er ofte spesielt viktig for dem som ikke har hatt tap til rovvilt, men som mener det er overhengende fare for rovviltskade. Da er det viktig å få tilskudd til f.eks. tidlig nedsanking av sau og hjemmebeite. Beitebrukere som derimot får husdyr drept eller skadet av rovvilt, får på sin side fullt ut erstattet tap og følgekostnader etter erstatningsforskriften.

Når det gjelder interpellantens merknad om at det ikke skal være tap i beiteprioriterte områder, er vi alle enige om at beitedyr skal prioriteres i slike områder. Men av og til vil det oppstå skadesituasjoner som ikke er mulig å unngå. Det er nå slik at det stort sett er ulv innvandret fra Sverige som gjør skade i norske beiteområder. Dette var tilfellet i begge de skadesituasjonene interpellanten har framhevet. Det er derfor ikke mulig å se for seg at det ikke kan dukke opp rovvilt i beiteprioriterte områder.

Forskningen har så langt ikke funnet sammenheng mellom økte tap utenfor ulvesonen og økt antall ulv innenfor ulvesonen. I en rapport fra Høgskolen i Innlandet konkluderes det med at antall ynglinger i ulvesonen har minimal betydning for tap av beitedyr i utmarka i Sør-Norge. Skadesituasjonene tilsier dermed ikke i seg selv at ulvebestanden er for stor. Dette er et sentralt poeng det er nødvendig å huske på når vi snakker om ulv.

På grunn av områdets nærhet til Sverige må vi derfor forvente at det årlig vandrer ulv inn i Østerdalen. Dette kan vi aldri forsikre oss mot.

Regjeringen har i år økt tilskuddsordningen med 10 mill. kr. Disse midlene vil særlig være knyttet til å finne langsiktige løsninger for folk i Nord-Østerdal. Det vil vi gjøre i et samarbeid mellom rovvilt- og landbruksmyndighetene og de berørte beitebrukerne. I tillegg har regjeringen styrket Statens naturoppsyn med 5 mill. kr. Dette gjør at flere skadefellingslag kan få økt samtidig oppfølging. Det vil også utarbeides en veileder for å sikre enda mer profesjonelle og effektive skadefellingsforsøk. Disse tiltakene vil bidra til å redusere tapene av sau til rovvilt ytterligere.

Ingen regjering vil kunne forsikre seg mot at ulv vandrer inn fra Sverige og gjør skade i norske beiteområder. Selv om det alltid vil være forbedringspotensial, mener jeg regjeringen og forvaltningen har fulgt opp de to nevnte skadesituasjonene i 2017 og 2018 på en god måte.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Statsråden viser i sitt innlegg til at det ikke er noen sammenheng mellom rovdyrforvaltningen på nasjonalt nivå og disse skadene. Det er jeg uenig i.

Jeg viser bl.a. til at statsråden mener at vi først og fremst skal forebygge angrep. Den 26. april i år var det en ulv i det området hvor det viste seg å bli gjort store skader. Det ble søkt om fellingstillatelse på denne ulven mens det fortsatt var sporsnø. Det ble avslått. Det hadde vært et forebyggende tiltak. I stedet ble fellingstillatelse innvilget først 20. mai, da det ikke lenger var sporsnø. Det viste seg svært, svært vanskelig og tidkrevende å gjennomføre fellingsarbeidet.

Videre viser statsråden til at beitebrukerne har fått kompensert sine tap. Det er riktig at de har fått kompensert noen tap, men ikke alle kostnader. Det gjenstår fremdeles betydelige utgifter som ikke er kompensert, og som er belastet den enkelte husdyreier. Jeg skal kommentere noen av disse nærmere.

Når det gjelder erstatning for besetninger uten tap eller med tap av få dyr, er det viktig å ha med seg at beitebruk foregår kollektivt, det er organisert i beitelag, mens erstatningene er nært knyttet opp til antall tapte dyr for den enkelte, dvs. at når man kommer i en ulykke eller i en angrepssituasjon, er man forpliktet til å ta sin del av tilsyn og søk i beiteområdet. Det er et solidarisk arbeid som pågår for å begrense skadene og avdekke omfanget, uavhengig av om man er rammet eller ikke. På den måten risikerer man – det har man flere eksempler på – at personer som har lagt ned en enorm arbeidsinnsats og fått store utgifter med det, ikke blir kompensert i det hele tatt fordi det viser seg at de har ingen eller veldig få tapte dyr selv, mens andre på beitelaget får tapet av dyrene.

Departementet legger vekt på at timetallet for ekstraordinært tilsyn var høyere i Nord-Østerdal enn i Oppland og Akershus, og at det skiller situasjonene. For det første viser det hvor alvorlig angrepet i Nord-Østerdal var, og hvor store geografiske avstander vi snakker om. Så var det en annen vesentlig forskjell på de to situasjonene: På Hadeland sendte Mattilsynet veldig tidlig ut en melding om at det kunne være brudd på dyrevelferdsloven å slippe beitedyr. Det ble da stoppet slipp. Det ble heller gitt en kronesats i kompensasjon per dag som erstatning for at man ikke kunne slippe. I Nord-Østerdal var de fleste dyrene allerede sluppet på beite da angrepene startet. I tillegg hadde man ikke så mange valg, fordi det også var tørke i fjor sommer. Det gjorde at man ikke kunne ha dyrene på hjemmebeite, fordi det ville medføre at man ikke ville ha noe fôrgrunnlag for vinterfôr.

Jeg gleder meg til å se og høre resten av interpellasjonsdebatten og håper fortsatt at statsråden kan snu i denne saken.

Statsråd Ola Elvestuen []: Jeg vil fortsatt hevde at vi har gode ordninger i Norge. Når det gjelder erstatningsordningen for tap – altså i Nord-Østerdal – følger man de vanlige reglene og gir full erstatning.

Diskusjonen handler om tilskuddsordningen. Også for tilskuddsordningen er det eneste kravet vi setter, at man har kontakt med Fylkesmannen, slik at Fylkesmannen har mulighet til å ha en forståelse av hvilke samordnede tiltak som gjennomføres. Det er en beredskap hos Fylkesmannen som ved en akutt tapssituasjon kan ta en avgjørelse i løpet av veldig kort tid. Det må være kontakt med Fylkesmannen, både for å ha en helthetlig oppfatning av hvilke tiltak som gjøres, og også for å ha en oppfatning av hvor store kostnadene som påløper, er.

Det ble i hovedinnlegget påstått at regjeringen ikke følger en rovviltpolitikk i tråd med Stortingets. Jeg vil hevde at regjeringen følger Stortingets rovdyrpolitikk: Vi følger opp de to rovviltforlikene, vi følger opp flertallsvedtaket om ulv, og vi følger opp naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen. Det ligger til grunn for hele rovviltpolitikken. Når vi ser på antallet ynglinger, har det vært en økning i antall ulver i Norge hvis vi ser bakover til 1990-tallet og fram til i dag. Det er et bestandsmål på fire til seks ynglinger. I fjor, med to uttak av to flokker, var det på 8,5 ynglinger. Så langt det er registrert i år, er det på 6,5 ynglinger. Det kan påløpe flere når vi vet mer om de tallene som er der.

Samtidig med dette har vi – på bakgrunn av politikken, den todelte målsettingen som Stortinget har vedtatt – fra 2013 og fram til i dag sett en reduksjon i tap av sau til rovdyr. Så vi klarer å nå de målsettingene vi har. Og innenfor ulvesonen ser vi – etter tall fra NIBIO – at det de siste årene også er en økning i antall sauer og antall bruk, riktignok med mye mer innmarksbeite og ikke utmarksbeite, som også er en følge av den politikken som føres.

Jeg mener at erstatningen og tilskuddene til Nord-Østerdal er gitt i henhold til de reglene vi har. Vi har gode ordninger i Norge, og vi har ordninger som ikke baserer seg på unntak i årene framover.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Takk til interpellanten og representanten for å ta opp denne saken, som helt klart er et rettferdighetskrav om likebehandling. Men før vi bare kan konsentrere oss om den aktuelle saken i den regionen som jeg selv kommer fra, kan vi ta ett steg tilbake. Dette er en dag hvor det snakkes mye om mat og bærekraft, og ingenting kan være mer bærekraftig enn å utnytte lokale utmarksressurser som vil gå til spille med mindre vi har beitedyr.

Jeg vil trekke fram noen viktige argumenter for hvorfor det de neste årene blir bare mer framtidsrettet å kunne ha beitenæring i hele landet vårt. Vi vet, med nyere forståelse og kunnskap, at ved å ha en aktiv beitenæring og holde kulturlandskapet ved like kan vi ta vare på en virkelig stor del av det som faktisk er et sjeldent og til dels truet biologisk mangfold i Norge, med både sjeldne insekter og plantearter. I tillegg viser det seg at den norske matproduksjonen, med spredte dyrebesetninger, er veldig, veldig klok med tanke på å ha lav medisinbruk. På verdensbasis vil antibiotikaresistens bli et stort helseproblem. I tillegg til det er det bare gjennom å utnytte gress og beite at vi kan sikre en tilstrekkelig selvforsyning av mat fra jordbruket i Norge.

Sammenlagt tyder dette på at denne saken må vi ta alvorlig, og vi må sørge for at Stortingets vedtak blir fulgt opp. Det er ikke lenge siden vi hadde en storstilt markering utenfor Stortinget med veldig mange personer som markerte at de var for at Stortingets vedtak – i rovdyrforvaltningen og til bestandsmål – skal gjennomføres.

Denne konkrete hendelsen i Nord-Østerdal var dessverre en katastrofe som vi kunne se komme utover vinteren, ved at det ble funnet spor av ulv på snø i flere deler av Østerdalen. Jeg stilte selv statsråden skriftlig spørsmål knyttet til flere ulv ekstra som ble funnet, utover det man trodde var bestanden. Da var svaret at man ikke hadde noen plan for hvordan det eventuelt skulle tas ut. Det er viktig å ta med i denne saken – og som læring av denne saken – at forebyggende tiltak må prioriteres høyt om vinteren, når vi faktisk har mulighet til å forhindre så store lidelser for dyr og ikke minst en vanskelig situasjon for folk, som vi her er satt til å representere.

En av de lokale folkevalgte som har beskrevet problemet, er varaordfører i Engerdal, en av kommunene i Hedmark og det som nå blir det store Innlandet. Han representerte tidligere Venstre, men var med på å legge ned lokalpartiet nå nylig. Begrunnelsen hans var helt enkel: Det handlet om mangel på distriktspolitikk og framtidsmuligheter som ble borte. Han sa det så konkret som at «ulvesaken var dråpen som fikk begeret til å renne over». I forlengelsen forklarte han Østlendingen at det ble helt utenkelig å skulle drive valgkamp «for et parti som snakker bygda mi midt imot».

Det tenker jeg er veldig frisk tale fra en folkevalgt. Men hovedproblemet er at vi har andre innenfor regjeringsapparatet, deriblant statsministeren selv, som etter Hadelands-sommeren ga inntrykk av at nå skulle praksis endres. Men dessverre har vi bare sett mer av den manglende oppfyllingen av Stortingets vedtak.

Så fra nå av må vi kunne være trygge på at det er siste gang vi har vært utenfor Stortinget og sagt fra om at Stortingets vedtak skal følges. Det skal være en selvfølge.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Takk til interpellanten, som tar opp en sak som er svært viktig for dem som blir berørt. Denne interpellasjonen påpeker tydelig at skjønn, lovverk og regelverk sauses sammen og skaper usikkerhet og lite forutsigbarhet i rovdyrforvaltningen. Når det sies at tap av rovvilt i Østerdalen oppstår regelmessig over tid, i motsetning til på Hadeland – som det ble påpekt av interpellanten – der det var en mer ekstraordinær situasjon, vil jo det i praksis bety at hele Østerdalen etter hvert vil bli et ulvereservat eller en ulvesone.

For oss i Senterpartiet og for folk som bor ute i bygdene, er dette begreper som er laget for å forvalte. For oss betyr «beiteprioriterte områder» at det er områder der det skal legges til rette for beitedyr, slik at en kan produsere mat og ivareta viktig kulturlandskap. Alt annet vil føre til en tilsnikelse av ytterligere områder der rovdyr, her ulv, blir ansett som viktigere enn beitedyr og – i utvidet forstand, men veldig reelt – bosetting og næring. Lovverk, forskrifter, soner og forvaltningsplaner er dessverre blitt en gråsone der praksis endrer seg fra situasjon til situasjon. Nye vendinger og formuleringer skaper en byråkratisk inngang til det som bør være rutiner som avklares på lavest mulig nivå. Full erstatning innenfor beiteprioriterte områder, som i Nord-Østerdal, burde være meget kurant.

Det er slike ting som vi opplever nå, som utarmer og knekker beitenæringen og forårsaker menneskelig frustrasjon og lidelse. Når man opplever at man stanger hodet i veggen gang på gang, blir det til slutt nok. Det er særdeles alvorlig, og her har vi et nasjonalt ansvar. Når folk blir borte og ikke gjennomfører beiting, utvider man i praksis rovdyrsonen – man fortrenger dem som opprinnelig har brukt disse områdene til beiting.

Jeg vil vise noen eksempler når det gjelder uforutsigbarhet i rovviltforvaltningen, som gjør det vanskelig for folk å innrette seg etter og stole på de vedtak som til enhver tid blir gjort. I fjor stanset statsråden forslaget om å utvide ulvejakten utenfor ulvesonen med én måned. Begrunnelsen for avslaget var at en kunne risikere å felle såkalt genetisk viktige ulver, noe som var et helt nytt og oppkonstruert begrep i norsk rovdyrpolitikk. I et brev sendt ut til alle landets fylkesmenn og de åtte regionale rovviltnemndene ba Klima- og miljødepartementet om at streifulver DNA-testes før de eventuelt skal kunne tas ut på skadefelling. Det er i praksis utfordrende, og genetisk status lar seg i enkelte tilfeller vanskelig avklare i forkant. Dette lever man jo med i virkeligheten. Dette er altså ikke god forvaltning. Dette er bare en hel haug med byråkratiske begreper som ikke lar seg omsette i praktisk jakt. Dette gjorde det selvfølgelig vanskeligere å ta ut de ulvene som erfaringsmessig gjør mest skade, noe som selvfølgelig viste seg i praksis – det visste jo folk på forhånd. Som det er blitt sagt her: Et interkommunalt jaktlag i Nord-Østerdal måtte vente i nesten fire uker fra første søknad og avslag til de fikk tillatelse til å ta ut en ulv – som i mellomtiden gjorde stor skade.

Valg av dyr som i vinter ble besluttet tatt ut inne i ulvesonen, framstår også som noe tilfeldig. Folk i nærheten av Slettås-reviret hadde visst levd lenger med belastningen enn dem som bor i Hobøl og Mangen. Hvem vet hvem som har levd lengst med belastningen i neste omgang? Beslutningen ble også tatt mot anbefalingen fra rovviltnemndene, som mente at alle de tre flokkene burde tas ut, for å oppfylle bestandsmålet.

Jeg vil også nevne et eksempel fra bjørneforvaltningen, med en forutsetning som ikke skulle endres. 2018 ble et år med mye tap til bjørn i Trøndelag, særlig i områdene Namsskogan, Rørvik, Grong og Snåsa. Nå mener Miljødirektoratet at forvaltningsområdet er for lite og vil se nærmere på den lokale rovviltnemndas forvaltningsplan, med mål om å endre denne. Det var Stortinget som satte både bestandsmålet og rammene. Nå er det et brev fra Miljødirektoratet som endrer dette. Slik drives forvaltningen i praksis i dag.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Alle vi som har hatt beitedyr, vet at når man har beitedyr, er man glad i dyr. Og når man skal bruke utmarka og man slipper dyra sine, så er man opptatt av å dra og se til dem, se hvordan ting går – og man håper det går bra. Derfor er det skummelt når vi diskuterer erstatningsordninger og alt det økonomiske rundt beitedyr, å tro at hvis bare erstatningsordningene er gode, vil man over tid fortsatt ønske å drive med beitedyr. Det er faktisk helt feil, for hvis man år etter år opplever at det er usikkerhet om hvorvidt man gjør samfunnsgagnlig arbeid, og man mister de dyrene man er så glad i, vil motivasjonen over tid bli borte. Det er det som gjør at det blir så sterke følelser i diskusjonen om rovdyr. Det handler om at man er glad i dyr, og så merker man at dyra lider mye fordi det har kommet rovdyr inn i området.

Så har Stortinget og regjeringen løyet igjen – en kontinuerlig debatt siden Vidar Helgesen kom med sin stortingsmelding om ulv. Regjeringen ønsket da et høyere bestandstall, de ønsket 58 flokker, og de ble overprøvd av Stortinget. Venstre – med Ola Elvestuen – var et av de få partiene som reelt sett støttet regjeringen også i stortingssalen. Så ble bestandstallet satt til 4–6, nettopp fordi man ønsket å ha færre ulv og ønsket et lavere konfliktnivå. Det som er noe av problemet i årets vedtak fra statsråd Elvestuen sammen med Bård Hoksrud og Bent Høie, er at man igjen kommer til et bestandstall som er over det Stortinget satte våren 2016 – derfor det store engasjementet som er på utsiden, man føler igjen at man ikke blir sett, at man blir overprøvd og til slutt overkjørt.

Det var en stor debatt om ulv våren 2017, som ble en veldig krevende runde. Da Vidar Helgesen kom med sine forslag til lovendringer, fikk han ikke én stemme i Stortinget. Han hadde ikke støtte i Høyre, ikke i Fremskrittspartiet, ikke hos noen partier, og det ble gjort lovpresiseringer.

Så kom sommeren 2017 og det som skjedde på Hadeland. Og grunnen, hvis man går til kjernen – det var blitt spesialordninger der – var at regjeringen var så på defensiven i ulvepolitikken at man tenkte at man skulle gjøre noen nye grep, og man kompenserte da økonomisk dem som opplevde tapene på Hadeland. Det var fordi Erna Solberg skulle på besøk dit. Det er den mest sannsynlige årsaken. Erna Solberg skulle på besøk og vise handlekraft. For det var stor medieoppmerksomhet rundt det. Da kom de ordningene, noe som vi syntes var bra, det var bra at man kom med erstatningsordninger som var bedre enn det man hadde hatt før – nettopp fordi det snart var valg, og at regjeringen hadde vært på kollisjonskurs med Stortinget hele våren.

Det som oppleves så urettferdig for dem som opplever tap i Nord-Østerdal, er at når det ikke er valg, og det blir mer normaltilstand, så er det ikke så viktig for Erna Solberg å reise til området, vise handlekraft, vise at hun som politisk leder tar problemet på alvor. Da er det om å gjøre å tie det i hjel. Ergo blir det heller ikke den samme erstatningen. Det er det som er sørgelig når det gjelder diskusjonen i Nord-Østerdal. Jeg håper at statsråd Elvestuen og den Fremskrittsparti–Høyre-ledede regjeringen har lært at neste gang det kommer søknad om å ta ut ulv i Nord-Østerdal på vårparten, sier man ikke nei, men man sier ja. Det er misbruk av folks tid når man i april søkte om å få ta ut ulv, man fikk nei, og så fikk man ja i slutten av mai, da dyra var på beite. Da var det helt umulig å ta ut den ulven, å få skutt den ulven, eller de ulvene. Så måtte folk bruke hele sommeren døgnet rundt på jakt etter en ulv som man lett kunne tatt ut en måned før.

Så gjelder det bruk av tall: Statsråd Elvestuen var så stolt over at det var mindre tap innenfor ulvesonen. Da er det litt viktig å se reelt på tallene. Når det gjelder den rapporten som Elvestuen viser til, ta f.eks. tre kommuner som Våler, Åsnes og Grue – hvor mange dyr er det på utmarksbeite i de kommunene nå? Ifølge den rapporten Elvestuen løfter fram, er det null dyr på utmarksbeite i de kommunene nå – null. De tre kommunene er større enn Vestfold fylke i areal. Det er ikke noe lite areal. Noe av ressursene i de kommunene har nettopp vært at man har hatt utmark, men på grunn av en feilslått rovdyrpolitikk kan man ikke bruke den ressursen lenger. Selvfølgelig blir det mindre tap når man ikke lenger bruker utmarka til beite, som er noe av den mest miljøvennlige måten å høste ressurser på, som kan omdøpes til matproduksjon for folk.

Min siste oppfordring til Elvestuen er: Når våren kommer nå, lytt til mer, ta litt mer på alvor når det kommer søknader når det er vårsnø, sånn at man kan få tatt ut potensielle skadegjørere før beitesesongen. For det var misbruk av folks tid og mangel på respekt for folks tid det som skjedde i fjor sommer.

Siv Mossleth (Sp) []: Ulempene med den rovviltpolitikken som regjeringa fører, er tydelige. Ulvedebatten raser i Norge, og jeg ser stadig påstander fra folk som prøver å plante falske premisser i denne debatten. En av påstandene jeg har blitt tilsendt, inkluderer et bilde som liksom skal vise utviklingen av områder avsatt til ulv i Norge. Der er det en figur som viser at i 1971 var hele landet avsatt til ulv.

I den polariserte rovviltdebatten dukker det stadig opp slike påstander. Det er et faktum at i 1971 var det ingen ulveflokker som herjet i Norge. Ulvehylene hørtes ikke – heller ikke i mitt hjemfylke, Nordland, selv om noen påstår at også det fylket var avsatt til ulv. Men Nordland var og er et av landets beste beitefylker. Både sau, storfe og rein trivdes på beite på 1970-tallet, og rovvilttapene var minimale.

Selv om ulven ikke er problemet i Nordland, er likevel tapene av reinkalv nå ca. 60 pst. Både jerv, gaupe og ørn forsyner seg grovt av tamdyrene, men statsråden har ennå ikke prioritert å møte de berørte reineierne.

I rovdyrdebatten har jeg også blitt spurt om å svare ja eller nei på hvorvidt et politisk vedtak står over de juridiske rammene som avgjør om et rovdyr kan tas ut eller ikke. Dette er også et eksempel på et falskt dilemma. Rovviltnemdene forvalter selvsagt det de har ansvar for, innenfor lovverket.

Slike falske sannheter om rovviltnemdene, om folk som har dyr på beite, om jegere, om skogeiere og andre som vil regulere rovviltbestandene, spres selvsagt gjennom sosiale medier. Der kommenteres det ivrig på falske premisser og feilaktige framstillinger. Jeg opplever stadig at enkelte prøver å stemple meg som rovdyrhater. Det er et veldig tydelig eksempel på det å plante en falsk sannhet. Det er ikke slik at jeg, selv om jeg vil regulere rovviltbestanden slik at rovviltforliket følges opp på en bedre måte enn i dag, går rundt og hater noen dyr. Jeg hater ikke engang elg og rådyr, selv om jeg jakter på dem.

En annen ulempe med regjeringas rovviltpolitikk er hva den koster. Det koster for beitebrukere å fôre på disse rovdyra. Det koster enormt mye rent psykisk, det koster enormt mye i form av arbeidstid, og det koster enormt mye i form av tapte inntekter.

Jeg skjønner ikke hvordan statsråden kan leve med den urettferdigheten at beitebrukerne i Nord-Østerdal ikke tilkjennes full kompensasjon for ekstrakostnader, mens beitebrukerne på Hadeland gjør det. Er valgkampen til statsrådens regjeringspartnere grunnen til dette?

Marit Arnstad (Sp) []: Debatten om ulveforvaltningen er en særdeles krevende debatt. Derfor er det viktig at vi i alle fall er enige om noen av forutsetningene i debatten, og det er derfor jeg reagerer hver gang statsråden driver og leker med tall når det gjelder ynglinger av ulv i Norge og grenserevir.

Det han sier, er rett og slett ikke i det hele tatt i tråd med det hans egne fagorgan, Rovdata og Miljødirektoratet, sier når det gjelder ynglinger og antallet ulv. Vi må i alle fall, for å kunne klare den krevende debatten, være enige om noen av forutsetningene i debatten og ikke prøve å endre forutsetningene alt etter når det passer statsrådens egne ønsker.

Det Rovdata gjør, er at de gjennom ulvetellingen foretar en grundig undersøkelse hver vinter når det gjelder bestanden av ulv i Norge og grenserevir. Bestanden har eksplodert de to siste årene. Fram til 2013 var det aldri over fem ynglinger, inkludert grenserevir. Det var aldri mer enn tre helnorske ynglinger fram til 2013, faktisk helt fram til 2016. I sesongen 2016–2017 var det sju helnorske ynglinger, i fjor var det åtte helnorske ynglinger.

Så prøver statsråden underveis å trekke fra revir som er tatt ut – ting som er gjort, tellinger som er gjort foreløpig i vinter. Det er et forsøk på å trikse med tall. Alle vet jo at de tellingene man har gjort så langt i vinter, ikke er bestandsstatus, det er bare en løypemelding underveis. Man er ikke engang halvveis i den ulvetellingen som skal foretas i vinter, og som skal ligge til grunn for forvaltningens vedtak til våren og sommeren. Det er riktig at man per 11. januar har 61 ulver, men det er altså halvveis i tellingen, og du må regne med at du antakeligvis kommer like høyt som i fjor, da du hadde 115–116 ulver.

La oss i det minste være enige om tallene og slutte å gjenta andre tall enn det som fagorganene sjøl legger til grunn, og som sjølsagt også ligger til grunn for de vedtakene som rovviltnemndene fatter hver sommer. De ligger til grunn for hele den behandlingen som er omkring rovviltpolitikken i løpet av sommeren. Ulvetellingen er ikke ferdig før i mai, og det vet statsråden utmerket godt. Dette synes jeg han kunne spart seg, det hadde jeg behov for å si, for denne triksingen med tall som han gjør når det gjelder antall ynglinger, synes jeg er for smått. Det bidrar til å øke konflikten i disse spørsmålene.

På en måte har statsråden rett i at det er ganske gode erstatningsordninger. På den andre siden må en også erkjenne at en stiller spørsmål ved vilkårligheten og forskjellen i utøvelsen og bruken av ordningene. Det er nok det som først og fremst er interpellantens spørsmål her i dag – det at du velger å gjøre det på én måte på én plass og på en annen måte en annen plass – om det er tillitskapende.

Det vi ikke kommer unna, er at dette spørsmålet er en stor belastning for dem som er mest berørt. Det er selvsagt en stor belastning for dem som får inn en streifulv som kanskje tar 40 sauer i løpet av en natt eller to, men det er en meget stor belastning for dem som bor i de områdene der det er størst forekomst av ulv. Når de føler at det blir forskjellsbehandling knyttet til bruken av erstatningsordningene, er det noe en bør ta ytterst alvorlig, for hvert enkelt tap gjør stort inntrykk også på dem, og følelsen av å leve i et reservat – som Stortinget har sagt at de ikke skal gjøre – blir sterkere og sterkere når de opplever at det også blir forskjellsbehandling mellom ulike områder.

Presidenten: Presidenten vil gjerne minna om at all tale skal gå via presidenten.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Først vil jeg trekke fram et overordnet perspektiv som handler om forutsigbarhet. Dette er noe alle næringer og alt næringsliv trakter etter. Enten det er i en drift eller en produksjon og for at det skal gå rundt, trenger man å vite hva som kommer i morgen. Enten man er statsråd, stortingsrepresentant eller folk flest, liker man å vite at husholdningen faktisk skal gå rundt.

Måten beitebruk, utmark og rovvilt blir håndtert og forvaltet på nå, er det stikk motsatte av forutsigbarhet. Departementet vet best, mens rovviltnemnder og bønder som blir berørt, ikke blir hørt. Det er åpenbart forskjell mellom beitebrukere statsministeren kan besøke i helikopter i et valgår, og de beitebrukerne som holder til langt oppe i Nord-Østerdal. Til felles har de at de lider enorme tap både målt økonomisk og i personlige påkjenninger. Klima- og miljøministeren står her i dag og sier at det ikke er noen fellesnevner mellom ulveynglinger og tap av beitedyr. Samtidig har vi en landbruks- og matminister som feirer felling av rekordmange ulv. Mon tro om de er fra samme regjering!

Klima- og miljøministeren prater videre om lovverk. Han får det til å høres ut som om Bernkonvensjonen ble vedtatt i går – akk nei, den ble inngått i 1979. Det er ingen grunn til at dagens regjering skal snu om på rovviltpolitikken av den grunn nå.

Jeg skal ikke påstå at jus er enkelt, men det er på tide at statsråden innrømmer at dette er politikk. Statsråden kan heller ikke skylde på grensekryssende ulv. Rovdyr ser ikke landegrenser. Hvem har da ansvaret for rovdyrforvaltningen i Norge? Jo, klima- og miljøministeren. Er det utfordringer med svensk ulv, må nettopp statsråden gå i dialog med svensk rovviltforvaltning. Vi forutsetter faktisk at vår statsråd tillater effektive uttak og har en konsekvent erstatning for tap av beitedyr. Dette fordi Stortinget har sagt at vi skal ha matproduksjon i Norge. Vi skal ha matproduksjon på norske ressurser, men det forutsetter bruk av utmark. I stedet for å rasle med lovverk bør statsråden ta tydelig stilling i saken. Når vi bestandsmålene Stortinget har satt, legger vi til rette for beitedyr, utnytting av utmarksbeite og miljøvennlig matproduksjon som bidrar til å ivareta bl.a. rødlistede plantearter.

Det ble gitt egne retningslinjer ved Fylkesmannen i henholdsvis Oslo, Akershus og Oppland for å sikre full erstatning etter de store tapene til ulv i 2017. Det viste behovet for egne retningslinjer, understreket at dagens erstatningsordning ikke er tilfredsstillende, og at forskrift om erstatning etter tap av husdyr til rovvilt må endres, slik at den kommer i samsvar med de nevnte retningslinjene som ble utarbeidet. Ved forekomst av rovdyr i beiteprioritert område blir det lagt ned utallige timer med merarbeid som gir ekstrakostnader for å begrense nettopp skadeomfanget, og ikke minst for å dokumentere oppstått tap. Dagens erstatningsordning sikrer bare erstatning for en begrenset del av disse utgiftene og heller ikke til alle beitebrukerne. Når dyrene ikke kan nytte utmarksbeitet i den perioden som er nødvendig for å få utmarksbeitetilskudd, gir dette ytterligere tap. Det er vanskelig for folk å innrette seg etter de vedtakene Stortinget gjør når rammene under dagens regjering stadig blir endret.

Vi mangler forutsigbarheten som næringen fortjener. Det er en veldig liten andel av Norges befolkning som bærer belastningen for at vi skal ta vare på ulv. I områder som Hedmark merker vi situasjonen på kroppen hver eneste beitesesong. Den finsk-russiske ulven er et godt eksempel på uvettig politikk. Det er oppskrytt at ulv på norsk jord gir oss økt biologisk mangfold. Det er ikke noe poeng å innføre et rovdyr som er til stor skade for utmarksnæringen, når den samme ulven lever i stort antall på et annet territorium. Tvert imot er den ødeleggende for det biologiske mangfoldet når beitlandskap gror igjen. Ikke bare tramper statsråden og regjeringen på bøndenes økonomi og livssituasjon, men også på deres faglige stolthet over å ha god, trygg norsk mat.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg vil takke for debatten. Selv om jeg gjerne skulle sett representanter fra både Høyre, Fremskrittspartiet og andre regjeringspartier i salen, vil jeg uansett takke statsråden for at han stilte opp – selv om det skjer spennende ting andre steder akkurat i dag.

Jeg henger meg litt opp i at statsråden hele tiden legger vekt på at staten må ha kontroll og forutsigbarhet for sine budsjetter. Det går også igjen i departementets avslag på erstatning. Det er sant, men det er minst like viktig for beitebrukerne i Nord-Østerdal å ha kontroll og forutsigbarhet for sine budsjetter som det det er for staten. Bøndene kan ikke spå, de heller, og de kan ikke vite at det kommer et rovdyrangrep før de står oppe i det, og de kan heller ikke vite omfanget av skadene før de har utført tilsyn og har gjort tiltak. Med de politiske føringene som er lagt, mener jeg fortsatt at bøndene i beiteprioriterte områder ikke skal måtte påregne store økonomiske tap som følge av rovdyr. Når det likevel skjer, fortjener de forutsigbarhet for at de får sine kostnader dekket. Det som er ekstra synd oppi det hele, er at dette egentlig er ganske små beløp for et departement og for staten. Det er kanskje snakk om et par millioner. Men det er ekstremt store beløp i en drift – i tapte inntekter eller i utgifter man har. Her kunne egentlig Venstre og regjeringen fått en ganske billig politisk gevinst ved å innfri kravet fra bondeorganisasjonene og bøndene i Nord-Østerdal, men velger i stedet å sette hardt mot hardt i en sak hvor det er ganske uforståelig.

I dette tilfellet er staten den sterke part. Det er staten som har ansvar for rovdyrpolitikken, og jeg mener også at staten helt klart er den nærmeste til å bære det økonomiske tapet som følger av rovdyrangrep.

Jeg vil også oppfordre til ikke å trikse med tall, som representanten Arnstad tok opp i sitt innlegg, f.eks. når det gjelder antall ynglinger. Den dagen det skulle være demonstrasjon utenfor her for at stortingsvedtaket skulle følges opp, opererte statssekretær Hamar med et tall på fire ynglinger. I dag var det 6,5 ynglinger fra statsråden. Dette er tellinger som ikke er ferdige ennå, så jeg vil be om at man bruker tallene fra forrige telling – som altså var 10,5 ynglinger.

Jeg håper fortsatt at statsråden kan snu, for det er fortsatt ikke for sent. Vi kan jo håpe at det er nytt håp med utvidet regjering.

Statsråd Ola Elvestuen []: Først vil jeg takke interpellanten for interpellasjonen. Det er alltid interessant å diskutere rovdyr, og det er en diskusjon jeg mener det er nødvendig å ha hele tiden, nettopp fordi det hele tiden handler om å håndtere en situasjon med å ha en balanse mellom det å ha både de store rovdyrene og en levende beitenæring i Norge. Dette handler om hvordan vi skal klare å kombinere dette på best mulig måte.

Til noen av de spørsmålene som er kommet opp: For det første er det viktig å skille mellom det som er erstatningsordning, og det som er tilskuddsordning. Når det gjelder erstatningsordningen for direkte tap av beitedyr til rovdyr og de beregnede tapene, er det full erstatning, og det er den samme erstatningsordningen som gjelder. Diskusjonen handler om tilskuddsordningen og tilskudd til det forebyggende arbeidet. I den forbindelse ble det i mars i år vedtatt nye nasjonale satser for hjemmebeite og tidlig nedsanking, nettopp for å komme ut og hindre den typen unntakstilfeller som vi hadde i 2017. Det er veldig lav terskel når det gjelder søknader om forebyggende tiltak, men det er et krav om at man har kontakt med Fylkesmannen. Det handler om at Fylkesmannen også har en koordinerende rolle for å ha kontroll på hvilke tiltak som gjennomføres. Det har vært lav terskel også i Nord-Østerdal.

For 2019 har vi også styrket Statens naturoppsyns budsjett med 5 mill. kr, slik at de til neste år – ut fra hva situasjonen måtte være – i større grad kan være til stede flere steder samtidig dersom det oppstår skadesituasjoner. I tillegg har vi forsterket de forebyggende midlene, FKT-midlene, med 10 mill. kr, med et eget prosjekt for Nord-Østerdal. Det som ble innvilget i høst, var ønsker om radiobjeller og støtte til samband i Nord-Østerdal. Så vi følger situasjonen tett og vil følge den opp.

Det har vært kritikk av tallene vi bruker. Det var 10,5 ynglinger i sesongen 2017–2018 – det er riktig – men to av dem ble skutt. Jeg synes man skal ta med det også.

Når det i diskusjonen framheves at det er en eksplosiv økning i ulvebestanden, er det riktig at hvis man ser ti år tilbake i tid, så er det en økning, men det er uklart hvordan dette bildet ser ut nå. Derfor bruker jeg de foreløpige tallene, og jeg påpeker hver gang at det er foreløpige tall. 6,5 ynglinger er ikke det vi har påvist, det er det vi tror og har beregnet oss fram til at det skal være. Men det kan være flere, og det vil vi se når tellingene er ferdige.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er over.

Dermed er dagens kart ferdig handsama.

Ber nokon om ordet før møtet vert heva? – Møtet er heva.

Presidenten vil drista seg til å ønskja statsråden god tur til Gardermoen.