Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Elise Bjørnebekk-Waagen, Lise Christoffersen, Arild Grande og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning Riise, fra Fremskrittspartiet, Gisle Meininger Saudland og lederen Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, og fra Kristelig Folkeparti, Torill Selsvold Nyborg, viser til Prop. 2 L (2020–2021) Endringer i lov om endring i lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover for å forlenge midlertidig unntak fra avkortingsreglene for alderspensjon som følge av covid-19.

Komiteen viser til at utviklingen i pandemien gjør at det fortsatt er ønskelig å legge til rette for at kvalifisert og nødvendig personell ved behov kan mobiliseres til arbeid i offentlig helsesektor. Normalt avkortes alderspensjon ved arbeidsinntekt som vil gi rett til medlemskap i en offentlig tjenestepensjonsordning. Avkortingsreglene fører til at pensjonen på nærmere vilkår kan avkortes eller faller bort, og dermed gjør det mindre interessant for pensjonister å frivillig melde seg til tjeneste. For å opprettholde nødvendig helsehjelp i en pågående pandemisituasjon foreslår departementet at inntekt fra frivillig arbeid i offentlig helsetjeneste eller hos private som i henhold til lov eller avtale tilbyr helsetjenester til befolkningen, ikke skal medføre avkorting eller bortfall av pensjon i en tidsbegrenset periode fra 1. november 2020 frem til 1. juli 2021.

Komiteen støtter på denne bakgrunn forslaget i proposisjonen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at apoteksektoren har egen lovbestemt pensjonsordning. Forslaget til forskrift inkluderer denne pensjonsordningen. Det er likevel lagt inn unntak om innlemmelse for personell under helseberedskapsloven § 1-3 første ledd bokstav h som inkluderer apotek, grossister og tilvirkere av legemidler. En konsekvens av dette er at samtlige av landets sykehusapotek er utelatt fra den midlertidige ordningen.

Flertallet viser til at farmasøyter ansatt på sykehusapotekene blant annet står for produksjon av kontrastmidler til PET-scannere og produksjon og klargjøring av cellegift som administreres til kreftpasienter, i tillegg til øvrige legemiddelleveranser til spesialisthelsetjenesten.

Covid-19-pandemien har i perioder medført at det har vært krevende å få bemanningsplaner i deler av helsetjenesten til å gå opp. Flertallet mener forskriften om midlertidige unntaksbestemmelser for avkortning av pensjon må utvides til også å gjelde farmasøyter og andre viktige deler av helse- og sosialtjenesten, under lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap § 1-3 første ledd bokstav h.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at personell som stiller til beordret tjeneste under lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap § 1-3 første ledd bokstav h, innlemmes i unntaksbestemmelsene om avkortning av pensjon.»

Flertallet viser til at en rekke enkeltpersoner har bidratt til å få Norge gjennom en krevende situasjon med covid-19. Flertallet støtter forslaget om å utvide ordningen der pensjonister unntas fra avkorting av alderspensjon, men mener det bør vurderes å inkludere flere som har tatt ekstraarbeid fordi det har vært mangel på kvalifisert arbeidskraft. Dette gjelder for eksempel ansatte ved sykehusapotekene, men kan også gjelde andre yrkesgrupper.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere å unnta flere grupper, som ansatte ved sykehusapotekene, fra avkorting i alderspensjon og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at vi nå ser en mer normalisert situasjon, der de mest inngripende tiltakene rulles tilbake og behovet for ekstra personell reduseres. Dermed tilsier ikke situasjonen at det er behov for å utvide midlertidige ordninger til å gjelde flere grupper.

Disse medlemmer viser likevel til at det er mulig for de som mottar pensjoner fra Pensjonsordningen for apotekvirksomhet (POA), å tiltre stillinger på pensjonistvilkår der de kan jobbe uten reduksjon av alderspensjon. Med gjeldende sats på pensjonistavlønningen er det mulig å ha en årsinntekt på i underkant av 400 000 kroner, som kommer i tillegg til en uredusert pensjon. Med denne muligheten og dagens smittvernsituasjon er det ikke behov på nåværende tidspunkt for å utvide midlertidige ordninger til flere grupper. Skulle situasjonen endre seg slik at det igjen blir et ekstraordinært behov for personell, bør det vurderes om flere berørte grupper burde inkluderes, herunder apotekansatte.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter utvidelsen av de midlertidige reglene, som sikrer at mottakere av løpende alderspensjon ikke får avkortet sine utbetalinger i tilfeller de blir beordret, eller frivillig deltar, i offentlig helsetjeneste for å møte det ekstraordinære personellbehovet i forbindelse med covid-19. Unntaksregelverket vil sikre at man kan motta pensjon eller AFP samtidig som man jobber og har lønnsinntekt.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at samordningsregelverket for offentlig tjenestepensjon dessverre er slik at man vil få lavere og lavere tjenestepensjon desto lenger man fortsetter i medlemsberettiget stilling ut over alderen hvor man har kompensert for levealdersjusteringen. Dette pensjonsregelverket, som Senterpartiet kaller «samordningsfella», har vi foreslått å oppheve i Representantforslag 141 L (2019–2020).

Dette medlem registrerer at departementet ser hvor urimelig det ville vært dersom helsepersonellet skulle fått en lavere tjenestepensjon når de omsider er ferdig med tjenesten under pandemien, enn de hadde tidligere.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at samordning er en integrert del av bruttoordningen som arbeidstakerorganisasjonene ønsket å videreføre i 2009. Det Senterpartiet kaller for «samordningsfella», er ikke noe mer enn ordinær samordning. Offentlig ansatte i disse aktuelle årskullene har en tidligpensjonsordning (AFP) og en bruttoordning som gjør det pensjonsmessig lønnsomt å tre tidlig ut av arbeidslivet. Dette er grunnen til at pensjonen avkortes mot inntekt. Uten en slik avkortning ville alle kunne ta ut pensjon så tidlig som mulig og fortsette i jobb. Grunnen til at ansatte i privat sektor kan motta pensjon, både folketrygd og tjenestepensjon, uten at dette avkortes mot inntekt eller samordnes, er at de selv betaler for tidligpensjonering i form av lavere årlig pensjon. Offentlig ansatte i de aktuelle årskullene får ikke lavere livsvarig pensjon selv om de går av tidlig med AFP eller særalder.

Disse medlemmer viser til at det hadde gitt store samfunnsøkonomiske gevinster dersom ordningene var lagt om tidligere, og gjort de midlertidige unntakene unødvendige, men det lyktes dessverre ikke å oppnå enighet om en slik omlegging i 2009. For å bøte på et potensielt stort behov for ekstrainnsats i helsevesenet har man nå funnet det hensiktsmessig at man midlertidig fraviker prinsippene det ble enighet om i 2009, for en gruppe av offentlig ansatte som det vil kunne være stort behov for under en pandemi. Disse medlemmer mener at å velge å stå videre i stilling ikke kan sammenlignes med de som etter å ha gått av med alderspensjon blir beordret eller frivillig stiller opp som følge av et ekstraordinært behov for ekstra personell under en global, dødelig pandemi.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at det under covid-19-pandemien har vært et behov for ekstra innsats fra pensjonerte helsearbeidere.

Det er da dukket opp to spesielle problemer:

  • Dersom en ansatt med offentlig tjenestepensjon skulle gjeninntre i en offentlig stilling, skal tjenestepensjonen stoppes. Følgelig vil det være mindre lønnsomt for ansatte å gjeninntre i offentlige stillinger. Netto lønn vil kunne bli så lav at pensjonister som gjør det, i realiteten taper økonomisk på det, eller at belønningen blir for lav.

Det andre problemet er imidlertid langt verre:

  • Det innebærer at offentlig ansatte som gjeninntrer i offentlig stilling, ikke bare får stoppet sin tjenestepensjon, men når de igjen slutter, skal den omregnes. Da er systemet slik at tjenestepensjonen blir lavere enn den pensjonen vedkommende mottok før man begynte å arbeide på nytt. Dette benevnes blant pensjonseksperter som den bisarre samordningsfellen. Det er eksempler på at prester, leger og andre helsefagarbeidere, som har gått inn i offentlige stillinger fordi man ellers ikke hadde hatt personale, har gått i denne fellen. Dersom en arbeider lenge nok, kan tjenestepensjonen forsvinne helt. Et eksempel på det er en tidligere fylkestannlege som gikk inn og gjorde en ekstraordinær innsats for tannhelsen til rusmisbrukere. Det førte til at hans tjenestepensjon da han sluttet som 67-åring, ble redusert fra over 200 000 kr til 0 kr da han igjen sluttet ved nærmere 75 år.

Dette medlem er derfor glad for at regjeringen går inn for å oppheve disse uverdige forholdene for ansatte som gjør en ekstraordinær innsats i covid-19-pandemien.

Dette medlem mener at dette også bør rettes opp slik at det gjelder alle som gjør en ekstraordinær innsats for å avbøte utfordringer i helsesektoren og andre deler av samfunnsøkonomien. Dette vil Representantforslag 141 L (2019–2020) som representanter fra Senterpartiet har foreslått, rette opp.

Dette medlem ser at medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener en slik opprydding vil være svært uheldig jf. deres merknad foran. De hevder at dette vil være urimelig fordi ansatte i offentlig sektor som slutter tidligere enn ved 67 å,r har særskilte pensjonsmessige fordeler. Det hevdes at disse pensjonistene ikke bærer kostnader ved å slutte tidlig. Derfor hevder de at ansatte i offentlig sektor som arbeider ut over normal pensjonsalder, må straffes med lavere tjenestepensjon dess lenger de arbeider etter 67 år pluss levealdersjustering. For de fleste vil dette oppfattes som absurd. Årsaken er at dagens pensjonsregler fører til at offentlig ansatte som arbeider lenger, får lavere og lavere tjenestepensjon dess lenger de arbeider, og arbeider de til 72/73 år, får de null i tjenestepensjon. De taper da fra 1 til 2 mill. kroner i den tjenestepensjonen, de selv har spart opp. Det er dette som blant pensjonsforskere benevnes som samordningsfellen.

Dette medlem mener at slik kan vi ikke ha det. Det må ryddes opp, og det kan enkelt gjøres ved at samordningsfradraget reguleres på samme måtte som den offentlige tjenestepensjonen. De offentlig ansatte vil da ikke få høyere pensjon dess lenger de arbeider etter 67 år pluss levealdersjustering, men de beholder den pensjonen de kunne fått om de hadde tatt den ut ved 67 år pluss levealdersjustering.

Dette medlem mener det selvsagt ikke er noen sammenheng mellom dem som må slutte tidlig i arbeidslivet, og dem som arbeider lenger. Det ene gir en ekstra kostnad for økonomien og det andre gir en ekstra positiv effekt for økonomien. Det er dette som er hele begrunnelsen for pensjonsreformen, at den skal stimulere til at flere arbeider lenger. Dessverre argumenterer medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Høyre med det motsatte. De som arbeider lenge, skal straffes økonomisk for dette. Det er naturligvis uklokt og dyrt, fordi det fører til lavere skatteinntekter og lavere verdiskaping og er også negativt for pensjonskassenes økonomi. Resultatet er at det vil føre til at færre arbeider lenger, og med de nevnte virkninger for samfunnsøkonomien.