3. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Fredric Holen Bjørdal, Lise Christoffersen og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Kjartan Berland, Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet, Ingebjørg Amanda Godskesen og Håvard Jensen, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Sveinung Rotevatn, og fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Bergstø, viser til Prop. 5 L (2016–2017) Endringer i arbeidsmiljøloven (gjennomføring av håndhevingsdirektivet mv.) og forslag til endringer i arbeidsmiljøloven i forbindelse med gjennomføringen av håndhevingsdirektivet (direktiv 2014/67/EU), om håndhevingen av utsendingsdirektivet (direktiv 96/71/EF).

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at det norske arbeidslivet i dag er preget av seriøsitet og trygghet. Flertallet merker seg at regjeringen møter kriminalitet i arbeidslivet med målrettede tiltak. Flertallet støtter regjeringens strategi, som ble utarbeidet i samarbeid med partene i arbeidslivet, mot kriminalitet i arbeidslivet.

Flertallet viser til at på mange områder har de fire friheter i det europeiske samarbeidet tjent Norges økonomiske interesser i gode tider hvor vi har hatt stor etterspørsel etter arbeidskraft til å utføre jobber her. Flertallet viser også til at dette har medført enkelte utfordringer. Flertallet viser til NOU 2012:2 Utenfor og innenfor, som viser til Norges avtaler med EU. Flertallet har merket seg at håndhevingsdirektivet gir Arbeidstilsynet bedre muligheter til å følge opp økonomiske sanksjoner utenfor landets grenser i tillegg til å føre sterkere tilsyn med bedrifter når det gjelder allmenngjøringsforskriften.

Flertallet viser til at regjeringen arbeider med å utrede om det bør innføres en registreringsplikt for utenlandske tjenesteytere. Flertallet merker seg at arbeidet blir omtalt i regjeringen Solbergs strategi mot arbeidslivskriminalitet, og har i tillegg merket seg at det ble etterspurt et register på høringen i Stortinget. Flertallet mener at man bør avvente til utredningen fra departementet er ferdigstilt før man tar stilling til om en registreringsplikt bør innføres.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i de siste årene har blitt avdekket flere og alvorlige eksempler på sosial dumping og arbeidslivskriminalitet i det norske arbeidslivet. Noen av sakene har blitt avslørt av offentlige kontrollmyndigheter, mens andre er avdekket av tillitsvalgte eller media. Disse medlemmer mener dette viser at det trengs kraftigere tiltak for å forhindre at useriøsitet, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet skal bre om seg i det norske arbeidslivet. Disse medlemmer viser til at Riksrevisjonen i Dokument 3:15 (2015–2016) kritiserer regjeringen for svak og lite avskrekkende innsats mot arbeidsmiljøkriminalitet. I denne situasjonen er det bekymringsfullt at regjeringen har innført generell adgang til midlertidige ansettelser, noe som Arbeidstilsynet m.fl. mener gjør arbeidet mot sosial dumping vanskeligere. Disse medlemmer er også kritiske til at regjeringen har fjernet muligheten for kollektiv søksmålsrett.

Regjeringens arbeidslivspolitikk innebærer at mange arbeidstakere får en løsere tilknytning til yrkeslivet, og dermed åpner man for at useriøse arbeidsgivere får mer spillerom. Disse medlemmer mener dette bidrar til mer sosial dumping og mer arbeidslivskriminalitet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener Norge må benytte sitt fulle handlingsrom innenfor EØS-avtalen til å motvirke useriøsitet og sosial dumping, og mener håndhevingsdirektivet vil være et bidrag for dette. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til tilbakemeldinger til regjeringens høring og komiteens høring i saken.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at direktivet åpner for at det kan innføres en plikt for utenlandske tjenesteytere til å gi melding til myndighetene i vertslandet senest når tjenesteytelsen starter (registreringsplikt).

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at direktivet tillater at det finnes en plikt for utenlandske tjenesteytere til å gi melding til myndighetene i vertslandet senest når tjenesteytelsen starter (registreringsplikt).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det kan stilles krav om at meldingen skal inneholde opplysninger om både tjenesteyteren, tjenesteytelsen og de utsendte arbeidstakerne. Det har fra LO i høringsrunden og fra Yrkestrafikkforbundet i Stortingets høring blitt etterspurt et slikt register, noe disse medlemmer stiller seg bak. Flere EØS-land har allerede innført lignende registreringsordninger for utenlandske tjenesteytere. I rapporten «Nordiske arbeidstilsyn med utenlandsk arbeidskraft i bygg og transport» fra 2016, utgitt med støtte fra Nordisk ministerråd, omtales det danske registeret som et viktig og effektivt verktøy for det danske arbeidstilsynet. I rapporten poengteres det at vi mangler noe tilsvarende i Norge.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre en registreringsplikt for utenlandske tjenesteytere i Norge.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at når tjenester ytes på tvers av grenser i EU og EØS, er såkalt utsending av arbeidsfolk (posting of workers) en av måtene det kan skje på. Utsending betyr at et selskap har tilhold i ett land og oppdrag i et annet land og tar med seg sine egne ansatte til å gjøre jobben.

Disse medlemmer viser videre til at utsendingsdirektivet (96/71/EF) gjelder ansatte i et selskap som utfører oppdrag i et annet EU- eller EØS-land. Direktivet har hatt som hovedregel at ethvert land kan vedta regler som sikrer at arbeidere som er utstasjonert fra andre land, skal kunne ha lønns- og arbeidsvilkår som svarer til standardene i det landet der de er utstasjonert.

Disse medlemmer merker seg at utsendingsdirektivet i 1996 ble innført med den tydelige hensikt å sikre utstasjonerte arbeidstakere et forsvarlig lønnsnivå. Det var slik direktivet ble begrunnet av EU-kommisjonen, og det er slik direktivet ble oppfattet av EUs lovgivere i Ministerrådet og EU-parlamentet.

I de nordiske land la en derfor til grunn at utstasjonerte arbeidsinnvandrere hadde krav på lønn etter den tariffavtalen som gjelder på arbeidsplassen.

Disse medlemmer viser til at EU-domstolen gjennom en serie dommer i 2007–2008 (Laval-, Viking Line-, Rüffert- og Luxemburg-dommene) har snudd opp ned på hvordan dette direktivet skal forstås. Disse medlemmer viser videre til at disse, hver på sin måte, forrykket maktforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen var på defensiven i de fleste land i Europa.

Viking Line- og Laval-dommen satte forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler som finsk og svensk lov ga full adgang til. Rüffert-dommen fastslo at den tyske delstaten Niedersachsen ikke kunne kreve at utstasjonerte polske arbeidere skulle betales tysk tarifflønn ved et offentlig byggeoppdrag, mens dommen over Luxemburg sa nei til en serie med vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere.

Disse medlemmer forstår det med bakgrunn i dette slik at utstasjonerte arbeidsinnvandrere ikke kan sikres lønn som går utover det som domstolen kaller direktivets «harde kjerne». Denne kjernen definerer et lønnsnivå som kan ligge langt under gjeldende tariff.

Disse medlemmer viser til at dommene kom som et sjokk på fagbevegelsen i mange land. Dette fordi det i utsendingsdirektivet fastslås at:

«Fellesskapsretten er ikke til hinder for at medlemsstatene anvender sin lovgivning eller tariffavtaler inngått mellom partene i arbeidslivet på personer som er ansatt, også midlertidig, på deres territorium, selv om arbeidsgiveren er etablert i en annen medlemsstat.» (Betraktning nr. 12)

Før EU-domstolens Laval-dom fra desember 2007 ble dette forstått slik at statene gjennom lov eller tariffavtale kan tilby utstasjonerte arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som EU-retten ikke kan sette til side. Disse medlemmer merker seg at de fire dommene setter en kraftig begrensning på medlemsstatenes rett til å ha en arbeidslivs- og sosiallovgivning som går utover det minstenivået som EF-domstolen er villig til å godta.

Disse medlemmer viser til at det ikke finnes politiske vedtak, verken i Ministerrådet eller i EU-parlamentet, om at EU har rett til å blande seg inn i nasjonal streikerett og annen arbeidsrett. Det finnes heller ingen ting i EU-traktaten som fastslår noe slikt. Tvert imot sies det uttrykkelig i EU-traktaten kompetansen til de lovgivende organene

«gjelder ikke for lønnsspørsmål, retten til å organisere seg, streikeretten eller retten til lockout». (Art. 137.5)

Disse medlemmer ser at den nye tolkningen av utsendingsdirektivet, for Norges del, ble det tydeligste eksemplet på hvordan EU-domstolen fra en dag til den neste kunne skyve til side norske tariffavtaler og norsk lovgivning for arbeidslivet.

Disse medlemmer viser til at EU-parlamentet reagerte allerede i oktober 2008 (28. oktober 2008) kraftig mot de fire dommene nevnt ovenfor, og at det med et overraskende stort flertall ble vedtatt at markedsfrihetene ikke skal være overordnet grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt.

Disse medlemmer viser videre til at 474 stemte for vedtaket, 106 stemte mot og 93 avsto fra å stemme. De fleste fra det store høyrepartiet EPP, Det europeiske folkepartiet, stemte for vedtaket. Mange av dem som avsto, syntes ikke vedtaket var radikalt nok.

Disse medlemmer forstår det slik at vedtaket slår fast at utsendingsdirektivet må tolkes som et minimumsdirektiv, slik at medlemsland har rett til å stille strengere krav til lønns- og arbeidsvilkår for utstasjonerte arbeidstakere enn det som følger av minstereglene i direktivet.

Disse medlemmer merker seg at EU-parlamentet ville ha en sosial protokoll knyttet til EU-traktaten som kunne sikre at konfliktretten ikke underordnes den frie flyten av arbeidskraft. EUs lovgivning måtte heller ikke være i strid med ILO-konvensjoner, spesielt ikke ILO-konvensjon 94, som sier at medlemsland kan kreve at ved offentlige oppdrag gjelder de lønningene som «er vanlig på stedet».

De fire dommene, ofte kalt Laval-kvartetten, splittet EU. Splittelsen gikk mellom land med arbeidsinnvandring og land med utvandring – og skapte helt uholdbare forhold på mange arbeidsmarkeder.

Disse medlemmer viser til EU-kommisjonen som for tre år siden presenterte et forslag til «håndhevingsdirektiv» for å roe ned situasjonen. Disse medlemmer forstår det slik at dette direktivet en gang for alle skulle avklare hvordan utsendingsdirektivet var å forstå. Men med alle sine uavklarte forhold gjorde direktivet situasjonen bare enda verre sett fra arbeidstakernes synspunkt.

Disse medlemmer viser til at dette er bakgrunnen for at EU-kommisjonen våren 2016 la frem et forslag om å endre utsendingsdirektivet, og at de viktigste endringene som foreslås, er:

  • Utsendingsdirektivet gir i dag bare adgang til å kreve det som svarer til en «minstelønn», enten den er fastlagt gjennom lovvedtak eller gjennom tariffavtale. I stedet for «minstelønn» foreslås det at det nå skal stå «lønn og annen godtgjørelse», som kan omfatte ulempelønn, bonuser og andre tillegg. Det er uklart hva dette i praksis skal bety, siden det samtidig tas ut en setning om at lønnsbegrepet skal defineres av vertsstaten (Norge) i samsvar med nasjonal (norsk) lov eller praksis.

  • Allmenngjorte tariffavtaler kan gjelde for utstasjonerte i alle bransjer. Medlemsstatene kan bestemme at lønns- og arbeidsvilkår som kreves av en hovedleverandør, også skal gjelde underleverandørene – slik det alt er i Norge.

  • Arbeidstakere i utenlandske bemanningsselskap skal ha samme vilkår som ansatte i innenlandske bemanningsselskap.

Disse medlemmer merker seg at ETUC (Euro-LO) i utgangspunktet er positiv til direktivet, mens arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEurope hevder at direktivet vil «åpne en Pandoras eske av problem og uenigheter».

Disse medlemmer merker seg videre at ti land fra Øst-Europa har protestert mot direktivet, og at de hevder at næringslivet deres mister en «viktig og rettferdig konkurransefordel» hvis de må betale utstasjonerte arbeidstakere mer enn minstelønnen i det landet der de jobber.

Disse medlemmer viser til at forslaget til direktiv skal til votering både i EU-parlamentet og i EU-rådet for å bli vedtatt. I parlamentet er det nok med alminnelig flertall av fremmøtte. I EU-rådet kreves det kvalifisert flertall. Da er det nødvendig at minst 55 pst. av EU-regjeringene støtter forordningen, og at de til sammen har minst 65 pst. av folketallet i EU. Så lenge britene er med i EU, betyr det at 13 regjeringer kan blokkere vedtak hvis de til sammen har minst 35 pst. av folketallet i EU.

Elleve land i Øst-Europa er medlem i EU. De har til sammen et folketall i underkant av 21 pst. av folketallet i EU. Det betyr at de ikke kan hindre at forslaget til forordning blir vedtatt hvis ikke også andre EU-land støtter forslaget, for eksempel kriserammede land som Italia, Spania, Portugal og Hellas. (Kilder: «EU & arbetsrätt» 3/2015, 4/2015 og 1/2016)

Disse medlemmer merker seg at EU-kommisjonen foreløpig ikke har forsert behandlingen av det nye utsendingsdirektivet, men i stedet presser på for å få på plass en ny versjon av håndhevingsdirektivet.

Disse medlemmer viser til at tre omfattende handlingsplaner mot sosial dumping ble vedtatt av Stortinget i henholdsvis 2006, 2008 og 2013, og at sosial dumping fortsetter å spre seg.

Disse medlemmer viser videre til at det i tillegg utvikler seg nye, hensynsløse former for kriminalitet i arbeidslivet (jf. rapport om arbeidsmarkedskriminalitet i Norge, Økokrim 2014).

Disse medlemmer merker seg at de mange kontrolletatene med ansvar for hver sin flik av arbeidslivet lenge har ropt varsko.

Ifølge nevnte rapport melder Gro Ellingsen fra Arbeidstilsynet at

«(….) våre tilsyn kommer i kontakt med mafiavirksomhet, hvitvasking av penger, narkotika, vold, menneskehandel, prostitusjon, smugling (…) .»

Videre går det frem at effektiv kontroll er vanskelig når:

«Det opereres ofte med fiktive adresser (…) men minst like utfordrende er at de beveger seg ut og inn av landet i løpet av svært kort tid. I løpet av den tiden det tar å saksbehandle våre saker etter gjeldende saksbehandlingsregler i forvaltningsloven og arbeidsmiljøloven, kan både arbeidsgiver og arbeidstaker være forsvunnet fra landet.»

Økokrim på sin side fastslår i rapporten at:

«(….) firmaer som driver med ulovligheter, er i flere etaters søkelys, blant annet på grunn av ulovlig arbeid, bruk av ulovlig arbeidskraft, svart arbeid, doble kontrakter, NAV-svindel, mathygiene, kjøp av smuglervarer, brannsikkerhet, boforhold osv».

Straffereaksjonene er, ifølge Økokrim, for svake til å virke:

«Fortjenesten er gjerne så stor og oppdagelsesrisikoen oppleves som så liten at den ulovlige virksomheten fortsetter selv om man er ilagt en straffereaksjon.»

Disse medlemmer viser til at debatten om sosial dumping og kriminalitet i arbeidslivet som regel omgår det mest opplagte: Denne utviklingen er et resultat av EØS-avtalen med fri bevegelse av arbeidskraft. Disse medlemmer viser videre til at det er EØS som slipper løs konkurranse i stadig større deler av arbeidslivet – for bedriftene og arbeidsgiverne en konkurranse om arbeidsoppdrag, for arbeidstakere en konkurranse om jobbene. Disse medlemmer merker seg som konsekvens: press på lønns- og arbeidsvilkårene i Norge som følge av stor pågang fra dyktige folk som er villige til å jobbe for lavere lønn enn det som er tariffestet.

Disse medlemmer viser til at regelverket til EØS er identisk med regelverket på EUs indre marked, og at EU i dag sliter med en utvikling der store deler av arbeidslivet er sosiale katastrofeområder, og der fagbevegelsen undergraves både av en massearbeidsløshet som har vart i 20–30 år, og av at standarder og faglige rettigheter svekkes.

Disse medlemmer viser til at omfanget av sosial dumping og organisert kriminalitet i arbeidslivet derfor er langt mer omfattende i de fleste EU-land enn i Norge. Likevel er EØS, slik disse medlemmer ser det, langt på vei ei hellig ku for mange i debatten om sosial dumping og kriminalitet i arbeidslivet.

Disse medlemmer viser til at direktivteksten på mange punkter er så uklar at det vil være tvil om hva direktivet betyr i praksis. Godkjennes direktivet, er det overvåkingsorganet ESA, EU-kommisjonen og domstolene (EFTA og EU) som avgjør hvordan utsendingsdirektivet skal håndheves i Norge.

Disse medlemmer merker seg at direktivet stiller opp en ikke uttømmende liste over tiltak mot sosial dumping som kan tillates, og at de enkelte land kan ta i bruk tiltak som ikke står på listen i direktivet, men bare hvis de er «legitime, nødvendige og proporsjonale». Videre merker disse medlemmer seg at alle nye tiltak skal meldes inn til EU-kommisjonen – men at det står uttrykkelig at en slik innmelding ikke innebærer noen forhåndsgodkjenning.

Disse medlemmer mener at dette for Norges del vil bety at det er opp til EFTA-domstolen å avgjøre om norske tiltak mot sosial dumping virkelig er «legitime, nødvendige og proporsjonale».

Disse medlemmer viser til at det at tiltakene må være «proporsjonale», åpner for skjønn. Det betyr, slik disse medlemmer forstår det, at et tiltak må være egnet til å nå målet det retter seg mot (å redusere sosial dumping), samtidig som dette målet ikke kan nås med tiltak som er mindre inngripende mot andre forhold som godkjennes i EU-retten (som for eksempel styringsretten til arbeidsgiverne og de ulike markedsfrihetene).

Disse medlemmer viser til at direktivet svekker det norske regelverket omkring bruken av solidaransvar innen en kontraktkjede: en hovedarbeidsgiver som står ansvarlig for lønns- og arbeidsforhold hos en underentreprenør, men bare for det øverste leddet i kontraktskjeden. Det åpner for at billigløsninger som rammer arbeidstakerne, skyves nedover i kjeden og dermed ut av kontroll. Disse medlemmer viser videre til den norske ordningen, som derimot gjør hovedarbeidsgiveren ansvarlig for hele kjeden av underentreprenører.

Disse medlemmer merker seg at en annen begrensning er at ordningen med solidaransvar bare skal gjelde for bygg- og anleggsbransjen. Det har vært et faglig krav – både her i landet og i Euro-LO– at solidaransvar må kunne innføres i alle bransjer der det finnes nødvendig og effektivt.

Disse medlemmer peker på at innenfor det handlingsrom som utsendingsdirektivet og håndhevingsdirektivet setter, må Norge innrette sin nasjonale politikk slik at vi på best mulig måte får mer ordnede forhold i norsk arbeidsliv. Disse medlemmer peker videre på Riksrevisjonens tre undersøkelser om forholdene i arbeidslivet. Gjennom disse rapportene har de betenkelige sidene ved fri bevegelse av arbeidskraft mellom EØS-land (EØS-styrt arbeidsinnvandring) kommet sterkere frem. Disse medlemmer viser til Riksrevisjonens rapporter, Dokument 3:15 (2015–2016) om arbeidsmiljøkriminalitet, Dokument 3:14 (2015–2016) om arbeid mot sosial dumping ved offentlige anskaffelser og Dokument 3:11 (2015–2016) om beskatning av utenlandske arbeidstakere og næringsdrivende på midlertidig opphold i Norge, jf. Innst. 105 S (2016–1207), Innst. 104 S (2015–2016) og Innst. 45 S (2016–2017).

Disse medlemmer fastslår at man må se på sammenhengen mellom de nevnte rapporter og foreslåtte endringer av arbeidsmiljøloven (Prop. 5 L (2016–2017), og i tillegg om håndhevingsdirektivet fremmer eller motvirker tiltak som Riksrevisjonen ber om at blir gjennomført i sine tre rapporter.

Disse medlemmer viser til at Arbeids- og sosialdepartementet mener at lovendringen fremmer bekjempelsen av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, jf. Prop. 5 L (2016–2017), s. 5–6:

«Direktivets intensjon er (…) å ha effektive kontrolltiltak og mekanismer som hindrer at utsendte arbeidstakere utsettes for sosial dumping og arbeidslivskriminalitet (…) For å oppnå dette, fokuserer håndhevingsdirektivet blant annet på krav om bedre informasjon om gjeldende regelverk og styrket myndighetssamarbeid over landegrensene.»

Regjeringen slutter seg til dette, jf. Prop. 5 L (2016–2017) s. 6:

«Dette er faktorer som langt på vei samsvarer med flere av tiltakene i regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet.»

Disse medlemmer fastslår derfor at departementets strategi for å bekjempe arbeidslivskriminalitet for det første bygger på bedret informasjonstilgang og for det annet på samarbeid mellom EØS-land. Departementet legger til grunn at dette vil være effektive virkemidler. Disse medlemmer viser videre til at departementet fremhever skjerpede dokumentasjonskrav som effektivt botemiddel i tillegg til bedret informasjonstilgang og EØS-samarbeid, sitat fra Høring om gjennomføring av håndhevingsdirektivet i norsk rett, Arbeids- og sosialdepartementet 13. januar 2016 s. 7, (heretter: høringsnotatet):

«Videre foreslår departementet at utenlandske tjenesteytere skal ha visse dokumenter tilgjengelig på arbeidsplassen i Norge, og at denne dokumentasjonen skal foreligge på norsk, dansk, svensk eller engelsk.»

Det heter videre i høringsnotatet s. 25:

«Dersom det er hensiktsmessig eller relevant skal dokumentasjonen omfatte slike tilleggsopplysninger som er nevnt i artikkel 4 i Direktiv 91/533/EØF [«arbejdsgiverens pligt til at underrette arbejdstageren om vilkårene for arbejdskontrakten eller ansættelsesforholdet»]. Videre kan det kreves lønnsslipper, timelister som angir den daglige arbeidstidens start- og sluttidspunkt og varighet, og bevis for utbetalt lønn, eller kopier av tilsvarende dokumenter. Hvis vertslandet stiller krav om slik dokumentasjon skal den i utsendingsperioden finnes på et tilgjengelig og klart definert sted på tjenesteyterens område, som for eksempel på arbeidsplassen eller på byggeplassen.»

Disse medlemmer anser imidlertid disse tiltak som utilstrekkelige, jf. at Riksrevisjonen i Dokument 3:11 (2015–2016) s. 44, med henvisning til Prop. 1 S (2013–2014) og Prop. 1 S (2014–2015) for Finansdepartementet, fremholder at det:

«Ifølge tildelingsbrevet for 2015 (…) er (…) viktig at skatteetaten bruker virkemidlene slik at opplevd oppdagelsesrisiko øker og skattytere og avgiftspliktige i større grad etterlever skatte- og avgiftsreglene.»

Riksrevisjonen sikter videre i Dokument 3:15 (2015–2016) s. 8, til at

«Arbeidstilsynet bruker i liten grad reaksjoner som virker avskrekkende: Arbeidsmiljøkriminalitet er et alvorlig samfunnsproblem, og reaksjonene og konsekvensene for lovbrytere må avspeile dette. Det er viktig at reaksjonene for brudd på arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven reflekterer hvor alvorlig brudd på dette regelverket er, og at reaksjonene virker avskrekkende… Varsel om pålegg og utstedelse av pålegg er de reaksjonsmidlene som Arbeidstilsynet brukte flest ganger. De strengere reaksjonsmidlene tvangsmulkt, stans, overtredelsesgebyr og anmeldelse er lite brukt… Etter Riksrevisjonens vurdering er det mulig å øke bruken av reaksjoner som vil virke mer avskrekkende mot arbeidsmiljøkriminalitet.»

Riksrevisjonens syn tilsier at innføringen av håndhevelsesdirektivets regler i norsk rett må – om det skal vedtas – resultere i at sanksjonsmidler som tvangsmulkt, stans, overtredelsesgebyr og anmeldelse faktisk vil bli tatt oftere i bruk. Som vist i fortsettelsen, kan disse medlemmer ikke se at dette er tilfelle.

Disse medlemmer viser til at utgangspunktet er gjeldende rett. Disse medlemmer må, i tråd med Dokument 3:15 (2015–2016) s. 9, fastslå at situasjonen i dag er at mange

«av virksomhetene som får vedtak om stans som pressmiddel, viser liten vilje eller evne til å rette seg etter pålegg. Gjennomgangen av de utvalgte sakene viser at Arbeidstilsynet ikke følger opp slike virksomheter mer enn de virksomhetene som har gitt tilbakemelding om at de har rettet opp. I en spørreundersøkelse til Arbeidstilsynet svarer ca. tre firedeler av inspektørene at tilsynet har middels eller små muligheter til å oppdage at virksomheter ikke overholder vedtak om stans. Lite oppfølging av vedtak om stans fører til at det er lite sannsynlig at det vil bli oppdaget om en virksomhet ikke etterlever vedtaket. Riksrevisjonen vil peke på at lite oppfølging kan føre til at stans som pressmiddel får lite avskrekkende effekt, og svekke respekten for Arbeidstilsynet som tilsynsmyndighet.»

Disse medlemmer viser til at Riksrevisjonen og kontroll- og konstitusjonskomiteens innstillinger krever at strengere virkemidler tas i bruk. Dette er tilrådd dels av en enstemmig komité og dels av et stort flertall i komiteen. Disse medlemmer viser til Innst. 105 S (2016–2017) s. 7:

«Komiteen merker seg at Riksrevisjonens undersøkelse dokumenterer at Arbeidstilsynet har for enkle tilsyn, lite bruk av avskrekkende reaksjoner og at politiets etterforskning tar for lang tid. Komiteen mener at dette er alvorlig.»

Videre i Innst. 104 S (2016–2017) s. 8 viser komiteen til at

«(…) Arbeidstilsynet bruker milde reaksjonsformer mot virksomheter som ikke følger regelverket angående sosial dumping ved offentlige anskaffelser. [Komiteens] Flertallet er enige i at en ikke skal bruke strengere reaksjonsformer enn det situasjonen tilsier. Imidlertid er sosial dumping i offentlige anskaffelser i mange tilfeller knyttet til store nasjonale eller internasjonale selskaper som bruker underleverandører hvor det er tvilsomme arbeidskontrakter, for å få et økonomisk konkurransefortrinn overfor bedrifter som er seriøse. I slike tilfeller er det ikke minst nødvendig at regelverket er meget klart med tilhørende strenge reaksjonsformer fra Arbeidstilsynet. Bare på en slik måte vil store økonomiske selskaper som har enorme juridiske ressurser til å omgå regelverket, bli tvunget til å endre sin praksis, slik at vi får rettferdig konkurranse basert på norsk lov.»

Regjeringens satsing på bedret informasjonstilgang er ikke et slikt strengere virkemiddel slik som tvangsmulkt, stans, overtredelsesgebyr og anmeldelse. Pålegg om dokumentasjon på arbeidsplassen tilhører heller ikke de strengere virkemidler. Videre har det vist seg at det er for lett å slippe unna med enten manglende eller ugyldig HMS-kort (tidligere ID-kort).

Disse medlemmer viser til at Arbeidstilsynet derfor har avslørt misbruk av HMS-kort. Norske myndigheter har videre hatt liten kontroll med tildelingen av D-nummer til EØS-borgere. Skattedirektør Hans Christian Holte uttalte 9. februar 2016 i nrk.no-artikkelen «Skattedirektøren: ID-sjekk av utlendinger er for dårlig» blant annet følgende om oversikten over tildelingen av D-nummer:

«Bølgen av arbeidsinnvandrere gjør at det haster med å få kontroll over disse utenlandske identitetene.»

Disse medlemmer viser videre til sammendraget av Dokument 3:11 (2016–2017) i kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling, Innst. 45 S (2016–2017) s. 3:

«Det er en risiko for at utenlandske arbeidstakere og næringsdrivende på midlertidig opphold får tildelt D-nummer og fødselsnummer på feil grunnlag. Skatteetaten har innført ID-kontroll med frammøte for utlendinger som skal arbeide i Norge. Mange av dem som skattlegges ved Sentralskattekontoret for utenlandssaker (SFU), møter imidlertid ikke til ID-kontroll. Per juni 2015 hadde 41,3 prosent av SFU-skattyterne som arbeider på land, ikke møtt til ID-kontroll»

Til tross for denne klare oppfatningen om de faktiske forhold, fant komiteens flertall (alle partier unntatt Senterpartiet) ikke å kunne enes om at løsningen var å kreve fysisk fremmøte. Flertallet samlet seg på s. 7 i innstillingen om en løs uttalelse om

«at det er et arbeid som bør gis prioritet, og at Finansdepartementet bør påskynde det tverretatlige og tverrdepartementale arbeidet som pågår for å forbedre identitetsforvaltningen i Norge.»

En slik uforpliktende henstilling har til nå vist seg å være uten virkning. Disse medlemmer slutter seg derfor til hva et mindretall (bestående av Senterpartiet) i kontroll- og konstitusjonskomiteen fremholdt under behandlingen av rapporten fra Riksrevisjonen, Innst. 45 S (2016–2017) s. 8:

«Dette medlem slutter seg til Riksrevisjonens fire anbefalinger, samtidig som statsråden snarest må påse at den innførte ID-kontroll med frammøte for utlendinger som skal arbeide i Norge, realiseres. Etter dette medlems vurdering kan det ikke tildeles D-nummer uten slikt frammøte. Dette er en viktig del av grunnmuren i et seriøst arbeidsliv.»

Disse medlemmer trekker ut fra denne beskrivelse den slutning at håndhevingsdirektivet – så langt – ikke bidrar til å fremme bruken av de strengere sanksjonsmidler. Det som gjenstår, er å vurdere om samarbeid mellom EØS-statene fremmer bruken av de strengere midler slik som mulkt og overtredelsesgebyr.

For disse medlemmer vil det være viktig å vurdere om styrket myndighetssamarbeid over landegrensene vil kunne medføre strengere reaksjonsmidler, jf. Dokument 3:15 (2015–2016) s. 64.

Regjeringen mener at dersom håndhevingsdirektivet inkorporeres i arbeidsmiljøloven vil (jf. Prop. 5 L (2016–2017) s. 17)

«Arbeidstilsynets arbeid kunne effektiviseres gjennom styrket tilgang til informasjon, håndheving og mulighet til å kreve inn tvangsmulkt og overtredelsesgebyr på tvers av landegrensene.»

For disse medlemmer er det et springende punkt hvilket land det siktes til med departementets formulering, sitat fra proposisjonens s. 11:

«den EØS-stat som gjennomfører innkrevingen»

Gir dette Norge rett til å innkreve penger eksempelvis i Latvia og for Latvia i Norge (som vel vil være uhyre sjeldent), eller er det Latvia i Latvia og Norge i Norge (det vil si slik som nå)? Etter disse medlemmers vurdering betyr dette i henhold til direktivets danske tekst, artikkel 19 (Omkostninger):

«1. De beløb, som er inddrevet i forbindelse med de sanktioner og/eller bøder, der er omhandlet i dette kapital, tilfalder den bistandssøgte myndighed.»

Det er ikke tvilsomt at dette betyr at vertslandet (Norge) må samspille med et annet land – etableringslandet (her for eksempel Latvia) – ved en eventuell tvangsforretning. Arbeids- og sosialdepartementets ordvalg i høringsnotatet s. 7 viser også at dette er meningen:

«Et sentralt sett av regler i direktivet gjelder statenes forpliktelse til å yte hverandre gjensidig bistand med å underrette om, og eventuelt kreve inn administrative økonomiske sanksjoner. Det gjelder typisk situasjoner der vertsstatens myndigheter har ilagt en økonomisk sanksjon, men ikke fått innkrevd denne før tjenesteytelsen er avsluttet og virksomheten har returnert til etableringsstaten. I slike tilfeller kan vertsstaten be etableringsstaten om bistand til å underrette virksomheten om sanksjonen, og om nødvendig kreve inn det økonomiske kravet.»

Her sies det i klartekst at vertsstaten (for eksempel Norge) kan be etableringsstaten (for eksempel Latvia) om bistand til å underrette virksomheten (for eksempel selskapet) om sanksjonen, men også be etableringsstaten om å forestå innkrevingen. Det er klart at det ikke kun dreier seg om en valgfri adgang, men om en rettslig plikt, jf. Prop. 5 L (2016–2017) s. 8:

«Håndhevingsdirektivet kapittel VI har forholdsvis detaljerte regler om at EØS-statene skal bistå hverandre med å underrette om og kreve inn administrative økonomiske sanksjoner og bøter (heretter økonomiske sanksjoner) som følge av brudd på nasjonale regler som gjennomfører utsendingsdirektivet og håndhevingsdirektivet.»

Disse medlemmer peker på at dersom Stortinget slutter seg til innføringen av direktivet, betyr det at Norge samtidig har valgt bort muligheten til å forfølge kravet på vanlig måte via stevning og domstolsprøving i etableringslandet, for eksempel Latvia. Selv om Statens innkrevingssentral (heretter forkortet SI) ikke har en slik hjemmel i dag, er det opp til norske myndigheter å bestemme det, i motsetning til situasjonen hvis direktivet vedtas innført gjennom den foreslåtte lovendring, jf. høringsnotatet s. 57:

«SI har ingen myndighet til å gjennomføre tvungen innkreving, herunder avholde utleggsforretning utenfor Norge. Håndhevingsdirektivet kapittel VI kan derfor bidra til en mer effektiv innkreving av tvangsmulkt og overtredelsesgebyrer som er ilagt tjenesteytere etablert i andre EØS-land.

Departementet foreslår at SI skal ha myndighet til å anmode ansvarlige myndigheter i andre EØS-land om å kreve inn alle pengekrav som følger av vedtak om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr som er rettet mot utenlandske virksomheter som har utført tjenester i Norge, og som gjelder brudd på regler som følger av utsendingsdirektivet eller håndhevingsdirektivet.»

I stedet for å gi SI en slik selvstendig hjemmel til tvangsforfølgning i etableringsstaten, velger regjeringen å innføre ordningen med utenlands bistandsplikt i forbindelse med innkreving av det økonomiske kravet. Det vil si at Norge, ved å slutte seg til håndhevingsdirektivet, taper rett til slik selvstendig domstolsforfølgelse i utlandet.

Disse medlemmer mener ut fra dette at det som etter lovendringen har grenseoverskridende virkning, er kun det norske vedtaket om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr. Norge må derfor avstå, dersom direktivet er implementert, å bringe saken inn for latviske domstoler eller andre vedtaksføre organer for så å få dom eller vedtak for mulkten eller gebyret i Latvia før tvangsinndrivelse kan skje. Norske vedtak vil således få tvangskraft i hele EØS-området. Imidlertid kan norsk namsmann eller Statens innkrevingssentral (SI) ikke selv forestå tvangsforretningen. I Latvia må SI søke bistand hos latvisk tvangsmyndighet. Dette betyr da at gebyret eller mulkten – når den er inndrevet – tilfaller Latvia og ikke Norge.

Disse medlemmer vil påpeke at følgen av en slik ordning er at Norge blir uten økonomisk insentiv til å ilegge utenlandsk virksomhet mulkt eller gebyr, med mindre firmaet er til stede i Norge. Virkningen av å ta inn håndhevingsdirektivet i norsk rett, er således at de sterkere reaksjonsmidler som Riksrevisjonen ber om at blir benyttet (Dokument 3:15 (2015–2016) s. 8), bare blir realisert når etableringslandet (Latvia) gjennomfører tvangsinndrivingen.

Som følge av at utsending av arbeidstakere til Norge i all hovedsak gjelder firmaer i Øst-Europa som utfører arbeid eller tjenester i Norge, vil det etter disse medlemmers oppfatning bety at det system som håndhevingsdirektivet legger opp til, vil medføre at stor innsats og mye arbeid med å få til sanksjonering slik som tvangsmulkt og overtredelsesgebyr, ikke resulterer i noen inntekter i Norge. Mest trolig vil ordningen i direktivet virke demotiverende for Arbeidstilsynet og andre norske håndhevende organer med hensyn til å bruke store ressurser på å sikre dokumentasjon slik at mulktering eller bøtelegging kan skje.

Derfor må disse medlemmer konstatere at ordningen, slik den går frem av Prop. 5 L (2016–2017) s. 11:

«alle pengekrav som blir krevd inn» skal «tilfalle(r) den EØS-stat som gjennomfører innkrevingen»

vil svekke Riksrevisjonens anbefaling om å fremme bruken av de strengere reaksjonsmidlene.

Disse medlemmer mener således at håndhevingsdirektivet virker motsatt av det departementet forutsetter. Arbeids- og sosialdepartementet har etter disse medlemmers mening ikke sannsynliggjort at håndhevingsdirektivet vil (jf. høringsnotatet s. 70)

«bidra til et mer effektivt tilsynsarbeid og gjennomføring av vedtak om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt.»

Disse medlemmer må derfor konkludere med at innføringen av håndhevingsdirektivet på dette punkt er lite egnet til å få det norske reaksjonsmønster endret fra de mildere reaksjoner slik som informasjonstilgang, dokumentasjon eller samarbeid over landegrensene, og til de strenge, slik som tvangsmulkt og overtredelsesgebyr.

Disse medlemmer ber Stortinget bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen og avvise å ta inn håndhevingsdirektivet i norsk lov.

Disse medlemmer viser til proposisjonen og til sine merknader og vil stemme imot lovforslaget.