Digitalisering i offentlig sektor skal øke kvaliteten
på og effektiviteten til offentlig tjenesteyting, jf. Meld. St.
23 (2012–2013) Digital agenda for Norge og Innst. 370 S (2012–2013). Stortinget
sluttet seg til målet om et digitalt førstevalg for innbyggere og
næringsliv, jf. «På nett med innbyggerne, Regjeringens digitaliseringsprogram»
(2012) og Innst. 370 S (2012–2013). Målet om et digitalt førstevalg
innebærer at nettbaserte tjenester skal være hovedregelen for forvaltningens
kommunikasjon med innbyggere og næringsliv. Kommunesektoren er en
betydelig leverandør av offentlige tjenester. Digitalisering av
kommunale tjenester er derfor avgjørende for å nå målet om et digitalt
førstevalg.
Digitalisering i offentlig sektor følger sektorprinsippet,
med hvert departement som ansvarlig for digitalisering i sin sektor.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet er ansvarlig departement
for samordning av den offentlige ikt-politikken. Samordningsrollen
innebærer ansvar for å identifisere sektorovergripende utfordringer,
og for å initiere, koordinere og følge opp tverrgående tiltak i
forvaltningen. Det framgår av Prop. 1 S (2015–2016) Kommunal- og
moderniseringsdepartementet at departementet skal bidra til at statens
styring av kommunesektoren er samordnet, helhetlig og konsistent.
Målet med undersøkelsen har vært å kartlegge status
for, vurdere betydningen av og mulige hindringer for digitaliseringen
av kommunale tjenester med utgangspunkt i Stortingets mål om helhetlige
og fullstendige offentlige digitale tjenester. Det er undersøkt
hvordan Kommunal- og moderniseringsdepartementets virkemiddelbruk
bidrar til digitalisering av kommunale tjenester. Undersøkelsen
omfatter perioden 2011–2015.
Undersøkelsen har blant annet tatt utgangspunkt i
følgende vedtak og forutsetninger fra Stortinget:
Innst. 370 S (2012–2013),
jf. Meld. St. 23 (2012–2013) Digital agenda for Norge
Innst. S. nr. 158 (2006–2007), jf. St.meld.
nr. 17 (2006–2007) Eit informasjonssamfunn for alle
Innst. 270 S (2011–2012), jf. Meld. St.
12 (2011–2012) Stat og kommune – styring og samspel
Innst. S. nr. 321 (2008–2009), jf. St.meld.
nr. 19 (2008–2009) Ei forvaltning for demokrati og fellesskap
Budsjettinnstillingene til St.prp. nr.
1 / Prop. 1 S i perioden 2013–2016
Kommuneproposisjoner for perioden 2011–2016
(enkelte i den perioden) med tilhørende innstillinger
Rapporten ble forelagt Kommunal- og moderniseringsdepartementet
ved brev 17. september 2015. Departementet har i brev 12. oktober
2015 gitt kommentarer til rapporten. Kommentarene er i hovedsak
innarbeidet i rapporten og i Riksrevisjonens dokument.
Rapporten, riksrevisorkollegiets oversendelsesbrev
til Kommunal- og moderniseringsdepartementet 5. november 2015 og
statsrådens svar 25. november 2015 følger som vedlegg til Riksrevisjonens
dokument.
Kommunene har i liten
grad digitalisert sine tjenester.
Arbeidet med digitalisering av kommunale
tjenester har vesentlige hindringer.
Kommunal- og moderniseringsdepartementets virkemiddelbruk
er ikke godt nok tilpasset mål og hindringer på området:
En digital forvaltning skal gi et bedre tjenestetilbud
til innbyggere og næringsliv og legge til rette for mer effektiv
bruk av offentlige ressurser, jf. Meld. St. 23 (2012–2013) Digital
agenda for Norge og Innst. 370 S (2012–2013).
Norske kommuner er generelt kommet kort i digitaliseringen
av kommunale tjenester, selv om vel 70 pst. av kommunene deltar
i interkommunale ikt-samarbeid. Innbyggere og næringsliv tilbys
et digitalt førstevalg for drøyt en firedel (27 pst.) av de kommunale
tjenestene på tre sentrale tjenesteområder. 14 pst. av kommunene
har ikke et digitalt førstevalg for noen av de 19 undersøkte tjenestene.
Det er store forskjeller i digitaliseringen
av kommunale tjenester på de undersøkte områdene. Av de tre tjenesteområdene
(oppvekst og utdanning, helse og velferd og plan, bygg og geodata)
har kommunene generelt kommet lengst i digitaliseringen av oppvekst
og utdanning og kortest innen helse og velferd. I 2014 var det mindre
enn en femdel av kommunene som lanserte nye kommunale digitale tjenester
innen helse og velferd. Totalt rapporterte halvparten av kommunene
at de lanserte nye digitale tjenester i 2014.
Det er færre små kommuner enn store som har startet
digitaliseringen av kommunale tjenester. Mens alle de store kommunene
har elektronisk søknad for én eller flere kommunale tjenester, har
23 pst. av de små kommunene (29 av 128 kommuner) ingen digitale
kommunale tjenester på de undersøkte områdene. Det var også langt færre
av de små kommunene som lanserte nye digitale tjenester i 2014.
For de fleste undersøkte tjenestene er det under halvparten
av kommunene som overfører mottatt informasjon elektronisk til ulike
interne fagsystemer. For de fleste digitale tjenestene har under ti
prosent av kommunene mulighet for å sende elektronisk svar etter
endt saksbehandling. Dette viser at den digitale modenheten i de
kommunale tjenestene gjennomgående er lav.
Automatisk informasjonsoverføring til kommunenes
fagsystemer vil ofte redusere både saksbehandlingstiden og det manuelle
arbeidet med registrering av innkommet informasjon. Det kan også
bidra til bedre datakvalitet. Mulighet for elektronisk svar kan
redusere saksbehandlingstid og ressursbruk ytterligere. Dersom digitale løsninger
mangler, vil det redusere mulighetene for gjenbruk av data på tvers
av saksområder og fagsystemer, og medføre at innbyggere og næringsliv
må oppgi samme informasjon på nytt for hver av de kommunale tjenestene.
Riksrevisjonen mener at dette viser at kommunene
ikke tilbyr helhetlige og fullstendige offentlige digitale tjenester
til innbyggere og næringsliv i tråd med Stortingets mål. Etter Riksrevisjonens
vurdering er dette kritikkverdig.
Ved behandlingen av Meld. St. 12 (2011–2012) Stat
og kommune – styring og samspel, pekte kommunal- og forvaltningskomiteen
på at kommunesektoren har et selvstendig ansvar overfor sine innbyggere
for å løse grunnleggende oppgaver, yte tjenester, drive samfunnsutvikling, utøve
myndighet og være en lokalpolitisk institusjon.
Mange kommuner oppgir at de ikke har tilstrekkelig
kompetanse til å digitalisere sine kommunale tjenester selv. Det
gjelder både kompetanse om hvordan ikt kan brukes strategisk til
å bedre tjenesteproduksjonen og teknisk ikt-kompetanse. 73 pst.
av kommunene deltar riktignok i et interkommunalt samarbeid, men
det er ifølge både Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) og
Kommunal- og moderniseringsdepartementet ikke tilstrekkelig til
å løse de utfordringene kommunene står overfor i digitaliseringen
av kommunale tjenester.
Det er mange kommuner som ikke har tilstrekkelig
bestillerkompetanse til å anskaffe ikt-systemer i tråd med kommunens
behov. Liten grad av samordning og standardisering stiller store
krav til kommunene som bestillere for å sikre at løsningene som
anskaffes lar seg integrere mot eksisterende systemer i kommunene
og mot statlige systemer på en enkel måte. Det er en særlig utfordring
å sikre at nye systemer kommuniserer med eksisterende løsninger,
slik at dataflyt og samhandling mellom systemene kan bli ivaretatt.
Mange kommuner framhever at kostnadene ved å
digitalisere kommunale tjenester er for høye til at kommunen prioriterer
det. I mange kommuner mangler i tillegg digitaliseringsarbeidet
nødvendig forankring hos ledelsen. Administrativ ledelse i bare
én av tre kommuner er helt eller delvis enig i at de har tilstrekkelige
insentiver til å digitalisere sine kommunale tjenester.
Et flertall av kommunene oppgir at de ved digitalisering
av kommunale tjenester ikke arbeider systematisk med å realisere
de gevinstene dette gir mulighet for. Få kommuner bruker tilgjengelige
veiledere i dette arbeidet. Riksrevisjonen mener at dette samlet
sett gir risiko for at kommunene ikke gjennomfører digitaliseringen
på en slik måte at det utnytter mulighetene for effektivisering
og ressursbesparelse.
Riksrevisjonen ser behov for et sterkere samarbeid
mellom kommunene for å utvikle kompetanse, erfaringsoverføring og
teknologiske løsninger. Dette vil kunne bidra til at kommunesektoren
i større grad kan utvikle og dra nytte av gode digitale tjenester.
Nasjonale felleskomponenter, som folkeregisteret
og ID-porten, skal legge til rette for fornying, effektivisering
og realisering av gevinst på tvers av virksomheter, sektorer og
forvaltningsnivåer. Stortinget har lagt vekt på at felleskomponentene
må legges til rette for at kommunene på en enkel måte kan ta dem
i bruk, jf. Innst. 370 S (2012–2013).
Felleskomponentene eies av fire statlige etater underlagt
tre ulike departementer, Kommunal- og moderniseringsdepartementet,
Finansdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet. Det framgår
at det er vesentlige forskjeller i hvordan felleskomponentene er
lagt til rette for bruk i kommunene, og at kommunene i begrenset
grad bruker felleskomponentene i sine digitale tjenester. Flere
virksomheter baserer, både av tekniske og økonomiske årsaker, sine
digitale tjenester på lokale kopier av de offentlige grunndataregistrene
(folkeregisteret, Enhetsregisteret og matrikkelen). Slike skyggeregistre
gir risiko for dårlig datakvalitet, fordi de ikke ajourføres ofte
nok. Riksrevisjonen merker seg at problemene ved bruk av skyggeregistre
har vært kjent i flere år.
Problemene er særlig tydelige for folkeregisteret,
der Finansdepartementet har det overordnede ansvaret. Fram til 2015
har betalingsmodellen for folkeregisteret ført til at mange kommuner
har basert seg på lokale kopier av registeret. Det er i tillegg
utfordringer med kommunenes tilgang til folkeregisteret, blant annet
at enkelte digitale kommunale tjenester krever oppslag i folkeregisterdata
utenfor egen kommune, mens kommunene bare har tilgang til egne folkeregisterdata.
Det har også vært slik at etatene i en kommune har måttet søke tilgang
til folkeregisteret hver for seg.
Etter Riksrevisjonens vurdering er det svært
viktig at de nasjonale felleskomponentene, som folkeregisteret,
Enhetsregisteret og matrikkelen, legges til rette slik at kommunene
på en enkel måte kan ta dem i bruk i sine digitale tjenester.
Meld. St. 23 (2012–2013) Digital agenda for Norge,
slår fast at innbyggere og næringsliv på en enkel måte skal kunne
utføre sine ærender med offentlig sektor, uavhengig av om det er staten,
fylkeskommunen eller kommunen som har ansvaret for tjenesten. Offentlig
sektor skal framstå helhetlig overfor innbyggere, organisasjoner
og næringsliv. For å utnytte mulighetene som ligger i ikt, kreves
det ifølge meldingen at forvaltningen samarbeider, tar felles initiativ
og utvikler løsninger som kan brukes på tvers.
Riksrevisjonen bemerker at Kommunal- og moderniseringsdepartementet
har satt i gang tiltak på viktige områder for å øke framdriften
i digitaliseringsarbeidet. Det er gjort endringer i lovverket som
legger bedre til rette for en digital forvaltning. KS får økonomisk
støtte til utviklingsprosjekter i regi av programmet KommIT. Programmet
har bidratt til bedre samordning av ikt i kommunesektoren. De faglige
leveransene fra KommIT kan brukes sammen med veilederne fra Direktoratet
for forvaltning og IKT (Difi). Difi har samtidig bidratt til digitalisering
av offentlig sektor, men det er statsforvaltningen som er Difis
primære målgruppe. Difi har derfor begrenset mulighet til å håndtere
problemstillinger som går på tvers av statlig og kommunal sektor.
Samarbeidsrådet for styring og koordinering
av tjenester i e-forvaltningen (Skate) ble opprettet av Kommunal-
og moderniseringsdepartementet i 2009 for å bidra til mer samordnet
digitalisering i offentlig sektor. Skate har medlemmer fra en rekke
store statlige virksomheter. I 2012 fikk Skate nytt mandat, og kommunesektoren
ble representert i rådet ved KS. Skate har fra 2013 konsentrert
sin innsats om nasjonale felleskomponenter. Riksrevisjonen registrerer
at samordningen som skjer i regi av Skate, ikke er tilstrekkelig
for å løse utfordringene med å digitalisere offentlige tjenester.
I tillegg rekker ikke samordningen gjennom Skate lenger enn det virksomhetene
som deltar er villige til å gå.
I 2014 ble både lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker
(forvaltningsloven) og forskrift om elektronisk kommunikasjon med
og i forvaltningen (eForvaltningsforskriften) endret for å legge
til rette for at digital kommunikasjon skal være hovedregelen når
forvaltningen kommuniserer med innbyggere og næringsliv. Mange kommuner
mangler kunnskap om i hvilken grad kommunen etterlever forskrift
om IT-standarder i offentlig forvaltning, til tross for at forskriften har
obligatoriske krav om bruk av disse standardene. Mange kommuner
mangler også kunnskap om hvor viktig ikt-standarder og arkitekturprinsipper
er for en effektiv digitalisering av kommunale tjenester. Etter
Riksrevisjonens vurdering blir utfordringen forsterket av at de nasjonale
arkitekturprinsippene bare er anbefalt for kommunal sektor, mens
de er obligatoriske i staten. Mer felles kommunal ikt-arkitektur
og standardiserte grensesnitt er en forutsetning for at de lokale
fagsystemene i kommunene kan samhandle digitalt, slik at også innbyggere
og næringsliv kan oppleve at det offentliges digitale tjenester
kommuniserer bedre. Dette krever at kommunene stiller krav om bruk
av de standardene som finnes ved nyutvikling og vesentlige endringer
av eksisterende ikt-løsninger.
En gjennomsnittlig kommune har mellom 180 og
200 ikt-systemer i daglig bruk. Det store omfanget av ulike ikt-løsninger
og fagsystemer stiller store krav til kompetanse og kapasitet i kommunene.
Det kan etter Riksrevisjonens vurdering være samfunnsøkonomisk ulønnsomt
at mange kommuner, som i hovedsak skal tilby innbyggerne og næringslivet
de samme tjenestene, hver for seg gjør tilnærmet like ikt-anskaffelser og
driver parallelle utviklingsaktiviteter. Samtidig gis det i begrenset
grad føringer fra sentralt hold på denne type oppgaver.
Siden kostnadene med digitalisering må tas i
den enkelte kommune, mens gevinstene ligger på samfunnsnivå, kan
det bli lagt større vekt på kostnadene enn på mulighetene for effektivisering og
gevinst for brukerne og offentlig forvaltning samlet. I kommunene
er det derfor risiko for at arbeidet med digitalisering av kommunale
tjenester blir for lavt prioritert.
Ifølge Meld. St. 23 (2012–2013) har det enkelte fagdepartement
ansvar for ikt innenfor sitt område, mens Kommunal- og moderniseringsdepartementet
har det overordnede ansvaret for å samordne ikt-politikken. Det
innebærer at Kommunal- og moderniseringsdepartementet har ansvaret
for å følge opp framdrift og resultater i dialog med de øvrige departementene.
Statlige myndigheter har ulike tilnærminger til samhandling med
kommunesektoren i digitaliseringsarbeidet. Riksrevisjonen bemerker
at det er en utfordring for kommunene at statlig sektor ikke er
mer samordnet, og at det tas atskilte og sektorspesifikke initiativer
som på ulike måter påvirker digitaliseringsarbeidet i kommunene.
For enkelte offentlige tjenester er det en gjensidig
avhengighet mellom staten og kommunene i arbeidet med å realisere
gevinster av digitaliseringen. Statlige virksomheter opplever i
mange tilfeller at det er krevende å samhandle digitalt med kommunene
på grunn av den store variasjonen i ikt-modenhet og ikt-kompetanse.
Dette gjør det vanskelig å realisere gevinstene med digitalisering.
Digitaliseringen av kommunale tjenester står overfor
vesentlige hindringer, noe som gjør det vanskelig å nå målet om
en helhetlig og sammenhengende digital forvaltning. I kommuneproposisjonen
for 2014, jf. Innst. 146 S (2012–2013), blir det understreket at
utfordringene på ikt-området i årene framover vil være for store
til at hver enkelt kommune kan klare å løse dem alene.
For noen av de kommunale tjenestene som i størst
grad er digitalisert, er det utviklet løsninger sentralt som kommunene
kan ta i bruk. Direktoratet for byggkvalitet har for eksempel utviklet
en løsning for byggesøknad som er mye brukt av kommunene. Dette
viser ifølge Riksrevisjonen at et nasjonalt samarbeid kan gi gode resultater.
Et stort flertall av kommunene mener at nasjonale myndigheter bør
forplikte kommunene mer i digitaliseringsarbeidet.
Det kommunale folkestyret innebærer at den enkelte
kommune har et selvstendig ansvar for fornyelse, omstilling og digitaliseringstiltak
i egen kommune, og at det er en klar arbeids- og ansvarsdeling mellom
det statlige og kommunale nivået. Bruken av statlige styringsvirkemidler
må balanseres mot hensynet til kommunal handlefrihet, men nasjonale
mål om likeverdige tjenester og effektiv og samordnet bruk av offentlige
ressurser, kan gi grunnlag for økt bruk av statlige styringsvirkemidler.
Riksrevisjonen mener at igangsatte tiltak ikke er tilstrekkelige for
å nå målet om helhetlige digitale offentlige tjenester for innbyggere
og næringsliv, og at det er behov for sterkere nasjonal, samordnet
innsats for å bedre framdriften i det kommunale arbeidet med digitalisering.
Riksrevisjonen anbefaler at Kommunal- og moderniseringsdepartementet
tar et sterkere nasjonalt ansvar for å samordne ikt-politikken i
offentlig sektor, slik at offentlige digitale tjenester kan framstå
helhetlig for innbyggere og næringsliv.
Departementet bør ifølge Riksrevisjonen legge særlig
vekt på å
vurdere muligheten
for et mer forpliktende samarbeid med kommunesektoren, eventuelt
ved bruk av økonomiske incentiver, for å bedre framdriften i digitaliseringen
av kommunale tjenester
motivere kommunesektoren til sterkere samarbeid
for å utvikle kompetanse og utveksle erfaringer og tekniske løsninger
slik at kommunene i større grad kan utvikle og dra nytte av digitale tjenester
forsterke arbeidet med samordning av departementer
og direktorater, slik at koordineringen mellom kommunene og staten
kan bli bedre ved digitalisering av offentlige tjenester
øke kommunenes bruk av de nasjonale felleskomponentene
og ikt-standardene for å effektivisere digitaliseringen av kommunale
tjenester
Statsråden viser i sitt svar til at regjeringen
er opptatt av digitalisering i offentlig sektor, og at den vil legge
fram en stortingsmelding om ikt-politikk våren 2016. Ifølge statsråden
belyser Riksrevisjonens rapport viktige problemstillinger som vil
være nyttig dokumentasjon for departementets arbeid med meldingen.
Statsråden er enig med Riksrevisjonen i at utilstrekkelig kapasitet
og kompetanse gjør digitaliseringsarbeidet krevende i mange kommuner.
Statsråden viser videre til at det kan være
gode argumenter for større grad av kommunale fellesløsninger for
ikt, men peker på at det må veies opp mot hensynet til det lokale
selvstyret, og at ulike kommuner vil ha ulike behov og prioriteringer.
Det vises til Innst. 270 S (2011–2012), der det går fram at økt
kommunalt selvstyre kan gi ulikheter mellom kommunene, noe flertallet
i kommunal- og forvaltningskomiteen mener er positivt dersom slike
ulikheter avspeiler forskjellige politiske prioriteringer og ulike
lokale forhold.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har
ansvar for å samordne ikt-politikken, men denne rollen må ifølge
statsråden ses i samspill med det enkelte fagdepartements sektoransvar for
å få en helhetlig vurdering av statens relasjon til kommunene innen
digitaliseringsarbeidet. Statsråden mener at Kommunal- og moderniseringsdepartementets
samordningsansvar overfor kommunene innen digitalisering særlig
gjelder oppgaver og tjenester der det kreves samhandling mellom
kommune og stat.
Det vises videre til Riksrevisjonens konklusjon om
at kommunene ikke tilbyr helhetlige og fullstendige offentlige og
digitale tjenester til innbyggere og næringsliv i tråd med Stortingets mål,
og til at Riksrevisjonen vurderer det som kritikkverdig. Statsråden
mener dette framstår som en kritikk av kommunene.
Når det gjelder felleskomponentene, peker statsråden
på at Kommunal- og moderniseringsdepartementet, i tillegg til å
ha et overordnet samordningsansvar, også har ansvar for matrikkelen,
ID-porten, Digital postkasse og Kontakt- og reservasjonsregisteret.
Det framheves at alle disse er lagt til rette for kommunenes bruk,
og at Kartverket og Difi jobber aktivt overfor kommunene for at
disse felleskomponentene skal tas i bruk, der det er hensiktsmessig.
Statsråden opplyser at regjeringen i statsbudsjettet
for 2016 har foreslått at standardtjenester fra folkeregisteret
blir gratis fra 1. januar 2016. For kommunene betyr dette at kostnaden
for tilgang til folkeregisteret bortfaller, og at utfordringen med
skyggeregistre bør bli redusert. Det foreslås også en modernisering
av folkeregisteret for å bidra til økt digitalisering og effektivisering
av offentlig sektor, inkludert kommunene.
Statsråden har tatt initiativ til en arbeidsgruppe, sammen
med KS og representanter for kommunal sektor, som skal gi innspill
og forslag til tiltak for å bedre samhandlingen mellom kommunal
og statlig sektor. Arbeidsgruppens forslag vil bli vurdert i forbindelse
med den kommende stortingsmeldingen om ikt-politikken.
Når det gjelder spørsmålet om å motivere kommunesektoren
til sterkere samarbeid om kompetanseutvikling og erfaringsutveksling, understreker
statsråden at ansvaret for ikt-modenhet og framdrift i kommunene
er kommunenes eget ansvar. Ansvaret for samarbeid og erfaringsutveksling
ligger primært i kommunene, men statsråden viser også til at Difis
verktøy og veiledninger er tilgjengelige for kommunene. I tillegg
er det de siste årene etter søknad blitt tildelt midler til KS’
program for ikt-samordning (KommIT). Programmet har bidratt til
utvikling av felles tekniske løsninger og læringsverktøy for kommunene.
Det er også satt av midler til videreutvikling av ikt i kommunesektoren
i 2016.
Statsråden kommenterer anbefalingen om å øke kommunenes
bruk av de nasjonale felleskomponentene og ikt-standardene med at
alle felleskomponentene er tilgjengelig for bruk av kommunene, med
unntak av Altinn, der kommunenes bruk har vært begrenset til pilotkommuner.
Etter Riksrevisjonens oppfatning er det behov for
sterkere nasjonal, samordnet innsats for å bedre framdriften i digitaliseringen
av kommunale tjenester, og Kommunal- og moderniseringsdepartementet
har en sentral rolle i denne sammenhengen. Riksrevisjonen mener
at igangsatte tiltak ikke har vært tilstrekkelige for å nå Stortingets
mål om helhetlige digitale offentlige tjenester for innbyggere,
organisasjoner og næringsliv. Dette er en situasjon som har vært kjent,
og som har vedvart over tid.
For å oppnå bedre digitale kommunale tjenester og
en mer effektiv kommunal sektor, er det etter Riksrevisjonens vurdering
fra statens side nødvendig med
mer forpliktende
samarbeid med kommunesektoren
sterkere initiativ for utvikling av løsninger
som kan brukes på tvers
økt vektlegging av arbeidet med kompetanse-
og erfaringsutveksling mellom kommunene
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, lederen Martin Kolberg og Anne Odenmarck, fra
Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Tom
E. B. Holthe og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra
Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Dokument 3:6 (2015–2016)
Riksrevisjonens undersøkelse av digitalisering av kommunale tjenester.
Komiteen vil understreke at det
er viktig å ta på alvor Riksrevisjonens funn som viser at kommunene
i Norge generelt er kommet til kort i digitaliseringen av kommunale
tjenester. Komiteen mener at det er kritikkverdig
at Stortingets mål om helhetlige og fullstendige offentlige digitale
tjenester til innbyggere og næringsliv ikke oppfylles. Det skaper
ulikhet og økte forskjeller for både innbyggerne og næringslivet
når nettbaserte tjenester ikke er et fellesgode i alle landets kommuner. Komiteen vil understreke
at gode ikt-løsninger i kommunal sektor er en forutsetning for en
effektiv forvaltning og for å skape gode tjenester til innbyggere og
næringsliv.
Etter komiteens mening er det
derfor helt nødvendig med bedre samhandling mellom stat og kommune. Komiteen vil
i denne sammenheng understreke Kommunal- og moderniseringsdepartementets
ansvar
Komiteen viser til at gode nettbaserte
løsninger mellom kommunen og befolkningen vil bidra både til kortere
saksbehandlingstid og til bedre ressursbruk. Når digitale løsninger
mangler, reduserer det mulighetene for gjenbruk av data på tvers
av saksområder og fagsystemer. Det medfører også at innbyggerne
og næringsliv må oppgi samme informasjon på nytt for hver av de
kommunale tjenestene. Komiteen mener at dette fører
til et dårlig tilbud, og ikke minst at det er å sløse med tid og
ressurser til innbyggerne, næringslivet og kommunene.
Komiteen vil også understreke
at det er bekymringsfullt når mange kommuner sier at de ikke har
tilstrekkelig kompetanse til å digitalisere sine tjenester. Ikke
minst er det bekymringsfullt at kommunene ikke har tilstrekkelig bestillerkompetanse.
Kommunene klarer blant annet ikke å anskaffe ikt-systemer/dataløsninger i
tråd med kommunens behov. Det er liten grad av samordning og standardisering
av løsningene. Dette stiller store krav til kommunene som bestillere
for å sikre at dataløsningene som anskaffes, lar seg integrere mot
eksisterende systemer i kommunene og mot statlige systemer. Komiteen vil
understreke at arbeidet med dette må intensiveres. Det er svært
viktig å sikre at nye systemer kommuniserer med eksisterende løsninger,
og at dataflyt og samhandling mellom systemene ivaretas.
Mange kommuner sier at kostnadene ved å digitalisere
de kommunale tjenestene er for høye til at kommunen prioriterer
det, og at arbeidet også mangler forankring i kommunens ledelse.
Et flertall av kommunene fremholder at de ikke arbeider systematisk
med å realisere de gevinstene en digitalisering vil føre til. Det
vekker også komiteens bekymring at det kun er få
kommuner som bruker tilgjengelige veiledere i dette arbeidet.
Komiteen vil understreke at disse
funnene må tas på alvor og rettes opp, og at kommunene må samarbeide
tettere og dele erfaringer og teknologiske løsninger.
Riksrevisjonen viser til at en gjennomsnittlig kommune
har mellom 180 og 200 ikt-systemer i daglig bruk. Det store omfanget
av ulike ikt-løsninger og fagsystemer stiller store krav til kompetanse
og kapasitet i kommunene. Komiteen viser til at det
er Kommunal- og moderniseringsdepartementet som har det overordnede
ansvaret for å samordne ikt-politikken. Komiteen er derfor
enig i at det er behov for sterkere nasjonal samordnet innsats for
å bedre fremdriften i kommunenes arbeid med å digitalisere de kommunale
tjenestene. Staten må få til et mer forpliktende samarbeid med kommunesektoren. Det
må tas et sterkere initiativ for utvikling av løsninger som kan
brukes på tvers av kommunegrensene.
Komiteen viser til og er tilfreds
med at det nylig ble lagt frem en stortingsmelding, «Digital agenda
for Norge», hvor det understrekes at brukerne og deres behov skal
være det sentrale utgangspunktet, og at offentlige tjenester skal oppleves
sammenhengende og helhetlige for brukerne, uavhengig av hvilken
offentlig virksomhet som tilbyr dem. Komiteen vil
understreke betydningen av at arbeidet med gode offentlige ikt-løsninger
prioriteres. Komiteen viser i denne sammenheng til
en rekke alvorlige saker i den senere tid som komiteen har
hatt til behandling. Særlig vises det til digitaliseringen i helseforetakene
og i Nav.
Komiteen vil samtidig uttrykke
en viss forståelse med kommunenes situasjon. Både teknisk og økonomisk
er digitalisering av kommunale tjenester vanskelig og komplisert.
Staten må stille opp med både økonomiske ressurser og kompetanse
for å sette kommunene bedre i stand til å møte funnene i Riksrevisjonens
rapport.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument 3:6 (2015–2016) – Riksrevisjonens undersøkelse
av digitalisering av kommunale tjenester – vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den
19. mai 2016
Martin Kolberg |
leder og ordfører |