Målet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært
å vurdere i hvilken grad kommunenes og fylkeskommunenes folkehelsearbeid
er systematisk og langsiktig, og i hvilken utstrekning de statlige
virkemidlene understøtter folkehelsearbeidet lokalt og regionalt.
Undersøkelsen omfatter perioden fra og med 2012 til og med januar 2015.
Folkehelsearbeid er samfunnets innsats rettet mot
påvirkningsfaktorer som fremmer helse, utjevner sosiale helseforskjeller
og forebygger sykdom, skade eller lidelse. Ny folkehelselov ble
vedtatt i 2011 som en del av samhandlingsreformen fordi Stortinget
mente reformen i helsetjenesten måtte følges av en fornyet innsats rettet
mot samfunnsforhold som påvirker helse. Folkehelseloven gir kommunene
et klarere ansvar for folkehelse på tvers av sektorer og angir en
arbeidsform med bestemte prosesskrav som skal sikre at folkehelsearbeidet
blir kunnskapsbasert, systematisk og langsiktig både i kommuner,
i fylkeskommuner og i staten. De statlige aktørene – Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet,
Nasjonalt folkehelseinstitutt, Statens helsetilsyn og fylkesmennene
– har viktige oppgaver med å understøtte kommuners og fylkeskommuners
folkehelsearbeid. Riksrevisjonens undersøkelse handler om hvordan
dette arbeidet følges opp i praksis; hvordan folkehelsearbeidet
foregår i kommuner og fylkeskommuner, og i hvilken grad de statlige
virkemidlene virker etter sin hensikt.
Undersøkelsen har tatt utgangspunkt i følgende vedtak
og forutsetninger fra Stortinget:
Lov om folkehelsearbeid
av 24. juni 2011 (folkehelseloven)
Lov om planlegging og byggesaksbehandling
av 27. juni 2008 (plan- og bygningsloven)
Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester av
24. juni 2011 (helse- og omsorgstjenesteloven)
Innst. 423 L (2010–2011) om lov om folkehelsearbeid,
jf. Prop. 90 L (2010–2011) Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven)
Innst. 212 S (2009–2010) om samhandlingsreformen
og om en ny velferdsreform, jf. St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen.
Rett behandling – på rett sted – til rett tid
Innst. 478 S (2012–2013) om folkehelsemeldingen,
jf. Meld. St. 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen – God helse – felles
ansvar
Innst. 11 S, jf. Prop. 1 S for Helse- og
omsorgsdepartementet for budsjettårene 2012, 2013 og 2014
Rapporten ble forelagt Helse- og omsorgsdepartementet
ved brev 19. mars 2015. Departementet har i brev 22. april 2015
gitt kommentarer til rapporten. Kommentarene er i hovedsak innarbeidet i
rapporten og i Riksrevisjonens dokument.
Rapporten, riksrevisorkollegiets oversendelsesbrev
av 26. mai 2015 til Helse- og omsorgsdepartementet og statsrådens
svar av 9. juni 2015 følger som vedlegg til Riksrevisjonens dokument.
De fleste kommunene
har foreløpig ikke etablert et systematisk folkehelsearbeid.
Arbeidet med folkehelse og folkehelsetiltak
er ikke tilstrekkelig kunnskapsbasert.
Folkehelsearbeidet er ikke godt nok forankret
i sektorer utenfor helse.
Det er behov for å styrke oppfølgingen
av det kommunale folkehelsearbeidet.
Utbredelsen av ikke-smittsomme sykdommer har
økt siden 1950-tallet, og de sosiale helseforskjellene har blitt
større. Et systematisk og langsiktig folkehelsearbeid skal bidra
til å utjevne de sosiale helseforskjellene og gi bedre helse for hele
befolkningen.
Krav til systematikk i folkehelsearbeidet er beskrevet
i folkehelseloven, og innebærer at kommunene skal utarbeide en kunnskapsbasert oversikt
over helsetilstand og påvirkningsfaktorer som legges til grunn for
det videre arbeidet med folkehelsen. Oversikten skal benyttes i forbindelse
med utforming av mål og strategier for folkehelse i kommunale planer
og ved iverksettelse av tiltak rettet mot de viktigste, lokale utfordringene.
Innsatsen skal evalueres og vurderes gjennom kommunenes egen internkontroll.
Undersøkelsen viser at 16 prosent av kommunene
ikke har påbegynt arbeidet med å lage oversikt over innbyggernes
helsetilstand og faktorer som påvirker denne. 59 prosent av kommunene er
i gang med arbeidet. Om lag en firedel av kommunene har utarbeidet
slik oversikt. Små kommuner har kommet noe kortere med oversiktsarbeidet
enn større kommuner.
Undersøkelsen viser videre at det er variasjon med
hensyn til hvor langt kommunene har kommet i arbeidet med å integrere
folkehelse i kommuneplaner, slik både folkehelseloven og plan- og
bygningsloven krever. Nær 60 prosent av kommunene har ikke drøftet
folkehelseutfordringer og presentert mål og strategier for folkehelsearbeidet
i kommuneplanen.
Kommunene har ifølge folkehelseloven en plikt til
å iverksette nødvendige tiltak for å bedre folkehelsen, og Stortinget
har særlig pekt på det ansvaret som ligger i å utjevne helseforskjeller som
følger av sosiale forhold. Undersøkelsen indikerer manglende samsvar
mellom utfordringer og iverksatte tiltak i kommunene. Eksempelvis har
mange kommuner identifisert store utfordringer på områder som gjelder
levekår og sosial ulikhet, samtidig som tiltakene kommunen har iverksatt
i begrenset grad er rettet mot disse utfordringene. Nesten halvparten
av kommunene regner levekår og sosial ulikhet som en av de største
folkehelseutfordringene, men bare 15 prosent oppgir å ha iverksatt
flest tiltak på disse områdene.
Selv om folkehelseloven trådte i kraft i 2012,
har store deler av innholdet, blant annet kravet om oversikt, inngått
i tidligere helselovgivning. Riksrevisjonen mener i lys av dette
at en kunne ha forventet at kommunene var kommet noe lenger i arbeidet
med oversikten. Så lenge oversikten mangler, er det vanskelig å
oppfylle kravene til systematikk i folkehelsearbeidet, blant annet
når det gjelder utarbeidelse av planer, iverksettelse av tiltak
og evaluering.
Flere statlige aktører har viktige roller når
det gjelder å framskaffe og formidle kunnskap om folkehelse og folkehelsearbeid.
Både Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet, Nasjonalt
folkehelseinstitutt og Fylkesmannen skal understøtte det kunnskapsbaserte
folkehelsearbeidet som foregår lokalt og regionalt. Kommunen og
fylkeskommunen har også selv et ansvar for å evaluere sitt arbeid.
Nasjonalt folkehelseinstitutt har siden 2012
utgitt folkehelseprofiler med data fra sentrale registre om helsetilstand
og påvirkningsfaktorer for kommuner og fylkeskommuner og tilbudt
kurs i bruk av statistikkbank. Kommunene har i stor grad tatt folkehelseprofilen
i bruk og mener den er nyttig for oversiktsarbeidet. Undersøkelsen viser
likevel at mange kommuner og fylkeskommuner mener det mangler kunnskap
på områder som har stor betydning for folkehelsen. De etterlyser
særlig mer kunnskap om helsefremmende faktorer, levevaner og sosial
fordeling av helse.
Undersøkelsen viser at flere kommuner er usikre på
hvilke virkemidler og tiltak som er effektive og kan bidra til å
redusere de største, lokale folkehelseutfordringene, særlig når
det gjelder utjevning av sosiale helseforskjeller. Folkehelseinstituttet
bekrefter at det foreløpig foreligger for lite kunnskap om hvilke
effekter ulike tiltak har for folkehelsen, og at dette er et område
hvor kommunene trenger mer informasjon. En del kommuner opplever
det som enklere å iverksette tiltak rettet mot levevaner, som har
en mer direkte virkning på helse, enn tiltak som retter seg mot de
bakenforliggende, strukturelle årsakene til sosial ulikhet i helse.
Etter Riksrevisjonens vurdering har staten et viktig ansvar for
å framskaffe og formidle kunnskap om folkehelse og hva som kan gjøres
for å bedre denne. Kommunene har også selv et ansvar for å evaluere
egen innsats. I undersøkelsen oppgir hver fjerde kommune at de ikke
har evaluert egne folkehelsetiltak.
Bredden i påvirkningsfaktorer på helse gjør
det viktig å se mange faktorer i sammenheng. For å øke kunnskapen
om folkehelse og sosial fordeling av helse i befolkningen, må blant
annet demografiske og sosioøkonomiske forhold kunne kobles mot opplysninger
om helse. Nasjonalt folkehelseinstitutt, som skal overvåke utviklingen
i folkehelsen nasjonalt og legge til rette opplysninger som grunnlag
for kommuner og fylkeskommuners oversiktsarbeid, opplyser blant
annet at det mangler lovhjemmel for å sammenstille informasjon fra
ulike registre, noe som gjør instituttets arbeid vanskelig.
Riksrevisjonen viser til forutsetningen om at folkehelsearbeidet
skal være kunnskapsbasert, og bemerker at det særlig er behov for
mer forsknings- og erfaringsbasert kunnskap om virkninger av folkehelsetiltak.
Folkehelsen påvirkes i stor grad av forhold
som ligger utenfor helsesektoren, og det er viktig at folkehelsearbeidet
skjer gjennom bruk av ulike sektorers virkemidler. Dette gjelder
både for kommuner, fylkeskommuner og i staten. Stortinget har vist
til folkehelselovens prinsipp om «helse i alt vi gjør» og viktigheten
av at hensynet til befolkningens helse ivaretas i all politikk.
Undersøkelsen viser at 41 prosent av kommunene
ikke har etablert et systematisk samarbeid om folkehelse på tvers
av sektorer. Disse kommunene har i noe mindre grad utarbeidet oversikt
over helsetilstand og påvirkningsfaktorer, og i noe mindre grad
inkludert folkehelse i kommunale planer enn de som har etablert
slikt samarbeid. Manglende forankring på tvers av sektorer trekkes
av fylkeskommunene fram som en av de viktigste barrierene mot et
systematisk og langsiktig folkehelsearbeid i fylket.
Kommuner og fylkeskommuner etterlyser en bredere
forankring av folkehelsearbeidet på tvers av sektorer hos statlige
myndigheter. De mener økt ansvarliggjøring av sektorer utenfor helse
vil tilrettelegge for økt satsing på tvers av sektorer også på lokalt
og regionalt nivå. En gjennomgang av et utvalg tildelingsbrev til direktorater
med sektoransvar som er viktig for folkehelsen, viser at helsehensyn
i varierende grad er synliggjort og prioritert. Nettopp tildelingsbrev
fra departementer til underliggende etater og embetsoppdrag til
fylkesmennene, nevnes av kommuner og fylkeskommuner som eksempler
på virkemidler som i større grad kan samordnes og utnyttes for å
få til en bedre forankring av folkehelse på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.
Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet
viser til et utstrakt samarbeid om folkehelse både i og utenfor
sentralforvaltningen. Etter Riksrevisjonens vurdering er det et
ytterligere potensial for å forankre folkehelsearbeidet på tvers
av ulike sektorer, både på statlig, regionalt og kommunalt nivå.
Helse- og omsorgsdepartementet har det overordnete
ansvaret for det nasjonale folkehelsearbeidet, og skal sørge for
at folkehelselovens formål og forutsetninger blir oppfylt. Departementet
følger opp dette og understøtter folkehelsearbeidet i kommuner og
fylkeskommuner gjennom bruk av økonomiske, pedagogiske, juridiske
og organisatoriske virkemidler.
Helsedirektoratet, Nasjonalt folkehelseinstitutt og
fylkesmannsembetene har støttet folkehelsearbeidet lokalt og regionalt
ved å bruke flere pedagogiske virkemidler. Helsedirektoratet har utviklet
veiledere og tilrettelagt for erfaringsutveksling som skal hjelpe
kommunene i det praktiske arbeidet. Fylkesmennene har tilbudt råd
og veiledning og gjennomført tilsyn på vegne av Statens helsetilsyn.
Undersøkelsen viser at kommunene er positive til
folkehelseloven, og at nær ni av ti kommuner mener den har ført
til økt satsing på folkehelsearbeid lokalt. Selv om kommunene har
fått styrket økonomi i forbindelse med folkehelsearbeidet og samhandlingsreformen,
er det få økonomiske insentiver som fremmer satsing på det brede folkehelsearbeidet,
og begrensede sanksjoner knyttet til manglende gjennomføring av
dette.
I undersøkelsen gir et stort flertall av kommunene
uttrykk for at de har behov for klarere nasjonale føringer og retningslinjer
som konkretiserer hva godt folkehelsearbeid innebærer, og at bredden
i arbeidet, er krevende å håndtere. Undersøkelsen viser at kommunene som
har kommet kort med oversiktsarbeidet oppgir manglende kapasitet
og kompetanse som viktige årsaker til dette. I tillegg mangler kommunene
kunnskap på områder som har relevans for folkehelsen.
Riksrevisjonen bemerker at Helse- og omsorgsdepartementet
mener det er nødvendig med aktiv oppfølging og videreutvikling av
nasjonale tiltak som understøtter det lokale arbeidet, jf. Meld.
St. 19 (2014–2015).
Riksrevisjonen anbefaler at Helse- og omsorgsdepartementet:
legger til rette
for økt kunnskap om folkehelse og hva som er effektive folkehelsetiltak,
både gjennom forskning og ved formidling av erfaringsbasert kunnskap
i kommunene
bidrar med tettere oppfølging og tiltak
som understøtter det lokale og regionale folkehelsearbeidet, særlig
overfor kommuner som er kommet kort i det systematiske arbeidet
styrker arbeidet med å forankre folkehelse
på tvers av sektorer, blant annet gjennom å synliggjøre helsekonsekvenser
og legge til rette for at sektormyndigheter utenfor helse i større
grad deltar i folkehelsearbeidet
Statsråden opplyser i sitt svar til Riksrevisjonen av
9. juni 2015 at regjeringen vil legge vekt på å styrke kunnskapsgrunnlaget,
bistå til implementeringen av folkehelseloven i kommunene og styrke
arbeidet med å forankre folkehelse på tvers av sektorer.
Statsråden viser til Riksrevisjonens vurdering
av at folkehelsearbeidet ikke er tilstrekkelig kunnskapsbasert.
I Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen varsler regjeringen
at det skal legges til rette for en mer systematisk utvikling og
bruk av forskningsbasert kunnskap. Viktige pågående prosesser er
blant annet omorganisering og styrking av Folkehelseinstituttet, etablering
av nytt folkehelseprogram i Norges forskningsråd, utvikling av et
register for kommunale helse- og omsorgstjenester og styrket satsing
på helsedata.
Siden kravene i folkehelseloven er knyttet til kommunenes
plansyklus, er det ifølge statsråden ennå ikke mulig å få en komplett
oversikt over status i kommunene. Statsråden er likevel enig i Riksrevisjonens
anbefaling om tettere oppfølging og tiltak som understøtter det
lokale og regionale folkehelsearbeidet, særlig overfor kommuner
som er kommet kort i det systematiske arbeidet. I folkehelsemeldingen
varsler regjeringen at den vil styrke arbeidet med å utvikle metoder
og verktøy til bruk i lokalt folkehelsearbeid. Blant annet skal Folkehelseinstituttet
og Helsedirektoratet videreutvikle henholdsvis folkehelseprofilene
og veiviserne i lokalt folkehelsearbeid. Det skal legges til rette
for mer systematisk evaluering av tiltak og formidling av god praksis.
Departementet vil bygge opp kunnskap om kommunenes implementering,
blant annet ved å gjennomføre kartlegginger hvert fjerde år, og
Helsetilsynet vil regelmessig føre tilsyn med kommunenes oppfyllelse
av folkehelseloven.
Statsråden viser til folkehelsemeldingens omtale av
arbeidet med å forankre folkehelse på tvers av sektorer. Regjeringen
vil fastsette sektorvise indikatorer for å følge utviklingen og
tilpasse politikken til nye utfordringer. Det er etablert en fast tverrdepartemental
gruppe som blant annet skal sikre samordning av folkehelsetiltak
på tvers av sektorer, og det skal gis ut en veileder til utredningsinstruksens
krav om vurdering av konsekvenser for befolkningens helse og sosiale helseforskjeller.
Departementet og underliggende etater vil bistå i det praktiske
arbeidet med å utrede helsekonsekvenser i andre sektorer enn helse.
Riksrevisjonen har ingen ytterligere merknader.