Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
legger i proposisjonen fram forslag til endringer i lov 4. juli
2003 nr. 80 om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne
innvandrere (introduksjonsloven).
Det foreslås rett til permisjon fra introduksjonsprogrammet
ved tilbud om arbeid, og at § 7 om stans av introduksjonsprogrammet
endres ved at ordene «herunder om den enkelte har tilbud om høvelig
arbeid» fjernes. Det foreslås at den enkelte selv må dokumentere
kunnskaper om samfunnet for å få fritak fra plikt til opplæring
i samfunnskunnskap, og at § 17 fjerde ledd endres som følge av dette.
Det foreslås at ansvaret for å ta initiativet til å starte opplæring
i norsk og samfunnskunnskap overføres fra den enkelte til kommunen,
og at § 18 første ledd endres som følge av dette.
Det vises i proposisjonen til at formålet med
introduksjonsprogrammet for nyankomne og opplæring i norsk og samfunnskunnskap
for voksne innvandrere, er å styrke innvandreres forutsetninger
for å kunne delta aktivt i yrkes- og samfunnslivet.
Det vises i proposisjonen til at det er store
forskjeller i sysselsettingen mellom ulike grupper av innvandrere.
Det er store forskjeller mellom kvinner og menn når det gjelder
andelen som er i arbeid eller utdanning året etter at de gikk ut
av programmet. Det er også store forskjeller mellom kommunene når
det gjelder andelen som er i arbeid eller utdanning etter at de
går ut av programmet.
Det vises i proposisjonen til at de endringer
som foreslås, er en oppfølging av regjeringsplattformen. Det vises
i proposisjonen til at gode norskkunnskaper i de fleste tilfeller
vil være en forutsetning for å få jobb. Regjeringen vil styrke språkopplæringen
for alle med minoritetsbakgrunn. Regjeringen vil også gi flere kvinner
muligheter til å delta i arbeidslivet. Endringene er også en oppfølging
av Meld. St. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk (Integreringsmeldingen).
Det vises i proposisjonen til at endringsforslagene
har som formål å bidra til økt deltakelse i arbeidslivet for nyankomne
innvandrere.
Forslagene i proposisjonen har vært på høring. Se
nærmere omtale i proposisjonen om høringsforslaget og om høringsinstansenes
syn.
Formålet med introduksjonsordningen er å styrke
nyankomne innvandreres muligheter for en rask og effektiv overgang
til arbeid eller utdanning. Det sies i lovens forarbeider at det
bør være adgang til å stanse programmet når deltakeren har fått
tilbud om høvelig arbeid. Samtidig sies det i lovens forarbeider
at programdeltakere bør kunne ta seg arbeid ved siden av kvalifiseringen.
Det er også mulig å legge lønnet arbeid inn som en del av introduksjonsprogrammet.
Departementet foreslår at deltakere i introduksjonsprogrammet
skal ha rett til permisjon ved tilbud om ordinært arbeid, ikke ved
tilbud om utdanning. Departementet foreslår å endre introduksjonsloven
§ 7 om stans, ved at ordene «herunder om deltakeren har tilbud om
høvelig arbeid» fjernes. Når tilbud om ordinært arbeid kan gi rett
til permisjon, kan det ikke samtidig være grunn til å stanse programmet.
Utfyllende regler om rett til permisjon må gis i forskrift 18. juli
2003 nr. 973 om fravær og permisjon ved nyankomne innvandreres deltakelse
i introduksjonsordning. Departementet vurderer at rammene for permisjonen
bør være som beskrevet i høringsforslaget. Utfyllende merknader
til forskriftsbestemmelsen må gis i departementets rundskriv til
introduksjonsloven. Formålet med introduksjonsloven står sentralt
i vurderingen av rammene for rett til permisjon ved tilbud om ordinært
arbeid.
Det pekes i proposisjonen på at det er en klar sammenheng
mellom deltakelse i tiltak med direkte tilknytning til en arbeidsgiver,
og graden av deltakelse i arbeidslivet året etter avsluttet program.
Adgangen til permisjon bidrar til å redusere faren for en innlåsningseffekt
i programmet.
Departementet foreslår ingen endring i programmets
varighet, programmet kan vare inntil to år med tillegg av godkjent
permisjon. Informasjon om mulighet til permisjon ved ordinært arbeid bør
inngå i kommunenes systematiske arbeid med den individuelle planen.
Den enkeltes rett og plikt til å delta i opplæring
i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven § 17 endres
ikke dersom deltaker har permisjon fra deltakelse i introduksjonsprogrammet ved
overgang til arbeid. Den enkelte kan fortsette med opplæring i norsk
og samfunnskunnskap på del- eller kveldstid under permisjonstiden.
Kommunen har en plikt til å tilrettelegge opplæringen også for deltakere
som har en jobb på dagtid. Fristen for gjennomføring av opplæring,
jf. § 17 femte ledd, utvides ikke i de tilfeller der deltaker har
permisjon fra introduksjonsprogrammet ved overgang til arbeid. Kommunen
må gi god veiledning om dette.
Ved innvilgelse av permisjon ved tilbud om ordinært
arbeid, foreslår departementet at den enkeltes individuelle plan
justeres for den perioden den enkelte har permisjon, jf. introduksjonsloven
§ 6.
Kommunens avgjørelser om permisjon ved overgang
til arbeid regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven og kan
påklages til fylkesmannen.
Rett og plikt til deltakelse i opplæring i 600
timer norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven § 17 gjelder
ikke dersom den enkelte dokumenterer at hun eller han har tilstrekkelige kunnskaper
i norsk eller samisk, jf. introduksjonsloven § 17 fjerde ledd, forskrift
av 20. april 2005 nr. 341 om opplæring i norsk og samfunnskunnskap
for nyankomne innvandrere, §§ 3 og 4.
Departementet foreslår i proposisjonen en endring
i adgangen til å få fritak fra plikt til opplæring etter introduksjonsloven
§ 17 fjerde ledd. Kunnskaper i norsk eller samisk skal fortsatt
kunne gi fritak fra plikt til opplæring i norsk, men man må dokumentere
kunnskaper om samfunnet for å få fritak fra plikt til opplæring
i 50 timer samfunnskunnskap. Forslaget omfatter både deltakere med
rett og plikt til opplæring og deltakere med kun plikt til opplæring.
Departementet foreslår også at det bør framgå uttrykkelig av lovteksten
at den enkelte søker kommunen om fritak fra plikt til opplæring.
Kommunen kan i vedtak om fritak fra plikt til opplæring i samfunnskunnskap,
beslutte at fritaket også innebærer at retten til opplæring i samfunnskunnskap
faller bort. Kommunene kan ikke på eget initiativ fatte vedtak om
fritak fra plikt og bortfall av rett til opplæring i samfunnskunnskap.
Departementet foreslår i proposisjonen at hva som
skal anses som dokumentasjon på tilstrekkelige kunnskaper om samfunnet
skal reguleres i forskrift 20. april 2005 nr. 341 om opplæring i norsk
og samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere, med utfyllende merknader
i departementets rundskriv til introduksjonsloven.
Støtten i høringen understreker betydningen
av at deltakerne i opplæring i norsk og samfunnskunnskap gjennomfører
opplæring i samfunnskunnskap og tilegner seg grunnleggende kunnskaper
om det norske samfunnet.
Det fremgår av proposisjonen at det er et mål
at innvandrere får kunnskaper om det norske samfunnet forholdsvis
raskt etter ankomst til Norge. Opplæringen i samfunnskunnskap skal
gis på et språk deltakeren forstår, og det anbefales at opplæringen
finner sted tidlig i opplæringsløpet.
Det vises i proposisjonen til at forslaget vil
bidra til at det ikke lenger skal være mulig å utsette opplæringen
i samfunnskunnskap til deltakere er kommet på et ferdighetsnivå
i norsk, slik at de kan søke fritak fra plikt til opplæring i samfunnskunnskap
på grunn av tilstrekkelige kunnskaper i norsk.
Introduksjonsloven gir personer som er omfattet av
personkretsen i § 17, en rett og/eller pålegger en plikt til å delta
i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
Etter introduksjonsloven § 18 skal kommunen tilby
opplæring i norsk og samfunnskunnskap så snart som mulig og senest
innen tre måneder etter at den enkelte setter fram krav eller søker
om opplæring. De som har rett til opplæring, setter fram krav. De
som har plikt uten rett til opplæring, søker. Når kravet eller søknaden
er framsatt, skal kommunen fatte vedtak om tildeling av opplæring
i norsk og samfunnskunnskap.
Kommunen har i tillegg en generell veiledningsplikt
etter forvaltningsloven.
Kommunen er ansvarlig for at den enkelte i målgruppen
tilbys introduksjonsprogram, jf. introduksjonsloven kapittel 2.
Kommunen har en plikt til å vurdere om den enkelte innvandrer fyller
vilkårene for deltakelse.
Den enkelte som inngår i personkretsen og oppfyller
vilkårene i introduksjonsloven § 2, har rett til et tilbud fra kommunen
og må ikke selv sette fram krav eller søke om deltakelse, jf. introduksjonsloven
§ 3. Den enkelte kan likevel selv velge å sette fram krav om deltakelse
før kommunen tilbyr deltakelse.
Begrunnelsen for kommunens ansvar er at språk og
kunnskap om arbeids- og samfunnsliv er en nøkkel til likestilling
og inkludering. En obligatorisk ordning både for kommunene og de
som blir bosatt, gjør at alle får sin rett. Hensynet til likebehandling,
rettssikkerhet og like rammebetingelser for hele landet er begrunnelsen
for at alle landets kommuner pålegges en plikt til å tilby deltakelse
i introduksjonsordningen til alle i lovens personkrets som har behov
for grunnleggende kvalifisering.
Personer som inngår i den såkalte «kan-gruppen»,
jf. introduksjonsloven § 3 tredje ledd, må selv søke kommunen om
deltakelse i introduksjonsprogram.
Departementet foreslår en endring i introduksjonsloven
§ 18 første ledd. Forslaget innebærer at kommunen skal ta initiativet
til å sette i gang opplæring i norsk og samfunnskunnskap for de som
er i personkretsen for rett og plikt eller kun rett til opplæring
i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven § 17 første
og annet ledd. Handlingsplikten skal for denne gruppen ligge på
kommunen, og ikke på den enkelte. Personer med plikt til å delta
i opplæring, jf. introduksjonsloven § 17 tredje ledd, må selv ta initiativet
ved å søke kommunen om å få begynne i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Kommunen
har likevel et veiledningsansvar også for disse.
Det går frem av proposisjonen at selv om det foreslås
at initiativet til å starte opplæring i norsk og samfunnskunnskap
overføres fra den enkelte til kommunen, bør det fortsatt være slik
at personer som ønsker opplæring straks etter ankomst til Norge,
selv kan ta kontakt med kommunen og søke om slik opplæring.
Departementet foreslår i proposisjonen at kommunen
så snart som mulig og innen tre måneder etter folkeregistrering
i kommunen eller at krav om deltakelse blir framsatt, skal sørge
for tilbud om opplæring i norsk og samfunnskunnskap. I praksis må
kommunen raskt ta direkte kontakt med den enkelte som på grunn av
sin alder og oppholdstillatelse er i personkretsen. For å oppfylle
sin veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11, bør informasjonen
gis på en slik måte og på et språk som gjør at den enkelte faktisk
forstår og kan ivareta sine interesser. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet
(IMDi) har utviklet informasjonsmateriale på flere språk. Kommunen
må vurdere hvilket behov for opplæring den enkelte har, og på hvilket
læringsspor hun eller han bør starte sin opplæring i norsk og samfunnskunnskap,
jf. læreplanen. Dette forutsetter at kommunene kan ha fleksibilitet
i sitt opptak til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, og at de
har oversikt over hvem som er i personkretsen. Se proposisjonen
for nærmere omtale av kommunens ansvar.
Fristen for gjennomføring av opplæring endres ikke
som følge av dette forslaget, og det er viktig at kommunen veileder
om dette. Retten til utsatt start av rett til opplæring i særlige
tilfeller, jf. introduksjonsloven § 17 femte ledd fjerde punktum,
endres ikke.
Begrunnelsen for å gi kommunene ansvaret for
å ta initiativet til å starte opplæringen, er at flere skal komme
raskere i gang med opplæring, økt gjennomstrømming i opplæringen
og å medvirke til at flere fullfører opplæringen innen fristen på hhv.
tre og fem år.
Forslaget er også begrunnet i ønsket om å styrke den
enkeltes rettsstilling, sikre likebehandling og forutberegnelighet.
Når den enkelte ikke selv må ta initiativet til å begynne i opplæring,
vil det øke sannsynligheten for at den enkelte blir oppmerksom på
og får oppfylt sine rettigheter og plikter.
Fristen på tre og fem år for gjennomføring av hhv.
den pliktige opplæringen og all opplæring endres ikke som følge
av dette forslaget. Det samme gjelder utgangspunktet for beregning
av disse fristene.
Overfor gruppen med plikt til opplæring, jf.
introduksjonsloven § 17 tredje ledd, må kommunen drive et generelt
informasjonsarbeid.
Departementet foreslår i proposisjonen at endringene
i introduksjonsloven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Det tas sikte på at endringene i introduksjonsloven § 7 trer i kraft straks,
og at endringene i introduksjonsloven §§ 17 og 18 trer i kraft og
gjelder for personer som får oppholdstillatelse etter 1. januar
2016.
Det vises i proposisjonen til at kommunen må drive
veiledning om muligheten for permisjon ved tilbud om arbeid og må
vurdere søknader om permisjon. Dette vil innebære noe økt ansvar
og administrativt arbeid fra kommunens side. Den enkelte deltaker
har ikke rett til introduksjonsstønad i permisjonstiden, men kommunen
mottar fortsatt integreringstilskudd for vedkommende. Når deltaker
er i permisjon pga. ordinært arbeid, vil kommunen få redusert sitt oppfølgingsansvar
og administrative arbeid, og dette vil totalt sett innebære en innsparing
for kommunen.
Forslaget vil kunne føre til noe flere søknader om
fritak, og noe mer administrativt arbeid for kommunene til søknadsbehandling.
Det antas at kommunens ressursbruk til behandling av søknader vil
være begrenset.
Kommunene som fram til nå ikke eller i liten grad
har prioritert å tilby opplæring i samfunnskunnskap, vil som følge
av forslaget kunne få økte utgifter. Kommunens utgifter til 50 timer samfunnskunnskap
inngår i det tilskuddet til opplæring i norsk og samfunnskunnskap
er forutsatt å dekke. Departementet vurderer derfor at forslaget
på dette punktet ikke medfører utgifter for kommunene som tilskuddsordningen
ikke allerede dekker.
Det vises i proposisjonen til at noen kommuner kan
få noe høyere kostnader knyttet til informasjonsarbeid. En undersøkelse
fra 2010 utført av Opinion gir en indikasjon på at flertallet av
landets kommuner allerede gjør et godt informasjonsarbeid, og at
endringen ikke vil føre til omfattende merarbeid. Det finnes i dag
informasjonsmateriale på flere språk, som kommunene kan ta i bruk
uten omkostninger.
Kommunen vil samtidig få noe større forutsigbarhet
i sin planlegging.
Departementet vurderer på denne bakgrunn at forslaget
ikke innebærer økte kostnader for kommunene.