Det er helt sentralt at de nye politidistriktene
organiseres slik at en får en faglig god og kostnadseffektiv tjenesteutførelse.
Formålet med nærpolitireformen er blant annet å sikre at flere politiressurser kan
brukes til politiets kjerneoppgaver. Det er viktig å sikre at ny
organisering ikke medfører mer byråkrati og virker kostnadsdrivende.
Politiet skal derfor organiseres i to nivåer. Driftsenhetene i politidistriktet kan
omfatte flere tjenestesteder (lensmannskontorer og politistasjoner).
Administrative oppgaver skal så langt som mulig ivaretas på politidistriktsnivå
og av driftsenhetene, ikke ved det enkelte tjenestested. Tjenestestedene
skal sørge for at det publikumsrettede arbeid blir utført i samspill
med mobile enheter. Departementet foreslår enkelte endringer i politiloven § 16
for å legge til rette for at de politimessige og administrative
oppgavene kan organiseres mest mulig hensiktsmessig.
Hvert politidistrikt har som utgangspunkt følgende
funksjoner:
administrative fellesfunksjoner
prioritering på tvers av fagområder og
geografi
operasjonssentral og andre operative felles
funksjoner
felles kriminal- og påtaleenhet
analyse og forebygging
Politiets Sikkerhetstjeneste
Noen av de hensyn som gjør seg gjeldende ved utformingen
av en ny tjenestestedsstruktur, vil trekke i forskjellig retning.
Eksempelvis kan det være spenninger mellom behovet for å samle ressursene
tilstrekkelig til å få et godt faglig miljø, og for at politiets
tjenestemenn og -kvinner bør kjenne de områdene de skal virke i.
Fremfor å angi generelt hvordan slike avveininger skal falle ut,
bør oppmerksomheten rettes mot kvalitetskravene til den tjenesten
som politiet skal levere. Oppsummert stilles det følgende krav:
Publikumsservice:
Tjenestestedene
tar imot anmeldelser, søknader og andre henvendelser, og gir veiledning
til publikum om politiets tjenestetilbud. Ved anmeldte forhold iverksettes
eventuell etterforskning snarest mulig.
Tjenestestedene skal ha fleksible åpningstider som
gjør det mulig å få utført tjenester hos politiet utenfor kontortid
minst én dag i uken.
Minst 90 pst. av innbyggerne i hvert distrikt
har maksimalt 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested.
95 pst. av alle anropene til 112 skal
være besvart innen 20 sekunder på landsbasis.
Forebygging:
Politiet skal drive
et aktivt forebyggende arbeid i egen regi og i samarbeid med andre.
Hver kommune har minst én fast kontaktperson ved
lensmannskontoret eller politistasjonen (politikontakt). Politikontakten
bistår i politirådsarbeidet i «sin» eller «sine» kommuner, og fungerer
som et kontaktpunkt for det forebyggende arbeidet i distriktet.
Politiet skal jevnlig drøfte innretningen
av det forebyggende arbeidet og vakt- og patruljetjenesten i området,
med berørte kommuner.
Tilgjengelighet og beredskap:
Alle politidistriktene
har innsatspersonell som kan håndtere krevende hendelser.
Polititjenestemenn og -kvinner bor spredt,
slik at flest mulig lokalsamfunn har politiansatte boende i sitt
lokalmiljø. I ansettelsesprosessen legges det vekt på å oppnå bosetting
på steder der det ikke allerede bor polititjenestemenn eller -kvinner.
Politiet skal vurdere incentivordninger for å oppnå bosetting og
tilstedeværelse fra politiet i lokalsamfunnet.
Publikum skal oppleve rask respons og
god kvalitet på politiets beredskap som også omfatter god samhandling
og god etterforskning i alle ledd.
Politianalysens anslag for tjenestesteder
er for lavt. Organiseringen av politiet skal gjøres slik at publikum
opplever at de har et tilgjengelig politi når de har behov for politiets
tjenester.
Nærmere definerte krav til responstid
ved ekstraordinære hendelser, hendelser hvor liv er direkte truet
og/eller hvor det er umiddelbart behov for innsats fra politiet.
I dag er politiets kontakt med kommunene organisert
på forskjellige måter. Store kommuner har gjerne flere kontaktpunkter
i kommunen. For å sikre alle kommuner, uavhengig av størrelse, god
tilgang til kontakt med politiet, skal politiet sørge for at alle kommunene
får en fast politikontakt ved det lensmannskontoret eller den politistasjonen
kommunen hører til. Videre skal politiet jevnlig drøfte innretningen
av det forebyggende arbeidet og vakt- og patruljetjenesten i området
med berørte kommuner.
Det kan være av verdi for polititjenesten i
et område at det bor politifolk der. Regelverket inneholder enkelte
bestemmelser om at ansatte i politiet skal bosette seg i forsvarlig
avstand til tjenestestedet. Dette regelverket er primært innrettet
mot å sikre nærhet mellom arbeidssted og bolig. Dette er et noe
annet perspektiv enn et ønske om at det skal bo politifolk også
andre steder enn der tjenestestedene er lokalisert. For å utnytte
de positive effektene som kan ligge i å ha politifolk bosatt på
mange steder, mener departementet at politiet – i forbindelse med
den gjennomgangen av tjenestestedsstrukturen som skal foretas, og
ut fra forholdene lokalt – skal vurdere om det bør etableres incentivordninger
mv. som kan sikre spredt bosetting.
Myndigheten til å fastsette inndelingen i lensmannsdistrikter,
namsfogddistrikter og politistasjonsdistrikter med sivile rettspleieoppgaver
ligger etter loven til Kongen, jf. politiloven § 16. Myndigheten
utøves av Kongen i statsråd. Forslag til endringer i inndelingen
lokalt forelegges normalt for de kommunene som er berørt. Det er
en praksis for at Politidirektoratet ikke legger frem forslag for
departementet om endringer i distriktsstrukturen dersom kommunene
ikke er enige i forslaget.
Etter departementets syn er det naturlig at
den lokale strukturen skal fastsettes av politiet. Politiet, med
politidirektøren i spissen, er ansvarlig for å levere trygghet til
befolkningen. Tjenestestedene er ett av verktøyene for å kunne ivareta
denne oppgaven. Det er derfor naturlig at politiet selv får hånd
om utformingen av nettet av tjenestesteder. På den måten får etaten
best forutsetninger for å levere gode tjenester til publikum. Departementets
rolle er heller å stille krav til kvaliteten i polititjenesten.
Indirekte henger disse tingene som nevnt sammen, ved at kravene
til kvalitet virker dimensjonerende for etaten.
Departementet mener videre at det fremover ikke bør
være slik at alle berørte kommuner må være enige for at det skal
kunne gjøres endringer. Beslutning om sammenslåing av tjenestesteder
skal treffes av Politidirektoratet etter forutgående involvering
av berørte lokale interesser. Kommunene har legitime interesser
i slike endringer, og vil ha vesentlige bidrag til vurderingen av
dem. Den enkelte kommune kan imidlertid ikke representere alle de
hensyn som må tas i betraktning i spørsmål om politiets organisering.
Selv om de er viktige, bør dermed heller ikke kommunenes syn i seg
selv være avgjørende for om det skal gjøres endringer. Den enkelte
kommune som berøres av strukturendring, skal derimot kunne påklage
Politidirektoratets beslutning på grunnlag av feil i saksbehandlingen
og at endret tjenestestruktur ikke oppfyller kravene som er oppstilt.
Justis- og beredskapsdepartementet er klageinstans.
Departementet mener at dagens modell med PSTs
distriktsenheter som en del av politidistriktene, bør videreføres
inntil videre. Lederen av PST-enhetene bør delta i politidistriktets
ledergruppe som nå. Med forslagene i denne proposisjonen vil også
PST-enhetene blir større. Videre er det viktig at PSTs distriktsenheter
bidrar inn i politidistriktenes forebyggende arbeid. Det vises til
regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som
omtaler behovet for et tettere samarbeid enn i dag mellom PST og
det øvrige politiet. Departementet vil i samarbeid med sjef PST
og politidirektøren gjennomføre en del tiltak som gir sjef PST større
mulighet til å påvirke prioriteringene og beslutningene i PSTs distriktsenheter.
Det vil bli utarbeidet instrukser for å avklare ansvar og roller
på de områdene der det er påpekt uheldige uklarheter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
understreker at målet med politireformen er å skape et nærpoliti
som er operativt, synlig og tilgjengelig, og som har kapasitet og
kompetanse til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger,
og sikre innbyggernes trygghet.
Flertallet vil understreke at
lokal forankring, tett kontakt med nærmiljøene og godt samarbeid
med kommunale myndigheter er en forutsetning for politiets legitimitet
og autoritet.
Flertallet mener et nærpoliti
skal være et politi som:
Er lokalt tilstedeværende.
Har god lokalkunnskap.
Har en bred kontaktflate mot lokalsamfunn
og innbyggere.
Vektlegger og balanserer forebygging,
ordenstjeneste, etterforskning og beredskap.
Flertallet understreker at nærpolitiet
skal være lokalt forankret. De utgjør politiets ytterste ledd. Nærpolitiet
er i de fleste tilfeller den etaten innbyggerne møter i situasjoner
som oppleves truende, farlig eller krenkende. Det er derfor avgjørende
at dette leddet har ressursene, kompetansen og kvaliteten som trengs
for å være aktivt til stede der folk er og situasjonen oppstår.
Flertallet understreker at forebygging
er det beste verktøyet for å forhindre kriminalitet. Utformingen
av den lokale strukturen har avgjørende betydning for politiets
evne til å drive god forebygging, ordenstjeneste, etterforskning
og sikre den lokale beredskapen. Flertallet viser
til de ti grunnprinsippene for politiet som ble etablert i stortingsmelding nr.
42 (2004–2005). Disse viktige prinsippene legger grunnlaget for
hvilket politi vi skal ha. Disse grunnprinsippene er:
1. Politiet skal avspeile
samfunnets idealer.
2. Politiet skal ha et sivilt preg.
3. Vi skal ha et enhetspoliti.
4. Politiet skal være desentralisert.
5. Politimannen skal være en generalist.
6. Politiet skal virke i samspill med publikum.
7. Politiet skal være integrert i lokalsamfunnet.
8. Politiet skal ha bred rekruttering.
9. Politiet skal prioritere mellom sine
oppgaver og legge hovedvekten på forebyggende virksomhet.
10. Politiet skal være underlagt effektiv
kontroll fra samfunnets side.
Det er etter flertallets mening
viktig å satse offensivt på forebyggende tiltak, hvor samarbeid mellom
ulike aktører, som politi, frivillige organisasjoner, kommune og
næringsliv står sentralt. Det lokale politiet skal ha tett kontakt
med andre offentlige etater, næringslivet og innbyggerne. Det danner grunnlag
for tillit og trygghet mellom innbyggere og politi.
Flertallet understreker at en
arbeidsform basert på informasjonsdeling på tvers av etater er viktig å
ta vare på og å videreutvikle, særlig dersom antall tjenestesteder
blir redusert, fordi den både bidrar til økt legitimitet og økt
trygghet. Politiets kunnskap om lokalbefolkningen, geografi og infrastruktur
er etter flertallets mening en avgjørende ressurs
for å løse politiets oppgaver best mulig. Det styrker evnen til
å forebygge små og store hendelser, og det styrker beredskapsevnen,
ved at det lokale politiet benytter lokalkunnskapen i planlegging
og gjennomføring av aksjoner og kan dele denne informasjonen med
andre politienheter, øvrige nødetater, samt frivillige beredskapsorganisasjoner.
Særorganene og distriktsnivået må styrke evnen til å ta i bruk denne
særskilte kunnskapen som det lokale leddet har.
Flertallet mener det er viktig
å etablere arbeidsformer som sikrer politiets lokale forankring, også
under og etter omstrukturereringer. Flertallet peker
på at dette blant annet innebærer at:
Alle kommuner skal
ha en politikontakt. Politikontaktens arbeid skal utføres i kommunen
vedkommende er kontakt for. Dette vil være et viktig kontaktpunkt
mellom politiet, publikum og de ulike aktørene i den enkelte kommune
også der man ikke har egne tjenestesteder. Politikontaktene skal
ha en eller flere dager i uken der de er til stede i kommunene der
det ikke er tjenestested.
Politiet og kommunene skal utvikle forpliktende handlingsplaner
slik at befolkningen er sikret en helhetlig forebyggende tjeneste
i sitt lokalsamfunn.
Kommunens politivedtekter skal være et
aktivt verktøy for å ivareta forebygging og trygge lokalsamfunn.
Politiråd skal være etablert i alle kommuner.
Politiets representanter i politirådene skal ha mandat til å forplikte
politiet. Rådene skal utvide sitt virkemiddelapparat, inspirert
av SLT-rådenes tette samarbeid med kommunale virkemidler.
Frivillige beredskapsorganisasjoner skal
inkluderes i kommunens og politiets beredskapsplanlegging og evalueringsrutiner.
Det etableres minst ett årlig møte mellom
ordførerne og politiet på geografisk driftsenhetsnivå. De som møter
på vegne av politiet skal ha mandat til å forplikte politiet. Møtene
skal blant annet omhandle kriminalitetsbildet og ressursutnyttelse.
Det forebyggende arbeidet må forankres
på ledelsesnivå i det enkelte politidistrikt. Hvert politidistrikt
må ha en fagleder/visepolitimester som har ansvar for forebygging
for å sikre at forebygging implementeres i politiets strategiske
arbeid.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
bemerke at et «nærpoliti» må fylles med innhold. Et nærpoliti er
et politi som har god lokalkunnskap og er tilstedeværende. Dagens
lensmannskontor fyller denne rollen i dag. Den lokale lensmannen
har et definert ansvar for sin befolkning. Det lokale politiet kan
raskt avdekke kriminalitet, og ikke minst forebygge at den skjer.
Lokalkunnskapen er avgjørende, for å kunne sette inn tidlig innsats
mot personer som er i ferd med å starte en kriminell løpebane.
Dette medlem frykter at ved for
store avstander vil mye av denne kompetansen forsvinne. Dette medlem mener
at dagens ordning, hvor den lokale tjenestestedsstrukturen må være
tuftet på lokal enighet, skaper de gode løsningene. Kommunene må
ha en reell rolle i denne utformingen. En begrenset klageadgang
kan ikke anses å være tilstrekkelig.
Dette medlem mener politireformen
må legge til rette for at man får et lokalt tilstedeværende politi,
ikke et rent utrykningspoliti. Dette medlem konstaterer
at regjeringens forslag legger til rette for et rent utrykningspoliti.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil
påpeke viktigheten av at de nye politidistriktene organiseres slik
at en får en faglig god og kostnadseffektiv tjenesteutførelse. Formålet med
nærpolitireformen er blant annet å sikre at flere politiressurser
kan brukes til politiets kjerneoppgaver. Det er viktig å sikre at
ny organisering ikke medfører mer byråkrati.
Flertallet viser til at politiet
skal organiseres i to nivåer. Driftsenhetene i politidistriktet
kan omfatte flere tjenestesteder. Administrative oppgaver skal så langt
som mulig ivaretas på politidistriktsnivå og av driftsenhetene,
ikke ved det enkelte tjenestested. Tjenestestedene skal sørge for
at det publikumsrettede arbeid blir utført i samspill med mobile
enheter. Flertallet vil trekke frem at man med en
slik organisering flytter byråkratiske oppgaver vekk fra det ytterste
ledd og opp i driftsenhetene. Det vil gi en mer effektiv polititjeneste
på tjenestestedene, og der folk ferdes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet stiller
seg undrende til innføringen av moderat geografisk kvotering og
formuleringen:
«I ansettelsesprosessen legges det vekt på å oppnå
bosetting på steder der det ikke allerede bor polititjenestemenn
eller -kvinner.»
Disse medlemmer kan ikke se at
det er redegjort for hvilke incentivordninger som skal bli innført.
Det fremgår heller ikke hvordan denne ordningen skal bidra til mer
politikraft ute. Hvordan skal en geografisk kvotert politimann eller
-kvinne opptre ved alvorlige hendelser som «skyting pågår»? Skal de
være tilgjengelig for det lokale publikum hele døgnet for alle henvendelser,
eller bare rykke ut til mer alvorlige lokale hendelser? Slike avklaringer
er nødvendige, men har uteblitt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
en fylkesmodell vil være den beste organiseringen av distriktene.
Når det gjelder tjenestestedsstrukturen, må det fastsettes klare
kriterier, og dette må gjøres i en egen sak av Stortinget.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede konsekvensene
av forslaget om at 90 pst. av befolkningen skal maksimalt ha 45
minutters kjøretid til nærmeste tjenestested.»
Dette medlem vil peke på viktigheten
av at strategien om 2 tjenestemenn per 1 000 innbyggere må gjennomføres
innen 2020. Dette er viktig for politiet både i byer og distrikter. Dette
medlem vil peke på viktigheten av at veksten i antall ansatte kommer
hele landet til gode. På bakgrunn av utviklingen finner dette medlem
det nødvendig at Stortinget forelegges en egen sak om hvordan denne
målsettingen kan nås, og hva som er status.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak om hvordan
målet 2 politibetjenter per 1 000 innbygger skal nås og komme hele
landet til gode.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at myndigheten til å fastsette inndelingen i lensmannsdistrikter,
namsfogddistrikter og politistasjonsdistrikter med sivile rettspleieoppgaver
etter loven ligger til Kongen, jf. politiloven § 16. Myndigheten
utøves av Kongen i statsråd. Flertallet har merket seg
at det i dag er utviklet en praksis for at Politidirektoratet ikke
legger frem forslag for departementet om endringer i distriktsstrukturen
dersom kommunene ikke er enige i forslaget.
Flertallet vil trekke frem Politianalyseutvalget
som viser til en del eksempler på at det i politidistriktene er
sett behov for endringer, uten at dette har fått gjennomslag. Utvalget
beskriver at dette har vært tilfellet selv på steder der det har
vært prinsipiell enighet om behovet for sammenslåinger, men det ikke
har vært samme enighet om hvor de gjenværende lensmannskontorene
skal være lokalisert (NOU 2013:9 punkt 12).
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til nødvendigheten av å gi politiet de ledelsesverktøyene de trenger
for å kunne tilby en effektiv polititjeneste. Dette flertallet støtter at
beslutningsmyndigheten til å fastsette den lokale strukturen i politidistriktene
delegeres til politiet. Politiet, med politidirektøren i spissen,
er ansvarlig for å levere trygghet til befolkningen. Tjenestestedene
er ett av verktøyene for å kunne ivareta denne oppgaven. Det er
derfor naturlig at politiet får handlingsrommet til å strukturere
tjenestestedene ut ifra politifaglige vurderinger.
Dette flertallet støtter at fullmakten
reguleres innenfor et sett med politifaglige kvalitetskriterier og
prosessuelle krav. Forventet befolkningsutvikling, trekk ved kriminalitetsbildet,
kriteriene om at minst 90 pst. av innbyggerne i hvert politidistrikt skal
ha maksimalt 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested, at
minst 95 pst. av alle anrop til nødnummer 112 besvares innen 20
sekunder, og kravene til responstid må være førende. Det vil gi
bedre hverdagsberedskap og innbyggerne den tryggheten de har grunn
til å forvente. Dette flertallet er enig i at kommunene
skal tas med på råd i lokalisering av tjenestesteder, men det må
legges vekt på de politifaglige vurderingene når lokalisering avgjøres.
Dette flertallet viser videre
til at alle kommuner skal ha en fast politikontakt for å sikre at
det forebyggende arbeidet gis prioritet og kontinuerlig oppfølging.
Dette vil også gi klare føringer for politimesterens ressursdisponering.
Dette flertallet merker seg at
det ikke er nødvendig å endre politiloven § 16 for å delegere beslutningsmyndigheten
for endringer i lokal struktur til politiet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
vil påpeke at en grad av tetthet på tjenestenivåene er viktig. I
deler av landet er de geografiske og topografiske forholdene av
en karaktér, som gjør at proposisjonens minimumskrav om at 90 pst.
av innbyggerne ikke skal ha mer enn 45 minutter til nærmeste tjenestested,
er for lite ambisiøst.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti forventer at regjeringen signaliserer
tydelig overfor Politidirektoratet at i de delene av landet som
risikerer å bli særlig rammet av dette minimumskravet, dersom det
praktiseres stramt etter ordlyden, må det tas hensyn til de lokale
forholdene. Dette kan gjelde for eksempel dagens Sogn og Fjordane
politidistrikt, der befolkningstettheten i Hordaland politidistrikt
kan kreve at minimumskravet til tjenestestedet heller beregnes etter
dagens politidistriktsgrenser, og ikke etter de foreslåtte i proposisjonen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet støtter
ikke at politidirektøren gis fullmakt til å fastsette endringer
i tjenestestedsstrukturen. Det er svært uheldig at man flytter makten
fra folkevalgt kontroll, til et direktorat. Dette medlem vil
videre understreke at kommunene må gis reell mulighet til å påvirke
prosessen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at en god prosess har betydning for kvaliteten på sluttresultatet.
Det er derfor viktig at ny, lokal struktur også innebærer lokalt
medeierskap og at politiet har god kjennskap til lokale forhold
og utfordringer. Dette bidrar til legitimitet og trygghet hos befolkningen.
Flertallet vil understreke betydningen
av at tjenestestedsstrukturen har politisk forankring og at eventuelle
endringer er et politisk ansvar.
Flertallet viser til Politidirektoratets
fullmakter til å fastsette lokal driftsenhets- og tjenestedsstruktur,
slik de er beskrevet i Prop. 61 LS (2014–2015).
Flertallet vil understreke at
fullmaktene krever nødvendig lokal forankring. I de tilfeller hvor
det er lokal uenighet kan berørte kommuner klage til Justis- og
beredskapsdepartementet.
Flertallet slutter seg til proposisjonen,
om at antall tjenestesteder bør reduseres, men ikke så mye som i
politianalysens anslag.
Innbyggerne skal vite hva de får og hva et «nærpoliti»
vil bety i praksis for deres lokalsamfunn.
Flertallet viser til kriteriene
for ny tjenestedsstruktur som fremgår av Prop. 61 (2014–2015) punkt 5.3
og mener at det i tillegg skal legges til følgende kriterier for
gjennomføring av endringer i tjenestestedsstrukturen:
Hva innbyggerne
skal få av tjenester etter endringene, og hvordan, skal legges frem
skriftlig for kommunestyrene, dersom kommunen ønsker det. Politimesteren
skal utarbeide dokumentet.
Dokumentet skal være realistisk og tydelig,
med vekt på hvordan det forebyggende arbeidet skal ivaretas, hvilken
beredskap innbyggerne kan forvente og hvordan politiet vil sikre
tett kontakt med bl.a. lokale, frivillige beredskapsorganisasjoner.
Dokumentet må være utformet presist nok
til at det er mulig å evaluere sluttresultatet.
Alle berørte kommuner skal gis mulighet
til å komme med en uttalelse om dokumentet. Uttalelsen skal tillegges
vekt ved en eventuell klage.
Flertallet understreker at kriteriene
er minimumskriterier. Det er rom for lokale tilpasninger utover
dette. Prosessen skal gi politiet og innbyggerne forutsigbarhet
og sikre et best mulig sluttresultat.
Lokale folkevalgte skal sikres medvirkning i
de lokale prosessene.
Flertallet vil understreke kommunenes
innflytelse over endringsprosessene rundt tjenestestedsstrukturen
og mener at:
Det opprettes en
styringsgruppe som blant annet skal utforme mandat for arbeidet
med endringsprosessen og godkjenne plan for å involvere lokalsamfunnene.
Styringsgruppen skal gi føringer til arbeidet med, og bidra til
gjennomføringen av prosessen knyttet til endringer av tjenestestedsstrukturen.
De skal gi skriftlig anbefaling om tjenestestedsstrukturen til politimesteren,
som har ansvaret overfor Politidirektoratet. Styringsgruppen ledes
av politiet og skal som et minimum bestå av representanter for politimesteren
og ha representasjon fra de berørte kommunene
Styringsgruppens arbeid skal være offentlig
tilgjengelig
Flertallet viser også til muligheten
for åpne møter rundt endring av tjenestestedsstrukturen, slik at
befolkningen får nødvendig informasjon og styringsgruppene får et
bredest mulig spekter av innspill.
Flertallet viser til at endringene
må bygge på informasjon som ivaretar forholdet mellom forebygging
og beredskap. Politimesteren har ansvar for å utarbeide risiko-
og sårbarhetsvurderinger for hele politidistriktet og for eventuelle
endringer i lokal tjenestedsstruktur.
Risiko- og sårbarhetsvurderingen
skal være utgangspunktet for styringsgruppens forslag om endringer
i tjenestestedsstrukturen. Beredskap og evne til forebygging skal
vektlegges.
En ugradert versjon av vurderingene skal
være offentlig tilgjengelig.
Flertallet vil understreke betydningen
av at kompetanse og politikraft spres i det enkelte politidistrikt
og at dette ikke bare sentraliseres nært politimesteren. Flertallet viser
til at flere politidistrikter allerede har godt fungerende driftsenheter
som er tilpasset geografiske forhold, bosetting mv, og legger til
grunn at dette hensyntas når nærpolitireformen skal iverksettes.
Flertallet ber departementet
sikre at kommunene skal kunne uttale seg om geografiske endringer av
driftsenhetenes ansvarsområder og eventuelle endringer i lokaliseringen
av driftsenhetene.
Flertallet legger vekt på at
innbyggerne skal være sikret at tilsiktet sluttresultat blir oppnådd,
og at det er politiet som har ansvaret for gjennomføring og resultat.
Flertallet mener det er viktig
at det foretas en evaluering av tjenestestedsstrukturen fire år
etter at denne er gjort gjeldende. I denne forbindelse må det legges
til rette for at evalueringsrapporten kan behandles i kommunestyret
og at det klart fremgår om forutsetningene for strukturendringen
er oppfylt.
Flertallet understreker at dersom
sluttresultatet ikke er oppnådd etter evaluering, er det politimesterens
plikt å påse at ressurser disponeres slik at resultatet kan oppnås.
Flertallet viser til at kommuner
kan klage på endringer i tjenestestedsstrukturen til Justis- og
beredskapsdepartementet gjennom vedtak i kommunestyret. Alle berørte
kommuner skal kunne klage på vedtak om endringer i tjenestestedsstruktur.
Hvis de prosessuelle minimumskravene ikke er ivaretatt,
skal dette tillegges avgjørende vekt i klagebehandlingen.
Ved klagebehandlingen skal også kvaliteten på arbeidet
med det ønskede sluttresultatet som er lagt frem for kommunene i
forkant, og andre forhold som har betydning for helheten i politiets
lokale tilgjengelighet, kunne vektlegges. Dette i tillegg til kriteriene i
Prop. 61 (2014–2015) punkt 5.3.
Klagen skal ha oppsettende virkning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at det er få krav til lokal prosess eller lokalt medeierskap
i proposisjonen, og de kravene som finnes er såpass lite presis
utformet at de ikke gir lokalsamfunn forutsigbarhet for arten eller
graden av involvering, hverken før de organisatoriske endringene
settes i gang, mens de er i gang, eller etter at de sluttført og
over i mer normalisert drift.
Disse medlemmer vil understreke
at av hensyn til forutsigbarheten lokalt, kvaliteten på sluttresultatet
og medeierskap til prosess og resultat, burde disse forholdene vært
presisert ettertrykkelig. Når dette ikke er presisert, gir heller
ikke klageadgangen som er omtalt i proposisjonen mening: Det er
vanskelig å få medhold i at vilkår for endring av lokal struktur
er brutt dersom vilkårene er så diffuse som de er i proposisjonen,
og det er umulig å få medhold på grunn av brutte saksbehandlingsregler,
fordi saksbehandlingsregler ikke er oppgitt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet er
kritisk til den foreslåtte endringen i politiloven som fratar kommunene
innsigelsesrett vedrørende endringer i lokal politistruktur. Dette
medlem mener at lokal deltagelse og involvering er med på
å skape et inkluderende og tilstedeværende politi. Dagens ordning
har vist at man har funnet gode løsninger lokalt, til tross for
gjeldende lovgivning.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at kommunenes
innsigelsesrett ved endringer av lensmannsdistriktstrukturen ikke
skal svekkes.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
støtter at dagens modell med PSTs distriktsenheter som en del av
politidistriktene videreføres inntil videre. Flertallet viser
til at med forslagene i denne proposisjonen vil også PST-enhetene
blir større. Flertallet vil understreke viktigheten
av at PSTs distriktsenheter bidrar inn i politidistriktenes forebyggende
arbeid. Det vises til regjeringens handlingsplan mot radikalisering
og voldelig ekstremisme, som omtaler behovet for et tettere samarbeid
enn i dag mellom PST og det øvrige politiet. Flertallet merker
seg at det vil bli utarbeidet instrukser for å avklare ansvar og
roller på de områdene der det er påpekt uheldige uklarheter.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
dagens organisering med PSTs distriktsenheter bør videreføres. Men dette
medlem finner det nødvendig at regjeringen gjennomfører
en utredning om hvem som bør lede og ha det administrative og økonomiske
ansvaret for disse enhetene. Utredningen bør peke på eventuelle
gråsoner og uklare grenser i ansvarsforholdet for PST i politidistriktene,
som i dag er delt mellom PST-sjefen og politimestrene.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede fremtidig
organisering og ledelse av PSTs enheter i politidistriktene.»