Utkast til innstilling ble i henhold til Stortingets vedtak
av 17. juni 2014 oversendt kontroll- og konstitusjonskomiteen til
uttalelse ved presidentskapets brev av 16. januar 2015. Kontroll- og
konstitusjonskomiteen har avgitt følgende uttalelse i brev til presidentskapet
av 20. februar 2015:
«Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til brev
fra Presidentskapet av 16. januar 2015, der komiteen fikk
seg forelagt Dokument 8:80 LS (2013–2014) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Martin Kolberg, Per Olaf Lundteigen,
Bård Vegar Solhjell, Jette F. Christensen, Marit Arnstad, Karin
Andersen og Gunvor Eldegard om ny bestemmelse om opplysningsplikt
for statsråder og statssekretærer om tidligere oppdragsgivere og
politiske næringsmessige interesser- til uttalelse, jf Stortingets
forretningsorden § 22 annet ledd siste punktum.
Komiteen har
følgende merknader:
Komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til forslagsstillernes utgangspunkt
for representantforslaget og slutter seg til ønsket om og nødvendigheten
av å opprettholde den allmenne tilliten til politikken. Det skal
etter flertallets syn være åpenhet om politiske prosesser
og nærhet, ikke økonomiske ressurser, som avgjør hvem som får påvirke
politiske beslutninger. Flertallet er
av den oppfatning at forslaget er med på å fremme tillit til politikere
og politikken og dermed forhindre mistenkeliggjøring, som med rette
eller urette, kan skapes ved manglende åpenhet.
Flertalletoppfatter at forslagets intensjon er
å oppnå størst mulig grad av åpenhet og tillit gjennom velprøvde
og velfungerende systemer: den allerede eksisterende registreringsordningen
for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Det er likeledes
lagt til grunn at lovbestemmelsen skal bygge på tillit til den enkelte politikers
skjønn og være enkel å forholde seg til og praktisere. Flertallet vil
anbefale forslaget.
Komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at utviklingen de senere år har gått i retning av at politikken
i større grad enn tidligere er kommersialisert, i den forstand at politikere
har tatt med seg viktig kunnskap i overgangen fra politikk til næringsliv.
Det politiske svaret på dette er å ilegge karantene gitt gjennom
et karanteneutvalg. I realiteten har vi dermed et system som ivaretar
overgangen fra politikk til næringsliv, men ingen ordninger som ivaretar
overgang fra næringsliv til politikk. Etter disse medlemmerssyn bør man søke løsninger også for den
siste varianten. Det foreliggende forslaget er så langt disse
medlemmer kan se, en god og pragmatisk løsning. Det bygger
på allerede eksisterende registreringsordning som er vel innarbeidet
i Storting og regjering, og det bygger på tillit til at den enkelte politikere
er den nærmeste til å vurdere hva som bør registreres.
Disse
medlemmer vil også understreke at forslaget tar utgangspunkt
i den samme begrunnelsen som lå til grunn for Stortingets innføring av
registreringsordninger som nå er gjeldende. Da Stortinget første
gang etablerte en frivillig ordning for registering av stortingsrepresentantenes
og regjeringsmedlemmenes verv og økonomiske interesser, var nettopp
hensikten å gi offentligheten kunnskap om hvilke interessekonflikter
som kunne oppstå. Da ordningen senere ble gjort obligatorisk, var
begrunnelsen at nasjonalforsamlingens autoritet og integritet var best
tjent med å fjerne ethvert grunnlag for mistanke om at representantene
handlet ut fra skjulte motiver. Disse medlemmer er
av den oppfatning at forslagsstilleren ved å ta utgangspunkt i intensjon
og utforming i gjeldende registreringsordning har lagt opp til en
nøktern og gjennomførbar ordning som bør iverksettes så raskt som mulig.
Slik disse
medlemmer ser det er forslaget verken hele svaret på hvordan
man skaper tillit til politikken eller et forslag som gir alle svar
på hvordan man sørger for mer åpenhet. Det vil alltids måtte gjøres
avveininger når man skal lage nye lover, slik det også er tilfelle
med det foreliggende lovforslag.
Etter disse
medlemmers syn er det gjort valg som alt i alt virker fornuftige
og pragmatiske. Disse medlemmer vil understreke at
den lovpålagte taushetsplikt som forslaget viker for, er fornuftig
og gjør forslaget gjennomførbart. At advokater i visse tilfeller
kan opptre som konsulenter rokker ikke ved det faktum at forslaget
om opplysningsplikt vil fange opp de fleste tilfeller som forlaget
har som intensjon å fange opp. Disse
medlemmer ser for øvrig ingen grunn til å tro at noen bransjer
og ei heller politikere, er så konspiratoriske at de vil unngå å
registrere kunder som vil kunne medføre en mistanke om skjulte motiver
for en politisk beslutning.
Likeledes er disse
medlemmer enig med Sivilombudsmannen som har lagt til grunn
at det er andre hensyn som spiller inn ved vurderingen av om opplysninger
er taushetsbelagte enn om det foreligger en avtale mellom to private
parter. Disse medlemmer er videre av den oppfatning
at noen opplysninger selvsagt er taushetsbelagt med god grunn og
at dette vil kunne legges til grunn på bakgrunn av konkrete vurderinger
også hvis man innfører en opplysningsplikt. Disse medlemmer vil
i denne forbindelse vise til statssekretæren i Finansdepartementets
håndtering ved sin tiltredelse hvor alle opplysninger om hans næringsvirksomhet ble
lagt frem bortsett fra de som med god grunn var belagt med taushet.
Disse
medlemmer er av den oppfatning at forslagsstillerne helt
og fullt stiller seg bak gjeldende habilitetsregler og er enig i
at habilitetsreglene både er viktige og nødvendige. Disse medlemmer legger
til grunn at forslaget om opplysningsplikt vil gi befolkningen ytterligere mulighet
til innsikt i hvilke bindinger politikere eventuelt har. Forlaget
slik det er presentert er etter disse medlemmers oppfatning
å følge samme prosedyre for hvordan man skal forholde seg til ens
bakgrunn og bindinger som habilitetsreglene legger opp til. Det
vil også med dette forslaget være opp til den enkelte statsråd å avgjøre
hva det bør opplyses om. Det må utvises skjønn fra den enkelte slik
det også er tilfelle ved habilitetsspørsmål. På samme måte vil det
være den enkelte statsråds ansvar at opplysningene som gis er korrekte
og utfyllende.
Disse medlemmer ser
at det stilles spørsmål ved fortolkningen av enkeltheter i forslaget.
Som påpekt tidligere er forslaget ikke ufeilbarlig. Disse
medlemmer vil likevel påpeke at det ikke på noen måter er
uoverkommelig for Stortinget å definere eventuelle uklarheter. Slik disse
medlemmer ser det kan for eksempel oppdragsgiver defineres
som et eget rettssubjekt som ber om en tjeneste. Litt mer problematisk kan
det være å definere om registreringen skal omfatte også kundeforhold
som den angjeldende ikke har vært i direkte kontakt med, avsluttede oppdrag
eller lignende. Disse medlemmer mener disse problemstillingene
kan diskuteres, men at det vil være mulig å finne relevante og gode
avgrensninger hvis viljen til å oppnå større tillit og åpenhet er
tilstede.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, stiller
seg bak ønsket om å opprettholde den allmenne tilliten til politikken
og mener det foreliggende forslaget langt på vei operasjonaliserer
et slikt ønske. Flertallet støtter derfor forslaget
med de tilpasninger som er nødvendig for å tilpasse det gjeldende
lov om registrering av regjeringsmedlemmers verv og økonomiske interesser.
Flertallet ber
Presidentskapet treffe vedtak i tråd med dette.
Komiteens
medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser
til at habilitetsreglene i dag fungerer ut fra at den enkelte tjenestemann
er ansvarlig for å vurdere sin stilling ut fra alle relevante forhold
som kan tenkes å svekke tilliten til at en avgjørelse tas på et
saklig grunnlag. Forslagsstillerne ser ut til å legge uforholdsmessig
stor vekt på at tidligere arbeidsforhold svært hyppig vil kunne
inngå i en vurdering av habilitet i en enkelt sak, i forhold til
andre momenter som også kan føre til inhabilitet. Dette kan svekke
inntrykket av at andre forhold kan være mer vesentlige å vurdere,
og at det til slutt er vedkommende beslutningstager som håndterer
sin habilitet under eget ansvar.
Forslaget utvider
kretsen av tredjeparter tjenestemannen har vært i direkte, eller
indirekte kontakt med før tiltredelsen av stillingen. Dersom det
fortsatt eksisterer relasjoner etter utnevnelsen, vil man allerede
i dag kunne gjøre seg kjent med disse gjennom den eksisterende registreringsordningen.
Disse
medlemmer deler Presidentskapets vurdering under punkt 2.4,
og viser til at det ikke er påvist at de ordinære prosedyrene for
å motvirke inhabilitet er utilstrekkelige. Når det ikke er påvist
at reglene er utilstrekkelige for dette formål, er det samtidig
ikke dokumentert at en utvidet registreringsplikt om generell arbeidshistorikk
som inkluderer statssekretærer, vil gi et bedre vern mot inhabilitet.
En slik vurdering vil alltid måtte foretas konkret.
Disse
medlemmer sier seg enig i de lovtekniske innvendingene knyttet
til tolknings- og avgrensingsproblemene, uten å gå nærmere inn på disse
i denne uttalelsen. I tillegg gis det anvisninger om at reglene
mer detaljert skal anvendes etter mønster av gjeldende registers
reglement så langt det passer. Dette åpner for en sterk skjønnspreget
vurdering, som er lite egnet til å avklare tvilsspørsmål.
Disse
medlemmer slutter seg også til Presidentskapets betraktninger
om at det er samfunnsmessig ønskelig med karriereoverganger mellom
privat og offentlig sektor. Et omfattende formelt prosedyre- og
registreringsregime som gjelder tredjeparter i avsluttede og indirekte relasjoner,
vil forsterke de praktiske og mentale barrierer mellom politikk
og vanlig arbeidsliv.
Disse medlemmer vil
også peke på at forslagsstillerne ser ut til å ha oversett kompetansedelingen
mellom storting og regjering. Etter gjeldende lov § 2 tilligger
kompetansen til å gi nærmere regler gjennom forskrifter til Kongen
i statsråd. Det innebærer at forslaget ikke kan vedtas i den foreliggende
form.»