Sammendrag

Forslagsstillerne viser til at utgangspunktet for representantforslaget er et ønske om å opprettholde den allmenne tilliten til politikken. Manglende åpenhet om tidligere oppdragsgivere, samt politiske og næringsmessige interesser hos statsråder og statssekretærer kan, med rette eller ikke, så tvil om politikkens integritet. De peker konkret på utnevnelsen av Sylvi Listhaug til landbruks- og matminister og at det også ble utnevnt flere statssekretærer med bakgrunn fra kommunikasjonsbransjen da regjeringen Solberg tiltrådte.

På denne bakgrunn foreslås det en lovhjemmel for at Kongen i statsråd kan pålegge regjeringsmedlemmer og statssekretærer en plikt til å registrere tidligere oppdragsgivere der vedkommende har arbeidet for å fremme politiske eller næringsmessige interesser. Registreringsplikten er avgrenset til oppdragsgivere de to siste år før tiltredelsen og skal vike for lovbestemt taushetsplikt. Forslagsstillerne mener et lovforslag som dette vil være et nødvendig tillegg og supplement til gjeldende inhabilitetsregler.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

«A.

Vedtak til lov

om registrering av regjeringsmedlemmers verv og økonomiske interesser

I

I lov 30. november 2012 nr. 70 om registrering av regjeringsmedlemmers verv og økonomiske interesser gjøres følgende endringer:

Ny § 1 a skal lyde:

§ 1 a

(1) Kongen i statsråd kan pålegge regjeringsmedlemmene og statssekretærene å registrere sine tidligere oppdragsgivere der vedkommende har arbeidet med å fremme politiske eller næringsmessige interesser.

(2) En opplysningsplikt fastsatt i medhold av bestemmelsen her er begrenset til oppdragsgivere regjeringsmedlemmene og statssekretærene har hatt de to siste årene før tiltredelsen.

(3) En opplysningsplikt fastsatt i medhold av bestemmelsen her viker for lovbestemt taushetsplikt.

II

Loven trer i kraft straks.

B.

I

I forskrift 30. november 2012 nr. 1114 om registrering av regjeringsmedlemmers verv og økonomiske interesser gjøres følgende endringer:

§ 1 nytt annet ledd skal lyde:

Regjeringsmedlemmene og statssekretærene har plikt til å registrere sine tidligere oppdragsgivere i den til enhver tid gjeldende registreringsordning som gjelder for stortingsrepresentantene.

§ 2 nytt annet ledd skal lyde:

Reglement om register for stortingsrepresentantenes verv og økonomiske interesser gjelder tilsvarende så langt det passer for regjeringsmedlemmenes og statssekretærenes plikt til å registrere sine tidligere oppdragsgivere og med de tilpasninger som følger av § 3.

§ 3 nytt tredje ledd skal lyde:

Første og annet ledd gjelder tilsvarende for statssekretærer.

II

Forskriften trer i kraft straks.»

Presidentskapets merknader

Presidentskapets flertall, Olemic Thommessen, Kenneth Svendsen, Ingjerd Schou og Line Henriette Hjemdal, viser til at det er mange ulike faktorer som avgjør om borgerne har tillit til politikere og politiske institusjoner. For eksempel er stor grad av åpenhet og transparens i politiske prosesser avgjørende for å gi borgerne innsyn og mulighet til å kontrollere makthavernes beslutninger, noe som igjen er en forutsetning for tillit til politikken. Tillit til politikere og politiske institusjoner er grunnleggende for et stabilt demokrati og for å gi legitimitet til de vedtak som politikerne fatter på vegne av fellesskapet.

Flertallet viser til at forslagsstillerne mener det er problematisk for dette tillitsforholdet at det er manglende åpenhet om «tidligere oppdragsgivere samt politiske og næringsmessige interesser hos statsråder og statssekretærer». Forslagsstillerne viser til at dette er blitt aktualisert gjennom utnevnelsen av statsråd Sylvi Listhaug og statssekretærer med bakgrunn fra kommunikasjonsbransjen.

Flertallet konstaterer at forslagsstillernes hensikt med representantforslaget er et ønske om å opprettholde den allmenne tilliten til politikken. Flertallet støtter denne gode hensikten. Det er viktig at offentligheten har tillit til at de sakene statsrådene håndterer, ikke utilbørlig påvirkes av tidligere arbeidsforhold. Flertallet har likevel kommet til at det foreliggende forslaget om opplysningsplikt, herunder registrering av opplysningene, ikke er en løsning som kan anbefales.

Presidentskapet har bedt regjeringen om en uttalelse til representantforslaget. I svarbrevet fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet v/statsråd Jan Tore Sanner av 1. oktober 2014, som er vedlagt innstillingen, viser statsråden til at han deler forslagsstillernes intensjon om å bevare den høye tilliten som borgerne gjennomgående har til det politiske systemet og til politiske beslutningsprosesser i Norge. Statsråden konkluderer likevel med at han ikke kan tilrå at den foreslåtte registreringsordningen gjennomføres.

Som det fremgår av representantforslaget, er regjeringens medlemmer pålagt å registrere sine verv og økonomiske interesser, jf. lov 30. november 2012 nr. 70 om registrering av regjeringsmedlemmers verv og økonomiske interesser. Registeret er det samme som anvendes for registrering av tilsvarende opplysninger om stortingsrepresentantene, og det publiseres på Stortingets nettsider. I tillegg til de verv regjeringsmedlemmene måtte ha ved siden av utøvelsen av statsrådposten, omfatter registreringsplikten økonomiske interesser som bl.a. biintekter, selskapsinteresser og næringseiendom av betydelig verdi. Avtaler med tidligere arbeidsgiver om permisjon, velferdsfordeler og pensjon etc. skal også registreres, så vel som eventuell avtale med fremtidig arbeidsgiver om ansettelse, engasjement og lignende etter at vedkommende har trådt ut av regjeringen. Registreringsplikten gjelder ikke for statssekretærer. Flertallet viser til at formålet med registreringen er å gi publikum mulighet til innsyn i grunnlaget for eventuelle konflikter mellom regjeringsmedlemmets private interesser og de offentlige interesser som han/hun skal ivareta som medlem av regjeringen. Åpenheten som registeret bidrar til, er etter flertallets oppfatning en viktig tillitsskapende faktor. Flertallet ser derfor at det kan være nærliggende å tenke seg en tilsvarende registrering av opplysninger om regjeringsmedlemmers/statssekretærers tidligere oppdragsgivere, som foreslått i representantforslaget. Det er tilnærmet de samme hensyn som er ment å ivaretas ved denne registreringen som i den gjeldende registreringsordningen.

Etter flertallets oppfatning er det en berettiget innvending mot representantforslaget at opplysningsplikt som foreslått vil kunne gripe inn i en privat tredjeparts interesser på en uakseptabel måte. Flertallet går ut fra at i en vesentlig del av de oppdrag som vil være undergitt opplysningsplikt, vil konfidensialitet kunne inngå som et kontraktselement. Behovet for konfidensialitet vil ofte være knyttet opp mot forretnings- og konkurransemessige forhold. Flertallet forstår forslaget slik at avtalefestet taushetsplikt må vike for opplysningsplikten, da det kun er lovbestemt taushetsplikt som i henhold til lovforslaget § 1 a tredje ledd er unntatt. Med andre ord vil opplysningsplikten kunne være et inngrep i avtalefriheten. En privat aktør som engasjerer en ekstern rådgiver til å fremme politiske eller næringsmessige synspunkter i tillit til at denne relasjonen skal være konfidensiell, bør etter flertallets oppfatning kunne innrette seg etter en slik forutsetning. Flertallet er enig med kommunal- og moderniseringsministeren i at inngrepet i avtalefriheten som forslaget innebærer, er prinsipielt betenkelig fordi avtalepartene på avtaletidspunktet ikke kan forutse om en avtale om taushetsplikt vil være gyldig eller ikke. Offentliggjøring av taushetsbelagte opplysninger vil kunne anses som et avtalebrudd som vil kunne medføre erstatningssøksmål. Flertallet ønsker ikke å gi hjemmel til et inngrep i private parters avtalefrihet av denne karakter.

Flertallet viser for øvrig til at det selvsagt ikke er noe i veien for at en oppdragsgiver kan samtykke til at det aktuelle regjeringsmedlemmet/statssekretæren offentligjør opplysninger om et kundeforhold som opprinnelig var omfattet av avtalemessig taushetsplikt.

Flertallet mener at spørsmålet om en opplysningsplikt som foreslått også bør ses i lys av spørsmålet om offentlighetens innsyn i statsråders/statssekretærers kundelister med hjemmel i offentleglova 19. mai 2006 nr. 16. Dette spørsmålet har bl.a. vært behandlet av Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet og Sivilombudsmannen i forbindelse med medias anmodning om innsyn i kundelisten til bl.a. statsråd Sylvi Listhaug. Sivilombudsmannen mener at slike kundelister som hovedregel omfattes av forvaltningens taushetsplikt om forretningsforhold etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Likevel kom Sivilombudsmannen til at han ikke kunne se at det er hjemmel for å unnta eventuelle offentlige kunder fra innsyn. Sivilombudsmannen viste i sin uttalelse bl.a. til at når det offentlige inngår avtale med tjenestetilbydere, er det andre hensyn som spiller inn ved vurderingen av om opplysninger er taushetsbelagte enn om det foreligger et avtaleforhold mellom to private parter. Flertallet har merket seg at på bakgrunn av Sivilombudsmannens uttalelser, og etter fornyet behandling av innsynsbegjæringene fra media, er det gitt innsyn i hvilke offentlige kunder nevnte statsråd og aktuelle statssekretærer har hatt. Flertallet ser dette som positivt, og går ut fra at praksis heretter vil være at opplysninger om hvilke offentlige kunder statsråder/statssekretærer har hatt på sine kundelister offentliggjøres i tråd med de vurderinger som Sivilombudsmannen har gitt uttrykk for.

Som tidligere nevnt fremgår det av lovforslaget § 1 tredje ledd at opplysninger omfattet av lovbestemt taushetsplikt skal unntas fra opplysningsplikten. Advokater må f.eks. ikke registrere sine oppdragsgivere, mens de som har hatt konsulentoppdrag, men ikke er advokater, må gjøre dette. Flertallet viser til kommunal- og moderniseringsministerens påpekning av at advokater har en rekke oppgaver som ligner på andre former for konsulentvirksomhet, herunder oppdrag som kan anses som lobbyvirksomhet. Dessuten kan det oppstå bindinger mellom advokat og klient som kan være vel så sterke som mellom rådgivere og deres kunder. Dersom tidligere advokatvirksomhet ikke skal være omfattet av registreringsplikten, vil den ikke være dekkende for alle de forhold den ifølge forslagsstillerne er ment å ivareta. Flertallet vil også legge til at en registreringsordning som foreslått vil kunne omgås ved at næringsinteresser engasjerer advokat som igjen engasjerer en rådgiver. Blir rådgiveren senere statsråd eller statssekretær, vil forholdet til oppdragsgiveren være underlagt advokatens taushetsplikt. Det samme gjelder for f.eks. kommunikasjonsrådgivere ansatt direkte i advokatfirmaer. Flertallet finner det lite ønskelig å bidra til å iverksette en ordning som medfører forskjellsbehandling mht. opplysningsplikten avhengig av hvilken profesjon som er engasjert til å utføre et oppdrag av næringsmessig eller politisk karakter. Flertallet har det inntrykk at konsulentbransjen er en omstillingsdyktig bransje som lett vil kunne tilpasse seg et nytt regelverk slik at de unngår opplysningsplikt. Det gjør at forslaget blir lite effektivt. For øvrig er det ikke aktuelt å vurdere å tilsidesette lovbestemt taushetsplikt til fordel for en eventuell opplysningsplikt.

Som det også vises til i representantforslaget, gjelder reglene om inhabilitet i forvaltningsloven også for statsråder når de opptrer i egenskap av departementssjef, jf. forvaltningsloven § 10. Etter forvaltningsloven § 6 annet ledd vil statsråden/statssekretæren være inhabil når det foreligger særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet i saken. Forslagsstillerne mener at inhabilitetsreglene ikke er egnet til å sørge for at allmennheten får kunnskap om hvilke bindinger som foreligger og hvilke interessekonflikter som eventuelt kan oppstå på bakgrunn av statsråders og statssekretærers tilknytning til tidligere oppdragsgivere. Derfor er disse reglene ifølge forslagsstillerne heller ikke egnet til å sikre ivaretakelse av den generelle tilliten til regjering og forvaltning. Den foreslåtte opplysningsplikten vil således være et nødvendig tillegg til gjeldende inhabilitetsregler. Flertallet stiller seg undrende til at habilitetsreglene ikke lenger kan anses som egnet til å ivareta tilliten til regjering og forvaltning.

Flertallet er enig i at et register som foreslått vil gi publikum en ytterligere mulighet til å oppdage tilfeller hvor det kan stilles spørsmål ved en statsråds eller statssekretærs habilitet. Men dette vil ikke på noen måte være dekkende med hensyn til vurdering av en statsråds totale habilitetssituasjon, da inhabilitet kan ha sin årsak i helt andre forhold enn tilknytning til tidligere oppdragsgivere.

Flertallet legger til grunn at det er etablert gode rutiner for håndtering av habilitetsspørsmål i tilknytning til regjeringens medlemmer, og forutsetter at regjeringen følger forvaltningslovens habilitetsbestemmelser nøye. I brevet fra kommunal- og moderniseringsministeren står det bl.a. følgende:

«Departementene har stor oppmerksomhet på statsråders habilitet i enkeltsaker. Statsrådene har et selvstendig ansvar for fortløpende å vurdere egen habilitet i saker de har befatning med. Habilitetsspørsmål vil særlig kunne oppstå når en sak kan ha økonomiske konsekvenser for ett eller flere regjeringsmedlemmer. I tvilstilfeller legges spørsmål om habilitet fram for Lovavdelingen til vurdering.»

Flertallet tar dette til etterretning og har tillit til at håndteringen av spørsmål om statsråders og statssekretærers habilitet ivaretas på en like betryggende måte nå som tidligere.

I det fremlagte lovutkastet legges det opp til at regjeringsmedlemmene og statssekretærene kan pålegges «å registrere sine tidligere oppdragsgivere der vedkommende har arbeidet med å fremme politiske eller næringsmessige interesser». På bakgrunn av merknadene ovenfor finner flertallet det ikke nødvendig å gå detaljert inn på innholdet i forslaget, men vil likevel nevne noen forhold som etter presidentskapets syn reiser flere tolkings- og avgrensingsutfordringer.

Flertallet vil særlig trekke frem at det kan stilles spørsmål ved rekkevidden av begrepet «oppdragsgivere». Flertallet mener det vil være vesentlig å avklare om «oppdragsgivere» er ment bare å gjelde de aktører som har engasjert statsråden eller statssekretæren direkte, eller om også oppdrag gitt et selskap hvor vedkommende har vært ansatt skal omfattes, og i så fall om det er et vilkår for opplysningsplikt at statsråden eller statssekretæren selv har utført arbeid for den aktuelle oppdragsgiveren.

Et annet spørsmål knytter seg til avgrensningen av innholdet i «politiske eller næringsmessige interesser», ut over at dette gjelder oppdrag som allmennheten har berettiget interesse av å kjenne til.

Flertallet viser til at det fremgår av forslaget til forskrift at gjeldende registers reglement for registrering av verv og økonomiske interesser «gjelder tilsvarende så langt det passer». Med unntak av bestemmelser i reglementets del tre om gjennomføringen av registreringsordningen, kan flertallet ikke se at det er bestemmelser i reglementet som kan være direkte relevante for eventuell rapportering som foreslått.

Forslagsstillerne gir uttrykk for at det «nærmere innholdet av opplysningsplikten vil måtte klarlegges gjennom praksis på bakgrunn av bestemmelsens formål». Flertallet anser at et slikt grunnlag for håndtering av opplysningsplikten ikke vil gi tilstrekkelig forutsigbarhet. Flertallet mener at i tilfelle en lovbestemt opplysningsplikt skulle være aktuell, ville det under enhver omstendighet være nødvendig med et klarere og mer presist regelverk enn det som er foreslått i representantforslaget.

Flertallet viser til at det i representantforslaget er formulert et lovendringsforslag og et forslag om forskriftsendring. Det påpekes at eventuell forskrift som gis med hjemmel i loven må vedtas av Kongen i statsråd. Når det gjelder lovteksten, vises det til merknadene under punkt 2.5. På bakgrunn av flertallets innvendinger mot en registreringsordning som sådan, finner ikke flertallet grunn til å utrede nærmere et alternativt forslag til lov- og forskriftstekst eller foreslå at Stortinget skal be regjeringen om å gjøre dette.

Flertallet har også merket seg at forslagsstillerne mener at det på et senere tidspunkt bør vurderes å innlemme stortingsrepresentantene i den foreslåtte ordningen. Flertallet påpeker at en slik ordning vil reise spørsmål av konstitusjonell karakter knyttet til Grunnlovens vilkår for å stille til valg.

Presidentskapets medlemmer Marit Nybakk og Svein Roald Hansen viser til at utgangspunktet for representantforslaget er viktigheten av åpenhet om politiske prosesser og at det ikke er økonomiske ressurser som avgjør hvem som får påvirke politiske beslutninger. Disse medlemmer ser dette som viktig for å opprettholde den allmenne tilliten til politikken, og mener de foreslåtte tiltakene vil bidra til å fremme tillit til politikere og politikken og dermed forhindre mistenkeliggjøring som med rette eller urette kan skapes ved manglende åpenhet.

Disse medlemmer viser til at målet med forslaget er å oppnå størst mulig grad av tillit gjennom åpenhet ved å benytte et velprøvd og velfungerende system; den allerede eksisterende registreringsordningen for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Det er lagt til grunn at lovbestemmelsen skal bygge på tillit til den enkelte politikers skjønn og være enkel å forholde seg til og praktisere.

Disse medlemmer viser til at forslaget om opplysningsplikt vil gi befolkningen ytterligere mulighet til innsikt i hvilke bindinger politikere kan ha med seg inn i et politisk verv fra sin sivile jobb.

Disse medlemmer viser til en økende tendens til at politikere tar med seg kunnskap som kan være belagt med begrensninger i overgangen fra politikk til næringsliv. Det politiske svaret har vært å innføre en karantenetid, fastsatt av et karanteneutvalg. Dermed er det innført et system som ivaretar overgangen fra politikk til næringsliv. Men det finnes ingen tilsvarende ordninger som ivaretar overgang fra næringsliv til politikk.

Etter disse medlemmers syn bør man søke løsninger også for dette for å sikre åpenhet om mulige interessekonflikter i forhold til det politiske verv og tidligere arbeidsgiver eller kunde. Representantforslaget peker på en god og pragmatisk løsning på dette.

Disse medlemmer vil også understreke at forslaget tar utgangspunkt i den samme begrunnelsen som lå til grunn for Stortingets innføring av registreringsordningen for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Da Stortinget første gang etablerte en frivillig ordning for registrering av stortingsrepresentantenes og regjeringsmedlemmenes verv og økonomiske interesser, var formålet å gi offentligheten kunnskap om hvilke interessekonflikter som kunne oppstå. Da ordningen senere ble gjort obligatorisk, var begrunnelsen at Stortingets autoritet og integritet var best tjent med å fjerne ethvert grunnlag for mistanke om at representantene handlet ut fra skjulte motiver.

Disse medlemmer viser til at det i forslaget er lagt til grunn at registreringsplikten avgrenses slik at den ikke omfatter forhold som er underlagt lovpålagt taushetsplikt. Selv om dette kan gi gråsoner i forhold til hva som skal oppgis, rokker ikke dette ved det faktum at forslaget om opplysningsplikt vil fange opp de fleste tilfeller som forslaget har som intensjon å fange opp.

Disse medlemmer viser til at statssekretær Jon Gunnar Pedersen i Finansdepartementet ved sin tiltredelse la fram opplysninger om sin næringsvirksomhet, med avgrensning mot taushetsbelagte forhold.

Disse medlemmer viser også til at Sivilombudsmannen har lagt til grunn at det også kan være andre hensyn som spiller inn ved vurderingen av om opplysninger er taushetsbelagte enn at det foreligger en avtale mellom to private parter.

Disse medlemmer viser til at lovforslaget må utformes i lys av gjeldende habilitetsregler. Ved vurderingen av hva som skal registreres, vil det være opp til den enkelte statsråd og statssekretær å avgjøre hva det bør opplyses om. Det må utvises skjønn, slik tilfellet også er ved habilitetsspørsmål. På samme måte vil det være den enkelte statsråds og statssekretærs ansvar at opplysningene som gis er korrekte og utfyllende.

Disse medlemmer viser til at det reises spørsmål ved fortolkningen av enkeltheter i forslaget. Disse medlemmer mener slike problemstillinger kan avklares gjennom en nærmere utforming av lovens forskrifter.

Disse medlemmerviser til at begrunnelsen for forslaget er ønsket om å opprettholde den allmenne tilliten til politikken, og mener det foreliggende forslaget langt på vei operasjonaliserer et slikt ønske. Disse medlemmer støtter derfor representantforslaget, men med de nødvendige tilpasninger som følge av disse medlemmers merknader i denne innstillingen.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«A.

Vedtak til lov

om registrering av regjeringsmedlemmers verv og økonomiske interesser

I

I lov 30. november 2012 nr. 70 om registrering av regjeringsmedlemmers verv og økonomiske interesser gjøres følgende endringer:

Ny § 1 a skal lyde:

§ 1 a

(1) Kongen i statsråd kan pålegge regjeringsmedlemmene og statssekretærene å registrere sine tidligere oppdragsgivere der vedkommende har arbeidet med å fremme politiske eller næringsmessige interesser.

(2) En opplysningsplikt fastsatt i medhold av bestemmelsen her er begrenset til oppdragsgivere regjeringsmedlemmene og statssekretærene har hatt de to siste årene før tiltredelsen.

(3) En opplysningsplikt fastsatt i medhold av bestemmelsen her viker for lovbestemt taushetsplikt.

II

Loven trer i kraft straks.

B.

Stortinget ber regjeringen utarbeide forskrift i tråd med representantforslaget og merknadene i innstillingen.»

Uttalelse fra kontroll- og konstitusjonskomiteen

Utkast til innstilling ble i henhold til Stortingets vedtak av 17. juni 2014 oversendt kontroll- og konstitusjonskomiteen til uttalelse ved presidentskapets brev av 16. januar 2015. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har avgitt følgende uttalelse i brev til presidentskapet av 20. februar 2015:

«Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til brev fra Presidentskapet av 16. januar 2015, der komiteen fikk seg forelagt Dokument 8:80 LS (2013–2014) – representantforslag fra stortingsrepresentantene Martin Kolberg, Per Olaf Lundteigen, Bård Vegar Solhjell, Jette F. Christensen, Marit Arnstad, Karin Andersen og Gunvor Eldegard om ny bestemmelse om opplysningsplikt for statsråder og statssekretærer om tidligere oppdragsgivere og politiske næringsmessige interesser- til uttalelse, jf Stortingets forretningsorden § 22 annet ledd siste punktum.

Komiteen har følgende merknader:

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til forslagsstillernes utgangspunkt for representantforslaget og slutter seg til ønsket om og nødvendigheten av å opprettholde den allmenne tilliten til politikken. Det skal etter flertallets syn være åpenhet om politiske prosesser og nærhet, ikke økonomiske ressurser, som avgjør hvem som får påvirke politiske beslutninger. Flertallet er av den oppfatning at forslaget er med på å fremme tillit til politikere og politikken og dermed forhindre mistenkeliggjøring, som med rette eller urette, kan skapes ved manglende åpenhet.

Flertalletoppfatter at forslagets intensjon er å oppnå størst mulig grad av åpenhet og tillit gjennom velprøvde og velfungerende systemer: den allerede eksisterende registreringsordningen for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Det er likeledes lagt til grunn at lovbestemmelsen skal bygge på tillit til den enkelte politikers skjønn og være enkel å forholde seg til og praktisere. Flertallet vil anbefale forslaget.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at utviklingen de senere år har gått i retning av at politikken i større grad enn tidligere er kommersialisert, i den forstand at politikere har tatt med seg viktig kunnskap i overgangen fra politikk til næringsliv. Det politiske svaret på dette er å ilegge karantene gitt gjennom et karanteneutvalg. I realiteten har vi dermed et system som ivaretar overgangen fra politikk til næringsliv, men ingen ordninger som ivaretar overgang fra næringsliv til politikk. Etter disse medlemmerssyn bør man søke løsninger også for den siste varianten. Det foreliggende forslaget er så langt disse medlemmer kan se, en god og pragmatisk løsning. Det bygger på allerede eksisterende registreringsordning som er vel innarbeidet i Storting og regjering, og det bygger på tillit til at den enkelte politikere er den nærmeste til å vurdere hva som bør registreres.

Disse medlemmer vil også understreke at forslaget tar utgangspunkt i den samme begrunnelsen som lå til grunn for Stortingets innføring av registreringsordninger som nå er gjeldende. Da Stortinget første gang etablerte en frivillig ordning for registering av stortingsrepresentantenes og regjeringsmedlemmenes verv og økonomiske interesser, var nettopp hensikten å gi offentligheten kunnskap om hvilke interessekonflikter som kunne oppstå. Da ordningen senere ble gjort obligatorisk, var begrunnelsen at nasjonalforsamlingens autoritet og integritet var best tjent med å fjerne ethvert grunnlag for mistanke om at representantene handlet ut fra skjulte motiver. Disse medlemmer er av den oppfatning at forslagsstilleren ved å ta utgangspunkt i intensjon og utforming i gjeldende registreringsordning har lagt opp til en nøktern og gjennomførbar ordning som bør iverksettes så raskt som mulig.

Slik disse medlemmer ser det er forslaget verken hele svaret på hvordan man skaper tillit til politikken eller et forslag som gir alle svar på hvordan man sørger for mer åpenhet. Det vil alltids måtte gjøres avveininger når man skal lage nye lover, slik det også er tilfelle med det foreliggende lovforslag.

Etter disse medlemmers syn er det gjort valg som alt i alt virker fornuftige og pragmatiske. Disse medlemmer vil understreke at den lovpålagte taushetsplikt som forslaget viker for, er fornuftig og gjør forslaget gjennomførbart. At advokater i visse tilfeller kan opptre som konsulenter rokker ikke ved det faktum at forslaget om opplysningsplikt vil fange opp de fleste tilfeller som forlaget har som intensjon å fange opp. Disse medlemmer ser for øvrig ingen grunn til å tro at noen bransjer og ei heller politikere, er så konspiratoriske at de vil unngå å registrere kunder som vil kunne medføre en mistanke om skjulte motiver for en politisk beslutning.

Likeledes er disse medlemmer enig med Sivilombudsmannen som har lagt til grunn at det er andre hensyn som spiller inn ved vurderingen av om opplysninger er taushetsbelagte enn om det foreligger en avtale mellom to private parter. Disse medlemmer er videre av den oppfatning at noen opplysninger selvsagt er taushetsbelagt med god grunn og at dette vil kunne legges til grunn på bakgrunn av konkrete vurderinger også hvis man innfører en opplysningsplikt. Disse medlemmer vil i denne forbindelse vise til statssekretæren i Finansdepartementets håndtering ved sin tiltredelse hvor alle opplysninger om hans næringsvirksomhet ble lagt frem bortsett fra de som med god grunn var belagt med taushet.

Disse medlemmer er av den oppfatning at forslagsstillerne helt og fullt stiller seg bak gjeldende habilitetsregler og er enig i at habilitetsreglene både er viktige og nødvendige. Disse medlemmer legger til grunn at forslaget om opplysningsplikt vil gi befolkningen ytterligere mulighet til innsikt i hvilke bindinger politikere eventuelt har. Forlaget slik det er presentert er etter disse medlemmers oppfatning å følge samme prosedyre for hvordan man skal forholde seg til ens bakgrunn og bindinger som habilitetsreglene legger opp til. Det vil også med dette forslaget være opp til den enkelte statsråd å avgjøre hva det bør opplyses om. Det må utvises skjønn fra den enkelte slik det også er tilfelle ved habilitetsspørsmål. På samme måte vil det være den enkelte statsråds ansvar at opplysningene som gis er korrekte og utfyllende.

Disse medlemmer ser at det stilles spørsmål ved fortolkningen av enkeltheter i forslaget. Som påpekt tidligere er forslaget ikke ufeilbarlig. Disse medlemmer vil likevel påpeke at det ikke på noen måter er uoverkommelig for Stortinget å definere eventuelle uklarheter. Slik disse medlemmer ser det kan for eksempel oppdragsgiver defineres som et eget rettssubjekt som ber om en tjeneste. Litt mer problematisk kan det være å definere om registreringen skal omfatte også kundeforhold som den angjeldende ikke har vært i direkte kontakt med, avsluttede oppdrag eller lignende. Disse medlemmer mener disse problemstillingene kan diskuteres, men at det vil være mulig å finne relevante og gode avgrensninger hvis viljen til å oppnå større tillit og åpenhet er tilstede.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, stiller seg bak ønsket om å opprettholde den allmenne tilliten til politikken og mener det foreliggende forslaget langt på vei operasjonaliserer et slikt ønske. Flertallet støtter derfor forslaget med de tilpasninger som er nødvendig for å tilpasse det gjeldende lov om registrering av regjeringsmedlemmers verv og økonomiske interesser.

Flertallet ber Presidentskapet treffe vedtak i tråd med dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at habilitetsreglene i dag fungerer ut fra at den enkelte tjenestemann er ansvarlig for å vurdere sin stilling ut fra alle relevante forhold som kan tenkes å svekke tilliten til at en avgjørelse tas på et saklig grunnlag. Forslagsstillerne ser ut til å legge uforholdsmessig stor vekt på at tidligere arbeidsforhold svært hyppig vil kunne inngå i en vurdering av habilitet i en enkelt sak, i forhold til andre momenter som også kan føre til inhabilitet. Dette kan svekke inntrykket av at andre forhold kan være mer vesentlige å vurdere, og at det til slutt er vedkommende beslutningstager som håndterer sin habilitet under eget ansvar.

Forslaget utvider kretsen av tredjeparter tjenestemannen har vært i direkte, eller indirekte kontakt med før tiltredelsen av stillingen. Dersom det fortsatt eksisterer relasjoner etter utnevnelsen, vil man allerede i dag kunne gjøre seg kjent med disse gjennom den eksisterende registreringsordningen.

Disse medlemmer deler Presidentskapets vurdering under punkt 2.4, og viser til at det ikke er påvist at de ordinære prosedyrene for å motvirke inhabilitet er utilstrekkelige. Når det ikke er påvist at reglene er utilstrekkelige for dette formål, er det samtidig ikke dokumentert at en utvidet registreringsplikt om generell arbeidshistorikk som inkluderer statssekretærer, vil gi et bedre vern mot inhabilitet. En slik vurdering vil alltid måtte foretas konkret.

Disse medlemmer sier seg enig i de lovtekniske innvendingene knyttet til tolknings- og avgrensingsproblemene, uten å gå nærmere inn på disse i denne uttalelsen. I tillegg gis det anvisninger om at reglene mer detaljert skal anvendes etter mønster av gjeldende registers reglement så langt det passer. Dette åpner for en sterk skjønnspreget vurdering, som er lite egnet til å avklare tvilsspørsmål.

Disse medlemmer slutter seg også til Presidentskapets betraktninger om at det er samfunnsmessig ønskelig med karriereoverganger mellom privat og offentlig sektor. Et omfattende formelt prosedyre- og registreringsregime som gjelder tredjeparter i avsluttede og indirekte relasjoner, vil forsterke de praktiske og mentale barrierer mellom politikk og vanlig arbeidsliv.

Disse medlemmer vil også peke på at forslagsstillerne ser ut til å ha oversett kompetansedelingen mellom storting og regjering. Etter gjeldende lov § 2 tilligger kompetansen til å gi nærmere regler gjennom forskrifter til Kongen i statsråd. Det innebærer at forslaget ikke kan vedtas i den foreliggende form.»

Forslag fra mindretall

Forslag fra presidentskapets medlemmer Marit Nybakk og Svein Roald Hansen:

Forslag 1

A.

Vedtak til lov

om registrering av regjeringsmedlemmers verv og økonomiske interesser

I

I lov 30. november 2012 nr. 70 om registrering av regjeringsmedlemmers verv og økonomiske interesser gjøres følgende endringer:

Ny § 1 a skal lyde:

§ 1 a

(1) Kongen i statsråd kan pålegge regjeringsmedlemmene og statssekretærene å registrere sine tidligere oppdragsgivere der vedkommende har arbeidet med å fremme politiske eller næringsmessige interesser.

(2) En opplysningsplikt fastsatt i medhold av bestemmelsen her er begrenset til oppdragsgivere regjeringsmedlemmene og statssekretærene har hatt de to siste årene før tiltredelsen.

(3) En opplysningsplikt fastsatt i medhold av bestemmelsen her viker for lovbestemt taushetsplikt.

II

Loven trer i kraft straks.

B.

Stortinget ber regjeringen utarbeide forskrift i tråd med representantforslaget og merknadene i innstillingen.

Presidentskapets tilråding

Presidentskapet har for øvrig ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget til å gjøre følgende

vedtak:

Dokument 8:80 LS (2013–2014) – representantforslag fra stortingsrepresentantene Martin Kolberg, Per Olaf Lundteigen, Bård Vegar Solhjell. Jette F. Christensen, Marit Arnstad, Karin Andersen og Gunvor Eldegaard om opplysningsplikt for statsråder og statssekretærer om tidligere oppdragsgivere og politiske og næringsmessige interesser – vedlegges protokollen.

Vedlegg finnes kun i PDF