Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Svein
Flåtten og Torgeir Dahl, fra Sosialistisk Venstreparti, Alf Egil
Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra Kristelig
Folkeparti, Steinar Reiten, viser til Prop. 104 S (2012–2013)
Reindriftsavtalen 2013/2014, og endringer i statsbudsjettet for
2013 m.m.
Komiteen viser til at forhandlingene
om reindriftsavtalen gjennomføres med basis i gjeldende mål og retningslinjer
for reindriftspolitikken som er trukket opp i St.meld. nr. 28 (1991–1992)
En bærekraftig reindrift og Meld. St. 9 (2011–2012) Velkommen til
bords, og Stortingets behandling av disse, jf. Innst. S. nr. 167
(1991–1992) og Innst. 234 S (2011–2012). Videre viser komiteen til
at forhandlingene også er basert på Stortingets behandling av siste
års reindriftsavtaler og budsjettproposisjoner, samt den situasjonen
næringen nå står overfor.
Komiteen har merket seg at forhandlingene
ble sluttført med avtale den 20. februar 2013. Avtalen innebærer
økonomiske tiltak i reindriftsnæringen på i alt 109,5 mill. kroner,
noe som er en økning på 5,0 mill. kroner i forhold til gjeldende
avtale.
Komiteen er enig i at de godkjente
bruksreglene er selve fundamentet i ressursforvaltningen fremover,
og at et tilpasset beitetrykk til beitegrunnlaget er den mest alvorlige
og krevende utfordringen reindriften står overfor. Den er alvorlig
fordi en forsvarlig ressursutnytting er avgjørende for den samiske
reindriftens framtid i store deler av Finnmark, og utfordrende fordi disse
problemstillingene har stått på dagsordenen siden midten av 1970-tallet
uten at det så langt er oppnådd tilfredsstillende resultater.
Komiteen viser til at ut fra
godkjente bruksregler skal reintallet i nesten samtlige distrikter
i Vest-Finnmark og enkelte distrikt i Øst-Finnmark samlet reduseres
med i underkant av 40 000 rein, noe komiteen mener
regjeringen må vie den aller største oppmerksomhet. Komiteen påpeker
at det er den enkelte siidaandels ansvar å følge opp de vedtak som
er fattet, og gjennomføre selve reduksjonen innen gitte frister.
Videre påpeker komiteen at det i dette arbeidet er
viktig at Reindriftsstyret og øvrige myndigheter holder fast ved
det opplegget som er valgt, slik at man får gjennomført reintallsprosessen.
Først ved en gjennomføring av de prosesser som loven foreskriver,
har man et fullgodt grunnlag for å vurdere effekten av de lovbaserte
virkemidlene.
Komiteen har merket seg at det
de to siste årene er slaktet betydelig mindre rein enn tidligere
år, samtidig som markedet for reinkjøtt gjennom høsten 2012 og vinteren
2013 har vært bra. Komiteen er bekymret for at dette
innebærer større utfordringer enn det som hadde vært nødvendig med
å tilpasse reintallet, samtidig som reinkjøttbedriftene kan få større
utfordringer med å ha stabile leveranser til sine markeder. Komiteen beklager
at noen reineiere har latt flokken vokse ut over bærekraftig ramme
i påvente av fastsettelse av bruksregler og øvre reintall.
Komiteen viser til at økning
i tilskudd for en stor del er knyttet til behovet for å tilpasse
reintallet for den enkelte siida til de fastsatte bruksreglene. Komiteen understreker
at dette er spesielt viktig i de områdene der reintallet er for høyt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at reindriftslovens bestemmelser er klar på hvilken fremgangsmåte
som skal benyttes når siidaens reintall er høyere enn det fastsatte. Flertallet konstaterer
at loven primært legger opp til økt intern styring ved at sommersiidaen
skal utarbeide en reduksjonsplan der de selv kan bestemme hvordan
reduksjonen skal fordeles mellom siidaandelene. Flertallet har
merket seg at enkelte sommersiidaer har utarbeidet og fått godkjent
en slik reduksjonsplan.
Dersom reduksjonsplanen ikke blir fulgt opp,
er loven klar på sekundærløsningen for hvordan dette skal følges
opp videre. Da skal det skje en forholdsmessig reduksjon også for
disse siidaene. En forholdsmessig reduksjon innebærer en lik prosentvis
reduksjon. Størrelsen hver siidaandel må ta av reduksjonen, bestemmes
derfor av hvor mange rein de i utgangspunktet har. Ved en slik prosentvis
reduksjon må siidaandelene som har de største flokkene, redusere
med flere rein enn de med minst flokker. For å sikre at oppfølgingen
også blir rettferdig når man går over fra en reduksjonsplan til
en situasjon med forholdsmessig reduksjon, er det viktig å ta hensyn
til det som siidaandelene har redusert i henhold til godkjent reduksjonsplan. Flertallet har
forstått det slik at når forholdsmessig reduksjon skal gjennomføres,
vil de siidaandeler som har fulgt opp reduksjonsplanen, få godskrevet det
slakteuttaket som allerede er foretatt.
Flertallet har merket seg at
det i forhandlingene ble pekt på viktigheten av at man særlig prioriterer
tiltak som bidrar til økt slakting og omsetning av reinkjøtt og
at det i dette arbeidet er av sentral betydning at virkemidlene
over reindriftsavtalen samordnes slik at man på best mulig effektiv
måte når de fastsatte mål. Flertallet er enig i dette.
Flertallet understreker betydningen
av at avtalen skal stimulere reindriften til markedsrettet produksjon
og verdiskaping og at virkemidlene særlig er innrettet mot reindriftsutøvere
som har reindrift som hovedvirksomhet.
Flertallet har videre merket
seg at Reindriftsstyret har vedtatt tidsfrister for reintallsreduksjonen
for en rekke siidaer/distrikter i Vest-Finnmark og Øst-Finnmark
reinbeiteområder og at denne utgjør 2 650 dyr, eller ca. 1,4 pst.
av det totale reintallet i vårflokk i Finnmark. Flertallet er
innforstått med at reintallsreduksjonen forutsettes gjennomført
i løpet av 1–3 år, og at det begrensede nedtaket første år har sammenheng med
den korte tiden som er igjen av slaktesesongen 2012/2013. Flertallet støtter
dette.
Flertallet har merket seg at
NRL, i forbindelse med framlegging av tilbudet, ble orientert om
at finansiering av tiltak for distrikt som er forhindret fra å bruke
vinterbeiter i Sverige fordi norsk-svensk reinbeitekonvensjon ikke
er operativ, vil bli løst utenom Reinbeiteavtalen 2013/2014. Flertallet er
tilfreds med dette.
Flertallet viser videre til at
et mindreforbruk pr. 1. januar 2013 på om lag 13,7 mill. kroner over
kap. 1151 post 75 vil bli brukt til tiltak som støtter opp om økt
slakting og omsetning av reinkjøtt, noe flertallet er
enig i.
Flertallet viser for øvrig til
at som tiltak med å tilpasse reintallet, reduseres aldersgrensen
for tidligpensjon fra 62 år til 57 år og at det videre åpnes for
at det kan gis tidligpensjon for det tidsrommet hvor det ytes avtalefestet
pensjon.
I tillegg til selve avtalen, viser flertallet til
at det er bevilget 2,5 mill. kroner over kap. 1147 til finansiering
av kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt i 2013.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener rammevilkårene for reindriftsnæringen ikke
skal skille seg vesentlig fra det som er vanlig i andre næringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det er et uheldig signal at forvaltningen belønner de i næringen
som bryter lovverket istedenfor å prøve å forebygge konflikter til
et stort lokalsamfunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at dette har vært resultatet i realiteten
i tilfeller der siidaene ikke har blitt enige om pålagte reduksjonsplaner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er positivt at Reindriftsstyret,
etter pålegg fra Landbruks- og matdepartementet, i februar 2013
sendte ut varsel om gjennomføring av forholdsmessig reduksjon av
reintallet.
Disse medlemmer ser med bekymring
på interne konflikter i næringen der noen aktører etterlyser en
strukturering slik at det blir mulig å drive lønnsomt, mens andre
mener at eierskap kun basert på en blanding av historisk hevd og kulturell
bærekraft må være tilstrekkelig.
Disse medlemmer viser til dagens
debatt og hendelser i Finnmark og ser at man dessverre ikke er kommet
særlig lenger. Den store variasjonen på gjennomsnittlig slaktevekt
som man registrerer mellom reinbeitedistrikter med forholdsvis likt
utgangspunkt, gir grunn til bekymring. Dette kan tyde på at problemene
med for høyt reintall eskalerer heller enn bedrer seg. Også i inneværende
sesjon har man en rekke ganger debattert slike problemstillinger
i Stortinget.
Komiteen er kjent
med at det også finnes eksempler på reindriftsutøvere som driver
meget godt. Det er mange utøvere og distrikter som produserer store
kvanta reinkjøtt av førsteklasses kvalitet. Deres driftsform er
bærekraftig både når det gjelder økonomi, økologi og når det gjelder
å ivareta den samiske kultur. Det er viktig å peke på at også disse
utøvernes næringsvirksomhet lider når hverdagen preges av konflikt
og negativ omtale.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har også gjennom media merket
seg landbruks- og matministerens engasjement for næringen, men mener
problemenes høye antall og at disse involverer så mange forskjellige
aktører, krever at man må gjøre en grundigere politisk jobb i denne
sak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg økte konflikter mellom reindriftsnæringen og øvrige interesser
i Finnmark fylke. Disse medlemmer mener arealbehovet
for reindriftsnæringen ikke skal gå foran eller på bekostning av
annen næringsutvikling eller andre interesser i samme område.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at allerede under
behandlingen av lov om reindrift (reindriftsloven) 24. mai 2007,
uttalte opposisjonspartiene følgende:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er 15 år siden
Stortinget behandlet en egen stortingsmelding om reindrift, St.meld.
nr. 28 (1991–1992), jf. Innst. S. nr. 167 (1991–1992). Disse medlemmer
mener at det må utarbeides en ny reindriftsmelding på bakgrunn av
de store endringer som har skjedd i reindriften i denne perioden.
Dette gjelder både på det økologiske plan med arealinngrep, tap
av beiteland, rovdyrtap, klimaendringer, på det rettslige plan med
økt fokus på sedvanerett, ny reindriftslov og ny reinbeitekonvensjon,
og på det økonomiske plan med omlegging av tilskudds- og erstatningsordninger.
Reindriftsnæringen har, særlig i Finnmark, utfordringer knyttet
til produksjonsvariasjoner, lave slaktevekter, svært høye rapporterte
rovdyrtap og lav produktivitet.»
Da situasjonen på ingen måte er bedret
på disse årene, er komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet av
den formening at det burde ha vært utarbeidet en egen stortingsmelding
om reindrift. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
har fremmet forslag om egen stortingsmelding om reindrift ved flere
anledninger, senest i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet
for 2013, jf. Innst. 8 S (2012–2013).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at samisk reindrift bidrar til et levende landbruk i hele landet
gjennom beitebruk i fjellområder og utmark, og har et stort potensial
for økt verdiskaping. Reinsdyrkjøtt er en arktisk delikatesse og
noe av det mest eksklusive kjøttet Norge har å by på. Flertallet merker
seg at reindrift foregår i nærmere 140 av landets kommuner, og på
et areal som brutto utgjør om lag 40 pst. av landarealet i Norge.
Flertallet er kjent med at målprisen
for reinkjøtt ble opphevet som et resultat av reindriftsforhandlingene
for avtaleåret 2002/2003, noe som innebærer at det er fri prisdannelse
for reinkjøtt innenfor den beskyttelse importvernet gir. Flertallet merker
seg at denne ordningen videreføres for reindriftsavtalen 2013/2014.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at produksjon av reinkjøtt utgjør
1–2 pst. av den totale produksjonen av rødt kjøtt i Norge. Reineierne og
siidaene i reindriftsnæringen utgjør det første leddet i verdikjeden
frem til forbruker. Imidlertid merker disse medlemmer seg
at reineierne fremstår som en fragmentert gruppe i markedet.
Disse medlemmer er negative til
importvern som grunnlag for prisdannelse, som har vært situasjonen
for reinkjøtt siden 2003.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener importvern
er et viktig virkemiddel for å sikre produksjon av norsk mat. Disse
medlemmer viser til at det ved flere anledninger har vært mangel
på råvaretilgangen av reinsdyrkjøtt i det norske markedet og at
dette har skapt store problemer for mindre bedrifter i hele Norge. Disse medlemmer mener
det er viktig at importregelverket praktiseres slik at det ikke
underminerer reinsdyrkjøtt som produkt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er grunn
til å stille spørsmålstegn ved internkontrollen i reindriftsforvaltningen, noe
Riksrevisjonen har gjort ved flere anledninger, sist ved Riksrevisjonens
undersøkelse av bærekraftig reindrift i Finnmark, jf. Dokument 3:14
(2011–2012), hvor det under punkt 6.2 fremkommer følgende:
«Reindriftsloven og de årlige reindriftsavtalene er
de sentrale virkemidlene for å nå målene om en økologisk, økonomisk
og kulturelt bærekraftig reindrift. Undersøkelsen viser at virkemiddelbruken
ikke har sikret en bærekraftig reindrift.
Videre
viser undersøkelsen at virkemidlene i liten grad er samordnet for
å sikre en effektiv virkemiddelbruk, og at dette får konsekvenser for
måloppnåelsen.
I henhold til reindriftsloven skal
det utarbeides bruksregler med øvre reintall. Bruksregler er en forutsetning
for at bestemmelser om øvre reintall og beitebruk kan følges opp.
Landbruks- og matdepartementet har i for liten grad lagt til rette
for at bruksreglene er blitt utarbeidet i tråd med reindriftsloven.
Undersøkelsen viser at det har tatt fire og et halvt år å utarbeide
bruksregler med øvre reintall. Videre viser undersøkelsen at Reindriftsstyret
og Statens reindriftsforvaltning ved oppstart av saksbehandlingen
i forbindelse med fastsettelse av øvre reintall manglet avklaringer
fra Landbruks- og matdepartementet knyttet til saksbehandlingen.
Undersøkelsen viser at det øvre reintallet i liten grad
er fastsatt med bakgrunn i alle årstidsbeitene, slik reindriftsloven
forutsetter. Et reintall som ikke er tilpasset årstidsbeitene, vil
ikke være økologisk bærekraftig. Det er derfor behov for at distriktene
utarbeider bruksregler også for vintersiidaene slik reindriftslovens
§ 60 gir adgang til, og at neste generasjons bruksregler for sommerbeitene
tar hensyn til beitekapasiteten for alle årstidsbeitene.
For
å få til reintallsreduksjon skal det utarbeides reduksjonsplaner.
Undersøkelsen viser at verken Landbruks- og matdepartementet, Reindriftsstyret
eller Statens reindriftsforvaltning har utarbeidet planer eller
strategier for hvordan reduksjonsplanene skal utarbeides og følges opp.
Landbruks- og matdepartementet må sørge for at Statens reindriftsforvaltning
sikrer at siidaene utarbeider reduksjonsplaner, og at disse følges
opp. Departementet har heller ikke sørget for at de virkemidler
som finnes i reindriftsloven og i reindriftsavtalen, er blitt brukt
i tilstrekkelig grad, herunder bruk av sanksjoner for å sikre at målet
om bærekraftig reindrift realiseres.
Videre viser
undersøkelsen at beitebruk i liten grad er avklart i distriktenes
bruksregler. Manglende avklarte beiterettigheter gjør dette arbeidet
vanskelig. Arbeidet med å avklare beiterettighetene, blant annet
i domstolene, må ikke være til hinder for arbeidet med å redusere reintallet
i henhold til bruksreglene.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er kjent med at Norge og Sverige har vært uten en konvensjon om
grenseoverskridende reindrift siden 2005, og anser dette som svært
uheldig. Det at den nye norsk-svenske reinbeitekonvensjonen ennå
ikke er operativ, innebærer bl.a. at norske reinbeitedistrikter
forhindres fra å bruke vinterbeiter i Sverige. Flertallet merker
seg at det i Reindriftsavtalen er enighet om å omdisponere 1,6 mill.
kroner til fôring og andre tiltak for å sikre driftsgrunnlaget for
de berørte distriktene, og støtter dette. Flertallet er
svært bekymret over den situasjonen som utvikler seg bl.a. i Indre Troms
der svenske reindriftsutøvere tar seg til rette på norsk side.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre registrerer at det er strid om lovfortolkninger,
slik at mange opplever at rein beiter på arealer som skal være fredet
fra reinbeite.
Problemene forplanter seg og konfliktnivået
øker, og det synes ikke å finnes en fremtidig løsning som kan gi
ro for alle parter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at konsekvensene
av manglende ny avtale mellom landene forplanter seg i hele fylket
ved at rein blir flyttet til områder som ikke er definert som beiteområder.
Disse medlemmer vil påpeke viktigheten
av at regjeringen intensiverer arbeidet med en ny avtale, og snarest
mulig kommer til en enighet med den svenske regjeringen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen prioritere arbeidet med
å fremforhandle en ny avtale med bakgrunn i lov 2. oktober 1751
Første Codicill og Tillæg til Grendse-Tractaten imellem Kongerigerne
Norge og Sverrig Lapperne betreffende (Lappekodisillen) for å unngå
grenseoverskridende konflikter for fremtiden.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at reindriften i hele landet har hatt økende tap det
siste tiåret, og at det i samme periode har vært en økning i rovviltbestandene. Flertallet viser
til at utviklingen spesielt har vært bekymringsfull i det sørsamiske
området, med til dels svært høye tap.
Flertallet er kjent med at det
i 2010 ble etablert en arbeidsgruppe som har utredet om erstatningsordningene
for tap av tamrein til rovvilt burde legges om, og eventuelt hvordan
det skulle gjøres. Flertallet registrerer at gruppen
avleverte en rapport i 2011, der de anbefaler en trinnvis omlegging
til en risikobasert erstatningsordning. Gruppen har også konkludert
med at det er behov for mer kunnskap om rovvilt i de ulike områdene
og andre tapsårsaker i reindriften. Flertallet merker
seg at Miljøverndepartementet følger opp arbeidsgruppens rapport,
og ser dette som viktig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at reindriften
er utsatt for tap av ulike årsaker. Hovedårsaken til at reindriftsnæringen
er spesielt utsatt for rovvilttap, er at beitingen skjer i utmark
året gjennom. Dette innebærer at driftsformen i seg selv medfører
en større tapsrisiko, og gjør næringen spesielt sårbar ved en økning
i rovviltstammene.
Disse medlemmer finner grunn
til å stille spørsmål ved omfanget av tap av rein som skyldes rovvilt.
Den nåværende erstatningsordningen baseres i for liten grad på krav
om dokumentasjon på tap. På landsbasis blir det innvilget erstatning
for ca. 25 pst. av det som søkes erstattet som drept av fredet rovvilt.
Av antallet som blir erstattet, er kun 6 pst. dokumentert.
Disse medlemmer viser til at
det for 2011 var budsjettert med erstatning for tap av rein grunnet fredet
rovvilt på 63,415 mill. kroner, mens regnskapet viser 76,098 mill.
kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av erstatningsordningen for tap av rein, herunder vurdere skjerping
av krav til dokumentasjon av innrapporterte tap. Gjennomgangen skal
foretas av en uavhengig instans.»
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til representantforslag fremmet av Fremskrittspartiet
hvor en ønsket å få satt ned et uavhengig granskingsutvalg for å
gjennomgå støtte- og tilskuddsordninger samt erstatningsordninger
til reindriftsnæringen, Dokument 8:74 S (2010–2011).
Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke
på erstatningsordningens konfliktdempende betydning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener regjeringen snarest
må iverksette tiltak for områdene i Finnmark som fremdeles sliter med
et for intensivt beitetrykk i forhold til ressursgrunnlaget. Disse
medlemmer mener dette er viktig for å sikre en mer forsvarlig
ressursforvaltning av reindriften i forhold til beitearealer.
I denne forbindelse viser komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet til Fremskrittspartiets
representantforslag om nedslakting av tamrein på Finnmarksvidda,
jf. Dokument 8:2 S (2012–2013).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i perioden
fra reindriftsloven ble behandlet og frem til i dag har vært mange
medieoppslag om alvorlige problemer med et altfor høyt antall reinsdyr
i store deler av Finnmark. I henhold til medieoppslag er Finnmarksvidda nedbeitet
og mange dyr så avmagret at de ikke tåler å bli transportert til
slakting. Disse medlemmer mener at en slik situasjon
er svært alvorlig for både miljøet og dyrevelferden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til landbruks- og matministerens uttalelse
til NRK 22. februar 2012 der han uttaler:
«Når det i enkelte områder i Indre Finnmark finnes
reinkalver med vekt på nivå med pusekatter, da sier det seg selv
at noe er alvorlig galt.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til interpellasjon stilt av representanten Torgeir Trældal til landbruks-
og matministeren 11. mars 2010 om reindriftsnæringens utfordringer
for å få på plass en bærekraftig reindrift.
I debatten ble det referert til at Rolf Anker
Ims, som er prosjektleder for Økosystem Finnmark, som kombinerer
fagfeltene økologi og samfunnsfag for å finne årsaker til og konsekvenser av
variasjoner i reintall innenfor begge fagfelt, uttaler følgende:
«Prosjektet har blant annet samlet data fra slakterier,
for å vurdere om overtallighet i reinflokker fører til lavere slaktevekt
på dyrene. En slik sammenheng har vært allment akseptert tidligere,
og ble også klart påvist i Økosystem Finnmark.
Men
undersøkelsen har i tillegg vist noen av de biologiske mekanismene
som ligger bak de lave slaktevektene. Fostre hos simler som slaktes
på ettervinteren ble undersøkt, og det ble funnet at fostrene er
mindre hos simler fra bestander med høy tetthet enn hva som er tilfelle
for bestandene med lav tetthet. Beiteslitasje får altså effekter
på reinen allerede i mors liv. I tillegg ser vi at tennene hos rein
fra høytetthetsområder i Finnmark slites raskere enn hos alle andre
sammenlignbare hjortedyrbestander. Tennene slites faktisk ned til gommene
på ganske få år.
Årsaken er nedbeitingen, som fører
til at reinen må spise mer fiberrik kost. Dyrene får sannsynligvis
også i seg en del sand og stein som følge av nedslitt beitevegetasjon.
De
dårlige tennene gjør at dyrene i enda mindre grad klarer å nyttegjøre
seg den dårlige kosten de får i seg. Enkelte forskere har eksempelvis
ment at svært høyt beitepress over tid kunne tippe økosystemet i
positiv retning ved at beitene etter hvert domineres av produktive
beiteplanter slik som næringsrike arter av gress.
Denne
teorien har vi tilbakevist. Vårt prosjekt viser helt entydig at
for mange rein reduserer beitegrunnlaget, også innen de mest produktive sommerbeitene.
Konklusjonene
baserer seg på et stort materiale fra feltarbeid. Ikke mindre enn
15 961 målepunkter har blitt analysert. Tjue sommerbeitedistrikter
i Finnmark ble brukt som studieenheter. Distriktene ble valgt slik
at områdene til sammen utgjorde 10 par med nabodistrikter, hvor
hvert par har et distrikt med relativt høyt reintall og et distrikt
med lavt reintall. På denne måten fikk storskalamålingene nesten
et eks-perimentelt oppsett som la grunnlag for robuste analyser.
Studiet
har vært omfattende, kanskje til og med unikt i sitt omfang. Vi
hadde rene armeen av økologer i felt for å samle feltdata. I tillegg
brukte vi satellittfoto til å vurdere beiteeffekter i områder som
var vanskelig tilgjengelige for feltarbeid. Den kombinasjonen viste
seg å være veldig fruktbar.
Den samfunnsfaglige delen
av prosjektet har også avlivet noen myter, blant annet teorien om
at medvirkning, frivillige avtaler og økonomiske insentiver, såkalte
'gulrot-virkemidler', er mer effektive enn den gode, gamle pisken.
Reindriftsnæringen
deltar selv aktivt i prosessen med å sette rammebetingelser for
næringen, og uttrykker samtidig misnøye med reintallsjusteringene.
Det
viser seg at det finnes mange uenigheter knyttet til hvordan reintallet
fastsettes, hvilke deler av næringen som bør redusere antallet,
og hvilke virkemidler som bør brukes, forteller Ims.
Han
mener også at medforvaltningssystemet har ført til at personer med
mange rein får større makt, samtidig som subsidie- og erstatningssystemet
favoriserer store flokker. Dette kommer ekstra godt til syne etter
såkalte katastrofevintre.
Etter slike vintre vil
personer som driver stort både sitte igjen med flest dyr til videre
produksjon og få storparten av erstatningene fra myndighetene.
I
realiteten virker systemet slik at de som driver minst bærekraftig
favoriseres av staten. Hensikten fra myndighetenes side har nok
vært å hjelpe reindriftsnæringa i bærekraftig retning, men myndighetene
har ikke klart å se de langsiktige konsekvensene av forvaltningen.
Reindriften
oppfattes som en viktig kulturbærer i Finnmark. Samtidig skal næringen
leve opp til produksjonskrav som sammenfaller med resten av samfunnet.
Reindriftsnæringa
ligger i skjæringspunktet mellom ny og gammel tid, og møter derfor
mange utfordringer, ikke minst i forbindelse med klimaendringer.
Et
varmere klima i Finnmark kan få stor effekt på vinterbeitene for
reinen.
Mildvær med påfølgende frost eller mer snø
på vidda er utfordringer som vil kreve mye av både næring og myndigheter.»
Disse medlemmer viser til at
økolog Rolf Anker Ims ikke legger skjul på at prosjektet Økosystem
Finnmark har vært utfordrende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kritiske til dagens manglende individmerking av tamrein, noe som
gir alvorlige, negative konsekvenser for både dyrevelferd, mattrygghet
og naturressurser. Disse medlemmer mener at slik
merking vil gi grunnlag for en vesentlig forbedret sporing i matkjeden. Individmerking
vil også åpne for effektiv telling av dyr på vidda og antall dyr
per siida. Disse medlemmer er av den formening at
elektronisk øremerking av rein bør prioriteres, fordi et slikt registreringssystem
kan revolusjonere reindriftsnæringen hva angår telling, flokkoversikt
og valg av livdyr og slakteuttak.
Komiteen viser til
at reindriftsavtalen, med årlige vedtak om reindriftsnæringens rammebetingelser,
ikke er et lønnsoppgjør, men en fastsettelse av rammer som skaper
mulighet for inntekter i næringa.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, merker
seg at hovedmålet for reindriftsavtalen 2013/2014 er å legge til
rette for økt slakting og omsetning av reinkjøtt. Flertallet viser
til at det i avtalen er enighet om å etablere et nytt rapporteringssystem
som sikrer løpende rapportering fra slakteri- og videreforedlingsbedriftene, og
ser dette som viktig. Flertallet er kjent med at
riktig rapportering er avgjørende for Markedsutvalgets arbeid.
Flertallet ser det også som positivt
at partene er enig om å videreføre Reinprogrammet, som særlig skal
legge til rette for en videreutvikling av etablerte reinkjøttbedrifter.
Samtidig inngår reiselivsbasert næringsutvikling i reindriften, samt
samarbeidstiltak mellom reindriften og foredlingsbedrifter i programmet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer
forhandler egne rammevilkår direkte med staten og inngår avtaler
med store økonomiske konsekvenser utenom den ordinære budsjettbehandlingen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen
av reindriftsoppgjøret til å følge kalenderåret og om at forhandlingene
kommer inn som en del av den ordinære budsjettprosessen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«Forslag til reindriftsoppgjøret 2013/2014 bifalles
ikke.»