Regjeringen legger fram en proposisjon om Reindriftsavtalen
2013/2014 og forslag om endrede bevilgninger over statsbudsjettet
for 2013 m.m. Stortinget godkjente 1. juni 1993 Hovedavtale for
reindriften (St.prp. nr. 66 (1992–1993)), og ga Landbruks- og matdepartementet
(LMD) fullmakt til å forhandle med Norske Reindriftsamers Landsforbund
(NRL) om ettårige avtaler for reindriftsnæringen. Forhandlinger
om Reindriftsavtalen 2013/2014 ble innledet den 9. januar 2013.
Partene kom i avsluttende forhandlingsmøte den 20. februar 2013
til enighet om ny avtale. Avtalen gjelder for perioden 1. juli 2013–30. juni
2014. Rammen for Reindriftsavtalen 2013/2014 er på 109,5 mill. kroner. Dette
er en økning på 5,0 mill. kroner sammenlignet med inneværende avtale
etter vedtatt budsjett for 2013.
Avtalebestemmelsene som gjelder bevilgninger over
statsbudsjettet følger kalenderåret. Dette innebærer at årets forhandlinger
om avtalens økonomiske ramme og fordeling gjelder budsjettåret 2014.
Bevilgningen innarbeides i statsbudsjettet på ordinær måte gjennom
Prop. 1 S (2013–2014) for Landbruks- og matdepartementet. Imidlertid
fremmes proposisjonen om reindriftsavtalen som tidligere for behandling
i vårsesjonen. Det forutsettes at Stortinget i sin behandling av
proposisjonen gir Landbruks- og matdepartementet fullmakt til å
iverksette tiltak i henhold til den inngåtte reindriftsavtalen,
og som er knyttet til bevilgninger i 2014.
Forhandlingene om reindriftsavtalen gjennomføres
med basis i gjeldende mål og retningslinjer for reindriftspolitikken
som er trukket opp i St.meld. nr. 28 (1991–1992), En bærekraftig
reindrift og Meld. St. 9 (2011–2012) Velkommen til bords, og Stortingets
behandling av disse, jf. Innst. S. nr. 167 (1991–1992) og Innst.
234 S (2011–2012). Videre er forhandlingene basert på Stortingets
behandling av de siste års reindriftsavtaler og budsjettproposisjoner,
samt den situasjonen man står overfor i næringen.
Forhandlingene om Reindriftsavtalen 2013/2014 startet
9. januar 2013 i Alta ved at NRL overleverte sitt krav til staten.
Kravet hadde en økonomisk ramme på 139,2 mill. kroner, en økning
på 35,2 mill. kroner i forhold til gjeldende avtale på 104,5 mill.
kroner. NRL krevde en økning av bevilgningene til Reindriftens utviklingsfond (RUF)
med 15,9 mill. kroner, for de direkte tilskuddene en økning på 18,6
mill. kroner, samt en økning av organisasjonstilskuddet med 0,7
mill. kroner.
Staten la fram sitt tilbud den 5. februar 2013. Tilbudet
hadde en økonomisk ramme for Reindriftsavtalen 2013/2014 på 106,0
mill. kroner. Dette var en økning på 1,5 mill. kroner i forhold til
inneværende avtale etter vedtatt budsjett for 2013. I tilbudet ble
det vist til at oppfølgingen av bruksreglene krever økt uttak av
slakterein. Med dette som utgangspunkt ble viktigheten av at man
særlig prioriterer tiltak som bidrar til økt slakting og omsetning
av reinkjøtt påpekt, og at i dette arbeidet er det av sentral betydning
at virkemidlene over reindriftsavtalen samordnes slik at man på
en mest mulig effektiv måte når de fastsatte mål. Ved at tilbudet
la opp til å stimulere reindriften til markedsrettet produksjon
og verdiskaping, var tilbudet særlig innrettet mot reindriftsutøvere
som har reindrift som hovedvirksomhet.
I tilbudet ble statens satsingsområder i forhandlingene
om Reindriftsavtalen 2013/2014 beskrevet. Det ble vist til at de
godkjente bruksreglene vil utgjøre fundamentet i ressursforvaltningen
framover, og at de vil være en forutsetning for at en rekke av reindriftslovens bestemmelser
kommer til anvendelse. Ett sentralt satsingsområde er å bruke økonomiske virkemidler
for å stimulere til oppfølging av godkjente bruksregler, herunder
særskilt oppfølging av siidaer i distrikter med et for høyt reintall i
forhold til det godkjente. I den forbindelse ble det vist til betydningen
av at kommende reindriftsavtale tar høyde for en økning i slakteuttaket
i forbindelse med distriktenes oppfølging av godkjente bruksregler.
Dette er i samsvar med Stortingets føringer gitt i forbindelse med
Stortingets behandling av Riksrevisjonens rapport om en bærekraftig
reindrift.
I tilbudet ble det vist til at det er slaktet
betydelig mindre rein de to siste årene sammenlignet med tidligere
år. I 2011 var det slaktet 67 200 rein, og i 2012 viser foreløpige
tall et slakteuttak på 63 200 rein. Til sammenligning var slakteuttaket i
toppåret 2010 på 80 200 rein på listeførte slakterier. Samtidig
har markedet for reinkjøtt gjennom høsten og utover vinteren vært
bra.
Manglende slakting innebærer større utfordringer
med å tilpasse reintallet, og kan medføre at reinkjøttbedriftene
kan miste sine leveringsavtaler. Når reinkjøttbransjen ikke er leveringsdyktig,
vil den forutsigbarheten som nå er bygd opp gjennom de to–tre siste
år bortfalle. Dersom man på ny skal gjenskape markedsadgangen og tilliten
til reinsdyrkjøttet, må man trolig ytterligere ned med produsentprisen.
En ytterligere reduksjon i produsentprisen vil forsterke reineiernes
motvilje til å slakte, med de konsekvenser det medfører.
Under fremleggingen av tilbudet ble NRL orientert
om at finansiering av tiltak for distrikt som er forhindret fra
å bruke vinterbeiter i Sverige fordi norsk-svensk reinbeitekonvensjon
ikke er operativ, vil løses utenom Reindriftsavtalen 2013/2014.
For å sikre driftsgrunnlaget for disse distriktene også vinteren
2012/2013, ble det orientert om at Landbruks- og matdepartementet
vil foreslå en omdisponering på 1,6 mill. kroner til fôring og andre
nødvendige tiltak fra kap. 1147 post 71 til kap. 1151 post 51 i
2013.
I tillegg ble NRL orientert om at regnskapstall for
2012 viser et mindreforbruk per 1. januar 2013 på om lag 13,7 mill.
kroner over kap. 1151 post 75. Staten ønsker å benytte disse midlene
til å prioritere tiltak som støtter opp om økt slakting og omsetning
av reinkjøtt. De tiltak som ønskes prioritert må sees i sammenheng
med prioriteringer og innretning av statens tilbud til Reindriftsavtalen
2013/2014. Konkret ble det foreslått følgende tiltak:
Etablering av et
nasjonalt klassifiseringssystem for reinsdyrkjøtt.
Etablering av et rapporteringssystem som
sikrer løpende rapportering fra slakteri- og videreforedlingsbedrifter.
Styrking av Markedsutvalget for reinsdyrkjøtt sine
planlagte kampanjer høsten 2013.
Infrastrukturtiltak som legger til rette
for økt slakting av rein.
Forhandlingene ble sluttført den 20. februar 2013.
Avtalen innebærer økonomiske tiltak i reindriftsnæringen på i alt
109,5 mill. kroner. Dette er en økning på 5,0 mill. kroner i forhold
til gjeldende avtale.
Oppfølgingen av bruksreglene krever økt uttak av
slakterein. Med dette som utgangspunkt har avtalepartene sett det
som viktig at Reindriftsavtalen 2013/2014 særlig prioriterer tiltak
som bidrar til økt slakting og omsetning av reinkjøtt. Det er av
sentral betydning at virkemidlene over reindriftsavtalen samordnes
slik at man på en mest mulig effektiv måte når de fastsatte mål.
Frakttilskuddet endres slik at det kan gis tilskudd til
frakt av levende rein fra siidaer lokalisert mer enn 100 km fra
nærmeste godkjente slakteri. Denne endringen vil legge til rette
for at flere siidaer kan foreta sitt slakteuttak før innflytting
på høst- og vinterbeitene.
Som et tiltak i arbeidet med å tilpasse reintallet, reduseres
aldersgrensen for tidligpensjon fra 62 år til 57 år. Videre åpnes
det for at det kan gis tidligpensjon for det tidsrommet hvor det
ytes avtalefestet pensjon.
I tillegg til selve avtalen vises det i sluttprotokollen
til at det er bevilget 2,5 mill. kroner over kap. 1147 til finansiering
av kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt i 2013.
Som vedlegg til proposisjonen følger Reindriftsavtalen
for 2013/2014, sluttprotokollen til avtalen og en oversikt over
fordelingen av avtalemidlene.
Reindrift er en liten næring i nasjonal målestokk, men
både i samisk og lokal sammenheng har den stor betydning, både økonomisk,
sysselsettingsmessig og kulturelt. Reindriften har alltid vært oppfattet
og akseptert som en helt unik samisk næring. Reindriften er derfor
en viktig del av det materielle grunnlaget for samisk kultur.
På bakgrunn av nasjonale forpliktelser etter Grunnloven,
og folkerettens regler om urfolk og minoriteter, sees reindriftspolitikken
i en generell same- og samfunnspolitisk sammenheng. Reindriftspolitikken
er derfor bygd på to selvstendige grunnlag: en næringspolitisk produksjonsverdi
og en samepolitisk kulturverdi.
I henhold til gjeldende hovedavtale er Landbruks-
og matdepartementet nå gitt fullmakt til å forhandle med NRL om
ettårige avtaler for reindriftsnæringen. Foruten bruddet om forhandlingene
om Reindriftsavtalen 2011/2012 og en utsettelse av forhandlingene
om Reindriftsavtalen 1983/1984 i forbindelse med utbyggingen av Alta/Kautokeino
vassdraget, har det ikke vært brudd i disse forhandlingene.
Våren 2012 behandlet Stortinget Meld. St. 9 (2011–2012).
Ved behandlingen av meldingen sluttet Stortingets flertall seg til
regjeringens reindriftspolitikk. I innstillingen viste næringskomiteen
til at regjeringen vil sikre en bærekraftig reindriftsnæring gjennom
tilpasset reintall, reduserte tap og økt produksjon. I den forbindelse
understreker komiteen betydningen av at reintallet reduseres i de
områder der det er for mye rein, og at dette også er svært viktig
for å ivareta hensynet til dyrevelferd.
De to sentrale virkemidlene for å nå de reindriftspolitiske
målene er reindriftsloven og reindriftsavtalen. Etter at ny lov
tok til å gjelde fra 1. juli 2007, er reindriften gitt et større
ansvar for en bærekraftig ressursforvaltning av reinbeiteområdene.
Bruksreglene vil utgjøre fundamentet i ressursforvaltningen framover,
og være en forutsetning for at en rekke av lovens bestemmelser skal
komme til anvendelse.
Et sentralt forhold i loven er reindriftens
rolle i forvaltningen av ressursene. Gjennom ulike bestemmelser
legges det opp til at næringen skal medvirke og ta et økt ansvar
for at reindriften er økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig.
Økonomisk utvalg for reindriften er oppnevnt
av Landbruks- og matdepartementet og har til oppgave hvert år å
legge fram et totalregnskap for næringen. Regnskapet utgjør det
økonomiske grunnlagsmaterialet for reindriftsforhandlingene.
Totalregnskapet viser en nedgang i resultatmålene
fra 2010 til 2011. Vederlag for arbeid og kapital har en nedgang
fra 160,9 mill. kroner i 2010 til 136,0 mill. kroner i 2011 (‑24,9
mill. kroner). Målt per årsverk har vederlag for arbeid og egenkapital
en nedgang fra 152 998 kroner i 2010 til 122 891 kroner i 2011,
og målt per siidaandel har vederlag for arbeid og egenkapital en
nedgang fra 265 258 kroner i 2010 til 213 605 kroner i 2011. Sum
produksjonsbaserte inntekter reduseres fra 174,3 mill. kroner i
2010 til 142,7 mill. kroner i 2011 (‑31,6 mill. kroner), hovedsakelig
som følge av en reduksjon i kjøttinntektene på 23,6 mill. kroner
grunnet reduksjon i slakteuttaket og i produsentprisen, samt en reduksjon
i livdyrverdien. Posten «andre produksjonsbaserte inntekter» øker
med 2,1 mill. kroner fra 2010. Videre reduseres posten binæringsinntekter
med 2,5 mill. kroner. Sum statstilskudd reduseres fra 87,2 mill.
kroner i 2010 til 76,9 mill. kroner i 2011 (‑10,3 mill. kroner).
Erstatningene for tap av rein økte fra 66,1 mill. kroner i 2010
til 76,1 mill. kroner i 2011 (10,0 mill. kroner), mens erstatningene
for arealinngrep hadde en reduksjon fra 6,1 mill. kroner i 2010
til 3,8 mill. kroner i 2011 (‑2,3 mill. kroner). Det er hovedsakelig
erstatningene for tap av rein til rovvilt som er økende. Totalt
sett gir dette en reduksjon i de samlede inntektene på 333,6 mill.
kroner i 2010 til 299,4 mill. kroner i 2011 (‑34,2 mill. kroner).
Siidaandelenes kostnader reduseres fra 139,3 mill.
kroner i 2010 til 130,7 mill. kroner i 2011 (‑8,6 mill. kroner).
Felleskostnadene har også en reduksjon fra 25,6 mill. kroner til
23,8 mill. kroner i 2011 (‑4,1 mill. kroner). Fra 2001 til 2010 økte
imidlertid siidaandelens kostnader fra 68,6 mill. kroner til 139,3
mill. kroner, og inkludert felleskostnadene økte kostnadene fra
94,4 mill. kroner til 172,7 mill. kroner. Dette utgjør en kostnadsøkning
på om lag 83 pst.
Samlet sett har kostnadene vært høyere enn kjøttinntektene
flere år på rad.
Departementet vil påpeke at denne økningen fremstår
som bekymringsfull i forhold til målet om økonomisk bærekraft. Renter
på lånt kapital øker fra 8,3 mill. kroner i 2010 til 9,7 mill. kroner
i 2011 (1,4 mill. kroner) på grunn av høyere gjeldsnivå i 2010 sammenlignet
med året før. Foreløpige tall viser at den negative utviklingen fortsatte
i 2012. Hovedårsaken til dette er en reduksjon i slakteuttaket og
i prisen til reineier. Dette skjer på tross av at produsentprisen
hadde en mindre økning for rein i de høyere vektklassene fra 2011
til 2012.
Totalt foregår det reindrift i nærmere 140 av
landets kommuner, og på et areal som brutto utgjør om lag 40 pst.
av landarealet i Norge eller ca. 140 000 km2.
Fra og med Finnmark til og med Sør-Trøndelag utgjør bruttoandelen
rundt 80 pst. av landarealet. Hovedtyngden av reindriften, om lag
70 pst., finner sted i Finnmark. Reintallet i Norge er i dag ca.
250 000 dyr i vårflokk, det vil si før kalving om våren. Kjøttproduksjonen
er på om lag 2 000 tonn per år.
Reindriftens utfordringer er mange og sammensatte.
I deler av Finnmark foreligger det fortsatt utfordringer i forholdet
mellom beitetrykk og beitegrunnlaget. I forvaltningen av reindriften
er det viktig å være bevisst at utfordringene er ulike mellom reinbeiteområdene,
og at det også innad i det enkelte område i vesentlig grad kan variere. I
de øvrige reinbeiteområdene er utfordringene særlig knyttet til
tap av rein grunnet rovvilt og andre tapsårsaker, samt en sikring
av arealene for å opprettholde den tradisjonelle nomadiske driftsformen.
I samtlige områder er det en utfordring å få til økt verdiskaping
i reindriften.
Ut fra godkjente bruksregler skal reintallet
reduseres med i underkant av 40 000 rein. Nesten samtlige distrikt
i Vest-Finnmark og enkelte distrikt i Øst-Finnmark skal redusere
reintallet. Det er 12 distrikt som skal redusere fra 30–49 pst. Svært
få av disse siidaene ble enige om en reduksjonsplan i samsvar med
loven. Dette medførte at Reindriftsstyret høsten 2012 sendte ut
varsel om gjennomføring av forholdsmessig reduksjon av reintallet.
Under sitt møte den 26. februar 2013 vedtok
Reindriftsstyrets flertall, mot Sametingets representanter i styret,
tidsfrister for reintallsreduksjon for en rekke distrikter/siidaer i
Vest-Finnmark og Øst-Finnmark reinbeiteområder. Reduksjonen første
år utgjør om lag 2 650 dyr eller ca. 1,4 pst. av det totale reintallet
i vårflokk i Finnmark. Hele reduksjonen forutsettes gjennomført
i løpet av 1–3 år, avhengig av hvor mange dyr distriktet skal redusere
med. Det begrensede uttaket første år har sammenheng med den korte
tiden som er igjen av slaktesesongen 2012/2013.
Et tilpasset reintall er en forutsetning for
en økonomisk bærekraftig reindrift, og en bærekraftig utvikling
av næringen. Departementet vil påpeke at enkelte distrikt har betydelige muligheter
til å øke sine produksjonsinntekter ved å redusere reintettheten.
Dette gjelder i hovedsak i Indre Finnmark hvor tettheten av rein er
høyest, men også i enkelte andre reinbeiteområder med lavere tetthet.
Reintetthet er dermed en sentral faktor også når man vurderer hvor mange
utøvere det er rom for i næringen.
I forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen
2012/2013 ble avtalepartene enige om å avvikle Verdiskapingsprogrammet
for rein (VSP-rein), og etablere et nytt program tilsvarende Lokalmatprogrammet.
Det nye programmet er gitt navnet Reinprogrammet. Reinprogrammet
skal særlig sikre ivaretakelsen av VSP-rein sine kunders utfordringer.
Samtidig skal reiselivsbasert næringsutvikling i reindriften, samt
samarbeidstiltak mellom reindriften og foredlingsbedrifter, inngå
i programmet.
Reindriften i hele landet har hatt økende tap
det siste tiåret, og i samme periode har det vært en økning i rovviltbestandene.
I 2011 meldte reindriften i alt 75 000 dyr tapt, av disse ble 19 500 erstattet
som tap til rovvilt. Rovvilt utgjør således en betydelig del av
tapet. Andre årsaker til tap av rein er påkjørsler, sykdom, ulykker
og sult. Av det totale tapet reindriften oppgir gjennom melding
om reindrift, utgjør om lag 80–90 pst. tap til rovvilt. Dokumentasjonsgraden
er svært lav i reindriften, ved at om lag 5 pst. av erstattet tap
er dokumentert.
Erstatningsutbetalingene blir skjønnsmessig
beregnet ut ifra dokumentert tap vurdert opp mot tapsrisiko. Dette
medfører at utbetalingene varierer mellom de ulike reinbeiteområdene,
og kan bidra til et økt konfliktnivå mellom næring og myndigheter.
Det ble i 2010 etablert en arbeidsgruppe til å utrede om dagens
erstatningsordning for tap av tamrein til rovvilt burde legges om,
og eventuelt hvordan det skulle gjøres. Miljøverndepartementet følger
opp arbeidsgruppens rapport.
Utviklingen det siste tiåret med økende og til dels
svært høye tap i deler av de sørsamiske områdene er særlig bekymringsfull.
Studier av produksjon og tap i reindriften sør for Finnmark viser
at i kystnære områder er vinterbeitene en særlig knapphetsfaktor
for produksjon. I disse distriktene ligger tettheten av rein betydelig
lavere enn i Finnmark. Mye tyder på at et økt slakteuttak vil kunne
redusere tap i disse områdene.
Etter kontakt med finske myndigheter startet man
vinteren 2012 forhandlinger om en revisjon av gjeldende konvensjon.
Den norske forhandlingsdelegasjonen ledes av Landbruks- og matdepartementet.
I tillegg er Utenriksdepartementet, reindriftsnæringen, politimyndigheten,
Statens reindriftsforvaltning og Fylkesmannen i Finnmark representert
i den norske forhandlingsdelegasjonen. Forhandlingene har tatt lengre
tid enn først antatt. Dette skyldes flere forhold, men behovet for
gjennomføring av utredninger knyttet til konsekvenser ved bygging
av nye gjerder har vært sentralt. Det tas sikte på at forhandlingene
er avsluttet i løpet av våren/sommeren 2013.
Konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige
om reinbeite gjaldt i utgangspunktet fram til 30. april 2002. For
å utrede spørsmålet om ny konvensjon ble det i 1997 nedsatt en norsk-svensk
reinbeitekommisjon som avgav sin innstilling i mai 2001.
En framforhandlet ny reinbeitekonvensjon ble parafert
av de to lands forhandlingsledere 24. februar 2009. Landbruks- og
matminister Lars Peder Brekk og landsbygdsminister Eskil Erlandsson
undertegnet konvensjonen 7. oktober 2009. Gjennom undertegningen
har de to land forpliktet seg til en videre oppfølging mot ratifikasjon
og ikrafttredelse. Det var nye konsultasjoner med Sametinget 6. april
2011. Det ble 21. september 2012 avholdt møte i Stockholm mellom
landsbygdsminister Eskil Erlandsson, landbruks- og matminister Trygve Slagsvold
Vedum, sametingene i de to land, og Norske Reindriftsamers Landsforbund
og Svenske Samers Riksforbund.
Det ble her bestemt at sametingene i Norge og Sverige
og reindriftens organisasjoner i begge land skal arbeide videre
for å komme til enighet om en ny norsk-svensk reinbeitekonvensjon,
slik at den kan bli ratifisert og iverksatt. Det norske Sametinget
skulle ha ansvaret for å lede prosessen. Det ble satt en frist på
ett år for dette arbeidet.
Dersom dette arbeidet ikke leder frem til noen enighet,
er ansvarlige myndigheter i begge land innstilt på å sluttføre prosessen
gjennom ratifikasjon og ikrafttredelse av det forhandlingsresultatet
som forelå i 2009. Norge og Sverige har nå vært uten en konvensjon
om grenseoverskridende reindrift siden 2005, en situasjon som er svært
uheldig for reindriften i begge land.
I og med at ny norsk-svensk reinbeitekonvensjon
ennå ikke er operativ, er situasjonen fortsatt slik at mangel på
avtale forhindrer norske reinbeitedistrikt i å bruke vinterbeiter
i Sverige. For å sikre driftsgrunnlaget for disse distriktene, innebærer
Reindriftsavtalen 2013/2014 forslag om å omdisponere 1,6 mill. kroner
til fôring og andre tiltak fra kap. 1147 post 71 til kap. 1151 post 51
i 2013.
Under forhandlingene om Reindriftsavtalen 2002/2003
ble avtalepartene enige om å oppheve målprisen for reinkjøtt fra
og med dette avtaleåret. Dette innebærer fri prisdannelse for reinkjøtt
innenfor den beskyttelse importvernet gir. Denne ordningen videreføres
for Reindriftsavtalen 2013/2014.
Avtalepartene er enige om at et for høyt reintall er
et problem for enkelte distrikter i Finnmark, og at en reduksjon
av reintallet er nødvendig for å nå målene om en bærekraftig reindrift.
I den forbindelse viser avtalepartene til rapporten fra arbeidsgruppen
som har utredet konsekvensene og tiltak i forbindelse med oppfølging
av vedtakene om høyeste reintall, overlevert i november 2012. En
av arbeidsgruppens konklusjoner er at det i dag finnes virkemidler
som kan benyttes overfor denne gruppen, men at de må tas i bruk og
tilpasses målgruppen. Avtalepartene vil understreke behovet for
at disse virkemidlene aktivt benyttes, og anmoder om at et slikt
arbeid snarest igangsettes. Avtalepartene ser behov for at det i
tilknytning til dette arbeidet nedsettes en referansegruppe, og
at representanter fra NRL, Reindriftsforvaltningen, Sametinget og
LMD inngår. LMD vil snarest ta initiativ til et møte mellom AD,
LMD, Reindriftsforvaltningen og NRL for å diskutere videre fremdrift
og opplegg for arbeidet. På kommende forskriftsmøte gis det en orientering
om status for dette arbeidet.