Finansmarknadsmeldinga 2010 omhandlar følgjande
tema:
Kapittel 2 handlar om føresetnadene og utsiktene
for finansiell stabilitet i Noreg. Her er risikoane på dei norske
finansmarknadene omtala, og likeins utviklinga for dei norske finansinstitusjonane.
Kapittel 3 inneheld eit oversyn over nokre internasjonale
initiativ til regelverksendringar som har kome i kjølvatnet av finanskrisa.
Mellom anna vert forslag til nye kapitaldeknings- og likviditetskrav
og nye reglar om innskotsgarantiordningar omtala.
I kapittel 4 er det i år teke inn ein omtale
av strukturelle utviklingstrekk på den norske finansmarknaden frå
1970 og fram til 2010.
Kapittel 5 handlar om hovudtrekka i regelverksutviklinga
i Noreg, og om dei viktigaste løyvesakene som Finansdepartementet
og Finanstilsynet har handsama på finansmarknadsområdet i 2010.
Kapittel 6 inneheld ei omtale av verksemda til Noregs
Bank i 2010 og ei vurdering av utøvinga av pengepolitikken. Omtalen
av verksemda til Noregs Bank er lovpålagd, jf. sentralbankloven § 30.
Kapittel 7 inneheld ei omtale av verksemda til Finanstilsynet i
2010. Innhaldet i kapittel 6 og 7 byggjer i stor mon på årsmeldingane
frå institusjonane.
I kapittel 8 er verksemda til Folketrygdfondet
i 2010 omtala, medrekna omtale av Statens pensjonsfond Noreg i kapittel
8.3 og Statens obligasjonsfond i kapittel 8.4. Verksemda i Statens finansfond
er omtala i kapittel 9.
Kapittel 10 omhandlar verksemda til Det internasjonale
valutafondet (IMF) i 2010.
Meldinga omhandlar i hovudsak tilhøve i 2010, men
på einskilde punkt er framstillinga oppdatert med tal for dei første
månadene av 2011.
Årsmeldingane frå Norges Bank, Finanstilsynet og
Statens finansfond for 2010 følgjer som utrykte vedlegg til meldinga.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Thomas Breen, Gunvor Eldegard, Irene Johansen, Gerd Janne Kristoffersen,
lederen Torgeir Micaelsen, Dag Ole Teigen og Laila Thorsen, fra
Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein, Jørund Rytman, Kenneth Svendsen
og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe
og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti,
Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Borghild Tenden, viser
til at det ble avholdt høring med sentralbanksjef Øystein Olsen
om foreliggende sak 20. mai 2011. Referat fra høringen følger som vedlegg
til denne innstillingen.
Arbeidet med å tryggja finansiell stabilitet
er i Noreg delt mellom Finansdepartementet, Norges Bank og Finanstilsynet.
Finansdepartementet har eit overordna ansvar for å sjå til at det
finansielle systemet fungerer godt. Noregs Bank og Finanstilsynet
skal medverka til at det finansielle systemet er robust og effektivt,
og overvaker difor finansinstitusjonane, verdipapirmarknadene og
betalingssystema for å avdekkja element som kan truga stabiliteten.
Finanstilsynet fører òg tilsyn med finansinstitusjonane og marknadsplassane.
Det er etablert såkalla trepartsmøte mellom
Finansdepartementet, Norges Bank og Finanstilsynet for å utveksla
informasjon om situasjonen på finansmarknadene. I utgangspunktet
vert desse møta haldne kvart halvår, men oftare ved behov. I 2010
hadde ein fire slike møte, medan det så langt i 2011 har vore eitt
møte.
Veksten i verdsøkonomien tok seg opp i 2010, etter
det sterkaste tilbakeslaget i internasjonal økonomi sidan andre
verdskrigen. Den økonomiske oppgangen har førebels ikkje vore sterk nok
til å betra situasjonen på arbeidsmarknadene vesentleg, og mange
land slit framleis med høg arbeidsløyse. Ein ventar at den økonomiske
veksten vil halda fram, men aukande statsgjeld i fleire industriland
gjer den vidare utviklinga uviss.
Store budsjettunderskot og høg statsgjeld førte til
uro på finansmarknadene i fleire europeiske land i 2010. Nervøsiteten
hos marknadsaktørane slo ut i ein kraftig auke i rentene på statsobligasjonar
utferda av Hellas, Portugal og andre gjeldstyngde land i Europa,
og på obligasjonsgjelda til europeiske bankar med store eksponeringar mot
dei mest utsette landa. Førebels ser det ut til at uroa i liten
grad har spreidd seg til andre marknader, og samla sett har internasjonale
finansmarknader vore relativt stabile i 2010.
Ny uro internasjonalt kan raskt slå inn i det
norske finanssystemet. Dersom uroa i statspapirmarknadene knytt
til situasjonen i utsette euroland skulle spreia seg ytterlegare,
kan det gje nye tap i europeiske finansinstitusjonar, auka risikopåslag
i kredittmarknadene og svekt kredittilbod til hushald og føretak.
I byrjinga av 2011 har ein sett monalege verknader internasjonalt
av den politiske uroa i Midtausten og Nord-Afrika, mellom anna gjennom
høgare oljepris. Vidare kan ein eventuell mistillit til statsfinansane
i USA også få store konsekvensar for finansmarknadene, både i USA
og elles i verda. Ser ein breiare på uvissefaktorar må ein òg ta høgd
for verknadene av naturkatastrofar og andre uventa hendingar, noko
den nylege jordskjelvkatastrofen i Japan er eit døme på.
Solide og robuste finansinstitusjonar er ein
føresetnad for finansiell stabilitet. Soliditeten i dei norske bankane
vart styrkt i 2010, etter ein monaleg auke i kjernekapitaldekninga
i 2009. Likeins auka bufferkapitalen i livsforsikringsselskapa monaleg
i både 2009 og 2010. Styrkinga av soliditeten i institusjonane betrar
evna deira til å bera risiko og gjer at dei er betre rusta andsynes
dei omfattande endringane i internasjonal finansmarknadsregulering
som skal gjennomførast i åra framover.
Norske bankar har skaffa seg meir robust finansiering
i tida etter finanskrisa. Særleg det at ein større del av marknadsfinansieringa
har løpetid på over eitt år, og at ein større del av denne lange finansieringa
er obligasjonslån med løpetid på over fem år, dreg i positiv lei.
Utviklinga medverkar til lågare likviditetsrisiko, men den kortsiktige
marknadsfinansieringa utgjer framleis ein nokså stor del av marknadsfinansieringa
til bankane. Bankane har no god tilgang til finansiering på marknadene,
men denne tilgangen er sårbar for uventa hendingar og ny marknadsuro. Risikopåslaga
på finansieringsmarknadene har vore relativt stabile i 2010, men
ligg framleis monaleg høgare enn dei gjorde før finanskrisa.
Obligasjonar med førerett (OMF) har vorte ei viktig
kjelde til langsiktig finansiering for norske bankar og kredittføretak
etter etableringa av byteordninga med statspapir hausten 2008. Byteavtalane
i ordninga kjem til forfall i 2012, 2013 og 2014, og det er uvisse
knytt til korleis etterspurnaden etter OMF vil utvikla seg når store
behaldningar av OMF etter kvart vert tilbodne på marknaden. Staten
har nyleg opna for førtidig innfriing av byteavtalane, noko som
kan medverka til ein meir gradvis auke i tilbodet av OMF på marknaden.
Kredittrisiko på utlån er den vesentlegaste risikokjelda
for bankane. På kort sikt ser det ut til at kredittrisikobiletet
andsynes hushalda er betra for bankane. Nettofinansformuen i hushalda
har auka, gjeldsbelastninga har flata ut, utviklinga i økonomien
er god, og uvissa om den vidare utviklinga er lågare enn før. På
noko lengre sikt er biletet annleis. Gjeldsbelastninga i hushalda
er høg, og ser ut til å auka i åra framover. Ein monaleg del av
utlåna til hushaldssektoren er lån til hushald med særs høg gjeldsbelastning.
Desse hushalda er sårbare for eit høgare rentenivå eller ei svakare
utvikling i økonomien. Eit lågt rentenivå over lengre tid medverkar
til auka risiko for at fleire hushald tek på seg for mykje gjeld.
Kredittrisikoen for bankane for deira lån til
ikkje-finansielle føretak, varierer frå næring til næring, men fleire
utviklingstrekk peikar i retning av at kredittrisikoen for bankar
og kredittføretak er redusert. Innteninga til føretaka ser ut til
å vera på veg opp, og talet på konkursar gjekk ned frå 2009 til
2010. Utviklinga i norsk økonomi tyder på at etterspurnaden etter
varer og tenester vil halda seg oppe i tida framover. Nesten halvparten
av bankane sine utlån til ikkje-finansielle føretak er utlån til
føretak innanfor næringseigedom. Prisutviklinga på næringseigedomsmarknaden
har vore positiv det siste året, og lønsemda i dei børsnoterte næringseigedomsføretaka
har teke seg opp. Generelt er kredittrisikoen på lån til ikkje-finansielle
føretak konjunkturkjensleg, og utsiktene kan raskt endra seg dersom
norsk økonomi vert utsett for ny vesentleg uro.
Livsforsikringsselskapa og pensjonskassene er særskilt
utsette for marknadsrisiko, ettersom store delar av forvaltningskapitalen
er plasserte i verdipapir, og fordi dei ofte verdset desse eigedelane
til marknadsverdi i rekneskapen, samstundes som størstedelen av
skyldnadene deira inneheld ein lovnad om ei viss avkastning på kapitalen.
Uvissa på verdipapirmarknadene, både internasjonalt og i Noreg,
er framleis stor. Samstundes avgrensar det låge rentenivået avkastninga
på trygge rentepapir. Det gjer risikostyringa i kapitalforvaltninga
til institusjonane utfordrande, og det er no særs viktig at dei syter
for at det med god sikringsmargin er samsvar mellom risiko og soliditet.
Forbetringar i dei internasjonale finansmarknadsreguleringane
som følgje av røynslene frå finanskrisa vil verka inn på utsiktene
til finansiell og økonomisk stabilitet. Til dømes vil innføring av
nye soliditets- og varsemdsreglar, mellom anna dei såkalla Basel
III-krava, medverka til lågare risiko i det internasjonale finanssystemet, men
fleire av dei viktigaste forbetringane vert truleg ikkje gjennomførte
før om fleire år. Desse regelverksprosessane er tema for kapittel
3.
Det vises til kapittel 2 i meldinga som omhandlar hovudtrekk
ved utviklinga på finansmarknadene og i økonomien i Noreg og internasjonalt,
og om risikoutviklinga for norske finansinstitusjonar og for finanssystemet
som heilskap. Seinare i kapitlet kjem det eit kort oversyn over
strukturen på den norske finansmarknaden og over resultat og soliditet
i finansinstitusjonane. Bakgrunnsinformasjonen og talmaterialet
som ligg til grunn for kapitlet, kjem i stor grad frå rapportar
frå Noregs Bank og Finanstilsynet. Tala i kapitlet er oppdaterte
per utgangen av 2010 med mindre anna går fram.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteen viser til at finanskrisen
førte til det sterkeste økonomiske tilbakeslaget i internasjonal
økonomi siden andre verdenskrig. Problemene i finansmarkedene påvirket
aktiviteten i realøkonomien, som igjen forverret forholdene i finansmarkedene
gjennom 2008 og 2009. Veksten i verdensøkonomien tok seg opp i 2010, men
store budsjettunderskudd og høy statsgjeld i flere industriland
gjør den videre utviklingen uviss. De omfattende hjelpetiltakene
rettet mot bank- og finanssektoren, en aktiv motkonjunkturpolitikk
for å dempe konsekvensene av finanskrisen og effektene av de automatiske stabilisatorene
har påført mange land svært høye gjeldsbyrder. Foreløpig har veksten
heller ikke vært sterk nok til å bedre situasjonen på arbeidsmarkedene,
og man ser fortsatt svært høy arbeidsledighet i mange land, som
igjen skaper usikkerhet og uro. Komiteen er bekymret
for de følgene vedvarende høy arbeidsløshet vil ha på økonomien
og for enkeltmennesker, når ledigheten på tross av nedgang i noen
land fortsatt generelt forblir langt over nivået fra før finanskrisen.
Komiteen konstaterer at Norge
så langt har klart seg bedre gjennom finanskrisen enn de fleste
andre land. Produksjonsnedgangen har vært liten, og vi har klart
å holde sysselsettingen høy. Norske styresmakter la ved krisens
inntreffen, raskt om til en ekspansiv penge- og finanspolitikk,
som igjen ga sterke impulser til den innenlandske etterspørselen.
I tillegg har petroleumsnæringen holdt seg oppe, og dempet tilbakeslaget
for oljerelatert industri, samt i deler av både industrien og tjenestesektoren. Komiteen er
imidlertid bekymret for at ny uro internasjonalt raskt kan slå inn
i det norske finanssystemet. Dersom uroen i statspapirmarkedene
på bakgrunn av situasjonen i utsatte europeiske land sprer seg ytterligere,
kan det gi nye tap i europeiske finansinstitusjoner, øke risikopåslagene
i kredittmarkedene og svekke kredittilbudet til husholdninger og
foretak. Det lave rentenivået kan også medføre at investorer vil
ta større risiko enn ønskelig. Komiteen merker seg
samtidig varselet om at den politiske uroen i Midtøsten og Nord-Afrika
kan påvirke finansmarkedene gjennom blant annet økte oljepriser,
samt påpekningen om at en eventuell mistillit til statsfinansene
i USA også kan få store konsekvenser for finansmarkedene.
Komiteen vil påpeke at robuste
og effektive finansmarkeder og betalingssystemer krever god risikostyring
og soliditet i finansinstitusjonene. Komiteen konstaterer
samtidig at den norske reguleringen av finansmarkedene har vist
seg å være vellykket gjennom den internasjonale finanskrisen. Soliditeten
i de norske bankene ble også styrket i 2010, som et resultat av
en økning i kjernekapitaldekningen i 2009. Komiteen poengterer
imidlertid at Norge har en liten og åpen økonomi, og at det således
er av avgjørende viktighet for våre interesser med solide finansielle systemer
også på globalt nivå. Komiteen er derfor opptatt
av at regjeringen følger internasjonale initiativer på disse områdene
aktivt.
Komiteen er videre av den klare
oppfatning at hensynet til soliditet i finansnæringen tilsier at samme
type risiko reguleres likt. Dette er et grunnleggende prinsipp i
norsk regulering, som bidrar til å hindre at risiko hoper seg opp
der den er minst regulert. Helhetlig og konsistent regulering er
nøkkelelementer i en velfungerende regulering av finansmarkedet
som helhet.
Komiteen er videre av den klare
oppfatning at finanskrisen har vist hvor viktig det er å ha en god
innskuddsgarantiordning for å beskytte bankenes innskudd gjennom
en turbulent periode. Den norske innskuddsgarantiordningen har etter komiteens syn
vært viktig for å sikre innskyternes rettigheter, og stabilisere innskuddsdekningen
i bankene. Slik har ordningen trolig medvirket til at kundeinnskudd
i større grad enn ellers har vært en stabil finansieringskilde for
norske banker gjennom finanskrisen. Komiteen gir
på denne bakgrunn full tilslutning til regjeringens arbeid overfor
EU for å sikre videreføring av den norske innskuddsgarantien.
Komiteen mener videre at et godt
forbrukervern er avgjørende for finansiell stabilitet, og et viktig
mål i seg selv for å oppnå velfungerende finansmarkeder. Komiteen slutter
seg til formuleringer i brev fra Finansdepartementet til Finanstilsynet
av 30. april 2010 hvor det poengteres at «Med den kompleksitet som
nå er i finansmarkedet, og med de stadig nye produktløsningene som
markedsføres, er det enda viktigere enn tidligere at Finanstilsynet
har et skarpt fokus på forbrukerrelaterte spørsmål, og uttøver effektivt
tilsyn også på dette området, herunder påser at foretakene gir relevant
og forståelig informasjon om de ulike finansproduktene.»
Komiteen er positiv til den nyvinningen
Finansportalen innebærer for forbrukerne for å lettere kunne sammenligne
priser og tjenester på ulike produkter innen bank, investering og
forsikring. Avgjørende for at den enkelte forbruker skal kunne sammenligne
priser og tjenester på ulike produkter mellom ulike finansinstitusjoner er
at informasjonen oppdateres jevnlig.
Komiteen er bekymret over at
stadig flere hushold i Norge har en gjeldsbelastning som gjør dem
sårbare for høyere renter, økt arbeidsledighet eller fall i boligprisene.
Selv om boligkjøp er en langsiktig investering, har rentenivået på
kjøpstidspunktet trolig stor innvirkning på adferd og avgjørelser.
Vedvarende lavt rentenivå kan således bidra
til vekst i boligprisene, og øke risikoen for at husholdene tar
på seg uforsvarlig mye gjeld. Kombinasjonen av høy gjeldsbelastning,
flytende rente og høy boligformue kan få store konsekvenser for
enkelte hushold om renta øker og boligprisene faller.
Når Norges Bank nå signaliserer at rentene fremover
skal opp mot et mer normalt nivå, er det særlig viktig at lånetakerne
ikke påtar seg større lånebyrder enn de kan bære også ved økninger
i rentenivået. Komiteen tar for øvrig redegjørelsen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er positiv
til de innstramminger som er gjort i reglene om godtgjørelser og
bonuser for å motvirke insentiver til høy og kortsiktig risikotagning
for ansatte i finanssektoren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er svært opptatt
av norsk næringslivs konkurranseevne i det internasjonale markedet. Forholdsvis
høy produktivitetsvekst i næringslivet har over år kompensert for
relativt høye lønnsoppgjør sammenlignet med våre konkurrentland.
Frontfagsmodellen i lønnsoppgjørene har medført at lønnsoppgjøret
for konkurranseutsatt sektor har vært premissgivende for øvrige
lønnsforhandlinger og resultater.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til den sveitsiske handelshøyskolen
IMDs «World Competitiveness Yearbook 2011» som ble publisert i mai
2011. Rapporten viser at Sverige klatrer fra sjette til fjerdeplass
på listen over landene med best konkurranseevne i verden. Norge
faller fra niende til 12. plass. Rapporten viser at lønnsveksten
er langt høyere enn veksten i produktiviteten. Rapporten peker på
flere faktorer som gjør at Norge faller på listen: Et komplisert
skattesystem med høye skatter, et lite fleksibelt arbeidsmarked,
lite nytenkning og en mer lukket økonomi. Også på listen over effektivitet
i offentlig sektor faller Norge fra syvende til 11. plass. Disse
medlemmer konstaterer at regjeringen viser liten vilje og
evne til å ta tak i disse utfordringene. Overtid tid vil svekket konkurranseevne
og manglende modernisering av offentlig sektor undergrave vår velferd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til restriksjonene i friheten til å avtale
bonuser som ble behandlet i Innst. 343 L (2009–2010), jf. Prop.
117 L (2009–2010), og som disse medlemmer stemte
mot. Disse medlemmer mener det er viktig at det vises
moderasjon i finansnæringen. Det er et særlig ansvar for styrene
å sikre dette. Disse medlemmer konstaterer at høye
bonuser har blitt byttet ut med en kraftig økning i fastlønn. Det
ser ut til at dette har vært bransjens mottrekk mot begrensninger
i bonusavtaler, i tillegg at det i noen tilfeller brukes «sign-on-fees»
for å bytte arbeidsgiver. På denne bakgrunn setter disse medlemmer et
spørsmålstegn ved om regjeringens innstramming har fungert etter
hensikten.
I ljos av røynslene frå den internasjonale finanskrisa
arbeider mange land, institusjonar og organisasjonar med forslag
til nye reglar og med endringar av gjeldande regelverk. Det er sett
i verk omfattande prosessar for å greia ut nye reglar i mellom anna
G20, IMF, Baselkomiteen for banktilsyn, Financial Stability Board
(FSB), OECD og EU.
I G20 er det dei siste par åra oppnådd semje
om mellom anna å skjerpa krava til kapital og likviditet i bankar,
innføra ny regulering av derivathandel, såkalla hedgefond og kredittvurderingar,
betra internasjonale rekneskapsstandardar og innføra nye reglar
for godtgjersle til tilsette i finansinstitusjonar. Det førebuande
arbeidet til G20-toppmøta, inkludert utarbeiding av konkrete forslag
til regelverk og tiltak, vert først og fremst utført av FSB og Baselkomiteen.
Baselkomiteen har hatt på høyring strengare krav
til kapital og likviditet for bankar, dei såkalla Basel III-krava.
Den 16. desember 2010 vart komiteen samd om dei nye krava og om
vidare framdrift for innføring. Det er semje i komiteen om at Basel III-krava
i hovudsak bør få full verknad seinast frå 2019. EU-kommisjonen
vil truleg innan sommaren 2011 leggja fram forslag til endringar
i kapitalkravdirektiva til EU som følgjer opp store delar av Basel III-krava.
EU har tidlegare gjennomført to rundar med endringar
(revisjonar) i kapitalkravsdirektiva, som mellom anna omfattar kapital-
og likviditetskrav for bankar. Dei første endringane, dei såkalla CRD
II- og CRD III-direktiva, vart i hovudsak sette i kraft frå årsskiftet
2010/2011. Dei største endringane kjem likevel truleg i neste runde
– det såkalla CRD IV-regelverket (gjennomføring av Basel III-krava).
I tillegg til endringane i kapitalkravsdirektiva er det i EU gjort
framlegg om og gjennomført tiltak og regelverksendringar på ei rad
andre område, mellom anna om innskotsgaranti, avviklingsordningar
for bankar, forbrukarvern, verdipapirhandel, hedgefond, kredittvurderingsbyrå,
ny europeisk tilsynsstruktur o.a.
Dei internasjonale prosessane vil først og fremst ha
verknad for Noreg ved at endringar i det gjeldande EU-regelverket
på finansmarknadsområdet vert tekne inn i EØS-avtalen. Regjeringa arbeider
for at Noreg skal ta del i det arbeidet som går føre seg på dette
området.
Finanskrisa har også ført til viktige nasjonale regelendringar
i mange land. Sverige, Tyskland og Storbritannia er døme på land
som har innført såkalla stabilitetsavgifter retta mot bankar. Storbritannia
er og blant dei landa som etter finanskrisa vil endra organiseringa
av tilsynsstyresmaktene på finansmarknadsområdet. USA er politisk
forplikta til å følgja opp semja i G20 om mellom anna strengare
kapital- og likviditetskrav overfor bankar. Vidare er det i USA
vedteke ei omfattande reform av finansmarknadsreguleringa og tilsynsstrukturen.
I kapittel 3 i meldinga vert nokre av dei mest sentrale forslaga
frå i hovudsak EU og Baselkomiteen omtala, saman med korte merknader
om norsk oppfølging.
Komiteen viser til
at det i kjølvannet av finanskrisen er bred enighet om at det må
innføres nye og bedre reguleringer av finansmarkedene internasjonalt,
og at det er igangsatt omfattende prosesser for å få dette på plass
blant annet i G20, IMF, OECD og Den europeiske unionen (EU). De
nye reglene vil ha betydning også for Norge, ettersom endringer
i det gjeldende EU-regelverket på finansmarkedene vil bli tatt inn
i EØS-avtalen. Komiteen er derfor fornøyd med at regjeringen
arbeider for at Norge skal ta aktiv del i det arbeidet som foregår
på dette området.
Komiteen viser videre til at
ett av spørsmålene som har særlig fokus internasjonalt er problemstillinger
knyttet til bankene som såkalte systemviktige institusjoner. Fordi
følgende av problemer i banksektoren kan bli svært omfattende, kan
myndighetene se det som nødvendig å gjennomføre støttetiltak for
banker som havner i problemer, noe som vil kunne gi opphav til en «implisitt
statsgaranti». For å unngå dette er det behov for regelverk for
håndtering av finansinstitusjoner i krise, slik at styresmaktene
også kan avvikle systemviktige institusjoner på en ordnet måte. Komiteen mener
det er et viktig grep mot for stor risikotagning i bankene internasjonalt
at det finnes infrastruktur, regelverk og planer slik at sentrale
og nødvendige funksjoner i insolvente finansinstitusjoner kan videreføres
under avvikling av institusjonene.
Komiteen viser til at Finanskriseutvalget
la fram sin rapport tidligere i år.
Komiteen viser til at forventinger
om statlig inngripen kan overfor banker som nyter godt av implisitt
statsgaranti føre til at slike banker oppnår rimeligere finansiering
i obligasjonsmarkedet på grunn av bedre kredittvurderinger enn uten
støtteforventinger. Slike støtteforventinger medvirker også til
at disse finansinstitusjonene vil kunne oppnå bedre inntjening og
høyere vekst enn andre aktører. Slik kan de store aktørene bli enda
større, få enda bedre lånevilkår, og potensielt utgjøre en større
trussel mot finansiell stabilitet. Komiteen ser det
ideelt sett ikke som ønskelig, av hensyn til finansiell stabilitet og
mest mulig likeverdig konkurranse i markedet, at store aktører nyter
godt av en slik implisitt statsgaranti.
Komiteen viser til at Finanskriseutvalget
i sin innstilling pekte på at det største finanskonsernet i Norge,
DnB NOR, som også har en spesiell rolle i infrastrukturen i det
norske banksystemet blant annet som oppgjørsbank for mindre banker,
årlig nyter godt av en implisitt statsgaranti verdt mellom 1 og
4 mrd. kroner. Tilsvarende ordninger finnes for store finanskonsern/banker i
andre land.
Komiteen viser til at dette også
er problemstillinger det arbeides med internasjonalt. Både Det Internasjonale
Pengefondet (IMF), Financial Stability Board (FSB) og Baselkomiteen
arbeider med forslag som etter planen skal legges fram for G-20
landene senere i år. FSB mener for eksempel at kravene til tapsbærende
evne bør settes høyere for systemviktige institusjoner, enn for
andre institusjoner. Finanskriseutvalget tar til orde for det samme. Komiteen mener
det vil være naturlig å komme tilbake til disse spørsmålene i forbindelse
med oppfølgingen av Finanskriseutvalgets innstilling og arbeidet
med ny finanslovgivning, jf. NOU 2011:8 fra Banklovkommisjonen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at den implisitte statsgarantien
kan sees på som en statlig subsidie.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre,
viser videre til at det i mange land foregår diskusjoner om hvordan
man kan sikre at finansinstitusjoner betaler for kostnadene forbundet
med myndighetenes hjelpetiltak til bank- og finanssektoren. Flertallet mener
at dette spørsmålet er like relevant i Norge. Flertallet ser
det derfor som riktig og nødvendig at regjeringen vurderer hvordan
man kan sikre seg betaling fra norske finansinstitusjoner som reflekterer
eventuelle forventninger hos kreditorer om at deres risiko er redusert
som følge av sannsynligheten for statlig inngripen. Finanskriseutvalget
omtaler en slik betaling som «stabilitetsavgift», og foreslår at
myndighetene utreder dette nærmere.
Flertallet viser videre til at
finansielle tjenester i hovedsak er unntatt fra merverdiavgift.
Dette gjør at det offentlige ikke får inn en andel av merverdien
som blir skapt gjennom produksjon av disse tjenestene, i motsetning
til hva som er tilfellet ved produksjon av andre varer og tjenester
i økonomien.
Flertallet viser ellers til at
Norge og de andre nordiske landene har bedre muligheter og større handlefrihet
enn mange andre land i Europa til selv å vurdere hva som er egnede
kapitalkrav til finansinstitusjoner i lys av erfaringene fra den internasjonale
finanskrisen. Flertallet ser derfor på det som ønskelig
at norske myndigheter vurderer om det raskere bør fastsettes strengere kapitalkrav
til finansinstitusjoner på nordisk nivå, enn det som følger av EUs
minimumskrav. Dette må imidlertid ikke være en forutsetning for at
norske myndigheter vurderer strengere kapitalkrav til norske finansinstitusjoner
enn det som følger av EUs minimumskrav. Flertallet henviser
også til sine merknader under kapittel 2.2 om viktigheten av arbeidet
for å bevare den norske innskuddsgarantien, og støtter fullt ut regjeringens
aktive holdning og innsats i saken.
Flertallet tar for øvrig redegjørelsen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at den norske stat ikke har hatt
direkte regnskapsmessige nettokostnader knyttet til tiltakene i
forbindelse med finanskrisen. Disse medlemmer viser
også til at staten har mottatt inntekter fra både Statens obligasjonsfond
og Statens finansfond i hele perioden og at disse alle har vært
basert på markedsmessige vilkår. På denne bakgrunn anser disse
medlemmer det som lite relevant å ilegge en ytterligere
stabilitetsavgift med formål å dekke inn statens kostnader.
Disse medlemmer viser til at
finansielle tjenester i hovedsak er unntatt fra merverdiavgift. Disse
medlemmer erkjenner at finansnæringen på denne måten ikke
betaler den samme type avgifter som andre næringer blir pålagt i
Norge. Disse medlemmer vil likevel understreke at dette
unntaket gjelder for hele næringen globalt sett. På denne bakgrunn
vil disse medlemmer advare regjeringen mot å innføre
særnorske avgifter som vil svekke norsk finansnærings konkurranseevne.
Disse medlemmer viser til at
departementet skriver:
«Finansdepartementet ser det som tenleg at Noreg
følgjer opp dei nye likviditetsreglane frå Baselkomiteen relativt
tidleg. Dei nye likviditetsreglane kan innførast raskare i Noreg
enn i mange andre land. Årsaka er at den økonomiske utviklinga i
Noreg er god, og at finansinstitusjonane er solide. Det gjev oss
større fridom til å vurdera kva som er høvelege likviditetskrav
i ljos av røynslene frå den internasjonale finanskrisa.»
Disse medlemmer er positive til
det arbeidet som nå gjøres gjennom Baselkomiteen og i EU med nye
krav til kapitaldekning. De nye reglene vil medføre endringer både
når det gjelder soliditet (kapitaldekning) og likviditet. Nye krav
vil bidra til at finansnæringen blir mer robust ved nye kriser. Disse
medlemmer deler imidlertid Finanstilsynets skepsis til å
gjennomføre egne krav i Norge eller i Norden. Det vises i den forbindelse
til pressemeldingen fra Finanstilsynet av hva Skogstad Aamo sa på
Finansnæringens Dag:
«Foreløpig bør man være varsomme med å formulere
norske eller nordiske særkrav til kapitaldekningen. Det er imidlertid
realistisk å regne med en styrking av kapitaldekningen mellom 1 og
2 prosentenheter for å imøtekomme markedets krav i lys av de nye
internasjonale kravene. I tillegg til at en stor del av de årlige
overskudd må brukes til økt egenkapital, kan det da bli behov for
mellom 30 og 50 milliarder fra markedet»
Disse medlemmer frykter at norske
særkrav og eventuelle nye skatter for finansnæringen vil svekke
næringens konkurranseevne og kunne gå ut over vekstmulighetene.
Det kan bli vanskeligere for norske bedrifter å få lån og prisen
på kreditt vil gå opp.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til representantforslaget fra stortingsrepresentantene
Geir Jørgen Bekkevold, Dagrun Eriksen, Knut Arild Hareide og Hans Olav
Syversen om 20 tiltak for å motvirke en ny finanskrise (Dokument
8:60 S (2010–2011), som ble fremmet 17. desember 2010.
Dette medlem har registrert at
det regjeringsoppnevnte Finanskriseutvalget i sin rapport «Bedre
rustet mot finanskriser» (NOU 2011:1) tar til orde for flere av
de samme tiltakene som Kristelig Folkeparti har foreslått, herunder
en såkalt aktivitetsskatt på overskudd og lønn i finansinstitusjonene. Dette
medlem er enig med utvalgsmedlem og professor i samfunnsøkonomi Karen
Helene Ulltveit-Moe ved Universitetet i Oslo, som under henvisning
blant annet til en slik aktivitetsskatt, skriver i Dagens Næringsliv 28. januar
2011:
«Vi skylder alle dem som mistet jobb og hus under
finanskrisen å ta et oppgjør med næringens særvilkår.»
Dette medlem viser til at aktivitetsskatt
i finanssektoren også har blitt foreslått av Det internasjonale
pengefondet (IMF). Overskudd og lønn er et uttrykk for merverdi,
og en skatt på dette vil derfor kunne anses som en merverdiavgift,
en avgift finansielle tjenester per i dag i hovedsak er unntatt.
En slik skatt vil gjøre at finansnæringen får en skattebelastning
mer på linje med andre næringer, og på denne måten hindre at finansnæringen
blir unaturlig stor. En generell skatt på summen av overskudd og
lønn kan kombineres med skattlegging av lønn og overskudd ut over
det normale, for å motvirke overdreven risikotaking.
I perioden frå 1970 til 2010 har finansiell
sektor vakse som del av den totale norske økonomien. I 1970- og
1980-åra medverka avreguleringar til sterk vekst på finansmarknadene.
Bankkrisa i byrjinga av 1990-åra førte til eit mellombels brot i
veksttrenden. Bankkrisa hadde òg stor verknad for verksemda i, og
kontrollen med, norske kredittinstitusjonar, og førte til omfattande strukturendringar
på finansmarknaden.
I størstedelen av perioden etter bankkrisa har veksten
i norsk økonomi vore høg fram til uroa på finansmarknadene i 2008
og 2009. I 2010 tok veksten seg igjen opp. Veksten i forvaltningskapitalen
i finansinstitusjonane har vore sterkare enn veksten i brutto nasjonalprodukt (BNP)
med unnatak av første del av 1990-talet. Den totale forvaltningskapitalen
i norsk finanssektor utgjorde 347 pst. av BNP ved utgangen av 2010.
For perioden 1970–2010 som heilskap var det bankane og kredittføretaka
som hadde den sterkaste veksten, medan dei statlege låneinstitutta
sin del av forvaltningskapitalen gjekk ned.
Forvaltningskapitalen i norske kredittinstitusjonar
(bankar, kredittføretak og finansieringsselskap) utgjorde 278 pst.
av BNP i 2010. I internasjonal samanheng er dette ikkje spesielt høgt.
Av land det er naturleg å samanlikna seg med, er det berre i Finland
at forvaltningskapitalen i kredittinstitusjonane er mindre relativt
til BNP. Ei forklaring kan vera at norske kredittinstitusjonar i
liten grad har utlån til utlandet eller til det offentlege. Ein
viser til meldinga for nærare omtale.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
I kapittel 5 i meldinga gis eit oversyn over
dei viktigaste endringane i regelverket på finansmarknadsområdet
i 2010 og over forskrifter fastsette i 2010. Vidare er det gitt
ein omtale av sentrale løyve som vart gjevne same året, med ein
kort omtale av kvar einskild sak.
Endringane i regelverket på finansmarknadsområdet
i 2010 hadde som overordna mål å medverka til finansiell stabilitet
og effektive og velfungerande marknader.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Etter lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank
og pengevesenet mv. (sentralbankloven) § 1 første ledd skal Norges
Bank vera utøvande og rådgjevande organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken.
Banken skal gje ut setlar og mynt, fremja eit effektivt betalingssystem
og overvaka penge-, kreditt- og valutamarknadene. Banken har også viktige
oppgåver innanfor kapitalforvaltning. Etter sentralbankloven § 30
andre ledd skal årsmelding og årsrekneskap sendast til departementet,
som så skal leggja dette fram for Kongen og gjera desse dokumenta
kjent for Stortinget. Årsmeldinga frå Norges Bank for 2010 følgjer
som utrykt vedlegg til denne meldinga.
Det følgjer av sentralbankloven § 2 fjerde ledd
at «Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens myndighetsutøvelse
etter lov 7. mai 2004 nr. 21 om Riksrevisjonen og instruks fastsatt
av Stortinget». Etter § 12 i denne instruksen skal statsråden, snarast
mogleg etter å ha motteke papira, senda årsrekneskapen for banken,
årsmeldinga frå hovudstyret, fråsegn frå representantskapet om protokollar
frå hovudstyret og eventuelle fråsegner om andre forhold som gjeld
banken, til Riksrevisjonen. Det følgjer òg at statsråden skal gje
si utgreiing til Riksrevisjonen om korleis styringsretten som ligg
hos departementet og regjeringa i saker som gjeld Norges Bank, har
vore nytta. Departementet sender årsrekneskapen til Riksrevisjonen
når departementet har motteke han frå Norges Bank. Riksrevisjonen
får òg kopi av korrespondansen mellom departementet og Norges Bank
i saker om instruksjon og i saker der ein lèt vera å instruera.
I brev 4. mars 2010 og 25. juni 2010 til departementet
har Riksrevisjonen lagt til grunn at statsråden si rapportering
til Riksrevisjonen om verksemda i Norges Bank skal koma i tillegg
til rapporteringa til Stortinget. Statsråden seier i brev 5. juli
2010 at han ikkje har ytterlegare merknader om verksemda i Norges
Bank utover det som går fram av Finansmarknadsmeldinga, men at form
og innhald på den jamlege rapporteringa til Stortinget skal vurderast
i ljos av merknaden frå Riksrevisjonen. I Dokument 3:2 (2010–2011)
held Riksrevisjonen fast ved synet sitt på rapporteringa til Riksrevisjonen.
I Innst. 246 S (2010–2011) seier Kontroll- og konstitusjonskomiteen
at «komiteen er tilfreds med at departementet vil vurdere form og
innhold i den løpende rapporteringen til Stortinget i lys av Riksrevisjonens
anmodning». Departementet tek på dette grunnlaget sikte på å vurdera
forma og innhaldet på rapporteringa til Stortinget i omtala av verksemda
i Norges Bank i Finansmarknadsmeldinga 2011, som vil verta lagd fram
våren 2012. Rapporteringa til Riksrevisjonen vert handsama for seg.
Det er i pkt. 6.2 i meldinga gjort greie for leiing og administrasjon i
Norges Bank i 2010.
Komiteen tar redegjørelsen
til etterretning.
Internasjonalt avdekte finanskrisa vesentlege manglar
i systemet som skulle regulera og føra tilsyn med det finansielle
systemet. Norges Bank trekkjer særleg fram tre lærdomar frå krisa
som har påverka Norges Bank sitt arbeid med finansiell stabilitet
i 2010:
Finanskrisa viste
at bankane hadde for liten eigenkapital, for mykje kortsiktig marknadsfinansiering
og for små bufferar av lett omsetjelege eigedelar.
Det er behov for nye makrotiltak som kan
setjast inn ved behov. Makrotiltaka må medverka til å gjera finanssektoren
meir robust, både ved å redusera risikoen for kriser og ved å gjera
finansinstitusjonane betre i stand til å koma gjennom kriser.
Styresmaktene har behov for verkty for
å kunna avvikla bankar på ein ryddig måte. Bankane bør syta for
planar for korleis dei kan verta avvikla dersom det oppstår problem.
Eigarar og kreditorar – ikkje skattebetalarane – bør ta tapa. Då
vil renta på bankane sine innlån spegla den risikoen bankane tek,
og ikkje ein implisitt statsgaranti.
Ein viser til meldinga for nærare omtale.
Komiteen vil understreke
at forskriften om pengepolitikken, vedtatt 29. mars 2001, ligger fast. Komiteen mener
at gjeldende retningslinjer for pengepolitikken har vist seg robust
gjennom finanskrisen, og at de utgjør et godt rammeverk for Norges
Banks utøvelse av pengepolitikken. Komiteen merker
seg at Norges Bank i utøvelsen av pengepolitikken i 2010 har veid
hensynet til stabil inflasjon mot stabilitet i produksjon og sysselsetting
på kort til mellomlang sikt.
Komiteen viser videre til at
Norges Bank som følge av bedre utsikter for norsk økonomi, var blant
de første sentralbankene internasjonalt som økte renten etter finanskrisen.
Sentralbanken begynte å sette opp renten i oktober 2009, og har varslet
at renten kommer til å bli gradvis satt opp fremover. Samtidig tilsier
fortsatt situasjonen langvarige lave rentenivå i mange andre land. Komiteen er
bekymret for konsekvensene av et særnorsk høyt rentenivå over tid,
fordi det kan føre til en styrking av kronen som valuta, og en påfølgende
forverret situasjon for konkurranseutsatt næringsliv. Komiteen understreker
i denne sammenheng at pengepolitikken og finanspolitikken må virke
sammen for å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting,
ved at bruken av oljeinntekter ikke må bidra til å øke presset på
konkurranseutsatt sektor.
Komiteen merker seg at Norges
Bank på grunn av bankenes gode resultater og økt kapitaldekning
det siste året anser at utsiktene for finansiell stabilitet er bedre
ved utgangen av 2010 enn de var i 2009. Komiteen finner
det samtidig klokt at Norges Bank har varslet at de vil følge nøye med
på finansieringen av bankene i årene som kommer. Komiteen er
også positiv til at sentralbanken har vurdert de norske virkemidlene for
krisehåndtering og forebygging i lys av de strukturelle endringer
og videreutvikling av krisehåndteringsverktøy som finner sted i
andre sammenlignbare land, og at dette fremover skal behandles i
Banklovkommisjonen.
Komiteen mener det er viktig
for norske husholdningene og andre aktører i økonomien at Norges
Bank kommuniserer klart og forståelig om de vurderingene som ligger
bak rentebeslutninger, og i forhold til fremtidig renteutvikling, slik
at det er mulig å tilpasse seg på en god måte. Komiteen er
i den sammenheng fornøyd med praksisen Norges Bank har fulgt siden
høsten 2005, med å offentliggjøre en egen renteprognose. Tydelig
kommunikasjon om intensjonene bak innrettelsen av pengepolitikken
medvirker etter komiteens vurdering til åpen og god kommunikasjon
med omverdenen.
Når det gjelder omtalen av Statens pensjonsfond utland
viser komiteen til de respektive partiers merknader
i innstillingen fra finanskomiteen Innst. 436 S (2010–2011) jf.
Meld. St. 15 (2010–2011) Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2010.
Komiteen tar for øvrig redegjørelsen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er tilfreds med at
Norges Bank gradvis har praktisert mer åpenhet, både generelt og
i forbindelse med utøvelsen av pengepolitikken. Disse medlemmer viser
til at Norges Bank watch har anbefalt at referatene fra hovedstyrets rentemøter
offentliggjøres. Disse medlemmer deler denne oppfatningen
og mener det vil, være en naturlig videreføring av Norges Banks åpenhet. Disse
medlemmer mener at det er riktig å offentliggjøre hvilke
momenter som er drøftet i hovedstyrets rentemøter, dog uten å knytte
dette til det enkelte hovedstyremedlem. Disse medlemmer mener
at et slikt tiltak vil gi en enda bedre offentlig debatt om utøvelsen
av pengepolitikken, og være egnet til å styrke Norges Banks renommé
ytterligere.
Finanstilsynet er det sentrale offentlege organet som
fører tilsyn med at finansinstitusjonane innrettar seg slik at lover
og forskrifter vert følgde. Finanstilsynet skal, ifølgje finanstilsynsloven § 8
andre ledd, kvart år gje Finansdepartementet ei melding om verksemda.
I meldinga omtalar Finanstilsynet organisatoriske tilhøve, rekneskap
og generelle spørsmål knytte til tilsynsarbeidet. Vidare vert det
gjeve ei nærare omtale av arbeidet innanfor dei ulike tilsynsområda. Årsmeldinga
frå Finanstilsynet ligg ved denne meldinga som utrykt vedlegg.
Etter § 1 i finanstilsynsloven fører Finanstilsynet tilsyn
med finansinstitusjonar, som omfattar forretnings- og sparebankar,
kredittføretak, livs- og skadeforsikringsselskap, private, kommunale
og fylkeskommunale pensjonskasser og pensjonsfond, finansieringsselskap,
forsikringsformidlarar, børsar og andre regulerte marknadsplassar. Etter
finanstilsynslova § 1 nr. 14, jf. verdipapirhandelloven § 15-1,
har Finanstilsynet ansvar for å føra tilsyn med verksemda til verdipapirføretak
og oppgjerssentralar, og med at reglane i verdipapirhandelloven
vert følgde. Finanstilsynet har også ansvar for å føra kontroll
med eigedomsmeklarar etter eiendomsmeglingsloven § 8-1, kontroll
med inkassoverksemd etter inkassoloven § 30, kontroll med forvaltning
av verdipapirfond etter verdipapirfondloven § 8-2, tilsyn med revisorar
og revisjonsføretak etter finanstilsynsloven § 1 nr. 9, tilsyn med
sjøtrygdelag, jf. finanstilsynsloven § 1 nr. 12, og tilsyn med føretak
som driv låneformidling, jf. finanstilsynsloven § 1 nr. 7. Finanstilsynet
fører tilsyn med rekneskapsførarar etter finanstilsynsloven § 1 nr.
18. Finanstilsynet fører òg tilsyn med verksemder til filialar av
kredittinstitusjonar og andre finansinstitusjonar frå andre statar
i dei tilfella slikt tilsyn ikkje vert ført av styresmaktene i heimlandet.
Det vert dessutan ført tilsyn med filialar av norske finansinstitusjonar
i utlandet.
Finanstilsynet skal etter finanstilsynslova
sjå til at dei institusjonane det har tilsyn med, verkar på eit
føremålstenleg og trygt vis og i samsvar med lover og føresegner
og det føremålet og dei vedtektene som ligg til grunn for kvar einskild
institusjon. For å utføra tilsynsoppgåvene skal Finanstilsynet granska
rekneskapar og andre oppgåver frå institusjonane, og elles gjera
dei undersøkingane om stillinga og verksemda deira som Finanstilsynet
finn naudsynt, jf. finanstilsynsloven § 3.
Ein viser til meldinga for nærare omtale.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Folketrygdfondet er eit statleg særlovselskap som
har som oppgåve å forvalta Statens pensjonsfond Norge (SPN) og Statens
obligasjonsfond på vegner av Finansdepartementet. Verksemda i dei
to fonda er regulert gjennom overordna forvaltingsmandat som er
fastsette av departementet, medan styret i Folketrygdfondet er ansvarleg
for den operative forvaltninga. Målet for Folketrygdfondet si forvaltning
av SPN er høgast mogleg avkastning målt i norske kroner. Den finansielle
målsetjinga for Statens obligasjonsfond er høgast mogleg avkastning
over tid innanfor det regelverket som gjeld for forvaltninga. Samstundes
skal det takast omsyn til meininga med fondet om å medverka til
auka likviditet på, og betre kapitaltilgang til, kredittobligasjonsmarknaden
i Noreg. Finansdepartementet følgjer opp Folketrygdfondet si forvaltning
av dei to fonda gjennom kvartalsvise møte.
Folketrygdfondet si forvaltning av SPN er omtala
i Meld. St. 15 (2010–2011) Forvaltninga av Statens pensjonsfond
i 2010, der departementet også gjer greie for sine vurderingar av
dei oppnådde resultata i forvaltninga. Folketrygdfondet si forvaltning
av Statens obligasjonsfond er omtala i avsnitt 8.4 i denne meldinga.
Folketrygdfondet skal for 2010 utarbeida ein årsrapport
og halvårsrapport om forvaltninga av SPN, i tillegg til ein årsrapport
om forvaltninga av Statens obligasjonsfond. Årsrapportane frå Folketrygdfondet
følgde som utrykt vedlegg til Meld. St. 15 (2010–2011).
I samsvar med § 13 i lov om Folketrygdfondet har
departementet, etter ein offentleg konkurranse der tilbydaren med
det totalt sett økonomisk mest fordelaktige tilbodet fekk tilslaget,
peika ut ein ekstern revisor til å revidera rekneskapen for Folketrygdfondet,
inkludert forvaltinga av SPN. Det er òg inngått ein avtale med
revisor om eit attestasjonsoppdrag for å stadfesta at forvaltinga
av SPN er i samsvar med forskrift og retningsliner som er fastsette
av departementet. Riksrevisjonen skal følgja opp og føra tilsyn
med Finansdepartementet som forvaltar av Statens pensjonsfond og
eigar av Folketrygdfondet, jf. riksrevisjonsloven § 9.
Departementet har i ei eiga forskrift fastsett nærare
reglar om korleis rekneskapen for Folketrygdfondet, inkludert SPN,
skal førast, jf. forskrift 10. november 2008 nr. 1264 om årsregnskap
m.m. for Folketrygdfondet inkludert Statens pensjonsfond Noreg.
Etter lov om Folketrygdfondet § 12 skal årsrekneskapen og årsmeldinga
til Folketrygdfondet godkjennast av departementet og leggjast fram
for Stortinget. Finansdepartementet godkjende årsrekneskapen og
årsmeldinga 24. mars 2011.
Ein viser til meldinga for nærare omtale av
SPN og Statens obligasjonsfond, samt til omtale av leiing og administrasjon
i Folketrygdfondet.
Komiteen viser til
de respektive partiers merknader i innstillingen fra finanskomiteen Innst.
436 S (2010–2011) jf. Meld. St. 15 (2010–2011) Forvaltningen av
Statens pensjonsfond i 2010, og tar redegjørelsen til orientering.
Statens finansfond (Finansfondet) vart oppretta 6. mars
2009, same dagen som lov om Statens finansfond vart sanksjonert.
Lov om Statens finansfond vart vedteken av Stortinget på grunnlag av
Ot.prp. nr. 35 (2008–2009), som vart lagd fram 9. februar 2009.
Finansfondet vart etablert med ein kapital på 50 mrd. kroner, jf.
St.prp. nr. 40 (2008–2009), Innst. S. nr. 158 (2008–2009) og vedtak
nr. 230 den 26. februar 2009.
Målet med Finansfondet er «å bidra midlertidig med
kjernekapital til norske banker for å styrke bankene og sette bankene
bedre i stand til å opprettholde normal utlånsvirksomhet», jf. lov
om Statens finansfond § 1. Finansfondet høyrer inn under Finansdepartementet.
Fondet skal leggja særleg viktige saker fram for departementet før fondet
tek avgjerd, og departementet kan instruera fondet.
Overvakingsorganet i EFTA (ESA) godkjende tiltaket
8. mai 2009. Fondet var ope for søknader om kapitaltilførsel frå
medio mai 2009 til ultimo september 2009.
Finansfondet betalte ut det første innskotet 30. september
2009, og det siste 17. desember 2009. I alt teikna fondet fondsobligasjonar
i 28 bankar på til saman vel 4,1 mrd. kroner. Fondet tilførte ein
bank preferansekapital på knapt 27 mill. kroner.
Bankane som fekk tildelt kapital frå Finansfondet,
representerer om lag 14 pst. av forvaltningskapitalen i norske bankar,
og dei representerer 21 pst. av alle bankar i landet. Nitten bankar hadde
ei kjernekapitaldekning på over 12 pst. etter kapitalinnskot, og
fire bankar fekk ein auke i kjernekapitaldekninga på meir enn 2
prosenteiningar. Alle bankane valde seks månaders statskassevekselrente
som referanserente for fondsobligasjonane.
I brev 4. mars 2010 og 25. juni 2010 til departementet
har Riksrevisjonen lagt til grunn at statsråden si rapportering
til Riksrevisjonen om verksemda i Statens finansfond skal koma i tillegg
til rapporteringa til Stortinget. Statsråden seier i brev 5. juli
2010 at han ikkje har ytterlegare merknader om verksemda i Statens
finansfond utover det som går fram av Finansmarknadsmeldinga, men
at form og innhald på den jamlege rapporteringa til Stortinget skal
vurderast i ljos av merknaden frå Riksrevisjonen. I Dokument 3:2
(2010–2011) held Riksrevisjonen fast ved synet sitt på rapporteringa
til Riksrevisjonen. I Innst. 246 S (2010–2011) seier Kontroll- og
konstitusjonskomiteen at «[k]omiteen er tilfreds med at departementet
vil vurdere form og innhold i den løpende rapporteringen til Stortinget
i lys av Riksrevisjonens anmodning». Departementet tek på dette
grunnlaget sikte på å vurdera forma og innhaldet på rapporteringa
til Stortinget i omtala av verksemda i Statens finansfond i Finansmarknadsmeldinga
2011, som vil verta lagd fram våren 2012. Rapporteringa til Riksrevisjonen
vert handsama for seg.
I 2009 var verksemda i Statens finansfond i
hovudsak knytt til etablering og å vurdera søknader frå bankar som
ønskte kapitalinnskot. I 2010 gjekk Finansfondet over i ein forvaltningsfase. Kor
lenge verksemda i Finansfondet skal vidareførast avheng mellom anna
av når kapitalinnskota vert betalte tilbake frå bankane.
Tre bankar valde å betala attende kapitalinnskota i
2010. Sparebank 1 SMN betalte attende innskotet på 1,25 mrd. kroner
22. mars og 22. april. Sparebanken Vest betalte attende innskotet
på 960 mill. kroner 25. mai, og Sparebanken Sør betalte attende
innskotet på 400 mill. kroner 17. desember. Ved årsskiftet 2010/2011
hadde såleis Finansfondet uteståande om lag 1,5 mrd. kroner fordelt
på 25 bankar.
Det kan vera fleire grunnar til at ikkje fleire
bankar har løyst inn innskota. Uroa på marknadene for innlån frå
våren 2010 (mellom anna som følgje av gjeldsstoda for ein del europeiske
land), kan vera eit viktig omstende. Rentene på fondet sine innskot
er sett slik at dei dannar ei bru frå fråvær av marknad for innlån
til bankane under finanskrisa, til ein normal marknad for innlån. Med
ytterlegare normalisering av marknadene kjem truleg fleire bankar
til å løysa inn innskota.
I 2010 vart det innbetalt renter for 2009 frå
kapitalinnskota i bankane. Rentene for 2010 skal betalast seinast
fem dagar etter at forstandarskapet har fastsett årsresultat for
banken. Dei oppsamla renteinntektene frå kapitalinnskota i bankane
var 212,1 mill. kroner i 2010.
Finansfondet hadde i 2010 eit driftsbudsjett
på 10 mill. kroner. Dei samla driftskostnadene var på 4,2 mill.
kroner.
For å halda kostnadene nede har Finansfondet
i 2010 avvikla fleire avtalar med utanforståande leverandørar av
tenester. Driftskostnadene var difor vesentleg lågare i 2010 enn
dei var i 2009, då organisasjonen vart bygd opp. Finansfondet har
i 2010 hatt avtale om tilgang på eksterne juridiske rådgjevarar
frå advokatfirmaet Wikborg Rein og eksterne finansielle rådgjevarar
frå Pareto Securities. Desse to avtalane vart avvikla i januar 2011.
Det var knytt ei rad vilkår til kapitalinnskota
i bankane, jf. omtale i Meld. St. 12 (2009–2010) Finansmarknadsmeldinga
2009. Finansfondet har i 2010 gjennomført kontrolltiltak for å sjå
om bankane etterlever vilkåra. Oppfølging av utlånspolitikken, kredittstrategien
og løns-, utbyte- og gåvepolitikken til bankane krev særskild rapportering
til Finansfondet. Ved å etablera den særskilde rapporteringa har
fondet lagt vekt både på omsynet til forsvarleg oppfølging av kapitalinnskota
og på omsynet til bankane si rapporteringsbyrde. Omfanget av rapporteringa
er avgrensa. I tillegg til å gjennomgå dei halvårlege rapportane
frå bankane til fondet, går Finansfondet igjennom kvartalsrekneskapen
til bankane. Etter gjennomgangen av tala for 3. kvartal 2010 såg
fondet særskilt etter om mellom anna resultata kunne tyda på underskot,
svak utlånsvekst osv., ettersom desse opplysningane kunne indikera
stoda ved årsskiftet 2010/2011. Undersøkingane viste store variasjonar
mellom bankane med omsyn til tap og utlånsutvikling. Bankane gav
akseptable svar på årsakene til tapa og utlånsutviklinga. Finansfondet
meiner at kapitalinnskota frå fondet framleis syter for at målet med
innskota vert nådd, nemleg å styrkja bankane og sikra normal utlånsverksemd.
Ein viser til meldinga for omtale av styre og
administrasjon.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Det internasjonale valutafondet (International Monetary
Fund, forkorta IMF) er ein sjølvstyrt institusjon under FN-paraplyen
og vart oppretta i 1944 under Bretton Woods-konferansen. Organisasjonen
er eit forum for internasjonalt samarbeid om økonomiske og finansielle
spørsmål og har eit hovudansvar for å fremja stabilitet i det internasjonale
monetære systemet. IMF har i dag 187 medlemsland.
Ein kort omtale av oppgåvene til og styresettet
i IMF er gjeve i avsnitt 10.2 i meldinga. Ein breiare omtale ligg
på Finansdepartementet sine internettsider (www.regjeringa.no/fin).
Avsnitta 10.3–10.8 omhandlar IMF sitt bidrag til handtering av dei
økonomiske utfordringane etter finanskrisa og andre sentrale spørsmål
som har vore behandla i styret i organisasjonen sidan Finansmarknadsmeldinga
2009 vart lagt fram.
Finansdepartementet legg vekt på å gje Stortinget
ein fersk rapport om verksemda i IMF og norsk IMF-politikk, der
ein gjer greie for og drøfter aktuelle spørsmål. Etter departementet
si vurdering kan dette omsynet tale for at den årlege rapporteringa
om IMF-arbeidet bør flyttast frå Finansmarknadsmeldinga til Revidert
nasjonalbudsjett, slik at ein betre kan reflektere drøftingane knytt
til vårmøta i IMF. Ein slik omlegging kan vere aktuell frå og med
neste år. Ein viser til meldinga for nærare omtale av IMF.
Komiteen viser til
at IMFs virksomhet de siste årene har vært sterkt preget av den
finansielle og økonomiske krisen i verdensøkonomien, og at bedringen
i verdensøkonomien gjennom 2010 har ført til at IMFs hovedfokus
gradvis har flyttet seg fra krisehåndtering til å analysere årsakene til
krisen, og hvilke lærdommer man kan trekke i etterkant.
Komiteen viser til at IEO, det
uavhengige evalueringsorganet til IMF, i februar 2011 la frem en rapport
om IMFs overvåkning av medlemslandene før finanskrisa i 2008–2009.
Rapporten pekte på en rekke kritikkverdige forhold, blant annet
at IMF ikke i tilfredsstillende grad hadde varslet om krisen før
den inntraff, at land med systemviktige finanssentre ikke ble kritisk
gjennomgått på samme måte som utviklingsland, at IMF ikke evnet
å se mange lands gjeldsopptaking i relasjon til stabiliteten i de
finansielle systemene, samt at både organisatoriske og metodiske
forhold gjorde at IMF feiltolket signalene før krisen. Komiteen støtter
Finansdepartementets vurdering av rapporten som en grundig og viktig
rapport som legger et godt grunnlag for å kunne styrke og forbedre
IMF og det internasjonale vernet mot økonomiske kriser.
Komiteen viser også til at rapporten
ga støtte til en rekke tiltak som allerede var igangsatt. De viktigste
er blant annet at alle medlemsland nå er inkludert i IMFs overordnede
gjennomgang av sårbarhetene i verdensøkonomien, at en særlig gjennomgang
av finanssektoren er gjort obligatorisk for 25 systemviktige land,
samt at analysene av koblingene mellom makroøkonomien og finanssektoren
er forbedret. Analysene av mekanismer for smitte og spredning av
økonomisk uro på tvers av landegrensene er også styrket.
Komiteen viser videre til at
IMF i 2009 vedtok omfattende reformer i låneordningene som gjorde
dem bedre tilpasset medlemslandenes behov og situasjonen i verdensøkonomien.
Ordningene ble mer fleksible og finansieringen raskere, med større
beløp og bedre vilkår enn tidligere. Komiteen registrer
at utlånene fra IMF, som følge av den globale økonomiske krisen
i kjølvannet av finanskrisen, har økt kraftig siden sommeren 2008,
og at økning fortsatte i 2010. Komiteen støtter regjeringens
ønske om å få en gjennomgang av erfaringene med endringene senest
om to år.
Komiteen understreker videre
viktigheten av at samarbeid også på finansmarkedsområdet forankres
i globale organer med bred representasjon. Komiteen viser
her til at det tidligere er vedtatt en reform for kvoter og stemmerett
i IMF, som et første steg for å sikre utviklingsland og fremvoksende
økonomier bedre representasjon i IMF, men at fordelingen fortsatt
ikke er tilfredsstillende. Komiteen gir full tilslutning til
at Norge fortsetter å være pådriver for økt demokratisering av IMF,
gjennom blant annet å arbeide for ytterligere reformer av basisstemmer.
Komiteen merker seg at Finansdepartementet vurderer
å flytte den årlige rapporteringa om IMF fra Finansmarknadsmeldinga
til revidert nasjonalbudsjett for å kunne reflektere drøftelsene
relatert til vårmøtene i IMF. Komiteen er opptatt
av å ha tilgang på mest og best mulig oppdatert informasjon til
enhver tid, og støtter på denne bakgrunn en slik endring.
Komiteen tar for øvrig redegjørelsen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
tidligere uttrykte positive holdning til endringene i kondisjonalitetskravene
for lavinntektsland, vedtatt i 2009. Viktigst er det etter flertallets syn
at kravene til strukturelle endringer i økonomien i større grad
skal avgrenses til forhold som er avgjørende for å oppfylle målet
for stabiliseringsprogrammet, og til områder som er innenfor IMFs
kjerneområde. Flertallet vil understreke hvor viktig
det er at Norge følger opp at IMF ikke skal framsette krav om privatisering
og konkurranseutsetting når fondet velger å gi lån til stater. Flertallet vil
understreke hvor viktig det er at Norge følger opp at IMF ikke på
ideologisk grunnlag skal framsette krav om privatisering og liberalisering
når fondet velger å gi lån til stater.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
Meld. St. 21 (2010–2011) – finansmarknadsmeldinga
2010 – vedlegges protokollen.
Oslo, i finanskomiteen, den 10. juni 2011
Torgeir Micaelsen |
leder og ordfører |