Jeg viser til brev av 29.11.2010 fra Familie-
og kulturkomiteen, med oversendelse av Representantforslag 8:39
S (dokument 8:39 S (2009-2010)) fra stortingsrepresentantene Øyvind Håbrekke,
Laila Dåvøy, Rigmor Andersen Eide og Geir Jørgen Bekkevold. Komiteen
ber om departementets vurdering av forslaget.
Stortingsrepresentantene Øyvind Håbrekke, Laila
Dåvøy, Rigmor Andersen og Geir Jørgen Bekkevold har fremmet følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen
legge fram en handlingsplan for full fosterhjemsdekning innen 2013.
Jeg har følgende vurdering av forslaget:
Jeg er glad for at representantene retter søkelyset mot
barnevernet og fosterhjemsomsorgen. Fosterhjemmene utgjør et sentralt
og svært viktig plasseringsalternativ innenfor barnevernet. De siste
årene har i overkant av 80 % av alle barn plassert utenfor hjemmet
blitt plassert i fosterhjem. De øvrige har blitt plassert i institusjoner.
De finnes ulike typer fosterhjem. De aller fleste er
det vi kaller ordinære fosterhjem. Ordinære fosterhjem er familier
som inngår en avtale med kommunen som har omsorgen for barnet. Noen barn
plasseres i familier som inngår en oppdragsavtale med Barne,- ungdoms-
og familieetaten (Bufetat). Beredskapshjem og familiehjem er eksempler
på denne typen fosterhjem.
Det var 8526 barn og unge plassert i fosterhjem pr.
31.12.09. Antall barn i fosterhjem har vært jevnt stigende de siste
årene. Økningen siste året er på 229 barn i fosterhjem, eller tilnærmet
3 %. Holder vi plasseringer i beredskapshjem utenom var 4959 barn
plassert i fosterhjem per 31.12.1995 mot 8165 barn per 31.12.2009.
Det vil si at det var 65 % flere fosterbarn i 2009 enn for 16 år
siden.
Barneverntjenesten skal alltid vurdere om noen
i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem.
1858 barn og unge bodde per 31.12.2009 i fosterhjem i egen familie.
Dette utgjør tilnærmet 23 % av samtlige barn og unge plassert i
fosterhjem (beredskapshjem hold utenfor). Andelen har vært konstant,
men med en svak økning de siste årene.
Det er riktig som representantene påpeker at
180 barn og unge hadde vedtak om og ventet på fosterhjem per 31.01.10.
Dette er en økning på 65 (56,5 %) fra året før da det var 115 barn
og unge. Hovedårsaken til lang ventetid, er mangel på fosterhjem
av det slaget barnet eller ungdommen trenger. Det er også en økende
tendens til at barneverntjenesten avviser det fosterhjemmet de blir
presentert – 14,1 % av sakene i 2010 mot 8,8 % året før.
Regjeringens overordnede mål for fosterhjemsarbeidet
er å sikre at alle barn som trenger det får et godt fosterhjemstilbud
som er stabilt, og som gir barnet god omsorg og oppfølging. Dette arbeidet
har meget høy prioritet i departementet. For å nå dette målet har
vi fortsatt mange utfordringer. Barn som skal plasseres i fosterhjem er
utsatte og sårbare med et spesielt behov for omsorg og trygghet.
Det er statlig regional barnevernmyndighet ved Barne-
og ungdoms- og familieetaten (Bufetat) som har ansvaret for å rekruttere
og formidle fosterhjem. Hvert annet år har Bufdir en landsomfattende
kampanje for å rekruttere nye fosterhjem. Denne kampanjen blir kontinuerlig fulgt
opp både lokalt og regionalt, og jeg vet at Bufdir vil intensivere
innsatsen i 2011.
I denne forbindelse vil jeg også nevnte at Bufdir har
igangsatt et omfattende forskningsprogram på fosterhjemsfeltet.
Prosjektet går over 3 år og har en budsjettramme på 11 millioner
kroner. Programmet heter Fosterhjem for barns behov, og gjennomføres
av NOVA, Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet og Fafo. Programmet
inneholder ulike delprosjekter, og et av prosjektene ser særskilt
på rekruttering av fosterforeldre. Målet med forskningsprogrammet
er å få et solid og helhetlig kunnskapsgrunnlag for videreutvikling
av fosterhjemsarbeidet.
Det er slik at barneverntjenesten i kommunen har
ansvaret for å godkjenne fosterhjemmene og følge de opp. Rekruttering
av fosterhjem er i utgangspunktet en offentlig oppgave som tilligger Bufetat.
I en situasjon der vi mangler fosterhjem, kan staten samarbeide
med private, ideelle aktører om rekruttering av fosterhjem. Vi må
samtidig se nærmere på hvordan dette samarbeidet bør være framover.
Jeg vil fortsatt vektlegge at de pengene staten bruker på fosterhjem
kommer barna til gode. Bufetat vil fortsatt ha et overordnet ansvar
for å påse at det innenfor hver region finnes et tilstrekkelig antall
fosterhjem som ivaretar de ulike plasseringsbehov.
Det følger av barnevernloven § 4- 23 at det
er ”forbudt for privatpersoner å drive formidlingsvirksomhet for
plassering av barn uten adopsjon for øye”. Dette innebærer at private
aktører ikke kan plassere barn i fosterhjem. Å finne det rette fosterhjemmet
til et konkret barn er en offentlig oppgave, som tilligger statlig
regional barnevernmyndighet.
Det er riktig som forslagsstillerne tar opp
at det de senere årene har vært en målsetting å plassere flere barn
og unge, som ikke kan bo hos sine biologiske foreldre, i fosterhjem.
Dette er til beste for barnet og denne målsettingen er faglig begrunnet
og støttes av nasjonal og internasjonal forskning. Denne vridningen
fra institusjon til fosterhjem har ført til at enkelte fosterhjem
har fått mer krevende oppgaver. For å møte denne utviklingen, har
Bufetat inngått kontrakter med et antall hjem der fosterforeldrene
skal ha særlige forutsetninger for å ivareta barn med spesielle
behov.
Når det gjelder valg av plasseringstiltak er
det behovene til det enkelte barn som er avgjørende for dette. Derfor
består barneverntilbudet av et mangfold av tiltak. Vi vet at fosterhjem
ikke alltid er det rette for alle, og at institusjoner kan være
det beste tiltaket for enkelte barn for en kortere eller lengre
periode. Framover er en av våre viktigste oppgaver å skaffe stabile
og gode fosterhjem og samtidig ha et godt utbygget og differensiert
institusjonstilbud som ivaretar barnets behov.
Forslagsstillerne ønsker mer bruk av familieråd
i forbindelse med fosterhjemsplasseringer. Jeg er enig i at familieråd
er en god metode for å kartlegge ressursene i et barns familie og
nære nettverk med tanke på fosterhjemsplassering. Flere forskere
har vist at fosterhjem i egen slekt kan være å foretrekke når barn
må flytte fra sine biologiske foreldre. Barne-, ungdoms og familiedirektoratet
har gjennom flere år bygd opp et landsomfattende tilbud til kommunene
om veiledning og tilrettelegging for bruk av denne metoden. Per
dags dato har om lag 275 kommuner fått opplæring i familieråd og
tilbyr metoden i sitt barnevernsarbeid. Siden 2007 har bruken av familieråd
nærmest blitt tredoblet, og i 2010 ble det holdt opp mot 500 familieråd.
Av disse omhandlet om lag 80 spørsmål knyttet til fosterhjem.
Forslagsstillerne ber regjeringen legge frem
en handlingsplan for full fosterhjemsdekning innen 2013. Det operative
ansvaret for rekruttering av fosterhjem er som nevnt lagt til Bufdir,
og de har utarbeidet en handlingsplan for å nå full fosterhjemsdekning.
Dette kravet er formidlet til alle regionene i deres oppdragsbrev.
Det overordende målet for både direktoratets og departementets fosterhjemsarbeid
er å sikre alle barn som trenger det, et fosterhjem med en kvalitet som
gir den omsorg og oppfølging barnet har behov for. Dette arbeidet
har meget høy prioritet.
Fosterhjem er det viktigste omsorgstiltaket
i barnevernet. Jeg vil i tiden fremover ha særlig oppmerksomhet
på barnevernet og forutsetter at den øremerkede styrking av det
kommunale barnevernet i 2011 vil komme fosterhjemsarbeidet til gode.
Jeg er også glad for at mange på Stortinget er opptatt av utsatte
barn og unge. Jeg ønsker et samarbeid om en videre styrking av barnevernet velkommen.