Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Svein Flåtten og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti, Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, viser til Prop. 54 S (2010–2011) samtykke til ratifikasjon av avtale om havnestatskontroll i fiskeriene av 22. november 2009.

Komiteen viser til at på bakgrunn av et norsk initiativ anbefalte FN høsten 2006 gjennom generalforsamlingens resolusjon 61/105, FNs matvareorganisasjon FAO om å utarbeide en global bindende avtale om havnestatskontroll for fartøy som lander fisk i havner fra fiskefelt. Bakgrunnen var at det foregår et betydelig ulovlig, urapportert og uregulert fiske (UUU-fiske) med et internasjonalt landingsmønster, og at det derfor var nødvendig med globalt samarbeid mellom havnestater for å møte denne utfordringen. Komiteen er kjent med at det har vært et sentralt poeng for Norge å få en global avtale slik at problemet blir løst globalt, og ikke bare i våre nærområder. Gjennom havnestatskontroll samarbeider stater om ikke å ta imot fisk i havn når fangsten er i strid med ansvarlig forvaltning.

Komiteen er svært tilfreds med at det gjennom avtalen er oppnådd enighet om en global avtale om havnestatskontroll for å forebygge, hindre og eliminere UUU-fiske.

Komiteen viser til at avtalen bygger på retningslinjer for havnestatskontroll ved landing av fisk og fiskevarer som tidligere er vedtatt i FAO, og systemer for havnestatskontroll som allerede er vedtatt og gjennomført for Norge og våre nærmeste samarbeidsland i Den nordøstatlantiske fiskerikomisjon (NEAFC). Avtalen er det første globalt bindende instrument som er arbeidet frem på fiskeriområdet siden 1995, og ventes å bli viktig i kampen mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske.

Komiteen viser til at den nye avtalen retter seg mot all fisk og i tillegg mot fiskerelatert virksomhet. Avtaleteksten kombinerer viktige element som stenging av havner for svartelistet fartøy, mekanismer for å ansvarliggjøre flaggstater ved kontroll i andre lands havner og spesifikke minimumsstandarder om informasjonsutveksling, gjennomføring av kontroll, forebyggende tiltak, opplæring/assistanse og samarbeid.

Komiteen har merket seg at det under forhandlingene har vært en bredt geografisk oppslutning om avtalen og verdien av å få dette på plass, og at Norge har vært både initiativtaker og pådriver i denne sammenheng.

Komiteen viser til at avtalen trer i kraft når 25 stater har sluttet seg til, og at regjeringen foreslår at Norge i mellomtiden skal anvende avtalen midlertidig fra det tidspunkt alle nødvendige forskriftsendringer er på plass. I og med at avtalen blir regnet for å være en særlig viktig sak, er Stortingets samtykke til ratifikasjon nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 andre ledd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er positivt at en nå har klart å fremforhandle en internasjonal avtale om havnestatskontroll i fiskeriene. Dette er en avtale som regjeringen nå ber Stortinget om at Norge skal ratifisere. Avtalen vil ikke tre i kraft før 25 land har ratifisert den. Disse medlemmer mener at det ikke nødvendigvis er antallet land som ratifiserer denne avtalen som er det viktige punktet, men hvilke land som ratifiserer. Videre er disse medlemmer opptatt av at dersom denne avtalen skal kunne fungere på en slik måte at en faktisk får en slutt på UUU-fisket, er det viktig at den informasjonsflyten som skal skje landene imellom er av en slik karakter at en får tilgang til den enhver tid relevante og oppdaterte informasjon. Det er også viktig at en ikke bare konsentrerer seg om et fartøy og dets historie, men også sørger for at det utveksles informasjon om hvem det er som står bak de enkelte fartøyer, dette være seg både rederi og eiere. Dette er informasjon som det ofte er svært vanskelig å få kjennskap til, slik at her må man gjøre en jobb internasjonalt slik at denne informasjonen blir lettere tilgjengelig slik at en kan få denne registrert. Disse medlemmer er også av den oppfatning at denne avtalen må evalueres etter 3 år for å se om den har hatt sin ønskede effekt, eller om man bør se på andre virkemidler for å komme UUU-fisket til livs. Avtaletekstens artikkel 24 legger opp til at det skal gjennomføres en evaluering av avtalens effekt, og det er FAO som skal sørge for at landene kalles inn til dette møtet. Disse medlemmer mener imidlertid at Norge på eget initiativ, og etter at 3 år er gått, foretar en selvstendig evaluering om avtalens måloppnåelse i forkant av evalueringsmøtet etter 4 år. Disse medlemmer mener at avtaleteksten er blitt så rund og generell at det ikke skulle kunne være noen grunn til at land ikke skulle tiltre avtaleteksten. Disse medlemmer er imidlertid skuffet over at det i liten grad legges opp til samlede sanksjonsmuligheter overfor de som bryter avtalens intensjon. Disse medlemmer har videre merket seg at avtalepartene kan si opp avtalen med 1 års varsel etter ratifikasjon.