Departementet har kommet til at en maksimumsalder på 4
uker for kastrering av gris vil være det mest hensiktsmessige.
En slik aldersgrense har fordeler med hensyn til sårheling.
Grisen vil i tillegg ha opparbeidet tilstrekkelig immunforsvar.
Aldersgrensen medfører også at veterinæren
har mulighet for å kastrere flere kull samtidig, noe som
gir reduserte omkostninger for dyreeier.
Departementet støtter også de vurderinger som
er gjort når det gjelder å utvikle en anbefalt
metode for kastreringen.
Tidspunktet for når et forbud mot kastrering av gris
lar seg gjennomføre, må ta utgangspunkt i fakta og
kunnskaper som er tilgjengelige og som næringen og NILF
redegjør for. De avgjørende faktorene for å kunne
innføre et forbud, er å ha metoder for å kunne sortere
ut gris med avvikende smak/lukt, slik at disse ikke kommer
på markedet, og å finne økonomisk akseptable
alternative metoder for anvendelse av disse slaktene.
Så lenge det ikke finnes anvendbare metoder for påvisning
av androstenon på slaktelinjen, vil mengden slakt med rånelukt/-smak
som slippes på markedet ved et kastreringsforbud, være
så stort at dette vil få uheldige konsekvenser
både for næringen og for forbrukerne. Når
anvendbar metodikk foreligger, vil næringen måtte
finne anvendelse for det utsorterte slaktet. Mengden slakt som utsorteres
vil langt overstige det volum som det kan finnes anvendelse for
i norsk produksjon. Det er derfor etter departementets mening et
klart behov for ytterligere forskning omkring avl og miljø,
som kan redusere innholdet av skatol og androstenon, før
det kan innføres et forbud mot kastrering av gris. Denne
forskningen bør intensiveres og foregå parallelt
med utvikling av metoder for å frasortere kjøtt
på slaktelinjen.