Til Odelstinget
Landbruksdepartementet legger i proposisjonen frem forslag til endringer i dyrevernloven. Forslagene medfører endringer i følgende bestemmelser i dagens lov:
§ 7 Medisinsk og kirurgisk behandling
§ 13 Forbod mot visse inngrep.
Endringsforslagene går ut på å oppheve lekfolks adgang til å kastrere gris uten bedøvelse, og å innføre forbud mot kastrering av gris.
Ved lov 19. januar 2001 nr. 6 fikk § 7
følgende ordlyd:
«Ingen annan enn veterinær kan
gjera kirurgisk inngrep eller setja i verk medisinsk behandling
av dyr når det er grunn til å tru at inngrepet
eller behandlinga kan føre til liding for dyret. Er det
grunn til å tru at inngrepet eller behandlinga kjem til å gjera
dyret mykje vondt, skal veterinæren nytta heil eller lokal
svæving om ikkje medisinske grunnar er til hinder. Ein
som ikkje er veterinær, kan likevel kastrera gris som ikkje er
meir enn ei veke gamal og utan å svæva dyret.
Den som kastrerar gris, skal gå gjennom opplæring
slik departementet bestemmer.
Departementet kan i
føresegn krevje at kastrasjon av gris under ei veke skal
utførast av veterinær ved bruk av svæving.»
Under behandling av loven fattet Stortinget følgende
anmodningsvedtak til Regjeringen (vedtak nr. 187-2000):
«Stortinget ber Regjeringen snarest fremme lovforslag
som skal inneholde forbud mot kastrering av gris. I en overgangsperiode,
fra det nye lovforslaget blir vedtatt og frem til totalforbudet
trer i kraft, skal det kun være veterinær som
kan forestå kastrering av gris. Det må også legges
til grunn at det ikke skal være unntak fra bestemmelsen
om å nytte bedøvelse ved kirurgiske inngrep på gris
og andre dyr hvor inngrepet kan påregnes å gjøre «mykje
vondt».»
Anmodningsvedtaket fra Stortinget oppfattes slik at departementet
blir bedt om å utrede de praktiske og økonomiske
konsekvenser av at det innføres et forbud mot kastrering
av gris og at det ut fra dette fastsettes en realistisk frist for
når forbudet eventuelt kan innføres. Når
det gjelder kravet om at veterinær skal kastrere gris ved
bruk av bedøvelse, oppfattes det slik at det er et krav
fra Stortingets side at dette blir innført i overgangsperioden
frem til et eventuelt forbud kan tre i kraft.
Forslaget om å innføre forbud mot kastrering
av gris samt å oppheve lekfolks adgang til å kastrere
gris, er ikke sendt på ordinær høring.
Det ble isteden holdt et høringsmøte 7. februar
2001 med næringen, fagmiljøer og andre berørte
parter. I tillegg ble dyrevernorganisasjoner og Rådet for
dyreetikk skriftlig oppfordret om å komme med synspunkter
og vurderinger. Departementet ba i tillegg Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk
forskning (NILF) om å foreta en kostnadsvurdering av de
to forslagene. De ulike parters synspunkter på praktiske
og økonomiske konsekvenser av lovendringen er oppsummert
i proposisjonen.
Departementet har kommet til at en maksimumsalder på 4
uker for kastrering av gris vil være det mest hensiktsmessige.
En slik aldersgrense har fordeler med hensyn til sårheling.
Grisen vil i tillegg ha opparbeidet tilstrekkelig immunforsvar.
Aldersgrensen medfører også at veterinæren
har mulighet for å kastrere flere kull samtidig, noe som
gir reduserte omkostninger for dyreeier.
Departementet støtter også de vurderinger som
er gjort når det gjelder å utvikle en anbefalt
metode for kastreringen.
Tidspunktet for når et forbud mot kastrering av gris
lar seg gjennomføre, må ta utgangspunkt i fakta og
kunnskaper som er tilgjengelige og som næringen og NILF
redegjør for. De avgjørende faktorene for å kunne
innføre et forbud, er å ha metoder for å kunne sortere
ut gris med avvikende smak/lukt, slik at disse ikke kommer
på markedet, og å finne økonomisk akseptable
alternative metoder for anvendelse av disse slaktene.
Så lenge det ikke finnes anvendbare metoder for påvisning
av androstenon på slaktelinjen, vil mengden slakt med rånelukt/-smak
som slippes på markedet ved et kastreringsforbud, være
så stort at dette vil få uheldige konsekvenser
både for næringen og for forbrukerne. Når
anvendbar metodikk foreligger, vil næringen måtte
finne anvendelse for det utsorterte slaktet. Mengden slakt som utsorteres
vil langt overstige det volum som det kan finnes anvendelse for
i norsk produksjon. Det er derfor etter departementets mening et
klart behov for ytterligere forskning omkring avl og miljø,
som kan redusere innholdet av skatol og androstenon, før
det kan innføres et forbud mot kastrering av gris. Denne
forskningen bør intensiveres og foregå parallelt
med utvikling av metoder for å frasortere kjøtt
på slaktelinjen.
Forslaget om at lekfolk ikke lenger skal kunne kastrere smågris
uten bedøvelse og at all kastrering skal utføres
av veterinær ved bruk av bedøvelse, vil ikke medføre
noen økonomiske eller administrative konsekvenser for det
offentlige. Forslaget vil derimot påføre dyreeier økte
utgifter. Små besetninger vil få høyest
gjennomsnittskostnad pr. avlspurke pr. år. Den gjennomsnittlige årlige
merkostnad pr. avlspurke vil ligge på ca. kr 450.
NILF har videre beregnet at de gjennomsnittlige årlige
kostnader vil reduseres noe ved at alderen på grisen økes
fra 1 til 4 uker.
For en gjennomsnittsbesetning på 15-29 purker, vil kostnadene
utgjøre ca. kr 13 000 pr. år.
Ved å bruke NILF sin modell for beregning av kostnader,
har næringen konkludert med at kostnadene totalt vil være 40-45
mill. kroner ved kastrering ved 1 ukes alder og 30-35 mill. kroner
ved kastrering ved 4 ukers alder.
Forslaget om å forby all kastrering av gris vil ikke medføre økonomiske
eller administrative konsekvenser for det offentlige. Dersom forbudet
innføres før de forannevnte forutsetninger er
på plass, vil det imidlertid medføre store kostnader
og inntektstap for næringen. Det konkluderes med at kostnadene
i sum vil true hele det norske svineholdet og det stipuleres et
tap for primærprodusentene pr. år på 300
til 500 mill. kroner. I tillegg vil det miljø-/ressursmessig
være etisk betenkelig å produsere så store
mengder slakt for destruksjon. Dersom all kastrering av gris blir
utført av veterinær ved bruk av bedøvelse,
er det etter departementets mening ut fra et dyrevernmessig synspunkt
ikke lenger like påkrevet med et snarlig totalforbud, slik som
forutsatt ved forrige endring av dyrevernlov, jf. lov 19. januar
2001 nr. 6. Det er imidlertid fortsatt et mål at kastrering
av gris som sådan skal bli en unødvendig produksjonsmetode.
Det vil være behov for å sette et visst press
på næringen slik at forhold vedrørende
utsortering og reduksjon av andel utsortert slakt, skal utvikles
og komme på plass så raskt som mulig. Departementet
vil derfor foreslå at det nå innføres
et forbud i loven, men at forbudet ikke trer i kraft før
etter nærmere kunngjøring. I samråd med
næringen vil departementet arbeide for at dette kan skje
så snart det er praktisk og økonomisk gjennomførbart.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Olav Akselsen, Jon Olav Alstad, Bendiks H. Arnesen og Grethe Fossl fra Høyre, Silja Ekeland, Ivar Kristiansen og Michael Momyr, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og May-Helen Molvær Grimstad og fra Senterpartiet, Marit Arnstad, registrerer at hanngris i dag kastreres rutinemessig innen syv dager etter fødsel, med den hensikt å unngå «rånesmak» på kjøttet. I all hovedsak foretas disse inngrepene på grisen uten bedøvelse av bøndene, og ikke av veterinær. Komiteen viser til at lovendring av 2001 (lov av 20. desember 1974 nr. 73 § 7) lyder som følger:
«Den som kastrerer gris, skal gå gjennom opplæring slik departementet bestemmer.»
Komiteen registrerer at en slik praksis ennå ikke er etablert.
Komiteen er av den oppfatning at kastrering uten bedøvelse er smertefullt for grisen både under inngrepet og i tiden etter. Griser som bare er noen få dager gamle har dessuten et dårlig utviklet immunforsvar. Dagens kastreringspraksis bryter med prinsipper om god dyrevelferd, og komiteen registrerer at det er en høy grad av enighet om at kastrering av griser bør opphøre.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, ønsker derfor å slutte seg til Regjeringens fremlagte forslag om et forbud mot kastrering av gris. Forbudet skal gjelde fra og med 1. januar 2009. I overgangsperioden skal gris kun kunne kastreres av veterinær, under forutsetning av virksom bedøvelse, innen grisens fire første leveuker. Denne overgangsordningen trer i kraft 1. august 2002.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å foreslå en ordning utenfor jordbruksavtalen som innebærer at eventuelle merkostnader for bonden i forbindelse med inngrep som veterinær foretar under overgangsperioden, skal dekkes av statskassen.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet slutter seg til Regjeringens framlagte forslag om et forbud mot kastrering av gris, men er av den oppfatning at behovet for utvikling av kunnskap og nye metoder på feltet tilsier en overgangsperiode på ti år fra og med 1. januar 2002. Dette medlem slutter seg til forslaget om at kastrering i overgangsperioden kun skal skje under bedøvelse og av veterinær. Dette medlem viser imidlertid til at dette innebærer betydelige merkostnader som det vil være urimelig om næringen skal dekke alene. Staten bør derfor bidra til å dekke kostnadene som samlet sett kan beløpe seg til 30 mill. kroner.
Komiteen er klar over at markedet er følsomt overfor svinekjøtt med «rånelukt». Utfordringen fremover ligger derfor i å utvikle og samle inn bedre kunnskap om hvilke faktorer som bestemmer «rånelukt», hvordan slike faktorer kan reduseres, hvilke metoder som er best egnet for utsortering av griser med rånelukt i tillegg til å utvikle anvendelsesområder for svinekjøtt med «rånelukt».
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, ber derfor Regjeringen sette i verk tiltak som har som målsetting å få andelen av utsorterte råner ned i under 5 pst. innen utgangen av 2008, med spesiell vektlegging på forskning og anvendelse av norske og internasjonale erfaringer på området. Flertallet ber Regjeringen spesielt legge merke til at erfaringer knyttet til bedre lysforhold, rengjøring, plass og ventilering kan være av spesiell viktighet for å redusere skatolnivået hos grisen.
Flertallet ber videre Regjeringen om å sette i verk tiltak for å utvikle bruksområder for svinekjøtt med rånelukt, med spesiell vekt på forskning og anvendelse av norske og internasjonale erfaringer på området.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til behovet for å legge vekt på de driftsmessige og økonomiske forhold for næringen både i overgangsperioden og videre. Dette medlem har merket seg at det vil medføre betydelige merkostnader å legge om produksjonen. Dette medlem vil advare mot at omleggingen gjennomføres på en slik måte at verdifull mat må dumpes. Dette medlem vil peke på at det er behov for en kraftig økning i bevilgningene til forskning og utvikling dersom man skal klare å gjennomføre tiltak med den målsetting å få andelen utsorterte råner ned i 5 pst. Dette medlem forutsetter at bevilgningene til forskning og utvikling på dette området blir økt betydelig for å sette fortgang i dette arbeidet.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet:
Stortinget ber Regjeringen om å foreslå en
ordning utenfor jordbruksavtalen som innebærer at eventuelle
merkostnader for bonden i forbindelse med inngrep som veterinær
foretar under overgangsperioder, skal dekkes av statskassen.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern
I
I lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern gjøres følgende endringer:
§ 7 skal lyde:
Ingen annan enn veterinær kan gjera kirurgisk inngrep eller setja i verk medisinsk behandling av dyr når det er grunn til å tru at inngrepet eller behandlinga kan føre til liding for dyret. Er det grunn til å tru at inngrepet eller behandlinga kjem til å gjera dyret mykje vondt, skal veterinæren nytta heil eller lokal svæving om ikkje medisinske grunnar er til hinder. Når det gjeld akvatiske dyr, med unntak av sjøpattedyr, har og fiskehelsebiologar høve til å setja i verk tilsvarande behandling, jf. lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell § 18.
§ 13 første ledd nr. 1 skal lyde:
Det er forbode å kastrera reinsbukk, gris, hund og fjørfe. Veterinær kan likevel kastrera reinsbukk, gris og hund når særlege bruksgrunnar gjer at det trengst. Departementet kan bestemme at også andre enn veterinær kan kastrera reinsbukk og nytta svæving til dette.
II
Loven trer i kraft når Kongen bestemmer. De enkelte endringer kan settes i kraft til forskjellig tid.
Inntil endringen i § 13 trer i kraft, skal gris som kastreres rutinemessig, ikke være eldre enn 4 uker.
III
Loven skal ikke gjelde på Svalbard.
Jeg viser til Ot.prp. nr. 36 (2001-2002) om lov om endring i
lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern, som nylig er oversendt
Stortinget. Jeg viser også til samtale mellom saksordfører
Inge Ryan og ekspedisjonssjef Gudbrand Bakken om denne saken.
I ovennevnte proposisjon foreslås det bl.a. en endring
i dyrevernloven § 7, som medfører at
de tre siste setningene i denne paragrafen skal tas ut.
Dyrevernlovens § 7 fikk imidlertid en ny tilføyelse
1/1-2002 gjennom ikrafttredelse av lov om veterinærer
og annet dyrehelsepersonell av 15/6-2001 nr. 75. Denne
setningen lyder som følger: «Når
det gjeld akvatiske dyr, med unntak av sjøpattedyr, har
og fiskehelsebiologar høve til å setja i verk
tilsvarande behandling, jf lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer
og annet dyrehelsepersonell § 18.»
Denne setningen som Regjeringen ikke har ønsket å ta
ut av loven, er ved en inkurie ikke kommet med i det forslag som
er oversendt Stortinget.
Oslo, i næringskomiteen, den 28. februar 2002
Olav Akselsen |
Inge Ryan |
Ivar Kristiansen |
leder |
ordfører |
sekretær |