PST har skrevet kilderapporter fra møter med Høibø
i hele perioden han virket som kilde for tjenesten. Blant informasjonen
som nedtegnes i KildeSys, er en gjengivelse av samtalen mellom kildefører
og kilde. Etter det utvalget kan se, er en stor del av disse opplysningene
ikke blitt vurdert som overvåkingsmessig relevante av tjenesten
og dermed ikke overført til PSTs arbeidsregister Smart.
PST kan registrere opplysninger når det «for øvrig
anses nødvendig i forebyggende øyemed å behandle opplysninger av
betydning for utførelsen av arbeidsoppgavene i politiloven», jf.
PST-instruksen § 13 annet ledd nr. 1 bokstav b. Opplysningene kan
bare brukes «til det formålet de er innhentet for og til andre politimessige formål»,
jf. PST-instruksen § 13 første ledd.
Tjenesten har hjemmel til å behandle opplysninger
som er nødvendige av hensyn til en faglig forsvarlig kildeføring,
jf. PST-instruksen § 13. Føring av kilder er en innhentingsmetode som
forutsetter særlige vurderinger av blant annet sikkerhet og troverdighet.
Når formålet med nedtegning av opplysninger er å håndtere en innhentingsmetode,
vil relevans og nødvendighetsvurderingen etter PST-instruksen kunne falle
annerledes ut, enn om de samme opplysningene vurderes ut fra overvåkningsformål.
PST skiller de to ulike grunnlagene for behandling av informasjon
ved å benytte ulike systemer for kildeførings- og overvåkingsopplysninger.
Utvalgets gjennomgang har vist at det er lagret en
stor mengde informasjon i KildeSys. Utvalget ser at PST ut fra kildeføringsformål
vil kunne ha behov for å registrere informasjon av ulik karakter.
Hvilke opplysninger som er nødvendige for å føre kilder, er en utpreget
faglig vurdering som det er vanskelig for utvalget å etterprøve.
Utvalget mener likevel at den store datamengden med til dels ulikeartet
informasjon tilsier at de faglige kriteriene for hvilke opplysninger
som er nødvendige av hensyn til kildeføringen, bør forefinnes skriftlig.
Dette også av hensyn til utvalgets kontrollmulighet. På denne bakgrunn har
utvalget anmodet PST om å utarbeide ytterligere retningslinjer som
angir slike kriterier, for innlemmelse i tjenestens interne regelverk.
Utvalgets gjennomgang av materiale fra KildeSys
ga grunn til å ta opp enkelte omtaler av kilden i kildeskjemaene.
Tjenestemenn har for utvalget vist til at skjemaene skal beskrive
møtet med kilden slik det forløp og at tonen dermed kan bli nokså
uformell. Flere påpekte at kildeskjemaene er ment som interne dokumenter og
at kun et fåtall personer innad i tjenesten har tilgang.
PSTs behandling av opplysninger om kilder kan hjemles
i et samtykkegrunnlag, samt PST-instruksen § 13. For å vurdere kilders
troverdighet kan det være nødvendig å behandle også negative opplysninger
om kilder. Slik behandling forutsetter at det utvises varsomhet,
og det stiller store krav til tjenestens håndhevelse av det alminnelige
kravet til saklighet. Kravet må følges uavhengig av om informasjonen
er strengt tilgangsstyrt.
Undersøkelsen har vist enkelte eksempler på
at omtalen av kilden ikke gjenspeiler den saklighet som må forventes
av PST.
Utvalget har bedt PST om å gjennomgå omtalen av
kilden som ikke tilfredsstiller kravet til saklighet, med tanke
på retting eller sletting. Utvalget har ikke gjennomgått informasjon
om andre kilder i tjenestens system for kildeføring. På denne bakgrunn
har utvalget bedt PST om å vurdere hvorvidt utvalgets funn i denne
undersøkelsen nødvendiggjør en gjennomgang av hele kildeporteføljen
med det samme formål.
I henhold til Riksadvokatens rundskriv nr. 2/2000
foreligger provokasjon «når politiet ved infiltrasjon eller bruk
av personer påvirker straffbare handlinger som andre foretar». Det
fremgår videre at politiet ikke kan «fremkalle … en straffbar handling
som ellers ikke ville ha blitt begått», men at visse endringer i
tid, sted og utførelse kan aksepteres.
Både kildeføring og infiltrasjon er informasjonsinnhentingstiltak
som ikke krever hjemmel i lov. PST har i sitt Direktiv for tjenesten
definert en kilde som en person som skjult og i streng fortrolighet
rapporterer om virksomheten til personer og grupper. En infiltratør
er betegnet som en tjenestemann eller kilde som infiltrerer en gruppe
som kan mistenkes for å begå straffbar handling som tjenesten skal
forebygge med formål å fremskaffe bevis i videre forebyggende sak
eller fremtidig straffesak. Infiltrasjon utføres etter utarbeidelse
av en trusselvurdering, operasjonsplan mv.
Infiltrasjon blir definert av Andenæs til å
være at «politiet, ved sine egne ansatte eller utenforstående medhjelpere,
innarbeider seg i (infiltrerer) en organisasjon eller et kriminelt
miljø for å få opplysninger som det ikke ville få ved vanlig etterforskning».
Johs. Andenæs, Norsk straffeprosess,
Bind 1, Universitetsforlaget 3. utgave 2000, på side 286. Andenæs
skriver også at dersom det «utvikler seg et aktivt samarbeid» mellom
kilden og politiet, kan det gli over til infiltrasjon.
Johs. Andenæs, Norsk straffeprosess,
Bind 1, Universitetsforlaget 3. utgave 2000, på side 286.
Politimetodeutvalget skriver at infiltrasjon
forutsetter at politiet eller en utenforstående tredjemann «aktivt
oppsøker personen eller miljøet det ønskes opplysninger om» og skiller
mot de tilfeller politiet «tilfeldigvis eller i en privat sammenheng
får tak i politimessig interessante opplysninger».
NOU 2004:6 Mellom effektivitet og personvern
punkt 7.5.1.1. Videre fremgår det at dersom «en privatperson på
eget initiativ velger å gå inn i et miljø eller forbli i et miljø
for å skaffe politiet opplysninger, er dette kildekontakt om politiet
i etterkant mottar opplysninger».
Det er i offentligheten reist spørsmål om PST tillot
kilden å agere som provokatør, samt problematisert hvorvidt han
var kilde eller infiltratør for tjenesten. På denne bakgrunn har
utvalget undersøkt hvilke føringer tjenesten ga for kildens handlinger,
samt søkt å belyse hans etablering i miljøer av interesse for PST.
Høibø mener han fra 2003 var infiltratør for
PST fordi han ble sendt inn i miljøer han ikke tidligere var en
del av, med det formål å innhente informasjon. Høibø ga i samtale
med utvalget uttrykk for at han ikke var PSTs infiltratør i Internasjonale
Sosialister, da han selv opprettet kontakt med dette miljøet.
Tjenestemennene som har vært til samtale i avhørs
form har avvist at Høibø har hatt rollen som infiltratør, og noen
har sagt at det ble understreket overfor Høibø at han var en kilde.
Noen tjenestemenn har for utvalget forklart at Høibø ble bedt om
å knytte kontakter med andre miljøer og personer. Det skriftlige
materialet viser at Høibø hadde etablert kontakt med Internasjonale Sosialister
før han tok kontakt med PST.
I en rapport fra møte med kilden tidlig i 2003
står det «journalistisk motivasjon lagt på is» og at det «virker
snarere å være et behov for spenning og fristelsen til å være i
sentrum av begivenhetene som driver ham nå». I rapporten fra møte
med kilden noen dager senere står det at kilden sa «at all tid nå
gikk med til å infiltrere [et] miljø» og at han selv merket «at
han var på vei bort fra det opprinnelige målet IS, og ba om råd
i sin videre progresjon».
I en rapport fra møte med kilden i begynnelsen av
2004 står det at kilden har «skaffet seg kontakter» i et annet miljø.
I en rapport fra kildemøte sent i 2012 står det at kildefører forklarte
kilden at det er et «nytt miljø å se nærmere på». I en rapport fra
begynnelsen av 2013 står det at kilden «har fått i oppdrag» å se
nærmere på dette miljøet. I Brennpunkt-programmet høres et opptak
fra en samtale fra 2012 mellom kildeføreren og kilden om muligheten
for å komme nærmere inn på en bestemt person.
Flere tjenestemenn forklarte for utvalget at kilden
kunne være vanskelig å føre, fordi han tok egne initiativ. PST har
orientert utvalget om at føringen av kilden derfor ble diskutert
internt. Tjenesten har forklart at samarbeidet fungerte bra i perioden
fra 2007 til 2013.
Utvalget har ikke funnet holdepunkter for at PSTs
føring av kilden påvirket straffbare handlinger begått av andre.
Utvalget mener at PSTs føring av Høibø ikke har hatt noe ulovlig
provokasjonstilsnitt.
Ut fra rettskildene gjengitt ovenfor synes det avgjørende
trekk ved infiltrasjon å være at noen plasseres der de ellers ikke
hører hjemme med et bestemt mål for øye. For å skille en kilde fra
en infiltratør kan det dermed argumenteres for at førstnevnte allerede
må ha en posisjon i miljøet, men det kan problematiseres hvor etablert
denne må være. Dersom politiets aktivitet fører personen fra randsonen
av et miljø og inn i dets kjerne, kan det argumenteres for at kilden
også får preg av å være infiltratør. I tillegg tilkommer vurderinger
av hvordan et miljø skal avgrenses fra det neste, samt intensiteten
i samarbeidet mellom vedkommende og politiet.
På bakgrunn av både det skriftlige materialet
og gjennomførte samtaler i avhørs form er det utvalgets mening at
PSTs føring av kilden var målrettet og i det minste medvirkende
årsak til at han kontaktet nye personer, og deltok i arrangementer,
som var av interesse for PST. Varigheten og omfanget av samarbeidet
mellom PST og kilden synes videre å tilsi at tjenestens føring av
ham bærer i seg elementer av infiltrasjonsvirksomhet.
Det understrekes at PST hadde hjemmel til å
innhente opplysninger om personer Høibø hadde tilgang til, jf. kapittel
IV ovenfor, og at dette gjelder uavhengig av om han anses som kilde eller
infiltratør. Utvalget tar derfor ikke nærmere stilling til Høibøs
status, men påpeker at saken har illustrert at de to innhentingsmetodene
kan gli over i hverandre og utløse ulike vurderingstemaer for tjenesten.
På denne bakgrunn har utvalget anmodet tjenesten om å vurdere hvorvidt det
er behov for ytterligere retningslinjer i tjenestens interne regelverk
som i større grad drar opp grensen mellom metodene, herunder etter hvilke
kriterier en person er å anse som en kilde og hvor langt tjenesten
som ledd i føringen kan styre vedkommende i retning av nye personer og/eller
miljøer. Hensynet til vedkommendes sikkerhet vil her kunne inngå
som et naturlig element.
Høibø virket som kilde for PST i om lag ti år. Flere
tjenestemenn har forklart for utvalget at ingen får betaling for
sitt virke som kilde for PST, men at tjenesten kan dekke utgifter
eller gi hjelp til bestemte utlegg. PST har videre orientert utvalget
om at kilden ble gitt mindre gaver og oppmerksomhet ved særlige
anledninger, samt tilskudd til kjøreopplæring. I tillegg har tjenestemenn
ved noen anledninger gitt praktisk bistand til kilden. Flere tjenestemenn
har også beskrevet at kildeførerne har gitt støtte og råd av mer
mellommenneskelig karakter.
Det fremgår også av rapporter etter møter med kilden
at kilden og kildefører har diskutert utgiftsdekning. I en rapport
etter kildemøte medio 2006 fremgår det at kilden ble orientert om
at det vil være en «sammenheng mellom informasjonen han skaffer,
og de utgiftene han vil få dekket av PST». Det gis også uttrykk
for at kilden «bør bevise at han er verdt fremtidige utbetalinger».
PST ga i 2009 kilden økonomisk bidrag i forbindelse med hans kjøreopplæring, hvilket
ble utbetalt på etterskudd. Både rapport etter møte med kilden og
tjenestemenns forklaringer for utvalget knytter bidraget til førerkortet til
kildens innsats for PST.
Vederlag til kilder er behandlet i rundskriv
nr. 2/2000 fra Riksadvokaten. Det påpekes at det reiser «særlige
rettssikkerhetsproblemer» å gi kilder vederlag for opplysninger.
Rundskrivet er i PSTs interne regelverk
NOU 2004:6 Mellom effektivitet og personvern
punkt 7.5.1.1. gitt anvendelse i forebyggende saker.
Rundskrivet peker på at en kildes ønske om å oppnå vederlag ikke
bare kan «påvirke viljen til å gi politiet opplysninger, men også
sannhetsgehalten».
Rundskrivet fastslår at politiet kan dekke tap eller
utgifter kilden har hatt som følge av bistanden til politiet. Det
er kun i «ekstraordinære tilfeller» at det kan betales for informasjon
Med beløp som ikke skal overstige 15 000
kroner.. Det skal da ses hen til «sakens karakter og
opplysningenes viktighet».
Prinsippet som kommer til uttrykk i rundskrivet er
i tråd med den generelle objektivitetsgrunnsetningen som omfatter
all utøvelse av politimyndighet, som må holdes i hevd i PSTs forebyggende
arbeid. Det vises særlig til at noe straffbart ikke har funnet sted,
inngangsvilkåret for å iverksette undersøkelser er lavt, og opplysningene
vil ikke gjøres til gjenstand for kontradiksjon.
Omfanget av utbetalinger har ikke gitt grunn
til særskilte merknader fra utvalgets side. Utvalget vil likevel
peke på at både samtaler med tjenestemenn og det skriftlige materialet
viser at PST overfor kilden i noen grad har knyttet utgiftsdekning
til hans innsats på en måte som kan fremstå som uheldig.
Avslutningsvis bemerker utvalget at saken synes å
illustrere at det kan ha personlige omkostninger å virke som kilde
for PST. At kildeforholdet varte i om lag ti år, er med på å forsterke dette
inntrykket. Utvalget har bedt PST vurdere behovet for å innlemme
ytterligere retningslinjer i tjenestens interne regelverk som angir
tjenestens hensyntagen til eventuelle personlige konsekvenser det
har for en kilde å virke for PST, herunder følgen av å etablere
kontakt med nye miljøer og/eller personer. Det vises særlig til lengden
på kildeforholdet, kildens livssituasjon, graden av tilknytning
til miljøet, herunder kildens motivasjon for fortsatt aksess, samt
omfanget av innsatsen for øvrig.