NRK Brennpunkt sendte programmet «Infiltratøren»
tirsdag 19. februar 2013. Programmet handlet om Christian Høibøs
virke som kilde
Christian Høibø blir i denne meldingen
enkelte ganger benevnt som «kilden». for PST i perioden
2002 til 2012. I programmet sa Høibø at «alle Internasjonale Sosialister
ble kartlagt» og at han kopierte og overleverte til PST både medlemslistene
til organisasjonen og listene over hvem som abonnerte på dens medlemsblad,
Gnisten.
Operativ leder i PST uttalte følgende til Brennpunkt:
«Vanligvis kommenterer vi ikke forholdet til kilder,
men i dette tilfellet har vi valgt å gjøre et unntak. Christian
Høibø har vært en kilde for PST i mange år, og han har gjort en
god jobb for oss i denne perioden».
På bakgrunn av påstandene som ble fremmet i Brennpunkt-programmet
og den påfølgende offentlige debatten, besluttet utvalget 20. februar 2013
å ta opp saken av eget tiltak, jf. kontrolloven § 3 annet ledd annet
punktum
Lov 3. februar 1995 nr. 7 om kontroll
med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (kontrolloven)..
Utvalget fastsatte følgende mandat for sin undersøkelse:
«Utvalget skal undersøke påstander om politisk overvåking
utført av PST som følge av tjenestens bruk av Christian Høibø som
kilde til informasjon. Hovedspørsmålet er – om personer som ut fra
politisk overbevisning er knyttet til visse organisasjoner eller
grupperinger, har blitt overvåket av PST kun som følge av denne
tilknytningen og sine politiske meninger. Videre vil utvalget vurdere
om PSTs bruk av Høibø som kilde har vært i samsvar med regelverket
for bruk av menneskelige kilder som innhentingsmetode, og andre
bestemmelser og prinsipper som gjelder for PST.»
I henhold til utvalgets lovpålagte oppgaver
fører utvalget løpende kontroll med PSTs registreringer av enkeltpersoner
og miljøer. Forbudet mot registrering kun på bakgrunn av politisk,
religiøs eller filosofisk overbevisning mv. har vært, og er, et
sentralt kontrollpunkt for utvalget.
Instruks 19. august 2005 nr. 920 for
Politiets sikkerhetstjeneste (PST-instruksen) § 15: «Opplysninger
om en person kan ikke behandles kun på bakgrunn av hva som er kjent
om personens etnisitet eller nasjonale bakgrunn, politisk, religiøs
eller filosofisk overbevisning, fagforeningstilhørighet eller opplysninger
om helsemessige eller seksuelle forhold». Kontrollen
har i noen tilfeller ført til at utvalget har stilt spørsmål til
PST om grunnlaget for behandling av opplysninger om enkeltpersoner, hvoretter
tjenesten har slettet opplysninger fra sine registre. Utvalget er
også for enkelte miljøers del blitt orientert om PSTs forebyggende
arbeid. Til sist nevnes at noen miljøer har inngått som en del av
mer overordnede saker som utvalget har tatt opp med PST. Utvalget
har orientert Stortinget om kontrollen i sine årsmeldinger, jf.
kontrolloven § 8 nr. 2.
I denne saken har utvalgets undersøkelse favnet vidt,
og den inkluderer en gjennomgang av saker som tidligere er blitt
kontrollert. Meldingen begrenses imidlertid til å omtale de emner
som har dannet grunnlag for merknader fra utvalget. Dette begrunnes
særlig i at opplysninger om lovpålagte oppgaver som PST har utført
innen regelverkets rammer, har et legitimt behov for beskyttelse.
Dette er i tråd med vanlig praksis i utvalget. Videre har utvalget
ved utformingen av meldingen tatt hensyn til kildens personverninteresser.
Utvalgets undersøkelse har bestått i en gjennomgang
av PSTs arkiver og registre, herunder tjenestens arbeidsregister
Smart og materiale fra PSTs system for kildeføring (KildeSys).
Videre har utvalget gjennomført samtale med Christian
Høibø og samtaler i avhørs form med 13 tidligere og nåværende tjenestemenn
i PST, jf. kontrollinstruksen § 9.
Instruks 30. mai 1995 nr. 4230 om kontroll
med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (kontrollinstruksen). Ledelsen
i PST har gitt en orientering til utvalget.
Det faller utenfor utvalgets lovfestede mandat
å foreta en vurdering av effektiviteten av det forebyggende arbeidet
til tjenesten. Dette innebærer at utvalget ikke har tatt opp til
behandling hver eneste påstand som ble fremmet i Brennpunkt-programmet
og i det offentlige ordskiftet som fulgte. Utvalgets undersøkelse
har ikke vært rettet mot Høibøs virke som kilde for PST i tilknytning
til miljøer på den politiske høyresiden.
Utvalget har mottatt klager fra organisasjoner
og enkeltpersoner som er gjort til en del av undersøkelsen. Utvalget
har mottatt 6 klager og henvendelser fra enkeltpersoner og organisasjoner
i etterkant av programmet. Klagerne er blitt orientert enkeltvis
om utfallet av deres saker.
Utvalgets undersøkelse
har ikke vist at PST har overvåket personer kun på bakgrunn av deres politiske
overbevisning eller tilknytning til politiske organisasjoner.
Utvalget har anmodet PST om å innlemme
ytterligere retningslinjer for tjenestens bruk av kilder som innhentingsmetode
i sitt interne regelverk.
PSTs oppgaver og organisering er særskilt regulert
i politiloven
Lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet
(politiloven). kapittel III a. Politiloven § 17b bestemmer
at «Politiets sikkerhetstjeneste skal forebygge og etterforske»
nærmere oppregnede straffbare forhold. PST skal utføre sine oppgaver»
ved blant annet å innhente, bearbeide, analysere og utveksle informasjon
i samsvar med fastsatte prioriteringer», jf. PST-instruksen § 5.
PSTs innhenting av informasjon kan blant annet skje gjennom ulovfestede
metoder som bruk av åpne skriftlige kilder, spaning og bruk av menneskelige
kilder og kontakter. Sjef PST har gitt retningslinjer for bruk av
slike ulovfestede metoder i forebyggende øyemed. Tjenesten kan også
som ledd i sin forebyggende virksomhet gis tillatelse av domstolen
til å bruke tvangsmidler som nevnt i politiloven § 17d, jf. straffeprosessloven
Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten
i straffesaker (straffeprosessloven). kapittel 16.
Innenfor alle PSTs oppgaver er tjenestens forebyggende
arbeid det viktigste virkemiddelet for å motvirke trusler mot nasjonal
sikkerhet og selvstendighet. Forebyggende arbeid rettes også mot
miljøer og personer som ikke er mistenkt for et konkret straffbart
forhold. Dette utfordrer hensynet til personvernet.
PST kan i forebyggende øyemed overvåke personer
gjennom opprettelse av «forebyggende saker», der tjenesten finner
«grunn til å undersøke om noen forbereder et straffbart forhold som
Politiets sikkerhetstjeneste har til oppgave å forebygge».
Jf. PST-instruksen § 13 annet ledd
nr. 1 bokstav a. PST kan videre registrere opplysninger
«utenfor den enkelte straffesak» når det «for øvrig anses nødvendig
i forebyggende øyemed å behandle opplysninger av betydning for utførelsen
av arbeidsoppgavene i politiloven».
Jf. PST-instruksen § 13 annet ledd
nr. 1 bokstav b. Det er ikke krav om sannsynlighetsovervekt
for at noen forbereder et straffbart forhold for at PST skal kunne
behandle informasjon om vedkommende i det forebyggende sporet.
I PST-instruksen § 15 er det nedfelt er forbud mot
at tjenesten behandler opplysninger om en person «kun på bakgrunn
av hva som er kjent om personens … politiske … overbevisning».»
Bruk av kilder innebærer at politiet innhenter
opplysninger gjennom personer som har særlig tilgang til et miljø
eller til personer av interesse for PST. Innhentingsmetoden er ikke
regulert i lov. Behovet for lovregulering er vurdert, men i forbindelse
med endringer i straffeprosessloven og straffeloven i 1998 ble det
uttalt at «[p]olitiets behandling av sine kilder egner seg ikke
så godt for lovregulering».
Ot.prp. nr. 64 (1998–1999) punkt 17.1. Det
ble vist til at verken «demokratihensyn eller rettssikkerhetshensyn
med tyngde taler for lovregulering». Hva gjelder vederlag til kilder
står det at det som hovedregel ikke betales for opplysninger, og
det henvises til riksadvokatens retningslinjer.
De grunnleggende rettsprinsipper for utførelse av
polititjenesten vil komme til anvendelse ved bruk av alle politimetoder.
Det polisiære og prosessuelle grunnprinsippet om forholdsmessighet,
som er kommet til uttrykk i politiloven § 6, vil følgelig gjelde
for politiets, herunder PSTs, føring av kilder.
PST gjennomførte i perioden 2002 til 2004 et kildeprosjekt
der sentrale sider ved kildeføringsarbeidet ble utredet.
Jf. PSTs årsberetning for 2003. Gradert
KONFIDENSIELT. Flere tjenestemenn har for utvalget forklart
at tjenesten løpende har utviklet sine rutiner innenfor dette feltet.
Innhentingsmetoden er regulert i Operativ rutine for behandling
av kilder, som første gang ble nedtegnet 20. april 2005.
Første gang utarbeidet 20. april 2005,
sist revidert 20. februar 2012. Gradert BEGRENSET. I
tillegg fremgår enkelte regler i Sjef PSTs Direktiv for tjenesten,
som første gang ble nedfelt 1. januar 2008.
Første versjon 1. januar 2008, sist
revidert 4. januar 2011. Gradert BEGRENSET.
PST har ett arbeidsregister, kalt Smart. I dette registeret
behandles opplysninger av overvåkingsmessig relevans (enkeltvis
kalt arbeidsregistreringer). Utvalget har fullt innsyn i Smart, herunder
mulighet til å se hvorvidt informasjonen stammer fra kildeføring.
PST benytter et eget system i sitt kildeføringsarbeid
(KildeSys). KildeSys er tilgangsstyrt internt i PST og adskilt fra
Smart. I KildeSys behandles informasjon som ledd i tjenestens føring
av kilder. Informasjon fra kilder av overvåkingsmessig verdi føres
inn i tjenestens arbeidsregister. Utvalget har ikke tidligere søkt
innsyn i KildeSys, primært fordi ingen saker før nå har foranlediget
slik kontroll. Dette har også sammenheng med at utvalget i sin kontroll,
så vidt mulig, skal «iaktta hensynet til kildevern», jf. kontrollinstruksen
§ 5 første ledd annet punktum.
Påstandene om politisk overvåking i Brennpunkt-programmet
«Infiltratøren» var i hovedsak knyttet til Internasjonale Sosialister.
PST bekreftet i NRK Dagsrevyen 20. februar 2013 at tjenesten har
behandlet opplysninger om enkeltpersoner i Internasjonale Sosialister.
I perioden 15. mars 2004 til 24. november 2006 var
det rettet forebyggende sak mot Internasjonale Sosialister. PST
mente det var grunn til å undersøke om enkeltpersoner innen organisasjonen
hadde bånd til FARC. Saken ble avsluttet fordi opplysningene om
slik tilknytning ikke ble bekreftet. Det ble ikke benyttet telefonavlytting eller
noen andre straffeprosessuelle tvangsmidler i saken
PST fikk fra 5. august 2005 hjemmel
til å benytte straffeprosessuelle tvangsmidler i forebyggende øyemed,
etter kjennelse fra retten i det enkelte tilfelle, men da kun for
å forebygge handlinger som rammes av nærmere bestemte straffebud
listet i politiloven § 17d.1
Etter avslutningen av den forebyggende saken har
PST nedtegnet elleve arbeidsregistreringer knyttet til Internasjonale
Sosialister, hvorav noen er likelydende. Dette materialet identifiserer
en begrenset krets av personer. Den siste nedtegnelsen i Smart er
fra 2010.
Til sist nevnes at i samtalen mellom kilden
og kildeføreren fra 2012 som spilles av i Brennpunkt-programmet,
omtales Internasjonale Sosialister. Tjenestemannen spør kilden om
«hva som skjer i IS».
Utvalget foretok løpende kontroll av den forebyggende
saken mot Internasjonale Sosialister da den var pågående i 2004
til 2006. Utvalget hadde den gang ingen merknader til PSTs behandling.
I forbindelse med undersøkelsen i 2013 er materialet gjennomgått
på nytt, i tillegg til at tidsrommet også er dekket av utvalgets
samtaler i avhørs form med tjenestemenn i PST. Utvalget mener fortsatt
at PST hadde hjemmel i politiloven § 17b til å behandle opplysninger
i det forebyggende sporet om personene som den gang var omfattet
av tjenestens undersøkelser. Utvalget har ingen merknader til arbeidsregistreringene
i Smart som ble opprettet etter 24. november 2006. Utvalget har
heller ikke funnet at det er ført inn informasjon i Smart som følge
av kildeførerens spørsmål til kilden i 2012, som høres i Brennpunktprogrammet.
Utvalgets undersøkelse har ikke gitt grunn til
å konkludere med at PSTs bruk av Høibø som kilde har ført til registrering
av personer kun som følge av tilknytning til Internasjonale Sosialister, jf.
forbudet i PST-instruksen § 15.
På bakgrunn av påstander fremsatt i Brennpunktprogrammet
har utvalget undersøkt hvorvidt PST har innhentet, lagret eller
benyttet lister over medlemmer i Internasjonale Sosialister.
Høibø har for utvalget presisert at de to listene som
ble omtalt i Brennpunkt-programmet var sammenfallende, og ikke to
ulike sett med lister der den ene viste medlemmer og den andre viste abonnenter.
Høibø forklarte videre at det hadde vært én kildefører som spurte
om han kunne skaffe en oversikt over medlemmene i Internasjonale
Sosialister. Høibø sa han hadde fått tak i noen sider av disse listene
og at noe av dette ble overlevert kildeføreren. Høibø forklarte
videre til utvalget at han ikke trodde listene ble registrert, men
kastet. Høibø sa han ikke ble bedt om å foreta seg noe overfor personene
på listen.
Den aktuelle tjenestemannen har for utvalget forklart
at kilden på eget initiativ ga PST noe skriftlig materiale, men
at dette ble kastet. Tjenestemannen kan ikke huske at dette materialet inkluderte
medlemslister. Tjenestemannen har videre forklart at han ikke har
bedt Høibø innhente lister over medlemmer i Internasjonale Sosialister.
Tjenestemannen forklarte også at han ikke har registrert slike medlemslister
i PSTs systemer.
Ingen andre tjenestemenn som har forklart seg for
utvalget har hatt kjennskap til at PST har innhentet eller lagret
lister over medlemmer i Internasjonale Sosialister.
Utvalget har undersøkt om det er lagret medlemslister
i PSTs arkiver og registre, eller om det finnes spor av at dette
ble gjort og senere slettet. Medlemslister er nevnt i én rapport
etter et møte med kilden, i forbindelse med at kilden i 2004 ble
pågrepet av det ordinære politiet. Det fremgår av PSTs kilderapport
at kilden hadde bedt Oslopolitiet om å få snakke med en tjenestemann
i PST. På denne bakgrunn hadde tre tjenestemenn i PST møtt tjenestemenn
fra Oslopolitiet og informert om at den pågrepne var kilde for PST.
Oslopolitiet hadde ransaket kildens leilighet og tatt noen beslag,
og ifølge beslagsrapporten inkluderte dette «en del lister over
IS medlemmer», jf. PSTs rapport etter møte med kilden.
PST har orientert utvalget om at tjenesten ikke
er kjent med at den har mottatt lister over medlemmer av Internasjonale
Sosialister eller personer som har abonnert på Gnisten.
Utvalget har ikke funnet skriftlige spor av
at lister over medlemmer i Internasjonale Sosialister er blitt bedt
innhentet av PST, mottatt av tjenesten eller lagret i PSTs arkiver
eller registre. Arbeidsregistreringer i Smart synes videre ikke
å være nedtegnet på bakgrunn av informasjon fra slike lister.
Utvalget kan ikke avkrefte at kilden enten på eget
eller PSTs initiativ har innhentet og levert medlemslister til PST.
Men etter en samlet vurdering av informasjonen som er innhentet
i denne undersøkelsen er det lite sannsynlig at PST har lagret lister
over medlemmer i Internasjonale Sosialister.
I tillegg til å forebygge og etterforske politisk motivert
vold har PST i oppgave å forebygge overtredelser av straffeloven
kapittel 8 og 9, jf. politiloven § 17b nr. 1
Lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig
borgerlig straffelov (straffeloven).. Blant straffebudene
i straffeloven kapittel 8 inngår straffeloven § 95 om blant annet
skadeverk mot ambassader. Straffeloven kapittel 9 angår blant annet
forbrytelser mot myndighetspersoner. I henhold til politiloven § 17c nr.
2 påligger det videre PST å «samarbeide med andre lands politimyndigheter
og sikkerhets- og etterretningstjenester». PST skal utføre sine forebyggende
oppgaver «ved blant annet å innhente, bearbeide, analysere og utveksle
informasjon i samsvar med fastsatte prioriteringer», jf. PST-instruksen
§ 5. Opprettholdelse av den offentlige orden og sikkerhet, samt
håndtering av arrangementer på offentlig sted, er det ordinære politiets
ansvarsområde, jf. politiloven §§ 2 og 11.
Utvalgets gjennomgang har vist at kilden leverte opplysninger
til PST fra flere aktivistiske miljøer. I tråd med mandatet for
denne undersøkelsen har utvalget gjennomgått arbeidsregistreringene
som inneholder opplysninger som stammer fra Høibø om personer med
slik tilknytning.
Kildearbeidet synes i hovedsak å kunne deles
inn i to grupper. For det første leverte kilden informasjon om mulige
demonstrasjoner innen PSTs ansvarsområde gjennom hele perioden han
virket som kilde for PST, hvorav overskuddsinformasjon ble videreformidlet
til Oslopolitiet. For det annet bidro kilden med informasjon om
internasjonale aksjoner. Flere tjenestemenn har overfor utvalget
gitt uttrykk for at kilden bidro med verdifull informasjon for både
PST, Oslopolitiet og utenlandske samarbeidende tjenester.
Utvalgets undersøkelse har ikke gitt grunn til
å konkludere med at PST som følge av bruk av Høibø som kilde, har
registrert opplysninger om personer kun på bakgrunn av deres politiske overbevisning
eller tilknytning til politiske miljøer, jf. PST-instruksen § 15.
PST har skrevet kilderapporter fra møter med Høibø
i hele perioden han virket som kilde for tjenesten. Blant informasjonen
som nedtegnes i KildeSys, er en gjengivelse av samtalen mellom kildefører
og kilde. Etter det utvalget kan se, er en stor del av disse opplysningene
ikke blitt vurdert som overvåkingsmessig relevante av tjenesten
og dermed ikke overført til PSTs arbeidsregister Smart.
PST kan registrere opplysninger når det «for øvrig
anses nødvendig i forebyggende øyemed å behandle opplysninger av
betydning for utførelsen av arbeidsoppgavene i politiloven», jf.
PST-instruksen § 13 annet ledd nr. 1 bokstav b. Opplysningene kan
bare brukes «til det formålet de er innhentet for og til andre politimessige formål»,
jf. PST-instruksen § 13 første ledd.
Tjenesten har hjemmel til å behandle opplysninger
som er nødvendige av hensyn til en faglig forsvarlig kildeføring,
jf. PST-instruksen § 13. Føring av kilder er en innhentingsmetode som
forutsetter særlige vurderinger av blant annet sikkerhet og troverdighet.
Når formålet med nedtegning av opplysninger er å håndtere en innhentingsmetode,
vil relevans og nødvendighetsvurderingen etter PST-instruksen kunne falle
annerledes ut, enn om de samme opplysningene vurderes ut fra overvåkningsformål.
PST skiller de to ulike grunnlagene for behandling av informasjon
ved å benytte ulike systemer for kildeførings- og overvåkingsopplysninger.
Utvalgets gjennomgang har vist at det er lagret en
stor mengde informasjon i KildeSys. Utvalget ser at PST ut fra kildeføringsformål
vil kunne ha behov for å registrere informasjon av ulik karakter.
Hvilke opplysninger som er nødvendige for å føre kilder, er en utpreget
faglig vurdering som det er vanskelig for utvalget å etterprøve.
Utvalget mener likevel at den store datamengden med til dels ulikeartet
informasjon tilsier at de faglige kriteriene for hvilke opplysninger
som er nødvendige av hensyn til kildeføringen, bør forefinnes skriftlig.
Dette også av hensyn til utvalgets kontrollmulighet. På denne bakgrunn har
utvalget anmodet PST om å utarbeide ytterligere retningslinjer som
angir slike kriterier, for innlemmelse i tjenestens interne regelverk.
Utvalgets gjennomgang av materiale fra KildeSys
ga grunn til å ta opp enkelte omtaler av kilden i kildeskjemaene.
Tjenestemenn har for utvalget vist til at skjemaene skal beskrive
møtet med kilden slik det forløp og at tonen dermed kan bli nokså
uformell. Flere påpekte at kildeskjemaene er ment som interne dokumenter og
at kun et fåtall personer innad i tjenesten har tilgang.
PSTs behandling av opplysninger om kilder kan hjemles
i et samtykkegrunnlag, samt PST-instruksen § 13. For å vurdere kilders
troverdighet kan det være nødvendig å behandle også negative opplysninger
om kilder. Slik behandling forutsetter at det utvises varsomhet,
og det stiller store krav til tjenestens håndhevelse av det alminnelige
kravet til saklighet. Kravet må følges uavhengig av om informasjonen
er strengt tilgangsstyrt.
Undersøkelsen har vist enkelte eksempler på
at omtalen av kilden ikke gjenspeiler den saklighet som må forventes
av PST.
Utvalget har bedt PST om å gjennomgå omtalen av
kilden som ikke tilfredsstiller kravet til saklighet, med tanke
på retting eller sletting. Utvalget har ikke gjennomgått informasjon
om andre kilder i tjenestens system for kildeføring. På denne bakgrunn
har utvalget bedt PST om å vurdere hvorvidt utvalgets funn i denne
undersøkelsen nødvendiggjør en gjennomgang av hele kildeporteføljen
med det samme formål.
I henhold til Riksadvokatens rundskriv nr. 2/2000
foreligger provokasjon «når politiet ved infiltrasjon eller bruk
av personer påvirker straffbare handlinger som andre foretar». Det
fremgår videre at politiet ikke kan «fremkalle … en straffbar handling
som ellers ikke ville ha blitt begått», men at visse endringer i
tid, sted og utførelse kan aksepteres.
Både kildeføring og infiltrasjon er informasjonsinnhentingstiltak
som ikke krever hjemmel i lov. PST har i sitt Direktiv for tjenesten
definert en kilde som en person som skjult og i streng fortrolighet
rapporterer om virksomheten til personer og grupper. En infiltratør
er betegnet som en tjenestemann eller kilde som infiltrerer en gruppe
som kan mistenkes for å begå straffbar handling som tjenesten skal
forebygge med formål å fremskaffe bevis i videre forebyggende sak
eller fremtidig straffesak. Infiltrasjon utføres etter utarbeidelse
av en trusselvurdering, operasjonsplan mv.
Infiltrasjon blir definert av Andenæs til å
være at «politiet, ved sine egne ansatte eller utenforstående medhjelpere,
innarbeider seg i (infiltrerer) en organisasjon eller et kriminelt
miljø for å få opplysninger som det ikke ville få ved vanlig etterforskning».
Johs. Andenæs, Norsk straffeprosess,
Bind 1, Universitetsforlaget 3. utgave 2000, på side 286. Andenæs
skriver også at dersom det «utvikler seg et aktivt samarbeid» mellom
kilden og politiet, kan det gli over til infiltrasjon.
Johs. Andenæs, Norsk straffeprosess,
Bind 1, Universitetsforlaget 3. utgave 2000, på side 286.
Politimetodeutvalget skriver at infiltrasjon
forutsetter at politiet eller en utenforstående tredjemann «aktivt
oppsøker personen eller miljøet det ønskes opplysninger om» og skiller
mot de tilfeller politiet «tilfeldigvis eller i en privat sammenheng
får tak i politimessig interessante opplysninger».
NOU 2004:6 Mellom effektivitet og personvern
punkt 7.5.1.1. Videre fremgår det at dersom «en privatperson på
eget initiativ velger å gå inn i et miljø eller forbli i et miljø
for å skaffe politiet opplysninger, er dette kildekontakt om politiet
i etterkant mottar opplysninger».
Det er i offentligheten reist spørsmål om PST tillot
kilden å agere som provokatør, samt problematisert hvorvidt han
var kilde eller infiltratør for tjenesten. På denne bakgrunn har
utvalget undersøkt hvilke føringer tjenesten ga for kildens handlinger,
samt søkt å belyse hans etablering i miljøer av interesse for PST.
Høibø mener han fra 2003 var infiltratør for
PST fordi han ble sendt inn i miljøer han ikke tidligere var en
del av, med det formål å innhente informasjon. Høibø ga i samtale
med utvalget uttrykk for at han ikke var PSTs infiltratør i Internasjonale
Sosialister, da han selv opprettet kontakt med dette miljøet.
Tjenestemennene som har vært til samtale i avhørs
form har avvist at Høibø har hatt rollen som infiltratør, og noen
har sagt at det ble understreket overfor Høibø at han var en kilde.
Noen tjenestemenn har for utvalget forklart at Høibø ble bedt om
å knytte kontakter med andre miljøer og personer. Det skriftlige
materialet viser at Høibø hadde etablert kontakt med Internasjonale Sosialister
før han tok kontakt med PST.
I en rapport fra møte med kilden tidlig i 2003
står det «journalistisk motivasjon lagt på is» og at det «virker
snarere å være et behov for spenning og fristelsen til å være i
sentrum av begivenhetene som driver ham nå». I rapporten fra møte
med kilden noen dager senere står det at kilden sa «at all tid nå
gikk med til å infiltrere [et] miljø» og at han selv merket «at
han var på vei bort fra det opprinnelige målet IS, og ba om råd
i sin videre progresjon».
I en rapport fra møte med kilden i begynnelsen av
2004 står det at kilden har «skaffet seg kontakter» i et annet miljø.
I en rapport fra kildemøte sent i 2012 står det at kildefører forklarte
kilden at det er et «nytt miljø å se nærmere på». I en rapport fra
begynnelsen av 2013 står det at kilden «har fått i oppdrag» å se
nærmere på dette miljøet. I Brennpunkt-programmet høres et opptak
fra en samtale fra 2012 mellom kildeføreren og kilden om muligheten
for å komme nærmere inn på en bestemt person.
Flere tjenestemenn forklarte for utvalget at kilden
kunne være vanskelig å føre, fordi han tok egne initiativ. PST har
orientert utvalget om at føringen av kilden derfor ble diskutert
internt. Tjenesten har forklart at samarbeidet fungerte bra i perioden
fra 2007 til 2013.
Utvalget har ikke funnet holdepunkter for at PSTs
føring av kilden påvirket straffbare handlinger begått av andre.
Utvalget mener at PSTs føring av Høibø ikke har hatt noe ulovlig
provokasjonstilsnitt.
Ut fra rettskildene gjengitt ovenfor synes det avgjørende
trekk ved infiltrasjon å være at noen plasseres der de ellers ikke
hører hjemme med et bestemt mål for øye. For å skille en kilde fra
en infiltratør kan det dermed argumenteres for at førstnevnte allerede
må ha en posisjon i miljøet, men det kan problematiseres hvor etablert
denne må være. Dersom politiets aktivitet fører personen fra randsonen
av et miljø og inn i dets kjerne, kan det argumenteres for at kilden
også får preg av å være infiltratør. I tillegg tilkommer vurderinger
av hvordan et miljø skal avgrenses fra det neste, samt intensiteten
i samarbeidet mellom vedkommende og politiet.
På bakgrunn av både det skriftlige materialet
og gjennomførte samtaler i avhørs form er det utvalgets mening at
PSTs føring av kilden var målrettet og i det minste medvirkende
årsak til at han kontaktet nye personer, og deltok i arrangementer,
som var av interesse for PST. Varigheten og omfanget av samarbeidet
mellom PST og kilden synes videre å tilsi at tjenestens føring av
ham bærer i seg elementer av infiltrasjonsvirksomhet.
Det understrekes at PST hadde hjemmel til å
innhente opplysninger om personer Høibø hadde tilgang til, jf. kapittel
IV ovenfor, og at dette gjelder uavhengig av om han anses som kilde eller
infiltratør. Utvalget tar derfor ikke nærmere stilling til Høibøs
status, men påpeker at saken har illustrert at de to innhentingsmetodene
kan gli over i hverandre og utløse ulike vurderingstemaer for tjenesten.
På denne bakgrunn har utvalget anmodet tjenesten om å vurdere hvorvidt det
er behov for ytterligere retningslinjer i tjenestens interne regelverk
som i større grad drar opp grensen mellom metodene, herunder etter hvilke
kriterier en person er å anse som en kilde og hvor langt tjenesten
som ledd i føringen kan styre vedkommende i retning av nye personer og/eller
miljøer. Hensynet til vedkommendes sikkerhet vil her kunne inngå
som et naturlig element.
Høibø virket som kilde for PST i om lag ti år. Flere
tjenestemenn har forklart for utvalget at ingen får betaling for
sitt virke som kilde for PST, men at tjenesten kan dekke utgifter
eller gi hjelp til bestemte utlegg. PST har videre orientert utvalget
om at kilden ble gitt mindre gaver og oppmerksomhet ved særlige
anledninger, samt tilskudd til kjøreopplæring. I tillegg har tjenestemenn
ved noen anledninger gitt praktisk bistand til kilden. Flere tjenestemenn
har også beskrevet at kildeførerne har gitt støtte og råd av mer
mellommenneskelig karakter.
Det fremgår også av rapporter etter møter med kilden
at kilden og kildefører har diskutert utgiftsdekning. I en rapport
etter kildemøte medio 2006 fremgår det at kilden ble orientert om
at det vil være en «sammenheng mellom informasjonen han skaffer,
og de utgiftene han vil få dekket av PST». Det gis også uttrykk
for at kilden «bør bevise at han er verdt fremtidige utbetalinger».
PST ga i 2009 kilden økonomisk bidrag i forbindelse med hans kjøreopplæring, hvilket
ble utbetalt på etterskudd. Både rapport etter møte med kilden og
tjenestemenns forklaringer for utvalget knytter bidraget til førerkortet til
kildens innsats for PST.
Vederlag til kilder er behandlet i rundskriv
nr. 2/2000 fra Riksadvokaten. Det påpekes at det reiser «særlige
rettssikkerhetsproblemer» å gi kilder vederlag for opplysninger.
Rundskrivet er i PSTs interne regelverk
NOU 2004:6 Mellom effektivitet og personvern
punkt 7.5.1.1. gitt anvendelse i forebyggende saker.
Rundskrivet peker på at en kildes ønske om å oppnå vederlag ikke
bare kan «påvirke viljen til å gi politiet opplysninger, men også
sannhetsgehalten».
Rundskrivet fastslår at politiet kan dekke tap eller
utgifter kilden har hatt som følge av bistanden til politiet. Det
er kun i «ekstraordinære tilfeller» at det kan betales for informasjon
Med beløp som ikke skal overstige 15 000
kroner.. Det skal da ses hen til «sakens karakter og
opplysningenes viktighet».
Prinsippet som kommer til uttrykk i rundskrivet er
i tråd med den generelle objektivitetsgrunnsetningen som omfatter
all utøvelse av politimyndighet, som må holdes i hevd i PSTs forebyggende
arbeid. Det vises særlig til at noe straffbart ikke har funnet sted,
inngangsvilkåret for å iverksette undersøkelser er lavt, og opplysningene
vil ikke gjøres til gjenstand for kontradiksjon.
Omfanget av utbetalinger har ikke gitt grunn
til særskilte merknader fra utvalgets side. Utvalget vil likevel
peke på at både samtaler med tjenestemenn og det skriftlige materialet
viser at PST overfor kilden i noen grad har knyttet utgiftsdekning
til hans innsats på en måte som kan fremstå som uheldig.
Avslutningsvis bemerker utvalget at saken synes å
illustrere at det kan ha personlige omkostninger å virke som kilde
for PST. At kildeforholdet varte i om lag ti år, er med på å forsterke dette
inntrykket. Utvalget har bedt PST vurdere behovet for å innlemme
ytterligere retningslinjer i tjenestens interne regelverk som angir
tjenestens hensyntagen til eventuelle personlige konsekvenser det
har for en kilde å virke for PST, herunder følgen av å etablere
kontakt med nye miljøer og/eller personer. Det vises særlig til lengden
på kildeforholdet, kildens livssituasjon, graden av tilknytning
til miljøet, herunder kildens motivasjon for fortsatt aksess, samt
omfanget av innsatsen for øvrig.
PST har uten forbehold gitt utvalget tilgang
og innsyn som anmodet, og for øvrig tilrettelagt for denne undersøkelsen
i tråd med utvalgets behov.
Utvalget har bedt om å bli holdt orientert om PSTs
oppfølging av de merknader som er gitt i meldingen. Utvalget vil
i 2014 anmode PST om en orientering om tjenestens kildearbeid, med særskilt
henblikk på de temaer som er tatt opp i denne meldingen.
Oslo, den 13. mars 2014
|
Eldbjørg Løwer
|
|
|
|
|
Svein Grønnern
|
Trygve Harvold
|
Theo Koritzinsky
|
|
|
|
Wenche Elizabeth Arntzen
|
Øyvind Vaksdal
|
Håkon Haugli
|
|
|
|
|
|
Henrik Magnusson
|