Statsråd Bent Høie [10:03:24 ] : La meg starte med å takke
for anledningen til å komme til Stortinget for å redegjøre for status
og håndtering av utbruddet av koronavirus.
Den 31. desember
2019 meldte helsemyndighetene i Wuhan by i Hubei-provinsen i Kina
om en opphoping av tilfeller med lungebetennelse av ukjent opprinnelse. Den
9. januar i år rapporterte Kinas smitteverninstitutt at et nytt
koronavirus var årsaken til lungebetennelsene.
Verdens helseorganisasjon
erklærte den 30. januar i år at dette er en internasjonal folkehelsekrise,
men Verdens helseorganisasjon har fortsatt ikke definert utbruddet
som en pandemi.
Globalt passerte
antall bekreftede smittede denne helgen 100 000. Smitten dekker
nå nesten hele Verdens helseorganisasjons europaregion. Over 100
land har rapportert bekreftede tilfeller, og antallet er økende.
Italia har det største pågående utbruddet, men antallet tilfeller
øker også i store land som f.eks. Østerrike, Tyskland og Spania.
I tråd med Nasjonal
helseberedskapsplan fikk Helsedirektoratet dagen etter at WHO erklærte
internasjonal folkehelsekrise, 31. januar, delegert ansvar for nasjonal
koordinering av helsesektorens innsats. Samme dag ble det nye koronaviruset
definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Det ga Helsedirektoratet
og kommunene utvidede fullmakter etter smittevernloven. Dette var
i overkant av tre uker før den første personen i Norge testet positivt
på en prøve etter å ha vært i det berørte området i Kina. Folkehelseinstituttet
har til nå testet mer enn 3 000 personer i Norge.
Det nye koronaviruset
er et tidligere ukjent virus, men har visse genetiske likheter med
sarsviruset, som også tilhører koronavirusfamilien. Sykdommen smitter, etter
det vi vet, først og fremst ved dråpesmitte – som ved forkjølelse
og influensa – ved at virus overføres fra luftveiene hos smittede
personer med symptomer på sykdom.
Det nye koronaviruset
fører til luftveisinfeksjon og kan gi alt fra milde symptomer til
mer alvorlig sykdom. Feber og sår hals er rapportert hos personer
med mild sykdom. En del har blitt diagnostisert med lungebetennelse.
Alvorlig lungesvikt og dødsfall forekommer. Informasjon om risikofaktorer
hos de syke er foreløpig begrenset, men alvorlig sykdom og dødsfall
er oftest sett hos eldre og personer med underliggende sykdommer.
Verdens helseorganisasjon
anslår inkubasjonstiden til 1–14 dager.
Internasjonalt
samarbeid står sentralt i den nasjonale håndteringen av epidemien.
Verdens helseorganisasjon leder og koordinerer den samlede globale
responsen i tråd med Det internasjonale helsereglementet. Norske
helsemyndigheter håndterer utbruddet i dialog med Verdens helseorganisasjon,
EU og i tråd med sektorens beredskapsplanverk.
Norges deltakelse
i det europeiske helseberedskapssamarbeidet er viktig for vår respons.
Det europeiske smittevernbyrået, ECDC, som Norge er medlem av, står
sentralt i overvåkingen av smittsomme sykdommer i Europa. Gjennom
EUs helsesikkerhetskomité deltar Norge på telefonmøter der landene
orienterer om status for utbruddet og hvilke tiltak som er iverksatt
nasjonalt. Komiteen arbeider også for å harmonisere kommunikasjonstiltak
rettet mot befolkningen i de ulike medlemslandene.
Det er også tett
samarbeid på nordisk nivå. Folkehelseinstituttet har tett kontakt
med sine motparter i de nordiske landene om faglige vurderinger,
utveksling av informasjon om tilfeller, innføring av nye tiltak,
mv.
Global helsesikkerhet
er avhengig av at alle land har beredskapskapasitet. Norge har så
langt bl.a. bidratt til Verdens helseorganisasjons arbeid med global
respons. Regjeringen jobber for at flere land styrker sin innsats
i dette arbeidet.
Men den internasjonale
forskningsinnsatsen mot koronaviruset er svært omfattende. Norge
har gjennom vaksineorganisasjonen CEPI tatt en ledende rolle i arbeidet
med å utvikle en vaksine mot viruset. CEPI har inngått fire ulike
partnerskap om vaksineutvikling og planlegger å starte opp den første
av sikkerhetsstudiene i mennesker allerede denne måneden. Regjeringen
har økt støtten til CEPI med 36 mill. kr i forbindelse med dette
utbruddet, og jeg har selv vært i telefonisk kontakt med utenlandske
kolleger for å forsøke å skaffe mer penger til CEPI.
Vi har fortsatt
ikke full oversikt over hvor stor andel av de smittede som blir
alvorlig syke av dette viruset. Foreløpige tall kan tyde på at ca.
80 pst. av dem som blir syke, får et mildt sykdomsforløp. Det er
spesielt de eldre og de med underliggende sykdom som har høy risiko
for alvorlig sykdom.
Folkehelseinstituttet
har så langt bedt helsetjenesten forberede seg på et middels pandemiscenario, dvs.
det samme scenarioet som har ligget i de nasjonale beredskapsplanene
siden 2014. Folkehelseinstituttet arbeider nå med en ny, oppdatert
risikovurdering og et mer presist planscenario for å anslå hva slags
belastning helse- og omsorgstjenesten bør være forberedt på å håndtere.
Mandag, altså i går, ble det avholdt et webseminar for intensivmiljøene
i Norge, og de nye scenarioene ble diskutert. I dette scenarioet
skisseres det at man bør planlegge for at 22 000 blir innlagt på
sykehus, og at ca. 5 500 har behov for intensivbehandling. Det samme scenarioet
sier at på toppen vil 1 700 være innlagt, 600 av disse på intensivavdeling.
Jeg kommer senere i redegjørelsen tilbake til kapasiteten på sykehusene
våre. Det understrekes at dette ikke er en prognose, men et scenario
det anses som hensiktsmessig å planlegge for.
Det finnes på
nåværende tidspunkt ingen vaksine eller spesifikk behandling mot
sykdommen.
Den siste oppdateringen
fra Folkehelseinstituttet, 9. mars kl. 18, viser at 192 personer
har testet positivt på koronavirus i Norge. 134 av disse tilfellene
har blitt smittet utenlands, 55 tilfeller har blitt smittet i Norge,
og for 3 er smittested under avklaring.
De fleste har
milde symptomer. Helsedirektoratet bekreftet kl. 08.30 i dag at
seks pasienter er innlagt på sykehus.
Selv om norsk
helsetjeneste er godt organisert og har god kompetanse, vil en epidemi
eller en pandemi med stort omfang føre til en utfordrende situasjon.
Vi arbeider for tiden for å sikre tilstrekkelige forsyninger til tjenesten,
og vi planlegger for økt kapasitet i tjenesten, særlig når det gjelder
intensivbehandling. Vi ser eksempelvis at tilgangen på verneutstyr
er en utfordring som tidlig ble identifisert som et risikoområde,
og som det nå jobbes med både nasjonalt og internasjonalt for å
løse. I samsvar med anbefalingene fra Verdens helseorganisasjon
har vi også startet et samarbeid med næringslivet nasjonalt for
å finne løsninger.
Helsemyndighetene
har vært forberedt på at viruset ville komme til Norge. Folkehelseinstituttet
og Helsedirektoratet har forberedt seg sammen med helsetjenesten
og har iverksatt planlagte tiltak for å følge opp situasjonen.
Regionale helseforetak
har ansvar for å sørge for spesialisthelsetjenester til dem som
blir syke av viruset. Kommunene har tilsvarende ansvar for å yte
nødvendige helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg i
kommunen. Kommunen skal også spore opp smitte og iverksette tiltak
for å hindre ytterligere spredning. Folkehelseinstituttet gir råd
og bistår kommunene i dette arbeidet. I tillegg holder Folkehelseinstituttet
oversikt over den epidemiologiske situasjonen nasjonalt og internasjonalt
og er referanselaboratorium for testing for koronavirus.
Den 1. mars kom
det nye karanteneråd for helsepersonell. Alle ansatte i helse- og
omsorgstjenesten som har vært i områder med vedvarende spredning
av koronavirus, skal være hjemme fra jobb i 14 dager etter hjemkomst.
Helsedirektoratet,
Folkehelseinstituttet og helsemyndighetene i de øvrige nordiske
landene har fokus på beskyttelse av sårbare grupper, utvidet testing
av helse- og omsorgspersonell med pasientkontakt og testing av alle
som kommer fra områder med vedvarende smitte.
Arbeidet mot epidemien
skjer langs to spor: et smittevernspor for å redusere spredningen
og et behandlingsspor for å hindre dødsfall blant de alvorlig syke. Smittevernstrategien
har som mål å utsette innenlands spredning av covid-19 så lenge
som mulig og forsøke å bremse spredningen, slik at epidemien spres
over en lengre periode og færre smittes totalt. Det er utstedt reiseråd
til områder med stor smittespredning. Det er videre innført hjemmekarantene
for alle som har oppholdt seg i utbruddsområdene de siste 14 dagene.
Personer som får påvist koronavirusinfeksjon, blir isolert hjemme
eller på sykehus, avhengig av sykdommens alvorlighetsgrad, og nærkontakter
blir satt i hjemmekarantene og følges opp. Behandlingssporet følges
opp ved å forberede helse- og omsorgstjenesten på å behandle et
større antall alvorlig syke. Vi skalerer opp kapasiteten, spesielt når
det gjelder behandling av intensivpasienter. Vi utsetter også planlagt
behandling for å utvide kapasiteten. På samme måte som med den årlige
influensaen kan vi ikke unngå dødsfall, men målet er å unngå dødsfall
fordi vi ikke klarer å gi god nok helsehjelp.
Sykehusene har
i utgangspunktet god kapasitet til å håndtere alvorlig syke. Vi
er likevel nødt til å planlegge for hva som kan skje i alvorlige
tilfeller.
En kartlegging
i regi av Helsedirektoratet viser at det er ca. 400–450 intensivplasser
i daglig bruk ved norske sykehus. 200 ekstra plasser kan framskaffes
i en beredskapssituasjon. 1 200–1 400 er det maksimale antall tilgjengelige
intensivplasser i en kritisk situasjon der alle tilgjengelige respiratorer
tas i bruk, noe som samtidig vil innebære en midlertidig stans i
planlagt operasjonsvirksomhet ved alle sykehus.
Det vil være en
krevende situasjon for helse- og omsorgstjenesten, men ved å mobilisere
og disponere tilgjengelige ressurser ser det ut til at tjenestene
skal klare å håndtere de scenarioene Folkehelseinstituttet så langt har
beskrevet.
Kommunen er lokal
smittevernmyndighet. Det betyr at det er kommunens ansvar å vurdere
situasjonen og iverksette tiltak for å begrense utbredelsen av et
utbrudd, iverksette tiltak for å begrense videre spredning av smitte
og ta vare på dem som er blitt smittet. Kommunene har særlige fullmakter
til smitteverntiltak som å pålegge isolering og karantene, stenge
skoler, barnehager og andre virksomheter og stenge arrangementer med
mye folk dersom det vurderes som nødvendig. Folkehelseinstituttet
gir råd og jobber tett sammen med kommunene om dette.
Kommunene skal
også sørge for behandling til dem som blir syke, og som ikke har
behov for sykehusbehandling. Spesielt viktig å tenke på i denne
sammenheng er pasienter og brukere på sykehjem og i hjemmetjenesten.
Dette er personer som er særlig sårbare for koronaviruset på grunn
av høy alder og fordi de har mange sykdommer fra før. Folkehelseinstituttet
har gitt råd i artikkelen «Sykehjem og smittevern mot covid-19».
Fastlegene er
en svært viktig del av kommunenes helse- og omsorgstjeneste når
det gjelder å behandle syke, og når det gjelder å gi råd til de
pasientene som tilhører risikogruppene. Regjeringen har derfor suspendert kravet
om legeattestert fravær, den såkalte fraværsregelen, i skolen, for
å redusere belastningen på fastlegene.
Den 31. januar
ba Helsedirektoratet fylkesmennene og de regionale helseforetakene
om å følge opp kommunenes og helseforetakenes plikt til å utarbeide
en plan for vern mot smittsomme sykdommer etter smittevernloven.
Helsedirektoratet ba da landets fylkesmenn om å innhente en oversikt
over smittevernplaner i kommunene og yte bistand der det var behov.
De regionale helseforetakene ble på samme tid bedt om å forsikre
seg om at helseforetakene har oppdaterte smittevernplaner. Direktoratet
ba også fylkesmennene om straks å iverksette tiltak, eventuelt yte
bistand til kommuner som ikke har en oppdatert og fungerende smittevernplan.
Fylkesmennene
rapporterte i første runde, 19. februar, at det var mangler ved
smittevernplanene i mellom én og syv kommuner per fylke. Ettersom
for få kommuner hadde samordnet beredskapsplanene med nærmeste helseforetak,
fikk fylkesmennene i oppdrag å følge opp kommunene med mangel i
planene i sine fylker. Helsedirektoratet gjennomfører nå ukentlige
møter med fylkesmennene, der også Sysselmannen deltar. Det er oppmerksomhet
på planstatus i kommunene, spesielt at de har smittevernutstyr og
kompetanse til prøvetaking og samarbeid om beredskapsplanene med
nærmeste helseforetak eller sykehus. Dette arbeidet har medført
at planene nå er på plass i de fleste kommunene.
Beredskapsrådet
på Svalbard – Longyearbyen sykehus, Longyearbyen lokalstyre, Sysselmannen
og relevante lokale aktører – har startet et planleggingsarbeid med
å utarbeide plan for håndtering av eventuell smitte med koronaviruset
på Svalbard.
Longyearbyen sykehus
har kommunelegens oppgaver etter smittevernloven, og disse skal
utøves i samråd med Longyearbyen lokalstyre og Sysselmannen. Det innebærer
at sykehuset har ansvar for individuell medisinskfaglig oppfølging,
herunder kontakt med frivillig isolerte i hjemmet, for å følge opp
og overvåke helsetilstanden.
I en situasjon
der smittede har behov for intensiv helsehjelp i sykehus, enten
på grunn av smittefare eller på grunn av sykdommens kompleksitet
og behov for medisinsk utstyr eller overvåking som sykehuset på Svalbard
ikke kan tilby, skal disse evakueres til sykehus på fastlandet.
Det arbeides med å få på plass en prosedyre for å transportere norske
borgere som oppholder seg i utlandet, til Norge. Denne prosedyren
vil også omfatte evakuering fra Svalbard til fastlandet.
Utbruddet av koronaviruset
i Kina påvirker både tilgangen til og forbruket av legemidler, medisinsk
utstyr og beskyttelsesutstyr. Norge er avhengig av import for å dekke
behovet for legemidler, medisinsk utstyr og beskyttelsesutstyr.
Markedet og forsyningskjedene for alle disse produktene er globale.
Den 28. februar ble det vedtatt en kongelig resolusjon som gir hjemmel
for Helse- og omsorgsdepartementet til å fastsette regler for å
sikre tilgang på legemidler, medisinsk utstyr og annet utstyr, som
f.eks. munnbind, som følge av utbruddet av koronaviruset. Den kongelige
resolusjonen gir Helse- og omsorgsdepartementet adgang til å innføre
meldeplikt, rasjonering, restriksjoner på salg eller eksportforbud
for å ha oversikt over og sikre tilgang til nevnte produkter.
Tilgang til legemidler
er generelt en utfordring i Norge og Europa, og var det også før
utbruddet av koronaviruset. En betydelig andel av produksjonen av
virkestoffer og mellomprodukter foregår i Kina og andre lavkostland
i Asia. EUs legemiddelbyrå, EMA, informerte fredag 6. mars om at
per i dag er ikke legemiddeltilgangen i EU/EØS påvirket av koronaviruset,
men tilgang til legemidler er som sagt en generell utfordring. Likevel
er det mye usikkerhet, og vi kan komme til å se at tilgangen på
legemidler påvirkes av utbruddet av koronaviruset og av det faktum
at mye av legemiddelproduksjonen finnes i Kina.
For å imøtekomme
tendenser til oppbygging av legemiddellagrene i Europa og verden
som følge av koronavirusutbruddet fastsatte Helse- og omsorgsdepartementet
6. mars en forskrift hjemlet i den kongelige resolusjonen av 28. februar.
Reglene bidrar til at de legemidlene som faktisk er i Norge og er
tiltenkt den norske befolkningen, forblir i landet og fordeles så
likt som mulig når det er nødvendig for å sikre den norske befolkningen
tilgang på legemidler. Det er innført meldeplikt for legemiddelgrossister
for enkelte legemidler før parallelleksport eventuelt kan finne
sted. Legemiddelverket kan ut ifra den totale lagerstatusen i landet
forby parallelleksport. Legemiddelverket har gjennom forskrift også
adgang til å rasjonere legemidler fra grossist og apotek. Behovet
for rasjonering vurderes kontinuerlig av Legemiddelverket og Helsedirektoratet.
Økt etterspørsel
og forbruk av medisinsk utstyr og beskyttelsesutstyr medfører at
behovet for denne typen produkter ikke kan dekkes verken nasjonalt
eller globalt. Vi ser også eksempler på at land med produksjon, eller
med internasjonale lagre av slike varer, nedlegger eksportforbud
for å sikre eget behov. For tilgangen til tester har Helse- og omsorgsdepartementet
i dag fastsatt endringer i gjeldende regelverk som innebærer at
egentilvirket medisinsk utstyr i helseforetakene nå kan bidra til
felles test- og analysekapasitet i landet.
Sykehusinnkjøp
HF er utpekt til å kjøpe inn legemidler, medisinsk utstyr og beskyttelsesutstyr
både til kommunale helse- og omsorgstjenester og til spesialisthelsetjenesten.
På den måten vil både anskaffelse og utlevering koordineres på en
mer hensiktsmessig måte.
Etter at fullmaktsbestemmelsene
i helseberedskapsloven ble utløst sist fredag, har helse- og omsorgstjenesten
mulighet til å kunne overta beskyttelsesutstyr som er i salg i varehandelen
eller til bruk i næringslivet.
Den 3. mars inviterte
jeg til et møte med næringslivet for å kartlegge hva som finnes
av beskyttelsesutstyr i norske bedrifter, og diskutere muligheten
for norsk produksjon. Mange norske virksomheter anvender beskyttelsesutstyr
som også kan brukes av helse- og omsorgstjenestene. NHO, Virke,
Norway Health Tech, Melanor og Roche deltok. Næringslivet er positive
og ønsker å bidra. Det ble i møtet opplyst at det ikke er store
lagre av slikt utstyr i norske virksomheter. Flere virksomheter har
etter møtet sagt at de er i stand til å legge om produksjonen og
produsere beskyttelsesutstyr til helse- og omsorgstjenestene. Helsedirektoratet
og Sykehusinnkjøp HF vil følge opp disse initiativene videre.
Videre ser vi
nå også på muligheten for å slutte oss til EUs initiativ for felles
anskaffelse av legemidler, medisinsk utstyr, beskyttelsesutstyr
og andre helsemessige tiltak, The Joint Procurement Agreement for
medical countermeasures.
Som nevnt har
Helsedirektoratet og kommunene etter smittevernloven svært vide
fullmakter til bl.a. å pålegge forsamlingsbegrensinger og -forbud,
pålegge isolering og karantene og stenge virksomheter.
Terskelen vil
være høy for inngripende tiltak som innebærer stenging og lukking
av f.eks. skoler eller barnehager, og det skal alltid gjøres en
forholdsmessighetsvurdering. Det kan f.eks. innebære store samfunnsmessige
konsekvenser dersom folk må være hjemme fra jobb på grunn av stengte
barnehager og skoler. Det vil også svekke helsetjenestens mulighet
til å håndtere situasjonen, siden flere da må være hjemme med små
barn.
Det aktuelle smitteverntiltaket
skal være basert på klare medisinskfaglige begrunnelser, være nødvendig
av hensyn til smittevernet og framstå tjenlig etter en helhetsvurdering,
og det skal legges vekt på frivillig medvirkning fra dem som blir
berørt. Likevel vil også slike tiltak bli brukt dersom det anses
nødvendig. Det har vi sett flere eksempler på, f.eks. i Holmenkollen
nå i helgen og en rekke andre større arrangementer som kommunene
har valgt å si at en ikke bør gjennomføre.
Beredskapsutvalget
for biologiske hendelser skal senere i dag diskutere publikumsbegrensning
på arrangementer, og det kan komme nye råd etter dette.
I tråd med Nasjonal
helseberedskapsplan fikk som sagt Helsedirektoratet 31. januar i
år delegert ansvar for nasjonal koordinering av helsesektorens innsats.
Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet samarbeider tett og koordinerer
innsatsen med andre sektorer, bl.a. gjennom det nevnte Beredskapsutvalget
mot biologiske hendelser.
Samme dag, den
31. januar, ble det nye koronaviruset definert som en allmennfarlig
smittsom sykdom, en beslutning som gir Helsedirektoratet utvidete
fullmakter etter smittevernloven. Smittevernloven er en beredskapslov
og har mange fullmakter til å fastsette regler dersom det er nødvendig.
Et eksempel er, som jeg allerede har nevnt, at det ved kongelig
resolusjon ble besluttet å delegere myndighet etter smittevernloven
til Helse- og omsorgsdepartementet for å kunne iverksette tiltak raskt
for å sikre tilgang til legemidler, medisinsk utstyr og beskyttelsesutstyr
i Norge.
For å sikre at
helsemyndighetene har tilstrekkelige virkemidler til å håndtere
situasjonen, utløste regjeringen sist fredag fullmaktsbestemmelsene
i helseberedskapsloven. Det betyr at hvis det blir behov for det,
gir bestemmelsene hjemmel til bl.a. å rekvirere, beordre personell
og disponere ressursene i helse- og omsorgstjenesten. Det handler
også bl.a. om å rekvirere sivile kapasiteter til bruk i helsetjenesten.
Utenriksdepartementet
gir offisielle reiseråd basert på en samlet vurdering av situasjonen
for reisende i landet som følge av virusutbruddet. Utenriksdepartementets
reiseråd bygger bl.a. på smittevernfaglige råd fra Folkehelseinstituttet.
Folkehelseinstituttet gir smittevernråd ved reise og vedlikehold
og oversikt over land og områder med utbredt smittespredning av
koronavirus. Denne listen benyttes bl.a. som utgangspunkt for råd
og oppfølgingstiltak overfor ansatte i helse- og omsorgstjenesten.
Situasjonen globalt
er i stadig utvikling, og rådene vil derfor oppdateres fortløpende.
Det er viktig til enhver tid å sette seg inn i de gjeldende smittevernrådene for
området en eventuelt ønsker å reise til. Formålet med disse rådene
er å redusere faren for at nordmenn smittes og tar med seg viruset
hjem til Norge.
Dersom det er
mistanke om en smittet person om bord i et fly, kontakter normalt
Folkehelseinstituttet flyselskapet direkte for å få tilgang til
passasjerlisten for så å kunne spore opp eventuelle smittede personer
og sette i gang smitteverntiltak. Denne praksisen har vært basert
på at flyselskapene leverer ut opplysningene frivillig, men enkelte
flyselskaper har etterspurt hjemmelsgrunnlaget for disse henvendelsene.
Helse- og omsorgsdepartementet fastsatte derfor 2. mars en egen
forskrift hjemlet i smittevernloven, slik at Folkehelseinstituttet uten
hinder av taushetsplikten skal kunne kreve nødvendige kontaktopplysninger
og seteplasseringer tilhørende passasjerer og ansatte fra transportselskaper
i forbindelse med smitteoppsporing.
Ansvaret for beredskap
i helse- og omsorgstjenesten følger av lov om helsemessig og sosial
beredskap og lov om vern mot smittsomme sykdommer og av helselovgivningen
for øvrig. Kommuner og regionale helseforetak har etter lovgivningen
plikt til å ha beredskapsplaner, herunder smittevernplaner, for
å sikre forsvarlige helse- og omsorgstjenester ved kriser, katastrofer
og krig. Lovgivningen inneholder også særlige fullmakter til bruk
i beredskapssituasjoner som nå er utløst.
Myndighetenes
og øvrige aktørers roller og ansvar, samt hvordan de skal samhandle,
er beskrevet i Nasjonal helseberedskapsplan, som er det nasjonale
rammeverket for alle typer helsekriser. Planen beskriver hvordan
helse- og omsorgstjenestens innsats kan ledes og koordineres nasjonalt,
slik at de samlede ressursene kan prioriteres helhetlig.
Smittevernloven
gir vide fullmakter til bl.a. kommunen lokalt og Helsedirektoratet
nasjonalt i en situasjon som denne. Koronaviruset er etter loven
definert som en allmennfarlig smittsom sykdom, og utbruddet er definert
som alvorlig, noe som medfører at utvidete fullmakter i smittevernloven
nå kommer til anvendelse.
Nasjonal beredskapsplan
mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer retter seg først og
fremst mot ledere, leger og annet helsepersonell i helse- og omsorgstjenestene,
men planen er også relevant for andre sektorer som blir berørt.
Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer
er en generisk overordnet plan for håndtering av alvorlige smitteutbrudd.
Den er basert på gjeldende lovverk og er underordnet Nasjonal helseberedskapsplan.
Denne planen ble fastsatt høsten 2019.
Utbrudd av alvorlige
smittsomme sykdommer kan få store samfunnsmessige konsekvenser på
tvers av sektorer. Behovet for nasjonal koordinering er derfor stort. Helse-
og omsorgsdepartementet ble 2. mars utpekt til lederdepartement
med ansvar for å koordinere departementene. Helse- og omsorgsdepartementet
etablerte i 2019 Beredskapsutvalget mot biologiske hendelser. Formålet
med utvalget er å legge til rette for at sentrale aktører kan komme
sammen og koordinere sin innsats for å beskytte liv, helse, miljø
og andre viktige samfunnsinteresser ved biologiske hendelser. Beredskapsutvalget har
medlemmer fra helse- og omsorgssektoren, justissektoren, Forsvaret
og andre viktige sektorer. Beredskapsutvalget hadde sitt første
møte 27. januar og møtes nå to ganger i uken.
I tillegg til
disse planene har vi god nytte av erfaringene fra håndtering av
andre alvorlige smittesituasjoner, som ebolakrisen og influensapandemien
i 2009 og 2010. Erfaringene fra den gang ble grundig behandlet også
her i Stortinget, i Meld. St. 16 for 2012–2013, Beredskap mot pandemisk
influensa.
Etter ebolakrisen
i 2014 og 2015 har Norge tatt initiativ til en gjennomgang av Verdens
helseorganisasjons organisering ved større smitteutbrudd. Vi har
også tatt initiativ til å etablere tidligere omtalte CEPI. Vi har
utarbeidet nasjonale beredskapsplaner mot utbrudd av alvorlige smittsomme
sykdommer, og vi har etablert Beredskapsutvalget mot biologiske
hendelser.
Dette skal gjøre
oss bedre rustet til å håndtere denne type situasjoner.
Helsedirektoratet
og Folkehelseinstituttet har vært opptatt av å gi kunnskapsbasert
og oppdatert informasjon til befolkningen og av at tiltakene er
basert på faglige råd.
Situasjonen er
i stadig utvikling, både nasjonalt og globalt. Rådene må derfor
oppdateres fortløpende. Dette innebærer at rådene kan endres fra
den ene dagen til den andre, noe som selvfølgelig er utfordrende
å kommunisere ut til befolkningen. Etterlatt inntrykk kan da bli
at helsemyndighetene ikke har vært konsekvente. Men som både Helsedirektoratet
og Folkehelseinstituttet hele tiden tydelig har kommunisert: Informasjon
og råd vil bli justert og oppdatert i henhold til utbruddets utvikling
og kunnskap om utbruddet og infeksjonen.
Helsemyndighetene
har informert i flere kanaler for å nå bredest mulig ut til befolkningen.
Helsedirektoratet sendte tidlig ut informasjonsmateriell om koronaviruset
og relevante smittetiltak til flyplasser, havner, togstasjoner,
toll, politi, apotek, skoler og barnehager.
Folkehelseinstituttet
og Helsedirektoratet har gjennom hele perioden oppdatert egne nettsider
og helsenorge.no med informasjon om virusutbruddet med råd til befolkningen
generelt og til helsepersonell spesielt. Dette omfatter også smittevernråd
ved reise, i tillegg til at Utenriksdepartementet kontinuerlig overvåker
situasjonen og oppdaterer sine reiseråd. Informasjon finnes på flere
språk.
Siden det første
tilfellet ble oppdaget i Norge, har Folkehelseinstituttet sendt
ut daglige nyhetsvarsler om antall smittede. De siste ukene har
både Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet hatt daglige pressekonferanser.
Slik har ledere og fagpersoner vært tilgjengelige for mediene med
siste nytt. De har også deltatt i en rekke nyhetssendinger og debatter.
Helsedirektoratet
opprettet 28. februar en telefontjeneste for publikum der en kan
stille spørsmål som en ikke får svar på via helsenorge.no eller
fhi.no, men en kan ikke konsultere om sykdom. Mandag den 2. mars
la Helsedirektoratet ut en film på YouTube med barn og unge som
målgruppe. Her stiller Hermine på 13 år spørsmål om korona til Helen,
som er lege i Helsedirektoratet. Filmen er sendt til alle skoler
i Norge, og de har blitt oppfordret til bl.a. å vise den i undervisningssammenheng,
på foreldremøter og på sosiale medier. Den er også sendt til helseforetakene
og fylkesmennene, slik at den kan spres i kommunene.
Informasjon til
befolkningen – og dialog med de involverte partene – har vært prioritert
fra dag én. Men vi er i en krevende situasjon der mye er usikkert
og ny kunnskap tilkommer oss daglig. Helsemyndighetene følger situasjonen
nøye og vurderer løpende behovet for nye tiltak for å begrense smittespredning
og for å sikre kapasiteten i sektoren.
Det er fortsatt
en svært uavklart situasjon, også knyttet til hvilken økonomisk
belastning det er for dem som skal håndtere de helsemessige konsekvensene
av denne situasjonen. Virksomhetene i helse- og omsorgssektoren
må samtidig holde oversikt over ressursbruken. Regjeringen vil komme
tilbake til Stortinget med eventuelle budsjettkonsekvenser på et
senere tidspunkt.
Men det kan oppstå
mangelsituasjoner, slik at vi ikke kan diagnostisere og behandle
pasienter effektivt nok. Jeg vil derfor allerede førstkommende fredag
legge fram en kongelig resolusjon for å sikre særlig to viktige hensyn.
For det første er Helsedirektoratets vurdering at finansieringen
for analyser av koronavirus er for lav. Vi kan ikke risikere at
laboratoriekapasiteten blir satt i fare. Den relevante satsen bør
derfor endres snarest mulig. For det andre må Norge forberede seg
på å bygge opp lagre av kritiske legemidler for helse- og omsorgstjenesten og
sikre tilgangen til reagenser og annet medisinsk utstyr. Med en
fullmakt gjennom kongelig resolusjon kan riktig refusjon fastsettes
for laboratorieanalyser og legemidler, og medisinsk utstyr kan kjøpes
inn selv om det ikke er budsjettmessig dekning for dette i gjeldende budsjettvedtak.
Viruset har kommet
til Norge. Folkehelseinstituttet vurderer nå også at det er høy
risiko for spredning i Norge. Tiden for den videre utviklingen er
usikker, men det planlegges for et scenario der nåværende fase vil
fortsette noen uker til før vi går over i en ny fase med stadig
flere importtilfeller og klynger av innenlands smitte. Etter ytterligere
noen tid får vi vedvarende lokal spredning, og hovedbølgen av epidemien
vil være i gang og kanskje vare et års tid.
Det overordnede
målet for smittevernet er å redusere epidemiens størrelse og særlig
beskytte grupper av befolkningen med økt risiko for alvorlig forløp.
I de første fasene er målet å utsette starten av epidemien av covid-19
lengst mulig. I senere faser er målet å bremse spredningen, slik
at epidemikurven avflates, epidemien spres over en lengre periode
og færre smittes totalt.
I alle faser må
smitteverntiltakenes antatte nytte veies opp mot deres sekundære
effekter på enkeltpersoner og samfunnslivet generelt og helse og
helsetjenester spesielt. I nåværende fase er hovedvekten på å forebygge import
med reisende, oppdage og isolere tilfeller tidlig, oppsporing og
oppfølging av kontakter og gode hygieniske smitteverntiltak i befolkningen.
Tiltak for å redusere kontakthyppighet er mest relevant når epidemien er
kommet i gang.
Gode beredskapsplaner
er en viktig forutsetning for å håndtere en utfordrende situasjon.
Samtidig vil enhver situasjon vi ikke har stått i før, innebære
nye utfordringer. Norge og helse- og omsorgstjenestene er forberedt
på å håndtere en slik utfordring. Nå får vi testet ut dette. Hver
gang vi håndterer slike situasjoner, vil det bli læringspunkter
og oppfølgingspunkter, og vi vil også kunne gjøre forbedringer løpende
underveis. Det er likevel en tid for alt. Den samlede evalueringen
er vi nødt til å ta på et senere tidspunkt.
Mange har spurt
seg hvorfor vi ikke har iverksatt strengere og mer inngripende tiltak
tidligere. Svaret på dette er at tiltakene må være basert på faglige
råd, samtidig som vi må forklare hvorfor tiltakene settes inn. Hvis
myndighetene velger å sette inn de mest inngripende tiltakene for
tidlig, kan vi risikere at befolkningen stiller spørsmål ved disse
tiltakenes nødvendighet og effekt. Det kan føre til at tiltakene
ikke vil bli respektert på det tidspunktet det faktisk er nødvendig
med så inngripende tiltak.
Som politikere
tror jeg vi alle sammen kjenner på at det kan være fristende å komme
med strengere råd og tiltak for å virke handlekraftige – eller på
den andre siden: Det kan også være fristende å komme med mildere råd
for å mildne konsekvensene og reaksjonene fra befolkningen og næringslivet.
Begge deler vil være feil. Det er viktig at tiltakene er basert
på de beste råd fra våre fremste fagmyndigheter.
I en slik situasjon
som vi nå er i og skal være i en stund, er også samfunnet vårt sårbart
for falske nyheter og forsøk på påvirkning utenfra. Både Politiets
sikkerhetstjeneste, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet
har de siste årene i sine årlige trusselvurderinger påpekt muligheten
for at fremmede aktører vil kunne forsøke å spre falske nyheter
og påvirke befolkningen, og dette kan svekke befolkningens tillit
til myndighetene. Det er viktig at både vi som myndigheter og befolkningen
er oppmerksom på at dette kan skje, og at det brukes i en situasjon
der samfunnet vårt oppfattes som ekstra sårbart.
Jeg har nå gitt
en grundig redegjørelse om situasjonen og hva som er planene våre
framover. Statsministeren og finansministeren vil holde en pressekonferanse
om de økonomiske konsekvensene for samfunnet for øvrig senere i
dag.
Vi har hele veien
vært opptatt av å nå fram til befolkningen med viktige bidrag om
hva den enkelte kan gjøre for å hindre sykdom. Det store flertallet
vil ikke oppleve det som veldig alvorlig å få denne sykdommen, men
den kan få store konsekvenser for de sårbare gruppene. Samfunnets
beredskap i en slik situasjon er også avhengig av solidaritet og
en dugnad blant hele befolkningen. Det handler om noe så enkelt
som å vaske hendene, hoste i papirhåndkle eller albuehulen og unngå
å håndhilse. Det skal vi alle gjøre i solidaritet med dem blant
oss som ikke vil tåle å bli smittet, og ikke minst i solidaritet
med alle dem som jobber i helsetjenesten, og som nå forbereder seg
på en veldig krevende og ekstraordinær situasjon.
Presidenten: Presidenten
vil nå, i henhold til Stortingets forretningsorden § 45, åpne for
en kort kommentarrunde begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter
fra hver partigruppe og et avsluttende innlegg fra statsråden.
Jonas Gahr Støre (A) [10:42:25 ] : Jeg takker statsråden for
redegjørelsen. Det er en alvorlig situasjon, med spredning av virus.
Spredningen er global, den har nådd Norge, og den berører alle deler
av landet og alle deler av det norske samfunn. Kunnskapen vi har
i dag, som statsråden bekrefter, er at det kan vare lenge, og det
kan bli mer alvorlig.
Jeg vil innledningsvis
si at i denne situasjonen skal regjeringen vite at den har Stortingets
støtte og forventning til at alle tiltak tas i bruk for å begrense
spredning av smitte og for å sikre at smittede og – aller viktigst
– de sårbare som blir alvorlig syke, får den hjelpen de trenger.
Som svar på skriftlig
spørsmål fra meg skriver statsministeren den 4. mars at regjeringen
«har det vi trenger av fullmakter, planer og økonomiske ressurser
til å møte utfordringen». Jeg forutsetter at regjeringen kommer
til Stortinget om denne vurderingen skulle endre seg.
I Norge er helsevesenet
vår viktigste ressurs. Det er til fastlegen, legevakten og sykehuset
vi går for å få råd, anbefalinger og ved behov: behandling. Jeg
vil uttrykke en særlig anerkjennelse til de ansatte på sykehus og
i andre deler av helsevesenet for innsatsen de legger ned i denne
krevende tiden. Det kan bli mer krevende i tiden som kommer. Folk
med helsefaglig bakgrunn utenfor helsevesenet kan bli kalt på –
de fortjener vår støtte.
Helseministerens
redegjørelse har gitt en oppdatering av situasjonen og varslede
nye tiltak fra myndighetenes side. Jeg vil kommentere noen forhold
basert på erfaringene av håndteringen fram til i dag.
For det første
gjelder det spørsmålet om landets beredskap i møte med epidemier
og pandemier. Moderne beredskap handler ikke bare om å være rustet
til å møte terror eller militære situasjoner. En pandemi, global spredning
av smitte, har de siste årene vært trukket fram som både mulig og
sannsynlig. Likevel avdekkes det nå en alvorlig mangel på test-
og beskyttelsesutstyr og nødvendige legemidler i Norge. Den sårbare
situasjonen ble tatt opp av Arbeiderpartiet og flere andre partier
så sent som i fjor. Likevel har vi erfart stor sårbarhet. Nå ber statsråden
om en fullmakt til å bygge opp nasjonale lagre av medisiner. Man
kan spørre seg: Hvorfor har vi ikke gjort det tidligere? Vi vil
be om en konkret plan for å skaffe nok test- og beskyttelsesutstyr
og sikre nødvendige legemidler når vi nå kan forvente en sterk økning
i antall smittede.
For det andre:
Tilbakemeldinger fra sykehus, kommuner, bedrifter og enkeltpersoner
minner om en voksende uro og usikkerhet knyttet til at det utstedes
ulike faglige råd fra ulike hold, og at det oppleves en mangel på
enhetlig informasjon fra myndighetenes side. Rammene rundt testing
varierer fra kommune til kommune. Praksis med karantene kan variere
mellom kommuner og ulike arbeidsplasser. Mens norske borgere frarådes
å reise til Italia, har det landet fly med passasjerer fra nettopp
Nord-Italia på norske flyplasser. Noen steder testes de i telt,
andre steder sitter folk på venteværelset på den kommunale legevakten.
Jeg vil hente
fram ordene til statsråd Høie fra den gang han var i opposisjon
og kommenterte håndteringen av svineinfluensaen i 2009. Han sa:
«Spørsmålet er om det har vært riktig
å la kommunene gjennomføre dette på sin måte alle sammen, sånn at
det nå er svært uklart for befolkningen hvordan de skal forholde
seg til dette.»
Rapporten fra
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap den gangen konkluderte
med at man måtte bli bedre på enhetlig og tydelig kommunikasjon.
Erfaringene etterlater inntrykk av at det fremdeles er rom for forbedring
på disse områdene. Det er for stor variasjon mellom landets kommuner
når det gjelder både kapasitet, erfaring og ressurser, men det er
ikke for sent å justere kursen. Det kan bli nødvendig med kraftigere virkemidler
og mer markante råd og forpliktelser overfor folk i Norge, på arbeid
og privat. Det varsles nå at det vil komme tydeligere nasjonale
føringer. Det er på tide, og vi forventer at dette presiseres snarlig
overfor befolkningen, lokale og regionale myndigheter og de ulike delene
av helsevesenet.
Vi må forvente
at spredningen av viruset vil gå over i en ny fase der det vil bli
vanskeligere å kontrollere utbredelsen. Folkehelseinstituttet presenterte
i går et scenario som åpner for at det kan bli opptil 1 700 tilfeller
på sykehus på samme tid og behov for opp mot 600 intensivinnleggelser
samtidig. Dette vil forskyve annen planlagt behandling ved sykehusene,
ettersom den totale kapasiteten ikke strekker til. Det er en svært
krevende situasjon for våre sykehus. De trenger en enhetlig ledelse,
klare føringer og – om nødvendig – økonomisk støtte til å gjennomføre
slike oppgaver.
Statsråden refererte
til mange planer, regler og reguleringer. Det som trengs nå, er
en tydeligere enhetlig ledelse.
Utover de helsemessige
konsekvensene har det betydning for økonomi, samfunn og arbeidsplasser.
Utviklingen krever tydelige svar fra myndighetene. Arbeiderpartiet
forventer konkrete tiltak som kan avlaste når det er usikkerhet
og aktivitetsfall i utsatte bransjer. Det bør komme snarlige endringer
i permitteringsregelverket som kan forhindre unødvendige oppsigelser.
Bankers og bedrifters likviditet må sikres, og kommuner og sykehus
må sikres økonomisk handlefrihet til å ivareta sine forpliktelser.
Sveinung Stensland (H) [10:47:40 ] : Selv om helsetjenestene
i Norge er godt organisert og har høy kompetanse, vil en epidemi
med stort omfang selvfølgelig skape en utfordrende situasjon. Som
statsråden akkurat opplyste om, arbeider regjeringen både for å
sikre tilstrekkelige forsyninger til tjenesten og med å planlegge
økt kapasitet i tjenesten – særlig innenfor intensivbehandling.
Det er åpenbart
at dette krever store ressurser både økonomisk og ikke minst personalmessig.
Mange i helsetjenesten merker allerede en større belastning, og
det er grunn til å tro at det blir mer. Jeg forventer at regjeringen
følger opp dette i det videre arbeidet, noe de også har varslet.
Norske myndigheter
arbeider tett sammen med nordiske og europeiske kollegaer i arbeidet
mot epidemien – og det langs to spor, som det er redegjort for.
Koronaviruset,
som nå er definert som en allmennfarlig sykdom, medfører at flere
fullmakter i smittevernloven kommer til anvendelse, og at flere
tiltak kan iverksettes. Både på samfunnsnivå og overfor enkeltpersoner er
det nå adgang til å sette i verk ulike tiltak for å forebygge eller
motvirke spredning. Det er viktig å gjøre forholdsmessighetsvurderinger
av tiltakene for å være trygg på at riktig verktøy benyttes. Ifølge
smittevernloven skal tiltakene være basert på en klar, medisinskfaglig
begrunnelse. Det er nødvendig av hensyn til smittevern at det fremstår
formålstjenlig og forholdsmessig.
Mye av diskusjonen
som nå går, og en del av spørsmålene som dukker opp, er i lys av
dette. Hvilke tiltak settes inn? Hvorfor? Og hvordan? Det er en
balansekunst å treffe slik at det virkelig virker rett. Det er mange hensyn
å ta, og her er det viktig å lytte til vår faglige ekspertise, som
jobber tett med internasjonale partnere. Ikke minst er det viktig
med tydelig kommunikasjon.
Nasjonal helseberedskapsplan
er det nasjonale rammeverket for alle typer helsekriser. I tillegg
kommer en nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlig smittsom
sykdom. Den retter seg først og fremst mot lærere, leger og annet
helsepersonell, og den ble fastsatt høsten 2019.
Utbrudd av alvorlige
sykdommer kan få store samfunnsmessige konsekvenser. Behovet for
en nasjonal koordinering er derfor stort. Derfor ble Beredskapsutvalget
mot biologiske hendelser opprettet i 2019. Formålet er å legge til
rette for at sentrale aktører kan komme sammen og koordinere sin
innsats. Handlingsplanen for et bedre smittevern, med formål å redusere
helsetjenesteassosierte infeksjoner, har også som formål å bedre
smittevernet. Den planen ble også fastsatt i 2019. Det er altså
ikke mangel på planer.
Beredskap er å
være forberedt på det uforutsette. Jeg trekker frem diverse planer
for å vise at vi er forberedt overordnet sett, men man kan aldri
vite helt hva som vil ramme. Statsrådens redegjørelse gir et godt
bilde av nåsituasjonen, men hva som skjer i fortsettelsen, kan ingen
vite. Det som er jobben nå, er å sikre oss best mulig, og det gjør
vi tryggest gjennom å lære av dem som til nå er hardere rammet av
epidemien, samt å lytte til vår faglige ekspertise. Men det er læringspunkter
å ta med seg i det videre arbeidet.
Når flere mener
at man må bli tydeligere i kommunikasjonen, er det verd å lytte
til det. Det er nemlig bare mottakeren som kan avgjøre om budskapet
er tydelig nok. Når det er en så stor informasjons- og nyhetsstrøm, stilles
det enda større krav til presisjon i leveransen.
Det kan synes
som om noen allerede er på jakt etter syndebukker. Så langt er det
bare én, og den må vi kjempe sammen mot – nemlig koronaviruset.
Så får vi oppsummere hva som gikk bra og mindre bra i kampen mot viruset,
når tiden er moden for det. Da er det godt å lese hva Trygve Slagsvold
Vedum skrev i går, noe jeg stiller meg helhjertet bak:
«Vi som sitter på Stortinget er
satt der for å tjene folk. En styrke i vårt folkestyre er at vi,
når det er nødvendig for landet, hjelper hverandre på tvers av partigrenser.»
Til slutt vil
jeg ønske statsråden, regjeringen og ikke minst alle som arbeider
i helsetjenesten, lykke til videre og takke for innsatsen så langt
i kampen mot virusutbruddet – et virusutbrudd vi så langt ikke kan
se rekkevidden av.
Siv Jensen (FrP) [10:51:52 ] : La meg først få lov til å takke
helseministeren for en god redegjørelse og dernest takke alle dem
som nå jobber natt og dag for å håndtere denne situasjonen. Det
er fullt mulig å forstå at det er krevende, men det er også en alvorlig
situasjon som vi alle sammen ønsker skal håndteres med gode tiltak
for å forhindre videre spredning av smitte. Vi har også alle et
ansvar for ikke å hausse opp stemningen og la det gå partipolitikk
i dette. Snarere tvert imot er tiden nå inne for å ha tillit til
at myndighetene gjør jobben sin på en god og tillitvekkende måte.
Det er likevel
sånn at Fremskrittspartiets hovedbekymring er fraværet av en helhetlig
ledelse. Håndteringen så langt fremstår som – dessverre – litt tilfeldig.
Det er altfor mange eksempler på ulik håndtering av like problemstillinger
fra kommune til kommune. Vi vet at det har vært varierende kvalitet
på kommunenes beredskapsplaner, og at mange kommuner heller ikke
har hatt planer på plass. Jeg merket meg at helseministeren nå sa
at det var blitt betydelig bedre, og det er i så fall helt nødvendig
og bra.
Det er uansett
sånn at befolkningen, innbyggerne, blir usikre når rådene ikke er
tydelige. Det fremstår som litt tilfeldig hvem som blir testet når.
Det fremstår som litt tilfeldig hvilke karanteneråd som gis. Det
fremstår som litt tilfeldig hvilke arrangementer som blir avlyst.
Et eksempel var Holmenkollen i helgen, der man besluttet at man
ikke ville ha publikum opp av frykt for for høy tetthet på T-banen.
Men det er også veldig høy tetthet på T-banen i rushtrafikken. Så
det er litt vanskelig av og til å forstå de rådene som gis.
Så merker jeg
meg at noen mener at dette skal være en diskusjon om å lage flere
planer. Det er jeg uenig i. Planer har vi mer enn nok av, nå handler
det først og fremst om ledelse og effektiv utøvelse av ledelse.
Det kan rett og slett ikke være opp til hver enkelt å gjøre denne typen
vurderinger. Vi må ha klare, tydelige råd og føringer fra myndighetene,
som resten av oss følger opp i hverdagen. Det er i realiteten det
dette handler om: trygghet i hverdagen for innbyggerne. Da må vi
se lik praksis over hele landet i alle kommuner, på alle sykehus,
på alle flyplasser.
Jeg vil også få
lov til å uttrykke en ekstra bekymring for sårbare grupper og landets
eldre. De er, som også helseministeren sa, særlig utsatt. Da handler
det om å gi klare, tydelige råd om å besøke helseinstitusjoner eller sykehjem.
Men det handler også om hva slags råd og veiledning man gir til
hjemmeboende eldre som kanskje trenger tydeligere faglige råd om
hvordan de nå skal agere for å unngå å komme i en smittesituasjon.
Flere blant helsepersonell
uttrykker bekymring for mangel på smittevernutstyr, kanskje særlig
mangel på åndedrettsvern. Det er det helt avgjørende at man raskt får
kontroll på.
Men som jeg sa:
I slike situasjoner er det viktig at vi har tillit til at landets
myndigheter gjør jobben sin. Det er en situasjon nå der denne tilliten
er skjør mange steder, og det krever at regjeringen nå tar tydelige
grep. Vi skjønner alle at disse rådene må være løpende, og at de kan
endres fortløpende, men da er det jo enda viktigere at de er entydige
og like over hele landet, slik at ikke medieoppslag, der man ser
ulik praksis, skaper usikkerhet hos innbyggerne.
Så vil jeg bare
helt avslutningsvis si at jeg ser frem til pressekonferansen til
statsministeren og finansministeren senere i dag. Jeg forventer
at det der kommer veldig klare, tydelige tiltak for å begrense konsekvensene
som landets bedrifter nå er i ferd med å rammes av. Mange ser nå
blodrøde tall på bunnlinjen, og da er det helt nødvendig at regjeringen
kommer med tiltak som mer fleksible permitteringsregler, ser på
mulighetene for å gjøre endringer i skatter og avgifter og fremskynder prosjekter
som kan skape aktivitet rundt omkring i landet. Vi forventer at
tiltakene nå er klare og blir presentert, og at de om nødvendig
kan behandles raskt av Stortinget, slik at de kan operasjonaliseres.
Kjersti Toppe (Sp) [10:57:00 ] : Takk til statsråden for ei
realistisk og god utgreiing. Eg har lyst til å understreka at vi
i ein slik situasjon skal og må ha tillit til helsemyndigheitene
og dei helsefaglege råda som ligg til grunn for dei ulike avgjerdene
som må takast i denne situasjonen. Vi må òg ha stor respekt for
kor krevjande dette er, både for helsemyndigheitene og sjølvsagt
også for alle dei som jobbar ute i helsetenestene.
Vi vert minte
om at infeksjonar utgjer ein betydeleg trussel mot den globale folkehelsa,
og at utbrot av smittsame sjukdomar skjer hyppigare og hyppigare.
Da er det viktig å ha ein god helseberedskap, som er noko anna enn
pasientbehandling. Det inneber at vi skal verna både enkeltindivid
og samfunn mot unødig sjukdom, og at vi har kapasitet til å behandla
òg i ein krisesituasjon.
Eg tenkjer at
vi i Noreg har eit godt utbygd offentleg helsevesen som gjer at
vi er i ein annan situasjon enn ein god del andre land når det gjeld
å takla slike epidemiar. Samtidig vil det sjølvsagt òg utfordra
oss når vi får ein slik epidemi. Det er sagt, som sant er, at det
òg utfordrar kvar enkelt av oss til å ta eit solidarisk ansvar for
å opptre på ein slik måte at vi ikkje smittar andre. Det vert òg
sagt at vi til og med har ein industri som stiller opp. Ein av desse
er Janus, som har sagt at dei vil omprioritera produksjonen sin
for om mogleg å produsera munnbind i store mengder. Denne fabrikken
var elles ein beredskapsfabrikk for myndigheitene fram til 1980-talet
– kanskje noko å tenkja på i ettertid.
I 2009–2010 hadde
vi svineinfluensa, og i etterkant fekk vi ei stortingsmelding om
beredskap mot pandemisk influensa. Det er ein del ting der som eg
vil ta opp igjen. I evalueringa kom det fram at ein var bekymra
for at forholdet mellom Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet
og Folkehelseinstituttet var for lite avklarande, og ein tok òg
opp at rolla til fastlegane var utydeleg. Det kom klare tiltak i
stortingsmeldinga, m.a. at regjeringa skulle sørgja for koordinering
av informasjon frå sentrale helsemyndigheiter til den operative
helsetenesta, noko som òg vert diskutert no, merkar eg meg. Det
vart sagt at ein måtte få utarbeidd oppdaterte beredskapsplanar
både i kommunar og i helseføretak, som eg forstår av statsråden
er sett i verk. Det vart òg sagt at ein skulle gjera ei kartlegging
av beredskapsevna til sjukehusa ved ekstraordinære behov for intensiv
respiratorbehandling og for laboratoriekapasitet.
Eg merka meg at
statsråden greidde ut om at talet på intensivplassar kan utvidast
ved ei prioritering, og det roar meg. Eg kunne ønskt at han òg sa
noko om sjølve respiratorkapasiteten, korleis han vert vurdert,
og laboratoriediagnostikkapasiteten, om ikkje han vert kartlagd på
førehand.
Så hadde vi òg
oppe til behandling endring i smittevernlova. Da var Senterpartiet
bekymra for dei tilbakemeldingane som kom inn, om at lova framleis
ikkje var tydeleg nok på rolledelinga mellom Helsedirektoratet og
Folkehelseinstituttet. No er det slik at Helsedirektoratet hentar
inn råd frå Folkehelseinstituttet og sjølv skal gjera ei sjølvstendig
vurdering av råda. Det kan gå veldig bra, men det kan vera noko
som ligg der som ein kanskje må sjå på, i alle fall i ettertid.
Vi hadde òg eit forslag om ein nasjonal handlingsplan for smittevernet utanfor
helseinstitusjonar.
Men alt i alt
sluttar vi fullstendig opp om alle dei tiltaka som statsråden har
varsla, og eg vil ønskja både han og helsetenesta lukke til i det
vidare arbeidet.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:02:20 ] : Eg vil også takke
statsråden for ei god utgreiing. Vi i SV har full tiltru til dei
helsefaglege råda som helsemyndigheitene gir til kvar tid. Vi vil
også gjere merksam på at vi er klare når som helst, kvar som helst
for å trå til dersom det er nødvendig, med tiltak, løyvingar osv.,
som kan avhjelpe situasjonen. Vi er einig i at det er ein god strategi
å gjere tiltak som hindrar at smitten kjem i stort omfang, og at han
blir spreidd utover i ein lengst mogleg periode for å unngå dei
mest negative konsekvensane.
Våre spørsmål
og bekymringar knyter seg til meir strukturelle ting – for der har
vi nokre utfordringar. Vi kan slå fast at vi manglar utstyr. Og
vi kan slå fast – det er jo eit vedvarande problem – at vi manglar
medisinar. Difor er det positivt at regjeringa no føreslår at ein
skal auke labkapasiteten, og at ein skal etablere eit beredskapslager
for medisinar. Dette er noko vi i SV har føreslått over lengre tid,
og vi meiner at ein bør gå enda lenger for å handtere den vedvarande
krisa når det gjeld medisin. Staten bør gå føre og produsere medisin
sjølv, og det bør etablerast eit StatMed. Vi trur at den situasjonen
vi står i no, aktualiserer det problemet ytterlegare når vi ser
kapasiteten og dei store manglane vi har her.
Kapasiteten er
også svært tynnsliten på sjukehusa og i primærhelsetenesta. Budsjetta
har sørgd for at sjukehusa har vore underfinansierte over lengre
tid, noko som gjer at kapasiteten til å handtere denne typen hendingar
blir svekt. Det same gjeld tilstanden i primærhelsetenesta. Vi stilte
for nokre veker sidan spørsmål om statsråden ville vere villig til
å etablere ei ordning, ei sikkerheit, for kommunane, slik at dei
kunne få midlar utover det dei i dag har, at dei har ei sikkerheit
når dei no skal planleggje. Svaret frå statsråden på det var nei.
Når ein ser den veldig desentraliserte strukturen vi har i dette
spørsmålet, der fagfolk lokalt i stor grad skal ta avgjerdene, er
det spesielt at ikkje kommunane blir gjorde betre i stand til å
kunne møte denne ekstraordinære situasjonen ved å vite at dei har
fått ekstraordinære midlar til rådigheit.
Alternativet for
dei er å planleggje ut frå dagens situasjon Vi er bekymra for kommunar
som f.eks. Moskenes, som i utgangspunktet har ein svært alvorleg
økonomisk situasjon – kva vil skje dersom dei blir ein del av dette
problemet og må handtere det lokalt? Det er fleire tilfelle der
vi ser at den desentraliserte avgjerdsmyndigheita er problematisk.
Det som skjedde ved Ullevål, var uklart, ein tok ulykksalige avgjerder,
råda blei uklart handterte. Eit fly frå Nord-Italia kom til Tromsø
med ein person, og det viste seg at det var kommunelegen i Tromsø
som skulle hatt ansvaret for å handtere den situasjonen og eventuelt
stoppe det flyet. Helsedirektøren var overraska over at kommunelegen
tillét at flyet landa. Og det var uklart om kommunelegen oppfatta
at det var den personen si rolle å ta den typen avgjerd.
Vi har utfordringar
når det gjeld å ha klare linjer, noko som har kome fram i fleire
av innlegga her – tydelege beskjedar frå helsemyndigheitene, slik
at ein har tydelege råd som ein kan følgje rundt omkring i landet.
Alternativet er at ein lokalt er klar over at ein har denne rolla,
at ein er i stand til å handtere rolla, og at det er kapasitet til
å gjere det. Vi kjem til å følgje utviklinga nøye, og eg vil enda
ein gong understreke at vi er klare når som helst. Vi har også stor
tillit til dei helsefaglege vurderingane. Vi er bekymra for kapasiteten
og rolleforståinga, ansvarsforståinga, i dette systemet.
Dette kjem samtidig
med krise i andre sektorar, noko som gjer at behovet for tiltak
i brei forstand blir veldig viktig. Vi ser også fram til behandlinga
av dei økonomiske utfordringane som dette medfører på lang sikt.
Ola Elvestuen (V) [11:07:36 ] : Jeg vil også takke helseministeren
for en veldig solid, grundig og omfattende redegjørelse, som er
troverdig og tillitvekkende ved at det beredskapssystemet vi har,
er mobilisert, ut fra de planene som foreligger.
Så må det da være
en vurdering senere, ut fra en evaluering, hvorvidt de planene vi
har, har vært gode nok, og om de har vært gode nok i alle kommuner,
og også hvorvidt det har vært god nok tilgang på legemidler, beskyttelsesutstyr
og annet medisinsk utstyr. Det må være en vurdering og en evaluering
vi må se på i etterkant.
Jeg er glad for
at helseministeren også legger så stor vekt på det man har gjort
tidlig i den situasjonen vi har vært i, for å oppdatere og gjøre
de planene som foreligger, så gode som mulig, og også å mobilisere
kommunene, og at man nå også ser på muligheter for å utvide tilgangen
på beskyttelsesutstyr, som jeg tror er en gjennomgående bekymring
mange har. Men jeg har stor tillit til at regjeringen gjør det som
er mulig å gjøre på dette feltet, der vi er nå.
Som også helseministeren
var inne på, er vi jo – ut fra det som ikke er en prognose, men
et scenario – fortsatt tidlig i en situasjon som fort kan utvikle
seg til noe helt annet om bare kort tid. Jeg tror det er mange som føler
stor usikkerhet, så den informasjonsflyten vi må ha, er viktig –
at den er oppdatert, at systemet vet hva det gjør, at vi legger
de helsefaglige rådene, som det er stor tillit til, til grunn. Men
jeg tror befolkningen, og ikke minst de som sitter med ansvar ute
i samfunnet, trenger å få gode råd om hva de skal gjøre når de nå
skal foreta sine valg, enten det er arrangementer eller møtevirksomhet
– eller hvordan man nå kan bidra på best mulig måte med tanke på
å unngå en pandemi og holde denne virusinfeksjonen på et så lavt
nivå som mulig. Informasjon vil være helt avgjørende, særlig etter
hvert som dette utvikler seg, og etter hvert som de tiltakene man
må gjennomgå, også vil måtte utvikle seg.
Så går jeg ut
fra at den pressekonferansen som kommer etterpå, er den første tilbakemeldingen
på det som er en bredere samfunnsmessig konsekvens av det vi er oppe
i. Det er klart at både med de tiltakene som gjennomføres internasjonalt,
de ressursene som settes inn, og de økonomiske konsekvensene som
dette gir, vil dette ha en mye større samfunnsmessig betydning over
tid, som må håndteres av regjeringen i fellesskap og også i samarbeid
med Stortinget framover.
Jeg vil avslutte
med å si at jeg synes det var en tillitvekkende og solid redegjørelse.
Det er stor usikkerhet der ute, så det er helt avgjørende at informasjonsflyten er
god, særlig etter hvert som situasjonen eskalerer. Det er viktig
å understreke det alvorlige i situasjonen, særlig for utsatte grupper,
som med denne pandemien virkelig risikerer liv og helse. Og så må
vi, både som storting og som samfunn, følge opp situasjonen framover
og følge med på hvordan det utvikler seg. Vi må sette alle krefter inn
på å klare å oppnå målsettingen om å håndtere denne pandemien, klare
å holde infeksjonsraten nede og holde den nede over tid, så vi kommer
gjennom denne situasjonen. Så må vi også lære av den i etterkant
for å stå enda bedre rustet når nye situasjoner eventuelt oppstår.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:12:44 ] : Aller først vil jeg
takke helseministeren for en grundig og god redegjørelse.
Vi står i en internasjonal
folkehelsekrise og en kamp mot et utbrudd av koronavirus. Utbruddet
har allerede fått samfunnsmessige konsekvenser. Vi står nå i en
situasjon som krever mye av helsemyndighetene. Italia er i en situasjon
der de ikke kan behandle alle, der de må prioritere de pasientene
som har størst sjanse for å overleve. Det er tøft, og en italiensk
intensivlege sammenligner det med en krigslignende tilstand.
Jeg synes derfor
det er betryggende å høre helseministerens redegjørelse om situasjonen
i vårt land. Jeg forstår statsråden slik at vår helse- og omsorgstjeneste kan
klare å møte de scenarioer som Folkehelseinstituttet så langt har
beskrevet, ved å mobilisere tilgjengelige ressurser.
Den 31. januar
fikk Helsedirektoratet delegert ansvar for nasjonal koordinering
av helsesektorens innsats. Samme dag ble det nye koronaviruset definert
som en «allmennfarlig smittsom sykdom». Beslutningen ga Helsedirektoratet
og kommunene utvidede fullmakter etter smittevernloven, og landets
innbyggere har i tiden etter denne dag fått tilgang til mye informasjon.
God informasjon, helhetlig informasjon og råd er det som skaper
trygghet og motvirker unødig frykt. Frykt er veldig smittsomt, og
tap av tillit forsterker behovet for å ha noen å stole på. Derfor
er jeg glad for at de fleste kommuner nå har planer for vern mot
smittsomme sykdommer på plass.
Internasjonalt
samarbeid er nå viktig, og jeg er glad for at Norge har tatt en
ledende rolle i arbeidet med å utvikle en vaksine mot viruset. Norge
deltar aktivt i det nordiske, det europeiske og det verdensomspennende samarbeidet
i kampen mot utbruddet. Og slik jeg har forstått det, står vi godt
rustet til å møte utfordringene her.
Tillit er noe
man ikke kan vedta. «Tillit er det gudestoffet som holder pasienten
og legen sammen», sa samfunnsmedisiner Per Fugelli. Nå er helsemyndighetenes
oppgave å skape en slik tillit i folket, og tillitens vilkår står
hver dag på prøve.
Helsen først,
men jeg ser videre fram til statsministerens og finansministerens
orientering om de økonomiske konsekvensene. Kristelig Folkeparti
skal selvsagt være med og bidra til å gjøre de nødvendige justeringene
og sette i verk de tiltakene som gjør at samfunnshjulene fortsatt
kan rulle og gå.
Jeg vil avslutningsvis
oppmuntre til følgende: Vi skal så langt det er forsvarlig, holde
samfunnshjulene i gang. Vi skal lytte til og følge det som blir
gitt av helseråd. Vi må unngå å spre unødvendig frykt. Og ikke minst
må vi være solidariske med dem som er mest utsatt for et alvorlig
forløp av koronasmitte. Toppen av egoisme i dag må jo være ikke
å følge karantenerådene og de andre rådene som gis dersom man har
vært i et område med vedvarende smitte. Vi skal tilegne oss den
kunnskapen som er nødvendig, og vi må samarbeide. Vi skal hoste
i albuen eller i papirhåndkle, vaske hendene og unngå håndhilsing.
Bjørnar Moxnes (R) [11:16:58 ] : Det er nå stor bekymring blant
folk for koronaviruset. Det er et åpent spørsmål om vi har nok kapasitet
i helsevesenet hvis smitten fortsetter å spre seg.
Det tok etter
vårt syn for lang tid fra helseministeren varslet at det kom nasjonale
råd. Smittesporingen i Norge viste at over 50 pst. av tilfellene
kan spores tilbake til nordmenn som har vært i Italia. Mens nordmenn
da frarådes å reise til Italia, lander det fly på Torp som kommer rett
fra en region stengt ned av italienske myndigheter, uten at det
gjøres smitteverntiltak overfor passasjerene som kommer med flyet.
Det er god grunn til å tro at folk blir bekymret når de på den ene
siden leser om hvor farlig viruset kan være, og på den andre siden
ser en slik mangel på handlekraft i Norge.
Det produseres
svært lite legemidler i Norge. Vi har gjort oss mer og mer avhengige
av import fra andre land. I november ville opposisjonen på Stortinget
endre på dette, men alle forslagene vi fremmet, ble stemt ned av de
borgerlige partiene. Den krisen vi nå er i, viser hvor uklokt og
korttenkt dette var.
Det er også mangel
på intensivsykepleiere som kan ta seg av pasienter. Denne mangelen
har regjeringen vært klar over lenge. Riksrevisjonen påpekte det
i en rapport fra 2019, og fagforeningene har varslet om det gjentatte
ganger uten at det har ført til endringer. Kombinasjonen av regjeringens
manglende satsing på intensivsykepleiere, den manglende legemiddelproduksjonen
i Norge og at vi ikke har noen nasjonal smittevernplan fordi de
borgerlige stemte ned dette, kan i sum få alvorlige konsekvenser
for folk i Norge.
Samtidig som dette
skjer, rammes nå mange arbeidsfolk av at bedrifter permitterer.
Permitteringene betyr mange tusen kroner i redusert inntekt per
måned. I går sa Jan Tore Sanner at de jobber på høygir, og at de har
hatt tett kontakt med næringslivet og bankene. Rødt støtter tiltak
for å bekjempe økonomisk krise. Vi må tenke minst like mye på de
ansatte som på bedriftseierne i en sånn situasjon.
Det første som
bør gjøres fra regjeringen, er å øke permitteringslengden til 52
uker, så bedriftene slipper å si opp de ansatte. Dette kom på plass
altfor sent under siste finanskrise. Da kom konkursene mens krisepakken ble
lagt fram.
Nå har den første
bølgen av permitteringer rammet mange ansatte i reiseliv, hotell
og servering. Lønnen i denne bransjen er lav. Det vil være dypt
urettferdig om de lavest lønte må betale den høyeste prisen for
en økonomisk krise. Permitterte får bare 62 pst. av lønnen. Det er
dramatisk for folk som tjener dårlig fra før av. Derfor ber vi regjeringen
vurdere å øke dekningsgraden for lavtlønte som nå blir permittert.
I tillegg går permitterte i tre dager uten lønn før de får dagpenger.
Vi mener at regjeringen må dekke opp disse tre ventedagene.
Vi har en regjering
som har gjort det lettere å ansette folk midlertidig, og som ikke
rydder opp i løsarbeidet. Hva vil regjeringen gjøre for å sikre
inntektene til tilkallingsvikarer, frilansere og andre som ikke
blir permittert, men som mister arbeid og inntekt når krisen rammer
dem?
Regjeringens arbeidslivspolitikk
kan faktisk være med på å øke smittefaren. Innenfor hotell og restaurant er
det så utbredt med løsarbeid at vi risikerer at folk drar på jobb
også når de er syke, i frykt for at arbeidsgiveren slutter å tilby
dem vakter og de står helt uten inntekt.
Det samme risikerer
vi innenfor helsesektoren. Mange helsefagarbeidere har så små stillinger
at de jakter vakter for å få nok penger til å dekke husleien. Det
er en fare for at de tar på seg vakter selv om de er i risikosonen
for å ha korona, for å ha inntekt overhodet. Et løft for å sikre
hele og faste stillinger i helse- og omsorgssektoren vil altså være
med på å senke smittefaren i denne sektoren.
I dag er det Høie
som redegjør for Stortinget. Men siden regjeringen har innkalt til
pressekonferanse med statsministeren og finansministeren etterpå,
vil jeg be Høie på vegne av regjeringen her og nå garantere at det kommer
tiltak spesielt rettet inn mot de lavest lønte, som nå rammes ekstra
hardt av krisen som oppstår i kjølvannet av koronaviruset.
Statsråd Bent Høie [11:21:56 ] : Jeg skal ikke la det siste
innlegget ødelegge for det som jeg opplever som hovedinntrykket
av tilbakemeldingene fra Stortinget i denne sammenhengen, nemlig
at det er bred politisk støtte til helsemyndighetenes håndtering
av denne saken og arbeidet videre, ikke minst veldig sterk støtte
til dem som nå står i denne jobben, som er veldig krevende, både
ute i kommunene, i sykehusene våre og i de nasjonale helsemyndighetene.
Og vi er bare i begynnelsen – dette kommer til å bli tøffere etter
hvert – og det er veldig viktig for dem som skal stå i dette over
lang tid, å vite at de har et samlet politisk Norge i ryggen i den jobben
de skal gjøre. Det er jeg veldig glad for å høre så tydelig her
i salen i dag. Det gir Norge styrke i en krevende situasjon.
Jeg skal kommentere
noen av spørsmålene som er kommet opp underveis.
Det jeg opplever
er gjennomgangstemaet ikke bare her i salen, men også i media og
ute blant folk, er uroen knyttet til at ting praktiseres ulikt i
ulike deler av landet. I en slik situasjon skyldes noe av det selvfølgelig
at ting ikke gjøres slik det skal, men det er viktig å understreke at
i all hovedsak skyldes denne ulikheten først og fremst at det er
ulike situasjoner i ulike deler av landet, og vi vil fortsatt kunne
være der at det er ulike situasjoner i ulike deler av landet.
Vi er nå i en
situasjon der vi har fulgt hvert enkelt smittetilfelle. Norge har
et overvåkingssystem som heter Fyrtårnsystemet, der 70 utvalgte
fastleger med et representativt utvalg av pasienter i hele landet
tester alle pasienter som har symptomer på denne sykdommen. Det
vil gi oss de første varslene om at vi har en smittespredning i
landet, og det kan skje når som helst. Det kan godt tenkes at om
man da har smittespredning bare i én del av Norge, vil det være
betydelig strengere tiltak i den delen av Norge enn i resten av
landet. Det må vi være forberedt på. Vi må ha befolkningens tillit
til at de tiltakene vi iverksetter, faktisk er i samsvar med det
som er situasjonen. Men som jeg også sa – etter hvert som situasjonen
utvikler seg, vil det komme tydeligere tiltak og anbefalinger nasjonalt.
Representanten
Gahr Støre nevnte et sitat fra meg. Det er et veldig godt sitat,
og det handler om håndteringen av vaksinasjon i den situasjonen
en var i da en hadde vaksine. Den svakheten ble fulgt opp av Jonas
Gahr Støre som helseminister i Meld. St. nr. 16 for 2012–2013 og
senere av meg gjennom at Folkehelseinstituttet i 2016 laget en nasjonal
planveileder for massevaksinasjon i en slik situasjon. Vi hadde
også en grundig evaluering etter 2009 og 2010 i regi av forrige
regjering, som la fram en egen stortingsmelding med en rekke tiltak
og gode læringspunkter etter den situasjonen, som er blitt fulgt
opp i etterkant. Det nyter vi godt av i dag. Slik vil det også være
når vi er igjennom denne situasjonen. Det vil være læringspunkter,
og det vil være forbedringspunkter som kommer til å bli fulgt opp.
Det gir oss styrke gjennom erfaring. Slik er det vårt samfunn er
bygd opp.
Det er skapt et
inntrykk av at vi i Norge ikke har noe beredskapslager for medisiner.
Det er ikke korrekt. Vi har et beredskapslager for medisiner og
spesielt for antivirale legemidler. Men det er et spørsmål om vi
skal ha et beredskapslager for et større omfang av medisiner, og det
er et spørsmål om vi f.eks. skal ha beredskap for produksjon eller
forhåndslagring av virkestoffer i Norge. Flere fra opposisjonen
har framstilt det som om regjeringspartiene har stemt ned disse
forslagene fordi en mener de ikke er kloke. Det er feil. De ble
nedstemt fordi dette var et arbeid som allerede var igangsatt av
regjeringen i konkrete, spesifikke oppdrag til Helsedirektoratet.
De er delvis fulgt opp, men noe av det arbeidet står vi midt i.
Det er ikke slik at regjeringspartiene har stemt ned kloke forslag
på dette området fordi en var imot, det var fordi regjeringen allerede
var i gang med dette arbeidet.
Det er også gjort
arbeid siden 2009 og 2010, som representanten Toppe tok opp. Jeg
oppfatter at måten Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og Helsedepartementet
samarbeider på i slike situasjoner nettopp for å unngå uklarhet,
er bra, men det er noe jeg som helseminister selvfølgelig følger
dag for dag, time for time.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
Presidenten foreslår
at helse- og omsorgsministerens redegjørelse om koronaviruset vedlegges
protokollen. – Det anses vedtatt.