Statsråd Bent Høie [10:03:24]: La meg starte med å takke for anledningen til å komme til Stortinget for å redegjøre for status og håndtering av utbruddet av koronavirus.

Den 31. desember 2019 meldte helsemyndighetene i Wuhan by i Hubei-provinsen i Kina om en opphoping av tilfeller med lungebetennelse av ukjent opprinnelse. Den 9. januar i år rapporterte Kinas smitteverninstitutt at et nytt koronavirus var årsaken til lungebetennelsene.

Verdens helseorganisasjon erklærte den 30. januar i år at dette er en internasjonal folkehelsekrise, men Verdens helseorganisasjon har fortsatt ikke definert utbruddet som en pandemi.

Globalt passerte antall bekreftede smittede denne helgen 100 000. Smitten dekker nå nesten hele Verdens helseorganisasjons europaregion. Over 100 land har rapportert bekreftede tilfeller, og antallet er økende. Italia har det største pågående utbruddet, men antallet tilfeller øker også i store land som f.eks. Østerrike, Tyskland og Spania.

I tråd med Nasjonal helseberedskapsplan fikk Helsedirektoratet dagen etter at WHO erklærte internasjonal folkehelsekrise, 31. januar, delegert ansvar for nasjonal koordinering av helsesektorens innsats. Samme dag ble det nye koronaviruset definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Det ga Helsedirektoratet og kommunene utvidede fullmakter etter smittevernloven. Dette var i overkant av tre uker før den første personen i Norge testet positivt på en prøve etter å ha vært i det berørte området i Kina. Folkehelseinstituttet har til nå testet mer enn 3 000 personer i Norge.

Det nye koronaviruset er et tidligere ukjent virus, men har visse genetiske likheter med sarsviruset, som også tilhører koronavirusfamilien. Sykdommen smitter, etter det vi vet, først og fremst ved dråpesmitte – som ved forkjølelse og influensa – ved at virus overføres fra luftveiene hos smittede personer med symptomer på sykdom.

Det nye koronaviruset fører til luftveisinfeksjon og kan gi alt fra milde symptomer til mer alvorlig sykdom. Feber og sår hals er rapportert hos personer med mild sykdom. En del har blitt diagnostisert med lungebetennelse. Alvorlig lungesvikt og dødsfall forekommer. Informasjon om risikofaktorer hos de syke er foreløpig begrenset, men alvorlig sykdom og dødsfall er oftest sett hos eldre og personer med underliggende sykdommer.

Verdens helseorganisasjon anslår inkubasjonstiden til 1–14 dager.

Internasjonalt samarbeid står sentralt i den nasjonale håndteringen av epidemien. Verdens helseorganisasjon leder og koordinerer den samlede globale responsen i tråd med Det internasjonale helsereglementet. Norske helsemyndigheter håndterer utbruddet i dialog med Verdens helseorganisasjon, EU og i tråd med sektorens beredskapsplanverk.

Norges deltakelse i det europeiske helseberedskapssamarbeidet er viktig for vår respons. Det europeiske smittevernbyrået, ECDC, som Norge er medlem av, står sentralt i overvåkingen av smittsomme sykdommer i Europa. Gjennom EUs helsesikkerhetskomité deltar Norge på telefonmøter der landene orienterer om status for utbruddet og hvilke tiltak som er iverksatt nasjonalt. Komiteen arbeider også for å harmonisere kommunikasjonstiltak rettet mot befolkningen i de ulike medlemslandene.

Det er også tett samarbeid på nordisk nivå. Folkehelseinstituttet har tett kontakt med sine motparter i de nordiske landene om faglige vurderinger, utveksling av informasjon om tilfeller, innføring av nye tiltak, mv.

Global helsesikkerhet er avhengig av at alle land har beredskapskapasitet. Norge har så langt bl.a. bidratt til Verdens helseorganisasjons arbeid med global respons. Regjeringen jobber for at flere land styrker sin innsats i dette arbeidet.

Men den internasjonale forskningsinnsatsen mot koronaviruset er svært omfattende. Norge har gjennom vaksineorganisasjonen CEPI tatt en ledende rolle i arbeidet med å utvikle en vaksine mot viruset. CEPI har inngått fire ulike partnerskap om vaksineutvikling og planlegger å starte opp den første av sikkerhetsstudiene i mennesker allerede denne måneden. Regjeringen har økt støtten til CEPI med 36 mill. kr i forbindelse med dette utbruddet, og jeg har selv vært i telefonisk kontakt med utenlandske kolleger for å forsøke å skaffe mer penger til CEPI.

Vi har fortsatt ikke full oversikt over hvor stor andel av de smittede som blir alvorlig syke av dette viruset. Foreløpige tall kan tyde på at ca. 80 pst. av dem som blir syke, får et mildt sykdomsforløp. Det er spesielt de eldre og de med underliggende sykdom som har høy risiko for alvorlig sykdom.

Folkehelseinstituttet har så langt bedt helsetjenesten forberede seg på et middels pandemiscenario, dvs. det samme scenarioet som har ligget i de nasjonale beredskapsplanene siden 2014. Folkehelseinstituttet arbeider nå med en ny, oppdatert risikovurdering og et mer presist planscenario for å anslå hva slags belastning helse- og omsorgstjenesten bør være forberedt på å håndtere. Mandag, altså i går, ble det avholdt et webseminar for intensivmiljøene i Norge, og de nye scenarioene ble diskutert. I dette scenarioet skisseres det at man bør planlegge for at 22 000 blir innlagt på sykehus, og at ca. 5 500 har behov for intensivbehandling. Det samme scenarioet sier at på toppen vil 1 700 være innlagt, 600 av disse på intensivavdeling. Jeg kommer senere i redegjørelsen tilbake til kapasiteten på sykehusene våre. Det understrekes at dette ikke er en prognose, men et scenario det anses som hensiktsmessig å planlegge for.

Det finnes på nåværende tidspunkt ingen vaksine eller spesifikk behandling mot sykdommen.

Den siste oppdateringen fra Folkehelseinstituttet, 9. mars kl. 18, viser at 192 personer har testet positivt på koronavirus i Norge. 134 av disse tilfellene har blitt smittet utenlands, 55 tilfeller har blitt smittet i Norge, og for 3 er smittested under avklaring.

De fleste har milde symptomer. Helsedirektoratet bekreftet kl. 08.30 i dag at seks pasienter er innlagt på sykehus.

Selv om norsk helsetjeneste er godt organisert og har god kompetanse, vil en epidemi eller en pandemi med stort omfang føre til en utfordrende situasjon. Vi arbeider for tiden for å sikre tilstrekkelige forsyninger til tjenesten, og vi planlegger for økt kapasitet i tjenesten, særlig når det gjelder intensivbehandling. Vi ser eksempelvis at tilgangen på verneutstyr er en utfordring som tidlig ble identifisert som et risikoområde, og som det nå jobbes med både nasjonalt og internasjonalt for å løse. I samsvar med anbefalingene fra Verdens helseorganisasjon har vi også startet et samarbeid med næringslivet nasjonalt for å finne løsninger.

Helsemyndighetene har vært forberedt på at viruset ville komme til Norge. Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet har forberedt seg sammen med helsetjenesten og har iverksatt planlagte tiltak for å følge opp situasjonen.

Regionale helseforetak har ansvar for å sørge for spesialisthelsetjenester til dem som blir syke av viruset. Kommunene har tilsvarende ansvar for å yte nødvendige helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg i kommunen. Kommunen skal også spore opp smitte og iverksette tiltak for å hindre ytterligere spredning. Folkehelseinstituttet gir råd og bistår kommunene i dette arbeidet. I tillegg holder Folkehelseinstituttet oversikt over den epidemiologiske situasjonen nasjonalt og internasjonalt og er referanselaboratorium for testing for koronavirus.

Den 1. mars kom det nye karanteneråd for helsepersonell. Alle ansatte i helse- og omsorgstjenesten som har vært i områder med vedvarende spredning av koronavirus, skal være hjemme fra jobb i 14 dager etter hjemkomst.

Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og helsemyndighetene i de øvrige nordiske landene har fokus på beskyttelse av sårbare grupper, utvidet testing av helse- og omsorgspersonell med pasientkontakt og testing av alle som kommer fra områder med vedvarende smitte.

Arbeidet mot epidemien skjer langs to spor: et smittevernspor for å redusere spredningen og et behandlingsspor for å hindre dødsfall blant de alvorlig syke. Smittevernstrategien har som mål å utsette innenlands spredning av covid-19 så lenge som mulig og forsøke å bremse spredningen, slik at epidemien spres over en lengre periode og færre smittes totalt. Det er utstedt reiseråd til områder med stor smittespredning. Det er videre innført hjemmekarantene for alle som har oppholdt seg i utbruddsområdene de siste 14 dagene. Personer som får påvist koronavirusinfeksjon, blir isolert hjemme eller på sykehus, avhengig av sykdommens alvorlighetsgrad, og nærkontakter blir satt i hjemmekarantene og følges opp. Behandlingssporet følges opp ved å forberede helse- og omsorgstjenesten på å behandle et større antall alvorlig syke. Vi skalerer opp kapasiteten, spesielt når det gjelder behandling av intensivpasienter. Vi utsetter også planlagt behandling for å utvide kapasiteten. På samme måte som med den årlige influensaen kan vi ikke unngå dødsfall, men målet er å unngå dødsfall fordi vi ikke klarer å gi god nok helsehjelp.

Sykehusene har i utgangspunktet god kapasitet til å håndtere alvorlig syke. Vi er likevel nødt til å planlegge for hva som kan skje i alvorlige tilfeller.

En kartlegging i regi av Helsedirektoratet viser at det er ca. 400–450 intensivplasser i daglig bruk ved norske sykehus. 200 ekstra plasser kan framskaffes i en beredskapssituasjon. 1 200–1 400 er det maksimale antall tilgjengelige intensivplasser i en kritisk situasjon der alle tilgjengelige respiratorer tas i bruk, noe som samtidig vil innebære en midlertidig stans i planlagt operasjonsvirksomhet ved alle sykehus.

Det vil være en krevende situasjon for helse- og omsorgstjenesten, men ved å mobilisere og disponere tilgjengelige ressurser ser det ut til at tjenestene skal klare å håndtere de scenarioene Folkehelseinstituttet så langt har beskrevet.

Kommunen er lokal smittevernmyndighet. Det betyr at det er kommunens ansvar å vurdere situasjonen og iverksette tiltak for å begrense utbredelsen av et utbrudd, iverksette tiltak for å begrense videre spredning av smitte og ta vare på dem som er blitt smittet. Kommunene har særlige fullmakter til smitteverntiltak som å pålegge isolering og karantene, stenge skoler, barnehager og andre virksomheter og stenge arrangementer med mye folk dersom det vurderes som nødvendig. Folkehelseinstituttet gir råd og jobber tett sammen med kommunene om dette.

Kommunene skal også sørge for behandling til dem som blir syke, og som ikke har behov for sykehusbehandling. Spesielt viktig å tenke på i denne sammenheng er pasienter og brukere på sykehjem og i hjemmetjenesten. Dette er personer som er særlig sårbare for koronaviruset på grunn av høy alder og fordi de har mange sykdommer fra før. Folkehelseinstituttet har gitt råd i artikkelen «Sykehjem og smittevern mot covid-19».

Fastlegene er en svært viktig del av kommunenes helse- og omsorgstjeneste når det gjelder å behandle syke, og når det gjelder å gi råd til de pasientene som tilhører risikogruppene. Regjeringen har derfor suspendert kravet om legeattestert fravær, den såkalte fraværsregelen, i skolen, for å redusere belastningen på fastlegene.

Den 31. januar ba Helsedirektoratet fylkesmennene og de regionale helseforetakene om å følge opp kommunenes og helseforetakenes plikt til å utarbeide en plan for vern mot smittsomme sykdommer etter smittevernloven. Helsedirektoratet ba da landets fylkesmenn om å innhente en oversikt over smittevernplaner i kommunene og yte bistand der det var behov. De regionale helseforetakene ble på samme tid bedt om å forsikre seg om at helseforetakene har oppdaterte smittevernplaner. Direktoratet ba også fylkesmennene om straks å iverksette tiltak, eventuelt yte bistand til kommuner som ikke har en oppdatert og fungerende smittevernplan.

Fylkesmennene rapporterte i første runde, 19. februar, at det var mangler ved smittevernplanene i mellom én og syv kommuner per fylke. Ettersom for få kommuner hadde samordnet beredskapsplanene med nærmeste helseforetak, fikk fylkesmennene i oppdrag å følge opp kommunene med mangel i planene i sine fylker. Helsedirektoratet gjennomfører nå ukentlige møter med fylkesmennene, der også Sysselmannen deltar. Det er oppmerksomhet på planstatus i kommunene, spesielt at de har smittevernutstyr og kompetanse til prøvetaking og samarbeid om beredskapsplanene med nærmeste helseforetak eller sykehus. Dette arbeidet har medført at planene nå er på plass i de fleste kommunene.

Beredskapsrådet på Svalbard – Longyearbyen sykehus, Longyearbyen lokalstyre, Sysselmannen og relevante lokale aktører – har startet et planleggingsarbeid med å utarbeide plan for håndtering av eventuell smitte med koronaviruset på Svalbard.

Longyearbyen sykehus har kommunelegens oppgaver etter smittevernloven, og disse skal utøves i samråd med Longyearbyen lokalstyre og Sysselmannen. Det innebærer at sykehuset har ansvar for individuell medisinskfaglig oppfølging, herunder kontakt med frivillig isolerte i hjemmet, for å følge opp og overvåke helsetilstanden.

I en situasjon der smittede har behov for intensiv helsehjelp i sykehus, enten på grunn av smittefare eller på grunn av sykdommens kompleksitet og behov for medisinsk utstyr eller overvåking som sykehuset på Svalbard ikke kan tilby, skal disse evakueres til sykehus på fastlandet. Det arbeides med å få på plass en prosedyre for å transportere norske borgere som oppholder seg i utlandet, til Norge. Denne prosedyren vil også omfatte evakuering fra Svalbard til fastlandet.

Utbruddet av koronaviruset i Kina påvirker både tilgangen til og forbruket av legemidler, medisinsk utstyr og beskyttelsesutstyr. Norge er avhengig av import for å dekke behovet for legemidler, medisinsk utstyr og beskyttelsesutstyr. Markedet og forsyningskjedene for alle disse produktene er globale. Den 28. februar ble det vedtatt en kongelig resolusjon som gir hjemmel for Helse- og omsorgsdepartementet til å fastsette regler for å sikre tilgang på legemidler, medisinsk utstyr og annet utstyr, som f.eks. munnbind, som følge av utbruddet av koronaviruset. Den kongelige resolusjonen gir Helse- og omsorgsdepartementet adgang til å innføre meldeplikt, rasjonering, restriksjoner på salg eller eksportforbud for å ha oversikt over og sikre tilgang til nevnte produkter.

Tilgang til legemidler er generelt en utfordring i Norge og Europa, og var det også før utbruddet av koronaviruset. En betydelig andel av produksjonen av virkestoffer og mellomprodukter foregår i Kina og andre lavkostland i Asia. EUs legemiddelbyrå, EMA, informerte fredag 6. mars om at per i dag er ikke legemiddeltilgangen i EU/EØS påvirket av koronaviruset, men tilgang til legemidler er som sagt en generell utfordring. Likevel er det mye usikkerhet, og vi kan komme til å se at tilgangen på legemidler påvirkes av utbruddet av koronaviruset og av det faktum at mye av legemiddelproduksjonen finnes i Kina.

For å imøtekomme tendenser til oppbygging av legemiddellagrene i Europa og verden som følge av koronavirusutbruddet fastsatte Helse- og omsorgsdepartementet 6. mars en forskrift hjemlet i den kongelige resolusjonen av 28. februar. Reglene bidrar til at de legemidlene som faktisk er i Norge og er tiltenkt den norske befolkningen, forblir i landet og fordeles så likt som mulig når det er nødvendig for å sikre den norske befolkningen tilgang på legemidler. Det er innført meldeplikt for legemiddelgrossister for enkelte legemidler før parallelleksport eventuelt kan finne sted. Legemiddelverket kan ut ifra den totale lagerstatusen i landet forby parallelleksport. Legemiddelverket har gjennom forskrift også adgang til å rasjonere legemidler fra grossist og apotek. Behovet for rasjonering vurderes kontinuerlig av Legemiddelverket og Helsedirektoratet.

Økt etterspørsel og forbruk av medisinsk utstyr og beskyttelsesutstyr medfører at behovet for denne typen produkter ikke kan dekkes verken nasjonalt eller globalt. Vi ser også eksempler på at land med produksjon, eller med internasjonale lagre av slike varer, nedlegger eksportforbud for å sikre eget behov. For tilgangen til tester har Helse- og omsorgsdepartementet i dag fastsatt endringer i gjeldende regelverk som innebærer at egentilvirket medisinsk utstyr i helseforetakene nå kan bidra til felles test- og analysekapasitet i landet.

Sykehusinnkjøp HF er utpekt til å kjøpe inn legemidler, medisinsk utstyr og beskyttelsesutstyr både til kommunale helse- og omsorgstjenester og til spesialisthelsetjenesten. På den måten vil både anskaffelse og utlevering koordineres på en mer hensiktsmessig måte.

Etter at fullmaktsbestemmelsene i helseberedskapsloven ble utløst sist fredag, har helse- og omsorgstjenesten mulighet til å kunne overta beskyttelsesutstyr som er i salg i varehandelen eller til bruk i næringslivet.

Den 3. mars inviterte jeg til et møte med næringslivet for å kartlegge hva som finnes av beskyttelsesutstyr i norske bedrifter, og diskutere muligheten for norsk produksjon. Mange norske virksomheter anvender beskyttelsesutstyr som også kan brukes av helse- og omsorgstjenestene. NHO, Virke, Norway Health Tech, Melanor og Roche deltok. Næringslivet er positive og ønsker å bidra. Det ble i møtet opplyst at det ikke er store lagre av slikt utstyr i norske virksomheter. Flere virksomheter har etter møtet sagt at de er i stand til å legge om produksjonen og produsere beskyttelsesutstyr til helse- og omsorgstjenestene. Helsedirektoratet og Sykehusinnkjøp HF vil følge opp disse initiativene videre.

Videre ser vi nå også på muligheten for å slutte oss til EUs initiativ for felles anskaffelse av legemidler, medisinsk utstyr, beskyttelsesutstyr og andre helsemessige tiltak, The Joint Procurement Agreement for medical countermeasures.

Som nevnt har Helsedirektoratet og kommunene etter smittevernloven svært vide fullmakter til bl.a. å pålegge forsamlingsbegrensinger og -forbud, pålegge isolering og karantene og stenge virksomheter.

Terskelen vil være høy for inngripende tiltak som innebærer stenging og lukking av f.eks. skoler eller barnehager, og det skal alltid gjøres en forholdsmessighetsvurdering. Det kan f.eks. innebære store samfunnsmessige konsekvenser dersom folk må være hjemme fra jobb på grunn av stengte barnehager og skoler. Det vil også svekke helsetjenestens mulighet til å håndtere situasjonen, siden flere da må være hjemme med små barn.

Det aktuelle smitteverntiltaket skal være basert på klare medisinskfaglige begrunnelser, være nødvendig av hensyn til smittevernet og framstå tjenlig etter en helhetsvurdering, og det skal legges vekt på frivillig medvirkning fra dem som blir berørt. Likevel vil også slike tiltak bli brukt dersom det anses nødvendig. Det har vi sett flere eksempler på, f.eks. i Holmenkollen nå i helgen og en rekke andre større arrangementer som kommunene har valgt å si at en ikke bør gjennomføre.

Beredskapsutvalget for biologiske hendelser skal senere i dag diskutere publikumsbegrensning på arrangementer, og det kan komme nye råd etter dette.

I tråd med Nasjonal helseberedskapsplan fikk som sagt Helsedirektoratet 31. januar i år delegert ansvar for nasjonal koordinering av helsesektorens innsats. Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet samarbeider tett og koordinerer innsatsen med andre sektorer, bl.a. gjennom det nevnte Beredskapsutvalget mot biologiske hendelser.

Samme dag, den 31. januar, ble det nye koronaviruset definert som en allmennfarlig smittsom sykdom, en beslutning som gir Helsedirektoratet utvidete fullmakter etter smittevernloven. Smittevernloven er en beredskapslov og har mange fullmakter til å fastsette regler dersom det er nødvendig. Et eksempel er, som jeg allerede har nevnt, at det ved kongelig resolusjon ble besluttet å delegere myndighet etter smittevernloven til Helse- og omsorgsdepartementet for å kunne iverksette tiltak raskt for å sikre tilgang til legemidler, medisinsk utstyr og beskyttelsesutstyr i Norge.

For å sikre at helsemyndighetene har tilstrekkelige virkemidler til å håndtere situasjonen, utløste regjeringen sist fredag fullmaktsbestemmelsene i helseberedskapsloven. Det betyr at hvis det blir behov for det, gir bestemmelsene hjemmel til bl.a. å rekvirere, beordre personell og disponere ressursene i helse- og omsorgstjenesten. Det handler også bl.a. om å rekvirere sivile kapasiteter til bruk i helsetjenesten.

Utenriksdepartementet gir offisielle reiseråd basert på en samlet vurdering av situasjonen for reisende i landet som følge av virusutbruddet. Utenriksdepartementets reiseråd bygger bl.a. på smittevernfaglige råd fra Folkehelseinstituttet. Folkehelseinstituttet gir smittevernråd ved reise og vedlikehold og oversikt over land og områder med utbredt smittespredning av koronavirus. Denne listen benyttes bl.a. som utgangspunkt for råd og oppfølgingstiltak overfor ansatte i helse- og omsorgstjenesten.

Situasjonen globalt er i stadig utvikling, og rådene vil derfor oppdateres fortløpende. Det er viktig til enhver tid å sette seg inn i de gjeldende smittevernrådene for området en eventuelt ønsker å reise til. Formålet med disse rådene er å redusere faren for at nordmenn smittes og tar med seg viruset hjem til Norge.

Dersom det er mistanke om en smittet person om bord i et fly, kontakter normalt Folkehelseinstituttet flyselskapet direkte for å få tilgang til passasjerlisten for så å kunne spore opp eventuelle smittede personer og sette i gang smitteverntiltak. Denne praksisen har vært basert på at flyselskapene leverer ut opplysningene frivillig, men enkelte flyselskaper har etterspurt hjemmelsgrunnlaget for disse henvendelsene. Helse- og omsorgsdepartementet fastsatte derfor 2. mars en egen forskrift hjemlet i smittevernloven, slik at Folkehelseinstituttet uten hinder av taushetsplikten skal kunne kreve nødvendige kontaktopplysninger og seteplasseringer tilhørende passasjerer og ansatte fra transportselskaper i forbindelse med smitteoppsporing.

Ansvaret for beredskap i helse- og omsorgstjenesten følger av lov om helsemessig og sosial beredskap og lov om vern mot smittsomme sykdommer og av helselovgivningen for øvrig. Kommuner og regionale helseforetak har etter lovgivningen plikt til å ha beredskapsplaner, herunder smittevernplaner, for å sikre forsvarlige helse- og omsorgstjenester ved kriser, katastrofer og krig. Lovgivningen inneholder også særlige fullmakter til bruk i beredskapssituasjoner som nå er utløst.

Myndighetenes og øvrige aktørers roller og ansvar, samt hvordan de skal samhandle, er beskrevet i Nasjonal helseberedskapsplan, som er det nasjonale rammeverket for alle typer helsekriser. Planen beskriver hvordan helse- og omsorgstjenestens innsats kan ledes og koordineres nasjonalt, slik at de samlede ressursene kan prioriteres helhetlig.

Smittevernloven gir vide fullmakter til bl.a. kommunen lokalt og Helsedirektoratet nasjonalt i en situasjon som denne. Koronaviruset er etter loven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom, og utbruddet er definert som alvorlig, noe som medfører at utvidete fullmakter i smittevernloven nå kommer til anvendelse.

Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer retter seg først og fremst mot ledere, leger og annet helsepersonell i helse- og omsorgstjenestene, men planen er også relevant for andre sektorer som blir berørt. Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer er en generisk overordnet plan for håndtering av alvorlige smitteutbrudd. Den er basert på gjeldende lovverk og er underordnet Nasjonal helseberedskapsplan. Denne planen ble fastsatt høsten 2019.

Utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer kan få store samfunnsmessige konsekvenser på tvers av sektorer. Behovet for nasjonal koordinering er derfor stort. Helse- og omsorgsdepartementet ble 2. mars utpekt til lederdepartement med ansvar for å koordinere departementene. Helse- og omsorgsdepartementet etablerte i 2019 Beredskapsutvalget mot biologiske hendelser. Formålet med utvalget er å legge til rette for at sentrale aktører kan komme sammen og koordinere sin innsats for å beskytte liv, helse, miljø og andre viktige samfunnsinteresser ved biologiske hendelser. Beredskapsutvalget har medlemmer fra helse- og omsorgssektoren, justissektoren, Forsvaret og andre viktige sektorer. Beredskapsutvalget hadde sitt første møte 27. januar og møtes nå to ganger i uken.

I tillegg til disse planene har vi god nytte av erfaringene fra håndtering av andre alvorlige smittesituasjoner, som ebolakrisen og influensapandemien i 2009 og 2010. Erfaringene fra den gang ble grundig behandlet også her i Stortinget, i Meld. St. 16 for 2012–2013, Beredskap mot pandemisk influensa.

Etter ebolakrisen i 2014 og 2015 har Norge tatt initiativ til en gjennomgang av Verdens helseorganisasjons organisering ved større smitteutbrudd. Vi har også tatt initiativ til å etablere tidligere omtalte CEPI. Vi har utarbeidet nasjonale beredskapsplaner mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer, og vi har etablert Beredskapsutvalget mot biologiske hendelser.

Dette skal gjøre oss bedre rustet til å håndtere denne type situasjoner.

Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet har vært opptatt av å gi kunnskapsbasert og oppdatert informasjon til befolkningen og av at tiltakene er basert på faglige råd.

Situasjonen er i stadig utvikling, både nasjonalt og globalt. Rådene må derfor oppdateres fortløpende. Dette innebærer at rådene kan endres fra den ene dagen til den andre, noe som selvfølgelig er utfordrende å kommunisere ut til befolkningen. Etterlatt inntrykk kan da bli at helsemyndighetene ikke har vært konsekvente. Men som både Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet hele tiden tydelig har kommunisert: Informasjon og råd vil bli justert og oppdatert i henhold til utbruddets utvikling og kunnskap om utbruddet og infeksjonen.

Helsemyndighetene har informert i flere kanaler for å nå bredest mulig ut til befolkningen. Helsedirektoratet sendte tidlig ut informasjonsmateriell om koronaviruset og relevante smittetiltak til flyplasser, havner, togstasjoner, toll, politi, apotek, skoler og barnehager.

Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet har gjennom hele perioden oppdatert egne nettsider og helsenorge.no med informasjon om virusutbruddet med råd til befolkningen generelt og til helsepersonell spesielt. Dette omfatter også smittevernråd ved reise, i tillegg til at Utenriksdepartementet kontinuerlig overvåker situasjonen og oppdaterer sine reiseråd. Informasjon finnes på flere språk.

Siden det første tilfellet ble oppdaget i Norge, har Folkehelseinstituttet sendt ut daglige nyhetsvarsler om antall smittede. De siste ukene har både Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet hatt daglige pressekonferanser. Slik har ledere og fagpersoner vært tilgjengelige for mediene med siste nytt. De har også deltatt i en rekke nyhetssendinger og debatter.

Helsedirektoratet opprettet 28. februar en telefontjeneste for publikum der en kan stille spørsmål som en ikke får svar på via helsenorge.no eller fhi.no, men en kan ikke konsultere om sykdom. Mandag den 2. mars la Helsedirektoratet ut en film på YouTube med barn og unge som målgruppe. Her stiller Hermine på 13 år spørsmål om korona til Helen, som er lege i Helsedirektoratet. Filmen er sendt til alle skoler i Norge, og de har blitt oppfordret til bl.a. å vise den i undervisningssammenheng, på foreldremøter og på sosiale medier. Den er også sendt til helseforetakene og fylkesmennene, slik at den kan spres i kommunene.

Informasjon til befolkningen – og dialog med de involverte partene – har vært prioritert fra dag én. Men vi er i en krevende situasjon der mye er usikkert og ny kunnskap tilkommer oss daglig. Helsemyndighetene følger situasjonen nøye og vurderer løpende behovet for nye tiltak for å begrense smittespredning og for å sikre kapasiteten i sektoren.

Det er fortsatt en svært uavklart situasjon, også knyttet til hvilken økonomisk belastning det er for dem som skal håndtere de helsemessige konsekvensene av denne situasjonen. Virksomhetene i helse- og omsorgssektoren må samtidig holde oversikt over ressursbruken. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med eventuelle budsjettkonsekvenser på et senere tidspunkt.

Men det kan oppstå mangelsituasjoner, slik at vi ikke kan diagnostisere og behandle pasienter effektivt nok. Jeg vil derfor allerede førstkommende fredag legge fram en kongelig resolusjon for å sikre særlig to viktige hensyn. For det første er Helsedirektoratets vurdering at finansieringen for analyser av koronavirus er for lav. Vi kan ikke risikere at laboratoriekapasiteten blir satt i fare. Den relevante satsen bør derfor endres snarest mulig. For det andre må Norge forberede seg på å bygge opp lagre av kritiske legemidler for helse- og omsorgstjenesten og sikre tilgangen til reagenser og annet medisinsk utstyr. Med en fullmakt gjennom kongelig resolusjon kan riktig refusjon fastsettes for laboratorieanalyser og legemidler, og medisinsk utstyr kan kjøpes inn selv om det ikke er budsjettmessig dekning for dette i gjeldende budsjettvedtak.

Viruset har kommet til Norge. Folkehelseinstituttet vurderer nå også at det er høy risiko for spredning i Norge. Tiden for den videre utviklingen er usikker, men det planlegges for et scenario der nåværende fase vil fortsette noen uker til før vi går over i en ny fase med stadig flere importtilfeller og klynger av innenlands smitte. Etter ytterligere noen tid får vi vedvarende lokal spredning, og hovedbølgen av epidemien vil være i gang og kanskje vare et års tid.

Det overordnede målet for smittevernet er å redusere epidemiens størrelse og særlig beskytte grupper av befolkningen med økt risiko for alvorlig forløp. I de første fasene er målet å utsette starten av epidemien av covid-19 lengst mulig. I senere faser er målet å bremse spredningen, slik at epidemikurven avflates, epidemien spres over en lengre periode og færre smittes totalt.

I alle faser må smitteverntiltakenes antatte nytte veies opp mot deres sekundære effekter på enkeltpersoner og samfunnslivet generelt og helse og helsetjenester spesielt. I nåværende fase er hovedvekten på å forebygge import med reisende, oppdage og isolere tilfeller tidlig, oppsporing og oppfølging av kontakter og gode hygieniske smitteverntiltak i befolkningen. Tiltak for å redusere kontakthyppighet er mest relevant når epidemien er kommet i gang.

Gode beredskapsplaner er en viktig forutsetning for å håndtere en utfordrende situasjon. Samtidig vil enhver situasjon vi ikke har stått i før, innebære nye utfordringer. Norge og helse- og omsorgstjenestene er forberedt på å håndtere en slik utfordring. Nå får vi testet ut dette. Hver gang vi håndterer slike situasjoner, vil det bli læringspunkter og oppfølgingspunkter, og vi vil også kunne gjøre forbedringer løpende underveis. Det er likevel en tid for alt. Den samlede evalueringen er vi nødt til å ta på et senere tidspunkt.

Mange har spurt seg hvorfor vi ikke har iverksatt strengere og mer inngripende tiltak tidligere. Svaret på dette er at tiltakene må være basert på faglige råd, samtidig som vi må forklare hvorfor tiltakene settes inn. Hvis myndighetene velger å sette inn de mest inngripende tiltakene for tidlig, kan vi risikere at befolkningen stiller spørsmål ved disse tiltakenes nødvendighet og effekt. Det kan føre til at tiltakene ikke vil bli respektert på det tidspunktet det faktisk er nødvendig med så inngripende tiltak.

Som politikere tror jeg vi alle sammen kjenner på at det kan være fristende å komme med strengere råd og tiltak for å virke handlekraftige – eller på den andre siden: Det kan også være fristende å komme med mildere råd for å mildne konsekvensene og reaksjonene fra befolkningen og næringslivet. Begge deler vil være feil. Det er viktig at tiltakene er basert på de beste råd fra våre fremste fagmyndigheter.

I en slik situasjon som vi nå er i og skal være i en stund, er også samfunnet vårt sårbart for falske nyheter og forsøk på påvirkning utenfra. Både Politiets sikkerhetstjeneste, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet har de siste årene i sine årlige trusselvurderinger påpekt muligheten for at fremmede aktører vil kunne forsøke å spre falske nyheter og påvirke befolkningen, og dette kan svekke befolkningens tillit til myndighetene. Det er viktig at både vi som myndigheter og befolkningen er oppmerksom på at dette kan skje, og at det brukes i en situasjon der samfunnet vårt oppfattes som ekstra sårbart.

Jeg har nå gitt en grundig redegjørelse om situasjonen og hva som er planene våre framover. Statsministeren og finansministeren vil holde en pressekonferanse om de økonomiske konsekvensene for samfunnet for øvrig senere i dag.

Vi har hele veien vært opptatt av å nå fram til befolkningen med viktige bidrag om hva den enkelte kan gjøre for å hindre sykdom. Det store flertallet vil ikke oppleve det som veldig alvorlig å få denne sykdommen, men den kan få store konsekvenser for de sårbare gruppene. Samfunnets beredskap i en slik situasjon er også avhengig av solidaritet og en dugnad blant hele befolkningen. Det handler om noe så enkelt som å vaske hendene, hoste i papirhåndkle eller albuehulen og unngå å håndhilse. Det skal vi alle gjøre i solidaritet med dem blant oss som ikke vil tåle å bli smittet, og ikke minst i solidaritet med alle dem som jobber i helsetjenesten, og som nå forbereder seg på en veldig krevende og ekstraordinær situasjon.

Jonas Gahr Støre (A) [10:42:25]: Jeg takker statsråden for redegjørelsen. Det er en alvorlig situasjon, med spredning av virus. Spredningen er global, den har nådd Norge, og den berører alle deler av landet og alle deler av det norske samfunn. Kunnskapen vi har i dag, som statsråden bekrefter, er at det kan vare lenge, og det kan bli mer alvorlig.

Jeg vil innledningsvis si at i denne situasjonen skal regjeringen vite at den har Stortingets støtte og forventning til at alle tiltak tas i bruk for å begrense spredning av smitte og for å sikre at smittede og – aller viktigst – de sårbare som blir alvorlig syke, får den hjelpen de trenger.

Som svar på skriftlig spørsmål fra meg skriver statsministeren den 4. mars at regjeringen «har det vi trenger av fullmakter, planer og økonomiske ressurser til å møte utfordringen». Jeg forutsetter at regjeringen kommer til Stortinget om denne vurderingen skulle endre seg.

I Norge er helsevesenet vår viktigste ressurs. Det er til fastlegen, legevakten og sykehuset vi går for å få råd, anbefalinger og ved behov: behandling. Jeg vil uttrykke en særlig anerkjennelse til de ansatte på sykehus og i andre deler av helsevesenet for innsatsen de legger ned i denne krevende tiden. Det kan bli mer krevende i tiden som kommer. Folk med helsefaglig bakgrunn utenfor helsevesenet kan bli kalt på – de fortjener vår støtte.

Helseministerens redegjørelse har gitt en oppdatering av situasjonen og varslede nye tiltak fra myndighetenes side. Jeg vil kommentere noen forhold basert på erfaringene av håndteringen fram til i dag.

For det første gjelder det spørsmålet om landets beredskap i møte med epidemier og pandemier. Moderne beredskap handler ikke bare om å være rustet til å møte terror eller militære situasjoner. En pandemi, global spredning av smitte, har de siste årene vært trukket fram som både mulig og sannsynlig. Likevel avdekkes det nå en alvorlig mangel på test- og beskyttelsesutstyr og nødvendige legemidler i Norge. Den sårbare situasjonen ble tatt opp av Arbeiderpartiet og flere andre partier så sent som i fjor. Likevel har vi erfart stor sårbarhet. Nå ber statsråden om en fullmakt til å bygge opp nasjonale lagre av medisiner. Man kan spørre seg: Hvorfor har vi ikke gjort det tidligere? Vi vil be om en konkret plan for å skaffe nok test- og beskyttelsesutstyr og sikre nødvendige legemidler når vi nå kan forvente en sterk økning i antall smittede.

For det andre: Tilbakemeldinger fra sykehus, kommuner, bedrifter og enkeltpersoner minner om en voksende uro og usikkerhet knyttet til at det utstedes ulike faglige råd fra ulike hold, og at det oppleves en mangel på enhetlig informasjon fra myndighetenes side. Rammene rundt testing varierer fra kommune til kommune. Praksis med karantene kan variere mellom kommuner og ulike arbeidsplasser. Mens norske borgere frarådes å reise til Italia, har det landet fly med passasjerer fra nettopp Nord-Italia på norske flyplasser. Noen steder testes de i telt, andre steder sitter folk på venteværelset på den kommunale legevakten.

Jeg vil hente fram ordene til statsråd Høie fra den gang han var i opposisjon og kommenterte håndteringen av svineinfluensaen i 2009. Han sa:

«Spørsmålet er om det har vært riktig å la kommunene gjennomføre dette på sin måte alle sammen, sånn at det nå er svært uklart for befolkningen hvordan de skal forholde seg til dette.»

Rapporten fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap den gangen konkluderte med at man måtte bli bedre på enhetlig og tydelig kommunikasjon. Erfaringene etterlater inntrykk av at det fremdeles er rom for forbedring på disse områdene. Det er for stor variasjon mellom landets kommuner når det gjelder både kapasitet, erfaring og ressurser, men det er ikke for sent å justere kursen. Det kan bli nødvendig med kraftigere virkemidler og mer markante råd og forpliktelser overfor folk i Norge, på arbeid og privat. Det varsles nå at det vil komme tydeligere nasjonale føringer. Det er på tide, og vi forventer at dette presiseres snarlig overfor befolkningen, lokale og regionale myndigheter og de ulike delene av helsevesenet.

Vi må forvente at spredningen av viruset vil gå over i en ny fase der det vil bli vanskeligere å kontrollere utbredelsen. Folkehelseinstituttet presenterte i går et scenario som åpner for at det kan bli opptil 1 700 tilfeller på sykehus på samme tid og behov for opp mot 600 intensivinnleggelser samtidig. Dette vil forskyve annen planlagt behandling ved sykehusene, ettersom den totale kapasiteten ikke strekker til. Det er en svært krevende situasjon for våre sykehus. De trenger en enhetlig ledelse, klare føringer og – om nødvendig – økonomisk støtte til å gjennomføre slike oppgaver.

Statsråden refererte til mange planer, regler og reguleringer. Det som trengs nå, er en tydeligere enhetlig ledelse.

Utover de helsemessige konsekvensene har det betydning for økonomi, samfunn og arbeidsplasser. Utviklingen krever tydelige svar fra myndighetene. Arbeiderpartiet forventer konkrete tiltak som kan avlaste når det er usikkerhet og aktivitetsfall i utsatte bransjer. Det bør komme snarlige endringer i permitteringsregelverket som kan forhindre unødvendige oppsigelser. Bankers og bedrifters likviditet må sikres, og kommuner og sykehus må sikres økonomisk handlefrihet til å ivareta sine forpliktelser.

Sveinung Stensland (H) [10:47:40]: Selv om helsetjenestene i Norge er godt organisert og har høy kompetanse, vil en epidemi med stort omfang selvfølgelig skape en utfordrende situasjon. Som statsråden akkurat opplyste om, arbeider regjeringen både for å sikre tilstrekkelige forsyninger til tjenesten og med å planlegge økt kapasitet i tjenesten – særlig innenfor intensivbehandling.

Det er åpenbart at dette krever store ressurser både økonomisk og ikke minst personalmessig. Mange i helsetjenesten merker allerede en større belastning, og det er grunn til å tro at det blir mer. Jeg forventer at regjeringen følger opp dette i det videre arbeidet, noe de også har varslet.

Norske myndigheter arbeider tett sammen med nordiske og europeiske kollegaer i arbeidet mot epidemien – og det langs to spor, som det er redegjort for.

Koronaviruset, som nå er definert som en allmennfarlig sykdom, medfører at flere fullmakter i smittevernloven kommer til anvendelse, og at flere tiltak kan iverksettes. Både på samfunnsnivå og overfor enkeltpersoner er det nå adgang til å sette i verk ulike tiltak for å forebygge eller motvirke spredning. Det er viktig å gjøre forholdsmessighetsvurderinger av tiltakene for å være trygg på at riktig verktøy benyttes. Ifølge smittevernloven skal tiltakene være basert på en klar, medisinskfaglig begrunnelse. Det er nødvendig av hensyn til smittevern at det fremstår formålstjenlig og forholdsmessig.

Mye av diskusjonen som nå går, og en del av spørsmålene som dukker opp, er i lys av dette. Hvilke tiltak settes inn? Hvorfor? Og hvordan? Det er en balansekunst å treffe slik at det virkelig virker rett. Det er mange hensyn å ta, og her er det viktig å lytte til vår faglige ekspertise, som jobber tett med internasjonale partnere. Ikke minst er det viktig med tydelig kommunikasjon.

Nasjonal helseberedskapsplan er det nasjonale rammeverket for alle typer helsekriser. I tillegg kommer en nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlig smittsom sykdom. Den retter seg først og fremst mot lærere, leger og annet helsepersonell, og den ble fastsatt høsten 2019.

Utbrudd av alvorlige sykdommer kan få store samfunnsmessige konsekvenser. Behovet for en nasjonal koordinering er derfor stort. Derfor ble Beredskapsutvalget mot biologiske hendelser opprettet i 2019. Formålet er å legge til rette for at sentrale aktører kan komme sammen og koordinere sin innsats. Handlingsplanen for et bedre smittevern, med formål å redusere helsetjenesteassosierte infeksjoner, har også som formål å bedre smittevernet. Den planen ble også fastsatt i 2019. Det er altså ikke mangel på planer.

Beredskap er å være forberedt på det uforutsette. Jeg trekker frem diverse planer for å vise at vi er forberedt overordnet sett, men man kan aldri vite helt hva som vil ramme. Statsrådens redegjørelse gir et godt bilde av nåsituasjonen, men hva som skjer i fortsettelsen, kan ingen vite. Det som er jobben nå, er å sikre oss best mulig, og det gjør vi tryggest gjennom å lære av dem som til nå er hardere rammet av epidemien, samt å lytte til vår faglige ekspertise. Men det er læringspunkter å ta med seg i det videre arbeidet.

Når flere mener at man må bli tydeligere i kommunikasjonen, er det verd å lytte til det. Det er nemlig bare mottakeren som kan avgjøre om budskapet er tydelig nok. Når det er en så stor informasjons- og nyhetsstrøm, stilles det enda større krav til presisjon i leveransen.

Det kan synes som om noen allerede er på jakt etter syndebukker. Så langt er det bare én, og den må vi kjempe sammen mot – nemlig koronaviruset. Så får vi oppsummere hva som gikk bra og mindre bra i kampen mot viruset, når tiden er moden for det. Da er det godt å lese hva Trygve Slagsvold Vedum skrev i går, noe jeg stiller meg helhjertet bak:

«Vi som sitter på Stortinget er satt der for å tjene folk. En styrke i vårt folkestyre er at vi, når det er nødvendig for landet, hjelper hverandre på tvers av partigrenser.»

Til slutt vil jeg ønske statsråden, regjeringen og ikke minst alle som arbeider i helsetjenesten, lykke til videre og takke for innsatsen så langt i kampen mot virusutbruddet – et virusutbrudd vi så langt ikke kan se rekkevidden av.

Siv Jensen (FrP) [10:51:52]: La meg først få lov til å takke helseministeren for en god redegjørelse og dernest takke alle dem som nå jobber natt og dag for å håndtere denne situasjonen. Det er fullt mulig å forstå at det er krevende, men det er også en alvorlig situasjon som vi alle sammen ønsker skal håndteres med gode tiltak for å forhindre videre spredning av smitte. Vi har også alle et ansvar for ikke å hausse opp stemningen og la det gå partipolitikk i dette. Snarere tvert imot er tiden nå inne for å ha tillit til at myndighetene gjør jobben sin på en god og tillitvekkende måte.

Det er likevel sånn at Fremskrittspartiets hovedbekymring er fraværet av en helhetlig ledelse. Håndteringen så langt fremstår som – dessverre – litt tilfeldig. Det er altfor mange eksempler på ulik håndtering av like problemstillinger fra kommune til kommune. Vi vet at det har vært varierende kvalitet på kommunenes beredskapsplaner, og at mange kommuner heller ikke har hatt planer på plass. Jeg merket meg at helseministeren nå sa at det var blitt betydelig bedre, og det er i så fall helt nødvendig og bra.

Det er uansett sånn at befolkningen, innbyggerne, blir usikre når rådene ikke er tydelige. Det fremstår som litt tilfeldig hvem som blir testet når. Det fremstår som litt tilfeldig hvilke karanteneråd som gis. Det fremstår som litt tilfeldig hvilke arrangementer som blir avlyst. Et eksempel var Holmenkollen i helgen, der man besluttet at man ikke ville ha publikum opp av frykt for for høy tetthet på T-banen. Men det er også veldig høy tetthet på T-banen i rushtrafikken. Så det er litt vanskelig av og til å forstå de rådene som gis.

Så merker jeg meg at noen mener at dette skal være en diskusjon om å lage flere planer. Det er jeg uenig i. Planer har vi mer enn nok av, nå handler det først og fremst om ledelse og effektiv utøvelse av ledelse. Det kan rett og slett ikke være opp til hver enkelt å gjøre denne typen vurderinger. Vi må ha klare, tydelige råd og føringer fra myndighetene, som resten av oss følger opp i hverdagen. Det er i realiteten det dette handler om: trygghet i hverdagen for innbyggerne. Da må vi se lik praksis over hele landet i alle kommuner, på alle sykehus, på alle flyplasser.

Jeg vil også få lov til å uttrykke en ekstra bekymring for sårbare grupper og landets eldre. De er, som også helseministeren sa, særlig utsatt. Da handler det om å gi klare, tydelige råd om å besøke helseinstitusjoner eller sykehjem. Men det handler også om hva slags råd og veiledning man gir til hjemmeboende eldre som kanskje trenger tydeligere faglige råd om hvordan de nå skal agere for å unngå å komme i en smittesituasjon.

Flere blant helsepersonell uttrykker bekymring for mangel på smittevernutstyr, kanskje særlig mangel på åndedrettsvern. Det er det helt avgjørende at man raskt får kontroll på.

Men som jeg sa: I slike situasjoner er det viktig at vi har tillit til at landets myndigheter gjør jobben sin. Det er en situasjon nå der denne tilliten er skjør mange steder, og det krever at regjeringen nå tar tydelige grep. Vi skjønner alle at disse rådene må være løpende, og at de kan endres fortløpende, men da er det jo enda viktigere at de er entydige og like over hele landet, slik at ikke medieoppslag, der man ser ulik praksis, skaper usikkerhet hos innbyggerne.

Så vil jeg bare helt avslutningsvis si at jeg ser frem til pressekonferansen til statsministeren og finansministeren senere i dag. Jeg forventer at det der kommer veldig klare, tydelige tiltak for å begrense konsekvensene som landets bedrifter nå er i ferd med å rammes av. Mange ser nå blodrøde tall på bunnlinjen, og da er det helt nødvendig at regjeringen kommer med tiltak som mer fleksible permitteringsregler, ser på mulighetene for å gjøre endringer i skatter og avgifter og fremskynder prosjekter som kan skape aktivitet rundt omkring i landet. Vi forventer at tiltakene nå er klare og blir presentert, og at de om nødvendig kan behandles raskt av Stortinget, slik at de kan operasjonaliseres.

Kjersti Toppe (Sp) [10:57:00]: Takk til statsråden for ei realistisk og god utgreiing. Eg har lyst til å understreka at vi i ein slik situasjon skal og må ha tillit til helsemyndigheitene og dei helsefaglege råda som ligg til grunn for dei ulike avgjerdene som må takast i denne situasjonen. Vi må òg ha stor respekt for kor krevjande dette er, både for helsemyndigheitene og sjølvsagt også for alle dei som jobbar ute i helsetenestene.

Vi vert minte om at infeksjonar utgjer ein betydeleg trussel mot den globale folkehelsa, og at utbrot av smittsame sjukdomar skjer hyppigare og hyppigare. Da er det viktig å ha ein god helseberedskap, som er noko anna enn pasientbehandling. Det inneber at vi skal verna både enkeltindivid og samfunn mot unødig sjukdom, og at vi har kapasitet til å behandla òg i ein krisesituasjon.

Eg tenkjer at vi i Noreg har eit godt utbygd offentleg helsevesen som gjer at vi er i ein annan situasjon enn ein god del andre land når det gjeld å takla slike epidemiar. Samtidig vil det sjølvsagt òg utfordra oss når vi får ein slik epidemi. Det er sagt, som sant er, at det òg utfordrar kvar enkelt av oss til å ta eit solidarisk ansvar for å opptre på ein slik måte at vi ikkje smittar andre. Det vert òg sagt at vi til og med har ein industri som stiller opp. Ein av desse er Janus, som har sagt at dei vil omprioritera produksjonen sin for om mogleg å produsera munnbind i store mengder. Denne fabrikken var elles ein beredskapsfabrikk for myndigheitene fram til 1980-talet – kanskje noko å tenkja på i ettertid.

I 2009–2010 hadde vi svineinfluensa, og i etterkant fekk vi ei stortingsmelding om beredskap mot pandemisk influensa. Det er ein del ting der som eg vil ta opp igjen. I evalueringa kom det fram at ein var bekymra for at forholdet mellom Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet var for lite avklarande, og ein tok òg opp at rolla til fastlegane var utydeleg. Det kom klare tiltak i stortingsmeldinga, m.a. at regjeringa skulle sørgja for koordinering av informasjon frå sentrale helsemyndigheiter til den operative helsetenesta, noko som òg vert diskutert no, merkar eg meg. Det vart sagt at ein måtte få utarbeidd oppdaterte beredskapsplanar både i kommunar og i helseføretak, som eg forstår av statsråden er sett i verk. Det vart òg sagt at ein skulle gjera ei kartlegging av beredskapsevna til sjukehusa ved ekstraordinære behov for intensiv respiratorbehandling og for laboratoriekapasitet.

Eg merka meg at statsråden greidde ut om at talet på intensivplassar kan utvidast ved ei prioritering, og det roar meg. Eg kunne ønskt at han òg sa noko om sjølve respiratorkapasiteten, korleis han vert vurdert, og laboratoriediagnostikkapasiteten, om ikkje han vert kartlagd på førehand.

Så hadde vi òg oppe til behandling endring i smittevernlova. Da var Senterpartiet bekymra for dei tilbakemeldingane som kom inn, om at lova framleis ikkje var tydeleg nok på rolledelinga mellom Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. No er det slik at Helsedirektoratet hentar inn råd frå Folkehelseinstituttet og sjølv skal gjera ei sjølvstendig vurdering av råda. Det kan gå veldig bra, men det kan vera noko som ligg der som ein kanskje må sjå på, i alle fall i ettertid. Vi hadde òg eit forslag om ein nasjonal handlingsplan for smittevernet utanfor helseinstitusjonar.

Men alt i alt sluttar vi fullstendig opp om alle dei tiltaka som statsråden har varsla, og eg vil ønskja både han og helsetenesta lukke til i det vidare arbeidet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:02:20]: Eg vil også takke statsråden for ei god utgreiing. Vi i SV har full tiltru til dei helsefaglege råda som helsemyndigheitene gir til kvar tid. Vi vil også gjere merksam på at vi er klare når som helst, kvar som helst for å trå til dersom det er nødvendig, med tiltak, løyvingar osv., som kan avhjelpe situasjonen. Vi er einig i at det er ein god strategi å gjere tiltak som hindrar at smitten kjem i stort omfang, og at han blir spreidd utover i ein lengst mogleg periode for å unngå dei mest negative konsekvensane.

Våre spørsmål og bekymringar knyter seg til meir strukturelle ting – for der har vi nokre utfordringar. Vi kan slå fast at vi manglar utstyr. Og vi kan slå fast – det er jo eit vedvarande problem – at vi manglar medisinar. Difor er det positivt at regjeringa no føreslår at ein skal auke labkapasiteten, og at ein skal etablere eit beredskapslager for medisinar. Dette er noko vi i SV har føreslått over lengre tid, og vi meiner at ein bør gå enda lenger for å handtere den vedvarande krisa når det gjeld medisin. Staten bør gå føre og produsere medisin sjølv, og det bør etablerast eit StatMed. Vi trur at den situasjonen vi står i no, aktualiserer det problemet ytterlegare når vi ser kapasiteten og dei store manglane vi har her.

Kapasiteten er også svært tynnsliten på sjukehusa og i primærhelsetenesta. Budsjetta har sørgd for at sjukehusa har vore underfinansierte over lengre tid, noko som gjer at kapasiteten til å handtere denne typen hendingar blir svekt. Det same gjeld tilstanden i primærhelsetenesta. Vi stilte for nokre veker sidan spørsmål om statsråden ville vere villig til å etablere ei ordning, ei sikkerheit, for kommunane, slik at dei kunne få midlar utover det dei i dag har, at dei har ei sikkerheit når dei no skal planleggje. Svaret frå statsråden på det var nei. Når ein ser den veldig desentraliserte strukturen vi har i dette spørsmålet, der fagfolk lokalt i stor grad skal ta avgjerdene, er det spesielt at ikkje kommunane blir gjorde betre i stand til å kunne møte denne ekstraordinære situasjonen ved å vite at dei har fått ekstraordinære midlar til rådigheit.

Alternativet for dei er å planleggje ut frå dagens situasjon Vi er bekymra for kommunar som f.eks. Moskenes, som i utgangspunktet har ein svært alvorleg økonomisk situasjon – kva vil skje dersom dei blir ein del av dette problemet og må handtere det lokalt? Det er fleire tilfelle der vi ser at den desentraliserte avgjerdsmyndigheita er problematisk. Det som skjedde ved Ullevål, var uklart, ein tok ulykksalige avgjerder, råda blei uklart handterte. Eit fly frå Nord-Italia kom til Tromsø med ein person, og det viste seg at det var kommunelegen i Tromsø som skulle hatt ansvaret for å handtere den situasjonen og eventuelt stoppe det flyet. Helsedirektøren var overraska over at kommunelegen tillét at flyet landa. Og det var uklart om kommunelegen oppfatta at det var den personen si rolle å ta den typen avgjerd.

Vi har utfordringar når det gjeld å ha klare linjer, noko som har kome fram i fleire av innlegga her – tydelege beskjedar frå helsemyndigheitene, slik at ein har tydelege råd som ein kan følgje rundt omkring i landet. Alternativet er at ein lokalt er klar over at ein har denne rolla, at ein er i stand til å handtere rolla, og at det er kapasitet til å gjere det. Vi kjem til å følgje utviklinga nøye, og eg vil enda ein gong understreke at vi er klare når som helst. Vi har også stor tillit til dei helsefaglege vurderingane. Vi er bekymra for kapasiteten og rolleforståinga, ansvarsforståinga, i dette systemet.

Dette kjem samtidig med krise i andre sektorar, noko som gjer at behovet for tiltak i brei forstand blir veldig viktig. Vi ser også fram til behandlinga av dei økonomiske utfordringane som dette medfører på lang sikt.

Ola Elvestuen (V) [11:07:36]: Jeg vil også takke helseministeren for en veldig solid, grundig og omfattende redegjørelse, som er troverdig og tillitvekkende ved at det beredskapssystemet vi har, er mobilisert, ut fra de planene som foreligger.

Så må det da være en vurdering senere, ut fra en evaluering, hvorvidt de planene vi har, har vært gode nok, og om de har vært gode nok i alle kommuner, og også hvorvidt det har vært god nok tilgang på legemidler, beskyttelsesutstyr og annet medisinsk utstyr. Det må være en vurdering og en evaluering vi må se på i etterkant.

Jeg er glad for at helseministeren også legger så stor vekt på det man har gjort tidlig i den situasjonen vi har vært i, for å oppdatere og gjøre de planene som foreligger, så gode som mulig, og også å mobilisere kommunene, og at man nå også ser på muligheter for å utvide tilgangen på beskyttelsesutstyr, som jeg tror er en gjennomgående bekymring mange har. Men jeg har stor tillit til at regjeringen gjør det som er mulig å gjøre på dette feltet, der vi er nå.

Som også helseministeren var inne på, er vi jo – ut fra det som ikke er en prognose, men et scenario – fortsatt tidlig i en situasjon som fort kan utvikle seg til noe helt annet om bare kort tid. Jeg tror det er mange som føler stor usikkerhet, så den informasjonsflyten vi må ha, er viktig – at den er oppdatert, at systemet vet hva det gjør, at vi legger de helsefaglige rådene, som det er stor tillit til, til grunn. Men jeg tror befolkningen, og ikke minst de som sitter med ansvar ute i samfunnet, trenger å få gode råd om hva de skal gjøre når de nå skal foreta sine valg, enten det er arrangementer eller møtevirksomhet – eller hvordan man nå kan bidra på best mulig måte med tanke på å unngå en pandemi og holde denne virusinfeksjonen på et så lavt nivå som mulig. Informasjon vil være helt avgjørende, særlig etter hvert som dette utvikler seg, og etter hvert som de tiltakene man må gjennomgå, også vil måtte utvikle seg.

Så går jeg ut fra at den pressekonferansen som kommer etterpå, er den første tilbakemeldingen på det som er en bredere samfunnsmessig konsekvens av det vi er oppe i. Det er klart at både med de tiltakene som gjennomføres internasjonalt, de ressursene som settes inn, og de økonomiske konsekvensene som dette gir, vil dette ha en mye større samfunnsmessig betydning over tid, som må håndteres av regjeringen i fellesskap og også i samarbeid med Stortinget framover.

Jeg vil avslutte med å si at jeg synes det var en tillitvekkende og solid redegjørelse. Det er stor usikkerhet der ute, så det er helt avgjørende at informasjonsflyten er god, særlig etter hvert som situasjonen eskalerer. Det er viktig å understreke det alvorlige i situasjonen, særlig for utsatte grupper, som med denne pandemien virkelig risikerer liv og helse. Og så må vi, både som storting og som samfunn, følge opp situasjonen framover og følge med på hvordan det utvikler seg. Vi må sette alle krefter inn på å klare å oppnå målsettingen om å håndtere denne pandemien, klare å holde infeksjonsraten nede og holde den nede over tid, så vi kommer gjennom denne situasjonen. Så må vi også lære av den i etterkant for å stå enda bedre rustet når nye situasjoner eventuelt oppstår.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:12:44]: Aller først vil jeg takke helseministeren for en grundig og god redegjørelse.

Vi står i en internasjonal folkehelsekrise og en kamp mot et utbrudd av koronavirus. Utbruddet har allerede fått samfunnsmessige konsekvenser. Vi står nå i en situasjon som krever mye av helsemyndighetene. Italia er i en situasjon der de ikke kan behandle alle, der de må prioritere de pasientene som har størst sjanse for å overleve. Det er tøft, og en italiensk intensivlege sammenligner det med en krigslignende tilstand.

Jeg synes derfor det er betryggende å høre helseministerens redegjørelse om situasjonen i vårt land. Jeg forstår statsråden slik at vår helse- og omsorgstjeneste kan klare å møte de scenarioer som Folkehelseinstituttet så langt har beskrevet, ved å mobilisere tilgjengelige ressurser.

Den 31. januar fikk Helsedirektoratet delegert ansvar for nasjonal koordinering av helsesektorens innsats. Samme dag ble det nye koronaviruset definert som en «allmennfarlig smittsom sykdom». Beslutningen ga Helsedirektoratet og kommunene utvidede fullmakter etter smittevernloven, og landets innbyggere har i tiden etter denne dag fått tilgang til mye informasjon. God informasjon, helhetlig informasjon og råd er det som skaper trygghet og motvirker unødig frykt. Frykt er veldig smittsomt, og tap av tillit forsterker behovet for å ha noen å stole på. Derfor er jeg glad for at de fleste kommuner nå har planer for vern mot smittsomme sykdommer på plass.

Internasjonalt samarbeid er nå viktig, og jeg er glad for at Norge har tatt en ledende rolle i arbeidet med å utvikle en vaksine mot viruset. Norge deltar aktivt i det nordiske, det europeiske og det verdensomspennende samarbeidet i kampen mot utbruddet. Og slik jeg har forstått det, står vi godt rustet til å møte utfordringene her.

Tillit er noe man ikke kan vedta. «Tillit er det gudestoffet som holder pasienten og legen sammen», sa samfunnsmedisiner Per Fugelli. Nå er helsemyndighetenes oppgave å skape en slik tillit i folket, og tillitens vilkår står hver dag på prøve.

Helsen først, men jeg ser videre fram til statsministerens og finansministerens orientering om de økonomiske konsekvensene. Kristelig Folkeparti skal selvsagt være med og bidra til å gjøre de nødvendige justeringene og sette i verk de tiltakene som gjør at samfunnshjulene fortsatt kan rulle og gå.

Jeg vil avslutningsvis oppmuntre til følgende: Vi skal så langt det er forsvarlig, holde samfunnshjulene i gang. Vi skal lytte til og følge det som blir gitt av helseråd. Vi må unngå å spre unødvendig frykt. Og ikke minst må vi være solidariske med dem som er mest utsatt for et alvorlig forløp av koronasmitte. Toppen av egoisme i dag må jo være ikke å følge karantenerådene og de andre rådene som gis dersom man har vært i et område med vedvarende smitte. Vi skal tilegne oss den kunnskapen som er nødvendig, og vi må samarbeide. Vi skal hoste i albuen eller i papirhåndkle, vaske hendene og unngå håndhilsing.

Bjørnar Moxnes (R) [11:16:58]: Det er nå stor bekymring blant folk for koronaviruset. Det er et åpent spørsmål om vi har nok kapasitet i helsevesenet hvis smitten fortsetter å spre seg.

Det tok etter vårt syn for lang tid fra helseministeren varslet at det kom nasjonale råd. Smittesporingen i Norge viste at over 50 pst. av tilfellene kan spores tilbake til nordmenn som har vært i Italia. Mens nordmenn da frarådes å reise til Italia, lander det fly på Torp som kommer rett fra en region stengt ned av italienske myndigheter, uten at det gjøres smitteverntiltak overfor passasjerene som kommer med flyet. Det er god grunn til å tro at folk blir bekymret når de på den ene siden leser om hvor farlig viruset kan være, og på den andre siden ser en slik mangel på handlekraft i Norge.

Det produseres svært lite legemidler i Norge. Vi har gjort oss mer og mer avhengige av import fra andre land. I november ville opposisjonen på Stortinget endre på dette, men alle forslagene vi fremmet, ble stemt ned av de borgerlige partiene. Den krisen vi nå er i, viser hvor uklokt og korttenkt dette var.

Det er også mangel på intensivsykepleiere som kan ta seg av pasienter. Denne mangelen har regjeringen vært klar over lenge. Riksrevisjonen påpekte det i en rapport fra 2019, og fagforeningene har varslet om det gjentatte ganger uten at det har ført til endringer. Kombinasjonen av regjeringens manglende satsing på intensivsykepleiere, den manglende legemiddelproduksjonen i Norge og at vi ikke har noen nasjonal smittevernplan fordi de borgerlige stemte ned dette, kan i sum få alvorlige konsekvenser for folk i Norge.

Samtidig som dette skjer, rammes nå mange arbeidsfolk av at bedrifter permitterer. Permitteringene betyr mange tusen kroner i redusert inntekt per måned. I går sa Jan Tore Sanner at de jobber på høygir, og at de har hatt tett kontakt med næringslivet og bankene. Rødt støtter tiltak for å bekjempe økonomisk krise. Vi må tenke minst like mye på de ansatte som på bedriftseierne i en sånn situasjon.

Det første som bør gjøres fra regjeringen, er å øke permitteringslengden til 52 uker, så bedriftene slipper å si opp de ansatte. Dette kom på plass altfor sent under siste finanskrise. Da kom konkursene mens krisepakken ble lagt fram.

Nå har den første bølgen av permitteringer rammet mange ansatte i reiseliv, hotell og servering. Lønnen i denne bransjen er lav. Det vil være dypt urettferdig om de lavest lønte må betale den høyeste prisen for en økonomisk krise. Permitterte får bare 62 pst. av lønnen. Det er dramatisk for folk som tjener dårlig fra før av. Derfor ber vi regjeringen vurdere å øke dekningsgraden for lavtlønte som nå blir permittert. I tillegg går permitterte i tre dager uten lønn før de får dagpenger. Vi mener at regjeringen må dekke opp disse tre ventedagene.

Vi har en regjering som har gjort det lettere å ansette folk midlertidig, og som ikke rydder opp i løsarbeidet. Hva vil regjeringen gjøre for å sikre inntektene til tilkallingsvikarer, frilansere og andre som ikke blir permittert, men som mister arbeid og inntekt når krisen rammer dem?

Regjeringens arbeidslivspolitikk kan faktisk være med på å øke smittefaren. Innenfor hotell og restaurant er det så utbredt med løsarbeid at vi risikerer at folk drar på jobb også når de er syke, i frykt for at arbeidsgiveren slutter å tilby dem vakter og de står helt uten inntekt.

Det samme risikerer vi innenfor helsesektoren. Mange helsefagarbeidere har så små stillinger at de jakter vakter for å få nok penger til å dekke husleien. Det er en fare for at de tar på seg vakter selv om de er i risikosonen for å ha korona, for å ha inntekt overhodet. Et løft for å sikre hele og faste stillinger i helse- og omsorgssektoren vil altså være med på å senke smittefaren i denne sektoren.

I dag er det Høie som redegjør for Stortinget. Men siden regjeringen har innkalt til pressekonferanse med statsministeren og finansministeren etterpå, vil jeg be Høie på vegne av regjeringen her og nå garantere at det kommer tiltak spesielt rettet inn mot de lavest lønte, som nå rammes ekstra hardt av krisen som oppstår i kjølvannet av koronaviruset.

Statsråd Bent Høie [11:21:56]: Jeg skal ikke la det siste innlegget ødelegge for det som jeg opplever som hovedinntrykket av tilbakemeldingene fra Stortinget i denne sammenhengen, nemlig at det er bred politisk støtte til helsemyndighetenes håndtering av denne saken og arbeidet videre, ikke minst veldig sterk støtte til dem som nå står i denne jobben, som er veldig krevende, både ute i kommunene, i sykehusene våre og i de nasjonale helsemyndighetene. Og vi er bare i begynnelsen – dette kommer til å bli tøffere etter hvert – og det er veldig viktig for dem som skal stå i dette over lang tid, å vite at de har et samlet politisk Norge i ryggen i den jobben de skal gjøre. Det er jeg veldig glad for å høre så tydelig her i salen i dag. Det gir Norge styrke i en krevende situasjon.

Jeg skal kommentere noen av spørsmålene som er kommet opp underveis.

Det jeg opplever er gjennomgangstemaet ikke bare her i salen, men også i media og ute blant folk, er uroen knyttet til at ting praktiseres ulikt i ulike deler av landet. I en slik situasjon skyldes noe av det selvfølgelig at ting ikke gjøres slik det skal, men det er viktig å understreke at i all hovedsak skyldes denne ulikheten først og fremst at det er ulike situasjoner i ulike deler av landet, og vi vil fortsatt kunne være der at det er ulike situasjoner i ulike deler av landet.

Vi er nå i en situasjon der vi har fulgt hvert enkelt smittetilfelle. Norge har et overvåkingssystem som heter Fyrtårnsystemet, der 70 utvalgte fastleger med et representativt utvalg av pasienter i hele landet tester alle pasienter som har symptomer på denne sykdommen. Det vil gi oss de første varslene om at vi har en smittespredning i landet, og det kan skje når som helst. Det kan godt tenkes at om man da har smittespredning bare i én del av Norge, vil det være betydelig strengere tiltak i den delen av Norge enn i resten av landet. Det må vi være forberedt på. Vi må ha befolkningens tillit til at de tiltakene vi iverksetter, faktisk er i samsvar med det som er situasjonen. Men som jeg også sa – etter hvert som situasjonen utvikler seg, vil det komme tydeligere tiltak og anbefalinger nasjonalt.

Representanten Gahr Støre nevnte et sitat fra meg. Det er et veldig godt sitat, og det handler om håndteringen av vaksinasjon i den situasjonen en var i da en hadde vaksine. Den svakheten ble fulgt opp av Jonas Gahr Støre som helseminister i Meld. St. nr. 16 for 2012–2013 og senere av meg gjennom at Folkehelseinstituttet i 2016 laget en nasjonal planveileder for massevaksinasjon i en slik situasjon. Vi hadde også en grundig evaluering etter 2009 og 2010 i regi av forrige regjering, som la fram en egen stortingsmelding med en rekke tiltak og gode læringspunkter etter den situasjonen, som er blitt fulgt opp i etterkant. Det nyter vi godt av i dag. Slik vil det også være når vi er igjennom denne situasjonen. Det vil være læringspunkter, og det vil være forbedringspunkter som kommer til å bli fulgt opp. Det gir oss styrke gjennom erfaring. Slik er det vårt samfunn er bygd opp.

Det er skapt et inntrykk av at vi i Norge ikke har noe beredskapslager for medisiner. Det er ikke korrekt. Vi har et beredskapslager for medisiner og spesielt for antivirale legemidler. Men det er et spørsmål om vi skal ha et beredskapslager for et større omfang av medisiner, og det er et spørsmål om vi f.eks. skal ha beredskap for produksjon eller forhåndslagring av virkestoffer i Norge. Flere fra opposisjonen har framstilt det som om regjeringspartiene har stemt ned disse forslagene fordi en mener de ikke er kloke. Det er feil. De ble nedstemt fordi dette var et arbeid som allerede var igangsatt av regjeringen i konkrete, spesifikke oppdrag til Helsedirektoratet. De er delvis fulgt opp, men noe av det arbeidet står vi midt i. Det er ikke slik at regjeringspartiene har stemt ned kloke forslag på dette området fordi en var imot, det var fordi regjeringen allerede var i gang med dette arbeidet.

Det er også gjort arbeid siden 2009 og 2010, som representanten Toppe tok opp. Jeg oppfatter at måten Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og Helsedepartementet samarbeider på i slike situasjoner nettopp for å unngå uklarhet, er bra, men det er noe jeg som helseminister selvfølgelig følger dag for dag, time for time.