Utenriksminister Børge Brende [10:07:22 ] : Takk for anledningen
til å gi en redegjørelse om Afghanistan og den norske innsatsen.
La meg først takke for det store
arbeidet mange norske militære, politi, bistandsarbeidere og andre
sivile har lagt ned på ulike felt i Afghanistan over mange år. Flere
har ofret livet i denne innsatsen, andre er skadd. Vi takker dem og
deres familier for de store ofre de har gjort for vår sikkerhet
og for et bedre Afghanistan.
Engasjementet i Afghanistan har
nå vart i 15 år. Det har vært en av våre tyngste internasjonale
operasjoner noensinne. Store summer er investert, både gjennom militær innsats
og gjennom bistand. Engasjementet er fortsatt svært krevende. Vi
har høstet mange viktige erfaringer og lærdommer, som vi tar med
oss videre. Ikke minst Afghanistan-utvalgets rapport har kommet
med gode ledetråder for hvordan vi kan innrette og tilpasse oss
nye, utfordrende konfliktsituasjoner.
Først vil jeg gi en analyse av situasjonen
i Afghanistan, de fremskritt vi har gjort så langt, og utfordringene
vi står overfor fremover. Deretter vil jeg kommentere noen av rådene
fra Afghanistan-utvalgets rapport. Til sist vil jeg redegjøre for
planene for videre norsk engasjement.
La meg innledningsvis få minne om
utgangspunktet for den norske innsatsen i Afghanistan. Al Qaidas
angrep på USA 11. september 2001 drepte ca. 3 000 mennesker. Det var
et angrep på våre felles verdier, og det truet vår felles sikkerhet.
Al Qaidas fremvekst og angrep på USA var gjort mulig av Taliban-styret
i Afghanistan. Al Qaidas leder, Osama bin Laden, planla angrepet
fra Afghanistan.
USAs rett til selvforsvar etter
FN-paktens artikkel 51 ble anerkjent av FNs sikkerhetsråd. Atlanterhavspaktens artikkel
5 ble anvendt for første gang, og Norge sto selvsagt solidarisk
med USA. Det var bred internasjonal enighet om nødvendigheten av
å fjerne Taliban-regimet, som opererte i tandem med Al Qaida. I
solidaritet stilte vi opp med våre allierte og partnere for at Afghanistan
ikke skulle forbli et arnested for internasjonal terrorisme.
Taliban ble i en tidlig fase raskt
slått tilbake. Men landet de etterlot seg, lå i ruiner. Etter flere
tiår med væpnet konflikt var statsstrukturene i 2001 ødelagt. Mye
av landets infrastruktur, som veier og strømnett, var brutt sammen.
Helsevesen fantes nesten ikke. Mødre- og barnedødeligheten var svært
høy. Kun om lag én million barn fikk skolegang. Taliban hadde forbudt
jenter å gå på skole.
Mange fryktet at Taliban raskt ville
ta tilbake kontrollen dersom man ikke fikk etablert grunnleggende
samfunnsstrukturer. Det ble dermed tidlig klart at behovet for en
langsiktig sivil innsats var stort – også i et sikkerhetsperspektiv.
Det var enighet om at det var nødvendig med en bred innsats for
å utvikle et stabilt og demokratisk Afghanistan.
Oppgaven har vært og er fortsatt
meget krevende. Dagens situasjon er bekymringsfull. Til tross for
dette må vi ikke glemme at vi har gjort betydelige fremskritt de
siste 15–16 årene. La meg derfor kort nevne noen av dem.
Til tross for væpnet konflikt har
Afghanistan i dag et ungt, om enn skjørt, demokrati. Det første
fredelige og demokratiske presidentskiftet har funnet sted.
Sivilsamfunnet har utviklet seg.
Landet har frie medier som stiller kritiske spørsmål både til myndighetene
og til opposisjonen. Antall medier har økt betraktelig.
I 2016 hadde Afghanistan nærmere
90 private og statseide tv-stasjoner og om lag 180 radiostasjoner.
Bare i Kabul er det etablert mange aviser siden 2001.
Norge har bidratt til utviklingen
av det afghanske sivilsamfunnet og frie medier. Dette er noe også
Afghanistan-utvalgets rapport fremhever. Det er imidlertid i dag
bekymringsfulle rapporter om økning i antall angrep på afghanske
journalister og andre i sivilsamfunnet, bl.a. menneskerettighetsforkjempere.
Vi fortsetter å støtte utviklingen av sivilsamfunnet, og vi tar
på alvor også disse negative utviklingstrekkene og drøfter selvsagt
det fortløpende med den politiske ledelsen i Afghanistan.
Kvinners rettigheter i Afghanistan
har blitt styrket. Jenter har langt større tilgang til utdanning
nå enn tidligere. Afghanistan-utvalget gjennomførte en omfattende
gjennomgang av norsk utdanningsinnsats i provinsen Faryab, der det
bl.a. kom frem at et betydelig antall jenter – ca. 32 000 – var
registrert på skoler bygget med norske midler.
Også i det politiske liv gjør kvinner
seg nå gjeldende. Kvinner utgjør 28 pst. av parlamentsmedlemmene.
Fire kvinnelige ministre er utnevnt av samlingsregjeringen, og for
første gang har landet fire kvinnelige ambassadører – en av dem
er i Oslo. Dette er viktige fremskritt, selv om veien til full likestilling
fortsatt er svært lang.
Fra 2001 til 2014 har den gjennomsnittlige
levealderen økt med ca. fem år. Helsetjenester for kvinner og barn, kombinert
med bedre ernæring, har bidratt til nedgang i barnedødeligheten.
Verdens helseorganisasjons statistikk for antall dødsfall per 1 000
barn under fem år har sunket fra 137 i år 2000 til 91 i 2015. Antall
fødsler med hjelp av helsepersonell har økt fra om lag 12 til 38
pst. Norge har bidratt til dette ved å finansiere utdanning av jordmødre
i mange år. Ifølge Verdensbanken har antall barn som dør under fødsel,
gått ned fra ca. 48 per 1 000 i 2001 til ca. 34 per 1 000 i 2014.
Afghanistans veinett er bygget ut,
og store nye vei- og jernbaneprosjekter vil sørge for markant økning
i transport og handel i landet og mellom landene i regionen. 30 pst.
av befolkningen har nå tilgang til elektrisitet. Over 8 pst. av befolkningen
bruker internett, og mer enn 60 prosent har mobiltelefonabonnement.
Ifølge utdanningsdepartementets
statistikk er over 9 millioner barn registrert på skole, hvorav
39 pst. er jenter. Dette er en grunninvestering for fremtiden, ikke
minst for kvinners fremtid og rettigheter. Samtidig er vi bekymret over
at mange av de registrerte barna ikke går på skole. Det gjenstår
også mye arbeid for å bedre utdanningens kvalitet.
Den afghanske økonomien var ved
utgangen av 2015 nesten åtte ganger større enn den var i 2001. Den
er imidlertid avhengig av internasjonal bistand og derfor svært sårbar.
I juli 2016 ble Afghanistan fullverdig medlem av Verdens handelsorganisasjon
– WTO.
Det afghanske forsvaret er bedre
trent og utrustet enn tidligere. I januar 2015 overtok afghanske
myndigheter selv ansvaret for sikkerheten i hele Afghanistan. De
står overfor krevende oppgaver, og internasjonal støtte vil være
nødvendig i mange år fremover.
Til tross for at Afghanistan har
hatt fremgang på en rekke felt, står landet fortsatt overfor svært
store utfordringer. Den afghanske samlingsregjeringen som ble dannet
etter valget i 2014, er basert på en avtale mellom president Ghani
og hans «Chief Executive Officer» Abdullah Abdullah. Utfordringer
i samarbeidet mellom de to har svekket regjeringens evne til å styre
landet.
Afghanistan var i 2001, og er fremdeles,
et av verdens fattigste land. Konflikt og korrupsjon begrenser den
økonomiske veksten. President Ghani har klare planer for å bekjempe
korrupsjonen, men utfordringen ligger i gjennomføringen på alle
nivåer i statsforvaltningen. Selv med økte skatteinntekter som følge
av reformer de siste årene forventer Verdensbanken at Afghanistan
vil være avhengig av internasjonal bistand i flere tiår.
Taliban styrker sin militære posisjon
i mange deler av Afghanistan. Afghanske sikkerhetsstyrker er under
et konstant press og opplever store tap. Samtidig viser afghanske sikkerhetsstyrker
en imponerende evne til å stå imot gjentatte angrep fra Taliban.
I 2015 tok afghanske sikkerhetsstyrker tilbake den femte største
byen, Kunduz, som i en periode falt til Taliban. I 2016 forsøkte
Taliban en rekke ganger å ta over provinshovedsteder. Hver gang
slo afghanske sikkerhetsstyrker dem tilbake. Styrkene har betydelig
støtte i befolkningen. Men selv om de har gjort fremskritt, gjenstår
mye.
En forhandlet løsning med Taliban
er avgjørende for å oppnå varig stabilitet. Uten en politisk løsning
på konflikten står selve bærekraften i statsbyggingsprosjektet i
fare, ikke minst fordi konflikten demper økonomisk vekst og legger
beslag på om lag 60 pst. av Afghanistans statsinntekter.
Det er afghanerne selv som må skape
fred. Men en fredsprosess i Afghanistan vil være helt avhengig av
konstruktiv støtte fra naboland. Nabolandene har sterke felles interesser
i regional integrasjon for økonomisk vekst. Se hva ASEAN f.eks.
har oppnådd, i motsetning til hva man har greid å oppnå i Sør-Asia.
Det er samtidig strategiske motsetninger mellom landene som ofte
preger deres tilnærming til Afghanistan – dessverre.
Flere aktører i regionen ser seg
fremdeles tjent med å støtte Taliban og andre væpnede gruppers aktiviteter
i Afghanistan. For eksempel er det spente forholdet mellom India
og Pakistan til hinder for regionalt samarbeid om Afghanistan. Norge
var tidlig ute med å understreke betydningen av den regionale dimensjonen
for fremtidig stabilitet i Afghanistan. Dette fremheves også i Afghanistan-utvalgets
rapport.
Flere av nabolandene har, bl.a.
gjennom norskstøttede kanaler, etablert et samarbeid kjent som «Heart
of Asia». Hensikten er å styrke den politiske dialogen om deres langsiktige
felles interesse for fred i Afghanistan samt samarbeid om bl.a.
kontraterror og infrastruktur. Vi vil fortsatt støtte dette samarbeidet.
Nabolandene ble på siste ministermøte
i India i desember 2016 enige om å øke samarbeidet i kampen mot
voldelig ekstremisme og terror. De understreket også sin støtte til
en afghansk fredsprosess og til de ulike transportavtalene. Dette
er positivt. Samtidig har forholdene mellom flere av landene blitt
mer anspent, og det gjenstår å se hvordan dette vil påvirke deres
samarbeid om Afghanistan.
En annen viktig geopolitisk faktor
som kan legge positive føringer for en fredsprosess, er Kinas satsing
i regionen gjennom sitt «One Belt, One Road Initiative». Målet er
stabilitet og økonomisk utvikling. Det foreligger en rekke store
planer for energi- og infrastrukturprosjekter på tvers av landegrensene
i regionen. Et eksempel er jernbane. Det første toget fra Kina ankom
Afghanistan i september 2016.
En viktig komponent i Kinas engasjement
er samarbeidet med Pakistan, bl.a. om «China–Pakistan Economic Corridor»,
som åpner for markeder på begge sider av grensen. Det regnes å være
i Kinas langsiktige interesse å bidra til at Pakistan spiller en
mer konstruktiv rolle overfor Afghanistan.
Også andre land samarbeider med
Afghanistan om regionale transportlinjer. Den trilaterale avtalen
mellom Afghanistan, India og Iran i fjor høst gir tilgang til den iranske
havnen Chabahar. Det er positivt for regional integrasjon og økt
handel.
La meg kommentere noen av de viktigste
elementene i Afghanistan-utvalgets rapport. Først vil jeg takke
utvalgets leder, utvalgets medlemmer og sekretariatet for deres omfattende
og grundige arbeid. Jeg vil også få rette en takk til alle som bidro
med erfaringer og synspunkter til utvalget.
Rapporten definerer tre målsettinger
for det norske engasjementet, for det første å støtte USA, en NATO-alliert som
ble angrepet, for det andre å bidra i kampen mot terror og for det
tredje å bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat.
Utvalget mener at Norge har lykkes
med den første målsettingen, å støtte USA, og senere å bidra til
å sikre NATOs relevans. Utvalget slår fast at Norge har vært en god
alliert.
Det er riktig at sikkerhets- og
alliansepolitikken har vært en grunnstein i vårt Afghanistan-engasjement.
Som jeg påpekte innledningsvis, er det i dag lett å glemme hvilke
sjokkbølger angrepet på USA den 11. september 2001 sendte gjennom
verden. Norge hadde både en formell forpliktelse i henhold til NATO-pakten
og en moralsk forpliktelse til å stå ved USAs side etter terrorangrepet
i 2001.
Afghanistan-rapporten viser til
at Norge var en liten aktør, men med påvirkningsmuligheter på våre
allierte. Innen områder som fredsdiplomati, utviklingen av sivilsamfunn og
regionale initiativ har Norge hatt innflytelse både på alliertes
innsats og på afghanske myndigheter. Dette synes jeg vi skal ta
med oss videre.
Samtidig viser rapporten at vi fortsatt
har mye å lære når det gjelder gjennomføringen av våre bidrag i
internasjonale operasjoner. Den internasjonale infrastrukturen ble omfattende
og kompleks. Dette preget også samordningen nasjonalt.
Rapporten legger vekt på at sivilt
og militært engasjement bør være godt samordnet. Det er en vurdering
jeg deler. Sivil-militær koordinering var spesielt krevende. Dette fikk
vi også erfare i de områdene hvor vi hadde et spesielt ansvar for
stabiliseringsinnsatsen.
Jeg opplever at både Forsvarsdepartementet
og Utenriksdepartementet har høstet nyttige erfaringer og er langt bedre
koordinert i dag enn da vi først gikk inn i Afghanistan. Vi har
gode plattformer for dialog internt og med Stortinget. Dette kan
vi trekke veksler på i fremtidige internasjonale engasjement, som
f.eks. i Midtøsten.
Det internasjonale samfunn og afghanske
regjeringer har gjennom felles innsats siden 2001 forhindret at
Afghanistan igjen har blitt et arnested for terror. USA har ikke blitt
rammet av et terrorangrep planlagt i Afghanistan siden 11. september
2001. Innsatsen fratok Al Qaida deres fremste fristed og var et
viktig bidrag til vår alles sikkerhet.
Jeg er imidlertid bekymret over
at grupper tilknyttet ISIL og Al Qaida har en tilstedeværelse i
Afghanistan i dag. Grupper tilknyttet ISIL har påtatt seg ansvaret
for forferdelige angrep mot sivile sjiamuslimer i Kabul. Afghanske
myndigheter arbeider med internasjonal støtte for å hindre at ISIL
og Al Qaida skal klare å bygge seg opp.
Disse gruppene anses ikke i dag
som en trussel mot den afghanske statsdannelsen, men de utgjør en
terrortrussel. Det er også bekymringsfullt at ISIL-krigere fra Midtøsten søker
tilflukt i Afghanistan. Bekjempelse av internasjonal terror er en
utfordring som landet vil trenge hjelp med i lang tid fremover.
Det siste og minst like viktige
målet har vært å bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk
stat. Det er kanskje den mest krevende oppgaven av alle. Afghanistan-utvalget
påpeker at dette er en målsetting som ikke er nådd. Det er jeg enig
i. Det er fortsatt langt igjen før Afghanistan vil bli en stabil
og demokratisk stat. At dette ville bli en krevende oppgave, var
daværende regjering klar over. Norge vektla at det sivile og politiske
engasjementet måtte ses i et langsiktig perspektiv. Det krever tålmodighet
og kunnskap å bidra til å bygge velfungerende, demokratiske statsinstitusjoner.
Dette er videre, som rapporten også påpeker, spesielt vanskelig
i et land med stor avstand mellom sentralmakt, lokale myndigheter
og lokale maktaktører. På norsk side gjorde vi oss noen viktige
erfaringer, som vi vil ta med oss videre.
Det er i prinsippet ønskelig at
en konflikt løses før man starter arbeidet med statsbygging. Samtidig
vil det ofte være situasjoner der statsbyggingen ikke kan vente
på en fredsprosess. Dette var situasjonen i Afghanistan. Det var et
dramatisk behov for institusjoner som kunne levere sikkerhet og
livsnødvendige tjenester til befolkningen.
Utviklingen i konfliktsituasjoner
følger ikke noe fastsatt mønster eller retning. Det vil alltid være
forbundet med risiko å velge en strategi for veien ut av en konflikt.
Norge var tidlig ute med å etterspørre
en politisk prosess som kunne lede til fredsforhandlinger. Det er
i dag bred enighet om at konflikten neppe kan finne sin endelige løsning
militært. Vi skal gjøre vårt for å forsøke å påvirke partene til
å starte en inkluderende afghansk fredsprosess. Veien er imidlertid
lang.
Afghanistan-rapporten er kritisk
til både den internasjonale og den norske bistanden for å ha bidratt
til korrupsjonen i Afghanistan. Det samlede bistandsvolumet ble mye
høyere enn svake afghanske institusjoner kunne håndtere. Korrupsjonen
i Afghanistan utgjør ikke bare en risiko for mislighold av bistandspengene,
men også for selve bærekraften i landets utvikling og stabilitet.
Norge var tidlig klar over disse utfordringene, og vi har de siste årene
arbeidet systematisk med afghanske myndigheter for å endre denne
utviklingen. Blant annet støtter vi afghanske myndigheters anti-korrupsjonsstrategi.
Det er viktig at mottaker har evne
til å håndtere midlene de skal forvalte, og at avsender følger opp.
Samtidig er ofte behovene, som i Afghanistan, skrikende. Afghanistan var
og er, som jeg allerede har nevnt, et av verdens fattigste land.
Volum er også viktig når behovene er så store som de var og er i
Afghanistan. Da er det avgjørende at forvaltningen legger til rette
for en best mulig utnyttelse av midlene.
Utenriksdepartementet arbeider kontinuerlig
med å forbedre rutiner og forvaltning både hos våre partnere og
i våre egne systemer for å gjøre bistanden mer effektiv. Vi legger
i gjennomføringen av vår bistand stor vekt på å samarbeide med organisasjoner
som har gode kontrollrutiner i sine prosjekter og programmer. Videre
har den norske bistanden til Afghanistan vært gjenstand for flere
evalueringer i løpet av de siste årene. Vi har tilpasset støtten underveis,
i tråd med anbefalingene som har kommet.
Det er i den sammenheng viktig å
understreke at en av konklusjonene fra evalueringene er at norsk
bistand til Afghanistan har vært hensiktsmessig innrettet. Den har vært
basert på landets behov. Den har vært stabil og pålitelig. Valg
av sektorer har vært tilpasset Afghanistans egne prioriteringer
og andre givere. Vi har derfor gode forutsetninger for å lykkes
enda bedre i bistandsinnsatsen.
Men vi kan ikke være naive når vi
driver bistand i et av verdens mest korrupte land med enorme humanitære
behov. Det er ikke enkelt. Men det er ikke barna i Afghanistan som
har ansvaret for dårlig styresett. Det er også et humanitært imperativ
at vi må hjelpe mennesker i nød. Dette er det dilemmaet som vi står
overfor, og jeg synes at vi skal være veldig ærlige rundt det. Jeg
synes ikke vi kan se millioner av barn i Afghanistan f.eks. vokse
opp uten noen muligheter til arbeid eller utdanning, og at de skal
betale for dårlig styresett. Det synes jeg ikke er riktig. Vi skal innenfor
de krevende rammene prøve å gjøre vårt beste for å nå frem, og det
er det viktig at Stortinget er klar over også når man eventuelt
videre bevilger store beløp til Afghanistan, både på den humanitære
siden og på bistandssiden.
Jeg mener at Norge også skal fortsette
med å bidra med spesialkompetanse. Slike nisjer, der vi i dag er
engasjert i Afghanistan, er fred og forsoning, kvinners rettigheter samt
opplæring av det afghanske anti-terrorpolitiet i Kabul.
Vi tar med oss lærdommene fra Afghanistan-utvalgets rapport
i vårt videre arbeid i Afghanistan, i andre internasjonale operasjoner
og i stortingsmeldingen om utviklingspolitikken som regjeringen
vil legge frem før påske. Sammen med anbefalinger fra andre evalueringer av
norsk engasjement i konfliktområder gir utvalgets rapport meget
nyttig lærdom om hvordan vi kan og bør jobbe i sårbare stater og
regioner.
La meg til slutt redegjøre for regjeringens
planer for fremtidig innsats i Afghanistan.
På NATOs toppmøte i Warszawa i juni
og på givermøtet for Afghanistan i Brussel i oktober forpliktet
Afghanistans partnere seg til å opprettholde sivil og militær støtte
på et høyt nivå ut 2020. Det er bred enighet om at bidragene er
nødvendige for å sikre stabilitet og utvikling i Afghanistan.
Regjeringen forpliktet seg til å
videreføre sivil bistand til Afghanistan med om lag 700 mill. kr
i året ut 2020. Afghanistan vil dermed forbli en av de største mottakerne av
norsk bistand. Vår bistand vil bli gitt under forutsetning av at
afghanske myndigheter fortsetter arbeidet med å gjennomføre reformer,
bekjempe korrupsjon og sikre kvinners rettigheter.
Den norske bistanden er konsentrert
om tre viktige sektorer for landets utvikling, for det første utdanning,
for det andre nærings- og landsbygdutvikling og for det tredje styresett
med vekt på politi, likestilling, menneskerettigheter og arbeid
mot korrupsjon.
I 2016 er utdanningsstøtten til
Afghanistan økt til ca. 50 mill. kr. Den skal utgjøre minst 70 mill. kr
i inneværende år. Utdanningssatsingen må ses i sammenheng med norsk
støtte til nærings- og landsbygdutvikling som gir arbeidsplasser
og inntekter og når ut i provinsene.
Som for andre fokusland utarbeides
det i 2017 en politisk og økonomisk analyse av Afghanistan. Analysen
vil sammen med Afghanistan-utvalgets rapport og andre evalueringer
danne grunnlag for det videre arbeidet med bistanden til Afghanistan.
Norge er for tiden leder av giverkoordineringen
mellom de nordiske landene og Nederland i Afghanistan. Vi vil i det
kommende året styrke gruppens dialog med afghanske myndigheter og
våre internasjonale partnere om viktige prioriteringer. Det gjelder
spesielt kvinner og likestilling, tiltak mot korrupsjon og næringsutvikling
og jobbskaping.
Regjeringen vil fortsatt støtte
norske og internasjonale frivillige organisasjoner i Afghanistan.
De gjør et meget viktig arbeid for å nå ut til befolkningen der
myndighetene ikke har kapasitet. Frivillige organisasjoner bidrar
bl.a. til utdanning, til å skape arbeidsplasser og til utvikling
av sivilsamfunn.
Afghanistan-utvalgets rapport understreker
behovet for god forvaltning av bistanden. Dette har høy prioritet
fra Utenriksdepartementets side, og vi har iverksatt flere tiltak som
vil styrke forvaltningskompetansen i utenrikstjenesten.
De store humanitære behovene i Afghanistan
betyr at nødhjelp utgjør en ikke ubetydelig del av bistanden – jeg var
inne på det. Humanitær og langsiktig støtte må ses i sammenheng
i en kompleks og langvarig krise. Respons på humanitære behov, forebygging
og langsiktig utviklingshjelp bør skje parallelt.
Norge støtter bl.a. innsatsen til
Flyktninghjelpen for at barn og unge får tatt igjen skolegang etter
at de har vært fordrevet fra hjemmene sine. Å bygge opp nasjonal
kapasitet er avgjørende for en bærekraftig utvikling. Den norske
støtten til afghanske Røde Halvmåne er også et prosjekt som gir
gode resultater.
Norge støtter også Den internasjonale
Røde Kors-komiteen – ICRC – som gir livreddende helsetjenester på landsbygda.
For at de om lag 5 millioner afghanske flyktningene i regionen skal
vende tilbake til Afghanistan, må de være sikre på at familien vil
få et levebrød, og barna skolegang.
Å bidra til å styrke likestilling
og arbeidet for kvinner, fred og sikkerhet i det afghanske samfunnet
er et viktig mål for den norske innsatsen. Det stilles krav til
alle våre tilskuddsmottakere i Afghanistan om å fremme likestilling i
deres aktiviteter, og vi støtter flere konkrete tiltak rettet mot
kvinner, særlig innen utdanning. Vi støtter gjennomføring av afghanske
myndigheters egen handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet som
betydelig giver til bl.a. UN Womens landprogram i Afghanistan. Vi
støtter arbeid for holdningsendringer blant gutter og menn, bl.a.
i samarbeid med religiøse og lokale ledere – og det er en jobb å
gjøre.
Norge har vært med på å arrangere
tre større konferanser om afghanske kvinners rettigheter i løpet
av de siste årene. Da jeg deltok på den siste kvinnekonferansen
i Kabul i mai, traff jeg afghanske kvinner og menn som jobber for
å bedre kvinners stilling i landet. De møter sterke motkrefter og
tar en personlig risiko hver bidige dag. Jeg er imponert over disse
personlighetene.
President, jeg håper jeg kan få
fortsette litt til!
Presidenten: Med
Stortingets tillatelse kan utenriksministeren fortsette et par minutter
til.
Utenriksminister Børge Brende [10:37:13 ] : Takk – jeg skal
snart gå inn for landing.
Afghanske kvinner har understreket
overfor meg at internasjonal støtte er svært viktig for at ikke
fremskritt skal forvitre i en presset sikkerhetssituasjon. De krever
også å være representert i en fremtidig fredsprosess med Taliban. Uten
kvinner blir det ikke fred. Og uten kvinnelig deltakelse i arbeidslivet
går landet glipp av viktig økonomisk vekst.
Afghanistan er i dag i førersetet
for å håndtere sin egen sikkerhet. De vil imidlertid fortsatt trenge
støtte.
Under NATOs toppmøte i Warszawa
i juli ble betydningen av et sterkt partnerskap mellom Afghanistan
og NATO understreket. Norge viderefører derfor støtten på 150 mill. kr
årlig til afghanske sikkerhetsstyrker. Av dette planlegges 90 mill. kr
i sivil bistand, som skal styrke og lønne afghansk politi og fengselsvesen.
Norge og våre allierte gikk inn
i Afghanistan med høye ambisjoner. Noen har vært for høye, flere
er justert i løpet av engasjementet. Det er ofte vanskelig å forutse
utviklingen på bakken. Nettopp derfor må vi være fleksible og tilpasse
innsatsen i lys av utviklingen.
I vårt arbeid med å støtte Afghanistan
har vi lært mye. Vi har høstet erfaringer vi vil ta med oss videre
i arbeidet med sårbare stater og regioner. Afghanistan-utvalgets
rapport har i så måte gitt oss et grunnlag for å systematisere lærdommene
og tilpasse dem til nye utfordringer som ligger foran oss.
La oss heller ikke glemme at det
internasjonale samfunn og Afghanistan har lykkes med å hindre at
Afghanistan på ny har blitt et arnested for internasjonal terrorisme.
Landet har med vår hjelp kommet et stykke på vei med å bygge opp
statsinstitusjoner, og det leverer grunnleggende tjenester som utdanning
til deler av befolkningen.
Stabilitet i Afghanistan er fortsatt
viktig for vår egen sikkerhet. ISILs tilstedeværelse i landet viser
dette. Derfor er det viktig at vi nå fortsetter engasjementet i
Afghanistan.
Jeg har tidligere uttrykt at varig
fred og stabilisering i Afghanistan fordrer en politisk løsning
med Taliban. Både under NATO-toppmøtet og giverkonferansen for Afghanistan
i 2016 kunne vi igjen konstatere at det er bred – og økende – internasjonal
enighet om dette, også blant viktige land i regionen.
En fredsprosess må være afghansk
eid og ledet. Den må være inkluderende. Dette blir en krevende balansegang. En
løsning med Taliban må ikke gå på bekostning av menneskerettighetene,
inkludert kvinners rettigheter generelt og jenters rett til utdanning
spesielt. Her kompromisser vi ikke.
Fra norsk side oppfordrer vi partene
til å gå inn i reelle forhandlinger. Vi forblir rede til å bistå
dem, FN og andre internasjonale aktører etter behov. Regjeringen
viderefører det fredsdiplomatiske arbeidet som omtales i Afghanistan-utvalgets
rapport.
Det er min ambisjon å sikre fortsatt
bred støtte i Stortinget til norsk Afghanistan-politikk. Jeg håper
at denne redegjørelsen, Afghanistan-utvalgets rapport samt debatten
i Stortinget kan legge grunnlaget for en slik bred enighet.
Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [10:41:00 ] : La meg først
få takke for muligheten til å redegjøre om Afghanistan og for oppfølgingen
av rapporten fra Afghanistan-utvalget, som omhandler våre bidrag
i Operation Enduring Freedom og ISAF-operasjonene i perioden 2001–2014.
Vår innsats i Afghanistan foregår fortsatt gjennom operasjon Resolute
Support Mission, RSM, og er i et like krevende og risikofylt miljø
som før. Våre soldater legger ned en stor innsats hver dag. Jeg
er opptatt av å snakke om soldatene våre i Afghanistan i nåtid og
ikke i fortid.
Utenriksministeren innledet med
et viktig poeng: Når vi snakker om innsatsen vår i Afghanistan,
er det viktig å tenke tilbake på situasjonen vi sto i da våre første
bidrag ble besluttet. USA ble angrepet 11. september 2001. NATOs
artikkel 5 om kollektivt forsvar ble aktivert. Det er for øvrig
den eneste gangen artikkel 5 har blitt aktivert. Angrepet ble sett
på som et angrep på alle medlemsland og våre felles verdier, og
medlemmene hadde en plikt til å bistå. Et bredt flertall i Stortinget
mente det var riktig å stå sammen med våre allierte i den situasjonen.
Hensikten med å gå inn i Afghanistan var opprinnelig å sikre at
Afghanistan ikke lenger skulle være et fristed for terrorisme.
Å forlate Afghanistan uten å bidra
til gjenoppbygging og stabilisering ville vært uansvarlig.
Første innsats var militære operasjoner
for å bekjempe terrorisme, Al Qaida, deretter fulgte en type stabiliseringsoperasjon,
så kapasitetsbygging og nå mentorering. De ulike fasene stilte ulike
krav og har gitt ulike effekter. Dette resulterte i at oppdraget
i Afghanistan ble mer komplekst. I etterpåklokskapens lys er det
lett å se at noe kunne vært gjort annerledes, men valgene må også
forstås ut fra daværende kontekst.
Det ikke å gjøre noe ville også
vært et valg med konsekvenser. Det var riktig at vi engasjerte oss
i Afghanistan i 2001, og det er riktig at vi fortsatt engasjerer
oss i dag. Det er også viktig og riktig at vi tar med oss lærdommene
fra Afghanistan videre. Der gir Afghanistan-utvalget helt sentrale
bidrag.
Som utenriksministeren redegjorde
for, er sikkerhetssituasjonen i Afghanistan i dag veldig bekymringsfull,
og jeg skal ikke gjenta hans poenger. Den pågående operasjon RSM,
der NATO trener, rådgir og veileder afghanske styrker, var ment
å redusere sin virksomhet regionalt og trekke inn mot Kabul i løpet
av 2015. Det er utsatt inntil videre, til den generelle sikkerhetssituasjonen
tillater det og til de afghanske militære styrkene er fullt kompetente
til å ta over. NATO har besluttet at RSM skal videreføres i 2017. Vi
har derfor fortsatt personell som gjør den viktige jobben med å
trene, rådgi og støtte afghanske sikkerhetsstyrker i Kabul, og viderefører
dette bidraget også i 2017.
Jeg vil takke Afghanistan-utvalget
og sekretariatet for en meget god og grundig rapport, og jeg vil
også takke alle som har bidratt til utvalgets arbeid.
Jeg vil nå gå inn på noen av sakene
som utvalget omtaler for forsvarssektoren.
Det er viktig for regjeringa å sørge
for at personellet som har tjenestegjort, eller tjenestegjør, for
Norge utenlands, får den oppfølgingen som kreves. Soldatene i Afghanistan
gjorde og gjør en stor forskjell i sitt daglige virke. De var og
er viktige for den enkelte afghaner, de redder liv, og de skaper
trygghet. De bidro og bidrar fortsatt til å bygge afghanske sikkerhetsstyrkers
kapasiteter. Og de dro ut fordi vi, politikerne, bestemte at de
skulle dra.
Mange har blitt utsatt for ekstreme
påkjenninger, både fysisk og psykisk. De fleste kommer hjem med
verdifull og viktig operativ erfaring. Men noen har også betalt
en høy pris. Vi har mistet ti soldater i Afghanistan. Vi har i tillegg
fått flere som er skadet.
Våre soldater og familiene til soldatene
har gjort og gjør en innsats vi verdsetter veldig høyt. Det at internasjonal
og nasjonal innsats over flere år i Afghanistan på noen områder
ikke har nådd alle målene som ble satt, får ikke kaste skygger over
våre soldaters innsats.
I møter med afghanske myndigheter
blir jeg ofte takket for den innsatsen norske soldater og sivile
nordmenn gjør i Afghanistan. De oppleves av mange afghanere som
lydhøre for behovene til lokalbefolkningen, og de verdsettes for
den høye kompetansen de har.
Utvalget mener at det i framtida
må investeres mer i forskning på veteranfeltet.
Utvalget skriver at selv om det
har vært tydelige framskritt, må det legges ytterligere vekt på
å systematisere den regelmessige oppfølgingen. Det har skjedd mye
på dette området de senere år. Nå er ivaretakelse av deltagere i
internasjonale operasjoner bredt forankret i sju departementer.
Det er fordi behovene til veteranene er veldig ulike og spenner
fra den forberedelsen man gjør før de drar ut, til det behovet de
kan ha for oppfølging i det sivile helsevesen mange år etter endt
tjeneste.
Som oppfølging av St.meld. nr. 34
for 2008–2009 «Fra vernepliktig til veteran» ble det i 2011 utarbeidet
en interdepartemental handlingsplan for ivaretakelse av veteraner som
har deltatt i internasjonale operasjoner. Den ble i 2014 avløst
av en oppfølgingsplan, også den på tvers av departementer. Oppfølgingsplanens
periode går i første omgang fram til og med 2017, men tiltakene
vil bli oppdatert underveis i arbeidet med ny plan.
Vi samarbeider fra Forsvarsdepartementets
side tett med Barne- og likestillingsdepartementet og Bufdir, og det
handler særlig om forskning innenfor feltet barn og unge og hvordan
barn, unge og familier påvirkes av å ha en mor, en far eller en
nær slektning ute i internasjonale operasjoner. Det er satt av midler
i Forsvarsdepartementet til ytterligere forskning på dette.
I tillegg er det et sterkt nordisk
engasjement på dette feltet, og innenfor rammene av NORDEFCO er
særlig Norge, Sverige og Danmark i ferd med å iverksette felles forskning
og felles erfaringsutveksling når det gjelder veteraner.
Forsvaret har fått oppdrag om oppfølging
av veteranarbeidet i iverksettingsbrevet fra departementet.
Våre viktigste samarbeidspartnere
på dette feltet er veteranorganisasjonene. Vi har akkurat samme
mål: å sørge for at veteraner får den anerkjennelsen, støtten og
ivaretagelsen de skal ha. Å være veteran er først og fremst en beskrivelse
av kompetanse – og det er en hedersbetegnelse.
Rapporten tar opp problemstillinger
knyttet til sivilt–militært samarbeid, inkludert organisering av
arbeidet gjennom Provincial Reconstruction Teams, eller PRT-er. Et
PRT i Afghanistan besto av både sivile og militære krefter, diplomater,
rådgivere og eksperter på gjenoppbygging og sikkerhet for en helhetlig
tilnærming til gjenoppbygging av landet.
Jeg vil framheve at norsk militær
innsats i Afghanistan gjennom perioden 2001–2014 var en del av en
større allianse med rundt 50 nasjoner. Mange av beslutningene ble tatt
i NATO og i FN. USA var i stor grad hovedpremissleverandør. Våre
nasjonale beslutninger ble ikke gjort i isolasjon. Selv om vi på
toppunktet hadde et bidrag på over 800 soldater samtidig i Afghanistan,
hadde Norge et relativt lite militært bidrag i en stor koalisjon.
Utvalget har vektlagt at Norges
handlingsrom var begrenset, som en relativt liten giver og troppebidragsyter. Dette
er det et poeng å framheve når beslutningstakere blir kritisert
for forhold de hadde liten innflytelse over.
PRT-modellen ble valgt for å understøtte
NATO-operasjonens helhetlige tilnærming, med tett samordning av politiske,
sivile og militære instrumenter. Det manglet imidlertid helhet i
etableringen og driften av de 26 PRT-ene, som hadde veldig forskjellig
fokus og innretning. Med de erfaringene som ble gjort, er det lite
trolig at vi vil se en identisk modell forsøkt i eventuelle framtidige
internasjonale innsatser av samme omfang som Afghanistan.
Utvalget trekker fram at bidragene
fra alle norske offentlige myndigheter, militære og sivile, burde
vært koordinert og integrert. Det er jeg enig i. Det tydelige skillet som
Norge gjorde mellom sivil og militær innsats, skilte seg også i
ganske stor grad fra den tilnærmingen våre nærmeste allierte hadde,
og det bidro til tapte synergieffekter på bakken. Innsatsen for
å møte utfordringene i Afghanistan fordret en bedre koordinert sivil-militær
innsats. Dette ville nok også gjort samarbeidet med våre allierte enda
mer effektivt.
Selv uten en PRT-modell vil sivile
og militære bidragsytere treffe hverandre i internasjonal innsats,
og det vil være behov for koordinering og samarbeid. Det er behov for
fleksibilitet også for sikkerhetssektorens del av innsatsen til
begrensede lavkostprosjekter med kort implementeringstid.
Det må trenes og øves felles militært
og sivilt før avreise for å skape en felles situasjonsforståelse,
utveksle erfaringer og opprette personlige kontakter.
Afghanistan-perioden har ført til
bedre prosesser mellom UD og Forsvarsdepartementet, med hyppige
koordineringsmøter på politisk nivå og på embetsnivå.
Selv om man koordinerer på departementsnivå,
vil det imidlertid alltid være behovet på bakken som er styrende. Utvalget
foreslår etablering av en koordineringsenhet på høyt nivå med ansvar
for å utvikle strategier og handlingsplaner. Jeg er av den oppfatning
at det ikke er behov for nye strukturer, siden UD og Forsvarsdepartementet
har videreutviklet og styrket gode rutiner for deling av informasjon
og samordning.
Jeg er enig med utvalget i at enhver
operasjon optimalt sett bør ha en exit-strategi. I internasjonale
operasjoner etableres mandat og målsettinger på overnasjonalt nivå. Exit-strategi
for Afghanistan har vært formulert, men har vist seg vanskelig å
gjennomføre i tråd med ønsket tidsplan. Situasjonen på bakken endrer
seg, og planene må endres for å ta hensyn til dette.
De norske spesialstyrkene og Etterretningstjenesten omtales
i rapporten som de to suksesshistoriene fra rapporteringsperioden,
og jeg deler utvalgets vurdering. Spesialstyrkenes og Etterretningstjenestens
innsats hadde, til tross for relativt små nasjonale miljøer, betydning
for alle de tre målene for Norges engasjement: å sikre Norges sikkerhetspolitiske
forhold til USA og NATO, bidra i kampen mot terror og bidra til
statsbygging i Afghanistan.
Særlig bør spesialstyrkenes bidrag
til oppbygging av afghansk egenkapasitet framheves. De bygget opp
og støtter fortsatt en av det afghanske politiets nasjonale beredskapsstyrker:
Crisis Response Unit 222.
Særlig innenfor så sensitiv virksomhet
som spesialoperasjoner og etterretningsarbeid tar det flere år å
opparbeide tillit og evne til samhandling. Som utvalget skriver,
har vi i løpet av vårt snart 15-årige engasjement i Afghanistan fått
et bedre og nærmere forhold til en rekke allierte, spesielt USA,
Storbritannia, Tyskland og Latvia.
Spesialstyrkene våre har i særlig
grad befestet sitt gode forhold til amerikanske og britiske spesialstyrker.
Noe av dette nære samarbeidet og kjennskapen til hverandres kultur
høster vi fruktene av gjennom vårt nye oppdrag i kampen mot ISIL.
Uten at vi hadde operert sammen med amerikanske og britiske spesialstyrker
i Afghanistan over de siste 14–15 årene, ville dette neppe vært
mulig.
Rapporten framhever Etterretningstjenesten
som en meget vellykket bidragsyter til at den overordnede målsettingen
om å støtte USA og bidra til NATOs relevans ble oppnådd. Jeg er
enig i konklusjonen om at engasjementet i Afghanistan på dette området
har hatt langsiktige konsekvenser. Erfaringene derfra har bidratt
til å styrke etterretningssamarbeidet i NATO og bilateralt samarbeid
med allierte. Etterretningstjenestens deltagelse har også bidratt
til å videreutvikle samarbeidet med andre lands tjenester og med
UD.
Gjennom operasjonene i Afghanistan
har våre styrker fått uvurderlige operative erfaringer, som ikke
kunne vært oppnådd kun gjennom trening og øving hjemme. Det er viktig
at Forsvaret, i tråd med utvalgets anbefaling, institusjonaliserer
sin erfaringslæring. Arbeidet for å oppnå dette er bl.a. formalisert
gjennom iverksettingsbrevet til Forsvaret for neste periode.
Et eksempel på viktige lærdommer
fra Afghanistan-perioden var endringen i sammensetning av PRT-ene.
Innledningsvis ble disse satt opp av personell hentet fra forskjellige
avdelinger. Etter hvert gikk man over til å sende ut hele, samtrente
avdelinger. Dette resulterte i en bredere kompetanse i Forsvaret,
som også styrket den helhetlige operative evnen.
Det er iverksatt organisasjonsendringer
i Forsvaret for å bedre erfaringslæringen, bl.a. ble Senter for
militære erfaringer i 2015 flyttet fra Forsvarets høgskole til Forsvarets
operative hovedkvarter, FOH. Det gjøres fordi FOH er sentralt for
erfaringshåndtering fra operativ virksomhet, fordi operasjoner blir
planlagt, ledet og koordinert derfra.
Forsvaret selv ser selvsagt også
behovet for mer effektiv erfaringslæring og forbedrer kontinuerlig
sine prosedyrer.
Utvalget har kommentert at internasjonal
innsats ikke må gå ut over beredskapen hjemme, og at Forsvaret må søke
å begrense støttestrukturens størrelse i operasjoner ute. Styrking
av Forsvarets evne til å ivareta sitt primæroppdrag og beredskap
hjemme er lagt til grunn for utviklingen av Langtidsplanen for Forsvaret,
som ble vedtatt i november.
Nasjonale beredskapsplaner definerer
hjemlige behov. Sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter utarbeider operative
behov for styrkene. Forsvarssjefen vurderer de beredskapsmessige
konsekvensene ved å trekke ut styrkebidrag fra hjemlig struktur,
og regjeringa vurderer konsekvensene helhetlig før beslutning om
et bidrag utenlands blir tatt.
I planprosessen for styrkebidrag
til internasjonale operasjoner vurderes det også om mulige bidrag
i internasjonale operasjoner vil virke inn på Forsvarets evne til
å opprettholde beredskap til støtte for politiet.
Når det gjelder utvalgets merknad
om å søke å begrense størrelsen på støttestrukturen ute i operasjoner,
vil jeg understreke at det jobbes kontinuerlig for å gjøre Forsvarets logistikk-
og støttestruktur bedre. Støttestrukturen i Norge søkes utnyttet,
uten å bygge strukturer ved siden av for styrker i utlandet. I tillegg
vil alltid Forsvaret tilstrebe å etablere flernasjonale løsninger
for å redusere støttestrukturen. Det er alltid et avgjørende vurderingstema
ved spørsmål om bidrag i internasjonale operasjoner å vurdere om
vi har kapasitet til å understøtte bidragene både hjemme og ute.
Utvalget skriver at Forsvarsdepartementet
og Forsvarets ledelse må ta en aktiv rolle i å forme oppdrag som
norske militære sjefer skal utføre i internasjonale operasjoner. Jeg
vil vise til at vi har en struktur for planlegging som ivaretar
hele spekteret fra vi blir gjort oppmerksom på behovet for bidrag,
via innspill fra Forsvarsdepartementet og forsvarssjefen, til det
er utarbeidet en operasjonsplan. I dette planarbeidet bidrar Forsvarsdepartementet
og Forsvarsstaben aktivt i oppdragsformuleringen. Det er viktig å
understreke at Norge også alltid har en styrkesjef, en representant,
som også har en såkalt «red card»-funksjon, som dermed kan bidra
til at konkrete oppdrag ikke skjer med norsk deltagelse, hvis nødvendig.
Jeg setter pris på at Afghanistan-utvalget
belyser arbeidet knyttet til sikkerhetsrådsresolusjon 1325, om kvinner, fred
og sikkerhet. Oppdragsløsning i Afghanistan setter for alvor fokus
på viktigheten av resolusjonen og senere beslektede resolusjoner.
Det er vesentlig å styrke den internasjonale
innsatsen for å oppnå bedre resultater på dette feltet. I mange
av dagens konflikter er kvinners sikkerhet og rettigheter truet, seksualisert
vold er utbredt, og kvinner drives på flukt. Samtidig ser vi at
kvinners deltagelse i freds- og stabiliseringsprosesser er en nødvendig
forutsetning for varige og bærekraftige løsninger. Det var med dette
som bakteppe regjeringa i februar 2015 lanserte handlingsplanen
for kvinner, fred og sikkerhet for perioden 2015–2018, og den bygger
også på tidligere handlingsplaner.
Handlingsplanen er vårt verktøy
for å gjennomføre ambisjonene i resolusjonene fra Sikkerhetsrådet.
Den legger grunnlaget for departementets felles innsats og gir tydelig retning
og mål for arbeidet. Vi ønsker å bygge kompetanse og holde presset
oppe for å sikre at målene fra resolusjonene blir oppfylt. Dette
gjør vi i samarbeid med FN, NATO og regionale og nasjonale aktører
og i tett dialog med sivilt samfunn.
Forsvaret er derfor pålagt å implementere
og bruke et «gender»-perspektiv i planlegging, øving, gjennomføring og
evaluering av alle typer operasjoner. Vi har et kvalitativt godt
fagmiljø av «gender»-fagekspertise i operasjoner som skal videreføres
og styrkes. Forsvaret rapporterer årlig om hvordan «gender»-perspektivet
ivaretas i forbindelse med operasjoner og på status for pålagte
oppdrag i regjeringas handlingsplan på feltet.
Vår innsats i Afghanistan skjedde
fram til 2014 gjennom to operasjoner: Operation Enduring Freedom,
OEF, og International Security Assistance Force, ISAF. OEF var folkerettslig
basert på kollektivt selvforsvar etter angrepene i USA 11. september
2001. ISAF hadde folkerettslig grunnlag i resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd
og invitasjon fra afghanske myndigheter.
Utvalget problematiserer ikke i
særlig grad de folkerettslige hjemlene for operasjonene, og de anses
ikke å være kontroversielle. Jeg noterer meg imidlertid at utvalget
er opptatt av hvordan konflikten skulle klassifiseres på enkelte
tidspunkter. Om en situasjon anses som en internasjonal eller ikke-internasjonal
intern væpnet konflikt, eller om situasjonen i det hele tatt er
å anse som en væpnet konflikt, har betydning for hvilke konkrete
folkerettslige regler som kommer til anvendelse. Utvalget ser det
bl.a. som uheldig at norske myndigheter ikke utad klargjorde sitt
syn på klassifiseringen av situasjonen under ISAF-deltagelsen før
i 2005/2006.
Jeg ønsker å presisere at det fra
norsk side hele tida har vært sentralt at man ikke på noe tidspunkt
i Afghanistan opererte i noe rettstomt rom, og at i alle situasjoner
gjelder rettsregler og viktige rettsprinsipper, enten man snakker om
folkerett eller menneskerettigheter og andre rettsprinsipper. Det
er da prinsipper som er ment å beskytte sivilbefolkningen, frihetsberøvede
og andre sårbare grupper.
Utvalget hevder da heller ikke at
Norge har brutt disse rettsreglene eller rettsprinsippene i noen
av fasene. Da norske myndigheter i 2006 gikk fra å klassifisere
ISAF-deltagelsen som under terskelen for væpnet konflikt, til at
statene i ISAF var part i en ikke-internasjonal væpnet konflikt,
gjorde de det samtidig klart at endringen i klassifisering ikke
innebar utvidede fullmakter for styrkenes maktbruk. FN-mandatet,
NATOs operasjonsplan og gjeldende engasjementsregler fortsatte å
sette rammer for maktbruken. Soldatenes rettslige beskyttelse ved
eventuelle etterspill av maktbruk var videre regulert i statusavtale, uavhengig
av klassifisering. Betydningen av at norske myndigheter ikke utad
og løpende klassifiserte situasjonen, bør dermed ikke tillegges
for stor vekt.
Rapporten omtaler noen spesifikke
forhold knyttet til folkerett, og jeg vil knytte noen kommentarer
til det rapporten tar opp om fanger, kamptolker og bruk av genferkorset.
Utvalget har gitt en ryddig og god
framstilling av norske myndigheters håndtering av forhold knyttet
til frihetsberøvelse i Afghanistan. Det ble i 2013 utarbeidet en
manual i krigens folkerett for Forsvaret, i samarbeid med Norges
Røde Kors. Manualen er skrevet på oppdrag av Forsvarsdepartementet
og utgitt av forsvarssjefen, og er å anse som en stående ordre til
Forsvaret. Den har til hensikt å gjøre regelverk og nasjonale tolkninger
lett tilgjengelig for dem som bruker reglene i Forsvaret, både som
praktisk veiledning ved undervisning og ved planlegging og gjennomføring
av operasjoner. Manualen har et eget kapittel om frihetsberøvede,
som bl.a. redegjør for det rettslige grunnlaget for frihetsberøvelsen
avhengig av type konflikt og personkategori, krav til behandling
og fasiliteter, prosedyrer for prøving av det rettslige grunnlaget
for frihetsberøvelsen, og om overføring og opphør.
Det er videre utarbeidet en sjekkliste
som brukes ved planlegging for utsendelse av norske styrkebidrag
til operasjoner, trening og øving i utlandet, for bl.a. å sikre
at sentrale rettslige forhold ivaretas på en tilfredsstillende måte. Folkerettslige
forhold inngår i sjekklisten, herunder vurderinger som må tas i
forbindelse med potensiell maktanvendelse og fastsettelse av engasjementsregler.
Forsvarsdepartementet har i samråd med Forsvaret lagt vekt på å
gi tilstrekkelige direktiver for å sikre at norske styrker handler
i overensstemmelse med krigens folkerett og Norges menneskerettslige
forpliktelser samt politiske begrensninger som måtte være satt,
inkludert for potensielle frihetsberøvelser. For øvrig fastsetter
alltid den til enhver tid sittende forsvarsminister engasjementsregler
for hver enkelt operasjon norske styrker deltar i.
Bruk av sivile lokalt ansatte til
stridende oppgaver skal ikke forekomme. For å unngå urettmessig
bruk i framtida har Forsvarsdepartementet utarbeidet retningslinjer
rundt bruken av lokalt ansatte i internasjonale operasjoner, og disse
retningslinjene ble implementert i Forsvaret i 2015. Retningslinjene
omhandler bl.a. bestemmelser om at Forsvaret primært skal søke å
dekke behov innenfor egne personellressurser. Dersom de egne ressursene
ikke dekker behovene, skal Forsvaret tilstrebe å kontrahere tjenester fra
firmaer eller tjenestetilbydere lokalt.
Forsvaret skal gjennomføre vurderinger
av lokalt ansattes sikkerhet både i løpet av og etter deres ansettelsesforhold.
Kontraktene skal konkretisere Forsvarets ansvar, også etter opphør
av arbeidsforholdet. Det skal presiseres at tjenesten er som ikke-stridende,
og skal utføres uten uniformering og uten bevæpning. Lokalt ansatte
skal i størst mulig grad benyttes på en måte som gjør at de ikke
oppfattes som medlemmer av norske væpnede styrker.
Røde Kors-merkingen på sanitetskjøretøy
i Afghanistan ble, med grunnlag i Genève-konvensjonene, besluttet
fjernet en periode fra 2011. Utvalget advarer mot å la dette bli
en praksis, da det på lengre sikt undergraver sanitetens beskyttelse
i krigens folkerett. Jeg har forståelse for de hensynene utvalget
trekker fram, men understreker at beslutningen hadde hjemmel i krigens
folkerett, og at alle prosedyrene for dette ble fulgt. Forsvarsdepartementet
og Forsvaret ser på dette som et unntak fra hovedregelen, og at
en slik beslutning må være gjenstand for en konkret vurdering i
hvert enkelt tilfelle.
Avslutningsvis vil jeg si noe om
utvalgets kommentarer knyttet til personellspørsmål, herunder utdanning
i lokale forhold og tid i stilling ute. Utvalget beskriver at personell må
skoleres i samfunnskunnskap om konfliktområdene de reiser til. Dette
er et område departementet og Forsvaret prioriterer høyt. Avdelinger
som sendes ut, gjennomgår normalt en tre–seks måneders oppsetningsperiode,
hvor de bl.a. blir gitt skolering i samfunnskunnskap og kulturforståelse
i innsatsområdet. Den kommende utdanningsreformen i Forsvaret samt
forbedring av erfaringslæringsmodellen vil styrke den systematiske
tilnærmingen på dette fagområdet.
Utvalget tar opp utfordringer knyttet
til at nøkkelpersonell står for kort tid i stilling ute. Dette er
en avveining mellom ulike viktige hensyn. I henhold til Forskrift
for tjenestegjøring i internasjonale operasjoner § 17 beordres personell
i internasjonale operasjoner normalt for en periode på seks måneder,
bortsett fra i mindre krevende operasjoner og stabs- og observatørtjeneste,
hvor maksimalperioden kan settes til tolv måneders sammenhengende
tjeneste.
De aller fleste nære allierte opererer
også med seks måneders deployeringsperioder. Utfordringen er selvfølgelig –
og det peker også utvalget tydelig på – at det tar tid å bygge relasjoner
og tillit. Dette er også noe som afghanske soldater har snakket
med meg om når jeg har vært på besøk, og det er selvfølgelig sånn
at så fort denne tilliten og dette samarbeidet er opprettet, skal
personellet rotere ut, og det kommer nye personer inn. Derfor er
det viktig at Forsvaret også fokuserer på, som de har gjort i lang
tid, tiltak som bidrar til å avbøte det. Samtidig er det selvfølgelig et
vesentlig og tungtveiende hensyn at soldatene våre ikke skal ha
for lange sammenhengende deployeringsperioder ute, og det har sammenheng
med både tjenesten de gjennomfører til daglig, og selvfølgelig familiesituasjon
og det at for mye tjeneste over for lang tid heller ikke er godt.
Forsvaret har gjennom sitt engasjement
i Afghanistan demonstrert god evne til å løse militære oppdrag.
Oppdragene har vist at Norge har meget kompetente soldater, som er
godt trent og godt skikket for denne type operasjoner.
For 2017 er det norske hovedbidraget
fortsatt å støtte afghansk spesialpoliti, CRU, i Kabul samt å støtte
det afghanske spesialpolitidirektoratet. Det norske styrkebidraget har
hjulpet afghanere til å forhindre økt voldsnivå og destabilisering
i Kabul og i den senere tid også andre steder i landet.
CRU er en meget viktig nasjonal
strategisk ressurs som har vært brukt for å møte flere større og
komplekse angrep mot afghanske og vestlige mål i Kabul og omegn.
CRU er også viktig i beskyttelsen av det sivile internasjonale nærværet
i Afghanistan, inkludert ambassadene, og har gjennomført vellykkede
aksjoner mot gisseltakere, bl.a. ved det amerikanske universitetet
og den spanske ambassaden i Kabul. Men viktigere enn operasjonene
som når offentligheten, er de operasjonene som makter å forhindre
angrep, ved at sikkerhetsstyrkene identifiserer og arresterer gjerningsmenn
før de får handlet.
Utviklingen av afghanske sikkerhetsstyrker
anses av NATO som en av suksesshistoriene fra innsatsen i Afghanistan.
I tillegg til spesialstyrkene har vi avgitt et fåtall stabsoffiserer
til NATO-operasjonens kommandostruktur. Vi støtter Afghan National
Army Trust Fund med 60 mill. kr årlig, foreløpig til og med 2020.
I årene mellom 2007 og 2016 har Norge utbetalt ca. 556 mill. kr
til dette fondet.
Norge har siden oppstarten av operasjonene
i Afghanistan bidratt substansielt med etterspurte militære kapasiteter.
Vi har opprettholdt og videreutviklet gode relasjoner og samarbeid
med våre allierte. Som jeg har redegjort for, har vi over lang tid
fulgt opp forholdene Afghanistan-utvalget kommenterer i sin rapport,
som en del av den formaliserte erfaringslæringsprosessen. Arbeidet
med å forbedre denne pågår kontinuerlig.
Afghanske myndigheter vil trenge
assistanse og støtte i mange år framover. Regjeringa følger situasjonen
nøye og vil vurdere å forlenge norske bidrag utover det som hittil er
planlagt. Det vil i så fall skje i nær dialog med NATO og våre nære
allierte.
Helt avslutningsvis vil jeg si at
en viktig og vesentlig lærdom fra oppdraget vi har hatt og har i
Afghanistan, er å ha realistiske forventninger og realistiske målsettinger. Det
å erkjenne kompleksitet, det å erkjenne at ting tar tid, og at veien
sjelden er rettlinjet, er en helt avgjørende erfaring. Det har også
vært styrende for måten regjeringa har håndtert deltagelse i kampen
mot internasjonal terrorisme og ISIL på, ved å være tydelig på hvilke
dilemmaer og utfordringer som møter Norge og andre deltakende land
i en sånn type operasjon.
Presidenten: Presidenten
vil foreslå at utenriksministerens og forsvarsministerens redegjørelse
sendes utenriks- og forsvarskomiteen. – Ingen innvendinger er reist
mot dette, og det anses vedtatt.