Hashim Abdi (A) [16:09:26] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å si tusen takk til komiteen for det gode arbeidet. Takk også til forslagsstillerne.

Forslagsstillerne tar opp en bekymring jeg tror veldig mange foreldre kjenner seg igjen i. Jeg tror mengden med høringssvar reflekterer det veldig godt. Barn og unge vokser opp i en digital hverdag som er helt annerledes enn den generasjonen før dem møtte. Mange møter skadelig innhold, et konstant press gjennom sosiale medier og teknologier som er utviklet for å holde dem fanget så lenge som mulig. Det er derfor bra at vi diskuterer hvordan vi kan beskytte barn bedre i den digitale hverdagen. Dette engasjementet tror jeg hele komiteen deler.

Herfra vil jeg snakke på vegne av Arbeiderpartiet.

Selv om problembeskrivelsen i dette forslaget er riktig, betyr ikke det at alle løsningene er gode. Forslaget vi behandler i dag, handler om å innføre en aldersgrense på 13 år for kjøp av smarttelefon. Problemet er at det i liten grad treffer de faktiske utfordringene folk møter.

De færreste barn kjøper smarttelefonen sin selv. De får den av foreldrene sine. Derfor vil en aldersgrense for kjøp i praksis ha begrenset betydning for barns tilgang til smarttelefoner. Man risikerer å vedta et tiltak som høres ganske handlekraftig ut, men som i realiteten ikke løser et eneste problem.

Spørsmålet er ikke først og fremst om et barn eier en telefon. Spørsmålet burde være hva som skjer på den telefonen, hva barnet møter når telefonen tas i bruk. Utfordringene handler om sosiale medier, om algoritmer og om servere som lager stadig mer innhold som gjør hverdagen til barn og unge vanskelig. Det handler om kommersielle interesser som konkurrerer om barns oppmerksomhet, og om funksjoner som er designet for å gjøre det vanskelig å legge fra seg telefonen. Det er der risikoen ligger og de utfordringene barn og unge føler på, og det er der vi må rette de politiske tiltakene.

Derfor arbeider regjeringen med å innføre en aldersgrense for sosiale medier. Derfor foreslår regjeringen å heve aldersgrensen for samtykke til behandling av personopplysninger fra 13 år til 15 år. Derfor styrker vi barns personvern og setter tydelige grenser for teknologiselskapenes tilgang til barns data.

Det er også verdt å merke seg at vi ser tegn til at holdningene er i endring. Flere foreldre velger å vente før de gir barna smarttelefon. Det tyder på at kunnskap, veiledning og mye av det regjeringen allerede har gjort, har funket. Nå jobber regjeringen for fullt med å innføre en aldersgrense på sosiale medier. Jeg tror det svarer bedre på de problemene forslagsstillerne beskriver.

Liv Gustavsen (FrP) [16:12:46]: Stortinget skal nå behandle et forslag om å innføre aldersgrense på 13 år for kjøp av smarttelefon. Intensjonen bak forslaget er god. Alle ønsker vi at barn skal ha en trygg oppvekst og en god digital hverdag, men gode intensjoner er ikke nok. Tiltakene vi vedtar, må også være målrettede og ha faktisk effekt. Det er nettopp her dette forslaget bommer.

Svært få barn under 13 år går selv til butikken og kjøper en smarttelefon. Det er foreldre og foresatte som kjøper telefonen, betaler abonnementet og avgjør om barnet skal få tilgang til den. Forslaget regulerer derfor i liten grad den faktiske situasjonen.

Det betyr ikke at utfordringene knyttet til barns skjermbruk ikke er reelle. Mange foreldre opplever et press når stadig yngre barn får smarttelefon. Mange er bekymret for hvor mye tid barn bruker foran skjermen. Dette er viktige spørsmål som fortjener en seriøs debatt. Når utfordringen ligger i foreldres valg og ansvar, hjelper det imidlertid lite å innføre et forbud som i praksis retter seg mot barna, som sjelden eller aldri kjøper telefonen selv.

Fremskrittspartiet mener at foreldre har hovedansvaret for egne barn. Foreldre kjenner sine barn best og må ha friheten til å gjøre vurderinger ut fra barnets modenhet, behov og situasjon. Det er ikke statens oppgave å overta slike vurderinger gjennom stadig nye reguleringer. Politikk må handle om å løse problemer, ikke om å skape inntrykk av handling. Dette forslaget vil ikke hindre barn i å få smarttelefon. Det vil ikke endre foreldrenes beslutning. Det vil heller ikke løse utfordringene forslagsstillerne peker på.

Stortingets oppgave er ikke å vedta lover for lovenes skyld. Vi skal ikke endre regelverket bare for å kunne krysse av på en politisk sjekkliste og si at noe er gjort. Lovverk som ikke fungerer i praksis, skaper ikke løsninger. Det skaper bare mer byråkrati. Dette forslaget er et eksempel på nettopp det. Intensjonen kan være god, men forslaget er dårlig gjennomtenkt og retter seg mot feil problem. Det gir inntrykk av handling uten å gi resultater.

Fremskrittspartiet er opptatt av løsninger som virker. Vi sier nei til unødvendige forbud, nei til mer byråkrati og nei til symbolpolitikk.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:15:39]: Jeg skulle ønske at løsningen var det KrF foreslår, for problemet er fryktelig alvorlig. Vi har veldig mange barn og yngre unge som utsettes for store påkjenninger. De lærer av andre eller sammenligner seg med andre. Det gjør at de sliter veldig med hvem de selv er og hvordan de ser ut, noe som bidrar til at veldig mange barn og unge ikke har det bra. Det er vi veldig bekymret for, og jeg tror ikke det er noen i denne salen som ikke deler samme bekymring.

Utfordringen er det begge de to tidligere talerne har sagt: Dette løser ikke problemet. Vi må nok sammen tenke mer og nytt hvis vi skal kunne få bedre løsninger på disse utfordringene. Det starter også i veldig stor grad i familiene og med foreldrene, og dette vil antakeligvis ikke løse noen utfordringer. Det vi trenger, er jo at foreldre sammen kan støtte hverandre i å ikke tillate tidlig kjøp av telefon, ikke tillate at man er på sosiale medier for tidlig, nettopp fordi det har en så alvorlig påvirkning på veldig mange barn.

Når det gjelder sosiale medier og områder der som er ganske kontroversielle, blir jeg selv ganske redd over å se hva som kommer opp i «feeden» min fordi jeg har vært inne for å sjekke noe – om det er konspirasjonsteorier eller hva det måtte være. Når man tenker på at unge ikke har den samme evnen til kritisk å vurdere hva de ser, fordi de rett og slett ikke har levd lenge nok, kan man bli veldig bekymret.

Høyre kommer ikke til å støtte dette forslaget, men intensjonen står vi fullt og helt bak. Vi må gjøre mer for å sikre at barn og yngre unge ikke utsettes for avhengighetsskapende algoritmestyrt innhold, men vi må også sikre at de rustes til å håndtere det de utsettes for, og det er en mye større oppgave. Den oppgaven skjer i familien, den skjer på skolen, og den skjer i frivilligheten, som spiller en viktig rolle for å skape samhold og tilhørighet og et sted hvor alle kan være.

Det er på en måte å beklage at man ikke kan støtte KrF i dette forslaget, men intensjonene og bekymringene bak deler vi fullt ut.

Kjersti Toppe (Sp) [16:18:50]: Dette er berre ei lita stemmeforklaring. Vi kjem heller ikkje til å stemma for dette forslaget. Som veldig mange gode talarar har sagt før meg, deler vi òg intensjonen bak forslaget. Eg er like bekymra som alle andre har vore for det barn blir påverka av, men dette er ikkje eit føremålstenleg grep. Eg tenkjer berre sjølv at viss ein skal gjera det forbode for barn under 13 å kjøpa ein smarttelefon – det er vel ikkje så mange barn som kjøper dei sjølv, det er foreldra som kjøper, og det er vel heller abonnementet som må til for at det skal ha ein verdi. Då kjem ein tilbake til at dette jo er foreldrestyrt. Så vi deler intensjonen bak det, men vi synest ikkje dette er det riktige grepet. Difor støttar vi ikkje forslaget.

Remi Sølvberg (R) [16:20:10]: Det er lett for Rødt å støtte dette forslaget. I Rødts arbeidsprogram har vi dette programfestet. Vi ønsker ikke at 13-åringer skal kjøpe mobiltelefoner. Samtidig er problemet så mye større, og det har vi snakket om her oppe. Vi trenger å skåne barna våre for skjermbruk. Vi trenger å skåne dem for de ødeleggende algoritmene som er der ute, og vi trenger å få på plass en aldersgrense for sosiale medier. Det håper jeg vi snart skal få gjort.

Jeg har ikke kjøpt en mobiltelefon på det jeg kan huske. Jeg er snart 50 år, jeg har arvet telefoner. Min datter er åtte år, og hun har ikke telefon. Hun skal ikke få telefon, og jeg er veldig glad for at vi i hennes klasse har en enighet om at våre barn ikke skal ha telefon. Så kjenner jeg andre barn på andre skoler, i andre klasser, der det er sluppet opp, hvor det er mye vanskeligere å holde igjen. Jeg synes det er trist når jeg ser unge mennesker sitter sammen og er sosiale, men har ansiktet sitt ned i skjermen uten å være sammen.

Så takk til forslagsstiller, jeg støtter intensjonen. Jeg tror det er mye vanskeligere, jeg tror det er mye større, men vi støtter det.

Siren Julianne Jensen (MDG) [16:21:59]: Vi veit at mange barn blir eksponerte for innhald som dei ikkje er mogne for. Vi veit at sosiale medium kan påverke psykisk helse, søvn og sjølvbilete, og vi veit at foreldre opplever eit sterkt press fordi alle andre får smarttelefon tidleg. Det er reelle utfordringar. MDG deler bekymringane. Vi treng ein politikk som gir barn trygge digitale rammer, men vi må også treffe riktig. Difor støttar ikkje MDG forslaget om ei aldersgrense på 13 år for kjøp av smarttelefon. Ikkje fordi problemet ikkje er alvorleg, men fordi forslaget ikkje treffer godt nok.

Problemet er ikkje sjølve telefonen, men i hovudsak det barnet møter der: algoritmar som held dei lenge på skjermen, innhald dei ikkje er rusta til å handtere, og kommersielle krefter som konkurrerer om merksemda deira. Eit kjøpsforbod vil i liten grad hindre dette. Dei fleste barn får telefonen sin frå foreldra. Då risikerer vi å vedta eit tiltak som ser handlekraftig ut, men som i praksis ikkje gjev barn det vernet dei treng. MDG meiner vi må gå laus på det som faktisk skapar utfordringane. Vi må stille strengare krav til teknologiselskapa, vi må regulere avhengigheitsskapande design retta mot barn, og vi må sikre betre vern mot skadeleg innhald. Samtidig må vi gje foreldra betre verktøy. Løysingar for aldersgrense og avgrensingar av innhald finst i dag, men det må bli enklare å bruke dei, tydelegare og meir tilgjengeleg som standard.

Vi må også erkjenne at smarttelefonen er ein del av kvardagen til barna, den brukast til kollektivtransport, organisering av fritid og kontakt med venner og familie. Eit generelt forbod kan difor få konsekvensar for barns deltaking og sjølvstende. Dette betyr ikkje at vi skal gjere mindre, men at vi må gjere meir, men på riktig stad. Vi må flytte ansvaret dit det høyrer heime, til dei som designar plattformene og tener pengar på merksemda til barna. Til slutt: Dette handlar ikkje berre om teknologi, det handlar om oppvekst og om kva rammer vi vil gje barn i ei digital verd. MDG vil ha sterkare vern av barn, men vi vil også ha tiltak som faktisk verkar.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [16:24:28]: Barn i Norge får i dag smarttelefon tidligere enn i nesten noen andre land i Europa, og over 90 pst. av barn har egen mobil allerede når de er 9–10 år. For de fleste er dette en smarttelefon med full tilgang til internett og sosiale medier. Allerede på barneskolen er åtte av ti barn på sosiale plattformer, til tross for at aldersgrensen er 13 år. Samtidig forteller mange barn og unge selv at mobilen påvirker dem negativt gjennom press, sammenligning og uønsket innhold. KrF mener at vi må ta dette på alvor.

Helsedirektoratet anbefaler å utsette barns møte med sosiale medier og understreker at barn under 13 år ikke har forutsetninger for å håndtere algoritmestyrt innhold, kommersielt press og konstante sammenligninger. Når vi vet dette, må vi også være villige til å handle. Jeg er enig i det som er sagt her – at dette i stor grad er foreldrestyrt – men dagens foreldre står i et betydelig krysspress. Når alle andre får smarttelefon tidlig, blir det vanskelig å sette grenser for egne barn. Mange foreldre opplever at de står alene i disse valgene, selv om de egentlig ønsker å vente. Det er derfor vi trenger politiske tiltak som støtter foreldre i å ta trygge og gode valg, og som bidrar til å redusere det sosiale presset i barnas hverdag. En 13 års aldersgrense for kjøp av smarttelefon er nettopp et sånt konkret og gjennomførbart tiltak.

Det er viktig å understreke at dette ikke er et forbud mot bruk. Foreldre vil fortsatt kunne gi barna sine mobiltelefon uten internettilgang. Målet er ikke å stoppe teknologi, men å sikre at barn får tilgang til riktig teknologi til riktig tid. At ikke flere politiske partier deler dette målet og vil sette inn flere tiltak, undrer meg. Fagmiljøer, organisasjoner og foreldre peker i presis samme retning her: Barn er klare for teknologi, men ikke for alt det den digitale verden innebærer. Derfor trenger vi tydelige rammer som gir barn en tryggere start, og som gir familiene bedre handlingsrom.

KrF mener Norge bør gå foran, ikke alltid avvente andre land og internasjonale prosesser eller legge ansvaret fullt og helt på foreldrene når vi vet at så mange føler seg maktesløse i møte med smarttelefonpresset og hvordan hele samfunnet rundt er rigget. Vi må ta ansvaret for å skape en oppvekst der barn får utvikle seg uten unødig press fra sosiale medier altfor tidlig. En nasjonal aldersgrense for kjøp av smarttelefon er sånn sett et viktig skritt i riktig retning.

Jeg er enig i at det alene ikke vil løse problemene, men skal vi trygge barna våre på nett, vil det være summen av tiltak på dette området som vil utgjøre en forskjell. Som politikere må vi være villige til å gjøre alt vi kan for å gi barna våre en tryggere digital start.

Statsråd Lene Vågslid [16:27:34]: Eg, som mange andre, deler intensjonane bak dette forslaget på alle moglege måtar. Eg registrerte i dag tidleg at i Politisk kvarter på radioen blei det annonsert ein ny allianse, ein «sunn fornuft»-allianse. Han ser ut til å slå sprekkar allereie, men lat no det liggje.

Eg er veldig glad for at Kristeleg Folkeparti, Høgre, SV – i grunnen nesten alle parti i Stortinget utanom Framstegspartiet – er med regjeringa i både mål og ynske om å regulere og gjere den digitale oppveksten for ungane våre mykje tryggare. Det er ingen tvil om at me må gjere mykje for å klare det – rett og slett fordi me ikkje kan ha det slik at det er algoritmar som oppdreg ungane våre. Me kan ikkje ha det slik at store tekselskap no meir eller mindre kjem inn på barnas soverom når dei er veldig, veldig små.

Eg meiner det er fleire ting ein òg kan gjere sjølv i ljos av óg det foreldreansvaret mange peikar på. Helsedirektoratets råd har blitt refererte frå talarstolen. Eg meiner me bør følgje dei. Barn under 13 år bør ikkje vere åleine med internett. Det betyr i grunnen at dei heller ikkje bør ha ein smarttelefon.

Eg meiner òg at FAU-ane, som me no ser engasjerer seg over heile landet, frå nord til sør. Dei tek grep, akkurat slik representanten frå Raudt viser til. Eg har besøkt mange av dei. Og det at veldig mange av oss foreldre no blir einige om å utsetje kjøp av smarttelefon til f.eks. ungdomsskulen, fører til at veldig mange færre gjer det.

Me ser òg av rapportane me fekk frå Medietilsynet, at for fyrste gong går bruken av mobiltelefon no ned blant barn og unge. Det har me ikkje sett før, så eg har veldig tru på at me gjer meir politisk, som aldersgrense i sosiale medium, at me får mobilen ut av klasserommet, at me implementerer digitaltenesteloven i Norge, og at me som er foreldre organiserer oss saman og lagar gode avtaler. Det gjer at barnet ikkje kan seie at alle andre får det også. Det veit me alle saman at det kan vere ganske krevjande.

Eg heiar på smarttelefonfri barndom, eg heiar på FAU-gjengen eg møtte i Tromsø i førre veke, som har innført noko dei kallar sosiale medium-fri ungdomstid. Dei tek det eit knepp lenger. Saman er eg sikker på at me kan få til ein tryggare digital oppvekst for ungane våre om me vågar å regulere det som kan fungere, og at me saman med foreldra unngår at barn får f.eks. smarttelefon før ungdomsskulen.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [16:31:00]: Det er nesten flaut, men det er tredje gang i dag jeg må opp på talerstolen fordi jeg har glemt å ta opp et forslag i en sak.