Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [14:19:11] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg aller først få takke komiteen for et grundig og konstruktivt arbeid i en sak som berører noe av det mest grunnleggende i vårt samfunn, nemlig barns rett til trygghet, omsorg og tilhørighet.

Fosterhjemskrise er på ingen måte et abstrakt begrep. Vi står unektelig i en svært alvorlig situasjon når flere hundre barn venter på fosterhjem og trenger en familie. Derfor trengs det handling.

KrF har alltid vært opptatt av at barnets beste skal være styrende i barnevernet. Derfor er det gledelig at komiteen samlet peker på behovet for styrket rettssikkerhet, bedre oppfølging og mer forutsigbare rammer, både for barna og for fosterfamiliene. Vi vet at stabile fosterhjem reduserer risiko for brudd, gir bedre utviklingsmuligheter og skaper trygghet i en ellers utrygg livssituasjon.

I høringsinnspillene kommer det tydelig fram at mange fosterforeldre opplever økonomisk utrygghet, manglende oppfølging og store forskjeller mellom kommunene. Norsk Fosterhjemsforening viser bl.a. til at over halvparten av fosterforeldrene opplever svekket økonomisk trygghet etter at de tok oppdraget. Dette er ikke bærekraftig. Skal vi rekruttere flere fosterhjem, må vi gi dem rammer som gjør det mulig å stå i oppgaven over tid. Vi er derfor glad for at komiteens flertall, som KrF er en del av, fremmer forslag om at frikjøpte fosterforeldre skal ha rett til tjenestepensjon, yrkesskadedekning og sykepenger fra første dag. Dette er helt grunnleggende rettigheter som gir trygghet, og som også gir stabilitet for barna. Jeg håper Stortinget i dag vil slutte seg til dette flertallet, sånn at vi kan gi fosterforeldre den forutsigbarheten de fortjener.

KrF er også opptatt av at barn med minoritetsbakgrunn skal møtes med forståelse og kulturell trygghet. Derfor er vi glad for at flertallet støtter forslaget om en mentor- og veilederrolle for fosterfamilier som ivaretar disse barna. Det er et viktig skritt for å sikre gode og trygge relasjoner.

KrF vil også løfte viktigheten av samarbeidet mellom stat og kommune, og at det må styrkes ytterligere for å sikre likeverdige tjenester uavhengig av bosted. Vi mener også det fortsatt er behov for å se nærmere på hvordan vi kan gi fosterforeldre bedre medvirkning i saker som angår barnet, uten at det går på bekostning av barnets eller biologiske foreldres rettigheter.

Fosterhjemskrisen løses ikke med ett enkelt grep. Den krever helhet, langsiktighet og politisk vilje. Komiteens innstilling viser at det er bred enighet om retningen. Barn skal få et trygt hjem, fosterforeldre skal få bedre rammer, og barnevernet skal styrkes.

Jeg vil avslutte med å takke alle fosterforeldre som hver dag utgjør en forskjell. De fortjener et system som står like støtt som de selv gjør.

Jeg tar opp de forslagene KrF er med på.

Benjamin Jakobsen (A) [14:22:17]: Fosterhjem er et tema som har vært grundig diskutert i familie- og kulturkomiteen de siste årene, og med god grunn – for når 336 barn står uten et fosterhjem, er det ikke bare et tall, det er 336 barn som venter på trygghet, tilhørighet og stabile voksne i livet sitt. Derfor er jeg glad for at Høyre har fremmet dette forslaget, og for at komiteen står samlet om flere viktige punkter.

Den alvorlige situasjonen vi står i, skyldes først og fremst en mangel på fosterhjem. Det finnes ikke nok familier som kan ta på seg dette viktige samfunnsoppdraget. Dette er ikke et nytt problem. Det har bygget seg opp over mange år og med skiftende regjeringer. Jeg sier ikke dette for å fordele skyld, men for å understreke det som er en viktig realitet: Det finnes ingen kvikkfiks, og vi kan ikke vedta flere fosterhjem her i denne salen. Det som kreves, er langsiktig arbeid med rekruttering, oppfølging og bedre rammevilkår for fosterfamiliene.

Derfor vedtok et bredt flertall på Stortinget fosterhjemsmeldingen i januar i fjor – en melding som fikk bred støtte, bl.a. fra Barneombudet og Norsk Fosterhjemsforening, og som pekte ut retningen for det videre arbeidet. Mange av tiltakene er allerede gjennomført, andre er fortsatt under arbeid.

Selv om vi er enige om mye, er det flere ting ved Høyres forslag vi også er uenig i. Høyre foreslår bl.a. å innføre bistandsplikt for spesialiserte fosterhjem. Problemet er at det ikke skaper ett eneste nytt fosterhjem. Tvert imot har departementet utredet spørsmålet og konkludert med at en slik modell kan føre til økte kostnader, sterkere press i markedet og høyere priser fra private leverandører – uten at det øker kapasiteten. Resultatet kan bli at vi bruker mer penger uten at flere barn får et fosterhjem.

Høyre legger også opp til en utvikling der fosterforeldre i større grad skal behandles som ordinære arbeidstakere. Fosterforeldre utfører et helt særegent samfunnsoppdrag som skiller seg fra et vanlig arbeidsforhold. Det reiser også en del praktiske og prinsipielle spørsmål. For Arbeiderpartiet har det vært viktig å styrke fosterforeldrenes økonomiske trygghet gjennom kompensasjon for tapt inntekt og pensjonsopptjening, uten å viske ut skillet mellom et fosterhjem og et ordinært ansettelsesforhold.

Arbeiderpartiet mener at løsningen på denne alvorlige situasjonen ikke er å starte på nytt eller å snu opp ned på hele systemet, men å fullføre det arbeidet som Stortinget i fjor så klokt satte i gang med fosterhjemsmeldingen. Samtidig er vi åpne for å se på endringer og forbedringer. Derfor støtter vi flere punkter i dette forslaget.

Jeg vil med det ta opp Arbeiderpartiets forslag i saken samt forslag nr. 16, fra Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne.

Liv Gustavsen (FrP) [14:25:35]: Nå diskuterer vi en sak som i bunn og grunn handler om noe av det viktigste samfunnet vårt har ansvaret for: barn som ikke kan bo hjemme. Bak tallene finnes det barn som venter på trygghet, stabilitet og tilhørighet, barn som venter på et hjem, barn som venter på voksne som kan være der når livet er vanskelig. Derfor er det alvorlig at over 400 barn står i kø for å få fosterhjem. Det er ikke bare et tall – det er over 400 barn som venter på omsorg og forutsigbarhet.

Familie- og kulturkomiteens behandling av representantforslaget om fosterhjemskrisen viser også at vi langt på vei er enige om problembeskrivelsen. Høringsinstanser, fagmiljøer, fosterforeldre og organisasjoner peker i samme retning: Rekrutteringen svikter, oppfølgingen er for svak, og mange fosterfamilier opplever manglende støtte og uforutsigbare rammevilkår. Når så mange aktører beskriver den samme virkeligheten, må vi lytte.

For Fremskrittspartiet er det avgjørende at vi ikke bare diskuterer problemet, men også gjør noe med det. Skal flere si ja til å bli fosterforeldre, må de oppleve at samfunnet stiller opp for dem. Derfor er vi opptatt av bedre oppfølging, sterkere rettigheter og mer forutsigbare rammevilkår for fosterfamiliene.

Mange fosterforeldre gjør en uvurderlig innsats på vegne av samfunnet. De åpner hjemmene sine for barn som trenger trygghet og omsorg, ofte i svært krevende situasjoner. Da må vi også sørge for at de ikke står alene.

Fosterhjemskrisen handler ikke først og fremst om systemer, den handler om barn. Barn trenger stabile relasjoner, de trenger voksne som blir, og de trenger et hjem hvor de kan høre til. Når vi vet at mange fosterforeldre opplever at belastningen er stor og støtten for liten, må vi gjøre mer for å beholde de fosterhjemmene vi allerede har, samtidig som vi rekrutterer nye. Det er langt dyrere, både menneskelig og økonomisk, å la være.

Derfor må vi ha som felles mål å gjøre det lettere å være fosterforeldre, ikke vanskeligere. Når over 400 barn står i kø for et fosterhjem, er det et tegn på at dagens system ikke fungerer godt nok. Derfor trenger vi bedre rekruttering, bedre oppfølging og bedre rammevilkår for fosterfamiliene. Vi skylder disse barna mer enn gode intensjoner. Vi skylder dem handling.

Jeg tar opp forslagene som vi er med på.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:28:45]: For noen måneder siden satt jeg ved et kjøkkenbord hos noen fosterforeldre. Det var en helt vanlig dag, med kaffekopper i et hjem som levde. De fortalte utrolig mye om hvor fint det er å få et barn til i sin familie, men også om hvor lang tid det tar å bygge opp tillit hos et barn som har opplevd å bli sviktet, og om de små øyeblikkene som betyr alt.

De kom også inn på noe annet. De kom inn på utfordringene de sto i. Det var stor gjennomtrekk av kontaktpersoner i det lokale barnevernet. I Fosterhjemskontakt, medlemsbladet for fosterhjemsfamiliene, sier en fosterfamilie at de hadde 14 ulike saksbehandlere de 11 årene de var fosterforeldre for en jente. Det er krevende for mange som tar på seg et stort ansvar.

Det jeg forteller om denne fosterfamilien jeg møtte, er ikke en enkelthistorie. Fosterhjemsundersøkelsen i 2026 viser at mange fosterforeldre opplever manglende oppfølging, at rettighetene deres er svake, og at det er store forskjeller mellom kommuner. En betydelig andel fosterforeldre sier at de ikke ønsker å ta nye oppdrag, og ikke vil anbefale andre å bli fosterforeldre. Norsk Fosterhjemsforening peker på dette som en hovedårsak til rekrutteringssvikten. Det er også et generasjonsskifte i fosterfamiliene nå.

Vi kan ikke forvente at man tar på seg så store oppgaver uten at man får dekket de kostnadene det også medfører. Man kan ikke forvente at f.eks. kvinner skal slutte å arbeide, ikke opptjene pensjon og ikke ha rett til sykepenger. Derfor er det veldig hyggelig at vi nå gjennom arbeidet i komiteen får gjennomslag for mange av disse viktige forslagene, og jeg håper at flere støtter disse forslagene i Stortinget i dag. Vi er nødt til å sørge for at fosterhjemsomsorgen er både attraktiv og bærekraftig, for det er det aller beste alternativet for barn å få bo innenfor hjemmets fire vegger og få sove i en seng der man er det ene fosterbarnet denne familien har tatt på seg ansvar for å følge opp.

Jeg synes det er litt synd at det er noe vi ikke får flertall for, så jeg håper flere tenker seg om. Det knytter seg til dette med mentor- og veilederroller for personer med minoritetsbakgrunn, sånn at barn med minoritetsbakgrunn får bedre ivaretakelse av sitt språk, sin kultur og sin identitet. Jeg synes også det er viktig at man i det lokale barnevernet innfører gode mentorordninger for nyansatte. Det er stor gjennomtrekk i kommunalt barnevern. Det er disse i det lokale barnevernet som faktisk er dem som møter fosterfamiliene, og har mye å si for dem.

Jeg tar opp Høyres forslag i saken.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [14:32:15]: Når et barn ikke kan bo hos sine foreldre, er det et av de aller mest inngripende vedtakene et samfunn kan gjøre. Da blir fosterhjemmet ikke bare et tiltak i barnevernet, det blir et hjem, et barns hverdag og ofte den viktige, stabile relasjonen i et liv som ellers har vært preget av utrygghet. Derfor er fosterhjemmene noe av det mest verdifulle vi har, og derfor skylder vi også fosterforeldrene å gi dem tryggheten tilbake.

SV vil først og fremst gi takk til alle som åpner hjemmene sine for barn som trenger det. Det er et stort ansvar, og det er et ansvar som bæres av mennesker som utgjør en avgjørende forskjell i barns liv hver eneste dag. Når vi vet dette, må vi også stille spørsmålet: Har vi i dag et system som gir fosterforeldrene den tryggheten og forutsigbarheten de trenger for å stå i dette ansvaret over tid? Hvordan kan vi klare å få enda flere fosterforeldre, så vi kan gi hvert eneste barn et hjem å vokse opp i?

SV mener det er grunn til å se nærmere på dette, og jeg takker forslagsstillerne, som har satt dette på agendaen. Derfor fremmer vi forslag om å kartlegge om frikjøpte fosterforeldre har tilstrekkelige sosiale rettigheter og økonomisk trygghet, inkludert pensjon, sykepenger og yrkesskadedekning. SV mener at når mennesker tar på seg et så omfattende omsorgsansvar, må vi være sikre på at de ikke faller mellom ordningene våre.

SV foreslår også å utrede om fosterforeldres status bør vurderes å endres fra oppdragstaker til arbeidstaker. Dette handler om trygghet, forutsigbarhet og anerkjennelse av det ansvaret de faktisk står i, og det gjør at disse fosterforeldrene ikke må gi opp når barnet aller mest trenger noen som står der og aldri gir opp.

Vi mener også at ideelle aktører igjen bør få en tydelig rolle i å rekruttere, følge opp og støtte fosterhjem, for skal vi lykkes, trengs disse kreftene. Vi mener det er riktig å vurdere om fosterforeldre i enkelte tilfeller bør ha klagerett ved oppheving av omsorgsovertakelse, fordi stabilitet og tilknytning er avgjørende for barn som allerede har opplevd store brudd.

SV kan ikke støtte forslag som ikke er tilstrekkelig utredet, og som kan ha betydelige budsjettkonsekvenser, uten ordinær behandling, men vi mener dette er en sak som fortjener alvor, varme og politisk behandling. Derfor løfter SV de forslagene vi står bak, om å forsterke fosterhjem som gir barn en sterkere framtid.

Remi Sølvberg (R) [14:35:32]: Det er 336 barn som nå venter på et hjem, en fosterfamilie, et nytt trygt sted å være. Det er mange barn. Det er mange enkeltskjebner. Det er mange kvelder i uvisshet, og det er mange tanker.

Jeg synes det har vært fint at flere representanter før meg har takket dem som i dag har åpnet sine hjem og er gode fosterhjemsfamilier. Det vil jeg også gjøre. For alle barn har rett til en trygg oppvekst. Når barn ikke kan bo hjemme, må samfunnet stille opp med fosterhjem som er stabile, trygge og tilpasset barnets behov. Vi vet at ni av ti barn som ikke bor hos sin familie, er ivaretatt av nettopp fosterhjem. Derfor støtter Rødt også flere av de forslagene i saken som skal styrke fosterhjemsarbeidet og sikre bedre samarbeid mellom Bufetat og kommunene.

Samtidig kommer det sikkert ikke som en overraskelse at Rødt er kritiske til de forslag som kan bidra til å utvide private aktørers rolle i fosterhjemsarbeidet. Rødt mener at rekruttering, oppfølging og veiledning av fosterhjem i størst mulig grad skal være et offentlig ansvar. Barn som trenger fosterhjem, skal møtes med et sterkt og kompetent offentlig tilbud og ikke av kommersielle interesser.

Det er en bred enighet i Norge om at fosterhjem skal gå foran institusjon. Det tror jeg vi alle er enige om. Men det må også da føles trygt for de familiene som åpner opp, og det har vi gjennom undersøkelser sett at vi ennå er et stykke unna. Der må vi jobbe. Nei, vi kan ikke vedta at 336 fosterhjem skal opprettes nå, men vi kan utgjøre en stor forskjell gjennom aktiv politikk.

På bakgrunn av dette støtter Rødt forslag 13, 14 og 16, men vi stemmer mot forslag 15.

Siren Julianne Jensen (MDG) [14:38:11]: Eg vil starte med å takke forslagsstillarane for eit viktig initiativ. Noreg står i ei fosterheimskrise. Fleire hundre barn ventar på ein trygg heim. For mange ventar for lenge, og altfor mange opplever brot, uro og manglande stabilitet. Dette er barn som allereie har opplevd meir enn dei fleste, som treng tryggleik og tilhøyrsle, og som treng ein heim.

Det er positivt at Stortinget no samlar seg om fleire viktige tiltak, betre rettssikkerheit, vurdering av barn si moglegheit til å stanse samvær når det ikkje er til deira beste, styrking av partsrettar og betre oppfølging i overgangen til vaksenlivet. Dette er viktige steg i riktig retning.

Ei av dei største utfordringane i dag er at barn ikkje får riktig plass til riktig tid. For mange blir gåande og vente, for mange hamnar i institusjon, ikkje fordi det er det beste, men fordi det manglar heim. Difor fremjar MDG eit konkret forslag. Stortinget ber regjeringa styrkje samarbeidet mellom Bufetat og kommunane for å sikre raskare tilgang på eigna fosterheimsplasseringar, særleg for barn med omfattande behov. Dette handlar ikkje berre om kapasitet, det handlar om at systema må fungere betre saman, sånn at barn raskare får det dei treng mest av alt: ein heim.

Vi må også styrkje grunnlaget for at fleire ønskjer å bli fosterforeldre og ønskjer å fortsetje å vere fosterforeldre. Det betyr tryggare rammer, betre oppfølging og større føreseielegheit i kvardagen deira. Det er heilt nødvendig for å løyse krisa.

Men vi må også vere varsame når vi diskuterer arbeidstakarrettar, for det å vere ein fosterheim er noko meir enn eit arbeid. Det er ikkje ei rolle ein kan gå til og frå. Ein fosterheim er ikkje ein arbeidsplass. Det er ein heim. Det er der kvardagen blir levd. Det er der tryggleik blir bygd. Det er der relasjonar får tid til å vekse. Difor må vi sikre gode rettar og trygge rammer utan å gjere fosterheimsrolla til noko ho ikkje er. Vi må styrkje tryggleiken rundt heimen utan å gjere heimen til jobb.

MDG er samtidig tydelege på at løysinga ikkje er meir kommersialisering. Omsynet til stabilitet, kvalitet og tillit må gå førre marknadstenking. Det offentlege må ha hovudansvaret.

Til slutt: For barna dette gjeld, er ikkje dette ein strukturdebatt, det er kvardagen. Det handlar om kvar dei skal bu, kven som er der for dei, og om dei får det som dei treng mest av alt: ein trygg heim. Det ansvaret må vi ta på alvor. Med det tek eg opp forslaga MDG er ein del av.

Grunde Almeland (V) [14:41:14]: Å tilrettelegge for at barn og unge uansett utgangspunkt i livet får en trygg og god oppvekst, er en av de største og mest alvorstunge oppgavene vi også har, særlig for de barna som faller utenfor. Barn trenger stabilitet, de trenger ro. Det barn ikke trenger, er nye, skjøre relasjoner, særlig når det er dét som har vært utgangspunktet deres i livet.

Det betyr også at vi trenger å gjøre noen strukturelle grep, når vi ser at fosterhjemsystemet vårt i dag ikke fungerer. Det var også utgangspunktet da Stortinget for ikke så veldig lenge siden diskuterte fosterhjemsmeldingen. Det var en felles erkjennelse av at nye strukturelle grep trengtes. Jeg vil takke forslagsstillerne i denne saken for at de har fremmet forslagene. Flere av disse kjenner vi igjen fra den diskusjonen vi hadde knyttet til fosterhjemsmeldingen, men flere av dem er også nødvendige av den grunn at siden fosterhjemsmeldingen kom, har det ikke blitt signalisert viktige, nye tiltak fra regjeringen, og framgangen i dette arbeidet – vi er tross alt enige om mye i fosterhjemsmeldingen – trenger å få fart på seg.

Fra representanten fra Arbeiderpartiet ble det etterlyst en forståelse av at en del av forslagene har praktiske og prinsipielle forhold som gjør at man trenger å tenke seg godt om. Jeg er jo enig i det, men samtidig tror jeg man også skal erkjenne at nettopp de praktiske og prinsipielle forholdene er det ganske mange her som er villig til å diskutere. Det er det man startet på i fosterhjemsmeldingen, og det er det man også etterlyser her, altså konkrete forslag som kommer til Stortinget, sånn at vi får tatt opp de prinsipielle diskusjonene, for eksempel knyttet til partsrettigheter for fosterforeldre. Det er et vedtak som Stortinget allerede har gjort. Man har allerede bedt regjeringen vurdere dette, man har allerede bedt regjeringen utrede hvordan man kan styrke partsrettighetene, også for fosterforeldre. Det vi trenger, er en konkret diskusjon om hvordan vi skal gjøre det, og det er det vi også etterlyser.

Derfor er jeg glad for at det er et flertall som også sikrer drivkraft videre på det punktet, men når vi står overfor den krisen vi faktisk gjør, når signalene er så tydelige fra fosterforeldre om at dette er et oppdrag som med de rammevilkårene de har i dag, er for stort til å ta på seg igjen – mange vegrer seg for å gjøre det –, da bør vi også ha en erkjennelse av at vi skal ha en diskusjon om at vi kanskje også må endre på selve rammevilkårene. I enkelte situasjoner betyr det også at fosterforeldrerollen er større enn foreldrerollen kanskje er i hverdagen.

Kjersti Toppe (Sp) [14:44:33]: Takk til forslagsstillarane for å løfta eit veldig viktig tema. Dei aller fleste barn som ikkje kan bu heime, bur i fosterheim, og det er eigentleg grunnmuren i barnevernstenesta vår.

Fleire har vist til fosterheimsmeldinga som vart fremja i 2024, og Kvalitetsløftet følgde òg opp ein del viktige milepælar der, bl.a. med å sikra fosterforeldre kompensasjon for manglande tenestepensjon, og òg andre rettar vart styrkte. Men eg ser jo tala. Det er framleis ein auke i talet på barn som ventar på ein fosterheim, så her er vi aldeles ikkje i mål. Eg er einig med dei som har sagt at vi alltid må sjå på korleis vi kan forbetra dette tilbodet, gjera det slik at fleire ønskjer å verta fosterforeldre, at fosterforeldre klarer å stå i den jobben, og at vi klarer å gi dei oppfølging både fagleg og økonomisk i den jobben som dei gjer.

I denne saka vil Senterpartiet stemma for tilrådinga frå komiteen I–IV, men vi stemmer imot V. Så stemmer vi imot forslaga nr. 1–4 og 8–12, men vi vil stemme for forslaga nr. 5–7 og 13–16.

Eg vil omtala nokre av våre eigne forslag. Det er forslag i innstillinga om å laga ei betalingsordning ved brot på bistandsplikta. No er jo målet at det ikkje skal vera brot på bistandsplikta, men det har vore eksempel på at kommunar står igjen med veldig store kostnader og ansvar som eigentleg er staten sitt, og det er klare brot på bistandsplikta. Men vi har eit litt alternativt forslag der vi ber regjeringa greia ut og koma tilbake til Stortinget med forslag til ei ordning som opnar opp for at kommunar som vert påførte ekstra store kostnader ved ivaretaking av barn ved bistandspliktbrot i barnevernet, kan få kompensert for dette av Bufetat.

Vi har òg eit forslag, nr. 14, som seier noko om at tilgangen til spesialiserte fosterheimar skal auka, som er eit alternativ til forslaget om å innføra bistandsplikt for spesialiserte fosterheimar, og vi har forslag nr. 15, som går på å informera om gjeldande reglar som seier at private aktørar kan brukast til både rekruttering, oppfølging og rettleiing av fosterheimar, mens det er som er viktig, er at sjølve fosterheimsavtalen vert gjord mellom fosterheimen og kommunen. Vi støttar òg forslag nr. 16.

Eg tar opp forslaga.

Statsråd Lene Vågslid [14:47:54]: Fyrst vil eg takke komiteen for arbeidet med innstillinga.

Det er ingen tvil om at me har utfordringar på fosterheimsområdet, og eg har stor forståing for det utolmodet som mange i salen kjenner på, særleg på vegner av dei barna det handlar om her, som må vente før dei får eit tilbod om ein fosterheim som er godt nok eigna for dei behova dei har.

For å møte utfordringane har regjeringa sett inn ei rekkje tiltak dei siste åra. Tiltaka inneber betydelege løft for fosterheimsomsorga. Me har bl.a. styrkt Bufetat som andrelinjeteneste i fosterheimsarbeidet og lagt til rette for tettare samarbeid mellom Bufetat og kommunane, lovfesta meir avgjerdsmyndigheit for fosterforeldre i kvardagen og lovfesta at frikjøpte fosterforeldre skal kompenserast for manglande opptening av pensjon.

Fosterheimsmeldinga, som blei referert til, er i aller høgste grad i arbeid, og fleire ting er sette i verk for veldig kort tid sidan. Det betyr ikkje at me er i mål med det, men det betyr at fosterheimsomsorga er under endring. Det er viktig at dei nye tiltaka som er sette i verk, òg får litt tid til å verke, og at me ikkje forhastar oss med tiltak som ikkje er godt nok greidde ut. I verste fall vil det kunne undergrave tiltak som nyleg er sette i verk, eller framleis er under utrulling. Det kan òg undergrave enkelte av forslaga og oppgåvefordelinga mellom stat og kommune på barnevernsfeltet.

Då tenkjer eg kanskje særleg på forslaget om bistandsplikt for spesialiserte fosterheimar. Det kan få uheldige, systemendrande konsekvensar om det blir teke rett vidare. Det er risiko for at ei slik bistandsplikt i realiteten vil innebere starten på ei overføring av ansvaret for fosterheimsomsorga frå kommunane til staten. Me veit at sjølv små endringar i regelverk og insentiv kan få konsekvensar i form av vridingar i kva for tiltak som blir valde for barna. Tiltak som over tid kan svekkje insentivet kommunane har til å prioritere fosterheimsarbeidet sitt, vil kunne undergrave det langsiktige arbeidet regjeringa har sett i gang for å styrkje rammene rundt dei kommunale fosterheimane.

Me må òg hugse – og det er det fleire som har vore inne på før meg – at det å vere fosterheim er noko anna enn å ha ein ordinær jobb. Barna skal vekse opp i ein heim, ikkje på ein arbeidsplass. Høgsterett har òg nyleg bekrefta at beredskapsheimar er riktig klassifiserte som oppdragstakarar, ikkje arbeidstakarar.

Eg er einig med forslagsstillarane og komiteen i at det er behov for å vurdere ytterlegare tiltak. Eg meiner at det er viktig at desse òg baserer seg på eit solid og oppdatert kunnskapsgrunnlag. Så kjem eg tilbake med meir i eit seinare innlegg.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [15:32:52]: Jeg har bare for ordens skyld behov for å komme med en kjapp stemmeforklaring. Jeg har blitt gjort oppmerksom på at det har skjedd en glipp i innstillingen, for KrF er en del av mindretallsforslagene nr. 1–4, sammen med FrP og Høyre, og kommer følgelig også til å stemme for disse.

Som saksordfører i denne saken må jeg bare få takke for en god debatt til alle sammen.