Liv Gustavsen (FrP) [15:34:19] (ordfører for saken): Jeg vil som saksordfører redegjøre kort for saken, og jeg vil først takke for et godt samarbeid i komiteen. Saken gjelder et representantforslag fra Kjersti Toppe om å øke andelen institusjonsplasser i ideelle barnevernsinstitusjoner.

I komiteens behandling har det vært bred enighet om betydningen av høy kvalitet, tilstrekkelig kapasitet og stabile rammer for barn og unge som trenger et institusjonstilbud. Samtidig har det vært ulike syn på hvilken rolle, eierform og organisering vi bør ha i utviklingen av institusjonsbarnevernet.

Et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Miljøpartiet De Grønne, viser til statsrådens grundige tilsvar og vurderinger og anbefaler at representantforslaget ikke vedtas. Mindretallet har fremmet egne merknader og alternative forslag, som partiene selv kommer til å redegjøre nærmere for under debatten. Med det anbefaler jeg komiteens flertallstilråding og går over til Fremskrittspartiets innlegg.

Denne saken handler om hvordan vi sikrer de beste tilbudene for barn og unge som av ulike årsaker ikke kan bo hjemme, og som er avhengig av at samfunnet stiller opp med trygghet, omsorg og riktig hjelp. Forslagsstillerne ønsker å øke andelen institusjonsplasser i ideelle barnevernsinstitusjoner.

Fremskrittspartiet deler ambisjonen om høy kvalitet, stabile rammer og gode tilbud for barna, men vi mener det blir feil å gjøre eierform til hovedsaken. For oss er det ikke avgjørende om en institusjon drives av det offentlige, en ideell organisasjon eller en privat aktør. Det avgjørende er om barnet får den hjelpen det trenger.

Barn som plasseres i institusjon, har svært ulike utfordringer. Noen trenger trygghet og stabilitet etter omsorgssvikt. Andre sliter med rus, alvorlige psykiske helseutfordringer eller kriminalitet. Derfor trenger vi et mangfold av tilbud, høy faglig kompetanse og tilstrekkelig kapasitet.

Fremskrittspartiet mener at institusjonsbarnevernet må styres etter barnas behov, ikke etter politisk bestemte mål om hvilke aktører som skal drive tilbudene. Dersom vi ensidig prioriterer én type aktør, risikerer vi å redusere fleksibiliteten i systemet. Vi trenger alle gode krefter dersom vi skal sikre at barn får hjelp når de trenger det.

Både offentlige, ideelle og private aktører bidrar i dag med viktig kompetanse og kapasitet. Myndighetenes oppgave er å stille tydelige kvalitetskrav, følge opp institusjonene og sikre at barnas rettigheter ivaretas.

Benjamin Jakobsen (A) [15:37:37]: En av utfordringene i dagens institusjonsbarnevern er at for mange barn må vente på riktig plass, flytte langt og ofte eller oppleve et tilbud som ikke er godt nok tilpasset den enkeltes behov. Samtidig har vi over tid sett utfordringer med kapasitet, kvalitet og økt bruk av enkeltkjøp.

For Arbeiderpartiet er det viktigste vi gjør, å sikre barn som trenger det, en institusjonsplass. Det handler om trygghet og å gi et godt tilbud til dem som trenger det aller mest. Vi står fast på målet vårt om å styrke både den offentlige og den ideelle kapasiteten i barnevernet.

De siste årene har vi prioritert betydelige ressurser til nettopp dette. Regjeringen har styrket det statlige barnevernet med 1,3 mrd. kr og i tillegg prioritert 434 mill. kr for å styrke, omstille og øke antallet statlige og ideelle institusjonsplasser. Vi ser resultatene av denne satsingen. Grunnkapasiteten har økt med 14 pst. siden 2021, og antall brudd på bistandsplikten er redusert med to tredjedeler. Det betyr at flere barn får den hjelpen de trenger, når de trenger den.

Arbeiderpartiet ønsker også en sterk ideell sektor i barnevernet. De ideelle aktørene har lang erfaring og bidrar med høy kvalitet og viktige tilbud for barn og unge. Vi mener at det må skje på en måte som sikrer stabilitet for ungene. Forslagsstillerne ønsker store endringer på kort tid. Vi deler målet om å styrke de ideelle, men vi mener det er feil å gjennomføre store strukturelle endringer samtidig som institusjonsbarnevernet allerede er inne i omfattende og tøffe omstillinger som følge av kvalitetsløftet.

Vi står sammen med SV og KrF om et viktig forslag om å be regjeringen inkludere ideelle tilbydere i arbeidet med omstillingen til ny institusjonsmodell som følge av kvalitetsløftet i barnevernet. I tillegg ønsker jeg å ta opp Arbeiderpartiets forslag til denne saken, som handler om å øke grunnkapasiteten og lage en langsiktig plan for dette der de ideelle inngår med en betydelig andel. Veien videre er å bygge opp kapasiteten gradvis, inngå flere langsiktige avtaler og redusere behovet for enkeltkjøp. Det vil gi mer forutsigbarhet for barna, de ansatte og aktørene som driver tilbudene.

Arbeiderpartiet mener for øvrig også at akuttberedskapen i all hovedsak bør drives i offentlig regi. Når barn trenger hjelp på kort varsel, må vi være sikre på at tilbudet er tilgjengelig. Målet vårt er enkelt – og samtidig litt vanskelig: flere stabile plasser, mer langsiktighet og et bedre tilbud til de barna som trenger det mest.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:40:43]: For Høyre er det viktigste at institusjonsbarnevernet har nok kapasitet, at det er høy kvalitet, og at det er stabile rammer for de barna som trenger et trygt sted å bo. Det er ikke avgjørende for Høyre om institusjonsplassene drives av det offentlige, de ideelle eller de kommersielle aktørene. Det er heller ikke uvesentlig at det er en god blanding. Det er ikke sånn at vi ønsker at alt skal drives av de ideelle og kommersielle. Det er bra at staten har en grunnkapasitet, men det gir veldig fleksibilitet når private ideelle og private kommersielle bidrar i dette. Det er også, som det er sagt før i en annen sak tidligere i dag, de ideelle som har de lengste tradisjonene på å gjøre dette arbeidet.

For Høyre blir det ikke riktig å støtte dette forslaget. Særlig i en tid hvor det er krevende med kapasitet, mener vi at det viktigste er å bygge gode, langsiktige, forutsigbare avtaler og anbud med dem som skal levere. Enkeltkjøp kan være viktig i noen tilfeller, for det kan hende det haster eller er helt særskilte behov, men det heller ikke sånn at anbud er feil. Anbud gjør at staten kan stille veldig gode krav til hva man ønsker for barna, og sikre de ansatte.

Det jeg stusser litt over, er forslaget som handler om omstillingen til ny institusjonsmodell, altså tun-modellen. Arbeiderpartiet, SV og Kristelig Folkeparti mener at man skal inkludere de ideelle tilbyderne. Jeg synes det er litt rart at man ikke da favner alle, for uansett om det er en privat kommersiell eller en privat ideell aktør som leverer tjenester til institusjonsbarnevernet, bør alle være med i denne omstillingen.

Til slutt: Den omstillingen er ikke bare rett fram. Det er krevende å omstille til en tun-modell, hvor det kanskje er de ansatte som skal flytte på seg, og ikke barna. Jeg vil i hvert fall anmode statsråden om å skape god nok fleksibilitet i den omstillingen, sånn at dette gjøres på en måte som er til barnas beste, men selvfølgelig også for de ansatte, for det kan være en stor omlegging. Det kan være krevende. Det viktigste er kanskje at både ideelle private og ideelle kommersielle er med i dette.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [15:43:48]: Vi har vært innom deler av disse problemstillingene flere ganger i dag, og jeg takker for en god og konstruktiv debatt med hele komiteen.

Institusjonsbarnevernet er en av de mest krevende og samtidig mest avgjørende delene av velferdsstaten vår. Det er her samfunnet møter barn og unge som har opplevd alvorlig omsorgssvikt, brudd og ustabilitet, barn som først og fremst ikke trenger mer system, men mer trygghet, mer stabilitet og flere voksne som blir værende.

Derfor er det så viktig hvordan vi organiserer dette tilbudet. SV mener at institusjonsbarnevernet ikke er en arena for markedstenkning. Det har vi sagt flere ganger i dag. Det er ikke et marked for konkurranse om de mest sårbare barna. Det er en del av fellesskapets ansvar – punktum.

I dag er deler av institusjonsbarnevernet organisert gjennom anbudssystemer og kortsiktige kontrakter. Det skaper uforutsigbarhet, og det kan bidra til at kontinuitet og relasjoner bli svakere enn de burde være. SV mener dette er en utvikling vi bør bevege oss bort fra. Vi trenger en modell der kvalitet, stabilitet og barnets beste står i sentrum hele tiden, ikke prispress for konkurranse om kontrakter.

SV er derfor positive til retningen i forslaget om å styrke ideelle aktørers rolle og legge til rette for en mer forutsigbar og langsiktig og organisering av tilbudet. SV støtter særlig intensjonen om å gi ideelle tilbydere bedre rammer for å bidra i institusjonsbarnevernet. De ideelle aktørene har ofte bygd opp kompetanse, relasjoner og fagmiljøer over tid, noe som er veldig verdifullt for barna som bor der.

Vi er også positive til å se på hvordan vi kan bevege oss mot en modell der institusjonsbarnevernet i større grad skjermes fra anbud, og der langsiktige avtaler basert på kvalitet og stabilitet erstatter den kortsiktige konkurransen.

Samtidig mener SV at dette må gjøres på en planmessig og ansvarlig måte, der omstilling og etablering av nye ideelle tilbud støttes gjennom tydelige og forutsigbare ordninger. SV mener derfor at staten må ta et aktivt ansvar for å legge til rette for en slik omstilling, og på denne bakgrunn fremmer SV sine forslag i saken. Vi vil subsidiært støtte Arbeiderpartiets forslag.

Remi Sølvberg (R) [15:46:49]: Rødt har lenge gått foran i kampen for en profittfri velferd, og vi er derfor veldig glade for at Senterpartiet fremmer forslag om å øke andelen institusjonsplasser blant ideelle aktører. I dag overlates mye av omsorgen for de mest sårbare barna og ungdommene til kommersielle, profittmotiverte aktører. Disse selskapene skal jo hente ut profitt fra barnevernet til eierne sine, og det øker, mener vi, risikoen for at barn og ungdom ikke får det tilbudet de har krav på. Dette er våre barn, og fellesskapets penger bevilget til barnevern bør gå nettopp til disse barna, ikke fylle opp kontoene til velferdsprofitører som beriker seg på skattepengene våre. Det er dette høyresiden tar til orde for.

Ulikhetene mellom private ideelle og private kommersielle aktører utgjør en vesensforskjell blant private tilbydere. For kommersielle aktører er den økonomiske fortjenesten hovedmålet ved å tilby tjenester i velferden. Kommersielle aktører kan være internasjonale selskaper eller store konserner som trekker milliarder av kroner ut av offentlig utdelte midler, ut av vår felles velferd, over til privat berikelse og internasjonale finansfond. I motsetning driver ideelle aktører nonprofit, altså uten fortjeneste. Ideelle virksomheter har, mener vi, bedre forutsetninger for å samarbeide med det offentlige gjennom langsiktige avtaler, og de har bedre forutsetninger for å gi barn i tjenesten vesentlig tverrfaglig og god hjelp. Når kommersielle aktører tvinger de ideelle til å operere på kommersielt markedsstyrte premisser, trues deres mulighet til å tilby gode barnevernstjenester. Det har vi sett mange ganger.

Utviklingen av barnevernet må være basert på barnets beste, ikke på økonomiske motiver. Rødt vil ha velferdsprofitørene ut av barnevernet, og vi vil at anbudskonkurransen, som gir priskonkurranse, må byttes ut med et system som setter barnas behov i fokus og sikrer vilkårene for dem som gjør jobben for våre sårbare barn og unge.

Siren Julianne Jensen (MDG) [15:49:37]: Institusjonsbarnevernet handlar om nokon av dei mest sårbare barna vi har ansvar for – barn som ikkje kan bu heime, og som treng meir enn ein stad å vere. Dei treng tryggleik, stabilitet og vaksne som har tid og kompetanse til å sjå dei. Barnevernet er ei kjerneoppgåve for fellesskapet. Når vi tar over omsorga for eit barn, kan vi ikkje overlate ansvaret til marknaden.

Omsynet til kvalitet, stabilitet og det beste for barnet må kome først. Difor skal eg vere tydeleg på kva MDG støttar i denne saka. Vi støttar at ideelle aktørar blir inkluderte i arbeidet med den nye institusjonsmodellen. Vi støttar meir langsiktige avtalar og mindre bruk av anbod, og vi støttar ei utvikling der ein styrkjer det offentlege og ideelle tilbodet. Dette vil gje meir føreseielegheit og betre kvalitet over tid. Samtidig er vi opptekne av at endringar må skje på ein måte som ikkje går ut over barna her og no. Institusjonsbarnevernet er under press. Behovet for plassar er stort, og barna som bur der, har ofte samansette og krevjande behov. Då er det avgjerande at vi ikkje svekkjer kapasiteten i jakta på gode strukturar. Det betyr også at MDG ikkje kan støtte forslag som inneber store omleggingar utan tilstrekkeleg grunnlag eller finansiering. Vi meiner at fleire av forslaga i saka er gode i intensjon, men krev grundigare vurderingar før vi kan gjennomføre dei.

Samtidig vil vi understreke at dette ikkje berre handlar om organisering eller eigarskap, det handlar om innhaldet i tilbodet. Barn i institusjon treng differensierte tilbod, dei treng fagleg sterke miljø, og dei treng stabile vaksne som står i relasjonar over tid. Målet må aldri vere oppbevaring, målet må vere utvikling, meistring og ein veg vidare. MDG støttar retninga om å styrkje ideelle og offentlege aktørar. Vi meiner at dette må gjerast stegvis, kunnskapsbasert og med behova til barna i sentrum.

Til slutt: Dette er ikkje ein debatt om prosentar eller modellar, det er ein debatt om barn som treng trygge armar, stabilitet og ei reell moglegheit til å få det betre. Vi har ansvar for å sørgje for at dei får det til.

Kjersti Toppe (Sp) [15:52:10]: I dette representantforslaget fremjar Senterpartiet eit forslag om å auka den ideelle andelen av institusjonsplassar i barnevernet til 40 pst. innan 2030, ved at den offentleg andelen ikkje vert redusert. Vi fremjar eit forslag om at ideelle tilbydarar skal inkluderast i arbeidet med omstilling til ny institusjonsmodell, jf. Kvalitetsløftet. Vi fremjar eit forslag om at dei ideelle barnevernsaktørane vert gitt forrang ved konvertering av enkeltkjøp til driftsavtalar og ved behov for auka institusjonskapasitet. Vi fremjar eit forslag om at ein aukar grunnkapasiteten i institusjonsbarnevernet og sikrar at akuttberedskapen vert driven i offentleg og ideell regi, og dessutan at ein må berekna grunnkapasiteten med tilstrekkeleg overkapasitet for å ta høgd for variasjonar i etterspurnad og akuttsituasjonar. Vi fremjar eit forslag om å greia ut ein eigen etablerings- og omstillingsstønad for ideelle tilbydarar som ønskjer å omstilla drifta si. Og vi fremjar eit forslag om å koma med ei eiga sak om korleis barnevernet kan skjermast mot anbod, slik at ideelle tilbydarar i staden får langsiktige kontraktar basert på kvalitet.

I innstillinga fremjar Arbeidarpartiet eit forslag, som er ei svekking i forhold til desse forslaga vi fremjar, om at ideelle tilbydarar skal inngå med betydeleg andel av langsiktige kontraktar. Men det er jo uvisst om Arbeidarpartiet og andre som støttar dette forslaget, eigentleg ønskjer ein vekst, er tilfreds med nivået i dag, eller om dette betyr at ein kan ha ein mindre andel av ideelle tilbydarar. Da er vi nok ueinige i denne saka, for Senterpartiet er veldig opptatt av at vi må sikra at dei ideelle tilbydarane kan verta brukte meir og ikkje mindre. I 2018 var det eit fleirtal i Stortinget om å setja eit mål på 40 pst. innan 2025. Det målet er jo ikkje nådd i dag, og difor ønskte vi eit nytt mål. Eg ser at statsråden i brev til komiteen åtvarar mot å gi føringar for innretninga og drifta av barnevernet. Det er eg òg faktisk ueinig i. Dette handlar om politikk og politisk vilje. Har ein eit ønske om å styrkja ideell sektor og barnevernet, må ein faktisk òg meina det politisk.

Statsråd Lene Vågslid [15:55:24]: La meg vere like tydeleg no som eg prøvde på før i dag: Regjeringa ynskjer ein langsiktig og betydeleg andel ideelle i barnevernet. Barn som treng det, skal få ein god og tilpassa institusjonsplass. Det har eg sagt mange gonger, og eg kjem til å gjenta det i mange av debattane me skal ha. Dei ideelle har ei viktig rolle i å sikre kapasiteten til dette. Det har eg formidla direkte til dei ideelle aktørane i eigne møte, og me har gjeve tydelege føringar om dette i styringa av Bufdir.

Dei siste åra har me sett utfordringar med både kapasitet og kvalitet, samtidig som kostnadene har auka. Difor har me prioritert betydelege midlar, og prioriterer tiltak for å styrkje arbeidet med bl.a. grunnkapasiteten i barnevernet. Grunnkapasiteten er auka med 14 pst. sidan 2021, og som me har vore innom fleire gonger tidlegare i dag, har me heldigvis fått ned talet på brot på bistandsplikten betydeleg. Det er redusert med om lag to tredelar frå 2024 til 2025. Framover no skal me gradvis omstille institusjonstilbodet til meir fleksible institusjonar, som betre kan vareta barn med ulike behov. Då skal me ha høgare kapasitet, fleire langsiktige avtaler og ein reduksjon i omfanget av enkeltkjøp. Dette vil samla sett gje eit godt grunnlag for eit fagleg samarbeid med aktørane på feltet for utvikling av tilbodet, og Arbeidarparti-regjeringa har eit tydeleg ynskje om å inkludere dei ideelle leverandørane i dette.

Eg ynskjer eit styrkt ideelt tilbod, men eg meiner det har høg risiko å setje eit nytt prosentmål no. Konsekvensane er uklare, men vil definitivt vere store. Det vil vere risiko ved å bestemme ei stor strukturell endring parallelt med andre omfattande, krevjande endringar i institusjonsbarnevernet.

Regjeringa meiner at eit langsiktig arbeid med alle seriøse aktørar er nødvendig for å sikre stabilitet og kvalitet. Me vore tydelege på at det skal vere eit betydeleg innslag av ideelle, men òg at kommersielle aktørar vil ha ein plass. Stabilitet og langsiktigheit er avgjerande for den faglege utviklinga. Me har som nemnt tiltak for å redusere omfanget av enkeltkjøp og auke grunnkapasiteten. Akuttberedskapen blir i hovudsak driven i offentleg regi allereie, og me arbeider for å sikre at kapasiteten tek høgde for variasjonar i etterspurnaden. I sum handlar dette om å skape eit robust og fleksibel institusjonstilbod som varetek behova til barna, samtidig som me sikrar god økonomisk styring. Dette er ein felles innsats, og eg meiner me er på rett veg.

Liv Gustavsen (FrP) [16:02:21]: Alle partier i denne salen ønsker det samme: at barn som trenger et institusjonstilbud, skal møte trygghet, stabilitet og høy kvalitet. Vi har diskutert dette i mange timer allerede, og vi er veldig samlet om akkurat det.

Derfor er det kanskje viktig å stille spørsmålet: Hva er egentlig utfordringen i institusjonsbarnevernet? Er utfordringen at for få institusjoner drives av ideelle aktører, eller er utfordringen at barn med svært ulike behov trenger flere tilpassede tilbud, flere stabile voksne, bedre oppfølging og tilstrekkelig kapasitet?

For Fremskrittspartiet er svaret helt klart. Vi mener utfordringene i institusjonsbarnevernet er langt større og mer sammensatt enn spørsmålet om hvem som eier og driver institusjonene. Det avgjørende er ikke om tilbudet er offentlig, ideelt eller kommersielt, det avgjørende er kvaliteten på tilbudet og evnen til å se og følge opp hvert enkelt barn.

Barn i institusjonsbarnevernet er ikke en ensartet gruppe. Noen trenger omsorg, trygghet og stabilitet. Andre sliter med rus, vold, kriminalitet eller alvorlige psykiske helseutfordringer. Derfor trenger vi større differensiering og et bredere spekter av tilbud enn det vi har i dag. Målet må være hjelp, utvikling og trygghet for barnet, ikke oppbevaring.

Jeg merker meg at statsråden i sitt svar er tydelig på at det fortsatt vil være behov for både offentlige, ideelle og kommersielle aktører for å sikre tilstrekkelig kapasitet og kvalitet. Da blir det vanskelig å forstå hvorfor Stortinget skal vedta mål som i praksis innebærer at enkelte aktører skal favoriseres framfor andre.

Statsråden skriver selv at en økning til 40 pst. ideelle plasser vil kunne innebære utfasing av kommersielle plasser, økte kostnader og usikkerhet knyttet til kapasitet og geografisk dekning. Det bekrefter etter FrPs syn at denne debatten handler mer om eierform enn om barnas behov. For oss er det offentlige sin viktigste oppgave å stille tydelige kvalitetskrav, føre kontroll og sikre god oppfølging, uavhengig av hvem som driver institusjonene. Vi trenger alle gode krefter dersom vi skal sikre at barn får hjelp når de trenger det.

Kjersti Toppe (Sp) [16:05:29]: Eg vil gi ei stemmeforklaring. Senterpartiet kjem til å stemma for forslaga nr. 1, 4, 5, 7, 8 og 9, og så kjem vi subsidiært til å stemma for forslaga nr. 2, 3 og 6. Vi ønskjer å stemma imot tilrådinga.

Eg har ein kommentar til slutt. Eg har jo vore på Stortinget i mange år, og eg synest det har vore gledeleg med eit stort tverrpolitisk engasjement for dei ideelle i helse- og omsorgstenestene generelt, men òg i barnevernstenester spesielt. Dei ideelle har jo vore i denne tenesta før òg, så dei har jo historisk sett drive fram og utvikla både barnevern og andre tenester, men i den situasjonen ein er i no, med eit marknadsbarnevern, treng vi faktisk politisk hjelp og politisk vilje dersom dei òg skal vera ein betydeleg faktor i barnevernstenestene i framtida.

Difor er eg skuffa, og eg sit og tenkjer på at her har faktisk noko endra seg. Eg vil håpa og tru at det kan bli betre enn eg fryktar, men Senterpartiet kjem iallfall til å følgja med framover på kva slags oppdrag barnevernet får, for å prioritera dei ideelle. Eg synest òg at det vert spesielt når ein gir inntrykk av at på grunn av at ein skal ha kostnadskontroll og ikkje ha brot på bistandsplikta, kan ein ikkje ha eit mål om ideell vekst. Eg tenkjer ikkje at ideelle barnevernsinstitusjonar er dyrare eller dårlegare å ta i bruk i ein sånn situasjon, heller tvert imot.

Eg får håpe at nokre av dei forslaga som får fleirtal i dag, kan få betydning – og dei som får støtte, er eg sjølvsagt veldig takknemleg for.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [16:07:48]: I et innlegg i en sak litt tidligere i dag gjorde jeg rede for KrFs syn på viktigheten av å ha ideelle aktører, og hvor alvorlig vi synes det er at Stortingets mål om at ideelle aktører skal stå for 40 pst av institusjonsplassene, fortsatt ikke er nådd, til tross for at dette målet ble vedtatt allerede i 2018. Jeg skal ikke ta tilsvarende innlegg på nytt, men for ordens skyld vil jeg ta opp KrFs tre forslag i denne saken.