Trond Giske (A) [12:40:00] (ordfører for saken): Også i denne saken kan vi legge fram en enstemmig innstilling. Det er bra. Det er bred enighet om at handelsavtaler er en god måte å regulere vår økonomiske kontakt med omverdenen på.

Det kalles frihandelsavtale, men det kunne like godt hett regulert handel, for det er det det handler om. Det handler om at våre bedrifter og økonomiske aktører får en forutsigbarhet, en garanti mot vilkårlighet, som igjen gjør at vi kan utvide samarbeidet med andre land.

Det er veldig fornuftig å handle. Vi produserer ting billigere enn andre land på noen områder, andre har store fordeler og verdiskaping på andre felt, så bytter vi varer, og alle får økt levestandard. Det er ikke noen automatikk i at den økte levestandarden blir jevnt fordelt, så i mange land kommer dette en elite til gode, det er det ikke noen tvil om, men det forsterker bare behovet for god sosialdemokratisk fordelingspolitikk også i andre land.

Handel åpner også for kontakt, og det er i seg selv positivt. Dialog om arbeidstakerrettigheter, miljøspørsmål, likestilling og ressursforvaltning er en viktig del av den kontakten vi har med andre land når vi framforhandler handelsavtaler. Likevel er det ikke et mål å politisere handelsavtaler i størst mulig grad – tvert imot. Vi har sett nå hvordan handelsavtaler blir brukt både som brekkstang og som pressmiddel. Det skaper stor ustabilitet, det skaper usikkerhet, og det skaper konflikter. Vi ønsker selvfølgelig å ta opp en masse saker når vi forhandler handelsavtaler, men jeg tror at Norge, som et lite land, ikke er tjent med at dette politiseres i for høy grad.

Jeg har hatt gleden av å forvalte forhandlinger om handelsavtaler gjennom fire år i Nærings- og handelsdepartementet, og jeg synes departementet har klart godt balansegangen mellom å ta vare på norske næringsinteresser og samtidig ta opp alle de politiske sakene som mange ønsker at man skal ta opp. Man har en nær kontakt med næringslivet, man vet hva som er viktigst i en handelsforhandling, og man kan balansere ut alle kravene om ulike politiske saker fra mange sektorer og mange departementer. Dette har vært en god modell.

Det er ikke alltid så lett å få omforente standpunkter på alle områder, heller ikke i EFTA, selv om det er få partnere. Sveits har forbløffende liten interesse for fiskerettigheter, mens vi har tilsvarende liten interesse for farmasøytisk industri. Det er ulike næringsstrukturer i EFTA-landene. Likevel har vi kommet fram til felles forhandlingsstandpunkter og felles avtaler.

Jeg har registrert at noen mener at det hadde vært en fordel å ha dette i EU. Jeg ser ikke at de felles forhandlingsstandpunktene hadde kommet til å bli særlig lettere om vi skulle forhandlet med 27 land før vi kunne begynne med Malaysia, Ukraina, Vietnam, India eller hvem det nå skulle være.

Vi har noen mindretallsmerknader også i disse sakene. Jeg skal kort kommentere vårt syn på det. Vi synes det er veldig bra at vi øker handelen med Ukraina. Selvfølgelig er det helt riktig at det er andre og bedre måter å hjelpe Ukraina på, og det gjør vi jo – i titalls-milliarder-klassen, får vi si: våpen, støtte til sivilsamfunnet, infrastruktur og så videre. Men det at Ukraina er et stort jordbruksland, bør ikke brukes som et argument mot å handle med Ukraina. Ukraina har blitt kalt verdens kornkammer, og det er klart at korn er en viktig eksportartikkel for landet.

Regjeringen har gjort endringer i hvem som forvalter handelsavtalen. Det er regjeringens prerogativ å kunne bestemme det selv, men jeg vil advare mot å ytterligere politisere handelsavtalediskusjoner. Det har tjent oss godt at det har vært en avgrensing. Det er ikke en positiv utvikling hvis det nå blir en enda tettere kobling mellom ulike politiske utenriksspørsmål og disse handelsforhandlingene.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:44:52]: Høyre er enig med flertallet i denne saken, så jeg ville egentlig ta ordet for en beslektet sak, som representanten Giske nettopp var innom. 29. mai, altså rett før helgen, ble det i statsråd bestemt at ansvaret for bilaterale handelsavtaler flyttes fra Nærings- og fiskeridepartementet og legges til Utenriksdepartementet. Det er helt riktig at det er opp til regjeringen å organisere arbeidet slik de vil. Samtidig er det interessant for oss på Stortinget å bli orientert om hvordan man tenker rundt det. Jeg så ikke at utenriksministeren tegnet seg, så det var ikke mulig å ta det som en replikk. Jeg vil derfor gjerne ta noen spørsmål om det fra talerstolen.

Det ene er hva man har tenkt bak den beslutningen: Hva er fordeler og ulemper ved å ha det i Nærings- og fiskeridepartementet i forhold til konstitusjonelt under utenriksministeren, slik det blir nå? I media vises det også til at arbeidet med næringsfremme er lagt til Utenriksdepartementet. Jeg er ikke sikker på om det tilfellet, men det vil sikkert utenriksministeren kunne avklare. På samme måte der, hvis det er tilfellet: Hva er fordeler og ulemper ved det, og kan man redegjøre for hvordan regjeringen tenker at dette skal styrke Norge når det gjelder handelspolitikken?

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:46:49]: Til det siste fra Thorheim er det naturlig bare å vise til det statsministeren kommuniserte da han foreslo dette, og da denne beslutningen ble fattet av regjeringen. Det er jo statsministeren som bestemmer hvordan man organiserer departementene, men den begrunnelsen som ble gitt i regjeringens vedtak, var at den tradisjonelle delingen ga mening og var nyttig og fornuftig – i tråd med det bl.a. representanten Giske sa – i en tid hvor det man kan kalle den grunnleggende infrastrukturen for handel, var på plass. Det som skjedde da den kalde krigen tok slutt, da vi gikk inn i 1990-tallet, var at det ble mulig å frikoble en del av handelspolitikken fra den større geopolitikken. Det var en bra tid, og det var en logisk tilpasning til den tiden.

Nå ser vi i det hverdagslige at det blir stadig vanskeligere å gjøre disse skillene. Utenriksdepartementet har hele tiden hatt ansvaret for WTO-forhandlingene og for EU/EØS-samarbeidet, mens de bilaterale avtalene og EFTA-avtalen har ligget til Nærings- og fiskeridepartementet, som det heter nå – det departementet har hatt ulike navn. Det har vært en arbeidsdeling som har gjort at handel faktisk var delt mellom to departementer. Nå har man blitt enig om å samle det i Utenriksdepartementet, og det er statsministerens beslutning.

Det handler altså om den geopolitiske utviklingen, ved at veldig mye av det multilaterale rammeverket er satt alvorlig på spill, at vi ser at skillene mellom sikkerhetspolitikk, bredere utenrikspolitikk, utenriksøkonomi, geoøkonomi og handelspolitikk flyter stadig tettere sammen. Det er i hvert fall den underliggende begrunnelsen.

Det som er riktig, er at næringsministerens felt styrkes med et ytterligere forsterket ansvar for næringsfremmearbeidet, som Utenriksdepartementet selvfølgelig skal bistå med på stasjonene, men som strategisk blir samlet under næringsministeren. Det er den justeringen statsministeren gjorde. Næringsministeren er i salen, og vi er enige om at dette er det egentlig statsministeren som kan forklare, men jeg bare gjengir det som ble kunngjort i forbindelse med den beslutningen.

Jeg tok ordet for en kort kommentar til oppgraderingen av avtalen mellom EFTA-landene og Ukraina. Vår omfattende støtte til Ukraina er kjent i denne sal, og den er svært viktig. Akkurat her og nå er det aller viktigste å bistå Ukraina i å vinne denne krigen og også i å kunne holde samfunnet i gang mens krigen pågår, men det er også svært viktig at man allerede nå planlegger for Ukrainas økonomiske framtid etter krigen. Den begynner ikke når krigen er slutt; den begynner nå. Det å legge til rette for bedre handelsforbindelser gjør det mulig for Ukraina å gjøre det de selv ønsker, og det som demokratisk valgte ledere er veldig tydelig på: at man vil orientere seg vestover, at man vil orientere seg mot EU, og derved også mot EØS, for med framtidig medlemskap vil man jo også bli EØS-medlem. Derfor er det også relevant for oss å sørge for at vi har gode EFTA-avtaler med Ukraina. Det er i seg selv en støtte. Det er en støtte her og nå, i dagens situasjon, men det er også en støtte til framtidig økonomisk vekst i Ukraina.

Jeg vil nevne at en problemstilling jeg ofte har diskutert med ukrainske myndigheter, er at krig er grusomt, krig dreper og ødelegger, vi så forferdelige scener i natt, fra de siste russiske angrepene, men det er også slik at krig på mange måter forener. Det er dessverre en erfaring at når kriger tar slutt og folk fortsatt har mistet huset sitt, kanskje ikke har arbeid, mye er ødelagt og man ikke ser umiddelbar framgang, kan det oppstå nye motsetninger i samfunnet. Det kan også oppstå mye frustrasjon, og ofte kommer det mer posttraumatiske stressymptomer når krigen er over, enn mens krigen pågår. I en slik situasjon er forankring vestover raskt og gode økonomiske betingelser – for økonomisk vekst, for arbeid, for at folk skal få jobber – ekstra viktig. Så jeg vil si at det arbeidet som vi gjør med denne frihandelsavtalen, er bra for et land vi ønsker å hjelpe – ikke bare nå, og ikke bare på lengre sikt.

Derfor reagerte jeg, som representanten Giske, litt på mindretallsmerknaden om at det var andre ting som var viktigere, nemlig gjeldsslette og økt bistand til sivilsamfunn. Det er viktige tema, men Ukraina ønsker jo å bli en moderne økonomi, og som alle andre moderne europeiske økonomier må de da kunne handle med andre land, slik at noen vil kjøpe varene og tjenestene de produserer, og slik at de får adgang til å kunne kjøpe de varer og tjenester de ønsker, fra andre. Også her mener jeg det er viktig at man må stå opp for prinsippet om at handel er bra, og at regelstyrt handel er enda bedre.