Per Vidar Kjølmoen (A) [10:01:45]: I sak nr. 6, om endringer i arbeidsmiljøloven, ønsker jeg, på vegne av Arbeiderpartiet, å framsette et løst forslag. Innholdet i dette forslaget er identisk med forslag til vedtak I i sak nr. 14 fra 26. mai, som det ble stemt over i forrige uke, og som det nesten ble flertall for.

Bård Hoksrud (FrP) [10:03:43]: (komiteens leder og ordfører for sakene): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet.

Jeg vil først redegjøre kort for saken. Transport- og kommunikasjonskomiteen har behandlet Prop. 71 LS for 2025–2026, om lov om infrastruktur for alternativt drivstoff. Forslaget innebærer at forordning EU 2023/1804, den såkalte AFIR-forordningen, gjennomføres i norsk rett. Lovforslaget erstatter dagens lov om infrastruktur for alternativt drivstoff og inneholder også nasjonale bestemmelser som skal sikre gjennomføring av regelverket. Det legges bl.a. opp til bestemmelser om betalingsløsninger ved lading av elektriske kjøretøy, tilsyn, kontroll, pålegg om tiltak, tvangsmulkt og overtredelsesgebyr. Komiteen viser til at samtykkedelen av proposisjonen behandles i Innst. 349 S for 2025–2026, mens lovdelen behandles i Innst. 350 L for 2025–2026.

Det er ulike syn i komiteen på om dette regelverket bør innføres i Norge på den måten regjeringen nå foreslår. Flertallet støtter lovforslaget. Fremskrittspartiet gjør ikke det.

Så til Fremskrittspartiets syn: FrP er ikke imot at det bygges ut lade- og fylleinfrastruktur, tvert imot skal folk og næringsliv velge nye løsninger, men da må nye løsninger være praktiske, tilgjengelige og til å betale. Vi mener det er feil å binde Norge til et regelverk som flytter mer makt bort fra nasjonale myndigheter og over til EU-regelverk, og som pålegger omfattende krav uten at kostnadene og konsekvensene er godt nok belyst.

Det er lett å vedta mål og krav, men de må også være realistiske å gjennomføre og kostnadene må være godt nok belyst. Dette handler ikke bare om ladestolper og gode intensjoner, det handler om strømnett, krafttilgang, investeringer, transportkostnader og beredskap. Det handler om lastebileiere, busselskaper, ladeoperatører, distrikter og vanlige folk, som allerede har merket kraftig prisvekst. Når det i høringsinnspill pekes på utfordringer med strømnett og kapasitet, mener FrP at dette må tas langt mer alvorlig. Man kan ikke bare vedta at infrastrukturen skal komme uten samtidig å ha kontroll på kraften, nettet og regningen.

FrP er også kritisk til at proposisjonen legger opp til omfattende fullmakter til regjeringen. Stortinget skal ikke være et ekspedisjonskontor som gir fra seg styring og håper at forskriften blir fornuftig senere. Vi mener Norge må ha størst mulig nasjonalt handlingsrom. Det må være norske behov, norske avstander, norsk beredskap og norsk økonomi som styrer utviklingen, ikke et felles europeisk skjema.

FrP ønsker teknologimangfold. Vi mener at staten ikke skal presse alle inn i én løsning før markedet, teknologien, strømnettet og økonomien er klare. Det er viktig for konkurransekraften, for beredskap og for å holde transportkostnadene nede. Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag om at Prop. 71 LS sendes tilbake til regjeringen, og FrP vil stemme imot komiteens tilråding og imot lovforslaget, slik det foreligger.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i Innst. 350 L.

Trond Helleland (H) [10:06:46]: Høyre vil støtte regjeringens forslag, og jeg er litt overrasket over at et par partier sier at de vil gå imot fordi dette på en måte vil gjøre det vanskelig for Norge å ha egne regler. Dette er knyttet til TEN-T-utviklingen. Jeg regner med at alle partier i denne sal er opptatt av at norsk lastebilnæring og andre som er ute og kjører i Europa, har et felles regelverk å forholde seg til.

I denne saken ligger Norge lengst framme av alle. Det er ingen land som har den ladeinfrastrukturen Norge har, ingen andre land som har de mulighetene og egentlig har veldig mye på plass.

Dette AFIR, som alle snakker om, Alterative Fuels Infrastructure Regulation, er et regelverk som for Norge bør være relativt enkelt å imøtekomme. Det er partier som sier at de er veldig for EØS-avtalen, men når det kommer til stykket, vil de da stemme imot i denne saken. Da spør jeg meg: Det er ikke veldig mange EU-direktiv og saker vi kan vedta i denne sal, hvis en skal gå imot noe der Norge allerede har det aller meste på plass, og der det norske systemet på mange måter er en gullstandard for hva som vil skje i Europa. Så her synes jeg på en måte at en gjør lastebilnæringen og tungtransporten en bjørnetjeneste, ved å si at en skal gå imot dette, for da risikerer man en oppsplitting i Europa med alle mulige varianter av systemet, som gjør at det blir vanskelig å ha en sømløs transport gjennom Europa.

Det er mange detaljer i dette. Vi har jo hatt runder før i Stortinget om dette med elbillading, og at det skal være mulig å bruke bankkort eller enkle betalingsløsninger, og det er Høyre tilhenger av. Vi er likevel ikke tilhenger av at en skal pålegge gamle ladestasjoner med 50 kW-ladere å installere minibank eller bankaksept i etterkant. Da er det bedre å bytte ut og få ny og bedre infrastruktur. Det skjer også i veldig stor grad nå. Det er en stor omlegging. Det er mange hurtigladere, virkelig hurtige ladere, som nå bygges ut, og der det er enkelt å forholde seg til det, enkelt å betale. Så dette burde være uproblematisk for alle å støtte, men Høyre støtter det i hvert fall.

Jone Blikra (A) [10:09:30]: Det er vel første gang – i denne sesjonen i hvert fall – at jeg omtrent har strøket alt jeg har skrevet i innlegget mitt, og bare kan si at jeg er hjertens enig med forrige taler, representanten Helleland, mye opp mot 90 pst., så jeg skal ikke gjenta argumentene. Det er de samme argumentene vi også har til både innstilling om samtykke og innstilling til lov om infrastruktur, så jeg skal ikke plage forsamlingen med å gjenta argumentene til forrige representant. Jeg vil bare understreke at vi selvfølgelig støtter 100 pst. opp under regjeringens forslag.

Oda Indgaard (MDG) [10:10:20]: Jeg skal også prøve å holde meg kort. Jeg er enig med de forrige talerne.

Skal vi lykkes med å gjøre langtransport på tvers av landegrensene fossilfri, må vi ha et internasjonalt samarbeid. Jeg er glad for EUs initiativ i saken og for at de har en helhetlig plan. MDG støtter at Stortinget skal gi sitt samtykke til deltakelse i EØS-komiteens beslutning, sånn at AFIR kan innlemmes i EØS-avtalen.

Og jeg forutsetter at Stortinget òg vil vedta politikk som er nødvendig for å nå de mål som settes. Det gjelder denne saken, det gjelder klimamål, og det gjelder nullvekstmål. Det betyr at vi da også må vedta politikk som gjør at vi klarer å sikre nok kraft, nok strøm, nok alternative energikilder der det er behov for det, for jeg deler også den bekymringen, særlig nord i landet. Der må vi bruke kraften vår riktig.

Norge har hatt tilleggsregler knyttet til brukervennlighet for betalingsterminal og prisinformasjon. Jeg mener at det er et godt stykke igjen før lading av elbil oppleves like enkelt som å fylle en fossilbil på f.eks. bensinstasjoner og hurtigladere. Det er en stor utfordring at folk som kjører elbil, mange steder ikke aner hva de betaler når de lader, og det er krevende å finne ut av. Derfor ønsker jeg å fremme forslag om at regjeringen bør utrede et påbud om prisinformasjon ved ladestasjoner på lik linje med prisinformasjon som oppgis for bensin og diesel, nettopp for å sikre brukervennlighet. Med det tar jeg opp MDGs forslag.

Geir Inge Lien (Sp) [10:12:05]: Intensjonane i dette lovforslaget er heilt flotte. Senterpartiet er oppteken av at det skal byggjast ut infrastruktur rundt om i landet. Vi har òg sett på ein del av dei høyringsuttalane som har kome, bl.a. frå Statens vegvesen. Dei meiner at det er for inngripande, og legg eigentleg ei avgrensing på korleis ein i denne sal kan drive offensiv politikk på området.

Senterpartiet er oppteken av at det er denne sal som skal ha ordet og bestemme, og vi kjem difor til støtte forslaget frå FrP. Men vi er heilt på linje med at vi må byggje ut infrastruktur og få det på plass for å få det grøne skiftet på rett spor.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [10:13:07]: Det er sagt mye klokt i denne saken allerede, så jeg skal ikke gjenta alt det, og KrF kommer til å støtte opp om i innstillingen. Men jeg hadde lyst til å løfte et sideperspektiv i denne saken.

Jeg kom akkurat tilbake fra et møte i Liechtenstein, der vi hadde møte med Stortingets EFTA-komité og møtte en del EU-parlamentarikere. Det er en betydelig frustrasjon i EU på dette såkalte «lagget» som er i Norge for å implementere aktene, eller disse direktivene, både i EØS-avtalen og også inn i norsk lovgiving.

Når det gjelder ferrolegeringssaken som vi hadde i vinter, som ikke var en god sak, slik vi opplevde det fra norsk side, hadde jeg den gang møte med Jan Hendrik Dopheide i Brussel. Han var høyrehånden til Sefkovic, som er handelskommisjonær i EU. Han sa følgende:

«The EEA agreement has not changed, but the world has changed» – altså: EØS-avtalen har ikke endret seg, men verden har endret seg.

Så jeg tror nok at Stortinget skal være seg bevisst disse sakene, og at vi i størst mulig grad unngår å øke dette «lagget» i aktene som vi skal implementere i EØS-avtalen og i norsk lovgiving. Derfor er jeg i dag glad for at vi implementerer dette, og at det blir flertall for det.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:14:58]: Til behandling i dag ligger et forslag til ny lov om infrastruktur for alternativt drivstoff. Lovforslaget gjennomfører EUs AFIR-forordning om utbygging av infrastruktur for alternativt drivstoff i norsk rett. Formålet er å etablere nasjonale mål for utbygging av infrastruktur for alternativt drivstoff, i hovedsak elektrisitet og hydrogen, langs TEN-T-veinettet og i TEN-T-havner. Forslaget legger til rette for at enda flere velger el- eller hydrogenkjøretøy, ikke bare i Norge, men på tvers av landegrensene i Europa. Forslaget vil også legge til rette for at bilistene får gode prisopplysninger, enklere betaling og bedre tilgjengelig ladekapasitet.

Som det allerede har blitt sagt, har Norge vært, og er, tidlig ute med elektrifisering av personbiler. Nettverket av ladestasjoner for personbiler er nå godt utbygd i store deler av landet, og det er etablert nærmere 11 000 hurtigladere.

For varebiler og lastebiler har det gått noe saktere. Lovforslaget vil derfor trolig ha størst betydning for elektrifisering av tungbilene. Loven stiller krav til maksimal avstand mellom ladepunktene for tungbiler langs TEN-T-veinettet, og vil derfor bidra til at også tungbilene sikres tilfredsstillende lademuligheter. Det er allerede etablert flere ladepunkter for tungbiler langs hovedveiene, og jeg har fått opplyst at operatører planlegger å etablere flere. Staten følger det samme prinsippet her som for personbiler. Det gis økonomisk støtte i en tidlig fase, men med en forventning om at markedet overtar når det blir økonomisk lønnsomt.

I lovforslaget er det også tatt inn en bestemmelse som gir departementet hjemmel til å i forskrift gi nærmere regler om betalingsløsninger ved lading av elbil. Det gir departementet mulighet til å fastsette krav om ettermontering av kontaktløs kortbetaling på eksisterende ladeinfrastruktur. Bestemmelsen er tatt inn for å kunne følge opp Stortingets anmodningsvedtak om ettermontering av kontaktløs kortbetaling på eksisterende ladeinfrastruktur. Jeg planlegger nå å utrede og sende på høring et forslag angående dette.

Jeg har merket meg at Høyre støtter lovforslaget, men at de er bekymret for kostnadene knyttet til ettermontering. I høringen vil vi vurdere innspillene som kommer, og se på konsekvensene av forslaget, herunder kostnader, før det fastsettes nye krav om ettermontering i en forskrift.

Jeg vil understreke at vi har hatt, og har, god dialog med ladeoperatørene. Da vi innførte dagens krav om kortbetaling fra 1. juli 2023, fikk vi til en akseptabel løsning der kravene gjaldt for operatører som bestilte ladepunktet etter at kravet var trådt i kraft. Det medførte at ladepunkter som var på lager og ikke ble tatt i bruk, kunne benyttes selv om de var uten kortleser. Så det er mulig å ha en praktisk og pragmatisk tilnærming for å få dette til.

Bård Hoksrud (FrP) [10:18:16]: Jeg klarer ikke å dy meg. Når vi blir invitert opp til dans, tar vi gjerne den. Som representanten Helleland fra Høyre sa, har vi noe av det aller beste, og vi ligger lengst framme. Forskjellen mellom oss er at for representanten Helleland og Høyre er det viktig at det er de i Brussel som setter kravene og føringene, mens for Fremskrittspartiet er det viktig at det er denne salen som bestemmer.

På samme måte er vi opptatt av kostnadene. Hva kommer dette til å koste? Høringsinstanser er også bekymret for kostnadsbildet. At andre ikke er så opptatt av det, får være deres sak. Jeg mener det er viktig å lytte til innspillene som kommer fra andre, og aktørene som har kommet med dem. Jeg synes det er spesielt at det her ligger et krav om maksavstand mellom ladeinfrastrukturen som man ikke vet konsekvensene av med tanke på kostnadsbildet og hva det vil koste å etablere den infrastrukturen. Jeg tror de fleste i denne salen vet at det noen steder vil kunne være veldig problematisk eller i hvert fall veldig dyrt å gjøre det. Da er spørsmålet hvem som skal ta regningen? Dette sa jeg også litt om i mitt forrige innlegg.

Jeg vet at for noen i denne salen, er det sånn at noen kostnader ikke er så veldig farlige. Man er ikke engang opptatt av å få vite hva konsekvensene av vedtakene er, mens i andre saker er det veldig viktig å være opptatt av dette.

Fremskrittspartiet er ikke mot å bygge ut mer ladeinfrastruktur og at også tungbiler, vogntog osv., skal få mulighet til å ha god ladeinfrastruktur, men vi mener – tydeligvis i motsetning til noen andre – at de beslutningene og bestemmelsene bør vi ta i denne salen, og ikke i Brussel.

Frank Edvard Sve (FrP) [10:20:21]: Eg hadde eigentleg ikkje tenkt å ta ordet, men eg vert så – eg må vel passe litt på superlativa her, men eg kan seie – provosert, når eg høyrer at det er om å gjere å kome seg til EU, det er om å gjere å dilte etter EØS, og det er om å gjere for Høgre å dilte etter Arbeidarpartiet i dette kravet om at Brussel skal styre det meste.

Kva er grunnlaget for at vi skal gje frå oss suvereniteten til å bestemme sjølve kvar vi ønskjer ladeinfrastrukturen vår? På bilvegar, i hamner og i samband med luftfart i framtida ønskjer eg at vi skal ha styring på dette sjølve. Kva er grunnlaget for at vi skal la EØS og EU styre avstandane vi skal ha mellom ladestasjonane, korleis dei skal utformast, og korleis dette skal vere? Det begrip eg ikkje.

Og eg må seie at eg vert vitskremd av å sjå iveren i denne salen etter at Brussel og alle andre i Europa skal styre, og ikkje denne salen. Eit vondt minne: vår eigen finansminister som truar oss med at vi gjer ulovlege vedtak i denne salen når vi vil setje ned avgiftene. Om dei set opp avgiftene til himmels, spelar det inga rolle, då kan regjeringa auke avgiftene i hytt og vêr. Men å setje ned desse avgiftene – nei, då dreg ein fram EØS-avtalen og EU som skal styre oss.

Og då skal det verte sånn, når vi kjem litt fram i tid, at vi skal ha ladestasjonar i Geiranger. Det finst ikkje ein tøddel straum i Geiranger. Det kostar ein milliard å få straum til Geiranger, og eg vil sjå at Høgre i lag med Arbeidarpartiet sørgjer for å få straum til Geiranger så vi får ladestraum til ladestasjonar i alle delar av Noreg – som er komplett umogleg å finansiere. Men eg er heilt sikker på at den fyrste som går på talarstolen her for å hindre at det vert den ladeinfrastrukturen, det er Høgre. For kven er det som skal betale dette? Det ligg jo ikkje på Austlandet, og då kan ein ikkje få det ute i distrikta.

Her er det altså, i mitt hovud, kortslutning med tanke på at vi skal gje frå oss denne suvereniteten til EØS og EU. Det er grunnen til at eg er mot dette. Kva vert det neste der Høgre har tenkt å dilte etter Arbeidarpartiet i iveren etter å kome seg til EØS og til EU? Eg er glad i Noreg, eg er glad i denne salen, og eg er glad i at det er eit norsk demokrati som skal styre Noreg. Eg vil ikkje sende dette til EØS eller EU. Vi burde ha kome oss vekk frå den iveren etter å springe etter EU for lenge, lenge sidan.

Remi Sølvberg (R) [10:23:13]: Jeg skal innrømme at jeg ble tatt litt på sengen av at de første sakene gikk så fort, men her står jeg i hvert fall. Rødt støtter målet om bygging av infrastruktur for utslippsfri transport. Skal vi lykkes med å kutte klimagassutslipp i transportsektoren, må vi ta tak. Folk og næringsliv må ha tilgang til lading, landstrøm og infrastruktur over hele landet.

Samtidig mener jeg at denne saken reiser noen prinsipielle spørsmål om hvordan norsk transportpolitikk skal utformes. Lovforslaget gjennomfører EUs forordning om infrastruktur for alternativt drivstoff, AFIR, gjennom EØS-avtalen. Den flytter viktige deler av regelutviklingen på et område som er avgjørende for norsk samferdsel og næringsutvikling, bort fra denne sal og over til EU-systemet.

Der må vi ha et våkent øye, for i Norge har vi allerede kommet langt i elektrifiseringen av transportsektoren. Vi har oppnådd dette gjennom målrettet politikk. Og det har vært gjort, mener jeg, nettopp fra denne sal, og ikke fordi EU har pålagt oss det. Når framtidige krav til ladeinfrastruktur, betalingsløsninger og tekniske standarder i større grad fastsettes utenfor norsk demokratisk kontroll, svekker det muligheten til å føre en politikk tilpasset norske forhold.

Men fra det: Det er veldig mye bra i dette, og det er derfor vi i Rødt også har landet på at vi ønsker å støtte det som foreligger. Staten må ta et tydelig ansvar for investeringer som sikrer et likeverdig tilbud i hele landet, også der markedet alene ikke finner det lønnsomt å bygge ut.

Rødt har hatt politikk på dette med nabosjekk. Det har ikke kommet så langt ennå, men vi må se på hvordan våre naboland løser dette etter hvert. Maks avstand mellom ladepunkt er god politikk. Det kan få tungtransporten vår til å satse mer på elektrisk. Men vi må også følge med, sånn at vi kan tilpasse dette til norske forhold.

Jone Blikra (A) [10:25:53]: Nå må vi sørge for at man holder seg innenfor saken, og det gjør vi så langt – men debatten dreier litt nå.

Det er noe merkelig at Fremskrittspartiets representanter her framstår som de store, sterke EU- og EØS-motstanderne. Hvis det er ett parti som har framstått renhårig som motstandere, er det Senterpartiet.

Direktivet om den fjerde jernbanepakken er et stort samferdselsdirektiv. Ja til direktivet, sa Fremskrittspartiet – riktignok etter en utsjekk med Høyesterett. EUs taxiliberaliseringsdirektiv fikk et stort ja fra Fremskrittspartiet. Det er tusenvis av direktiver de har stemt ja til. Å gjennom denne saken prøve å framstå som man er en innbitt motstander av at ting skal bestemmes i Brussel, blir noe spesielt.

Uansett er det denne sal som vedtar lover. Det blir norsk lov. Det er denne sal som vedtar lover når det gjelder innlemmelse i direktivene. Det blir veldig spesielt når noen av de største reformene som vi har vært motstandere av, ble innført gjennom et ja til flere EU-direktiv fra Fremskrittspartiets side.

Trond Helleland (H) [10:27:27]: Jeg slutter meg til Jone Blikras oppsummering av FrPs syn på ulike EU-direktiv, kanskje med litt motsatt inngang – jeg synes både jernbanedirektivet og taxidirektivet var gode direktiv.

Etter å ha hørt innlegget som bygde seg opp etter Bård Hoksruds innlegg, fra min gode kollega Frank Edvard Sve, har jeg egentlig bare ett spørsmål: Er FrP imot EØS-avtalen? I valgkampen ble det sådd litt tvil om det. Hva mener FrP om EØS-avtalen?

Representanten Sve trakk jo inn en rekke usaklige argumenter, bl.a. om at Høyre ikke støtter distriktene, men vi har vel akkurat stått sammen om både FOT-ruter, drivstoffavgifter og andre saker. Jeg håper at representanten Sve kan oppklare det. Er han og FrP for eller imot EØS-avtalen?

Frank Edvard Sve (FrP) [10:28:39]: Vi har vore for EØS-avtalen, men utgangspunktet er at det skal kome ei heilt ny forordning, og vi skal innlemme enda meir i avtalen. Det er denne salen som heile tida skal ta stilling til kva vi skal innlemme i EØS-avtalen og i samarbeidet med EU, og det eg stiller spørsmål ved, er at vi stadig skal gjere enda meir.

Så må eg ærleg innrømme éin ting: Eg sat ikkje her på Stortinget då desse direktiva vart innførte, som representanten Blikra og andre sa. Eg forheld meg til at det er meiningar i denne salen og i vårt parti om det som skjer rundt dette. Eg må berre minne om at vår eigen finansminister har prøvd å bruke EØS-avtalen mot oss når det gjaldt å kunne setje ned drivstoffavgiftene, som det etter Grunnlova § 75 ligg til denne salen å fastsetje. Men vi vart altså truga med at det var eit ulovleg vedtak, og det er EØS-avtalen som vert brukt mot oss. Ja, då er det kanskje på tide at vi begynner å sjå på denne EØS-avtalen, om det verkeleg er slik at vi vert låste i denne salen på område som vi meiner vi ikkje skal låsast på. Vi støttar EØS-avtalen, han er viktig for næringslivet på mange måtar, men det er ikkje riktig å gje frå seg all makt vidare og innlemme enda meir i den avtalen og putte enda meir inn i same greia – iallfall ikkje viss vi skal gje frå oss suverenitet.

Ja, Høgre har støtta oss i ein god del distriktssaker, det er eg klar over. Men det er iallfall slik at viss vi skal innlemme denne forordninga og stå bak eit krav i denne proposisjonen om at det skal vere maksimumsavstandar mellom ladestasjonar, det skal vere krav til ladestasjonar i hamner og masse annan infrastruktur – då fordrar det ein del. Det står igjen å sjå om alle partia er like høge og mørke, når det skal finansierast ladestasjonar på kvart nes i heile Noreg utan å bruke sunn fornuft oppi det heile.

Så det er litt av grunnlaget. Vi er eit parti som ønskjer å leggje til rette for alle typar drivstoff. Då ønskjer vi også å leggje til rette for billig drivstoff når det gjeld bensin og diesel, og ikkje berre krevje ladestasjonar, som i mange samanhengar vil koste ekstremt mykje pengar. Det er det rimeleg klart at vi er nøydde til å forhalde oss til. Når ein ser på denne iveren etter at alt skal elektrifiserast, verkar det som om ein ikkje har tenkt på at dette landet ser ut slik som det gjer. Det er faktisk ikkje mogleg å elektrifisere alt, når det gjeld både buss og anna. I mitt eige fylke måtte vi ha hybridbussar. Det er ikkje mogleg å ha elbussar over alt – så enkelt er det.

Så lukke til med å få ladestasjonar på kvart nes. Det skal verte interessant å følgje, og spesielt interessant skal det verte å følgje Høgre si finansiering av dette.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:31:46]: Jeg minner om at jeg har lagt fram et lovforslag for Stortinget, og det er det som er til behandling her i dag. Det er akkurat slik som enkelte representanter tar til orde for: Det er denne salen som tar beslutningen om lovforslaget, det er sånn demokratiet fungerer.

Det er kanskje noe spesielt at man får en så stor debatt om AFIR-direktivet, som er et direktiv Norge etter alle praktiske formål oppfyller, og hvor vi ligger fremst i klassen ved å være de som har bygd ut ladeinfrastruktur, og nå også er godt i gang med å bygge ut ladeinfrastruktur for de tyngre bilene våre.

Det som slår meg, er at det virker litt oppsiktsvekkende at man ikke er for at vi skal ha standardiserte løsninger i Europa. Det er nå engang sånn at lastebilnæringen og andre næringer er avhengig av å kunne transportere varene sine over grenser – det er jo hele poenget – så det at man klarer å lage fellesløsninger, må være et gode som Norge bør heie på.

Jeg må også bare si at det ikke er sånn at AFIR-direktivet betyr at man skal ha en elektrisk ladestasjon på hvert nes, tvert imot er det da TEN-T-forordningen som ligger til grunn for dette. Man bør forholde seg iallfall noenlunde til det som står i stortingsdokumentene når man behandler saker.

Bård Hoksrud (FrP) [10:33:27]: Dette var da en morsom debatt, langt utover det vi kanskje tenkte den egentlig skulle dreie seg om. Det er ingen som er imot at det er smart at man har like løsninger i Europa og Norge, og man ser på flere og flere områder at det blir gode standarder. Det i hvert fall jeg er bekymret for i denne saken, handler om de økonomiske konsekvensene. Statsråden sier at det er TEN-T-nettet det dreier seg om nå, og det er riktig, men det er ganske klare og tydelige forventninger om hvor lang maksavstand det skal være, og det vil ha økonomiske konsekvenser.

Ja, jeg satt i salen den gangen vi behandlet jernbanedirektivet, og der var vi definitivt med på å gå en runde til for nettopp å sjekke opp mot Høyesterett og det med votering og alt det der. Det syntes jeg var helt riktig. Det er ikke sånn at jeg er imot alt som kommer fra EU, det er faktisk sånn at EU av og til gjør noen smarte ting. Det er kanskje til og med sånn at hadde det ikke vært for dem, er det ikke sikkert at vi hadde hatt all den oppgraderingen på bl.a. tunneler som er gjort, for der kom det noen krav som gjorde at man satte i gang en ganske kraftig økning i det.

Samtidig opplever jeg at noen er veldig, veldig redd for av og til å gjøre noe som kan gå på tvers av det EU mener og det som ligger i EØS-avtalen. Vi vet jo at den eneste gangen hvor Arbeiderpartiet har tatt dissens, gjaldt det postbrev under 50 gram for å hindre at det skulle bli litt konkurranse, så det er litt morsomt. Vi i Fremskrittspartiet tør derimot å utfordre. Vi mener at det er riktig å utfordre direktiver som kommer hit, og det er jo ofte sånn at når man skal utfordre noe, må man gjøre det med en gang når man behandler det. Hvis ikke kan det fort gå galt.

Alle husker problemene vi hadde da vi skulle innføre et EU-direktiv om boggi på lastebil vogntog, da holdt vi på å rote det til. Det var også dette med lyskastere osv. som holdt på å bli ganske håpløst med tanke på at verden er annerledes i Frankrike, Spania og en del andre land enn den er i Norge, på norsk vinterføre, osv. Det er en del slikt som gjør at det er viktig at når disse diskusjonene kommer, blir det gjort på en skikkelig og grundig måte, og at man også får lov til å stille spørsmål om det økonomiske og hva konsekvensene blir for norske lastebileiere og norske bilister – og Norge totalt sett.

Geir Inge Lien (Sp) [10:36:24]: Det er no eingong slik at det ikkje er alle direktiv som er heilt ute å køyre. Det er mange som har bra intensjonar, og som kan støttast.

Det er veldig interessant å høyre på debatten her no, spesielt på representanten Frank Edvard Sve, som no tilsynelatande fortel at FrP meiner at EØS-avtalen skapar så store hindringar at partiet har endra syn på den. Så det er noko nytt i salen i dag, og det er greitt å ha med seg. Vi i Senterpartiet har stått på linja heile vegen. Direktiv som er fornuftige, og som vil vere fornuftige å gjennomføre, er vi for, men vi er veldig opptekne av at makta skal liggje i denne salen.

Det har jo vore mange saker i denne perioden der vår minister har peikt på problematiseringar rundt EØS-avtalen, og direktiv og lovverk som då skal overstyre Stortingets avgjerdsrett, og det er vi i Senterpartiet svært skeptiske til. Vi meiner at det er denne salen som skal bestemme.

I dette direktivet og det som ligg her i dag, er det mykje som er uklart i bestemmingane til enkelte forordningar, altså dette med nasjonale tilpassingar, som Statens vegvesen dreg fram her. Difor er vi i Senterpartiet utruleg skeptiske til å skulle gå blindt på eit sånt direktiv. Vi har då landa på at vi ønskjer å støtte FrP i denne saka, om å sende saka tilbake på nytt, og å få ein ny gjennomgang.

Vi er òg veldig for det som ligg her no, det at ein skal få bygd ut infrastruktur langs viktige riksveg- og europavegnett og få på plass infrastruktur i heile nasjonen vår, for det er viktig når vi skal nå våre målsettingar. Der har vi gjort ein god jobb i Noreg, og vi skal fortsetje den, og der kan det sjå ut som at denne salen greier å ta slike kloke avgjersler på eige initiativ.

Jone Blikra (A) [10:39:27] (ordfører for saken): Proposisjonen vi skal behandle, omhandler forslag til finansiering av fylkesveiprosjektet Ørnes–Glomfjord i Nordland. Finansieringen består av fylkeskommunale midler og bompenger.

I komitébehandlingen stiller hele komiteen seg bak finansieringen, minus Fremskrittspartiet, og jeg regner med at Fremskrittspartiet selv både fremmer forslaget og argumentere for hvorfor de ønsker å stemme imot.

De øvrige partiene har sluttet seg til proposisjonen, og det er en forutsetning for at vi kan komme i gang med anleggsstart i løpet av 2027.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [10:40:27]: Fylkesveiprosjekter Ørnes–Glomfjord er en del av fv. 17, som er Norges lengste fylkesvei. Den strekker seg gjennom to fylker, Nordland og Trøndelag, og er på 650 km. 46 av disse kilometerne ligger i Nordland og inkluderer seks ferjesamband.

Da forvaltningsreformen trådte i kraft i 2010, fikk Nordland fylkeskommune overført om lag 1 550 km tidligere riksveier fra staten. Dette økte fylkesveinettet fra 2 570 km til 4 120 km og ga fylket et betydelig større ansvar for drift og vedlikehold og investeringer på veinettet. Nordland fylke fikk 1,25 mrd. kr over en femårsperiode til drift og vedlikehold av de tilførte veiene, men de fikk også ansvaret for et stort antall veier med betydelig vedlikeholdsetterslep. Derfor har mange fylker ment at staten overførte et større ansvar enn de økonomiske rammene de fikk med seg, og at det er en medvirkende årsak til at fylkesveiene i Nordland har et vedlikeholdsetterslep på 14–15 mrd. kr.

Fremskrittspartiet ønsker å avvikle fylkeskommunen som forvaltningsnivå og er derfor imot å overføre viktige næringsveier, som fv. 17 – jf. forvaltningsreformen. Fv. 17 fungerer som en omkjøringsvei når E6 er stengt, og er således også en viktig beredskapsvei. Dette har vi sett gjentatte eksempler på de siste årene, at E6 over Saltfjellet har vært stengt, og at trafikken må kanaliseres over fv. 17.

Det har vært jobbet iherdig fra flere hold for å prøve å få denne veien tilbakeført til staten, der den hører hjemme. Dette er en vei som har tung trafikk, men har en dårlig struktur, og som har store utfordringer med tanke på ras – og da med kostnader som er ekstreme for Nordland fylkeskommune. FrP sitt grunnsyn er at det offentlige skal finansiere veier, ikke bilistene.

I dette tilfellet startet denne veien tidlig på 2000-tallet, rundt noe som heter Glombergan, som er en liten del av denne parsellen, og det gikk ut på å utbedre den strekningen. Så har det, på 2000-tallet, tulla på seg til å bli noen tunneler, som det blant innbyggerne sås tvil om er nødvendig. Men det politiske flertallet – inkludert også de i denne salen som er for å påføre bilistene kostnader – mente at det var ok å bygge de tunnelene. Hvis man hadde isolert disse og gått inn for første del, det som var utgangspunktet for prosjektet, kan det finansieres med de rassikringsmidlene som staten tilfører prosjektet, og man kunne således ha unngått bompenger.

Fremskrittspartiet mener at staten må finansiere en større del av dette veiprosjektet, herunder bompengeandelen som følger av Prop. 85 S for 2025–2026. Jeg anser da forslaget vårt som fremmet.

Hårek Elvenes (H) [10:43:48]: Det bygges mye vei i Nordland for tiden. Hålogalandsvegen, Nord-Norges største veiprosjekt, for øvrig vedtatt av regjeringen Solberg, vil forkorte reisetiden fra Evenes til Sortland med 40 minutter, på en reisestrekning som i dag tar ca. to timer.

I Nordland, for øvrig landets lengste fylke, er bilen og dens framkommelighet fundamental for bosetting og et konkurransedyktig næringsliv. Heldigvis gikk det ikke som amtmann Blom skrev i 1827:

Der i Nordland ingen landevei er, og ingen kan blive.

Det var leia som var kongeveien i nord.

Fylkesvei 17 Ørnes–Glomfjord er en del av kystriksveien. Verdens vakreste biltur har enkelte hevdet at den er, og det kan jeg nesten langt på vei bekrefte. Jeg har nemlig syklet strekningen Brønnøysund–Bodø, og jeg må si, selv om jeg er nordlending, at naturen har vært raus med Nordland fylke. Dette gjør at mange turister søker til området – og med følger økt trafikk.

Riksvei 17 mellom Ørnes og Glomfjord er en ønsket vei av lokalsamfunnet. Det er en sterkt ulykkesbelastet vei med mye tungtransport, og den er svært skredutsatt. Veien er sårt tiltrengt og ønsket av lokalsamfunnet. Nordland fylkeskommune er villig til å forskuttere planleggingsmidler til dette prosjektet, og det er et samlet fylkesting og et samlet lokalsamfunn som ønsker denne veien.

Det er mange veier i dette landet, og særlig områder som virkelig trenger en forsterket veiutbygging, hadde ikke fått sine veier hvis man ikke hadde vært villig til å bruke bompengefinansiering. Så for Fremskrittspartiet må ikke det beste bli det godes fiende. Bruk av bompenger er nøkkelen til faktisk å få bygd mer vei i deler av landet.

Denne veien slynger seg gjennom Holandsfjorden sør for Glomfjord, en asurblå fjord med smeltevann fra Engabreen. Turistene blir bergtatt når de kommer til dette området. Biltrafikken fra turismen er sterkt økende, og det er i grunnen naturlig. Når man følger denne veien fra Glomfjord, kommer man til Ørnes. Ørnes er karakterisert som den vakreste av Hurtigrutens 34 innseilingsleier. Så selv med den tungtrafikken som industrisamfunnet i Glomfjord genererer, og den økte trafikken som turismen medfører i dette området, er Salten og Helgeland på mange måter en uoppdaget juvel i Norge. Alt dette peker mot at denne trafikkstrekningen bør forbedres og få større kapasitet enn i dag.

Geir Inge Lien (Sp) [10:47:10]: Fylkesveg 17 mellom Ørnes og Glomfjord i Meløy kommune er eit viktig samferdselsprosjekt for ein region som er avhengig av gode og trygge transportårer både for folk og for næringsliv.

Dagens veg er prega av låg standard. Han er smal, svingete og fleire plassar utsett for ras, med krevjande kurvatur og dårleg sikt. Samtidig veit vi at dette ikkje berre er ei utfordring for framkomelegheita. Det er òg eit spørsmål om trafikksikkerheit. I perioden 2014–2023 er det registrert 15 ulykker på strekninga, i hovudsak utforkøyringar og møteulykker.

Dette prosjektet handlar difor om å løyse konkrete og kjende problem. Med ny trasé, tunnelløysingar, betre kurvatur, breiddeutviding og rassikring vil vegen få ein standard som er betre tilpassa trafikkgrunnlaget. Samtidig vert det lagt til rette for myke trafikantar, noko som særleg er viktig i område med skuleveg og lokal ferdsel.

For Senterpartiet er det avgjerande at vi prioriterer trygg ferdsel i heile landet. Folk skal kunne føle seg trygge på vegen, anten dei er pendlarar, køyrer tungtransport eller ferdast til fots eller på sykkel.

Det er òg verdt å understreke at fv. 17 er ei sentral transportåre langs kysten. Utbetringar vil bidra til betre framkomelegheit, kortare reisetid og styrkt samankopling av lokalsamfunna i Meløy. Det vil òg gjere det lettare å få verdiskapinga i regionen fram til marknaden.

Senterpartiet er tilfreds med at det ligg føre lokalpolitisk tilslutning til prosjektet og finansieringsopplegget. Dette er tiltak som er forankra der behova er størst, og som svarar på konkrete utfordringar i kvardagen til folk og næringsliv.

Senterpartiet stemmer difor for innstillinga og ønskjer prosjektet lykke til.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [10:49:54]: Fylkesvei 17 mellom Ørnes og Glomfjord er en livsnerve i Meløy. Den binder lokalsamfunn sammen, den sikrer transport for næringslivet, og den er en del av hverdagen for folk som skal på jobb, skole og fritidsaktiviteter.

Dagens standard på denne strekningen er ikke god nok. Vi snakker om en smal, svingete og til dels utrygg vei, der særlig tungtransporten møter store utfordringer. Det er derfor både riktig og nødvendig at denne veien nå oppgraderes.

KrF støtter komiteens innstilling. Prosjektet er godt forankret lokalt, både i Meløy kommune og i Nordland fylkeskommune, og det er i tråd med regionale planer. Det betyr noe at initiativet kommer nedenfra, fra dem som kjenner utfordringene best.

Samtidig vil jeg være tydelig på én ting: Bompenger er aldri en ideell løsning. For mange oppleves det som en ekstra belastning i hverdagen. KrF mener derfor at vi alltid må søke en best mulig balanse mellom statlig ansvar og lokal finansiering, men i dette tilfellet står vi overfor et konkret og viktig prosjekt som vil gi bedre trafikksikkerhet, kortere reisetid og styrket verdiskaping i regionen. Da mener vi det er riktig å bidra til å få prosjektet realisert, også gjennom en delt finansieringsmodell.

Det viktigste nå er at veien blir bygget. Folk i Meløy har ventet lenge nok på en trygg og framkommelig løsning. KrF støtter innstillingen.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:51:46]: Det er gledelig å registrere at et flertall i komiteen støtter regjeringens forslag om et opplegg for finansiering av veiprosjektet fv. 17 Ørnes–Glomfjord i Nordland. Det er selvfølgelig aller mest gledelig for Nordland fylkeskommune. Dette er et viktig prosjekt i fylket, og det har vært høyt prioritert i deres planer for videre utvikling av denne viktige veien.

Fylkesvei 17 er en sentral transportåre både for lokalbefolkningen og for næringstransporten langs kysten. Prosjektet er i tråd med overordnede mål i regionale og lokale planer, og Nordland fylkeskommune har derfor besluttet både å sette av fylkeskommunale midler og å kreve inn bompenger for å få realisert dette prosjektet. Også Meløy kommune har sluttet seg til at prosjektet finansieres delvis med bompenger.

Dagens vei på strekningen har lav standard. Det er smal veibredde, det er krevende kurvatur, og det er dårlig sikt. Flere steder er fartsgrensen redusert til 50 km/t, og stedvis er den også rasutsatt. Framkommeligheten for tunge kjøretøy er i dag redusert, og store deler mangler tilbud til myke trafikanter. Til tross for redusert fartsgrense har det vært en del ulykker på veien, særlig utforkjøringsulykker og/eller kollisjonsulykker.

Veiprosjektet omfatter oppgradering av dagens vei på strekningen. Prosjektet gjelder en strekning på 5,5 km mellom Ørnes og Glomfjord, nord for Glomfjorden. Det skal bygges ny tofeltsvei, der 3,9 km går i dagens trasé og 1,6 km i tunnel. Prosjektet inkluderer derfor både utbedring av dårlig kurvatur, breddeutvidelser og forbedring av drenering. Det er planlagt å bygge to tunneler, gang- og sykkelveier og rassikringstiltak.

De gevinstene som fylkeskommunen oppnår gjennom å prioritere dette prosjektet, er helt i tråd med regjeringens transportpolitiske målsettinger, slik disse bl.a. er lagt til grunn i Nasjonal transportplan 2025–2036. Når den nye veien blir ferdig, vil trafikantene merke dette først og fremst gjennom bedre framkommelighet og gjennom bedre trafikksikkerhet. Dette gjelder ikke minst for myke trafikanter, f.eks. skolebarn. For tungtransporten vil det også være betydelige forbedringer. Etablering av tunneler vil også bidra til redusert støybelastning ved at dagens vei forbi boligområder får mindre trafikk.

Samlet sett vil den nye veien gi kortere reisevei og reisetid og dermed bidra til å knytte tettsteder i kommunen nærmere sammen. Reiseavstanden mellom Ørnes og Glomfjord vil bli redusert med ca. 1,7 km, til om lag 17 km totalt.

Dette er et prosjekt som har en kostnadsramme beregnet til litt over 1 mrd. kr. Det finansieres med fylkeskommunale midler, men også med bompenger, etter lokalpolitisk tilslutning.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [10:59:36]: Dette er en gledens dag for Nordland. Jeg har et par kommentarer til den debatten vi har hatt nå, men først og fremst til det statsråden sier om at dette er mest gledelig for Nordland fylkeskommune. Jeg vil påstå at det er mest gledelig for nordlendingen. Det er mest gledelig for næringslivet som bruker fv. 17, og det er mest gledelig for alle dem som pendler i Meløy kommune, og dem som bor i Meløy. Det er vel et fåtall i denne salen som har kjørt denne veien, selv om jeg registrerer at enkelte har syklet den, som representanten Elvenes, det er beundringsverdig. Men denne veistrekningen forbi Glombergan er et viktig prosjekt. For eksempel har Yara tung industri i Glomfjord, det er smoltanlegg i Sundsfjorden, og det er oppdrett langs kysten, som alle er helt avhengige av den nevnte infrastrukturen. Fylkesvei 17 er også beredskapsvei når E6 er stengt. Der man på Østlandet har mange muligheter til å velge hvilke veier man vil ta til målet, er det strengt tatt bare to veier om Saltfjellet – det er E6, og det er fv. 17.

Jeg har registrert Fremskrittspartiets forslag i denne saken. Realiteten er at hvis man ikke aksepterer bompenger på denne veien, blir det heller ikke vei med det første, med referanse til de lokale vedtakene som er gjort, både lokalt i kommunen og også i fylkeskommunen. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet i Nordland har lagt opp til bompenger og lagt til grunn det når et enstemmig fylkesråd, med samferdselsbyråden fra Fremskrittspartiet, har gått inn for dette. Så der saken nå står, avgjør vi i dag realisering av denne veien eller ikke. Jeg vil også bemerke at det er færre bomstasjoner langs veiene i dag sammenlignet med da Fremskrittspartiet styrte.

Jeg ønsker også å heve blikket, for nettopp dette med kyst til marked, å utbedre infrastrukturen langs kysten og langs fylkesveiene, er utrolig viktig for å maksimere den verdiskapingen vi har. Jeg begynte replikkordskiftet med å si at det ikke produseres en eneste laks langs E6. Det stemmer. Laksen og verdiene skapes rundt omkring langs kysten, og i Nasjonal transportplan har man også forpliktet seg til en kyst-til-marked-strategi som jeg registrerer at statsråden litt ullent svarer ut hvordan han vil følge opp. Men det er der verdiene skapes i dette landet. Det er et utrolig potensial for å skape mer verdier.

Fylkesvei 17 er en beredskapsvei, og den har også de mest kompliserte ferjesambandene i landet vårt, hvis man f.eks. ser på Rødøybassenget. Et annet kyst-til-marked-prosjekt som kunne vært interessant å se på, selv om statsråden ikke er villig til å gå inn i dette, er nettopp krysningen av Holandsfjorden, for å binde kysten i Nordland enda tettere sammen for å legge til rette for verdiskaping.

Senterpartiet er opptatt av å binde landet sammen. Vi vil ikke skape usikkerhet. Vi vil lytte til Meløys befolkning og til næringslivet og kommer derfor til å støtte denne saken.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [11:02:47]: Jeg fant ut at det vel var greit å få ting på plass der de skal være, så det ikke framsettes noe fra denne talerstolen som ikke er riktig. Det er nemlig slik at da denne saken ble behandlet i fylkestinget i Nordland, støttet ikke Fremskrittspartiet saken. Det er det som er riktig. Vi har stemt imot den hele veien.

Undertegnede har også en lang historikk på denne veien. Jeg har vel pendlet på den i 20 år, fram og tilbake mellom Bodø og Meløy. Det som er riktig, er at hvis man hadde forholdt seg til det som var utgangspunktet for prosjektet, Glombergan, som finansieres med rassikringsmidler fra staten, hadde man fortsatt løst det som er problemet.

Det man gjør nå, i henhold til folkemøtet som jeg var på i Meløy på torsdag, er å legge til et par tunneler i prosjektet som er såkalt «nice to have», for å kutte ned reisetiden. Det gjør at bilisten får regningen. Den regningen har et tak på 60 passeringer, men allikevel kan det tilføre hver bil som passerer, en regning på bortimot 2 500 kr i måneden. Det unnlot statsråden å nevne at man får som en konsekvens av det vi gjør. I en tid hvor folk ellers sliter med kostnader knyttet til bilbruk og pendling, får man en ekstra regning, og det er det mange i Meløy som ikke setter pris på.

Hårek Elvenes (H) [11:04:33]: Jeg føler bare et lite behov for å komme med en liten saksopplysning til representanten Bentzens innlegg som han kanskje strengt tatt burde ha kommet med selv.

Riktignok produseres det ikke en eneste laks langs E6, men laksen trenger jo E6 for å finne veien til markedene, både i Norge og ute i Europa. Ingen laks uten E6, vil jeg si. Det skal sies til representanten Bentzens forsvar at han sa i sitt siste innlegg at han var opptatt av å binde landet sammen. Da blir det litt kunstig å sette E6 opp mot fylkesveier og andre veier. Også for Senterpartiet er det viktig at vi har et stamveinett. Jeg vet ikke om det begrepet fortsatt eksisterer, men det er jo et kjent begrep at vi har et stamveinett som faktisk er godt utbygd her i landet.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [11:05:43]: Når det blir lagt opp til serve, må man jo slå til. Det er helt rett at det ikke produseres en eneste laks langs E6, og det er helt rett at man har behov for E6. Derfor er Senterpartiet veldig glad for at vi bl.a. fikk startet opp Sørfoldtunnelene og sikret finansiering og oppstart av Hålogalandsveien, som representanten Elvenes sier at Solberg-regjeringen prioriterte, men tross alt ikke fikk startet opp.

Det er ingen motsetningsforhold mellom fylkesveiene, europaveiene og riksveiene, men det handler om hvordan vi skal prioritere for å øke verdiskapingen i Norge. Senterpartiet er av den formening at vi er nødt til å prioritere fylkesveiene enda høyere enn det man har gjort tidligere.

Til det representanten Olsen fra FrP sier, er det riktig at Fremskrittspartiet i fylkestinget har stemt mot bompenger i dette prosjektet, men det er også riktig at fylkesrådet, hvor Fremskrittspartiet har samferdselsråden, enstemmig har lagt til grunn det Stortinget etter sigende vedtar i dag, med bompenger, for å få realisert det prosjektet.

Tobias Hangaard Linge (A) [11:08:09] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke forslagstillerne for å fremme tre viktige saker om mineralnæring i Norge: et om å sikre tilstrekkelig nasjonal kontroll gjennom et statlig mineralselskap, et om å realisere Fensfeltet og et om gjenvinning. At vi denne våren behandler nettopp tre ulike representantforslag, understreker hvor avgjørende det er at vi får sikker tilgang på mineraler vi trenger i industrien vår, i grønn industri, i teknologien vi omgås med hver eneste dag, og i en forsvarssektor i sterk vekst.

I dag har Kina dominans i utvinningen og prosesseringen av flere kritiske råvarer. Det har de sikret gjennom produksjon på eget land og gjennom kontroll av virksomheter i utlandet. Det er en dominans som kan utnyttes og brukes som pressmiddel, noe vi så senest i fjor, da Kina truet med eksportrestriksjoner på sjeldne jordarter. Det er en situasjon som gjør oss sårbare. Derfor må Europa ta mer ansvar for utvinning og prosessering av kritiske råvarer, og Norge kan lede an, særlig fordi vi har en rik berggrunn med mange muligheter for viktige prosjekter.

Fensfeltet, med det som er Europas største dokumenterte forekomst av sjeldne jordarter, er ett av dem. Der har staten overtatt planansvaret for å sikre framdrift nettopp fordi det er et strategisk viktig prosjekt ikke bare for Norge, men for hele Europa. Det er også fordi mineralprosjekter ofte har ulike og til tider motstridende interesser, med industrielle behov, natur- og miljøavtrykk og hensyn til lokalbefolkning, som alle krever grundige avveininger. Her føler jeg meg imidlertid sikker på at vi skal klare å balansere de ulike hensynene på en klok måte, slik at dette strengt nødvendige prosjektet blir realisert innen rimelig tid.

Fensfeltet er likevel ikke den eneste interessante mineralforekomsten i Norge. Vi har flere over store deler av landet, så mens Fensfeltet nå følger sitt eget spor vi prioriterer høyt, må vi også ha rammevilkår som gjør at øvrige samfunnsnyttige prosjekter kan gjennomføres.

Derfor landet Arbeiderpartiet en helt ny minerallov som skal sikre bedre samordning mellom offentlige myndigheter for mer effektive konsesjonsprosesser. Vi samordnet undersøkelsestillatelsene for de mest kritiske mineralene, og vi fikk inn viktige bestemmelser om sikkerhet og beredskap. I tillegg må vi jobbe for mer effektive planprosesser og sørge for at vi har et virkemiddelapparat som også treffer denne svært nødvendige næringen.

Avslutningsvis vil jeg si at det er bra at Stortinget nå slutter seg til flere viktige forslag om å løse opp de gjenstående flaskehalsene som hindrer framdrift i mineralprosjekter, utrede et statlig mineralselskap eller fond og ikke minst hvordan vi kan legge til rette for økt gjenvinning av mineraler. Det viser at mineraler står høyt på dagsordenen, også på Stortinget. Jeg ser fram til det jeg tror blir en god debatt.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [11:11:28]: Mineraler har kommet i sentrum for geopolitikken på den globale scenen. Norge spiller en viktig rolle for europeisk industris forsyningssikkerhet som et land rikt på mineralressurser fra naturens side, og Fensfeltet representerer den største ressursen av sjeldne jordarter på kontinentet.

Fremskrittspartiet mener det er viktig å legge bedre til rette for utvinning og prosessering av kritiske mineraler og sjeldne jordartsmetaller i Norge. Den sikkerhetspolitiske situasjonen krever at Europa og Norge får større kontroll over tilgangen til slike mineraler for å sikre strategisk autonomi. Norge har betydelige forekomster av både kritiske mineraler og sjeldne jordartsmetaller, og vi mener derfor det er viktig at Norge bidrar til utviklingen av robuste og bærekraftige verdikjeder.

Lønnsomheten i mineralprosjektene vil avhenge fra mineral til mineral, og det vil være krevende å være konkurransedyktig på pris på mineraler der f.eks. Kina har dominans. Det er derfor ønskelig å se på felles ordninger i Europa, som f.eks. minstepris eller prisgarantiordninger. Det er viktig at Norge er tett påkoblet disse prosessene.

Samtidig er det viktig å påpeke at enkelte mineralprosjekter kan være verdt å satse på til tross for at de ikke nødvendigvis er økonomisk lønnsomme, men fordi tilgangen til de mineralene er viktige for nasjonale interesser, infrastruktur og tilrettelegging. Hensynet til verdiskaping og arbeidsplasser må veie tyngre i avveiningene.

Jeg vil vise til representantforslaget om etablering av et statlig mineralselskap og understreke at statlig eierskap kun bør benyttes der det foreligger klar markedsmessig svikt. Dette er ikke dokumentert for mineralnæringen. Norges konkurransefortrinn ligger i stabile og forutsigbare betingelser for private aktører, og offentlige virkemidler må ikke fortrenge private investeringer.

Norge er i en særstilling med betydelige forekomster av mineraler på fastland og havbunn. Tilgang på kritiske råvarer er et geopolitisk spørsmål, og den sikkerhetspolitiske situasjonen forsterker behovet for å akselerere norsk mineralnæring. Norge bør ta en tydelig rolle som leverandør av strategiske mineraler til allierte land og bidra til økt europeisk selvforsyning som en del av vestlige forsyningskjeder.

Fensfeltet har en av Europas mest lovende forekomster av sjeldne jordartsmetaller, som er avgjørende for energiteknologi, forsvarsindustri og digital infrastruktur, og representerer en historisk mulighet for norsk verdiskaping og industriutvikling. Fremskrittspartiet mener realisering av Fensfeltet må gis høy nasjonal prioritet, og nasjonal kontroll må sikres gjennom konsesjonssystemet for å drive utvinning av en ressurs i en tidsavgrenset periode, i tillegg til sikkerhetsloven og tilstramminger i den nylig vedtatte mineralloven.

Jeg vil ta opp de forslag FrP står inne i, og samtidig vil jeg varsle at vi vil stemme for de løse forslagene nr. 20 og 21.

Bård Ludvig Thorheim (H) [11:14:49]: USA bøyde av for Kina over mineraler. Norge har ressursene til å gjøre oss selv og allierte mer selvforsynte og bygge ny industri. Vi må ha med oss markedet. Det innebærer en tilslutning til EUs CRMA, som gir oss tilgang til strategiske prosjekter – på linje med våre naboland –, innkjøpsordninger, minstepriser og støtte av store dimensjoner om det er nødvendig. Jeg viser i denne sammenheng til Høyres mange forslag om dette, og vil ta opp de resterende forslagene Høyre er med på.

Norge har allerede strategisk viktige mineraler – silisium, grafitt, titan og kobbermalm –, og Fensfeltet med sjeldne jordarter er av særlig strategisk betydning. Norske private bedrifter står klare til å bygge industri. Det står på regjeringen, om den kan sikre raske, smidige konsesjonsprosesser og se den særegne prioriteten som disse prosjektene har. Det står også på finansiering, men jeg ser at regjeringen gir direktestøtte gjennom både Eksfin og virkemiddelapparatet til datasentre, som ikke har den samme strategiske betydningen som disse mineralene, mens de norske private aktørene ikke får tilgang til det. Da er ikke apparatet godt nok innrettet.

Vi trenger ikke et Morrow for mineraler, et helstatlig Gråstein AS. Vi trenger samarbeid med Europa om å reise et industriprosjekt av enorme dimensjoner og stor betydning for vår selvforsyning, og vi trenger myndigheter som gir de nødvendige tillatelsene raskt.

Jeg startet med geopolitikken, og jeg avslutter med den: Det kan samtidig ikke være sånn at det er rett fram for eiere fra land som vi overhodet ikke har sikkerhetssamarbeid med, å kunne skaffe seg både lisenser og rettigheter. Derfor er jeg veldig glad for at det har vært dialog med regjeringspartiet Arbeiderpartiet, med Senterpartiet, med mange partier, også Fremskrittspartiet, og på bakgrunn av denne dialogen har jeg gleden av å sette fram to løse forslag som skal sikre mer nasjonal kontroll og kontroll over reelt eierskap.

Ingrid Fiskaa (SV) [11:17:49]: I dag tek me eit nødvendig steg vidare for å sikra nasjonal kontroll og demokratisk styring over naturressursane våre. Det raud-grøne fleirtalet går saman for å få på plass ei utgreiing av og forslag om eit statleg mineralselskap.

Det er på høg tid, meiner me i SV. Å utvinna mineral og andre rike naturressursar er ikkje i seg sjølv oppskrifta på velstand og velferd – snarare tvert imot, viss me ser på erfaringar med gruvedrift rundt om i verda. Dei fleste område med denne typen ressursar er eksempel på det me kallar ressursforbanninga, nemleg at rike naturressursar gjer det meir sannsynleg at folket lever i fattigdom, med ekstreme forskjellar, stor korrupsjon og væpna konfliktar.

Noreg er ikkje resten av verda, tenkjer me. Nei, Noreg er eitt av unntaka frå denne regelen, og det er fordi me har teke kloke val i fellesskap tidlegare i historia, i utbygginga av vasskrafta, i forvaltninga av fisken og då me starta å henta opp olje. Ressursane skulle vera eigedomen til folket, forvaltninga skulle koma fellesskapet til gode, og lokalsamfunna skulle sjå positive ringverknader.

Spørsmålet me no må stilla oss, er om me skal læra av våre eigne gode erfaringar, eller kopiera dei mange feila andre har gjort – om Noreg skal bli ein reindyrka råvareeksportør, med store naturinngrep og få positive ringverknader, eller om me skal sikra at mineralutvinninga skjer innanfor strenge miljøkrav, at inntektene kjem fellesskapet til gode, og at det blir utvikla lokale industriarbeidsplassar med fast arbeid.

Eit statleg mineralselskap er ikkje svaret på alle desse utfordringane, men det er ei nødvendig brikke i ein breiare politikk der samfunnsnytte veg tyngre enn kortsiktig gevinst for nokre få enkeltpersonar.

Om mineralutvinning skal bli til gevinst og ikkje ei ulempe for fellesskapet og lokalsamfunna, er ikkje hastverk og utanlandsk, privat eigarskap vegen å gå.

For SV er det òg avgjerande å minimera naturinngrepa. Det betyr å prioritera gjenvinning og resirkulering framfor ny mineralutvinning, det betyr underjordsdrift i plassen for opne dagbrot, og det betyr å avgrensa bruken av deponi og å ha eit utvinningstempo som gjev moglegheit for å nytta restmassane fullt ut.

Med det tek eg opp dei resterande forslaga SV er med på.

Geir Pollestad (Sp) [11:20:56]: Senterpartiet er oppteke av å utnytta Noregs store mineralressursar. Me treng mineral, og me treng det for å ikkje vera for avhengige av import. Me treng å ha nasjonal kontroll over ressursane, og me treng eit system som sikrar fellesskapet og lokalsamfunna ein del av verdiskapinga.

Trass i mykje undersøking har me ikkje full oversikt over kva for og kor mykje mineral og jordartar me har. Det er mykje. Magnetitt, hematitt, ilmenitt, parisitt, donalditt og apatitt er berre noko av det me har funne, eller kan finna, i grunnen vår.

For Senterpartiet har det vore viktig å få på plass eit statleg mineralselskap som kan delta aktivt i denne næringsverksemda. Det vedtaket som Stortinget gjer i dag, meiner me er eit stort steg nærmare dette. Det er viktig, for det vil gje oss innsikt og moglegheit til å påverka prosessar. Det vil sikra oss nasjonal kontroll, og det vil gje fellesskapet ein del av verdiskapinga.

Litt forenkla – om ein går tilbake til då olja vart funnen: Kva er det Senterpartiet ser føre seg? Ser me føre oss eit Statoil, eit Equinor? Nei, det gjer me ikkje. Me ser føre oss eit Petoro som er til stades, som har meiningar, men som ikkje står for sjølve jobben sjølv.

Om me framleis held oss til då Noreg vart ein oljenasjon: Då var det nettopp ein politisk debatt om kva ein skulle velja. Skulle ein satsa på regulering åleine, eller skulle ein òg gå inn for eigarskap? Høgresida, med Høgre og FrP, peikte på at me måtte ha regulering, me trong ikkje at staten var inne med eigarskap. Det ville gjeve oss mindre kontroll. Når me diskuterer dette med olja og kven som gjorde kva til kva tid, vert det frå høgresida ofte peikt på at det er lenge sidan. No ser me likevel at dei gjer akkurat den same feilen igjen. Ein har klokkartru på reguleringssporet. Senterpartiet meiner at det ikkje er nok, og at me òg treng eigarskap inn i dette.

Til sjuande og sist handlar det både om verdiskapinga og ikkje minst om kven som skal få og ta del i dei verdiane som vert vunne ut.

Geir Jørgensen (R) [11:23:49]: Med den flertallsinnstillingen som ligger fra næringskomiteen i dag, har vi kommet et lite skritt videre mot en mineralnæring som er mer rettferdig enn den vi har i dag.

Følger man sporene til internasjonal gruvekapital, både i utlandet og her hjemme, skal man ikke gå langt tilbake før man finner menneskerettighetsbrudd, krenking av urfolks rettigheter, irreversible naturinngrep, forurensing av vann, grunnvann og elver, og at folk som bor i et rikt område, har endt opp med å bli de aller fattigste på grunn av aktiviteten til den internasjonale gruvekapitalen.

Vi kan gå tilbake til 1994. Da dro daværende sametingspresident Ole Henrik Magga opp i utmarka utenfor Karasjok – til Raitevarri. Der adresserte han selskapet Rio Tinto Zink, en gigantisk aktør, ikke bare i mineralnæringen, men også i å bryte urfolksrett verden over. Han ga dem tydelig beskjed om at de ikke hadde noe å gjøre i disse områdene – ikke hadde man blitt forespurt, og ikke visste kommunen noe. Han ba dem på sitt parlamentariske vis om rett og slett å forsvinne. Dette var i 1994. Det var i Norge. Dette var vi nødt til å gjøre.

Vi er i dag kommet et stykke videre fra det punktet. Med den utredningen og beskjeden som nå kommer om å begynne å se på et statlig mineralselskap, kan det ta oss videre. Det er ikke gitt at vi kommer helt i mål, slik det er, men det er i hvert fall begynnelsen på en prosess som også vi i Rødt tror vil komme til å gjøre mineralnæringen mer rettferdig, slik at vi skal komme oss på et bedre spor enn det den internasjonale gruvekapitalen setter oss på.

Vi står inne i flertallsinnstillingen. Vi er glade for det. Samtidig vil vi advare mot å tilnærme seg EU i den grad regjeringen her forsøker med CRMA, altså Critical Raw Materials Act. Skal vi ha en mineralnæring i vårt land, skal vi utvinne etter en samfunnsmessig plan. Det skal være basert på våre egne behov og våre egne beslutninger i denne salen. Slik vi ser det, er ikke EU vår venn verken i mineralnæringen eller i annen industriutvikling, slik de utvikler seg til å bli mer og mer selvsentrert. Det vil vi på det sterkeste advare mot.

Une Bastholm (MDG) [11:26:59]: Det er en høy, men også litt mørk himmel over denne saken som Stortinget debatterer i dag. Norge og Europa trenger tilgang på kritiske mineraler for det grønne skiftet og for tryggheten, sikkerheten og beredskapen vår i en urolig verden. Vi kan også legge til noe jeg av og til tenker: at mye av de kritiske mineralene går til ting vi ikke har så kritisk behov for, til å dekke et høyt forbruk, som vi har. Derfor mener jeg at framover vil Stortinget i større grad måtte ta stilling til prioritering av de kritiske mineralene.

Når vi nå står foran et nytt kapittel i mineralpolitikken, er det nettopp på grunn av beredskap veldig viktig at vi gjør det riktig. Hvis svaret på klimakrisen og ressurskrisen blir en politikk som skaper enda mer natur- og ressurskrise, har vi ikke løst problemet; vi har bare flyttet det.

Miljøpartiet De Grønne er med på en rekke flertallsforslag i innstillingen og er glad for det. Jeg vil takke de andre partiene i komiteen og saksordføreren for et godt arbeid med å sy oss sammen. Det er positivt at Stortinget nå anerkjenner behovet for økt gjenvinning, bedre ressursutnyttelse og mer nasjonal kontroll over strategiske mineralressurser. Vi er spesielt glad for at Arbeiderpartiet og regjeringen er med på presiseringen som også ivaretar miljø, og som skaper mer lønnsomhet framover, håper vi, i sirkularitet.

Mineralpolitikken i Norge, som veldig mye i vår økonomi, har vært preget av en gammeldags bruk-og-kast-tenkning, der målet først og fremst er å hente ut mest mulig nye jomfruelige råvarer raskest mulig. Vi vil understreke at vi må passe på at vi ikke gjentar de samme feilene som før, som å skrive pent om sirkularitet og gjenvinning, men at alle virkemidler, fokuset og ressurser blir satt inn på det som er innenfor den lineære tankegangen, altså hente ut mest mulig nye mineraler.

Det er den letteste veien å gå, for det er det vi har brukt å gjøre i et par hundre år av vår historie i Europa, men vi er nødt til å tvinge oss selv til å tenke nytt og også putte inn ressurser på å få til mer gjenvinning og gjenbruk, også innenfor mineraler. Vi kan ikke fortsette å tro f.eks. at vi kan bygge og forbruke oss ut av problemene. Redusert forbruk, gjenbruk og resirkulering må ha minst like stort fokus som ny utvinning. En fordel er at gjenvinning av mineraler ikke gir de samme arealkonfliktene og heller ikke kommer i konflikt med urfolksrettigheter.

I dag ligger det enorme mengder kritiske mineraler i elektronikk, batterier, magneter og industrirester som allerede er i økonomien vår. Derfor har Europa et stort fokus på det. Jeg vil jo si det motsatte av forrige taler: Det er et arbeid vi bør knytte oss tett til.

Harry Valderhaug (KrF) [11:30:23]: Alle i salen her er vel einige om ein ting, og det er at Noreg treng meir mineralutvinning. Europa treng kritiske mineral. Forsvarsindustrien treng kritiske mineral. Den grøne omstillinga treng kritiske mineral. Spørsmålet er ikkje om vi treng dei. Spørsmålet er om vi faktisk klarer å få dei opp av bakken. Der er eg ikkje så imponert over regjeringa sin innsats til no. Samstundes som regjeringa snakkar om strategiske mineral, beredskap og redusert avhengigheit av Kina, møter næringa lange prosessar, uklare tidslinjer og stadig nye utgreiingar. Vi treng ikkje først og fremst fleire utgreiingar. Vi treng meir handling.

Fensfeltet i Telemark er kanskje Europas viktigaste førekomst av sjeldne jordartar. Det er ei historisk moglegheit for Noreg, ei moglegheit til å skape arbeidsplassar, byggje industri og styrkje forsyningstryggleiken for våre europeiske allierte. Då held det ikkje å behandle prosjekt som om dei var ei heilt vanleg reguleringssak. Det må prioriterast. Difor meiner KrF at utviklinga av Fensfeltet må få status som eit nasjonalt prioritert prosjekt, med rask framdrift, nødvendige løyve og avklaringar. For geopolitikken ventar ikkje.

Samstundes ser vi forslag om eit statleg mineralselskap. Eg meiner det er å starte i feil ende. Utfordringa i norsk mineralnæring er ikkje mangel på stat. Noreg har allereie nasjonal kontroll gjennom konsesjonssystemet, tryggingslova og den nye minerallova. Vi treng ikkje eit nytt statleg selskap for å fortelje oss at mineral er viktig. Vi treng rammevilkår som gjer at prosjekta faktisk blir realiserte. Det er private aktørar som skal investere milliardane, og dei skal ta risikoen. Å sørgje for føreseielege vilkår, rask saksbehandling og gode rammevilkår er det som staten må gjere.

Samstundes må vi gjere to ting på ein gong. Vi må utvinne meir og gjenvinne meir. Verdas behov for mineral kan ikkje dekkjast av gjenvinning aleine. Difor støttar KrF både auka utvinning og utvikling av sirkulære verdikjeder.

Det handlar også om Europa. KrF meiner Noreg må vere ein del av det europeiske samarbeidet om kritiske råmateriale. Difor må CRMA inn i EØS-avtalen innan 2026. Det gjev norske prosjekt tilgang til kapital, marknad og status for strategiske prosjekt i Europa. Det styrkjer både norsk industri og europeisk tryggleik.

KrF ønskjer ein mineralpolitikk som kombinerer nasjonal kontroll med privat verdiskaping. Vi ønskjer raskare prosessar og at Noreg skal ha ei leiande rolle i dei vesentlege verdikjedene for kritiske mineral. Men då må vi slutte å diskutere nye statlege selskap og byrje å diskutere korleis vi faktisk skal få prosjekt gjennom systemet.

Statsråd Cecilie Myrseth [11:33:48]: Først vil jeg takke komiteen for et grundig arbeid på mineralfeltet og for den brede deltakelsen på departementets mineralseminar forrige uke. Jeg tror det er bra at vi sitter på felles kunnskap og forståelse når vi i fellesskap også skal utvikle denne viktige næringen. Norge er en viktig industrinasjon. Vi har mineralene, vi har prosesskompetansen, og vi har råvarene, så vi har alle muligheter til å lykkes. Men det er også i et krevende landskap. Kritiske mineraler er strategisk viktige ressurser for forsvar, for grønn industri og for forsyningssikkerheten, og vi har et ansvar for å forvalte dem på en måte som både sikrer nasjonal kontroll, og som kommer fellesskapet til gode. Nettopp derfor har jo Arbeiderpartiet prioritert denne næringen nå når vi har vært i regjering noen år. Vi har utarbeidet en mineralstrategi som setter klare ambisjoner for at vi skal utvikle verdens mest bærekraftige mineralnæring, og vi har fulgt opp strategien vår. Vi har lagt fram en ny minerallov som skal bidra til raskere realisering av mineralprosjekter. Den ble vedtatt i Stortinget i fjor, og den svarer i stor grad på mange av de mindretallsforslagene som foreligger i innstillingen.

Vi er nødt til å få realisert flere prosjekter, og derfor er det bra at man også tar så stort eierskap til feltet i Stortinget. La meg derfor begynne med forslaget om et statlig mineralselskap. Jeg støtter det som foreligger i innstillingen, også for å se hvordan staten kan bidra mer til best mulig ressursutnyttelse i mineralsektoren, også dette med å se på tilgangen på kapital. Det er også viktig for en næring hvor vi vet at kapital er en veldig kritisk og krevende faktor, og vi må forstå om og hvordan eventuelle utfordringer holder disse investeringene tilbake. Og dette er ikke bare en norsk utfordring, det er en internasjonal utfordring. Hensynet til nasjonal kontroll ivaretas primært gjennom regulering. Sikkerhetsloven, den nye mineralloven som nå trer i kraft om en måned, og det pågående arbeidet med en ny lov om investeringskontroll gir samlet sett et godt fundament også for å sikre nasjonal kontroll. Jeg kan også si at Forskningsrådet og Prosess21 allerede er i gang med en helhetlig kartlegging av de norske strategiske verdikjedene, og det vil være et viktig bidrag i det videre arbeidet. Vi støtter også forslagsstilleren fra MDG om også å ha fokus på gjenbruk.

Så til dette med CRMA, for her ber man også om å komme tilbake til en vurdering. Det trenger vi ikke. Vi har allerede meldt inn til EU at vi skal innlemme den forordningen. Men det er også viktig at de andre EØS-landene er enige i det, og det er ikke mulig å ha samtaler med mine internasjonale kollegaer uten at vi snakker om mineraler. Derfor er Norge med på alle de prosjektene og løpene som nå går internasjonalt.

Rune Støstad (A) [11:45:42]: (komiteens leder): Norge er bygd på naturressurser. Først var det fossefallene. Vi bygde ut vannkraften og skapte arbeidsplasser og industri over hele landet. Så kom olje og gass. Kloke valg sørget for nasjonal kontroll, statlig eierskap og at inntektene kom fellesskapet til gode. Nå står vi framfor en ny mulighet. Mineraler og sjeldne jordarter trengs i alt fra mobiltelefoner og batteri til forsvarsutstyr og ny industri. Mange av disse ressursene kontrolleres i dag av noen få land, og i hovedsak av Kina. Da er det viktig at Norge og Europa tar mer ansvar for egen forsyning.

Jeg mener vi bør møte denne muligheten på samme måte som vi møtte vannkraften og oljen. For Arbeiderpartiet er det helt avgjørende å føre en aktiv næringspolitikk, være med og ta styring ved å sørge for at ressursene skaper arbeidsplasser, industri og verdier her hjemme. Derfor er jeg glad for at flertallet i dag sier at staten skal ha en mer aktiv rolle i utviklingen av nye mineralprosjekt, og at vi skal utrede et statlig mineralselskap eller et mineralfond – ikke fordi staten skal gjøre alt, men fordi vi har lært at når det gjelder strategisk viktige naturressurser, er det klokt at fellesskapet er med rundt bordet.

Fensfeltet er et godt eksempel. Her har vi en av Europas mest spennende forekomster av sjeldne jordarter. Derfor har regjeringen på klokt vis valgt statlig plan for Fensfeltet. Det er egentlig ganske typisk norsk. Når vi ser at en ressurs er viktig for landet, tar vi ansvar for å få ting til å skje. Dette handler ikke bare om mineraler. Det handler om arbeidsplasser, om beredskap, om å bygge nye næringer i Norge. Det handler om å sørge for at verdiene fra naturressursene våre kommer fellesskapet til gode, også i framtiden, slik at vi kan skape verdier og dele rettferdig.

Det er ikke et valg mellom stat og privat næringsliv – tvert imot. De største industrieventyrene er et resultat av at staten og næringslivet har spilt på lag. I denne saken må vi tenke stort, vi må tørre å ta styring, sørge for at mineralutvinning blir en del av historien om hvordan Norge skaper verdier av naturressursene sine, til beste for hele landet.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [11:48:37]: Spørsmålet om statlig eierskap og statlige virkemidler hører mer naturlig hjemme i en diskusjon omkring kapitaltilgang til mineralprosjekter, for prosjekter som dette kan være krevende å tiltrekke investeringskapital til når konsesjonsprosesser kan ta opp mot 15–20 år. Kortere og mer transparente konsesjonsprosesser er den fremste løsningen på den utfordringen.

Kommuner med mineralvirksomhet kan få positive ringvirkninger i form av flere arbeidsplasser, kompetanse og verdiskaping. Samtidig kan det være en belastning for kommunen og dens innbyggere, og det er viktig at det lønner seg lokalt å satse på næringsvirksomhet basert på naturressurser.

Sverige har planer om å utvikle et felt for utvinning av sjeldne jordarter utenfor Kiruna. Det vil være hensiktsmessig at Norge og Sverige ser på industrielle synergier som kan utnyttes for de to potensielle strømmene av sjeldne jordarter i en felles verdikjede.

Forvaltning av naturressursene i landet er et grunnleggende spørsmål om nasjonal råderett, sikkerhet og fordeling av verdier. De betydelige forekomstene av sjeldne jordartsmetaller på Fensfeltet i Telemark tydeliggjør at Norge besitter ressurser som er av stor strategisk betydning både nasjonalt og internasjonalt.

Fremskrittspartiet vil framheve at kontroll over kritiske mineraler i økende grad må ses i lys av en skjerpet geopolitisk situasjon, hvor tilgangen til strategiske innsatsfaktorer ikke bare er et spørsmål om økonomisk betydning, men i stor grad et spørsmål om beredskap og sikkerhet. I en situasjon med stor avhengighet av leveranser fra få andre land, er det avgjørende at Norge utvikler egne ressurser på en måte som styrker nasjonal handlefrihet og reduserer sårbarhet.

Jeg vil vise til representantforslaget fra Miljøpartiet De Grønne og til representantforslaget om å realisere Fensfeltet. Vi mener begge forslagene i stor grad bærer preg av økt statlig styring og politisk detaljstyring framfor friere rammevilkår. Norges hovedutfordring er ikke mangel på politiske mål, men mangel på gjennomføringsevne. Eksisterende prosesser er for trege og lite forutsigbare, og regjeringen har over tid vært for passiv. Løsningen er heller å rydde opp i byråkratiet ved å sørge for kortere saksbehandlingstid, tydeligere tidsfrister og færre innsigelser. Privat kapital og næringslivets initiativ er avgjørende, og staten bør legge til rette gjennom gode rammebetingelser, ikke styre kapital og industriprosjekter. Skatter og avgifter som svekker investeringsevnen, må gjennomgås og reduseres. Da vil man kunne skape fart på det norske mineraleventyret.

Bård Hoksrud (FrP) [11:51:45]: Fensfeltet er jo en fantastisk mulighet. Det handler om sikkerhet, det handler om beredskap, og det handler om industri. Det handler om hvorvidt Norge og Europa skal være avhengig av Kina for kritiske råvarer i årene som kommer, eller om vi skal ta i bruk denne unike, fantastiske muligheten vi har her.

Sjeldne jordarter brukes, som alle vet, i forsvarsindustri, teknologi, energi og elektronikk, og de er en viktig del av det moderne samfunnet. Når verden blir mer urolig, blir kontrollen over slike råvarer enda viktigere. Derfor er Fensfeltet i Nome en stor mulighet, ikke bare for Telemark, men for hele Norge og for Europa. Da må vi slutte å behandle det litt som en vanlig plansak. Jeg opplever at regjeringen endelig gjorde det.

Vi mener at Fensfeltet er et prosjekt som det er viktig at får høy nasjonal prioritet. Det er bra, som jeg sa, at regjeringen etter hvert kom til at statlig reguleringsplan er nødvendig, også etter lokalt initiativ fra kommunen, men statlig plan er ikke nok hvis resultatet blir nye år med venting, nye utredninger, nye innsigelser og enda flere nye runder med byråkrati. Vi har sett det før. Engebø og Nussir er prosjekter hvor det tok enormt lang tid før man kom til at det skulle skje noe. Hvis Fensfeltet ender i det samme sporet, mener jeg at vi ikke har forstått alvoret.

Dette prosjektet må ha tempo. Det må settes tydelige frister. Statlige aktører må sørge for å trekke i samme retning. Innsigelser må avklares raskt, og regjeringen må sørge for at planarbeidet faktisk får ressursene som trengs. Fremskrittspartiet er derfor med på forslag som peker i riktig retning. Fensfeltet må bli et nasjonalt prioritert prosjekt. Vi må sikre rask framdrift i den statlige reguleringsplanen. Det må jobbes aktivt opp mot både EU og andre europeiske ordninger, og vi må ha kortere konsesjonsprosesser for strategiske mineralprosjekter.

Dette handler ikke bare om å hente ut mineraler – dette handler om å bygge industri, arbeidsplasser og verdikjeder. Skal Norge bare eksportere råvarer, eller skal vi faktisk også ta del i videreforedling, teknologi og verdiskaping? For Fremskrittspartiet er svaret klart: Vi må ha ambisjoner om mer industri, også i Norge.

Nome kommune og lokalsamfunnet må også føle at de får noe igjen for å være med på dette løftet. Det må lønne seg å være vertskommune for prosjekter som er viktige for hele landet. Arbeidsplasser, inntekter og lokale ringvirkninger må være en del av det.

Telemark har gjort det før. Sam Eyde og Kristian Birkeland var med på å bygge industrihistorie gjennom kraft, teknologi og handlekraft. Fensfeltet kan bli en ny industrimotor hvis vi tør å gripe muligheten. Det var gøy å få Fremskrittspartiet med på å sørge for at det ble penger til prøveboring på Fensfeltet i 2017, som sørget for at man har kommet dit man er.

Vi trenger handling. Europa trenger sjeldne jordarter. Norge har dem. Telemark kan levere. Da må regjeringen sørge for at Fensfeltet ikke blir utredet i hjel, men faktisk realisert.

Jone Blikra (A) [11:54:58]: Fensfeltet i Telemark er ikke bare et lokalt anliggende, det er et område med nasjonal og internasjonal betydning. Mineralene på Fensfeltet er avgjørende i mange sammenhenger. Det gir Norge en mulighet, men det gir også et ansvar.

I Telemark har vi over tid sett en offensiv og viktig satsing fra Rare Earths Norway, REN, som sitter på ca. 90 pst. av rettighetene til mineralforekomstene. De har løftet fram Fensfeltet som en strategisk ressurs ikke bare for Norge, men for Europa. Det er en ambisiøs og framtidsrettet tilnærming som kan bidra til å bygge nye verdikjeder, skape arbeidsplasser og styrke vår egen forsyningssikkerhet. Det fortjener ros. Samtidig er det positivt å se at selskapet legger vekt på kunnskap, dialog og langsiktighet i utviklingen av prosjektet.

Det er lett å snakke om verdier og potensial på nasjonalt nivå. Det er noe helt annet å stå i det lokalt, i en relativt liten kommune som Nome kommune, som skal være både reguleringsmyndighet, samfunnsutvikler og nabo. Nettopp her vil jeg også trekke fram det imponerende arbeidet som er gjort i kommunen. Å håndtere en sak av denne størrelsen, med komplekse faglige spørsmål, stort offentlig engasjement og sterke interesser, stiller enorme krav til kapasitet og kompetanse. Kommunen har vist vilje til grundighet, til involvering og til å legge til rette for åpne prosesser. Det står det respekt av. Når en kommune får et prosjekt av denne størrelsen på bordet, handler det ikke bare om økonomi og arbeidsplasser. Det handler om natur, om lokalsamfunn, om tillit og om evne til å ta beslutninger under press med mange sterke interesser rundt seg.

Derfor må vi også erkjenne at små kommuner trenger støtte i slike prosjekter. Vi kan ikke forvente at små fagmiljøer alene skal bære ansvaret for beslutninger som får konsekvenser langt utover kommunegrensene. Vi kommer ikke videre ved å snakke forbi hverandre. Vi kommer videre ved å lytte. Vi må ta bekymringer på alvor og være villige til å justere kurs, og vi må sikre at beslutninger som tas, er kunnskapsbaserte, åpne og forankret.

Fensfeltet kan bli et viktig kapittel i norsk industrihistorie, men hvordan det kapittelet skrives, avhenger av oss, av hvordan vi balanserer behovet for utvikling med hensynet til natur, lokalsamfunn og demokrati. Samtidig er det er tidskritisk å komme videre. EUs mineraltog går nå. Vi har en plikt til å sørge for at vi ikke bare er på perrongen, men om bord på toget.

Trond Giske (A) [11:57:55]: Det fortelles en historie om en politiker som sitter inne og hører at det går et tog forbi med korps og demonstranter, som springer ut og foran toget for å gi inntrykk av at det var akkurat han som hadde ledet an i denne marsjen. Det samme inntrykket får jeg når jeg leser både merknader og forslag fra Høyre og FrP i denne innstillingen. Det ser ut som de har gått gjennom hva regjeringen driver med, og så skyndet seg å fremme en rekke romertallsforslag for å vise at det egentlig var de som fant på at vi måtte ha en mineralstrategi, forenkle saksbehandlingen, sørge for raskere framdrift og for at dette blir en viktig næring. Noen ganger blir det direkte komisk, som når man fremmer romertallsforslag som man ikke engang rekker å få votert over i salen før det er gjennomført av regjeringen. Det tror jeg i mine 25 år på Stortinget jeg aldri før har opplevd.

Mineralnæringen kommer til å bli veldig viktig framover. Det er sagt mye om tilgangen på kritiske mineraler og sjeldne jordarter, osv., men det er viktig også å minne om at det, som all annen næringsvirksomhet, må være en lønnsom næring. Næring har det ved seg at det må gå med overskudd, ikke med tilskudd. Ja, det er kjempeviktig at vi bidrar til Europas sikkerhet og forsyning, men vi må også sørge for at det er verdiskaping. Lønnsomheten øker heller ikke automatisk av at det blir et statlig selskap. Det er rammebetingelsene rundt det, saksbehandlingen og markedene som avgjør.

Mineralnæringen i Norge har et velfortjent dårlig rykte. 300 års virksomhet etterlot døde elver, lokal forurensning, giftige metaller og stoffer i bakken. Opprydningen har kostet mange millioner, og den kostnaden ble lagt på fellesskapet. I dag har vi en moderne minerallovgiving som sørger for at det er aktørene selv som må sette av penger og bidra til at det blir opprydning. Bare det er en trygghet for lokalsamfunnene som skal gi plass til ny næringsvirksomhet. Vi så ingenting fra kongen i Danmark når det måtte ryddes opp i Røros eller Løkken eller andre steder; verdiene var tatt ut for lengst.

Vi har ny lovgiving, vi har ny teknologi, og vi har nye muligheter, men det kommer til å kreve at private aktører også engasjerer seg. Statlige selskap er vel og bra, men vi må sørge for at vi bruker den kompetansen som finnes. Jeg synes det er spesielt når Høyre og FrP til og med foreslår at man skal ha en reduksjon av skatter og avgifter som bidrar til disse investeringene. Hvis det er formuesskatten de tenker på, vil ikke den påvirke om pengene går til dette prosjektet eller til andre. Selskapsskatten i Norge er lavere enn i mange andre land, og det har ikke vært Høyre og FrP som har gjennomført de endringene.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:01:05]: Jeg tar ordet for å kommentere debatten, som jeg egentlig synes er god. Jeg merker at avstanden egentlig ikke er veldig stor. Jeg tenker det er positivt for nettopp de private aktørene som skal utvikle mineralnæringen i Norge, at det iallfall er noenlunde enighet, selv om vi også er uenige om noen spørsmål. Jeg kan også legge til at vi får ha representanten Trond Giske unnskyldt, siden han ikke var på Stortinget i forrige periode, men da foreslo altså Høyre veldig mange av de forslagene som vi nå også står for, men som ikke har blir fulgt opp – så det er ganske konsekvent og konsistent, det vi foreslår.

Det spørsmålet jeg synes er interessant for næringskomiteen og Stortinget å fundere over, er: Hva er egentlig de politiske myndighetenes rolle i å tilrettelegge for ny verdiskaping, og særlig i mineralnæringen, som er så viktig sikkerhetspolitisk? Jeg mener det er veldig viktig at vi da løfter blikket. Vi må ha markedet med oss. Det er et samarbeid med Europa og selvfølgelig Canada, USA og Australia – mange vestlige land. Vi kommer ikke videre med Fensfeltet hvis vi ikke har et veldig godt etablert og definert samarbeid med EU og Europa, som jo er det største markedet – og jeg nekter å tro at Island og Liechtenstein har blokkert CRMA-lovgivningen i snart to år i EFTA. Jeg ser at utenriksministeren er til stede i salen, og jeg er helt sikker på at han kan ordne det veldig raskt, eller kommentere det hvis han ønsker.

Så er det et annet prinsipielt spørsmål vi har foran oss, som jeg føler Arbeiderpartiet er i ferd med å erkjenne mer og mer etter Morrow og mange satsinger som ikke har gått så godt, og det er at privat kapital må være i front, og så kan staten støtte opp under prosjekter som de private er villige til å tape pengene sine på. Da står man igjen med reguleringer og sikkerhetshensyn, som er en veldig konkret statlig oppgave som vi må gjøre godt, og også støtteordninger. Hadde man ønsket et statlig deleierskap på Fensfeltet, har vi allerede et instrument som heter Siva, som skal fremme industriutvikling i Norge. Det er en liten sak å justere lite grann på mandatet der.

Ruth Mariann Hop (A) [12:04:11]: De vedtakene vi behandler i dag, handler om noe av det mest grunnleggende for framtidens industri og omstilling, og det er tilgang på kritiske mineraler. Dette er ressurser som er avgjørende for det grønne skiftet, for teknologiutvikling og for vår nasjonale verdiskaping, og derfor er det særdeles viktig at Norge tar en aktiv og strategisk rolle på dette området. I forslagene til vedtak som vi kommer til å stemme over senere i dag, ber vi regjeringen se på hvordan staten kan bidra sterkere i etableringen og utviklingen av mineralprosjekter. Det handler ikke bare om kapital, men også om å få på plass mer effektive planprosesser og vurdere nye virkemidler, som f.eks. mineralselskap eller mineralfond i statlig regi. Dette er grep som skal bidra til å redusere risiko, utløse investeringer og sikre at ressursene våre utvikles til beste for fellesskapet.

For det andre sier vi at det avgjørende at vi får på plass en helhetlig gjennomgang av hele verdikjeden, fra forskning og utvikling til utvinning, prosessering og ikke minst gjenvinning. I dag vet vi at det finnes flaskehalser, enten det er regulering, kompetanse eller infrastruktur, og hvis vi skal lykkes, vet vi at vi må identifisere disse og gjøre noe med dem.

For det tredje skal Norge posisjonere seg tydelig i møte med EUs satsing på kritiske råvarematerialer. Europa øker tempoet, og vi må følge med. Vi må bidra til økt gjenvinning, utvikle sirkulære verdikjeder og styrke kartleggingen av våre egne ressurser. Her ligger det store muligheter for det norske næringslivet og et ansvar for å være en pålitelig partner for Europa. Vi vet at næringsministeren og regjeringen er på ballen. Det er bra, for dette er ikke bare næringspolitikk, det er sikkerhetspolitikk, det er miljøpolitikk, og det er distriktspolitikk. Derfor er de vedtakene vi gjør i dag, et steg i riktig retning.

Statsråd Cecilie Myrseth [12:06:27]: Først takker jeg også for en god og viktig debatt her i salen. Jeg er helt enig med representanten Thorheim i at vi langt på vei er enige om mye. Det er bra ikke bare for næringen, men for det arbeidet regjeringen gjør, både i inn- og utland, at man er så tydelig på det.

Bare til et par av de tingene som kommer: Hva skjer i EU med CRMA? Det som i hvert fall er et faktum, er at Norge meldte inn vår posisjon i mai 2025, og det er nå gjort, men alle EØS/EFTA-statene må gjøre det samme før vi kan ta den tilbake til Stortinget. Det kan man tro på eller ikke, men det er nå sånn det er. Arbeidet med CRMA har høy prioritet for regjeringen, og vi jobber også veldig tett med EFTA-sekretariatet og de andre EØS-landene, med mål om å innlemme dette så fort som mulig.

Så til disse internasjonale initiativene: Markedet er jo selvfølgelig helt avgjørende, hvordan det ser ut, hvis man skal sikre lønnsomhet i prosjektene. Også her er Norge på ballen. Vi jobber både med minstepriser og internasjonalt samarbeid. Den dialogen har vi, sammen med Europakommisjonen, med andre land. Det er amerikanske initiativer på flere områder, og det er mange internasjonale diskusjoner på dette. Det er jo fordi vi anerkjenner at Europa er sårbar for dumping av priser fra andre land. Her er Norge på ballen. Vi er med i de foraene, vi er med i de samtalene, fordi Norge er et viktig, strategisk mineralland, også for våre allierte.

Veldig mange av de rundene som går i salen nå, handler om at vi skal gjøre ting enklere, få til bedre reguleringer, få til ting raskere, men det er jo nettopp det som kommer i mineralloven, som trer i kraft om akkurat én dag under en måned. Det tenker jeg er en bra ting, både det med samordningsplikt og en del av de andre tingene som ligger der. Det at vi kommer med forskrift om nasjonal kontroll i løpet av høsten, har vi også varslet tidligere, og det er også en del av vedtaket til flertallet i Stortinget i dag.

Poenget mitt er at regjeringen er på ballen. Så må man gjerne si – det er jo et privilegium som opposisjonen har – at ting går for sakte, at vi burde gjort mer, og at det egentlig er andre partier som har kommet med de initiativene. Jeg vil bare minne om det dramaet som skjedde rundt innføringen av mineralloven i fjor. Det var i hvert fall ikke Arbeiderpartiet som var på vei til å sette nasjonale interesser i fare. Det var det andre partier som gjorde, men heldigvis – også takket være stemmer fra Fensfeltet – fikk man snudd om på det, og vi får nå på plass en viktig, god minerallov som også ivaretar forenkling og nasjonale interesser på en veldig god måte.

Trond Giske (A) [12:09:40]: Det er enighet om mye, og det er bra. Et lite land trenger felles innsats for å utnytte dette store potensialet. Jeg synes likevel man ikke skal slippe helt unna med å skrive ting som rett og slett er i strid med hverandre. For i forslag 12, fra Høyre og FrP, skriver man at «Stortinget ber regjeringen sikre stabile og konkurransedyktige rammevilkår (…) gjennomgang og reduksjon av skatter og avgifter som svekker investeringsevnen». Spørsmålet er da: Hvilke skatter og avgifter er det man vil fjerne, som skal øke investeringsevnen?

Det kan neppe være eiendomsskatten eller eventuelle lokale arealskatter, for i forslag 6, fra de samme partiene, står det at «Stortinget ber regjeringen forbedre incentivene for vertskommuner som åpner for næringsvirksomhet (...)». Her sier man jo det motsatte, at kommunen skal sitte igjen med mer av overskuddet. Er det da statens eller grunneiers eierandel Høyre og FrP vil svekke? Det ville jo være ganske oppsiktsvekkende, vil jeg si, hvis Høyre og FrP vil frata eiendomsrett til mineralressursene.

Formuesskatten har ingen påvirkning om man investerer i gruver, eller investerer i andre ting. Når man har formuesskatt, bør man investere i det som er mest mulig lønnsomt, både for å få overskudd og for å betale formuesskatt. Selskapsskatten er rekordlav, og Høyre og FrP har hittil ikke kjempet for det. Så det er et ubesvart spørsmål. Er dette bare noe man må ha med som et siste punkt i forslagsrekken, at skatter og avgifter må ned, eller er det en konkret tanke om hva man skal gjennomføre for såkalt å øke investeringsevnen?

Ingrid Fiskaa (SV) [12:12:11] (ordførar for saka): Eg vil starta med å takka komiteen for samarbeidet. Dette er ein avtale som det er blitt brukt lang tid på å koma i hamn med, og når han no er framforhandla og Stortinget skal ta stilling til ratifisering, er det òg ulike syn i Stortinget og i komiteen på akkurat det spørsmålet. Eg skal bruka resten av tida mi til å seia noko om kva syn SV har på handelsavtalen med MERCOSUR-landa.

Dei krisene som er i dag, krev etter SV si meining at me må tenkja nytt om handel. Denne avtalen og andre liknande frihandelsavtalar tek oss i motsett retning av den vegen me bør gå. Desse avtalane fangar oss i eit utdatert system med lange forsyningskjeder som gjer oss sårbare. I staden burde me styrkja nasjonal og lokal matberedskap, og det må òg då sikrast gjennom handelspolitikken.

Den frihandelsavtalen Stortinget skal ta stilling til no, mellom EFTA- og MERCOSUR-landa – altså Argentina, Uruguay, Paraguay og Brasil – er sivilsamfunn, fagbevegelse og bønder på begge sider av Atlanterhavet kritiske til. Det er det gode grunnar til. Den avtalen me sit igjen med i dag, reflekterer ei anna verkelegheit enn den som var for 25 år sidan, då forhandlingane starta. Me står midt oppe i ei akselererande global oppvarming og krigar som trugar globale forsyningskjeder og sender energiprisane i veret. Då er det behov for ein handelspolitikk som tek dette inn over seg, og me gjer ikkje det ved å binda oss til lange verdikjeder og å leggja betre til rette for import av mat og korn produsert i Sør-Amerika, og ved å binda søramerikanske bønder til råvareeksport og avhengnad av gjødsel og maskiner frå Europa.

Norsk handelspolitikk må òg sest i samanheng med andre mål, som å redusera klimautslepp og å få til ein betre utviklingspolitikk. Då er det eit paradoks at samtidig som Noreg bruker milliardar på å hindra avskoging av Amazonas, vil denne handelsavtalen bidra til å utvida det storindustrielle landbruket i MERCOSUR-landa, som er hovudårsaka til avskoginga i Amazonas.

Etter SV si meining er det ein veikskap med denne avtalen at dei elles gode formuleringane om berekraft ikkje er juridisk bindande. Me støttar ikkje avtalen slik han er no, og me føreslår i plassen ei konsekvensutgreiing. Me fremjar òg forslag om oppfølging av avtalen, og at nye avtalar skal bli betre.

Med det tek eg opp forslaga SV er med på.

Trond Giske (A) [12:15:39]: Vi får anledning til å diskutere handelspolitikk i tre forskjellige sammenhenger nå, med tre ulike handelsavtaler som skal godkjennes. I denne omgang vil jeg begrense meg til å kommentere det som er uenigheten, hvor et mindretall har forslag som går langt i å si at vi må konsekvensutrede handelsavtalen, ikke bare på vegne av oss selv, men også på vegne av de landene på andre siden som synes at dette er en god idé. For meg virker det litt – ja, for å bruke et ord som kanskje noen av disse partiene har brukt – imperialistisk at vi i Norge skal sitte og bestemme hva som er riktig politikk for Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay.

Så kan man si at jo, disse regimene overkjører sin egen befolkning, det er autoritære regimer som ikke lytter til sivilsamfunnet. Men sist jeg sjekket, har i hvert fall Brasil og Uruguay presidenter som tilhører den samme – skal vi si – siden som partiene som her har innvendinger mot at Brasil og Uruguay inngår en slik avtale med Norge.

Det er helt sikkert mye å gjøre både på miljøsiden, på menneskerettighetssiden, på arbeidsrettighetssiden og i mange andre ting i Sør-Amerika, men hvis disse landene selv mener at en slik handelsavtale med Norge tjener deres økonomi, skaper flere arbeidsplasser og gjør det lettere å selge sine produkter til Norge, synes jeg det er en litt merkelig inngang å si at vi skal overprøve det fra norsk side.

Stig Even Lillestøl (FrP) [12:17:30]: Målet med frihandelsavtalen med MERCOSUR-landa er å stimulere til auka samhandel og økonomisk samarbeid, samtidig som handelsforholdet blir utvikla på ein måte som ivaretek norske interesser, som f.eks. berekraftig utvikling.

Handelen mellom Noreg og Mercosur-landa var på nær 48 mrd. kr i 2024, og ein vesentlege del av dette er med Brasil. Vi importerer hovudsakleg aluminiumoksid, fiskefôr og soyabønner, og eksporterer varer innan offshore og maritim sektor, gjødsel, sjømat og IKT til fordel for og for økonomisk utvikling for begge partar.

Den siste tida har internasjonale rammer rundt handel blitt mindre føreseielege, med nye tollbarrierar, og handelsvilkår blir brukte som geopolitiske verktøy. Noregs bilaterale handelsavtalar gjev difor eit vesentleg bidrag til tryggare rammer og føreseielegheit for norske bedrifter som satsar på internasjonal handel. Stabile og langsiktige avtalar er viktige for å sikre eksportbedriftene våre marknadsadgang og konkurransedyktige vilkår i utlandet. Handel og kontakt med land rundt om i verda kan også bidra til større stabilitet og bidra til utvikling på andre område, som f.eks. menneskerettar, demokrati og levekår, men ikkje minst økonomisk vekst som gagnar alle involverte.

Handelsavtalen med Mercosur-landa er eit eksempel på korleis Noreg kan føre ein uavhengig handelspolitikk tilpassa eigne interesser. FrP vil understreke at denne typen avtalar føreset nasjonal råderett over handelspolitikken, og at avtalen viser styrken som ligg i EFTA-samarbeidet, korleis Noreg kan forhandle fram løysingar som er tilpassa norske behov, og styrken i å stå utanfor ramma av EUs handelspolitikk.

Geir Jørgensen (R) [12:19:27]: Det er ingen handel som er fri. Når stater og multinasjonale selskaper ofte spiller en veldig stor rolle i inngåelsen av slike avtaler, er det noen som kommer i klem. Det er en av grunnene til at vi i Rødt ikke vil at vi skal gå inn for denne avtalen nå. Vi har fått forelagt en avtale som ikke er konsekvensutredet. En annen sak er at avtalen ikke var offentliggjort før avtaleteksten var underskrevet. Sivilsamfunnsorganisasjonene i Norge og de øvrige landene som vi handler med, har ikke fått den nødvendige plassen ved bordet og fått sagt sitt før avtalen allerede var underskrevet.

Det vi ellers snakker om, som åpenhet, transparens, inkludering av sivilsamfunnet, har ikke vært til stede i tilstrekkelig stor grad i denne Mercosur-avtalen til at vi i Rødt kan gå inn for den sånn som den foreligger.

Vi har et selvstendig ansvar for hva slags avtale vi går inn i. Gi oss nå ett argument for den totale meningsløshet at vi skal importere 200 tonn kyllingkjøtt fra Argentina, som er et av punktene i denne avtalen. Det rimer ikke med det vi ellers står for. Dette er også en handelsavtale som fremmer eksport av landbruksprodukter som driver avskoging og fordriver urfolk.

Småbønder i alle Mercosur-landene har motsatt seg avtalen på det sterkeste. Vi som var her i forrige periode, reiste til Brasil, og vi fikk helt klar og tydelig beskjed i næringskomiteen om hvordan denne avtalen ser ut for dem som driver småskalalandbruk i disse landene. Dette er en avtale som er rigget for de store eksportørene. Vi kan ikke gå inn for den, sånn den ligger nå, og spesielt ikke når den ikke er konsekvensutredet.

Vi har et selvstendig ansvar. Jeg registrerer at representanten Trond Giske prøver å legge opp til en debatt her, med hva om et av de mindre landene har funnet ut at dette er nyttig for dem? Det kan godt være mulig, men vi har selv et ansvar for å se at handelspolitikken vi fører, holder den standarden som vi selv setter – for klimapolitikk, for urfolksrettigheter og for det vi har nedfelt her i Stortinget.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:22:36]: Handels-, utenriks- og sikkerhetspolitikken henger stadig tettere sammen. Den geopolitiske situasjonen, med økende uro og uforutsigbarhet, påvirker handelspolitikken i langt større grad enn på lenge. Det er bakgrunnen for at regjeringen på fredag besluttet å samle arbeidet med handelspolitikken i Utenriksdepartementet, og derved fikk jeg æren av å legge fram disse viktige avtalene. Jeg vil begynne med å takke næringsminister Cecilie Myrseth med svært godt arbeid, det som er nedlagt i arbeidet fram til der vi er nå.

Når den regelbaserte handelen er under press, er det viktigere enn noen gang å søke forutsigbarhet for norsk næringsliv. Norge er et frihandelsland. Vår velstand er i svært stor grad knyttet til at vi har kunnet eksportere til og importere fra andre land, og vi har vært med og bygge den grunnmuren som ligger bl.a. i WTO-forpliktelsene. Når hele denne grunnmuren svikter, er det ekstra viktig at vi sørger for å ha gode og vel avstemte frihandelsavtaler også med nye land. Den samme bekymringen deler mange av de andre landene vi inngår frihandelsavtaler med. De var med andre ord viktige før, men frihandelsavtalene er enda viktigere nå.

Det gjør meg oppriktig glad å se at ikke bare én, men hele tre frihandelsavtaler behandles av Stortinget i dag, og Mercosur er første sak. Sammen med øvrige EFTA-stater undertegnet Norge en frihandelsavtale med Mercosur, Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay, den 16. september i fjor. Det er en bred avtale som omfatter bl.a. handel med varer og tjenester, investeringer, immaterielle rettigheter, offentlige anskaffelser, konkurranse, handel og bærekraftig utvikling.

Jeg mener at i denne avtalen har vi fått gjennomslag for et ambisiøst kapittel om handel og bærekraftig utvikling. Den er en av de mest omfattende som EFTA-statene har framforhandlet, og forpliktelsene under kapittelet vil, i tråd med EFTAs modell, håndheves av en ekspertpanelmekanisme.

Det har vært stilt spørsmål ved om denne avtalen skulle konsekvensutredes før den ratifiseres. Det er faktisk et godt prinsipp og også noe EFTA nå ønsker å gjøre framover. Fra og med 2022 er det regelen. Denne avtalen og forhandlingene om den begynte lenge før det, og derfor er det unaturlig å gjøre det nå i ettertid, etter at den er endelig inngått og landene har sluttet seg til den.

Med det sagt, vil jeg si at det ikke er riktig at disse reglene om bærekraft og andre sosiale hensyn ikke er juridisk bindende. Det er andre håndteringsmekanismer rundt dem, bl.a. dialog og et ekspertpanel som kan etableres, men de er altså en del av avtalen, og det er faktisk ganske strenge og bindende regler, som vi sikkert kommer tilbake til.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:26:01]: Innlegget mitt er vel kanskje meir å rekna som ein replikk på den føregåande talaren, nemleg representanten Trond Giske, som meiner at når statsleiarane på den andre sida av forhandlingsbordet går god for ein avtale, skal me òg automatisk godta ein framforhandla avtale. Eg tenkjer at me som er på Stortinget, bør vera trena og i stand til å kunna ta stilling til politisk ueinigheit og interessemotsetjingar, ikkje berre i Noreg – sjølv om det jo òg angår denne frihandelsavtalen – men òg i andre land.

Kva slags interesser er det denne avtalen tener i MERCOSUR-landa? Kven i MERCOSUR-landa er det som tener på avskoging, som tener på storindustrielt landbruk som er innretta på eksport? Det er jo ikkje vanlege folk, og særleg ikkje dei folka som bur i desse områda. Kven er det som taper? Jo, det er småbønder, det er urfolk, og det er gode grunnar til at nettopp desse gruppene, saman med miljøforkjemparar, er imot MERCOSUR-avtalen. Det tenkjer eg det bør vera mogleg for oss her i Noreg òg å ta stilling til.

Trond Giske (A) [12:27:44]: Det er kanskje ikke så stor uenighet som det virker som. Når vi forhandler handelsavtaler, tar vi jo opp arbeidsrettigheter, vi tar opp miljøspørsmål, vi tar opp menneskerettigheter og mye annet, og handel i seg selv åpner også for kontakt på en rekke områder, også med sivilsamfunnet, og ikke minst tar kanskje norske bedrifter også med seg norsk arbeidslivskultur.

Det jeg reagerer på, er at man på en måte tar stilling til hva f.eks. Brasil skal gjøre. Jeg hører Rødt omtale dette som mindre land, men Brasil har vel rundt 220 millioner innbyggere. Ved sist valg var det over 60 millioner mennesker som stemte på president Lula, som styrer Brasil. Nå sier da Brasil, ved en gammel fagforeningskjempe – en som står opp for menneskerettigheter i Brasil og inngår avtaler om bevaring av regnskog med oss – at dette er en avtale som er ønskelig for dem og bidrar til at de lettere får selge sine produkter i et norsk marked. Da tenker jeg at ja, vi skal hele tiden være på lag med sivilsamfunn, miljøorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner, kvinneorganisasjoner og andre rundt omkring i verden, men akkurat dette med å gi andre land tilgang til våre markeder mot at vi også får tilgang til deres – vi er f.eks. en stor oljeinvestor i Brasil – tenker jeg er noe vi trygt kan overlate til dem å vurdere om er i deres interesse.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:29:29]: Jeg vil følge litt opp representanten Giskes gode svar til representanten Fiskaa. For det første er det et ganske viktig poeng at vi her snakker om fire demokratiske land. Det største landet, og også det landet hvor avskogingsproblematikk ville vært mest aktuelt, er Brasil. Som tidligere klima- og miljøminister har jeg jobbet mye med Brasil, og jeg kan med hånden på hjertet si at Brasil har aldri, i hvert fall ikke siden Lula sist var president, hatt en regjering som er mer opptatt av det, og mer samarbeidsvillig med oss og alle andre som er opptatt av det. De har en meget prominent urfolksminister for første gang, de har en av verdens ledende miljøministre, og det er et omfattende samarbeid om nettopp å redusere avskoging i Brasil.

Denne avtalen har direkte referanser og juridisk bindende referanser til bærekraftig skogforvaltning, til bærekraftig landbruk og matsystemer, til respekt for multilaterale miljøavtaler, til hensyn til klimaendringer og biologisk mangfold, og til bærekraftig forvaltning av fiskeri og akvakultur. Dette ligger altså i avtalen, som vi anser som helt kompatibel, og som også forsterker en del av de tingene vi ellers gjør.

Så er det også slik at alle disse landene, men kanskje særlig Brasil som er det største, også lever i Sør-Amerika som tradisjonelt har vært veldig knyttet til Nord-Amerika. Jeg er gammel nok til å huske at SV ofte hadde sympati for latinamerikanere som ønsket å gjøre seg mer uavhengig av USA. Det er faktisk enda mer aktuelt nå på grunn av ekstremt uforutsigbar tollpolitikk fra USA. Så det er et ekstra sterkt ønske nå fra de landene om å finne andre markeder for produkter de tradisjonelt har sendt til USA, men også for å samarbeide om mer avansert teknologi med land som kanskje sosialt, politisk og økonomisk ligner mer på det de ønsker å være. Det at man nå fra SVs og Rødts side har funnet ut at man vet bedre enn demokratisk valgte ledere og parlamenter i land som Brasil, Uruguay, Argentina og Paraguay om hva som er bra for dem, vil jeg også si at man i hvert fall skal tenke seg om to ganger før man gjør et stort poeng av. For det kan, som Giske ganske riktig sa, ha et innslag av formynderi eller imperialisme over seg, som jeg egentlig ikke synes kler oss i Norge.

Og så er det ofte lurt å tenke på størrelsesforhold. Det er 15 millioner flotte mennesker i EFTA-landene, og det er 300 millioner mennesker i disse landene. Skal vi få verdensøkonomien til å fungere til gjensidig nytte i en tid hvor WTO-systemet er i dyp krise, trenger vi flere og ikke færre frihandelsavtaler. Jeg er glad for at nettopp denne avtalen er såpass moderne at den tar med seg veldig mange av de hensynene man skal huske på, når man handler der ute – som er grunnlaget for både deres og våre lands økonomiske vekst og velstand.

Geir Jørgensen (R) [12:32:45]: Det er synd om det blir etterlatt et inntrykk av at Rødt ikke vil handle med andre land, heller ikke med Mercosur-landene, og at vi ikke vil ha en avtale med disse statene. Selvfølgelig vil vi ha det. Vi som et parti som hører til på venstresiden, som ble nevnt her, vil også støtte opp om Lulas prosjekt for å avskaffe fattigdommen etter altfor mange år med elendighet for det brasilianske folket under høyrepopulisten Bolsonaro – og slik kan vi fortsette.

Så var det vel ikke omtalt fra Rødt og fra min side her at Brasil er et lite land. Men Uruguay er et lite land, og det var dette landet som representanten Giske tok opp, bare for å ha denne avtalen klar.

Det er fortsatt slik, og jeg er glad for at utenriksministeren sier det her, at fra nå av og framover legger man inn en konsekvensutredning av denne typen avtaler. Det er bra, men det er vel ingenting i veien for at Norge også kunne ha konsekvensutredet denne avtalen. Det synes vi i Rødt at man burde gjort. Så har vi også forståelse for kompleksiteten i disse avtalene som foregår gjennom mange år med forhandlinger, og med forskjellige styresett, regimer og regjeringer i alle disse landene. Men vi må ta kritikken fra sivilsamfunnsorganisasjonene både i Norge og i Mercosur-landene på alvor, for disse handelsavtalene må ha legitimitet ute blant folket. Det er slik, som vi nå ser i denne avtalen, at man ikke har offentliggjort avtaleteksten før den er ratifisert og man har ikke konsekvensutredet det. I denne typen saker undergraver det formålene og det man ønsker med å ha nettopp slike avtaler.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:35:00]: Det er en nyttig oppklaring at også Rødt mener at man skal handle med land utenfor Europa, inkludert i Latin-Amerika, for det kunne skapes et litt annet inntrykk av innleggene tidligere, men det er bra. Det finnes jo et alternativ til å handle på grunnlag av en handelsavtale, og det er å forsøke å handle uten, men det er altså en mindre regelstyrt handel. Lenge var det et alternativ fordi den globale infrastrukturen for handel var i god skikk, men det er altså blitt mindre nyttig. Hvis man tror på multilaterale løsninger, hvis man tror at det skal være noen prinsipper og regler for handel, er frihandelsavtalene viktigere nå enn de var da.

Det er riktig at Uruguay er et lite land. Det har tre og en halv million innbyggere, altså faktisk mindre enn oss. Det er likevel større enn to av de fire EFTA-landene, for både Liechtenstein og Island er mindre enn det. Så dette er en avtale mellom noen relativt små land på vår side og både store og små land på den andre siden. Jeg tror det sentrale poenget likevel er at dette er også land som trenger modernisering, investeringer og innovasjon, og som har mye å bidra med. De ønsker å handle med mye mer enn råvarer med oss, de ønsker å være med i et regelstyrt handelssystem, og de er partnere i mange andre prosesser vi er opptatt av, bl.a. knyttet til bærekraft.

Når det gjelder sivilsamfunnene, er jeg enig i at det er viktig at man har en involvering av sivilsamfunn. EFTA har ganske gode modeller for det. Vi har hyppige konsultasjoner med partene, som inkluderer sivilsamfunn. For seks år siden, tror jeg det var, ble det opprettet et eget kontaktpunkt nettopp for at sivilsamfunn kunne ta opp spørsmål knyttet til handelsavtaler i EFTAs sekretariat, for å imøtekomme den type hensyn. Det mener jeg var en god idé. Dessverre har det ikke i løpet av de seks årene vært rettet ett eneste spørsmål til dette kontaktpunktet – så det er fortsatt mulighet for å utnytte en del av de institusjonene som allerede er etablert.

Mitt inntrykk er at det for øvrig er støtte til denne avtalen. Det ønsker jeg velkommen, for hvis det er noe Norge trenger nå, er det å kunne bygge trygge og solide rammer for det som har vært grunnlaget for vår vekst og velstand, nemlig at noen vil kjøpe varene vi lager, og at vi kan importere varene vi trenger. Og slik er det faktisk også med andre land.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:37:32]: Denne debatten ber ganske stort preg av, meiner eg, stråmannsargumentasjon frå motsett side. Verken Raudt, som det blei oppklart i stad, eller SV er imot å handla med andre land, og me er heller ikkje imot handelsavtalar. Spørsmålet me skal ta stilling til i denne konkrete frihandelsavtalen og i liknande avtalar, er kva slags handelsmønster og handelsavtalar me skal ha. Spørsmålet er bl.a. om me skal gjera både oss sjølve og andre meir avhengige av eit industrielt landbruk som er basert på avskoging i verdas lunge, nemleg Amazonas. Dette er spørsmål som me her på Stortinget bør vera i stand til å ta stilling til. Og når denne avtalen ikkje eingong er konsekvensutgreidd, meiner SV at me tek stilling på eit for tynt grunnlag.

Så ønskjer eg velkomen viss det er fleire som vil ta del i debatten – på eit seinare tidspunkt, eventuelt – om kva slags handelsavtalar Noreg bør framforhandla framover. Får SV oppfylt våre ønske, vil det vera handelsavtalar som gjev eit mykje større handlingsrom både for oss sjølve og våre motpartar når me forhandlar fram desse avtalane, til å utforma politikken – ikkje til å innsnevra det politiske og demokratiske handlingsrommet, sånn som dessverre veldig mange av dagens frihandelsavtalar gjer.

Trond Giske (A) [12:40:00] (ordfører for saken): Også i denne saken kan vi legge fram en enstemmig innstilling. Det er bra. Det er bred enighet om at handelsavtaler er en god måte å regulere vår økonomiske kontakt med omverdenen på.

Det kalles frihandelsavtale, men det kunne like godt hett regulert handel, for det er det det handler om. Det handler om at våre bedrifter og økonomiske aktører får en forutsigbarhet, en garanti mot vilkårlighet, som igjen gjør at vi kan utvide samarbeidet med andre land.

Det er veldig fornuftig å handle. Vi produserer ting billigere enn andre land på noen områder, andre har store fordeler og verdiskaping på andre felt, så bytter vi varer, og alle får økt levestandard. Det er ikke noen automatikk i at den økte levestandarden blir jevnt fordelt, så i mange land kommer dette en elite til gode, det er det ikke noen tvil om, men det forsterker bare behovet for god sosialdemokratisk fordelingspolitikk også i andre land.

Handel åpner også for kontakt, og det er i seg selv positivt. Dialog om arbeidstakerrettigheter, miljøspørsmål, likestilling og ressursforvaltning er en viktig del av den kontakten vi har med andre land når vi framforhandler handelsavtaler. Likevel er det ikke et mål å politisere handelsavtaler i størst mulig grad – tvert imot. Vi har sett nå hvordan handelsavtaler blir brukt både som brekkstang og som pressmiddel. Det skaper stor ustabilitet, det skaper usikkerhet, og det skaper konflikter. Vi ønsker selvfølgelig å ta opp en masse saker når vi forhandler handelsavtaler, men jeg tror at Norge, som et lite land, ikke er tjent med at dette politiseres i for høy grad.

Jeg har hatt gleden av å forvalte forhandlinger om handelsavtaler gjennom fire år i Nærings- og handelsdepartementet, og jeg synes departementet har klart godt balansegangen mellom å ta vare på norske næringsinteresser og samtidig ta opp alle de politiske sakene som mange ønsker at man skal ta opp. Man har en nær kontakt med næringslivet, man vet hva som er viktigst i en handelsforhandling, og man kan balansere ut alle kravene om ulike politiske saker fra mange sektorer og mange departementer. Dette har vært en god modell.

Det er ikke alltid så lett å få omforente standpunkter på alle områder, heller ikke i EFTA, selv om det er få partnere. Sveits har forbløffende liten interesse for fiskerettigheter, mens vi har tilsvarende liten interesse for farmasøytisk industri. Det er ulike næringsstrukturer i EFTA-landene. Likevel har vi kommet fram til felles forhandlingsstandpunkter og felles avtaler.

Jeg har registrert at noen mener at det hadde vært en fordel å ha dette i EU. Jeg ser ikke at de felles forhandlingsstandpunktene hadde kommet til å bli særlig lettere om vi skulle forhandlet med 27 land før vi kunne begynne med Malaysia, Ukraina, Vietnam, India eller hvem det nå skulle være.

Vi har noen mindretallsmerknader også i disse sakene. Jeg skal kort kommentere vårt syn på det. Vi synes det er veldig bra at vi øker handelen med Ukraina. Selvfølgelig er det helt riktig at det er andre og bedre måter å hjelpe Ukraina på, og det gjør vi jo – i titalls-milliarder-klassen, får vi si: våpen, støtte til sivilsamfunnet, infrastruktur og så videre. Men det at Ukraina er et stort jordbruksland, bør ikke brukes som et argument mot å handle med Ukraina. Ukraina har blitt kalt verdens kornkammer, og det er klart at korn er en viktig eksportartikkel for landet.

Regjeringen har gjort endringer i hvem som forvalter handelsavtalen. Det er regjeringens prerogativ å kunne bestemme det selv, men jeg vil advare mot å ytterligere politisere handelsavtalediskusjoner. Det har tjent oss godt at det har vært en avgrensing. Det er ikke en positiv utvikling hvis det nå blir en enda tettere kobling mellom ulike politiske utenriksspørsmål og disse handelsforhandlingene.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:44:52]: Høyre er enig med flertallet i denne saken, så jeg ville egentlig ta ordet for en beslektet sak, som representanten Giske nettopp var innom. 29. mai, altså rett før helgen, ble det i statsråd bestemt at ansvaret for bilaterale handelsavtaler flyttes fra Nærings- og fiskeridepartementet og legges til Utenriksdepartementet. Det er helt riktig at det er opp til regjeringen å organisere arbeidet slik de vil. Samtidig er det interessant for oss på Stortinget å bli orientert om hvordan man tenker rundt det. Jeg så ikke at utenriksministeren tegnet seg, så det var ikke mulig å ta det som en replikk. Jeg vil derfor gjerne ta noen spørsmål om det fra talerstolen.

Det ene er hva man har tenkt bak den beslutningen: Hva er fordeler og ulemper ved å ha det i Nærings- og fiskeridepartementet i forhold til konstitusjonelt under utenriksministeren, slik det blir nå? I media vises det også til at arbeidet med næringsfremme er lagt til Utenriksdepartementet. Jeg er ikke sikker på om det tilfellet, men det vil sikkert utenriksministeren kunne avklare. På samme måte der, hvis det er tilfellet: Hva er fordeler og ulemper ved det, og kan man redegjøre for hvordan regjeringen tenker at dette skal styrke Norge når det gjelder handelspolitikken?

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:46:49]: Til det siste fra Thorheim er det naturlig bare å vise til det statsministeren kommuniserte da han foreslo dette, og da denne beslutningen ble fattet av regjeringen. Det er jo statsministeren som bestemmer hvordan man organiserer departementene, men den begrunnelsen som ble gitt i regjeringens vedtak, var at den tradisjonelle delingen ga mening og var nyttig og fornuftig – i tråd med det bl.a. representanten Giske sa – i en tid hvor det man kan kalle den grunnleggende infrastrukturen for handel, var på plass. Det som skjedde da den kalde krigen tok slutt, da vi gikk inn i 1990-tallet, var at det ble mulig å frikoble en del av handelspolitikken fra den større geopolitikken. Det var en bra tid, og det var en logisk tilpasning til den tiden.

Nå ser vi i det hverdagslige at det blir stadig vanskeligere å gjøre disse skillene. Utenriksdepartementet har hele tiden hatt ansvaret for WTO-forhandlingene og for EU/EØS-samarbeidet, mens de bilaterale avtalene og EFTA-avtalen har ligget til Nærings- og fiskeridepartementet, som det heter nå – det departementet har hatt ulike navn. Det har vært en arbeidsdeling som har gjort at handel faktisk var delt mellom to departementer. Nå har man blitt enig om å samle det i Utenriksdepartementet, og det er statsministerens beslutning.

Det handler altså om den geopolitiske utviklingen, ved at veldig mye av det multilaterale rammeverket er satt alvorlig på spill, at vi ser at skillene mellom sikkerhetspolitikk, bredere utenrikspolitikk, utenriksøkonomi, geoøkonomi og handelspolitikk flyter stadig tettere sammen. Det er i hvert fall den underliggende begrunnelsen.

Det som er riktig, er at næringsministerens felt styrkes med et ytterligere forsterket ansvar for næringsfremmearbeidet, som Utenriksdepartementet selvfølgelig skal bistå med på stasjonene, men som strategisk blir samlet under næringsministeren. Det er den justeringen statsministeren gjorde. Næringsministeren er i salen, og vi er enige om at dette er det egentlig statsministeren som kan forklare, men jeg bare gjengir det som ble kunngjort i forbindelse med den beslutningen.

Jeg tok ordet for en kort kommentar til oppgraderingen av avtalen mellom EFTA-landene og Ukraina. Vår omfattende støtte til Ukraina er kjent i denne sal, og den er svært viktig. Akkurat her og nå er det aller viktigste å bistå Ukraina i å vinne denne krigen og også i å kunne holde samfunnet i gang mens krigen pågår, men det er også svært viktig at man allerede nå planlegger for Ukrainas økonomiske framtid etter krigen. Den begynner ikke når krigen er slutt; den begynner nå. Det å legge til rette for bedre handelsforbindelser gjør det mulig for Ukraina å gjøre det de selv ønsker, og det som demokratisk valgte ledere er veldig tydelig på: at man vil orientere seg vestover, at man vil orientere seg mot EU, og derved også mot EØS, for med framtidig medlemskap vil man jo også bli EØS-medlem. Derfor er det også relevant for oss å sørge for at vi har gode EFTA-avtaler med Ukraina. Det er i seg selv en støtte. Det er en støtte her og nå, i dagens situasjon, men det er også en støtte til framtidig økonomisk vekst i Ukraina.

Jeg vil nevne at en problemstilling jeg ofte har diskutert med ukrainske myndigheter, er at krig er grusomt, krig dreper og ødelegger, vi så forferdelige scener i natt, fra de siste russiske angrepene, men det er også slik at krig på mange måter forener. Det er dessverre en erfaring at når kriger tar slutt og folk fortsatt har mistet huset sitt, kanskje ikke har arbeid, mye er ødelagt og man ikke ser umiddelbar framgang, kan det oppstå nye motsetninger i samfunnet. Det kan også oppstå mye frustrasjon, og ofte kommer det mer posttraumatiske stressymptomer når krigen er over, enn mens krigen pågår. I en slik situasjon er forankring vestover raskt og gode økonomiske betingelser – for økonomisk vekst, for arbeid, for at folk skal få jobber – ekstra viktig. Så jeg vil si at det arbeidet som vi gjør med denne frihandelsavtalen, er bra for et land vi ønsker å hjelpe – ikke bare nå, og ikke bare på lengre sikt.

Derfor reagerte jeg, som representanten Giske, litt på mindretallsmerknaden om at det var andre ting som var viktigere, nemlig gjeldsslette og økt bistand til sivilsamfunn. Det er viktige tema, men Ukraina ønsker jo å bli en moderne økonomi, og som alle andre moderne europeiske økonomier må de da kunne handle med andre land, slik at noen vil kjøpe varene og tjenestene de produserer, og slik at de får adgang til å kunne kjøpe de varer og tjenester de ønsker, fra andre. Også her mener jeg det er viktig at man må stå opp for prinsippet om at handel er bra, og at regelstyrt handel er enda bedre.

Trond Giske (A) [12:52:16] (ordfører for saken): Hadde alle gjort som næringskomiteen, hadde de lange voteringene gått raskere, for her er nok en enstemmig innstilling uten mindretallsforslag. Vi slutter oss, som samlet komité, til å gi samtykke til den partnerskapsavtalen som ble inngått 23. juni i 2025 mellom EFTA-landene og Malaysia.

Jeg har selv hatt gleden av å ha vært i Malaysia med en delegasjon ledet av kronprinsen, og nå ser jeg at han er aktiv i Asia igjen, og det er veldig positivt. Dette er en sterkt voksende region, både befolkningsmessig og økonomisk, og vi har store muligheter til å få til god handel med denne regionen. Vi har allerede handelsavtaler med Filippinene, Hongkong, India og med Malaysias naboer Indonesia og Singapore. Vi har avtale med Sør-Korea, og vi driver også og forhandler med Vietnam og Thailand, så vi har snart dekket alle de store økonomiene i Sørøst-Asia – bortsett fra to.

Den ene er Japan, og der er man nå aktiv, ser jeg. Det er noen store utfordringer med Japan, særlig på landbruk og fisk, men det hadde vært veldig bra i en verden hvor vi ikke får til så mye på det globale plan. Utenriksministeren var selv i Kamerun, om noen av oss har interesse av å følge med. Gleden ble ikke så stor, for det ble ganske resultatløst.

Disse handelsavtalene sikrer oss, og det er veldig positivt for norske bedrifter at man får til mange avtaler i en region, for da kan man etablere seg i Kualalumpur og drive virksomhet i både Malaysia, Indonesia, Singapore og Thailand.

Den andre store aktøren er Kina, og der er det vel en handelsavtale som er mer eller mindre ferdig. Det er en forhandling som har pågått i mange år. Jeg hadde også gleden av å bidra i det arbeidet. Det ble en liten stopp i noen år, men jeg ser egentlig ingen grunn til at ikke også denne avtalen kan fullføres og implementeres. Vi handler med Kina som aldri før. Det er faktisk vårt sterkest voksende marked for sjømat. Vi ser i avisen, senest i dag, at det er en kø av statsråder som reiser til Kina. Næringskomiteen skal dit i september. Jeg vil si at også der hadde Norge tjent på en regulert handel og en avtale som satte rammer rundt vårt økonomiske samkvem med Kina.

Men Malaysia er i mål, og det er all grunn til å gratulere alle som har forhandlet det fram og gitt oss et nytt ben å stå på.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:55:18]: Dette er dagens tredje handelsavtale. Denne ble underskrevet i fjor i Tromsø av næringsminister Myrseth. Jeg skjønner at det var nordlys – nei, midnattssol var det selvfølgelig – den dagen den ble inngått. Det var ikke tiden for nordlys.

Dette er en viktig avtale, og jeg vil bare understreke det som representanten Giske helt riktig påpeker. Det er nok en avtale med landene i Sørøst-Asia, og det er et veldig viktig marked for Norge. Det er ganske omfattende norsk nærvær allerede i den regionen, også i Malaysia, men potensialet er stort der.

Den gir mange raske forbedringer for norsk eksport. 84 pst. av norsk eksport til Malaysia blir tollfri fra avtalen trer i kraft, innen fem år 94 pst., og innen ti år vil hele 99 pst. av eksisterende norsk eksport til Malaysia omfattes av nulltoll.

Dette en gang ganske betydelig utvikling, og for første gang åpnes det også for markedsadgang for offentlige anskaffelser. Dette er også en avtale som reflekterer bredere samfunnshensyn, som selvfølgelig er viktig også i denne regionen. Og jeg tror i forlengelsen av det som nå ble sagt sist, det er viktig å huske på at 60 pst. av menneskene på jorden bor i Asia. De andre kontinentene deler på 40 pst. av jordens befolkning. Det er altså virkelig stedet for framtidens markeder. Også der er det geopolitisk konkurranse, men også stor vekst og store muligheter for norske inngrep. Så jeg mener at dette er viktig og riktig.

Jeg har lyst til også å nevne at selv om dette er avtale med et enkeltland, er det også en bredere dialog om hvordan vi kan videreutvikle vårt samarbeid med ASEAN, altså sammenslutningen av statene i Sørøst-Asia, hvor denne avtalen vil komme nyttig inn.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:58:59] (ordførar for sakene): Denne debatten handlar om to saker som heng nøye saman. Det er for det første samtykke til å innlemma EUs reviderte prosedyreforordning om statsstøtte, og det er for det andre forslag til endringar i støtteprosesslova som ein konsekvens av denne prosedyreforordninga. Allereie ved ordet prosedyreforordning har vel dei fleste logga av og sovna, men etter SV si meining er dette ei veldig viktig sak med potensielt store negative konsekvensar for samfunnet vårt.

Spørsmålet om statsstøtte er jo ikkje eit lite spørsmål. Striden om avgiftslette på drivstoff var ei stor politisk sak nyleg, der spørsmålet om ESA ville godta avgjerda eller ikkje var, og er, eit sentralt element. Partia som i dag går imot prosedyreforordninga, hadde ulike syn på om avgiftslette på drivstoff var ei klok prioritering der og då, men me står saman i spørsmålet om at dette er noko me skal bestemma i det norske demokratiet, ikkje at me skal bli overstyrte av EU.

Ei anna aktuell sak om statsstøtte der EU truar ikkje berre demokratiet, men sentrale norske interesser, er tilskotsordning for sysselsetjing av sjøfolk. Statsstøttereglane i EU kan føra til at norske skip og norske sjøfolk blir historie. Me har òg ei rekkje andre saker om norske bedrifter og arbeidsplassar som står i fare fordi EU ikkje vil at dei skal favoriserast gjennom demokratiske vedtak. Dette er sentrale spørsmål for norsk politikk og samfunnsutvikling, og då er òg prosedyrane for statsstøtte viktig.

Denne saka handlar om me skal overføra makt frå Noreg til EU, ESA og EFTA-domstolen i dei prosessane. Blant anna er det spørsmål om me skal gje ESA makt til å gje bøter til norske verksemder og bedrifter, inkludert kommunar og fylkeskommunar.

For SV betyr forordninga og lovendringa ei uakseptabel suverenitetsavståing. Makta til å innhenta opplysningar, ikkje minst det å vedta økonomiske sanksjonar for norske føretak, bør liggja utelukkande hos norske styresmakter. Me har merka oss at dette opphavleg var standpunktet til regjeringa, men at det blei avvist av EU.

SV føreslår difor å avvisa lovforslaget. Me føreslår òg – i lag med fleire andre parti – å behandla saka etter § 115 i Grunnlova, om tre fjerdedels fleirtal. SV er òg medforslagsstillar til det lause forslaget som har blitt lagt fram i dag, om å be Høgsterett om ei vurdering av dette.

Med det tek eg opp forslaga nr. 1 og 2.

Solveig Vitanza (A) [13:02:29]: Vi har hatt EØS-avtalen i godt og vel 30 år, og jeg tror at i det store og hele er det bred enighet om at Norge er best tjent med at vi skal ha like konkurransevilkår i det indre markedet.

Denne saken gjelder hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde både for norske myndigheter og for overvåkingsorganet ESA i saker om offentlig støtte.

Statsstøttereglene er en sentral del av EØS-avtalen. Da er det viktig at vårt overvåkingsorgan, ESA, i likhet med kommisjonen skal ha de virkemidlene de trenger for å gjøre sin viktige jobb på en effektiv måte.

En av de viktigste endringene i forordningen er å effektivisere saksbehandlingen. Den gir ESA adgang til å avvise klager dersom minstekrav til hvilken informasjon klagen skal inneholde eller klagers konkurransemessige tilknytning til saken, ikke er oppfylt. Klagesaksbehandlingen i støttesaker er ofte ressurskrevende, både for ESA og for norske myndigheter. Det er viktig at Norge følger opp med et regelverk som legger til rette for mer effektiv håndheving, og som fokuserer på å avdekke og forhindre ulovlig støtte i EU.

ESA vil kunne avvise opptil 40 pst. av klagesakene dersom de nye reglene blir vedtatt. Lang saksbehandlingstid og en uavklart situasjon er ødeleggende for verdiskapingen. Bedriftene som har mottatt støtte, risikerer langvarig usikkerhet, og de vil få krav til tilbakebetaling.

I dag får ESA opplysninger fra norske myndigheter, som igjen kan innhente opplysninger fra norske foretak ved behov. Prosedyreforordningen endrer ikke dette, men dersom norske myndigheter ikke får de opplysningene ESA trenger, kan ESA be norske foretak direkte om dette. Sånn sett kan det også fungere litt som et ris bak speilet.

Lovavdelingen i Justisdepartementet har grundig vurdert hvor mye myndighetsavståelse forslaget innebærer, og de har konkludert med at myndighetsoverføringen i denne saken er lite inngripende. Vi i Arbeiderpartiet er derfor ikke enig med de partiene som hevder at denne saken innebærer en uakseptabel maktoverføring ut av landet vårt, og vi mener at det er liten grunn til å tro at ESA vil ha behov for å bruke denne myndigheten. Siden de nye reglene ble innført i EU i 2013, har kommisjonen kun pålagt opplysningsplikt overfor fem selskaper i samme sakskompleks, og kommisjonen har aldri ilagt et selskap sanksjoner for brudd på opplysningsplikten.

Norge har allerede brukt veldig lang tid på å innlemme disse forordningene, noe som etter vår vurdering er uheldig for EØS-samarbeidet. Dette er en rettsakt som jeg mener tjener Norge godt. Det at ESA kan effektivisere og avvise klager, vil være ressurssparende for særlig de små norske kommunene, som ikke trenger mer innblanding i de små, lokale sakene.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:05:48]: Fremskrittspartiet mener det er store prinsipielle utfordringer med proposisjonen slik den framstår i dag. Den samlede myndighetsoverføringen til ESA og EFTA-domstolen som proposisjonen legger opp til, kan ikke anses som lite inngripende.

Fremskrittspartiet mener at den prinsipielle utviklingen der Norge bit for bit avgir suverenitet på stadig flere områder, har nådd et punkt der Stortinget nå må vurdere helheten i tillegg til den enkelte forordningen. Forordningen gir bl.a. ESA rett til å avvise klager fra aktører uten konkurransemessig tilknytning til saken. ESA anslår at om lag 42 pst. av klagene som er mottatt mot Norge siden 2013, kunne vært avvist under det nye regelverket.

Fremskrittspartiet mener avvisningsadgangen isolert sett er fornuftig og vil frigjøre ressurser både hos ESA og hos norske myndigheter, særlig i lokale saker uten reell betydning for konkurransen i det indre markedet. Men proposisjonen gir ESA kompetanse til å ilegge norske foretak overtredelsesgebyr på inntil 1 pst. av samlet årsomsetning og tvangsmulkt på inntil 5 pst. av daglig omsetning med direkte virkning i Norge. Departementet anslår at sanksjonsbeløpene i prinsippet kan bli betydelige.

Det er rett nok at opplysningsplikten i løpet av elleve år kun er blitt benyttet i fem saker, alle mot store multinasjonale konsern, og at det aldri har blitt ilagt sanksjoner. Fremskrittspartiet mener likevel at en konstitusjonell vurdering ikke kan baseres på antakelser om hvordan ESA i framtiden vil utøve myndigheten de er gitt.

Da kan man vise til behandlingen av proposisjon 84 L for 2025–2026, om endringer i lov om tilskudd til sysselsetting av arbeidstakere til sjøs, hvor ESA har endret mening siden sist ordningen ble godkjent, og Norge må dermed gjøre endringer som setter norsk maritim kompetanse og den norske flåten i stor fare. Det er også viktig å huske finansministerens advarsler om at å redusere avgiftene på drivstoff kan være i strid med statsstøtteregelverket i EØS. Fremskrittspartiet mener det er problematisk dersom Norge ikke lenger skal ha anledning til å sette sitt eget skatte- og avgiftsnivå uten at ESA griper inn.

Reglene vil i prinsippet også treffe kommuner og fylkeskommuner i den grad de opptrer som foretak. Selv om departementet avdramatiserer og anser dette som en teoretisk problemstilling, uttrykte både KS og Bergen kommune i høringen usikkerhet om denne rekkevidden.

Fremskrittspartiet mener denne saken må behandles etter Grunnloven § 115. Det er i tråd med lovavdelingens opprinnelige vurdering fra 2014, og det tar på alvor den samlede myndighetsoverføringen som har skjedd gjennom EØS-avtalen de siste tiårene.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:09:06]: Det norske folkestyret bygger på den norske grunnloven. Det forslaget vi har foran oss nå, er svært inngripende. Det vi skal ta stilling til, er om et organ i Brussel utenfor folkevalgt kontroll skal kunne pålegge norske selskaper og norske kommuner, f.eks. vann- og avløpsselskaper, å gi direkte informasjon til dem.

Hvis ESA da – langt utenfor norsk virkelighet – mener at man ikke gjennomfører noe, skal ESA kunne bøtelegge norske selskaper som ikke gjennomfører deres pålegg, med opptil 5 pst. av den daglige omsetningen. Hvis selskapet er uenig i dette, kan de ikke gå til en norsk stortingsrepresentant, han eller hun har ingen makt. De kan ikke gå til et norsk regjeringsmedlem, han eller hun har ingen makt. De kan ikke gå til en norsk domstol, norske domstoler har ingen makt. De kan gå til EFTA-domstolen.

Hvordan er det for et lite, norsk selskap å kunne gå til EFTA-domstolen og tale sin sak? Det er helt umulig. Det er jo problemet med mange av disse store systemene at de gjør de små aktørene enda mer sårbare. En aktør som f.eks. Skanska har ressurser til å kjøre en sak overfor EFTA-domstolen, men en liten, lokal entreprenør med 30–40 ansatte har ikke den muligheten. Der er det den sterkestes rett, og man flytter makt bort fra de norske folkevalgte til et EU-organ, til ESA, som ikke stiller til ansvar i valg.

Derfor bør dette behandles etter Grunnlovens strenge regler om at hvis man skal overføre makt fra Norge til utenlandske organer, skal det være tre fjerdedels flertall. Det var også lovavdelingens vurdering i 2014. Så viser lovavdelingen til at det nå har blitt ny rettspraksis at flertallet flere ganger har gitt makt til EU, og dermed skal man igjen bare kjøre dette igjennom med et simpelt flertall. Så er det flertallet som bestemmer at man skal kjøre det gjennom med simpelt flertall.

Hele Grunnlovens intensjon er jo at man skal ha mindretallsrettigheter, at man i store saker der man flytter makt fra det norske stortinget til organer som ikke stiller til valg i Norge, må tre fjerdedels flertall til, nettopp for å sikre at ikke skiftende flertall skal gi makt fra det norske folk, fra det norske Stortinget, til organer i Brussel.

Så til Arbeiderpartiet, Høyre og MDG: Hvorfor frykter de at Høyesterett skal gi en uttalelse? Hvorfor har det blitt så veldig travelt nå? Dette har tatt mange, mange år. Min innstendige oppfordring og Senterpartiets innstendige oppfordring på vegne av nesten 50 pst. av stortingsrepresentantene er: La Høyesterett uttale seg, så kan man stå på trygg grunn. Vi mener at det man gjør i dag, er å haste igjennom noe som er en stor maktoverføring, og det bør ikke skje.

Geir Jørgensen (R) [13:12:29]: Vi behandler denne saken, og jeg har nesten lyst til å se litt bak meg her, på hva som egentlig var hensikten og hele planen med grunnloven og nasjonal selvbestemmelse over vårt eget samfunn og vårt eget land. Denne saken kommer på toppen av mange saker vi har hatt i det siste, hvor vi blir påtvunget politikk som ikke er tilpasset våre egne forhold, og beslutninger som er tatt utenfor denne salen. Nettolønnsordningen for sjøfolk er et veldig godt eksempel. Det er en ordning som har tjent oss godt i mange, mange år. Den har sørget for at vi har norske sjøfolk på norske skip som seiler under norsk flagg. Dette er per nå ulovlig statsstøtte. Med dette overvåkningsorganet og denne domstolen på toppen av en sånn sak, kan vi risikere at f.eks. en skipsreder som har registrert seg på Malta, får et rettslig grunnlag for å gå etter oss. Sånn kan vi ikke ha det. Det er helt nødvendig å få dette avstemt og få tatt en avsjekk med Grunnloven når det gjelder suverenitetsavståelse i forbindelse med et så inngripende forslag som kommer fra regjeringen her.

Dette er en uakseptabel avståelse av suverenitet. Noe av det verste med dette er at hvis vi kommer i situasjoner senere hvor dette skal prøves for retten, får vi ikke prøvd det for vår egen rett her hjemme. Nei, vi må til Luxembourg for å få prøvd dette. Dette rokker jo ved helt grunnleggende prinsipper, i rettsstaten og i vår egen suverenitet. Hvis vi kommer dit, er det vi som storting som har ansvar, og da kan vi ikke ha det sånn at beslutningene i større og større grad blir tatt et helt annet sted.

Vi i Rødt går imot dette forslaget, og vi støtter også det løse forslaget fra Senterpartiet, om å få dette avveid opp mot Grunnloven.

Une Bastholm (MDG) [13:15:12]: Det kan i utgangspunktet se ansvarlig ut å be Høyesterett om en uttalelse, men det bruker vi jo ikke å gjøre. Jeg vil bare si at fra Miljøpartiet De Grønnes ståsted er det ganske mange andre saker Stortinget behandler hvor vi synes det hadde vært mer naturlig å ta en pause og be Høyesterett om en uttalelse. Dette er en sak hvor lovavdelingen har vært veldig tydelig. Det er lite inngripende myndighetsavståelse, og krever alminnelig flertall.

Jeg mener at veldig mye av debatten i denne saken bærer preg av at man ikke egentlig enten ønsker dette eller har tatt innover seg hva saken egentlig handler om. Prosedyreforordningen er viktig for demokratiet og alle innbyggere i Europa, inkludert Norge. Den innebærer bl.a. felles europeisk innsats for kontroll og tilsyn med multinasjonale selskaper som i dag har mye makt, manipulerer markeder, shopper statstilskudd og unngår skatt på kreative måter. Prosedyreforordningen innebærer også at man kan kutte en del byråkrati – det har jo flere partier i Stortinget vært opptatt av jevnlig – og at ESA kan bruke tid på de viktige tingene, å beskytte innbyggere i Europa, ved at de kan avvise dårlig begrunnede klager og ikke må realitetsbehandle alt som alle kan finne på å klage inn til det organet.

Hvis ikke vi bidrar til kontroll på tvers av landegrenser, vil det ikke beskytte, men det kan skade norsk lokalt næringsliv, som opplever stor konkurranse fra multinasjonale selskaper med advokater som jobber iherdig for å unngå regler og skatt, splitter opp selskapsstrukturer, holder eierskap hemmelig og plasserer ulike deler av virksomheten kreativt for mest mulig profitt, inkludert tilgang på offentlige subsidier. Hvis ikke ESA har mulighet til å innhente informasjon – og da vil det for Norge sin del primært være gjennom norske myndigheter – fra selskaper registrert helt eller delvis i Norge, vil de heller ikke kunne forsvare demokratiet, innbyggere og lokalt næringsliv på tvers av grenser. Her må Norge delta. Jeg vil jo si at det er på alvorlig overtid.

Jeg kan forstå bekymringen for mer kontroll fra ESA på generelt grunnlag, men det er strenge begrensninger i forordningen når det gjelder hvilke opplysninger ESA kan be selskaper om, og når de kan sanksjonere. ESA har hittil, siden 2013, aldri sanksjonert en bedrift for ikke å utlevere informasjon. Skranken er høy. Muligheten til å be direkte om informasjon, altså istedenfor at de gjøres via myndighetene, er hittil bare blitt brukt i ett tilfelle, hvor jeg tipper at landets myndigheter ikke samarbeidet spesielt godt. Det handlet om en stor skattesak hvor ESA undersøkte ulovlig statsstøtte til Starbucks, Fiat, Apple og Amazon, ved å avtale ulovlig lav skatt med de skattemyndighetene det var snakk om. La oss ta litt inn over oss hva denne saken egentlig handler om. Jeg mener dette vil være en fordel for det norske demokratiet.

Harry Valderhaug (KrF) [13:18:33]: Denne saka handlar om at ESA skal kunne be om informasjon frå norske bedrifter når det gjeld statsstøtteregelverket i EØS. I ytste konsekvens skal ESA kunne bøteleggje norske bedrifter dersom dei ikkje oppgjev informasjon ESA har bedt om. Regjeringa har prøvd å oppnå at ei nasjonal myndigheit skal vere sanksjonsmyndigheit, men ein har ikkje nådd fram. NHO ønskjer ordninga velkomen av omsyn til likebehandling i den indre marknaden.

Dette høyrest kanskje ganske tilforlateleg ut, men reint konstitusjonelt er det usikkerheiter. Når ESA skal vere sanksjonsmyndigheit overfor norske bedrifter, og ikkje eit nasjonalt organ, er det eit spørsmål om dette er ei form for suverenitetsoverføring som er lite inngripande eller ikkje. Difor vil KrF stemme for forslaget om å be Høgsterett om å vurdere dette spørsmålet, og gå mot forslaget om å tilslutning før ei slik vurdering ligg føre. Subsidiært vil vi støtte til at saka vert behandla etter § 115 i Grunnlova, fordi det er tvil om det er eit suverenitetsspørsmål.

Samtidig vil eg åtvare Senterpartiet og Framstegspartiet om å gå etter ei reforhandling av EØS-avtalen. EØS-avtalen har tent Noreg svært godt, og gjev oss full marknadstilgang til dei viktigaste marknadene våre, nemleg den indre marknaden til EØS. Bedrifter over heile landet er avhengige av denne marknadsadgangen. EØS-avtalen gjev oss ikkje minst viktige unntak på område der vi har andre interesser enn EU, som i fiskeri- og landbrukspolitikken. Ei reforhandling av EØS-avtalen ville vere å spele russisk rulett med distrikta fordi ei ny avtale neppe vil gjeve så store og gode unntak for fiskeria våre og landbruket vårt som vi har i EØS i dag. Kvifor vil Senterpartiet og FrP risikere ein ny avtale som kan truge eksistensgrunnlaget for fiskeri og landbruk? Det synest eg er vanskeleg å forstå.

Statsråd Cecilie Myrseth [13:21:13]: For 13 år siden vedtok EU nye regler for å effektivisere saksbehandlingen i saker om offentlig støtte. En velfungerende EØS-avtale forutsetter like konkurransevilkår i hele EØS-området. Den krever også at de to håndhevingsorganene, ESA og Kommisjonen, rår over de samme virkemidlene.

Vi har gått grundig til verks for å vurdere hvor mye myndighetsavståelse dette forslaget innebærer. Etter 13 år med både utredning og erfaringsbygging er lovavdelingen tydelig i sin tale. Myndighetsoverføringen er lite inngripende på tross av at det blir påstått noe annet her i salen. Forordningen gir noe mer myndighet til ESA i tilfeller hvor norske myndigheter ikke gir ESA tilstrekkelig informasjon. Det er altså snakk om å innhente informasjon som norske myndigheter og foretak allerede i dag er forpliktet å gi til ESA.

Jeg tror de aller fleste som står i en klagesak, er avhengig av at den blir avklart så raskt som mulig. Da er selvfølgelig det å gi informasjon, avgjørende. I praksis blir ESAs myndighet kun relevant dersom norske aktører først har motsatt seg pålegg fra norske myndigheter. Det har aldri skjedd tidligere. La oss legge til grunn at norske myndigheter fortsatt ønsker å samarbeide.

Vilkårene for at ESA kan benytte sanksjoner, er strenge. For å sitere lovavdelingen sier de at myndighetsoverføringen har begrenset samfunnsmessig betydning.

Det er som det er sagt her tidligere, en fordel for Norge at prosedyreforordningen blir innlemmet i EØS-avtalen. De nye reglene innebærer forenkling og avbyråkratisering for kommunesektoren, og ikke minst reduserer usikkerheten for næringslivet. I dag må ESA behandle alle klager med påstander om ulovlig støtte. Nye regler gjør at ESA også kan avvise klager. Det er viktig for næringslivet. Lang saksbehandlingstid for klager og uavklarte situasjoner er også ødeleggende for verdiskapingen. Bedrifter som har mottatt støtte, risikerer langvarig usikkerhet om de vil få krav om tilbakebetaling. Det demper både investeringer og aktivitet, og det er en konkurranseulempe i forhold til bedriftene i det markedet som vi opererer i.

Klagesakene er også svært ressurskrevende for norske myndigheter, og særlig for norske kommuner. Dessverre er mange av klagene ganske dårlig fundert. ESA kunne ha avvist mer enn 40 pst. av klagesakene dersom de nye reglene var tatt inn i EØS-avtalen.

Jeg har tillit til at norske lokalpolitikere fatter gode vedtak, og jeg mener det er feil bruk av EØS-avtalen å bruke Brussel som brekkstang for omkamp i lokale saker, slik som praksisen er i dag. NHO, KS og LO støtter også innføringen av disse reglene.

Geir Pollestad (Sp) [13:33:53]: Det er om lag to veker sidan at me feira nasjonaldagen og Grunnlova vår, og sidan folk gjekk i tog i heile Noreg for å slå fast at i Noreg er det Noreg som bestemmer, og at det i Noreg er Grunnlova som ligg til grunn for demokratiet vårt. I Grunnlova står det òg at viss ein skal gje frå seg suverenitet, trengst det tre fjerdedels fleirtal på Stortinget. Det er det som står i Grunnlova vår. Det kan ikkje byråkratar i verken næringsdepartementet eller Justis- og beredskapsdepartementet eller politikarar i regjeringa og Arbeidarpartiet ha nokon som helst rett til å setja til side.

Eg vert ganske opprørt når eg i Nationen den 26. mai kan lesa at statssekretær Ragnhild Sjoner Syrstad i Nærings- og fiskeridepartementet, på vegner av næringsministeren, seier at dette er det same som Noreg kan gjera, og difor må òg ESA kunne gjera det. Det er ikkje eit godt prinsipp å tenkja at EU kan bestemma det som Noreg kan bestemma, for i Noreg har Noreg moglegheit til å gjera svært mykje, og det ønskjer me ikkje – og Grunnlova opnar heller ikkje for det – at ESA eller EU kan gjera.

I den vurderinga som departementet har levert, trekkjer ein inn ACER-saka og jernbaneutgreiinga. Ingen av dei kan samanliknast med denne saka. Dette er ikkje ei sak om informasjonsplikt og om å innhenta informasjon. Dette er ei sak om å bøtleggja norske bedrifter. Viss ein f.eks. skulle koma til at avgiftsvedtaket om diesel er ulovleg, skal altså ESA ha moglegheit til å gå etter bedrifter i heile Noreg, fyrst for å få informasjon, så for å gje dei bøter viss dei ikkje vil gje informasjon, og så for å straffa dei viss dei har gjort noko galt. Det er feil politikk.

Eg mistenkjer at Arbeidarpartiet gjer dette for å skapa god stemning i Brussel. Det er det som gjer at direktiv som har lege lenge, og som har vore vanskelege for Noreg, no plutseleg vert ekspedert igjennom i rekordfart. Men gjev dette den ønskte effekten? Nei, og det såg me i ferrolegeringssaka: Å lempa inn direktiv og å ha pubkveldar i Brussel hjelpte ikkje. Noreg fekk ein finger i auget av EU.

Mi store bekymring er at den passive haldninga til EU som Arbeidarpartiet har, har gjort Noreg til pusekatten i nord, ein pusekatt som godtek alt. Senterpartiet meiner at politikken vår og demokratiet vårt må byggja på Grunnlova.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:37:07]: Det er viktig å poengtere at i utviklingen der Norge, bit for bit, avgir suverenitet på stadig flere områder, har vi nådd et punkt der Stortinget må vurdere helheten i tillegg til den enkelte sak. Det er viktig å påpeke at gjennom ACER, finanstilsynssaken, MiCA, DORA, Digital Operational Resilience Act, EMIR Refit, CO₂-forordningen og nå prosedyreforordningen har Stortinget gjentatte ganger samtykket til myndighetsoverføring – hver gang med henvisning til at det enkelte tilfellet er lite inngripende.

Fremskrittspartiet mener denne tilnærmingen er prinsipielt problematisk. Når hver enkelt sak vurderes som lite inngripende, vil summen av disse sakene utgjøre en betydelig overføring av suverenitet til Brussel, i strid med Grunnloven § 115. Det er verdt å merke seg at lovavdelingen i 2014 under tvil konkluderte med at det ikke kunne fastslås at myndighetsoverføringen var lite inngripende, og at Stortingets egen vurdering i grensetilfeller måtte være avgjørende. Det er påfallende at lovavdelingen i en ny uttalelse fra den 12. november 2025 har snudd, og nå mener at samtykke kan innhentes etter Grunnloven § 26 andre ledd. Det er uheldig dersom Stortingets praksis i andre saker har forskjøvet lovavdelingens tolkning av Grunnloven.

Det er viktig å påpeke at praksis fra Stortinget i sammenliknbare saker ikke i seg selv kan endre Grunnlovens innhold. Det framstår som sirkulær argumentasjon å la tidligere § 26-vedtak være avgjørende for at også denne saken kan behandles etter Grunnloven § 26. Fremskrittspartiet mener at denne saken må behandles etter Grunnloven § 115. Det er i tråd med lovavdelingens opprinnelige vurdering fra 2014, og det tar på alvor den samlede myndighetsoverføringen som er skjedd gjennom EØS-avtalen de siste tiårene.

Det er viktig å ta inn over seg at Høyesteretts jernbanebetenkning og ACER-dommen ikke gjaldt grensetilfeller, og at lovavdelingen, i uttalelsen fra 2025, erkjenner at det fortsatt er krevende å angi med sikkerhet hvor grensen går for hva som utgjør «lite inngripende» myndighetsoverføring og ikke. Så den betenkningen det løse forslaget peker på, at vi ber om en betenkning fra Høyesterett, burde vi absolutt ha tatt oss tid til. Dette er en sak man har holdt på med i ti år, og man kan altså ikke utsette den i to måneder for å få en klargjøring fra Høyesterett.

Solveig Vitanza (A) [13:40:04]: Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt forstår alle argumentene som blir brukt her i dag. Det har blitt brukt veldig sterke virkemidler og mange begreper knyttet til hvordan vi snakker til hverandre her. I utgangspunktet tenker jeg at denne saken handler om at norsk næringsliv i dag har plikter når det gjelder å rapportere inn informasjon når de mottar offentlig støtte. Det gjør det i dag, og det skal de fortsette å gjøre framover. Jeg kan ikke forstå at det blir et større problem etter at vi eventuelt vedtar denne nye forordningen. Jeg har heller ikke hørt fra forvaltningen at det er et problem i dag at bedrifter unnlater å informere eller rapportere inn den informasjonen som offentlige myndigheter spør etter. For at vi skal kunne ha tillit til at den offentlige støtten som tildeles – norske skattepenger – ikke skal være konkurransevridende, er det viktig med åpenhet. Dersom noen ikke leverer den informasjonen norske myndigheter spør etter, kan man stille seg spørsmålet: Hvorfor gjør de ikke det? Hva kan være grunnen til det? Skal vi la være å hente inn den informasjonen, eller skal vi kanskje heller være litt takknemlig, for da har vi enda flere som kan komme og kreve den informasjonen?

Det jeg synes er mer problematisk, er alle dem som er uten konkurransemessig tilknytning til saken, og som nå kan klage inn til ESA, og som bruker opp tid og ressurser i det viktige organet som i dag skal forvalte reglene om at offentlig støtte ikke skal være konkurransevridende, og som skal passe på at vi ikke bryter norsk lov. At de skal bruke tiden sin på det, mener jeg er uheldig for norsk næringsliv, som nå opplever lang saksbehandlingstid. De venter på at deres sak skal bli godtatt eller ikke, noe som gjør at gode prosjekter blir utsatt, og at det blir investert mindre.

Jeg vil stille et spørsmål om en sak der lovavdelingen har vært veldig tydelig på at de vurderer det som lite inngripende: Skal vi da innføre en ny praksis her på Stortinget – med en gang noen partier ikke er enig i lovavdelingens vurdering, skal vi sende saken til Høyesterett? Er det det Høyesterett skal drive med? Skal de drive med politikk? Jeg har tiltro til at lovavdelingen er upolitisk og gjør gode vurderinger, og her har de gjort en grundig vurdering over lang tid.

Trond Giske (A) [13:43:34]: Det er en del herk med EØS-avtalen. Det er irriterende når utslippsregler passer bedre for Rhinen enn for Atlanterhavet, og at hellingsreglene for tuneller eller andre ting ikke passer norske forhold, men jeg er 100 prosent sikker på at det herket hadde blitt mange ganger større hvis vi ikke hadde hatt EØS-avtalen. Én ting er tollbarrierer og rett og slett tilgang på markedet, men at en vare eller en tjeneste er godkjent i ett land og dermed kan selges fritt i hele området, er en enorm byråkratisk besparelse. Man kan bare forestille seg hvordan det ville vært hvis norske bedrifter, enten de selger ferdigprodukter eller delprodukter inn i det europeiske markedet, hver eneste gang måtte sørge for at de var godkjent også etter reglene i ulike europeiske land. Det hadde vært et byråkrati uten sidestykke, og det slipper vi ved at vi er en del av EØS. Da må vi også akseptere at det skal være en håndhevelse av de felles reglene. Ja, vi skulle gjerne noen ganger, enten det gjelder en kommune eller et fylke, eller kanskje til og med staten, stukket noen ekstra skattelettelser eller noen støttemidler inn i en bedrift, sånn at de kunne vinne konkurransen mot utenlandske konkurrenter – jeg skjønner det argumentet – men problemet er bare at hvis 80 millioner mennesker i Tyskland eller 50 millioner mennesker i Frankrike gjør det samme overfor norske bedrifter, kommer norske bedrifter desto dårligere ut. Den kampen er jeg ganske sikker på at vi er dømt til å tape. Vi tjener på å ha felles regler.

Her er det en grunnleggende forskjell, som kom veldig godt fram i replikkvekslingen mellom Senterpartiet og statsråden, og det er jo at vi er for EØS-avtalen, og Senterpartiet er imot den. Det er helt fair å være imot EØS-avtalen, men å ta kampen om hvert eneste direktiv og hver eneste regel er veldig rart, og jeg synes at Senterpartiet ofte velger feil kamper – og dette er én av dem.

Dette er ikke store prinsipielle endringer, og det at man raskere kan avvise klager på f.eks. statsstøtte, eller kan begrense den saksbehandlingen, kan jeg ikke se at er en svekkelse av EØS-avtalen, sett med norske øyne. ESA kan allerede nå dra på uanmeldte inspeksjoner, de kan pålegge bøter – de kan gjøre mye for å sørge for at det regelverket som er, overholdes.

Det sies at dette bør prøves mot Grunnloven. Vel, Stortinget vedtok den 1. juni 2015 å grunnlovfeste Høyesteretts mulighet til å teste lover eller anvendelsen av lover opp mot Grunnloven. De har sågar en plikt til å gjøre det. I mai 2020 forsterket vi den prøvingsretten i § 89. Så dersom en enkeltaktør mener seg urettferdig behandlet, eller hvis man ønsker at Høyesterett skal behandle et spørsmål om hvorvidt loven er grunnlovsstridig, har Høyesterett fullt ut den muligheten, selv om vi ikke bruker § 83 til å be Høyesterett om en slik vurdering.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:46:44]: Selv om Høyre, Arbeiderpartiet og MDG har et felles ønske om at EU skal få mer makt over hvordan Norge styres, tror jeg de partiene i bunn og grunn er for at det er Grunnloven som skal være fundamentet. Når det kommer til stykket, når det gjelder maktoverføring til EU, blir man så redd for ikke å ha høyt nok tempo, ikke være tilpasningsdyktig nok etc., at man da ser litt mer relativt på det.

Det som er diskusjonen i dag, og det som vi – nesten 50 pst. av Stortinget – ber om, er at mindretallsrettighetene skal få blitt prøvd, og få bli hørt, men det knappe flertallet vil ikke at mindretallsrettighetene skal bli respektert. Hva slags prinsipp er det, når nesten 50 pst. av Stortinget sier at de er i tvil om man tar hensyn til mindretallsrettighetene som ligger i Grunnlovens paragraf 115? Så sier Arbeiderpartiet, Høyre og MDG: Nei, nei, nei, det er ikke så farlig, for vi i flertallet har skjønt det, vi, og dere i mindretallet har ikke skjønt det. Men det er jo derfor man har mindretallsrettigheter i Grunnloven, slik at mindretallet skal kunne bli hørt i saker som gjelder maktoverføring fra det norske Stortinget til organer utenfor Norge – som ikke stiller til valg, og som ikke stiller til ansvar overfor det norske folk. Det er jo det prinsipielle her, at de som har makt i Norge, de skal kunne kastes i valg, og at vår makt kommer ut av folkesuverenitet, at folket i Norge er suverene, og at ingen av oss har makt hvis ikke folk vil det.

Her bruker et knapt flertall sin makt til å flytte makt bort fra folket, bort fra de folkevalgte og inn til et organ som ingen folk i Norge kan kontrollere. Det er grunnleggende feil. Jeg håper at Høyre, Arbeiderpartiet og MDG ser at det å ikke lytte til mindretallet, ikke er en god demokratisk tradisjon – og at de da sier: La Høyesterett uttale seg og komme med sine vurderinger, og så får man ta debatten etter det.

Statsråd Cecilie Myrseth [13:49:08]: Det er jo også noe som handler om å ha respekt for at man er uenige, for det er altså det man er i denne saken.

Så er spørsmålet: Hvordan skal regjeringen agere i ulike saker framover om man ikke skal kunne stole på de vurderingene som gjøres av lovavdelingen, som er der for å gi oss de faglige vurderingene, for at vi skal kunne gi riktig informasjon og ikke minst basere sakene som vi leverer til Stortinget, på riktig grunnlag. Det mener jeg er utrolig viktig, og i denne saken er man helt klar på hva som er vurderingen til lovavdelingen. Det er ikke sånn at man her har endret mening, som det sies. Det har ikke vært fattet en endelig beslutning tidligere, før nå. Nå ble saken tatt opp igjen av regjeringen, og dermed har vi også fått den endelige vurderingen til lovavdelingen. Det mener jeg er viktig.

Så ligger det jo under her at det er forskjell på hvordan vi ser på tilknytningen vår til EU – om man er for EØS, om man vil reforhandle EØS-avtalen, om man er for eller imot EU. Regjeringen helt tydelig: Vi følger opp EØS-avtalen, vi styrer på grunnlag av EØS-avtalen, og det er det vi gjør. Det tenker jeg at det også burde være respekt for når vi diskuterer disse sakene. Når vi fremmer denne typen saker, handler det om at vi mener det er riktig. Det handler ikke om en frykt for en eller annen som sitter i Brussel, eller at vi ønsker å snikinnføre EU i Norge, som det har vært mange påstander om. Det handler rett og slett om å sikre like konkurransevilkår for norske bedrifter på vårt felles hjemmemarked, som er det indre markedet.

Og i denne saken spesifikt: Hver gang vi snakker om en eller annen sak som handler om å følge opp EØS-avtalen, eller om å gjøre det, så kommer det som om det handler om en stor EU-debatt. Dette handler om å gjøre det enklere, forenklinger for norske bedrifter, for norske aktører, det å få raskere avklaringer på saker som ligger til klagebehandling. Det handler også om at man må gi informasjon om det er en sak som man er usikker på, som i den saken som det har blitt vist til tidligere. Det er viktig for å sikre både åpenhet og tillit til offentlige støtteordninger som man har. Det tror jeg vi alle sammen burde ha stor interesse av at vi faktisk får til.

Denne saken handler altså om det som er lagt fram, og vi kommer til å fortsette å stole på de faglige vurderingene vi får, når vi skal legge grunnlag for saker vi sender til Stortinget.

Geir Pollestad (Sp) [13:52:04]: Eit svar til det siste innlegget frå statsråden: Sjølvsagt skal regjeringa lytta til lovavdelinga, og i proposisjonen på side 31 står det om den vurderinga som vart gjort i 2014:

«Lovavdelingen viste til at det kan være svært vanskelig å fastslå gjeldende statsrett på dette området, selv om praksis i samanliknbare tilfeller kan gi en viss veiledning.»

På den same sida skriv lovavdelinga òg om situasjonen no, i den uttalen som dei gav 12. november 2025:

«(...) det er dermed fortsatt krevende å angi med sikkerhet hvor grensene går for hva som utgjør «lite inngripende» myndighetsoverføring.»

Det er jo ikkje ein skråsikker uttale frå lovavdelinga som ligg her.

Vidare meiner eg – og med rette, trur eg – at det er Stortinget si oppgåve å passa på Grunnlova. No er ikkje dette ei sak som ligg i regjering. Dette er ei sak som partia på Stortinget skal ta stilling til. Eg både registrerer og reagerer litt på innlegget frå representanten Vitanza, som seier at nei, me skal vera forsiktige med kva me sysselset Høgsterett med, all den tid det står i Grunnlova § 83 at det er mogleg å innhenta ein uttale frå regjeringa. Det er det Senterpartiet og eit fleirtal – nei eit så stort mindretal som det kan vera på Stortinget – har bedt om i dag, og som altså Arbeidarpartiet enkelt vel å overhøyra.

Dette er ei sak som ein har brukt over ti år på å implementera. Det me ber om, er nokre månader for å få sikkerheit om at me ikkje bryt Grunnlova. Dette handlar ikkje om ein diskusjon for eller mot EØS. Dette handlar om ein diskusjon om å ha respekt for Grunnlova vår. Det er det me oppfordrar både Arbeidarpartiet, Høgre og MDG til å ta seg tid til – å ha respekt for det mindretalsvernet som ligg i det. Og spesielt i ei sak der Stortinget vel å køyra over mindretalsomsynet, burde ein ha veldig låg terskel for å bruka den rettsgarantien som ligg i å nytta § 83 i Grunnlova, og få ei vurdering av Høgsterett. Så vil Høgsterett koma med si vurdering. Ja, den vil Senterpartiet respektera. Det kan framleis vera at me er ueinige i saka, men då diskuterer me iallfall for eller mot saka – ikkje om regjeringa og fleirtalspartia bryt Grunnlova eller ikkje.

Rune Støstad (A) [13:55:04]: Jeg vil benytte anledningen til å takke for en god og interessant debatt, og jeg må få lov til å kommentere påstanden om at dette gjelder flertallet her, og Arbeiderpartiet spesielt, fordi vi har et ønske om å gi EU mer makt. Det er ikke det handler om. Dette handler om å effektivisere ESAs saksbehandling av klagesaker.

Jeg mener det er spesielt tre grunner det er viktig å trekke fram. For det første må ESA prioritere de viktige sakene av prinsipiell betydning for norske arbeidstakere, kommuner og næringsliv. ESA har selv anslått at de kunne avvist, som statsråden var inne på, mer enn 40 pst. av klagene de har mottatt siden prosedyreforordningen fikk virke i EU.

Det handler òg om at for norske bedrifter som mottar støtte, er det en ulempe at det er så enkelt å klage på støtten de har fått. Prosedyreforordningen bidrar jo nettopp til at det blir mindre innblanding fra Brussel i norsk lokaldemokrati. Det handler òg om tilgangen til vårt viktigste marked. Denne forordningen er mer enn 13 år forsinket. Det er jo ikke en sak vi hastebehandler. Når vi nå samtykker til prosedyreforordningen, handler det om å innfri våre forpliktelser overfor EØS, sikre at norske bedrifter og 400 000 arbeidsplasser tilknyttet eksportindustrien har tilgang til det viktige markedet.

Så er det spørsmål om dette er en myndighetsoverføring. Lovavdelingens vurdering, som ligger til grunn nå, er basert på rettspraksis fra Høyesterett. Det er da snakk om en myndighetsoverføring som er «lite inngripende», som lovavdelingen sier. Det er ikke svært inngripende. Jeg som folkevalgt, som stortingsrepresentant, har tillit til det Lovavdelingen sier.

Både fagbevegelsen og NHO har ønsket prosedyreforordningen velkommen. Det skjønner jeg godt, for den vil gi forbedringer, ikke minst for næringslivet.

Og til representanten Pollestad, som omtaler Arbeiderpartiet som pusekatten i nord: Jeg vil si at katten er ikke dum, katten er tålmodig, og de kattene jeg har møtt, er ganske kloke. De har ni liv, og de har en tendens til å lande trygt på føttene – og det tror jeg vi skal gjøre i denne saken også.

Ingrid Fiskaa (SV) [13:57:59]: Eg skal òg takka for debatten. Eg trur denne debatten dessverre må fortsetja, for det ser ikkje ut til at me får eit fleirtal i dag for å avvisa denne forordninga, heller ikkje for å be Høgsterett om ei vurdering. No er det antakeleg ein sjanse til å tenkja seg om til voteringa i morgon, så me får sjå.

Først til argumentet om at dette berre er ei gladsak, fordi det vil effektivisera saksbehandlinga. Då er det eit paradoks at eit av dei partia som talar for denne lovendringa, sjølv har brukt moglegheita til å klaga til ESA. Det gjorde MDG i 2020 då dei klaga oljeskattepakka inn til ESA for brot på statsstøttereglane. Det vil ikkje vera mogleg om ein gjer slike endringar.

Denne saka handlar i botn og grunn om maktoverføring og suverenitetsavståing. Då er spørsmålet: Kor stor er denne? Fleirtalet i komiteen argumenterer no med at det er lite inngripande, for det er det lovavdelinga seier. Lovavdelinga har òg skifta meining. Grunnen til at dei har skifta meining, er at Stortingets fleirtal i fleire andre saker har vurdert slike spørsmål som lite inngripande, altså er det ein rein sirkelargumentasjon som viser tilbake på stortingsfleirtalets eigen praksis.

Spørsmålet om kva som er lovleg eller ulovleg statsstøtte, er ikkje eit lite spørsmål. I dag ligg den definisjonsmakta i stor grad hos ESA, og regjeringa viser i dag lita, skal eg seia, evne eller vilje til å vera ueinig med ESA, òg når det står store norske interesser på spel, f.eks. i saka om tilskotsordninga for sysselsetjing av sjøfolk. Med den endringa som ligg i prosedyreforordninga, flyttar ein i tillegg makta av handhevinga av desse prosessane vekk frå Det norske storting og regjering og over til ESA.

Eg merkar meg til slutt at det blir argumentert med at det har aldri skjedd at ein frå EU si side har bøtlagt. Vel, det argumenterte ein òg med før EØS-avtalen blei inngått i spørsmålet om konkurransesaker. Fasit ser me i dag. Det er gjeve store bøter frå ESA til norske bedrifter, og spørsmålet er: Kva tid ser med det same når det gjeld statsstøttereglane?

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [14:02:11] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet i behandlingen av saken.

Forslaget fra KrF som vi behandler i dag, gjelder endring av lov om besøksbidrag, sånn at den kommunale overnattingsavgiften beregnes som et fast kronebeløp i stedet for en prosentvis sats av vederlaget. Lov om besøksbidrag ble vedtatt av Stortinget i juni 2025 og skal tre i kraft 1. juli 2026. Regjeringen la fram tilhørende forskrifter den 28. mai i år, da med sikte på innføring 1. juli. Kommunene skal da kunne starte innkreving fra starten av 2027.

Jeg vil videre i mitt innlegg redegjøre for Fremskrittspartiets syn i saken, og jeg forutsetter at de andre partiene vil fremme sine standpunkter.

Fremskrittspartiet foreslo i behandlingen i Stortinget i juni 2025 å sende hele loven tilbake til regjeringen. Begrunnelsen var at vi mente besøksbidraget var en svakt utredet og lite treffsikker særskatt som i hovedsak rammer overnattingsbransjen, mens cruiseturister, dagsturister og bobil- og campingturister som ofte utgjør den største belastningen for lokalsamfunn og natur, går fri.

Et flertall på Stortinget ville innlemme cruiseturister i loven som regjeringen ikke hadde kommet i mål med, og en hel lov ble da lagt fram som et benkeforslag i Stortinget om morgenen under behandlingen. Statsråden har tidligere forsikret turistnæringen om at besøksbidrag og cruiseavgift ville innføres samtidig. Det har statsråden i ettertid imidlertid gått bort fra.

At det kommer sterke reaksjoner fra næringen og forslag i Stortinget før loven og forskriften trer i kraft, bekrefter i stor grad Fremskrittspartiets syn om at besøksbidraget burde ha vært avvist i sin helhet og jobbet videre med i regjering. Vi fremmer da også i dag et forslag om å oppheve lov om besøksbidrag.

Jeg vil ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet, og jeg vil også varsle om at vi vil stemme subsidiært for forslag nr. 2, fra KrF, dersom vårt forslag faller. Årsaken til at vi stemmer subsidiært for KrFs forslag, er at det er en betydelig enklere løsning enn den byråkratiske modellen som Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt, MDG og Pasientfokus vedtok etter benkeforslaget i fjor.

Solveig Vitanza (A) [14:05:14]: Jeg er veldig glad for at vi endelig har fått på plass besøksbidrag for norske kommuner. For et år siden nå vedtok denne salen en lov som skal gi kommuner med høyt reiselivspress et verktøy som de har etterspurt i lang tid. Det skal gjøre det enklere for kommunene å finansiere viktige fellesgoder, og verktøyet kan bidra til å legge grunnlag for en bærekraftig utvikling i reiselivsnæringen.

Lov om besøksbidrag trer i kraft 1. juli 2026. Nå er også forskriftsarbeidet klart, sånn at kommunene kan starte å kreve inn besøksbidrag i løpet av første halvår 2027. Kommunene som har jobbet for å få dette på plass, vil nok kanskje ikke bli så fornøyd om vi nå skal begynne å gjøre endringer som medfører en ny forskriftsprosess og forsinkelser.

Forslagsstillerne viser til at det i høringsperioden til både lov- og forskriftsarbeidet har vært flere som mener at fast beløp er å foretrekke framfor prosentsats når det gjelder beregning av overnattingsavgiften. Disse innspillene er selvfølgelig blitt hørt og vurdert i flere omganger, og Prop. 96 L for 2024–2025 har en grundig redegjørelse for hvorfor prosentsats er å foretrekke. Utgangspunktet har hele tiden vært å lage en enkel, ubyråkratisk ordning for alle typer overnattinger på fastlandet. Nå har også finnene satt i gang arbeidet med å innføre en slik avgift, også med prosentsats.

En prosentvis sats medfører ikke behov for å innhente ekstra informasjon, slik som antall gjester. Det vil ikke være behov for å inflasjonsjustere avgiften, noe som igjen ville ha ført til endringer i lokale forskrifter. Det er også mer rettferdig overfor betalingsevnen når folk velger rimeligere heller enn eksklusive overnattingssteder. Andre land som har innført ordningen med fast beløp, har ofte en rekke unntak og ulike satser som bidrar til å komplisere ordningen.

Det er viktig å understreke at et besøksbidrag er ett av flere verktøy i verktøykassen som kommunene har for å drive med destinasjonsutvikling. Jeg er stolt over at Arbeiderparti-regjeringen har klart å få på plass en ordning som kan bidra til å ta bedre imot turister. Det er bra for næringslivet, og det er bra for vertskommunene.

I fjorårets vedtak ble denne salen enig om at ordningen skal evalueres etter tre år for å sikre at den fungerer i tråd med intensjonene. Det ser jeg fram til.

Geir Pollestad (Sp) [14:08:11]: Våren 2025 var Senterpartiet i forhandlingar med ei rekkje parti om lov om besøksbidrag. Me vart einige om lova som er vedtatt. Den står me ved. Fleire forhold var viktige for Senterpartiet å få inn, både å få ut campingplassar og anna. Det aller viktigaste var at dette skulle vera avgrensa til område med særleg stor belasting, og det held me fast ved. Det ligg i lova. Eg har fått førespurnad om denne saka frå ei rekkje byar, svært mange byar som definitivt ikkje oppfyller kravet om særleg stor belastning. Det kjem berre til å vera nokre få regionar i Noreg som innfrir dette. Me skal ikkje ha eit generelt besøksbidrag i Noreg.

Senterpartiet er opptatt av at nokre av dei byane som ønskjer å ha ei form for besøksbidrag, vil ha ei særleg stor belastning knytt til overnatting. Andre vil ikkje ha ei særleg stor belastning knytt til overnattingsturisme, men derimot frå cruiseturisme. Då er det viktig for Senterpartiet at framdrifta i saka om cruiseavgift haldast oppe, og at ein sjølvsagt gjev rutegåande fartøy unntak frå det. I land som har eit fast beløp, veit me at det ofte er ei differensiering av dei faste beløpa. Prinsipielt meiner Senterpartiet det er mest rettferdig å knyta det til ein prosentsats, der eit dyrt hotellrom har ein noko høgare sats enn eit billig hotellrom. Så merkar me oss innspelet frå næringslivet, eit næringsliv som for så vidt var ganske godt fornøgd våren 2025 med det me hadde vorte einige om – ønsket om å ha eit fast beløp. Eg meiner det er viktig at dette vert vurdert i den evalueringa som skal gjerast av ordninga. Men i dag er me mest opptatt av at dette vert innført på ein skikkeleg måte, i tråd med intensjonen i lova, at cruiseavgift også kjem på plass. Me kjem difor til å stemma mot KrF sitt forslag.

Harry Valderhaug (KrF) [14:10:54]: Når dei som faktisk driv hotell i Noreg, gir eit tydeleg og samstemt signal, skal vi lytte. For svaret er tydeleg: Næringa ber om at ein ikkje lagar kompliserte modellar. Dei ber om éin ting: eit fast beløp per gjest per natt. Det er det forslaget frå KrF handlar om. Høyringa om besøksbidragslova gav ei nesten unison tilbakemelding frå bransjen: fastbeløp. Det gjeld hotella, det gjeld operatørane som sel pakkereiser til Noreg, dei som konkurrerer internasjonalt om gjestane våre kvar einaste dag. Det same svaret kom i høyringa om forskrifta, frå Fellesforbundet, NHO Reiseliv, Virke og Innovasjon Norge. Alle tilrår fastbeløp. Kva gjer regjeringa? Dei lyttar ikkje til dette. Det er paradoksalt, for Nærings- og fiskeridepartementet framhevar sjølv at brukar betalar-prinsippet tilseier fast beløp per person. Menon Economics skriv det same: Flat sats er betre i samsvar med føremålet med lova. Kvart besøk bidreg like mykje, same kva rommet kostar. Det er ikkje berre prinsipielt, det også praktisk. Ein prosentsats krev ombygging av rekneskapssystem, og det kostar tid og pengar. Eit fastbeløp er lett å innføre.

Fleirtalet kallar dette ein omkamp. Det er ikkje det, det er ei forbetring, og det burde vere eit mål også for fleirtalet. Regjeringa føreslår sjølv fast beløp i cruiseavgifta, dei føreslår det i Longyearbyen. Då er det vanskeleg å forstå kvifor ein insisterer på ein prosentsats på fastlandet. Fleirtalet er bekymra for forseinkinga, men det kan ein unngå. Regjeringa brukte seks vekers høyring sist, det kan gjerast igjen. Hadde ein lytta til næringa frå starten, hadde vi ikkje vore her i dag.

Eit fast beløp er også meir rettferdig. Det betyr at Airbnb-gjesten og hotellgjesten betalar likt per person per natt. Føremålet med lova er å finansiere fellesgode, ikkje differensiere etter rompris. KrF støttar besøksbidrag, men då må ein forme det ut rett. Det blir feil å innføre noko som i praksis kjem til å fungere dårleg berre fordi regjeringa hadde dårleg tid. Då er det betre å forme det ut rett frå byrjinga. KrF ber Stortinget lytte til dei som kvar dag møter gjestane ansikt til ansikt – då må vi ha eit fast beløp per gjest per natt. Eg tar opp forslaget til KrF.

Statsråd Cecilie Myrseth [14:14:09]: Det er mange som møter turistene ansikt til ansikt hver eneste dag, også de som ser seg nødt til å sette opp skilt med «tourists go home» fordi utfordringene og trykket blir for stort. Det er for mye å bære for både enkeltpersoner og kommuner alene. Det er det denne saken handler om.

Jeg merker meg at det tas nok en omkamp, nå fra KrF, i en sak som skal tre i kraft fra 1. juli. Det er jeg veldig glad for, og jeg er veldig glad for at flertallet i Stortinget forholder seg til enigheten vi har inngått. Det er veldig bra, og også for utviklingen av næringen, at vi gjør det på samme vilkår som man gjør når man utvikler reiselivet i andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Det er altså rundt 183 000 som jobber i reiselivet, og veksten kommer – men den kommer også med noen utfordringer. Jeg ønsker vekst i næringen, men jeg ønsker riktig vekst, en vekst på flere områder enn der det er mest press. Da må vi legge til rette for det. Da må vi ta ned presset på fellesgodene, tilgang til stier, offentlige toaletter og søppelhåndtering. Det er ikke rettferdig at disse utgiftene skal betales av lokale innbyggere alene. Også turistene, de som kommer på besøk, skal være med på å håndtere dem. Det er ikke hotellene eller Airbnb-vertene som skal betale dette, men de som kommer på besøk, også de som nå kommer på besøk med cruise. Tilliten mellom lokalbefolkning, næring og besøkende er ikke noe vi kan vedta i denne salen. Det er noe som kan smuldre opp fort og ta lang tid å bygge opp igjen. Det er det denne saken handler om, og det er viktig at vi nå får ordningen på plass.

Det handler om å ta vare på lokalsamfunnene våre, og det forstår jeg ikke at KrF ikke er mer opptatt av. Man burde også snakke med de organisasjonene og aktørene som har vært imot denne ordningen hele tiden, som har drevet flere omkamper om den. Man burde også brukt like mye tid på å snakke med lokalsamfunnene som i år etter år, også med borgerlig regjering, jobbet for å få på plass denne ordningen. Nå kommer den endelig, og hva er det man sier? Ikke utsett innføringen av denne ordningen, nå må vi få den på plass – og så er det allerede vedtatt at det er begrensninger på hvem som kan innføre den. Det var en del av forliket i fjor, det skal evalueres om tre år. La oss nå ikke få en ordning som er så byråkratisk som man vil få med forslaget fra KrF. For det man glemmer å si, er at alle som har fast beløp rundt om i Europa, i hvert fall de som jeg kjenner til, også har mange ulike satser på ulike deler av året, i ulike deler av sitt land, som er mye mer krevende å forholde seg til.