Jon Engen-Helgheim (FrP) [13:06:01] (ordfører for saken): Denne saken handler om årsrapporten fra Stortingets utvalg for rettferdsvederlag i 2025. Det er en ordning som gir enkeltpersoner en mulighet til å få en skjønnsmessig kompensasjon når de har kommet særlig uheldig ut og ikke omfattes av ordinære erstatningsordninger.

Rapporten viser at det i 2025 har vært en betydelig økning i antall søknader, og det har vært en liten nedgang i antall behandlede søknader. Sakene er veldig ofte omfattende og krever grundig behandling. Det er en samlet komité som står bak innstillingen, og komiteen vil understreke viktigheten av denne ordningen, som er et uttrykk for samfunnets vilje til å ta ansvar der enkeltmennesker har blitt utsatt for urett.

For øvrig vil jeg vise til innstillingen.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [13:07:12]: Noen av de tyngste sakene jeg har jobbet med i livet, var ikke som stortingsrepresentant; det var som gatejurist. Jeg har skrevet mange søknader om nettopp rettferdsvederlag, og dessverre vant vi flere av dem. Jeg sier «dessverre», for man får ikke rettferdsvederlag uten at noe alvorlig har skjedd. Man får ikke det hvis ikke noe veldig, veldig alvorlig har skjedd i livet.

Bak disse sakene finnes det mennesker som har blitt sviktet av barnevernet, skolen og det offentlige, mennesker som har opplevd vold, overgrep eller grov omsorgssvikt. Dette er mennesker som har blitt påført skader de bærer med seg resten av livet. Så møter de systemet enda en gang, og de må dokumentere alt det vonde som skjedde, bevise sin egen historie, forklare sine egne traumer. Jeg har sittet med søknader som har krevd hundrevis av sider med dokumentasjon: innsynsbegjæringer til kommuner, gamle journaler, arkiver, mapper som ingen har åpnet på flere tiår. Noen ganger har jeg måttet reise fysisk til kommunene og sitte og lese dokumentene der, fordi kommunen ikke hadde kapasitet til å sende dem ut.

For mennesker som allerede har opplevd å bli sviktet av det offentlige, blir veien til oppreisning altfor ofte en ny belastning, og når søknaden endelig er sendt – det kan ta inntil et år – så begynner ventingen. I 2025 kom det inn 817 søknader. Samtidig ble langt færre saker avgjort. Køene vokser, og saksbehandlingstiden blir lengre. Da jeg jobbet med dette, var det to års saksbehandlingstid. Nå nærmer vi oss tre år, og det kan, som jeg sa, ta inntil et helt år å forberede en slik sak. Da er noe veldig, veldig galt. Det er alvorlig, for dette handler ikke om vanlige forvaltningssaker; det handler om mennesker som ber staten anerkjenne at den har sviktet dem, og da kan ikke svaret være år etter år med venting.

Vi må også tørre å snakke om nivået på utbetalingene. Det har etablert seg en praksis som i stadig mindre grad reflekterer alvoret i sakene, en praksis som gjør at summene ofte framstår mer symbolske enn rettferdige. Rettferdsvederlag vil aldri kunne reparere det som skjedde, men ordningen skal i det minste signalisere at samfunnet forstår omfanget av uretten. For de som søker om rettferdsvederlag, er ikke mennesker som har fått for mye av fellesskapet – dette er mennesker som har fått altfor lite og ofte altfor sent. Derfor håper jeg innstendig at det nå vil skje endringer på dette området og sikre at de menneskene vi som samfunn har sviktet aller mest, får et minimum av verdighet og behandling framover.

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:11:05]: Årsrapporten fra Stortingets rettferdsvederlagsutvalg gir et godt innblikk i ordningen, og jeg vil orientere om resultatene for 2025.

Nytt utvalg ble oppnevnt med virkning fra 1. januar 2026. Det ble sikret god kompetanseoverføring, og det nye utvalget er nå godt i gang. Dette er viktig, da vi ser en markant økning i antall søknader, fra 520 i 2024 til 817 i 2025. Informasjonstiltakene som følge av Stortingets anmodningsvedtak om å sikre mer og bedre informasjon om ordningen har altså hatt god effekt.

Forrige utvalg behandlet noe færre saker det siste året – 314 saker i 2025, mot 357 i 2024. Sekretariatet i Statens sivilrettsforvaltning avviste 162 saker i 2025, mot 104 saker i 2023. De fleste avvisningene skyldes at forholdet ikke er erstatningsrettslig foreldet, mens de fleste søknadsgrunnlagene gjelder svikt i barnevernstjenesten og mangler ved skolegang. Innvilgelsesprosenten på 60 pst. er stabil, og samlede utbetalinger ligger på nivå med fjoråret, på 31,8 mill. kr.

De fleste sakene som mottas, sendes til utredning i faginstansene – Bufdir, Helsedirektoratet eller Utdanningsdirektoratet. Det er tidkrevende å innhente dokumentasjon i eldre saker, og dette gir lang saksbehandlingstid. Samlet gjennomsnittlig saksbehandlingstid var på 25,1 måneder i 2025, mot 25,6 måneder i 2024. Den samlede saksbehandlingstiden er lang, som forrige taler var inne på, til tross for at utvalgets saksbehandlingstid er mindre enn to måneder. Det er gjort flere grep for å effektivisere og redusere saksbehandlingstiden i faginstansene, men en positiv utvikling framover forutsetter stabile og tilstrekkelige ressurser i alle ledd.

Jeg vil derfor kontakte mine kollegaer i Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Barne- og familiedepartementet for at vi kan se på hvilke ytterligere muligheter som finnes for å sikre stabile ressurser og en effektiv prosess framover.

Jeg er opptatt av at saksbehandlingstiden skal være så kort som mulig, og vil følge nøye med fremover, særlig i lys av at antall nye søknader forventes å forbli høyt.

Jeg kan også si som tidligere advokat, og som også forrige taler var inne på, at det for en person å vite at Stortinget som sådan har blitt kjent med hva en har vært utsatt for av krenkelser, og vite at stortingsrepresentantene behandler sin sak, har enormt stor betydning for dem det gjelder. Så undervurder aldri denne ordningen, selv om det kan ta lang tid, og selv om noen kan mene at erstatningen er et plaster på såret. Det som disse personene, de som jeg har vært nær, virkelig tar til seg, er nettopp det at det blir lagt et så stort alvor i behandlingen. Det i seg selv er en viktig oppreisning.