Tage Pettersen (H) [12:03:43] (ordfører for saken): Saken vi behandler i dag, handler om endringer i utlendingsloven knyttet til saksbehandlingsreglene for kollektiv beskyttelse. Bakgrunnen er den ekstraordinære situasjonen som oppsto etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina, og de store ankomstene av fordrevne som har søkt beskyttelse her i Norge. Forslagene som fremmes, skal bidra til en mer effektiv og bærekraftig behandling av disse sakene.

La meg starte med å takke komiteen for samarbeidet i denne saken. Jeg regner med at de enkelte partiene selv vil redegjøre for sine posisjoner. Komiteens tilråding fremmes av medlemmene i komiteen fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet.

For Høyre er det et grunnleggende prinsipp at Norge skal føre en rettferdig, ansvarlig og streng innvandringspolitikk. Vi skal gi beskyttelse til mennesker som flykter fra krig og forfølgelse, men vi må samtidig sørge for at utlendingsforvaltningen har regelverk og verktøy som gjør det mulig å håndtere store saksmengder på en effektiv måte.

Høyre støtter derfor regjeringens forslag om å begrense klageadgangen ved avslag på forlengelse av kollektiv beskyttelse. Når Stortinget tidligere har vedtatt ordningen med kollektiv beskyttelse, har nettopp hensynet til rask og effektiv behandling vært et bærende element. Dersom hver enkelt sak skal gjennom omfattende individuelle klageprosesser, risikerer vi at formålet med ordningen undergraves. Forslaget bidrar til en mer forutsigbar og effektiv saksbehandling, samtidig som grunnleggende rettssikkerhetsgarantier ivaretas.

Høyre støtter også forslaget om å åpne for at personer som har hatt kollektiv beskyttelse, og som går over til ordinær asylbehandling, kan gis adgang til å arbeide mens søknaden behandles. Arbeid er nøkkelen til integrering, selvforsørgelse og deltakelse i samfunnet. Når mennesker som allerede har oppholdt seg i Norge, etablert tilknytning og ofte vært i arbeid, må vente på ny behandling av sin sak, er det både fornuftig og samfunnsøkonomisk klokt å legge til rette for fortsatt arbeidsdeltakelse.

Samtidig vil Høyre understreke at midlertidig kollektiv beskyttelse fortsatt skal være nettopp midlertidig. Ordningen ble etablert som et svar på en ekstraordinær situasjon, og det er viktig at vi også fremover har et regelverk som gir myndighetene nødvendig fleksibilitet dersom situasjonen endrer seg.

Allerede nå kan jeg varsle at Høyre ikke kommer til å støtte MDGs løse forslag. Vi mener det er altfor tidlig nå å si noe om og ta stilling til situasjonen i 2027, men vi lover selvfølgelig at vi skal bidra til en god og ordentlig behandling dersom og når det eventuelt blir behov for det.

Avslutningsvis mener Høyre at forslagene i denne saken representerer en god balanse mellom effektiv saksbehandling, hensynet til rettssikkerhet og behovet for integrering. Derfor står vi bak komiteens innstilling.

Isak Veierud Busch (A) [12:06:50]: Ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse er en viktig beredskapsordning for en ekstraordinær situasjon. Den ble etablert for å sikre rask, effektiv og forsvarlig håndtering av massefluktsituasjoner der beskyttelsesbehovet antas å være midlertidig.

Når denne ordningen på et eller annet tidspunkt enten bortfaller eller gradvis avvikles, må vi være forberedt på at et stort antall asylsøknader skal behandles. Det stiller betydelige krav til utlendingsforvaltningen. Arbeiderpartiet mener det da er nødvendig å ha klare og effektive saksbehandlingsregler som gjør oss i stand til å håndtere denne overgangen på en ryddig måte.

Det er også noe av bakgrunnen for at departementet foreslår at det ikke skal være adgang til å klage over vedtak om avslag på forlengelse av kollektiv beskyttelse. Samtidig åpnes det for at personer som har hatt kollektiv beskyttelse, og som går over i asylsøkersporet, kan gis rett til å arbeide fram til asylsøknaden er endelig avgjort. Formålet er å sikre mer effektiv saksbehandling samtidig som vi legger til rette for aktivitet, verdighet og selvforsørgelse i ventetiden.

Arbeiderpartiet støtter disse forslagene. Den midlertidige kollektive beskyttelsen er ikke en individtilpasset ordning, men et ekstraordinært tiltak på gruppenivå i en ekstraordinær situasjon. Etter vårt syn tilsier det at ordinær klageadgang ikke er hensiktsmessig når ordningen en gang avvikles. Og det er å håpe at vi en gang ikke får behov for den ordningen lenger, for det betyr i all hovedsak at da har det blitt en fredsløsning i Ukraina. En generell klageadgang i slike saker vil være svært ressurskrevende for utlendingsforvaltningen, særlig ved en gradvis utfasing, og vil kunne svekke ordningens hovedformål, som nettopp er rask og effektiv behandling.

Det er også viktig å være ærlig på at klagene i denne typen saker i praksis sjelden vil føre fram. Eventuelle feil må da kunne håndteres gjennom omgjøring på forvaltningens eget initiativ. Samtidig er rettssikkerheten til den enkelte ivaretatt. Når kollektiv beskyttelse bortfaller, kan asylsøknaden kreves gjenopptatt til individuell behandling. En slik behandling etter utlendingsloven §§ 28 og 38 gir full klageadgang og adgang til domstolsprøving.

Arbeiderpartiet mener at forslagene i denne saken gir en god og nødvendig balanse mellom hensynet til effektiv forvaltning i en ekstraordinær situasjon og hensynet til den enkeltes rettssikkerhet. På den bakgrunn støtter vi departementets forslag, og Arbeiderpartiet vil heller ikke støtte det løse forslaget som er framsatt av MDG i saken.

Helge André Njåstad (FrP) [12:09:45]: Denne saka handlar om korleis me kan handtera ein ekstraordinær situasjon på ein mest mogleg effektiv og ansvarleg måte. Då krigen i Ukraina braut ut, innførte Noreg ordninga med kollektiv beskyttelse for å kunna behandla eit svært høgt antal saker raskt og effektivt. Det var riktig. Men om ordninga ein dag skal avviklast eller trappast ned, må me også ha eit regelverk som gjer at utlendingsforvaltninga faktisk klarar å handtera saksmengda.

Forslaget som me behandlar i dag, bidreg til akkurat det. Framstegspartiet støttar difor forslaget om at det ikkje skal vera klagerett på avslag om forlenging av kollektiv beskyttelse. Det er viktig å understreka at dette ikkje betyr at personar mistar retten til individuell behandling av asylsøknaden sin, den retten består fullt ut, med ordinær klagerett og høve til domstolsprøving. Det me fjernar, er ein ekstra, unødvendig runde som ville vore svært ressurskrevjande og i praksis sjeldan føra fram, som fleire har vore inne på før meg. Skal me bruka avgrensa ressursar på symbolsk dobbeltbehandling eller på å behandla dei reelle asylsakene raskare? For Framstegspartiet er svaret ganske opplagt.

Så til spørsmålet om arbeidsløyve. Framstegspartiet er tydeleg på at ordinære asylsøkjarar ikkje skal få arbeidsløyve før identiteten er avklart og søknaden behandla. Viss ikkje risikerer me å gjera Noreg meir attraktivt for personar utan reelt beskyttelsesbehov. Men denne saka gjeld ei heilt spesiell gruppe: personar frå Ukraina som allereie har fått kollektiv beskyttelse, som har kjend identitet, og som allereie kan vera i jobb og integrerte i samfunnet. Difor meiner me det er fornuftig å opna for at dei kan halda fram med å arbeida mens den individuelle asylsøknaden blir behandla. Det gjev meir stabilitet for den enkelte, og det er bra for norske arbeidsplassar som treng arbeidskraft. Framstegspartiet støttar difor lovforslaget, samtidig som me understrekar at dette unntaket ikkje må bli ei bakdør for å gje generelle arbeidsløyve til ordinære asylsøkjarar.

I tillegg vil Framstegspartiet, i likskap med dei føregåande talarane, stemma imot det lause forslaget som MDG har sett fram.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [12:11:56]: De siste årene har vært ekstraordinære på grunn av krigen i Ukraina. Ordningen med kollektiv beskyttelse er en beredskapsordning for massefluktsituasjoner, etablert for å sikre rask og effektiv saksbehandling når beskyttelsesbehovet antas å være midlertidig. Ordningen ble som kjent iverksatt for fordrevne fra Ukraina i mars 2022, for å raskt kunne gi beskyttelse til mange på kort tid. Norge stiller opp for Ukraina og har gjort det i lang tid, og vi vil fortsette å gjøre det så lenge det er nødvendig. Når Norge har tatt imot rundt 100 000 ukrainere, er det ikke tvil om at det krever tydelige og effektive saksbehandlingsregler. Kommunene, næringslivet og frivilligheten har gjort, og gjør fortsatt, en enorm innsats for å sørge for at de som kommer hit, blir integrert, får jobb og blir en del av et lokalsamfunn.

Senterpartiet støtter forslagene i proposisjonen. Når den kollektive beskyttelsen faller bort, må vi gjøre denne endringen, slik at det ikke skal være adgang til å klage på vedtak om avslag på forlengelse av den kollektive beskyttelsen. Hvis vi ikke gjør dette grepet, vil det være ressurskrevende for utlendingsforvaltningen, særlig ved en gradvis avvikling av ordningen. Det vil kunne svekke ordningens hovedformål om rask og effektiv behandling, som tross alt må være et mål i seg selv. Rettssikkerheten til den enkelte vil være ivaretatt ved at asylsøknaden kan kreves gjenopptatt til individuell behandling når ordningen bortfaller, eller senest etter fem år. En slik behandling etter utlendingsloven §§ 28 og 38 gir full klageadgang og adgang til domstolsprøving.

Senterpartiet mener også at det er en god løsning at utlendinger som har hatt kollektiv beskyttelse og går over i asylsøkersporet, kan gis rett til å arbeide inntil asylsøknaden er avgjort.

Jeg vil avslutningsvis legge vekt på at et flertall av høringsinstansene har gitt bred støtte til de endringene som foreslås.

Jeg vil informere om at Senterpartiet ikke støtter det løse forslaget fra MDG.

Julie E. Stuestøl (MDG) [12:13:59]: I 2027 vil rundt 30 000 ukrainere som har flyktet fra Russlands drone- og rakettregn, miste retten til kollektive beskyttelse. Regjeringens foreslåtte løsning er å svekke grunnleggende rettssikkerhetsgarantier, som retten til å klage på avslag på forlengelse av den kollektive beskyttelsen. Ukrainere skal i stedet søke asyl på vanlig måte.

Kapasitetsutfordringer i forvaltningen må aldri møtes med tiltak som svekker den enkeltes rettssikkerhet. Å dytte 30 000 ukrainere som har bodd her i fem år, inn i en individuell, langvarig og ressurskrevende asylbehandling vil ikke bare skape dype flaskehalser og lammende køer i UDI og UNE, som allerede er overbelastet, det vil også skape stor usikkerhet for ukrainske familier og rive teppet under føttene på folk som har vært her i fem år. Dette er mennesker som har lært seg norsk, som har kommet seg ut i jobb, og som er godt integrert i norske lokalsamfunn. Dette er barn som går på norske skoler og i norske barnehager, og som spiller i korps og på fotballag med våre egne barn. Dette er unge som har startet på høyere utdanning ved norske høyskoler og universiteter.

Russiske missiler og droner terroriserer nå sivile byer over hele Ukraina, også i områder som ligger langt unna selve frontlinjen. Samtidig blir kritisk infrastruktur som strømforsyning og vannforsyning bombet i stykker, noe som gjør hverdagen uforutsigbar, iskald og livsfarlig for Ukrainas innbyggere. Å fjerne den kollektive beskyttelsen og dermed kaste 30 000 ukrainere ut i en situasjon der de kanskje må reise tilbake til et land i full krig, hvor ingen steder lenger er trygge for vilkårlige luftangrep, er en fundamental moralsk svikt av Norge som humanitær aktør. Derfor stemmer MDG mot regjeringens forslag, og vi vil heller be regjeringen sikre at ukrainske flyktninger som mister sin kollektive beskyttelse i 2027, gis permanent opphold i Norge uten krav om individuell behandling. Jeg tar dermed opp MDGs forslag i saken.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [12:16:20]: KrF vil stemme imot lovforslaget som er fremmet i denne proposisjonen, og jeg vil gjøre rede for hvorfor. La meg begynne med det vi støtter. Forslaget til § 94 om arbeidsadgang for dem som går fra kollektiv beskyttelse til ordinær asylbehandling, er fornuftig. Dette er mennesker med avklart identitet som allerede er bosatt her, og mange av dem er allerede i arbeid. At de da kan fortsette med å forsørge seg selv mens søknaden blir behandlet, er bra både for den enkelte og for samfunnet. Når dette likevel er et samlet lovvedtak, vil KrF stemme imot, siden vi er imot å fjerne klageadgangen for beskyttelse i § 34. Argumentet for å fjerne denne klageretten er at den enkelte uansett kan kreve individuell asylbehandling med full klagerett, men det er en annen vurdering enn den klagen handler om. Avslag på forlengelse dreier seg ikke om beskyttelsesbehov. I de om lag 15 500 avslagene på forlengelse er hovedgrunnen at personen har meldt utflytting eller blir antatt å ha flyttet fra Norge. Det er en opplysning som kan være feil. NOAS peker i sin høringsuttalelse på nettopp dette, at et avslag kan bero på uriktige opplysninger om hvorvidt søkeren faktisk befinner seg i Norge. Da risikerer vi at mennesker som har rett til å bli, mister beskyttelsen fordi UDI sitter med feil informasjon. Det er her klageretten har en reell funksjon. Helt grunnleggende: En klagerett er en rettssikkerhetsgaranti. Når man fjerner den, svekker man rettssikkerheten, uansett hvor ofte klagen fører fram. Det er hele poenget med å ha den. Regjeringens argument om at klagen sjelden fører fram, snur dette på hodet. En rettighet blir ikke målt på hvor ofte den lykkes, men på at den er der når man trenger den.

En stemmeforklaring til det løse forslaget fra MDG, som KrF vil stemme imot: KrF mener det er grunn til å se på veier mot permanent opphold for ukrainere som har slått rot her, men en sånn vei må være avgrenset og også bli koblet til selvforsørgelse. Forslaget sånn det foreligger, vil i praksis kunne gi titusener permanent opphold allerede fra våren 2027, og bryter grunnleggende med den linjen som vi har satt, om at den kollektive beskyttelsen er midlertidig. Dette krever en mye bredere behandling enn ved et løst forslag i salen i denne saken.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [12:19:10]: Ordningen med kollektiv beskyttelse har vært avgjørende for at Norge raskt skal kunne gi trygghet til mennesker på flukt fra krigen i Ukraina. SV mener det er riktig at vi har et regelverk som gjør oss i stand til å handle både raskt og solidarisk i slike situasjoner, men som alle har sett, står SV ikke med flertallet i denne saken, for det handler nettopp om hvor balansen går mellom effektivitet og rettssikkerhet. Vi er bekymret for at dette lovforslaget i for stor grad legger vekt på standardisering og forenkling, uten å sikre godt nok at den enkelte faktisk får ivaretatt sine rettigheter. Vi er tydelig på at retten til individuell behandling må være reell, og det gjelder særlig for folk som kan ha behov for sterkere beskyttelse enn det en kollektiv ordning gir. Da er det jo ikke nok med en formell adgang, da mener vi at det må være en aktiv informasjon, lav terskel og reell tilgang til institusjonen. Hvis ikke risikerer vi egentlig at folk med beskyttelsesbehov blir værende i en ordning som ikke fullt ut fanger deres situasjon.

Dette sier jeg kanskje til det kjedsommelige for noen, men SV er fortsatt opptatt av hvordan vi tilbyr livsutfoldelse for dem som har kollektiv beskyttelse eller er i Norge. Midlertidighet kan være nødvendig i en akutt situasjon, men når det strekker seg over tid, skaper det også utrygghet. I innstillingen peker derfor SV i sine merknader på at vi vil ha mer forutsigbarhet for den enkelte, bedre rammer for bosetting i kommuner og sterkere innsats for arbeid, utdanning og integrering. For det handler til sjuende og sist ikke bare om forvaltning, det handler om folks liv.

Jeg vil til slutt spesielt trekke fram ungene. Ungene lever aldri midlertidige liv. For dem er dette hverdagen, det er skolen, det er oppveksten, og det er hele livsutfoldelsen deres. Da må vi legge til rette for stabilitet og trygghet fra starten av. SV kommer til å støtte MDGs løse forslag.

Helt til slutt: SV er opptatt av at Norge skal være et land som handler både raskt og riktig. Vi skal ha effektive systemer, men de må aldri bli så effektive at de går på bekostning av grunnleggende rettigheter og menneskelig verdighet. For SV er derfor det avgjørende at kollektiv beskyttelse ikke bare er en administrativ effektiv innretning, men også er rettferdig.

Hanne Beate Stenvaag (R) [12:21:51] (komiteens leder): Vi i Rødt vil også stemme imot dette lovforslaget. Vi mener at det er forskjell på en situasjon der en ordning med kollektiv beskyttelse fortsatt er i funksjon, og en situasjon der den opphører, og at så lenge vi har en ordning med kollektiv beskyttelse, er det rimelig å ha en klageadgang i saker hvor det faktisk foreligger feil, sånn at man ikke mister beskyttelsen på feilaktig grunnlag. Jeg vil tro at dette ikke er et veldig stort ressursspørsmål. Det handler om rettssikkerhet.

Jeg vil også peke på at det løse forslaget fra MDG tar opp et viktig tema som jeg tror kommer til å bli en stor diskusjon i det norske samfunnet, nemlig hvordan vi skal forholde oss til alle de ukrainske flyktningene som jo lenger krigen varer, vil ha vært i Norge lenge og vil ha slått rot. Senest i dag er det en sak i Nordlys som illustrerer de store dilemmaene. Det handler om en familie som bor i Nordreisa, der begge foreldrene har arbeid, og barna går på skole. De skal sendes tilbake til Ukraina fordi de kom fra Polen, fordi de allerede hadde flyktet dit. Hvor mange ganger har vi her fra talerstolen snakket om at vi trenger arbeidskraft i kommunene, ikke minst i distriktene? Dette er en sak som vekker stort engasjement i lokalbefolkningen.

Jeg tror vi er mange her som er nødt til å tenke oss grundig om med tanke på å finne gode ordninger for hva vi skal gjøre den dagen krigen er over. Så langt støtter i hvert fall vi forslaget fra MDG.

Statsråd Astri Aas-Hansen [12:23:44]: Ordningen med kollektiv beskyttelse er en beredskapsordning for situasjoner der det kommer svært mange asylsøkere til Norge i løpet av kort tid, og der det antas at beskyttelsesbehovet er midlertidig. Formålet med ordningen er å sikre at utlendingsforvaltningen kan ta imot og behandle asylsøknader raskt og effektivt.

I mars 2022 ble det iverksatt en ordning med kollektiv beskyttelse for fordrevne fra Ukraina, og i dag har rundt 86 000 ukrainere slik tillatelse i Norge. Det historisk høye antallet oppholdstillatelser med bakgrunn i kollektiv beskyttelse har synliggjort et behov for å klargjøre enkelte saksbehandlings- og overgangsregler for denne gruppen.

Jeg mener at ordningens særskilte og midlertidige karakter taler for at det ikke bør være klageadgang dersom en person får avslag på søknaden om forlengelse av kollektiv beskyttelse. En klageadgang her vil være svært ressurskrevende for utlendingsforvaltningen, og det er lite forenlig med hensynet bak ordningen med kollektiv beskyttelse: at utlendingsforvaltningen skal kunne behandle sakene raskt og effektivt. Forvaltningen kan dessuten omgjøre vedtak på eget initiativ dersom vedtaket skulle vise seg å være basert på feil opplysninger, som jeg hørte talerne fra både KrF og fra Rødt var inne på i sine innlegg.

Det avgjørende er uansett at utlendingens rettssikkerhet er ivaretatt gjennom retten til å få asylsøknaden individuelt behandlet i det ordinære asylsporet. Jeg understreker at jeg ikke foreslår endringer i klageadgangen på avslag på asyl etter de ordinære reglene.

Videre foreslår regjeringen å åpne for at utlendinger som har hatt kollektiv beskyttelse, men som går over i det ordinære asylsøkersporet, kan gis midlertidig arbeidstillatelse i påvente av asylsaksbehandlingen. Mange personer med kollektiv beskyttelse vil være i jobb. Det kan da være samfunnsøkonomisk gunstig å åpne for at disse kan beholde arbeidsforholdet mens asylsøknaden tas til behandling, heller enn at de mister muligheten til å kunne forsørge seg selv og potensielt må søke sosialhjelp fra kommunen. Jeg vil imidlertid understreke at forslaget ikke nødvendigvis innebærer at slike tillatelser vil bli gitt, men det sikrer tilstrekkelig fleksibilitet i regelverket.

Hanne Beate Stenvaag (R) [12:27:25] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for godt samarbeid i denne viktige saken, som har en enstemmig tilråding fra komiteen bak seg.

Det har gjennom flere tiår vært et stort fokus på menneskehandel, både gjennom politiets arbeid og gjennom tiltak for å identifisere og gi bistand til ofre for menneskehandel. Saken vi behandler i dag, kommer av et behov for å ramme flere tilfeller av utnyttelse av en utlendings situasjon som ikke når opp til terskelen for menneskehandel. Straffansvaret blir utvidet, sånn at det rammer flere tilfeller av utilbørlig utnyttelse av en utlendings sårbare situasjon, og strafferammen blir hevet.

Omfanget av arbeidslivskriminalitet er omfattende og voksende, og det vi klarer å avdekke, er antakeligvis bare toppen av isfjellet. Derfor er denne lovendringen viktig, fordi den kan bidra til at alvorlig utnytting som ikke når opp til grensen som handler om tvang som skal til når det gjelder menneskehandel, i større grad blir etterforsket og straffet.

Når det gjelder menneskehandelssaker, er antallet anmeldelser på et forholdsvis lavt nivå, og det har i flere år ligget på rundt 30 anmeldelser i året. Siden straffebestemmelsen om menneskehandel ble innført i 2003, var det til og med 2024 avsagt 55 dommer. De fleste av dem – 43 stykker – gjaldt utnyttelse til prostitusjon eller andre seksuelle formål, 16 omfattet utnyttelse av mindreårige, og bare 11 gjaldt utnyttelse til tvangsarbeid eller tvangstjenester. Jeg tenker at disse tallene bekrefter behovet for dagens lovforslag.

I saken har Rødt sammen med SV flere forslag, som jeg undrer meg over at ikke flere partier vil stemme for. Fordi sakene denne lovendringen vil gjelde, har mye som ligner på menneskehandel, men ikke juridisk sett når helt opp, er det også veldig relevant å ta med seg den erfaringen vi har fra menneskehandelsaker, nemlig at mange av dem som er ofre for menneskehandel, er i ekstremt sårbare situasjoner, hvor de har mye å miste ved å melde fra, be om hjelp og vitne.

Det samme vil gjelde dem som er utsatt for utilbørlig utnyttelse av utlendinger, og som denne lovendringen rommer. Forslagene handler om å sikre dem som er villige til å vitne – at de ikke risikerer negative konsekvenser for eget oppholdsgrunnlag, at de har mulighet til å få midlertidig oppholdstillatelse i forbindelse med etterforskning av saken, og at de sikres et reelt nivå av beskyttelse og bistand.

Jeg håper og tror at dette er områder som vil måtte ivaretas hvis loven skal fungere i praksis, og at det går an å bruke noe av hjelpeapparatet og erfaringen knyttet til menneskehandel, men det ville vært et veldig tydelig signal om et flertall på Stortinget hadde stått bak.

Det siste forslaget synes jeg det er enda mer underlig at ikke flere partier støtter opp om, nemlig forslaget om å inkludere mennesker som har kommet til Norge på familiegjenforening, som en gruppe som skal være inkludert i denne bestemmelsen om utilbørlig utnyttelse. Selv om denne gruppen har mulighet til å søke om opphold på bakgrunn av mishandling, har bl.a. JURK kommet med veldig gode argumenter for å inkludere dette oppholdsgrunnlaget, hvor kvinner, som det ofte er, kan bli utnyttet til uforholdsmessige husholdsoppgaver, eller pålagt arbeid i ektefellens næringsvirksomhet uten vederlag eller prostitusjon.

Rødt mener disse forslagene ville styrket loven betraktelig.

Isak Veierud Busch (A) [12:30:32]: La meg innledningsvis si at det er gledelig at en samlet komité – og etter all sannsynlighet et samlet storting – stiller seg bak disse lovendringene. Det viser at vi tar kampen mot utnyttelse på alvor, og at vi står sammen om å styrke både rettsvernet og anstendigheten i norsk arbeidsliv.

Utenlandsk arbeidskraft er viktig for Norge. Den bidrar til verdiskaping, kompetanse og utvikling i hele landet. Samtidig vet vi at personer i særlig sårbare situasjoner – enten det skyldes manglende nettverk, språkbarrierer eller usikker oppholdsstatus – kan bli utsatt for grov utnyttelse, både i arbeidsforhold og i boforhold. Det er uakseptabelt.

Arbeiderpartiet er derfor tydelig på at kampen mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping må styrkes. Når mennesker blir presset til urimelige arbeidsvilkår, dårlige lønninger eller uverdige boforhold, undergraver det hele fundamentet for et seriøst og rettferdig arbeidsliv i Norge. Ved å utvide straffansvaret til også å omfatte flere former for utilbørlig utnyttelse, og samtidig heve strafferammen, sender vi et tydelig signal. Dette skal vi ikke ha noe av!

Vi deler departementets vurdering av at dagens regelverk ikke i tilstrekkelig grad fanger opp alvorlige tilfeller av utnyttelse som faller utenfor bestemmelsene om menneskehandel, særlig der vilkåret om tvang ikke er oppfylt. Derfor støtter vi forslaget om å erstatte dagens bestemmelse i utlendingsloven § 108 tredje ledd med en ny § 108 a. Det vil gi et tydeligere og sterkere hjemmelsgrunnlag for å ramme alvorlig utnyttelse i arbeids- og boligforhold.

Dette handler også om å gi politiet og påtalemyndigheten bedre verktøy. Når vi vet at enkelte arbeidsgivere og utleiere bevisst utnytter personer i en utsatt situasjon, må myndighetene ha mulighet til å kunne reagere effektivt og målrettet. Samtidig styrker vi rettsvernet til dem som står i fare for å bli utnyttet.

En viktig side av saken er at deler av målgruppen for disse lovendringene kan ha ulovlig opphold eller mangle rett til arbeid i Norge. Nettopp derfor er det avgjørende at vi har regelverk som både beskytter den enkelte mot overgrep, og samtidig bidrar til å motvirke brudd på utlendingsloven.

Dette er i bunn og grunn en sak om grunnleggende rettferdighet. Ingen skal måtte akseptere uverdige forhold fordi de føler at de ikke har noe valg. Med disse endringene styrker vi innsatsen mot utnyttelse og bidrar til et tryggere, mer rettferdig og mer anstendig arbeidsliv for alle.

Bjørn Larsen (FrP) [12:33:22]: Fremskrittspartiet støtter denne proposisjonen. Bakgrunnen er enkel: Ingen mennesker skal komme til Norge og bli møtt med utnyttelse, sosial dumping eller forhold som minner om tvangsarbeid. Samtidig skal ingen seriøse arbeidsgivere oppleve at de blir utkonkurrert av kriminelle aktører som bygger forretningsmodellen sin på å utnytte sårbare mennesker.

Forslaget retter seg mot et reelt problem. Dagens regelverk har hatt et mellomrom mellom bestemmelsene om menneskehandel og andre straffebud. Det har gjort at enkelte alvorlige tilfeller av utnyttelse i arbeids- og boligforhold ikke nødvendigvis har blitt fanget opp godt nok. Denne proposisjonen bidrar til å styrke vernet mot slik utnyttelse.

For Fremskrittspartiet handler denne saken om våre fire kjerneverdier: frihet, trygghet, omsorg og økonomisk handlefrihet. Den handler om frihet, fordi ingen mennesker skal fratas muligheten til å styre sitt eget liv gjennom avhengighet, trusler eller grov utnyttelse. Den handler om trygghet, fordi alle arbeidstakere skal vite at loven beskytter dem mot dem som forsøker å tjene penger på andres sårbarhet. Den handler om omsorg, fordi samfunnet har et ansvar for å beskytte mennesker som befinner seg i en særlig utsatt situasjon. Den handler om økonomisk handlefrihet, fordi seriøse bedrifter skal konkurrere på kvalitet, kompetanse og innsats – ikke tape anbud, kontrakter og arbeidsplasser til useriøse aktører som bryter loven.

Dette er heller ikke første gangen Fremskrittspartiet tar opp kampen mot denne typen kriminalitet. Da Stortinget behandlet tiltak mot lønnstyveri og arbeidslivskriminalitet, støttet vi tiltak for bedre informasjon til utenlandske arbeidstakere og sterkere innsats mot useriøse aktører. Samtidig understreket vi at kampen mot kriminalitet må rettes mot de kriminelle, ikke mot lovlydige arbeidsgivere gjennom stadig nye byråkratiske krav.

Den balansen er viktig også i denne saken. Vi skal være kompromissløse overfor bakmenn, kyniske arbeidsgivere og boligutleiere som tjener penger på andres sårbarhet, men vi skal være varsomme med å pålegge tusenvis av seriøse arbeidsgivere nye rapporteringskrav og nye skjemaer hver gang vi oppdager et problem.

Derfor er det avgjørende at oppfølgingen av loven skjer gjennom målrettet innsats i politiet, påtalemyndigheten og a-krimsamarbeidet. Hull i lovverket kan tettes med nye bestemmelser. Hull i håndhevingen kan bare tettes med prioritering og handling. Fremskrittspartiet støtter derfor forslaget.

De som bygger sin virksomhet på å utnytte mennesker, skal møte politiet, ikke forståelse. De skal møte straff, ikke stilltiende aksept. De skal vite at Stortinget står på arbeidstakernes og de seriøse bedriftene sin side, ikke på parti med dem som tjener penger på andres sårbarhet.

Tage Pettersen (H) [12:36:29]: Saken vi nå behandler, handler om å styrke vernet mot utilbørlig utnyttelse av utlendinger i Norge. Forslaget innebærer en ny bestemmelse i utlendingsloven som skal ramme alvorlig utnyttelse av sårbare utlendinger i arbeidsforhold, boligforhold og enkelte andre situasjoner, også der forholdene ikke når terskelen for menneskehandel. Samtidig skjerpes strafferammene betydelig.

Jeg vil si at dette er en viktig sak for Høyre. Norge skal være et land med et seriøst arbeidsliv, ordnede forhold og respekt for menneskeverdet. Da kan vi ikke akseptere at mennesker som befinner seg i en sårbar situasjon, blir utnyttet av useriøse arbeidsgivere, boligutleiere eller andre som ønsker å tjene penger på andres avhengighet og utsatthet.

Høyre har gjennom mange år prioritert kampen mot arbeidslivskriminalitet. Vi vet at useriøse aktører ikke bare rammer den enkelte arbeidstaker, de undergraver også konkurransen for seriøse bedrifter, svekker tilliten i arbeidslivet og utfordrer grunnleggende rettsstatlige prinsipper.

Derfor støtter Høyre forslaget om en ny § 108 a i utlendingsloven. Bestemmelsen gir et tydeligere og mer treffsikkert strafferettslig vern mot utilbørlig utnyttelse av utlendinger som befinner seg i særlig sårbare situasjoner. Den omfatter bl.a. personer som er avhengige av arbeids- eller boforholdet for sitt lovlige opphold, asylsøkere og personer med ulovlig opphold.

Høyre støtter også at strafferammen heves. Når mennesker systematisk utnyttes gjennom urimelige arbeidsvilkår, uverdige boforhold eller annen grov utnyttelse av deres sårbarhet, må samfunnet reagere tydelig. Forslaget om fengsel i inntil tre år ved ordinære overtredelser og inntil seks år ved grove overtredelser sender et viktig signal om alvoret i slike handlinger.

Samtidig er det viktig å understreke at lovgivningen må være presis. Straffebestemmelser skal være forutsigbare og avgrensede. Høyre mener derfor det er positivt at departementet har lagt vekt på å tydeliggjøre hvilke grupper som omfattes av bestemmelsen, og hvilke former for utnyttelse som skal rammes. Dette styrker rettssikkerheten og gjør regelverket lettere å håndheve.

Denne saken handler i bunn og grunn om hvilket arbeidsliv og hvilket samfunn vi ønsker. Høyre ønsker et samfunn der arbeid skal lønne seg, der seriøse aktører skal vinne fram, og der mennesker ikke skal kunne utnyttes. Derfor støtter Høyre lovforslaget og komiteens innstilling.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [12:39:16]: Denne saken handler om noe så grunnleggende som å beskytte mennesker mot utnyttelse i arbeidslivet. SV støtter lovforslaget og står selvsagt bak tilrådingen i innstillingen. Det er både nødvendig og riktig å tydeliggjøre og styrke straffebestemmelsen mot utilbørlig utnyttelse av utlendinger. For realiteten er at altfor mange arbeidstakere, særlig utenlandske, i dag opplever uverdige forhold, svært lav lønn, lange arbeidsdager, usikre kontrakter og i noen tilfeller det som i praksis også er grov utnyttelse. Det undergraver ikke bare den enkeltes verdighet, men hele det seriøse norske arbeidslivet.

Dette er faktisk en innstramming som SV kan støtte. Samtidig er det også viktig for SV å understreke at dette faktisk ikke er nok. I våre merknader og forslag peker vi også på at strengere straffebestemmelser først får effekt dersom de faktisk blir brukt, og da er vi jo helt avhengig av at de som utsettes for utnyttelse, tør å si fra. For mange er nettopp terskelen for dette høy. De kan være avhengig av arbeidsgiveren sin, usikre på egen oppholdsstatus og redde for konsekvensene av å varsle. Derfor er SV tydelig på at vi må styrke vernet rundt disse arbeidstakerne, blant annet ved å sikre bedre beskyttelse for dem som varsler, se på hvordan oppholdsstatus kan ivaretas i slike saker, og styrke tilsyns- og kontrollarbeidet. Hvis ikke risikerer vi at lovendringen får mindre effekt enn det intensjonen egentlig tilsier.

SV er også opptatt av at bestemmelsen om utilbørlig utnyttelse må praktiseres på en måte som fanger opp de reelle maktforholdene i arbeidslivet. Det er ofte situasjoner der den ene parten har betydelig mer makt enn den andre, enten økonomisk, språklig eller juridisk. Da må vi også være sikre på at lovverket faktisk gir et reelt vern og ikke blir for snevert i praksis.

Til slutt vil jeg si at denne saken egentlig ikke bare handler om straff eller utilbørlig utnyttelse av utlendinger. Den handler om hva slags arbeidsliv vi skal ha i Norge. Et trygt, seriøst arbeidsliv forutsetter at vi slår ned på utnyttelse og bygger opp under rettigheter, trygghet og organisering. SV er glad for at vi i dag tar skritt i riktig retning. Samtidig vil SV fortsette å jobbe for at vernet mot utnyttelse blir enda sterkere. Det er ikke alltid SV ivrer for innstramming, men denne gangen gjør vi det. Faktisk er verken loven eller flertallet villig til å gå langt nok. SV tar også opp forslagene vi er en del av.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [12:42:07]: Utenlandsk arbeidskraft er viktig for norsk økonomi, og noen næringer er særlig avhengige av det. Vi må ha et regelverk som beskytter denne gruppen mennesker mot utnyttelse, særlig utnyttelse i arbeids- og boforhold. Alvorlig arbeidslivskriminalitet, menneskehandel og sosial dumping undergraver både enkeltmenneskers grunnleggende rettigheter og et seriøst og rettferdig arbeidsliv. Det er regelverk for dette i dag, men erfaringen fra rettspraksis og rapporter fra sentrale aktører viser tydelig behovet for et bredere strafferettslig vern mot utilbørlig utnyttelse av personer i sårbare situasjoner.

Senterpartiet støtter derfor lovforslaget, og vi mener det vil gi politiet og påtalemyndigheten bedre verktøy til å bekjempe grov utnyttelse og bidra til et mer seriøst og anstendig arbeidsliv. Vi forventer at lovendringen blir fulgt opp med ressurser til påtalemyndighet og politi, slik at regelverket blir fulgt og med dette støtter opp om det seriøse arbeidslivet vi ønsker å ha i Norge.

Statsråd Astri Aas-Hansen [12:43:25]: For Arbeiderparti-regjeringen er det svært viktig å slå ned på arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Regjeringen har en bred front i innsatsen på dette området. Norge er helt avhengig av arbeidsinnvandring, men det er myndighetenes ansvar å sørge for organiserte og trygge rammer. Regjeringen ser det som veldig alvorlig når innvandringssystemet blir brukt til å utnytte enkeltpersoner på en måte som innebærer en trussel mot arbeidsmarkedet, og som krenker tryggheten og rettighetene til enkeltpersoner i en sårbar situasjon.

Gjennom det konkrete lovforslaget som nå behandles, vil det etter utlendingsloven kunne reageres med streng straff mot den som står for utilbørlig utnyttelse av en utenlandsk arbeidstaker, eller mot boligutleiere. På den måten utvides dagens straffebestemmelse, som bare gjelder for utilbørlig utnyttelse i forbindelse med formidling av arbeid eller bolig.

Utlendinger som foreløpig bare har et midlertidig oppholdsgrunnlag, og som også er avhengige av arbeid eller bolig for å få fortsatt opphold i Norge, kan være særlig sårbare for utnyttelse. Det er derfor fastslått at den nye straffebestemmelsen bør rettes særskilt inn mot utnyttelse av denne gruppen samt asylsøkere og utlendinger som mangler lovlig opphold, og som også kan være særlig sårbare og utsatt for utnyttelse.

Regjeringen foreslår også en skjerping av strafferammen fra to til tre års fengsel for ordinære overtredelser og har også inntatt at det skal kunne ilegges inntil seks års fengsel i grove tilfeller.

Når det gjelder forslagene fra SV og Rødt i komitéinnstillingen til innholdet i selve straffebudet, vil jeg vise til det som framgår i proposisjonen og i Nasjonal strategi mot menneskehandel (2025–2030).

Regjeringen vil se videre på om det er grunn til endringer i reglene om menneskehandel, eventuelt også om det er grunn til et mer generelt straffebud i straffeloven mot utilbørlig utnyttelse.

Når det gjelder spørsmålet om å innføre særskilte rettigheter til bistand også ved utilbørlig utnyttelse, er dette noe som krever grundigere vurderinger. Dette skal utredes i forbindelse med oppfølgingen av Nasjonal strategi mot menneskehandel og Handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Jeg er glad for at innstillingen viser støtte fra alle partier til regelendringene som regjeringen har foreslått.

Erik Hager (A) [12:51:03] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av saken.

Saken gjelder oppdatering av lovverket med kjønnsnøytrale betegnelser i politiet og i tilknyttet regelverk, i tråd med Stortingets tidligere vedtak. Forslaget innebærer i hovedsak språklige og tekniske endringer uten realitetsendringer i politiets oppgaver eller organisering. Flertallet støtter regjeringens forslag og viser til at mange av endringene allerede er gjennomført i etaten i praksis. Lovendringene bidrar derfor først og fremst til et mer oppdatert og konsistent regelverk.

Med det anbefaler flertallet innstillingen. Jeg vil så gå over til Arbeiderpartiets mening om saken.

Forslaget følger Stortingets vedtak fra 2019 om kjønnsnøytrale titler i statlig virksomhet. Flertallet i komiteen – bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti – støtter regjeringens forslag. Endringene er i hovedsak språklige og tekniske og innebærer ingen endringer i politiets oppgaver, organisering eller myndighet.

Forslaget innebærer bl.a. at en betegnelse som «lensmann» blir endret til «politistasjonssjef». I tillegg erstattes «namsmann» med «namsfogd» i relevant lovverk. Flertallet viser til at tilsvarende endringer i stor grad allerede er gjennomført i praksis i politi- og lensmannsetaten siden 2021, og at lovendringene derfor i hovedsak innebærer en oppdatering og forenkling av eksisterende lovverk.

Arbeiderpartiet legger videre til grunn at endringene gjennomføres innenfor ordinære administrative rammer, og at det ikke går på bekostning av arbeidet med politiets bemanning, kapasitet eller operative evne.

Finn Krokeide (FrP) [12:53:08]: Det Stortinget nå har til behandling, er altså en innføring av kjønnsnøytrale betegnelser. Blant annet skal uttrykkene «politimann» og «polititjenestemann» fjernes.

Fremskrittspartiet mener det er helt feil fokus å ha nå. I en tid hvor den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa er svært krevende og den alvorlige voldskriminaliteten eskalerer, er det dette som burde vært i fokus. Hvis en ser på utfordringene justissektoren og særlig politiet opplever i vår samtid, er det et annet anmodningsvedtak fra Stortinget som burde hatt høy prioritet. Det er anmodningsvedtak nr. 755, fra den 12. juni 2024. Vedtaket går ut på å legge til rette for flerårige planer for politiet, noe som ville ha sikret mer forutsigbare rammevilkår for politietaten. En styrking av forutsigbarheten for politiet burde vært høyt prioritert i dagens situasjonsbilde.

Fremskrittspartiet vil derfor benytte anledningen til å etterlyse gjennomføringen av det anmodningsvedtaket. Vi vil oppfordre regjeringen til å få på plass dette planverket så raskt som overhodet mulig, da det vil sette politiet i bedre stand til å løse sitt samfunnsoppdrag. Det er riktig fokus å ha i dagens situasjon.

Det er en lang rekke av anmodningsvedtak fra Stortinget som burde ha langt høyere prioritet enn de forslagene regjeringen framlegger i denne saken, men disse skal jeg ikke gå nærmere inn på her. Jeg har allerede nevnt et veldig nærliggende og godt eksempel.

Som jeg nevnte i innledningen av mitt innlegg, mener Fremskrittspartiet at det forslaget vi har til behandling nå, har helt feil fokus. Vi vil derfor stemme imot.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [12:55:14]: Lovverket skal beskrive samfunnet slik det er. Det høres kanskje ut som et beskjedent mål, men det er faktisk det denne saken handler om. I dag står det fortsatt ord som «politimann» og «lensmann» i norsk lov. Samtidig vet alle i denne sal at politiet består av både menn og kvinner, og at «lensmannsetaten» for lengst er historie. Forslaget vi behandler i dag, er derfor ikke radikalt. Det er ikke kontroversielt. Det er egentlig bare en opprydning.

Likevel har Fremskrittspartiet valgt å gjøre motstand. I innstillingen skriver FrP at denne prioriteringen er «helt feilslått», og at det er viktigere å få tre politifolk per tusen innbyggere enn å vedta dette lovforslaget.

Men det er jo ingen som har foreslått et valg mellom de to. Ingen politibetjent blir tatt ut av tjeneste fordi Stortinget moderniserer lovspråket. Ingen patruljebil vil bli stående. Ingen etterforskning stopper opp. Tvert imot står det svart på hvitt i innstillingen at dette i all hovedsak er språklige og tekniske endringer uten nevneverdige konsekvenser, og at den eneste konkrete kostnaden som er omtalt i proposisjonen, er en mindre, teknisk tilpasning. Det er beskjedne summer.

Derfor blir FrPs argumentasjon ganske avslørende, for når de snakker om beredskap, oppklaringsprosent og bemanning i politiet, er vi mange som er enig i at dette er viktige utfordringer. Når de skal stemme i denne saken, velger de altså å gå til kamp mot kjønnsnøytrale betegnelser i lovverket. Jeg må innrømme at jeg synes det er en underlig prioritering. Språk løser ikke kriminalitet, men lovverket bør være presist, oppdatert og i takt med det samfunnet det regulerer. Det er det dette forslaget gjør – intet mindre.

Hvis den største trusselen Fremskrittspartiet ser mot norsk politi i 2026 er at lovverket slutter å bruke ordet «politimann», er det kanskje ikke regjeringens prioriteringer vi bør diskutere, men Fremskrittspartiets. SV støtter helhjertet opp om dette forslaget.

Statsråd Astri Aas-Hansen [12:58:23]: I denne lovsaken er det tale om kjønnsnøytralisering av en del benevnelser i lovverket under Justisdepartementet samt enkelte andre mindre endringer.

Bakgrunnen for arbeidet med kjønnsnøytralisering er Stortingets anmodningsvedtak 30. april 2019 der Stortinget enstemmig ba «regjeringen å sørge for kjønnsnøytrale titler i alle av statens virksomheter».

For justissektoren spesielt nevner jeg at ved en endring i Svalbardloven i 2021 ble «sysselmannen» endret til «sysselmesteren». For politiet ble kjønnsnøytraliseringen gjennomført i praksis samme år ved at uttrykket «lensmann» ble erstattet av alternativet «politistasjonssjef» der lensmannsuttrykket fortsatt var i bruk.

For øvrig er lagmannsrettsterminologien under vurdering. Vi hadde en høring om det i fjor.

Lovsaken dreier seg om å gjennomføre praksisendringen i politiet også i lovverket. Det vil si at en fjerner lensmannsterminologien fra lovverket og går over til politistasjonsterminologi i samsvar med praksis. I den sammenheng er det naturlig også å erstatte ordet «namsmann» med et kjønnsnøytralt uttrykk, selv om «namsmann» ikke er en stillingstittel.

Justiskomiteens innstilling inneholder ingen dissenser eller kritiske synspunkter når det gjelder de enkelte forslagene i proposisjonen. Derimot varsler FrP, som de også har gjort fra talerstolen, at de vil gå imot forslaget, fordi det etter FrPs mening er en feilprioritering i dagens situasjon.

Som Ap og Sp peker på i innstillingen, er det ingen motsetning mellom det foreliggende lovforslaget og arbeidet med å styrke politiets bemanning, kapasitet og operative evne. Det gjelder både ressursmessig og på annen måte.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [13:00:36]: Som kvinne og med bakgrunn fra politiet må jeg si at dette ikke er en sak jeg eller mine kollegaer har etterspurt. Gjennom årene har jeg aldri opplevd at tittelen min har vært et problem som krevde lovendring. Det som derimot har vært en utfordring, er mangel på ressurser, for få kollegaer på jobb og stadig større krav til politiets innsats. Derfor framstår det svært underlig at regjeringen velger å bruke tid og ressurser på dette forslaget, når politiet står overfor langt mer alvorlige utfordringer.

Dette handler ikke først og fremst om de konkrete begrepene som foreslås endret. Det handler om politiske prioriteringer – eller mangel på slike. Norge står i dag overfor betydelige utfordringer innen politi- og beredskapssektoren, hvor det er langt viktigere å prioritere flere politifolk i gatene og styrke politiets operative kapasitet.

Fremskrittspartiet har mål om tre politifolk per tusen innbyggere. Det ville bidratt til økt trygghet, raskere respons og bedre kriminalitetsbekjempelse. Hva regjeringen har mål om, er jeg mer usikker på. Regjeringen velger å bruke tid og ressurser på en 26 sider lang proposisjon om kjønnsnøytrale yrkestitler – et forslag som vil kreve noen flere endringer i f.eks. politiets uniformsreglement, men som ikke vil påvirke hverdagen til folk flest. Dette illustrerer godt hvor regjeringens oppmerksomhet ligger, og hvor den mangler.

For to år siden anmodet Stortinget regjeringen om å legge til rette for flerårige planer for politiet og komme tilbake til Stortinget med forslag til gjennomføring. En slik langtidsplan er fortsatt ikke lagt fram.

For Fremskrittspartiet er prioriteringen klar: Innbyggernes trygghet, politiets operative evne og et sterkere beredskapssystem må komme før symbolske lovendringer om titler og betegnelser.

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:02:55]: Jeg benytter anledningen til å forsikre representanten Elseth om at det ikke er brukt nevneverdige ressurser på denne lovgivningsprosessen. Ressursmessig er det ingen sammenheng eller noen konkurranse mellom denne saken og de utfordringene som FrP peker på i innstillingen, og som det bli vist til her fra talerstolen. Lovforslaget er for øvrig på seks og en halv side og ikke 26. Det er nå bare en liten bagatell, men FrP skriver 26 i innstillingen. Lovforslag om terminologiendringer blir dessuten ofte ganske voluminøse av rent tekniske grunner, selv om det ikke ligger veldig mye arbeid og ressursinnsats bak det.

Denne saken har sitt utspring i at Stortinget i 2019 gjorde et anmodningsvedtak om kjønnsnøytrale stillingstitler i staten. Det var et enstemmig vedtak, som FrP støttet, og den praktiske gjennomføringen av det, som vi nå kodifiserer, fant sted før regjeringsskiftet i 2021. Så benytter vi også sjansen her: Ved siden av en opprydding i lovverket inneholder lovforslaget også en mindre forenkling for politiet når det gjelder oppgaver etter landslottloven, dvs. loven fra 1930 om fiskernes plikt til å betale vederlag til grunneier når de bruker fremmed grunn til å bringe fangsten i land. Videre ajourføres enkelte lovhenvisninger på bakgrunn av lovendringer i forbindelse med den nye innkrevingsloven fra 2025. Jeg kan ikke se at det skulle være noen grunn til ikke å støtte disse forslagene, selv om en skulle være motstander av forslaget om kjønnsnøytrale betegnelser.

Jeg vil også bare legge til, siden jeg nå allikevel står her og bruker representantenes tid, at jeg mener faktisk at vi med dette lovforslaget, på nynorsk, får futen tilbake. Men der må jeg ta et lite forbehold om at jeg husker riktig.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [13:06:01] (ordfører for saken): Denne saken handler om årsrapporten fra Stortingets utvalg for rettferdsvederlag i 2025. Det er en ordning som gir enkeltpersoner en mulighet til å få en skjønnsmessig kompensasjon når de har kommet særlig uheldig ut og ikke omfattes av ordinære erstatningsordninger.

Rapporten viser at det i 2025 har vært en betydelig økning i antall søknader, og det har vært en liten nedgang i antall behandlede søknader. Sakene er veldig ofte omfattende og krever grundig behandling. Det er en samlet komité som står bak innstillingen, og komiteen vil understreke viktigheten av denne ordningen, som er et uttrykk for samfunnets vilje til å ta ansvar der enkeltmennesker har blitt utsatt for urett.

For øvrig vil jeg vise til innstillingen.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [13:07:12]: Noen av de tyngste sakene jeg har jobbet med i livet, var ikke som stortingsrepresentant; det var som gatejurist. Jeg har skrevet mange søknader om nettopp rettferdsvederlag, og dessverre vant vi flere av dem. Jeg sier «dessverre», for man får ikke rettferdsvederlag uten at noe alvorlig har skjedd. Man får ikke det hvis ikke noe veldig, veldig alvorlig har skjedd i livet.

Bak disse sakene finnes det mennesker som har blitt sviktet av barnevernet, skolen og det offentlige, mennesker som har opplevd vold, overgrep eller grov omsorgssvikt. Dette er mennesker som har blitt påført skader de bærer med seg resten av livet. Så møter de systemet enda en gang, og de må dokumentere alt det vonde som skjedde, bevise sin egen historie, forklare sine egne traumer. Jeg har sittet med søknader som har krevd hundrevis av sider med dokumentasjon: innsynsbegjæringer til kommuner, gamle journaler, arkiver, mapper som ingen har åpnet på flere tiår. Noen ganger har jeg måttet reise fysisk til kommunene og sitte og lese dokumentene der, fordi kommunen ikke hadde kapasitet til å sende dem ut.

For mennesker som allerede har opplevd å bli sviktet av det offentlige, blir veien til oppreisning altfor ofte en ny belastning, og når søknaden endelig er sendt – det kan ta inntil et år – så begynner ventingen. I 2025 kom det inn 817 søknader. Samtidig ble langt færre saker avgjort. Køene vokser, og saksbehandlingstiden blir lengre. Da jeg jobbet med dette, var det to års saksbehandlingstid. Nå nærmer vi oss tre år, og det kan, som jeg sa, ta inntil et helt år å forberede en slik sak. Da er noe veldig, veldig galt. Det er alvorlig, for dette handler ikke om vanlige forvaltningssaker; det handler om mennesker som ber staten anerkjenne at den har sviktet dem, og da kan ikke svaret være år etter år med venting.

Vi må også tørre å snakke om nivået på utbetalingene. Det har etablert seg en praksis som i stadig mindre grad reflekterer alvoret i sakene, en praksis som gjør at summene ofte framstår mer symbolske enn rettferdige. Rettferdsvederlag vil aldri kunne reparere det som skjedde, men ordningen skal i det minste signalisere at samfunnet forstår omfanget av uretten. For de som søker om rettferdsvederlag, er ikke mennesker som har fått for mye av fellesskapet – dette er mennesker som har fått altfor lite og ofte altfor sent. Derfor håper jeg innstendig at det nå vil skje endringer på dette området og sikre at de menneskene vi som samfunn har sviktet aller mest, får et minimum av verdighet og behandling framover.

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:11:05]: Årsrapporten fra Stortingets rettferdsvederlagsutvalg gir et godt innblikk i ordningen, og jeg vil orientere om resultatene for 2025.

Nytt utvalg ble oppnevnt med virkning fra 1. januar 2026. Det ble sikret god kompetanseoverføring, og det nye utvalget er nå godt i gang. Dette er viktig, da vi ser en markant økning i antall søknader, fra 520 i 2024 til 817 i 2025. Informasjonstiltakene som følge av Stortingets anmodningsvedtak om å sikre mer og bedre informasjon om ordningen har altså hatt god effekt.

Forrige utvalg behandlet noe færre saker det siste året – 314 saker i 2025, mot 357 i 2024. Sekretariatet i Statens sivilrettsforvaltning avviste 162 saker i 2025, mot 104 saker i 2023. De fleste avvisningene skyldes at forholdet ikke er erstatningsrettslig foreldet, mens de fleste søknadsgrunnlagene gjelder svikt i barnevernstjenesten og mangler ved skolegang. Innvilgelsesprosenten på 60 pst. er stabil, og samlede utbetalinger ligger på nivå med fjoråret, på 31,8 mill. kr.

De fleste sakene som mottas, sendes til utredning i faginstansene – Bufdir, Helsedirektoratet eller Utdanningsdirektoratet. Det er tidkrevende å innhente dokumentasjon i eldre saker, og dette gir lang saksbehandlingstid. Samlet gjennomsnittlig saksbehandlingstid var på 25,1 måneder i 2025, mot 25,6 måneder i 2024. Den samlede saksbehandlingstiden er lang, som forrige taler var inne på, til tross for at utvalgets saksbehandlingstid er mindre enn to måneder. Det er gjort flere grep for å effektivisere og redusere saksbehandlingstiden i faginstansene, men en positiv utvikling framover forutsetter stabile og tilstrekkelige ressurser i alle ledd.

Jeg vil derfor kontakte mine kollegaer i Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Barne- og familiedepartementet for at vi kan se på hvilke ytterligere muligheter som finnes for å sikre stabile ressurser og en effektiv prosess framover.

Jeg er opptatt av at saksbehandlingstiden skal være så kort som mulig, og vil følge nøye med fremover, særlig i lys av at antall nye søknader forventes å forbli høyt.

Jeg kan også si som tidligere advokat, og som også forrige taler var inne på, at det for en person å vite at Stortinget som sådan har blitt kjent med hva en har vært utsatt for av krenkelser, og vite at stortingsrepresentantene behandler sin sak, har enormt stor betydning for dem det gjelder. Så undervurder aldri denne ordningen, selv om det kan ta lang tid, og selv om noen kan mene at erstatningen er et plaster på såret. Det som disse personene, de som jeg har vært nær, virkelig tar til seg, er nettopp det at det blir lagt et så stort alvor i behandlingen. Det i seg selv er en viktig oppreisning.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [13:15:54] (komiteens leder og ordfører for saken): Komiteen har behandlet et representantforslag fra MDG om å forby oppskyting av fyrverkeri. Det er fremmet forslag i saken, og det ser ut til at går mot flertall for et forslag til vedtak om å gi kommunene mulighet til selv å regulere, utover den muligheten de har i dag. Jeg går ut fra at partiene selv vil redegjøre for sine synspunkter. Det jeg snakker om fra nå og utover, er FrPs synspunkter.

Fremskrittspartiet mener at det allerede i dag er en streng nok regulering av fyrverkeri. Det er viktig å ta vare på enkeltindividets frihet til å kunne videreføre tradisjoner og feire nyttår sånn som man vil. Det er også viktig å understreke at uønskede hendelser må forsøkes bekjempet ned til et minimum, og det er også en positiv utvikling ved at antall uønskede hendelser går nedover.

I dag er oppskyting av fyrverkeri strengt regulert. Det er noen timer i året man kan drive med dette. Det er også sånn at kommunene i dag kan begrense bruken, for å ta lokale hensyn. Dersom man bruker lovverket i dag, og det følges, skal dette være et lite problem, men ingen i denne sal, tror jeg, vil underslå at ja, det har noen negative konsekvenser. Vi er alle enige om at vi som sagt må prøve å begrense det til et minimum, men å gå inn for å forby oppskyting av fyrverkeri, eller gå med på forslaget om å gi kommunene enda flere begrensningsmuligheter enn i dag, som ser ut til å få flertall, kommer i hvert fall FrP ikke til å gjøre.

Erik Hager (A) [13:18:18]: Nyttårsfeiring er for mange et symbol på fellesskap, glede og tradisjon. Nyttårsaften forbindes ofte med pang og glede. Der er vi enig med Fremskrittspartiet. Vi må samtidig erkjenne at privat bruk av fyrverkeri har en bakside. Hvert år opplever mennesker skader, branner oppstår, nødetatene får ekstra belastning, og både kjæledyr, husdyr og ville dyr blir skremt av kraftige smell. Arbeiderpartiet mener derfor at vi må ta disse utfordringene på alvor.

Samtidig mener vi at løsningen må være klok, balansert og gjennomførbar. Derfor støtter vi ikke et nasjonalt totalforbud mot privat fyrverkeri. Et slikt forbud vil være et omfattende inngrep i en etablert tradisjon, og det reiser spørsmål om håndheving, ulovlig import og konsekvenser for næringsaktører. Vi mener derfor at det riktige er å gi kommunene større mulighet til å finne løsninger som passer lokale forhold, for utfordringene er ulike rundt om i landet. Det som er riktig i en tettbebygd storby med høy brannfare, er ikke nødvendigvis riktig i en mindre kommune med helt andre forhold.

Derfor er Arbeiderpartiet glad for at flertallet i komiteen støtter forslaget om å gi kommunene adgang til å regulere eller forby privat fyrverkeri i hele kommunen. Det handler om lokalt selvstyre, det handler om trygghet, og det handler om å kunne ta hensyn til både mennesker, dyr, miljø og belastning på nødetatene på en bedre måte enn i dag.

Samtidig mener vi det er naturlig å vurdere andre nasjonale tiltak, f.eks. strengere tidsbegrensninger, påbud om vernebriller eller regulering av særlig støyende fyrverkeri. Det kan gi rom for en tryggere feiring i flere kommuner, samtidig som vi opprettholder en ansvarlig fyrverkeribransje.

Norsk Fyrverkeriforening fortjener ros for å ha vært konstruktiv i dialogen jeg har hatt med dem. Jeg vil også rose NOAH for deres arbeid for å bringe fram saklig informasjon om dagens nyttårsfeiring og konsekvensene for dyr.

Arbeiderpartiet ønsker en nyttårsfeiring som fortsatt kan samle folk, men som samtidig er tryggere og mer hensynsfull overfor både dyr, mennesker og lokalsamfunn. Derfor støtter vi forslaget om å gi kommunene adgang til å regulere eller forby privat fyrverkeri.

Mahmoud Farahmand (H) [13:20:53]: Nyttårsfeiring er en av våre viktigste tradisjoner. Det er en kveld for samhold, glede og felles feiring. Likevel har den tradisjonen noen baksider.

Det som er litt av utfordringen med MDGs forslag, er at de går veldig langt og vil frata kommunene den selvstyreretten de har til å bestemme hvordan ting skal være. Det var utgangspunktet i forslaget. Vi ser at store og små kommuner ønsker større handlingsrom til å regulere fyrverkeri der de har behov for det. De ønsker å ta kontroll over situasjonen i egen kommune. Det støtter vi fullt ut.

Man må ha litt tillit til at kommunene selv vet hvordan de best skal forvalte denne typen friheter. Jeg tror eksempelvis Brevik og Levanger lett kan finne ut av hvordan de skal gjøre det med tanke på den tette trehusbebyggelsen de har, mens andre kommuner som ikke har det, kan velge å gi tillatelse til privat bruk av fyrverkeri.

Det som blir viktig her, er at vi også tar med oss de negative sidene av fyrverkeri, som også påvirker enkeltindividet, men jeg mener – som representanten Helgheim var inne på – at vi har kommet ganske langt der. Det er gjort et godt stykke arbeid på både bruk av verneutstyr og også folks oppmerksomhet på hvordan fyrverkeri kan påvirke dem selv. Derfor blir den kommunale selvråderetten til å bestemme hvordan det skal være, den beste veien å gå framover.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [13:22:41]: For mange nordmenn er nyttårsaften årets aller mest spektakulære kveld, men for mange dyr og dyreeiere er det årets verste. Veterinærer over hele landet forteller den samme historien hvert år. De møter hunder som har skadet seg i panikk, dyr som nekter å gå ut i flere dager etter nyttårsfeiringen, hester som løper gjennom gjerder, katter som forsvinner, og dyreeiere føler seg maktesløse når frykten tar over. Dette er ikke enkelthistorier, dette er erfaringer som gjentar seg år etter år etter år.

Veterinærmiljøet peker på at dyr har langt mer følsom hørsel enn vi mennesker. Der vi opplever et smell, kan dyrene oppleve et akutt faresignal. De forstår ikke at mens vi jubler og heier og smiler, er dette en feiring. Disse dyrene har ikke den samme forståelsen. De vet bare at himmelen eksploderer rundt dem.

Tenk over det et øyeblikk. Vi bruker enorme ressurser på å styrke dyrevelferden resten av året. Vi stiller krav til bønder, vi stiller krav til dyrehold, vi stiller krav til transport og behandling av dyr, men én kveld i året aksepterer vi at tusenvis av dyr utsettes for frykt og stress vi på forhånd vet kommer. Det er et paradoks.

Noen vil si det handler om tradisjon, men tradisjoner er ikke verdifulle fordi de er gamle, de er verdifulle dersom de fortsatt er riktige. Vi har endret mange tradisjoner når kunnskap og erfaring har vist oss at konsekvensene er større enn vi tidligere trodde. Dette er en slik sak. Dette handler ikke om å avskaffe nyttårsfeiringen, det handler om å flytte oppmerksomheten fra retten til å lage mest mulig støy, til ansvaret for å påføre minst mulig skade på samfunnet.

Hvem er det egentlig som betaler prisen? Jo, det er hunden som ligger skjelvende under sengen, det er hesten som skader seg på flukt, det er familien som leter etter katten som ikke kommer hjem igjen, det er brannvesenet som rykker ut, og det er helsepersonellet som behandler skader som kunne vært unngått.

Derfor mener vi at det er vårt ansvar å lytte til dem som kjenner konsekvensene best: veterinærene, dyreeierne og fagmiljøene, som år etter år ber oss om å ta dette på alvor. SV vil derfor stemme for MDGs forslag og subsidiært for komiteens tilråding, for når vi vet bedre, bør vi også gjøre bedre.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [13:25:59]: Fyrverkeri kan for enkelte, og da særlig dyr, oppleves skremmende og for enkelte svært traumatisk. Senterpartiet tar på alvor konsekvensen dette har for dyrevelferden. Ekstra belastende blir det når enkelte utviser manglende respekt for oppskytingstider, slik at dyreeiere ikke har mulighet til å ta forholdsregler og skjerme dyrene sine.

Et nasjonalt totalforbud mot privat bruk av fyrverkeri reiser flere spørsmål knyttet til bl.a. håndheving, ulovlig import og konsekvenser for næringsaktører som ikke er ferdig utredet.

Senterpartiet er enig med statsråden i at det er riktig å vurdere en løsning på kommunalt nivå, framfor et nasjonalt forbud. Samtidig ser vi et behov for bedre å ivareta både folk og dyr. Senterpartiet fastholder derfor, i tråd med tidligere debatter, at det er grunn til å vurdere enkelte innstramminger nasjonalt, som f.eks. strengere tidsbegrensninger for når fyrverkeri kan benyttes, samt regulering av særlig støyende fyrverkeri.

Dette er ikke et lovtomt rom i dag. Eksisterende regelverk gir allerede kommunene fullmakter til å begrense oppskyting av fyrverkeri i utsatte områder, begrunnet ut fra hensynet til liv, helse, miljø eller materielle verdier. I tillegg gir politiloven § 14 kommunene hjemmel til å fastsette lokale politivedtekter for å opprettholde ro og orden, sikre ferdsel, hindre tilgrising m.m.

Enkelte kommuner har allerede fastsatt lokale forskrifter etter denne bestemmelsen og angitt særskilte forbudssoner, begrunnet ut fra særlige forhold i den enkelte kommune. Lokale forskrifter har bl.a. vært begrunnet i vern av særlig utsatt trehusbebyggelse og hensynet til spesielt utsatt dyreliv.

Debatten om dette lokalt og i denne salen tidligere viser imidlertid at det er noe ulik forståelse av og kanskje også noe uklarhet om mulighetene som ligger i gjeldende regelverk, til tross for at det allerede er iverksatt enkelte steder. Derfor uttalte et flertall, herunder Senterpartiet, i 2024 at regelverket bør tydeliggjøres og eventuelt endres slik at kommunene gis mulighet til å etablere lokale forbudssoner, eventuelt myndighet til å avgjøre hvorvidt det skal være lov med privat fyrverkeri i kommunen.

Senterpartiet er tilhenger av størst mulig kommunal selvråderett og mulighet til å ta lokale hensyn. Som det framgår av svarbrevet fra statsråden, er det allerede igangsatt et arbeid for å utrede om kommunene skal gis utvidede fullmakter til å kunne forby privat bruk av fyrverkeri, inkludert å kunne nedlegge totalforbud i kommunen. Som opplyst fra statsråden skal dette arbeidet etter planen ferdigstilles innen utgangen av året.

Siden det allerede er en prosess som er igangsatt og varslet, og kommuner allerede regulerer i tråd med eksisterende regelverk, mener vi at komiteens tilråding i saken slår inn åpne dører og er helt overflødig. Derfor ser vi ingen grunn til å gjenta dette med nye anmodningsvedtak. Vi ser fram til resultatet av det allerede pågående arbeidet i departementet.

Une Bastholm (MDG) [13:28:52]: Dette er en gledens dag for veldig mange. Jeg tror det spesielt er veldig stort for mange dyreeiere der ute – hundeeiere i by så vel som for bønder, som kan ha opplevd til og med å miste drektige kyr på nyttårsaften fordi de blir skremt. Særlig store dyr kan få alvorlige fysiske skader av å bli skremt av nyttårsraketter, men vi vet også at hunder kan få varige skader og bli lettskremt hele livet på grunn av fyrverkeri.

At det nå blir lov for en kommune å sørge for en inkluderende og dyrevennlig nyttårsfeiring, som Stortinget gjør mulig etter denne debatten ved å gi kommunene den friheten, er et veiskille og en stor nyhet for veldig mange der ute. Hadde dyrene hatt en stemme og visst dette, tror jeg det ville ha betydd mye også for dem. Fugler blir skremt opp mange ganger i løpet av nyttårsdøgnet og får ikke hvilt. Det utgjør store påkjenninger for vill natur. Det aner vi veldig lite om, egentlig, fordi det er forsket lite på. Det vi vet veldig mye om, er de tamme dyrene, for dyreeiere har varslet i mange år om hvordan dette bare bli verre og verre, og oppslutningen i Norge rundt privat oppskyting av fyrverkeri har vært fallende i veldig mange år, så det er på høy tid.

Jeg vil passe på å takke særlig Høyre og Arbeiderpartiet som nå er med på å gi kommunene den friheten, og statsråden, som ønsker å være med på denne reisen. Jeg håper vi får en rask oppfølging av det som betyr så mye for så mange.

Skadene etter fyrverkeri har også vært omfattende på mennesker og samfunn veldig lenge. Hvert år får vi alvorlige øyeskader og brannskader rundt omkring i Norge. Bare i år ble det registrert 23 personskader etter nyttårsfeiring, og det er liksom i det lavere sjiktet i antall skader etter nyttårsfeiring de siste årene.

Jeg vil også nevne noe vi ofte glemmer i debatten om nyttårsfeiring, for jeg har vært med i denne debatten mange ganger og hørt de fleste argumentene. Det er at det også bor ganske mange i Norge som kan ha traumatiske opplevelser, vonde opplevelser med eksplosive lyder, eller av andre grunner opplever at nyttårsaften er retraumatiserende. Så hele den psykiske helsebiten av det mener jeg også er en god grunn til å gi kommunene mulighet.. Dette betyr at kommunene nå får frihet til å beskytte både egne innbyggere og dyrene.

Vi mener at dette kunne man egentlig allerede nå sagt skulle være et nasjonalt forbud, altså mot privat oppskyting av fyrverkeri, og derfor fremmer vi også forslag om det i saken – og jeg tar opp forslaget. Vi er likevel veldig glad for at det nå i hvert fall blir opp til kommunene å kunne regulere det.

Hans Edvard Askjer (KrF) [13:32:15]: For de aller fleste av oss er nyttårsaften en kveld for feiring, fellesskap og håp for året som ligger foran oss. Fyrverkeri er for mange en viktig del av tradisjonen, men for svært mange dyr er denne kvelden alt annet enn en fest. Hunder, katter, husdyr og ville dyr utsettes år etter år for en belastning som kan gi både akutt stress og varige skader. Dyreeiere forteller om dyr som skjelver, rømmer og i verste fall skader seg selv i panikk. Det er et ansvar vi som samfunn ikke kan overse.

KrF mener at det er fullt mulig å kombinere gode nyttårsfeiringer med større hensyn til dyrevelferden. Poenget er ikke å være en gledesdreper, men å vise ansvar og omtanke. Derfor er vi glad for at denne saken løfter fram muligheten for lokale løsninger.

Kommunene kjenner sine områder best. De vet hvor det er tett bebyggelse, hvor det er dyrehold, og hvor sårbare naturområder ligger. Å gi rom for lokale tilpasninger kan bidra til mer forutsigbarhet både for folk og for dyr.

Noen steder kan det bety strengere rammer for privat fyrverkeri, for andre kan det handle om bedre organisering av felles profesjonelle oppskytinger, og for mange kan det rett og slett bety økt bevissthet og bedre informasjon. Dette handler ikke om å forby glede, men om å ta litt mer hensyn.

I møte med dyr viser vi også noe av det beste og det mest sårbare i oss selv. Dyr er helt avhengige av oss. De kan ikke velge bort fyrverkeri, de kan ikke forstå det. Det er vi som må ta ansvaret.

KrF ønsker en nyttårsfeiring, som fortsatt er preget av fellesskap og glede, men også av respekt for skapningene vi deler samfunnet med. Det er ikke å be om for mye at vi er litt mer varsomme én kveld i året.

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:34:31]: Kommunene har i dag gjennom brann- og eksplosjonsvernloven og tilhørende forskrift en viss adgang til å regulere bruk og forbudssoner for fyrverkeri. Reguleringsadgangen gir hjemmel til å fastsette lokale forskrifter om begrensninger i bruk av fyrverkeri i spesifikt angitte områder der det erfaringsmessig vil oppstå fare for liv, helse, miljø eller materielle verdier, og er begrunnet ut fra særlige lokale forhold, som f.eks. vern av spesiell bebyggelse, befolkningstetthet og klima.

Jeg har merket meg at stadig flere privatpersoner, interesseorganisasjoner og kommuner, og ikke minst Miljøpartiet De Grønne, har ønsket en strengere regulering av privat fyrverkeri enn det dagens regelverk gir rom for. Ønskene om strengere regulering begrunnes med behovet for vern av artsmangfold, dyrevelferd generelt, brannsikkerhet, hensynet til nødetatene og ivaretakelse av helse og miljø.

Jeg er opptatt av at bruk av privat fyrverkeri foregår på en trygg og sikker måte for både mennesker, miljø og dyreliv. Jeg har derfor satt i gang et arbeid for å utrede om kommunene skal gis utvidede fullmakter til å kunne forby privat bruk av fyrverkeri, inkludert å kunne nedlegge totalforbud i kommunen. Dette arbeidet, som òg skal vurdere behovet for lovendringer, skal etter planen ferdigstilles innen utgangen av året.

Jeg mener det er riktig å vurdere en løsning på kommunalt nivå framfor et nasjonalt forbud. Konsekvensen av bruk av privat fyrverkeri merkes og håndteres først og fremst lokalt i de ulike kommunene. Det tilsier at eventuelle utvidede fullmakter til å regulere bruken av privat fyrverkeri, legges til lokalt nivå.

Julie E. Stuestøl (MDG) [13:47:11]: Nyttårsaften skal være en kveld for fellesskap og feiring, men for stadig flere er det også en kveld preget av utrygghet, stress og frykt. Vi vet at kraftige smell og uforutsigbar bruk av fyrverkeri rammer altfor mange. Mennesker med traumer fra kriser og krig får en kveld de gruer seg til, istedenfor å kunne glede seg. Og dyrene, både husdyrene og de ville dyrene, utsettes for stressreaksjoner som vi vet kan være både alvorlige og langvarige.

Dette er ikke marginale hensyn, dette er reelle konsekvenser som gjelder altfor mange. Det er heller ikke sånn at dette bare handler om enkeltopplevelser. Undersøkelser gjennomført i samarbeid med DSB viser at over halvparten av befolkningen er bekymret for fyrverkeri, og 53 pst. har selv opplevd utrygge situasjoner. Samtidig vet vi at konsekvensene også er konkrete, og de er målbare. Hvert år registreres flere titalls personskader og et betydelig antall branner og nestenulykker. Bare i forbindelse med siste nyttårsfeiring ble det rapportert om flere titalls personskader, alvorlige øyeskader. Sist nyttår var ti av de skadde under 18 år, fire av dem var 6 år eller yngre, og i flere av disse tilfellene var det voksne som håndterte fyrverkeriet de ble skadet av.

Dette er ikke en risiko vi ikke kjenner. Det er ikke en risiko vi mangler kunnskap om. Det er en risiko vi lever med hvert eneste år. Dette handler om hvordan vi veier tradisjoner opp mot konsekvenser. Når vi vet at belastningen er så stor og så reell for mennesker og dyr, da kan ikke hensynet til dagens praksis veie tyngst.

Det er det kommunale brannvesenet og de lokale tjenestene som må håndtere konsekvensene av denne altfor høye – mener jeg – risikoaksepten. Nettopp derfor ønsker en rekke kommuner rundt i hele landet strengere regler enn det er åpning for i dagens regelverk. For å redusere risikoen som følger med privat bruk av eksplosiver, ofte i kombinasjon med alkohol, ønsker de lokale folkevalgte å gjøre mer. I likhet med alle de lokale folkevalgte – fra alle partier, tror jeg – er vi i MDG veldig glad for at flertallet på Stortinget nå stemmer for økt selvstyre og lokale risikovurderinger.

La oss også være tydelige på at fra MDGs ståsted er ikke det endelige målet å bare gi kommunene økt handlingsrom. Vi mener at et nasjonalt forbud er den løsningen som best ivaretar hensynet til sikkerhet, helse og dyr. Det ville gitt et tydelig, rettferdig og forutsigbart rammeverk for alle. Dette standpunktet deles av mange.

Til slutt vil jeg gjerne takke og gratulere NOAH, Dyrebeskyttelsen og BirdLife for samarbeid og undersøkelser, og alle enkeltpersoner som har tatt kontakt med oss om denne saken. Å gi kommunene større handlingsrom er ett skritt, men vi er enda ikke i mål.

Erik Hager (A) [13:50:21]: Først vil jeg takke representanten fra Senterpartiet for å vise tillit til at regjeringen utreder dette på en god måte, Jeg vil også gi honnør til representanten Krokeide for festlige hypoteser.

Det jeg også ville si, er at ordførere har bedt om dette – veldig mange, faktisk. Med tanke på svar på noe av det Krokeide tar opp – dette med hvor raketter skytes opp, og hvor de lander –, så har ordførere og en del kommuner selv snakket om noen gode løsninger for å unngå dette, og om å gå sammen i en region hvor det er naturlig at kommuner samarbeider, f.eks.

Farukh Qureshi (A) [13:52:06] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for arbeidet i denne saken. Saken gjelder et representantforslag om å utrede opprettelsen av et eget, uavhengig antikorrupsjonsorgan i Norge.

Komiteen er samstemte om at korrupsjon og økonomisk kriminalitet utgjør en alvorlig trussel mot tilliten i samfunnet, men det komiteen er uenige om, er hva som faktisk virker. Flertallet mener at arbeidet mot korrupsjon best styrkes gjennom å videreutvikle og styrke de institusjonene vi allerede har.

La meg så gå over til Arbeiderpartiets syn i saken. For Arbeiderpartiet handler dette om noe helt grunnleggende: tillit. Norge er et av landene i verden med høyest tillit mellom folk og myndigheter. Det er en styrke, men det er ikke en selvfølge. Tillit må fortjenes, gjennom kontroll, gjennom åpenhet og gjennom klare konsekvenser når regelverk brytes.

Arbeiderpartiet tar kampen mot korrupsjon og økonomisk kriminalitet på største alvor. Vi er opptatt av én ting: hva som virker – ikke hva som høres bra ut, men hva som faktisk gir resultater. Derfor er ikke vårt svar å bygge nye organer og institusjoner. Vårt svar er å styrke det som virker.

Arbeiderpartiet har, sammen med Senterpartiet og de andre partiene som er en del av budsjettenigheten, tatt konkrete grep for å styrke innsatsen mot økonomisk kriminalitet og korrupsjon. I 2025 ble det bevilget 90 mill. kr til styrket innsats mot hvitvasking, korrupsjon og organisert kriminalitet. I tillegg er Økokrim styrket med 35 mill. kr i år. Dette gir flere etterforskere, sterkere fagmiljøer og mer spesialisert kompetanse – og viktigst: bedre evne til faktisk å bekjempe økonomisk kriminalitet.

Forslaget om et nytt antikorrupsjonsorgan høres enkelt ut, men spørsmålet er: Hva er det dette faktisk løser, som ikke allerede håndteres i dag? Vi har sterke institusjoner, vi har fungerende kontrollordninger, og vi har et system som virker. Utfordringen er ikke mangel på organer. Utfordringen er å gi dem vi har, nok kraft. Det er nettopp det Arbeiderpartiet gjør: mer kapasitet, mer kompetanse og mer gjennomføringsevne.

Kampen mot korrupsjon vinnes ikke ved å tegne nye kart. Den vinnes ved å styrke dem som står i førstelinjen. Arbeiderpartiets mål er klart: et samfunn med høy tillit, sterke demokratiske institusjoner og nulltoleranse for korrupsjon. Tillit er ikke noe vi vedtar én gang. Det er noe vi bygger – og forsvarer – hver eneste dag.

Stian Storbukås (FrP) [13:55:06]: Jeg vil begynne med å ta opp FrPs to mindretallsforslag i saken.

Situasjonen i verden generelt, og kanskje Epstein-saken spesielt, har vist oss alle at behovet for kamp mot korrupsjon er langt større enn vi liker å tro, også i Norge. Den kampen deltar FrP mer enn gjerne i.

Det kan godt hende at forslagsstillernes forslag om implementering av en fransk modell kan ha noe for seg, men Frankrike er et land med et annet lovverk, en annen kultur og en annen statsforfatning enn det Norge har. Det er ingen automatikk i at å kopiere et lovverk en-til-en vil gi samme resultater i Norge.

Det er også slik at å opprette et nytt utvalg, uavhengig eller ikke, vil generere flere kostnader og mer byråkrati. Vi vet veldig godt at politiet har knapt med ressurser og må f.eks. prioritere vakthold foran andre viktige oppgaver. Derfor mener FrP, i likhet med saksordføreren, at gjeldende institusjoner og ordninger fint kan håndtere denne kampen videre, selvfølgelig også med mer midler til Økokrim. Skarpere fokus på kompetanseheving, slik vi foreslår i forslag nr. 2, er avgjørende, i tillegg til mer midler.

Uansett er arbeidet mot korrupsjon, som alle andre politioppgaver, begrenset av et underernært justisbudsjett, som forslagsstillernes parti er støtteparti for.

Epstein-saken blir kanskje en gang et tekstbokeksempel på hvorfor korrupsjonssaker ikke bør foreldes. Enorme mengder data og dokumentasjon har avslørt grov korrupsjon, og også norske politikere og samfunnstopper har fått alvorlige anklager rettet mot seg.

Teknologi gjør det mulig å avdekke alvorlig og grov korrupsjon, også langt tilbake i tid. Da er det underlig om Stortinget under voteringen løper fra muligheten vi nå har til å fjerne foreldelsesfristen.

Mahmoud Farahmand (H) [13:58:03]: Norge er et høytillitssamfunn, noe som har tjent oss som samfunn og individer godt. Korrupsjon og maktmisbruk undergraver både tilliten til de demokratiske institusjonene vi har, og ikke minst tilliten blant oss som borgere.

Med det sagt vil jeg også si at Norge allerede har et solid fundament for å bekjempe korrupsjon. Vi har et sektorvist ansvar. Man kan si mye om det prinsippet, men det er opp til departementer og direktorater å gjøre grunnarbeidet med å bekjempe korrupsjon. Vi har statlige etater som jobber målrettet mot korrupsjon, som jobber med å avdekke og håndtere det.

Så er det slik at den siste tids utvikling, både her hjemme og der ute, har vist oss at vi ikke er noe unntak fra det som skjer i verden. Vi rammes også av enkeltindividers vilje og ønske om å bryte de uskrevne og skrevne reglene i samfunnet vårt. Problemet i Norge er ikke mangel på organer, men mangel på samordning og effektivitet i de eksisterende systemene. Et nytt organ vil kreve store ressurser og lang oppbyggingstid, og det vil risikere å skape byråkratisk dobbeltarbeid med etater som allerede jobber med disse oppgavene. Det er ikke mangel på koordineringsentre i norsk offentlighet. Problemet er at de ikke fungerer slik de er tenkt.

Vi ser heller for oss at regjeringen jobber mer målrettet med å styrke de eksisterende etatene og informasjonsdelingssystemene som er der, og at man jobber mye mer bevisst ned mot departementer og direktorater for å bygge opp fundamentet, grunnmuren, mot korrupsjon.

Korrupsjon er til syvende og sist et personlig moralsk valg. Om man velger å bryte de moralske og faktiske reglene i et samfunn, så er det opp til individet å gjøre det. Da må man også bygge opp disse moralske kompassene, spesielt hos tjenestemenn og -kvinner i dette landet og politikere, til å vite hva som er rett og galt.

Jeg må avslutningsvis også si at forslagsstilleren peker på den franske modellen. Som det ble sagt i et annet innlegg: Den franske politiske og institusjonelle tradisjonen er noe helt annet enn den norske. Å få noe sånt på plass i Norge vil ta tid. Det vil ikke gi den effekten vi tror, og jeg tror nok franskmenn har helt andre både historiske og nåværende problemstillinger, som ikke er relevante for oss.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [14:00:56]: Vi tenker ofte på korrupsjon som noe som skjer i land som ikke er sammenlignbare med Norge. Korrupsjon i Norge ser sjelden ut som korrupsjon. Det ser ikke alltid ut som åpenbare lovbrudd, men det kan se ut som om bindinger, tette relasjoner og beslutninger der habilitet er formelt ivaretatt, men der helheten likevel kan svekke tilliten.

Nettopp derfor er denne saken viktig. I dag behandler vi forslag som tar sikte på å styrke Norges antikorrupsjonsarbeid, bl.a. ved å samle og styrke innsatsen på tvers av forvaltningen. For vi vet at risikoen ikke først og fremst ligger i de store overskriftene. Den ligger i det vi kan kalle gråsonene – i offentlige anskaffelser der leverandører har tette koblinger til beslutningstakere, i konsulentbruk der roller går på tvers av bestiller og utfører, eller i saksbehandling der uformelle nettverk får stor betydning over tid. Dette er ikke enkeltstående feil. Det er strukturer som kan bygge seg opp gradvis hvis ikke systemene er sterke nok til å fange dem opp.

Flere av forslagene tar derfor opp sentrale grep, nettopp dette med å styrke og samordne det nasjonale korrupsjonsarbeidet, å vurdere mer uavhengige og tydeligere fagmiljøer, å forbedre kunnskapsgrunnlaget og analysekapasiteten, og å sikre bedre koordinering mellom relevante kontroll- og tilsynsaktører.

Dette er etter SVs syn nødvendige grep for å møte en langt mer kompleks virkelighet der økonomisk kriminalitet og uønsket påvirkning ikke følger sektorgrenser. Samtidig er det viktig å understreke at dette ikke handler om mistillit til enkeltpersoner i offentlig sektor eller oss i politikken. Det handler om å bygge systemer som gjør det lettere å gjøre rett og vanskeligere at uheldige mønstre få utvikle seg.

Vi befinner oss i en tid med økt press på demokratiet og målrettet påvirkning av folkevalgte i sentrale maktposisjoner. Vi bør ta grep og ikke videreføre dagens struktur i for stor grad, der samordning og uavhengighet blir for svak og fragmentert.

Tillit er en av de viktigste ressursene vi har i Norge. Derfor må vi også være villige til å styrke systemene som bærer den. SV vil stemme for forslagene nr. 2–5 og mot komiteens tilråding.

Julie E. Stuestøl (MDG) [14:04:19]: Korrupsjon er ikke et problem som oppstår plutselig og synlig, det er noe som utvikler seg gradvis, i gråsoner, i uklare ansvarsforhold og der kontrollmekanismene ikke er sterke nok. Nettopp derfor er det også noe vi må arbeide systematisk med å forebygge.

Norge er fortsatt et land med lav korrupsjon. Det er et gode vi ikke kan ta for gitt. Tvert imot vet vi at høy tillit og lavt korrupsjonsnivå er resultatet av politiske valg over tid. Vi vet også at dette endrer seg. Vi har kanskje lenge vært naive og tenkt at korrupsjon nesten ikke skjer her hos oss, men de siste årene har vi sett at inhabilitet, uformelle nettverk utenfor diplomatisk kontroll og korrupsjonsskandaler er en realitet, at makt korrumperer også i lille, nøkterne Norge.

Statsråden peker i sitt svar til justiskomiteen på noe viktig: Kampen mot korrupsjon krever både forebygging, avdekking og reaksjon. Der er vi helt enige. Det krever også sterke institusjoner, kontinuerlig oppmerksomhet og en kultur der korrupsjon ikke aksepteres.

Det er nettopp derfor jeg spør: Er systemene våre gode nok i dag? Er vi helt sikre på det? Eller burde vi sjekke at gråsonene ikke er for store, og at forebyggingen får nok oppmerksomhet? Hvem har i dag det samlede ansvaret for å holde oversikt over habilitet og interessekonflikter på tvers av regjering, departementer og storting? Slik systemet er i dag, er svaret uklart, og det bør bekymre oss.

Per i dag finnes det ikke noe organ som har som hovedoppgave å forebygge korrupsjon og interessekonflikter. Politiet, Økokrim, domstolene, tilsynsorganene og Stortingets kontrollfunksjoner er viktige, og de gjør et godt arbeid, men de griper stort sett inn i etterkant. I praksis faller ofte ansvaret for å avdekke korrupsjon og uheldige bindinger på medier, varslere og tilfeldigheter. Det er ikke sterkt nok vern for demokratiet i 2026.

Forslaget vårt om et antikorrupsjonsorgan handler ikke om at enda et byråkratisk organ skal overta oppgavene til Økokrim eller frita hver enkelt myndighetsperson for sitt personlige moralske ansvar. Det handler om at systemet vi lener oss på, har hull og svakheter.

Vi vet at Frankrike har andre systemer og lover enn oss. Poenget er ikke å kopiere deres modell, men hente inspirasjon. Antikorrupsjonsetaten i Frankrike har en sterk, forebyggende og avskrekkende effekt, fordi alle vet at uregelmessigheter i rapportering og reiseregninger blir fulgt opp og får konsekvenser. Det er nettopp det som er poenget. God antikorrupsjonspolitikk handler om å være i forkant.

Vi vet at det pågår et viktig arbeid i Stortingets granskingskommisjon, og det er klokt å se dette i sammenheng. Vi skal ikke forhaste oss, men sørge for en grundig utredning. Vi ber derfor Stortinget be regjeringen om å sette ned et utvalg for å utrede opprettelsen av et norsk antikorrupsjonsorgan som kan være uavhengig politisk og ha et eget budsjett.

Med det tar jeg opp MDGs forslag.

Hans Edvard Askjer (KrF) [14:07:47]: Kristelig Folkeparti støtter komiteens innstilling om ikke å opprette et nytt antikorrupsjonsbyrå.

La det være helt klart: Kampen mot korrupsjon er avgjørende for tilliten i samfunnet vårt. Den tilliten er selve fundamentet for demokratiet, forvaltningen og næringslivet. Derfor må vi også ta dette arbeidet på største alvor. Svaret er ikke nødvendigvis flere organer. Norge mangler ikke institusjoner, tvert imot. Vi har sterke fagmiljøer i Økokrim, en uavhengig og grundig riksrevisjon og klare ansvarslinjer i departementer og underliggende etater. Disse har både mandat og kompetanse til å håndtere korrupsjonssaker.

Utfordringen er ikke først og fremst struktur, det er samordning og prioritering. Det er evnen til å bruke ressursene riktig, dele informasjon og sørge for at innsatsen faktisk treffer. Derfor mener KrF at det er bedre å styrke og koordinere det vi allerede har, framfor å bygge nye byråkratiske lag oppå det eksisterende.

Samtidig er det viktig å minne om at korrupsjonsbekjempelse ikke bare handler om kontroll og etterforskning. Det handler i like stor grad om forebygging, om kultur, om holdninger og om ansvar. Det betyr å bygge en forvaltning preget av åpenhet, etterprøvbarhet og god praksis, og det betyr at både offentlige og private aktører må ta et aktivt ansvar for integritet i eget arbeid. Til syvende og sist handler dette også om individuelle valg, om moral og ansvar hos den enkelte.

KrF ønsker en målrettet og effektiv innsats mot korrupsjon. Den innsatsen styrkes best ved å videreutvikle, ikke duplisere, de sterke institusjonene vi allerede har.

Statsråd Astri Aas-Hansen [14:10:07]: Korrupsjon utgjør en alvorlig trussel mot demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og vår nasjonale sikkerhet. Korrupsjonsforebyggende arbeid krever kontinuerlig innsats og er en oppgave som må løses i mange ledd med innsats fra sentrale og lokale myndigheter, enkeltpersoner, sivilt samfunn, akademia, media og privat næringsliv.

Vårt system er godt satt opp for dette. Vi jobber forebyggende med integritetsfremmende arbeid i mange sektorer og har gode kontrollmekanismer. Økokrim er en viktig spydspiss i den strafferettslige innsatsen mot korrupsjon og er ytterligere styrket i fjor med etableringen av et spesialisert antikorrupsjonsmiljø i politiet som jobber effektivt med både forebygging og etterforskning, og som samarbeider godt med privat sektor.

Gjennom oppfølgingen av tiltakene i stortingsmeldingen om økonomisk kriminalitet har regjeringen også sørget for at Økokrim og eksisterende fagmiljøer i politidistriktene har fått tilførsel av nye spesialetterforskere med økonomifaglig kompetanse, og at det har blitt etablert et særskilt etterforskningsstudium om økonomisk kriminalitet ved Politihøgskolen med oppstart høsten 2026. I tillegg jobber Norge internasjonalt for å bidra til å styrke globale antikorrupsjonsstandarder og etterlevelse av disse.

Jeg er opptatt av at en eventuell etablering av et antikorrupsjonsorgan i Norge må være basert på et konkret behov. Granskingskommisjonen som ble nedsatt av Stortinget i forbindelse med offentliggjøringen av Epstein-dokumentene, Utenriksdepartementets interne granskning og Økokrims etterforskninger vil gi oss en bedre forståelse for om det foreligger et slikt behov. Disse prosessene vil også gi oss verdifull innsikt i om det er andre handlingsalternativer som vil kunne være mer effektive og tilpasset norske forhold.

I likhet med forslagsstillerne ønsker jeg oppmerksomhet om vår antikorrupsjonsinnsats. Jeg er åpen for å vurdere innretningen på antikorrupsjonsarbeidet i Norge, men jeg mener at tiden ikke er moden for å nedsette et utvalg nå.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [14:18:04]: Korrupsjon er en alvorlig trussel mot tilliten til offentlige institusjoner og vårt demokratiske system. Intensjonen om å styrke innsatsen mot korrupsjon støttes, men å opprette et nytt antikorrupsjonsorgan er feil vei å gå. Et slikt organ vil kreve betydelige ressurser og bidra til mer byråkrati. Samtidig er det langt fra sikkert at effekten vil stå i forhold til kostnadene.

Norge har jo allerede fagmiljøer med kompetanse på økonomisk kriminalitet og korrupsjon, i politiet og i Økokrim. Innsatsen bør heller rettes mot å styrke disse miljøene og ikke bygge opp nye strukturer. Der er jeg helt enig med flere andre representanter som har kommentert dette. Politiet står allerede i en krevende situasjon med stramme ressurser og harde prioriteringer. Da mener Fremskrittspartiet at ressursene heller bør brukes på flere etterforskere, høyere kompetanse og større kapasitet til å håndtere komplekse korrupsjonssaker. Kampen mot korrupsjon vinnes gjennom effektiv etterforskning og straffeforfølging, ikke gjennom flere administrative organer.

Forslagsstillerne viser til en fransk modell, men Frankrike har et annet lovverk, en annen kultur og en annen forvaltning enn Norge. Det er derfor ingen automatikk i at en slik modell vil fungere her.

Et lovverk må gjenspeile alvoret i korrupsjonskriminalitet. Det er viktig å slå ned på korrupsjon som kan få konsekvenser for landet i mange år og undergrave tilliten til offentlige beslutninger.

Derfor er det viktig å oppheve foreldelsesfristen for korrupsjonssaker – i tillegg til å styrke politiet på antikorrupsjonsarbeid. På den måten kan vi føre en mer effektiv kamp mot korrupsjon, samtidig som vi bygger videre på de fagmiljøene og den kompetansen som allerede finnes.

June Trengereid Gruer (A) [14:21:32] (ordfører for saken): I denne saken har det blitt fremmet flere forslag med hensikt om å gjøre det vanskeligere for kriminelle nettverk å drive alvorlig økonomisk kriminalitet og såkalt registerkriminalitet. Det betrygger meg at en samlet komité deler intensjonen og viktigheten av å bekjempe de kriminelle nettverkene med tiltak nettopp rettet mot dette. I det videre vil jeg redegjøre for Arbeiderpartiets synspunkt.

Det er ikke mange ukene siden vi i komiteen var i Sverige. Der ble vi møtt med en entydig oppfordring om at vi må tørre å se oss selv i speilet og tørre å snakke om økonomisk kriminalitet, om hvordan kriminalitet har et hierarki, og hvor de virkelige pengene ligger nettopp i den økonomiske kriminaliteten. Men det er ikke nok å kun prate, vi er nødt til å ha flere tiltak og verktøy i møte med en slik kriminalitet. Noe av det viktigste vi da kan gjøre, er faktisk å la offentlige myndigheter få muligheten til å dele informasjon på tvers, for om staten – totalt sett – hadde visst hva staten egentlig vet, da klarer vi å vite veldig mye mer sammen.

Det er nettopp derfor vi i Arbeiderpartiet nå, i regjering, har kommet med mange regelendringer om dette. Flere av de skal behandles i Stortinget de neste ukene, og jeg håper vi får til et bredt flertall og en stor enighet om det.

I tillegg er vi nødt til å se hva mer vi kan gjøre innenfor det regelverket vi allerede har. Vi må heie på f.eks. pilotprosjektet i Oslo. Oslo politidistrikt startet i fjor et prosjekt der man deler informasjon mellom politiet, skatteetaten, Nav og finansnæringen, og erfaringene har vært gode. Hittil regner man med at man har stanset utbetalinger på 183 mill. kr, som er et imponerende tall. Framover må vi satse videre på slike prosjekter, for dette er penger de kriminelle nettverkene ikke skal ha, og vi skal ta dem der det virkelig, virkelig kjennes – og det er å fjerne pengene.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [14:24:13] (komiteens leder): Jeg må først si jeg er glad for at komiteen ser ut til å ta problemet på alvor. Alle partiene har fremmet flere gode intensjoner. Jeg er også glad for at partiene har gått godt inn i forslagene og ser ut til å være enig i veldig mye. Vi kommer til å få gjennomslag for noen av våre forslag, og det settes pris på. Det er ekstremt viktig at vi kommer mye raskere i gang med dette enn slik framdriften ser ut til å være dag.

Jeg vil vise til Dagens Næringsliv fra 1. november i fjor. Der uttalte sjef for etterretning og etterforskning i Oslo, Grete Lien Metlid, at det hun fryktet mest rundt økonomisk kriminalitet, var at det blir brukt så ufattelig lang tid på å sette i gang nødvendige tiltak. Det er ganske sterke ord fra politiet, som sitter med kompetansen og kunnskapen om hva som skjer ute i samfunnet av kriminalitet, og ser hvor sakte det går med framdriften.

Regjeringen hevder i svarbrevet fra statsråden at de er i gang med mye. Det er bra, men det er altfor sakte med tanke på det vi trenger for å ta igjen de kriminelle, som ligger foran oss. Regjeringen kom med en proposisjon rett etter at vi la fram vårt forslag, som ivaretar noe av dette, og det setter vi selvfølgelig pris på. Likevel er det enkelte forslag jeg ikke kan forstå at det ikke er mulig å få flertall for, f.eks. å etablere en målstyring som mer måler politiet på avvergede svindelforsøk, slik politiet selv har bedt om. Jeg kan ikke skjønne at et flertall synes det er for detaljstyrende, når politiet mener det ville vært nyttig for dem.

Det er en svakhet ved dagens regjering at de har en for tilbakelent holdning, der praksiser og endringer i politiet tvinger seg fram først og fremst på grunn av ressursmangel og ikke på grunn av klar styring.

Forrige taler var inne på Sverige-turen vi hadde. Jeg må si meg helt enig i at det var befriende å se at svenskene har våknet og hadde en entydig tilnærming til dette. De fortalte at de hadde etablert et etterretningsdelingssenter som man kunne bruke på tvers av etater og organer, og at de lykkes veldig godt med det. Det er også et forslag vi skulle ønske at komiteen, Stortinget og regjeringen hadde vært mer framoverlent på.

Jeg vil takke for samarbeidet og for at vi har blitt møtt på noen punkter i en veldig viktig sak. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Mahmoud Farahmand (H) [14:27:25]: Vi deler Fremskrittspartiets bekymring. Organisert bedrageri og registerkriminalitet er en alvorlig trussel mot velferdsstaten, næringslivet og tilliten mellom innbyggerne og myndighetene. Vi ser helt klart hvordan kriminelle nettverk systematisk utnytter svakheter i systemer for å finansiere sin kriminelle aktivitet. Det er uakseptabelt. Vi er helt enig i at det er på tide med handling, men jeg tror dessverre ikke handlingen bør være å opprette en ny etat. På samme måte som i forrige sak vil en ny etat medføre masse byråkrati, og det vil ta lang tid før den kommer i effekt.

Det jeg også ønsker å påpeke når det gjelder etterretningsdeling, er at det er opprettet en etterretningsdelingsenhet. Jeg skulle personlig gjerne sett at bl.a. tolletaten og andre deler av statlig forvaltning var en del av den etterretningsenheten, men den er der, den må styrkes, og den må få det mandatet den trenger. Når den begynner å fungere, tror jeg også andre etater vil se seg tjent med å være en del av den. Igjen: En ny etterretningsdelingsenhet eller et nytt etterretningsdelingssenter vil bare bidra til mer byråkrati og ikke gi den effekten man tror.

Forslaget om bruk av kunstig intelligens for å gjenkjenne mønster i svindelforsøk er vi helt enig i. Det er prinsipielt riktig. Man må være helt klar på at det er en del regelverk som må ivaretas når man skal sette opp det systemet, og det antar jeg vil gjøres når man går i gang.

Når det gjelder måling av effekt eller måling av saker, deler FrP og Høyre bekymringen for overbyråkratiseringen av staten. Noe av det som bidrar til overbyråkratiseringen, er den stadige rapporteringen. Den rapporteringen det framsettes forslag om her, vil ikke gi den effekten man tror, er jeg redd. Det vil bidra til at man blir opphengt i rapportering, mer enn å gjøre det som vil gi effekt.

Det som også er viktig, er at forebygging prioriteres. Vi må tette hullene som allerede eksisterer. Vi må ha strengere ID-kontroll og bedre samarbeid mellom etatene, som vi har påpekt. Det er uforståelig for oss at denne informasjonsdelingen mellom etater ikke allerede finner sted. Noe av det kan skyldes teknologi, men i vår tid må det være fullt mulig å få til det.

Vi er opptatt av å bekjempe bedrageri og registerkriminalitet, som har blitt det nye verktøyet til kriminelle bander. Det er vi alle opptatt av, men vi må gjøre det på en klok måte, slik at vi oppnår den effekten vi ønsker og ikke bidrar til ytterligere byråkrati.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [14:30:06]: Økonomisk kriminalitet og registerkriminalitet er et alvorlig samfunnsproblem. Det undergraver tilliten til offentlige ordninger, rammer næringslivet, svekker velferdsstaten og finansierer ofte annen alvorlig og organisert kriminalitet.

Selv om mye er iverksatt de siste årene for å avdekke økonomisk kriminalitet, mener Senterpartiet at kampen mot denne typen kriminalitet må styrkes ytterligere. Vi må både avdekke og lukke sårbarheter i offentlige systemer og hindre at kriminelle får mulighet til å svindle til seg fellesskapets midler eller misbruke private virksomheter.

Senterpartiet har lenge prioritert dette arbeidet. I regjering la vi sammen med Arbeiderpartiet fram Meld. St. 15 for 2023–2024, Felles verdier – felles ansvar, som inneholder en rekke konkrete tiltak mot økonomisk kriminalitet. Vi prioriterte også øremerkede midler til økoteamene i politidistriktene, etableringen av en egen bedragerienhet i Økokrim på Gjøvik og en tilsynsenhet i Finanstilsynet på Hamar.

Økonomisk kriminalitet kan ikke bekjempes av politiet alene. Kontrolletater, næringsliv, sivilsamfunn og finansnæringen må samarbeide bedre. Derfor er Senterpartiet positiv til økt informasjonsdeling mellom bl.a. skatteetaten, Nav og finanssektoren. Samtidig mener vi at dette må behandles helhetlig gjennom det lovarbeidet som allerede er til behandling i Stortinget. Senterpartiet mener bl.a. at bankene bør kunne lagre informasjon om identiteter som misbrukes til låneopptak.

Et område hvor Senterpartiet ønsker sterkere innsats, er kontrollen med merverdiavgiftsrefusjoner. Riksrevisjonen har pekt på betydelige svakheter, og medieavsløringer har vist hvordan kriminelle kan svindle til seg milliardbeløp. Vi mener vi må forbedre kontrollrutinene for mva.-refusjon og andre tillitsbaserte ordninger og sikre at skatteetaten har tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre nødvendig kontrollarbeid.

For Senterpartiet handler dette om å beskytte fellesskapets verdier, sikre tilliten til offentlige ordninger og sørge for at kriminelle ikke får fritt spillerom til å utnytte systemene våre. Derfor støtter vi de forslagene som styrker kontrollen, forbedrer samarbeidet mellom aktørene og gir myndighetene bedre verktøy i kampen mot økonomisk kriminalitet.

Hans Edvard Askjer (KrF) [14:32:20]: Når kriminelle tapper fellesskapet gjennom svindel, er det ikke bare penger som forsvinner, det er tillit – tilliten mellom borger og stat, tilliten som hele velferdssamfunnet vårt er bygget på. Og la oss være ærlige: De som misbruker systemene våre, er blitt mer profesjonelle, mer organiserte og mer digitale. Da holder det ikke at kontrollen er gårsdagens løsning på morgendagens problem.

Kristelig Folkeparti mener vi må svare med tydeligere kontroll, raskere reaksjoner og sterkere samarbeid. Derfor står vi bak forslaget om å styrke kontrollrutinene for MVA-refusjon. For hva slags signal sender vi hvis det er enklere å lure systemet enn å gjøre rett for seg? Kontroll er ikke mistillit til folk flest – det er vern mot dem som utnytter tilliten.

Vi støtter også etableringen av et etterretningsdelingssenter. I dag vet vi at informasjonen finnes, men den flyter for sakte eller stopper opp mellom etater. Kriminelle samarbeider sømløst. Da må også staten gjøre det samme.

Dette rammer også enkeltmennesker: de som våkner til en kredittsjekk de aldri har godkjent, de som oppdager at identiteten deres er misbrukt. Derfor støtter vi kravet om elektronisk varsel ved kredittsjekk. Det er grunnleggende at du skal ha kontroll over din egen identitet.

Samtidig støtter vi komiteens tilråding. Bankene må kunne stoppe gjentatt misbruk av identitet, vi må bruke kunstig intelligens til å avdekke mønstre svindlerne håper vi ikke ser, og vi må gi påtalemyndighetene den kapasiteten de faktisk trenger, ikke den vi håper holder.

Dette handler ikke om detaljer i systemer, det handler om rett og galt og om å beskytte fellesskapets midler og de menneskene som rammes. For hvis vi ikke strammer opp nå, er det ikke svindlerne som møter veggen, det er tilliten. Kristelig Folkeparti mener tiden for å reagere er nå.

Statsråd Astri Aas-Hansen [14:35:05]: Den store mengden bedragerier vi ser i dag, er en alvorlig trussel mot enkeltpersoner, private aktører og velferdsstaten, og noe regjeringen tar på største alvor. Å bekjempe økonomisk kriminalitet er en viktig prioritet for Arbeiderparti-regjeringen, og vi har iverksatt en rekke tiltak for å begrense organiserte bedragerier og registerkriminalitet. Flere tiltak er også under arbeid.

Justiskomiteens tilrådning kommenteres fortløpende, og først I:

«Stortinget ber regjeringen raskt legge frem forslag som sikrer at bankene kan lagre informasjon om identiteter som misbrukes til låneopptak.»

Regjeringen har allerede foreslått endringer i finansforetaksloven som klargjør at bankene kan behandle opplysninger om personer som ikke er deres egne kunder. Stortinget skal behandle endringene 4. juni. Forslaget om å legge fram et lovforslag som sikrer at bankene kan lagre informasjon om identiteter som misbrukes til låneopptak, er derfor overflødig.

Så til tilrådingens II, som knytter seg til kunstig intelligens.

Om KI i politiet: Selv om politiet i dag ikke bruker kunstig intelligens i operativ drift på den måten spørsmålet beskriver, brukes mønstergjenkjenning i bedragerisaker ved bruk av automatiserte analyser. Dette viser hvordan politiet jobber systematisk ved å ta i bruk ny teknologi og bygge erfaring.

Samtidig jobbes det med å utvikle en analyseplattform for finansiell etterretning hos Økokrim som skal gi politiet mulighet til å anvende kunstig intelligens til å analysere store mengder data. En framtidig bruk av kunstig intelligens vil kunne bidra til at politiet kan se enda flere saker i sammenheng enn det vi klarer i dag. Denne stegvise tilnærmingen er viktig for å skape tillit og rettsikkerhet ved politiets bruk av kunstig intelligens. Jeg vil også påpeke at dersom etaten skal kunne bruke KI i stor skala, er det helt nødvendig at prosjektet om digitalisering av politiet gjennomføres.

Om KI i skatteetaten: Skatteetaten benytter i dag KI for å avdekke svindel på personområdet og utforsker bruk av KI på MVA-området og for A-ordningen. Også når det gjelder informasjonsdeling, er dette noe som Stortinget skal behandle 4. juni.

Om påtalemyndigheten: Som en direkte oppfølging av et av tiltakene i stortingsmeldingen om økonomisk kriminalitet har en arbeidsgruppe foreslått å etablere en samvirkeenhet bestående av aktører fra både offentlig og privat sektor for å forebygge, avverge og avdekke økonomisk kriminalitet, og regjeringen følger nå opp det forslaget.

June Trengereid Gruer (A) [14:49:39]: Jeg får vel starte med å si at statsråden viste godt hvor ivrige vi er etter informasjonsdelingen.

Jeg slutter meg i stor grad til det statsråden sa. Det er også hovedgrunnene til at Arbeiderpartiet ikke kommer til å stemme for forslagene som er i tilrådingen. Jeg vil likevel gi en egen stemmeforklaring.

For forslag til vedtak I er vi i Arbeiderpartiet helt enig i at bankene kan lagre informasjon om identiteter som misbrukes til låneopptak. Det er nettopp derfor vi i regjering allerede har startet opp flere prosesser for å avklare dette regelverket. Når det gjelder forslag til vedtak II, er vi i Arbeiderpartiet helt enig i målet og behovet for en forsvarlig bruk av KI. Igjen viser jeg til at dette er prosesser som allerede er satt i gang, og det er planlagt videre tiltak. For forslag til vedtak III er vi i Arbeiderpartiet også enig i viktigheten av å styrke påtalemyndighetene, og vi viser det i budsjettene vi legger fram, senest i forslaget til revidert nasjonalbudsjett.

Alle punktene i tilrådingen er vi enig i og jobber aktivt for. Grunnen til at vi ikke er med, er rett og slett at vi ikke synes det er behov for å pålegge regjeringen mer byråkrati for å rapportere om forslag de allerede jobber med.

Finn Krokeide (FrP) [14:51:19]: Den norske samfunnsmodellen utfordres i økende grad, og på bredere front, av kriminelle aktører drevet av utsikten til egen vinning. Den brede fronten består av både mer og mindre organiserte kriminelle elementer, men det er særlig den organiserte virksomheten til kriminelle sammenslutninger og nettverk som nå representerer en alvorlig samfunnstrussel. Fra andre land har vi sett skremmende eksempler på hvordan organisert kriminalitet, hvis den ikke bekjempes effektivt, kan undergrave samfunnsstrukturene, og med det destabilisere et helt samfunn. Disse eksemplene er det flere av, og en fellesnevner er at myndighetene ikke har evnet å bekjempe kriminalitetsspiralen på en effektiv måte.

Et annet eksempel som konkret gjelder mye av det som er tema for forslaget vi her har til behandling, kommer fra et land vi ofte sammenligner oss med, men som ikke tilhører de landene hvor dette har gått så langt at hele samfunnet blir destabilisert, og det er Danmark. Der kom det en dokumentarfilm for to år siden som ga et innblikk i hvordan den kriminelle økonomien ble vevet inn i den danske økonomien. Dokumentaren viste også hvordan penger ble hvitvasket og hvordan offentlige systemer og ordninger ble forsøkt utnyttet av kriminelle. Det vil være naivt å tro at noe tilsvarende ikke kan forekomme også i Norge.

Med den innretningen vi har på vår samfunnsmodell, er det klart at offentlige systemer, registre og ordninger vil bli forsøkt utnyttet av dem med kriminell hensikt, både for å utnytte offentlige ordninger og som ledd i å begå forbrytelser overfor private. Derfor er det et godt og viktig representantforslag fra Fremskrittspartiet som Stortinget nå har til behandling.

Dersom tilliten til offentlige registre undergraves, vil det kunne få store negative ringvirkninger for næringslivet og derigjennom for den norske økonomien. Næringslivet vil måtte innrette sin virksomhet på en annen måte enn i dag om det ikke lenger kan legges til grunn at opplysninger hentet fra offentlige registre er korrekte.

Hvis kriminelle systematisk lykkes med å tappe forskjellige offentlige ordninger for arbeidstakere og næringsdrivende for penger, sier det seg selv at det er uholdbart. Det er viktig at vi tar nødvendige grep raskt for å hegne om samfunnsmodellen vår. Dette representantforslaget er et skritt i denne retningen. Jeg vil derfor oppfordre representantene i denne sal til å stemme for Fremskrittspartiets forslag.

Sebastian Saltrø Ytrevik (FrP) [15:30:23]: Når vi snakker om organisert kriminalitet og arbeidslivskriminalitet, er det viktig å forstå at dette ikke lenger handler om enkeltpersoner som unnlater å føre noen timer, eller som betaler litt svart lønn ved siden av. Det gamle bildet av snekker Andersen som la noen lapper i lommen, er ikke virkeligheten vi står overfor i dag. Dagens arbeidslivskriminalitet er i stadig større grad organisert kriminalitet. Vi ser kriminelle nettverk som oppretter selskaper på løpende bånd, misbruker identiteter, unndrar skatter og avgifter, svindler offentlige støtteordninger og utnytter sårbare arbeidstakere. De opererer profesjonelt, systematisk og på tvers av landegrenser.

Dette er ikke bare økonomisk kriminalitet. Dette er kriminalitet som finansierer annen kriminalitet. Pengene som tjenes på arbeidslivskriminaliteten, brukes ikke til å skape arbeidsplasser eller bygge verdier. De brukes til å finansiere narkotikavirksomhet, voldskriminalitet, menneskehandel og kriminelle nettverk som utfordrer tryggheten i lokalsamfunn over hele landet.

For en tid tilbake deltok jeg på årskonferansen til Fair Play Bygg. Der fikk jeg spørsmål om – og også noe kritikk for – at Fremskrittspartiet ikke har et eget, omfattende kapittel om arbeidslivskriminalitet i programmet sitt. Da var svaret mitt enkelt: Det skyldes ikke at vi ikke tar problemet på alvor – tvert imot, har jo denne saken vist – men det skyldes at vi i dag definerer arbeidslivskriminalitet først og fremst som noe annet, som organisert kriminalitet. Når kriminelle nettverk etablerer fiktive selskaper, bruker stråmenn, driver identitetsmisbruk, hvitvasker penger og systematisk svindler fellesskapet, er ikke dette lenger bare et spørsmål om arbeidslivspolitikk. Det er et spørsmål om kriminalitetsbekjempelse.

Derfor finner man også løsningene våre i justispolitikken: sterkere politi, bedre etterforskning, mer informasjonsdeling, hardere reaksjoner og større evne til å slå ned på de kriminelle nettverkene. For Fremskrittspartiet er ikke arbeidslivskriminalitet et særskilt fenomen ved siden av organisert kriminalitet. Det er organisert kriminalitet.

Arbeidslivskriminaliteten handler ikke bare om tapte skatteinntekter. Det handler om utnyttelse av mennesker, det handler om urettferdig konkurranse for seriøse bedrifter, og det handler om organisert kriminalitet som truer tryggheten i samfunnet vårt. Skal vi lykkes i kampen mot gjengkriminalitet, voldskriminalitet og de kriminelle nettverkene som vokser fram i Norge, må vi også gå etter pengestrømmen som holder dem i live. Det er nettopp derfor Fremskrittspartiet ønsker en langt hardere og mer målrettet innsats mot arbeidslivskriminalitet og organisert bedrageri.

Hans Edvard Askjer (KrF) [15:34:18] (ordfører for saken): La meg først få takke komiteen for et godt og konstruktivt samarbeid i en sak som er av avgjørende betydning. Dette er en sak som går rett inn i kjernen av rettssikkerhet, menneskeverd og beskyttelse av de mest sårbare blant oss. Det er nettopp det denne saken handler om: mennesker som lever, eller har levd, med vold i nære relasjoner – ofte over lang tid, ofte i det skjulte og ofte med konsekvenser som varer livet ut.

Som saksordfører vil jeg særlig framheve den brede enigheten i komiteen om å be regjeringen fremme forslag om å avskaffe foreldelse av straffansvar for grov mishandling i nære relasjoner. Det er et viktig og riktig grep.

Vi vet at mange som utsettes for slik mishandling, bruker lang tid før de er i stand til å fortelle hva de har vært utsatt for – og enda lengre tid før de eventuelt går til anmeldelse. Skam, frykt, avhengighet og psykiske ettervirkninger kan gjøre det svært krevende å stå fram. Da kan ikke rettsstaten sette en tidsfrist som i praksis stenger døren før den enkelte er klar til å gå gjennom den døren.

Å oppheve foreldelse i slike saker er derfor viktig – både av hensyn til den enkelte og som et tydelig signal om at samfunnet tar denne typen kriminalitet på største alvor. Det har også en forebyggende effekt.

Samtidig vil jeg på vegne av Kristelig Folkeparti understreke betydningen av mindretallsforslaget vi fremmer sammen med Høyre, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne. Vi ber Stortinget anmode regjeringen om å fremme et lovforslag som tydeliggjør straffeansvaret for psykisk vold, innen 1. oktober 2026. Psykisk vold kan være like nedbrytende som fysisk vold – og i mange tilfeller enda vanskeligere å avdekke, dokumentere og forstå, både for omgivelsene og for den som rammes. Det kan dreie seg om kontroll, trusler, isolasjon, systematisk nedvurdering og manipulasjon – krenkelser som over tid bryter ned et menneskes selvfølelse og livsutfoldelse.

Vi må erkjenne at gjeldende regelverk i for liten grad synliggjør og fanger opp disse realitetene. Derfor trenger vi en tydeligere rettslig forankring av hva psykisk vold er, og et klarere straffeansvar knyttet til denne typen krenkelser. Det handler både om rettsvern for den enkelte og om å gi politi, påtalemyndighet og domstoler bedre verktøy.

Dagens innstilling viser at det er mulig å samle Stortinget om viktige grep i kampen mot vold i nære relasjoner. Jeg er glad for at vi står samlet om å oppheve foreldelsesfristen, og jeg håper samtidig at Stortinget også vil støtte behovet for å tydeliggjøre straffeansvaret for psykisk vold. Vi skylder ofrene å se hele bildet av vold – også den som ikke setter synlige merker.

Jeg tar herved opp forslaget KrF er med på.

Kristine Løfshus Solli (A) [15:37:37]: Representantforslaget tar opp et svært viktig tema. Retten til å leve et liv uten psykisk vold er en grunnleggende menneskerettighet. Å bli utsatt for handlinger som skader, skremmer eller krenker, kan bryte ned et menneske, svekke selvfølelsen og sette tydelige spor i hverdagen. For Arbeiderpartiet er det en klar prioritet at alle mennesker skal kunne leve frie og trygge liv, og derfor har regjeringen styrket innsatsen på dette området betydelig de siste årene. I 2023 la regjeringen fram en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Denne ble vedtatt av Stortinget i 2024, og oppfølgingen av planen er godt i gang. I 2025 kom det også en handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, med konkrete tiltak for å styrke rettsvernet for utsatte, gi målrettet informasjon om rettigheter og hjelpetilbud samt utvikle ny kunnskap.

Regjeringen vil som en del av dette arbeidet gjennomgå forslagene i NOU 2024:13 Lov og frihet, hvor blant annet psykisk vold vurderes. Utvalget peker på at terskelen for å bruke straffeloven paragraf 282 i saker om psykiske krenkelser kan være for høy, og foreslår også endringer i paragraf 266 for å styrke vernet. For Arbeiderpartiet er det viktig å vurdere de foreslåtte endringene og eventuelt hvordan dette best kan gjøres. Dette er et arbeid som krever grundig gjennomgang, slik at eventuelle lovendringer treffer intensjonen og gir et bedre vern for dem som utsettes for slike handlinger.

Representantforslaget tar også opp spørsmålet om å oppheve foreldelse av grov mishandling i nære relasjoner. Hovedregelen i norsk rett er at straffansvar foreldes, og dette bygger blant annet på hensynet til bevis, rettssikkerhet og riktig bruk av samfunnets ressurser. Å gjøre unntak fra dette prinsippet krever svært gode begrunnelser. Det betyr ikke at spørsmålet ikke kan vurderes, men det tilsier at det også her er behov for grundigere vurderinger. Arbeiderpartiet mener derfor at det er riktig å følge opp arbeidet på dette området gjennom prosessene som allerede er satt i gang, og i første omgang prioritere vurderinger av forslagene som lovutvalget har pekt på. På denne bakgrunn støtter ikke Arbeiderpartiet forslaget.

Stian Storbukås (FrP) [15:40:25]: La meg først gi ros til forslagsstillerne, som reiser en utrolig viktig problemstilling. Kampen mot alle former for vold er viktig for Fremskrittspartiet, også bekjempelsen av psykisk vold. Det skal det ikke være noen tvil om, men forslaget reiser en del spørsmål som gjør det vanskelig å se helt konkret hvor forslagsstillerne vil. Det nevnes blant annet eksempler på fysisk vold, psykisk vold, trusler, tvang, overvåking, ID-tyveri og tap av kontroll over egen økonomi. Det er jo veldig alvorlige forhold, men samtlige av dem er i dag straffbare etter norsk lov. Når disse eksemplene nevnes og blir brukt som argumentasjon, vanner egentlig forslagsstillerne etter vår mening ut behovet for sitt eget forslag. Hvordan slik kriminalitet følges opp, avhenger av politiets ressurssituasjon, ikke nødvendigvis behovet for et nytt lovverk. Dessverre er ikke regjeringens påståtte styrking av politiet reell, i alle fall hvis man skal tro Politiets Fellesforbund. Uten flere og nye ressurser har det ingen hensikt å vedta nye lover.

Forslagsstillerne viser også til NOU 2024:13 Lov og frihet. Der er ekspertutvalget tydelige på at de mener psykisk vold som begrep er lite treffsikkert, og fraråder at det tas inn i straffeloven.

FrP ønsker absolutt klarere retningslinjer for håndtering av psykisk vold mot kvinner og menn, men det må komme etter en grundig utredning. Denne finnes ikke i dag.

Avslutningsvis er det ingen som helst tvil om at FrP helhjertet støtter forslaget i tilrådingen om å avskaffe foreldelse av straffeansvar for grov mishandling i nære relasjoner. Vold skader kropp og sjel, kanskje livet ut. Nettopp derfor er det viktig å vise at slike handlinger også får konsekvenser livet ut. Der har Arbeiderpartiet den begrunnelsen de åpenbart leter etter.

Mari Holm Lønseth (H) [15:43:17]: Nå har vi sjansen til å beskytte voldsutsatte bedre enn hva man gjør i dag. Vi har muligheten til å gi en marsjordre om at straffelovens bestemmelser som rammer ulike former for psykisk vold, skal oppdateres også i tråd med anbefalingene fra et norsk offentlig utvalg. Det er nettopp dette utvalget som har hatt en gjennomgang av rettspraksis som viser at terskelen for å få beskyttelse mot utelukkende psykisk vold er høyere enn terskelen for å få beskyttelse mot fysisk vold eller fysisk og psykisk vold kombinert. Det er det som gjør dette forslaget nødvendig. Som Storbukås spør om i sitt innlegg, er det nettopp det som er noe av det sentrale i dette forslaget.

Den psykiske volden kan fortone seg veldig ulikt, men felles for volden er at de utsatte lever under et kraftig regime. Det kan være under varig tvang og kontroll, for eksempel ved at man kontrollerer hvem de snakker med, hva de sier, og hva de bruker pengene på, eller det kan være varig nedsnakking og manipulasjon.

De menneskene som er utsatt for dette, er også en sammensatt gruppe. La meg ta et par eksempler. Det kan være personer med innvandrerbakgrunn som lever i et varig tvangsregime og under negativ sosial kontroll, hvor deres nærmeste familie nærmest følger med på hvert eneste steg de tar, og hvem de er sammen med, og mange er helt fratatt muligheten til å bestemme over sitt eget liv. Det er menn som utsettes for psykisk vold fra sine kvinnelige partnere. Vold fra kvinner fortoner seg ofte mer psykisk, nettopp fordi de ikke har den samme fysiske voldskapasiteten. Det er også kvinner som lever under varig nedtrykking, manipulasjon, tvang og kontroll fra sine partnere. Til sist vil jeg også nevne at det er barn som må være vitne til fysisk vold, for eksempel mot sin egen mor.

Høyre vil beskytte disse menneskene bedre. De fortjener et sterkere vern enn det dagens lovgiving gir dem. Personer som driver med ulike former for psykisk vold, bør straffes for det, og den psykiske volden kan gjøre like stor skade som fysisk vold. Også voldsutøvere av psykisk vold kan ta livet av den utsatte senere. Derfor synes jeg det er veldig beklagelig at Høyres forslag ikke ser ut til å få flertall her i dag, og jeg må ærlig si at det partiet jeg er mest skuffet over, faktisk er Fremskrittspartiet, som snakker høyt og tydelig om strengere straffer og at voldsutsatte skal bli bedre beskyttet. Men når det kommer til stykket, blir ikke disse beskyttet gjennom et helt enkelt forslag, som er en tydelig marsjordre til regjeringen. Mitt spørsmål er egentlig: Hva er det FrP er så redd for? Er det at disse også skal beskyttes bedre? Jeg mener at dette ville ha vært en nobrainer, og at Høyre burde ha fått flertall for sitt forslag.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [15:46:34]: Det er ikke alltid vold ser ut som vold. Noen ganger ser det ut som et hjem der man hele tiden må trå litt forsiktig og litt varsomt, der man begynner å forklare seg for små ting, der man gradvis slutter å treffe venner eller å ta helt vanlige valg, fordi man vet hva som kommer etterpå. Det er ingen blåmerker, ingen synlige skader, men et liv som blir mindre. Dette er psykisk vold. Det skjer sjelden som en enkelthendelse, det skjer som et mønster over tid – kontroll over hvem man snakker med, hvordan man beveger seg, trusler som ikke alltid sies rett ut, eller en vedvarende nedbryting som gjør at den utsatte til slutt begynner å tvile på seg selv.

Dette forslaget tar opp et reelt og viktig spørsmål: om psykisk vold er tydelig nok avgrenset i straffeloven, og om alvorlige og langvarige kontroll- og voldsmønster i praksis alltid fanges opp slik lovgiver faktisk har ment. Det betyr ikke at vi mangler bestemmelser om psykisk vold, men det betyr at virkeligheten ofte er mer sammensatt enn det regelverket klarer å treffe presist nok. Da kan man i alvorlige saker havne i en gråsone – ikke fordi de er mindre alvorlige, men fordi de er vanskeligere å gripe juridisk som ett samlet bilde. Dette er kjernen i forslaget: å tydeliggjøre straffansvaret for psykisk vold og styrke vernet for nettopp dem som utsettes for langvarig kontroll, trusler og nedbryting.

SV mener dette er en riktig retning, for psykisk vold er ikke en mildere form for vold. Det er ofte en form for vold som virker over tid, og som kan frata mennesker frihet og trygghet uten synlige spor. Vi vet også at veldig mange bruker lang tid på å fortelle om vold de er utsatt for. Derfor trenger vi å gi disse ofrene tid og å slippe at disse sakene foreldes.

Samtidig må vi sikre at eventuelle endringer vi faktisk gjør, gjør regelverket mer presist og anvendbart i praksis, slik at rettssikkerheten ivaretas. SV støtter derfor forslaget og komiteens tilråding om videre arbeid med psykisk vold. Vi mener at ingen skal leve et liv som blir gradvis mindre, uten at samfunnet evner å se det og handle.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [15:49:38]: Vold i nære relasjoner, herunder psykisk vold og æresrelatert vold, er et alvorlig samfunnsproblem som under Senterpartiets tid i regjering ble gitt høy prioritet, ikke minst gjennom Prop. 36 S for 2023–2024, Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028). Der ble det blant mye annet henvist til lovutvalget om negativ sosial kontroll m.m., som da var under arbeid.

Psykisk vold antar ulike former – kontroll og isolering, trusler og skremsler som skaper frykt, ydmykelse og bidrar til å krenke og bryte ned et menneske psykisk. Det å oppleve at foreldre, andre omsorgspersoner, søsken eller kjæledyr utsettes for vold, er også en form for psykisk vold. Altfor mange lever under et slikt regime, ofte over flere år. Altfor mange liv bærer på usynlige sår som fører til en tilværelse preget av konstant utrygghet og begrenser livsutfoldelsen.

Stortinget sluttet seg til opptrappingsplanen i mai 2024, og som det framgår av uttalelsen fra statsråden, er oppfølgingen av planen godt i gang. Senterpartiet merker seg at statsråden her bekrefter at oppfølgingen også vil omfatte en vurdering av de aktuelle lovforslagene fra utvalget.

Senterpartiet mener det er viktig å påse at rettsvernet for dem som er utsatt for psykisk vold, er like godt som der volden er fysisk. Lovutvalget har allerede i sin rapport gitt uttrykk for at terskelen for å anvende straffeloven § 282 i saker der fornærmede utelukkende har vært utsatt for psykiske krenkelser, er for høy.

Utvalget har også foreslått endringer i straffeloven § 266 for å bidra til at straffebestemmelsen i større grad anvendes på psykisk vold. Flere utredninger dokumenterer omfanget og belastningen psykisk vold påfører dem som er utsatt for slike overgrep, og hvilke kostnader dette har for samfunnet.

Forebygging av vold i nære relasjoner, også psykisk vold, er et viktig forebyggende tiltak mot kriminalitet i samfunnet for øvrig. Dessverre preges kriminalitetsutviklingen av sammenhenger der vold avler vold. Dette inkluderer også psykisk vold.

Selv om Senterpartiet støtter statsrådens vurdering av behovet for grundige vurderinger for å sikre at lovendringer treffer etter intensjonen, mener vi samtidig det er et åpenbart behov for å gi dette lovarbeidet prioritet. Derfor står Senterpartiet bak forslaget om å be regjeringen fremme et lovforslag som tydeliggjør straffansvar for psykisk vold. Vi mener både tidligere utredninger og statistikk underbygger at det haster å få på plass tydelige lovregler på området, og mener derfor regjeringen må gi dette prioritet med en tidsfrist innen 1. oktober 2026.

Når det gjelder forslagsstillernes forslag om utvidet foreldelse, mener Senterpartiet at det å fravike hovedregelen om at straffansvar foreldes, krever en særskilt god begrunnelse. Det foreligger ikke utredninger som tilsier at dette bør unntas fra foreldelse, slik flertallet i komiteen foreslår. Derfor mener vi at foreldelsesfristen for slike handlinger bør forbli 15 år. Jeg viser for øvrig til innstillingen i saken og vil stemme imot komiteens tilråding.

Hanne Beate Stenvaag (R) [15:52:42]: I samfunnet, i møte med lovverk, politi og domstoler, er det ikke tvil om at fysisk vold har forrang framfor all annen vold, særlig hvis den setter spor på kroppen så det kan dokumenteres. Erfaring fra mange års arbeid på krisesenter, viser det samme: Fysisk vold er prioritert. Samtidig sier de aller fleste voldsutsatte, også de som er utsatt for alvorlig fysisk vold, at det verste var den psykiske volden.

Det er en stor utfordring hvordan rettssystemet skal forholde seg til vold i nære relasjoner. Det er ikke tvil om at det er store mørketall, og at det er mange som ikke anmelder, og av dem som anmelder mishandling i nære relasjoner, henlegges rundt 75 pst. av sakene. Det betyr at vi er nødt til å ha flere strategier for hvordan vi som samfunn forholder oss til vold og mishandling i nære relasjoner.

De aller fleste som er utsatt for vold, er mer opptatt av at volden skal ta slutt, enn at voldsutøver blir dømt. Derfor bør vi satse mer på hjelpetiltak, som f.eks. lavterskel behandlingstilbud for voldsutsatte. Vi bør i mye større grad arbeide for å forhindre fortsettelsesvold, særlig knyttet til situasjoner der voldsutøver og -utsatt har felles barn, og for beskyttelsestiltak, som lav terskel for å bruke omvendt voldsalarm, og for at politiet bør føre statistikk over brudd på besøksforbud – noe de ikke gjør i dag.

Vold i nære relasjoner er et kjønnsproblem, hvor kvinner er særlig utsatt, og dermed er det et stort likestillingsproblem. Siste omfangsundersøkelse viser at en av ti kvinner har vært utsatt for alvorlig partnervold. Selv om det er mye straffesporet ikke kan løse når det gjelder vold i nære relasjoner, er ikke det en grunn til å ikke jobbe videre med det. Derfor støtter Rødt forslaget om at regjeringen må fremme et lovforslag som tydeliggjør straffansvar for psykisk vold, slik utvalget bak NOU 2024: 13 foreslo. Vi trenger en tydeliggjøring av straffansvaret for psykisk vold. Vi må gjøre det vi kan på alle områder.

For noen år siden hadde politiet en kampanje som handlet om vold i nære relasjoner. Der var budskapet: Hvor lite skal du finne deg i? For oss på krisesenteret var det en kampanje der vi til slutt hadde lyst til å rive i stykker plakaten, for all vår erfaring tilsier at voldsutsatte må tåle utrolig mye og i mange tilfeller står alene på tross av hva samfunnet sier om vold i nære relasjoner.

Vold ødelegger mennesker, det bryter dem ned, fratar dem menneskeverdet og livsgleden. Vold setter varige spor som det vil ta lang tid å lege, også når volden ikke er fysisk.

Derfor støtter Rødt forslagene som debatteres her i dag, og vi er glad for at et flertall i komiteen går inn for å avskaffe foreldelse av straffansvar for grov mishandling i nære relasjoner.

Julie E. Stuestøl (MDG) [15:55:41]: Det er sagt mye i denne saken allerede, og jeg er glad for at Stortinget er så enige som vi er. Det er ingen selvfølge.

Psykisk vold etterlatter ikke blåmerker. Den setter ikke nødvendigvis spor som kan fotograferes og dokumenteres, men den kan være like ødeleggende som fysisk vold. Den bryter ned selvfølelse, trygghet, frihet og følelsen av autonomi og bytter det ut med frykt og avmakt. Derfor vil jeg og MDG takke Høyre for dette representantforslaget. Det er rett og slett altfor dårlig at tiltakene fra et enstemmig utvalg ennå ikke er fulgt opp, nesten to år etter at høringen ble ferdig.

NOU-en slår fast at dagens lovverk ikke er tydelig nok, og at dagens ordlyd bare i begrenset grad får fram at mishandling kan skje gjennom ren psykisk vold. Nettopp fordi psykisk vold er en av de vanskeligste formene for vold å avdekke, er det ekstra viktig at vi har et lovverk som er tydelig når man først endrer det.

Dette er ikke bare en sak om å straffe mer. Det er også en sak om hvordan vi skal sikre at barna våre vokser opp i trygge hjem, for vi vet at barn som vokser opp i hjem preget av psykisk vold, får ettervirkninger som kan vare livet ut. Det å leve med kontroll, ydmykelser, trusler og frykt kan gi like alvorlige konsekvenser som slag. Dette haster. Derfor støtter MDG forslaget om å be regjeringen følge opp NOU-en og komme tilbake til Stortinget med nødvendige lovendringer – en marsjordre til regjeringen om fortgang.

Hver dag lever mennesker i Norge med psykisk vold fra en partner, en forelder eller en annen som står dem nær. Da holder det ikke med ord om at regjeringen jobber med saken. Det eneste som holder da, er reell handling.

Statsråd Astri Aas-Hansen [15:57:52]: Representantene tar opp et viktig tema. Alle har rett til å leve et liv fritt for alvorlige krenkelser av ens psykiske integritet, det som ofte kalles psykisk vold. Regjeringen tar sitt ansvar for å sikre denne grunnleggende menneskerettigheten på alvor.

Psykisk vold er skadelig og straffverdig, og jeg vil innledningsvis understreke at vi allerede har flere bestemmelser i straffeloven som rammer forskjellige former for psykisk vold.

Representantenes forslag om å tydeliggjøre straffansvaret for psykisk vold, bygger på to av forslagene fra lovutvalget om negativ sosial kontroll. Utvalget har foreslått en rekke lovendringer som regjeringen vil gjennomgå som del av oppfølgingen av regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold.

Jeg mener forslagene om å tydeliggjøre straffansvaret for psykisk vold, bør vurderes helhetlig, sammen med andre forslag fra utvalget. Dette er et viktig arbeid, hvor det er behov for grundige vurderinger.

Til forslaget om å fjerne foreldelsesfristen for grov mishandling i nære relasjoner, nevner jeg at den klare hovedregelen i norsk rett er at straffansvar foreldes. Det må svært gode grunner til for å gjøre unntak. Jeg merker meg at lovutvalget om negativ sosial kontroll ikke har foreslått å unnta grov mishandling i nære relasjoner fra foreldelse. Jeg mener det viktigste i første omgang er å prioritere de forslagene som utvalget mener vil styrke rettsvernet for dem som utsettes for psykisk vold og mishandling.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [16:09:44]: Ingen skal måtte leve med frykt, kontroll eller vedvarende krenkelser i sitt eget hjem. Psykiske overgrep kan være dypt skadelige og få alvorlige konsekvenser for både kvinner, menn og barn. Samfunnet må ta slike handlinger på største alvor.

Samtidig er det Stortingets ansvar å sørge for at straffeloven er klar, presis og forutsigbar. Strafferetten er statens sterkeste virkemiddel, og da må vi vite nøyaktig hvilke handlinger som skal rammes av loven.

Mange av handlingene som trekkes fram som eksempler på psykisk vold, er allerede straffbare. Trusler, tvang, ulovlig overvåking, identitetstyveri og økonomisk kontroll kan allerede møtes med reaksjoner fra rettssystemet.

Selv om det er mulig å innarbeide begrepene psykiske krenkelser og psykisk integritet i straffeloven, er det ikke mulig å definere uttømmende hvilke handlinger som skal omfattes, eller hvor grensene skal gå. Da risikerer vi å skape større usikkerhet, også for politiet, domstolene og dem som søker rettsvern.

Selv om det er behov for sterkere beskyttelse mot overgrep, må eventuelle endringer i voldsbegrepet bygge på en mer grundig og helhetlig gjennomgang av straffelovens bestemmelser. FrP støtter intensjonen til forslagsstillerne og våre kollegaer i Høyre, men så lenge dette ikke er gjennomført, kan ikke FrP støtte et forslag som etterlater flere spørsmål enn svar.

Vi trenger tydelige regler, sterke rettigheter for ofrene og et lovverk som er både effektivt og forutsigbart. Det skylder vi alle som rammes av vold og overgrep.

FrP støtter forslagsstillerne, og vi er en del flertallet i justiskomiteen som vil avskaffe foreldelse av straffansvar for grov mishandling i nære relasjoner.

Hans Edvard Askjer (KrF) [16:12:22]: Siden jeg er saksordfører, må jeg bare fra denne talerstolen rette opp noe. Jeg sa i mitt første innlegg at jeg er glad for at vi står samlet om å oppheve foreldelsesfristen for grov mishandling i nære relasjoner. Det var jo ikke realiteten. Jeg skulle ha sagt at jeg er glad for at vi har et flertall for å oppheve foreldelsesfristen for grov mishandling i nære relasjoner.

Mari Holm Lønseth (H) [16:12:59]: Jeg tenkte jeg bare skulle korrigere noe som kanskje kan være en misforståelse fra FrPs side. Det er ingen som i denne saken har bedt om at det i loven skal settes opp en uttømmende liste for hva som regnes som psykisk vold. Det er det ingen som har foreslått.

Det er heller ikke slik at vi foreslår noen lovtekst over bordet her. NOU-en har vært sendt på høring. Regjeringen har sendt NOU-en på høring, og det har vært høringsinstanser som har svart på dette. Det er det ingen tvil om. Dette kan det ha kommet gode innspill på, som regjeringen også kunne ha fulgt opp nærmere.

Jeg synes også dette bærer litt preg av at FrP er opptatt av at psykisk vold ikke skal ha en egen bestemmelse i straffeloven, slik man har valgt å gjøre i Sverige. Det er i og for seg helt greit, og det er heller ikke det Høyre foreslår her i dag.

Med tanke på at man trenger nye utredninger: For meg virker det som om man nå er opptatt av at man skal fortsette med å vente og se, framfor å ta de grepene som ble anbefalt ikke nå nylig, men faktisk for flere år siden. Man burde heller bare ha fulgt opp dette raskere.

Hashim Abdi (A) [16:15:16] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for det gode samarbeidet om forslaget, og forslagsstillerne for et godt forslag.

Gjeldsproblemer rammer mange mennesker i Norge. Vi vet at det kan få store konsekvenser, både for enkeltindividet og for familier og nærstående. Derfor er det viktig at vi har et regelverk som beskytter folk mot å havne i gjeldsproblemer, og som gjør det mulig å komme seg ut av dem dersom de først havner i dem.

Jeg opplever også at engasjementet mot gjeldsfeller er noe alle partier i denne salen deler.

Mange av de som havner i gjeldsproblemer, er mennesker som selv tenker at de kanskje ikke ville havne i denne problematikken som 8 pst. av vår befolkning havner i. Ofte handler det om noe helt annet enn økonomi, nemlig bare at livet skjer: Folk blir syke, de mister jobben, de går gjennom samlivsbrudd, og utgifter kommer samtidig som inntekter faller. Da er det vår oppgave å sørge for at samfunnet har ordninger og regelverk som gjør at midlertidige problemer ikke utvikler seg til å bli livslange problemer.

De siste årene har det skjedd mye på dette området. Gjeldsordningsloven er endret slik at det skal gå enklere og raskere å få en gjeldsordning. Stortinget har nylig vedtatt en ny inkassolov. Regjeringen arbeider med en revidert gjeldsinformasjonslov, og samtidig pågår arbeidet med å gjennomføre det nye forbrukerkredittdirektivet i norsk rett.

Noe av det som er kommet tydelig fram gjennom behandlingen av saken, er hvor alvorlige konsekvensene av gjeldsproblemer kan være. Vi vet at gjeldsproblemer kan gi redusert livskvalitet og bidra til psykisk uhelse og psykiske utfordringer, og øke risikoen for selvmord. Derfor mener Arbeiderpartiet at denne utfordringen må møtes bredere enn bare gjennom regulering av kredittmarkedet. Ja, vi trenger gode reguleringer for utlån, kredittvurderinger og markedsføring, men vi må også erkjenne at mye av gjeldsproblematikken oppstår i skjæringspunktet mellom økonomi, helse og sosiale utfordringer.

Derfor må vi også være opptatt av hva som skjer i skolen, hvor unge mennesker skal få grunnleggende økonomisk forståelse. Vi må være opptatt av hva som skjer i helsevesenet, og vi må være opptatt av hva som skjer i Nav når folk først havner i økonomisk uføre og går inn dørene der. Skal vi lykkes med å forebygge gjeldsproblemer, må vi se hele mennesket og ikke bare gjelden.

Det er mange forslag her som Arbeiderpartiet er enig i og forstår problemstillingen rundt, men som trenger større utredninger, og Arbeiderpartiet fremmer et forslag som tar for seg noe av det forslagsstillerne selv har fremmet. Det handler f.eks. om kredittvurdering og om implementering av kostnads- og gjeldstak, som Arbeiderpartiet finner relevant, og som vi derfor fremmer i denne sammenhengen – og jeg tar herved opp forslaget.

Jeg kommer til å tegne meg på nytt, men Arbeiderpartiet støtter tilrådningen fra komiteen.

Silje Hjemdal (FrP) [16:18:28]: Fremskrittspartiet forstår veldig godt intensjonen til forslagsstillerne i denne saken og ser at det kan være gode grunner for hvorfor det kan være behov for å beskytte forbrukere mot uansvarlig kredittgivning og gjeldsfeller. Derfor vil jeg også minne om at da Fremskrittspartiet var en del av Solberg-regjeringen, innførte vi det første stadiet av gjeldsregisteret. Imidlertid mener jeg og Fremskrittspartiet at dette registeret på sikt bør utvides og gjelde flere gjeldstyper, selvfølgelig forutsatt at personvernet ivaretas.

Jeg synes det har vært en god behandling i komiteen. Selv om de ulike partiene har litt ulik tilnærming og argumentasjon, opplever jeg det egentlig slik at komiteen stort sett er enige om at det er et potensial for å gjøre ting her. Imidlertid er mye av arbeidet allerede igangsatt og er et pågående arbeid i ulike deler av regjeringen, og andre ting må rett og slett utredes bedre før man kan vedta de omfattende forslagene som ligger her.

Fremskrittspartiet mener at sånne tiltak som foreslås her, og eventuelt andre – for vi har også fått mange innspill fra andre deler av bransjen om hva som eventuelt kan gjøres – må man rett og slett utrede nærmere og ha bedre tid på seg til å behandle, enn slik det ble med dette Dokument 8-forslaget. Da har vi en helt klar forventning ut fra de signalene regjeringen her har sendt, at de også vil komme tilbake til Stortinget med en konkret sak på hvordan f.eks. en eventuell utvidelse av gjeldsregisteret og kredittregelverket kan gjøres.

Det er ikke å underslå at gjeldsproblemer er et alvorlig samfunnsproblem, der enkeltpersoner dessverre har havnet i veldig sterke og vonde livssituasjoner, som ikke blir noe bedre av å komme inn i denne vonde spiralen. Det tenker jeg, selvfølgelig, at alle politikere skal ta inn over seg og også behandle med den største respekt. Men da må vi nesten gjøre det, å behandle dette forsvarlig, og det vil selvfølgelig Fremskrittspartiet være konstruktiv til – i en senere og større sak.

Håkon Snortheim (H) [16:21:39]: Ingen er tjent med at mennesker havner i alvorlige gjeldsproblemer. Bedriftene får ikke inn pengene sine, og vi vet at gjeldsproblemer gir alvorlige konsekvenser for den enkelte – økonomisk, selvfølgelig, men også sosialt og helsemessig.

Derfor er Høyre opptatt av at innbyggerne våre skal få bedre råd, bl.a. gjennom lavere skatter, men også gjennom et sterkt forbrukervern og tiltak som gjør at færre havner i alvorlige gjeldsproblemer. Derfor innførte Høyre gjeldsregisteret i 2019, og Høyre har også gått til valg på å utvide gjeldsregisteret.

Arbeiderpartiet har hatt muligheten til å utvide gjeldsregisteret i fem år, men det har skjedd lite: ingen meninger, ingen initiativ – mest prat. Da skjønner Høyre at partiene på Stortinget blir utålmodige, men i kampen mot uansvarlige utlån må vi ikke rote oss bort i tiltak som ser fine ut på papiret, men som kan bli mer byråkratiske, og i verste fall svekke forbrukervernet.

Vi kan ikke la forbrukerne sitte igjen med konsekvensene av å vedta et dårlig utredet MDG-forslag. Det mest problematiske med forslaget er ønsket om at alle former for utsatt betaling og delbetaling skal defineres som kredittavtaler, inkludert kravet om kredittvurdering.

Vi kjenner jo alle til situasjonen der man bestiller en håndverker, arbeidet utføres og deretter kommer fakturaen. Det er ikke bare en betalingsmåte, men det er en del av forbrukervernet vårt. Som kunde skal du kunne se at arbeidet er gjort, at feilene du har bedt om å få rettet, faktisk er rettet, og at det som er levert, er det som er avtalt. Det samme gjelder når vi handler på nett, der de fleste av oss forventer å få varen først og deretter kontrollerer at det er riktig, og så reklamerer man dersom noe er galt med den. Dette er ikke sære nisjeeksempler; dette er helt vanlige kundeforhold i Norge.

Når alle former for utsatt betaling skal behandles som kredittavtaler, blir grensene uklare, og dersom man må bestille en håndverker ved å logge inn på BankID og tofaktorautentisering, kan man bare se for seg alt det merarbeidet et allerede overregulert næringsliv må håndtere. Konsekvensen kan bli at helt vanlige kundeforhold blir møtt med krav om kredittvurdering, forhåndsgodkjenning eller andre formaliteter som i dag ikke er nødvendig. Det gjør ikke forbrukerne tryggere. Tvert imot kan det svekke den naturlige balansen mellom kunder og leverandører i dagens samfunn.

Sammen med resten av forslagene i representantforslaget kommer Høyre til å stemme dette ned – ikke fordi kampen mot uansvarlige utlån ikke er viktig, men fordi vi ikke må ødelegge ting som virker, for å løse noe på veien.

Det er ikke forbrukerne som skal sitte igjen med konsekvensene av et dårlig utredet forslag, og derfor støtter Høyre innstillingen.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [16:24:45]: Det starter sjelden som en krise. Det starter med et klikk – et lite lån, et kredittkort som blir godkjent på sekunder, et kjøp-nå-betal-senere-tilbud i en nettbutikk, mens man står midt i hverdagen og trenger noe. Før man vet ordet av det, har det som virket overkommelig, blitt noe helt annet – inkasso, renter som vokser, krav som kommer i posten, og en økonomi som ikke lenger går opp. Vi ser dette i Norge i dag hos folk som jobber, hos folk som forsøker å ta ansvar, men som likevel havner med gjeld de ikke klarer å komme seg ut av.

Dette skjer ikke tilfeldig. Det skjer i et marked der kreditt tilbys veldig raskt – digitalt og aggressivt – og ofte rettet mot dem som er mest sårbare for press i øyeblikket.

Mediene har gang på gang vist hvordan små lån blir til store problemer, hvordan gebyrer og renter bygger gjeld som en snøball, og hvordan særlig unge voksne trekkes inn i dette tidlig, ja, før de rekker å få økonomisk trygghet. Dette er ikke enkelthistorier, det er et systemproblem. Derfor er denne saken så viktig, for i dag er ikke regelverket sterkt nok – det er for lett å gi kreditt og for vanskelig å få full oversikt. Altfor lite ansvar legges på dem som tjener penger på andres gjeld. Det er dette Stortinget nå kan gjøre noe med – gjennom et helhetlig gjeldsregister som stopper overbelåning før den skjer, gjennom strengere regler for kredittmarkedsføring, slik at økonomisk press ikke forkles som tilbud, og gjennom mer åpenhet om kredittvurderinger, slik at folk faktisk forstår konsekvensene før de tar valget.

SV mener økonomisk trygghet ikke skal avhenge av hvor godt man klarer å motstå et stadig mer aggressivt kredittmarked. Det skal ikke være slik at noen tjener på at andre mister kontrollen over egen økonomi. Derfor fremmer jeg nå de forslagene SV er en del av i denne innstillingen. SV vil subsidiært støtte forslaget fra Arbeiderpartiet, og SV vil stemme imot tilrådingen på grunn av sakens viktighet.

Remi Sølvberg (R) [16:27:51]: Det er ingen som vokser opp med en drøm om å bli kunde hos et inkassoselskap. Det er ingen som sitter på skolebenken og tenker: Når jeg blir stor, håper jeg at jeg får et stort forbrukslån med 25 pst. rente og noen betalingsanmerkninger. Likevel er det mange som havner der, ikke fordi de er dumme, ikke fordi de er late, men fordi livet skjer – fordi vaskemaskinen ryker samme måned som renten går opp, fordi det er et samlivsbrudd, fordi jobben forsvinner og fordi strømregningen også denne gangen ble for høy.

Det fascinerende med norsk politikk er at når vanlige folk gjør feil, heter det personlig ansvar, men når banker og kredittselskaper tjener på de samme feilene, heter det marked – et marked som er rigget for å ta til seg flere kunder.

Flere studier viser at gjeldsproblemer er en av de fremste risikofaktorene for selvmord. Sammenhengen mellom gjeldsproblemer og psykiske problemer er godt dokumentert. Særlig gjelder det det vi kaller usikret gjeld, inkassogjeld og kredittgjeld. Psykisk helse og økonomiske problemer forsterker hverandre. Med dårlig råd kutter vi fort i det som er bra for oss – sosiale aktiviteter, trening og sunn mat. Det er noe som mange bare kan drømme om å prioritere når skyhøye lån er til stede, og man sliter med å få endene til møtes. De økonomiske og psykiske problemene kan føre folk inn i en ond sirkel det nærmest er umulig å komme ut av på egen hånd.

Derfor må vi ta et tydelig ansvar, slik at vi kan innføre tiltak som beskytter folk – de problemene folk er i, og de problemene folk kan havne i. Jeg mener dette er vårt ansvar. Man kan få psykiske problemer av å havne i økonomisk trøbbel, og man kan definitivt få økonomiske problemer av å være psykisk syk. Derfor vil vi i Rødt stemme for disse forslagene. I eget liv har jeg sett hvordan det kan gå så altfor galt så altfor fort med mennesker. I researchen til denne talen sjekket jeg litt med tanke på forbrukslån, renter osv. Det tok ikke mange minuttene før jeg fikk nye tilbud om lån tilgjengelig for nettopp meg.

Siren Julianne Jensen (MDG) [16:30:56]: Å hamne i gjeldsfella er ein ond spiral som stadig fleire er i, og som det er vanskeleg å kome ut av. Det som driv denne utviklinga, er godt kjent – aggressiv marknadsføring, enkel tilgang på lån og kjøp-no-og-betal-seinare-løysingar og eit system som i for stor grad lèt risikoen falle på dei som har minst å gå på. Det er menneske som allereie står i ein sårbar situasjon, og som blir pressa endå hardare. Difor trengst det politiske grep.

Dette representantforslaget handlar om å gjere det vanskelegare å hamne i ei gjeldsfelle, men også om å gjere det mogleg å kome seg ut av ho med verdigheita i behald. Vi meiner det er nødvendig med betre oversikt over gjeld, strengare regulering av kreditt, tydelegare krav til kredittvurdering og sterkare avgrensingar på reklame. Dette er tiltak som flyttar makt – meir til forbrukaren og mindre til dei som tener på at folk slit.

Fleirtalet meiner at forslaga er for omfattande og må greiast ut meir, men vi kan ikkje møte ei kjent utfordring med endå meir venting. Bak kvart einaste tal finst det eit menneske og ein familie, nokon som mister nattesøvnen fordi rekninga veks raskare enn inntekta. Vi treng handling.

MDG vil difor stemme for våre eigne forslag i saka. Samtidig vil vi subsidiært støtte Arbeidarpartiets forslag om å vurdere rentetak og kostnadstak på forbruksgjeld. Det er viktige steg for å avgrense dei mest urimelege utslaga i dagens system.

Eg vil også kommentere eit av forslaga som vi ikkje fremjar på nytt, forslaget om å fordele inkassokostnader mellom fordringshavaren og skyldnaren er prinsipielt viktig. Eit tilsvarande forslag blei nyleg behandla og stemt ned i forbindelse med ny inkassolov. Difor fremjar vi det ikkje igjen no – ikkje fordi problemet er løyst, men fordi Stortinget allereie har teke stilling til det, og fordi det må følgjast opp i ein anna prosess om det skal endrast.

La meg avslutte med det viktigaste: Dette handlar om rettferd. I dag er det ofte dei som har minst, som betaler mest – gjennom rente, gebyr og inkasso. Det er ikkje berekraftig, det er ikkje rettferdig, og det er ikkje verdig eit samfunn som vårt. MDG meiner at staten må ta eit tydelegare ansvar for å beskytte folk mot gjeldsfeller, for dette handlar ikkje berre om økonomi, det handlar om tryggleik, det handlar om verdigheit og om moglegheita til å få leve eit godt liv utan å bli låst fast i gjeld.

Hans Edvard Askjer (KrF) [16:33:52]: Kristelig Folkeparti er en del av mindretallet i denne saken fordi vi mener Stortinget i dag har en mulighet til å stille seg tydeligere på den svake partens side, og den muligheten velger flertallet etter vårt syn ikke å gripe.

Dette handler ikke først og fremst om systemer og regelverk. Det handler om mennesker – om familier som lever med uoversiktlig gjeld, om unge som trekkes inn i en kredittkultur de ikke fullt ut forstår konsekvensene av, og om mennesker som blir møtt av en finansnæring med langt større ressurser, kompetanse og påvirkningskraft enn det de har selv. Når flertallet avviser eller svekker disse forslagene, mener vi det i realiteten betyr at man ikke i tilstrekkelig grad stiller seg solidarisk med dem som trenger fellesskapets beskyttelse mest.

KrF mener at et komplett gjeldsregister er nettopp et slikt solidarisk tiltak. Det gir oversikt, forebygger overbelåning og kan hindre at mennesker havner i langvarig økonomisk uføre. Vi mener at streng regulering av tilgang til opplysninger er en selvfølge, fordi folks økonomiske privatliv fortjener respekt. Vi mener at et forbud mot overvåkningsbasert markedsføring og kredittreklame i sosiale medier er nødvendig, fordi det i dag er de mest sårbare som i størst grad eksponeres for aggressiv påvirkning. Vi mener at rente- og kostnadstak er rimelig, fordi det må finnes grenser for hvor mye man kan tjene på andres økonomiske utrygghet. Vi mener det er på høy tid å stanse praksiser som skyver folk i retning av kreditt uten at de aktivt velger det selv.

Dette er ikke radikale forslag. Det er ansvarlige, forebyggende og menneskelige tiltak.

Kjersti Toppe (Sp) [16:36:20]: Eg skal på vegner av Senterpartiet gjera greie for korleis vi vil stemma i denne saka. Vi sit ikkje i komiteen og er difor ikkje ein del av innstillinga. Eg vil rosa Miljøpartiet Dei Grøne for å ha fremja saka, for dette er eit veldig viktig tema som fortener å verta debattert i Stortinget, og som det er viktig at vi gjer noko med.

Når det gjeld forslaget om innføring av eit komplett gjeldsregister, er ikkje det ein ny debatt i Stortinget. Det har vorte utvida dei siste åra, men det er fleire som ivrar for at ein skal utvida til også andre typar gjeld. Eg forstår veldig godt intensjonen og ønsket med det, men eg har samtidig stor respekt for at personvernopplysningane må vera sikra ved eit slikt komplett register. Eg tenkjer det er bra at departementet er grundig i dei vurderingane.

Som nokre av partia skriv om i innstillinga, er det slik at bruken av gjeldsopplysningar har endra karakter. At ein gjer gjeldsopplysningar tilgjengeleg for kommersielle aktørar på ein heilt annan måte enn før, er ikkje uvanleg. Da vert det slik at dei kommersielle selskapa har veldig mykje gjeldsinformasjon om privatpersonar, og det kan bety risiko for både spreiing og misbruk. At den trenden vert vurdert når vi skal ha reglar for dette, tenkjer eg er utruleg viktig. Ein bør òg vurdera korleis formålet med lova kan verta litt annleis enn før, for å få inn forbrukarperspektivet.

Så til forslaget og debatten om ein skal innføra rente- og kostnadstak på all forbrukargjeld. Også her deler vi veldig sterkt intensjonen med forslaget, men meiner likevel at det å vedta det gjennom eit Dokument 8-forslag over bordet er litt som å kortslutta prosessen, for departementet viser til at dette er saker som er på gang. Vi kjem til å støtta forslaget frå Arbeidarpartiet, som er tydeleg på at dette skal vurderast som ledd i gjennomføringa av det nye forbrukarkredittdirektivet i norsk rett. Vi støttar òg fleire av dei andre forslaga, men vil altså venta på at dette vert lagt fram frå regjeringa si side.

Statsråd Astri Aas-Hansen [16:39:35]: La det ikke være noen tvil om at jeg og resten av regjeringen deler representantenes ønske om å beskytte folk mot gjeldsfeller, slik også flere andre har vært tydelige på fra talerstolen. Vi vet at gjeldsproblemer kan gi redusert livskvalitet og bidra til psykiske helseutfordringer og også høyere risiko for selvmord. Derfor har vi endret gjeldsordningsloven for å gjøre det enklere og raskere å oppnå en gjeldsordning, og Stortinget vedtok nylig ny inkassolov, som vil styrke forbrukernes rettigheter på vesentlige punkter.

Som det framgår av innstillingen, er det fremmet en rekke forslag med sikte på å styrke forbrukervernet på dette området. Forslagene spenner fra etablering av et mer fullstendig gjeldsregister til regulering av kredittmarkedsføring, skjerpede krav til kredittvurdering og innføring av rente- og kostnadstak.

Jeg vil peke på at flere av disse forslagene er problemstillinger som regjeringen allerede jobber med. Som det framgår av mitt brev til familie- og kulturkomiteen, vil Justisdepartementet sende på høring et forslag om endringer i finansavtaleloven for å styrke forbrukervernet, herunder ved gjennomføring av det nye forbrukerkredittdirektivet.

Det er et grunnleggende mål for regjeringen å legge til rette for en ansvarlig og bærekraftig utvikling i kredittmarkedet. Selv om god informasjon og tydelighet i avtalevilkårene er en viktig forutsetning, viser erfaringene at dette alene ikke alltid er tilstrekkelig til å forhindre uheldige utfall. Kredittprodukter kan være komplekse, og beslutninger tas ofte i situasjoner preget av tidspress eller begrenset økonomisk handlingsrom. Det er derfor nødvendig at regelverket også gir et vern mot at forbrukerne pådrar seg gjeld som de ikke har reell mulighet til å håndtere. Etter mitt syn må det være et mål at inngåelse av kredittavtaler ikke bare er basert på informasjon og samtykke, men også at de ikke medfører en urimelig belastning for den enkelte forbruker, verken økonomisk eller i lys av forbrukerens livssituasjon for øvrig.

Utviklingen de senere årene har vist at tilgangen til kreditt har blitt enklere, samtidig som produktene i økende grad markedsføres på måter som kan være vanskelig å overskue for den enkelte. Dette gjelder ikke minst i digitale flater, hvor tilbud om kreditt kan presenteres raskt. Jeg har forståelse for at det kan være vanskelig å ta inn kompliserte opplysninger om vilkår i kredittavtalen, særlig når forbrukeren samtidig kanskje har sin oppmerksomhet rettet mot kjøp av en fristende ferietur, eller det er klær en ønsker å bestille i en nettbutikk. Jeg har særlig bekymring for at små kredittbeløp med tiden kan vokse seg til uhåndterlige problemer for enkelte.

Som representantforslaget peker på, kan gjeldsproblemene medvirke til helsemessige og sosiale problemer, ikke bare for den enkelte skyldneren, men også for familien og samfunnet rundt skyldneren. Derfor er som sagt regjeringen allerede i gang med å arbeide med disse problemstillingene.

Hashim Abdi (A) [16:43:56]: Det er nok litt typisk at en Høyre-mann starter sitt innlegg med bekymring for hvorvidt bedriftene skal få igjen pengene sine eller ikke, men i motsetning til Høyre har jeg andre personer i min pannebrask, personer som jeg tipper også andre partier i denne salen har i sin pannebrask. Det er f.eks. moren som havner i en evig gjeldsspiral, det er faren som ikke finner mening og mål etter å ha påtatt seg et kredittlån med en effektiv rente på 30 pst. Det er for disse personene Arbeiderpartiet først og fremst går på jobb og fremmer politikk, ikke for at bedriftene nødvendigvis skal få igjen pengene sine så fort som overhodet mulig.

Jeg er glad for at regjeringen nå, ved barne- og familieminister Lene Vågslid, har sendt på høring en ny gjeldsinformasjonslov som får inn forbrukeren i formålsparagrafen, og som også utvider innholdet i gjeldsregisterloven. Jeg ser fram til at den kommer til Stortinget.

Arbeiderpartiet har fremmet et forslag som handler om kostnads- og rentetak på forbruksgjeld, først og fremst fordi det er viktig. Ifølge Finansportalen hos Forbrukerrådet finnes det kredittavtaler og kredittkort med en effektiv rente på opp mot 30 pst. ute på markedet. Det skjer ikke i Finland, det skjer ikke i Sverige, og da er det heller ikke riktig at det skal skje i Norge.

Jeg er glad for at regjeringen jobber fort og raskt med å få inn forbrukerkredittdirektivet, slik statsråden sa. Da er det naturlig at man i forlengelsen av det arbeidet også ser på muligheter for å gjøre noe med den problematikken.

Gjeldsproblemer omfatter 8 pst. av vår befolkning. Det rammer mannen i gata, moren, sønnen, studenten osv. Det er viktig at vi på Stortinget, vi politikere, ikke bare lager løsninger som handler om gjelden, men også løsninger som handler om sosiale forskjeller, helseutfordringer, de tingene man lærer på skolen osv.

Som ordfører for saken vil jeg også si at jeg er veldig glad for at dette engasjementet er noe alle partier på Stortinget deler, og som vi har snakket godt om her, og så ser jeg fram til det videre arbeidet og det regjeringen legger fram.

Silje Hjemdal (FrP) [16:46:27]: Bare en liten oppklaring om noe som jeg prøvde å få avklart her mens vi sitter i salen: Til min store forskrekkelse er hele den lange merknaden til Fremskrittspartiet tatt ut av innstillingen. Dette er til tross for at det ble påpekt to ganger, også under komitébehandlingen og av komitésekretæren, så det er vedtatt av komiteen at den skal inn. For å slippe å trykke opp en ny «lefse», som vi kaller det, ble merknaden lagt med løst i innstillingen, men jeg finner den ikke noe som helst sted. For meg er det bare viktig å presisere her at det må en rett og slett prøve å rette eller legge ved protokollen på en eller annen type måte, uten at jeg har klart å få fatt i vedkommende som kan svare på hvordan vi gjør det.

Istedenfor at jeg tegner meg flere ganger og bruker masse tid på å lese opp alt vi skrev, tenker jeg at jeg bare påpeker det. Likevel velger jeg å trekke fram én ting som var viktig for oss i de merknadene, utenom det som jeg og en del andre representanter har sagt fra talerstolen her i dag. Det er at vi ønsker å advare mot et forbud som rammer samtykkebaserte økonomiverktøy som folk frivillig bruker får å få bedre oversikt og kontroll over egen økonomi. Fremskrittspartiet mener at et slikt forbud kan svekke konkurransen i bankmarkedet, gjøre det vanskeligere å finne løsninger og føre til at flere blir stående med dyrere og mer uoversiktlig gjeld. Regulering bør innrettes sånn at forbrukerne beskyttes mot misbruk, aggressiv markedsføring og uheldige koblinger, samtidig som man bevarer tjenester som hjelper folk med å ta kontroll over egen økonomi.

Remi Sølvberg (R) [16:48:53]: Hvem skal politikken beskytte? Rødt mener at et godt og anstendig samfunn ikke skal være organisert rundt å tjene penger på folks økonomiske nederlag.

Det er et felles engasjement mellom mange partier i denne salen – det merker jeg meg. Det er vår oppgave å ordne dette. Gjeldsordningsloven blir nevnt, inkassoloven blir nevnt, og nye direktiver. Det er alvorlig, og det må møtes bredt. Samtidig merker jeg meg at de fleste av disse forslagene i dag blir nedstemt. Det er positive forslag – men ikke akkurat nå. Vi må vente, vi må utrede, vi må finne ut av dette. Det er altså 5 minutter med mobilen og å legge inn en søknad, og så kan dette få følger i mange år framover. Jeg påstår at det er mange unge personer i dag som ikke greier å se de konsekvensene, og der burde vi sikkert hatt et bedre lovverk enn i dag.

Det blir for fristende når Høyres representant sier at ingen har godt av at personer kommer i økonomisk uføre. Nei, da kan jo kanskje ikke bedriftene få igjen pengene sine. Han refererer til situasjonen med at man har en håndverker hjemme og vil se om flisene er rette og flotte nok før man betaler. Nei, det er ikke sånn at alle har muligheten til å stå i den situasjonen. Det er slettes ikke alle som har råd til å bestille en håndverker. Og hvorfor skulle man gjøre det? Man har jo ikke råd til det stedet man bor på. Man leier. Det blir dessverre en litt armlengdes avstand til mye av dette temaet her i dag, synes jeg. Vi får se om det som kommer tilbake, blir bra, men som KrFs representant sa det: Vi har en mulighet til å stille oss på de svakestes side her i dag, og den bruker vi altså ikke.