En
god arbeidshverdag gjennom hele yrkeskarrieren
En viktig oppgave
i helsetjenesten fremover blir å beholde sykepleiere og annet sentralt
personell over tid. Flere undersøkelser viser at det er ulike tiltak
som er viktige for at sykepleiere skal bli værende. En viktig faktor er
stillingsbrøk, både i starten og slutten av karrieren. Heltidsstillinger
bør være normen for alle som ønsker det, samtidig som det bør være
greit å jobbe redusert i perioder dersom man ønsker det. Arbeidet
for å redusere andelen som jobber ufrivillig deltid eller i små
og rare stillingsbrøker, må styrkes. Mange ansatte i helsetjenesten
har tidvis både merkelige og veldig små stillingsbrøker. Det er
utfordrende for unge som er på vei inn i arbeidslivet og samtidig
er i etableringsfasen. Ofte ender mange opp med å jobbe nesten fulltid
pga. vikartimer og sykdom på avdelingen, men det er ikke holdbart
med en lav fast stillingsprosent over tid dersom man ønsker seg
en heltidsstilling. Samtidig viser det seg at sykepleiere med lang
fartstid gjerne vil fortsette å jobbe, men at en fulltidsstilling
over tid tærer for mye på kroppen til at det er mulig. Å beholde
kompetanse er verdifullt, særlig for nyere ansatte, og det bør vurderes
tiltak som gjør det lettere å bli værende også den siste tiden før
pensjonsalder for sykepleiere. Det er viktig å beholde erfarne sykepleiere,
ikke bare for å sikre grunnbemanningen, men også som en trygghet
og læring for nye ansatte i den første fasen etter studiene.
Forslagsstillerne
mener tariffavtalene er en viktig komponent i norsk arbeidsliv,
og at disse bør bestå i fremtiden også i helsevesenet. Samtidig
er det noen utfordringer som forslagsstillerne mener må møtes gjennom
ordninger som ikke griper inn i tariffavtalene. Det er behov for
å sikre kompetanse over tid i ulike deler av helsevesenet, og for
å bidra til dette bør virkemidler som gir økt kompensasjon, være
tilgjengelig i særlige tilfeller. Derfor mener forslagsstillerne
at det bør opprettes en særskilt pott for primær- og spesialisthelsetjenesten, som
kan brukes for å beholde og eventuelt rekruttere sykepleiere. Denne
kan for eksempel være et viktig verktøy når ansatte er i ferd med
å nærme seg taket på ansiennitet enten i primær- eller spesialisthelsetjenesten.
Gjennom studietiden
for kommende sykepleiere og annet helsepersonell er praksisperiodene
en viktig brikke, hvor studentene både møter arbeidshverdagen og tilegner
seg verdifull kompetanse og erfaring. Praksisperiodene er en viktig
del av utdanningen, men forslagsstillerne mener det er behov for
å sikre praksisløpene ved å anerkjenne innsatsen som gjøres av praksisveileder.
Derfor bør det etter forslagsstillernes mening innføres lønnstilskudd
for praksisveiledning. Samtidig er det viktig å sikre at de som
veileder, har kompetansen de trenger for å forestå denne delen av
utdanningen på en trygg og god måte. Halve studieløpet for sykepleiere
er praksisperiodene, og kompetansen de tilegner seg i disse periodene,
er avgjørende for hvilken kompetanse de går ut i arbeidslivet med.
For å styrke denne delen av utdanningen mener forslagsstillerne
det er riktig at alle som veileder studenter i praksis, får tilrettelegging
for å ta nødvendige studiepoeng i veiledning. Dette vil være en
styrke for både studenter og veiledere.
Sykepleiere er en
viktig nøkkelbrikke i den norske helsetjenesten. Samtidig er det
mange daglige oppgaver sykepleiere utfører, som med fordel kan utføres
av andre yrkesgrupper, særlig helsefagarbeidere og renholdspersonell.
Antall sykepleiere som oppgir at de ukentlig utfører oppgaver som
en av de to ovennevnte gruppene kan utføre, er på rundt 70 prosent. Det
er åpenbart at ressursene og kapasiteten i helsetjenesten må utnyttes bedre,
og det må legges til rette for samarbeid på tvers mellom de ulike
yrkesgruppene. Det er viktig å sikre en større grad av tverrfaglighet
og samarbeid. En viktig brikke i dette arbeidet kan være sykepleierledede
team med både helsefagarbeidere og renholdere som medlemmer. Helsefagarbeidere
besitter den riktige kompetansen på noen oppgaver og sykepleiere
på andre. Det må organiseringen i helsetjenesten gjenspeile, slik
at pasientene til enhver tid møter ansatte med rett kompetanse.
Det er også viktig å sikre at sykepleierkompetansen brukes på riktige
oppgaver, og ved mangel på spesialisert kompetanse er det særlig
viktig med støttepersonell, slik at pasientbehandlingen blir best
mulig.