Bakgrunn
Norge har vært medlem
av EØS-avtalen siden avtalen ble undertegnet i 1992, og den har
siden den gang vært et rammeverk for landets interaksjon med EU.
Siden 1992 har mange
av forutsetningene for EØS-medlemskapet endret seg.
EU har blitt kraftig
utvidet og etablert flere nye byråer og andre typer institusjoner
som ikke eksisterte i 1992. Reservasjonsretten, som var kronargumentet
til EØS-tilhengerne i 1992, er i praksis ikke i bruk. Den har blitt
brukt én gang, 20 år etter at avtalen ble inngått. Den siste tiden
har også kritikken mot avtalen fra miljøer i fagbevegelsen tiltatt.
Fagbevegelsen er særlig kritisk til at EØS-avtalen truer et godt
organisert arbeidsliv og kan tilrettelegge for sosial dumping.
Samtidig har regjeringen,
ved utenriksministeren, slått fast at det ikke er aktuelt å søke
om norsk EU-medlemskap i overskuelig framtid.
Forslagsstillerne
mener at denne situasjonen gjør det svært aktuelt å undersøke hva
som kan være alternativer til dagens EØS-avtale. Det finnes imidlertid
kun begrenset kunnskap om alternativene til EØS.
Dersom Norge trer
ut av avtalen, vil det være den eksisterende frihandelsavtalen som
gjelder. Norge vil fortsatt kunne handle med EU, og de delene som
ikke er dekket av avtalen, blir dekket av WTO. Det er samtidig usikkert
om dette vil være tilstrekkelig for å dekke all interaksjonen Norge
har med EU.
Menon Economics utarbeidet
en rapport i 2013 som viste ulike alternativer til EØS. De argumenterte
for at en bilateral avtale etter modell av den Sør-Korea har med
EU, kan fungere godt for Norge, men at også denne modellen trenger
nærmere utredning.
En rekke fagforbund
og Nei til EU lagde også en rapport om mulige alternativer til EØS-avtalen
i 2013, som blant annet fremhevet en bilateral avtale som et realistisk
alternativ.
Forslagsstillerne
mener det er på tide å få et grundig kunnskapsgrunnlag for mulige
alternativer til EØS-avtalen.
Forslagsstillerne
mener et bredt sammensatt offentlig utvalg vil være egnet for å
gjennomføre en slik utredning. Målet med utredningen skal være å
undersøke hvordan det er mulig å ivareta handelen med EU uten en
like sterk forpliktelse til å implementere EUs lovverk som med dagens
EØS-avtale. Utvalget skal vurdere alternativene etter hvor godt
de bidrar til å løse utfordringene med sosial dumping i arbeidslivet,
og hvor godt alternativene ivaretar demokratiet sammenlignet med dagens
EØS-avtale, og samtidig foreta en vurdering av konsekvensene for
næringslivet.