Bengt Fasteraune (Sp) [10:01:54]: Saken om 2G-nettet har blitt løftet og debattert i flere runder i Stortinget. Det er en viktig sak, for den handler om den grunnleggende digitale infrastrukturen vår. Som saksordfører for denne saken vil jeg takke komiteen for godt samarbeid, og jeg går ut fra at representanter fra de andre partiene gjør rede for eget syn i sine innlegg.

Senterpartiet mener at alle innbyggere har rett til en trygg hverdag uavhengig av hvor i landet man bor. Det har vært vår inngang til den problematikken som er løftet i representantforslaget. Utfasingen av 2G-nettet reiser en rekke, til dels alvorlige, spørsmål knyttet til hvordan denne overgangen skal gjøres på en trygg måte, som bl.a. å sikre beredskapen og ikke minst trafikksikkerheten.

2G-nettet ble innført på 1990-tallet. Når vi skal gjennomføre store endringer, slik som å stenge 2G-nettet, er det viktig at vi gjør det på en grundig måte, og at overgangen for brukerne blir god. Det skal vi ta oss tid til. Stengingen har allerede blitt utsatt én gang, så vi har allerede erkjent nødvendigheten av å ta den tiden som er nødvendig for å forsikre oss om gode overgangsordninger. Jeg er av den oppfatning at det kan komme fordeler på sikt når vi stenger 2G-nettet, f.eks. ved at frekvenser blir frigitt til bl.a. 4G- eller 5G-dekning.

Det må ikke bli en internasjonal konkurranse om hvilket land som tidligst stenger ned eldre nett. Det har vi brent oss på før. Vi må gjøre dette fordi tilbudet skal bli bedre, ellers er det ingen vits i å gjøre det. De store aktørene har i stor grad allerede omstilt seg vekk fra 2G-nettet, samtidig har anslagsvis 700 000 biler i dag et automatisk nødmeldingssystem, eCall, som fungerer på 2G-nettet, noe som det i sin tid var lovpålagt å ha i alle biler. I tillegg er det anslått at over 100 000 trygghetsalarmer er basert på 2G-løsningen.

Vi må ha en bekreftelse på omfanget av brukere og hvordan disse behovene blir ivaretatt. Dette må vi ha et svar på, og derfor støtter Senterpartiet de forslagene som handler om å få en god oversikt over hvor problemene ligger, og hvordan overgangen kan bli trygg og gi et bedre tilbud. Vi forventer også at statsråden som er ansvarlig for dette sørger for at denne overgangen ikke fører til svekket sikkerhet for innbyggere eller næringsliv som i dag bruker 2G-nettet.

Senterpartiet fremmet et representantforslag tidligere, der vi mente at man bør sikre mobildekning langs alle offentlige veier på grunn av trafikksikkerheten. Det forslaget fikk vi dessverre ikke flertall for, men jeg mener likevel at de partiene som selv mener det er lengst fremme i skoa når det kommer til digitalisering, burde ha støttet vårt forslag.

Jeg tar opp forslaget Senterpartiet er en del av.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [10:05:03]: Representantforslaget vi behandler i dag, reiser et viktig spørsmål, nemlig hvordan vi best ivaretar sikkerhet og beredskap samtidig som vi moderniserer samfunnet vårt. For Arbeiderpartiet handler det om å ta ansvar for begge deler. Vi skal bli verdens mest digitaliserte land innen 2030. Skal vi lykkes med det, må vi ha en sikker og moderne digital grunnmur. Det innebærer også at vi må fase ut gammel teknologi som ikke lenger er trygg, effektiv eller bærekraftig.

2G-nettet er over 30 år gammelt. Det har svake sikkerhetsmekanismer og gjør brukere mer sårbare for svindel, avlytting og digitale angrep. Samfunnskritiske funksjoner bør ikke baseres på sånn teknologi. Samtidig vet vi at frekvensressursene som i dag brukes til 2G, kan brukes til å styrke 4G- og 5G-nettene og dermed gi bedre dekning, høyere kapasitet og lavere energiforbruk.

Utfasing av 2G har vært varslet i mange år. Telia har allerede gjennomført slukkingen, og Telenor har valgt å utsette det til 2027, nettopp for å sikre en trygg overgang, særlig for viktige tjenester i helse- og omsorgssektoren. Vi står altså ikke overfor en forhastet beslutning. Dette er en gradvis og godt planlagt omstilling.

Når det gjelder trafikksikkerhet og eCall, er det viktig å være nyansert. Ja, eCall kan redde liv, men vi må også forholde oss til fakta. For det første gjelder dette under en firedel av bilparken. For det andre har majoriteten av bilene på norske veier ikke eCall i dag, og for det tredje viser analyser at en stor andel av eCall-anropene er feilanrop. Internasjonale studier tyder på at bortfall av 2G basert på eCall vil ha begrenset effekt på antall dødsulykker. Samtidig finnes det allerede alternativer, bl.a. smarttelefoner med automatiske nødanrop og presis posisjonsdeling.

Konsekvensene av 2G-slukking er grundig kartlagt, både i Norge og i andre land. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har fulgt dette arbeidet over flere år, og erfaringene fra Telias slukking viser at det lar seg håndtere. Utfordringen er ikke mangel på løsninger, utfordringen er å sørge for at folk tar dem i bruk i tide.

Å opprettholde 2G ytterligere vil dessuten ha betydelige kostnader, uten et kommersielt grunnlag. Det betyr i praksis å bruke store ressurser på å holde liv i en utdatert teknologi i stedet for å styrke framtidens løsninger – og jeg registrerer igjen at det er enkelt for FrP å bruke andres penger.

Til slutt: Dette handler til syvende og sist om retning – om vi skal bruke ressursene våre på å bevare fortiden eller bygge framtiden.

Bjørn Larsen (FrP) [10:08:02]: For mange høres dette kanskje ut som en teknisk diskusjon om mobilnett, men det handler egentlig om noe helt annet. Det handler om hva som skjer den dagen bilen havner i grøfta, ingen ser ulykken, og den automatiske nødmeldingen ikke lenger går gjennom.

Når 2G-nettet stenges, kan om lag hver fjerde bil på norske veier miste sikkerhetsfunksjoner som er laget for å redde liv. Vi vet at denne teknologien bidrar til raskere varsling av nødetatene, vi vet at raskere hjelp redder liv, og de partiene som vanligvis sammen med oss er opptatt av nullvisjon i trafikken, er tydeligvis ikke opptatt av denne fjerdedelen av biler som går på norske veier. Vi vet også at dette er ekstra viktig i et land som Norge, med store avstander og mange veier med lite trafikk.

Likevel er regjeringen villig til å gå videre med utfasing før det er dokumentert at fullgode alternativer faktisk er på plass. Det er det Fremskrittspartiet reagerer på. Vi ber ikke om noe dramatisk. Vi ber om at samfunnskritiske tjenester skal være erstattet før nettet stenges. Vi ber om at nettet beholdes til 2030 dersom løsningene ikke finnes. Vi ber om en grundig konsekvensutredning, og vi ber om en samlet oversikt over hva som faktisk blir berørt.

Det som overrasker meg mest, er ikke at regjeringen mener at dette er forsvarlig. Det som overrasker meg, er at flertallet ikke engang vil støtte forslag om å dokumentere at dette er forsvarlig. Hvis regjeringen har rett, burde det være enkelt å støtte våre forslag, men flertallet velger å stemme dem ned. Det sender et merkelig signal når man er villig til å ta risikoen først og innhente kunnskapen etterpå.

Fremskrittspartiet ber ikke Stortinget om å stoppe teknologiutviklingen. Vi ber bare om én ting: at det nye virker før det gamle slås av. For de aller fleste nordmenn høres det ut som sunn fornuft.

Med det tar jeg opp forslaget Fremskrittspartiet har alene.

Tage Pettersen (H) [10:10:18]: Digitaliseringen av samfunnet gir oss store muligheter. Nye teknologier gir bedre tjenester, mer effektiv ressursbruk og økt verdiskaping. Samtidig må vi selvfølgelig sørge for at overgangen til ny teknologi skjer på en måte som ivaretar samfunnssikkerheten og tryggheten til innbyggerne.

Utfasingen av 2G-nettet er en utvikling som i utgangspunktet er både naturlig og nødvendig. Teknologien er gammel, kapasiteten begrenset, og ressursene må etter hvert flyttes over til moderne 4G- og 5G-nett. Høyre mener derfor at målet ikke må være å bevare 2G-nettet på ubestemt tid. Jeg vil også minne om at Stortinget i 2024 valgte å utsette slukkingen av 2G-nettet fra 2025 til 2027. De to årene må vi forvente at bransjen har brukt godt. Samtidig er det vår oppgave å sikre at overgangen skjer på en forsvarlig måte.

Det er reist legitime spørsmål om hvilke konsekvenser utfasingen kan få for samfunnskritiske funksjoner. Særlig gjelder dette bilers automatiske nødmeldingssystemer, som i dag er avhengig av 2G-teknologi i en del av bilparken. Når teknologi som har betydning for liv, helse og beredskap fases ut, må selvfølgelig myndighetene ha et godt kunnskapsgrunnlag og en klar plan for hvordan risiko skal håndteres, men løsningen på denne utfordringen er ikke å tvinge teleselskapene til å holde kunstig liv i et utdatert, kostbart og sårbart 2G-nett helt fram til 2030.

Å tvinge fram en utsettelse av slukkingen vil ha en betydelig pris for samfunnet. 2G-teknologien er gammel. Den er mindre energieffektiv, den er mer sårbar for feil, og den mangler den moderne krypteringen og sikkerheten som 4G og 5G tilbyr. I en tid der det digitale trusselbildet mot Norge er skjerpet, må vi prioritere sikkerhet og robusthet. Å drifte parallelle, utdaterte nettverk vil kreve store ressurser. Disse ressursene bør vi heller bruke på å styrke mobildekningen og bygge ut et raskt og sikkert 5G-nett i hele landet, også langs våre veier.

Norge er et av verdens mest digitaliserte land fordi vi tør å ta skrittet inn i framtiden. Vi kan ikke stanse eller utsette den teknologiske utviklingen hver gang en overgang krever omstilling. Høyre mener veien videre er å fullføre overgangen til mer robuste 4G- og 5G-nettverk, framfor å tviholde på gårsdagens teknologi.

For Høyre handler dette om å finne den riktige balansen mellom modernisering og sikkerhet. Målet må være en trygg og forutsigbar overgang til ny teknologi – ikke å bevare gårsdagens løsninger, men å sikre morgendagens beredskap. Da å si at det betyr at Høyre kaster nullvisjonen over bord, vil jeg si er en fullstendig skivebom.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:13:23]: Det er bred enighet om at vi skal videre. 3G-nettet er allerede borte, og 2G-nettet skal fases ut. Vi er alle sammen – i hvert fall SV – enig i at det er nødvendig for å frigjøre frekvenser og bygge et moderne mobilnett.

Samtidig avdekker denne saken en viktig utfordring: Hva skjer med dem som faktisk er avhengig av dette gamle nettet? Det er ikke bare snakk om gamle mobiltelefoner. Som flere har sagt her allerede, handler det om trygghetsalarmer, heiser, betalingsløsninger, alarmsystemer og faktisk også kritisk infrastruktur i både privat og offentlig sektor.

SV mener at dette ikke bare kan behandles som en helt vanlig, ren teknologisak. Det handler om beredskap, og for oss handler det også om ulikhet.

For det første: Beredskap må alltid komme først. Vi må være trygge på at samfunnskritiske funksjoner fungerer før vi slår av gamle nett. Overgangen må være kontrollert, koordinert og testet. Da holder det ikke bare å si at næringen har hatt mulighet til å omstille seg, vi må også sørge for at den faktisk har gjort det.

For det andre: Ingen må falle utenfor. Det gjelder særlig eldre folk, personer med lav digital kompetanse eller svake ressurser, og små virksomheter som ikke har kapasitet til omstilling på to år. For disse kan en utfasing få reelle konsekvenser i hverdagen.

For det tredje: Vi vil gjerne plassere dette ansvaret mye tydeligere enn hva som er gjort i dag. I dag er ansvaret fragmentert mellom stat, kommuner, tilbydere og private aktører. Det øker risikoen for at noen faller utenfor. SV mener staten må ta en tydeligere rolle i å sikre en tydeligere og trygg overgang.

SV støtter selvsagt moderniseringen av mobilnettet, men vi mener det går for langt dersom tempoet er viktigere enn tryggheten. Derfor mener vi også at det er vesentlig med en bedre kartlegging av hvilke systemer som fortsatt er avhengig av 2G, en tydelig plan for overgang, særlig i kommunesektoren, og tiltak som sikrer at innbyggere ikke mister viktige tjenester.

Som jeg begynte med, handler det ikke bare om teknologi. Det handler om trygghet i hverdagen og om tilliten til at fellesskapet faktisk skal stille opp når samfunnet endrer seg. SV er opptatt av at vi får en digital omstilling som er både rask og rettferdig, men tempoet kan som sagt ikke være viktigere enn trygghet.

Når det gjelder de løse forslagene i saken, mener SV i hvert fall at de to siste forslagene ikke har relevans for saken, og vi kommer ikke til å støtte dem. Vi ser heller ikke at vi kan støtte det første.

Marius Langballe Dalin (MDG) [10:16:24]: Trafikkulykker, eller rettare sagt det å rette opp etter dei, har vore ein sentral del av det yrkesaktive livet mitt sidan eg begynte i kirurgien i 1998. I traumeutvalet i Helse Førde, der eg har vore leiar, i traumenettverket på Vestlandet og i det nasjonale traumemiljøet har nettopp trafikksikkerheit stått veldig sentralt. Eg har behandla tallause trafikkskadde saman med teamet mitt og kjenner traumemiljøet i Noreg svært godt.

Trafikksikkerheit står høgt på agendaen vår, både i traumemiljøet og i MDG. Eg blei difor litt i stuss då denne saka kom opp. Vi veit om mange tiltak som hjelper mykje for trafikksikkerheit, m.a. redusert fart i ulykkesutsette 80-soner i tettbygde strøk. Går farten ned ved at ein tek strekningsmåling, har auka innsats mot rusåtferd eller sprengjer bort hamrar i uoversiktlege svingar, vil det hjelpe mykje. eCall har derimot ikkje på nokon som helst måte framstått som eit sentralt trafikksikkerheitstiltak. eCall verka som ein god idé i 2010, lenge før alle hadde ein smarttelefon i lomma. I dag ringjer dei aller fleste frå ein smarttelefon når ulykka skjer, og naudetatane veit straks kvar du er. Dei moderne bilane melder også til produsenten om at noko har skjedd.

Det er ei lang rekkje falske alarmar som må sjekkast ut i eCall-systemet. Det belastar sentralane, noko som i seg sjølv er ein viss trussel. Som gammal telegrafist og radioamatør veit eg at ulike frekvensar som blir brukte til telekommunikasjon, har ulike eigenskapar. No trengst frekvensen i 2G-nettet til å utvide rekkjevidda i 4G- og 5G-nettet. Det er i seg sjølv positivt for trafikksikkerheita.

Kva som skal skje vidare med eCall, er eit regulatorisk spørsmål. Truleg er det klokast å avvikle ordninga slik ho er i dag, og kanskje erstatte det med at moderne bilar uansett kommuniserer med produsenten om å utlevere ulykkesdata i sanntid, f.eks.

Eg har sjekka med delar av nettverket mitt, bl.a. Nasjonalt kompetansesenter for helsetenestas kommunikasjonsberedskap, KoKom, og der blir inntrykket mitt bekrefta, som også er det eg finn i litteraturen: Det er avgrensa kunnskap, men det er eit klart inntrykk at det verken er behov for meir utgreiing eller at ei utgreiing faktisk vil gje oss meir relevant informasjon når det gjeld trafikksikkerheit.

Regjeringa må sjølvsagt sørgja for at alle relevante verksemder er informerte, og verksemdene må sjølve tilpasse seg endringane. Det har dei allereie hatt ein del tid på, og det er framleis halvanna år igjen.

Om ein meiner trafikksikkerheit er viktig, er eCall og forlenging av 2G-nettet eit blindspor. Vi har mange effektive tiltak som kan innførast. Redusert fart i tettbygd strøk og på ulukkesutsette strekningar i 80-sonar er lågthengande frukt, likeså strekningsmåling og tiltak mot rusåtferd. Eg inviterer difor Stortinget til å stemme for eitt eller fleire av forslaga frå MDG, som tek opp nettopp dette.

Med det tek eg opp forslaga frå MDG.

Statsråd Karianne O. Tung [10:19:48]: Digital infrastruktur er samfunnskritisk infrastruktur. Spørsmålet er ikke om vi skal modernisere den, men når og hvordan. Utbyggingen av e-komnettet i Norge er i hovedsak markedsdrevet. Tilbyderne har investert tungt og etablert noen av verdens beste mobilnett, med god dekning for 4G og 5G, til tross for de utfordringene norsk topografi og demografi byr på. Utbyggingen fordrer gode og stabile rammevilkår.

Påbud om å opprettholde gammel 2G-teknologi sender feil signal. Det handler også om sikkerhet. Datasikkerhetsmiljøene er tydelige: 2G har utdaterte sikkerhetsmekanismer som gjør brukere i hele samfunnet sårbare for digitale angrep og svindel. Å forlenge levetiden til et nett med kjente sikkerhetshull er ikke ansvarlig politikk.

Norge er et av verdens best digitaliserte land. Norge er tidlig ute med å stenge 2G, men vi er ikke alene om å gjøre det. Sverige, Nederland og Tsjekkia vil slukke samtidig, og om lag ti land i EØS har slukket, eller planlegger å slukke, fram mot 2029.

Vi har god oversikt over hvilke funksjoner og typer utstyr som blir berørt av en 2G-slukking. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet leverte en utredningsrapport for under et år siden, 1. juli i fjor, knyttet til Telias stenging av 2G-nettet. Nkom opplyser at det kun er eCall som per i dag har begrenset med erstatningsløsninger til 2G. Argumentasjonen for eCall bygger imidlertid på en EU-analyse fra 2011. I dag sender moderne smarttelefoner automatisk GPS-posisjon og ringer nødnummer ved deteksjon av ulykkeshendelser – nødetatene lokaliserer ulykker raskt uten eCall. Dette bekreftes av tilsvarende utredninger i utlandet, senest fra Post- och telestyrelsen i Sverige nå i mai.

Norge og Europa er inne i en dyptgripende modernisering av digital infrastruktur. eCall har bidratt til rask varsling av ulykker, og det er viktig. Fra 2027 vil eCall i nye biler baseres på 4G og 5G og gi sikre løsninger. I overgangsperioden er det viktig at bilbransjen arbeider konstruktivt med oppgraderingsmuligheter. Myndighetenes rolle er å sikre at overgangen skjer kontrollert, og at vi ikke utsetter den.

Tiden er moden for å avvikle 2G-nettet. Det brukes lite – 99 pst. av mobiltrafikken vår går over 4G- og 5G-nettet. En ytterligere forlengelse vil forlenge levetiden til et nett med kjente sikkerhetshull.

Bård Hoksrud (FrP) [10:32:12]: Statsråden sier at hun tror det finnes noen få løsninger. Utfordringen er at det er ganske dyre løsninger, som regjeringen mener det er greit at bilistene skal ta regningen for.

Så hører jeg argumentet om at dette har ingen effekt. Men det er jo litt spesielt at både organisasjoner som Trygg Trafikk, bilbransjen og andre sier at dette har en effekt og har konsekvenser. Jeg synes dette er et viktig perspektiv å ha med seg. Spesielt som leder av transportkomiteen og som opptatt av både trafikksikkerhet, veier og samferdsel mener jeg det er viktig at man også har med seg dette. Det vil få konsekvenser for ca. 700 000 biler, og disse bilene er faktisk kjøpt med et sikkerhetssystem som er lovpålagt, som altså er pålagt fra myndighetenes side. I alle disse bilene var dette et system man var pålagt å ha. Produsentene har levert bilene etter det regelverket som man har blitt pålagt av myndighetene, og myndighetene har akseptert teknologien. Og nå skal altså folk, som sagt, risikere å sitte igjen med regningen fordi infrastrukturen stenges før løsningen er på plass.

Jeg og Fremskrittspartiet mener at dette ikke er rimelig. Det hadde vært noe helt annet hvis man hadde hatt løsninger på plass allerede i dag, hvis man kunne sørget for at det fantes enkle løsninger som kunne implementeres i bilen uten store kostnader, men det gjør det ikke.

Så er jeg ikke veldig overrasket over at MDG og Langballe Dalins forslag som alltid handler om at man skal ha lavere fartsgrenser og andre tiltak som egentlig bare er et middel i MDGs kamp mot bilen og den styggedommen som bilen er for mange i MDG. Det overrasker meg ikke at representanten ikke er mer opptatt av bilistene og konsekvensene for alle de 700 000 bilene som dette kan få store konsekvenser for.

Selv om jeg hører både statsråden og andre, så er det laget rapporter som sier at dette har konsekvenser med tanke på å redusere dødsulykkene og antallet hardt skadde i trafikken. Med de tallene vi har sett i år og i fjor, hvor det er en ny utvikling når det gjelder ulykker, hvor det går opp, så er det åpenbart at dette ikke er bra.

Fremskrittspartiet er ikke for at det bare skal være tut og kjør, vi er for at vi skal ha riktig fartsgrense på riktig vei, og så skal folk følge de fartsgrensene, men Langballe Dalin og MDGs forslag føyer seg bare inn i rekken i MDGs kamp mot bilistene.

Erlend Wiborg (FrP) [10:35:26]: Dette handler ikke om nostalgi for gammel teknologi, det handler om trygghet – om bilen som selv varsler nødetatene når ulykken er ute, om trygghetsalarmen til en eldre person som bor alene, om alarmsystemer, heiser, vann, avløp, skred og flom. Alt dette kan bli berørt når 2G-nettet slukkes.

Fremskrittspartiet er ikke imot ny teknologi, tvert imot, men vi er imot at staten lar kritiske sikkerhetssystemer falle mellom to stoler. 2G-nettet er planlagt slukket ved årsskiftet 2027/2028. Det kan bety at inntil 700 000 biler i Norge mister fungerende eCall, altså de automatiske nødanropene. Dette er ikke ekstrautstyr for moro skyld. Det er lovpålagte sikkerhetssystemer innført for å redusere antall drepte og hardt skadde i trafikken. I distriktene, der avstandene er store og minuttene teller, kan dette være forskjellen mellom liv og død. DSB har vist til at eCall kan korte ned responstiden betydelig. TØI har vist til at automatisk nødmelding kan redusere tallet på dødsulykker.

Da holder det ikke å si at dette har vært varslet lenge. For folk flest hjelper det lite at problemet er varslet, hvis løsningen fortsatt ikke finnes der ute. Bilbransjen peker på at ettermarkedsløsningene først kan komme rundt 2029–2030. Da får vi et tidsmessig gap, et sikkerhetsgap, et beredskapsgap, et gap der staten vet at systemene kan slutte å virke, men likevel lar slukkingen gå sin gang.

Dette mener Fremskrittspartiet er uansvarlig. Det er derfor vi foreslår at 2G-nettet ikke fases ut før samfunnskritiske og sikkerhetskritiske tjenester er dokumentert erstattet med fullgode og tilgjengelige løsninger. Vi mener også at 2G-nettet må opprettholdes til minst 31. desember 2030, eller til det finnes reelle løsninger for bilparken og andre berørte områder.

Ja, teknologi skal moderniseres, men beredskap skal ikke moderniseres ved at en skrur av sikkerheten og først og fremst håper at løsningen kommer etterpå. Det er helt feil rekkefølge. Da blir det også underlig når vi hører statsråden innrømme fra talerstolen at eCall, og dermed 2G-nettet, kan redde liv, men allikevel velger flertallet å se bort fra at det kan redde liv, og viderefører en slukking som Fremskrittspartiet mener er uansvarlig.

Marius Langballe Dalin (MDG) [10:38:33]: Eg tippar fleire enn eg har vore innom ein AMK-sentral av og til og sett korleis det fungerer der. Eg har vore der utallege gonger når det koker, og det siste ein treng, er masse falske alarmar, for å seie det sånn. Vi blir uansett aldri 100 pst. trygge ved å planleggje og greie oss ut av ting. Vi planla og greidde ut masse ved 2000-skiftet – for dei som er gamle nok til å hugse det – då alle datamaskiner kunne ha gått i svart og samfunnet kunne ha brote saman. Var det nokon som merkte noko då i det heile? Eg kan ikkje hugse nokon ting iallfall.

Det var stor motstand mot å byggje ned koparnettet. Likevel blei det bygd ned, og det var vel knapt merkbart. Lite tyder på at vesentleg infrastruktur skal vere vanskeleg eller umogleg å fjerne på den tida som er igjen. Det å byrje å greie ut og skape usikkerheit om vi skal stengje ned eller ikkje no, når noko alt er godt greidd ut, er å kaste bort ressursar vi burde brukt på heilt andre ting. Å bruke enda større kostnader på å utsetje stenging av 2G-nettet, som vi heller burde brukt på gode trafikksikkerheitstiltak vi veit hjelper, er verkeleg å gå baklengs inn i framtida. Eg har brukt ein god del tid på dette for å gå fagleg inn i det. Det burde eg sjølvsagt ikkje ha gjort som stortingsrepresentant. Eg har gjort det likevel. De beste anslaga eg har klart å finne, tyder på at vi snakkar om null til maks eitt liv per år som blir redda. I tillegg har det ein del negative effektar som kan gå andre vegen, så vi veit ikkje om det er ein netto positiv effekt.

Eg skal ikkje seie at belastninga på AMK-sentralen er så stor, men det å ikkje ha god nok dekning på 4G- og 5G-nettet kan også bidra til å ta liv. Som sagt blei koparnettet stengt for nokre år sidan. Det gjekk faktisk heilt bra.

Det blir sagt at forskjellen på liv og død kan vere nærmast nokre sekund. Det er ikkje mi erfaring frå akuttmottak. Det er klart at tid betyr noko, men da må det faktisk også fungere. Då må det faktisk vere eit antal pasientar som kjem tidlegare til sjukehuset, og det skal ufatteleg mange pasientar til før det eventuelt har ein effekt. Den svenske studien tydde jo faktisk på at det var lengre utrykkingstid. Det er sjølvsagt mange gode grunnar til å kritisere den, men anslaga er altså at det knapt er nokon effekt, kanskje negativ.

Eg fekk nokre morosame spark frå Framstegspartiet her om at det er kampen mot bilen. Eg har gått ut i valkampen og sagt at eg elskar bilen min eller iallfall er svært glad i han og kjem til å ha han. Vi har ingen kamp mot bilen. Vi har ein kamp mot dårleg trafikksikkerheit og for høg fart der det absolutt ikkje burde vere det. Bilen er flott, men vi treng ikkje å køyre han så fort på ulykkesutsette stader at det er ein trafikksikkerheitsrisiko. Eg oppfordrar til å vurdere alle forslaga til MDG.

Bjørn Larsen (FrP) [10:41:47]: Det er betryggende når myndighetene gjør vurderinger. Det er mindre betryggende når vurderingene bygger på feil premisser. Nkoms vurdering bygger blant annet på en forventning om at ettermarkedsløsninger skal komme. Bilbransjen sier at dette er høyst usikkert, og at tidslinjen snarere peker mot 2029–2030. Hvorfor da regjeringen legger større vekt på antakelser om framtidige løsninger enn det bilprodusentene faktisk sier i dag, det kan man jo kanskje be dem selv om å svare på.

Noen forsøker å framstille dette som kun en diskusjon om gammel teknologi. Det er feil. Dette er en diskusjon om trygghet. Tenk deg at du er 85 år gammel og bor alene. Trygghetsalarmen henger rundt halsen, og du forventer at den virker den dagen du trenger den. Da er det ganske rimelig å forvente at myndighetene har sørget for å ha erstatninger på plass før infrastrukturen bak alarmen forsvinner. Det samme gjelder heisalarmen, brannalarmen og overvåkningssystemene som brukes til å beskytte viktig infrastruktur. Det handler ikke bare om biler, det handler om beredskap i hverdagen. De siste årene har vi hatt utallige debatter om beredskap, reservekapasitet og robuste løsninger, men når vi kommer til 2G-nettet, virker det plutselig som om prinsippene ikke gjelder lenger.

Fremskrittspartiet mener at dette er et problem. Det mest interessante i denne saken er kanskje ikke forslagene vi fremmer. Det mest interessante er forslagene flertallet kommer til å stemme ned. De vil stemme ned forslaget om å sikre at samfunnskritiske tjenester er erstattet før nettet stenges. De vil stemme ned forslaget om å få en samlet oversikt over hvilke områder som fortsatt er avhengig av 2G. De vil stemme ned en grundig vurdering av konsekvensene for trafikksikkerhet, beredskap og samfunnsøkonomi.

I Nordland lærer vi tidlig at man ikke kaster redningsvesten over bord før man er sikker på at redningsflåten flyter. Det er egentlig dette denne saken handler om. Fremskrittspartiet ønsker moderne teknologi velkommen, men ny teknologi må være på plass før gammel teknologi fjernes. Når det handler om liv, helse og trygghet, er det fortsatt den mest ansvarlige tilnærmingen.

Solveig Vestenfor (A) [10:44:11]: Denne debatten handla jo om ansvar, og han handla om sikkerheit. Det er interessante problemstillingar og overtydingar som vert fremja her. Trafikksikkerheit er noko som har fleire har teke opp som tema, men eg har også lyst til å understreka sikkerheit for beredskap og sikkerheit for digitale truslar. Kva meiner me eigentleg betyr mest samla sett? Teknologien går framover i ein vanvitig fart, og det er også sånn at Nkom riggar landet vårt mot digitale truslar. Det er heilt sikkert sånn at eCall framleis kan bety ein forskjell i trafikken, men dei aller fleste i dette landet har smarttelefon og andre løysingar som også gjev ei sikkerheit. Det betyr noko når trusselen ved digitale smotthol også er noko me må ta omsyn til.

Statsråd Karianne O. Tung [10:45:56]: Representanten Larsen ba oss tenke på en 85-årgammel dame som bor alene med trygghetsalarm. Utfordringen er bare at de aller fleste trygghetsalarmer i dag går på 4G- og 5G-nettet. Det er nettopp 2G-nettet som gjør det mulig å hakke og ødelegge den trygghetsalarmen. Så hvilken sikkerhet og trygghet skal vi faktisk sette fremst? Jeg tviler ikke på at eCall kan bidra til å redde liv – det er det viktig for meg å si. Men vi er nødt til å veie de ulike tiltakene og nytteverdiene opp mot hverandre. Siden eCall kom, har det kommet nyere, avansert teknologi, som nevnt flere ganger, med smartklokker, telefoner og automatisk nødanrop, som gir gode erstatningsløsninger for eCall-funksjonen. Det er en ganske stor kostnad for samfunnet vårt å låse seg til gammel teknologi som ikke er kommersielt lønnsom.

Da har jeg lyst til å benytte anledningen til å oppklare det som kanskje er en misforståelse. Da Telenor bestemte seg for å videreføre 2G-nettet i ytterligere to år, var det Telenor selv som fattet den beslutningen, og ikke noe de ble pålagt. Det gjorde de for å få ytterligere oversikt over sammenhengene i sitt nett.

Hvis Stortinget nå skal pålegge tilbyderne å videreføre 2G-nettet, vil jeg advare mot det, for det er ikke gratis. Det kommer til å føre til ganske store kostnader for staten, for hvis man pålegger det, må det gjøres på markedsmessige vilkår, noe som ikke er kommersielt lønnsomt. Den regningen blir ganske stor. Jeg hørte også representanten Wiborg fra talerstolen si at man bør videreføre 2G-nettet til langt utover 2030. Igjen: Det er ikke gratis, og jeg gleder meg til å se forslag til bevilgning på videreføring av 2G-nettet i Fremskrittspartiets forslag til alternativt statsbudsjett for 2028.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [10:47:51]: Vi vil varsle støtte til forslag nr. 3, fra MDG, om å sørge for at relevante virksomheter er informert, og at vi har god dialog om regulatoriske endringer i EU. Dette er noe vi allerede gjør, det er forutsetningen når det skjer endringer i samfunnet, og vi kan derfor støtte forslaget.

Marius Langballe Dalin (MDG) [10:48:28]: Føreseielegheit for verksemder og næringsliv meiner vi i MDG er sentralt. Når FrP får det til å høyrast ut som alle tryggingsalarmar nærmast går på 2G, reagerer vi på det. Dette er somlekoppane, som sikkert med gode grunnar har valt å ikkje byte ut enno. Eg går ut frå at innan fristen er dei også i stand til å skaffe moderne teknologi. Er det ønskjeleg å lønne dei som somlar med å byte ut forelda teknologi, ved å forlengje oppretthaldinga av 2G-nettet? Det meiner vi er heilt feil. Føreseieleg utfasing er rett svar når teknologien er altfor gamal.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:49:35]: Mine betraktninger når det gjelder en utfasing av 2G-nettet, er litt de samme som da man innførte DAB-nettet. Det som er vår bekymring, er ikke nødvendigvis at dette skal bli problematisert, og at det blir så vanskelig fram mot 2027. Det som er vår bekymring, er at det er såpass mange sterke aktører i dette samfunnslivet som er bekymret, oppriktig bekymret. Det er ikke nødvendigvis fordi de har noen egeninteresser, økonomiske interesser eller noe som helst slikt. De er bekymret for om man er i stand til å gjennomføre dette på en god måte.

Det er åpenbart at når man utfaser 2G-nettet, er kanskje den viktigste beredskapsmessige koblingen at man frigjør frekvenser. De som virkelig kan noe om dette, vet hva det betyr. Spesielt i den situasjonen vi er i i verden i dag, er det å frigjøre frekvenser også med tanke på beredskap, helt avgjørende. Det er en stor begrensning i samfunnet vårt.

Å kalle dem som fortsatt har trygghetsalarmer, for somlekopper og si at man ikke følger med i timen og slike ting, hjelper ikke den brukeren som sitter i andre enden av den trygghetsalarmen. Det er klart at når vi innfører sånne systemer, er det regjeringen som har et ansvar for å forvisse seg om at både somlekopper, de som ikke er digitaliserte nok, og andre, henger med i svingene. Da tenker jeg at det er like viktig for regjeringen at de prater til de aktørene som prater med oss i disse sakene, for å forvisse dem om at man klarer å løse dette.

Derfor stemmer Senterpartiet for de to forslagene, hvor vi ber om å få en oversikt, og hvor vi ber om å få en konsekvensutredning. Hvis svaret på det er at det allerede er gjort, er det greit nok, men da er det i hvert fall ikke kommunisert godt nok. Vi har behandlet denne 2G-nettsaken mange ganger på Stortinget, og hvis jeg skal være sikker på å kunne gå ut og forklare at jeg stemte for noe jeg har tro på at blir til det bedre, må man ha respekt for at det er noen som er oppe med fingeren. Man må sørge for at de svarene blir så gode, og – ikke minst, det som er viktigst – at gjennomføringen går problemfritt, og at man klarer å løse både sikkerhets- og beredskapsutfordringer også i framtiden.

Erlend Wiborg (FrP) [10:52:31]: Så ikke det blir noen misforståelse: Fremskrittspartiet stemmer imot alle de tre løse forslagene fra MDG. Jeg registrerte også at representanten fra MDG sto her og snakket om at han elsker bilen, og at bilen er flott. Det deler Fremskrittspartiet med representanten Langballe, men det er allikevel en stor forskjell på Fremskrittspartiet og MDG. Det er at Fremskrittspartiet mener at alle skal kunne nyte den friheten det er å ha bil i hverdagen, mens MDG ønsker at det skal være forbeholdt folk med høy inntekt. Det synes Fremskrittspartiet er usosialt.

Det jeg reagerer på, i likhet med foregående taler, er når MDG snakker om somlekopper fra denne talerstolen. At 90-åringen som fortsatt har en trygghetsalarm med 2G, skal bli møtt med at man er en somlekopp som ikke har byttet, synes jeg er respektløst. Det kan være en alenemor som er avhengig av å ha en trygg bil for seg selv og sin familie, som kanskje ikke har en økonomi til å bytte bil eller få nye systemer, og så skal man bli møtt fra MDG på denne talerstolen av at man er en somlekopp. La oss vise litt mer respekt for folk flest i deres hverdag.

Vi snakker om tiltak som kan bidra til å redde liv. Arbeiderpartiet og MDG argumenterer her imot tiltaket, fordi de mener det ikke er kommersielt lønnsomt, og at økonomiske hensyn skal telle mer. TØI, altså Transportøkonomisk institutt, sier selv at dette systemet kan redusere antall dødsulykker med opptil 12 pst. Det er ikke noe Fremskrittspartiet finner på, dette er fra TØI.

Det er representanter som snakker om beredskap. Beredskap er viktig, det er noe av det aller viktigste vi kan gjøre. Da mener Fremskrittspartiet det er bedre å lytte til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, DSB, som sier helt tydelig at dette systemet kan redusere responstiden med 40 pst., og opptil 50 pst. i distriktene. Når vi først har et eget direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap, mener Fremskrittspartiet at vi bør lytte til det, istedenfor egen forskning fra Langballe og MDG.

Bjørn Larsen (FrP) [10:55:29]: Jeg tenker at begrepet somlekopper er godt redegjort for av forrige taler. Det som fikk meg til å ta ordet, var statsråden, som var oppe her og snakket om trygghetsalarmer og alle løsninger som nå var kommet som erstatning, bl.a. smarttelefoner og smartklokker. Hun ramset opp flere andre digitale løsninger som kunne være en erstatning.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke kjenner noen 85-åringer som har smartklokke eller smarttelefon. Mange av dem får ikke til å bruke det. De aller fleste som begynner å komme opp i en sånn alder at de trenger en trygghetsalarm, bruker ikke smartklokke eller smarttelefon. De har en Doro-telefon med store knapper som gjør at de kan greie å ringe til dem de skal ringe til. De kan kanskje ta imot en tekstmelding, hvis det er ønskelig. Jeg tror ikke at smarttelefon og smartklokker er det som er mest hipt og in hos eldre over 85 år.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [10:58:04] (ordfører for sakene): Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken. Jeg regner med at de andre partiene vil redegjøre for sine synspunkt, så jeg vil nå redegjøre for Arbeiderpartiets syn.

Digitalisering preger samfunnsutviklingen og er en viktig drivkraft for effektivisering, verdiskaping og økonomisk vekst. For at digitaliseringen skal lykkes, er datadeling en helt nødvendig forutsetning. Når data fra offentlig sektor blir lettere tilgjengelig, bidrar det både til større åpenhet og til utvikling av nye tjenester og produkter som skaper verdier i samfunnet. Dette handler om å skape og dele, som vi sier i Arbeiderpartiet.

Loven vi i dag behandler, er derfor nødvendig for å styrke og modernisere regelverket vårt. Lovforslaget inneholder regler om hvordan data fra offentlig sektor skal deles med eksterne aktører for viderebruk, inkludert regler om formater til dataene og hvordan og når det skal tas betalt for sånne data.

Det er viktig å understreke at lovforslaget ikke endrer hva slags data fra offentlig sektor det er mulig å få. Det vil fortsatt være regulert av gjeldende rett, som f.eks. offentlighetsloven. Personvernet berøres ikke av lovforslaget og vil fortsatt gjelde fullt ut. Det betyr at regler om anonymisering og gjenidentifisering mv. er de samme som de er i dag.

Metadata gir en oversikt over hvilke data som finnes, og det gjør det mye enklere for innbyggere, forskere og næringslivet å finne ut hvilke data som er tilgjengelige, og hvor de ligger. Når det blir tydeligere hvilke data som finnes, senkes terskelen for å ta dem i bruk, f.eks. i utvikling av nye tjenester eller analyser. Det er også spesielt viktig for kunstig intelligens, siden tilgang på data er helt avgjørende for å kunne utvikle og bruke sånn teknologi.

Forslaget til krav knyttet til publisering av metadata skal ikke gjelde dersom det medfører en uforholdsmessig arbeidsmengde. Arbeiderpartiet er tydelig på at kravet ikke skal påføre urimelige arbeidsmengder på virksomheter eller kommuner som ikke har forutsetning for å etterleve kravet.

Digitalisering og samfunnsutvikling henger sammen. Det er viktig å styrke regelverket på dette området, og Arbeiderpartiet støtter derfor proposisjonen som vi behandler i dag.

Erlend Wiborg (FrP) [11:00:42]: Fremskrittspartiet støtter hovedformålet med begge disse sakene vi har til behandling. Data som allerede er samlet inn og finansiert av fellesskapet, bør i større grad kunne brukes til innovasjon, verdiskaping og bedre tjenester. Åpne data kan bidra til ny næringsutvikling og til mer forskning, og det kan bidra til større åpenhet om offentlig sektor, og det er positivt.

Samtidig er det viktig å holde beina på bakken. For hver gang Stortinget vedtar nye krav, er det noen som skal gjennomføre dem, og svært ofte er det kommunene. Derfor er Fremskrittspartiet opptatt av at intensjoner ikke må ende som nye regninger for kommunesektoren. Flere kommuner og høringsinstanser har pekt på at konsekvensene av de nye reglene er usikre. Særlig gjelder dette krav knyttet til publisering av metadata og begrensning i muligheten til å ta betaling for enklere datasett, og mange kommuner bruker betydelige ressurser på å samle inn og kvalitetssikre og vedlikeholde data. Når staten samtidig begrenser mulighetene til å få dekket inn kostnadene, må vi være ærlige om konsekvensene, for da er det ikke gratis. Da flyttes regningen bare et annet sted. Til slutt havner den hos kommunene og skattebetalerne.

Fremskrittspartiet støtter lovforslaget, men vi mener gjennomføringen må være nøktern og kostnadsbevisst. Vi må unngå at Norge innfører strengere og mer omfattende regler enn det EØS-avtalen faktisk krever. Dessverre er det nesten en sykdom som rammer regjeringen: EU vedtar et regelverk. Så legger Norge på litt ekstra, og gjerne enda mer – og enda mer til slutt – og resultatet blir mer byråkrati enn landet vi konkurrerer med.

Derfor har Fremskrittspartiet vært tydelig på at vi i størst mulig grad bør holde oss til minimumskravene. Vi har også fremmet forslag om at regjeringen må komme tilbake med en vurdering av konsekvensene for kommuneøkonomien. Vi har også fremmet forslag om at tilsynet med dataformidlingstjenester ikke må legges til et organ som samtidig konkurrerer i det samme markedet. Like regler for alle er en forutsetning for rettferdig konkurranse.

La meg slå fast: Fremskrittspartiet ønsker mer innovasjon, åpenhet og verdiskaping, men vi ønsker også mindre byråkrati og symbolpolitikk og færre statlige krav som kommunene må betale for.

Jeg tar med det opp de forslag Fremskrittspartiet er en del av.

Mudassar Kapur (H) [11:03:35]: Jeg viser til saksordførerens redegjørelse for behandlingen samt innstillingene i sakene vi nå skal debattere, og de merknadene som Høyre er en del av. Høyre støtter innholdet i proposisjonene. Jeg vil likevel trekke frem noen elementer.

EU-kommisjonens analyser og forskning viser at dersom data fra offentlig sektor tilbys, kan det gi store positive virkninger for mindre aktører, som små og mellomstore bedrifter. La meg legge til, fra egen veldig freestyle forskning, at jeg tror det også vil gjelde oppstartsbedrifter, særlig de som er i den fasen hvor de trenger å innhente en del sekundære data og annen underliggende informasjon for å utvikle produktene sine videre.

Videre vil jeg vise til at forslaget til krav til metadata ikke er absolutt. Krav gjelder bare når det er mulig og formålstjenlig, og dersom det ikke medfører en uforholdsmessig arbeidsmengde. Vi legger derfor til grunn at den foreslåtte unntaksregelen vil sikre at loven ikke slår uheldig ut for kommuner som ikke har forutsetninger for å etterleve metadata-kravet.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:05:12]: Data er ikke bare data. Data er makt, det er innsikt, og det kan være grunnlaget for både demokrati og verdiskaping. Mer tilgjengelige offentlige data kan bidra til innovasjon, bedre tjenester og økt åpenhet. Det er viktig, og det er riktig, men det forutsetter at vi gjør dette på en måte som ivaretar fellesskapets interesser.

For det første er offentlige data en fellesskapsressurs – det burde i hvert fall være slik. Når det legges til rette for mer deling, må vi også stille spørsmålet: Hvem er det som faktisk henter ut verdien? Vi risikerer egentlig at store kommersielle aktører nærmest får gratis tilgang til data utviklet av fellesskapet og i neste omgang tar ut gevinsten. SV mener derfor det er helt avgjørende at vi følger utviklingen tett og er villige til å justere kursen dersom verdiskapingen i for liten grad kommer samfunnet for øvrig til gode.

For det andre må tillit og personvern ligge i bunnen. Selv når det er snakk om ikke-personlige data, vet vi at kombinasjon av datasett kan skape nye problemstillinger, kanskje noen som Stortinget og departementet ikke ennå har tenkt på. Det stiller krav til kontroll, ansvar, tydelige rammer og vilje til å etterse.

For det tredje handler det om gjennomføringsevne i kommunene. Det er lett å vedta krav om tilgjengeliggjøring, standardisering og metadata, men mange kommuner står allerede i svært krevende økonomiske og kompetansemessige situasjoner. Dersom dette skal fungere etter hensikten, må staten bidra med ressurser, verktøy og kompetanse. Hvis ikke risikerer vi økte forskjeller og dårligere resultater også på dette feltet.

Dette må følges videre politisk, for spørsmålet for SV i denne saken er ikke bare om vi deler data, spørsmålet er hvem som får makt over dataene, og om verdiene fortsatt tilfaller fellesskapet. For SV er alltid det mest vesentlige i denne saken at verdiene og makten må være fellesskapets ressurs og fellesskapets eiendom.

Jeg tar opp forslagene som SV har sammen med Senterpartiet og Rødt.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:07:53]: Flere høringsinstanser, bl.a. KS og enkelte fylkeskommuner, har pekt på at de økonomiske og administrative konsekvensene av særnorske løsninger kan bli større enn det departementet legger til grunn. Flere datasett, særlig innenfor geodata og kartinformasjon, er kostnadskrevende å produsere, vedlikeholde og kvalitetssikre. Når betaling i større grad enn tidligere begrenses til marginalkostnader eller bortfaller helt, slik det er lagt opp i proposisjonen, kan dette svekke finansieringsgrunnlaget for viktige datatjenester. Kostnadene blir da gjerne flyttet over på kommunebudsjettene, som er under press fra før. Derfor er det nødvendig at regjeringen følger opp konsekvensen for kommuneøkonomien og vurderer behovet for kompensasjon dersom inntektsgapet viser seg å bli betydelig.

Det bør ikke være slik at det fellesskapet har betalt for, og som fører til offentlig tilgjengelige data uten avkorting, skal gå rett til store internasjonale aktører uten noen nytte for samfunnet ellers. Det er flere partier, inkludert Senterpartiet, som heller vil se på grep som kan begrense disse megaaktørenes makt og ikke styrke den. Fri deling av data, slik direktivet legger opp til, kan forsterke monopolsituasjonen. Det er de store teknologiselskapene som best kan benytte seg av offentlig delte data, og dette kan føre til en utilsiktet og uhensiktsmessige monopolsituasjon.

Senterpartiet mener at datadeling må skje innenfor tydelige rammer som sikrer demokratisk kontroll, personvern og nasjonal suverenitet over kritisk digital infrastruktur og informasjon. Økt tilgjengelighet må ikke føre til at kommersielle aktører får uforholdsmessig stor tilgang til eller kontrollen over data som er samlet inn og forvaltet av fellesskapet. Offentlige data er en felles ressurs, og bruken av dem må først og fremst tjene samfunnets behov, og bør brukes til å styrke norsk næringsliv.

Denne debatten, med to innstillinger, er knyttet opp mot de direktivene som regjeringen også ønsker å innlemme. Det viser seg allerede under lovens formål, i § 2 bokstav d, som henviser til åpne data-direktivet som Senterpartiet ikke støtter. Dette er fordi vi ikke ønsker å gi fra oss makt til EU over et svært viktig politikkområde. Etter Senterpartiets syn burde vi heller sett på hvordan vi kunne styrke dette selv gjennom den nasjonale kontrollen, og ikke det motsatte. Ved å gi blankofullmakt til EU-direktiver, som flertallet gir her i denne saken, sier vi også fra oss kontrollen over noe som er en milliardindustri, med en rekke konsekvenser for samfunnet og ikke minst det enkelte individet.

Hanne Beate Stenvaag (R) [11:11:03] (komiteens leder): Mer åpenhet om offentlige data er viktig, og det er i all hovedsak bra. Jeg vil særlig trekke fram et av de definerte formålene med lovendringene som nå kommer: å sikre og å lette innbyggernes tilgang til offentlig informasjon og datasett. Norge har i mange år gått i front internasjonalt på dette området. Det er naturlig å se dagens lovendringer som en forlengelse av regler vi allerede har. Offentlighetsloven er noe vi med rette kan skryte av. På liknende måte har vi miljøinformasjonsloven. Norge har gått i front for å gi egne innbyggere innsyn i offentlig sektors aktivitet. Bare sånn kan vi kontrollere, vurdere og ettergå det som skjer i det offentlige. Det gjør jobben for mediene lettere. Det motvirker korrupsjon og kameraderi. Gjennomsiktighet på alle nivåer er noe vi trenger enda mer av. Derfor er det litt pussig at lovendringene vi behandler i dag, kommer som et resultat av et EU-direktiv og ikke et eget norsk initiativ, men sånn er det.

Rødt stemmer i dag for lovendringene, men mot å innlemme direktivet og forordningene i EØS-avtalen. Det er det gode grunner til. Forslaget er å innlemme et komplisert og detaljert regelverk i norsk lov. Det utfordrer norsk datasuverenitet. De samlede og langsiktige konsekvensene av å innlemme omfattende digitale regelverk i EØS-avtalen er ikke kjent. Vi er også skeptiske til andre ting, som også er påpekt i høringene. Hvordan ivaretas personvernet? Hvordan sikrer vi anonymitet? Sånne spørsmål er ikke besvart godt nok.

Dette åpner også opp for en større kommersiell utnyttelse av offentlige data. Det følger med på kjøpet når vi gjør offentlige datasett tilgjengelige. Men det reiser også viktige spørsmål. Rødt vil advare mot det som ofte kalles sosialisering av kostnader og privatisering av inntekter. Direktivet legger opp til dette. Private firmaer som utnytter offentlige data kommersielt, skal slippe å betale for dem, mens det offentlige, inkludert små kommuner, kan bli sittende med regningen for å sammenstille dataene. Direktivet burde her ha trukket et skille – på den ene siden journalistikk og ideelle aktører, på den andre siden kommersiell utnyttelse.

Målet med å dele data fra offentlige sektor må være å styrke fellesskapet og styrke demokratiet. Vi må sikre at verdiene som skapes, kommer hele samfunnet til gode.

Statsråd Karianne O. Tung [11:13:37]: Vi må ha orden i eget hus. Når data fra offentlig sektor blir lettere tilgjengelig, kommer gevinstene fellesskapet til gode gjennom større åpenhet, bedre tjenester og ny verdiskaping i næringslivet. Orden i eget hus er ikke bare god forvaltning, det er helt nødvendig for å utvikle bedre tjenester. Samfunnsutviklingen vår henger uløselig sammen med teknologiutviklingen. Derfor trenger vi lover som er tydelige, effektive og tilpasset dagens behov, og lov om datadeling og dataforvaltning er et nødvendig steg for å styrke og modernisere regelverket vårt.

Data er en viktig forutsetning for utviklingen av løsninger basert på kunstig intelligens. Offentlig sektor i Norge forvalter store mengder data av høy kvalitet. God og forbedret dataforvaltning kan bidra til å bygge konkurransefortrinn i den digitale økonomien for Norge. Derfor har regjeringen foreslått en ny lov om datadeling og dataforvaltning. Offentlig sektor sitter på store mengder data som er betalt av fellesskapet. Vi må legge til rette for at offentlig sektor kan dele så mye data som mulig tilbake til samfunnet, samtidig som respekt for personvernet og andre grunnleggende verdier ivaretas.

Data og datadeling gir oss fantastiske muligheter til å løse små og store samfunnsutfordringer, men vi må styrke innsatsen for å hente ut det store potensialet. Det er ikke mulig for næringslivet og sivilsamfunnet å vite hvilke data de skal spørre etter, hvis de ikke vet hvilke data offentlig sektor har. Derfor foreslår regjeringen et krav om at offentlig sektor skal publisere metadata – det vil si data om dataene de forvalter. Kravet er imidlertid ikke absolutt og vil bare gjelde dersom det er mulig og formålstjenlig og ikke medfører en uforholdsmessig arbeidsmengde.

Det er viktig for meg å presisere at dette lovforslaget ikke legger til rette for fri deling av data, men altså hvordan vi skal dele data. Jeg er også tydelig på at det ikke er tekgigantene som vil dra nytte av dette forslaget. Det er det først og fremst oppstartsbedrifter, skaleringsbedrifter, små og mellomstore bedrifter og sivilsamfunnet som vil gjøre.

I regjeringens plan for Norge vil regjeringen utnytte potensialet i kunstig intelligens for å styrke norsk konkurransekraft og gi bedre offentlige tjenester, og da er data helt nødvendig for å lykkes med dette.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:28:24] (ordfører for saken): Tillit er en valuta som en skal passe godt på – tillit til politikken, tillit til beslutninger som tas, og tillit til at makt ikke flyter uregulert mellom politiske posisjoner og sterke økonomiske interesser.

Representantforslaget om karantene mot svingdør mellom politikk og lobbyvirksomhet tar opp en reell utfordring. Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid i saken.

Vi vet at overganger fra politisk verv til påvirkningsarbeid skjer. Det er i seg selv ikke illegitimt. Det er i seg selv helt greit, men uten tydelige rammer kan det skape tvil om rolleforståelse, habilitet og hvem politikken faktisk er for. Alt dette er vi enige om i komiteen.

I det videre vil jeg argumentere for SVs syn i saken. Jeg vet at de andre partiene har forberedt sine gode og kloke innlegg.

SV er tydelig på at vi må være føre var. Det vet jeg at mange er enig med SV i, også i denne salen. Det må være klare og forutsigbare regler. Hvor grensen går, kan absolutt ikke være opp til den enkeltes skjønn, for regler om karantene og overgangsbegrensninger må være tydelige, transparente og like for alle. Vi må styrke tilliten til de politiske prosessene. Hvis det oppstår en oppfatning om at en faktisk kan gå rett fra politisk makt til å selge tilgang og innsikt, undergraves nettopp den valutaen, den tilliten demokratiet er avhengig av. Det handler ikke bare om hva som faktisk skjer, men også om hvordan det oppfattes.

I det er ikke åpenhet alene nok. Register og rapportering er viktige virkemidler, og vi er enig i at det skal vurderes hvordan det kan utformes, særlig for oss på Stortinget, men det er også en utfordring hvis overgangen i seg selv er for tett. Derfor er karanteneregler et nødvendig supplement.

Samtidig er det viktig at vi klarer å finne en balanse, for politikere skal jo kunne gå tilbake til arbeidslivet. Vi trenger ikke regler som er så rigide at de gjør det urimelig vanskelig å bruke den kompetansen politikerne har opparbeidet seg, også etter endt verv. Akkurat derfor trenger vi å være tydelige og gjennomtenkte og ha rettferdige ordninger, ikke mer fragmentert praksis.

SV mener at dette forslaget peker på områder hvor vi har behov for å stramme opp regelverket. Vi trenger helhetlige regler for overganger mellom politikk og lobbyvirksomhet, og vi trenger en gjennomgang av hvordan karanteneregelverket fungerer i dag. Hvis svaret er uklart, må vi rydde opp i.

Jeg tar opp de forslagene SV er med på.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [11:31:42]: Jeg vil først takke representanten Fredlund for å ha sagt at jeg skal holde et klokt innlegg. Det er kanskje ikke så halvgærent, så jeg skal prøve.

Arbeiderpartiet mener at det er avgjørende at tilliten til forvaltningen og det politiske systemet er høy. At innbyggerne har tillit til politikerne og embetsverket, er en grunnleggende forutsetning for et velfungerende demokrati.

Mobilitet mellom politikk, offentlig forvaltning og næringsliv kan være verdifull for samfunnet og for kunnskap og kompetanseutvikling mellom sektorer. Samtidig er det viktig at overganger mellom politikk, offentlig forvaltning og næringsliv ikke fører til misbruk av informasjon, at noen får særlige konkurransefordeler, eller at det oppstår mistanke om det. Det er viktig for tilliten til forvaltningen og det politiske systemet. Reglene i karanteneloven søker å finne balansen mellom disse hensynene.

Det er bred enighet om at det skal eksistere karanteneordninger som bidrar til å sikre denne tilliten. Et enstemmig storting sluttet seg til innstillingen ved behandling av karanteneloven, jf. Innst. 220 L for 2014–2015. Det er også, med virkning fra 1. juli 2025, gjort flere endringer i karanteneloven som innebærer utvidede forpliktelser for politikere og ansatte i staten som omfattes av loven.

Blant endringene som gjelder fra 1. juli 2025, er utvidelse av politikernes informasjonsplikt. I tillegg er det gjort endringer i reglene om reaksjoner ved brudd på regelverket, for at disse skal bli mer effektive, og det er innført en ny reaksjon som innebærer at godtgjørelsen ved karantene kan stanses og kreves tilbake ved brudd på vedtak om karantene.

Arbeiderpartiet mener det er viktig at disse endringene får virke før man gjør ytterligere endringer, og vi støtter ikke representantforslaget.

Erlend Wiborg (FrP) [11:33:48]: Tillit til politikere og forvaltningen er avgjørende. Det er også grunnen til at vi har karanteneregler. Det er grunnen til at vi har saksforbud. Derfor har vi også regler som skal hindre at sensitiv informasjon eller personlige nettverk kan misbrukes etter at en går ut av et politisk verv. Det er det tverrpolitisk enighet om.

Samtidig må det være en balanse, og det er nettopp denne balansen dette representantforslaget utfordrer. Når man ønsker å ilegge tidligere politikere en karantene på opptil to år, er det i praksis et yrkesforbud. Samtidig foreslår de at godtgjørelsen bare skal gis i seks måneder. Det betyr at staten skal kunne nekte folk å ta en jobb i opptil to år, men bare kompensere dem for en fjerdedel av perioden. Det er verken rimelig eller rettferdig, og jeg tror de fleste ville reagert kraftig dersom staten fortalte dem at de ikke kunne begynne i ny jobb de neste to årene, og enda mer dersom staten samtidig sa at lønnen skulle stoppe etter seks måneder. Det ville de fleste oppfattet som urimelig, og det gjør Fremskrittspartiet også.

Vi mener at dagens regelverk ivaretar hensynet til tillit på en god måte. Dessuten gjorde Stortinget betydelige endringer i karanteneloven så sent som i fjor, da informasjonsplikten ble utvidet og regelverket strammet inn. Det er fornuftig å la disse endringene virke før man igjen foreslår nye innstramminger.

Vi må også, i likhet med foregående taler, slå fast at det er ikke et problem at mennesker beveger seg mellom politikk, næringsliv og offentlig sektor, tvert imot. Norge trenger folk med erfaring fra ulike deler av samfunnet. Kunnskap og erfaring skal ikke låses inne. Kunnskap og erfaring skal tas i bruk.

Vi skal beskytte tilliten til demokratiet, men vi skal også beskytte grunnleggende rettferdighet for enkeltmennesker. Derfor sier Fremskrittspartiet nei til et forslag som i praksis åpner for to års yrkesforbud uten tilsvarende økonomisk kompensasjon. Dagens regler gir langt bedre balanse mellom tillit, åpenhet og rett til å kunne gå videre i arbeidslivet.

Helt avslutningsvis vil jeg si at når MDG fremmer et slikt forslag, hadde jeg også forventet at MDG var i salen under hele sakens behandling, ikke komme sånn halvveis inn i debatten, holde et innlegg og så forlate salen. Jeg synes det vitner om manglende respekt for debatten, som MDG selv har initiert. Da bør de også ta seg tid til å være her og lytte til de argumenter som fremføres. Det mener jeg vi bør kunne forvente.

Mudassar Kapur (H) [11:37:01]: Karanteneloven har som formål å fremme og ta vare på tilliten til forvaltningen og det politiske systemet med overganger som omfattes av loven. Og det er, som flere har vært innom før meg i dag, nylig gjennomført en rekke endringer i regelverket.

Det at folk jobber og har erfaring fra henholdsvis både politikk og næringsliv, er en styrke. Og jeg tror det er en styrke for både samfunnsstyret, politikken og næringslivet, og jeg setter faktisk pris på at folk prøver seg i forskjellige bransjer opp gjennom livet. Vi pleier veldig ofte å kritisere folk for å ha bare ensidig erfaring. Slik erfaring er godt både for den enkelte og for stedet hvor de jobber. Jeg tror også det bidrar til nyttig utveksling av både kunnskap og kompetanse.

MDGs forslag, slik det kan leses, åpner for en karantene på opptil to år, og at utbetalingene skal stoppe etter seks måneder. Det vil, mener jeg, kunne oppleves som svært ytterliggående og inngripende for den enkelte arbeidstakeren/enkeltindividet og næringslivet/arbeidsgiver. Derfor er det helt tydelig for oss i Høyre at vi stemmer imot både de mindretallsforslagene som ligger i innstillingen, og MDGs opprinnelige forslag, som er fremmet i et løst forslag til denne saken.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:39:09]: Innbyggerne har tillit til politikerne og embetsverket, og det er en grunnleggende forutsetning for et velfungerende demokrati. Derfor er det bred enighet mellom partiene om at vi trenger karanteneordninger som skal sikre at denne tilliten blir ivaretatt. Loven må balansere mellom hensynet til å beskytte sensitiv informasjon og offentlig tillit på den ene siden og den enkeltes mulighet til raskt å tre inn i relevant arbeid på den andre.

I behandlingen av karanteneloven, jf. Innst. 220 L for 2014–2015, sluttet hele Stortinget seg til dette. Det er gjort en rekke endringer i karanteneloven, senest med virkning fra 1. juli 2025, bl.a. en utvidelse for politikere når det gjelder informasjonsplikt. Vi mener det er viktig at man ser hvordan disse endringene slår ut, før man endrer noe mer.

Vi støtter ikke representantforslaget, for vi mener dagens lovgiving nettopp sørger for en balansert avveining mellom de ulike hensynene som man ønsker å ivareta, og vi støtter heller ikke de løse forslagene fra MDG.

Hanne Beate Stenvaag (R) [11:40:36] (komiteens leder): Jeg vil gi ros til MDG for å ta opp dette viktige temaet om svingdør mellom politikk og lobbyvirksomhet.

Forsker Marte Lund Saga kom i fjor med en artikkel hvor hun peker på en kraftig vekst i det hun kaller svingdørbånd mellom politikk og næringsliv. Tallene hun kommer med, sier sitt: I 2005 hadde rundt 3 pst. av de 500 største norske selskapene tidligere politikere i styret, og i 2020 var tallet 17 pst. – altså en voldsom økning i løpet av ikke så lang tid. Hun mener at dette ikke er uproblematisk, fordi ekspolitikerne tar med seg politisk og sosial kapital – både innsidekunnskap om hvordan systemet fungerer, og ikke minst et relevant politisk nettverk. Hun sier at makt i økende grad utøves utenfor det åpne, demokratiske rommet – noe hun kaller for «stille makt».

Det er bra at det tidligere i år ble flertall for å utrede et lobbyregister. Det er et demokratisk problem at noen har mye penger til å påvirke politiske beslutninger. Selv om vi ikke skal være naive og tro at det løser alt, er det klart at et lobbyregister vil føre til mer åpenhet.

Rødt er enig i at det økende omfanget av overganger mellom politikk og ulike former for lobbyvirksomhet er på vei til å bli et samfunnsproblem, og noe som på sikt kan svekke demokratiet. Vi er også enig i at seks måneders karantenetid ikke er mye. Samtidig er det ganske kort tid siden karanteneloven ble gjennomgått. Blant annet er informasjonsplikten utvidet fra 12 til 18 måneder, og statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere kan ilegges saksforbud i inntil 18 måneder. Derfor har vi sammen med SV et litt mildere forslag enn det som ligger i representantforslaget, fordi vi mener at lovendringer med så potensielt inngripende virkning for enkeltpersoner bør utredes tilstrekkelig før de eventuelt innføres. Vi støtter likevel MDGs løse forslag subsidiært. Det er bedre å innføre en slik endring enn å beholde status quo.

Hvis man blir ilagt karantene, får man i dag full lønn eller godtgjørelse som tilsvarer full lønn. Vi mener dette er en god anledning til å plukke opp et forslag fra et mindretall i karantenelovutvalget, som foreslo at godtgjørelsen skulle settes til 80 pst. istedenfor full lønn. Det er rimelig hvis man blir ilagt karantene, at man er sikret inntekt, men det er heller ikke urimelig å lage ordninger som gjør at det ikke er noe insentiv til å velge løsninger som gir karantene – men heller ordninger som oppfordrer til å søke seg til virksomheter som ikke innebærer karantene. Dessuten vil 80 pst. av de lønningene vi snakker om, uansett være nok til salt i grøten, for å si det sånn. Jeg vil derfor slå et slag for forslaget om å redusere godtgjørelsen.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:43:33]: Demokratiene forvitrer ikke over natten, de kjøpes bit for bit. Vi liker å se på Norge som et tillitssamfunn, og det er bra, men tillit er ikke bare noe vi har, det er noe vi må forvalte og styrke over tid. Derfor må vi tørre å snakke om hva som skjer når pengemakt konsentreres og politisk påvirkning skjules.

Medisinen mot maktkonsentrasjon, uheldig påvirkning og korrupsjon er mer åpenhet og mer gjennomsiktighet. Nå har Stortinget endelig vedtatt å utrede et nasjonalt lobbyregister. Det er en god start på noe som bør være en åpenhetsreform i norsk demokrati, for det er mange grep vi kan og bør ta for å bevare tilliten som demokratiet vårt er helt avhengig av. I dag kan politikere ilegges et tidsbegrenset forbud mot å tre inn i stillinger eller etablere næringsvirksomhet dersom dette har direkte berøringspunkter med det noen arbeidet med eller hadde ansvar for som politiker. Noen tilsvarende karanteneordning finnes ikke for oss som stortingsrepresentanter.

Karanteneloven skal bl.a. motvirke at noen får særlige konkurransefordeler, og medvirke til å opprettholde skillet mellom politisk ledelse og embetsverk. MDG mener at seks måneders karantene er for lite til å oppfylle formålet med dagens lovbestemmelse. Når statsråder, statssekretærer, politiske rådgivere og toppbyråkrater går over i stillinger der de skal påvirke myndigheter i saker de selv har jobbet med, mener vi det må åpnes for inntil to års karantene for å sikre nettopp mest mulig avstand mellom sak og person.

Det finnes mange eksempler på at toppolitikere går rett fra å regulere en bransje til å jobbe for å endre rammevilkårene for den samme bransjen, og når det skjer, taper tilliten, da taper demokratiet, og det er de største selskapene med mest ressurser som vinner. MDG vil derfor at regjeringen skal fremme forslag til to grep: en endring av karantenelovens § 6, som åpner for karantene inntil to år, og en endring av karantenelovens § 8, om godtgjørelse.

Jeg har vært til stede, jeg har lyttet til debatten, og jeg har ingen planer om å gå ut av salen. Jeg merker meg at flere av partiene omtaler dette forslaget som et yrkesforbud. Jeg kan da glede representantene med at det finnes veldig mange helt vanlige jobber utenfor denne sal og utenfor lobbybransjen. Det er stort behov for både hoder og hender i jobber som en trygt kan gå til, uten at det på noen måte svekker tilliten til forvaltningen generelt. Faktisk gjelder det de aller fleste jobber.

Jeg tar med det opp MDGs forslag og varsler at MDG subsidiært vil stemme for forslagene til SV og Rødt, som på en god måte imøtekommer de innvendingene jeg hører fra de andre partiene, som ønsker litt mer tid og erfaring.

Statsråd Karianne O. Tung [11:46:52]: Det er viktig å ivareta hensynet til tilliten til forvaltningen og det politiske systemet og at overganger mellom politikk, forvaltning og næringsliv ikke fører til misbruk av informasjon, at noen får særlige konkurransefordeler, eller mistanke om dette.

Reglene i karanteneloven søker å finne en balanse mellom tiltak som kan styrke tilliten, og hensynet til mobilitet mellom sektorer. Å åpne for karantene inntil to år vil likevel være svært inngripende, spesielt dersom det kun skal gis godtgjørelse, og dermed kompensasjon for inntektstapet av karantenen, i inntil seks måneder.

Etter hvert som tiden går, gjøres ofte intern informasjon og interne prosesser allment kjent, f.eks. ved framleggelse av statsbudsjettet eller lovforslag. Eventuell informasjon om sånne forhold er dermed mindre egnet til å gi noen aktører særlige fordeler.

Ved behov for å skjerme enkelte saksområder lengre kan det i tillegg ilegges saksforbud i inntil 12 måneder, eller 18 måneder dersom det foreligger særlig tungtveiende grunner. Det er mindre inngripende enn karantene, men er et egnet alternativ for å fremme karantenelovens formål.

Med virkning fra 1. juli 2025 er det gjort flere endringer i karanteneloven. Endringene fulgte opp forslag som kom fra karantenelovutvalget, som hadde et mandat om å foreta en helhetlig gjennomgang av reglene i karanteneloven som gjelder for politikere.

Endringene som kom for et år siden, innebærer utvidede forpliktelser, som utvidet informasjonsplikt og mulighet for saksforbud i inntil 18 måneder uten at det som tidligere samtidig må ilegges karantene for politikere. Det er også innført en ny reaksjon. Godtgjørelse kan nå stanses og kreves tilbakebetalt ved brudd på karantene. Det er også gitt en formålsbestemmelse i karanteneloven.

Endringene trådte i kraft for mindre enn ett år siden. Jeg mener endringene bør få virke en periode før det fremmes forslag til ytterligere nye restriksjoner. Mange og hyppige endringer gir lite forutsigbarhet for politikere og ansatte i staten som omfattes av karanteneloven, samtidig som vi må få tid til å se virkningene av endringene, og om de fungerer etter hensikten.

Truls Gihlemoen (FrP) [12:00:55]: Jeg må begynne med å takke fra representanten Johnsen for et godt samarbeid i komiteen.

Komiteen viser til at Innovasjon Norge har varslet en omstilling som innebærer kutt på 100–110 årsverk, herunder nedleggelse av Vekst- og gründersenteret i Førde og endringer i regionstrukturen og fagmiljøene i Nord-Norge.

I sitt svarbrev sa statsråden seg enig i at virkemiddelapparatet skal være desentralisert og nært næringslivet, men viser til at det er styrets ansvar å gjennomføre tiltak som følge av budsjettkuttene vedtatt i statsbudsjettet for 2026, at disse ikke kan tas utelukkende gjennom administrative effektiviseringer.

Jeg vil nå redegjøre for Fremskrittspartiets syn på saken.

Norge trenger flere arbeidsplasser. Vi trenger flere gründere og flere bedrifter som tør å investere for framtiden, skape arbeidsplasser og verdier. Den beste forutsetningen for vekst og innovasjon kommer gjennom redusert statlig innblanding, færre krav og reguleringer, skatter og avgifter. Fremskrittspartiet er skeptisk til en aktiv statlig næringspolitikk, der politikere og byråkrater blander seg borti og forsøker å plukke vinnere og tapere, styre kapital, kompetanse og investeringer inn i utvalgte næringer. Offentlige myndigheter er ikke bedre enn markedet til å forutsi hvilke bedrifter, teknologier eller forretningsmodeller som vil lykkes. Verdier skapes av mennesker som tar risiko, investerer egne penger, ansetter folk og bygger bedrifter.

For Fremskrittspartiet er ikke spørsmålet hvor mange kontorer Innovasjon Norge skal ha, men hva vi kan gjøre for at det skal bli enklere å lykkes med bedrifter i Norge. Altfor mange bedrifter blir møtt av høye skatter og avgifter, omfattende rapporteringskrav, stadig nye reguleringer og et byråkrati som stjeler tid fra verdiskaping. Kapitalen som i dag er bundet opp i administrasjon og et tungrodd statlig næringsbyråkrati, må slippes fri og komme bedriftene til gode i form av økt økonomisk handlefrihet.

Jeg møter jevnlig lokale bedrifter, små og store, og de ber ikke om flere skjemaer, flere søknadsprosesser, flere offentlige virkemidler. Næringslivet ber om forutsigbarhet og stabile rammevilkår. De ber om å få bruke mer tid på kundene sine og mindre tid på papirarbeid. De ber om tilgang på energi, sikker infrastruktur og et rettferdig skattesystem for norske eiere. De ber om frihet fra unødvendige regler, lover og forskrifter.

Fremskrittspartiet vil gjøre det lettere å skape, lettere å investere og lettere å lykkes i Norge – der det ikke er staten som velger vinnere og tapere, men legger til rette for at det blir flere vinnere å velge mellom.

Ruth Mariann Hop (A) [12:03:41]: Innovasjon Norge er et sentralt virkemiddel for staten og fylkeskommunene for å realisere verdiskapende næringsutvikling i hele landet. De har et mandat som skal bidra til nyskaping i næringslivet, bærekraftig vekst, økt eksport for konkurransedyktige norske bedrifter og ikke minst utvikling i distriktene. Dette mandatet ligger fast.

I årets budsjett var det et flertall på Stortinget for å redusere tilskuddet til Innovasjon Norge som følge av andre prioriteringer. Dette er en krevende omstillingsprosess for organisasjonen, og de har selv estimert at de må legge ned over 100 årsverk.

Det er forståelig at så store innsparinger ikke kan tas utelukkende i administrasjonen, og det er positivt at en større del tas i stabsfunksjoner enn i de kundeorienterte delene av organisasjonen. Men når 10 pst. av de ansatte må gå, er det uunngåelig at dette får strukturelle konsekvenser. Alle som har vært gjennom slike omstillinger, vet at dette er svært tøffe og krevende prosesser.

Senterpartiet var selv med på kuttene i Innovasjon Norges budsjetter i inneværende statsbudsjett, og de hadde også dette som selvstendige forslag i egne alternative budsjetter. Jeg mener man må evne å ta konsekvensen av egne handlinger.

Vi er opptatt av at Innovasjon Norge skal være desentralisert, tett på næringslivet og organisert sånn at hele landet har gode forutsetninger for vekst og innovasjon. Samtidig må styret få ansvar for å vurdere organisasjonen helhetlig og fatte de nødvendige beslutningene innenfor det mandatet som de har fått.

Jeg har lyst å legge til at jeg er glad for at næringsministeren har satt i gang en helhetlig gjennomgang av virkemiddelapparatet for å sikre at offentlige midler blir brukt på best mulig måte. Vi må fortsette å jobbe for å gjøre statens verktøykasse enklere, mer målrettet, sånn at bedriftene faktisk finner fram til de relevante ordningene.

Jeg vil understreke at regjeringen aldri har hatt som mål å svekke det desentraliserte tilbudet. Jeg mener at det ikke bare er god distriktspolitikk å ha fysisk distriktsrepresentasjon, men også god næringspolitikk, for store deler av verdiskapingen skjer utenfor de store byene. Nå trenger regjeringen og Innovasjon Norge ro til å gjennomføre nødvendige endringer, og derfor kan vi ikke støttet Senterpartiet i denne saken.

Erlend Larsen (H) [12:06:28]: Det er helt naturlig at Innovasjon Norge omorganiserer driften sin etter at de fikk kutt i bevilgningene. Kutt vil alltid svi for noen, og i en sammenheng som Innovasjon Norge, vil det få geografiske konsekvenser.

Det viktige er at tilbudet de gir til næringslivet, er så godt som mulig, og at tilbudet dekker hele landet. Innovasjon Norge skal være tett på lokalt næringsliv og må selv finne en organisasjonsform som gir størst effekt for verdiskaping og omstilling i hele landet.

Vi i Høyre mener gode og generelle rammevilkår sammen med lave skatter er noe av det viktigste vi kan støtte næringslivet med. Næringslivet er generelt framoverlent og dynamisk, og da må rammevilkårene også være det.

Det er viktig med et statlig innovasjons- og eksportapparat, slik som Innovasjon Norge, men statlige virkemidler bør innrettes på en måte som utløser privat kapital.

Også Høyre har foreslått kutt i Innovasjon Norge. Vi ønsker ikke å legge ned Innovasjon Norge, men vi mener organisasjonen må forenkle sin virksomhet, ikke minst redusere byråkratiet. Samtidig mener vi Innovasjon Norge skal ha en desentralisert struktur og være tilgjengelig over hele landet. God lokalkunnskap er avgjørende for treffsikre virkemidler.

Det er styret i Innovasjon Norge som har ansvaret for en ansvarlig drift. Vi i Høyre mener at Stortinget ikke skal drive med detaljstyring, slik forslaget fra Senterpartiet legger opp til. Det bryter med målet om å gjøre Innovasjon Norge mer effektivt, mindre byråkratisk og mer målrettet på å støtte gründere, eksportnæringen og grønn industri.

Vi støtter altså ikke forslaget fra Senterpartiet.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [12:08:13]: Denne saken handler om hvor vi mener verdiskapingen skal skje i Norge – om vi mener innovasjon og næringsutvikling skal bygges nedenfra og i hele landet, eller om stadig mer skal samles i de større byene og lenger bort fra folk og bedrifter. Senterpartiet mener det første. Derfor har vi fremmet disse forslagene. Når man ser på hvor verdier faktisk hentes, og ikke på hvor hovedkontorene til selskapene er, er det åpenbart at det er rundt omkring i landet vårt.

Innovasjon Norge er kanskje et av de viktigste verktøyene vi har for å hjelpe små og store bedrifter med å lykkes. Da sier det seg selv at Innovasjon Norge må være tett på næringslivet, der næringslivet faktisk er. Man må kjenne folk, kjenne regionene og forstå mulighetene og utfordringene lokalt. Det er nettopp derfor vi reagerer når det nå foreslås omfattende strukturendringer som i praksis betyr sentralisering, og at det foreslås uten at medeieren, fylkeskommunen, blir involvert i forkant. Jeg forventer at statsråden i sitt innlegg svarer ut hvordan dette kunne skje.

Senterpartiet er ikke imot effektivisering. Selvsagt må også Innovasjon Norge bruke ressursene godt. Men det er stor forskjell på å effektivisere administrasjonen og å bygge ned kompetansemiljøer i distriktene. Det kan faktisk ikke sammenlignes. Når regionkontorer svekkes, fagmiljøer flyttes og lokale funksjoner forsvinner, mister man noe viktig: nærheten til næringslivet.

For oss i Nord-Norge er dette ekstra tydelig. Ta Nordland som et eksempel. Det er et langstrakt fylke med store eksportnæringer, sterke industrimiljøer, havbruk, reiseliv og enorme muligheter innen grønn omstilling. Skal vi videreutvikle og bygge på disse fortrinnene, trenger vi mennesker med kompetanse og beslutningskraft som er til stede i regionen.

Jeg savner representantene Thorheim fra Høyre i Nordland og Olsen fra FrP i Nordland i denne debatten, og for øvrig hele nordlandsbenken – jeg er den eneste som er til stede. Jeg registrerer i innstillingen til saken at de mener det er greit å nedskalere innovasjonen i Nordland.

Det er alvorlig når man truer fagmiljøene i Bodø og Førde. Derfor reagerer folkevalgte og næringsliv lokalt og regionalt. Det samme gjelder Vekst- og gründersenteret i Førde, som er et nasjonalt fagmiljø som over tid har bygget en unik kompetanse på entreprenørskap og oppstartsbedrifter. Det er vanskelig å forstå hvorfor slike miljøer skal svekkes i en tid hvor vi egentlig trenger mer innovasjon og mer regional verdiskaping, ikke mindre.

Derfor mener Senterpartiet det er helt nødvendig å be regjeringen sikre en desentralisert struktur i Innovasjon Norge og sørge for at innsparingene ikke skjer ved å svekke regionkontorer og fagmiljøer ute i landet. I tillegg ber vi om at landsdekkende funksjoner utenfor Oslo videreføres, bl.a. i Førde og i Bodø.

Det er skuffende at vi ikke får flertall for dette i dag, men Senterpartiet kommer til å fortsette å kjempe for økt verdiskaping i hele landet, og for at man høster verdier der verdiene faktisk er. Vi er for sterke regionale kompetansemiljøer. Vi mener alvor med at hele Norge skal tas i bruk. Da må også virkemiddelapparatet være til stede i hele Norge.

Jeg tar opp forslagene i saken.

Statsråd Cecilie Myrseth [12:11:19]: Jeg er enig med forslagsstilleren i at Innovasjon Norge er en viktig aktør i det næringsrettede virkemiddelapparatet, og selskapet skal bidra – og bidrar – til næringsutvikling, omstilling og verdiskaping i hele landet. Det er derfor viktig at Innovasjon Norge er tett på næringslivet, så man kan følge opp forutsetningene for vekst og innovasjon i alle deler av landet.

Men det er også viktig at det er litt sammenheng mellom liv og lære når man gjør vedtak i denne salen, for vedtak har også konsekvenser. Derfor er det behov for å rydde litt i premissene for dette forslaget. Det hevdes at Innovasjon Norges omstilling etter budsjettkuttene vil innebære en betydelig sentralisering. Det er jeg ikke enig i. Selskapet må selvfølgelig forholde seg til disse budsjettkuttene, som får betydning for de ulike funksjonene, også for ansatte. Derfor står man nå i en krevende omstilling i Innovasjon Norge. Dette følger vi også opp så godt som mulig fra eiersiden. Men det får altså konsekvenser når man kutter, og det er ikke mulig å drive med koordinering eller å gi informasjon når kutt også kommer direkte i Stortinget. Dette må også partiene som bidrar til kutt, ta ansvar for. Det er viktig at vi har tungen rett i munnen når vi diskuterer denne saken.

Denne omstillingen er ikke enkel. Det er viktig at vi nå bruker de ressursene som finnes, best mulig, og det er et ansvar som også ligger til selskapets styring.

Det hevdes at regjeringen har lagt føringer for endringsarbeidet, som svekker distriktene. Det er også feil. Men kutt får altså konsekvenser. Det innebærer reduserte oppdragsmengder, noe som ikke bare kan følges opp med å kutte i stabsstillinger på hovedkontoret i Oslo. Innovasjon Norge gjennomfører denne omstillingen og nedbemanner med rundt 100 årsverk. Det er i all hovedsak frivillig avgang, og det er viktig å ha med seg. Selskapet lanserte sin nye organisasjon i mai, hvor gjenværende ressurser er organisert mest mulig hensiktsmessig for å ivareta samfunnsoppdraget.

Selskapet har fremdeles kontorer i alle deler av landet og legger vekt på å være tett på næringslivet i alle regionene, for det er riktig at kapital og kunnskap og kompetanse ikke er likt fordelt i landet. Derfor er også regjeringen opptatt av at vi skal ha et virkemiddelapparat. Diskusjonen om vi skal bruke penger på virkemidler eller ikke, foregår også i Stortinget, og her er det store ulikheter mellom partiene. Jeg er opptatt av at vi skal bruke de pengene vi har, riktig og best mulig, så de kommer eksportbedrifter og ikke minst gründere og oppstartsbedrifter over hele landet til gode. Derfor har vi også satt i gang et større arbeid for å se på helheten i virkemiddelapparatet. Jeg har tillit til den jobben som gjøres, men jeg minner igjen om at når man kommer med kutt, også i Stortinget, får det konsekvenser. Det må man ta med når man gjør vedtakene, ikke bare i etterkant.

Trond Giske (A) [12:18:06]: Ordningen er slik at Innovasjon Norge og styret der i stor grad bestemmer sin struktur selv. Vi som er gamle nok til å huske at det het Distriktenes utbyggingsfond, savner vel iblant – kanskje ikke først og fremst på kontorstrukturen, men på blikket og ordningene – en enda sterkere distriktsprofil. De store prosjektene i de sentrale strøkene har god tilgang på kapital. Det er litt annerledes i distriktet. Det synes jeg Innovasjon Norge skal ta som signal fra denne salen. Tre av de fem partiene som danner grunnlag for den regjeringen vi har nå, sender et veldig klart signal, og jeg regner med at Innovasjon Norge følger med på debatten i Stortinget.

Grunnen til at jeg tegnet meg, var merknadene fra Høyre, FrP og KrF. Sjelden ser vi egentlig et så tydelig skille i næringspolitikken som det Høyre, FrP og KrF skriver rett ut. Det er jo som å høre et ekko av Thatcher og Reagan. Det står at det er skatter og avgifter, regler og reguleringer som ødelegger for næringslivet, og jo mindre det blir av det, jo bedre blir det.

Det som er litt spesielt, er at det er få i næringslivet som er enig i det. Tvert imot har statens bidrag, tilrettelegging og hjelp vært avgjørende for mange næringer. Tenk på de kravene og reguleringene til helse, sikkerhet og miljø som vi har stilt til oljenæringen, og som gjør at vi i dag har verdens mest konkurransedyktige næring, som får oppdrag verden over. Det hadde ikke skjedd hvis vi hadde latt amerikansk cowboyvirksomhet fra 70-tallet styre hele butikken.

Tenk på verftene våre, som trenger eksportgarantier for å ta store kontrakter ute i verden. Det er helt umulig for sparebanken lokalt i Haugesund eller Ålesund å ta den garantien. Staten må stille opp og skaffe masse inntekter til lokalsamfunnet. Det er helt umulig uten statens bidrag. Eller tenk på det vi nå gjør på oppdrett, hvor vi skal forske på fôr og miljøløsninger, og hvor vi sammen med næringen legge til rette for at det kan bli Norges største næring den gangen olje og gass går ned. Eller tenk på eksportnæringene våre, hvor vi markedsfører norske bedrifter og produkter verden over. Statsråden har reiser, og vi har kontorer som kan brukes av små og mellomstore bedrifter som ikke har eget salgsapparat i Kina, Japan, USA, Sør-Amerika eller hvor det skulle være.

Når man sier at man gjennom redusert statlig innblanding skal oppnå disse resultatene, og at den stadige veksten i statlige låne-, subsidie- og garantiordninger er forstyrrende for markedsmekanismen og en risiko for skattebetalerne, er det altså en avgrunn mellom det flertallet som nå styrer, og opposisjonen. Det mest overraskende er kanskje at KrF, som en gang var et distriktsparti, også har sluttet seg til dette. Men det er rene ord for pengene fra Høyre og FrP, og det er en fin diskusjon å ta også ute i Bedrifts-Norge.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [12:21:18]: Man må innledningsvis nevne at årsaken til at vi står her og har debatten i dag, er at Arbeiderpartiet kutter i overføringene til Innovasjon Norge i sitt budsjett.

Så er det helt klart tydelige skillelinjer mellom den borgerlige siden og Arbeiderpartiet med tuttifruttidelegasjonen – kan man vel si – på slep når det gjelder hvordan man ønsker å styre markedsmekanismene og næringslivet. Det er jo velkjent at Arbeiderpartiet ønsker å ta inn store skatter og avgifter, for da kan de være velgjører når de så deler ut rundhåndet til dem som er trengende. Å forsøke å plukke vinnere er jo en måte å gjøre seg aktuell på som politiker. Den siste vinneren Arbeiderpartiet plukket ut, var vel Morrow. Jeg vil ikke si at det var noen stor suksess. Gjennom skatte- og avgiftslettelser tror jeg vi ville ha fått et mye mer aktivt næringsliv ved at næringslivet og markedsmekanismene plukker de nødvendige vinnerne og utvikler arbeidsplasser og næringsliv i hele landet.

Ruth Mariann Hop (A) [12:23:45] (ordfører for saken): Først og fremst vil jeg takke komiteen for godt samarbeid i denne saken. Jeg vil også takke Senterpartiet for engasjementet og deres ønske om involvering og en bred tverrpolitisk enighet i strategiarbeidet.

Jeg regner med at de andre kommer til å redegjøre for sine syn, så jeg skal redegjøre for Arbeiderpartiets.

Arbeiderpartiet har lyttet til næringen og deres behov for forutsigbarhet. Derfor annonserte vi allerede tidlig i mars i år at vi ville legge fram en ny maritim strategi. Den forrige kom i 2019, og som vi alle vet, har verden endret seg kraftig siden den tid.

Maritim sektor er av stor betydning for verdiskaping, sysselsetting, eksport, beredskap og levende kystsamfunn i Norge. Med verdens nest lengste kystlinje er vi en stolt og ledende maritim nasjon, og vår ambisjon er klar: Vi skal fortsatt inneha denne posisjonen. For å få det til må vi samarbeide tett med næringen og legge til rette for langsiktighet og forutsigbarhet.

Sammen med Maritimt Forum er vi allerede i gang med innspillsmøter, som gjennomføres over hele landet, og målet er at strategien skal være klar allerede i løpet av dette året. Det at vi holder innspillsmøter, er nettopp for å sikre at strategien kan stå seg over tid – både for næringen og forhåpentligvis tverrpolitisk – i en verden preget av økende geopolitisk uro, skjerpet sikkerhetssituasjon og hardere internasjonal konkurranse, samtidig som næringen står midt i en krevende grønn og teknologisk omstilling.

Arbeiderpartiet mener strategien må utvikles i tett dialog med dem som kjenner utfordringene best, ikke bak en kontorpult her i Oslo. Det er derfor gledelig å se at næringen er engasjert, målrettet og allerede har kommet med mange gode innspill, som vi nå arbeider videre med.

Arbeiderpartiet mener at de områdene Senterpartiet foreslår dekket, enten vil bli dekket gjennom den kommende strategien eller allerede er ivaretatt gjennom andre strategier og meldinger. Det er ikke hensiktsmessig for noen å etablere overlappende strategier og dokumenter som kan skape mer uklarhet enn klarhet.

Den varslede strategien vil som kjent bygge på fem hovedpilarer. Det er rekruttering og kompetanse, maritim industri i et internasjonalt marked, det globale handelsbildet, maritim infrastruktur, og grønn omstilling og ny teknologi. Ambisjonen er å legge fram en strategi som gir tydelig retning, økt forutsigbarhet og ny kraft til å videreutvikle en verdensledende norsk maritim næring som ruster Norge for en ny tid, sammen med næringen.

Til slutt vil jeg si at Stortinget vil bli involvert på ordinær måte gjennom behandling av relevante meldinger, proposisjoner og budsjettvedtak, og på denne bakgrunn støtter vi ikke forslaget fra Senterpartiet.

Beathe Beckstrøm Holte (FrP) [12:27:04]: Norge er en sjøfartsnasjon, med en maritim næring helt i verdensklasse. De siste dagene har jeg vært i Ålesund og besøkt verft, rederier og sjømatbedrifter. De gjør det helt klart at det de sliter med i hverdagen, ikke er mangel på strategier, men heller byråkrati som tar opp tid, en statsforvalter som hindrer utvikling, og skatter som hindrer vekst.

Fremskrittspartiet er glade for at Stortinget diskuterer den maritime næringen. Vi er likevel uenige med forslagsstiller i at vi trenger en ny strategi eller en stortingsmelding. Den maritime næringen trenger at regjeringen slutter å gjøre ting verre.

La oss se tilbake på hva regjeringen faktisk har levert. Det er grunnrenteskatt på havbruk, som ble innført med tilbakevirkende kraft. Det er en havbruksmelding som Stortinget fortsatt venter på oppfølging av. Sist ut er nye klimakrav for offshorefartøy, noe som vil svekke konkurransekraften og koste skattebetalerne dyrt.

Fremskrittspartiet vil gjøre det enklere å lykkes for den maritime næringen. Vi vil fjerne hindringer og byråkrati, redusere skatter og avgifter som gjør norske selskaper dårligere stilt i den internasjonale konkurransen, og innskrenke statsforvalterens muligheter til å hindre vekst og innovasjon.

Regjeringen har varslet at det vil komme en maritim strategi uavhengig av resultatet i denne saken. Fremskrittspartiet skulle ønske at regjeringen heller fokuserte på å følge opp havbruksforliket og forbedre rammevilkårene til hele den maritime sektoren.

Fremskrittspartiet vil avslutte med å påpeke at det næringen først og fremst ønsker seg, er forutsigbarhet. Det har dessverre manglet under denne regjeringen.

Geir Inge Lien (Sp) [12:29:36]: Noreg er ein leiande maritim nasjon. Langs heile kysten skapar den maritime næringa arbeidsplassar, eksportinntekter, teknologiutvikling og verdiskaping, men den maritime næringa er òg noko meir enn det. Ho er avgjerande for den delen av Noregs beredskap og nasjonal tryggleik. I ei tid med aukande geopolitisk uro, meir utryggleik i verdshandelen og større press på forsyningslinjer vert den maritime kompetansen vår endå viktigare. Norske sjøfolk, norske skip, norske verft og norske maritime miljø er ikkje berre ei næring, det er i ein strategisk nasjonal ressurs.

Det er nettopp difor Senterpartiet tok initiativ til dette representantforslaget. Vi meiner at Noreg treng ein heilskapleg og langsiktig i maritim strategi, forankra i Stortinget, som ser heile den maritime verdikjeda samla, og det er viktig. Det er ei næring som sjølv har etterlyst ein slik strategi. Dei etterspør langsiktigheit, føreseielegheit og brei politisk forankring. Dei peikar på behovet for å styrkje rekruttering, kompetanse, beredskap og investeringar langs heile kysten, ei samla næring frå reiar til sjømann. For det held ikkje til å ta dette stykkevis og delt. Vi kan ikkje diskutere sjøfolk ein plass, verft ein annan plass, beredskap ein tredje plass og grøn omstilling på den fjerde plassen, som om dette ikkje heng i hop. Heile styrken til Noreg som maritim nasjon er nettopp samspelet mellom sjøfolk, reiarlag, verft, leverandørindustri, teknologimiljø og kystsamfunna våre. Å få på plass ein breitt forankra strategi handlar om at Noreg skal fortsetje å vere ein leiande maritim nasjon. Det er viktig for verdiskapinga langs heile kysten og for tryggleik og beredskap. Viss vi mistar norske sjøfolk, viss skip flaggar ut eller kompetansemiljø forsvinn, mistar vi òg kapasitet og kontroll som kan vere avgjerande i ein krisesituasjon.

Det burde eigentleg vore brei einigheit om dette. Særleg oppsiktsvekkjande er det at Framstegspartiet vel å stoppe dette forslaget i lag med Arbeidarpartiet. FrP snakkar ofte varmt om beredskap ved kysten og norsk konkurransekraft, men når næringa sjølv etterlyser ein heilskapleg og langsiktig strategi for å sikre nettopp dette, stemmer altså FrP nei. Senterpartiet ønskjer å lytte til næringa. Eg tar opp forslaget frå m.a. Senterpartiet.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [12:32:53]: Regjeringen er opptatt av gode rammevilkår for maritim sektor. Vi har innført et krav om norsk lønn på skip i norske farvann og på norsk sokkel, og vi har skjermet og videreført tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk, nettopp fordi vi ønsker å bevare og videreutvikle kompetansen i næringen.

Det går godt med maritim sektor i dag. Næringen sysselsetter i underkant av 90 000 mennesker i Norge, og eksporten er høy. Ordreinngangen til verftene er god, og nye tall fra Sjøfartsdirektoratet viser at nedgangen i NIS synes å ha stabilisert seg. Tonnasjen er på et høyt nivå, men sektoren står overfor utfordringer, blant dem uforutsigbar geopolitikk, press på globale forsyningskjeder og økt fokus på sikkerhet og beredskap. Samtidig står næringen overfor et grønt og digitalt skifte, og vi må lykkes med framtidig rekruttering,

På bakgrunn av dette utfordringsbildet har jeg igangsatt arbeidet med regjeringens maritime strategi. Maritim næring har også bedt om at det utarbeides en slik strategi. I tråd med inngangen til regjeringens plan for Norge vil arbeidet ta utgangspunkt i de store utfordringene som næringen står overfor. Strategien utvikles i tett dialog med arbeidstaker og arbeidsgivere, interesseorganisasjoner og klynger, som involveres gjennom innspill og møter. Vi vil også se til EU, USA, India og andre nasjoner som nylig har lansert egne maritime strategier. Mitt mål er å sette en tydelig kurs for næringen framover.

Forslagsstillerne mener at en stortingsforankring vil sikre at strategien vil stå seg over tid, gjennom skiftende regjeringer. Det vi sammen må jobbe for, er fortsatt god næringsutvikling, verdiskaping og arbeidsplasser, for de store utfordringene skyldes ikke politisk usikkerhet i Norge, men eksterne faktorer som væpnede konflikter, handelskrig og økende internasjonal konkurranse. Da må strategien være fleksibel nok til å møte en raskt skiftende hverdag. Vi er enige om utfordringene og om å ha høye ambisjoner, og jeg er glad for engasjementet for den maritime politikken både i næringen og her på Stortinget. Min vurdering i saken er imidlertid at arbeidet som nå er startet, er den mest hensiktsmessige måten å sikre en helhetlig, koordinert og framtidsrettet maritim politikk på.

Trond Giske (A) [12:36:06]: Jeg fortsetter å utfordre våre opposisjonspartier for å se om det er mulig å få til en reell næringspolitisk debatt i denne salen. I den forrige saken var det veldig om å gjøre å være næringsnøytral, ikke plukke vinnere, og holde seg lengst mulig unna. Her vil man tvert imot ha en aktiv, offensiv strategi for den maritime næringen.

Man kan ikke alltid få i pose og sekk, og her kommer man til kjernen. Nei, staten skal ikke plukke vinnere i form av enkeltbedrifter. Det må markedet til sjuende og sist avgjøre. Så er det enkeltbedrifter som får støtte og hjelp. Det avgjør eksportråd, Innovasjon Norge, de institusjonene vi har for å utføre det.

Det Norge gjør, er å si at et lite land med 5,5 millioner innbyggere ikke kan bli best på alt, men vi har noen fantastiske næringer vi har et stort potensial i. Maritim næring er en av dem, olje og gass helt åpenbart, havbruk, reiseliv – bare for å nevne noen hvor vi er verdensledende og sterke, og har muligheter som gir oss et stort sysselsettings- og verdiskapingspotensial.

Det er her Høyre og FrP egentlig ofte går seg bort, fordi man mener at staten ikke skal ha noen rolle rundt disse satsingsnæringene, men tvert imot er det forskning, utdanning, tilrettelegging, eksportstrategier og garantiordninger som gjør at disse næringene blomstrer og lykkes. Statsråden ramser jo opp: Investeringsnivået i Norge er rekordhøyt, sysselsettingen er rekordhøy, arbeidsløsheten er rekordlav, eksportindustrien går godt, børsen setter nye rekorder. Hvis vi sammenligner med enhver regjering og ethvert styre før oss, går det fryktelig godt.

Det som er så unikt med den maritime næringen, er ikke bare at den er verdensledende og har teknologi som er suveren, og som kan konkurrere med bedrifter verden over. Det er at den er fullkommen. Den er fullstendig. Vi har hele kjeden. Vi har forskning, innovasjon og utdanning, vi har verftene, vi har utstyrsleverandørene, vi har forskerne, vi har forsikringsselskapene, vi har bankene, vi har sertifiseringsorganene, vi har rederiene, vi har sjøfolkene, og vi har teknikerne. Vi har absolutt alle ledd. Når Fellesforbundet, Rederiforbundet, Norsk Industri og andre setter seg sammen, snakker vi om den mest fullstendige næringsklyngen vi har i Norge.

Er det et område hvor vi stadig har nye strategier, er det dette, så her slår man inn åpne dører. Ikke minst: Da det plutselig var full stopp under krisen i 2009/2010, sikret vi gjennom en offentlig, statlig næringspolitikk at disse kompetansemiljøene ble holdt i hevd, og at de kunne gå for full rulle igjen når dørene åpnet seg. Her gjør faktisk regjeringen og flertallet en god jobb.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [12:39:26]: Det er kanskje ikke en ny strategi den maritime næringen trenger mest. Den trenger stabile og forutsigbare rammevilkår, lavere skatter og avgifter og færre reguleringer. Det er kanskje regjeringen som trenger en ny strategi. Det er handlinger som teller, ikke antall strategidokument.

Kritikken av Arbeiderpartiets maritime politikk har for så vidt over tid kommet fra alle hold – både fagbevegelsen og næringsorganisasjoner har vært kritiske. Den sittende regjeringen har gang på gang sviktet den maritime næringen gjennom dårlig politisk håndverk. Grunnrenteskatten på havbruk ble innført med tilbakevirkende kraft. Etter havbruksforliket ser vi fremdeles ikke tegn til at bestillinger skal leveres til Stortinget, og signalene fra regjeringen er at det fortsatt blir uforutsigbart for havbruksnæringen i to–fire år.

I januar 2026 sendte regjeringen på høring forslag til endringer i tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk, som Maritimt Forum og næringen selv advarte om at ville øke risikoen for utflagging og svekket norsk maritim beredskap. Det var et forslag som ville kastet norske sjøfolk på land.

Det økte skattetrykket på privat, norsk eierskap gjør det mindre attraktivt å eie rederier og maritime bedrifter fra Norge. Utenlandske eiere slipper denne skatten, noe som gir norske eiere en konkurranseulempe, og vil føre til at kapital og hovedkontorer over tid flyttes ut av landet.

Selv om FrP støtter teknologiutvikling, er vi sterkt kritisk til de overilte, særnorske miljø- og klimakravene som tres nedover hodet på næringen. FrP mener at det er markedet og næringen selv som vet best hvilken teknologi som fungerer.

Regjeringen må slutte å komme med forhastede påbud, som strenge, særnorske miljøkrav, så lenge infrastrukturen, som landstrøm eller grønt drivstoff, ikke er på plass ennå. På denne måten bidrar regjeringen til at norske rederier taper oppdrag til utenlandske aktører, som ikke møter de samme kravene. Næringen frykter at for strenge krav svekker konkurransekraften til norske rederier sammenlignet med internasjonale aktører.

Fremskrittspartiets maritime politikk setter næringens økonomiske overlevelsesevne og globale konkurransekraft først. Ved å kutte skatter, fjerne byråkrati og verne om nettolønnsordningen, vil vi sørge for at Norge forblir en ledende sjøfartsnasjon med private, norske eiere i ryggen.

Stortinget må jobbe for bedre maritim politikk, ikke bare nye strategier. Det innebærer også å få stoppet og reversert flere av tiltakene regjeringen har fremmet de siste fem årene, som gjør grunnlaget for norsk skipsfart dårligere. Uten konkurransedyktige norskeide rederi vil det være usikkerhet for norske sjøfolk og hele den maritime klyngen.

Ruth Mariann Hop (A) [12:42:34]: Til noe av det siste som ble sagt her, skal jeg ta med at vi skal drøfte tilskuddsordningen mer på fredag, så den kommer vi tilbake til.

Jeg har en liten kommentar til en annen FrP-representant, som var på talerstolen for litt siden. Hun sa at hun har vært på besøk hos maritim næring og verft den siste tiden, og at ingen ber om en strategi. Det synes jeg høres rart ut, for jeg har brukt det siste året på å reise rundt og besøke næringen. Det er rederier, det er verft, det er organisasjoner – både arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner – og alle jeg har truffet, er for dette. Maritimt Forum, som har 700 medlemmer, jublet bokstavelig talt da det ble offentliggjort at vi skulle lage en strategi, nettopp fordi de ønsker forutsigbarhet i en uforutsigbar verden.

Jeg må gjenta igjen at engasjementet de viser i innspillsmøtene vi arrangerer rundt omkring, forteller meg at de har lyst til å bidra i dette, de har lyst til å være med på dette, og de har lyst til å få gjennomført dette – nettopp fordi det skal bli en forutsigbarhet i næringen.

Harry Valderhaug (KrF) [12:44:39] (ordførar for saka): Vi legg no fram innstillinga frå næringskomiteen om Noregs fiskeriavtalar for 2026 og fisket etter avtalane i 2024 og 2025. Som saksordførar vil eg takke komiteen for – sedvanleg – godt samarbeid.

Noreg er ein havnasjon. Det er ikkje berre eit ord vi bruker i festtalar. I 2025 eksporterte vi villfanga fisk for 48,1 mrd. kr. Det er ny eksportrekord. Den samla fangstverdien av fiskeriavtalane er anslått til om lag 85 mrd. kr.

Bak desse tala ligg eit internasjonalt avtaleverk som komiteen samla stiller seg bak. Vi deler rundt 90 pst. av fiskeriressursane våre med andre land. Difor er desse avtalane avgjerande, ikkje berre for verdiskapinga og arbeidsplassar langs kysten vår, men for sjølve grunnlaget for berekraftig forvaltning.

Eg kjem frå ein fiskerikommune som heiter Giske – utan samanlikning med han som sit i salen. Eg vaks opp med fiskerinæring, og i ordførarjobben har eg hatt gleda av å jobbe tett med fiskerinæringa.

Hos oss i Giske kommune er ikkje fiskeriavtalane eit dokument som ligg i ein skuff på Stortinget. Det er dei som avgjer om det er arbeid på fiskemottaket og i filetfabrikken, og om ungdomane har ei framtid heime i kommunen sin. Sunnmøre lever av havet, og det kan vi også seie om andre delar av kysten vår.

Kristeleg Folkeparti har alltid vore eit kystparti. Berekraftig forvaltning av fiskeriressursane og trygge rammevilkår for dei som lever av havet, er noko av kjernen i politikken vår. Det er difor denne meldinga betyr noko for oss.

Så vil eg nemne nokre utviklingstrekk frå tal og produksjon. Torskekvoten i Barentshavet er redusert med 16 pst. Når det gjeld makrell, tilrådde ICES ein dramatisk reduksjon på 70 pst., og etter firepartsavtalen mellom Noreg, Storbritannia, Færøyane og Island er reduksjonen no på 48 pst. For NVG-sild er totalkvoten auka med 33 pst., og eg kunne ha ramsa opp fleire ting.

Til sist vil eg nemne at komiteens fleirtal, der KrF er med, har ein merknad om EU si rolle i forhandlingane. Dette med sjølvråderetten over eigne midlar er veldig sentralt, og det er viktig i denne saka å få fram at den nasjonale sjølvråderetten over eigne ressursar ikkje er til forhandling.

Trond Giske (A) [12:48:06]: Først en takk til saksordføreren for godt arbeid – for ryddig og kunnskapsrik ledelse av denne saken, som har endt opp med en enstemmig komité. Ikke minst også takk for at han uttaler navnet Giske riktig – det er også veldig godt. Sammenligningen med øya synes jeg egentlig passer godt. Giske er en liten øy, 2,5 kvadratkilometer – beskjeden og gjør ikke så mye ut av seg, akkurat som undertegnede.

Det er to kommentarer jeg vil knytte til disse merknadene. Det ene er ros til regjeringen for at man midt oppe i en internasjonal vanskelig situasjon opprettholder en dialog med Russland rundt god forvaltning av våre fiskeriressurser. Det er ikke ukontroversielt, men helt nødvendig for at vi skal ivareta våre interesser, men også fiskebestandene. Vi vet fra andre steder i verden hvor dette har gått dårligere, også for så vidt i Europa, at man har mistet store bestander og dermed skapt dårligere grunnlag for verdiskaping på lengre sikt. Det er utfordrende, som komiteen også skriver, men helt nødvendig at regjeringen opprettholder de samtalene og de enighetene.

Det andre er, som også saksordføreren var inne på, en merknad om å understreke Norges rett til å forvalte fiskeressursene i egne områder, og at EUs posisjoner er utfordrende. Jeg er overrasket over at ikke FrP er med på de merknadene. Det er mulig å være med på de merknadene uavhengig av hva man mener om EU-medlemskap. MDG, som jo for tiden markerer seg som et meget EU-ivrig parti, er med på de merknadene. Det kunne Høyre og FrP vært også. Høyre er vel kanskje vel så ivrig på EU, og det sitter kanskje langt inne å si noe kritisk om denne fantastiske organisasjonen og deres fiskeriforvaltning, men jeg er svært overrasket over at FrP ikke er tydelig på norsk selvråderett og norsk forvaltning over fiskeriressursene.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [12:50:30]: «Noregs fiskeriavtalar for 2026 og fisket etter avtalane i 2024 og 2025» er en årlig rapportering fra regjeringen til Stortinget som gjør rede for de årlige forhandlingene Norge fører med andre stater om forvaltning av felles fiskeressurser, og hvordan fisket etter tidligere avtaler er gjennomført. At vi velger å stå utenfor enkelte merknader om EU og de problemene forhandlingene med EU har hatt, har ikke noen sammenheng med at vi ønsker å avstå fra vår suverenitet over norske fiskeressurser – tvert imot. Norge er blant verdens fremste havnasjoner, med rike fiskeressurser, og er blant de største sjømateksportørene. I 2025 eksporterte Norge villfanget fisk og fiskeprodukter for 48,1 mrd. kr, som er ny eksportrekord. Vi deler rundt 90 pst. av fiskeressursene med andre land gjennom gjensidige avtaler om ressursforvaltning, for å sikre at høstingen av fiskebestandene er bærekraftig. Avtalene er basert på uavhengige vitenskapelige råd om kvoter og forvaltningstiltak og inneholder forpliktende bestemmelser om kvotefordeling, forvaltningstiltak og kontrollsamarbeid.

Det er tre overordnede mål som ligger til grunn for Norges medvirkning i de ulike forhandlingsprosessene og de internasjonale organisasjonene for ressursforvaltning. Det ene er å fremme en bærekraftig forvaltning av de levende marine ressursene, basert på den beste tilgjengelige vitenskapelige kunnskapen og en økosystembasert tilnærming. Det andre er å sikre Norge en rettferdig del ved kvotefordeling av felles regulerte bestander. Og det tredje er å sikre tilfredsstillende kontroll og håndheving innen de forvaltningsregimene Norge tar del i. Den samlede fangstverdien av fiskeriavtalene i 2025 er anslått til om lag 85 mrd. kr, hvorav Norges del utgjorde om lag 25 mrd. kr. Russlandsavtalen sto for 42 pst. av verdiene, mens kyststatsavtalene for de tre store pelagiske bestandene til sammen sto for 45 pst. Torsken i Barentshavet er den kommersielt viktigste bestanden, med en norsk kvoteverdi på om lag 7,2 mrd. kr i 2025, mens makrellen var den viktigste pelagiske bestanden med en verdi på om lag 6,9 mrd. kr.

Norge har et ansvar for å forvalte fiskeriressursene i Barentshavet på en måte som sikrer framtidig høsting, og har valgt å videreføre fiskerisamarbeidet med Russland innen forskning, regulering og kontroll fordi dette er bærende elementer for en forsvarlig og bærekraftig forvaltning av fellesbestandene, noe som også har stor betydning for andre land som får kvoter basert på avtaler med Norge. Forhandlingene om avtalen for 2026 var utfordrende, og protokollen for 2026 er mindre omfattende enn tidligere år, bl.a. med nedskalering av forvaltnings- og kontrollsamarbeid, statistikkutveksling og forskningssamarbeid.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:53:42]: Fiskeriavtalane og i grunnen heile havretten er overmåte viktige spørsmål for Noreg. Dersom me skulle ha vurdert viktigheita av sakene opp mot kor mange talarar som melder seg til dei forskjellige debattane, burde det ha vore langt fleire som tok ordet i denne debatten.

Ei klok forvaltning av fiskeriressursane i havområda rundt oss byggjer lokalsamfunn langs kysten og landet som heilskap. Det er òg god sikkerheitspolitikk, ved at me reduserer konfliktar og handterer interessemotsetningar på fredelege måtar. Det er ikkje mindre viktig når tilgangen på fisk i mange havområde i verda blir mindre, anten det kjem av forureining, klimaendringar eller overfiske. At Noreg og dei landa me deler fiskeriressursar med, held orden i eige hus, klarer å finna levelege kompromissar og forvaltar fiskebestandane slik at dei blir overleverte til komande generasjonar i minst like god stand, er eit avgjerande bidrag, ikkje berre til vår sikkerheit og til levedyktige lokalsamfunn langs kysten, men eg vil seia at det òg er eit viktig bidrag til internasjonal fred og sikkerheit. SV støttar difor at Noreg fører vidare fiskerisamarbeidet med Russland i ein nedskalert versjon, i ei tid der samarbeid og kontakt elles er redusert til eit minimum. Eg vil åtvara mot forsøk på å avslutta samarbeidet heilt, og eg vil rosa regjeringa for å avvisa den heilt usaklege kritikken frå EU i det spørsmålet.

Dersom russiske båtar skulla fiska småtorsk på si side i Barentshavet til erstatning for å kunna fiska den vaksne fisken i norske havområde, ville det gått hardt ut over heile bestanden og òg ramma den norske fiskerinæringa i stor grad. Det ville òg ha svekt oversikta og kontrollen vår med kva russiske båtar føretek seg.

Eg merkar meg òg at verken Høgre eller FrP har slutta seg til fleirtalsmerknadene om utfordringane i fiskeriforhandlingane med EU. At EU prøver å utfordra norsk suverenitet i fiskeriforvaltninga og rana til seg ein uforholdsmessig stor del av kvotane, er alvorleg og uakseptabelt. Det er ikkje berre i Noreg si interesse, men òg i fisken og miljøet sine interesser at ikkje EU eksporterer problema sine med overfiske frå sine havområde og nordover til område under norsk jurisdiksjon.

Une Bastholm (MDG) [12:57:03]: De marine økosystemene har vært helt avgjørende for Norges historie, vår identitet som kystnasjon, verdiskapingen, mye industri, mange arbeidsplasser og mange lokalsamfunn, men Norges stemme i fiskeriforhandlingene og i de internasjonale havsamtalene er også veldig viktig for de marine økosystemene. Jeg tar egentlig ordet for å understreke at i dilemmaet, i det kaoset vi nå har internasjonalt, mellom om Norge skal sikre mest mulig andel av kvotene – det som vi opplever som en rettferdig andel – eller om vi skal ta en lederrolle i å sikre at kvotene samlet sett ikke blir for høye og faktisk respekterer de faglige anbefalingene, vil Miljøpartiet De Grønne velge det siste.

Jeg setter det sånn på spissen fordi jeg er redd nå. Jeg er redd for at vi kraftig undervurderer det som skjer i havene, og at Norge ikke tar den lederrollen i forhandlingene som vi burde ha tatt. Dette gjelder særlig makrellforhandlingene nå nylig, som vi har sett en rekke oppslag om. Ikke bare kritiseres de for hemmelighold, hvor forskere, fagmiljøer og sivilsamfunnsorganisasjoner ikke har fått være til stede på den måten som er vanlig i multinasjonale forhandlinger. Man ser også det samme som har skjedd i veldig mange av disse forhandlingene de siste årene: I avtalen man ender med – denne gangen var det en firepartsavtale, det er bedre enn ingenting – er kvotene veldig mye høyere enn det som er anbefalt. De siste årene har Norge, Storbritannia og de andre kystnasjonene, som er økonomisk sterkt avhengig av også makrellbestanden, i snitt fisket 130–140 pst. av det forskerne og Det internasjonale havforskningsrådet, ICES, mente var forsvarlig. Av de landene er det Norge og Storbritannia som fisker mest. Nå mener man makrellbestanden er under kritisk nivå. Det er Havforskningsinstituttet og ICES jeg lener meg på her, og det man spesielt ser, etter de nye modellene, er at rekrutteringen til makrell er veldig mye lavere de siste ti årene sammenlignet med årene før.

Jeg håper at statsråden i sitt innlegg vil si noe om hva Norges posisjon har vært når vi har ledet disse forhandlingene, for utad er det referert til at vi alle har måttet inngå kompromisser. Ja vel, men hva var Norges posisjon, hva jobbet vi for, og hva var kompromissene vi inngikk?

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [13:00:17]: Norge er blant verdens fremste havnasjoner. Bærekraftig forvaltning av viltlevende marine ressurser er en grunnleggende norsk interesse. Vi eksporterte villfanget fisk og fiskeprodukter for 48 milliarder norske kroner i 2025.

Avtalene vi inngår, handler om fiskemuligheter og samarbeid om god forvaltning og kontroll av felles ressurser.

BBNJ-avtalen, den nye havmiljøavtalen om bevaring og bruk av biologisk mangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon, trådte i kraft i januar 2026. Den skal virke parallelt med eksisterende fiskeriforvaltningsregimer uten å undergrave kompetansen til regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner.

Norge har videreført fiskerisamarbeidet med Russland. Samarbeidet innen forskning, regulering og kontroll er bærende elementer i en forsvarlig bærekraftig forvaltning. Forhandlingene med Russland sist høst var krevende i lys av listeføringen av to russiske fiskeriselskaper. Avtalen som ble inngått, innebærer redusert samarbeid på en del områder, men samarbeidet fortsetter. Det er viktig for Norge og for land som får kvoter basert på avtaler med Norge.

Norge har inngått en firepartsavtale om makrell. Selv om kvoterådet ikke ble fulgt, vil avtalen likevel bidra til å redusere fiskepresset. Det jobbes fortsatt for å få en helhetlig avtale som inkluderer alle kyststatene.

Komiteens flertall har framhevet at Norge, i tråd med havretten og langvarig praksis, har suveren rett til å forvalte fiskeressursene og fastsette reguleringer i norske jurisdiksjonsområder, inkludert i fiskevernsonen ved Svalbard. Den politiske forståelsen med EU anerkjenner dette. I 2022 ble vi enige om at EU skal tildeles en avtalt kvote for torsk i fiskevernsonen mot at EU implementerer visse tiltak for å sikre et bærekraftig fiske i internasjonalt farvann.

Norge og EU har ikke kommet til enighet om et forbud mot bruk av oppsamlingspose i rekefisket i Smutthullet. Fra et fiskeriforvaltningsperspektiv er bruken av oppsamlingspose i dette fisket fortsatt problematisk.

Fisken i havet tilhører fellesskapet. Fiskeriene er av stor betydning for den norske økonomien og avgjørende for å sikre aktivitet, bosetting og arbeidsplasser langs hele kysten.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:08:38]: Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet, men det kommer merkelig kritikk fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet fordi FrP ikke ble med på merknader om EU og hvor vanskelig EU har vært i disse fiskeriforhandlingene. Det kan muligens være fordi de for en gangs skyld har stått imot EU og ikke solgt Norge bit for bit, som de gjør i mange andre saker. Det viser seg jo at vi faktisk har et bedre fiskerisamarbeid med Russland enn med Arbeiderpartiets foretrukne samarbeidspartner, EU, innenfor fiskeri.

At flertallet «registrerer at EU i de senere års forhandlinger ved flere anledninger har inntatt posisjoner som utfordrer denne grunnleggende forutsetningen, og mener det er en uakseptabel tilnærming», forandrer ikke posisjonene til EU. Fiskeressursene i områdene under norsk jurisdiksjon, inkludert fiskevernsonen ved Svalbard, har Norge en klar og suveren rett til å forvalte. Den retten ligger fast. Det trenger man ikke å påpeke i merknadsform og skape uro rundt. Det er en soleklar rett som Norge har etter havretten, og den retten ligger fast.

Une Bastholm (MDG) [13:11:06] (ordfører for saken): Først takk til KrFs representanter, som har fremmet et godt representantforslag, og til komiteen for samarbeidet om saken. Det er et representantforslag om å etablere et mer helhetlig næringspolitisk rammeverk for ideelle gjenbruksaktører, som i dag skiller seg ut i sin forretningsmodell. De havner litt mellom stoler, og derfor må de også ofte konkurrere på urimelige vilkår, selv om dette er aktører som har stor verdi for samfunnet sosialt, økonomisk og miljømessig.

Ideelle gjenbruksaktører driver med reell næringsvirksomhet basert på donerte varer. De reinvesterer typisk overskuddet i samfunnsnyttige formål og tiltak som binder oss sammen som samfunn, inkluderer og motiverer, f.eks. i samarbeid med myndigheter og andre aktører innen arbeidsformidling, rus og kriminalomsorg.

Mange av disse aktørene driver med arbeidstrening og annet inkluderingsarbeid som avlaster velferdssystemet og gir folk verdighet, fellesskap og mening. I EU-sammenheng omtales dette som sosial, økonomisk aktivitet. Representantforslaget tar opp at i motsetning til våre naboland mangler Norge i dag en næringskategori og et rammeverk som anerkjenner denne sektoren som noe eget.

I høringen ble også behovet for tydeligere rammebetingelser støttet av Omatt – bransjeforeningen for ideelle gjenbruksaktører – Abelia og Sirk Norge. Det er ingen forslag som har fått flertall i komiteens innstilling, men det er to mindretallsforslag med ganske mange partier bak om henholdsvis å etablere et helhetlig næringspolitisk rammeverk for ideelle og kommersielle og offentlige gjenbruksaktører, og om å etablere en nasjonal standard for samhandling mellom ideelle gjenbruksaktører og arbeids- og velferdsforvaltningen med sikte på forutsigbare avtaler.

Jeg vil, som representant for Miljøpartiet De Grønne, også si at jeg er veldig glad for at vi parallelt med at næringskomiteen har behandlet denne saken, som parti har kjempet i forhandlinger om revidert nasjonalbudsjett for å styrke norske gjenbruksaktører og få til mer sirkularitet, særlig innen tekstil, men egentlig alle type varer. Her har vi fått på plass nye flertall.

Budsjettenigheten som vedtas om en liten uke, innebærer en hel pakke for å gjenbruke mer, hindre overforbruk, styrke forbrukerrettigheter og få til mer sirkulært næringsliv. Blant annet skal det nå utredes nettopp hvordan omsetning av brukte varer kan fritas for merverdiavgift. Det skal også vurderes ulike virkemidler for å redusere mengden tekstilavfall i Norge, herunder en tekstilavgift. Det blir også fremmet forslag til virkemidler som kan stimulere til mer reparasjon, f.eks. en tilskuddsordning for reparatørbedrifter, og vi skal få en Temu-toll.

Jeg tar opp forslagene som Miljøpartiet De Grønne er med på.

Ruth Mariann Hop (A) [13:14:22]: Jeg takker komiteen også her for et godt samarbeid og for å anerkjenne at Norge og verden for øvrig står i en situasjon der forbruket av klær øker, og at det er et problem at altfor mye ender som avfall. Samtidig vet vi at gjenbruksaktørene hver eneste dag bidrar til å forlenge levetiden til produktene, redusere utslipp og skape arbeidsplasser.

De ideelle gjenbruksaktørene spiller en viktig rolle i jobben med både ombruk og å redusere avfall og inkludere flere i arbeidslivet. Mange av dem er lokalt forankret og har tydelige sosiale formål. Det gir verdier langt utover det rent økonomiske; det gir verdi for enkeltmennesket.

Vi må klare å legge til rette for fleksibilitet og skjønnsutøvelse der det er mulig innenfor dagens regelverk. Dette gjelder særlig bruk av eksisterende virkemidler og muligheter for lokal og individuell tilpasning, bl.a. gjennom kommunenes rolle og dialog mellom myndighetene og ideelle aktører.

Arbeiderpartiet mener at en lokal tilpasning gir rom for fleksibilitet for den enkelte brukers situasjon, og vi frykter at en nasjonal standard for samhandling eller generell og flerårige avtaler til bestemte aktørgrupper, kan redusere denne fleksibiliteten.

Arbeiderpartiet mener at ideelle gjenbruksaktører òg er en del av løsningen for å få fart på økt gjenbruk og arbeidsinkludering. For dem er det også viktig med generelle og gode rammevilkår for gjenbruksaktører, som når partiet i regjering fjernet den byråkratiske brukthandelloven.

Jeg vil også understreke det som representanten Bastholm sa: Jeg er glad for at vi har fått til et samarbeid i revidert nasjonalbudsjett, der vi har blitt enige med Senterpartiet, SV, Rødt og MDG om å utrede sterkere virkemidler for å redusere avfallet og dreie forbruket i en mer bærekraftig retning. Vi skal utrede, som hun sa, en mer konkret og praktisk modell for å frita omsetning av brukte varer for merverdiavgift, uten at det bidrar til at vi uthuler momssystemet. Og som en del av enigheten skal vi også se på virkemidler for å redusere mengden avfall av tekstil, f.eks. gjennom tekstilavgiften.

Arbeiderpartiet vil gjøre det enklere å velge bærekraftig og mulig å drive bærekraftig. Det handler om rettferdig konkurranse, inkludering og en sirkulær økonomi som tar vare på både folk og ressurser.

Vi forutsetter at regjeringen fortsetter jobben på dette området, og støtter derfor ikke forslaget fra KrF.

Stig Even Lillestøl (FrP) [13:17:22]: Ideelle, kommersielle og offentlege gjenbruksaktørar spelar ei viktig rolle i arbeidet for auka gjenbruk og redusert avfall. Aktørane bidrar òg til arbeidsinkludering, ofte med lokal forankring og klare sosiale formål.

Samtidig som vi har behandla denne saka, har eg sjølv reparert ei vare. Då la eg merke til at reparasjonen kosta nesten akkurat det same som å kaste vara, for så å kjøpe ho på nytt i brukt tilstand. Utan moms ville forskjellen vore vesentleg. Tilpassingar i meirverdiavgiftssystemet er eit tiltak som blir etterspurt av fleire aktørar, og FrP erkjenner at det aukande presset på naturressursane våre gjer at vi bør utnytte dei best mogleg og etterlate minst mogleg avfall. I praksis blir meirverdiavgifta på gjenbruk ein kostnad og eit hinder for miljø- og inkluderingsarbeid.

Difor vil FrP i denne saka be regjeringa om oppdaterte rammevilkår. Momsfritak på gjenbruksvarer inngjekk i vårt forslag, men det fekk vi dessverre ikkje gjennom i denne omgang. Då støttar FrP heller forslaget om eit heilskapleg næringspolitisk rammeverk for ideelle, kommersielle og offentlege gjenbruksaktørar, for dette er ein sektor som i dag manglar nokre grunnleggjande rammevilkår.

Det finst ingen eigen næringskode, inga kvalifiseringsordning tilpassa gjenbruksverksemd og ingen heilskapleg tilsynsmodell. Bransjen blir då statistisk usynleg og vanskeleg å handtere politisk. Manglande definisjon gjer det også vanskeleg å skilje seriøse aktørar frå useriøse, noko som kan undergrave omdømet til heile sektoren.

Aktørane operer no i eit skjeringspunkt mellom nærings-, miljø- og sosialpolitikk. Dei driv butikkverksemd og logistikk, dei reduserer avfall og forlengjer levetida til produkt, og dei tilbyr arbeidstrening, inkludering og frivilligfellesskap. Overskot blir ofte reinvestert i samfunnsnyttige formål, og dei tilbyr arbeidstrening for dei mange som treng det. Det meiner eg vi skal leggje til rette for i større grad enn i dag.

Harry Valderhaug (KrF) [13:19:43]: Over heile Noreg sorterer frivillige pensjonistar genserar. Innvandrarar øver på norsk bak kassa, og folk som slit med å kome seg tilbake i jobb, får ein meiningsfylt kvardag i ein gjenbruksbutikk. Det skjer ikkje fordi staten har lagt til rette for det. Det skjer trass i at staten ikkje har gjort det. KrF fremjar difor eit forslag om heilskaplege næringspolitiske rammer for gjenbruksdelen av næringslivet. Det er eg stolt av.

Gjenbruksaktørane vert drivne av donerte varer og frivillig arbeidskraft, og overskotet går tilbake til samfunnet. Det er ikkje kommersielle butikkjeder, men dei vert handsama som om dei er det. Ta f.eks. meirverdiavgifta. Ein vanleg butikk kjøper inn varer og trekkjer frå moms på innkjøpet. Det kan ikkje ein gjenbruksbutikk gjere. Varene er donerte gratis. Resultatet er at dei betalar moms utan frådrag. I praksis er meirverdiavgifta ein ekstraskatt på miljø- og inkluderingsarbeid. Dette er løyst i Sverige og Danmark, men ikkje i Noreg.

Sektoren manglar dessutan det aller mest grunnleggjande rammevilkåret. Det er ingen næringskode, inga kvalifiseringsordning og ikkje noko heilskapleg tilsyn. Bransjen er statistisk usynleg og politisk vanskeleg å treffe. Vi veit faktisk ikkje nøyaktig kor store miljøeffektane er, fordi registreringsstrukturen ikkje finst.

Vi er klare for å tenkje breiare enn våre eigne forslag. Mindretalet ber i dag om eit rammeverk som ikkje berre gjeld ideelle, men alle gjenbruksaktørar – ideelle, kommersielle og offentlege – slik at dei får betre rammer. Regjeringa svarar at næringspolitikken bør vere generell og konkurransenøytral. Det er eit fornuftig prinsipp i dei tilfella der aktørane faktisk er samanliknbare, men ein frivilligdriven gjenbruksbutikk konkurrerer ikkje på like vilkår med f.eks. Hennes & Mauritz. Det er ikkje ei konkurransevriding å anerkjenne det.

Frå 2027 vert det innført utvida produsentansvar for tekstilar. Dei ideelle aktørane er ikkje definerte i dette systemet. Folk som allereie handterer store volum innsamla klede, er dermed i eit regulatorisk ingenmannsland mens nye krav strøymer på. Nav-samarbeidet, sjølve grunnlaget for inkluderingsarbeidet, varierer frå kontor til kontor. Dette held ikkje. Fleirårige og forskjellige avtalar er ikkje byråkrati. Det er tryggleik for folk som treng ein stabil veg inn i arbeidslivet.

KrF får støtte frå Høgre, Raudt og MDG til begge mindretalsforslaga. Når parti frå høgre til venstre er samde om dette, bør regjeringa lytte.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [13:23:08]: Som klima- og miljøminister er jeg opptatt av at verden har knappe ressurser, og at vi derfor må utnytte ressursene så effektivt som mulig. Regjeringen er opptatt av at det må legges til rette for at flere velger å kjøpe brukte produkter framfor nye. Det er viktig for klima og miljø, men det er også viktig for Norges beredskap og ikke minst for verdiskaping.

Regjeringen nedsatte derfor en ekspertgruppe som skulle foreslå virkemidler for å fremme sirkulære aktiviteter. Ekspertgruppen har levert, og vi er godt i gang med å følge opp. Regjeringen har også satt i gang et samfunnsoppdrag for sirkulærøkonomi, i nært samarbeid med næringslivet og kommunene. Vi har et tydelig mål om at Norge i 2035 skal ha en betydelig økning i ombruk, reparasjoner og deling av knappe ressurser.

I mai sendte Miljødirektoratet på høring forslag til utvidet produsentansvar for tekstiler. I høringen har vi vært opptatt av at sosiale økonomiske aktører – som Fretex og andre – fortsatt skal kunne samle inn tekstiler og samarbeide godt med kommunene.

Så er det spørsmålet om et næringspolitisk rammeverk. Målet for regjeringen i næringspolitikken er å skape mest mulig verdi i norsk økonomi, samtidig som vi tar hensyn til klimaet og naturen. Det betyr at all næringsvirksomhet må være sosialt, miljømessig og økonomisk forsvarlig. Det er noen som mener vi bør ha et eget næringspolitisk rammeverk for ideelle aktører. Jeg mener vi best når målene våre ved å sikre gode, generelle rammevilkår som gjelder bredt.

Det betyr på ingen måte at vi er passive. Tvert imot gjør vi stadig endringer for å sørge for at vi utvikler politikken videre og bidrar til mer sirkulærøkonomi i praksis. Blant annet har vi, som pekt på, gjort endringer i regelverket for brukthandel. Fra 1. juli 2024 ble det enklere å drive med salg av brukte varer. Det kommer også ideelle aktører som driver med brukte varer, til gode.

Som samfunn må vi klare å gå fra en lineær til en sirkulær økonomi, der ressursene våre får nytt liv og produkter designes på en måte som tillater nettopp det. Det skal regjeringen levere på. Det betyr at vi må utnytte alle de aktørene som kan være med og bidra til det, både de ideelle og de som først og fremst driver med næringsvirksomhet. Her er det mye som skjer. Vi har hatt en fantastisk utvikling i omsetningen av gjenbrukte varer i Norge de siste par årene. Det skal vi bygge videre på for å levere på en god sirkulærøkonomi i praksis – en økonomi der vi får til mer gjenbruk og reparasjon.

Ruth Mariann Hop (A) [13:27:11]: Jeg vil begynne med å takke komiteen for et godt samarbeid også i denne saken.

Det vi diskuterer i dag, er om vi skal innføre en kompensasjonsordning for CO₂-avgift for bedrifter som ikke har reell mulighet til å omstille seg bort fra fossile energikilder, eller der dette blir veldig dyrt. Forslagsstillerne peker på utfordringer knyttet til manglende tilgang på alternative energikilder, herunder nettkapasitet, eller at omstillingen vil bli for kostbar.

Arbeiderpartiet vil i denne saken understreke at CO₂-avgiften er et av de viktigste og mest langsiktige virkemidlene i norsk klimapolitikk. Avgiften bygger på prinsippet om at forurenser betaler, og er et sentralt verktøy for å redusere utslipp, stimulere til teknologisk utvikling og legge til rette for omstilling i næringslivet. Denne politikken er forankret i et bredt flertall i Stortinget og gir forutsigbare rammer for næringslivet over tid.

Samtidig erkjenner Arbeiderpartiet at omstillingen kan være krevende for enkelte virksomheter. I deler av landet er det i dag utfordringer knyttet til nettkapasitet, og for noen bedrifter er alternative løsninger enten ikke tilgjengelige eller fortsatt for kostbare. Dette er reelle utfordringer som vi må ta på alvor.

Arbeiderpartiet mener likevel at en generell kompensasjonsordning for CO₂-avgiften for virksomheter med begrensede omstillingsmuligheter ikke er riktig virkemiddel. En slik ordning vil kunne svekke insentivene til utslippsreduksjoner og undergrave hovedformålet med avgiften. Risikoen er at nødvendige omstillinger utsettes, og at utviklingen av nye løsninger bremses.

I stedet mener Arbeiderpartiet det er viktig å videreføre en aktiv nærings- og klimapolitikk som kombinerer tydelige og forutsigbare rammebetingelser med målrettede tiltak. Regjeringen arbeider allerede med å styrke energiinfrastrukturen og legge til rette for raskere nettutbygging og bedre utnyttelse av eksisterende kapasitet. Videre bidrar virkemiddelapparatet, bl.a. gjennom Enova, til å redusere risiko og kostnader i tidlige faser av teknologiutvikling og omstilling.

Arbeiderpartiet vil understreke at statens rolle ikke er å overta den økonomiske risikoen som ligger i næringsvirksomhet. Permanente kompensasjonsordninger kan svekke omstillingstakten og gjøre det vanskeligere å nå de klimamålene Stortinget har sluttet seg til.

På denne bakgrunn støtter ikke Arbeiderpartiet forslaget om en generell kompensasjonsordning for CO₂-avgiften og viser til at regjeringen allerede fører en politikk som både tar hensyn til næringslivets utfordringer og sikrer nødvendig framdrift i klimaarbeidet.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:30:19]: Saken vi debatterer, er et tydelig eksempel på hvordan en stadig mer inngripende og symboltung klimapolitikk skaper uforutsigbare og urimelige rammevilkår for norsk næringsliv. Behovet for regelverk som er forutsigbart, rettferdig og ikke minst fornuftig og tilpasset næringslivets virkelighet, er viktig for vekst og utvikling.

Norske bedrifter rammes i økende grad av kompliserte støtteordninger, detaljerte klimakrav og skiftende regulatoriske rammer, som gjør det krevende å operere langsiktig og ansvarlig. Klimapolitikken er i for stor grad utformet uten tilstrekkelig hensyn til praktiske konsekvenser, både for gjennomførbarhet, for verdiskaping og arbeidsplasser.

Fremskrittspartiet vil advare mot en utvikling der politiske mål om utslippsreduksjoner fører til et stadig mer uoversiktlig regelverk og økt detaljstyring. Dette skaper ikke bare ineffektiv ressursbruk, men også en situasjon der lovlydige aktører risikerer store økonomiske tap som følge av regelverksfeil eller etterfølgende tolkninger fra myndighetene.

Det er uakseptabelt at staten gjennom en kombinasjon av for ambisiøse og urealistiske klimamål og for dårlig krafttilgang, bidrar til å sette bedrifter i en uholdbar situasjon. I praksis kreves de å delta i det grønne skiftet, men de har ikke mulighet til det på grunn av mangel på kraft og nett, og for dette straffes de med avgifter. En slik politikk undergraver både tilliten til myndighetene, utviklingsmulighetene og viljen til å investere i Norge.

Fremskrittspartiet mener det er uforståelig at CO₂-avgiftene trappes opp, samtidig som tilgangen til alternative energibærere, som elektrisitet, biogass og andre lavutslippsløsninger er utilstrekkelig for mange virksomheter enten på grunn av manglende nettkapasitet, infrastruktur, teknologiske flaskehalser eller uforholdsmessig høye omstillingskostnader.

En bærekraftig klimapolitikk må være teknologinøytral, realistisk, forutsigbar og ikke minst økonomisk ansvarlig. Dagens utvikling peker i motsatt retning, med stadig flere særkrav, særordninger og økende risiko for næringslivet. Fremskrittspartiet mener derfor det er nødvendig med en grundig opprydning i klimarelaterte krav, støtte- og reguleringsordninger med mål om å realitetsorientere målene, redusere kompleksiteten, redusere kostnadene og sikre at bedriftene gis rom for utvikling og styrking av konkurransekraft.

Klimapolitikken må ikke utvikle seg til et system som skaper større økonomisk risiko enn miljøgevinst, og staten må ta ansvar for konsekvensene av eget regelverk. Norge trenger et tydelig skifte i næringspolitikken, bort fra byråkrati og detaljregulering, og over til enklere regler, lavere skatter og avgifter og større handlingsrom for bedriftene. Dette er avgjørende for å sikre arbeidsplasser og verdiskaping i hele landet.

– Så vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag, og jeg vil varsle at vi stemmer subsidiært for forslag nr. 5.

Geir Inge Lien (Sp) [13:33:45]: Dette handlar eigentleg om noko ganske enkelt – vi kan ikkje straffe bedrifter for ikkje å gjere noko dei faktisk ikkje har moglegheit til å gjerne noko med. Det er bakgrunnen for at Senterpartiet tok initiativet til dette representantforslaget.

Vi ser stadig fleire bedrifter vert pressa frå fleire kantar samtidig. CO₂-avgifta aukar, men krafta, nettet og alternativa dei treng for å omstille seg, er ikkje på plass. Då meiner eg det er på tide at vi stiller eit heilt grunnleggjande spørsmål: Er dette rettferdig?

Vi snakkar mykje om omstilling i denne salen. Det skal vi òg gjere. Norsk næringsliv skal kutte utslepp og ta del i det grøne skiftet. Men omstilling kan ikkje svekkje norske bedrifters konkurransekraft, og det må vere mogleg i praksis, ikkje berre på papiret.

Rundt omkring i landet finst det bedrifter som ønskjer å leggje om drifta. Dei vil investere, dei vil kutte utslepp, men dei får beskjed om at det ikkje finst nettkapasitet. Dei får ikkje krafta dei treng, elles er kostnadene så store at det ikkje er realistisk å gjennomføre tiltaka på kort sikt.

Likevel kjem avgiftene. Vartdal Plast og Hofseth i Møre og Romsdal er gode eksempel på dette. Bedriftene kan få ei avgiftsbelasting i titals millionar-klassen årleg og dei komande åra samtidig som dei manglar tilgang på straum. Det gjer det umogleg å elektrifisere produksjonen. Det er ikkje fordi dei ikkje vil omstille seg, det er fordi infrastrukturen ikkje er på plass. Senterpartiet føreslår ikkje å fjerne CO₂-avgifta, vi føreslår heller ikkje eit generelt fritak. Det vi ber om, er at regjeringa kjem tilbake med ei ordning for dei bedriftene som ikkje har ei reell moglegheit til omstilling i dag anten fordi krafta manglar, nettet er fullt eller kostnadene er urimelege for å byggje ut kapasitet og nett.

Forslaget er både moderat og ansvarleg. Det er difor overraskande at ikkje Høgre i alle fall vert med på å stemme for dette, det som skal vere eit næringsparti. For Senterpartiet handlar dette om meir enn avgifter, det handlar om arbeidsplassar, om lokalsamfunn og om industri som ein skal byggje opp gjennom generasjonar.

Klimapolitikken må ha legitimitet blant folk. Då må ein også oppleve han som rettferdig og mogleg å gjennomføre i praksis. Det vert ikkje gjort med slike verkemiddel som er her i dag.

– Dermed tek eg opp forslaget Senterpartiet har saman med andre.

Harry Valderhaug (KrF) [13:36:59]: KrF er for det grøne skiftet. Vi trur på omstilling, vi vil ha lågare utslepp, og vi meiner næringslivet er ein stor del av løysinga. Men omstilling føreset at det faktisk er mogleg. Eit eksempel som også var nemnt av førre talar, er Vartdal Plast på Sunnmøre. Det er ei over 60 år gamal bedrift, ei veldriven bedrift med engasjerte eigarar og lokale samfunnsbyggjarar. Dei vil gjerne leggje om produksjonen bort frå fossile energiberarar. Dei har planar, og dei har vilje. Det dei ikkje har, er tilgang på nok straum. Nettet er fullt. Alternativa er utilstrekkelege, og mens dei står klare og ventar, trappar staten CO₂-avgifta opp – kvart år. Det er ikkje god klimapolitikk. Det er straff for noko bedrifter ikkje har kontroll over.

Prinsippet om at forureinar betalar, er rett, men det føreset at forureinar faktisk har eit val. Når staten ikkje har bygd ut nettet, ikkje sørgt for kapasitet, ikkje tilgjengeleggjort alternativ, er det ikkje er bedrifta som sviktar. Då er det staten som sviktar bedrifta.

Regjeringa svarer at Enova finst, at handlingsplanen for nettutbygging er på plass, og at biobrensel kan brukast i mellomtida. Det er gode ord, men for Vartdal Plast og andre bedrifter i same situasjon er det ikkje nok. Dei treng straum no. Dei har ikkje tid til å vente på at politikken tek igjen verkelegheita.

Difor er vi med på å be regjeringa innan våren 2027 kome tilbake med forslag om kompensasjon for CO₂-avgift for bedrifter som ikkje har reelle høve til omstilling. Det handlar ikkje om å undergrave klimapolitikken. Det handlar om rimelegheit. Ein kan ikkje krevje av folk noko som praktisk talt er umogleg, og deretter sende rekninga.

Eg har ei klar oppfordring til regjeringa om å byggje ut straumnettet, gjere det raskare og gjere det kraftigare, og prioritere det. Den beste løysinga er ikkje kompensasjon. Den beste løysinga er at bedriftene faktisk får evne til å gjennomføre dei kutta som er tenkt, og det næringsaktørane ønskjer.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [13:39:54]: Prising av utslipp er det viktigste virkemidlet i norsk klimapolitikk. Prisen gir bedrifter insentiv til å gjennomføre utslippsreduserende tiltak, og forurenser betaler for skadene sine. En riktig fastsatt pris skal speile kostnadene utslippene påfører samfunnet, og gjøre det mindre lønnsomt å forurense. Avgifter og kvoter bidrar på den måten til å vri forbruket mot varer og tjenester med lavere utslipp.

Det finnes flere mulige løsninger for å redusere utslipp, som elektrifisering, bruk av biobrensel, bruk av hydrogen og karbonfangst og -lagring. CO2-avgiften gir også insentiv til å forbedre og effektivisere prosesser og rutiner, som å redusere varmetap og øke energigjenvinning, utvikle nye løsninger og arbeide for å gjøre eksisterende løsninger billigere eller mer tilgjengelige. Flere mulige løsninger gjør det samtidig vanskelig å vurdere om en virksomhet i praksis har mulighet til å omstille seg.

Regjeringen arbeider med å utbedre kapasitetsutfordringen i energinettet. Nettselskapene har plikt til å tilknytte alle som ønsker det. Dersom det ikke er plass i nettet, skal nettselskapene uten ugrunnet opphold utrede, søke konsesjon og bygge nødvendige anlegg for å kunne tilknytte kunden. I dag er det mange som har bedt om ny eller økt kapasitet i nettet, og forespurt kapasitet overstiger ledig kapasitet mange steder. Regjeringen la våren 2023 fram en handlingsplan for raskere nettutbygging og bedre utnyttelse av nettet. Regjeringen har satt i verk mange tiltak som skal bidra til å korte ned tidsbruken i myndighetsbehandlingen av søknader om konsesjon, mer effektive tilknytningsprosesser og bedre utnyttelse av strømnettet.

Grønn omstilling kan være krevende for deler av næringslivet, særlig der ny teknologi er umoden, kostbar eller lite tilgjengelig. Regjeringen fører derfor en politikk der langsiktige rammevilkår som prising kombineres med målrettede og tidsavgrensede støtteordninger, f.eks. gjennom Enova.

Jeg mener at en generell kompensasjonsordning for virksomheter som blir vurdert å ha begrensede muligheter til omstilling, vil sende et uheldig signal om å gå bort fra prinsippet om at forurenser betaler. En slik ordning vil svekke insentivene til omstilling i næringslivet og kan gjøre det vanskeligere å nå klimaforpliktelsene våre. Den kan også skape insentiver til å sitte og vente i stedet for faktisk å bestille det strømnettet man kommer til å trenge i framtiden, eller den teknologien man har behov for for å omstille seg og klare å kutte utslippene sine.

Derfor mener jeg også at det å bygge mer nett raskere, fortsette å støtte teknologiutvikling – støtte til omstilling – er den riktigste veien å gå for å sørge for at vi både kutter utslipp og samtidig klarer å skape jobber og verdier rundt omkring i hele landet.

Trond Giske (A) [13:49:43]: Dette er flere debatter på én gang. Én ting er strøm og tilgangen på den, og der tror jeg vi er nødt til å gjøre noe. Vi er nødt til å gjøre noe med køordningen for hvem som skal få strøm. Det er ikke sikkert vi bare skal ha først til mølla, men også se på samfunnsnytte, sysselsetting, verdiskaping osv. Men, som statsråden sier, er det et annet departement, og sånn sett egentlig også en annen debatt.

Det jeg tok ordet for, er disse mindretallsforslagene. Fremskrittspartiet skal ikke bare fjerne særnorske klimakrav, men de skal generelt redusere norske klimamål for å ivareta norsk næringslivs konkurransekraft, og Senterpartiet, Rødt og Kristelig Folkeparti skal ikke bare ha en kompensasjon for dem som skal omstille seg bort fra fossile energibærere, men en generell kompensasjon der omstillingen vil være for kostbar.

Én ting er der du må fortsette å drive, og det ikke er mulig å omstille seg ennå på grunn av teknologiske barrierer. Fiskefartøy er et sånt område, kraftkrevende industri for CO₂-kompensasjon og flere slike ordninger. Det kan ikke være sånn at absolutt all CO₂-utslipp som ikke blir omstilt, skal kompenseres. Da er hele hensikten med CO₂-avgiften borte, for poenget er at man skal omstille seg bort fra fossile utslipp og over på andre områder. Noen ganger kan det være innenfor en bedrift fordi en finner ny teknologi. Andre ganger kan det hende at virksomheten må opphøre fordi den er uforenlig med klimamålene våre, fordi det rett og slett er andre muligheter som presser seg fram for å berge klimaet og for å være konkurransedyktig. Verdiskaping og konkurranseevne må til sjuende og sist bygge på det som kommer til å være framtidens internasjonale reguleringer. Det er kanskje en fordel for norsk næringsliv å være et lite hestehode foran.

Hvis vi tviholder på gammel teknologi for såkalt å bevare konkurransekraft, kan det gå virkelig dårlig. På 1980-tallet var Kodak suverene innenfor foto, de hadde 90 pst. av markedet, de hadde 145 000 ansatte og de hadde 13 mrd. kr i omsetning. 20 år etter var de konkurs, og det på tross av at Kodak faktisk fant opp det første digitale kameraet på 1970-tallet. Men de fant ut at nei, de måttet holde igjen, for de hadde jo allerede en etablert konkurranse for vanlig analog film. Det viste seg å være en fryktelig dårlig strategi. Det er mulig at de spurte sine lokale myndigheter om kompensasjon og skattelette for å bedre sin konkurransekraft. I enden gikk det fullstendig galt. Hvis en tviholder på gammel teknologi for å være såkalt konkurransekraftige, kommer en til sjuende og sist til å tape all konkurransekraft, og derfor er tilnærmingen regjeringen har – pragmatisk inn mot enkeltbedrifter og pragmatisk inn imot enkeltnæringer, men samtidig fast på at det må omstilling til – den helt korrekte også for næringslivets konkurransekraft.

Geir Inge Lien (Sp) [13:52:57]: For det første er det næring. Eit sterkt Noreg krev sterkt næringsliv i heile landet. Men i dag møter mange bedrifter rammevilkår som gjer det vanskeleg å skape arbeidsplassar, ikkje lettare.

Lat meg nemne eit konkret eksempel som eg har nemnt før i dag, Vartdal Plast. Dette er ei hjørnesteinsbedrift som i generasjonar har levert emballasje som er heilt avgjerande for norsk fiskerinæring og dermed òg for norsk eksport. Dei produserer nødvendige produkt som sikrar kvalitet, matsikkerheit og sporbarheit. Likevel rammast dei no av ei avgjerd som ikkje skil mellom miljøskadeleg eingongsplast og nødvendig emballasje som kan gjenvinnast og inngå i sirkulære system.

Det er meir skuffande at Høgre ikkje støttar våre forslag for å rette opp i dette. Vi føreslår ikkje å fjerne miljøpolitikken. Vi føreslår å gjere han smartare og meir treffsikker og sørgje for at norske arbeidsplassar ikkje vert svekte av dårleg utforma ordningar. Slik avgiftene er innretta i dag, er det i realiteten ein skatt, ein skatt på norsk industri, ein skatt på norske arbeidsplassar, ein skatt som gjev utanlandske aktørar eit konkurransefortrinn og til og med andre norske bedrifter. Det er verken ein god næringspolitikk eller ein god miljøpolitikk.

For det andre er det beredskap. Beredskap handlar også om evna til å produsere det vi treng i Noreg i framtida og i krisetid. Når vi svekkjer norsk industri, svekkjer vi òg vår eigen beredskap. Bedrifter som Vartdal Plast er ein del av industristrukturen som held verdikjeda vår i gang. Dei leverer produkt som fiskerinæringa er heilt avhengig av. Difor må vi byggje opp igjen beredskapslager og slik sikre matberedskap og sørgje for at kraftberedskap toler både uvêr og uføreseielegheit. Eit land som ikkje produserer nok, står sjølv svakare når krisa kjem.

Næring og beredskap heng tett i hop. Når vi legg byrder på bedrifter som Vartdal Plast, legg vi samtidig byrder på fiskerinæringa, på eksporten og på lokalsamfunn som er heilt avhengige av arbeidsplassane. I Senterpartiet vil vi byggje eit Noreg som står støtt. Vi må ha sterke lokalsamfunn, eit konkurransedyktig næringsliv og ein beredskap som faktisk fungerer. Vi ønskjer å byggje ut infrastrukturen. Vi skal stå i hop om nett og nettkapasitet, men før den tida, når ikkje det er på plass, kan vi ikkje slå føtene under bedriftene våre som ikkje har tilgang på straum.

Siren Julianne Jensen (MDG) [13:56:49] (ordførar for saka): La meg først starte med å takke komiteen for godt samarbeid i denne saka også. Vi har behandla representantforslaget om rammevilkår for kommunar med verdsarvstatus. Forslaget tek opp ei viktig problemstilling: Korleis skal vi sikre god forvaltning av verdsarv, samtidig som vi legg til rette for levande lokalsamfunn i distrikta?

Det er brei einigheit i komiteen om at verdsarvområda representerer verdiar av eineståande betydning, og at kommunane som forvaltar desse områda, har eit stort ansvar på vegner av fellesskapet. Det er også einigheit om at dette ansvaret føreset gode og føreseielege rammevilkår. Samtidig er det ulike syn i komiteen på korleis dette best bør gjerast. Nokre ønskjer sterkare verkemiddel for næringsutvikling og nye kompensasjonsordningar, mens andre legg større vekt på dagens rammer og dei internasjonale forpliktingane Noreg har gjennom verdsarvkonvensjonen. Det som likevel er felles, er at saka handlar om balansen mellom vern og utvikling.

La meg gå over til å snakke på vegner av MDG. Vi meiner verdsarv ikkje først og fremst er eit problem som må løysast. Det er eit ansvar vi har teke på oss, og eit fortrinn som vi må forvalte klokt. Difor meiner vi at ein går feil veg dersom løysinga blir å svekkje vernet, avgrense statlege verkemiddel eller opne for auka press på sårbare område. Verdsarvstatusen er gjeven nettopp fordi desse områda har ein verdi som går langt utover lokale og kortsiktige omsyn. Men samtidig er ikkje dagens situasjon god nok. Utfordringa er ikkje at vernet er for strengt. Utfordringa er at staten i for stor grad overlèt ansvaret til små kommunar utan tilstrekkeleg støtte og føreseielegheit.

For oss handlar dette om noko anna – om betre rammevilkår, om sterkare fagleg og økonomisk oppfølging og om ei meir heilskapleg forvaltning som faktisk gjer det mogleg å kombinere vern med levande lokalsamfunn. Sterke lokalsamfunn er ikkje ein trussel mot verdsarven. Det er ein føresetnad for å ta vare på han. Det føreset at utviklinga skjer innanfor naturen sine tolegrenser og med respekt for dei verdiane som ligg til grunn. Verdsarv skal ikkje vere statisk, men det skal heller ikkje tøyast så langt at det mistar innhaldet sitt. Dette er den balansen vi i MDG meiner at vi må stå fast på.

Bente Estil (A) [13:59:31] (komiteens leder): Norges verdensarvområder rommer både materielle og immaterielle verdier – bygninger, landskap, håndverkstradisjoner og levd kultur. Dette er en del av vår felles arv og en viktig kilde til tilhørighet og stolthet i våre lokalsamfunn over hele landet. Verdensarvstatusen bygger på lokal tilslutning og samarbeid, og når et område blir nominert, skjer det gjennom brede prosesser, med avtaler mellom grunneiere og kommuner, fylkeskommuner og stat. I tillegg har vi verdensarvrådene, som skal sikre god dialog og forankring mellom lokale og sentrale myndigheter. Verdensarv er et felles prosjekt.

Verdensarvstatusen er ikke et eget vernevedtak i norsk rett. Eventuelle begrensninger i bruk følger av nasjonale og lokale vedtak, først og fremst gjennom plan- og bygningsloven, som kommunene forvalter. Det betyr at utviklingen i og bruken av områdene i stor grad utformes lokalt. Forvaltningen skjer innenfor rammene av Norges internasjonale forpliktelser, med et tydelig rom for å balansere vern og utvikling.

Et godt eksempel er Røros. Her ser vi hvordan dette fungerer i praksis. Verdensarvstatusen brukes aktivt som grunnlag for lokal utvikling, og spillet Elden settes hvert år opp midt i verdensarvområdet. Det er mange hensyn å ta, men når en tar hensyn, får en det til. Gjennom historiefortelling, opplevelser og kultur skapes arbeidsplasser og ikke minst lokal tilhørighet og stolthet. Historien blir holdt levende. Og dette er kjernen i Arbeiderpartiets tilnærming – verdensarv og utvikling er ikke motsetninger, god forvaltning gjør at begge styrkes.

Regjeringen arbeider nå med en ny kulturlov som skal modernisere regelverket, og utvalget som har utredet loven, peker på at avveininger mellom verdensarv og andre hensyn best løses med planlegging og lokaldemokratiske prosesser. Dette understreker hvor viktig det er å ha tillit til kommunene og til samarbeid mellom nivåene. Dagens rammeverk, med internasjonale retningslinjer, nasjonalt lovverk og lokale planprosesser, gir etter Arbeiderpartiets syn et godt grunnlag for å utvikle og ivareta både verdensarvverdiene og behovet for utvikling.

Til slutt vil jeg signalisere at Arbeiderpartiet ved voteringen vil stemme for komiteens innstilling, selv om vi ikke er med på innstillingen, for innstillingen er det som allerede skjer når det gjelder verdensarv og utvikling.

Bjørn Larsen (FrP) [14:02:46]: Verdensarven tilhører hele Norge, men konsekvensene av verdensarvstatus bæres ofte av en kommune. Det er egentlig kjernen i denne saken.

De åtte norske verdensarvområdene ligger i stor grad i distriktskommuner som allerede kjemper mot fraflytting, svak demografi og begrenset økonomisk handlingsrom. Samtidig er det disse kommunene som i praksis står i førstelinjen for å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser etter UNESCO-konvensjonen.

Hva skjer når staten pålegger kommunene et stadig større ansvar, men ikke følger opp med tilstrekkelige virkemidler? Norges Verdensarv peker selv på et økende gap mellom behov og statlige bevilgninger. Kommunene står for den daglige forvaltningen, mens tilskuddene reelt sett går ned. Samtidig advarer organisasjonen mot at verdensarven ikke må bli oppfattet som en hemsko for lokal verdiskaping og bosetting.

Ingen verdensarvsteder ble opprettet for å bli museum. De ble opprettet fordi folk levde der, arbeidet der og skapte verdier verden ønsker å bevare. Derfor må målet være vern gjennom aktivitet, ikke vern gjennom avvikling. Også UNESCOs egen utvikling går nå i retning av at verdensarv skal forvaltes som levende samfunn, hvor vern og bærekraftig utvikling går hånd i hånd. Norges Verdensarv peker på det samme.

Verdensarvområdene har et betydelig potensial for næringsutvikling dersom kommunene får bedre rammevilkår. Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag om sterkere lokal medvirkning, tydeligere rammer og en prinsipiell kompensasjonsordning når staten begrenser kommunenes utviklingsmuligheter.

Jeg registrerer at et flertall er villig til å støtte det mest selvfølgelige forslaget i saken: at verdensarvstatus ikke skal hindre bærekraftig næringsutvikling som ikke skader verdensarvverdiene. Det er bra, men jeg undrer meg over at Stortinget ikke samtidig er villig til å diskutere hva som skjer når staten faktisk påfører kommuner tapte inntekter og reduserte utviklingsmuligheter.

Dersom staten begrenser et lokalsamfunns mulighet til inntekter, arbeidsplasser og utvikling av hensyn til nasjonale interesser, kan ikke staten samtidig overlate regningen til kommunen og innbyggerne. Nasjonale vedtak må også følges av nasjonalt ansvar.

Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag og det forslaget Fremskrittspartiet er en del av i saken.

Haagen Poppe (H) [14:05:32]: Verdensarvstatus skal være en styrke for et lokalsamfunn, ikke en utviklingsbrems når utvikling ikke går utover verneverdiene. Det er Høyres utgangspunkt i denne saken.

Vern av kultur- og naturarv er viktig for et konservativt parti, men det må kombineres med lokalt selvstyre, bærekraftig næringsutvikling og økonomisk forutsigbarhet. Altfor ofte ser vi at verdensarvstatus brukes som en blankofullmakt til å stanse viktige prosjekter som skaper arbeidsplasser i de bygdene det ofte er tale om.

De norske verdensarvområdene ligger i stor grad i distriktskommuner med begrenset økonomisk handlingsrom og et betydelig forvaltningsansvar. Verdensarvstatus innebærer omfattende internasjonale og nasjonale forpliktelser, men det er kommunene som bærer store deler av den praktiske forvaltningen.

De skal selvfølgelig få økonomisk støtte fra staten for å ivareta noe av det mest dyrebare vi har av naturverdier og kulturarv i vårt land, men staten må også la være å blande seg unødvendig inn i disse kommunenes mulighet til å tjene penger. Det kan gjerne handle om områder utenfor verdensarvområdet, men man bruker disse verdiene som argumentasjon for å si blankt nei.

For eksempel: Når man ønsker å bruke en fullstendig ihjelsprengt gammel åpen gruve langs Sunnulvsfjorden til landbasert oppdrett, kommer Statsforvalteren og stopper det hele fordi opplevelsen av verdensarvområdet visstnok blir svekket. Dette er altså utenfor verdensarvområdet. Vel, det er allerede et stort hull i fjellet der fra før. Det eneste som blir svekket, er kommunens næringsgrunnlag og evne til å legge til rette for god forvaltning av verdensarven.

Når staten påfører lokalsamfunn slike begrensninger, svekkes både lokaldemokrati og økonomisk bærekraft. Dagens politikk preges i for stor grad av detaljstyring fra staten, sektorvise innsigelser og manglende økonomisk forutsigbarhet. Det bidrar til at verdensarvstatus oppleves mer som en belastning enn den utviklingsressursen det burde være. Derfor støtter Høyre intensjonen og hovedretningen i dette representantforslaget.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [14:08:17]: Hadde FrP og Høyre fått bestemme i min hjemby, hadde ikke huset mitt stått, for de ville rive det – et hus fra 1590. Sånn kan det gå, men heldigvis ble det ikke sånn. Huset står og er en del av Norges historie i dag, takket være kloke lokalpolitikere.

Verdensarvområdene våre er ikke vanlige arealer. De er ikke bare vakre landskap eller historiske kulturminner. De er steder som verden har sagt har en så stor verdi at de tilhører hele menneskeheten, også dem som kommer etter oss. Derfor er det grunn til bekymring når verdensarv i dette representantforslaget først og fremst omtales gjennom næringsutviklingsbriller. For SV er ikke spørsmålet hvordan vi kan tilpasse verdensarven til næringsinteressene. Spørsmålet er: Hvordan kan vi sikre at næringsaktivitet skjer på verdensarvens premisser?

Verdensarvstatus er ikke en markedsføringsordning. Det er ikke et kvalitetsstempel vi kan bruke så lenge det er lønnsomt. Det er et ansvar, en internasjonal forpliktelse, et løfte om at vi skal forvalte natur og kulturverdier av enestående universell verdi med varsomhet og langsiktighet.

Vi vet at presset på mange verdensarvområder øker. Flere besøkende, mer kommersialisering og større arealinteresser kan på sikt undergrave nettopp de verdiene som trekker folk dit. Når natur slites ned, kulturmiljøet mister sin egenart og lokalsamfunn presses av økende turiststrømmer, er det ikke en bærekraftig utvikling. Da forbruker vi arven i stedet for å forvalte den.

Samtidig står verdensarvområdene overfor en annen alvorlig trussel. Klimaendringene, flom, erosjon og ekstremvær utfordrer både natur og kulturverdier i et omfang vi bare har sett begynnelsen på. Da trenger vi sterkere vern og tydeligere forvaltning, ikke signaler som kan svekke vernehensynene.

SV mener samtidig at kommunene som forvalter verdensarv, fortjener bedre og mer forutsigbare rammer, men svaret er ikke å flytte grensene for hva som skal vernes. Svaret er en tydelig nasjonal styring, bærekraftig besøksforvaltning og rammevilkår som gjør det mulig å ivareta ansvaret de er gitt. For verdensarv handler ikke om hva vi kan hente ut i dag. Det handler om hva vi er villige til å bevare for dem som kommer etter oss. Derfor støtter ikke SV representantforslaget og tilrådingen, og jeg fremmer herved SVs alternative forslag.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [14:11:34]: Verdensarvstatus skal være en styrke for lokalsamfunnene, ikke en hemsko for utvikling, bosetting og verdiskapning. Norge kan ikke føre en politikk som setter lokk på lokalsamfunn. Senterpartiet er derimot opptatt av å utvikle samfunn. I alle år har man forvaltet verdier som har fått status som verdensarv, for eksempel på Vegaøyene i Nordland, og evner å ha to tanker i hodet samtidig: verdiskapning og ivaretakelse av verneverdige verdier.

Erfaringer fra flere verdensarvkommuner viser at det i dag kan oppstå en ubalanse mellom statlige krav og lokale utviklingsmuligheter, og at statlige vedtak og innsigelser i praksis kan begrense muligheten lokalsamfunn har til å utvikle seg. For Senterpartiet er dette et helt grunnleggende prinsipp: Vi skal ta vare på kultur- og naturarv, men vi skal også legge til rette for aktivitet, arbeid og verdiskapning i hele landet.

Senterpartiet vil særlig framheve betydningen av lokal medvirkning og reell dialog. For å sikre legitimitet og tillit til forvaltningen er det avgjørende at berørte kommuner får delta i ordinære planprosesser, og at statlige myndigheter ikke overstyrer lokaldemokratiet gjennom automatiske innsigelser. På denne bakgrunn vil Senterpartiet støtte komiteens tilråding om å sikre at kommuner med verdensarvstatus ikke hindres i å utvikle næringsvirksomhet som ikke skader verdensarvverdiene. I tillegg støtter Senterpartiets forslag 1 og 2. Det innebærer både å sikre at statlige innsigelser ikke automatisk stopper utvikling, men at de behandles gjennom ordinære planprosesser med reell dialog, og å vurdere bedre ordninger for kommuner som blir påført økonomiske tap som følge av statlige vedtak.

Samtidig er Senterpartiet mer skeptisk til deler av forslaget som kan føre til mer byråkrati og økt statlig styring. Forslag 3 om å etablere et nytt nasjonalt rammeverk og forslag 4 om ytterligere nasjonale retningslinjer kan i praksis innebære flere krav, mer regelverk og et sterkere statlig styringstrykk overfor kommunene. Det er etter vår vurdering ikke veien å gå. Det er også uklart hva rammene for en kompensasjonsordning vil være, og vi er bekymret for at dette vil kunne føre til større grad av vern under dekke av kompensasjon.

Senterpartiet er tilhenger av bruk framfor vern, for norske kommuner trenger mer handlingsrom, ikke mindre. Vi trenger færre statlige føringer og mindre detaljstyring som svekker lokalt selvstyre. Verdensarvkommunene har ulike behov og forutsetninger, og det er nettopp gjennom det lokale folkestyret at de beste løsningene blir til.

UNESCO har selv i sin nye forvaltningsveileder skiftet fokus fra å forhindre endringer og utvikling til nå å skulle håndtere endringer og utvikling. Jeg siterer fra veilederen: «Derfor er forvaltningens rolle å håndtere kontinuitet og endring på en måte som opprettholder verdensarvområdets fremragende verdier, samtidig som det bringer fordeler til samfunnet.»

Dette er helt i tråd med forslaget som Senterpartiet stemmer for i denne sak. Det viser at UNESCO selv ser utfordringene som tas opp i denne saken, og da skulle det vel blott bare mangle at den norske stat legger seg på den samme linjen.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [14:14:36]: Verdensarv er en internasjonal forpliktelse Norge har påtatt seg, og verdensarvstatus forplikter til en langsiktig og bærekraftig forvaltning. Formålet er å bevare verdensarven på beste måte for nålevende og framtidige generasjoner.

Verdensarvstatusen innebærer både ansvar og muligheter. Statusen gir lokal identitet og attraktivitet, som igjen er grunnlag for utvikling. Utvikling i verdensarvområdene må imidlertid skje på verdensarvens premisser innenfor tålegrensene, det vil si innenfor rammene av de verdiene som ligger til grunn for oppføringen på verdensarvlisten. Verdensarvstatusen skal ikke innebære begrensninger for lokalsamfunnsutvikling, men tvert imot bidra til det motsatte.

Jeg deler representantenes syn på at kommuner som har verdensarv, skal ha gode rammer for bærekraftig lokal verdiskaping og næringsutvikling, og jeg ønsker derfor å understreke at det skal være rom for utvikling. Kommuner med verdensarvstatus må, på lik linje med andre kommuner, gjennom planlegging og arealdisponering beslutte hvilke tiltak og former for næringsvirksomhet som kan tillates innenfor verdensarvområdene. Forvaltningen av verdensarven skjer derfor innenfor nasjonalt regelverk for arealbruk, hvor plan- og bygningsloven er den mest sentrale.

Verdensarvstatus baserer seg på og forutsetter lokal tilslutning, og jeg er opptatt av at forvaltningen av verdensarven må skje i et samarbeid mellom lokale, regionale og statlige myndigheter, eiere og andre berørte aktører. Lokale verdensarvråd er etablert for å tilrettelegge for samarbeid mellom lokale og sentrale myndigheter og for å bidra til at beslutninger og arealplanlegging er i tråd med internasjonale forpliktelser. Riksantikvaren og Miljødirektoratet har utstrakt veiledning overfor lokale og regionale myndigheter og andre forvaltningsaktører, blant annet når det gjelder verdensarvkomiteenes krav til konsekvensutredninger og nye tiltak. Jeg mener at dagens forvaltningssystem gir kommuner med verdensarvstatus nødvendig handlingsrom til å utvikle bærekraftig næringsvirksomhet, samtidig som verdensarvverdiene ivaretas.

Komiteens forslag om at regjeringen skal sikre at kommuner med verdensarvstatus ikke hindres i å utvikle bærekraftig næringsvirksomhet som ikke skader verdensarvverdiene, er derfor i tråd med dagens politikk og etablert praksis.

Avslutningsvis kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i beskrivelsen at det altfor ofte er sånn at verdensarvstatus gir en form for blankofullmakt til å stoppe utvikling. Tvert imot, det er egentlig veldig få saker hvor vi ikke kan tillate utvikling på grunn av verdensarvverdiene. I de aller fleste tilfellene klarer man å bruke verdensarvstatusen som en mulighet for lokal samfunnsutvikling og for lokal næringsutvikling. Det er positivt for utviklingen av det som er viktige områder, både for Norge og for verden.

Morgan Langfeldt (FrP) [14:30:23]: Verdensarv skal være en styrke for lokalsamfunnet, ikke en brems. Det er kjernen i forslaget fra Fremskrittspartiet i dag.

Vern og utvikling kan gå hånd i hånd, men vi kan ikke be små distriktskommuner bære store internasjonale forpliktelser som samtidig svekker deres eget økonomiske handlingsrom. Mange av de norske verdensarvområdene ligger i kommuner med sårbar demografi og begrensede ressurser. Verdensarvstatus gir tyngre ansvar i plan- og bygningsloven og kulturmiljø- og naturforvaltningen, men når inntektene og virkemidlene reelt sett reduseres, oppstår en skjevhet. Mer ansvar og dårlig økonomi er ikke en god vei å gå, verken for lokalsamfunnene eller for verdensarven.

Norges verdensarv synes å få utfordringer flere steder, kanskje mer enn statsråden innrømmer. Det er alvor. Det er et økende gap mellom behov og bevilgninger, svekket kommunal kapasitet, uklare roller, manglende samordning og for svake rammer for lokal verdiskaping. Dette samsvarer jo ikke med UNESCOs retning, hvor bærekraftig utvikling er en del av forvaltningen, ikke et hinder.

Vi trenger derfor et nasjonalt rammeverk som bedre tar opp i seg og styrker lokalt selvstyre og reell medvirkning på en enda bedre måte enn i dag, som sikrer bærekraftig næringsutvikling innenfor rammen av verneverdiene, og som etablerer permanente kompensasjonsordninger når staten innskrenker handlingsrommet til kommunene. Målet er enkelt, på tross av hva enkelte representanter mener: vern gjennom bruk og utvikling. Sterke, levende og økonomisk robuste lokalsamfunn er den beste garantien for å ta vare på våre fremste kultur- og naturminner.

Det er avgjørende for samfunnsutviklingen at kommuner med verdensarvstatus ikke unødvendig skal hindres i å utvikle bærekraftig næringsvirksomhet, når utviklingen ikke skader verdensarvverdien. Det er disse vi snakker om.

Regjeringen må utrede og fremme et nasjonalt rammeverk for forvaltning av verdensarvkommuner med klare prinsipper for næringsutvikling, finansiering, planprosesser og lokal medvirkning, slik at kommunene står bedre styrket til å ta vare på verdensarven.

Dette er ikke et oppgjør med vernet, som enkelte kan få det til å høres ut som. Dette er en invitasjon til å forvalte ordningene bedre. Når staten stiller krav, må staten også stille opp – med forutsigbar finansiering, tydelige rammer og respekt for lokaldemokratiet. Slik sørger vi for at verdensarvstatus blir det den var ment å være: en motor for stolthet, verdiskaping og levende lokalsamfunn.

Frank Edvard Sve (FrP) [14:33:39]: Eg er nok ganske sikkert absolutt den einaste i denne salen – eller på dette huset, for den saks skuld – som har teke imot ein verdsarvstatus. Det gjorde eg som ordførar på vegner av Stranda kommune og Geirangerfjorden den 14. juli 2005 i Durban i Sør-Afrika. Det er den største tabben eg har gjort i mitt liv. Det skulle aldri ha skjedd, for dei føresetnadene og det grunnlaget vi vart førespegla av å få ein verdsarvstatus, har ikkje vist seg å verte det som vi fekk fortalt frå regjeringa den gongen. Det har altså vorte nei, nei og nei i alt som er – alle område som lokalsamfunn er heilt avhengige av å kunne ha, for å kunne bu der.

Korleis er verdsarvområdet Geirangerfjorden vorte til? Jo, det har vore gjennomført i generasjonar gjennom bruken av vern og vern gjennom bruk. Det er ikkje Geiranger sentrum, eller fjella, eller Raudbergvika, som ligg utanfor verdsarvområdet, eller oppe i Flydalen, der ein ønskjer å byggje kraftverk – det er ikkje det som er grunnlaget for at vi fekk verdsarvstatus. Nei, det er to kriterium for å bli innskrive: Det er det fantastiske fjordlandskapet, som er heilt unikt i verda, og det er det geologiske grunnlaget som har skapt den fjorden.

Då er det så greinlaust når statsforvaltaren og riksantikvaren har motsegner mot at ein legg ut nokre flytebryggjer i Geirangerfjorden og nokre ladeanlegg for å imøtekoma dei krava som staten og statsråden har gjeve knytt til nullutslepp i Geirangerfjorden. Korleis skal vi klare å innfri dei krava då, når vi ikkje får leggje ut flytebrygger og dei ladestasjonane for å kunne ha nullutsleppsbåtar inne i fjorden der? I eit morass i Raudbergvika, eit gammalt gruveområde som slettes ikkje ser noko særleg fint ut, og som ligg utanfor verdsarvområdet, der skal ein ikkje kunne klare å utnytte det – og sannsynlegvis lage det betydeleg finare enn det er i dag. Nei, utanfor verdsarvområdet er det umogleg.

Kraft i Geiranger for å få nullutslepp – nei, det får ein ikkje. Ein får blankt nei til alle kraftanlegg som ligg i område som slett ikkje har noko med kriteria for innskriving til verdsarvområdet. Der må både statsråden og regjeringa verkeleg ta seg saman. Det er ein så stor hemsko for lokalsamfunnet at det går ikkje an å ha det sånn. Difor har debatten også vore å gje tilbake heile verdsarvstatusen, men det er jo ikkje mogleg.

Dette dreier seg ikkje om at det er nokon som er imot verdsarven. Det er ingen som er imot å ta vare på området, men vi må aldri gløyme at i 1900 var det 100 cruiseskip inne i Geiranger. Det har aldri vore så reint i den fjorden som det er per i dag.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [14:36:52]: Det er interessant at de partiene som argumenterer sterkest for at næringsinteressene skal seire i dag, er de samme partiene som sto her på denne talerstolen i går og kjempet for å stanse næringslivet, stanse en av de største satsingene vi har for næringslivet, som vil gi landet mer kraft og over 16 000 arbeidsplasser. Det var de samme partiene, gitt.

Jeg registrerer at forslagsstillerne forsøker å framstille dette som et spørsmål om balanse mellom vern og utvikling, men det er nettopp her den grunnleggende uenigheten ligger. For SV er ikke verdensarven noe vi forvalter på lånt tid, fram til neste næringsprosjekt banket på døren. Verdensarven er selve rammen som all aktivitet må innordne seg etter. Derfor reagerer jeg på premisset som ligger til grunn for dette forslaget. For når verdensarvstatus omtales som en utfordring for lokal utvikling, eller som et hensyn som må veies opp mot andre interesser, da risikerer vi å snu hele logikken på hodet. Verdensarvstatus er ikke problemet. Den er ansvaret.

Jeg vil derfor utfordre forslagsstillerne direkte: Hva er det de egentlig mener står i veien for lokal utvikling i dag? Hvilke konkrete vernebestemmelser mener de er for strenge? Hvilke begrensninger mener de at verdensarvområdet bør tåle mer av? For dersom man mener at dagens vern fungerer godt, er dette forslaget overflødig. Mener man derimot at vern skal vike oftere når det oppstår press om utbygging, kommersialisering eller økt turistaktivitet, ja, da bør man virkelig være ærlig om det.

Verdensarvstatus er ikke gitt fordi områdene er økonomisk lønnsomme. Den er gitt fordi områdene representerer natur- og kulturverdier av enestående universell verdi, verdier som vi aldri kan gjenopprette dersom de først går tapt. Det er nettopp derfor Norge – vi – har påtatt oss internasjonale forpliktelser gjennom UNESCO, ikke for å forvalte disse områdene til det blir mindre krevende å leve med, men for å sikre at de overlever presset fra vår egen tid.

Det mest oppsiktsvekkende ved dette forslaget er derfor ikke hva som står i det, men det som mangler. Det står lite om naturens tålegrenser, lite om kulturarvens integritet, lite om klimaendringenes konsekvenser, men mye om hvordan verdensarven skal tilpasses andre interesser.

Bjørn Larsen (FrP) [14:40:11]: Det vi i alle fall fikk oppklart med forrige innlegg, var at SV ikke forstår forskjellen mellom å stoppe næringsutvikling og å være imot enorme statlige subsidier til en næring som ingen private ønsker å gripe tak i uten at de, som sagt, får enorme statlige subsidier for det.

Men det mest oppsiktsvekkende i denne saken er at nesten alle partier erkjenner problemet, men stemmer mot løsningene. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet nå snur og stiller seg bak innstillingen, i alle fall, sånn at vi får det ene punktet med oss videre i denne saken.

Alle er enige om at lokal verdiskaping er viktig. Alle er enige om at verdensarvkommunene har store forpliktelser. Men når Fremskrittspartiet foreslår sterkere lokalt selvstyre, tydeligere rammer og kompensasjon når staten selv begrenser utviklingsmulighetene, blir støtten betydelig mindre.

La oss ta Vega kommune som eksempel, en vakker øykommune på Helgeland. Etter at den fikk verdensarvstatus, har befolkningen falt med 15 pst. Her har staten stanset nye oppdrettsetableringer i verdensarvområdet og i buffersonen. Det var faktisk oppdrettslokaliteter i buffersonen fra før. SV var litt bekymret for hva vi var mot, og hva vi var for, men det at det ligger en merd på sjøen som stikker kanskje en og en halv meter opp i luften, kan ikke være med på å ta bort kvaliteten på verdensarven, og i alle fall ikke i buffersonen. Resultatet av dette er færre arbeidsplasser, færre muligheter for vekst og mindre inntekter til lokalsamfunnet. For folk på Vega handler dette om noe helt grunnleggende: om det skal være arbeidsplasser der i morgen, om ungdommen skal flytte hjem igjen, om skolen skal ha elever, og om lokalsamfunnet skal vokse eller sakte tappes for folk, som det har gjort siden 2004.

Regjeringen så selv at vedtaket fikk negative konsekvenser. Derfor kom det en særskilt bevilgning på 10 mill. kr til Vega. Men det reiser et viktig spørsmål: Er virkelig løsningen at kommunene skal få en engangsbevilgning, når de samtidig mister muligheten til framtidige arbeidsplasser, framtidige investeringer og framtidige inntekter fra havbruksfondet, år etter år? For forskjellen mellom en engangsbevilgning og varige arbeidsplasser er at engangsbevilgningen tar slutt. Det gjør ikke behovet for inntekter, bosetting og utvikling.

For Fremskrittspartiet er dette et enkelt prinsipp: Dersom staten begrenser lokalsamfunnenes mulighet til å skape arbeidsplasser og inntekter, må staten også ta ansvar for de økonomiske konsekvensene. Nasjonale hensyn skal ikke finansieres gjennom lokale tap. Da blir spørsmålet enkelt: Skal verdensarvkommunene bare akseptere konsekvensene? Eller skal vi fortsette å sende regninger og begrense verdensarvkommunene helt til noen spør om det kanskje er lettere å utvikle lokalsamfunnet uten verdensarvstatus? Da er vi kanskje på ville veier.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [14:43:24]: Som jeg sa i hovedinnlegget mitt i denne saken, handler dette om å ha to tanker i hodet samtidig, som er en evne vi med respekt å melde er nødt til å ha i denne salen.

Jeg vil vise til replikkordskiftet med statsråden. Der fikk jeg dessverre ikke tatt en replikk til, men statsråden peker på vedtak som ble gjort da Senterpartiet satt i regjering, med kompensasjon. Ja, det er helt rett at det ble gjort når vi satt i regjering, og kompensasjon er bra, men det er fortsatt et spytt i havet sammenlignet med det som kunne ha vært alternativet. Og debatten i dag og vedtaket som vi gjør i saken i dag, viser primærstandpunktet til Senterpartiet og avslører Arbeiderpartiet i så henseende. Jeg vil oppfordre representanter fra Arbeiderpartiet til å dra opp til Vega, snakke med tidligere ordfører Andre Møller og høre hva han sier i denne saken, hvor de har kjempet og kjempet. Eventuelt kan de snakke med fylkespolitikerne fra Nordland Arbeiderparti, som jeg selv har sittet i fylkesrådet sammen med, som har jobbet med denne saken gjennom å vise til Vega.

I tillegg viser statsråden til at han ikke var kjent med at Norge etterlever regelverket strengere enn UNESCO. Jeg viste i mitt innlegg til veilederen fra UNESCO, som statsråden da ikke fikk med seg, men den sier:

Derfor er forvaltningens rolle å håndtere kontinuitet og endring på en måte som opprettholder verdensarvområdets fremragende verdier, samtidig som det bringer fordeler til samfunnet.

Dette sier altså UNESCO, og det mener jeg vi må ta innover oss i Norge, og lytte til. Det er en langt friere praksis enn den Norge opererer etter i dag. Nå bør statsråden være kjent med dette, ettersom jeg har nevnt det to ganger. Eventuelt kan man lese kapittel 2 i den veilederen som ble publisert i februar 2026.

Senterpartiet er selvfølgelig opptatt av verdensarv. Vi skal ha verdensarv i Norge, men man må ha to tanker i hodet samtidig, og når UNESCO selv ser verdien av næringsutvikling og verdiskaping i symbiose med verdensarven, tenker jeg at Norge også må gå i den retningen.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet stemmer for innstillingen. Det er bra, men jeg skulle også ønske at de stemte for det forslaget som sier at det ikke automatisk skal være nei og statlige innsigelser til slike prosesser.

Frank Edvard Sve (FrP) [14:46:01]: Dessverre ser det ut som omtrent halve salen ikkje har forstått eit kvekk av kva denne saka eigentleg dreier seg om. Det det dreier seg om, er at ein ikkje er imot verdsarvområde, ein er ikkje imot å ta vare på område. Eg har sete i kommunestyret i snart 30 år, og eg sit framleis der, og den lokale forvaltinga har til punkt og prikke følgt opp verdsarvforpliktingane – og kanskje gått langt over også. Lokalbefolkninga ønskjer det sjølvsagt også.

Utfordringa er at når det f.eks. er pålagt nullutsleppskrav for cruise- og båttrafikken, får ein ikkje rammevilkåra eller grunnlaget for å kunne innføre det. Det vil altså seie at ein ikkje får moglegheit til å få straum inn dit. Straum til Geiranger vil koste 1 mrd. kr, det har både Tussa og andre lagt til grunn, fordi ein ikkje får byggje kraftverk som ikkje ligg til grunnlaget til verdsarvområdet. Ein får altså nei til kraftverk, og ein får heller ikkje straum. Eg har stilt spørsmål til tidlegare olje- og energiminister om det, og det er eigentleg totalt umogleg.

Møre og Romsdal fylke, i lag med Fjord kommune og Stranda kommune, har søkt staten om ein kraftig kompensasjon når det gjeld både straum og ei rekkje andre område, for å ta vare på verdsarvområdet. Blant anna gror heile området att fordi kulturlandskapet ikkje vert beita. Ein ønskjer å byggje ein fellesfjøs for å få beite i heile området. Ein får nei når det gjeld å få oppdrettsanlegga på land – og det er i alle fall ikkje korrekt at det er fare for utslepp når ein flyttar lakseoppdrettet på land, inn i fjellet. Eg har vore laksefiskar heile livet mitt, og eg fiskar mykje i fjorden. Dette ville vore betydeleg betre for fjorden og fjordlandskapet på sjøbotnen enn om oppdrettsanlegga er i fjorden.

Her er det ei rekkje område der vi ønskjer å leggje til rette for å ivareta denne verdsarvstatusen, men då må staten faktisk stille opp for oss og gjere oss i stand til å gjennomføre det. Det er det spesielt representanten frå Sosialistisk Venstreparti ikkje i det heile har skjønt. Det er ikkje snakk om å prøve å øydeleggje naturen eller noko slikt. Det er ikkje snakk om at vi ikkje tek inn over oss dei krava som er stilte til oss, men vi er ikkje i stand til å gjennomføre det. Det vil koste så enorme summar at ingen av oss er i stand til det. Kommunen kan ikkje lage straumtilførsel til Geiranger til 1 mrd. kr. Det er umogleg, det skjøner garantert representanten frå Sosialistisk Venstreparti – moglegvis.

Eg vil gjerne spørje statsråden – eg ser han har teikna seg på talarlista: Kan staten vere villig til å bidra til lokalsamfunnet om det f.eks. vert søkt om ein fellesfjøs for å få beita? For å kunne få beita kulturlandskapet må det dyr inn i terrenget. Det har det vore jobba med lenge, men ein møter veggen på mange område. Dette er eit konkret tiltak som ville hjelpe veldig på å ivareta kulturlandskapet betydeleg betre enn i dag. I dag gror det att.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [14:49:14]: Jeg merker meg at FrP er et av de partiene som virkelig legger seg i selen for å stanse 16 000 mulige arbeidsplasser og sette dem i fare, som vil stanse stor verdiskapning og sette næringslivet fullstendig i limbo, og som stanser kraftproduksjon. Samtidig bruker de enormt med energi i dette rommet på denne saken. Vet du hva jeg tenker, president? Jeg tenker at når man legger så mye krefter i denne saken, burde man kanskje vurdere lokalpolitikken. Det er en ærlig sak.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [14:50:02]: Først må jeg bare få understreke at mitt poeng, og det jeg sa i stad, var ikke at jeg ikke har fått med meg de føringene som kommer fra UNESCO. Jeg sa at vi praktiserer de føringene på samme måte som andre land, gjennom at vi sørger for å ha to tanker i hodet på en gang: både å gjennomføre de tiltakene som kreves for å bidra til å opprettholde verdensarvens kvaliteter, og samtidig sørge for å legge godt til rette for en bærekraftig utvikling av lokalsamfunn.

Det betyr ikke at det aldri er sånn at verdensarvstatusen ikke legger noen føringer for hvordan den utviklingen kan skje. Det er eksempelvis sånn at akvakultur kan ha – ikke må ha, men kan ha – en påvirkning på verdensarven og de verdiene som Norge er forpliktet til å beskytte. Hvis vi da skal ha to tanker i hodet på en gang, må det også kunne innebære en diskusjon om i hvilke områder, f.eks. i en kommune, man kan drive med akvakulturvirksomhet, og i hvilke områder av en kommune man ikke kan drive med akvakulturvirksomhet.

Så til representanten Sve: Det jeg helhjertet slutter meg til, er at vi må jobbe sammen for å sørge for at lokalsamfunnene kan leve godt med verdensarvstatusen. Jeg anerkjenner også at man ikke i alle tilfeller har vært like flink til å få til det i praksis, og at det absolutt er et område som vi kan jobbe enda bedre sammen om framover. Hvis det er tiltak man ønsker å være med og diskutere fra lokalmiljøets side, for å legge bedre til rette for at man kan ta vare på den verdensarven man er satt til å forvalte, tror jeg absolutt staten skal være med på det.

Områder knyttet til ivaretakelse av kulturlandskap er områder vi kan bygge videre på, f.eks. gjennom jordbruksforhandlingene og etablerte samarbeid mellom stat og næring allerede i dag. Vi har også tatt grep for å være med og styrke deler av verdensarven på Rjukan og Notodden, f.eks., fordi man har sett konkrete lokale behov der man har hatt behov for å stille opp – så der står vår dør åpen. Jeg er mer enn gjerne med på å diskutere med lokalmiljøet innspill og tanker, for å sørge for at man er best mulig i stand til det. For det er ingen tvil om at det er en stor oppgave, og mye av oppgaven med å være med og ta vare på verdensarven hviler på lokalmiljøet. Det er en ramme for lokalmiljøet å leve med verdensarven, og vi skal fra statens side være med og bidra til at den rammen blir så god og fleksibel som mulig – og også at den gir muligheter for lokal utvikling, og at man ser at det er en verdi å være en kommune med verdensarvstatus.

Frank Edvard Sve (FrP) [14:53:12]: Til representanten frå SV: Eg treng ikkje å vurdere å vere lokalpolitikar, eg er lokalpolitikar, eg sit i kommunestyret. Eg sit òg i fylkestinget. Så sånn er det.

Så vil eg skryte litt av statsråden, for han har faktisk gjeve dispensasjonar for båttrafikk i fjorden inntil straum kjem på plass. Det er veldig godt jobba, det er sånn ein må handtere det. Dessverre er det no masse motsegner frå både statsforvaltaren og Riksantikvaren som forverrar moglegheitene for å få på plass ladeanlegg. Det kan fort hende statsråden er nøydd til å utvide dei dispensasjonane. Eg synest likevel statsråden har handtert dette på ein ryddig og ordentleg måte sidan det har teke lengre tid å få på plass ladeanlegg. Det er sånn ein må handtere det mellom lokalt og sentralt, og det håpar eg statsråden òg vil bidra med vidare i den vanskelege saka det er å få på plass straum til det området.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [14:54:13]: Jeg viser til statsrådens innlegg. Hadde man hatt to tanker i hodet på en gang, hadde vi vel strengt tatt ikke stått og diskutert denne saken i dag.

Senterpartiet er opptatt av lokal forankring. Vi er opptatt av å lytte til bl.a. Vega kommune som ønsker bærekraftig utvikling. De ønsker selvfølgelig å ta vare på verdensarvsamfunnet sitt. Senterpartiet mener det er helt feil at det skal sitte folk i Oslo og late som de kjenner Vega bedre enn vegværingen. Det vet de best lokalt. Men det er vel det som til syvende og sist skiller Senterpartiet og Arbeiderpartiet også i denne saken: Vi mener at man lokalt er best egnet til å vurdere akkurat disse punktene.

Morgan Langfeldt (FrP) [15:51:24] (ordfører for saken): Som saksordfører skal jeg holde en kort redegjørelse om saken og behandlingen i komiteen.

Nasjonalgalleriet er et fredet monumentalbygg med stor kunst- og kulturhistorisk verdi. Det er vi alle enige om. Spørsmålet vi behandler i dag, er hvordan bygget kan få en varig og verdig bruk som er forankret i historien, samtidig som vi ivaretar god ressursbruk og en helhetlig utvikling av museumssektoren.

Representantforslaget ber om at det igangsettes en utrednings- og beslutningsprosess med sikte på å etablere et glyptotek – et skulpturmuseum – i Nasjonalgalleriet. Det bes om et konseptvalgnotat med behovs- og samfunnsøkonomisk analyse, vurdering av drifts- og finansieringsmodell, at mulighetsstudiene fra 2020 og 2022 legges til grunn, samt at relevante fagmiljøer involveres. Det bes også om at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en tidfestet framdriftsplan og anbefalt løsning innen utgangen av 2026.

Komiteens flertall – Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti – deler målet om en varig og publikumsrettet bruk av Nasjonalgalleriet. Flertallet understreker samtidig tre viktige hensyn. For det første krever statens utredningsinstruks at en konseptvalgutredning skal identifisere utfordringen bredt og vurdere et reelt spekter av alternativer, inkludert nullalternativet, før man binder seg til én løsning. Forslaget slik det foreligger, peker på ett navngitt konsept og forhåndskonkluderer i praksis.

For det andre er det hensynet til helhetlige prioriteringer. Staten har de siste årene gjort betydelige investeringer i museumssektoren, ikke minst gjennom etableringen av Nasjonalmuseet. Eventuelt nye funksjoner i Nasjonalgalleriet må vurderes opp mot eksisterende kulturtilbud, slik at vi sikrer best mulig ressursbruk.

For det tredje er det hensynet til prosess og timing. Regjeringen har varslet at vurderingen av statens eget behov for eiendommen vil starte i nær framtid. Det er verken ønskelig eller hensiktsmessig at Stortinget nå instruerer en parallell prosess som binder konklusjonen på forhånd. På denne bakgrunn støtter ikke flertallet forslagene slik de er utformet.

Komiteens tilråding, fremmet av flertallet, er ikke å støtte de glyptotekspesifikke forslagene som forhåndskonkluderer. Samtidig ligger det implisitt en forventning om at regjeringen følger opp den varslede gjennomgangen av statens behov for eiendommen, og sørger for at videre vurderinger skjer i samråd med utredningsinstruksen, med nødvendig involvering av berørte myndigheter og fagmiljøer.

Nasjonalgalleriet fortjener en varig løsning som står seg over tid, og det oppnås best ved at vi holder fast ved prinsippene for god styring: åpne alternativer, solide analyser og helhetlige prioriteringer.

Bente Estil (A) [15:54:42] (komiteens leder): Nesten hver dag går jeg eller sitter på trikken som kjører forbi et av Oslos mest ikoniske bygg, Nasjonalgalleriet – et symbol på norsk kunsthistorie og fellesskapets investeringer i kultur. Det er derfor viktig at når vi for framtiden skal ta i bruk bygget til noe annet, må det gjøres med grundighet og stor ansvarlighet. Det må sikres at de løsningene vi velger, vil stå seg over tid.

For Arbeiderpartiet er det viktig med et godt forarbeid og et godt kunnskapsgrunnlag før det skal brukes store beløp på investeringer. MDG skal ha ros for å fremme et forslag om et skulpturmuseum i Nasjonalgalleriet – eller et glyptotek, som jeg nå har lært meg. Når det foreslås en utredning som samtidig konkluderer før den settes i gang, faller imidlertid hensikten med en utredning bort. En konseptvalgutredning som bare skal se på én løsning, blir en bekreftelse på et allerede valgt svar, og det er ikke det en sånn alternativanalyse skal gjøre.

Utredningsinstruksen skal være et styringsverktøy for at vi skal ta de beste beslutningene, sånn at vi vet at vi tar de rette valgene når vi skal gjøre store investeringer. Før det skal velges en løsning, må utfordringene beskrives bredt, og vi må vurdere flere alternativ.

Som saksordføreren var inne på, er vi samtidig kjent med at det pågår prosesser for å avklare statens behov for eiendommen. Det er derfor ikke ønskelig eller hensiktsmessig at Stortinget nå skal sette i gang en parallell prosess som i praksis fastlåser konklusjonen på forhånd. På den bakgrunn støtter heller ikke Arbeiderpartiet representantforslaget fra MDG.

Avslutningsvis: Nasjonalgalleriet er en viktig del av vår kulturhistorie. Arbeiderpartiet er opptatt av at bygget skal ha en framtid, og at det må skje gjennom kunnskapsbaserte, helhetlige, gode og ansvarlige valg.

Haagen Poppe (H) [15:57:32]: La meg først si at ideen til MDG om å etablere et glyptotek i det gamle Nasjonalgalleriet i mine konservative ører høres ganske så tilsynelatende godt ut. Det er et ordentlig flott klassisk bygg med en del klassisk kunst, vil jeg anta, inni. Derfor deler også Høyre fullt ut det overordnede målet som forslagsstilleren løfter fram, nettopp at nasjonalgalleribygget skal få en varig og verdig bruk, forankret i byggets egen historie og de tradisjonene det bærer med seg. Et fredet bygg med denne historiske og symbolske tyngden fortjener en avklaring, det fortjener det raskt, og det fortjener at vi gjør det på riktig måte.

Høyre kan likevel ikke støtte forslaget fra Miljøpartiet De Grønne slik det foreligger. Nettopp av hensyn til å gjøre det riktig, må vi ha en god prosess. I saken foreslås det tilsynelatende å be om en utredning, men konklusjonen, som flere har vært inne på, er jo allerede gitt. En konseptvalgutredning som på forhånd er låst til et navngitt konsept, er jo ikke en reell alternativ vurdering, men en øvelse i å begrunne en beslutning som allerede er tatt.

Høyre vil også understreke at selv om vi mener en avklaring om byggets framtid må komme så raskt som mulig, så er det heller ikke gitt for oss at det må være staten som eier eller drifter dette bygget. Andre aktører, stiftelser, institusjoner eller andre kan meget vel forvalte et slikt bygg med like stor respekt og omhu for dets historiske betydning som staten. Ja, noen ganger med vel så mye omhu. Det avgjørende er ikke hvem som eier bygget, men at bruken er verdig, varig og forankret i det bygget representerer.

Regjeringen har selv varslet at en vurdering av statens eget behov for eiendommen skal starte og foreligge om ikke altfor lenge. Da er det verken ønskelig eller hensiktsmessig at Stortinget nå instruerer en parallell prosess som binder konklusjonen på forhånd.

Med denne bakgrunn kan Høyre ikke støtte forslagene i denne saken.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [16:00:12]: Nasjonalgalleriet er ikke bare et bygg. Det er en del av vår felles kulturarv, og det er et sted som forteller historien om kunsten, demokratiet og samfunnsutviklingen i Norge. Derfor er det heller ikke helt likegyldig hva bygget skal brukes til i framtiden.

SV deler forslagsstillernes ønske om at Nasjonalgalleriet skal få en varig, verdig og offentlig forankret bruk. Vi mener også at kulturarven vår skal være tilgjengelig for fellesskapet, og ikke overlates til tilfeldighetene eller gradvis miste sin betydning gjennom passivitet. Vi synes forslaget fra Miljøpartiet De Grønne er veldig spennende, men nettopp fordi dette er et bygg av så stor historisk og symbolsk betydning, må vi altså stille krav til hvordan beslutningene tas.

God kulturpolitikk handler ikke bare om å ha de riktige målene. Det handler også om at vi må ha de riktige prosessene. SV mener derfor det bør foreligge en reell utredning uten at konklusjonen er bestemt på forhånd. En konseptvalgutredning skal undersøke alternativer, den skal teste ulike løsninger opp mot hverandre, den skal vurdere behov, kostnader og konsekvenser, og den skal også vurdere nullalternativet. Det er slik vi sikrer at fellesskapets ressurser brukes klokt.

SV mener kulturarven vår fortjener gode prosesser. Når vi forvalter fellesskapets kulturarv, må vi gjøre det med åpenhet, faglighet og respekt for de prosessene som skal sikre gode beslutninger. Det gjelder særlig når forslagene kan innebære betydelige budsjettkonsekvenser også.

Vi deler forslagsstillerens ønske om en rask avklaring av byggets framtid. Vi ønsker også at bygget fortsatt skal tjene fellesskapet, som sagt, men SV ønsker ikke at Stortinget allerede nå skal låse seg til en løsning før alternative løsninger er vurdert. Derfor støtter SV intensjonen bak forslaget, men vil stemme for komiteens tilråding og støtte flertallet denne gangen.

Siren Julianne Jensen (MDG) [16:02:43]: Som fleire allereie har vore inne på: Den saka vi snakkar om no, handlar om meir enn eit bygg. Det handlar om korleis vi tek vare på vår felles kulturarv, og kva ambisjonar vi har for kunst og kultur i Noreg.

Nasjonalgalleriet er ikkje ein kva som helst eigedom. Det er ein freda, monumental bygning med stor kunsthistorisk og symbolsk betyding. Likevel har vi i lang tid mangla ein tydeleg plan for kva bygget faktisk skal brukast til.

MDG meiner at det er eit problem i seg sjølv, for når vi lèt slike bygg stå utan avklart framtid, svekkjer vi både kulturarven og publikum sin tilgang til det. Difor blei dette representantforslaget fremja nettopp for å få i gang ein forpliktande prosess for å sikre varig publikumsretta bruk av Nasjonalgalleriet.

La meg vere tydeleg: Dette forslaget handlar ikkje om å førehandsbestemme ei løysing. Det handlar om å starte ein skikkeleg utgreiingsprosess med fleire alternativ på bordet, deriblant eit skulpturmuseum. Eit glyptotek er ikkje eit tilfeldig forslag. Det er tett knytt til bygget sitt opprinnelege føremål og historiske bruk. Det er fagleg begrunna, og det gjev ein tydeleg kunstfagleg profil.

Fleirtalet avviser forslaget med at det er å førehandskonkludere. Eg meiner at det er ei misforståing. MDG føreslår nettopp det motsette: ein open, heilskapleg prosess, der fleire løysingar blir vurderte, men der vi samtidig ikkje lèt som at alle alternativ er like gode. Vi veit allereie at bygget er laga for kunst. Vi veit at det må brukast aktivt for å ha relevans, og vi veit at vi treng fleire gode, tilgjengelege kunstarenaer.

Det verkeleg problematiske er ikkje at ein føreslår ei retning, men at fleirtalet vel å ikkje ta ei retning i det heile teke. Dei viser til at regjeringa skal starte ein prosess i nær framtid. Men vi har høyrt det før, og imens står bygget framleis utan ei klar framtid.

MDG meiner at det er behov for politisk leiarskap i denne saka. Vi treng ei konkret utgreiing. Vi treng ein tydeleg framdriftsplan og ein ambisjon om at Nasjonalgalleriet igjen skal bli eit levande bygg for kunst. Dette handlar ikkje berre om fortida, det handlar om korleis vi gjev kulturarven vår ei framtid.

Difor fremjar MDG eit alternativ: ein open utgreiingsprosess for Nasjonalgalleriet, der etablering av eit skulpturmuseum inngår som ei av løysingane – ikkje fordi vi vil låse oss fast til ein idé, men fordi vi vil sikre at noko faktisk skjer. Eg tek med dette opp forslaga våre i denne saka og varslar at vi vil stemme for våre eigne forslag og samtidig for forslag nr. 5, frå Venstre. Vi meiner at Nasjonalgalleriet fortener meir enn usikkerheit og utsetjingar. Det fortener ei tydeleg retning, ein levande funksjon og ei framtid som er verdig historia til bygget.

Grunde Almeland (V) [16:05:49]: Som tidligere medlem av kulturkomiteen har jeg vært med på å diskutere Nasjonalgalleriet mange ganger. Det er et faktum i denne saken at Nasjonalgalleriet står tomt – at vi ikke har klart å finne ut hva vi skal bruke det til, er ikke første gang verken Stortinget eller vi som er opptatt av framtiden for galleriet, diskuterer. Det er et faktum at denne regjeringen har klart å bruke seks år på å ikke komme noen vei. Som Oslo-representant er jeg også ganske lei meg for at det som er et praktfullt bygg, står tomt og ikke er tilgjengelig for offentligheten. Med unntak av enkeltarrangementer og enkeltutleie har man ikke noen plan for hvordan man varig skal sikre at dette bygget er åpent for allmennheten, som Venstre ganske klart mener det burde være.

Vi vil takke forslagsstilleren for å sette Nasjonalgalleriet på agendaen i stortingssalen. Selv om vi ikke støtter selve forslaget fra MDG, støtter vi intensjonen om å få framdrift i saken.

Så vil jeg bare påpeke at det er riktig at Nasjonalgalleriet har vært brukt til nettopp skulpturer, og at det er riktig å referere til det som historisk bruk. Men det var ikke opprinnelig planlagt som et glyptotek, selv om det var avstøpninger som var en viktig del av utstillingen helt fra starten av. Så har jeg nevnt det, siden det påstås i innstillingen.

Uavhengig av den historiske bruken, er det framtidig historie som bør være avgjørende, og vi trenger en løsning for galleriet. Det var en løsning som var ferdig utredet, ferdig planlagt og egentlig klar for å finansieres, der staten i samarbeid med en ekstern partner skulle få i gang en bruk som sikret offentlig tilgang. Det første som skjedde, var at tidligere statsråd Anette Trettebergstuen skrinla hele den planen for så å utsette hele prosessen med å få noe inn i Nasjonalgalleriet, fordi man i prosessen med Nationaltheatret holdt Nasjonalgalleriet som et gissel. Det har ført til at vi seks år senere ikke har kommet noen vei.

Mens taksameteret fortsetter å gå, et taksametertall som i 2023, ifølge statsråden som er her i dag, viste 5,4 mill. kr – det er så mange 2023-kroner vi bruker i året på å la Nasjonalgalleriet stå tomt – håper jeg at vi nå faktisk klarer å få en framdrift, og at vi klarer å sørge for å åpne øynene våre litt og se på de studiene vi faktisk har, og ikke sette i gang omfattende nye prosesser.

Jeg tar opp Venstres forslaget i saken.

Statsråd Karianne O. Tung [16:09:09]: Først tusen takk til forslagsstilleren.

Nasjonalgalleriet er et av våre mest ikoniske bygg. Det står som et symbol på norsk kunsthistorie, på fellesskapets investeringer i kultur, og på generasjoners møte med kunsten.

For Arbeiderpartiet er det grunnleggende at vi tar beslutninger som står seg over tid. Vi skal ikke binde fellesskapet til store investeringer uten at vi har gjort jobben grundig. Og vi skal ikke hoppe over de stegene som sikrer at vi faktisk velger den beste løsningen for kulturen, for økonomien og for samfunnet.

Representantforslaget ber om en utredning, men legger samtidig inn en konklusjon. En konseptvalgutredning som kun handler om ett navngitt konsept, er ikke en reell alternativvurdering. Statens utredningsinstruks er ikke pynt. Den er et verktøy for å sikre at vi bruker fellesskapets penger på en ansvarlig måte. Før vi binder oss til en løsning, skal vi definere problemet bredt og vurdere flere alternativer, inkludert nullalternativet. Det er slik vi sikrer legitimitet, kvalitet og langsiktighet.

Staten har investert betydelig i museumssektoren, ikke minst gjennom etableringen av Nasjonalmuseet. Vi må vurdere kostnader, driftskonsekvenser og hvordan ulike løsninger påvirker det samlede kulturtilbudet. Det pågår nå samtidig en prosess om statens eget behov for eiendommen. Da er det verken ønskelig eller hensiktsmessig at Stortinget instruerer en parallell prosess som binder konklusjonen før arbeidet er gjort. På denne bakgrunn støtter jeg ikke forslagene i saken.

Vi skal sikre at Nasjonalgalleriet får en verdig framtid. Men vi skal gjøre det på en måte som er ansvarlig, helhetlig og i tråd med statens prinsipper for god forvaltning. Nasjonalgalleriet er en del av vår historie. Vi skal sørge for at det også får en framtid som står seg.

Morgan Langfeldt (FrP) [16:13:32]: Mens statsråden holdt sitt innlegg, tenkte jeg: Har vi denne gangen hatt bistand fra samme person til å skrive innleggene våre? De var bekymringsfullt like. Det er ikke slik det vanligvis er, men det var hyggelig for denne gang. Det har vært en lang og strid dag, så vi må ha litt plass til humor også.

Jeg vil takke for en kort, men god debatt. Til representanten fra Miljøpartiet De Grønne vil jeg si at det minner meg om en historie. Foreldrene til Oluf så ham marsjere i Garden, og faren sier til moren: Se på Oluf! Han er den eneste som går med riktig ben.

Det kan man jo tenke over. Samtidig blir det jo sagt at den som står alene, står sterkt.

Takk for debatten, og takk for i dag.