Truls Vasvik (A) [19:27:12] (ordfører for saken): Først takk til komiteen for et godt samarbeid i denne saken om justering av terskelverdien for legemidler. Det er en sak som i behandlingen utløste ikke mindre enn 24 skriftlige innspill i høringsrunden.

En samlet komité understreker at prioritering i helse- og omsorgstjenesten reiser viktige spørsmål om ressursbruk, rettferdighet og pasienters tilgang til effektiv behandling, og at terskelverdi og alternativkostnad inngår i et større prioriteringssystem som må bygge på et faglig og metodisk grunnlag. Jeg forutsetter at de ulike partiene redegjør videre for sine syn.

Spørsmål om terskelverdier er svært tekniske spørsmål. Samtidig handler det om liv og død for enkeltpasienter. Derfor tror jeg vi alle forstår godt det engasjementet disse sakene vekker. Like fullt er det vår oppgave som politikere å sikre at vi vet konsekvensene av de vedtakene vi fatter i denne sal, og at kunnskapsgrunnlaget vi har, er så godt som mulig. Det gjelder kanskje særlig innenfor det vi diskuterer nå, nettopp fordi en endring automatisk vil kunne føre til en opprioritering av enkelte pasientgrupper, mens andre pasientgrupper da vil komme dårligere ut. Det kan i utgangspunktet være riktig, men fordrer at vi vet hva vi gjør, og følgelig hvilken begrunnelse som gis til de pasientene som kommer dårligere ut, fordi noen andre skal prioriteres.

Vi må også sikre oss at en endring med økt betalingsvillighet faktisk fører til flere og bedre legemidler, ikke bare at de legemidlene vi har i dag, isolert sett blir dyrere. Sagt med andre ord: Vi må vedta at en økt pengesekk gir økt pasientgevinst, ikke bare høyere priser.

Flere av oss har vært i et utall debatter og møter om denne saken, både nå og tidligere. Budskapet tilbake til oss har vært tindrende klart: Den beregningsmodellen vi har i dag, basert på britiske tall, er ikke god nok. Derfor trenger vi et evidensbasert, robust og anvendbart estimat på alternativkostnaden basert på norske data. Jeg er glad for at det ligger an til et flertall for dette i denne saken nå.

Videre er jeg tilfreds med at vi med dette vedtaket også viser en utålmodighet i dette arbeidet som jeg er helt sikker på at hele salen er enig i. For det haster å gjøre noe. Samtidig må et nytt system både være faglig forankret og ikke minst ha legitimitet i befolkningen. For, som jeg sa tidligere, dette er et spørsmål om rettferdighet, bærekraft og kunnskap og i ytterste konsekvens et spørsmål om liv eller død. Nettopp derfor er det avgjørende at befolkningen har tillit til og forstår de systemene vi i dette Stortinget beslutter.

Kristian August Eilertsen (FrP) [19:29:57]: La meg starte med følgende spørsmål: Hvor mye er et menneskeliv verdt? Svaret på det er at et menneskeliv blir mindre verdt år for år, uten at det gjøres noe med det. Det er alvorlig. Terskelverdien i norsk helsevesen har stått stille siden 2015, men prisene og kostnadene har ikke stått stille. Betalingsviljen har likevel blitt mindre – ikke gjennom vedtak, ikke gjennom debatt, men gjennom stillstand og beslutningsvegring.

Når man lar være å justere terskelverdien for inflasjonen, skjer det noe grunnleggende. Et godt leveår blir litt mindre verdt. Er det virkelig dette Stortinget ønsker? Det framstår i alle fall som det, basert på det flertallet gjør i denne saken. De konkrete konsekvensene av dette er brutale. Nye medisiner og behandlingsmetoder som kan forbedre livskvaliteten eller berge livet til mange pasienter, avvises nå fordi Beslutningsforum mener de koster for mye. Så sent som i dag slo et legemiddelselskap fast at det ikke blir noen videre dialog med Sykehusinnkjøp om en ny behandlingsmetode som bl.a. kan benyttes for kvinner med eggstokkreft. Selskapet sier til Dagens medisin:

«Vi må dessverre konkludere med at investeringsviljen for medisiner i Norge nå tydelig begrenser pasienters tilgang til nye, effektive behandlingsalternativer.»

Dette medfører at flere hundre alvorlig kreftsyke kvinner nektes tilgang til et legemiddel som vil gi dem både mer tid og mindre bivirkninger.

Noen sier at vi må vente, vi må utrede, og vi må være forsiktige, men la oss være ærlige: Å ikke gjøre noe er også et valg. Å la terskelverdien stå stille er også en prioritering – en prioritering som betyr senere tilgang, færre behandlinger og i verste fall dårligere liv.

Fremskrittspartiet vil prioritere annerledes. Verdensbildet er i endring. Når Norge holder betalingsviljen kunstig lav, risikerer vi at legemidlene aldri kommer hit, at de kliniske studiene ikke skjer her, og at norske pasienter blir stående bakerst i køen. Er det virkelig en sånn posisjon vi vil at Norge skal ha? Derfor sier Fremskrittspartiet: Det er nok nå. Vi må justere terskelverdien i tråd med prisutviklingen. Vi må sørge for at den gradvise reduksjonen som har vært det siste tiåret, ikke skjer igjen, gjennom å innføre en årlig, forutsigbar justering. Dette er ikke radikalt. Dette er ikke uansvarlig. Dette er rett og slett sunn fornuft.

For Fremskrittspartiet handler dette om noe helt grunnleggende: hvorvidt vi som samfunn mener at et godt leveår i 2026 er like mye verdt som i 2015. Fremskrittspartiet mener at svaret må være ja, og hvis svaret er ja, må man også handle deretter. Jeg tar derfor opp forslagene fra Fremskrittspartiet i denne saken.

Margret Hagerup (H) [19:33:16]: Norske pasienter skal ha tilgang til effektive og innovative behandlinger, og Høyres mål er å gi pasienter raskere tilgang til nye medisiner. Vi behandler i dag et viktig tema. Terskelverdien for kostnadseffektivitet i helsetjenesten handler om hvilke behandlinger norske pasienter får tilgang til, hvordan vi prioriterer fellesskapets ressurser, og hvordan vi sikrer tillit til prioriteringssystemet vårt. Derfor er det avgjørende at beslutningene vi tar, er basert på kunnskap, og at det er de faglige vurderingene som veier tyngst.

Høyre mener at prioritering er helt nødvendig. Ressursene i helsetjenesten er begrenset, mens behovene er store og vil være stadig økende. Derfor trenger vi et prioriteringssystem som er faglig robust, åpent og legitimt.

Samtidig er det grunn til å stille spørsmål ved dagens situasjon. Alternativkostnaden som ligger til grunn for terskelverdiene, bygger på et anslag som i stor grad er basert på engelske data og har stått uendret i over et tiår, til tross for betydelig pris- og kostnadsutvikling i perioden.

Det var nettopp derfor Høyre sammen med et bredt flertall i Stortinget ved behandlingen av prioriteringsmeldingen i fjor ba regjeringen om to ting: for det første å utrede et sikrere anslag over alternativkostnaden basert på norske data, for det andre å gjennomføre en hurtigutredning med mål om å justere terskelverdien snarest mulig. Høyre mener det er sterkt kritikkverdig at regjeringen ikke har fulgt opp denne bestillingen som Stortinget forutsatte. Når Stortinget ber om handling, forventer vi framdrift. Og la det ikke være tvil: Dette haster for norske pasienter.

Men vi kan ikke vedta en ny terskelverdi nå. Prioriteringsbeslutninger har konsekvenser. Det rammer pasienter på godt og vondt. Når noe prioriteres, er det også noe som nedprioriteres. Vi må derfor være klar over konsekvensene, og sånne beslutninger må bygge på et solid kunnskapsgrunnlag.

Høyre er ikke fornøyd med status quo. Tvert imot, vi forventer at regjeringen får på plass den større utredningen av alternativkostnaden basert på norske data, og vi mener at arbeidet må munne ut i et robust estimat og en metode for regelmessig oppdatering av dette anslaget. Jeg forventer at dette arbeidet settes i gang snarest, for dette er viktig. Norske pasienter skal ha tilgang til effektive og innovative behandlinger. Samtidig må prioriteringene være rettferdige, kunnskapsbaserte og bærekraftige. Det krever et system som både helsepersonell, pasienter og samfunnet for øvrig har tillit til.

Nå må vi få på plass et evidensbasert norsk anslag og en modell for framtidige oppdateringer, og vi forventer at regjeringen følger opp Stortingets vedtak med et langt større tempo enn det vi har sett så langt, for regjeringens unnfallenhet rammer norske pasienter. Det ansvaret er tydelig plassert, og vi lover å følge opp at dette arbeidet prioriteres.

Kathy Lie (SV) [19:36:34]: Forslaget som er til behandling, nemlig justering av terskelverdien, handler grunnleggende sett om hvor mye samfunnet er villig til å betale for nye behandlinger, og hva vi velger å prioritere. Jeg forstår ønsket. Alle vil at pasienter skal få tilgang til gode medisiner så fort som mulig.

Tilfellet er imidlertid at vi fortsatt ikke vet hva riktig nivå på terskelverdien faktisk bør være. Dagens nivå bygger delvis på internasjonale beregninger, og nettopp derfor har Stortinget bedt om en egen utredning basert på norske data. Å øke terskelverdien nå vil være å gjøre et stort prioriteringsgrep uten godt nok kunnskapsgrunnlag, og konsekvensene stopper ikke ved nye medisiner. Terskelverdien påvirker prioriteringer i hele helsetjenesten – hvilke behandlinger vi sier ja til, og hva vi samtidig må velge bort. Høyere terskelverdi kan også gi betydelige budsjettkonsekvenser. Dette handler derfor ikke om å være for eller mot nye medisiner. Det handler om å prioritere ansvarlig. Før vi flytter en så viktig grense, må vi vite at nivået faktisk er riktig.

Med det sagt: Tålmodigheten vår er ikke ubegrenset. SV forventer nå at det blir fortgang i dette arbeidet, og at tidligere stortingsvedtak blir oppfylt. SV forventer at vi får et bedre datagrunnlag, blant annet knyttet til pris- og lønnsvekst, produktivitetsutvikling og utviklingen i helse- og omsorgsbudsjettene. Det er viktig for legitimiteten til prioriteringssystemet at det oppleves rettferdig og bidrar til gode beslutninger i helse- og omsorgstjenesten. Det er nødvendig med større åpenhet om prioriteringsbeslutninger for tilgang på legemidler og om hvordan terskelverdien praktiseres.

Vi mener det er et viktig grep at statsråden vil gi DMP i oppdrag å gjøre en større utredning av alternativkostnaden basert på norske data før sommeren, med forslag til metodikk og hyppighet for framtidige justeringer.

Ellers stiller vi oss bak komiteens tilråding om å be regjeringen utarbeide et evidensbasert, robust og anvendbart estimat for alternativkostnaden i helse- og omsorgstjenesten som kan baseres på norske data og legges til grunn for prioriteringer.

Kjersti Toppe (Sp) [19:38:58]: Senterpartiet meiner at det er heilt nødvendig for rettferdig prioritering at dagens alternativkostnad som eit minimum vert justert for pris- og produktivitetsutvikling inntil det nye nivået for anslaget er på plass. Vi fremja vårt eige forslag om dette med utgangspunkt i vedtaket Stortinget gjorde om dette for eit år sidan. Senterpartiet er skuffa over regjeringa si oppfølging av vedtaket frå i fjor, som vart gjort under behandlinga av prioriteringsmeldinga.

Saman med FrP fremjar vi i dag følgjande forslag: Stortinget ber regjeringa snarast følgja opp Stortingets vedtak nummer 903 og sikra at dagens alternativkostnad vert justert for pris- og produktivitetsutvikling inntil sikrare anslag for alternativkostnaden baserte på norske forhold er på plass, og koma tilbake til Stortinget seinast innan utgangen av 2026.

Som legeforeininga skriv i sitt høyringsinnspel: «Når terskelverdien ikke justeres i takt med prisutviklingen, innebærer det i praksis en gradvis innstramming i prioriteringene uten at dette er resultat av et eksplisitt politisk vedtak. Stillstand i terskelverdien er derfor ikke en nøytral videreføring, men en reell prioriteringsbeslutning med konsekvenser for pasienttilgang.»

Stortinget har altså allereie gjort vedtak om å be regjeringa sørgja for eit nytt estimat for alternativkostnaden basert på norske data. Og det er jo grunnen til at Senterpartiet ikkje står inne i tilrådinga, for det er allereie vedtatt. Vi meiner at dei årstala som no står i vedtaket, er lang tid. Det skal koma ein rapport i 2028, og så skal den rapporten på høyring, og så skal departementet gjera vurderingane sine av det. Da vil vi jo kanskje ikkje i denne stortingsperioden få tilbake igjen ein alternativkostnad på bakgrunn av norske data. Det er veldig lang tid. Regjeringa har allereie brukt eitt år på dette før det arbeidet er byrja. Det synest eg òg er kritikkverdig. Men etter ei totalvurdering har eg likevel tenkt at vi stemmer subsidiært for forslaget, for det er kanskje betre enn ingenting.

For oss handlar dette om å bevara tilliten til det norske helsevesenet og det offentlege helsevesenet. Senterpartiet fremja allereie i 2015 forslag om å be regjeringa gjera eit nytt estimat av alternativkostnaden basert på norske forhold, og da stod vi ganske åleine om det. Vi er skuffa over at oppdraget frå i fjor om å greia ut korleis dagens alternativkostnad kan justerast, i mandatet til utvalet vart til å vurdera om det finst grunnlag for å justera alternativkostnaden.

Marius Langballe Dalin (MDG) [19:42:21]: Terskelverdien har stått temmeleg stille i mange år. Samtidig er effekten av å endre terskelverdien kompleks. Det vil openbert vere rom for betydelege tilpassingar i legemiddelindustrien, som gjer at store delar av ein auka betalingsvilje går rett i lomma på ein superlønsam industri, og ikkje kjem pasientane til gode.

Skal vi ta gode avgjerder, treng vi eit godt avgjerdsgrunnlag. Her har regjeringa sove i timen. Dei burde ha vore på ballen og sørgt for eit godt kunnskapsgrunnlag som kunne seie noko om effekten av å auke terskelverdien eller å velje andre system for å prioritere. Det er for så vidt kritikkverdig, men no er vi der vi er.

Vi står inne i forslag nr. 1, som går ut på å be regjeringa greie ut konsekvensen av terskelverdien. Vi kan ikkje støtte resten av forslaga. Det oppfattar vi er å ta snarvegar, som vi difor ikkje kan støtte. Det er på overtid å jobbe godt med eit kunnskapsgrunnlag og få det ferdig så raskt som råd, men heller ikkje raskare enn det som blir kravd for å få god kvalitet i utgreiinga.

Statsråd Jan Christian Vestre [19:43:50]: I Norge har vi en lang tradisjon for å snakke åpent og ærlig om prioriteringer i den norske helsetjenesten. Det skal vi være stolte av. Alternativkostnaden er en sentral parameter for å bidra til rettferdig prioritering.

Jeg er glad for komiteens tilråding i denne saken. Vedtaket sikrer at vi får utarbeidet et evidensbasert, robust og anvendbart estimat for alternativkostnaden i helse- og omsorgstjenesten basert på norske data. Vedtaket sikrer at det gis tilstrekkelig med tid til å utvikle en metode for jevnlig å kunne oppdatere estimatet på alternativkostnaden, inkludert forslag til frekvens på justering. Det vil være en nyvinning i Norge. Et slikt system har vi aldri hatt tidligere, og nå legger vi altså grunnlaget for å få det på plass. Det synes jeg er positivt.

Som Stortinget er også jeg utålmodig etter å få anslaget og metoden for justering. Direktoratet for medisinske produkter er allerede i gang med anskaffelsesprosessen for dette oppdraget. Stortingets innstilling – selv om det foreløpig ikke er fattet vedtak – ligger til grunn for denne utlysningen. Vi håper leverandør vil være på plass i august. Vi har framskyndet arbeidet, slik at det skal leveres en delrapport høsten 2027 og en endelig rapport høsten 2028, i tråd med det Stortinget ønsker.

Tilnærmingen er nødvendig fordi hurtigutredningen fra Direktoratet for medisinske produkter og Helsedirektoratet – som altså var en klar oppfølging av et tidligere vedtak i Stortinget, som regjeringen selvfølgelig har fulgt opp – viste at det er mangler i dataene for å kunne justere terskelverdien, samt at det er noe usikkerhet med hensyn til nivået på dagens alternativkostnad. Denne utredningen ble sendt på høring, og det har også vært en ekstern referansegruppe som støttet vurderingene i hurtigutredningen.

Alternativkostnaden, den totale budsjettrammen og prinsippene for prioritering er faktorer som henger tett sammen. Stortinget har ikke tidligere tatt stilling til forholdet mellom dem. Jeg mener terskelverdier ikke kan heves uten at vi har gjort en nærmere vurdering av dette. For eksempel vil en justering for prisvekst alene kunne innebære en risiko for at vi må betale mer for de samme legemidlene vi har i dag, med samme helsegevinst, samtidig som midler til andre helsetjenester vil reduseres. Samlet sett mener jeg det innebærer større risiko å skulle justere terskelverdiene basert på et usikkert og manglende grunnlag, enn å sørge for at vi får en grundig vurdering av dette basert på norske data, slik at Stortinget har et ordentlig vurderingsgrunnlag når en fatter beslutning.

Bård Hoksrud (FrP) [20:06:10]: Det er ganske utrolig å høre på enkelte representanter som er oppe på denne talerstolen. Statsråden har helt rett. Statsråden har levert det stortingsflertallet ba om. Fremskrittspartiet advarte mot det vi dessverre faktisk ser nå. Høyre sier fra denne talerstolen at de ikke fornøyd med det regjeringen holder på med. Hvorfor skal de da sørge for at de skal fortsette å holde på med det i to år til? Det betyr at i de to årene er det mennesker som ikke kommer til å få medisin som er livsviktig, fordi man ikke har pris- og lønnsjustert kostnadene. Det var i 2015 vi innførte denne ordningen. Nå er vi i 2026. Det er elleve år siden. Når den ikke har blitt prisjustert på elleve år, betyr det at hva et godt menneskeliv er verdt, har blitt redusert i elleve år.

SV står på denne talerstolen og sier at det er en tålmodighet, men at den ikke er ubegrenset. Men det er tydeligvis helt greit å vente to år til før man i det hele tatt skal konkludere. Dette mener jeg betyr at flertallet i denne salen, til tross for advarsler i fjor, fortsetter og vil at regjeringen skal gjøre akkurat det samme – bortsett fra at de skal lage en litt større utredning, litt mer av å se hva man skal gjøre, og det skal altså gå to år til.

Mennesker kan risikere å dø fordi de ikke får medisinen de trenger fordi hva et godt menneskeliv er verdt, er mindre nå enn det var for 15 år siden. Det er det denne saken egentlig handler om. Det provoserer meg ganske mye når noen reagerer på det de selv har vært med på. De har støttet dette. Gå inn og se på prioriteringsmeldingen fra i fjor og vedtaket der, og se forslaget til vedtak som flertallet står bak i dag. Det er egentlig veldig, veldig likt.

Hvis noen av de partiene som var kritiske, og som dessverre ikke lot seg overbevise – hvis partiet Høyre hadde blitt med den gangen, tror jeg også Senterpartiet hadde blitt med den gangen, og da hadde det vært flertall for ikke å få denne ekstrarunden som nå blir en strafferunde med det nye forslaget i dag.

Dessverre er det pasientene det går ut over. Jeg håper noen tenker seg om før de skal votere over saken i morgen, og faktisk støtter Fremskrittspartiets forslag, som er klart og tydelig. Hva et godt menneskeliv er verdt, er mer i 2026 enn det var i 2015, da ordningen ble innført.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [20:09:20]: Fremskrittspartiet er bekymret for norske pasienters tilgang på nye behandlinger og nye legemidler. Terskelverdien vi nå prater om, har stått stille i ti år uten å bli inflasjonsjustert. Det betyr direkte oversatt at Norges betalingsvilje for legemidler har blitt redusert år for år.

Fremskrittspartiet mener at vi skal ha «ordning och reda» i dette landet, og det betyr at vi selvsagt skal ha god kontroll på hvordan vi bruker skattebetalernes penger. De skal forvaltes effektivt og til det beste for innbyggerne. Det er derfor bra at Norge har vært gode på å forhandle gode priser på legemidler.

Denne saken viser at Arbeiderpartiet, deres støttepartier og også Høyre ikke tar inn over seg at verden rundt oss har endret seg. Det ene er at prisene selvsagt har gått opp på ti år. Det vet jo alle som har prøvd å betale en regning i det siste. Det andre er at handelen i verden ikke er som den var for bare få år siden.

Billigst mulig pris er ikke lenger Norges fordel. Vi risikerer at legemidler ikke lanseres i Norge, at legemiddelselskaper ikke ser til Norge når legemidler skal lanseres eller når de skal gjennomføre en klinisk studie. Sistnevnte ser vi allerede i dag. Det kan føre til at norske pasienter ikke får tilgang på legemidler. Når terskelverdien står stille, vil det ha konsekvenser for norsk tilgang, og det vil ha konsekvenser for norske pasienter.

Om denne alternativkostnaden som det så fint snakkes om at skal utredes i to år til: Det er fint med kunnskap, det ønsker også Fremskrittspartiet, men det står ikke i veien for å justere på terskelverdien. Terskelverdien kan vurderes ut fra flere kriterier enn alternativkostnaden.

Hurtigutredningen som ble lagt fram i januar, prøvde å stille spørsmål ved om terskelverdien kanskje allerede er for høy. Kostnadsnivået i spesialisthelsetjenesten har økt betydelig siden 2016, samtidig som produktivitetsveksten har vært svak eller kanskje ikke til stede i det hele tatt. Da mener jeg det er ganske spesielt at vi mener at legemidler skal ha samme terskelverdi som for ti år siden.

Vi snakker om en tid hvor det meste har blitt voldsomt mye dyrere, alt fra produksjon, som ingredienser av det man trenger til å produsere legemidler, til distribusjon, frakt, arbeidskraft osv. Det er ingen tvil om at vi nå betaler mindre for legemidler gjennom terskelverdien enn vi gjorde for ti år siden. Å tro at det ikke har konsekvenser for norske pasienter, er i beste fall naivt. Det er derfor skuffende at stortingsflertallet ikke anerkjenner at dette kommer til å ha konsekvenser.

Til slutt vil jeg takke for det store engasjementet vist gjennom denne saken, spesielt til alle pasientorganisasjonene som har engasjert seg. De vet hvor viktig dette er.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [20:12:35]: Beslutningsvegring har konsekvenser. Dette har ikke bare politiske konsekvenser for hvordan disse prosessene skrider fram og kvalitet i utredning og det vi hører fra regjeringspartiet og fra Høyre, dette har konsekvenser for ekte mennesker som ikke får tilgang til medisiner. I et av verdens rikeste land skal vi sitte og tvære på dette framfor faktisk å ta inn over oss realitetene om at selvfølgelig har det blitt dyrere siden 2015.

Vi har vært gjennom en tid nå hvor de som er på min alder aldri har opplevd denne typen prisvekst. Selvfølgelig har kostnadene gått opp. Alle er tydelige om det. Det er for meg helt ubegripelig at man kan sitte i denne sal og si at man er utålmodig, men samtidig kan akseptere at vi kan bare la det gå så lang tid som dette uten at man faktisk foretar seg noe. Det er på tide å handle.

Dette systemet vi har for å godkjenne nye medisiner og nye behandlinger, er preget av beslutningsvegring, av at man setter byråkratiske rammer rundt framfor å se de ekte konsekvensene for mennesker som står og venter på å få helt nødvendige, livsviktige behandlinger og medisiner. Det må på et eller annet tidspunkt også kunne være mulig i denne stortingssalen og si at nok er nok. Dette har tatt så mange år. Det har vært så mye utredning, så mye snakk. Samtidig har vi sett mennesker som har kjempet for livet og tapt.

Det er et alvor i denne saken som jeg ikke opplever at de som nå har tenkt å danne flertall imot å gjøre noe her, ikke tar inn over seg. Det har konsekvenser.

Fremskrittspartiet kommer til å fortsette å kjempe for at norske innbyggere skal få tilgang på de beste helsetjenester, på de nyeste metodene. Det skal ikke være sånn at det er noe man må legge ut på Spleis eller tigge penger om for å kunne få. Det er et spørsmål om verdighet. Det er et spørsmål om prioritering, og det er et spørsmål om handlekraft. Jeg må ærlig innrømme at det ser jeg ikke fra denne regjeringen og heller ikke fra de partiene som ikke vil være med på å handle nå.

Anne Grethe Hauan (FrP) [20:15:49]: 524 dagar er den gjennomsnittlege ventetida norske pasientar må igjennom før nye legemiddel blir tilgjengelege gjennom det offentlege helsevesenet.

524 dagar er ikkje berre eit tal. Det er 524 dagar med venting, 524 dagar med smerte, 524 dagar der sjukdom kan utvikla seg mens systemet vurderer, reknar og greier ut.

Dette handlar om den såkalla terskelverdien – eit teknisk omgrep som dei aller fleste ikkje har høyrt om. Men konsekvensane er svært konkrete. Terskelverdien seier noko om kva samfunnet er villig til å betala for nye behandlingar og legemiddel. Problemet er at denne verdien har stått stille sidan 2015, som det er blitt sagt veldig mange gonger her. På elleve år har prisane stige, kostnadene har stige, budsjetta har stige, men terskelverdien står framleis fast. Det betyr i praksis at betalingsviljen blir mindre år for år. Behandlingar som kunne blitt godkjende tidlegare, risikerer no å falla utanfor. Det er ikkje fordi legemidla nødvendigvis er blitt dårlegare, det er fordi systemet ikkje har halde tritt med røynda.

Framstegspartiet meiner ikkje at me skal kasta pengar ut vindauget, me skal framleis stilla krav. Me skal framleis forhandla hardt, og me skal framleis ha respekt for skattebetalaranes pengar. Men me må òg ha respekt for pasientanes tid. For kva hjelper det at saksbehandlinga går raskare dersom pasientane framleis ikkje får tilgang til behandlingar? Kva hjelper det med nye utgreiingar dersom resultatet er at folk må venta endå lenger? I denne saka får me høyra at me må venta på meir kunnskap, at me må venta på nye utgreiingar, at me må venta på nye utrekningar. Pasientane har allereie venta nok.

Når Kreftforeininga, Legeforeininga og pasientorganisasjonar og ei rekkje fagmiljø ropar varsku, bør me lytta. Det handlar om menneske som ventar på behandling, som kan gje betre helse, betre livskvalitet og i enkelte tilfelle fleire leveår.

Regjeringa seier dei treng meir tid. Problemet i denne saka er ikkje at regjeringa manglar tal, problemet er at pasientane går tomme for tid.

Margret Hagerup (H) [20:18:33]: Jeg registrerer at statsråden sa at en fulgte opp vedtaket til punkt og prikke. I vedtaket som ble fattet i forbindelse med behandlingen av prioriteringsmeldingen, står det:

«Stortinget ber regjeringen utrede et sikrere anslag på alternativkostnaden for helse- og omsorgstjenesten i Norge, basert på norske data.

Det vedtaket forventer jeg at statsråden følger opp nå med en klar tidsfrist, og at en kommer tilbake til Stortinget med det. Jeg undrer meg litt over at det vedtaket ikke ble igangsatt da en ba om det, for ett år siden.

FrP spør hvor mye et menneskeliv er verdt. Mitt spørsmål er: På hvilket grunnlag skal vi velge noen mennesker foran andre?

Det er ingen tvil om at dagens situasjon svekker systemets faglige grunnlag og legitimitet, men vi må ha et kunnskapsgrunnlag for å gjøre endringer som kan stå seg over tid – og der er uenigheten. FrP må gjerne gi inntrykk av at dette er enkelt, men det er ikke det, og det har store konsekvenser. Vi må ha et sikrere anslag, som vi ba om i forbindelse med behandlingen av prioriteringsmeldingen for et år siden. FrP var også med på det. At regjeringen ikke har fulgt opp vedtaket, er kritikkverdig, og derfor fremmer vi det på nytt, med en klar tidsfrist og med forventninger om at det følges opp. Uten det risikerer vi at pasienter går glipp av tilgang til viktig behandling og medisiner.

Flertallet ba om en utredning og et bedre kunnskapsgrunnlag i forbindelse med behandlingen av prioriteringsmeldingen, og det var også FrP med på, men det er forskjell på vedtaket om å gjennomføre en hurtigutredning, med mål om å justere, som ble fattet i forbindelse med behandlingen av prioriteringsmeldingen, og forslaget som fremmes nå, om å sikre at det justeres. Det springende punktet er at det fortsatt mangler et kunnskapsgrunnlag for å sikre at dette kan gjøres på en måte der Stortinget er klar over konsekvensene, der vi sikrer at det er rettferdig, og der vi sikrer at det har legitimitet. Det verste som kan skje, er at vi står her, noen år fram i tid, og ikke har et kunnskapsgrunnlag fordi noen har gitt inntrykk av at dette kan gjøres på en mye enklere måte enn det vi sa i forbindelse med behandlingen av prioriteringsmeldingen.

Vi forventer at regjeringen følger opp dette, og vi forventer at statsråden avklarer at dette arbeidet vil igangsettes. Jeg vil tro at det burde ha blitt startet allerede for ett år siden, da en ba regjeringen utrede et sikrere anslag på alternativkostnaden for helse- og omsorgstjenesten i Norge, basert på norske data. Vi ber ikke om at terskelverdien skal justeres nå, men vi ber om at norske pasienter tas på alvor, at en sikrer at vi har et system som sikrer legitimitet, og at vi forsikrer oss om at vi nå får dette får plass, for det haster. Det er det viktigste verktøyet en har i helse- og omsorgspolitikken.

Statsråd Jan Christian Vestre [20:21:28]: Med all respekt for Stortinget: Det framsettes en del påstander her som er faktuelt feil. For det første: Det er ingenting som tyder på at det er dårligere tilgang til nye metoder i Norge enn i andre land. Sju av ti nye metoder tas i bruk i Norge. Vi bruker over 30 mrd. kr på legemidler i året. Hvis man regner på disse bevilgningene og sammenligner det befolkningstall, viser det at vi bruker mer penger på legemidler enn f.eks. Danmark. Når det gjelder kreft, som har noen av de dyreste legemidlene, ligger vi foran land som Sverige, Nederland og Storbritannia. Ja, vi ligger faktisk på tiende plass av alle land som er undersøkt, når det gjelder hvor mange av disse metodene som tas i bruk.

Det høres ut som om alternativkostnaden sier noe om hva hvert enkelt legemiddel koster, men alternativkostnaden er ett av flere virkemidler for å prioritere nye metoder. Det er riktig at den har et tall, men erfaringen er jo at det godkjennes nye metoder som ligger langt over nivået på alternativkostnaden. Vi har eksempler på dyre legemidler innen genterapi, som kan koste titalls millioner kroner, som norske pasienter får tilgang til, men som pasienter i andre europeiske land ikke får tilgang til. Så påstanden fra Fremskrittspartiet, fremmet her i salen, om at Norge nærmest er å regne som et utviklingsland når det gjelder nye metoder, er rett og slett feil, og det er veldig lett å motbevise det. Kan vi ikke nå holde oss til en faktabasert diskusjon og prøve å ha en samtale om hva som eventuelt kan bli bedre.

Det vi vet, er at hvis vi nå skulle hevet alternativkostnaden, basert på de faglige vurderingene vi har gjort, ville vi kunne risikere å bruke over 1 mrd. kr mer på akkurat de samme legemidlene som vi allerede kjøper. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan det skulle være en god prioritering i den offentlige helsetjenesten å betale internasjonal legemiddelindustri 1 mrd. kr for det vi allerede kjøper. Da vil jeg spørre Fremskrittspartiet: Hvor skal den milliarden tas fra, og hvordan skal vi sikre at flere pasienter får tilgang til nye metoder, hvis det er holdningen en har til offentlig pengebruk?

Kristian August Eilertsen (FrP) [20:24:40]: Jeg synes at statsråden overdriver alvorlig mye når det gjelder hva Fremskrittspartiet sagt i denne saken. Fremskrittspartiet har ikke sagt at Norge er et u-land når det gjelder tilgang til nye medisiner og behandlingsmetoder, absolutt ikke, men vi sier at fordi terskelverdien har stått urørt i elleve år, betyr det at det er nye, innovative medisiner og behandlingsmetoder som norske pasienter ikke får tilgang til, fordi betalingsviljen har blitt svekket år for år de siste elleve årene. Det er ikke det samme som å si at Norge er et u-land. Det er å si at vi kan gjøre det så utrolig mye bedre hvis vi tar grep.

Jeg tok ikke ordet for å kritisere Arbeiderpartiet. Jeg tok ordet for å prate om Arbeiderpartiets beste venn i helsepolitikken, nemlig Høyre. De står her og jamrer seg over at det tar tid – de snakker om 2027–2028. Men til Dagens Medisin uttalte Høyres helsepolitiske talsperson følgende tidligere i år: Regjeringen skal følge opp Stortingets vedtak. Det var å justere dagens alternativkostnad med usikre tall i påvente av et sikrere tallgrunnlag, og det forventer jeg at regjeringen gjør.

Det var altså Høyres linje da. Det er tydeligvis ikke Høyres linje nå. På nytt – og egentlig i sak etter sak – må jeg konstatere at partiet Høyre «går opp som en løve og ned som en skinnfell» hver gang man skal gjøre noe konkret i stortingssalen.

Det er flere parti i denne salen som engasjerer seg sterkt i kvinnehelse – det har vi hatt flere debatter om, også ganske nylig – men fordi man nå lider av beslutningsvegring og ikke vil ta grep, får bl.a. nye behandlingsmetoder for eggstokkreft nei i Norge fordi det koster for mye. Da hører jeg ikke ett ord om kvinnehelse, og det gjelder flere partier. Verken fra Høyre, SV, Rødt eller andre partier kommer det ett ord, selv om det er flere hundre kreftsyke kvinner som nå får nei som følge av at man ikke justerer terskelverdiene. Så neste gang det skal være nok en stor kvinnehelsepolitisk debatt i denne salen, forventer jeg ingen belæring fra de partiene jeg nettopp nevnte – ingen belæring om hva Fremskrittspartiet er imot. Vi tar faktisk konkrete politiske grep for å gi kreftrammede kvinner tilgang til nye medisiner som kan gi dem både bedre tid og bedre livskvalitet – men det sier de andre partiene altså nei til.

Denne saken handler om å gjennomføre og ikke gå rundt og vente i dager og år – sommer, vår og vinter – på et perfekt tall, som det kanskje ikke er mulig å komme fram til. Da er det bedre å ta en beslutning basert på det datagrunnlaget og tallgrunnlaget vi har i dag, og å sørge for at norske pasienter får tilgang til de beste medisinene og behandlingsmetodene i verden.

Bård Hoksrud (FrP) [20:27:54]: Når statsråden kommer opp her og skal belære oss, skjønner jeg at han kanskje begynner å få en litt dårlig sak. Da gleder jeg meg til at statsråden skal fortelle meg, siden han innførte ordningen med enkeltgodkjenninger og individuelle vurderinger i april 2025, hvor mange pasienter som siden april 2025 og fram til nå har fått enkeltgodkjenning. Det hadde vært interessant om statsråden kunne fortelle det.

Statsråden sier at Norge ikke er et u-land. Det er ingen som har sagt det, men når det gjelder en del medisiner, tar det faktisk mye lenger tid før norske pasienter får medisin enn pasienter fra andre land.

Som noen sier, handler dette om prioritering – hva vil man prioritere? Fremskrittspartiet mener at når man nå har holdt på i så mange år og verdien er den samme med tanke på hva et godt liv er verdt, ønsker vi at det skal bli justert opp. De som i sin tid lagde modellen, sa også at det må følges opp. Det har dessverre ikke skjedd.

Til representanten fra Høyre: Da må man lese innstillingen fra saken om prioriteringsmeldingen, og den har jeg her. Der står det klart og tydelig at Fremskrittspartiet stemte imot II i tilrådingen fra komiteen, som flertallet gikk inn for, og som egentlig og i stor grad er mye av det samme som flertallet i denne saken ønsker å gå inn for, bortsett fra at da skulle det være en hurtigutredning, som viste at man ikke ville dette. Nå skal man ha en lengre utredning, som skal vare til 2027. Da skal man få en delrapport, og så skal man vente til 2028, når den endelige rapporten skal være ferdig. Det betyr at det er pasienter som ikke kommer til å få medisin fordi vi har en slik regjering og et slikt stortingsflertall. Heldigvis har Senterpartiet nå sagt at de vil støtte Fremskrittspartiets forslag om å oppjustere fra 2016 og fram til nå. Flertallet her er imidlertid ikke der, men de er veldig høy og mørk ute i mediene. Enten må de slutte å være så høy og mørk der ute, eller så må de begynne å stemme for forslag som handler om at mennesker i Norge med livstruende eller andre alvorlige sykdommer skal få medisin raskere. Statsråden må gjerne gjøre narr av WAIT-rapporten og andre ting, og at vi bruker det, som han prøver å gjøre, men det dokumenterer jo at det er en del forhold rundt norske medisiner og når norske pasienter får medisiner, som gjør at vi dessverre er langt fra å være høyt oppe når det gjelder den gode statistikken. Vi gjør det faktisk veldig dårlig. Det må man i denne salen ta inn over seg.

Kjersti Toppe (Sp) [20:31:07]: Når representanten frå FrP snakkar om at andre må slutta å vera høge og mørke, kan eg fortelja at dei i 2015 stemte mot forslaget om å utgreia alternativkostnaden basert på norske forhold. Så FrP har i denne saka litt ansvar for at det har gått så mange år, og for at ein ikkje tok tak i det. Det vi diskuterer i dag, visste vi allereie i 2015. Det vart opplyst om det i meldinga vi hadde om prioritering, som vart lagd fram i av regjeringa til Høgre og FrP. Då er det sagt.

Statsråden sa i replikkordvekslinga at utvalet fekk i oppdrag å utgreia om det var grunnlag for å justera alternativkostnaden. Det er sant, men kritikken frå Senterpartiet er at det ikkje var ei oppfølging av vedtaket til Stortinget. Vedtaket som vart gjort av Stortinget i samband med behandlinga av prioriteringsmeldinga i fjor, var eit kompromiss. Arbeidarpartiet var med på det – eg trudde vi hadde ein avtale. Det var filt ganske mykje på formuleringane, og eg oppfatta at dei har vorte vridde på etterpå. Så frå at vi skreiv at ein skal greia ut korleis ein kan prisjustera det inntil den nye alternativkostnaden er på plass, har oppdraget til utvalet vorte å seia om det er grunnlag for det. Det er ugreitt. Det er litt som «som ein ropar i skogen, får ein svar». Utvalet har då svart på eit oppdrag om kor vidt det er grunnlag for det, ikkje korleis ein kan innføra det. Det gjer at vi er kritiske i dag og meiner at vedtaket til Stortinget faktisk ikkje er følgt opp. Dette var jo noko vi var einige om for eitt år sidan.

Det vert sagt mykje om den rapporten som er komen. Vi òg høyrer sjølvsagt på det som står i fagrapportar, men det som det ikkje har vorte sagt så mykje om i denne salen, er jo at den rapporten har vorte ganske kraftig kritisert òg. Han måtte jo trekkast tilbake fordi han hadde ei villeiande tilvising. Samtidig vert tilrådinga oppretthalden i den nye rapporten. I høyringa kunne vi likevel høyra kva f.eks. Overlegeforeininga og Legeforeininga skriv, så dette er i beste fall omdiskutert. Så vi har ikkje fått ein eintydig fagrapport, og at alle fagmiljøa er einige om at dette ikkje er bra. Det er faktisk ein stor diskusjon i Helse-Noreg om dette, noko som gjer at Senterpartiet i dag fremjar eit nytt forslag, som eigentleg er ganske likt eit forslag frå i fjor, der vi ber regjeringa kome tilbake igjen med ei ordentleg sak om korleis dette kan verta følgt opp.

Statsråd Jan Christian Vestre [20:34:23]: Jeg hører at representantene fra Fremskrittspartiet omtaler det å ta en beslutning som beslutningsvegring. Men å ikke heve alternativkostnaden, basert på at våre beste fagmiljøer fraråder det, er jo også å ta en beslutning. Det er også en beslutning. Det er også en beslutning og gjøre det en mener er riktig å gjøre, når alternativet i verste fall bidrar til at færre pasienter får tilgang til nye legemidler.

Alle i Norge mener at norske pasienter skal ha tilgang til de beste helsetjenestene i verden, og alle vi som sitter her, ønsker at flest mulig nye metoder skal tas i bruk – selvfølgelig vil vi det – men vis meg det landet som ikke har en eller annen måte å prioritere nye metoder på, ut fra f.eks. hvor mye nytte det gir, hvor alvorlig tilstanden er, og hvor ressurskrevende det er. Uansett, selv om vi hadde hatt nesten ubegrensede helsebudsjetter i Norge, måtte vi hatt mekanismer for å prioritere nye metoder. Alle land har det. Da mener jeg at hvis vi har kunnskap som tilsier at norske pasienter generelt har dårligere tilgang enn andre land, bør vi diskutere om det er behov for tiltak. Men når vi, bl.a. ut fra denne undersøkelsen, ser at vi ligger over snittet blant land der nye metoder kommer hele befolkningen til nytte, er jo det kanskje et uttrykk for at vi har funnet en måte å gjøre dette på som er ganske riktig likevel.

Jeg hører representanten Eilertsen igjen og igjen si at betalingsviljen står stille, men det er jo ikke riktig. Det er riktig at vi har en norm på alternativkostnad på 275 000 kr, men jeg har sjekket 26 legemiddelsaker fra årene 2023, 2024 og 2025 hvor dette var aktuelt. Der var gjennomsnittlig kostnad på 550 000 kr, altså langt over alternativkostnaden. Vi har også en rekke eksempler på at vi tar i bruk nye metoder, spesielt for sjeldne og alvorlige sykdommer, der betalingsviljen har vært langt over 825 000 kr, som altså er den øverste terskelen. Så det er heller ikke riktig at staten nærmest er en gnien aktør som sier at vi skal bruke mindre og mindre penger på legemidler, og at vi ikke er villige til å betale mer for det mest innovative. Som jeg sa i stad: I Norge tar vi i bruk genbehandling til titalls millioner kroner som andre land sier nei til. Det er jeg glad for.

Margret Hagerup (H) [20:37:43]: Prioriteringsbeslutninger har konsekvenser. Det rammer pasienter på godt og vondt. Når noe prioriteres, er det noe som nedprioriteres. Vi må derfor være klar over konsekvensene, og slike beslutninger må bygge på et solid kunnskapsgrunnlag. Representanten Eilertsen må gjerne sette pasientgrupper opp mot hverandre. Det er ikke min oppgave, for hvem skal velges vekk? Høyre mener at vi trenger et prioriteringssystem som er faglig robust, åpent og legitimt. Vi må få på plass et evidensbasert norsk anslag på alternativkostnaden og en modell for framtidige oppdateringer, og vi forventer at regjeringen følger opp Stortingets vedtak med et langt større tempo enn det vi har sett så langt, og det ansvaret forventer jeg at regjeringen tar.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [20:39:02]: Statsråden snakker om prioritering, og det er klart at alle prioriterer, enten det er i Norge, i utlandet eller i denne salen, må vi hele tiden prioritere våre felles skattepenger der vi mener at de er mest effektfulle. Problemet er bare at Norge prioriterer mye strengere enn våre naboland og resten av Europa. Av 168 legemidler som fikk EMA-godkjenning i årene 2021–2024, ble 59 godkjent i Norge. Det er 35 pst. Gjennomsnittet i Europa er 76 legemidler, som gir et snitt på 46 pst. Det er altså en betydelig lavere andel som blir godkjent i Norge. På sjelden-feltet ble 43 pst. godkjent i Norge, mens 51 pst. ble godkjent i Europa. Fremskrittspartiet mener ikke at denne prioriteringen skal opp til 100 pst., men det er bare det at vi prioriterer strengere i Norge enn i våre naboland, og det er det Fremskrittspartiet vil til livs.

Vi har et sett med penger, og de skal vi prioritere og forvalte på en god måte, men vi kan ikke prioritere så strengt at det går ut over vår tilgang til legemidler til norske pasienter.

Bård Hoksrud (FrP) [20:40:48]: Da statsråden la fram denne saken, var det stor skuffelse blant pasientorganisasjoner og mange pasienter i Norge.

Jeg bare registrerer at statsråden enten ikke ville eller ikke kunne – kanskje han ikke visste det – svare på spørsmålet om hvor mange pasienter som har fått tilgang etter etableringen av den nye tilgangsordningen om individuell vurdering av behandling, som statsråden var ute og skrøt hemningsløst av i april i fjor. Det kunne vært greit å få vite det.

Statsråd Jan Christian Vestre [20:41:39]: I de sakene det har vært besluttet, har en fjerdedel fått innvilget sin søknad etter den nye tilgangsordningen. Det er 7 av 28 saker.

Truls Vasvik (A) [20:42:09]: Alle sier at vi må prioritere, og det er jeg i og for seg glad for å høre. Jeg vil også anbefale at vi har et system for dette, et system som har tillit i befolkningen, og et system som gjør at befolkningen ikke opplever at det er de som roper høyest, som blir hørt – eller de som har størst lobbyapparat. Jeg forutsetter – jeg har ingen grunn til å tro noe annet – at alle i denne salen vil det beste for norske pasienter.

Hele den diskusjonen har egentlig handlet om alle dem som eventuelt skal få nye medisiner. Ingen prater om dem som kan risikere å miste sine medisiner på grunn av at vi skal prioritere annerledes. Det er en ærlig sak, men jeg forventer at FrP vil fortelle de som prioriteres ned, hvorfor det skjer, og hva de skal gjøre hvis de ikke får medisinene sine, så lenge vi ikke kan basere oss på et system som fagfolkene også står bak. Det er jo det som er vårt tankesett her, og det er det vi ønsker. Et samlet fagfelt har sagt at vi må ha norske tall. Også legemiddelindustrien har sagt, i den debatten vi hadde nedi gaten, at de tallene vi har i dag, ikke er gode nok, og at det systemet vi har, ikke er godt nok. Da mener vi at det er lurt å lage et nytt system, istedenfor å flikke på noe som egentlig ingen er fornøyd med.