Helge André Njåstad (FrP) [09:46:37](ordførar for saka): Eg vil starta med å takka forslagsstillarane for å reisa eit viktig forslag om ei sak som mange av oss meiner var heilt unødvendig. Det er ganske oppsiktsvekkjande at forvaltinga gjer det som statsforvaltaren i Agder her har gjort. Fyrst får ein ei rekkje enkeltsaker på bordet til uttale, men unnlèt å uttala seg. Deretter fattar kommunen eit lovleg vedtak som innbyggjarane rettar seg etter. Etter ein del medieoppslag om ei enkeltsak i Agder finn ein ut at ein skal gå tilbake i tid og sjå kor mange andre enkeltsaker ein sjølv har hatt anledning til å meina noko om, og føreta ein lovlegheitskontroll i ettertid.

Eg vil nesten seia at det er litt unorsk med tanke på den tilliten som er så viktig for samfunnet, der borgarar rettar seg inn etter lovlege vedtak som blir fatta av kommunen. Dei søkjer, og staten har moglegheit til å koma med klager og innvendingar i forkant, men å gjera det i etterkant, som ein lovlegheitskontroll, er ein situasjon som mange vil oppleva som udemokratisk og ugrei. Viss me ser det frå innbyggjarane sitt perspektiv, framstår det veldig ugreitt å gjera det på denne måten. I ei av desse åtte sakene er det nokon som allereie har brukt ein million av eigne pengar på å innretta seg etter eit lovleg vedtak som statsforvaltaren no seier er ugyldig. Ein annan ville rydda opp i ei 23 år gammal bryggjesak, der ein før hadde ei trebryggje som var dårleg, og erstatta ho med ei steinbryggje. Han ville søkja og få ho lovleg, fekk lov hos kommunen og innretta seg etter det, og så fekk han problem etterpå.

Eg trur alle ser at her har statsforvaltaren unnlate å reagera på sakene når ein hadde moglegheit, og då bør ein ikkje gjera det på den måten som prosessen i Agder har lagt opp til. Difor er eg veldig glad for at det er eit fleirtal som er einig med forslagsstillarane, og som òg er einig med oss i Framstegspartiet, i at staten ikkje kan oppføra seg sånn overfor enkeltpersonar som innrettar seg etter lovleg fatta vedtak. Det er veldig bra.

Eg reagerer òg på at når det ligg ei sak til behandling i Stortinget, vel likevel statsforvaltaren å sluttbehandla desse sakene. Det fortel litt om kva respekt ein har for landets nasjonalforsamling, at ein ikkje ventar til behandlinga av denne saka før ein avgjer dei sakene. Difor har det òg vore nødvendig å leggja fram eit laust forslag, som er på vegner av Framstegspartiet, Høgre, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, der ein seier at regjeringa må følgja opp desse enkeltsakene òg, for me kan ikkje behandla folk på denne måten her i landet. Eg er glad for at eit fleirtal seier at makta og innflytelsen til statsforvaltaren i dette samfunnet har vore for stor, og at Stortinget difor må gripa inn og sørgja for at sunn fornuft framleis skal gjelda. Eg tek opp forslaget som Framstegspartiet er med på.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [09:49:56]: Det er et grunnleggende prinsipp i forvaltningen at endelige vedtak som hovedregel skal ligge fast, og det gjelder særlig i saker der tiltakshaver har innrettet seg i god tro. Forutsigbarhet og tillit til myndighetenes beslutninger er avgjørende for rettssikkerheten. Samtidig må vi holde fast ved et annet viktig prinsipp: at vedtak skal være i samsvar med gjeldende lovverk og nasjonale føringer. Når disse hensynene kommer i konflikt, må vi gjøre vanskelige avveininger.

Statsforvalteren har et særskilt ansvar for å ivareta nasjonale og vesentlige regionale interesser, ikke minst i forvaltningen av strandsonen. Dette er et område hvor presset er stort, og hvor konsekvensene av feil praksis kan bli varige. Strandsonen er en felles ressurs som skal forvaltes til beste for både natur og kommende generasjoner. Lovlighetskontroll er et lovfestet virkemiddel som nettopp er ment for de særskilte tilfellene der det er grunn til å stille spørsmål ved om vedtaket er lovlig. Terskelen for å ta dette i bruk er høy og skal være høy. Det krever særlige grunner.

Vi merker oss at man i gjennomgangen av dispensasjonsvedtakene nå i Agder har avdekket betydelige mangler i en stor andel av sakene, men man har ikke gått videre med alle. Samtidig er det viktig å understreke hva det handler om, og hva det ikke handler om. Dette er ikke et spørsmål om at statsforvalteren overprøver kommunens politiske skjønn. Dette er rettsanvendelse. Det handler om hvorvidt lovens vilkår er oppfylt. Statsforvalteren i Agder har vært tydelig på at hensynet til forutberegnelighet og grad av innrettelse har veid tungt i vurderingen av om lovlighetskontroll skal gjennomføres. Det er kun i et fåtall saker det er gjort, og det er basert på grundige og konkrete vurderinger. Av sakene som er ferdigbehandlet, ser vi også et nyansert bilde. Dette illustrerer at ordningen fungerer som en sikkerhetsmekanisme, ikke som et generelt inngrep.

Vi mener at hovedinnsatsen framover må rettes mot å forebygge sånne situasjoner. Bedre veiledning, tydeligere praksis og tidligere dialog med kommunene er helt avgjørende – ja, kanskje til og med foreldelsesfrister på vedtak. Dette vil styrke kvaliteten i saksbehandlingen og gi større forutsigbarhet for alle parter.

Til slutt vil jeg minne om maktfordelingsprinsippet. Jeg synes vi burde være varsomme med å gripe inn i konkrete forvaltningssaker. Vår oppgave er å sette rammene og lovene, ikke å overta forvaltningens ansvar i enkeltsaker. Det handler om balansen mellom forutsigbarhet og lovlighet, og vi må ta det på alvor. Sunn fornuft kan være å rette på noe som ved første øyekast virker urimelig. Men sunn fornuft kan også noen ganger være å se på de langsiktige konsekvensene av vedtakene man fatter.

Haagen Poppe (H) [09:52:56]: Jeg skulle virkelig ønske at vi slapp å ta denne debatten i dag, men det ble nødvendig for Høyre å ta denne saken til Stortinget. Dette er ikke et spørsmål om man er for eller mot bygging i strandsonen. Jeg tror jeg faktisk ville stemt mot noen av tiltakene vi i dag diskuterer, om jeg var lokalpolitiker. Dette handler om rettighetene til mennesker som i god tro har brukt flere millioner kroner. I den ene saken er det snakk om 10 mill. kr på tiltak kommunen har gitt tillatelse til, og som Statsforvalteren ikke har stoppet da de kunne og hadde det på sitt bord.

Sakene vi diskuterer i dag, er velkjente og omhyggelig omtalt i mediene. Og viktigst av alt for å forstå denne saken: De har vært oversendt Statsforvalteren til vurdering. Det er ikke en rettsstat verdig når innbyggere blir stående med halvferdige hus og byggegroper fordi byråkratiet har sovet i timen og har behov for å statuere et eksempel fordi en myndighetsperson har fått lov til å bygge hytte og mediene skriver om det.

Det er en grunn til at alle de 25 ordførerne i Agder har signert brevet til statsråden og vært på møte for å løfte sin bekymring om denne saken, fra SV til FrP. Dette er en prinsippsak, og det må i dag også oppfattes som et tydelig signal om at det skal være ekstremt høy terskel for at en tilsynsmyndighet skal foreta lovlighetskontroll på eget initiativ lenge etter at saken er endelig vedtatt og man selv hadde hatt mulighet til å stoppe den tidligere.

Det bør ikke bli en vane for Stortinget å gripe inn i enkeltvedtak i tide og utide. Dette må løses på systemnivå. På vegne av Høyre fremmer jeg derfor også våre to mindretallsforslag om at det er staten som må ansvarliggjøres når tiltakshavere har innrettet seg etter endelig vedtak og staten har forsømt sin plikt til å gripe inn i den ordinære saksbehandlingen.

Vi må også oppdatere en strandsonepolitikk som har vært preget av mange gode intensjoner om opprydning de siste årene, men som åpenbart ikke har fungert. Sørlandskysten er mitt rike. Det ville aldri falt meg inn å bygge ned og ødelegge min mulighet til å ferdes med båt og til lands i disse områdene. Men vi er mange som også bor og driver næring her, og det må være mulig å videreutvikle disse stedene. Dagens politikk fungerer ikke. Og når vi langs kysten endelig har fått lov til noe, ofte etter lange, lange kamper, så må vi faktisk kunne stole på at staten har gjort jobben sin.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [09:55:53]: Jeg har forståelse for at enkeltsaker kan engasjere sterkt lokalt, men saken vi behandler i dag, er jo først og fremst ikke en sak om Agder, selv om det nesten er forkledd sånn. Det er i realiteten en sak om Stortingets rolle og hvor langt Stortinget er villig til å gå for å gripe inn i forvaltningens arbeid. Forslaget som nå ligger på bordet, går i realiteten ut på at Stortinget ber regjeringen stoppe en pågående lovlighetskontroll, og det er ikke bare uvanlig, det er prinsipielt svært problematisk.

La oss være helt tydelige: Statsforvalteren gjør akkurat det Stortinget har bedt dem om å gjøre, nemlig å kontrollere om kommunale vedtak er i tråd med loven. Når det da fremmes forslag om å stoppe denne kontrollen, sender det jo også et ganske oppsiktsvekkende signal: for det første at vi ønsker kontroll helt den faktisk blir brukt. Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn at en ikke liker utfallet, og derfor prøver Stortinget å gripe inn underveis. Det er en praksis som vi bør styre langt unna, for hvis Stortinget begynner å gå inn i enkeltsaker og påvirke resultatet, beveger vi oss langt bort fra vår rolle som lovgiver og over i noe helt annet.

Dette handler også om rettferdighet, for hva sier vi til alle andre kommuner som får sine vedtak overprøvd? Og hva sier vi til alle dem som ikke får politisk oppmerksomhet om sin sak? Skal det være slik at noen saker skal stoppes fra denne talerstolen, mens andre får gå sin gang? Mener flertallet i Stortinget at det er likhet for loven? SV er helt tydelig på at det er en reell forskjellsbehandling.

Det er også verdt å merke seg hva slags saker dette ofte gjelder. Det handler om areal, strandsone og natur, og i nettopp disse områdene har vi nasjonale, tydelige regler, fordi summen av små dispensasjoner også kan få store konsekvenser, og da må vi ha en forvaltning som tør å gjøre jobben sin, og ikke en forvaltning som risikerer å bli stoppet når det blir politisk ubehagelig.

Hvis flertallet mener at Statsforvalteren går for langt, eller at regelverket er for strengt, så har vi et helt legitimt verktøy, og det er å endre loven. Det er en ærlig og ryddig måte å gjøre det på. Det vi ikke skal gjøre, er å gripe inn i en konkret sak fordi vi ikke liker hvordan loven virker. Det er ikke ansvarlig styring, det er politisk overstyring, et overformynderi og en feilaktig rolleforståelse hos flertallet i Stortinget.

For SV er det helt klart nei. Vi støtter et sterkt lokaldemokrati, men like fullt støtter vi en sterk rettsstat hvor lovene gjelder likt for alle, og hvor forvaltningen får gjøre den jobben Stortinget har gitt den. Hvis vi åpner døren for denne typen inngrep, blir det vanskelig å forklare hvordan vi skal la være neste gang, og det er en utvikling SV ikke vil være med på.

Bengt Fasteraune (Sp) [09:59:08]: Saken vi behandler i dag, har en spesiell bakgrunnshistorie, som har lagt deler av grunnlaget for Senterpartiets syn på hvordan disse prosessene har blitt gjennomført. I juni 2022 ble kommunene i Agder informert om at Statsforvalteren i Agder ønsket å få oversendt færre dispensasjonssaker til uttalelse, og at kun søknader om nærmere angitte tiltak skulle oversendes til uttalelse etter plan- og bygningsloven § 19-1. 19. mars 2024 gikk Statsforvalteren i Agder et skritt videre. Kommunene ble nå informert om at Statsforvalteren framover ikke ville prioritere å gi forhåndsuttalelser til dispensasjonssaker, og kommunene ble bedt om at slike saker som hovedregel ikke skulle sendes til Statsforvalteren på høring før kommunene fattet vedtak. Disse konkrete påleggene forholdt kommunene i Agder seg til. Så ombestemte plutselig statsforvalteren seg, satte i gang en stor prosess og brukte § 27-1 i kommuneloven, altså lovlighetskontroll. Der bør terskelen være særdeles høy, og han brukte da denne paragrafen som et aktivt virkemiddel. Det handler om at folk skal ha tillit til at gyldig stadfestede vedtak som folk har rettet seg etter, skal bli stående.

Den prosessen som Statsforvalteren i Agder nå har igangsatt, er urimelig overfor kommunene og innbyggerne. Statsforvalteren kunne kommet med innspill mye tidligere i prosessen. Så enkelt er det, og det er oppsiktsvekkende at interne mekanismer hos Statsforvalteren ikke oppdaget at embetet her var på feil kurs. Vi kan ikke drive en sånn overkjøring av lokaldemokratiet. Jeg har full tillit til at de lokale folkevalgte i kommunen i Agder har gjort gode vurderinger i disse sakene. De har altså gjort det som er kjernen i politisk arbeid. Da kan ikke statens forlengede arm etterpå late som det er første gang de hører om saken, og konkludere med å oppheve demokratisk fattede vedtak.

Senterpartiet forventer at statsråden gir tydelig beskjed til Statsforvalteren og unngår at slike prosesser blir igangsatt igjen. Jeg vil gå så langt som å kalle dette en umyndiggjøring av lokaldemokratiet som er på grensen til respektløs. Og denne prosessen har ikke blitt igangsatt på bakgrunn av et overordnet politisk mål eller ønske om mer kontroll og detaljstyring, snarere tvert imot. Stortinget har nå fattet en rekke vedtak om at det lokale selvstyret skal tillegges større vekt, og det er det definitivt ikke gjort i denne saken. Det må også statsråden ta på alvor.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:02:25]: Jeg minner om hva denne saken handler om: Statsforvalteren i Agder har avdekket en rekke ulovlige forhold og mangler i byggesaksbehandling i strandsonen. Strandsonen langs sørlandskysten er under sterkt press. Til tross for at det ikke er tillatt å bygge i strandsonen, bygges det stadig mer. Det er det saken handler om. Jeg vil sterkt advare mot å stanse den videre oppfølgingen av disse sakene. Å stanse oppfølgingen av enkeltsaker vil kunne få som konsekvens at utbygging som ikke skulle hatt dispensasjon, nå vil finne sted. Det er i ytterste konsekvens irreversibelt. Det alene tilsier at Statsforvalterens arbeid bør få fortsette. Å instruere regjeringen til å stanse Statsforvalteren vil svekke tilliten til offentlig forvaltning.

Jeg vil minne om funnene i Agder: Det er avdekket mangler i om lag 80 pst. av de 178 dispensasjonsvedtakene som er gjennomgått. Det er funnet vesentlige mangler i samtlige av de 23 sakene som har vært gjenstand for nærmere undersøkelser. Lovlighetskontrollen som pågår nå, gjelder et lite utvalg av disse sakene. Det gjelder bare de mest alvorlige.

Denne saken handler også om langt mer. Det er Stortinget, gjennom kommuneloven § 27-1 annet ledd, som har gitt mulighet til å iverksette kontroll dersom det foreligger særlige grunner. Og Stortinget har gitt klart beskjed om at det er kontrollorganets såkalte frie skjønn som skal avgjøre om det foreligger særlige grunner. Det er akkurat det statsforvalter har gjort. De har brukt sitt frie skjønn til å sette i gang lovlighetskontroll i de mest alvorlige sakene. De følger bokstavelig talt reglene Stortinget har laget.

Det er oppsiktsvekkende at flere partier ønsker å blande seg inn i dette. Hvordan ville reaksjonene vært hvis Stortinget grep direkte inn for å stanse granskninger og lovlighetskontroller på andre områder, for eksempel innen helse og omsorg? Det ville selvsagt ikke skjedd. Det er bygget opp en merkelig allianse det siste året hvor flere partier ønsker å svekke Statsforvalterens rolle i alle typer plan- og bygningssaker. Det er negativt for naturen. Det er negativt for naboer og andre berørte. De risikerer å få svekket sin mulighet til å klage. Det er også negativt for rettsstaten. De eneste det er positivt for, er dem som ønsker å bygge der det ikke bør være tillatt å bygge. Og i strandsonen i pressområder bør det definitivt ikke være tillatt å bygge.

Marius Langballe Dalin (MDG) [10:04:52]: Statsforvaltaren er stadig under press, m.a. frå parti og representantar på Stortinget som vil vengjeklippe embetet. Dette er skremmande.

Saka som no er oppe til debatt, viser kor viktig det er at statsforvaltaren får gjere jobben sin. Her handlar det om dispensasjonar for bygging i strandsona som kommunane tidlegare har vedteke. Spørsmålet om det er grunnlag for dispensasjon eller ikkje, handlar utelukkande om jus, ikkje om politisk skjøn. Høgsterett slo dette tydeleg fast 27. mars i år. Når statsforvaltaren påpeiker at kommunen ikkje har grunnlag for å gje dispensasjonar, er det følgjeleg heller ikkje overprøving av det lokale sjølvstyret. Det handlar om å sikre likebehandling, rettssikkerheit og samsvar med gjeldande rett. Eg meiner difor at Stortinget ikkje skal behandle saker som statsforvaltaren har som oppgåve å vurdere, på same måte som at vi 169 representantane ikkje skal blande oss inn i avgjerder som domstolane gjer.

Den konkrete saka i Agder tek utgangspunkt i 140 dispensasjonssaker der det er funne manglar i vedtaka. Berre sju av desse har statsforvaltaren teke tak i gjennom såkalla lovlegheitskontroll. Det er altså dei mest alvorlege sakene, som kan ha vesentlege negative verknader, som statsforvaltaren har teke tak i, og som representantforslaget forsøkjer å stanse. Forslagsstillarane meiner det er problematisk at statsforvaltaren ikkje greip inn i prosessen i desse sju sakene før kommunen gav dispensasjon. Det er eg einig i. Det har dessverre vore ein uheldig praksis i form av at kommunane i varierande grad sende forslag til dispensasjonar til statsforvaltaren. Dermed var det vanskeleg for statsforvaltaren å engasjere seg til rett tid. Det kan sikkert vere forbetringspotensial hos statsforvaltaren i nokre saker òg, men dette kan ikkje hindre statsforvaltaren i å rydde opp i openbert feilaktige og/eller uryddige vedtak i ettertid.

Det er òg viktig å ikkje så tvil om oppgåvene til statsforvaltaren. Eit politisk press for at statsforvaltaren skal halde fingrane av fatet, slik vi stadig ser døme på, kan bidra til unødig usikkerheit og atterhald hos statsforvaltaren i saker der det i ettertid viser seg openbert nødvendig å gripe inn òg. Det skaper uføreseielegheit for kommunar og utbyggjarar og andre som kommunale vedtak får konsekvensar for, og det er ingen tent med. Likebehandling skal vere eit viktig prinsipp, og det er viktige verdiar statsforvaltaren forvaltar på vegner av Stortinget.

Vi må sørgje for at statsforvaltaren har eit tydeleg mandat og får anledning til å gjere jobben sin. Dersom representantforslaget blir vedteke, vil Stortinget utfordre det grunnleggjande skiljet mellom lovgjevande og utøvande makt. MDG stemmer difor openbert mot dette forslaget.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [10:07:57]: KrF støtter flertallet i denne saken, og jeg er glad for det flertallet som det ser ut til å bli nå. Jeg vil starte med å si at jeg har stor sympati for de menneskene som dette faktisk gjelder. For bak disse sakene står det folk som har fått et vedtak, som har innrettet seg i god tro, og som nå opplever at det hele blir snudd på hodet. Det er krevende, det skaper utrygghet, og det rokker ved tilliten til systemet vårt.

For det som har skjedd her, er også vanskelig å forstå. Statsforvalteren har i mange tilfeller vært tett på prosessene og hatt mulighet til å uttale seg, men lar være. Og så, lenge etter at beslutningene er tatt, og når prosjektene er i gang, kommer de tilbake og vurderer å omgjøre vedtakene. Det oppleves rett og slett som at noen har sovet i timen og først våknet etter at kampen er avblåst.

Selvfølgelig skal vi ha et system som sikrer at lover følges, og at nasjonale hensyn ivaretas. Statsforvalteren har en viktig rolle i så måte, men rettssikkerhet handler ikke bare om å rette feil. Det handler også om forutsigbarhet, om at folk skal kunne stole på vedtak som er fattet, og om at staten opptrer ryddig og i tide. Når terskelen for å gå inn i gamle rettskraftige vedtak senkes, utfordrer det nettopp denne tilliten. Derfor mener flertallet og vi i KrF at denne praksisen må stoppes nå, ikke fordi kontroll ikke er viktig, men fordi det må skje på riktig tidspunkt og på riktig måte.

Samtidig må vi bruke denne saken klokt framover. For det første må vi sikre bedre veiledning til kommunene. Vi må ha tydeligere signaler fra staten tidlig i prosessene, og vi må ha et system der det ikke er tvil om hvem som har sagt hva, og når. For det er ikke rimelig at enkeltmennesker og utbyggere skal bære risikoen for manglende samspill mellom forvaltningsnivåene.

Denne saken handler i bunn og grunn om tillit: tillit til vedtak, tillit til forvaltningen og ikke minst tillit til at staten opptrer på en forutsigbar måte. Den tilliten må vi ta vare på.

Statsråd Bjørnar Skjæran [10:10:46]: Jeg er enig i at det skal være høy terskel for å gjøre om på vedtak som folk har innrettet seg etter. Forutsigbarhet er helt grunnleggende for den som får et vedtak og innretter seg etter det i god tro. Men forutsigbarhet, likebehandling og rettssikkerhet gjelder ikke bare den som har søkt om å få gjennomføre et tiltak. Det gjelder også for naboer, lokalsamfunn og allmennheten, som har en berettiget forventning om at vedtatte planer faktisk gjelder, og at byggegrenser håndheves. Dette gjelder ikke minst i strandsonen, som er en viktig fellesskapsressurs.

Statsforvalteren har en viktig rolle som rettssikkerhetsgarantist. Lovlighetskontroll er en viktig sikkerhetsventil i dette arbeidet, men det kan kun benyttes når det foreligger særlige grunner. Dette gjelder for eksempel når det ser ut til at et vedtak er fattet i strid med regelverket. Terskelen for å foreta lovlighetskontroll på eget initiativ skal imidlertid være høy. I vurderingen av om vedtak skal oppheves, skal det tas hensyn til både tiden som har gått, og innretninger som er gjort.

Jeg mener det vil være uheldig å stanse Statsforvalterens lovlighetskontroll, som er åpnet på bakgrunn av grundige faglige vurderinger. Jeg er enig i at Statsforvalteren burde reagert i disse sakene tidligere. Det er imidlertid ikke sånn at fravær av klage betyr at lovligheten av et vedtak er vurdert.

Jeg er opptatt av at signalene til Statsforvalteren om når lovlighetskontroll kan igangsettes, er tydelige. Mitt departement jobber derfor for tiden med en veileder. Her vil vi tydeliggjøre hva slags handlingsrom reglene gir, og at innrettelse er et tungtveiende moment i vurderingen.

Status for Statsforvalterens gjennomgang er nå at 178 saker er gjennomgått. Av disse er åtte saker pekt ut til lovlighetskontroll. Det betyr at 170 saker ikke er det. Sju av de åtte sakene er per nå ferdigbehandlet. Det er kun én sak som ikke er avgjort.

Når et vedtak blir opphevet gjennom en lovlighetskontroll, sendes saken tilbake til kommunen til ny behandling. Jeg har tillit til at kommunene følger opp sakene innenfor de lovmessige rammene som følger av plan- og bygningsloven, som Stortinget har vedtatt. Det er viktig for meg å understreke at Sivilombudet har tatt til orde for at forvaltningen i noen tilfeller vil ha en plikt til å omgjøre ugyldige vedtak etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Denne omgjøringsplikten vil gjelde selv om lovlighetskontrollen etter kommuneloven stanses.

Jeg anbefaler at Statsforvalteren får fullføre lovlighetskontrollen, og jeg vil generelt advare mot å fatte vedtak som er i strid med lovverket.

Tellef Inge Mørland (A) [10:25:58]: Sakene der statsforvalteren har omgjort en rekke vedtak om bygging i strandsonen, har skapt mye turbulens på Agder. For meg står allemannsretten svært høyt. Tilgang til strandsonen for alle er på mange måter en indrefilet i allemannsretten. Derfor mener jeg man skal være restriktiv med å bygge ned nye områder med stor betydning for friluftsliv og rekreasjon i strandsonen. Av den grunn har jeg heller ikke problemer med å se at enkelte av de byggesakene media har dokumentert har fått byggetillatelse, men som nå Statsforvalteren i Agder har stoppet, er utfordrende med tanke på bygging i hundremetersbeltet. Men måten Statsforvalteren i Agder har løst problemstillingen med dispensasjonsvedtak på, som kanskje aldri burde vært gitt av kommunene, er svært krevende.

Jeg skal bruke en sak fra Grimstad som eksempel, og i dette tilfellet må jeg forutsette at Agderpostens bilder og artikkel til saken gir et riktig inntrykk. En søknad om bygging 19 meter fra sjøen rett i tilknytning til et friluftsområde har jeg ingen problemer med å se at kan kvalifisere til et avslag, men når statsforvalteren før kommunal behandling har frarådet dispensasjon, lokalpolitikerne likevel har tillatt bygging og statsforvalteren ikke har tatt affære rett i etterkant av vedtaket, blir det svært problematisk at man først lar søker investere opptil 2 mill. kr i opparbeidelse av tomt og infrastruktur før statsforvalteren så kommer på banen igjen og stopper hele prosjektet. Det gir etter mitt syn ikke en følelse av rettssikkerhet for folk, og det er heller ikke slik staten optimalt bør opptre.

Jeg tror absolutt det stemmer når Statsforvalteren i Agder har gjennomgått disse strandsonevedtakene fra 2025 og funnet klare, alvorlige feil i mange av dem. Jeg tror også det kan være helt riktig at mange kommuner ikke har vært flinke nok i dialogen med Statsforvalteren i Agder om sine dispensasjonssaker. Samtidig er det for meg ganske underlig om statsforvalteren i en sak der de har gitt en negativ forhåndsuttalelse, likevel lar en lokal dispensasjon skure og gå, og så tar affære når folk har lagt ned millionbeløp i en byggeprosess de trodde var ok. Da må statsforvalteren også ta sin del av ansvaret og se om det er mangler i egen forvaltning som har bidratt til den svært uheldige situasjonen man nå har kommet opp i.

Nå ser det i salen i dag ut til å være et flertall som vil oppheve statsforvalterens opphevelse av tillatelsen til bygging i de nevnte sakene. Når tiltakshaver er helt uskyldig for den situasjonen vedkommende har havner i, har jeg en viss forståelse for det, for å si det sånn.

Samtidig er det viktig å si på generelt grunnlag at spørsmål om bygging i strandsonen også er politikk. For meg og Arbeiderpartiet er allemannsretten og alles tilgang på strandsonen helt sentral. Andre partier har et mer liberalt syn på spørsmålet om nedbygging og privatisering av disse arealene. Nettopp derfor er det også viktig at uansett utfall av saken som vi i dag har til behandling, må den få følger både for kommunen og statsforvalteren, som ikke har håndtert disse sakene godt nok. For tilslutningen til å beskytte strandsonen og allemannsretten står seg bedre om man samtidig ivaretar folks rettssikkerhet i møte med det offentlige, og unngår saker der folk først har lagt ned millionbeløp i investeringer, for så å oppleve at det offentlige lang tid etter kommer med en kontrabeskjed. Slik kan vi ikke ha det.

Utfordringen her er altså ikke at statsforvalteren har overprøvd kommunenes vedtak, men måten det er gjort på. Hvis denne gjennomgangen kan lede til en bedre praksis for framtiden, både på Agder og i resten av landet, er det veldig positivt, men det bør ikke være enkeltmennesker som tidligere har handlet i god tro, som skal betale prisen for det.

Stian Storbukås (FrP) [10:29:05]: Som lokalpolitiker satt jeg i arealutvalget i 12 år. Da var jeg mange ganger med på meklinger med fylkesmannen, som det den gang het, nå statsforvalteren, og opplevde ofte at de var veldig løsningsorienterte og kompromissvillige for å komme fram til gode løsninger. Det som nåværende statsforvalter imidlertid praktiserer i Agder, er rett og slett vanskelig å sette ord på. Jeg har forsøkt å tenke ut hvordan jeg skal beskrive dette, og har vel kommet fram til misforstått aksjonisme som det beste alternativet. Det er likevel en annen som har satt ord på dette. Det er en mann som heter Kristen Gislefoss, juridisk rådgiver hos Statsforvalteren i Agder, som sier at det som skjer, grenser til myndighetsmisbruk. Det er ganske sterke ord, og det er jo av sine egne man skal ha det, men det er også tankevekkende at det blir sagt av en jurist hos statsforvalteren.

Så er det viktig å understreke nok en gang, for andre har også gjort det, at dette ikke handler om utfallet av noen byggesaker, hvordan det gikk, eller hvordan det ikke gikk. Det handler om tillit til systemet. Folk har brukt tid og penger på søke, penger på å bygge og har fått en godkjent byggetillatelse. Da skal den gjelde, så enkelt er det. Man skal ikke gå i måneder og faktisk år og være redd for at en eller annen statsforvalter får et innfall, for det er nøyaktig det som har skjedd.

Jeg har konstatert at statsråden har innrømmet at dette burde vært reagert på tidligere. Det er helt åpenbart at statsforvalteren ikke har brukt mulighetene til å klage og komme med innvendinger til forslag. Det er nettopp de som nå står i denne krevende situasjonen, som gjør at vi får denne saken i Stortinget. Svaret fra statsråden på hva regjeringen vil gjøre for disse menneskene, var dessverre dagens lengste ikke-svar. Det skal bli veldig spennende å følge opp i ettertid.

Jeg pleier å si at en FrP-velger er en sosialdemokrat som har støtt på plan- og bygningsetaten. Dette er jo en beklagelig situasjon. Jeg registrerer også i svaret jeg fikk fra statsråden, at dette med lovlighetskontroll gjelder et vedtak, og jeg gjentar igjen: Det er beklagelig at man har gjort dette en masse i en stor operasjon som jeg fastholder framstår som aksjonisme.

Amalie Gunnufsen (H) [10:32:10]: Jeg er helt enig i at den vakre strandsonen på Sørlandet er en knapp ressurs, men det er tillit også. Jeg må si at det har undret meg å sitte og høre på dem som i dag vil avvise Høyres forslag.

Statsråden har gitt oss en opplæring i de forskjellige statsmaktenes ansvarsområde. Det mener jeg er ganske spesielt i denne saken, for problemet er nettopp at en av statsmaktene ikke har gjort jobben sin på en god nok måte. Til de som er redde for politisk overstyring, mener jeg at det er kjernen av problemet i denne saken. Det har vært en overstyring som går på tilliten løs mellom befolkningen og statsmaktene.

Vi har helt klare regler for hvordan dispensasjonssaker skal behandles. Kommunene fatter vedtak, og så har statsforvalteren en tydelig rolle som kontrollinstans. Hvis statsforvalteren mener at et vedtak er ugyldig eller i strid med nasjonale interesser, har de både plikt og anledning til å gripe inn. Det må imidlertid skje innenfor de ordinære fristene, og det er akkurat det som ikke har skjedd i denne saken. Statsforvalteren har gått tilbake på rettskraftige dispensasjonsvedtak som ikke ble påklaget, og hvor innbyggerne har innrettet seg i god tro etter gjeldende vedtak.

Jeg mener at konsekvensene kan bli betydelige. Folk har investert tid, penger og ressurser basert på lovlige vedtak, og nå risikerer de å bli sittende igjen med usikkerhet og store kostnader.

Det sies fra statsforvalteren at vi på Stortinget må la statsforvalteren få lov til å gjøre jobben sin, men jeg mener at her har ikke statsforvalteren gjort jobben sin på en god måte, og det må Stortinget få lov til å si ifra om.

Jeg vil også si til dem som prøver å relativisere dette med å ta opp antall, at bare én eneste sak i denne kategorien er én sak for mye. Derfor mener jeg at det i dag er helt nødvendig å sende et tydelig signal om at prosesser som dette ikke skal bli en ny normal. Rettskraftige vedtak må ligge fast.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [10:34:50]: Det er mitt hjemfylke som nå brukes som begrunnelse for å svekke kontrollen av loven i landet vårt – Agder – kysten jeg vokste opp med. Dette er en alvorlig sak. Det er underlig å sitte og høre på debatten, for det vi diskuterer i dag, er ikke enkeltsaker, det er ikke tekniske justeringer i forvaltningen, det er om kontrollen med om loven følges i det hele tatt, skal kunne stoppes når det blir litt ubehagelig.

La meg stille et spørsmål. Det er ganske enkelt: Ville vi akseptert dette på andre områder statsforvalteren har tilsyn med, f.eks. hvis det ble avdekket alvorlige avvik i opplæringen og noen deretter foreslo at kontroller måtte stanses fordi det skapte uro? Eller i barnevernet: Hvis tilsyn avdekket feil som gikk ut over barn, ville vi da sagt at problemet er tilsynet, ikke feilene? Eller i helsevesenet? Selvsagt ikke.

La meg si det tydelig: Det flertallet foreslår her, er ikke en styrking av lokaldemokratiet. Det er en svekkelse av rettsstaten og maktfordelingsprinsippet i landet vårt. Jeg har selv jobbet med byggesaker i Agder. Jeg vet hvordan systemet faktisk fungerer. Det er enorme saksmengder, det er komplekse juridiske vurderinger, ofte store økonomiske interesser i hver enkelt sak og veldig mange parter. Faktum er at kommunene er presset på kapasitet, og statsforvalteren har vært utsatt for store kutt og omstillinger. Dessverre er delegeringsreglementene i de forskjellige kommunene utformet slik at svært mange store og komplekse byggesøknader i praksis behandles av politikere framfor av ingeniørene og fagfolkene innenfor plan- og byggeavdelingen. Slik kan det ikke være.

Det mine kollegaer fra Agder står og sier her i dag, og sannsynligvis får flertall for, tar jeg sterkt avstand fra og kan ikke støtte. Dette handler om hjemfylket mitt, men det handler også om landet vårt.

Marius Langballe Dalin (MDG) [10:38:03]: Det er utvilsamt læringspunkt i denne saka. Det forventar eg at statsforvaltaren merkar seg, og at statsråden følgjer opp på ein god måte. Likevel: Etter vår meining bør dette fortrinnsvis ikkje skje etter denne typen pålegg frå Stortinget.

Det er utvilsamt enkeltsaker som er problematiske her. Eg har stor forståing for dei som blir ramma av denne prosessen, men samtidig reagerer eg veldig sterkt på mykje av argumentasjonen her som er så lite prinsipiell. Det blir snakka om å overkøyre lokaldemokrati, men her overkøyrer eit fleirtal truleg maktfordelingsprinsippet, ein overkøyrer Stortingets vedtekne politikk, ein overkøyrer likebehandlingsprinsippet, og ein overkøyrer interessene til allmenta. Dette er juss, og ikkje politikk – det handlar ikkje om å køyre over lokalpolitisk skjønn. Det har denne saka rett og slett ikkje noko med.

Eg ser svært alvorleg på at Stortinget utfordrar maktfordelingsprinsippet på denne måten og ikkje evnar å løfta seg over og sjå det prinsipielle her. Eg ser òg svært alvorleg på at ein ikkje tek dette med likebehandling og likskap for lova på alvor.

Når vi høyrer statsråden seie at dette er ulovleg, noko eg trur han har heilt rett i, er det verkeleg alvorleg at Stortinget går inn for å gjere ulovlege vedtak med vitande og vilje. Dersom vi verkeleg meiner at vi ikkje vil ha den politikken vi har i dag, bør Stortinget endre sin politikk, for rolla til statsforvaltaren er faktisk å handheve den politikken vi har vedteke.

Det blir sagt at rettskraftige vedtak må liggje fast. Då er det ekstra urovekkjande at ein meiner at norsk lov ikkje bør liggje fast og kunne følgjast. Det at Stortinget vel både å køyre over lovlegskap og å blande seg i enkeltsaker på denne måten, kan vi ikkje på nokon måte akseptere.

Erlend Wiborg (FrP) [10:40:21]: Jeg vil først takke forslagsstillerne for forslaget, og ikke minst vil jeg takke saksordføreren, som har lost saken gjennom og også ser ut til å sørge for at vi får et flertall. Vi har også hørt at saksordfører Njåstad fyller 47 år i dag, og da er det fint at han kan få med seg en fin presang med at det ser ut til at vi får flertall her i dag.

En av dem som også bidrar til dette flertallet, bør da være representanten Tellef Inge Mørland, som holdt et veldig godt innlegg, og jeg ser da også frem til at representanten følger det opp når Stortinget i dag senere skal votere. Jeg registrerer at statsråden i sitt brev til komiteen i anledning denne saken beskriver statsforvalterens jobb her som «kloke, grundige og balanserte vurderinger i disse sakene», men ut fra det representanten fra hans eget parti sier på denne talerstolen, virker det som om statsråden ikke har mye støtte i det han sier.

Denne saken handler om noe langt større enn dispensasjonssaker. Den handler om tilliten til myndighetene, den handler om rettssikkerheten, og den handler om hvorvidt folk faktisk skal kunne stole på vedtak det offentlige selv har fattet. Hva er det som er situasjonen? Her har vi kommuner som har behandlet saker, kommuner har fattet vedtak, innbyggerne har fått tillatelser, folk har investert egne penger, noen har kjøpt eiendom, noen har satt i gang prosjekter, noen har bygget, og alt dette har skjedd i tillit til at offentlige vedtak faktisk gjelder – og så kommer byråkratiet og regjeringens og statsrådens forlengede arm i etterkant og varsler at gamle rettskraftige vedtak skal gjennomgås på nytt. Jeg registrerer at noen har snakket om maktfordelingsprinsippet her på denne talerstolen, men det er ikke sånn maktfordelingsprinsippet skal være. Man skal kunne stole på lovlig fattede vedtak.

Jeg hørte også representanten Dalin fra MDGs innlegg. Det virker som om representanten har glemt at det faktisk er denne salen som er den lovgivende sal, og at vi som politikere også har en viktig jobb med å være ombudsmenn og -kvinner for enkeltpersoner som overkjøres av byråkratiet eller statsråden. Da er det også vår plikt å ta tak i de åpenbart urimelige sidene denne saken har, rydde opp og gi et tydelig signal om at vi forventer at statsråden og regjeringen nå følger opp det Stortinget ser ut til å vedta.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:43:42]: Det blir sagt at vi utfordrer maktfordelingsprinsippet når vi vedtar det som kommer til å bli vedtatt i dag. Vi utfordrer dette med likhet for loven, blir det sagt. Dersom man skal endre politikk, må Stortinget endre lovverket, altså hjemlene for det som skal gjøres, blir det sagt. Vi utfordrer tilliten til myndighetene, blir det sagt på den andre siden, for vi må stole på at vedtak som fattes, kan brukes til det det faktisk er. For noen betyr det bl.a. at man skal gjennomføre betydelige investeringer.

Jeg vil si at denne saken dreier seg om statsforvalterens rolle. I hvert fall for meg dreier den seg om statsforvalterens rolle. Det blir også sagt: Hva hadde Stortinget gjort hvis dette dreide seg om en sak om tilsyn innen barnevern eller helse? Akkurat det samme, vil jeg si. Jeg har som ordfører i en liten kommune opplevd samme situasjon når man ønsker råd og vink fra statsforvalteren, bl.a. innenfor barnevern. Da er svaret at det kan man ikke gi fordi man kanskje i etterkant skal behandle en sak om hvorvidt noe er gjort innenfor de rammene som skal gjennomføres.

Dette dreier seg om statsforvalterens rolle. Senterpartiet og jeg mener at statsforvalterens rolle i mye større grad må være at man kan være i forkant. Man kan støtte og veilede. Statsforvalterne i sitt embete kjenner sine folk. Statsforvalterne kjenner de lokale utfordringene, og da må de være på tilbudssiden. De må sørge for at vedtakene i størst mulig grad blir gjort på en fornuftig måte, som alle kan stole på i etterkant.

Selvfølgelig skal lovlighetskontroll kunne brukes, når det åpenbart er en mistanke om at det er gjort feil, men når lovlighetskontroll blir et verktøy man bruker i etterkant, og man helt åpenbart argumenterer for at det er fornuftig – som man jo gjør når man sier til kommunen at man ikke ønsker å få noen informasjon på forhånd, men i etterkant – er det problematisk. Det er det forslagsstillerne påpeker i denne saken. Det er det jeg håper i etterkant kan bli et resultat med tanke på hvordan statsforvalterens rolle skal være.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [10:46:49]: Representanten Wiborg fra FrP sier at det er kommunene selv som har fattet vedtakene, men mitt spørsmål er: Hva vil representanten si når de kommunale vedtakene ofte – veldig ofte – er fattet av lokale folkevalgte uten faglig bakgrunn, når mange store, komplekse byggesøknader i praksis er behandlet av lokale folkevalgte, uten faglige begrunnelser? Spør du meg, kan man ikke bli overrasket over at mange vedtak blir omgjort eller opphevet. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er villvest i enkelte kommuner når det gjelder antall dispensasjoner, og at det ofte er de folkevalgte selv som gjør at vi står i den situasjonen vi gjør.

Forslagstillerne snakker varmt om kommunalt selvstyre. Det gjør jeg også, men kommunalt selvstyre betyr ikke kommunal suverenitet. Ingen kommune står over loven. Ingen utbygger står over loven. Ingen lokale interesser står over fellesskapets rett til naturen. Tvert imot viser denne saken at vi trenger sterkere tilsyn, bedre oppfølging av ulovlige tiltak og større vilje til å håndheve de reglene vi, Stortinget selv, har vedtatt.

Det handler om å øke ressursene til Statsforvalteren og kommunene, så de kan gjøre jobben sin. Det er noe vi i denne forsamling har all mulighet til å gjøre. Vi trenger ikke ABE-kutt, vi trenger styrking av tilsyn og kontroll, så flinke folk kan gjøre jobben sin ute i kommunene og hos Statsforvalteren.

Jeg kommer fra Agder. Jeg elsker den kysten vi har fått i arv, men kjærlighet til hjemfylket betyr ikke at man lukke øynene når problemer avdekkes. Det betyr at man tar ansvar, at man sørger for at naturen ikke blir fattigere for hver generasjon, at man forsvarer fellesskapets interesser, også når sterke krefter ønsker noe annet.

Dette forslaget er en logikk som ikke hører hjemme i en rettsstat. Hvis denne logikken hadde fått råde, hvor mye av kysten vår hadde vi hatt igjen, og hvor mye forutsigbarhet ville innbyggerne våre fått?

Erlend Wiborg (FrP) [10:49:40]: Foregående taler fra Sosialistisk Venstreparti problematiserer at avgjørelser fatter av lokale folkevalgte. Det er sånn det burde være i et demokrati, at flest mulig avgjørelser fattes nærmest mulig der folk bor, og også at hvis folk da er uenige – for det er legitimt å ha andre politiske syn – kan man faktisk bytte ut de politikerne man mener fatter feil vedtak. Det er det som er demokrati. Representanten Høyer-Berntsen fra Sosialistisk Venstreparti mener at definisjonen på demokrati er at det er fint å ha, men hvis de fatter noen vedtak hun og Sosialistisk Venstreparti ikke liker, skal det komme noen byråkrater inn og overprøve dem. Hva slags demokratisk sinnelag er det?

Representanten snakker også om at ingen er hevet over loven. Det er Fremskrittspartiet selvfølgelig helt enig i. Vi er også derfor imot det synet Sosialistisk Venstreparti tydeligvis har, at det på folkevalgte nivå er helt greit at byråkratiet går over, altså byråkrater som ikke stiller til valg, byråkrater velgere ikke har mulighet til å bytte ut.

Vi kan ikke ha det sånn at det fra denne talerstolen legges så stor vekt på at byråkratene vet bedre enn folkevalgte. Det synes jeg er et underlig syn, og ikke et syn Fremskrittspartiet deler. Vi er glade i demokratiet.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [10:51:45]: Forrige taler avsluttet med ordet demokrati, og det er nettopp det vi snakker om i dag. Maktfordelingsprinsippet handler om demokratiet vårt.

Mitt spørsmål til forslagsstillerne er egentlig ganske kort og greit: Er de enige i at et slikt signal som dette forslaget her, vil innebære at kommuner som i høy grad praktiserer dispensasjon – noe vi har ekstremt mange av i Agder – i mindre grad vil bli gjenstand for uavhengig kontroll, og at det i så fall svekker rettssikkerheten i f.eks. strandsonesaker?

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:52:44]: Det er jo litt interessant at åtte ulovlighetskontroller, hvorav sju allerede er ferdig behandlet – og hvor den ene som ikke er ferdig behandlet, handler om en diger hytte med svømmebasseng i strandsonen til en mangemilliardær – er det som bidrar til at Stortinget nærmest koker over av indignasjon for at Statsforvalteren utfører sine oppgaver gitt av storting og regjering. Det er interessant å se at partier som i noen tilfeller er opptatt av at Statsforvalteren skal gjøre minst mulig tidlig i prosessen, nå bruker all tiden sin i debatten på å si at Statsforvalteren må gjøre mye mer tidlig i prosessen. Det er interessant at svært få i dette flertallet tar inn over seg at realiteten ved manglende uttalelser verken er en godkjenning av vedtaket eller en avskjæring fra senere kontroll.

Det er problematisk, skikkelig problematisk, hvis retten vår skal bli slik at statsforvalteren avskjæres fra å foreta lovlighetskontroll bare fordi embetet tidligere ikke har uttalt seg i saken. Da er det jo manglende forståelse av hvordan hele statsforvalterembetet og plan- og bygningsloven er bygd opp, og det er det interessant å få med seg videre.

Det eneste jeg er glad for av det som har blitt sagt i denne debatten, er fra en representant fra Høyre, om at dette på ingen som helst måte skal gi presedens.

Haagen Poppe (H) [10:54:42]: Svaret på spørsmålet til representanten Høyer-Berntsen er jo nei. Statsforvalteren skal ikke bruke tiden sin på dette – altså lovlighetskontroll ett år etter at et endelig fattet vedtak er på plass. Statsforvalteren må jo bruke tiden sin på kontroll og veiledning når saken er til behandling. Det er store køer, og det er lang saksbehandlingstid hos Statsforvalteren. Så velger man likevel å bruke ressurser og tid på å gå tilbake i tid. De ressursene kunne Statsforvalteren brukt på å følge opp saker som er til behandling i disse dager, bedre, både gjennom veiledning og gjennom eventuell kontroll.

Vi kan selvfølgelig diskutere hva som skal være terskelen for når statsforvalteren skal kunne nedlegge innsigelse og utføre kontroll eller stoppe vedtak. Der er vi politisk uenige. Jeg tror at veldig mange i denne salen hadde rynket på nesen dersom de hadde sett hva som nå i praksis blir stoppet langs kysten i Norge. Jeg har vært i debatter med MDG-ere og Rødt-folk og vist dem saker som blir stoppet av statsforvalteren av hensyn til byggeforbudet i strandsonen, og de skjønner ikke at det også er omfattet.

Er det sånn at man ikke skal få lov til f.eks. å bygge en 20 cm høyere brygge, eller et tredekke på en eksisterende brygge som har ligget i innmark i 70 år? Det er konsekvensen av dagens regelverk. Jeg går ikke i fakkeltog for hyttepalasser i strandsonen, men dette er stort sett små tiltak, som også nå blir stoppet med loven i hånd, og det er uholdbart. Loven må endres.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:56:48]: Det denne saken dreier seg om, er jo at Statsforvalteren i Agder aktivt har gått ut og sagt at man ikke ønsker å ha dispensasjonssaker på sitt bord i forkant. Det sier en statsforvalter i Agder, med en strandsoneutfordring som er betydelig. Det er den store forskjellen. Det er derfor vi i Senterpartiet har vært så tydelige som vi er, og som vi kommer til å være, i denne saken.

Jeg har også sittet som leder i nasjonalparkstyrer i mange, mange år, som har en hel haug av sånne typer saker som vi snakker om her. Det går aldeles utmerket an å ha en dialog i forkant, slik at man vet hvordan man skal gjennomføre sånne typer dispensasjonssaker, har klare retningslinjer og kan få råd og vink dersom det er ønskelig.