Isak Veierud Busch (A) [10:05:58]: Først vil jeg benytte anledningen til å takke komiteen for et sedvanlig godt samarbeid i saken, og jeg er sikker på at de andre partiene kommer til å redegjøre for sitt syn. Jeg vil nå ta for meg Arbeiderpartiets standpunkt.

Dublin-samarbeidet er en bærebjelke i europeisk asylpolitikk, og prinsippet om at en asylsøknad skal behandles i én stat, er viktig for å sikre et rettferdig og velfungerende system. De nye rettsaktene vi tar stilling til i dag, bygger videre på dette prinsippet, og norsk deltakelse forutsetter også at vi slutter oss til disse regelverkene. Arbeiderpartiet mener forslagene samlet sett vil styrke dette systemet, og en videreutvikling av Eurodac med mer presis registrering kombinert med tydeligere ansvarskriterier i AMMR vil gjøre det enklere å fastslå hvilken stat som har ansvar for en asylsøknad. Det bidrar til bedre gjennomføring av regelverket og til økt tillit mellom landene.

Videre vil regelverkene bidra til bedre oversikt over hvem som befinner seg på europeisk territorium, og hvor. Sammen med annet relevant regelverk, som screeningforordningen, gir dette samlet sett økt kontroll og styrket sikkerhet, både nasjonalt og i Europa.

Det er også positivt at det etableres et tydeligere skille mellom normalsituasjoner og krisesituasjoner, noe som gir økt forutsigbarhet i håndtering av migrasjon. Selv om disse rettsaktene ikke er direkte Schengen-relevante i seg selv, vil et velfungerende Dublin-samarbeid likevel styrke Schengen-samarbeidet indirekte, blant annet ved å redusere irregulære bevegelser mellom landene.

For Norge er deltakelse i Dublin-samarbeidet helt avgjørende, og uten det samarbeidet ville langt flere søknader måtte ha blitt behandlet i Norge, noe som ville ha økt belastningen på systemet og kunne bidratt til mer irregulær migrasjon. Det kan også få alvorlige konsekvenser dersom Norge ikke godtar de relevante delene av Eurodac-forordningen, AMMR og kriseforordningen. Det kan påvirke norsk asylforvaltning, øke antallet søknader som må realitetsbehandles her, og i ytterste konsekvens få betydning for vår tilknytning til det europeiske samarbeidet.

Med bakgrunn i det jeg nå har nevnt, gir Arbeiderpartiet sin støtte til tilrådingen om å godkjenne de foreslåtte forordningene innenfor de angitte rammene.

Erlend Wiborg (FrP) [10:08:37]: Disse sakene handler i bunn og grunn om noe ganske enkelt: Skal vi ha kontroll over hvem som kommer til Norge, eller ikke? Fremskrittspartiet er klare på at svaret er ja. Derfor støtter vi også gjennomføringen av disse delene av EUs nye regelverk.

Men samtidig vil jeg være tydelig på at Fremskrittspartiet ikke støtter en helhetlig innlemmelse av EUs asyl- og migrasjonspakt. For Fremskrittspartiet er internasjonalt samarbeid på migrasjonsfeltet ikke et mål i seg selv. Det er et virkemiddel. Vi støtter samarbeid når det tjener norske interesser, bidrar til bedre kontroll og gjør det vanskeligere å misbruke asylsystemet. Det er nettopp derfor vi støtter en videreutvikling av Eurodac-systemet. Når flere millioner mennesker beveger seg inn i Europa, er det ikke urimelig å vite hvem de er, hvor de har registrert seg tidligere, eller hvilke land som har ansvaret for å behandle saken deres. Tvert imot, det er helt nødvendig. Derfor er det positivt at Eurodac nå styrkes med blant annet ansiktsbilder og bedre identifisering. Det gjør det vanskeligere å operere under flere identiteter. Det gjør det vanskelig å forsvinne ut av systemet, og det gjør det enklere å avdekke misbruk. Det samme gjelder forordningen om asyl- og migrasjonshåndtering. Hvis én asylsøknad skal behandles i ett land, må vi også ha systemer som sørger for at det faktisk skjer. Alternativet er mer asylshopping, flere sekundærbevegelser og mindre kontroll.

Jeg registrerer at enkelte partier er mer bekymret for at myndighetene skal få tilgang til nødvendig informasjon, enn de er for at myndighetene faktisk skal vite hvem som oppholder seg i Europa. For Fremskrittspartiet er det motsatt. Vi mener kontroll er en forutsetning for tillit, vi mener registrering er en forutsetning for rettssikkerhet, og vi mener at et asylsystem uten kontroll ikke er et humant system, men et system som inviterer til misbruk.

Men samtidig er det ett punkt som er ekstra viktig, og som fortjener mer oppmerksomhet. Regjeringen anslår at investeringskostnadene er på om lag 2,8 mrd. kr, og at det vil bli økte driftsutgifter fremover. Disse kostnadene må ikke gå ut over politiets øvrige arbeid eller UDIs oppgaver eller andre deler av utlendingsforvaltningen. Dersom staten pålegger nye oppgaver, må staten også sørge for finansieringen, og det er noe vi også forventer at regjeringen følger opp.

Fremskrittspartiet støtter på denne bakgrunn forslagene, fordi de samlet sett vil bidra til bedre kontroll, mindre misbruk og et mer effektivt asylsystem.

Mudassar Kapur (H) [10:11:47]: Migrasjonspolitikken setter kanskje tydeligere enn noe annet politikkområde evnen til å kombinere ansvarlighet og medmenneskelighet på prøve. På den ene siden har vi en forpliktelse til å gi beskyttelse til mennesker som flykter fra krig, forfølgelse og nød, og på den andre siden må vi ha kontroll over hvem som kommer til landet, hvor mange som kommer, og hvordan regelverket håndheves. Mister vi kontrollen, mister vi også tilliten til hele asylsystemet. Det er nettopp derfor Høyre støtter gjennomføringen av sentrale deler av EUs migrasjons- og asylpakt.

Høyre mener at migrasjonsutfordringene ikke kan løses av enkeltland alene. Når migrasjonspresset øker, er det avgjørende at europeiske land samarbeider om registrering, identifisering, retur og behandling av asylsøknader. Alternativet er jo et system med svak kontroll, uforutsigbarhet og større belastning på enkeltland. For Høyre er det særlig viktig at Eurodac-systemet styrkes. Bedre registrering og identifisering av personer som søker beskyttelse eller oppholder seg ulovlig i Europa, er nødvendig for å sikre at regelverket håndheves. Effektiv informasjonsdeling bidrar både til bedre rettssikkerhet og til at asylsøknader behandles i riktig land. Samtidig må hensynet til personvern og rettssikkerhet ivaretas. Høyre legger til grunn at gjennomføringen i norsk rett skjer innenfor rammene av våre grunnleggende rettsstatsprinsipper og internasjonale forpliktelser.

De siste ti årene har Europa erfart hva som skjer når migrasjonspresset blir stort og landene ikke evner å samarbeide godt nok. Resultatet har vært sekundærmigrasjon, lange saksbehandlingstider, utfordringer med retur av personer uten beskyttelsesbehov og økt press på nasjonale velferdsordninger. Løsningen på dette er ikke mindre samarbeid, løsningen er bedre samarbeid. I denne debatten ser vi ofte to ytterpunkter. På den ene siden finner vi dem som mener at stadig flere nasjonale unntak og mindre internasjonalt samarbeid er svaret. Høyre mener det vil gi mindre kontroll, ikke mer. På den andre siden finner vi dem som i for liten grad erkjenner at befolkningens tillit til asylinstituttet avhenger av at regelverket håndheves konsekvent. Også dét er en feilslutning. Høyres alternativ er en politikk som kombinerer kontroll med ansvar. Vi skal ha en streng og rettferdig innvandringspolitikk, men vi skal også oppfylle våre internasjonale forpliktelser og gi beskyttelse til dem som trenger det.

Proposisjon 37 LS styrker Europas evne til å håndtere migrasjon på en ordnet måte, og den styrker Norges mulighet til å føre en ansvarlig innvandringspolitikk. Derfor støtter Høyre både lovforslagene og samtykkeproposisjonen.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:14:59]: Dublinavtalen er viktig for samarbeidet mellom de europeiske landene om spørsmål og utfordringer knyttet til migrasjon og asyl. Gjennom denne avtalen lager vi et godt rammeverk for hvordan de europeiske landene i fellesskap kan jobbe med migrasjon og asyl der vi ser behov for løsninger i fellesskap. Blant annet er prinsippet om at en asylsøknad skal behandles i ett land, viktig for å forhindre misbruk og forebygge sekundærmigrasjon mellom land. Samarbeidet er en grunnpilar i europeisk asyl- og migrasjonspolitikk og har betydning både for forebygging av irregulær migrasjon og for effektiv grenseforvaltning. Senterpartiet ser på denne proposisjonen som en videreutvikling av dette samarbeidet.

Det at vi har gode screeningordninger, vil etter vårt syn gi en enda bedre oversikt og kontroll over hvem som oppholder seg i de ulike landene. Sikkerhet og trygghet vil bli styrket når man har denne formen for kontroll. At vi får mer presis registrering og tydeligere ansvar, vil også styrke kontrollen og samarbeidet mellom statene.

Vi har sett flere eksempler på at migrasjon blir brukt av fremmede aktører som et middel for å destabilisere. Derfor er det svært viktig at vi har et regelverk som fungerer, og som har de fullmaktene man trenger i en krisesituasjon. De særskilte beredskapshjemlene som blir vedtatt i dag, er derfor viktige for krisesituasjoner som vi dessverre kan oppleve flere av i årene som kommer. I den urolige verdenen vi lever i, må vi ta innover oss at krisene kan komme, og de vil komme oftere. Det har vært flere eksempler på instrumentell bruk av migrasjon de siste årene i europeiske land. Dette er alvorlige hendelser som vi må ha verktøy til å håndtere hvis de oppstår.

Et godt samarbeid mellom de europeiske landene innenfor migrasjon og asyl er en viktig grunnpilar i vårt asylsystem, som vi må støtte opp om og videreutvikle der det er behov. Skal vi løse kriser og problemer som oppstår, er det viktig at de som til enhver tid styrer landet, har de fullmaktene som trengs, for ofte må man ta raske avgjørelser.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:17:42]: Denne saken handler om Norges tilslutning til en ny og mer omfattende regulering av asyl- og migrasjonspolitikken i Europa. Dette er et regelverk som vil få direkte konsekvenser for folk på flukt, og for hvordan Norge skal utøve sitt ansvar.

SV er opptatt av én ting overordnet, og det er at vi ikke skal bygge et system som skyver ansvaret bort fra oss selv og over på andre, særlig ikke på land med svakere mottaksapparat og dårligere rettssikkerhet.

Den nye forordningen innebærer også en videreutvikling av Dublin-regelverket, som flere har snakket om allerede. Erfaringene derfra er tydelige: Ansvaret har i stor grad blitt konsentrert til yttergrenseland, samtidig som asylsøkere i praksis har fått begrenset mulighet til å få saken sin realitetsbehandlet der de faktisk oppholder seg. SV mener at dette er en grunnleggende svakhet ved systemet med tanke på både solidaritet og rettssikkerhet.

Når Stortinget nå vurderer om vi skal slutte oss til de nye regelverkene, er det avgjørende at Norge ikke bare kobler seg på, uten å bruke det handlingsrommet en faktisk har. SV vil derfor understreke særlig tre forhold:

For det første handler det om rettssikkerheten. Det må være en reell garanti for individuell behandling av alle asylsøknader. Raskere prosedyrer og økt bruk av registrering og overføringer må absolutt ikke gå på bekostning av en grundig vurdering av beskyttelsesbehovet, særlig ikke for barn og andre sårbare grupper.

For det andre handler det om ansvar og solidaritet i Europa. Vi er kritiske til at byrdefordelingen fortsatt i stor grad baseres på hvor folk først ankommer. En rettferdig fordeling i Europa forutsetter at flere land tar et større ansvar, ikke at presset sementeres ved yttergrensene.

For det tredje handler det om personvern og kontroll med data. Utvidelsen av Eurodac-systemet innebærer også lagring og bruk av biometriske data i større omfang enn før. Vi er tydelige på at det må stilles strengere krav til lagringstid, tilgang og kontroll, og at enkeltmenneskers rettigheter må være godt ivaretatt.

Det er også et nasjonalt ansvar her. Gjennomføringen i norsk rett, som vi behandler i den tilknyttede lovsaken, vil avgjøre hvordan dette faktisk slår ut i praksis. SV vil være tydelig på, også i salen, at terskelen for realitetsbehandling i Norge på ingen måte må svekkes, barns beste må vurderes konkret i hver enkelt sak – reelt –, og rettshjelpstilbudet må styrkes, ikke svekkes. For SV er ikke dette bare juridiske spørsmål, men grunnleggende spørsmål om hvilken rettsstat vi ønsker å ha i Norge.

Til slutt: Norge har tradisjon for å føre en ansvarlig, human asylpolitikk. Dette forplikter – også når regelverket utvikles i fellesskap med andre land. Debatten vi ser utspille seg nå, gjør at jeg er usikker på om Norge er beredt til å fortsatt ha dette ansvaret og denne ledertrøyen. Med det tar jeg opp forslagene SV er med på.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:20:57] (komiteens leder): Jeg er oppriktig bekymret for utviklingen vi har sett både i Europa og her hjemme i Norge de siste årene når det gjelder hvordan vi behandler og møter mennesker på flukt. Eurodac-forordningen representerer en videre utvikling i dette, og det er et prinsipielt skifte. En går fra å se og behandle mennesker på flukt som rettighetshavere til å behandle dem som kontrollobjekter.

Jeg vil minne om at flyktningkonvensjonen sier at alle mennesker har rett til å søke beskyttelse i et annet land, og at flyktninger ikke kan returneres til et land der de vil bli forfulgt. Flyktninger er mennesker med rettigheter og legitime behov for beskyttelse. Definisjonen av hvem som er en flyktning, har ikke endret seg siden flyktningkonvensjonen ble vedtatt. Hvordan stater ser på og behandler flyktninger, har dessverre endret seg. Det har vi fått bekreftet gjennom EUs nye asyl- og migrasjonspakt som Norge nå vil gjennomføre i norsk lov.

Rødt er særlig kritisk til den betydelige utvidelsen av hvilke personer som skal registreres i Eurodac, og den utvidede bruken av biometrisk registrering som det nå legges opp til. Særlig bekymringsverdig er det at dette også skal gjelde barn, og at det åpnes for bruk av tvang for å sikre biometrisk registrering av barn. Barn på flukt er en særlig sårbar og utsatt gruppe, og hensynet til barnets beste må få forrang for effektivitets- og kontrollbehovet i utlendingsforvaltningen. Det er derfor skremmende at det åpnes for inngripende tiltak som internering av barn. Samtidig gir AMMR rett til juridisk veiledning gjennom alle stadier i prosessen, uten at dette er fulgt opp i noen særlig grad fra regjeringens side.

Derfor fremmer Rødt sammen med SV, bl.a. et forslag om at det må sikres at barn unntas fra tvang ved innsamling av biometriske data etter Eurodac-forordningen, og et forslag om å sikre at barn aldri interneres i forbindelse med utlendings-, asyl- eller Dublin-prosedyrer.

Vi fremmer også et forslag om å etablere en uavhengig og helhetlig ordning for juridisk veiledning og bistand i alle saker etter AMMR som er tilgjengelig for barn og andre asylsøkere gjennom hele prosessen, for fastsettelse av ansvarlig stat, og som stiller krav til barnefaglig kompetanse hos dem som skal gi juridisk veiledning og bistand til barn.

Rødt stemmer i dag imot de foreslåtte endringene i utlendingsloven for å gjennomføre Eurodac-forordningen, AMMR-forordningen og kriseforordningen i norsk rett. Vi mener disse forordningene representerer en dreining i europeisk og norsk syn på flyktninger som vi ikke kan stå inne for, og at dette vil legge et ytterligere press på flyktningers rettsstilling og flyktningkonvensjonen.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [10:23:27]: KrF støtter proposisjonen og lovendringene, og vi støtter norsk deltakelse i Dublin-samarbeidet. KrF er for felleseuropeiske løsninger på dette feltet. Prinsippet om at en asylsøknad skal bli behandlet i én ansvarlig stat, er helt grunnleggende. Det hindrer at en person som har fått sin sak avgjort i et land, reiser videre og søker på nytt i et annet.

Forordningen om asyl- og migrasjonshåndtering, AMMR, gir tydelige regler for hvilke land som har ansvaret for en søknad. Sammen med mer presis registrering i fingeravtrykksystemet Eurodac, bygger det opp under nettopp dette prinsippet. Sier vi nei, får det konsekvenser for Norges deltakelse i Dublin-samarbeidet. Står vi utenfor, blir det vanskeligere å samarbeide med andre land om hvem som skal behandle en søknad, og flere saker må bli behandlet her hjemme. Dette er et samarbeid som Norge er tjent med å være en del av.

Samtidig er ikke dette regelverket uten dilemmaer, og dem skal vi heller ikke gå utenom. KrF kommer til å støtte fem av forslagene fra SV og Rødt som er fremmet i denne saken. Vi støtter at kriser og force majeure hjemlet bare skal bli brukt i reelle nødssituasjoner. Vi støtter at en ikke deler biometriske data med tredjeland uten at rettssikkerheten og personvernet er på plass. Vi støtter årlig rapportering til Stortinget om hvordan Eurodac blir praktisert. Og vi støtter forslagene om barns rettigheter, en helhetlig handlingsplan og krav til barnefaglig kompetanse og et tilrettelagt miljø når unger skal høres. Det siste vil faktisk styrke gjennomføring av kravene i AMMR.

Vi stemmer imot forslagene fra SV og Rødt som vil hindre gjennomføringen av regelverket. Samtidig deler vi intensjonen i flere av forslagene, særlig de som gjelder bruk av tvang mot barn. Der skiller vi lag med SV og Rødt, som vil ha absolutt forbud mot tvang og mot internering. KrF stemmer for proposisjonen, og da kan vi ikke vedta forslag som vil være i strid med den, men vi deler intensjonen i flere av forslagene. Vi fremmer derfor tre egne løse forslag som tar vare på det hensynet uten å sette gjennomføringen i spill.

Det første handler om barn og biometri. Vi ber regjeringen sikre at registrering av barn skjer skånsomt, og at bruk av tvang bare blir brukt unntaksvis etter konkret vurdering og når mildere tiltak er forsøkt eller åpenbart utilstrekkelige. Det andre handler om at overføring av barn til en annen stat må bygge på en individuell vurdering av barnets beste, og vurderingen må dokumenteres i saken. Det tredje handler om internering. Internering av barn skal bare skje som siste utvei for kortest mulig tid, og når mindre inngripende tiltak er vurdert og funnet utilstrekkelige.

Jeg tar opp de tre forslagene jeg viste til.

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:26:44]: Arbeiderpartiregjeringen fører en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk.

EU vedtok 14. mai 2024 ti rettsakter som innebærer en omfattende og helhetlig reform av EUs asyl- og migrasjonspolitikk, pakten om migrasjon og asyl. Sentrale rettsakter er Eurodac-forordningen 2024, forordningen om asyl- og migrasjonshåndtering – AMMR – forordningen om håndtering av krisesituasjoner og force majeure på migrasjons- og asylområdet – kriseforordningen – og screeningforordningen.

Målet med pakten er bl.a. styrket yttergrensekontroll, raskere og mer effektive asylprosedyrer, forebygging av irregulære migrasjonsbevegelser til og i Europa og jevnere byrdefordeling. Pakten skal òg styrke migrasjonssamarbeidet med tredjeland.

I Prop. 37 LS for 2025–2026 har regjeringen lagt fram forslag til lovvedtak og samtykke til å godta de delene av Eurodac-forordningen, AMMR, og kriseforordningen som er en videreutvikling av Dublin-avtalen, og som er bindende for Norge.

Videre er forslag til gjennomføring av screeningforordningen, som er relevant for dette regelverket, lagt fram i Prop. 73 LS for 2025–2026. Den skal også behandles i dag.

Endringene i Eurodac-forordningen 2024 innebærer at flere opplysninger registreres, og at personer som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko, kan flagges. Endringene vil gi bedre situasjonsforståelse og styrke kontrollen med migrasjonen.

AMMR videreutvikler Dublin-regelverket med tydeligere kriterier for hvilke land som har ansvar for å behandle en asylsøknad. Det kan bidra til klarere ansvarsfordeling, bedre forutsigbarhet for alle involverte og motvirke misbruk av asylinstituttet.

Kriseforordningen åpner for midlertidige unntak i ekstraordinære situasjoner. Det gir fleksibilitet og bedre beredskap ved eventuelle migrasjonskriser i Europa.

Regjeringen foreslår å gjennomføre disse rettsaktene i norsk rett i utlendingsloven, bl.a. i §§ 32 og 101.

Migrasjon er grensekryssende av natur, og enkeltland kan ikke håndtere eller løse utfordringene alene. Deltakelse i dette regelverket er en del av et bredere europeisk samarbeid, som Norge er tjent med. Alternativet er at Norge trer ut av Dublin-samarbeidet. Det vil kunne føre til at langt flere asylsøknader må behandles i Norge, og det kan gjøre Norge mer attraktivt for irregulær migrasjon.

Jeg anbefaler derfor Stortinget å slutte seg til forslagene i proposisjonen, både lovendringene og samtykke til å godta de aktuelle rettsaktene.

Erlend Wiborg (FrP) [10:35:16]: Først en stemmeforklaring. Fremskrittspartiet kommer til å stemme imot de løse forslagene fra Kristelig Folkeparti her i dag.

Når jeg først står her, kan jeg ikke unngå å kommentere innlegget til komitéleder Stenvaag fra Rødt, som er bekymret for utviklingen. Fremskrittspartiet er også bekymret for utviklingen, men vi er bekymret for utviklingen i det norske samfunnet, med en altfor høy innvandring – en altfor høy, ukontrollert innvandring. Jeg registrerer at Rødt har andre perspektiver og andre bekymringer.

Vi ser en endring i både Norge og Europa. Det er jeg helt enig i. Det er fordi stadig flere nå tar inn over seg realitetene: Det asylsystemet man har hatt, har feilet totalt. Vi må huske at da vi fikk det asylsystemet vi har i dag, i 1947, var tanken bak asylsystemet at en og annen sovjetisk dissident kunne få beskyttelse i Vesten. Det var aldri en tanke om at asylsystemet skulle brukes til migrasjoner i millionklassen.

Så er det et annet poeng Rødt og flere av partiene på sosialistisk side hopper bukk over. Det er at det asylsystemet vi har i dag, ikke hjelper dem med størst behov for beskyttelse. Vi vet at veldig mange av dem som kommer – ja, den store overvekten – er unge, friske menn, mens de som har absolutt størst behov for beskyttelse, ikke har mulighet å betale kyniske menneskesmuglere mange hundre tusen kroner for å bli smuglet kvarte jordkloden rundt. Det er en problemstilling man må ta inn over seg.

Fremskrittspartiet har lansert mange løsninger for hvordan vi kan sørge for å få hjulpet mennesker i reell nød, mennesker som reelt flykter fra forfølgelse, bomber og kuler. Det er mulig å gjøre det på en langt mer effektiv, human og rettferdig måte enn med dagens asylforslag.

Man kan ønske en strengere eller mildere innvandringspolitikk, men når personer får avslag på sin søknad, altså ikke har behov for beskyttelse, må det da bekymre Rødt og de sosialistiske partiene at tre av fire med endelig avslag på søknaden blir værende i Europa og ikke returnerer. Det er et stort problem for Europa, det er stort problem for Norge, og da må vi faktisk ta tak i det.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:38:34]: Jeg registrerer at Fremskrittspartiet med Erlend Wiborg fortsetter korstoget sitt mot flyktninger og innvandrere, ikke minst med informasjon som ikke stemmer med den norske virkeligheten. Vi har ingen ukontrollert innvandring til Norge. I 2025 var det litt over 17 000 personer som søkte om beskyttelse i Norge, og av disse var den store majoriteten flyktninger fra Ukraina. Det er flyktninger som Fremskrittspartiet hele tiden har vært positive til å ta imot i Norge, fordi man har en politikk som sier at vi ønsker å ta imot og beskytte flyktninger i nærområdene. Her er det viktig ikke å bidra til en debatt som ofte har lite kunnskapsgrunnlag, og hvor man av og til kan lure på om Fremskrittspartiet er interessert i å spre skrekkvisjoner som ikke er i overensstemmelse med virkeligheten.

Jeg vil på den andre siden si at Fremskrittspartiet kanskje av og til er mer ærlige ved å si: Vi ønsker egentlig ikke å beskytte flyktninger, og vi ønsker egentlig å si nei til flyktningkonvensjonen og mener den har utspilt sin rolle. Vi ser jo at flyktningkonvensjonen er under voldsomt press. Det som forundrer meg da, er at Fremskrittspartiet ikke tar til orde for i større grad å benytte den ordningen som vi faktisk har i verden, for å beskytte de mest utsatte flyktningene, nemlig kvoteflyktningordningen.

Når det gjelder retur, er det jo sånn at det i Norge ikke er et stort problem at folk ikke returnerer. Vi har brukt utrolig mye ressurser på å tvangsreturnere folk som har fått avslag på asylsøknadene sine, i tillegg til at de aller fleste som kom til Norge som flyktninger i 2025, har fått asyl i Norge. Vi har ikke et problem med at mange mennesker som kommer til Norge, ikke har rett på asyl og oppholder seg ulovlig i Norge. Det å ha en redelig debatt hvor man ikke maler fram skrekkbilder, vil jeg oppfordre Fremskrittspartiet til å være med på i større grad.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:41:02]: Denne saken handler egentlig om pakten – de endringene som ligger i lovforslaget, og innarbeidelsen av de ulike forordningene vi har fått på bordet. Jeg legger merke til at representanten Wiborg kanskje er mer interessert i å følge opp sine egne uttalelser fra Politisk kvarter tidligere i dag enn i hva saken egentlig handler om. Når representanten velger å gå til det steget, vil jeg gjøre oppmerksom på at SV er tydelig på at vi ønsker flere kvoteflyktninger. Det er fordi det er det mest rettferdige systemet vi har for å vurdere hvem som skal være her og ikke. Jeg registrerer også at FrP er mer opptatt av å bruke tid på å diskutere at folk kommer hit, og ikke årsaken til at de kommer hit. Dersom FrP har lyst til å gå inn i debatten om årsakssammenhenger til hvorfor folk er på flukt, er SV gjerne med på det. Inntil videre forholder vi oss til sakens reelle fakta.

Erlend Wiborg (FrP) [10:42:13]: I motsetning til komitéleder Stenvaag fra Rødt kan vi i Fremskrittspartiet og undertegnede underbygge våre utsagn med fakta fra Statistisk sentralbyrå. I 1975, da Norge vedtok en såkalt innvandringsstopp, var det 1,9 pst. innvandrerandel i Norge. I fjor var den steget til 21,4 pst., altså en markant økning. De siste ti årene har Norge gitt familiegjenforening til rundt 137 000 personer, dvs. langt flere enn det bor i Drammen. Det kan godt hende at representanten fra Rødt synes det er et lavt tall, men det er Fremskrittspartiet uenig i. Vi mener at den totale innvandringen til Norge har vært for høy over tid, noe som skaper alle de integreringsutfordringene vi dessverre ser. Da er det på tide å ta inn over seg realitetene.