Isak Veierud Busch (A) [10:05:58]: Først vil jeg benytte anledningen til å takke komiteen for et sedvanlig godt samarbeid i saken, og jeg er sikker på at de andre partiene kommer til å redegjøre for sitt syn. Jeg vil nå ta for meg Arbeiderpartiets standpunkt.

Dublin-samarbeidet er en bærebjelke i europeisk asylpolitikk, og prinsippet om at en asylsøknad skal behandles i én stat, er viktig for å sikre et rettferdig og velfungerende system. De nye rettsaktene vi tar stilling til i dag, bygger videre på dette prinsippet, og norsk deltakelse forutsetter også at vi slutter oss til disse regelverkene. Arbeiderpartiet mener forslagene samlet sett vil styrke dette systemet, og en videreutvikling av Eurodac med mer presis registrering kombinert med tydeligere ansvarskriterier i AMMR vil gjøre det enklere å fastslå hvilken stat som har ansvar for en asylsøknad. Det bidrar til bedre gjennomføring av regelverket og til økt tillit mellom landene.

Videre vil regelverkene bidra til bedre oversikt over hvem som befinner seg på europeisk territorium, og hvor. Sammen med annet relevant regelverk, som screeningforordningen, gir dette samlet sett økt kontroll og styrket sikkerhet, både nasjonalt og i Europa.

Det er også positivt at det etableres et tydeligere skille mellom normalsituasjoner og krisesituasjoner, noe som gir økt forutsigbarhet i håndtering av migrasjon. Selv om disse rettsaktene ikke er direkte Schengen-relevante i seg selv, vil et velfungerende Dublin-samarbeid likevel styrke Schengen-samarbeidet indirekte, blant annet ved å redusere irregulære bevegelser mellom landene.

For Norge er deltakelse i Dublin-samarbeidet helt avgjørende, og uten det samarbeidet ville langt flere søknader måtte ha blitt behandlet i Norge, noe som ville ha økt belastningen på systemet og kunne bidratt til mer irregulær migrasjon. Det kan også få alvorlige konsekvenser dersom Norge ikke godtar de relevante delene av Eurodac-forordningen, AMMR og kriseforordningen. Det kan påvirke norsk asylforvaltning, øke antallet søknader som må realitetsbehandles her, og i ytterste konsekvens få betydning for vår tilknytning til det europeiske samarbeidet.

Med bakgrunn i det jeg nå har nevnt, gir Arbeiderpartiet sin støtte til tilrådingen om å godkjenne de foreslåtte forordningene innenfor de angitte rammene.

Erlend Wiborg (FrP) [10:08:37]: Disse sakene handler i bunn og grunn om noe ganske enkelt: Skal vi ha kontroll over hvem som kommer til Norge, eller ikke? Fremskrittspartiet er klare på at svaret er ja. Derfor støtter vi også gjennomføringen av disse delene av EUs nye regelverk.

Men samtidig vil jeg være tydelig på at Fremskrittspartiet ikke støtter en helhetlig innlemmelse av EUs asyl- og migrasjonspakt. For Fremskrittspartiet er internasjonalt samarbeid på migrasjonsfeltet ikke et mål i seg selv. Det er et virkemiddel. Vi støtter samarbeid når det tjener norske interesser, bidrar til bedre kontroll og gjør det vanskeligere å misbruke asylsystemet. Det er nettopp derfor vi støtter en videreutvikling av Eurodac-systemet. Når flere millioner mennesker beveger seg inn i Europa, er det ikke urimelig å vite hvem de er, hvor de har registrert seg tidligere, eller hvilke land som har ansvaret for å behandle saken deres. Tvert imot, det er helt nødvendig. Derfor er det positivt at Eurodac nå styrkes med blant annet ansiktsbilder og bedre identifisering. Det gjør det vanskeligere å operere under flere identiteter. Det gjør det vanskelig å forsvinne ut av systemet, og det gjør det enklere å avdekke misbruk. Det samme gjelder forordningen om asyl- og migrasjonshåndtering. Hvis én asylsøknad skal behandles i ett land, må vi også ha systemer som sørger for at det faktisk skjer. Alternativet er mer asylshopping, flere sekundærbevegelser og mindre kontroll.

Jeg registrerer at enkelte partier er mer bekymret for at myndighetene skal få tilgang til nødvendig informasjon, enn de er for at myndighetene faktisk skal vite hvem som oppholder seg i Europa. For Fremskrittspartiet er det motsatt. Vi mener kontroll er en forutsetning for tillit, vi mener registrering er en forutsetning for rettssikkerhet, og vi mener at et asylsystem uten kontroll ikke er et humant system, men et system som inviterer til misbruk.

Men samtidig er det ett punkt som er ekstra viktig, og som fortjener mer oppmerksomhet. Regjeringen anslår at investeringskostnadene er på om lag 2,8 mrd. kr, og at det vil bli økte driftsutgifter fremover. Disse kostnadene må ikke gå ut over politiets øvrige arbeid eller UDIs oppgaver eller andre deler av utlendingsforvaltningen. Dersom staten pålegger nye oppgaver, må staten også sørge for finansieringen, og det er noe vi også forventer at regjeringen følger opp.

Fremskrittspartiet støtter på denne bakgrunn forslagene, fordi de samlet sett vil bidra til bedre kontroll, mindre misbruk og et mer effektivt asylsystem.

Mudassar Kapur (H) [10:11:47]: Migrasjonspolitikken setter kanskje tydeligere enn noe annet politikkområde evnen til å kombinere ansvarlighet og medmenneskelighet på prøve. På den ene siden har vi en forpliktelse til å gi beskyttelse til mennesker som flykter fra krig, forfølgelse og nød, og på den andre siden må vi ha kontroll over hvem som kommer til landet, hvor mange som kommer, og hvordan regelverket håndheves. Mister vi kontrollen, mister vi også tilliten til hele asylsystemet. Det er nettopp derfor Høyre støtter gjennomføringen av sentrale deler av EUs migrasjons- og asylpakt.

Høyre mener at migrasjonsutfordringene ikke kan løses av enkeltland alene. Når migrasjonspresset øker, er det avgjørende at europeiske land samarbeider om registrering, identifisering, retur og behandling av asylsøknader. Alternativet er jo et system med svak kontroll, uforutsigbarhet og større belastning på enkeltland. For Høyre er det særlig viktig at Eurodac-systemet styrkes. Bedre registrering og identifisering av personer som søker beskyttelse eller oppholder seg ulovlig i Europa, er nødvendig for å sikre at regelverket håndheves. Effektiv informasjonsdeling bidrar både til bedre rettssikkerhet og til at asylsøknader behandles i riktig land. Samtidig må hensynet til personvern og rettssikkerhet ivaretas. Høyre legger til grunn at gjennomføringen i norsk rett skjer innenfor rammene av våre grunnleggende rettsstatsprinsipper og internasjonale forpliktelser.

De siste ti årene har Europa erfart hva som skjer når migrasjonspresset blir stort og landene ikke evner å samarbeide godt nok. Resultatet har vært sekundærmigrasjon, lange saksbehandlingstider, utfordringer med retur av personer uten beskyttelsesbehov og økt press på nasjonale velferdsordninger. Løsningen på dette er ikke mindre samarbeid, løsningen er bedre samarbeid. I denne debatten ser vi ofte to ytterpunkter. På den ene siden finner vi dem som mener at stadig flere nasjonale unntak og mindre internasjonalt samarbeid er svaret. Høyre mener det vil gi mindre kontroll, ikke mer. På den andre siden finner vi dem som i for liten grad erkjenner at befolkningens tillit til asylinstituttet avhenger av at regelverket håndheves konsekvent. Også dét er en feilslutning. Høyres alternativ er en politikk som kombinerer kontroll med ansvar. Vi skal ha en streng og rettferdig innvandringspolitikk, men vi skal også oppfylle våre internasjonale forpliktelser og gi beskyttelse til dem som trenger det.

Proposisjon 37 LS styrker Europas evne til å håndtere migrasjon på en ordnet måte, og den styrker Norges mulighet til å føre en ansvarlig innvandringspolitikk. Derfor støtter Høyre både lovforslagene og samtykkeproposisjonen.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:14:59]: Dublinavtalen er viktig for samarbeidet mellom de europeiske landene om spørsmål og utfordringer knyttet til migrasjon og asyl. Gjennom denne avtalen lager vi et godt rammeverk for hvordan de europeiske landene i fellesskap kan jobbe med migrasjon og asyl der vi ser behov for løsninger i fellesskap. Blant annet er prinsippet om at en asylsøknad skal behandles i ett land, viktig for å forhindre misbruk og forebygge sekundærmigrasjon mellom land. Samarbeidet er en grunnpilar i europeisk asyl- og migrasjonspolitikk og har betydning både for forebygging av irregulær migrasjon og for effektiv grenseforvaltning. Senterpartiet ser på denne proposisjonen som en videreutvikling av dette samarbeidet.

Det at vi har gode screeningordninger, vil etter vårt syn gi en enda bedre oversikt og kontroll over hvem som oppholder seg i de ulike landene. Sikkerhet og trygghet vil bli styrket når man har denne formen for kontroll. At vi får mer presis registrering og tydeligere ansvar, vil også styrke kontrollen og samarbeidet mellom statene.

Vi har sett flere eksempler på at migrasjon blir brukt av fremmede aktører som et middel for å destabilisere. Derfor er det svært viktig at vi har et regelverk som fungerer, og som har de fullmaktene man trenger i en krisesituasjon. De særskilte beredskapshjemlene som blir vedtatt i dag, er derfor viktige for krisesituasjoner som vi dessverre kan oppleve flere av i årene som kommer. I den urolige verdenen vi lever i, må vi ta innover oss at krisene kan komme, og de vil komme oftere. Det har vært flere eksempler på instrumentell bruk av migrasjon de siste årene i europeiske land. Dette er alvorlige hendelser som vi må ha verktøy til å håndtere hvis de oppstår.

Et godt samarbeid mellom de europeiske landene innenfor migrasjon og asyl er en viktig grunnpilar i vårt asylsystem, som vi må støtte opp om og videreutvikle der det er behov. Skal vi løse kriser og problemer som oppstår, er det viktig at de som til enhver tid styrer landet, har de fullmaktene som trengs, for ofte må man ta raske avgjørelser.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:17:42]: Denne saken handler om Norges tilslutning til en ny og mer omfattende regulering av asyl- og migrasjonspolitikken i Europa. Dette er et regelverk som vil få direkte konsekvenser for folk på flukt, og for hvordan Norge skal utøve sitt ansvar.

SV er opptatt av én ting overordnet, og det er at vi ikke skal bygge et system som skyver ansvaret bort fra oss selv og over på andre, særlig ikke på land med svakere mottaksapparat og dårligere rettssikkerhet.

Den nye forordningen innebærer også en videreutvikling av Dublin-regelverket, som flere har snakket om allerede. Erfaringene derfra er tydelige: Ansvaret har i stor grad blitt konsentrert til yttergrenseland, samtidig som asylsøkere i praksis har fått begrenset mulighet til å få saken sin realitetsbehandlet der de faktisk oppholder seg. SV mener at dette er en grunnleggende svakhet ved systemet med tanke på både solidaritet og rettssikkerhet.

Når Stortinget nå vurderer om vi skal slutte oss til de nye regelverkene, er det avgjørende at Norge ikke bare kobler seg på, uten å bruke det handlingsrommet en faktisk har. SV vil derfor understreke særlig tre forhold:

For det første handler det om rettssikkerheten. Det må være en reell garanti for individuell behandling av alle asylsøknader. Raskere prosedyrer og økt bruk av registrering og overføringer må absolutt ikke gå på bekostning av en grundig vurdering av beskyttelsesbehovet, særlig ikke for barn og andre sårbare grupper.

For det andre handler det om ansvar og solidaritet i Europa. Vi er kritiske til at byrdefordelingen fortsatt i stor grad baseres på hvor folk først ankommer. En rettferdig fordeling i Europa forutsetter at flere land tar et større ansvar, ikke at presset sementeres ved yttergrensene.

For det tredje handler det om personvern og kontroll med data. Utvidelsen av Eurodac-systemet innebærer også lagring og bruk av biometriske data i større omfang enn før. Vi er tydelige på at det må stilles strengere krav til lagringstid, tilgang og kontroll, og at enkeltmenneskers rettigheter må være godt ivaretatt.

Det er også et nasjonalt ansvar her. Gjennomføringen i norsk rett, som vi behandler i den tilknyttede lovsaken, vil avgjøre hvordan dette faktisk slår ut i praksis. SV vil være tydelig på, også i salen, at terskelen for realitetsbehandling i Norge på ingen måte må svekkes, barns beste må vurderes konkret i hver enkelt sak – reelt –, og rettshjelpstilbudet må styrkes, ikke svekkes. For SV er ikke dette bare juridiske spørsmål, men grunnleggende spørsmål om hvilken rettsstat vi ønsker å ha i Norge.

Til slutt: Norge har tradisjon for å føre en ansvarlig, human asylpolitikk. Dette forplikter – også når regelverket utvikles i fellesskap med andre land. Debatten vi ser utspille seg nå, gjør at jeg er usikker på om Norge er beredt til å fortsatt ha dette ansvaret og denne ledertrøyen. Med det tar jeg opp forslagene SV er med på.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:20:57] (komiteens leder): Jeg er oppriktig bekymret for utviklingen vi har sett både i Europa og her hjemme i Norge de siste årene når det gjelder hvordan vi behandler og møter mennesker på flukt. Eurodac-forordningen representerer en videre utvikling i dette, og det er et prinsipielt skifte. En går fra å se og behandle mennesker på flukt som rettighetshavere til å behandle dem som kontrollobjekter.

Jeg vil minne om at flyktningkonvensjonen sier at alle mennesker har rett til å søke beskyttelse i et annet land, og at flyktninger ikke kan returneres til et land der de vil bli forfulgt. Flyktninger er mennesker med rettigheter og legitime behov for beskyttelse. Definisjonen av hvem som er en flyktning, har ikke endret seg siden flyktningkonvensjonen ble vedtatt. Hvordan stater ser på og behandler flyktninger, har dessverre endret seg. Det har vi fått bekreftet gjennom EUs nye asyl- og migrasjonspakt som Norge nå vil gjennomføre i norsk lov.

Rødt er særlig kritisk til den betydelige utvidelsen av hvilke personer som skal registreres i Eurodac, og den utvidede bruken av biometrisk registrering som det nå legges opp til. Særlig bekymringsverdig er det at dette også skal gjelde barn, og at det åpnes for bruk av tvang for å sikre biometrisk registrering av barn. Barn på flukt er en særlig sårbar og utsatt gruppe, og hensynet til barnets beste må få forrang for effektivitets- og kontrollbehovet i utlendingsforvaltningen. Det er derfor skremmende at det åpnes for inngripende tiltak som internering av barn. Samtidig gir AMMR rett til juridisk veiledning gjennom alle stadier i prosessen, uten at dette er fulgt opp i noen særlig grad fra regjeringens side.

Derfor fremmer Rødt sammen med SV, bl.a. et forslag om at det må sikres at barn unntas fra tvang ved innsamling av biometriske data etter Eurodac-forordningen, og et forslag om å sikre at barn aldri interneres i forbindelse med utlendings-, asyl- eller Dublin-prosedyrer.

Vi fremmer også et forslag om å etablere en uavhengig og helhetlig ordning for juridisk veiledning og bistand i alle saker etter AMMR som er tilgjengelig for barn og andre asylsøkere gjennom hele prosessen, for fastsettelse av ansvarlig stat, og som stiller krav til barnefaglig kompetanse hos dem som skal gi juridisk veiledning og bistand til barn.

Rødt stemmer i dag imot de foreslåtte endringene i utlendingsloven for å gjennomføre Eurodac-forordningen, AMMR-forordningen og kriseforordningen i norsk rett. Vi mener disse forordningene representerer en dreining i europeisk og norsk syn på flyktninger som vi ikke kan stå inne for, og at dette vil legge et ytterligere press på flyktningers rettsstilling og flyktningkonvensjonen.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [10:23:27]: KrF støtter proposisjonen og lovendringene, og vi støtter norsk deltakelse i Dublin-samarbeidet. KrF er for felleseuropeiske løsninger på dette feltet. Prinsippet om at en asylsøknad skal bli behandlet i én ansvarlig stat, er helt grunnleggende. Det hindrer at en person som har fått sin sak avgjort i et land, reiser videre og søker på nytt i et annet.

Forordningen om asyl- og migrasjonshåndtering, AMMR, gir tydelige regler for hvilke land som har ansvaret for en søknad. Sammen med mer presis registrering i fingeravtrykksystemet Eurodac, bygger det opp under nettopp dette prinsippet. Sier vi nei, får det konsekvenser for Norges deltakelse i Dublin-samarbeidet. Står vi utenfor, blir det vanskeligere å samarbeide med andre land om hvem som skal behandle en søknad, og flere saker må bli behandlet her hjemme. Dette er et samarbeid som Norge er tjent med å være en del av.

Samtidig er ikke dette regelverket uten dilemmaer, og dem skal vi heller ikke gå utenom. KrF kommer til å støtte fem av forslagene fra SV og Rødt som er fremmet i denne saken. Vi støtter at kriser og force majeure hjemlet bare skal bli brukt i reelle nødssituasjoner. Vi støtter at en ikke deler biometriske data med tredjeland uten at rettssikkerheten og personvernet er på plass. Vi støtter årlig rapportering til Stortinget om hvordan Eurodac blir praktisert. Og vi støtter forslagene om barns rettigheter, en helhetlig handlingsplan og krav til barnefaglig kompetanse og et tilrettelagt miljø når unger skal høres. Det siste vil faktisk styrke gjennomføring av kravene i AMMR.

Vi stemmer imot forslagene fra SV og Rødt som vil hindre gjennomføringen av regelverket. Samtidig deler vi intensjonen i flere av forslagene, særlig de som gjelder bruk av tvang mot barn. Der skiller vi lag med SV og Rødt, som vil ha absolutt forbud mot tvang og mot internering. KrF stemmer for proposisjonen, og da kan vi ikke vedta forslag som vil være i strid med den, men vi deler intensjonen i flere av forslagene. Vi fremmer derfor tre egne løse forslag som tar vare på det hensynet uten å sette gjennomføringen i spill.

Det første handler om barn og biometri. Vi ber regjeringen sikre at registrering av barn skjer skånsomt, og at bruk av tvang bare blir brukt unntaksvis etter konkret vurdering og når mildere tiltak er forsøkt eller åpenbart utilstrekkelige. Det andre handler om at overføring av barn til en annen stat må bygge på en individuell vurdering av barnets beste, og vurderingen må dokumenteres i saken. Det tredje handler om internering. Internering av barn skal bare skje som siste utvei for kortest mulig tid, og når mindre inngripende tiltak er vurdert og funnet utilstrekkelige.

Jeg tar opp de tre forslagene jeg viste til.

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:26:44]: Arbeiderpartiregjeringen fører en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk.

EU vedtok 14. mai 2024 ti rettsakter som innebærer en omfattende og helhetlig reform av EUs asyl- og migrasjonspolitikk, pakten om migrasjon og asyl. Sentrale rettsakter er Eurodac-forordningen 2024, forordningen om asyl- og migrasjonshåndtering – AMMR – forordningen om håndtering av krisesituasjoner og force majeure på migrasjons- og asylområdet – kriseforordningen – og screeningforordningen.

Målet med pakten er bl.a. styrket yttergrensekontroll, raskere og mer effektive asylprosedyrer, forebygging av irregulære migrasjonsbevegelser til og i Europa og jevnere byrdefordeling. Pakten skal òg styrke migrasjonssamarbeidet med tredjeland.

I Prop. 37 LS for 2025–2026 har regjeringen lagt fram forslag til lovvedtak og samtykke til å godta de delene av Eurodac-forordningen, AMMR, og kriseforordningen som er en videreutvikling av Dublin-avtalen, og som er bindende for Norge.

Videre er forslag til gjennomføring av screeningforordningen, som er relevant for dette regelverket, lagt fram i Prop. 73 LS for 2025–2026. Den skal også behandles i dag.

Endringene i Eurodac-forordningen 2024 innebærer at flere opplysninger registreres, og at personer som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko, kan flagges. Endringene vil gi bedre situasjonsforståelse og styrke kontrollen med migrasjonen.

AMMR videreutvikler Dublin-regelverket med tydeligere kriterier for hvilke land som har ansvar for å behandle en asylsøknad. Det kan bidra til klarere ansvarsfordeling, bedre forutsigbarhet for alle involverte og motvirke misbruk av asylinstituttet.

Kriseforordningen åpner for midlertidige unntak i ekstraordinære situasjoner. Det gir fleksibilitet og bedre beredskap ved eventuelle migrasjonskriser i Europa.

Regjeringen foreslår å gjennomføre disse rettsaktene i norsk rett i utlendingsloven, bl.a. i §§ 32 og 101.

Migrasjon er grensekryssende av natur, og enkeltland kan ikke håndtere eller løse utfordringene alene. Deltakelse i dette regelverket er en del av et bredere europeisk samarbeid, som Norge er tjent med. Alternativet er at Norge trer ut av Dublin-samarbeidet. Det vil kunne føre til at langt flere asylsøknader må behandles i Norge, og det kan gjøre Norge mer attraktivt for irregulær migrasjon.

Jeg anbefaler derfor Stortinget å slutte seg til forslagene i proposisjonen, både lovendringene og samtykke til å godta de aktuelle rettsaktene.

Erlend Wiborg (FrP) [10:35:16]: Først en stemmeforklaring. Fremskrittspartiet kommer til å stemme imot de løse forslagene fra Kristelig Folkeparti her i dag.

Når jeg først står her, kan jeg ikke unngå å kommentere innlegget til komitéleder Stenvaag fra Rødt, som er bekymret for utviklingen. Fremskrittspartiet er også bekymret for utviklingen, men vi er bekymret for utviklingen i det norske samfunnet, med en altfor høy innvandring – en altfor høy, ukontrollert innvandring. Jeg registrerer at Rødt har andre perspektiver og andre bekymringer.

Vi ser en endring i både Norge og Europa. Det er jeg helt enig i. Det er fordi stadig flere nå tar inn over seg realitetene: Det asylsystemet man har hatt, har feilet totalt. Vi må huske at da vi fikk det asylsystemet vi har i dag, i 1947, var tanken bak asylsystemet at en og annen sovjetisk dissident kunne få beskyttelse i Vesten. Det var aldri en tanke om at asylsystemet skulle brukes til migrasjoner i millionklassen.

Så er det et annet poeng Rødt og flere av partiene på sosialistisk side hopper bukk over. Det er at det asylsystemet vi har i dag, ikke hjelper dem med størst behov for beskyttelse. Vi vet at veldig mange av dem som kommer – ja, den store overvekten – er unge, friske menn, mens de som har absolutt størst behov for beskyttelse, ikke har mulighet å betale kyniske menneskesmuglere mange hundre tusen kroner for å bli smuglet kvarte jordkloden rundt. Det er en problemstilling man må ta inn over seg.

Fremskrittspartiet har lansert mange løsninger for hvordan vi kan sørge for å få hjulpet mennesker i reell nød, mennesker som reelt flykter fra forfølgelse, bomber og kuler. Det er mulig å gjøre det på en langt mer effektiv, human og rettferdig måte enn med dagens asylforslag.

Man kan ønske en strengere eller mildere innvandringspolitikk, men når personer får avslag på sin søknad, altså ikke har behov for beskyttelse, må det da bekymre Rødt og de sosialistiske partiene at tre av fire med endelig avslag på søknaden blir værende i Europa og ikke returnerer. Det er et stort problem for Europa, det er stort problem for Norge, og da må vi faktisk ta tak i det.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:38:34]: Jeg registrerer at Fremskrittspartiet med Erlend Wiborg fortsetter korstoget sitt mot flyktninger og innvandrere, ikke minst med informasjon som ikke stemmer med den norske virkeligheten. Vi har ingen ukontrollert innvandring til Norge. I 2025 var det litt over 17 000 personer som søkte om beskyttelse i Norge, og av disse var den store majoriteten flyktninger fra Ukraina. Det er flyktninger som Fremskrittspartiet hele tiden har vært positive til å ta imot i Norge, fordi man har en politikk som sier at vi ønsker å ta imot og beskytte flyktninger i nærområdene. Her er det viktig ikke å bidra til en debatt som ofte har lite kunnskapsgrunnlag, og hvor man av og til kan lure på om Fremskrittspartiet er interessert i å spre skrekkvisjoner som ikke er i overensstemmelse med virkeligheten.

Jeg vil på den andre siden si at Fremskrittspartiet kanskje av og til er mer ærlige ved å si: Vi ønsker egentlig ikke å beskytte flyktninger, og vi ønsker egentlig å si nei til flyktningkonvensjonen og mener den har utspilt sin rolle. Vi ser jo at flyktningkonvensjonen er under voldsomt press. Det som forundrer meg da, er at Fremskrittspartiet ikke tar til orde for i større grad å benytte den ordningen som vi faktisk har i verden, for å beskytte de mest utsatte flyktningene, nemlig kvoteflyktningordningen.

Når det gjelder retur, er det jo sånn at det i Norge ikke er et stort problem at folk ikke returnerer. Vi har brukt utrolig mye ressurser på å tvangsreturnere folk som har fått avslag på asylsøknadene sine, i tillegg til at de aller fleste som kom til Norge som flyktninger i 2025, har fått asyl i Norge. Vi har ikke et problem med at mange mennesker som kommer til Norge, ikke har rett på asyl og oppholder seg ulovlig i Norge. Det å ha en redelig debatt hvor man ikke maler fram skrekkbilder, vil jeg oppfordre Fremskrittspartiet til å være med på i større grad.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:41:02]: Denne saken handler egentlig om pakten – de endringene som ligger i lovforslaget, og innarbeidelsen av de ulike forordningene vi har fått på bordet. Jeg legger merke til at representanten Wiborg kanskje er mer interessert i å følge opp sine egne uttalelser fra Politisk kvarter tidligere i dag enn i hva saken egentlig handler om. Når representanten velger å gå til det steget, vil jeg gjøre oppmerksom på at SV er tydelig på at vi ønsker flere kvoteflyktninger. Det er fordi det er det mest rettferdige systemet vi har for å vurdere hvem som skal være her og ikke. Jeg registrerer også at FrP er mer opptatt av å bruke tid på å diskutere at folk kommer hit, og ikke årsaken til at de kommer hit. Dersom FrP har lyst til å gå inn i debatten om årsakssammenhenger til hvorfor folk er på flukt, er SV gjerne med på det. Inntil videre forholder vi oss til sakens reelle fakta.

Erlend Wiborg (FrP) [10:42:13]: I motsetning til komitéleder Stenvaag fra Rødt kan vi i Fremskrittspartiet og undertegnede underbygge våre utsagn med fakta fra Statistisk sentralbyrå. I 1975, da Norge vedtok en såkalt innvandringsstopp, var det 1,9 pst. innvandrerandel i Norge. I fjor var den steget til 21,4 pst., altså en markant økning. De siste ti årene har Norge gitt familiegjenforening til rundt 137 000 personer, dvs. langt flere enn det bor i Drammen. Det kan godt hende at representanten fra Rødt synes det er et lavt tall, men det er Fremskrittspartiet uenig i. Vi mener at den totale innvandringen til Norge har vært for høy over tid, noe som skaper alle de integreringsutfordringene vi dessverre ser. Da er det på tide å ta inn over seg realitetene.

Kristine Løfshus Solli (A) [10:44:32] (ordfører for sakene): Justiskomiteen har behandlet en proposisjon fra departementet om endringer i utleveringsregelverket og samtykke til inngåelse av avtaler med Sveits og Liechtenstein.

Utlevering av lovbrytere er en form for internasjonalt samarbeid som har som mål å hindre at lovbrytere unndrar seg strafforfølgning eller fullbyrding av dom ved å reise til et annet land. I proposisjonen foreslås det å utvide adgangen til aksessorisk utlevering slik at strafferammekravet kun må være oppfylt for ett forhold. Videre åpnes det for å godta kopi av dom eller pågripelsesbeslutning ved utleveringsbegjæringer. Det foreslås også å tillate utlevering til Sveits og Liechtenstein selv om forholdet er foreldet etter norsk rett, samt å senke strafferammekravet.

Departementet legger videre fram forslag om Stortingets samtykke til inngåelse av avtaler med Sveits og Liechtenstein om å anvende de Schengen-relevante bestemmelsene i EUs utleveringskonvensjon 1996 i utleveringssaker mellom statene. Det foreslås også en ny bestemmelse i utleveringsloven, § 23 c, som regulerer i hvilken utstrekning norske myndigheter kan yte rettslig bistand til Den europeiske påtalemyndighet.

Det ble ikke avholdt høring i saken, og en samlet komité støtter proposisjonen. Jeg vil avslutningsvis takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av saken.

Jeg går så over til Arbeiderpartiets syn på saken.

Økt globalisering og digitalisering har ført til en sterk vekst i grensekryssende kriminalitet. Det er derfor et økende behov for tettere og mer effektivt samarbeid med andre land for å kunne etterforske og følge opp straffesaker, samt fullbyrde dommer.

Arbeiderpartiet mener det vil være hensiktsmessig å videreutvikle Schengen-regelverket i saker som berører de tre landene, for å sørge for et mer effektivt samarbeid, og støtter derfor proposisjonen.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:47:06] (komiteens leder): Dette er ikke den største saken vi har til behandling, men den er viktig for å sørge for at vi har best mulig kontroll på egen politikk, og for at vi har mulighet til å gjøre de forenklinger som trengs for å få en mest mulig effektiv forvaltning av reglene. Saken gjør det mulig å inngå avtaler med Liechtenstein og Sveits om å anvende EUs utleveringskonvensjon ved utlevering mellom Norge og de landene. Dette er politikk som FrP støtter fullt ut, og det er bra at regjeringen følger opp også denne typen saker.

Mahmoud Farahmand (H) [10:48:06]: Grensekryssende kriminalitet er ingen teoretisk trussel lenger. Den er her, den er reell, og den rammer oss alle. Organiserte kriminelle, terrorister og kriminelle som driver med økonomisk forbrytelse, opererer fritt på tvers av landegrenser. Derfor støtter vi dette forslaget om samtykke til avtaler. Disse avtalene gir oss bedre verktøy til å samarbeide med våre europeiske partnere. De vil sikre at utleveringsprosesser blir mer effektive, at lovbrytere ikke slipper unna på grunn av byråkrati, og at Norge ikke blir et tilfluktssted for internasjonale kriminelle.

Likevel må jeg påpeke en ting: Avtalen må ikke føre til at vi automatisk overfører kompetanse til internasjonale organer. Vi må ha vurderinger her, og norske rettsprinsipper må også gjelde i denne saken. I tillegg er det på sin plass å påpeke at dette handler om å beskytte samfunnet vårt mot trusler som ikke kjenner grenser, men det handler også om å bevare det som gjør Norge til Norge, og det er vår rettsstat, vår suverenitet og vår evne til å ta ansvar for egne beslutninger.

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:49:28]: Det har vært en betydelig utvikling i grensekryssende kriminalitet de siste årene, som følge av både økt globalisering og økt digitalisering. Kriminalitetsbildet blir stadig mer komplekst. Vi ser derfor et økende behov for tettere og mer effektivt samarbeid med andre stater for å kunne både etterforske og iretteføre straffesaker med forgreininger til utlandet.

Jeg er derfor glad for at en samlet justiskomité har sluttet seg til regjeringens forslag om å samtykke til inngåelse av avtaler med Sveits og Liechtenstein og til forslagene om endringer i utleveringsloven. Jeg mener at forslagene i denne proposisjonen vil bidra til å styrke det internasjonale rettslige samarbeidet med våre nære samarbeidsland i EU og Schengen, men også når det gjelder utleveringssaker generelt.

Den europeiske påtalemyndighet, EPPO, er et overnasjonalt og uavhengig EU-organ med ansvar for å etterforske og strafforfølge kriminalitet mot EUs finansielle interesser. Utleveringsloven har i dag ingen klar hjemmel for at norske myndigheter kan yte rettslig bistand til EPPO. Regjeringen foreslår derfor en ny hjemmel i utleveringsloven § 23 c som gjør det klart at norske myndigheter kan yte rettslig bistand til EPPO på lik linje som til EU-stater.

For å forenkle saksbehandlingen av utleveringssaker i Norge foreslår regjeringen å åpne for at det er tilstrekkelig å motta kopi av dom eller pågripelsesbeslutning som vedlegg til utleveringsbegjæringer.

Regjeringen foreslår også å gjøre det lettere å utlevere for flere forhold samtidig, også for mindre alvorlige forhold, så lenge strafferammekravet er oppfylt for hovedforholdet.

Videre foreslår vi å gjøre en lovendring som åpner for utlevering til Schengen-landene Sveits og Liechtenstein, selv om forholdet er foreldet etter norsk rett. I tillegg åpnes det for et lavere strafferammekrav for disse landene. De foreslåtte endringene i utleveringsloven vil gjøre det mulig å inngå avtaler med Sveits og Liechtenstein om å anvende de Schengen-relevante bestemmelsene i EUs utleveringskonvensjon fra 1996.

Samlet sett mener jeg at disse endringsforslagene vil bidra til en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse over landegrensene.

Farukh Qureshi (A) [10:53:02] (ordfører for sakene): La meg først få takke komiteen for arbeidet i denne saken.

Saken gjelder gjennomføring av nye regler for screening av tredjelandsborgere ved Schengen-områdets yttergrenser, samt enkelte endringer i politisamarbeidet gjennom SIS. Hovedpoenget er å få på plass en mer systematisk prosess for å kartlegge hvem som kommer til Schengen-området – gjennom identitetskontroll, sikkerhetssjekk og vurdering av helse og sårbarhet. Dette skal bidra til bedre kontroll og til at saker raskere havner i riktig spor, enten det er asyl eller retur.

Det er en samlet komité som står bak tilrådingen.

Da går jeg over til Arbeiderpartiets syn.

Arbeiderpartiet mener dette forslaget er bra, fordi det gjør systemet mer robust og mer forutsigbart, både for Norge og for Europa. For det første styrker det kontrollen. Vi får bedre oversikt over hvem som kommer, og bedre mulighet til å avklare identitet og avdekke sikkerhetsrisiko tidlig. Det er viktig for tryggheten i samfunnet.

For det andre gir dette mer effektive prosesser. Når opplysninger om identitet, sikkerhet og behov avklares tidlig, blir det enklere å henvise saker til riktig behandling, enten det er asyl eller retur. Det gir raskere og mer ryddig saksbehandling, og det betyr også at vi bruker ressursene våre bedre, både i politiet og i utlendingsforvaltningen. For det tredje styrker dette det europeiske samarbeidet. Norge er en del av Schengen, og vi er avhengige av at yttergrensekontrollen fungerer godt i hele området – ikke bare hos oss.

Felles regler gjør systemet sterkere. Samtidig er det viktig for Arbeiderpartiet at dette ikke bare handler om kontroll, men også om rettssikkerhet. Regelverket stiller krav til informasjon, helsehjelp og ivaretakelse av sårbare personer, og barnets beste skal være et grunnleggende hensyn.

Derfor mener Arbeiderpartiet at dette er et godt forslag. Det gir bedre kontroll, det gir mer effektive prosesser, og det gir tryggere rammer, både for samfunnet og for den enkelte. Kort sagt: Dette er politikk som gir både bedre kontroll og et mer rettferdig system.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [10:55:17]: Trygghet er en av statens viktigste oppgaver. Derfor må vi ha kontroll på hvem som kommer til Norge og Schengen-området.

Fremskrittspartiet støtter EU-forordningene – ikke fordi internasjonalt samarbeid er et mål i seg selv, men fordi det er et viktig virkemiddel.

Disse endringene vil bidra til mer effektiv kontroll ved Schengens yttergrenser. Bedre informasjonsutveksling og raskere prosesser er viktig for å avdekke personer som ikke har rett til innreise eller opphold. Det er interessant å se at EU har innsett viktigheten av dette, samtidig som denne realiteten ikke ser ut til å ha nådd regjeringen i Norge i særlig grad.

Dette handler om nasjonal sikkerhet, rettssikkerhet og tillit til innvandringsforvaltningen. Myndighetene må vite hvem som oppholder seg i landet. Derfor er det viktig å åpne for bruk av tvang ved opptak av biometriske opplysninger om nødvendig. Fingeravtrykk og ansiktsbilder er viktige verktøy for å sikre korrekt identitet og forhindre misbruk av asyl- og innvandringssystemet.

I høst vedtok Stortinget regler om utreiseforbud for å hindre skadelige utenlandsopphold for barn. I behandlingen av Prop. 159 L for 2024 –2025 understreket FrP at altfor mange barn og unge gjennom flere år har blitt sendt mellom land mot sin vilje og blitt etterlatt under forhold preget av vold, frihetsberøvelse, negativ sosial kontroll og alvorlige menneskerettighetsbrudd. Derfor må myndighetene bruke alle tilgjengelige virkemidler for å avdekke og forhindre slike overgrep.

Samtaler med mindreårige, også når foreldrene ikke samtykker, kan være avgjørende for å avdekke vold i nære relasjoner, menneskehandel, barneekteskap eller andre former for press og kontroll. Det kan også bidra til å identifisere barn som står i fare for å bli utsatt for skadelige utenlandsopphold eller andre alvorlige krenkelser av sine rettigheter.

Avslutningsvis vil jeg understreke at flere oppgaver krever flere ressurser. Når politiet skal være screeningmyndighet, må regjeringen sørge for tilstrekkelige økonomiske og personellmessige ressurser. Jeg forventer at regjeringen tar hensyn til dette i framtidige budsjett.

Mahmoud Farahmand (H) [10:58:13]: Europa står overfor en stor utfordring som vi ikke har sett på flere år, med ulovlig migrasjon og trykk ved våre ytre grenser. Når personer ankommer Schengen-området uten fullstendig grensekontroll, skaper det sårbarheter som kan utnyttes av kriminelle nettverk, terrorister og andre som ønsker å undergrave vår sikkerhet.

Denne proposisjonen er et nødvendig steg for å styrke kontrollen med Europas yttergrenser. Screening av tredjelandsborgere gir oss verktøyene for å identifisere dem som prøver å komme inn under falske forutsetninger. Dette handler ikke om å stenge døra, men om å sikre at de som kommer inn, gjør det på lovlig vis og ikke utgjør en trussel mot vårt samfunn, det samfunnet som mange har valgt å bosette seg i for å få et bedre liv.

Norge er en del av Schengen, og vi deler ansvaret for å beskytte disse ytre grensene. Uten effektiv screening risikerer vi at Schengen-området blir et tilfluktssted for dem som ønsker å unndra seg lov og orden, og det kan vi ikke akseptere.

Høyre støtter denne proposisjonen. Det er et konkret tiltak for å øke sikkerheten, noe vi trenger i den tiden vi lever i. Jeg mener også dette ikke bare er en norsk sak, det er en europeisk sak, og det krever at vi samarbeider tett med våre partnere for å dele informasjon og koordinere tiltak. Bare slik kan vi sikre at Europas yttergrenser forblir sterke og trygge.

I tillegg er det slik at grensekontrollen ikke kun er begrenset til politiets arbeid. Det er også andre etater lagt under Justisdepartementet som er en del av dette, bl.a. PST. Det er altså viktig at PSTs oppgaveportefølje ses i sammenheng med denne proposisjonen.

Med det takker jeg for oppmerksomheten.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [11:00:10]: Hvordan et land møter mennesker ved grensen, sier mye om hva slags samfunn landet ønsker å være. Det er lett å snakke om systemer, databaser og prosedyrer i denne saken, men bak hvert regelverk står det mennesker og individer – mennesker som flykter fra krig, mennesker som søker beskyttelse, og mennesker som møter staten i en av de mest usikre situasjonene i livet. Derfor handler denne saken om langt mer enn grensekontroll. Den handler om balansen mellom statens behov for kontroll og individets rett til verdighet, personvern og rettssikkerhet.

For SV er utgangspunktet klart: Norge skal ta ansvar i det europeiske samarbeidet. Vi trenger ordnede grenseprosedyrer, identitetsavklaring og et regelverk som gjør myndighetene i stand til å håndtere migrasjonen på en forsvarlig måte. Men nettopp fordi dette er et område hvor staten utøver betydelig makt over enkeltmennesker, må kravene til rettssikkerhet være desto sterkere.

Forslaget innebærer bl.a. registrering av biometriske opplysninger og økt informasjonsdeling mellom europeiske myndigheter. Det kan være nødvendige virkemidler, men det er også virkemidler som griper inn i grunnleggende rettigheter. Derfor må de brukes med varsomhet, innenfor tydelige lovrammer og under streng kontroll.

For SV er det særlig viktig å løfte fram barns rettigheter. Barn på flukt er ikke først og fremst en del av et migrasjonssystem. De er barn. Hensynet til barnets beste må derfor være styrende når de nye reglene praktiseres.

Norge er en del av et europeisk samarbeid, og det kan være positivt at slike virkemidler reguleres tydelig i lov istedenfor gjennom uklare eller fragmenterte ordninger. SV gir likevel ingen blankofullmakt. Vi ser med bekymring på en utvikling i Europa hvor stadig mer omfattende registrering og lagring av personopplysninger blir tatt i bruk. Derfor må regjeringen og Stortinget være like opptatt av kontrollmekanismene som av kontrollen ved grensen. Vi forventer at regjeringen følger utviklingen nøye, sikrer uavhengige tilsyn og evaluerer konsekvensene for personvern, rettssikkerhet og barns rettigheter.

Hans Edvard Askjer (KrF) [11:03:23]: Kristelig Folkeparti støtter de foreslåtte endringene i grenseloven, utlendingsloven og SIS-loven. I en tid med økt migrasjon og større press på Europas ytre grenser mener vi det er nødvendig med bedre samordning av kontroll og registrering. Felles europeiske regler for screening av tredjelandsborgere vil bidra til mer forutsigbarhet, likebehandling og bedre sikkerhet, både for statene og for den enkelte som ankommer.

For KrF er det viktig at innvandringspolitikken kombinerer kontroll med ansvarlighet og menneskeverd. Et system for tidlig registrering og avklaring kan bidra til raskere og mer ryddige prosesser, og dermed også bedre ivareta rettighetene til sårbare personer. Samtidig er det avgjørende for oss at tiltakene skjer innenfor tydelige rettssikkerhetsrammer og med respekt for grunnleggende rettigheter, særlig for barn og andre utsatte grupper.

KrF legger også vekt på at Norge som del av Schengen-samarbeidet må bidra til felles løsninger. Alternativet til å delta er ikke mer nasjonal kontroll, men mindre innflytelse over regelverket.

På denne bakgrunn støtter Kristelig Folkeparti komiteens tilråding.

Statsråd Astri Aas-Hansen [11:05:06]: Som omtalt under framlegget av Prop. 37 LS for 2025–2026 tidligere i dag skal Norge og Schengen-landene innføre EUs pakt for asyl og migrasjon fra 12. juni i år. Gjennom pakten innføres nytt, felles regelverk for å styrke håndteringen av og kontrollen med migrasjon til Norge og Europa. Regelverket underbygger regjeringens målsetting om en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk og økt internasjonalt samarbeid om nye løsninger og tiltak.

Forordningen om screening av tredjelandsborgere som regjeringen nå foreslår å innta i norsk rett, er en av de delene av EUs asyl- og migrasjonspakt som vil bli gjeldende for Norge.

Screening av tredjelandsborgere skal bidra til rask og sikker identifisering av personer fra land utenfor EU og EØS som ikke har vært gjennom ordinær grensekontroll. Det kan f.eks. være asylsøkere, personer som settes i land etter søk- og redningsoperasjoner, eller personer som har krysset grensen ulovlig og oppholder seg ulovlig i Norge. Regelverket gir også felles rutiner for å avdekke om utlendingen kan utgjøre en sikkerhetsrisiko. Rask avklaring av utlendingers identitet og om de kan utgjøre en sikkerhetsrisiko, vil bidra til å styrke samfunnssikkerheten i Norge og Europa.

Screeningforordningen vil også styrke utlendingens stilling. Det innføres bl.a. felles regler om innledende helsesjekk, som også skal bidra til å avdekke om utlendingen kan utgjøre en trussel mot folkehelsen, og regler om innledende kartlegging av individuelle sårbarheter. Forordningen pålegger også nasjonalt tilsyn med at utlendingens grunnleggende rettigheter overholdes mens screening gjennomføres. Tilsynsordningen er under utarbeidelse og vil komme på plass senere.

Screeningforordningens regler tilsvarer i hovedsak praksis og rutiner som allerede er på plass i Norge i dag. Forordningen medfører derfor kun begrensede endringer i norsk sammenheng og antas i liten grad å innebære økt bruk av tvang eller internering. Samtidig er det en klar fordel for Norge med et felleseuropeisk krafttak for å sikre at myndighetene kjenner til hvem som oppholder seg i Schengen-området, og vurdere om personer kan utgjøre en trussel mot vår sikkerhet eller folkehelse.

Gjennomføring av screeningforordningen innebærer økte krav til utlendingsmyndighetene, herunder politiet. Stortinget har bevilget midler til implementering av screeningforordningen i 2025 og 2026, og er også orientert om at det er behov for en varig kapasitetsøkning for å håndtere de nye reglene. Regjeringen vil komme tilbake til framtidige behov i forbindelse med framleggelsen av statsbudsjettet for 2027.

Regjeringen har også foreslått å endre SIS-loven, slik at det åpnes for at vi, basert på informasjon mottatt fra andre stater eller internasjonale organisasjoner, kan registrere personer som utgjør en sikkerhetsrisiko i SIS. En slik mulighet vil øke vår evne til å avverge trusler mot samfunnet.

Stian Storbukås (FrP) [11:18:57] (ordfører for saken): La meg først takke komiteen for godt og smidig samarbeid. Saken handler i prinsippet om å tilpasse lovverket til det som eksisterer av moderne teknologi, kanskje først og fremst droner og håndholdte kameraer. Proposisjonen gir bl.a. PST gode muligheter til å drive det arbeidet vi har pålagt dem å gjøre. Det er viktig. Tilrådingen er fra en samlet komité, og gitt denne flotte harmonien tillater jeg å ha på meg Fremskrittsparti-hatten i resten av innlegget.

Da begynner jeg med å ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet, som foreligger som et mindretallsforslag. Samtidig varsler Fremskrittspartiet støtte til forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Det er et godt og offensivt forslag, så det gir vi full støtte til.

Men det er en underlig mangel i saken, mener vi, at kroppskamera i politiet ikke er en del av saken. Vi registrerer i merknadene at flere partier viser til et pilotprosjekt igangsatt av Politidirektoratet, om nettopp kroppskameraer. Det er vel og bra, men dette føyer seg dessverre inn i rekken av politiske saker hvor vi ser en vente-og-se-holdning – eller «avvente», som de skriver i merknadene. Heldigvis er jeg fast overbevist om at dette gode Fremskrittsparti-forslaget, i likhet med f.eks. forslaget om bevæpning, til syvende og sist blir vedtatt.

Men vente-og-se-folket, som jeg tror jeg vil kalle dem, har allerede god tilgang på eksisterende forskning og statistikk på dette fra land som har forsøkt ordninger med kroppskamera. Denne forskningen beviser bl.a. at man ser mindre maktbruk og færre klager, og man ser også tilløp til raskere saksbehandling. Det er også slått ganske godt fast at både vanlige folk og tjenestepersoner oppfører seg mer kontrollert når de vet at de blir filmet. Og skulle det skje noe, foreligger altså filmopptaket som et solid og objektivt faktagrunnlag.

Det er dessverre, som sagt, typisk norsk å vente og se. Jeg tror denne saken kommer uansett, men det er så meningsløst at årene ruller og går mens løsningen ligger rett foran nesetippen på de folkevalgte.

Farukh Qureshi (A) [11:22:21]: Kriminaliteten i vår tid er mer organisert, mer teknologisk avansert – og mer grenseløs. Da kan vi ikke møte den med gårsdagens verktøy. Dette handler om noe helt grunnleggende: at politiet og PST skal ha verktøy som faktisk virker – for å forebygge, for å avverge og for å bekjempe kriminalitet.

Med dette får politiet muligheten til å bruke skjult kamera også med moderne teknologi, som droner og mobile løsninger. Dette er ikke teknologi for teknologiens skyld, det er fordi det gir resultater. Det gjør det mulig å avdekke kriminalitet der det ellers er vanskelig, dokumentere hendelser bedre og, ikke minst, gripe inn før alvorlige lovbrudd skjer. Dette er forebygging i praksis. Det handler om å være i forkant – ikke bare reagere i etterkant.

Arbeiderpartiet er opptatt av helheten i kriminalitetspolitikken. Vi styrker politiet, vi prioriterer kampen mot kriminelle nettverk, og vi satser mer på forebygging, særlig for barn og unge. Samtidig er vi også opptatt av noe annet: at politikken faktisk virker ute i virkeligheten – at det ikke bare handler om hva man sier, men om hvilke verktøy man faktisk gir politiet.

Dette er inngripende virkemidler. Da må rettssikkerheten også være sterk, og det er den: klare vilkår, tydelige rammer, domstolskontroll. For oss er ikke dette et enten-eller, det er både trygghet og rettsstat.

Når kriminaliteten utvikler seg, må også verktøyene gjøre det. Hvis ikke er det ikke politiet som vinner dette kappløpet. Dette handler om å være i forkant, om å forebygge, ikke bare reparere, om å gi politiet muligheter til å stoppe kriminaliteten før den rammer, og om å bygge trygghet, ikke bare snakke om den.

Det er det som betyr noe for folk der ute.

Avslutningsvis vil jeg tillate meg å kommentere forrige talers innlegg. Å avvente og se er vel ikke akkurat det som kjennetegner Arbeiderpartiets kriminalpolitikk, tvert imot. Bare de seneste dagene og ukene har vi debattert flere viktige saker som går rett inn i hvordan vi best kan bekjempe kriminaliteten her hjemme.

Det som er viktig for Arbeiderpartiet, som vi allerede har framført, er at politikken vi iverksetter, faktisk virker. Vårt formål er klart og tydelig: Vi skal ha en politikk som er kunnskapsbasert, med tiltak som virker, for å gjøre Norge tryggere for alle sammen.

Mari Holm Lønseth (H) [11:25:14]: Trusselen fra kriminelle nettverk har aldri vært større, og det er helt nødvendig med nye grep for å slå ned på den kriminaliteten. Norge er i ferd med å bli en form for honningkrukke for kriminelle, et sted hvor det er lettere å slippe unna med kriminalitet sammenlignet med våre naboland, hvor vi har et mindre sterkt politi, og hvor vi har flere saker som blir henlagt og færre som blir oppklart. Når den organiserte kriminaliteten truer hele vår samfunnsmodell og vårt tillitssamfunn, må også den bekjempes.

Jeg mener Norge kan bedre, men da trenger vi også flere tiltak langs flere spor.

For det første er vi nødt til å styrke politiet. Politiet har ikke på langt nær vært prioritert nok av Arbeiderpartiet i regjering. For det andre trenger vi et moderne regelverk som gir politiet effektive etterforskningsmetoder, og som kan stille de kriminelle til ansvar. Derfor støtter også Høyre lovforslaget fra regjeringen som legges fram her i dag. Det er en helt nødvendig oppdatering av regelverket, men vi mener samtidig at dette ikke er tilstrekkelig. Derfor fremmer Høyre et forslag om å gi politiet større mulighet til å bruke såkalte skjulte etterforskningsskritt i forebyggende øyemed, i større grad enn det dagens regelverk åpner for. Jeg er glad for at dette forslaget, etter hva jeg forstår, ser ut til å få flertall i salen her i dag.

I Sverige har de bl.a. åpnet for forebyggende skjulte etterforskningsskritt ved mistanke om grove våpenlovbrudd, grov våpensmugling og smugling av eksplosiver. Det kan ikke være sånn at de kriminelle opplever at det er lettere å slippe unna i Norge enn det er i Sverige. Derfor mener vi at regjeringen er nødt til å utrede endringer som åpner for å bruke skjulte etterforskningsskritt for å forebygge kriminalitet, i større grad enn det norske regelverket i dag åpner for. Det er helt nødvendig at politiet har mulighet til å benytte sånne metoder, og at det er større samsvar mellom norsk og svensk rett.

Avslutningsvis vil jeg bare knytte noen kommentarer til kroppskamera i politiet. Høyre er positive til bruk av kroppskamera i politiet, og også saksordføreren var inne på en del gode argumenter for det. Der pågår det for tiden et pilotprosjekt, og det er nettopp det pilotprosjektet som legges til grunn for hvordan man skal rulle dette ut generelt i hele landet. Det forventer vi at regjeringen raskt tar tak i når pilotprosjektet går ut.

Jeg tar opp forslaget Høyre er med på.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [11:28:00]: Denne saken handler om hvordan vi som lovgiver trekker tydelige grenser for statens adgang til å bruke inngripende metoder i etterforskning og forebygging. Utvidet adgang til skjult kameraovervåkning, inkludert bruk av mobile kamera og droner, i politiets etterforskning og i PSTs forebyggende virksomhet innebærer betydelige inngrep i borgernes privatliv. Slike inngrep må alltid være forankret i klare lovhjemler, strenge vilkår og effektiv, uavhengig kontroll.

SVs utgangspunkt er at personvernet er en grunnleggende rettighet i en rettsstat. Samtidig anerkjenner vi at politiet og sikkerhetstjenesten må ha nødvendige virkemidler for å bekjempe alvorlig kriminalitet og terror. Spenningen mellom disse hensynene må løses gjennom tydelige rettslige rammer, ikke gjennom gradvis utvidelse av skjønnsbasert praksis.

Teknologisk utvikling gjør at overvåkning kan bli mer omfattende, mer presis og mindre synlig enn tidligere. Det øker ikke bare muligheten for effektiv etterforskning, men også risikoen for utilsiktet normalisering av inngrep i privatlivet. Nettopp derfor er det avgjørende at Stortinget fastsetter klare grenser for bruk, varighet og kontroll.

SV støtter tilrådingen fordi den bidrar til å samle og tydeliggjøre regelverket i lovs form, slik at bruken av skjult kameraovervåkning og droner skjer innenfor en struktur som er etterprøvbar, forholdsmessig og underlagt domstolskontroll. Samtidig er det avgjørende for oss at bruken fortsatt underlegges strenge krav til nødvendighet, tidsavgrensning og uavhengig kontroll, og at terskelen for forebyggende bruk ikke utvikles på en måte som faktisk svekker rettssikkerheten eller bygger ned personvernet over tid.

SV vil advare mot en utvikling der teknologisk mulighet i seg selv blir styrende for hva slags inngrep staten kan gjøre i borgernes liv. I en rettsstat er ikke spørsmålet hva som er mulig, men hva som er nødvendig og legitimt. Derfor er det riktig at Stortinget nå fastsetter klare rettslige rammer, framfor å videreføre en situasjon med uklare og fragmenterte hjemler. SV stemmer derfor for tilrådingen og mot mindretallsforslagene.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [11:31:03]: Etter gjeldende rett kan politiet og PST i forbindelse med skjult overvåking bare bruke fastmonterte overvåkingskameraer som er fjernbetjente eller automatiske, eller annet lignende utstyr som er fastmontert. Gjeldende regelverk gir følgelig ikke hjemmel for skjult overvåking ved bruk av mobile kameraer, f.eks. kameraer montert på droner. Dette er åpenbart ikke hensiktsmessig i lys av den teknologiske utviklingen.

EOS-utvalget rettet som kjent i sin årsmelding for 2022 skarp kritikk mot PST for å ha brukt droner som skjult overvåkingsmetode i forebyggende saker uten hjemmel i lov. Likeledes har Riksadvokaten påpekt behovet for å lovregulere politiets adgang til å benytte mobile kameraer. Senterpartiet er derfor enig i at dagens regelverk er modent for endring, slik at regelverket er i tråd med Grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK.

I en virkelighet der kriminelle raskt tar i bruk ny teknologi, er det viktig at politiet har de nødvendige hjemlene til å ta i bruk nye metoder for å forbygge og bekjempe kriminalitet. Droner kan bidra til bedre situasjonsforståelse, høyere kvalitet og større sikkerhet i oppdragsutførelsen, tidsbesparelser og en mer effektiv utnyttelse av politiets ressurser. Senterpartiet mener politiet må gis mulighet til å følge den teknologiske utviklingen. Særlig i dagens sikkerhetspolitiske situasjon vil dette være viktige verktøy for politiet for å kunne løse sitt oppdrag og sikre en effektiv kriminalitetsbekjempelse.

Senterpartiet støtter derfor proposisjonen, slik at politiet skal kunne benytte mobile kameraer, herunder kameraer som er montert på droner, håndholdte kameraer og kameraer montert på kjøretøy, forutsatt at vilkårene for slik overvåking for øvrig er oppfylt. Det er bra at lovforslaget klargjør at hjemlene gjelder både i etterforskning av kriminalitet og i PSTs forebyggende virksomhet.

Jeg viser for øvrig til forslaget fra Senterpartiet, Høyre og KrF om en videre utredning av forslag som åpner for bruk av forebyggende skjulte etterforskningsskritt ved mistanke om overtredelse av flere straffebud.

Skjult kameraovervåking er et inngripende tiltak. Senterpartiet oppfatter at lovforslaget er tilstrekkelig balansert, med nødvendige rettssikkerhetsgarantier der hensynet til borgernes rettssikkerhet og personvern er sikret gjennom krav om domstolskontroll for mer inngripende overvåking, og at reglene er strengere jo mer inngripende tiltakene er. Selv om mobile kameraer gir et økt overvåkingspotensial, der større områder kan overvåkes mer effektivt og kameraene kan fange opp andre områder enn det som er mulig med fastmonterte kameraer, mener Senterpartiet dette er godt rammet inn i lovforslaget.

Så vil jeg knytte en kommentar til saksordførerens uttalelser knyttet til fastmonterte kameraer på politibetjenter. Der viser jeg til det pilotprosjektet som pågår, og jeg er helt enig med representanten fra Høyre, som påpeker at man må ha tilstrekkelig beslutningsgrunnlag. Jeg ser fram til de erfaringene som kommer.

Hans Edvard Askjer (KrF) [11:34:12]: Organisert kriminalitet stopper ikke ved landegrenser. Den går dit risikoen er lavest og mulighetene størst. Derfor må vi også stille et ærlig spørsmål: Er Norge i ferd med å bli et enklere land å operere i enn våre naboland?

Forslaget fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet er enkelt. Vi ber regjeringen utrede om politiet i større grad bør kunne bruke forebyggende skjulte etterforskningsskritt før alvorlig kriminalitet skjer – for dette handler nettopp om forebygging. Vi ser til Sverige og Danmark, som de siste årene har strammet inn for å møte mer alvorlig og organisert kriminalitet. I Sverige er det i dag større adgang til å bruke slike virkemidler, bl.a. ved mistanke om grove våpenlovbrudd og smugling av eksplosiver. Dette er ikke fjerne problemstillinger. Dette er kriminalitet vi også ser i Norge.

KrF er opptatt av rettssikkerhet og personvern, men vi er også opptatt av trygghet. Trygghet for vanlige folk forutsetter at politiet har verktøy som gjør dem i stand til å ligge i forkant. Vi kan ikke akseptere at Norge blir et attraktivt alternativ fordi regelverket er svakere. De kriminelle miljøene leter etter forskjeller. De leter etter smutthull. De går rett og slett dit gjerdet er lavest.

Dette er et moderat forslag. Vi ber ikke om en konkret lovendring i dag. Vi ber om en utredning og om at Stortinget får et godt grunnlag for å vurdere om regelverket bør styrkes. Hvis alt er bra nok, vil en utredning bekrefte det. Hvis ikke har vi et ansvar for å gjøre noe med det. Dette handler om hvilket samfunn vi vil være: et som reagerer i etterkant, eller et som forebygger. Kristelig Folkeparti velger det siste.

Til forslaget om kroppskamera: Undertegnede har stor sympati for det, men i likhet med foregående talere går vi til vurdering av det når vi ser et bedre beslutningsgrunnlag for det.

Statsråd Astri Aas-Hansen [11:36:52]: Regjeringens lovforslag sikrer at politiet og PST kan bruke nødvendige og effektive verktøy i arbeidet med å ivareta nasjonal sikkerhet og bekjempe alvorlig kriminalitet. Jeg er derfor glad for at en samlet komité har sluttet seg til regjeringens forslag.

Lovforslaget gir politiet og PST en klar og teknologinøytral lovhjemmel for skjult kameraovervåking med alle kameratyper – både kamera på droner, håndholdte kamera og kamera festet på kroppen til tjenestepersoner eller kjøretøy.

Lovhjemmel for skjult overvåking ved bruk av kamera på droner har vært særlig etterspurt av etatene. Overvåking fra luften kan brukes på steder og i situasjoner der andre metoder ikke fungerer, og er et effektivt virkemiddel.

Regjeringens forslag gir politiet og PST nye virkemidler, men innenfor klare grenser som sikrer borgernes rettssikkerhet. Vi skal slå ned på kriminalitet innenfor rettsstatens rammer. Regjeringens forslag sikrer en god balanse mellom effektiv kriminalitetsbekjempelse og enkeltmenneskers rettigheter.

Regjeringen prioriterer kriminalitetsbekjempelse høyt. Dette lovforslaget er ett av flere tiltak i Regjeringens plan for Norge som styrker politiets arbeid med å bekjempe kriminelle nettverk. Effektiv kriminalitetsbekjempelse forutsetter en helhetlig tilnærming. Derfor jobber vi også målrettet med å sikre gode rammevilkår for politiet og PST. Etatene skal ha tilstrekkelige økonomiske ressurser, nødvendig bemanning og en hensiktsmessig organisering. I tillegg må politiets verktøykasse holde følge med teknologiutviklingen. Dette er særlig viktig i dagens sikkerhetspolitiske situasjon og med dagens kriminalitetsbilde. Regjeringen prioriterer derfor lovarbeid som sikrer politiet tilgang til moderne virkemidler. Dette lovforslaget er et konkret eksempel på det.

Erik Hager (A) [11:39:11]: Kriminaliteten blir mer organisert, mer teknologisk avansert og mer grenseoverskridende. Da må også politiets virkemidler være oppdaterte og tilpasset virkeligheten. Samtidig er det avgjørende for Arbeiderpartiet at dette skjer innenfor tydelige rettsstatlige rammer. Derfor er denne proposisjonen viktig. Den klargjør lovverket, gir klare hjemler og setter tydelige grenser for bruk av skjult kameraovervåking.

Dette handler om effektiv kriminalitetsbekjempelse, men det handler også om rettssikkerhet, personvern og tillit. Når staten gis inngripende virkemidler, må det være klare vilkår, tydelig kontroll og strenge krav til nødvendighet og forholdsmessighet. Innbyggernes integritet må ivaretas. Folk skal kunne ha tillit til at politiet og PST bruker slike metoder på en trygg, lovmessig og ansvarlig måte. Det er nettopp denne balansen regjeringen legger opp til i dette lovforslaget. Arbeiderpartiet mener derfor at forslagene både styrker samfunnets trygghet og verner de grunnleggende rettighetene som rettsstaten bygger på.

Saksordføreren etterspør tempo, tempo, tempo. Det er grunn til å minne om at når det gjelder rettssikkerhet og personvern, kan det å være konservativ – som Høyre tydeligvis ikke har glemt, og det er jeg veldig glad for – være et gode i seg selv, altså det å ta vare på og tenke seg om samt det å ha nøyaktige prosesser og sjekke om dette med kamera på kropp fungerer etter forsøket. Det kan være grunn til å vente på det.

June Trengereid Gruer (A) [11:41:58] (ordfører for saken): Først vil jeg starte med å takke komiteen for et godt samarbeid. Jeg er glad vi står samlet bak tilrådingen om endringene i skadeerstatningsloven, endringer som nå sikrer at vi øker erstatningsnivået for barn som blir påført alvorlige skader.

I dag retter vi opp en urett, for det har vært slik at barn som har blitt alvorlig skadet, har risikert å få mindre i erstatning enn voksne i lignende situasjoner. Det har ikke bare vært opplevd som urimelig – det har vært urimelig. Det viktigste ved dagens vedtak er dermed at vi enda tydeligere viser at vi som samfunn har et særlig ansvar for barn som rammes av alvorlige skader, at barn ikke skal ha lavere erstatning ved tap enn voksne. Det betyr nå at barn som får livet sitt endret ved en skade, forhåpentligvis kan tenke litt mindre på om pengene kommer til å strekke til i årene framover. Det er dermed er en gledens dag for barna og for familiene deres.

Finn Krokeide (FrP) [11:43:25]: Dette er en sak som i det store bildet av sakene justiskomiteen har behandlet denne sesjonen, kan virke liten. Den brede politiske enigheten kan også etterlate et inntrykk av at denne saken er mindre betydningsfull, men det inntrykket er absolutt ikke riktig. For dem det gjelder, vil den oppjusteringen av standardisert inntektstaperstatning til barn ha stor betydning. Dette innebærer en vesentlig styrking av barns erstatningsrettslige stilling. Det er derfor et veldig viktig stortingsvedtak som vil bli fattet i denne saken.

Det er også naturlig og veldig gledelig at det er bred politisk enighet om denne styrkingen av barns erstatningsrettslige stilling. Det er en samlet justiskomité som støtter det.

Jeg vil avslutningsvis påpeke at Fremskrittspartiet har merket seg at endringene Stortinget vedtar i denne saken, vil påføre de regionale helseforetakene ekstra utgifter. Fremskrittspartiet legger derfor til grunn at helseforetakene kompenseres for disse økte utgiftene over statsbudsjettet, slik at dette ikke må dekkes inn gjennom kutt i andre deler av helseforetakenes budsjett.

Hans Edvard Askjer (KrF) [11:44:58]: Denne innstillingen fra justiskomiteen er både viktig og riktig. Den handler om å sikre barn som er påført skade, en mer rettferdig erstatning for framtidig inntektstap.

Samtidig må vi erkjenne at dette regelverket i stor grad handler om å sikte på et bevegelig mål. Vi fastsetter i dag rammer for beregninger langt inn i framtiden – uten å ha full kontroll over utviklingen i rente, avkastning og økonomi. Nettopp derfor er det avgjørende at vi lander på det som framstår som et best mulig og forsvarlig nivå.

En for høy kapitaliseringsrente vil i praksis bety at skadelidde barn underkompenseres. Det er en risiko vi ikke bør ta – særlig ikke for dem som skal leve lengst med konsekvensene.

At komiteens tilrådning er enstemmig, viser at vi tar dette ansvaret på alvor, på tvers av partier. Dette er et viktig steg i retning av et mer rettferdig erstatningssystem.

Statsråd Astri Aas-Hansen [11:46:18]: Jeg er glad for at en samlet komité støtter forslaget i proposisjonen om endringer i skadeserstatningsloven. I proposisjonen foreslås endringer i § 3-2 a om inntektstapserstatning til barn. Forslaget vil øke den standardiserte erstatningen som ytes etter denne bestemmelsen.

Skadeserstatningsloven har lenge hatt en egen bestemmelse om standardisert erstatning til barn. Slik erstatning for inntektstap fastsettes etter faste regler og satser i stedet for å beregnes konkret for hver enkelt skadelidt.

Ved utmåling av erstatning for framtidig tap forutsettes det at erstatningsbeløpet investeres, og at det oppnås en viss avkastning. Ved beregningen brukes en kapitaliseringsrente. Kapitaliseringsrenten er kort fortalt et uttrykk for hvilken avkastning en kan forvente at den skadelidde får på erstatningsbeløpet. En lavere kapitaliseringsrente gir dermed høyere erstatning.

Hovedgrunnen til at lovforslaget gir høyere erstatning, er at de nye reglene legger til grunn en lavere kapitaliseringsrente ved beregningen av den standardiserte erstatningen. Forslagene bygger på at de alminnelige kapitaliseringsrentene på personskadeområdet også legges til grunn i barneerstatningsreglene. Den standardiserte inntektstapserstatningen til barn vil dermed baseres på samme kapitaliseringsrente som benyttes for andre personskadelidde.

I tillegg foreslås en heving av erstatningen til barn for tap av evnen til å utføre hjemmearbeid, Dette har også bakgrunn i en lavere kapitaliseringsrente.

Oppsummert er det altså et forslag som vil medføre at barn som blir skadet og har krav på erstatning, vil få høyere erstatningsbeløp enn i dag.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [11:49:14] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i denne saken. Regjeringen har lagt fram en lovendring som åpner for å innføre generell bevæpning i politiet. Jeg regner med at partiene selv vil snakke for sine standpunkter, og heretter vil jeg snakke for FrPs.

Jeg vil først si at jeg skulle ønske vi ikke hadde kommet dit at vi var nødt til å innføre generell bevæpning. Det har vært en styrke for norsk politi at det lenge var mulig å ha en politistyrke som ikke var bevæpnet. Det skjer noe i samfunnet når man må gå til det skrittet å innføre generell bevæpning, men tiden for det har egentlig vært overmoden veldig lenge. Det er sånne ting som en altfor høy innvandring over tid som har bidratt sterkest til den trusselsituasjonen som politiet møter i hverdagen nå, i tillegg til den økte kompleksiteten og brutaliteten i kriminalitetsbildet. I sammenheng med det vi nå står i – en økt generell trusselsituasjon – er det helt nødvendig å innføre generell bevæpning nå.

FrP har i veldig lang tid sett denne utviklingen, advart mot den og prøvd å komme med forslag på et bredt felt for å hindre den. Dessverre har det ikke vært mulig å nå fram, og vi står i dag med et flertall for å innføre dette. Vi er isolert sett glade for det. Det har ikke vært en god situasjon politiet har stått i, med hele tiden løpende beslutninger fra Politidirektoratet, som stadig oftere har måttet ty til generell bevæpning. Det har ført til en usikkerhet ute hos mannskapene og en situasjon som har vært vanskelig og uhåndterlig. Derfor er dette på overtid nå.

Det er grunn til å stille spørsmål ved hvor regjeringen har vært de siste årene, når vi har sett en utvikling som har vært ganske dramatisk, uten at regjeringen på eget initiativ egentlig har kommet med noe sånt før man har blitt truet eller presset til det gjennom det som gikk mot et flertall i Stortinget.

Vi kommer selvfølgelig til å støtte opp under dette vedtaket. Det burde ha kommet på et langt tidligere tidspunkt, men vi er glade for at vi er der i dag, og at politifolk i tjeneste nå kan ha en trygghet og forutsigbarhet for sin sikkerhet og også bidra til en økt sikkerhet i samfunnet.

June Trengereid Gruer (A) [11:52:30]: Noe som er skikkelig fint med Norge, er at vi har et av verdens best utdannede politi, som med god grunn har nytt høy tillit her i Norge. Tilliten har ikke kommet automatisk, men ved at vi har et politi som alltid jobber med å deeskalere og bruke minst mulig makt.

Samtidig skal jo politiet følge samfunnsoppdraget sitt, og de bærer på skuldrene sine det store ansvaret for vår felles trygghet. Derfor må politiet ha nok virkemidler når de rykker ut når det smeller, eller når de møter situasjoner som er både farlige og uforutsigbare. Når kriminaliteten blir mer brutal og flere av de kriminelle har blitt bevæpnet, da må også politiet ha verktøyene de trenger for å gjøre jobben sin trygt og effektivt. Den midlertidige hjemmelen ga det, med den klare forutsetningen at man raskt skulle komme på plass med en lovhjemmel som hadde gjennomgått ordinære lovprosesser, slik at vi fikk drøftet grundig rammene som gjelder ved bevæpningen også framover.

Og her er vi i dag. Like viktig som det er at vi har gjennomarbeidet en lov for bevæpningen, er at det legges tydeligere rammer for hvilke hensyn som skal vektlegges i vurderingen av når politiet ikke skal være bevæpnet, og at Politidirektoratet nå skal komme med disse retningslinjene. For selvfølgelig skal ikke politiet være bevæpnet ved enhver anledning. Arbeiderpartiet mener at politiet selv er best egnet til å vurdere denne risikoen i det enkelte oppdrag, og de må ha et nødvendig handlingsrom til å avgjøre om bevæpningen er nødvendig.

Samtidig må vi forvente at politiet i dette handlingsrommet legger tydelige føringer for seg selv, for eksempel ved forebyggende arbeid, i tillits- og relasjonsbygging og i møte med barn og andre sårbare grupper. Jeg vet at det i høringsprosessen har blitt uttrykt at det er nødvendig at disse vurderingene blir med, og jeg vet at man også har brukt dem under den midlertidige hjemmelen. Det er viktig, og det er bra, for dette forslaget handler for mange om trygghet og tillit, og om å sikre at politiet har de verktøyene de trenger, samtidig som vi også ivaretar det sivile preget som kjennetegner norsk politi.

Mahmoud Farahmand (H) [11:55:21]: Dette er en glede med bismak, må jeg si, men jeg er likevel glad for at politiet får permanent generell bevæpning. Det er en glede med bismak, fordi det vitner om at Norge har endret seg ganske kraftig. Det vitner om at et politi som er ubevæpnet, opplever større trusler og er utsatt for høyere risiko. Det vitner også om at kriminelle i Norge har blitt mer brutale og er bevæpnet selv. Her må jeg også understreke dette: Mange der ute er bekymret for at politiet i Norge vil miste sitt sivile preg, men undersøkelser som er gjort av Politiforbundet selv, viser at det sivile preget opprettholdes selv om politiet skulle være bevæpnet. For den generelle bevæpningen av politiet vi snakker om i Norge, er en pistol på hoften og ikke en rifle i hånden. Det er to forskjellige situasjoner, det må vi ha helt klart for oss.

Politiets hovedoppgave er å trygge befolkningen og nasjonen. Dersom de selv utsettes for risiko, kan de ikke gjøre den jobben på en ordentlig måte. Jeg må også legge til at når alle andre kan løpe fra en situasjon, må politifolk faktisk løpe til den, og da er greit at de har de verktøyene de trenger for å kunne oppsøke disse farefylte situasjonene.

En annen faktor som slår inn, er at all erfaring fra tidligere viser at opp- eller nedlåsing av våpen, det at man bevæpner seg fra og til og basert på ordre, også skaper større risiko for vådeskudd og andre risikofylte hendelser. Ved at politiet nå er permanent bevæpnet, vil politifolkene, som ikke bare er godt utdannet, men også er godt trent, være bedre rustet til å håndtere situasjonen, og det blir lavere risiko for vådeskudd og andre hendelser.

Det må også være klart at dette også setter klare krav til at politiet opprettholder det nivået de har på trening med våpen. Det krever også at politiet får ressursene de trenger til at politikvinner og -menn får nødvendig såkalt IP-trening for å opprettholde det nivået.

Avslutningsvis vil jeg legge til igjen at det er en glede med bismak, men uansett vil dette vedtaket bidra til at politiet vårt er bedre rustet til å trygge oss og nasjonen i en stadig mer krevende kriminalitetssituasjon.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [11:57:56]: I dag handler ikke denne debatten først og fremst om våpen. Den handler om tillit. For første gang i vår historie skal Stortinget lovfeste at bevæpnet politi skal være normalen i vårt land. Det er ikke en teknisk endring. Det er et enormt veivalg. For når staten velger hva som skal være normalt, forteller den samtidig hvilke verdier som skal bære samfunnet.

Gjennom generasjoner har norsk politi vært kjent for noe mange land misunner oss: høy tillit, lav avstand mellom politi og befolkning og en autoritet som ikke først og fremst har kommet fra våpenbeltet, men fra folkets tillit. Derfor er dagens debatt større enn spørsmålet om skytevåpen. Den handler om forholdet mellom oss, staten, og borgerne. Den handler om hvilket samfunn vi ønsker å gi videre til neste generasjon.

Tilhengerne av forslaget argumenterer som om alternativet er et ubevæpnet og sårbart politi. Det er helt feil. Norsk politi har allerede hatt tilgang til våpen. Politiet har kunnet bevæpne seg når situasjonen krever det. Politiet har kunnet håndtere alvorlige trusler og ekstraordinære hendelser. Det som endres i dag, er ikke politiets evne til å beskytte befolkningen. Det som endres i dag, er hva som skal være normalen, og når man gjør unntaket til hovedregelen, må spørsmålet stilles. Hva er det ved dagens ordning som ikke fungerer?

Når komiteens leder uttaler at han egentlig ikke ønsker en slik bevæpning, men sier det trengs på grunn av innvandring, da får jeg frysninger, for det vitner om et samfunn som har sviktet i det forebyggende arbeidet, og folkevalgte som velger å legge skylden på innvandring framfor grov kriminalitet og et trusselbilde som har utviklet seg.

Vår styrke har vært at vi har hatt høy tillit, sterke fellesskap og institusjoner som har hatt folkets respekt. Jeg frykter at flertallet i dag undervurderer verdien av nettopp dette, for våpen kan være nødvendig, men tillit er uerstattelig.

SV vil støtte MDGs forslag, men vi vil stemme sterkt imot innstillingen.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [12:00:59]: Jeg vil vise til foregående taler. Fra Senterpartiets perspektiv handler denne debatten om tryggheten i Norge. Det handler om tryggheten til befolkningen i hele landet i møte med en ny trusselsituasjon, med tanke på både kriminalitet og en sikkerhetspolitisk situasjon som har eskalert i årene som har vært. Politiet nyter høy tillit i landet vårt. Slik har det vært, og fortsatt gjør de det. Jeg skulle i likhet med andre helst sett et politi uten generell bevæpning, men vi må ta inn over oss de samfunnsendringene som har skjedd og skjer rundt oss.

For Senterpartiet har det vært viktig å lytte til dem som står med skoene på. Politiet har selv sagt at de trenger generell bevæpning. Politiets Fellesforbund har vært tydelig, Politidirektoratet har vært tydelig, og PST har vært tydelig. Vi skal lytte til dem som står med skoene på der ute, og som ivaretar tryggheten for befolkningen i landet vårt.

Det er kanskje forskjellige behov på forskjellige plasser i landet. Det har vært en debatt om man skal ha generell bevæpning enkelte steder, men ikke andre. Fra Senterpartiets perspektiv mener jeg vi ikke skal skape et a- og b-politi. Av disse grunnene er en generell bevæpning av politiet i Norge både riktig og viktig.

Avslutningsvis vil jeg påpeke at vi stemmer mot forslaget fra MDG, av de nevnte grunnene. Jeg viser til at det allerede er iverksatt et evalueringsarbeid, og vi imøteser dette arbeidet.

Julie E. Stuestøl (MDG) [12:02:58]: Spørsmålet om generell bevæpning av politiet er et av de mest prinsipielle vi behandler i denne sal. Det handler ikke bare om hva politiet har på hoften. Det handler om hvilket samfunn vi ønsker å være. Et høyt utdannet politi med høy tillit og sivilt preg er noe av det vi skal være stolte av i Norge, og noe vi bør ta vare på.

Tilliten mellom politi og befolkning bygges gjennom nærhet, dialog og minst mulig bruk av makt. I en tid med økt uro, der demokratier er under press, bør vi være svært varsomme med å gjøre grep som kan svekke denne tilliten gjennom å endre politiets framtoning.

Miljøpartiet De Grønne ønsker ikke en generell bevæpning av norsk politi, for det er å ta et steg vekk fra de verdiene vi ønsker å bevare. En rekke tunge fagmiljøer og interessegrupper har advart mot at politiet i hele landet skal være bevæpnet i alle situasjoner, og vi deler deres bekymring. Vi ser at politi som går inn i situasjoner der andre løper vekk, må beskyttes for å kunne beskytte seg, og at trening på tilgang til våpen er en del av den jobben politiet skal gjøre på vegne av oss som samfunn, men dette behøver ikke bety at et bevæpnet politi skal bli en normaltilstand. Det er sterkt problematisk å ha våpen i situasjoner der bevæpning ikke er nødvendig og kan virke skremmende eller støtende. Særlig er vi redd for konsekvensene i møte med barn og mennesker i sårbare situasjoner, eller mennesker med lavere tillit til politi og myndigheter.

Derfor står vi i MDG fast ved vårt primære standpunkt. Vi støtter ikke generell bevæpning av politiet, og vi stemmer mot lovforslaget.

Når det er sagt, registrerer vi at det er et flertall i denne sal som ønsker et mer bevæpnet politi. Når Stortinget likevel går inn for dette, mener vi i det minste det burde vært en prinsipiell diskusjon om varigheten på denne endringen, for det er flere som har skiftet standpunkt til generell bevæpning de siste par årene, blant ansatte i politiet og i en rekke partier. Mange av disse begrunner det med en utvikling i kriminalitets- og trusselbildet. Bevæpningen er altså ikke et mål i seg selv, men en konsekvens av at noe der ute har endret seg. Nettopp derfor mener jeg det er et paradoks at regjeringen og flertallet på Stortinget ser ut til å ville gjøre bevæpningen permanent.

Jeg lurer på om dette er et uttrykk for en resignasjon der kriminalitetsutviklingen anses uunngåelig og varig. Tvert imot bør det være en politisk ambisjon å snu denne utviklingen – redusere kriminalitet, bekjempe nettverkene og styrke tryggheten på måter som igjen kan redusere politiets behov for våpen. Derfor foreslår MDG, som et mindretall i justiskomiteen, at en eventuell lovfesting gjøres tidsbegrenset. Vi har gode eksempler i Stortinget fra tidligere på såkalte solnedgangsbestemmelser og mener det også bør gjelde her.

Jeg tar med det opp MDGs forslag i saken og håper at et flertall på Stortinget kan være med på å styrke den demokratiske kontrollen over et spørsmål av så stor samfunnsøkonomisk betydning.

Hans Edvard Askjer (KrF) [12:06:22]: Noen sier at dette er langt på overtid. Jeg vil si at det kom da det dessverre var riktig å gjøre det. Man kan peke på enkeltfaktorer. Det er et samlet bilde. Det har å gjøre med rus, psykiatri og grovere og mer vold. Det har med sammensetningen av befolkningen å gjøre. Ja, det er mange forhold ute og går. Jeg har hatt god dialog med politiet underveis i denne prosessen. Sammen med politiet har jeg kommet til at vi dessverre er der at det er nødvendig at politiet, for å ta vare på vår sikkerhet og egen sikkerhet, må ha denne muligheten.

Politiets fremste oppgave er å skape trygghet for befolkningen – og for seg selv og sine kolleger i tjeneste. Vi står i en tid hvor trusselbildet er mer komplekst og uforutsigbart enn tidligere. Politiet forventes å håndtere alvorlige og akutte situasjoner raskt, ofte før spesialressurser er på plass. Da må de også ha verktøyene som er nødvendig for å løse oppdraget.

For Kristelig Folkeparti er det avgjørende at politiet har tilgang til våpen når situasjonen krever det for å kunne beskytte liv og helse, både sitt eget og andres. Samtidig er tillit helt grunnleggende. Vi har stor tillit til det norske politiet. Vi har et kompetent, godt utdannet og ansvarlig politi, som utviser nødvendig varsomhet og respekt i sin maktutøvelse. Det gjelder også i spørsmål om bruk av våpen. Erfaringene så langt gir heller ikke grunnlag for å si at tilgjengelig bevæpning fører til mer eskalering. Tvert imot tyder mye på at politiet håndterer dette på en profesjonell og nøktern måte.

For Kristelig Folkeparti handler dette om trygghet – ikke bare for befolkningen, men også for dem som hver dag går på jobb for å beskytte oss andre. Derfor mener vi det er riktig og nødvendig at politiet har våpen tilgjengelig i dagens situasjon.

Statsråd Astri Aas-Hansen [12:09:03]: Alle i Norge skal føle seg trygge, og politiet skal være i stand til å håndtere et kriminalitetsbilde i endring. Det har vært en negativ utvikling i trusselbildet de siste årene, og trusselnivået har over tid samlet sett vært høyere. Generell bevæpning gjør politiet bedre i stand til å respondere raskere på alvorlige og uventede hendelser, for å redde liv. Det gir bedre beredskap i møte med uforutsigbare hendelser og en tryggere arbeidshverdag for politiet.

Våren 2025 vedtok Stortinget endringer i politiloven som åpnet for at Politidirektoratet kunne beslutte generell bevæpning av politiet. Norsk politi har nå vært generelt bevæpnet siden 1. juli 2025.

Etter å ha gjennomført en høring av hvordan generell bevæpning bør reguleres, foreslår regjeringen nå enkelte justeringer i lovbestemmelsen. Fra å være en hjemmel for Politidirektoratet til å beslutte generell bevæpning, foreslås det nå at ordningen med generell bevæpning lovfestes – at det skal framgå av politiloven at politiet i alminnelighet er bevæpnet med skytevåpen i tjenesten.

Forslaget legger i tillegg opp til å videreføre Politidirektoratets myndighet til å gi nærmere bestemmelser om omfanget av bevæpningen, men slik at det foreslås presisert at direktoratet skal gi bestemmelser om tjenestetyper og oppdrag som kan utføres ubevæpnet. Slike oppdrag kan f.eks. være polititjeneste rettet mot barn og unge – som skolebesøk og forebyggende oppdrag – vakthold på sykehus, kontakt med pårørende eller der tjenestepersoner vitner i retten.

Det er viktig for meg å framheve at selv om politiet er generelt bevæpnet, skal de fortsatt kunne utføre oppdrag ubevæpnet, f.eks. i møte med barn. Jeg vil også understreke at det fortsatt er slik at skytevåpen kun skal benyttes når det er absolutt nødvendig og andre tiltak ikke er tilstrekkelig. Dette følger klart av politiloven, og lovforslaget som behandles i dag, medfører ingen endringer i reglene om politiets bruk av skytevåpen.

Politiutdanningen i Norge er omfattende og av høy kvalitet, og norsk politi nyter høy tillit i befolkningen. Erfaringene med bevæpning er gode, og jeg er trygg på at politiet også framover vil forvalte den tilliten som bevæpning innebærer, på en god måte.

Finn Krokeide (FrP) [12:27:07]: Det vedtaket Stortinget fatter i denne saken, setter punktum for en veldig lang debatt om generell bevæpning av norsk politi – en lang debatt der Fremskrittspartiet har gått i front for en generell bevæpning av norsk politi, og hvor de andre partiene i tur og orden har snudd i sine standpunkter og innsett at Fremskrittspartiet har hatt rett i dette spørsmålet. Stortinget vil med vedtaket i denne saken gjennomføre det som har vært Fremskrittspartiets politikk i mange år, et standpunkt som også har vært støttet av Politiets Fellesforbund siden deres landsmøtevedtak i 2012 om å jobbe for generell bevæpning av politiet. Prosessen i fjor, som får sin endelige avslutning med vedtaket i denne saken, er et eksempel på godt politisk håndverk fra Fremskrittspartiet. Det er også på sin plass å takke Politiets Fellesforbund for deres betydelige innsats i dette arbeidet.

Generell bevæpning vil sette politiet bedre i stand til å møte dagens situasjonsbilde på en effektiv og trygg måte. Det handler om å utstyre politiet med de virkemidlene som er nødvendige for at de skal kunne løse sitt samfunnsoppdrag. Men det handler også om polititjenestepersonenes egen sikkerhet i møte med et kriminalitetsbilde hvor de kriminelle i økende grad er bevæpnet. Det at tiden er overmoden for en generell bevæpning av politiet, har blitt godt illustrert av frekvensen av midlertidig bevæpning av politiet. Situasjonsbildet har nemlig lenge tilsagt at politiet burde ha fast bevæpning, men den politiske handlekraften for å få dette på plass har dessverre manglet hos alle andre partier enn Fremskrittspartiet. Derfor har løsningen blitt hyppig bruk av adgangen til midlertidig bevæpning, med stadige forlengelser av den midlertidige bevæpningen. Dette har igjen vært egnet til å skape uforutsigbarhet og usikkerhet nedover i politietaten om hva som til enhver tid har vært de gjeldende regler og prosedyrer for bevæpningen. Dette er naturlig når et så viktig spørsmål som politiets bevæpning blir avgjort av midlertidige beslutninger. Denne usikkerheten settes det en endelig sluttstrek for med Stortingets vedtak i denne saken. Nå vil det følge av politiloven at norsk politi i alminnelighet skal være bevæpnet.

Det er bra at samfunnsdebatten om bevæpning av norsk politi omsider er over, og at Stortinget, om enn på overtid, vedtar at generell bevæpning av politiet inntas i politiloven. For Fremskrittspartiet er dette et betydelig politisk gjennomslag. For norsk politi betyr det at de rustes for å håndtere utfordringene de møter, og for best mulig å ivareta både sin egen og publikums sikkerhet.

Mahmoud Farahmand (H) [12:30:01]: I denne debatten blir det veldig klart at det er noen her som prøver å se verden som den er, og håndtere den, og noen som helst vil gjøre verden slik man skulle ønske den var. Det er et møte mellom idealisme og realisme. Jeg skulle også ønske vi kunne leve etter Kardemommeloven, men sånn er det altså ikke. Det er kriminelle bander som er væpnet der ute, som går løs på sivilbefolkningen, og er villig til å bruke makt og vold mot både eiendommer og mennesker.

Representanten fra SV hadde replikk på statsråden. Statsråden svarte godt for seg, men jeg ønsker å utdype det noe. Representanten stilte spørsmål om når denne generelle, midlertidige bevæpningen har vært til hjelp. Spørsmålet bør heller snus: Når har den ikke vært til hjelp? Hva vet vi om det som ikke har skjedd? Hva om norsk politi ikke var bevæpnet i diverse situasjoner, ville det bidratt til å eskalere voldsbruken fra kriminelle eller ikke?

Et annet spørsmål går på at man snakker om forskning. Forskning er tilbakeskuende. Hvem av oss representanter her skal stå og svare for at politikvinner og -menn blir skadet i tjeneste fordi de ikke hadde bevæpning? For å forklare situasjonen slik jeg kjenner den, som har ektefelle som jobber i politiet: Det tar tid fra man opplever en situasjon, til man ber om bevæpning, til bevæpningen gis og man kan bevæpne seg. Det kan gå 5, 10, 15 minutter. De 5–10 minuttene i en pågående livstruende hendelse er helt vitale minutter. Det er helt avgjørende minutter. De av oss som har vært med på slike øvelser og sett hva det betyr, har også en forståelse av som kreves, og hva det vil medføre at politiet er bevæpnet.

Jeg må tillegge dette igjen: Når vi snakker om bevæpning, slik representanten fra MDG var inne på i replikkvekslingen, snakker vi om de deler av politiet som har timevis med trening i konflikthåndtering – ikke bare våpenbruk, men også konflikthåndtering. Selv om man har pistolen på hofta, man har elektrosjokkvåpenet, man har batong og pepperspray, velger man først å prøve å snakke seg ut av situasjonen, for så å gå til pepperspray, for så kanskje å bruke batong og til slutt ty til skytevåpenet. Det er ikke automatikk i at når norsk politi får pistol på hofta, vil det gå løs på tilliten mellom politiet og befolkningen. Vi må ha større tiltro til våre tjenestekvinner og -menn, som er godt utdannet og godt trent i et samfunn der vi også nyter høy tillit.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [12:32:52]: Takk for en god debatt. Jeg vil først knytte noen kommentarer til replikkordskiftet mellom statsråden og representanten fra SV. Der ble det spurt om konkrete eksempler på at dagens situasjon, altså før vi innfører dette, ikke har vært tilstrekkelig. Jeg synes det er en naiv tilnærming til problemet. Det er nok vanskelig å finne ett konkret tilfelle der dagens situasjon ikke har vært tilstrekkelig, men dersom vi venter til det eksemplet kommer, er jeg redd for at ett eller flere liv kommer til å gå tapt. Det er et spørsmål om tid før det går galt med dagens situasjon – der alle faktorer slår feil, og der det at man ikke hadde våpen på hoften, førte til tap av liv. Den dagen er det for sent å stå og diskutere dette. Derfor er jeg glad for at stortingsflertallet er ute tidligere enn som så.

Det var reaksjoner på innlegget mitt, hvor jeg pekte på at innvandring har vært hoveddrivkraften for den økte råskapen og den økte ungdoms- og gjengkriminaliteten. Det er ikke et hyggelig standpunkt å ha. Det er heller ikke noe man bare finner på; det er et faktum vi må diskutere og ta med oss. Det er innvandring som er hoveddrivkraften bak en råere ungdoms- og gjengkriminalitet, og dette kunne på mange måter vært unngått. Det er ikke hele situasjonen, men det er en viktig del av den.

Det er interessant å merke seg at SV har vært hoveddrivkraften bak den naive politikken på innvandringsfeltet, som har vært den største drivfaktoren for at vi endrer situasjonen i dag. Da må man se det ansvaret også. Det er ikke nok bare å ønske seg en annen virkelighet enn den vi har. Man må også ta ansvaret for den utviklingen man selv har stått for.

Det har også blitt nevnt at dette er et skritt vekk fra verdier vi ønsker å bevare. Det er det flere som langt på vei er enig i – det er et skritt vekk fra et lavere trusselnivå, og det er et skritt vekk fra en tillit som kanskje var noe høyere. Jeg tror ikke det vil endre seg noe særlig, men kanskje ville tilliten være noe høyere hvis man har et så lavt trusselnivå at politiet ikke trenger å bære våpen. Men det skrittet blir ikke tatt i dag. Det skrittet har blitt tatt mange ganger og over tid, ved at man har ført en politikk som har økt trusselsituasjonen, og som har økt kriminaliteten. Det ansvaret må flertallet i denne salen også ta. FrP har prøvd å advare mot det.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [12:36:02]: I mine 25 år som politi har jeg selv erfart flere utfordringer som har formet hva jeg mener er viktig for politiet. En permanent bevæpning er blant disse. Nå er det viktigere at politiet settes i stand til å møte utfordringene med å sikre innbyggerne trygghet fra kriminalitet og uønskede handlinger enn å ha et sivilt preg for enhver pris.

Målet om politimester Bastian fra Kardemomme by hjelper ikke når tryggheten og friheten til Norges innbyggere stadig oftere blir utfordret. I sin sang forteller politimester Bastian at han er en vennlig mann, for det bør man være hvis man kan. Men i Norge må politiet også få mulighet til å legge fra seg silkehanskene. Det er på flere områder et kritisk behov for nytt eller oppdatert verktøy for å slå ned på de svenske tilstandene vi nå har fått i Norge. Bevæpnet politi er et vanlig syn i andre land, og det bør det også være i Norge.

Det er positivt at Arbeiderpartiet nå ønsker permanent bevæpning, men det er også viktig at regjeringen prioriterer nok ressurser til at flere tjenestemenn får en god opplæring og vedlikeholdstrening. Antallet operativt mannskap har gått dramatisk ned med Arbeiderpartiet i regjering. Over 600 færre politifolk har IP4-godkjenning for å bære våpen sammenliknet med hvordan det var i 2020. IP4-godkjenning krever minimum 48 timer operativ trening i året. Dessverre blir skytetrening og ressursfordeling nedprioritert i en stadig tøffere kamp om ressurser til stadig flere oppgaver. Dette viser den store nedgangen. Så i tillegg til bevæpning må politiet settes bedre i stand til å trene, og det må prioriteres ressurser for at antallet med IP4-godkjenning går opp og ikke ned. I dag er prioriteringen av nok IP4-mannskaper lagt til den enkelte politimester, men nasjonale oppgaver krever at det tas et nasjonalt ansvar. Dette må gjenspeiles i framtidige budsjetter.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [12:38:41]: Vår styrke som nasjon har aldri vært at vi har flest våpen. Når et samfunn først begynner å venne seg til at våpen skal være den permanente normalen, tar det samtidig et langt steg bort fra den modellen som har gjort Norge til et av verdens aller tryggeste og mest tillitsfulle land. I Norge, sånn som vi kjenner det, har vi ikke militærparader når vi feirer Grunnloven vår. Vi har glade unger og barn som roper, heier, ler og går i barnetog. Det er et ufattelig sterkt syn å se den gleden og den tilliten ungene har på vår grunnlovsdag, i kontrast til land som feirer sin nasjonaldag med militærparade og med frykt for både politikere og andre mektige personer.

En generell bevæpning av politiet i Norge er en fallitterklæring – det er å gi opp. FrP begrunner dette med frykt – frykt for kriminalitet, frykt for gjenger, frykt for framtiden. Men her sitter vi, lovgivere og beslutningstakere, og har all verdens muligheter til å forebygge og til å bevilge de ressursene politi, samfunn og de forebyggende enhetene trenger.

FrP ber oss om å tro at trygghet skapes av pistoler. Jeg mener at trygghet skapes av tillit og hardt arbeid. Representanten fra Høyre og representantene fra FrP har snakket om Kardemomme by og Kardemomme by-lovene. Det vil jeg ta sterkt avstand fra. Vi sitter her som landets mektigste og skal bestemme landets lover og hvordan framtiden skal se ut, og da må vi være vårt ansvar bevisst.

I dag har FrP vunnet, og det er ufattelig vondt at det skjer under en Arbeiderparti-regjering.

Farukh Qureshi (A) [12:41:33]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet i denne saken. Det er et faktum at det er flertall i denne sal for generell bevæpning av politiet. Det er en legitim politisk konklusjon, og det finnes gode og saklige argumenter for det. Det er ikke grunnen til at jeg tar ordet. Jeg gjør det fordi saksordføreren i denne debatten har forsøkt å koble generell bevæpning til innvandring. Det mener jeg er en historieløs framstilling. Norsk politi har stått i møte med tung og alvorlig kriminalitet lenge før dagens innvandringsdebatt. Vi har hatt Tveita-gjengen, vi har hatt ransmiljøet, og vi har hatt MC-krigen mellom kriminelle motorsykkelmiljøer. Vi har hatt organisert kriminalitet, grove voldshandlinger og bevæpnede oppgjør gjennom flere tiår. Den alvorlige kriminaliteten i Norge begynte ikke med innvandringen.

Kriminalitet drives ikke av etnisitet eller pass; den drives av profitt. Det var drivkraften bak Tveita-gjengen, det var drivkraften bak MC-krigen, og det er drivkraften bak de kriminelle nettverkene politiet bekjemper i dag. Fellesnevneren er ikke etnisitet, religion eller nasjonalitet. Fellesnevneren er penger, makt og viljen til å begå alvorlig kriminalitet. Derfor blir det for enkelt og feil, etter mitt syn, når man forsøker å gjøre innvandring til en slags forklaring på hvorfor politiet trenger generell bevæpning. Hvis man mener at generell bevæpning er nødvendig, er det en legitim politisk diskusjon, men da bør argumentene handle om politiets oppdrag, beredskap, responstid og det samlede trusselbildet, ikke om å peke på en hel gruppe mennesker.

Vi styrker ikke denne debatten ved å lete etter syndebukker eller drive med generalisering eller kollektiv ansvarliggjøring. Vi styrker den ved å holde oss til fakta. Kriminelle skal bekjempes, uansett hva de heter, uansett hvor de kommer fra, og uansett hvilken bakgrunn de har. Derfor kan jeg ikke la påstanden om at generell bevæpning først og fremst handler om innvandring, stå uimotsagt.

Julie E. Stuestøl (MDG) [12:43:53]: Jeg vil begynne med å takke forrige taler og stille meg bak det han sa. Jeg hadde faktisk håpet og trodd at debatten om generell bevæpning ikke skulle handle om innvandring, men enkelte partier ønsket det annerledes.

Jeg registrerer også at Fremskrittspartiets representant sier at Stortinget i dag setter et punktum for debatten om generell bevæpning, samtidig som flere av de andre som har vært oppe på talerstolen her, har begrunnet behovet for generell bevæpning med at trusselbildet er endret. Jeg vil gjenta at MDG mener at det ikke gir grunnlag for generell bevæpning, men når flertallet er som det er, og når det er et ønske på Stortinget om generell bevæpning av norsk politi, hadde man kunnet forvente at det samme Stortinget som begrunner det med en endring i trusselbildet, og som stadig vekk sier at de har ambisjoner om å gjøre noe med det trusselbildet, også ville ha ambisjoner om å kunne komme tilbake til en situasjon og en samfunnsutvikling der generell bevæpning av norsk politi ikke er nødvendig – derav MDGs sekundære standpunkt i saken, som også er fremmet i form av et forslag, om å innføre dette som en solnedgangsbestemmelse, som vi har tradisjon for på Stortinget, som kunne gjøre at man gikk tilbake til en normalsituasjon når trusselbildet forhåpentligvis endrer seg i løpet av noen år.

Jeg ønsker også å gå tilbake til temaet jeg tok opp i min replikkveksling med statsråden, som handler om at det er innsatspersonell i politiet som har nødvendig trening, som skal være bevæpnet. Jeg håper at det etterlatte inntrykket ikke vil være at det er et ønske fra Stortinget om at ansatte i politiet som ikke har våpentrening, skal begynne å trenes på dette eller gå med våpen uten å ha den nødvendige treningen. Jeg hadde håpet og ønsket at departementet og regjeringen var tydeligere på det i proposisjonen. Jeg vil oppfordre Arbeiderpartiet til på nytt å tydeliggjøre at det er det regjeringen mener, og at man ikke har noen ambisjoner om at langt flere i norsk politi skal ha våpentrening enn det som er tilfellet i dag.

Mona Nilsen (A) [12:47:04] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid, og jeg legger fram komiteens innstilling.

Arbeiderpartiet støtter de foreslåtte endringene, og det handler om én ting: å møte mennesker med alvorlige rusutfordringer med verdighet, helsehjelp og respekt, ikke bare sanksjoner.

Brukerrom er et helt sentralt skadereduserende tiltak. Det gir tryggere rammer for inntak, tilgang til helsepersonell og ikke minst rask hjelp ved overdoser. Vi vet også at det redder liv. Derfor er det viktig at flere får tilgang til sånne tilbud. I dag er det bare to brukerrom i Norge, og vi vet at behovet er større. Når kostnader og rigide krav til lokaler har vært en barriere, er det riktig å gjøre endringer som gir kommunene større handlingsrom.

Arbeiderpartiet støtter også endringen i formålsbestemmelsen. Det er viktig at regelverket fanger opp mennesker med helseskadelig og risikofylt bruk av narkotika, og at ulike inntaksmåter likestilles. Det handler om å møte virkeligheten som den er, og sørge for at tjenestene treffer dem som trenger det mest. Samtidig vil jeg også være tydelig: Brukerrom skal fortsatt være et målrettet tilbud for personer med omfattende og alvorlig rusmiddelproblematikk. Det skal være en registreringsordning, og det skal gjøres konkrete faglige vurderinger i hvert enkelt tilfelle. Brukerrom er ikke et tilbud for sporadisk bruk eller for eksperimentering.

Når det gjelder drift av brukerrom, mener vi det er riktig å åpne opp for samarbeid med ideelle organisasjoner. Disse aktørene har høy kompetanse, erfaring og tillit i målgruppen. Samtidig er det viktig å sikre at tilbudet har et klart ikke-kommersielt preg.

Til slutt: Endringen knyttet til rådgivende enheter for russaker, hvor ruskontroll tas ut, er også i tråd med en mer helseorientert tilnærming i ruspolitikken. Målet er å hjelpe, ikke straffe. Dette er en del av en ny retning i norsk ruspolitikk, der vi flytter oss fra en ensidig straffetenkning til en politikk som vektlegger forebygging, behandling og skadereduksjon. Det er en riktig vei å gå. Vi skal fortsatt ha en tydelig innsats for forebygging og behandling, men vi må samtidig ta ansvar for å redusere skadene og dødsfallene blant dem som allerede er i en alvorlig rusavhengighet – for det handler om å redde liv og gi mennesker en mulighet til å bli møtt med verdighet og få hjelp videre.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [12:50:04]: Brukerromsordningen ble opprinnelig etablert for å redusere helseskader blant mennesker med tung og langvarig rusavhengighet. Det er et viktig og målrettet formål. Det er nettopp derfor Fremskrittspartiet er bekymret for regjeringens forslag, som innebærer en betydelig utvidelse av målgruppen. Når personer med helseskadelig og risikofylt bruk av narkotika nå skal omfattes, åpner man i praksis opp for at langt flere skal bruke denne ordningen enn hva den egentlig var ment for. Vi frykter at dette vil senke terskelen for brukerrom, og samtidig at det svekker tilbudet for dem som faktisk trenger det aller mest.

Dette er ikke bare en politisk vurdering, det er også en bekymring som deles av fagmiljøer. Både Actis og Norsk Sykepleierforbund har advart mot økt normalisering av narkotikabruk, kapasitetsutfordringer og risikoen for at mennesker med mindre alvorlige problemer kan trekkes inn i tyngre rusmiljøer.

For Fremskrittspartiet er det viktig å være tydelig: Bruk av narkotika er i seg selv helseskadelig og risikofylt. Når definisjonene da utvides, endrer vi også rammene for hele ordningen.

Vår tilnærming er klar: Innsatsen på rusfeltet må først og fremst handle om forebygging, tidlig innsats, behandling og oppfølging – tiltak som faktisk vil hjelpe mennesker ut av rusavhengighet, sånn at færre har disse utfordringene og samfunnet ikke opplever så mange av de store konsekvensene som kommer med rusavhengighet. Derfor fremmer vi forslag om å tydeliggjøre brukerromsordningen: at den skal være rettet mot mennesker med langvarig rusavhengighet. Samtidig støtter vi at kravet om kommunal egenregi oppheves. Vi må ta i bruk alle gode krefter. Derfor mener vi at ideelle og private aktører med sin viktige kompetanse også kan bidra og lage gode tilbud, så lenge kommunene har oppfølgingen av det og ansvar for å følge opp at det er kvalitet.

Avslutningsvis vil jeg bare understreke at brukerrom ikke må utvikle seg til å bli et generelt lavterskeltilbud uten tilstrekkelig helsefaglig oppfølging. Ordningen må fortsatt være rettet mot dem som har de tunge rusutfordringene, ikke at vi vanner det ut og gjør det til brukerrom for andre.

Med det vil jeg ta opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Nina Dons-Hansen (H) [12:53:18]: Høyre har en nullvisjon for overdosedødsfall i Norge, og målet vårt er helt klart: Ingen skal dø av en overdose som kunne vært unngått dersom de hadde hatt tilgang til trygge rammer og faglig oppfølging.

Ved nå å likestille inntaksmåter og samtidig åpne for rusmiddelanalyse i brukerrommene tar vi viktige og helt nødvendige skritt for å forebygge overdoser og redde liv. Mennesker med tunge rusutfordringer skal møtes med verdighet og helsehjelp og ikke bare sanksjoner. Derfor støtter vi i Høyre endringsforslagene i denne proposisjonen. De bygger videre på den skadeforebyggende linjen som vi i Høyre lenge har kjempet for.

For å løse de store utfordringene vi står overfor i rusomsorgen, er vi helt avhengige av å ta i bruk alle gode krefter. Derfor er det avgjørende for Høyre at kravet om kommunal egenregi oppheves, slik at også ideelle og private aktører kan drive brukerrommene. Her finnes det aktører som har god erfaring og kompetanse innen rusomsorg og skadereduksjon. De bidrar med en fleksibilitet som gjør at vi raskere kan etablere tilbud, og de sikrer bedre tilgjengelighet for de aller mest sårbare brukerne.

For oss er kvaliteten på tilbudet og hjelpen som tilbys, det aller viktigste – ikke hvem som formelt driver tjenesten. Kommunene skal selvsagt fortsatt ha et tydelig ansvar for oppfølging, kvalitet og kontroll med ordningene, men de må få friheten til å benytte seg av ressursene som finnes hos private aktører og ideelle organisasjoner. Da sikrer vi best mulig skadereduserende tilbud som faktisk forebygger overdosedødsfall.

Høyre støtter utvidelser som gjør brukerrom lettere tilgjengelige, men samtidig vil vi understreke at vi må holde ordningen sterkt målrettet mot de mest belastede brukerne, sikre god kontroll gjennom registrering og faglig vurdering og unngå at ordningen blir et lavterskeltilbud for nye eller sporadiske brukere.

Kathy Lie (SV) [12:55:46]: SV støtter de lovendringene som foreslås i proposisjonen. Brukerrom er et viktig tiltak for rusavhengige som trenger hjelp til tryggere bruk, færre overdosedødsfall og mulighet for helsehjelp i forbindelse med bruken. Det er altfor få brukerrom. SV er ikke bekymret for at brukerrommene skal føre til flere narkomane, som FrP tydeligvis er bekymret for, men vi er bekymret for at mangelen på brukerrom i mange byer og tettsteder skal føre til flere dødsfall og at færre får hjelp. Derfor mener vi det er et bra skritt å åpne for at kommunene kan inngå avtaler om brukerrom med ideelle organisasjoner, men SV ønsker ikke kommersielle drivere av brukerrom, for vi mener at alle de offentlige pengene skal gå til tiltakene og ikke til eiere.

Kjersti Toppe (Sp) [12:57:03] (leiar i komiteen): Senterpartiet støttar fleire av endringane som vert føreslåtte i brukarromslova og helse- og omsorgstenestelova. Vi støttar forslaget om at kommunane kan inngå avtalar med private om drift av brukarrom, men vi ønskjer at dette vert avgrensa til ideelle tilbydarar. Vi støttar ikkje endringane i helse- og omsorgstenestelova om at rådgivande eining for russaker ikkje lenger skal kunna gjennomføra ruskontroll. Det kjem av at Senterpartiet ikkje støttar denne endringa i behandlinga av rusreforma.

Det er positivt med forenklingar i lovverket slik at dei kommunane som ønskjer å oppretta brukarrom, lettare skal kunna gjera det. For Senterpartiet er det viktig å slå ring om at brukarrom må vera ei kommunal oppgåve, og at det er kommunane som må vurdera om dette er rett prioritering i sin kommune.

Når det no vert mogleg å få unntak frå krava som er til brukarrom, er det viktig for oss, slik vi òg har skrive i merknadene, at eventuelle unntak frå krava til lokala ikkje må gå på kostnad av sikkerheit, tilsyn eller forsvarlegheit, eller at brukarrom ikkje vert utvikla til enklare og meir tilgjengelege lågterskeltilbod utan tilstrekkeleg helsefagleg oppfølging.

For Senterpartiet er det ikkje eit mål i seg sjølv at fleire personar skal få tilgang til brukarrom, men at dei personane som treng det og har behov for det, får ein slik tilgang. Vi reagerer difor noko på endringane i formålsparagrafen som regjeringa føreslår. Det vert føreslått at gjeldande formålsparagraf vert endra frå å vera tilbod til personar med «langvarig narkotikaavhengighet», til at brukarane skal vera personar med «helseskadelig og risikofylt bruk av narkotika». Eg vil visa til at bl.a. Norsk Sykepleierforbund i sitt høyringssvar meiner det vil vera nødvendig med ei konsekvensutgreiing knytt til ei slik endring av lovformuleringa, og Senterpartiet er eining med Sykepleierforbundet i at det er viktig at brukarromsordninga ikkje vert ein arena for å debutera som brukar.

Senterpartiet er med på forslag saman med FrP om ein alternativ formålsparagraf, om at brukarromsordninga skal bidra til auka verdigheit for menneske med langvarig narkotikaavhengigheit, ved å tilby hygieniske rammer for inntak av narkotika og motivera for mest mogleg skånsamt inntak. Forslaga er tatt opp.

Seher Aydar (R) [12:59:54]: Rusmidler skiller ikke mellom mangeårig, tungt rusavhengige og nybegynnere. Overdoser gjør ikke forskjell på om du stikker sprøyte i blodårene for tusende gang eller tiende gang. Overdoser rammer alle – unge, gamle, langvarige rusavhengige osv. Derfor skal også brukerrommene fungere som de er ment å gjøre, som et overdose- og skadeforebyggende tilbud for alle.

Enkelte av partiene i salen framstiller det nesten som om brukerrom er et sted for fest og moro, et sted som folk kan stikke innom for å sette et skudd eller ta en blås. Brukerrom er alt annet enn det. Brukerrom er et forebyggende helsetilbud mot overdoser og skader. Brukerrom er et tilbud der mennesker med rusavhengighet kan innta rusmidler under bedre ivaretakelse, under verdige og trygge forhold. Det er jeg glad for at et flertall står sammen om. Det er viktig.

De ideelle har vært, og ikke minst er, en viktig del av mange felt innenfor helse og omsorg, og kanskje særlig i rusomsorgen. At vi i dag sikrer et flertall for at kommunene kun skal inngå avtaler med ideelle organisasjoner om drift av brukerromsordningen, er viktig. Det burde være selvsagt at kommersielle interesser ikke har noe med det å gjøre. Det er kommunen selv eller ideelle som må stå for det.

Jeg må nevne at ruspolitikken må romme alt fra forebygging og behandling til ettervern. Rødt skal fortsette å jobbe for et samfunn med trygge og langvarige relasjoner fra tidlig alder, jobbe for at alle kjenner på tilhørighet i samfunnet, redusere de økonomiske og sosiale forskjellene og ikke minst jobbe for god helse, arbeid og utdanning. Det er faktorer som alle bidrar til det forebyggende arbeidet.

I tillegg til å jobbe forebyggende må vi jobbe for at et liv som rusavhengig også skal være et liv i trygghet – et godt liv med en følelse av verdighet. Og brukerrom, ja, det handler om å forebygge både overdoser og skader, men det handler også om verdighet. Derfor er jeg glad for at et flertall står sammen om de endringene som vi gjør i dag.

Marius Langballe Dalin (MDG) [13:02:37]: Meininga med brukarrom er først og fremst å hindre overdosedødsfall og unødig helseskade av rusmiddelmisbruk. Det er ingen tvil om at narkotikabruk er skadeleg uansett kva for bruk – uansett kor lenge ein bruker det, eller kva ein bruker. I den forbindelsen er det interessant å høyre at FrP så tydeleg seier dette. Dei har kanskje gløymt at medisinsk sett er også alkohol narkotika, det er ikkje nokon klare skiljelinjer. Det er som sagt interessant. Dette er også riktig for alkohol, uansett mengde er også det helseskadeleg.

Vi støttar varmt justeringane som ligg i dette lovforslaget. Vi meiner at brukarrommet skal vere for alle som driv helseskadeleg og risikofylt åtferd, for det skal verne også dei som har vore kort tid inne i rusmiddelmisbruk. Vi er ikkje redde for at dette blir eit festlokale for alle som driv rekreasjonell bruk. Det skal det ikkje vere, og det blir det heller ikkje med dette forslaget – tvert imot. Nå lagar vi det tryggare for fleire. Det er også viktig at alle administrasjonsformer kjem inn. Overdosar skil seg heller ikkje ut ved korleis ein brukar middelet, men tvert imot om kor mykje ein brukar, kva ein kombinerer, og resultatet av det.

Vi støttar også at ideelle aktørar er dei som kan brukast ut over at kommunen sjølv kan organisere dette, framfor kommersielle. Vi meiner at dette ikkje er eit område der kommersielle bør innførast som viktige aktørar. Vi støttar heile forslaget slik det ligg føre.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:04:42]: Regjeringen har foreslått lovendringer som kan bidra til at flere mennesker som trenger det, får tilgang til brukerrom. Brukerrom er et viktig skadereduserende tiltak. Noen av endringene kan bidra til at det åpnes flere brukerrom. Samtidig foreslås det at en noe større krets av mennesker som bruker narkotika, skal få mulighet til å benytte brukerrommene. Det vil fortsatt være kommunene som velger om de vil opprette brukerrom, men forslaget til endringer i brukerromsloven og helse- og omsorgstjenesteloven har til formål å gjøre det enklere for kommunene å etablere slike brukerrom.

Vi foreslår å åpne for at kommunen kan inngå avtale med privat aktør om drift av brukerrom, slik som for andre helse- og omsorgstjenester. Jeg har merket meg at komiteens flertall vil begrense dette til ideelle organisasjoner. Vi foreslår også en hjemmel for å innvilge unntak fra noen av lovens krav til lokalene for brukerrom. Vi foreslår en utvidelse av målgruppen for brukerrom. Mennesker som ikke injiserer, men bruker narkotika på andre måter, bør omfattes. Andre inntaksmåter er mer skånsomme enn injisering. Noe av formålet med brukerrom er å motivere for mest mulig skånsomt inntak. Vi har foreslått at målgruppen skal være dem med «helseskadelig og risikofylt bruk». Jeg har merket meg at noen mener dette er for vidt, bl.a. fordi all bruk av narkotika kan sies å være helseskadelig og risikofylt. Jeg viser i den anledning til omtalen i proposisjonen om hva vi legger i begrepet. Det står det tydelig at dette handler om narkotikabruk som er av omfattende og alvorlig karakter. Jeg vil også påpeke at en viktig funksjon med brukerrommene er å komme i dialog med brukerne og motivere for behandling. Dette kan ikke minst være aktuelt for mennesker som ikke har brukt narkotika lenge. Det foreslås også en endring i helse- og omsorgstjenesteloven om at ruskontroll ikke lenger skal være en av oppgavene til kommunenes rådgivende enhet for russaker. Dette forslaget er en oppfølgning av Stortingets vedtak 962 for 2024–2025.

Jeg er glad for at komiteens flertall i hovedsak støtter forslagene, og jeg har forståelse for den ene endringen flertallet foreslår i forhold til proposisjonen, og det kommer vi selvfølgelig til å følge opp.

Seher Aydar (R) [13:15:07]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å tegne meg på nytt, men jeg klarer ikke å la være når jeg hører på representanten fra Fremskrittspartiet her. For noen uker siden var jeg i Ålesund, som styres av FrP, og der skal Blå Kors’ tilbud for mennesker som ikke har bosted, og som er tungt rusavhengige, legges ned av kommunen – som FrP da styrer. Det er realiteten. Så gjør man seg her høye og mørke fordi man endrer en brukerromsforskrift, noe som skal bidra til at flere mennesker kan ha tilgang til et rom som kan bidra til å forebygge skader og overdose. Det er det brukerrommene er til for – å forebygge skade og overdose.

Det er også egentlig oppsiktsvekkende at det blir framstilt som om brukerrom skal være et sted hvor folk debuterer med rusmidler – at man bare stikker innom og tar et eller annet illegalt rusmiddel der. Det er ikke sånn det funker. Brukerrommene har en funksjon.

Med den narkotikapolitikken FrP har ført – den strenge linja som FrP er for – har det vært overdosedødsfall på overdosedødsfall i Norge, rekord på rekord. Det er åpenbart at det ikke funker. Vi er nødt til heller å tenke annerledes, der vi satser på hjelp. Et brukerrom er et trygt rom der folk som er avhengige av rusmidler, i trygge omgivelser og med folk som kan bidra og hjelpe dem hvis det blir behov, faktisk kan få litt mer verdighet. Det forebygger skader og overdoser, og det er også vårt ansvar. Det er ikke sånn at mennesker som er rusavhengige og dør av overdoser, bare er noe vi kan lukke øynene for. Selvfølgelig må vi gjøre det vi kan gjøre, uten å sette mennesker opp mot hverandre og uten å sette brukerrom opp mot tverrfaglig spesialisert helsetilbud. Det er ikke motsetninger – tvert imot trenger vi å styrke begge deler.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [13:17:53]: Fremskrittspartiet har en tydelig linje når det gjelder vår narkotikapolitikk: Vi ønsker mindre bruk av narkotika, vi ønsker å behandle flere av dem som er rusavhengige, og vi ønsker ikke å gjøre utvidelser av bruken av narkotika. Det er den forskjellen vi ser her i salen, og som vi har sett over flere år nå. Det handler om hvorvidt man ønsker å ha en linje hvor vi skal bekjempe narkotikabruk, eller om vi skal legge mer til rette.

Vi har også vært veldig tydelige i vår kommunikasjon om hva som er viktig med brukerrommene. De er til dem som er tunge, langvarige rusmisbrukere som trenger oppfølging og behandling, og det må prioriteres, slik at man ikke utvanner dette tilbudet til dem. Det er Fremskrittspartiets tydelige linje, og jeg håper vi snart får et sånt tydelig flertall som kan ta ned narkotikabruken i Norge.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [13:19:41] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for en veldig god og ryddig behandling av en viktig presisering av en rettighet som vi så ikke var godt nok presisert i lovverket tidligere. Jeg vil også bemerke at det er en enstemmig innstilling fra komiteen. At dette er noe et samlet storting er tydelig på, tror jeg kan være godt og betryggende for innbyggere som har behov for å kunne ha med seg støttepersoner når man skal motta behandling.

For Fremskrittspartiets del vil vi også rette oppmerksomheten mot dem som gjerne har særskilt behov for å kunne ha med seg støttepersoner inn når de skal ha behandling. Dette er selvsagt de som har tunge behandlinger innenfor kreft, det er mennesker som gjerne skal gjennom langvarige behandlingsløp som kan være veldig krevende, og det er spesielt grupper med dem som har reduserte kognitive evner – de som ikke alltid kan stå opp for seg selv. Det er utrolig viktig at vi klarer å ivareta denne gruppen, og det gjør man veldig godt i dette lovforslaget.

Jeg tror vi er nødt til å se videre på hvordan vi følger opp disse, for det er flere elementer ved møtet med helsevesenet for dem som har et så omfattende hjelpebehov. Vi har et godt helsevesen, vi har veldig dyktige leger, og vi har dyktige sykepleiere. Vi har et kjempegodt helsepersonell med høy kompetanse, men vi har noen systemer som kan være tunge og vanskelige å manøvrere i. Derfor er det så viktig at man kan ha med en støtteperson. Det illustrerer også kanskje at vi har behov for å gå gjennom hvordan helsebyråkratiet vårt, systemene våre, er rigget, slik at det er enklere for dem som har store helsebehov, å komme til nødvendig behandling og få sine rettigheter både opplyst og oppfylt. Med det håper jeg at vi ender opp med en enstemmig votering når vi skal sluttbehandle denne saken. Jeg vil faktisk også takke statsråden for et godt stykke arbeid, hvor det også er hensyntatt mange gode høringsinnspill.

Kai Steffen Østensen (A) [13:22:35]: Det er med stor glede at Stortinget i dag behandler endringer i pasient- og brukerrettighetsloven for å tydeliggjøre retten til å ha med andre personer når det blir gitt helse- og omsorgstjenester – en viktig rett som skal bidra til å gjøre vår felles helsetjeneste enda tryggere for dem som mottar helsehjelp. Jeg er stolt over at det er en Arbeiderparti-regjering som foreslår en styrking av pasientrettighetene, og som legger fram en lovfesting av retten til å ha med seg en person, enten på sykehus eller når du får helsetjenester i kommunen.

Regelverket har vært for utydelig, og det retter vi nå opp i. Det viser også historien til Sofie Frøysaa, som i fjor ble mamma for første gang. Historien rørte mange, også meg. I Aftenposten fortalte hun om opplevelsen av å bli overlatt til seg selv da hun skulle føde, vel å merke med dyktige fagpersoner rundt seg, men uten mannen ved sin side. Fødesituasjonen ble mer utrygg da hun og mannen opplevde at de ikke kunne være sammen i et av de fineste, men også mest sårbare, øyeblikkene i livet. Sofie Frøysaa utfordret helseministeren, som nå har tatt ansvaret. Frøysaas historie er en av mange som vi politikere har et ansvar for, og fordi hun, med mange, har delt ærlig, endrer vi nå loven.

Målet er at vår felles helsetjeneste skal bli tryggere, at pasienter skal få bedre medvirkning, og at rettssikkerheten skal styrkes, fordi uklarheter ryddes opp i. På samme måte som vi nå forsterker norske pasientrettigheter, tydeliggjør vi for helsepersonell hvordan reglene skal følges. Jeg har forståelse for at det har vært uoversiktlig i krevende arbeidssituasjoner med lange vakter, stort press og et enormt ansvar for folks helsehjelp. At vi nå rydder opp i loven, tar bort all tvil. Du får ha med deg en støtteperson, som mannen din eller kona di, også på fødestuen. Helsepersonell får en plikt å opplyse om rettigheten og skal også legge til rette for at det er mulig å gjennomføre.

La det være sagt: Det er nødvendig å ha en unntaksbestemmelse som kan brukes dersom f.eks. smittevern gjør det farlig for både pasienten og den som følger. Pandemien viste oss mange eksempler på det, og derfor er det viktig at vi sikrer slike unntaksbestemmelser, for først og fremst må pasientsikkerheten ivaretas. Unntaket skal bygge på konkrete forsvarlighetsvurderinger og ikke på rutiner eller generell praksis. På den måten sikrer vi loven, både pasientenes rettigheter, men også fagfolkenes behov for å kunne sette faget først. Jeg er glad for samarbeidet i komiteen, som avgir en enstemmig innstilling, og den støtter Arbeiderparti-regjeringens forslag. Nå endrer vi loven og styrker pasientrettighetene, en endring som er viktig for mange.

Margret Hagerup (H) [13:25:47]: For de fleste av oss kan møtet med helsevesenet være en situasjon der vi er ekstra sårbare. Det kan handle om alvorlig sykdom, krevende behandling eller viktige beslutninger som får stor betydning for eget liv og egen helse. I slike situasjoner kan det være avgjørende å ha en person ved sin side som kan gi trygghet, stille spørsmål, bidra til å huske informasjon og være en støtte gjennom krevende prosesser. Dette handler ikke bare om omsorg, det handler også om pasientsikkerhet og kvalitet i behandlingen.

Derfor er det positivt at regjeringen nå følger opp Stortingets tidligere vedtak og legger fram et forslag som styrker og presiserer denne retten i lovverket. Høyre mener at pasientens behov alltid skal stå i sentrum, og at retten til medvirkning er en grunnleggende del av en god helsetjeneste.

Denne retten har særlig vist sin betydning i situasjoner der pasienter er ekstra sårbare, og hvor erfaringer fra praksis har avdekket behov for tydeligere regulering. En har allerede nevnt Sofie Frøysaa fra talerstolen, som har delt av sine erfaringer fra helsevesenet. Dette er viktige erfaringer som kan føre til endring. Samtidig vil jeg understreke at denne saken også handler om erfaringene vi gjorde oss under pandemien, da det var for mange kvinner som opplevde at de ikke fikk ha med partner eller annen støtteperson under fødsel og barselopphold. Dette skapte utrygghet i en av livets viktigste og mest sårbare situasjoner. Selv om regelverket ga noen føringer også den gangen, viste erfaringene at det var behov for en tydeligere lovforankring.

Det var nettopp disse erfaringene som lå til grunn for stortingsvedtaket i mai 2022, om å lovfeste retten til støtteperson under svangerskap, fødsel og barseltid. Derfor er det gledelig at vi nå får dette på plass. Samtidig mener vi i Høyre at det er kritikkverdig at Støre-regjeringen har brukt fire år på å levere et tydelig og konkret forslag til vedtak som berører kvinners trygghet i en særlig sårbar fase. Det er på tide at dette kommer på plass. Nå blir regelverket tydelig, og det er bra.

Høyre mener at forslaget balanserer pasientenes rettigheter med nødvendige hensyn til forsvarlig drift, smittevern, personvern og andre pasienters behov. Unntak skal kun gjøres når det er strengt nødvendig. Det kan aldri være slik at rutiner eller systemhensyn trumfer pasientens rett til støtte og trygghet.

Høyre støtter derfor lovforslaget og ser dette som et viktig skritt for å styrke pasienters trygghet, medvirkning og rettssikkerhet.

Kathy Lie (SV) [13:28:34]: Vi behandler nå forslag til endringer i pasient- og brukerrettighetsloven. Hovedtrekkene her er å slå fast retten til å ha med andre personer når det blir gitt helse- og omsorgstjenester. Dette er en rett som allerede er gjeldende, men erfaringer har vist at presiseringer er nødvendig.

Jeg har et barnebarn som ble født under pandemien. Foreldrene til barnet opplevde mange hindringer for at far kunne være til stede underveis. Det førte til en mer utrygg mor, og det førte til en dårligere start på det nye livet, som var så viktig. De var ikke alene om det. Vi har hørt mange lignende historier.

Vi hørte også flere hjerteskjærende historier om pårørende som ble nektet å være hos sine eldre og syke på dødsleiet – det var mange som ikke fikk tatt farvel. Dette var en veldig spesiell tid, med mye usikkerhet, men vi hører jo stadig om pasienter som ikke vet at de kan ha med seg noen, og om pasienter som nektes å ha med seg noen. Mange ganger tenker jeg at det kan skyldes dårlige vurderinger eller manglende vilje til å tilrettelegge for det.

Vi har også erfart at pasienter ikke tror de kan ha med seg hvem de vil, men at det må være en nær pårørende. Men pasienter står fritt til selv å velge sine støttepersoner. Jeg har også opplevd at pasienter på tvilsomme grunnlag har fått avslag på søknad om å ha med seg noen. Det finnes selvfølgelig unntak, men de må bygge på en konkret forsvarlighetsvurdering, f.eks. at man ikke kan ha med seg pårørende inn på en operasjonsstue.

Det er nødvendig å presisere at dette ikke åpner opp for at voksne pasienter kan ha pårørende eller andre støttepersoner på overnatting sammen med pasienten. Det burde ikke være nødvendig, men lovverket presiserer at retten gjelder det å være til stede når helse- og omsorgstjenester gis.

Mange av dem som møter til behandling og undersøkelse alene, angrer på det etterpå, for det er så mye informasjon og veldig mye å ta inn over seg, særlig hvis man får en alvorlig diagnose. Da kan det være slik at det at man får diagnosen, overskygger all informasjonen man burde kunne ta inn etterpå. Dette er spesielt viktig for pasienter med redusert kognitiv funksjon, men det er i grunnen viktig for alle. Dette handler om grunnleggende rettigheter, og om at det å ha med seg noen som støtte, faktisk kan gjøre at man får bedre helsehjelp. Derfor er vi glad for at dette nå kommer på plass og presiseres i lovverket.

Kjersti Toppe (Sp) [13:31:42]: Det er veldig viktig at pasientar er trygge i møte med helsetenestene, og det å kunna ha med seg ein person i møte med helsetenestene er bra for pasienten, men òg bra for dei som skal gi helsehjelp. I dette lovforslaget vert det føreslått å heimla i lov at alle har rett til å ha med seg ein sjølvvald støtteperson når det vert ytt helse- og omsorgstenester. Forslaget er ikkje avgrensa til å omhandla svangerskap, fødsel og barsel, som det opphavlege forslaget frå Stortinget omhandla, men gjeld for alle pasientar, både på sjukehus og i kommunane.

Vi støttar dette lovforslaget. Vi støttar at det vert gjort generelt, sjølv om det òg har sine utfordringar. For å vera tydeleg: Det er forskjell på ikkje å ha med seg ein partnar inn ved ein blindtarmoperasjon og å ikkje ha med seg ein partnar inn på fødestua eller på barselavdelinga. Så eg meiner at vi må vere ærlege på at forslaget har nokre viktige avgrensingar, som heldigvis òg regjeringa skriv om i merknader til forslaget.

Retten til å ha med seg ein person gjeld ikkje i alle delar av eit pasientforløp. Ein vaksen person får ikkje no ein generell rett til å ha med seg inn ein pårørande eller andre som kan overnatta saman med pasienten. Det same gjeld støttepersonar til pasientar i sjukeheimar og brukarar av kommunale bustader. Retten gjeld det å vera til stades når helse- og omsorgstenester vert gitt, altså i sjølve behandlingssituasjonen.

Allereie i dag står det i lova at ein skal sikra medverknad for pasientar og pårørande, og mitt inntrykk er at ein i helsetenesta stort sett gjer det ein kan for å kunna imøtekoma ønska til både pasientane og dei pårørande. Erfaringane frå pandemien var derimot tydelege. I tillegg til avgrensingar på fødeavdelingane var det òg avgrensingar ved livets slutt. Det var pasientar som døydde utan at det var pårørande til stades. Eg er veldig glad for at regjeringa i dette lovforslaget presiserer i merknader at denne retten gjeld rundt livets slutt. Det er ein veldig viktig verdi i helsetenestene våre.

Det er òg viktig å presisera barn har eigne rettar til å ha foreldre til stades under heile behandlingsforløpet, noko eg meiner er veldig viktig.

Som bl.a. Kreftforeininga har sagt i eit innspel, er det grunn til å stilla spørsmål om ikkje vi no bør revidera heile pasient- og brukarrettslovgivinga, for å rydda opp og for at pasientrettane skal vera enkle å forstå og enkle å etterleva i tenestene.

Senterpartiet vil støtta dette lovforslaget.

Seher Aydar (R) [13:34:55]: Vi husker det alle sammen – nyhetene om mennesker som døde isolert fra familien, og som ikke kunne ta farvel med sine nærmeste. Det gikk grøss nedover ryggen på oss alle, tror jeg. Vi hørte også om mødre som måtte føde alene, og hvor partneren ikke fikk høre skrikene fra sitt nyfødte barn. Disse historiene fikk stor oppmerksomhet på den tiden, med god grunn.

Dette var ikke første og siste gang folk har møtt helsevesenet alene når de har hatt behov for støtte fra noen de kjenner. Sofie Frøysaa ble en talsperson for dette senere, og jeg er glad for at hun ville fortelle, og jeg vil takke henne for det. Jeg vil også takke helseministeren, som tok utfordringen hennes, og for at vi nå behandler forslag som faktisk fører til en forbedring.

Folk som har behov for helsetjenester, befinner seg ofte en sårbar situasjon. Sykdom eller emosjonell påvirkning kan gjøre møter med helsepersonell krevende, ikke fordi helsepersonell skaper disse situasjonene, men fordi man er i en sårbar situasjon i utgangspunktet. Det er derfor av stor betydning for mange å kunne ha med seg en støtteperson i en slik situasjon. Det handler også om at man, i noen tilfeller, kan få mye og komplisert informasjon om bl.a. vanskelige valg og medisinske råd. Det kan også være krevende å ta inn over seg alt hvis man allerede er i en sårbar situasjon. Å ha med seg noen som kan hjelpe deg, og noen som du stoler på, kan bidra til trygghet og gi bedre oppfølging.

Endringene i pasient- og brukerrettighetsloven som skal vedtas i denne saken, styrker pasientenes trygghet, medvirkning og rettssikkerhet i møte med helsetjenestene. Loven vil nå presisere retten til å ha med seg en støtteperson, både ved livets start og ved livets slutt – det skulle bare mangle. Det jeg imidlertid synes er viktigst med denne saken, i tillegg til selve endringen, er at det skal være mulig for folk å bli hørt og å skape endring. Det har en egenverdi. Derfor synes jeg denne saken er dobbelt bra – både på grunn av den endringen den skaper, og på grunn av at folk blir hørt.

Marius Langballe Dalin (MDG) [13:37:28]: I min praksis i helsetenestene opplever eg det berre som positivt at ein har med seg pårørande, av mange grunnar. Som eg pleier å seie til pasientane: Det er bra å ha med seg eit par ekstra sett med øyrer. Det gjer at ein hugsar betre det som har blitt sagt, og vi slepp å informere dobbelt. Vi har erfaring med at det i nærmast 99 pst. av tilfella er eit kjempegodt samarbeid med pårørande, og det skulle berre mangle. Dette gir tryggleik for pasientane, og i dei fleste tilfella sparer det oss for arbeid, det er ikkje motsett. Eg er kritisk til å lage for mange rettar, men her er det ein openberr rett som er i tråd med god praksis i helsevesenet.

Men vi har sett eksempel på kor dette ikkje har fungert. Difor er det flott at vi får eit lovforslag som faktisk ryddar opp i det, set nokon grenser for kva helsevesenet kan tillate seg å nekte pasientar, og samtidig set nokon avgrensingar for kor det faktisk er nødvendig å skjerme. Som kirurg har eg ikkje alltid gode erfaringar med å ha pårørande til stades i ei operasjonsstue, for det har eg hatt, og eg har sett fleire som har svimt av. Det er ikkje alltid like gøy. Plutseleg har ein ein ekstra pasient, og så forsvinn sjukepleiarane for å ta seg av den nye pasienten. Så det er bra dette har ein avgrensing.

Dette forslaget, sånn som det ligg føre no, er jo eigentleg riktig og god omsorg og ei viktig presisering og opprydding i den praksisen som har vore. Vi skal følgje nøye med på korleis denne retten fungerer for både helsearbeidarane, dei pårørande og ikkje minst for hovudpersonen sjølv, nemleg pasienten.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [13:39:26]: Pandemien avdekket betydelige svakheter når det gjaldt kvinners faktiske mulighet til å ha med seg følge under fødsel, til tross for at helseforetakene har hatt en plikt til å legge til rette for nettopp dette.

Selv om retten til støtteperson følger av pasient- og brukerrettighetsloven, viste erfaringene fra pandemien at denne retten ikke var tilstrekkelig tydelig eller robust nok til å stå seg i møte med pressede situasjoner. Hensyn som plass og kapasitet ble brukt som begrunnelse for avvik, og det rammet mange kvinner i en av livets mest sårbare situasjoner.

Dette var bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti tok initiativ til å lovfeste en klar rett til å ha med seg partner eller annen selvvalgt ledsager. Vi er glade for at Stortinget sluttet seg til dette i 2022, og vi er glade for at det nå endelig trer i kraft. Samtidig må det være lov å si at oppfølgingen har tatt uforholdsmessig lang tid. I flere år etter et tydelig stortingsvedtak har kvinner manglet den lovfestede tryggheten de ble lovd. Mange kan si «bedre sent enn aldri», men altfor ofte ser vi at «forsinket» i praksis beveger seg farlig nær «aldri».

Under pandemien ble muligheten til å ha ledsager sterkt begrenset, men vi har også sett eksempler etterpå. Mange kvinner har fortalt om fødsler preget av utrygghet og ensomhet. For støtten fra en partner eller en annen nær person kan ikke erstattes av helsepersonell, uansett hvor dyktige de er. Dette handler om noe helt grunnleggende: Det handler om trygghet, nærhet og det å ikke stå alene i et avgjørende øyeblikk. Samtidig gikk mange fedre glipp av det som skulle vært starten på et felles familieliv.

Derfor er det positivt at regjeringen nå endelig har lagt fram forslag til lovendringer som følger opp Stortingets vedtak. Dette er også et viktig gjennomslag, først og fremst for norske kvinner, men også for familiene som står rundt. Kristelig Folkeparti er opptatt av at fødende kvinner skal møtes med respekt, trygghet og forutsigbarhet, og retten til å ha med seg en støtteperson er en del av dette. Derfor er vi glad for at dette nå kommer på plass, og vi forventer at det faktisk følges opp etter dagens vedtak.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:42:06]: Regjeringen foreslå lovendringer som klargjør pasienters og brukeres rett til å ha med én eller flere støttepersoner når det gis helse- og omsorgstjenester. Dette forslaget er forankret i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, og det følger også opp, som helt riktig ble påpekt, et anmodningsvedtak fra Stortinget. Formålet med forslaget er å styrke retten til medvirkning og sikre mer enhetlig praksis i helse- og omsorgstjenesten. Det handler om å ivareta pasienter, forbedre kommunikasjonen og bidra til tryggere beslutninger.

Dagens lovtekst kan gi inntrykk av at det er større rom for å avvise et ønske om å ha med en støtteperson enn det som er ment. Vi foreslår derfor å tydeliggjøre at pasient og bruker har rett til å ha med andre ved undersøkelser og behandling. Vi foreslår samtidig at det kommer klart fram av loven at det bare kan gjøres unntak fra retten til å ha med støtteperson når det er nødvendig for å gi forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Avslag kan ikke begrunnes med f.eks. plassmangel eller at det er travelt, dersom helsehjelpen likevel kan gis på forsvarlig måte med støtteperson til stede.

Retten til å ha med støtteperson har vært en viktig sak for mange, særlig ved svangerskap, fødsel og barsel. Det så vi tydelig under koronapandemien, da strenge smitteverntiltak begrenset muligheten til å ha med partner på fødestuen. Mange har påpekt at dette er en stor belastning. Hensynet til smittevern vil fortsatt kunne gi grunnlag for å gjøre unntak, men i de tilfellene det begrenser muligheten til å gi forsvarlig medisinsk behandling.

Lovforslaget tydeliggjør også ansvaret for at retten faktisk blir oppfylt. Regjeringen foreslår endringer som lovfester at helsepersonell og helsevirksomheter skal sørge for at pasienter får medvirke ved tjenesteytingen, inkludert å ha andre til stede.

Jeg er glad for at en samlet komité støtter dette forslaget. Det mener jeg gir et tydelig politisk signal om nødvendigheten av å klargjøre lovverket.

Farahnaz Bahrami (A) [13:56:31]: Vi behandler i dag en viktig sak som handler om noe grunnleggende i møtet mellom mennesker og helse- og omsorgstjenesten: retten til å ha med noen ved siden av seg når en er syk eller sårbar eller står overfor vanskelige valg.

For mange er møtet med helsevesenet er forbundet med usikkerhet. Man kan få alvorlige beskjeder, måtte ta krevende beslutninger eller motta informasjon som det er vanskelig å forstå og huske alene. Da kan en støtteperson være avgjørende som både en trygg samtalepartner, en som hjelper til med å stille spørsmål, og en som kan bidra til å huske viktig informasjon i etterkant.

Dette gjelder særlig grupper som barn og unge, eldre, personer med kognitiv svikt, mennesker med funksjonsnedsettelse eller språkbarrierer, alvorlig syke pasienter og ikke minst fødende kvinner. Men i realiteten gjelder det oss alle. De fleste av oss vil før eller siden oppleve situasjoner der det å ha et familiemedlem, en venn eller en annen nær person til stede gir trygghet og styrke.

Dette har jeg personlig erfaring med. Jeg er evig takknemlig for at Hamar sykehus, Elverum sykehus og ikke minst fastlegen til min avdøde mann la til rette for at jeg kunne være til stede og følge ham gjennom sykdomsforløpet fra første dag til den siste. For mange pårørende, slik som meg, betyr det enormt mye å vite at man fikk være der, bidra og støtte når livet opplevdes som mørkest og mest krevende.

Men denne loven handler også om livets lyseste øyeblikk. Den skal sikre at kvinner under svangerskap, fødsel og barsel har rett til å ha med seg den personen de selv ønsker, ved sin side. Det gir trygghet, støtte og en bedre opplevelse i en av livets mest betydningsfulle stunder.

Det er viktig å understreke at dette skal være en reell rettighet. Unntak skal ikke bygge på rutiner eller generelle hensyn, men på konkrete vurderinger av hva som er nødvendig for å kunne yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Samtidig må helsepersonellet fortsatt kunne ivareta hensynet til andre pasienter. Basert på min erfaring og den tilliten jeg har til helsevesenet, vet jeg at de kommer til å håndtere dette på en god, forsvarlig og klok måte.

Alf Erik Andersen (FrP) [13:59:53]: Dette er en god og viktig lovendring. Kanskje spesielt når du har følt dette på kroppen og personlig over lang tid, så kommer saken liksom litt nærmere. Jeg har ikke tenkt å fortelle denne historien fordi den er unik, men fordi den tilhører det normale for veldig mange. Mange har fra talerstolen fortalt om enkeltepisoder og enkelttilfeller, og det er jo summen av alle disse enkeltepisodene og disse enkeltmenneskene som utgjør det som er det viktige med dette lovvedtaket.

Vår mor fikk kreftdiagnosen, og i starten var det vanskelig å forstå hvor alvorlig det var, og hva som var konsekvensen. I starten av det forløpet var det stort mamma og pappa som fikk informasjonen, og det var kanskje ofte bare mamma alene som fikk både informasjon og behandlinger. Når hun da skulle gjengi det til oss pårørende, var det tilnærmet helt umulig. Det betydde jo i praksis at min bror og jeg måtte oppsøke leger og helsepersonell for å høre hva de hadde fortalt mamma og pappa, og hva de hadde gjort av behandling, noe som betyr dobbeltarbeid.

Som sagt forteller jeg ikke dette fordi det er unikt, men det er mange syke og pårørende som kjenner seg igjen. Som pårørende måtte vi også sammen med mamma ta vanskelige valg, veivalg i behandlingen. Vi måtte ta inn over oss risiko og konsekvenser av den behandlingen. Derfor er det en viktig lovendring som kommer her nå, for det er ikke alle som har barn eller ektefeller som kan være med og være de ekstra ørene, som representanten Dalin var inne på. Og deltakelse også når helsetjenester gis, er selvfølgelig også noe av det viktigste. For oss ble det et krevende forløp, og da selve behandlingen pågikk, ble behandlingen flyttet til en annen del av landet. Der opplevde vi dessverre en helt annen praksis og ble dessverre møtt mye kjøligere og med en kald skulder som pårørende. Den gangen skulle jeg ønske jeg kunne slå i bordet med den loven og si at vi skal følge opp og være til stede når vår mor mottar informasjon eller behandling. Dit er vi nå kommet, og derfor synes vi i Fremskrittspartiet også at dette en viktig lovendring som vi sånn sett gjerne skulle hatt for lenge siden, og som vi har savnet. Men nå er vi her, og det er bra.

Eivind Yrjan Stamnes (A) [14:02:53]: Vi kjenner alle noen eller noens noen. Det å være pårørende til kreft er usedvanlig vanlig i vår tid, og for pårørende vil beskjeden være brutal og ganske overveldende.

Dora Thorallsdottir har vært forbilledlig åpen om hvor utrolig krevende det var for henne og ektemannen Jan Tore Borgersen da de fikk livet snudd på hodet. De åpnet opp om livet sitt i Tønsberg og om hvordan ektemannens kreftdiagnose ga henne innsikt i å være pårørende til kreft. Det å være pårørende er krevende nok om du ikke skal møte stengsler i helsevesenet. Derfor er jeg glad Arbeiderparti-regjeringen har fremmet en endring i pasient- og brukerrettighetsloven for å sikre retten til å ha med seg pårørende når det blir gitt helse- og omsorgstjenester. Det er som Kreftforeningen skriver:

«For kreftpasienter har det stor betydning å ha med en pårørende eller annen støtteperson i møte med helse- og omsorgstjenesten. Svært ofte inneholder disse møtene krevende informasjon, vanskelige valg og behov for å huske og forstå medisinske råd. En tydeligere lovfesting av retten til å ha med andre personer vil gi mer trygghet, bedre medvirkning og økt pasientsikkerhet. Retten gir også en tydelig anerkjennelse av viktigheten av de pårørende.»

For Dora og Jan Tore var det viktig å ha hverandre oppi det hele, selv om en kreftdiagnose naturligvis preger forholdet. Styrkingen av pasientsikkerheten vi i dag vedtar, er derfor viktig for alle pasienter og pårørende der ute som opplever å få livet snudd på hodet. Når denne retten nå styrkes, er det sentralt at praktiseringen følges opp, og at informasjonen når ut. En rettighet som er ukjent, blir lett en rettighet som ikke brukes.

Arbeiderpartiet er glad for at dette lovforslaget er generelt utformet og gjelder alle våre helse- og omsorgstjenester, også all helsehjelp for svangerskap, fødsel og barsel. Samtidig er det viktig at begrensningen i retten kun gjøres når det er av forsvarlighetshensyn, og at terskelen for unntak er høy.

Kreftforeningen gjør et viktig arbeid for å få informasjonen ut til pårørende av kreft, og derfor er jeg glad for at både Kreftforeningen og Pårørendealliansen støtter opp om denne endringen fremmet av Arbeiderparti-regjeringen. Når Stortinget nå tilslutter seg endringene, må lik praksis, restriktiv begrensning og tydelig veiledning for pasienter og pårørende følge på. Det trengte Dora og Jan Tore, og det vil nye pasienter og pårørende trenge i den krevende tiden som kommer.

Kjersti Toppe (Sp) [14:06:56] (leiar i komiteen og ordførar for sakene): Regjeringa føreslår endringar i apoteklova, legemiddellova og lov om medisinsk utstyr for å kunne gjennomføra forordning i EU om styrkt mandat for dei europeiske legemiddelbyråa og om endringar av hovudforordninga om medisinsk utstyr i norsk rett. Endringane skal sikra at myndigheitene skal få betre og meir direkte tilgang til informasjon om forsyningssituasjonen for legemiddel og medisinsk utstyr ved folkehelsekriser og større hendingar. For legemiddel inneber det at grossistar, distributørar, apotek og innehavarar av marknadsføringstillatingar kan påleggjast å rapportera opplysningar om legemiddel. Det same vil gjelda for medisinsk utstyr.

Eg viser elles til proposisjonen og merknadene frå komiteen. Det er ikkje ein samla komité som står bak alle tilrådingane, men forslaget om forlenging av overgangsordningar vert fremja av ein samla komité.

Eg vil no gjera greie for Senterpartiet sitt standpunkt i saka.

I ein usikker verdssituasjon og ut frå erfaringar etter koronapandemien ser vi behov for styrkt helsesamarbeid, men òg for styrkt nasjonal helseberedskap. Vi meiner det er viktig at norske myndigheiter vert gjorde ansvarlege for tiltak som vert innført, og for handtering ved ei krise. Samarbeid med EU er viktig, men skal ikkje kunna gå ut over norsk sjølvstyre og den tilliten befolkninga har til våre eigne helsetenester.

Forslaget frå regjeringa medfører suverenitetsavståing. Det er etter vårt syn ikkje akseptabelt å overføra denne avgjerdsmyndigheita med direkte verknad for Noreg til EU. Forslaget legg opp til at det er EU Noreg einsidig skal samarbeida med i mangelsituasjonar og helsekrise. Sjølv om den enkelte myndigheitsoverføringa isolert sett kan oppfattast som veldig lite inngripande, kan summen av dette og andre verta meir omfattande. På bakgrunn av det støttar ikkje Senterpartiet at ein skal gi fullmakter.

Auka internasjonalt samarbeid er viktig når det gjeld helseberedskap, men det erstattar ikkje behovet for auka norsk legemiddelproduksjon og auka nasjonal produksjon av norsk medisinsk utstyr for å auka beredskapen i samfunnet. Vi sluttar oss likevel til forslaget om å utvida overgangsordninga. Senterpartiet var imot innlemming av denne forordninga då Stortinget gjorde det vedtaket i si tid, nettopp på grunn av stor usikkerheit knytt til konsekvensane. No vil ein utvida for andre gong, og årsaka er risiko for mangel på medisinsk utstyr i EØS-området.

Ragnhild Bergheim (A) [14:10:20]: Trygg tilgang til legemidler og medisinsk utstyr er en grunnleggende del av vår helseberedskap. Erfaringer fra pandemien har vist oss hvor sårbare forsyningskjedene kan være, og hvor viktig det er at myndighetene har god oversikt og evne til å handle raskt når kriser oppstår. Denne saken handler nettopp om det: å styrke beredskapen.

Forslaget innebærer at vi gjennomfører nye EØS-regler i norsk rett som gir norske myndigheter bedre tilgang til informasjon om forsyningssituasjonen for legemidler og medisinsk utstyr i krisesituasjoner. Det betyr at vi raskere kan oppdage mangler og handle tidligere for å sikre pasientene nødvendig behandling. Arbeiderpartiet mener dette er både nødvendig og riktig.

Vi lever i en tid da helseutfordringer i økende grad krysser landegrenser. Pandemier, leveranseproblemer og geopolitisk uro påvirker tilgangen til medisiner også i Norge. Derfor er godt samarbeid med europeiske land og institusjoner avgjørende for vår felles beredskap. Samtidig er det viktig å understreke at dette forslaget ikke handler om å gi fra oss kontroll over norsk helsepolitikk. Det handler om å styrke grunnlaget for gode beslutninger gjennom bedre informasjonsdeling og koordinering når det virkelig gjelder.

Flertallet i komiteen peker også på at tiltakene er målrettede, og at rapporteringsplikten først slår inn ved folkehelsekriser eller ved større hendelser. Det er altså snakk om verktøy vi bruker når behovet er størst.

Sannheten er at legemiddelmarkedet er globalt. Sårbarhetene er globale, og løsningene må også være det. Derfor er samarbeid med EU og våre naboland avgjørende for å sikre tilgang til medisiner og utstyr når det virkelig gjelder. Erfaringene fra pandemien viste at manglende oversikt gjorde det vanskeligere å handle raskt. Nettopp derfor er bedre informasjonsdeling så avgjørende.

Dette forslaget gir oss bedre oversikt, raskere varsling og tettere samarbeid i kriser. Det er konkret beredskapspolitikk. Å stå sammen med andre land svekker ikke demokratiet – det styrker vår evne til å beskytte befolkningen.

Kristian August Eilertsen (FrP) [14:12:46]: Fremskrittspartiet har vurdert forslaget om innlemmelse av disse forordningene i EØS-avtalen og norsk lovgivning. Innlemmelsen av disse forordningene vil gi Det europeiske legemiddelbyrået, EMA, adgang til å innhente opplysninger fra norske aktører innenfor legemidler og medisinsk utstyr. Samtidig er det viktig å være presis på hva dette faktisk betyr.

For det første er det snakk om begrensede opplysninger.

For det andre gjelder dette kun i helt spesielle situasjoner, nemlig ved folkehelsekriser eller større hendelser. Dette er ikke en generell adgang til å hente inn data i det daglige, men en beredskapsmekanisme som skal bidra til bedre håndtering når det virkelig gjelder.

Fremskrittspartiet vil også understreke at denne saken skiller seg tydelig fra andre saker Stortinget har behandlet, bl.a. prosedyreforordningen. Her er det ikke snakk om myndighet til å ilegge tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr. Det gjør det inngripende tiltaket mindre omfattende. Samlet sett framstår dette derfor som et relativt avgrenset tiltak, både med tanke på hvilke aktører som omfattes, hvilke opplysninger som skal gis og når plikten faktisk utløses.

Samtidig er Fremskrittspartiet opptatt av det større bildet. Selv om denne saken isolert sett er lite inngripende, kan summen av mange slike saker over tid bli betydelig. Gradvis overføring av myndighet til EU- og EØS-organer er en utvikling vi må være oss bevisst. Det er et ansvar Fremskrittspartiet tar på alvor. Det betyr ikke at vi skal si nei til samarbeid. Tvert imot: På legemiddelområdet og innenfor helseberedskap er internasjonalt samarbeid både nødvendig og riktig. Pandemier og forsyningskriser stopper ikke ved landegrenser, og vi er tjent med å samarbeide om informasjon og koordinere tiltak. Men – og dette er viktig – internasjonalt samarbeid kan aldri erstatte behovet for nasjonal beredskap.

Vi må styrke vår egen evne til å håndtere kriser. Det handler om å bygge opp norsk produksjon av legemidler, og det handler om å sikre større nasjonal kapasitet innenfor medisinsk utstyr. Erfaringene de siste årene har vist oss hvor sårbare globale forsyningskjeder kan være. Derfor må vi klare to ting samtidig, bidra til internasjonalt samarbeid og samtidig bygge en sterkere nasjonal beredskap. Det er denne balansen som må ligge til grunn for vurderingene våre framover.

Seher Aydar (R) [14:15:25]: Rødt var tidlig ute med tydelig å si at vi skulle stemme mot dette. Det handler egentlig om at vi ikke vil støtte at Det europeiske legemiddelbyrået, EMA, skal få myndighet til å pålegge innhenting av opplysninger direkte.

La to ting være klart først: Vi er for at norske myndigheter får bedre og mer direkte tilgang til informasjon om forsyningssituasjonen for legemidler og medisinsk utstyr. Vi er også for internasjonalt samarbeid, for vi mener det er nødvendig spesielt i krisetider.

Hvordan dette samarbeidet skal være, må ses i sammenheng med f.eks. helseberedskapen både lokalt og nasjonalt. Det gjelder bl.a. produksjon av de medisinene vi trenger, men også demokratisk forankring av krisehåndtering.

Den beste måten å håndtere kriser på er både å ha beredskap der man er, ha godt internasjonalt samarbeid, og ikke minst ha demokratisk forankring av tiltakene man innfører. For hvis det har demokratisk forankring og tillit, vil folk også i større grad følge dem. Det viser også erfaringene fra pandemien.

Så er vi mot dette fordi når det blir litt her og litt der, blir summen av myndighetsoverføring mer omfattende enn hver enkelt sak framstår som. Jeg vil tro at man kan komme her og si at denne saken er ikke alene en så stor overføring, det er ikke en så stor endring, men summen utgjør det. En side til ved dette er rapporteringsplikten. Den slår inn når det er EU som erklærer folkehelsekrise eller en større hendelse. Jeg er litt usikker på hva «en større hendelse» betyr, men det står nå i papirene, og det er ikke når Norge erklærer det. Det er EU som bestemmer, ikke Norge. Det er ingen god demokratisk løsning i det.

Mangel på klageadgang for norske aktører blir også et spørsmål om rettssikkerhet. For å si det kort: Forslagene er ikke et godt svar på erfaringene fra f.eks. korona-pandemien. Det betyr ikke at alle kriser som kommer framover skal være helt like, men det betyr at vi har en erfaring å bygge på. Det svekker den demokratiske forankringen til politikken, og pandemien viste også at lokal beredskap var det som var mest avgjørende.

Statsråd Jan Christian Vestre [14:18:22]: La meg starte med å si at vi i dag står overfor en mer krevende og uforutsigbar situasjon når det gjelder tilgang til legemidler og medisinsk utstyr. Erfaringene fra covid-19 viste tydelig at alvorlige helsetrusler ikke stopper ved landegrensene, og at enkeltland ikke kan håndtere slike kriser alene.

Denne proposisjonen handler om å gjennomføre nye EØS-regler i norsk rett for å styrke vår beredskap og sikre oss bedre tilgang til legemidler og medisinsk utstyr ved folkehelsekriser. Den innebærer også et utvidet mandat til Det europeiske smittevernbyrået og et mer helhetlig europeisk beredskapsrammeverk, med bedre overvåking, tidlig varsling, datadeling og koordinert respons.

Forslaget Stortinget behandler i dag, skal styrke både Norges og Europas evne til å forebygge, oppdage og håndtere slike trusler. Vi ber derfor om samtykke til å innlemme flere sentrale EU-forordninger i EØS-avtalen.

Forordning (EU) 2022/123 styrker evnen til å håndtere mangel på legemidler og medisinsk utstyr. Forordning (EU) 2022/2370 gir et styrket mandat til det europeiske smittevernbyrået, med bedre datainnsamling og mer samordnede varslingssystemer, samt en beredskapsressurs som kan bistå i kriser. Forordning (EU) 2022/2371 etablerer et modernisert rammeverk for beredskap og respons på et bredt spekter av helsetrusler. Samtidig bidrar forordning (EU) 2024/1860 til tryggere tilgang til medisinsk utstyr gjennom bedre regelverk og tidligere varsling ved mangler.

Samlet gjør disse endringene Norge bedre i stand til å forebygge, overvåke og håndtere helsekriser gjennom tettere europeisk samarbeid og sterkere systemer for forsyningssikkerhet.

Fordelene her er tydelige. Vi får bedre kunnskap og oversikt over lagerstatus og tilgjengelighet, og bedre koordinering når kriser oppstår. Samtidig styrker vi tryggheten for befolkningen.

Til mindretallets merknader vil jeg understreke at myndighetsoverføringen er klart avgrenset og primært gjelder informasjonsdeling i krisesituasjoner. Den er vurdert som lite inngripende nettopp fordi den omfatter begrensede og klart definerte opplysninger, kun utløst ved «folkehelsekrise eller større hendelse», og uten adgang til å ilegge sanksjoner som tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr.

Samtidig vil jeg understreke at dette internasjonale samarbeidet kommer i tillegg til – og absolutt ikke i stedet for – norsk helseberedskap. Nasjonale tiltak, inkludert styrking av nasjonal beredskap, ligger fast som et grunnleggende ansvar.

Oppsummert mener jeg at dette forslaget er et viktig steg for å sikre våre pasienter i en mer uforutsigbar verden, og for at vi sammen som nasjon skal stå bedre rustet når neste krise rammer oss.