Rikard Spets (FrP) [17:38:36] (ordfører for saken): Vi skal nå behandle et representantforslag fra Sosialistisk Venstreparti om på bygge ut infrastruktur for frakt og lagring av CO2, spesielt mindre og geografisk spredte utslipp. Derav navnet Kortskip.

Jeg ønsker å takke for det gode samarbeidet i komiteen i forbindelse med saken. Komiteen har gjennomført skriftlig høring, og det har kommet inn i alt åtte høringssvar. Det er fremmet en rekke forslag i saken, som jeg overlater til forslagsstillerne å fremme og redegjøre nærmere for. Komiteens tilrådning fremmes av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, dog med litt forskjellig begrunnelse.

Norsk industri er helt avgjørende for verdiskaping, eksportinntekter og arbeidsplasser over hele landet. Nettopp derfor må vi føre en politikk som styrker konkurransekraften – ikke en politikk som påfører industrien stadig høyere kostnader og mer statlig styring.

I likhet med de fleste klimaprosjekter følger det heller ikke her noen prislapp med forslagene, men det er klart at det legges opp til omfattende kostnader, vedvarende subsidiering og risikofylt gambling med skattebetalernes penger.

I tillegg har store statlige klimaprosjekter en lei tendens til å bli vesentlig dyrere enn forespeilet. I f.eks. Langskip-prosjektet har kostnadene nå økt fra 25 mrd. kr til rundt 34 mrd. kr, og den endelige prislappen er fremdeles uklar. Det illustrerer risikoen ved å bygge opp en ny statlig subsidienæring uten sikkerhet for kommersiell bærekraft. Forslaget som nå ligger til behandling, har potensial til å bli vesentlig mer kostbart for skattebetalerne.

I sine merknader til forslaget om kjernekraft skrev representanten Haltbrekken – han er ikke her nå – at atomkraftverk ikke er en pølsebod. Det er jeg enig i. Det er i hvert fall ikke en subsidiert pølsebod, slik dette er.

Fremskrittspartiet mener staten skal legge til rette for næringsutvikling gjennom gode, forutsigbare og generelle rammevilkår, ikke gjennom politisk detaljstyring, uklare veikart og nye statlige infrastrukturselskaper med evighetssubsidier i monsterklassen. Vi er også kritisk til forslagene om utslippskrav i offentlige anskaffelser for sement og stål. Sånne krav vil øke kostnadene betydelig i bygg- og anleggsprosjekter, og dermed gjøre både infrastruktur og boliger dyrere. Det er det motsatte av hva byggenæringen trenger nå.

Norsk industri trenger først og fremst tilgang på stabil og rimelig kraft, forutsigbare rammevilkår og mindre byråkrati. Det er slik vi sikrer arbeidsplasser, investeringer og konkurransekraft i fremtiden – ikke gjennom stadig større statlige subsidier og politisk styring av teknologiutviklingen.

Linda Monsen Merkesdal (A) [17:41:23]: La meg starta med å understreka at forslagsstillarane tek opp ei viktig problemstilling. CO₂-handtering er avgjerande dersom me skal lykkast med å kutta utslepp frå industrien. For mange verksemder finst det i dag få eller ingen andre alternativ.

Noreg har lang erfaring med dette. Med Langskip har me vist at storskala CO₂-handtering er mogleg, og at det kan gjennomførast trygt. Samtidig må me vera ærlege: Dette er framleis kostbart. Difor må staten spela ei aktiv rolle. Nettopp difor har regjeringa sett i gang heilt konkrete tiltak, som gjennom Enova, der ein har utvikla støtteordning. Me har òg utvikla ordningar for negativt utslepp, og me byggjer ut infrastruktur trinnvis der det faktisk er aktiv industri.

Industrien treng føreseielegheit. Dei treng verkemiddel som reduserer risikoen og gjer investeringar moglege. Det er nettopp difor det er så vanskeleg å forstå politikken til Framstegspartiet. Dei snakkar om stabile rammevilkår og behovet for tempo i CO₂-handtering, men samtidig har dei valt å kutta Northern Lights i Øygarden, det viktigaste lagringsprosjektet me har, og sjølve føresetnaden for at fangstprosjekt skal kunne realiserast. Akkurat no skal det over i fase to, men som eg sa: FrP har kutta det i sitt alternative budsjett. Det heng ikkje saman. Utan lagring, ingen fangst. Utan fangst, ingen utsleppskutt. Når staten trekkjer seg tilbake i så avgjerande fasar, vil det skapa usikkerheit, ikkje føreseielegheit. Det rammar ikkje berre klimaarbeid. Det rammar òg norsk leverandørindustri. Dette prosjektet er faktisk bygd på kompetanse, arbeidsplassar og nye marknader.

Leverandørindustrien investerer ikkje i uføreseielegheit. Me har fått kjenna på dei siste vekene at leverandørindustrien er usikker på kva det norske storting meiner. Der kan FrP retta ryggen og visa at òg andre næringar enn oljeindustrien treng subsidiar for å bli nye næringar.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [17:44:32]: Langskip og Northern Lights-prosjektet, som ble igangsatt av regjeringen Solberg, er allerede i gang med å transportere og lagre CO₂, som også tidligere taler nevnte. Dette er først og fremst tiltenkt og tilpasset de største utslippspunktene man har i Norge, og større internasjonale kunder. Langskip og Northern Lights viser hvordan vi kan bruke teknologi, industri og markedet til å kutte utslipp og skape verdier samtidig. Klimakutt og næringspolitikk kan gå hånd i hånd. Norge kan bli knutepunktet for CO₂-lagring i Europa. Internasjonale kontrakter inngås. Det er så bra, og det er så framtidsrettet.

Så skal vi legge til at Høyre anerkjenner problemstillingen om at mindre og geografisk spredte utslippskilder ikke har tilgang til den samme egnede infrastrukturen og løsninger for transport og lagring av CO₂. Høyre mener det er behov for nye virkemidler som er tilpasset industriens behov. Punktutslippsprogram under Enova og utvidelse av Enovas mandat til også å kunne støtte utrulling og skalering av teknologi i industrien har vært Høyres linje i flere alternative budsjetter.

Vi mener det vil være hensiktsmessig at regjeringen utreder mulige modeller og vurderer hvor mye CO₂ som bør fanges, transporteres og lagres for ulike grader av utslippskutt i Norge. På denne bakgrunn fremmer Høyre, med støtte fra og sammen med SV, Senterpartiet og Venstre, følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan mindre og geografisk spredte utslippskilder kan få tilgang til infrastruktur for transport og lagring av CO₂.»

«Stortinget ber regjeringen utrede mulige framtidige modeller for finansiering av ikke-kvotepliktig CO₂-håndtering.»

Høyre og Senterpartiet har også et forslag som heter:

«Stortinget ber regjeringen, som del av den kommende felles energi- og klimameldingen og basert på det pågående arbeidet med et veikart for CO₂-håndtering, vurdere hvor mye CO₂ som for ulike grader av utslippskutt bør fanges, transporteres og lagres i Norge, for å nå de norske klimamålene.»

Med dette er Høyres forslag tatt opp.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [17:50:41]: Dette er viktig. Når Europa strammer til klimapolitikken og gjør forurensning dyrere, så åpner det enorme muligheter for land som klarer å kutte utslipp og samtidig videreutvikle industrien, arbeidsplassene og verdikjedene. Her bør selvfølgelig Norge ligge i front, som vi ofte gjør.

Jeg var akkurat og besøkte Northern Lights og BIRs avfallsforbrenningsanlegg, og det er helt tydelig: Vi har kompetansen, vi har industrien, og vi har allerede tatt viktige steg i riktig retning gjennom Langskip, Northern Lights og resten av CCS-satsingen i Norge. Men lagringsprosessene er, som det allerede har blitt godt forklart, i stor grad tilpasset de aller største utslippspunktene og ofte også internasjonale kunder. Da hjelper det lite for de delene av norsk industri som blir stående igjen på perrongen. Og utslippene i Norge er ikke samlet på ett sted. De er i industriklynger langs kysten og i lokalsamfunn over hele landet, i Grenland, på Haugalandet, på Mongstad, i Mo i Rana. Mange av disse utslippspunktene er store nok til å være avgjørende for det norske utslippsregnskapet og for å nå klimamålene, men for små til å passe inn i den infrastrukturen som bygges i dag. Derfor trenger vi det som SV og resten omtaler som Kortskip, et nasjonalt system for transport og mellomlagring av CO₂, som faktisk er bygget for norsk industri, og ikke bare de største utslippspunktene.

Dette handler om klima, men det handler også om industriell makt og økonomisk trygghet i framtiden, for i årene som kommer, vil lavutslippsprodukter være et konkurransefortrinn. Det gjelder sement, det gjelder stål, det gjelder verdikjeden for bygg og industri. Da holder det ikke å håpe at markedet ordner opp alene. Historien om norsk industri er også en historie om at staten har tatt ansvar for å bygge infrastruktur som markedet ikke har klart å utvikle på egenhånd. Vi gjorde det med kraften, vi gjorde det med oljen og gassen, og vi gjorde det igjen nå, med CO₂-håndteringen. Derfor er jeg også glad for at vi i dette forslaget ber regjeringen om å etablere et nasjonalt veikart for karbonfangst og -lagring fram mot 2030, 2035 og 2040.

Jeg vil takke SV for et godt representantforslag.

Hans Edvard Askjer (KrF) [17:53:15]: Statsråden og jeg deler samme hjemby. Vi har Langskip i vårt nabolag, og vi synes det er veldig spennende. Undertegnede synes også Kortskip er et veldig spennende prosjekt. Grenland havn, som jeg kjenner ganske godt til, har jo havna rett ved Heidelberg sitt anlegg og jobber med en løsning for å kunne være en hub for å ta imot CO₂ fra annen virksomhet i området. Det går jernbane rett inn på området, og det er en veldig spennende tanke at de som kanskje er for små til å ha et eget anlegg, kan fange CO₂ på «site», og så kan de sende det til havneterminalen og ut sammen med det som går fra Langskip-prosjektet. Jeg håper at de på et tidspunkt kan kommersialisere den teknologien, og at dette også kan bli noe som vi kan skape business på, og eksportere både kompetanse og teknologi og på den måten bidra positivt, både i eget land og i andre land.

Samtidig er vi opptatt av at vi skal bruke subsidier med nøysomhet, og det gjør at vi stemmer for noen av forslagene, men ikke alle forslagene i dette.

Jeg tar opp de forslagene KrF er en del av.

Statsråd Terje Aasland [17:55:18]: Norge har tretti års erfaring med CO₂-håndtering. Langskip har vist at storskala CO₂-håndtering i industrien er mulig, og at det er sikkert, men kostnadene for transport og lagring gjør at CO₂-håndtering ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt i dag. Miljødirektoratets utredninger viser at CO₂-håndtering er et sentralt klimatiltak for å kutte utslipp i industrien. Jeg deler derfor representantenes vurdering av at det må legges til rette for at industrien skal kunne etablere CO₂-fangstprosjekter.

Regjeringen har de siste årene arbeidet systematisk med å vurdere virkemidler for norske CO₂-håndteringsprosjekter innen industri og avfallshåndtering. Enova etablerer nå en ny støtteordning rettet mot CO₂-håndtering. I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2026 ble det øremerket 700 mill. kr til en utlysning som skal redusere blandede og biogene utslipp fra industri og avfallshåndtering. Støtteordningen til Enova vil være større enn dette, men endelig omfang avhenger også av responsen fra industrien. Støtteordningen er ment å vare over tid og skal gi mulighet for flere utlysningsrunder. Enova vurderer også et virkemiddel som kan redusere barrierer mellom fangstleddet og lagringsleddet i CO₂-verdikjeden.

I tillegg har vi varslet at vi i statsbudsjettet for 2027 vil legge fram et forslag om en ny ordning som gir rett til et fast tilskudd per tonn CO₂ for negative utslipp. Dette gjelder fangst og lagring av biogene utslipp, eller fangst av CO₂ direkte fra luften.

En utredning fra Gassnova, Enova, Miljødirektoratet og SIVA i 2025 viste at samordning av infrastruktur i industriklynger kan gi visse skalafordeler og utløse noen mindre prosjekter fram mot 2040. Samtidig gjør den store geografiske spredningen av norske utslippspunkter at det er krevende å oppnå samfunnsøkonomisk lønnsomhet ved etablering av felles infrastruktur for CO₂-håndtering.

Jeg er derfor glad for at Enova i dag lanserer et eget støtteprogram for mottaksterminaler der lastebiler og skip kan losse og laste CO₂ for videre transport til permanent lagring. Selv om staten bidrar med støtte til slik infrastruktur, er det imidlertid industrien selv som må drive fram prosjektene på kommersielt grunnlag.

Regjeringen har gjort flere konkrete grep i arbeidet med CO₂-håndtering. Disse må ses i sammenheng og gis anledning til å virke. Det vil sikre forutsigbarhet og reduserte utslipp. Jeg mener derfor at representantforslaget ikke bør vedtas.