Solveig Vestenfor (A) [18:50:01]: Representantane frå FrP har fremja eit Dokument 8-forslag om ei plan- og bygningslov for krig og krise. Forslaget går ut på at regjeringa skal leggja fram ein særskild lovheimel for hurtigbehandling av større forsvarsanlegg og kritisk forsvarsrelatert infrastruktur som ikkje vert avgrensa til kvar ei tid gjeldande plan- og bygningslov. Eg legg til grunn at alle parti legg fram syna sine i saka og vil på vegner av Marius Langballe Dalin, som er ordførar for saka og representant for Miljøpartiet Dei Grøne, leggja fram innlegget hans.

Me lever i ei meir krevjande tid enn på mange tiår, der krig og konflikt har kome tettare på oss. Det krev nye val og endra prioriteringar. Me må planleggja samfunnet på ein annan måte enn etter fallet av jernteppet. Forslaget frå Framstegspartiet og Høgre gjev inntrykk av at planlegging av forsvarsanlegg og kritisk forsvarsrelatert infrastruktur lir under ein unødvendig byråkratisk og tungrodd planprosess. Eg kan ikkje sjå at dette er tilfelle. Som statsråden òg påpeikar i svarbrevet til saka, finst det allereie i dag unntaksbestemmingar og moglegheiter for å bruka statleg plan. Ytterlegare endringar kan, om nødvendig, gjerast gjennom forskrift. Å be om ein særskild lovheimel vert som å slå inn opne dører.

Eg vil tillata meg å peika på at det som regel løner seg å greia ut grundig. Forsvaret ville byggja nytt radaranlegg på Gyrihaugen i Ringerike kommune til ca. 12 mrd. kr. Forsvaret fekk unntak frå ordinær planprosess etter plan- og bygningsloven, slik det som sagt er mogleg. Forsvaret slapp difor konsekvensutgreiing og høyring, og sette i gang med å byggja veg og sprengja bort delar av toppen av denne åsen, som ligg i ein populær del av Oslomarka. Då veg var bygd og utsprengingane gjennomførde i 2023 viste det seg at det likevel ikkje var hensiktsmessig å leggja eit radaranlegget på denne staden. Prosessen måtte starta på nytt, det offentlege hadde sløst bort pengar, og me fekk i tillegg heilt unødvendige naturøydeleggingar.

Denne konkrete saka minner oss på at me bør utgreia krevjande saker grundig. Samtidig viser saka at det er fullt mogleg å gjera ting raskt og gale – og òg heilt sikkert raskt og ordentleg – med dagens lovverk. Eg ser ingen grunn til å stemma for forslaget frå Framstegspartiet og Høgre.

Tom Staahle (FrP) [18:52:59]: Det er alltid interessant å diskutere plan- og bygningsloven, og litt avhengig av hvem du spør, får du ganske ulike svar. Representantforslaget som er lagt fram nå, må ses i lys av den situasjonen verdenen vi lever i, står i. Vi lever i en tid med en krevende geopolitisk situasjon, og vi lever i en tid hvor Norge absolutt må styrke beredskapen sin og legge til rette for bedre løsninger, mer trygghet og mer sikkerhet for innbyggere og alle dem vi er satt til å forsvare.

Det er da et tankekors at jeg opplever at både kommunepolitikere og kommuneadministrasjoner der ute opplever det krevende å forholde seg til dagens plan- og bygningslov når det gjelder å ta stilling til denne typen installasjoner. Et godt eksempel på det, er diskusjonen som gjelder Chemring Nobel, hvor det åpenbart er en stor forskjell mellom hva statsråden og regjeringen legger til grunn, og hvordan de som skal bygge ut denne nye fabrikken, opplever situasjonen. Mellom der har man kommunen som planmyndighet, som opplever det krevende å forholde seg til dagens plan- og bygningslov og den forskriften og den tolkningen som regjeringspartiene legger til grunn.

Det er nemlig slik at det sendes ut forventningsbrev fra departementet til statsforvalterne. Statsforvalterne rundt omkring legger innsigelser på bordet, og i tillegg har man en rekke andre aktører som bidrar til at prosessene drar ut i tid, og på den måten forsinker etableringen av denne typen anlegg. Det er det som er hele problematikken her, for i en situasjon som den vi står i nå, med store utfordringer med hensyn til sikkerhet, beredskap og behov for å bygge ut nettopp denne typen installasjoner, må det skje i et langt hurtigere tempo enn det man kan gjøre i dag, sånn plan- og bygningsloven tolkes.

Hvis det er slik at påstanden som var i svarbrevet fra statsråden, er at regelverket i dag både med lov og forskrift åpner for det, bør statsråden sende ut et nytt brev til kommunene og til statsforvalterne, som åpner for at man kommer raskere til bordet og raskere i gang med denne typen anlegg. Den oppfattelsen deles nemlig tydeligvis ikke der ute i dag.

Dette er ikke noe som er unikt for Chemring Nobel, eller noe som er unikt i denne regionen; dette gjelder over hele landet. Vi vet også at kompetansenivået knyttet til tolkning av plan- og bygningsloven i de ulike kommunene bidrar til en ytterligere usikkerhet der ute.

Jeg registrerer at flertallet i denne salen ikke ønsker å stemme for forslaget som Fremskrittspartiet og Høyre står bak, og som jeg herved tar opp. Det synes jeg er synd, og jeg synes det er skuffende, også av Senterpartiet – som et distriktsparti, og som definitivt bør være opptatt av å legge til rette for utvikling av denne typen installasjoner rundt omkring i det ganske land – som velger å ikke stemme for vårt forslag.

Mudassar Kapur (H) [18:56:15]: Det russiske angrepet på Ukraina i februar 2022 markerte en brutal oppvåkning for verdens demokratier, og Norge befinner seg i den alvorligste sikkerhetspolitiske situasjonen på generasjoner. Det er derfor avgjørende at norsk lovgivning og forvaltning er tilpasset den nye virkeligheten, ikke bare gjennom økte bevilgninger til Forsvaret, men også gjennom de juridiske og administrative rammevilkårene for rask etablering av forsvarsrelatert infrastruktur.

Vi anerkjenner at det foreligger et visst handlingsrom i gjeldende regelverk, men vi mener dette handlingsrommet ikke er tilstrekkelig for å møte de kravene til tempo og koordinering på tvers av sektorlovgivning som dagens sikkerhetssituasjon stiller. Det er behov for en klarere og mer samlet hjemmel som setter stat og kommuner i stand til å handle raskt når det er nødvendig.

Høyre fremmet i forrige stortingsperiode et konkret lovforslag. Det var representantforslaget Dokument 8:110 L, om å innføre en ny § 20-11 i plan- og bygningsloven. Forslaget ville gi Kongen fullmakt til å bemyndige departementet til å fatte beslutning om midlertidige tiltak, uavhengig av foreliggende planer og bestemmelser gitt av eller i medhold av loven, ved kriser, katastrofer eller andre ekstraordinære situasjoner i fredstid.

Forslaget inneholdt en rekke rettssikkerhetsgarantier, som at kommunal uttalelse skulle hentes inn så langt det var praktisk mulig, at beslutninger skulle kunne gis etter anmodning fra statlig eller kommunal myndighet, og at tiltakene skulle være midlertidige, men med en varighetsbegrensning på inntil ett år av gangen. Hjemlene var avgrenset til kriser og ekstraordinære situasjoner.

Hensynene til demokratiske garantier, naturvern og lokalt selvstyre er viktige og legitime, og skal ikke settes til side. Hensynene tilsier imidlertid ikke at man avstår fra å etablere en lovhjemmel for hurtigbehandling; de tilsier heller at slike garantier bygges inn i den konkrete lovgivningen som måtte utformes.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [18:58:34]: SV er helt enig i at Norge må være forberedt på krig og alvorlige kriser – selvsagt. Det handler om beredskap, trygghet og evne til å handle raskt når det virkelig gjelder. Nettopp derfor må vi også være varsomme når det foreslås egne snarveier i plan- og bygningsloven. Dette er ikke bare en teknisk sak. Det handler om makt, kontroll og rettssikkerhet – også i krise eller krig.

Plan- og bygningsloven er ikke et byråkratisk luksusprosjekt eller -produkt. Den finnes for at inngrep skal skje på en ryddig måte, at lokaldemokratiet skal ha mulighet til å bli hørt, at natur- og miljøhensyn skal tas, og at folk ikke skal miste rettighetene sine når det haster.

SV mener det er helt feil vei å gå å åpne for generelle og permanente unntak i lovverket, basert på en hypotetisk krise. Risikoen er stor for at det som er ment som beredskap, i praksis blir en uthuling av normal demokratisk styring. SV vil minne om at vi allerede har unntaksbestemmelser i dag. I reelle krisesituasjoner er det slik at staten kan handle raskt. Det som mangler, er ikke lovhjemler, men planlegging, tydelig ansvar og øvelse i fredstid.

SV savner at forslagsstillerne har en tydeligere avgrensning i forslaget sitt. Hvem er det som skal avgjøre når en krise er alvorlig nok? Hvor lenge skal slike unntak vare? Hvordan sikrer vi at hasteløsninger ikke blir liggende som permanente inngrep, særlig lokalt? Jeg skjønner jo at forsvarsstillerne egentlig snakker om en sprengstoffabrikk.

SV mener at beredskap først og fremst bygges gjennom god planlegging i rolige tider, robuste kommuner med faglig kapasitet og klare, demokratiske beslutningslinjer – ikke gjennom å svekke planlegging nettopp når presset er størst.

I krise trenger folk mest av alt tillit til myndighetene. Den tilliten bygges ikke ved å sette demokratiske prosesser på vent, men ved å vise at også i krevende tider står vi stødig sammen om rettsstaten, lokaldemokratiet og hensynene til natur, nærmiljø og lokale beslutninger. SV kan derfor ikke støtte forslag som åpner for vidtrekkende unntak fra plan- og bygningsloven uten klare rammer, sterk demokratisk kontroll og tydelig midlertidighet, som forslagsstillerne tar til orde for.

Beredskap? Ja. Demokratisk snarvei? På ingen måte.