Utenriksminister Espen Barth Eide [10:03:06]: Da jeg holdt min utenrikspolitiske redegjørelse i denne salen i mars, var mitt hovedbudskap at vi må ta inn over oss at vi lever i en farligere og mer uforutsigbar verden. Verden som vi kjenner den, er i endring. Demokrati, rettsikkerhet og menneskerettigheter er under press. Dette er selve grunnlaget for at hver enkelt av oss skal kunne leve frie og gode liv.

Demokratiet i Europa står i dag overfor et mer sammensatt og alvorlig press enn på noe tidspunkt siden den kalde krigen. Samtidig brukes handel, toll og energi som våpen, og dette kan ikke lenger ses separat fra sikkerhetspolitikken. I slike tider er det sårbart å stå alene. Vi får ikke mer kontroll ved å vende oss innover. Da gir vi i stedet kontrollen fra oss. Dette satte Storbritannias statsminister Keir Starmer ord på i sin tale på sikkerhetskonferansen i München i februar. Hans budskap var at brexit-kampanjens lovnad om at man skulle få mer makt ved å «take back control», ikke stemte. Man får rett og slett ikke mer innflytelse av å sitte for seg selv på sin egen tue. Makt bygges også gjennom samarbeid. Storbritannia søker nå tettere samarbeid med EU. Det gjør også Norge. I dag vil jeg snakke om hvorfor og hvordan vi gjør dette.

Norge er et lite land, med en åpen økonomi. Når det stormer på verdenshavene, påvirker det oss direkte. Et eksempel på dette har vi sett utspille seg de siste ukene under blokaden av Hormuzstredet. En storpolitisk konflikt i en region langt borte har fått umiddelbare konsekvenser verden over. Norsk skipsfart er en av sektorene som har blitt rammet. I denne sal fulgte debatten om konsekvensene av økte priser på drivstoff, gjødsel og andre kritiske varer, for i Norge møter vi dette gjennom høyere priser. Andre land er langt hardere rammet, og har måttet innføre rasjonering og reduserte offentlige tjenester.

Vi blir mer sårbare, både politisk, økonomisk og sikkerhetsmessig. Mer enn noen gang trenger vi allierte og partnere. Vi må søke nærmere samarbeid med dem vi deler felles verdier med, og som vi politisk og økonomisk er nærmest knyttet til. For oss handler det først og fremst om våre naboer i Europa, våre nære europeiske partnere og allierte. Vi deler geografi, verdier og interesser, og vi er både politisk og økonomisk nært knyttet til europeisk samarbeid. Dette er et samarbeid som gir nordmenn muligheten til å reise, studere og jobbe fritt i hele Europa, og som gir næringslivet forutsigbarhet og muligheten til å eksportere sine varer. Rundt to tredjedeler av norsk eksport går til EU- og EØS-området, og brorparten av vår import kommer også fra Europa. Over 400 000 norske arbeidsplasser avhenger av EØS-avtalen og tilgang til det indre markedet på like vilkår. Det er derfor avgjørende at vi i denne situasjonen klarer å opprettholde og videreutvikle vårt gode og langvarige forhold til EU.

Samtidig får en mer urolig verden også konsekvenser for EU, som jo også, som oss, opplever krevende tider. Det får igjen konsekvenser for politikk- og regelverksutviklingen i EU, som igjen påvirker samarbeidet med Norge og de andre EØS-landene. Utviklingen i EU, i møte med en mer urolig verden, skjer nå i rekordfart. Den skjer på tvers av sektorer, både innenfor og utenfor EØS-avtalens virkeområde. Og la meg understreke: Den skjer i stadig større grad utenfor EØS-avtalens virkeområde. På toll- og handelsområdet har vi selv aktivt valgt å stå helt utenfor. Men stadig oftere skjer utviklingen av ny politikk, regelverk og verktøy fra EUs side i en gråsone, der hele eller deler av et program eller regelverk faller utenfor det vi som EØS-medlem har rett til å være med på. I disse tilfellene er det ofte mulig å delta, dersom EU-siden sier seg enig i dette, men det krever altså at både vi og EU-siden er enige om vår deltakelse. Dette utfordrer oss på en helt annen måte enn før. Det krever mer av oss. Utviklingen i EU vil kunne påvirke norske arbeidsplasser, norsk næringsliv og lokalsamfunn over hele landet. De er helt avhengige av et velfungerende samarbeid med Europa, og av den markedsadgangen vi så langt nærmest har kunnet ta for gitt.

EØS-avtalen har gitt oss økonomisk vekst og velferd i tre tiår, men konteksten for EØS-samarbeidet har endret seg drastisk de siste 30 årene. Da vi framforhandlet EØS-avtalen, besto partene av tolv EU-land og sju EØS/EFTA-land. Da Sveits trakk seg, var det seks land som inngikk avtalen på EØS/EFTA-siden. Dette styrkeforholdet resulterte i en balansert avtale, basert på en topilarstruktur. Det er viktig å huske på at EFTA-landene den gang var EUs største handelspartner, større enn f.eks. USA. Den ene pilaren representerer EU-siden og den andre EØS/EFTA-siden. Disse to samarbeider gjennom felles EØS-organer. Denne løsningen innebærer at begge parter må godkjenne at nytt regelverk skal inn i avtalen. Vi kjenner historien som fulgte etter at EØS-avtalen ble inngått. Østerrike, Finland og Sverige ble alle EU-medlemmer i 1995, ett år etter at EØS ble etablert. Kun tre land sto da igjen på EØS/EFTA-siden. Parallelt har EU blitt utvidet i flere omganger, og teller nå 27 medlemsland.

Denne redegjørelsen om EU- og EØS-saker er den siste jeg holder før 29. august. Den dagen går det islandske folk til stemmeurnene for å avgjøre om Island skal gjenoppta forhandlingene med EU om medlemskap. Et eventuelt omforent forhandlingsresultat vil på islandsk side også måtte gjennom en ytterligere folkeavstemning før en eventuell avtale kan ratifiseres av partene. Tidshorisonten fram til en eventuell ratifikasjonsprosess og etterfølgende tiltredelse er det for tidlig å anslå med sikkerhet, men vi forbereder oss på muligheten for at Island vil kunne være EU-medlem allerede i 2030. Et islandsk ja til gjenopptakelse av medlemskapsforhandlingene vil ha noen helt umiddelbare konsekvenser for det løpende EØS-samarbeidet. Dette kan skje allerede før jeg holder min neste redegjørelse om EU- og EØS-saker til høsten. Det vil derfor være uansvarlig ikke å begynne en prosess allerede nå, for vurdering av konsekvenser for Norge av denne utviklingen. Om det skulle bli et ja, må vi anta at medlemskapsforhandlinger vil ta mye av oppmerksomheten på islandsk side. Tilsvarende må vi ta høyde for at også Kommisjonen i dette tilfellet vil gi gjenopptakelse av medlemskapsforhandlinger med Island større politisk oppmerksomhet. Det er ingenting som tilsier at verken Island eller Kommisjonen vil nedprioritere sine forpliktelser etter EØS-avtalen, men det er sannsynlig at rommet for ekstra anstrengelser for tilpasningsløsninger for Norge, Island og Liechtenstein i EØS vil bli gradvis mindre. Samtidig øker det behovet for ekstra innsats, for å bli inkludert i ny politikkutforming.

I en slik situasjon må vi være realistiske med tanke på hva vi kan forvente av løsninger som ikke er direkte tilknyttet EØS. Vi ser allerede i dag at rommet for nye tilleggsavtaler avhenger mer av EUs egne behov enn av våre interesser. EU ser dette i større grad i sammenheng med blant annet vår etterlevelse av EØS-avtalen. Dette er en trend vi må forvente at vil forsterkes. Jeg sier dette så tydelig fordi jeg mener at det er svært viktig at Stortinget har dette bakteppet med seg i sitt arbeid. La det være helt klart: EU står overfor større og mer krevende utvidelsesforhandlinger enn med Island. Vi følger også disse nøye. Men når jeg her løfter fram Island, er det utfra erkjennelsen at en islandsk medlemskapsprosess vil reise særlige utfordringer for EØS-landet Norge.

Utenriks- og europapolitikkens kjerne er å forstå hva geopolitiske endringer betyr for oss nasjonalt, og å utvikle politikk for best mulig å sikre og ivareta våre interesser. Endringene vi nå står ovenfor internasjonalt, betyr mer usikkerhet, flere sårbarheter og større behov for samarbeid enn noen gang før. For å ivareta våre egne nasjonale interesser trenger vi derfor en mer aktiv europapolitikk. Hovedtyngden av europeiske land – inkludert våre nordiske naboer – utvikler ny politikk for å møte dagens utfordringer, gjennom sitt samarbeid i EU, et EU som endres som en respons på at verden endrer seg. Som en konsekvens av dette ser vi at gapet mellom EU-medlemskap og EØS-tilknytning blir tydeligere, og vi ser at politikkområder EØS-avtalen ikke dekker, blir stadig viktigere for oss. En del av utviklingen skjer på det handelspolitiske området, som vi altså har valgt å stå utenfor. Mye er likevel initiativer som verken entydig faller innenfor eller utenfor EØS-avtalens virkeområde, eller som ligger utenfor EØS-avtalens virkeområde, men hvor det er mulig å bli med om EU-siden åpner for dette. De ligger som nevnt innledningsvis i en slags gråsone, hvor det i stor grad er opp til EU i hvilken grad man vil inkludere EØS/EFTA-partnere og andre tredjeland i de nye initiativene som utvikles. Dette gjør oss sårbare.

Norge deltar i andre viktige diskusjoner i EU. Spesielt gir vår tilknytning til Schengen-samarbeidet oss en viktig stemme inn i politikkutviklingen som gjelder vårt felles område, uten indre grensekontroll. Men vi ser samtidig at viktige spørsmål i større grad går på tvers av politikkområder, og det gjør at vi ofte blir invitert til å delta i bare deler av en langt større diskusjon. EUs politikkutvikling endrer seg med andre ord i karakter, noe som gir oss i EØS nye utfordringer. Ofte vil det være i EUs interesse å inkludere oss, men disse vurderingene kan vi i kun begrenset grad selv påvirke. Hensynet til Europas strategiske autonomi – å kunne klare seg selv i en uforutsigbar verden – kan gi flere og sterkere begrensninger på eksterne partneres deltakelse i europeisk samarbeid. Vi må erkjenne at når disse vurderingene gjøres i EU-kommisjonen og i medlemslandene, er det ikke forholdet til Norge som tillegges størst vekt. Som oftest vil det være et bredere spørsmål om hva EU trenger å kunne gjøre på egen hånd, og i hvilken grad man kan gjøre seg avhengig av partnere. Derfor ønsker jeg å være så ærlig på at dette utfordrer oss.

Det europapolitiske landskapet vi har vært vant til å agere i, endrer seg raskt. I de urolige tidene vi er inne i, kreves en pragmatisk tilnærming for å trygge norske interesser. Vi må i langt større grad evne å avklare hva våre kjerneinteresser er, og være villige til å prioritere det som er viktigst. Jeg vil peke på tre kjerneinteresser som alle har med vår trygghet å gjøre, og som er forankret i Nasjonal sikkerhetsstrategi og Regjeringens plan for Norge: vår fysiske trygghet, vår økonomiske trygghet, og trygghet for vårt demokratiske styresett. Felles for disse er at vi ikke kan trygge noen av dem alene, og at EU og europeiske land er våre viktigste partnere for å oppnå dem.

Den fysiske tryggheten handler om sikkerhetspolitikk, vår beredskap og vår evne til både å forsvare oss og å bidra til forsvaret av våre allierte. NATO er bærebjelken i vår forsvarsevne, og den viktigste arenaen for samvirke med våre europeiske allierte. Fra norsk side har vi i lang tid også lagt vekt på å delta i EUs forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid. Det speiler en bred politisk enighet om at dette ivaretar norske interesser, og supplerer og støtter opp om NATO, som forblir ankerfestet for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Gjennom årene har norske regjeringer, skritt for skritt, brakt Norge inn i Det europeiske forsvarsbyrået, i EU-operasjoner og i PESCO. I PESCO forplikter landene seg til tettere samarbeid om bl.a. kapasitetsutvikling, investeringer og operativt samarbeid. Dette kommer i tillegg til det omfattende forsvarsindustrielle samarbeidet vi deltar i gjennom EØS-avtalen. I den sikkerhetspolitiske situasjonen Europa befinner seg i nå, er argumentene for denne tilnærmingen sterkere enn de noensinne har vært. Og når EU satser sterkere, er det nødvendig at også vi styrker vårt samarbeid. Vårt eksisterende samarbeid, EØS-avtalen og partnerskapsavtalen med EU om forsvar og sikkerhet, gir oss et bedre utgangspunkt enn andre land som ikke er medlem av EU. Men vi må også erkjenne at tempoet og omfanget i EUs politikkutvikling på dette området – og norsk utenforskap – gjør det mer krevende enn før å sikre norsk deltakelse.

Særlig viktig for Norge denne våren er EUs forordning om militær mobilitet. Forordningen legger til rette for rask og effektiv militær bevegelse over landegrensene under kriser og konflikt, gjennom forenklede regler for grensepassering og ved å gi klar prioritet til militære bevegelser. Tempoet i forflytning kan være avgjørende for utfallet av håndteringen av en krise- eller krigssituasjon, også i vår region. Det finnes derfor ingen gode alternativer til at Norge slutter seg så nært som mulig til EUs forordning om militær mobilitet. Regelverk om militær mobilitet er mulig fordi EU, til forskjell fra NATO, har regulatoriske og økonomiske virkemidler for å utvikle infrastruktur og transportkapasiteter. Vi skal arbeide for at Norge deltar i forordningen på så like vilkår som mulig, mest mulig likt EUs medlemsland. Effektiv krisehåndtering i og forsvar av Norden forutsetter et effektivt system for militær mobilitet hvor Norge er fullt ut integrert.

Regjeringen har videre besluttet at Norge skal delta i EUs nye forsvarsindustriprogram, EDIP. Det inneholder en rekke nye verktøy for å fremme nærmere europeisk forsvarsindustrielt samarbeid. Programmet omfatter økonomisk støtte av ulik art. Dette gjelder bl.a. støtte til økt produksjonskapasitet, gjennomføring av felles anskaffelser og økt forsyningssikkerhet. Dette er viktig for både vår forsvarsindustri og vårt eget forsvar. Vi vil komme tilbake til Stortinget i forbindelse med framleggelse av en lov- og samtykkeproposisjon.

EU styrker også samarbeidet om sivil beredskap. Initiativene har fått en felles overbygning i EUs beredskapsunionsstrategi fra mars 2025. Regjeringen arbeider for at vi knytter oss tett til de initiativene som følger av denne strategien. Dette er i tråd med det arbeidet vi gjør nasjonalt for å styrke motstandskraften, gjennom både totalforsvarsåret og arbeidet med den første langtidsplanen for sivil beredskap. En viktig stolpe i det europeiske beredskapsarbeidet er å styrke motstandsdyktigheten i kritiske samfunnsfunksjoner. Sikkerhet og beredskap skal nå inngå som et sentralt vurderingstema i all ny politikkutforming og alle nye planer. EUs mekanisme for sivil beredskap er foreslått revidert. Den har som mål å styrke felles krisemekanismer og å integrere helseberedskap og finansiering. Norge har vært fullt med i mekanismen siden starten. Det er stadig uavklart om alle deler av den reviderte ordningen vil være åpen for samarbeid med tredjeland. EU arbeider også med en strategi for lagerbeholdning, egenberedskap for befolkningen, samarbeid med næringslivet om beredskap og sivilt-militært samarbeid, inkludert forholdet mellom EU og NATO. Dette er sentrale tema også for norsk beredskap.

Jeg vil videre peke på Arktis som et område med stort potensial for samarbeid med Europa. Nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde. Å ivareta norske interesser i nordområdene vil kreve mer av Norge i årene framover. Vi må opprettholde kompetanse og evne til å påvirke utviklingen, som vil fortsette å være preget av usikkerhet og uforutsigbarhet. Oppdateringen av EUs arktiske strategi gir Norge et tydelig handlingsrom for å løfte Arktis som et strategisk partnerområde. Det gir også mulighet for å synliggjøre norsk relevans innen teknologi, kunnskap og erfaring, særlig innenfor det maritime og det rombaserte domenet og gjennom Norges unike situasjonsforståelse. Regjeringen løfter nordområdene i utviklingen av europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Vi bidrar til å forme EU-initiativer med betydning for nordområdene og delta i samarbeid for å ivareta norske interesser. Ikke minst ser vi på hvordan vi kan utvikle samarbeidsordninger tilpasset en ny tid, på tvers av landegrensene mellom Norge, Sverige og Finland, og da aller mest i nord.

Sikkerhet i dagens geopolitiske situasjon er mer enn tradisjonell forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det bringer meg videre til den andre av våre tre kjerneinteresser: økonomisk sikkerhet. Økonomisk åpenhet og samarbeid med andre land er noe som har tjent verdensøkonomien svært godt. Samtidig kan åpenhet innebære risiko og sårbarheter som må håndteres og reduseres. Dette påvirker i økende grad handelspolitikken. Mens vi i den tradisjonelle sikkerhetspolitikken står relativt godt rustet med samarbeid, står vi på det handelspolitiske feltet langt mer alene. Vi har selv valgt å stå utenfor EUs tollunion og handelspolitikk. Dette så vi konsekvensene av i forbindelse med ferrosaken i høst, der Norge ble stående på utsiden av EUs beskyttelsestiltak. Som kjent var EU, Norge og Island uenige om forholdet mellom EØS-avtalen og WTO-regelverket i denne saken, men det endte likevel som det endte. Det pågår omfattende politikk- og regelverksutvikling i EU for å styrke den europeiske konkurranseevnen og økonomisk sikkerhet, hvor det bl.a. fokuseres på å redusere Europas sårbarheter. Mye av dette ligger utenfor EØS-avtalens virkeområde. Samtidig er dette et arbeid som er svært viktig for oss. Vi står her ovenfor et tydelig eksempel på EØS-avtalens begrensning når verden endrer seg. Da EØS-avtalen ble inngått i 1994, var verden på vei mot mer åpenhet og frihandel. Nå ser verden vesentlig annerledes ut. Behovene er annerledes. EØS-avtalens begrensninger blir tydeligere, og det krever mer av oss å ivareta norske interesser i europapolitikken. Jeg vil om litt komme tilbake til hvordan vi jobber med akkurat dette fra regjeringens side.

Men først, som jeg var inne på innledningsvis: Bakgrunnen for EUs forsterkede arbeid på dette området er at vi er i et geoøkonomisk landskap med skjerpet konkurranse og økte spenninger. Dette landskapet preges av sterk stormaktsrivalisering. Det gir seg utslag i forstyrrelser i global handel, bruk av avhengigheter og sårbarheter for å presse eller oppnå bestemte mål, og urimelig eller utnyttende adferd for å påvirke kritiske forsyningskjeder eller vri konkurransen. Svaret på dette er ikke å sitte stille å se på at de store tar seg til rette og setter omforente kjøreregler for global handel og økonomisk samkvem til side. I dette landskapet er det felles indre markedet Europas sterkeste kort. I møte med nye utfordringer må vi sikre at det indre markedet fortsatt er sterkt, konkurransekraftig og velfungerende. Det er dette EU og EU-landene nå legger stor kraft i å få til, og de gjør det altså i høyt tempo. Initiativene reflekterer det nye landskapet vi beveger oss i. Det kjennetegnes, som tidligere sagt, av at skillet mellom handel-, industri-, klima- og sikkerhetspolitikk blir visket ut. Det handler om å styrke europeisk konkurransekraft og å redusere uønskede avhengigheter i kritiske verdikjeder som kan svekke den strategiske autonomien og omstillingsevnen i Europa. Politikk for å fremme europeisk konkurransekraft i dagens geopolitiske- og geoøkonomiske landskap dreier seg ikke lenger bare om rammeverk og kjøreregler for land som allerede inngår i det europeiske felles indre markedet. Det omfatter også aktører fra tredjeland som konkurrerer på andre vilkår, enten det gjelder lavere miljø- og klimastandarder, subsidier, økonomisk dominant makt eller andre konkurransefortrinn. Vi har sterke interesser i dette bildet. Hvordan det indre markedet, europeisk konkurransekraft og europeisk sikkerhet utvikles, er av største betydning for norsk verdiskaping, og derfor også for vår velferd.

Vår økonomi er først og fremst europeisk, og avhengig av det indre markedet. Derfor er det åpenbart i vår interesse at EU lykkes i å styrke den økonomiske sikkerheten og den grønne og digitale omstillingen på en måte som ikke går ut over vekstevnen. Det er avgjørende for fortsatt europeisk verdiskaping og velferd, og derfor også verdiskaping og velferd i Norge. Vi må se grønn og digital omstilling, økt konkurransekraft og styrket økonomisk sikkerhet i sammenheng. Det er ulike sider av samme sak. Det handler om samtidig å snu svak produktivitetsutvikling, fremme grønn omstilling og øke sikkerheten ved å redusere uønskede sårbarheter. EU og EU-landenes svar på hvordan en skal oppnå dette, er initiativer og tiltak på mange områder. Først og fremst dreier det seg om å styrke og videreutvikle det indre markedet. Det innebærer mer samordning mellom industri-, konkurranse- og handelspolitikk, fremme økte offentlige og private investeringer for innovasjon, oppskalering og vekstkraft, og å forenkle regelverk og fjerne unødige reguleringer. Samtidig styrkes arbeidet for å redusere uønskede avhengigheter og å fremme økonomisk og teknologisk sikkerhet. Dette bunner i en erkjennelse i EU av at det ikke holder å bygge konkurransekraft i globale markeder. Forsyningssikkerhet og beskyttelse av kritiske industrier og infrastruktur er nødvendig for å sikre uavhengighet og evne til å handle selvstendig. EUs strategi for økonomisk sikkerhet inneholder en rekke virkemidler. Disse skal bl.a. bidra til å sikre størst mulig grad av likeverdig konkurranse med stater og aktører utenfor det indre markedet, det være seg innenfor handel, økonomi, forskning og teknologi. Det handler om sikker forsyning av alt fra kritiske råmaterialer til legemidler og energileveranser. Formålet er å redusere sårbarheter og øke økonomiens motstandsdyktighet mot eksterne sjokk som krig, pandemi eller økonomisk tvang.

Vi må bare erkjenne at økt økonomisk sikkerhet kan kreve at Europa på noen områder må gi avkall på noen av gevinstene som globaliseringen har gitt. Hva EU og EU-landene blir enige om og utvikler av politikk på disse områdene, angår Norge og norske interesser, som fullverdig deltaker i det felles indre markedet gjennom EØS. Forslaget til ny industrilov – EU Industrial Accelerator Act – som EU-kommisjonen la fram tidligere i vår, er et godt eksempel på bred europeisk politikkutvikling som er av stor betydning for oss. Derfor har vi fra norsk side, sammen med partene i arbeids- og næringslivet og andre berørte, aktivt spilt inn i høringsprosessen allerede mens forslag til industriloven var under utforming. Formålet med loven er å styrke europeisk industriell konkurranseevne, sikre tilgang til strategiske teknologier, få til en raskere avkarbonisering i industrien og redusere avhengigheter i av tredjeland – samtidig. Dette skal gjøres ved å stille nye krav til europeisk innhold og til lavkarboninnhold i utvalgte produkter når de kjøpes inn med offentlige midler, raskere saksgang når det søkes om tillatelse til nye industriprosjekter, og nye vilkår for utenlandske investeringer i utvalgte sektorer. Samlet skal disse tiltakene føre til økt europeisk industriproduksjon, flere arbeidsplasser og reduserte CO₂-utslipp. EU har som mål å øke industriproduksjonen fra 14,3 pst. av BNP i 2024 til 20 pst. i 2035. Forslaget viser at EU-kommisjonen ønsker endringer av det indre markedets virkemåte, med sikte på å styrke Europas globale posisjon og konkurranseevne. Forslaget er imidlertid omstridt. Noen medlemsland tar til orde for ikke å innføre foreslåtte tiltak som de vurderer som for proteksjonistiske. Andre medlemsland ønsker nok å gå enda lenger enn det kommisjonen foreslår. Norge står i flere av de samme utfordringene som resten av Europa. Også vi har som mål å sikre industrien rammevilkår som gjør det mulig å kutte utslipp på en lønnsom måte. Vi er en del av de europeiske verdikjedene og en fullverdig del av det indre markedet. Det gjør at vi har sterke interesser knyttet til hvordan industriloven endelig utformes og gjennomføres. Regjeringen vil derfor benytte det handlingsrommet vi har i denne fasen av lovprosessen, til å spille inn våre synspunkter på forslaget. Jeg minner igjen om at tidlig innsats er det beste og mest effektive virkemiddelet vi har for å sikre Norges interesser i EUs politikkutvikling. Det er der handlingsrommet egentlig ligger. Konkrete utspill til EU før regelverk vedtas, øker betraktelig vår mulighet for å bli hørt. Dette har også norsk arbeids- og næringsliv gode erfaringer med, og de deltar derfor aktivt i høringsprosesser. Regjeringen vil framover ha tett dialog med partene i arbeidslivet og andre berørte aktører for best mulig å sikre at norske interesser ivaretas i den videre prosessen fram til industriloven vedtas av EU.

Et annet eksempel som fortjener å pekes på, er romsamarbeidet. Det blir stadig viktigere, både i et sikkerhets- og samfunnsperspektiv og for europeisk konkurranseevne. Regjeringen jobber for muligheten for full norsk deltakelse i EUs neste romprogram gjennom EØS-avtalen – uten begrensninger.

Det har vært noe medieoppmerksomhet om hvorvidt Andøya Spaceport kan brukes til oppskytning av EU-satellitter. Av Secure Connectivity-forordningen framkommer det at oppskytning fra ikke-medlemsland kun kan skje i unntakstilfeller. Dette har vi vært klar over siden forordningen ble lagt fram, og vi har vært svært tydelig i dialogen om dette med norsk romnæring. Det er viktig for meg å understreke at Andøya Spaceport i liten grad egner seg som oppskytningssted til de planlagte banene for Secure Connectivity-satellittene. Andøya peker seg derimot ut som et særlig egnet sted for oppskytning av satellitter som skal gå i polare baner.

EU-kommisjonens forslag om et konkurranseevnefond, som EUs romaktiviteter vil bli en del av, åpner for en egen avtale om oppskytning for utenforland. Det er en prioritert oppgave for regjeringen å få på plass en slik avtale.

Norges nære samarbeid med EU og integrasjon i det indre marked gjennom EØS gjør dialog og samarbeid med EU og EU-land om økonomisk sikkerhet naturlig. Dette har regjeringen understreket i den nasjonale sikkerhetsstrategien.

Fortsatt tilgang til det indre markedet på like konkurransevilkår gjennom EØS er avgjørende for norsk næringsliv og dermed også for norsk verdiskaping og norsk velferd. Det er i vår interesse at europeisk økonomisk sikkerhet styrkes. Hva EU og EU-landene gjør innenfor disse områdene, og hvorvidt de lykkes eller ikke, angår oss direkte. Det angår norske arbeidsplasser, norsk økonomi og norsk velferd direkte.

Derfor arbeider vi aktivt for å fremme og sikre våre interesser i disse prosessene og initiativene. Vi arbeider hardt for å få til effektiv innlemmelse av regelverk og få ned etterslep som blokkerer for at vi kan innlemme nytt regelverk, som igjen bygger på tidligere etablert regelverk.

Vi jobber aktivt med å bygge forståelse i EU-kommisjonen for at vi, som dypt integrerte parter i EØS, ikke er tjent med at det innføres eller etableres økonomiske hindre eller barrierer mellom oss. På denne måten legger vi grunnlaget for et mer formalisert partnerskap med EU om økonomisk sikkerhet på sikt.

I dette arbeidet handler det ikke bare om å sikre at våre interesser blir best mulig ivaretatt. Det handler også om å synliggjøre Norge som en viktig bidragsyter og en viktig partner i arbeidet for økt økonomisk konkurransekraft, motstandsdyktighet og økt strategisk autonomi. Dette er en felles oppgave – både for myndigheter og for partene i industri, nærings- og arbeidslivet.

For Norge som en liten, åpen økonomi er også et velfungerende globalt handelssystem viktigere enn på lenge. Norge har, sammen med EU, vært i front for å fremme betydningen av å opprettholde og arbeide for å videreutvikle felles kjøreregler for handel og økonomisk samkvem i verdens handelsorganisasjon, WTO.

I mars deltok jeg på det fjortende ministermøtet i WTO, som ble holdt i Kamerun. En iherdig innsats ble lagt ned fra Norge og mange andre land for å få til vedtak som ville styrke organisasjonen og gjøre den enda bedre egnet til å sikre at kjørereglene for internasjonal handel faktisk respekteres. Dessverre kom ikke møtet i mål, og flere av de mest sentrale spørsmålene fra Kamerun må vi jobbe videre med i WTOs hovedråd i Genève.

For Norge er det viktig å ta vare på og utvikle en sterk global handelspolitisk orden. Vi vil fortsatt engasjere oss sterkt i at reformarbeidet i WTO går videre, men vi må også konstatere at verdenen vi i dag lever i, er svært annerledes enn den vi opplevde for tre tiår siden, da WTO ble til. Tilliten mellom sentrale land er ikke så sterk som den en gang var, og det har blitt vanskeligere å bli enig.

Jeg nevner dette her fordi både EØS-avtalen og alle våre frihandelsavtaler er bygget på den grunnmuren av felles handelspolitiske prinsipper som WTO setter. Et svekket WTO vil derfor også kunne virke negativt inn på sentrale norske interesser. Desto viktigere blir det å sørge for at vår tilknytning til nettopp Europa er i god skikk.

Den tredje kjerneinteressen jeg vil peke på, som jeg også nevnte innledningsvis, er behovet for å hegne om vårt demokratiske styresett i de urolige tidene vi lever i. Vi ser at demokratiske institusjoner i Europa utsettes for systematisk press, både innenfra og utenfra. Der slike institusjoner svekkes, blir også demokratiet mer sårbart. Demokratiet vårt må først og fremst forsvares hjemme. Det gjør vi gjennom å ta vare på våre demokratiske institusjoner og sikre respekten for disse. Vi må hegne om maktfordelingsprinsippet, hvor tredelingen av statsmaktene mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt forhindrer maktmisbruk. Dette er avgjørende for å bevare tilliten befolkningen har til institusjonene.

Demokratiske institusjoner er nødvendige, men ikke tilstrekkelige. Vi må også forsvare vår demokratiske kultur. Vi må legge til rette for en pluralistisk offentlighet, hvor ulike stemmer kommer til orde. Reell ytringsfrihet er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Demokrati må praktiseres.

Trusselbildet i Europa er ikke lenger avgrenset til tradisjonelle militære eller økonomiske virkemidler. Rettssystemer, frie medier, valgkommisjoner og uavhengige tilsynsorganer er blitt mål for påvirkningsoperasjoner. Dette dreier seg om målrettede desinformasjonskampanjer, cyberangrep og skjulte forsøk på å undergrave tilliten til våre demokratiske institusjoner.

Denne utviklingen er ikke teoretisk eller fjern. Den utspiller seg her og nå – i Norge, i våre naboland, i våre allierte land og i hele det europeiske samarbeidet vi er en del av. Det som kjennetegner denne nye situasjonen, er at angrepene er hybride – de kombinerer digitale, politiske og sosiale virkemidler. De kommer fra statlige så vel som ikke-statlige aktører. Målet er ikke nødvendigvis å ta kontroll over et territorium, men å svekke demokratisk motstandskraft, skape usikkerhet, fremme polarisering og redusere borgernes tillit til samfunnets grunnleggende institusjoner.

Desinformasjon er et av de kraftigste virkemidlene i dette bildet. At så mange henter sine nyheter og forståelse av samfunnet fra sosiale medier, gjør utfordringen større. Gjennom manipulerte nyheter, målrettede algoritmer og koordinerte nettverk av falske kontoer og gjennom spredning av virale narrativer forsøker utenlandske aktører å så tvil om sannhet, fakta og myndigheters troverdighet. Denne typen påvirkning har vi sett i forbindelse med valg og politiske prosesser i flere europeiske land. Målet er ofte det samme: å undergrave demokratiets stabilitet og å svekke Europas evne til å stå samlet, spesielt i støtten til Ukrainas forsvarskamp.

Vi har lenge sett betydelig aktivitet fra Russland og andre stater på dette feltet. Mer nytt er at det også fra amerikansk hold nå er et uttalt mål å svekke oppslutningen om EU og europeisk samarbeid i europeiske land, slik det bl.a. framkommer i USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi.

Valg er grunnmuren i vårt demokratiske system. Når fremmede makter forsøker å påvirke velgere, mobilisere ytterliggående miljøer eller manipulere informasjonsstrømmer, er det ikke bare et angrep på ett lands demokrati – det er et angrep på de felles verdiene europeisk samarbeid er bygget på.

Flere europeiske land har på egen hånd bygget betydelig kompetanse for å møte disse utfordringene. Frankrike har utviklet en egen statlig enhet for å avdekke og motvirke digitale påvirkningsoperasjoner. Sverige har styrket sin nasjonale forsvarsevne gjennom et eget myndighetsorgan som jobber systematisk med påvirkningsberedskap, informasjonssikkerhet og samvirke mellom myndigheter og sivilsamfunn. Land som Romania og Moldova har vært utsatt for omfattende påvirkningsoperasjoner i forbindelse med valg, men det har samtidig gitt dem verdifull erfaring de gjerne deler med andre europeiske land.

Nasjonale tiltak er viktig, men utfordringen er større enn hva enkeltland kan håndtere alene. EU har derfor lansert et felles initiativ for å samle kompetanse og koordinere innsatsen i hele Europa. Målet er å etablere det som beskrives som et europeisk demokratiskjold – et samarbeid som skal knytte nasjonale etater, fagmiljøer og varslingssystemer sammen i en helhetlig tilnærming. Demokratiskjoldet skal styrke EUs evne til å avdekke utenlandsk innflytelse, beskytte kritiske demokratiske funksjoner, motvirke spredning av desinformasjon og sikre at europeiske valg og institusjoner står robust i møte med eksterne påvirkningsaktører. Et slikt samarbeid er et naturlig og nødvendig steg i en tid hvor truslene ikke kjenner landegrenser, og hvor ett lands sårbarhet raskt blir vår felles sårbarhet. Norge deler et grunnleggende verdifellesskap med våre europeiske allierte. Det ligger derfor i vår klare interesse å knytte oss tettere til dette samarbeidet.

Vi må aldri tro at vi og vårt demokrati er immune eller etablert en gang for alle. Vår demokratiske sikkerhet henger uløselig sammen med Europas demokratiske sikkerhet. Kulturelle rettigheter er også sentrale for et velfungerende demokrati. Å sikre grunnleggende rettigheter, likestilling og ikke-diskriminering på grunnlag av kjønn, etnisitet, religion, seksuell orientering, funksjonsevne og alder er et område der EU styrker sin innsats. Dette skal nå innlemmes i alle politikkområder.

EUs prioriteringer på disse områdene sammenfaller med norske prioriteringer og nasjonale handlingsplaner for likestilling og ikke-diskriminering. Dette åpner igjen for nye samarbeidsmuligheter med EU. Norge deltar aktivt i programmet Kreativt Europa og bidrar til utvikling av politikk og rammeverk gjennom ledelsen av EFTAs arbeidsgruppe for kulturelle saker. Vi ser også på mulighetene for å bidra gjennom AgoraEU-programmet, som fokuserer på mediemangfold, medias uavhengighet, bekjempelse av desinformasjon og styrket rolle for sivilsamfunnet.

Robusthet mot digital påvirkning må formes tidlig. Loven om digitale tjenester – kjent som DSA – er et viktig verktøy for å beskytte barn og unge på nett. Regelverket forbyr bl.a. adferdsbasert reklame rettet mot barn og manipulative design som kan lure brukere til å samtykke. Det er en prioritert oppgave for regjeringen å få dette regelverket på plass så snart som mulig. Samtidig går Norge foran i Europa med vårt forslag om aldersgrenser for barn i sosiale medier. Beskyttelse av barn på nett er en av våre viktigste oppgaver, og vi tar barns digitale sikkerhet på største alvor.

Gjennom EØS‑midlene styrker vi utviklingen av sivilt samfunn, frie medier, rettsstatsarbeid og demokratiske institusjoner i flere europeiske land. Norge blir største finansieringskilde til å styrke sivilsamfunnet i 15 av EUs medlemsland. La meg understreke: Dette er en solid investering som er i Norges egen interesse. Det er en investering i vårt felles verdigrunnlag og vårt felles demokrati – i en tid der det trengs mer enn noen gang. En ikke uvesentlig del av denne innsatsen er rettet inn mot styrking av demokratisk motstandskraft og kampen mot desinformasjon. Det er viktig for å støtte demokratiske aktører der de er under press, og for å bidra til den tidligere nevnte samlede europeiske innsatsen mot fremmede staters påvirkning.

Når vi snakker om demokratiet i Europa, er det verdt å stoppe opp og glede seg over den positive utviklingen i Ungarn. Parlamentsvalget 12. april ga et stort flertall til Péter Magyar og hans parti Tisza. Etter 16 år ved makten har folket forkastet Viktor Orbáns erklært illiberale prosjekt og hans nære samarbeid med Moskva. Det er tydelig at det ungarske folket ønsker en klar endring for landet og en dreining mot europeisk samarbeid.

Uttalelser så langt viser at Magyar vil gjennomføre omfattende reformer og en grunnleggende fornyelse av landet. Han ønsker å gjenopprette rettsstaten og det pluralistiske demokratiet. Han vil prioritere antikorrupsjonstiltak, tilbakeføring av statlige eiendeler og gjenetablering av frie medier. Dette kan i sin tur åpne for utbetaling av fryste EU-midler.

Valget i Ungarn har virkning langt utover Ungarns grenser. Det gir håp for demokratiets framtid i Europa og for europeisk samarbeid. Magyar har vært helt tydelig på at Ungarns plass er i Europa, og at Ungarn skal være et aktivt, konstruktivt og lojalt medlem av både EU og NATO, også når det gjelder støtte til Ukraina. Disse endringene må vi tro vil styrke Europas evne til å håndtere de mange utfordringene framover.

Særlig gledelig er at maktskiftet i Budapest allerede har blitt fulgt av endelige vedtak i EU om å frigjøre 90 mrd. euro i krigslån til Ukraina og et nytt sett av sanksjoner mot Russland i form av 20. sanksjonspakke. Denne støtten er helt avgjørende for at Ukraina kan føre sin forsvarskamp videre. Den viser at Europa evner å øke sin innsats når andre støttegivere faller fra. 60 av disse 90 milliardene skal brukes på militær støtte, og her vil norsk industri kunne levere på samme betingelser som forsvarsindustrien i EU-landene. 20. sanksjonspakke inneholder bl.a. nye tiltak mot skyggeflåten, den russiske banksektoren og eksport og import av flere viktige varegrupper. Norge vil, som tidligere, støtte opp om disse sanksjonene.

Statsminister Støre har hatt en første telefonsamtale med Péter Magyar. Selv har jeg hatt en løfterik samtale med den kommende utenriksministeren, Anita Orbán. Det er viktig at vi fra norsk side vurderer hvordan vi kan støtte reformene i Ungarn. Samarbeid under EØS-midlene er en god mulighet for slik støtte. Jeg er allerede i gang med samtaler med den nevnte Anita Orbán om dette.

Demokratiet i Europa er robust, men ikke uknuselig. Det krever beskyttelse, investering og årvåkenhet. Vi må møte truslene der de oppstår, og bygge et samarbeid som gjør oss sterke nok til å stå imot. Norge ønsker å være en del av dette, både fordi vi er tjent med det, og fordi vi står opp for de verdiene dette samarbeidet forsvarer: frihet, åpenhet, rettsstat og demokratisk deltakelse.

Mitt budskap her i dag er at Europa står i en tid preget av økt usikkerhet og et tydeligere press på både sikkerhet, økonomi og demokratiske institusjoner. Grunnleggende prinsipper, verdier og felles globale institusjoner utfordres, både fra øst og fra vest. Dette påvirker i sin tur også vårt eget kontinent. Norge er dypt integrert i europeisk samarbeid gjennom EØS‑avtalen, Schengen og et bredt sett av partnerskap. Derfor er det avgjørende at vi møter denne utviklingen prinsippfast og med tydelighet, men også med realisme og evne til å prioritere våre kjerneinteresser. Vi skal styrke vår egen motstandskraft, vi skal bidra aktivt til fellesskapets løsninger, og vi skal stå skulder ved skulder med våre europeiske allierte når demokratiet utfordres både direkte og gjennom desinformasjon, hybride trusler og utenlandsk påvirkning.

Utviklingen på Island, som jeg beskrev innledningsvis, kan få følger for EØS-samarbeidet. Derfor vurderer vi allerede nå konsekvensene av et eventuelt islandsk EU-medlemskap. Det er i Norges interesse å sikre at EØS forblir effektivt, velfungerende og et solid fundament for vårt europeiske samarbeid.

Dersom Island skulle ende opp med å bli medlem av EU, vil styrkeforholdet mellom partene i EØS-avtalen, som startet med 12 land versus 7, bli 28 land versus 2. Til de i denne sal som jeg har hørt ta til orde for å reforhandle EØS-avtalen, vil jeg si med dypt alvor og med tydelighet: Det er rett og slett en illusjon at vi kan få bedre vilkår gjennom å reforhandle EØS-avtalen. Et norsk initiativ til å reforhandle EØS-avtalen vil kunne skape betydelig uforutsigbarhet for næringsliv, investeringer og viljen til å satse i landet vårt. Dette vil jeg på det sterkeste fraråde. Det vil være det motsatte av hva denne regjeringen jobber for: trygghet for økonomi, arbeidsplasser og næringsliv.

Uavhengig av Islands vei videre må vi arbeide for å styrke vårt samarbeid med EU. For å få til dette må vi huske at det sitter noen på den andre siden av bordet. For at vi skal få noe mer, forventer EU at vi oppfyller vår del av avtalen. Vi må holde orden i eget hus. Vi lever i en ny og mer krevende tid. Det fordrer av oss at vi gjør tydeligere prioriteringer.

Regjeringens mål er å skape trygghet for norske arbeidsplasser og norsk næringsliv. Dette forutsetter et velfungerende samarbeid med Europa. Våre prioriteringer i europapolitikken er derfor:

• å utvikle tettere samarbeid med EU der EØS-avtalen ikke er tilstrekkelig for å ivareta våre interesser

• å sikre trygghet for økonomien, arbeidsplasser og næringsliv

• å bidra til samhold i et europeisk verdi- og interessefellesskap gjennom å samarbeide tettere med Europa og EU også om de spørsmålene

Det betyr at vi må:

• rydde unna hindringer for et tettere samarbeid med EU

• etterleve våre felles forpliktelser i EØS-avtalen og være en effektiv og konstruktiv samarbeidspartner

• bygge forståelse i EU for at vi ikke er tjent med at det innføres eller etableres økonomiske hindre eller barrierer innad i det indre marked

• bidra til å forsvare demokrati, rettsstat og sivilsamfunn i Europa, bl.a. gjennom EØS-midlene

Vi trenger et åpent og faktabasert ordskifte om hvordan vi ivaretar og styrker dette samarbeidet best mulig. Det betyr ikke at regjeringen vil ta initiativ til en medlemskapsprosess, men som nevnt tidligere, må vi ta inn over oss at Europa er i endring, og at dette også påvirker oss.

Det er typisk norsk å være god, sa Gro Harlem Brundtland, og vi er faktisk verdensmestre i å samarbeide med EU uten å være medlem. I den litt spesielle klassen er det ingen over og ingen ved siden. Jeg vil samtidig være dønn ærlig på følgende: Det blir stadig vanskeligere. Vi kommer til å bli stilt overfor stadig mer krevende dilemmaer og valg framover. Europa er vårt viktigste politiske, økonomiske og verdimessige fellesskap. Skal vi sikre Norges trygghet, velferd og handlefrihet i årene som kommer, er det nødvendig med tett samarbeid med de landene vi deler både verdier og interesser med.

I dette bildet må vi samtidig legge til at det selvsagt ikke er slik at alt i EU er perfekt. EU har en lang rekke interne problemer. EU består av 27 medlemsland som ikke alltid har felles interesser. Innad i EU er det ulike syn på handelspolitikk, energipolitikk og veien videre i klimaarbeidet og på balansen mellom nasjonale hensyn og felles europeiske løsninger. Dette er kjente spørsmål også fra vår egen diskusjon.

Beslutningsprosesser kan være tidkrevende og krever ofte kompromisser, men som jeg siterte Storbritannias statsminister Starmer på innledningsvis: Styrke skaper vi gjennom samarbeid. Hvis vi vender oss innover, mister vi innflytelse. Storbritannia har bittert erfart konsekvensene av å kutte båndene til EU. Nå styrker de igjen båndene på viktige områder. Det gjør de fordi de ser at de er avhengig av europeisk samarbeid for å sikre sin egen trygghet. Vi er i samme situasjon. Også vi må gjøre det som trengs for å trygge våre kjerneinteresser. Verken vår fysiske, økonomiske eller demokratiske trygghet kan sikres av Norge alene. Når vi står sammen med likesinnede, er vi sterke.

Våre nærmeste allierte finner vi nå først og fremst i Europa. Derfor vil Norge fortsette å være en aktiv, konstruktiv og forutsigbar partner for våre europeiske venner – i møte med en ny tid og nye utfordringer.

Tom Einar Karlsen (A) [10:50:32] (ordfører for saken): Transport- og kommunikasjonskomiteen har hatt til behandling et representantforslag om en nasjonal strategi for trafikksikker, bærekraftig og verdiskapende vinterturisme. Dette forslaget har vært behandlet på vanlig vis i komiteen. Statsråden har uttalt seg om forslaget, og det har vært gjennomført skriftlig høring i saken, som interesserte kan lese om på stortinget.no.

Utover det vil jeg vise til merknadene og forslagene i innstillingen og overlate til de ulike partigruppene å redegjøre nærmere for sitt syn på forslaget, men som saksordfører vil jeg naturligvis takke komiteens medlemmer for samarbeidet.

Jeg kommer så til å gå over til å redegjøre for Arbeiderpartiets syn i saken. Trafikksikkerhetsarbeidet i Norge har lyktes godt, i den forstand at den langsiktige trenden er at antallet ulykker med alvorlige utfall har gått jevnt og trutt nedover. Samtidig er vi ikke i mål. Som det framgår av nasjonal trafikksikkerhetsplan, utgjør nå turister uten erfaring med vinterkjøring en ny og betydelig trafikksikkerhetsutfordring.

Arbeiderpartiet ønsker å utvikle reiselivsnæringen videre, men vekst i reiselivet kan ikke komme på bekostning av trafikksikkerheten og tryggheten til dem som bor og lever i områdene hvor reiselivsvirksomheten utøves. Arbeiderpartiet støtter derfor intensjonen bak det representantforslaget som vi behandler her i dag.

Når det gjelder de konkrete enkeltforslagene som fremmes, mener Arbeiderpartiet at det er hensiktsmessig å få flere av dem vurdert av den innsatsgruppen som allerede er i gang med å jobbe fram tiltak, i regi av Statens vegvesen. Den gruppen er bredt sammensatt, med aktører både fra trafikksikkerhetssiden og fra reiselivssiden, og vi mener derfor at det er naturlig at de mer teknisk og juridisk krevende forslagene blir vurdert i forbindelse med det arbeidet som allerede er i gang, og der det finnes viktig fagkompetanse. Denne arbeidsgruppen har jo allerede levert konkrete forslag, og vi legger til grunn at de ikke bruker lengre tid enn nødvendig på å komme opp med flere anbefalinger og forslag til tiltak av mer langsiktig karakter.

Jeg vil avslutte med å ta opp forslagene nr. 1–3, som Arbeiderpartiet er med på.

Anne Kristine Linnestad (H) [10:53:09]: Stadig flere turister velger å oppleve den norske vinteren, spesielt i Nord-Norge. Det er i utgangspunktet svært positivt for både reiselivet og lokalt næringsliv, men det fører også med seg store utfordringer.

En av utfordringene er at flere velger å leie bil for å kunne komme seg rundt og oppleve norsk vinter og særlig nordlys på egenhånd. Altfor mange av disse sjåførene mangler erfaring og kunnskap om norske vinterveier, norsk klima og hvor fort vær og føreforhold endrer seg. Selv for erfarne sjåfører kan glatte, svingete og smale vinterveier være krevende.

Dette handler altså ikke om nasjonalitet – ulykker skjer dessverre med både norske og utenlandske sjåfører – men om mangel på kunnskap og situasjonsforståelse. Det er det som er saken her. Når uerfarne sjåfører legger ut på krevende føre, påvirker det både ulykkesrisikoen, framkommeligheten og beredskapen for oss alle.

For å øke sikkerheten uten å skape unødvendig byråkrati, har Høyre derfor, sammen med Fremskrittspartiet, fremmet et konkret forslag. Vi vil innføre krav om et obligatorisk, digitalt informasjons- og opplæringsopplegg om vinterkjøring. Dette skal gjelde for alle som leier bil i områder med krevende vinterforhold, og gjennomføringen må bekreftes før nøklene til leiebilen utleveres.

Det er avgjørende for oss at tiltakene vi innfører, faktisk har effekt. Ved å gi turistene nødvendig kunnskap før de setter seg bak rattet, kan vi forebygge farlige situasjoner og sørge for at veiene forblir trygge for både fastboende og besøkende.

Jeg er helt enig med saksordføreren om intensjonen, som vi også støtter. Det er derfor vi ikke støtter de andre forslagene – vi ønsker ikke å forsinke et arbeid som allerede er i gang. Allikevel håper jeg at Arbeiderpartiet og de andre partiene i salen kan være enige med oss og støtte vårt forslag – komiteens innstilling – om et obligatorisk, digitalt informasjons- og opplæringsopplegg for vinterkjøring. Det bør settes i gang før neste vintersesong – og den kan jo komme før vi aner.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [10:55:38]: Nord-Norge opplever en enorm vekst i vinterturisme. Det er i utgangspunktet positivt. Folk fra hele verden ønsker å oppleve nordlys, natur og arktisk vintereventyr. Turisme skaper arbeidsplasser og aktivitet i lokalsamfunnene våre, men vi må også tørre å snakke ærlig om de utfordringene denne utviklingen har ført med seg. Sannheten er at mange turister kommer hit om vinteren og ikke har erfaring på glatte, snødekte, krevende vinterveier. Mange kommer fra land uten vinterforhold i det hele tatt. De møter smale, svingete veier, mørketid, vind, is og kolonnekjøring – forhold som er langt mer krevende enn de er vant til.

Samtidig vet vi at mange av veiene i Nord-Norge har store utfordringer knyttet til både standard, vedlikehold og vinterdrift. Dette er et ansvar som ligger hos veiforvalteren. Når dårlige veier kombineres med uerfarne sjåfører, kan vi få farlige situasjoner.

Vi har dessverre sett en økning i antall ulykker hvor turister er involvert. Flere av ulykkene har vært alvorlige, sågar også med dødsfall. Dette rammer ikke bare turister, det rammer lokalbefolkningen, næringstransport og beredskapen i nord. Når en vei blir stengt i timevis etter en ulykke, skaper det store konsekvenser for hele samfunnet.

Fremskrittspartiet mener derfor det må settes inn tiltak, men tiltakene må være realistiske og treffsikre. Vi vet at internasjonale avtaler gjør det vanskelig å innføre nasjonale krav til utenlandske sjåfører. Derfor mener FrP at den viktige delen av løsningen ligger hos utleieselskapene. De som leier ut bilene til turistene, må også ta et større ansvar for å sikre at leietakeren har nødvendig kunnskap og forståelse før man utleverer et kjøretøy.

Ansvaret stopper ikke der. Statens vegvesen har et tydelig ansvar som veiforvalter og trafikksikkerhetsmyndighet. FrP mener derfor at Vegvesenet i langt større grad må være til stede ute hos leiebilaktørene i perioder med turisttrafikk. Turister må få konkret informasjon om norske vinterforhold, om krevende veistrekninger, om kolonnekjøring, om værutfordringer og ikke minst svakheter ved veinettet og utfordringer med vinterdriften.

Dette handler ikke om å skremme folk bort, det handler om å gjøre turistene tryggere, redusere antall ulykker og styrke sikkerheten for alle oss andre som ferdes på veiene. Derfor foreslår Fremskrittspartiet at Stortinget skal be regjeringen sørge for at Statens vegvesen prioriterer å være til stede hos leiebilaktørene for å gi informasjon og service til turister som skal ut i vintertrafikken.

Trygge vinterveier handler ikke bare om turisme, det handler om trafikksikkerhet, beredskap og ansvarlighet i hele Norge – ja, faktisk i hele vårt langstrakte land, ikke bare i Nord-Norge.

Geir Inge Lien (Sp) [10:58:55]: Vinterturisme har blitt ei stadig viktigare næring for mange lokalsamfunn i Noreg, og særleg i nord. Fleire besøkande betyr auka aktivitet, større verdiskaping og fleire arbeidsplassar i distrikta. Dette er positivt, og det er viktig at vi legg til rette for at ei vidare utvikling av reiselivet kan fortsetje. Samtidig ser vi at auka vinterturisme òg fører med seg utfordringar: Fleire bilar på vintervegane gjev større belastning på infrastruktur, fleire trafikkfarlege situasjonar og auka press på beredskap og offentlege tenester, spesielt i område med krevjande vêr- og køyreforhold.

Senterpartiet meiner difor at vi må møte desse utfordringane med målretta tiltak og ikkje med unødvendig byråkrati. Trafikksikkerheita må styrkjast gjennom tydeleg ansvarsdeling og betre bruk av eksisterande verkemiddel. Vi meiner at utleigeselskapa må ta eit større ansvar. Turistar som leier bil i vinterutsette område, må få nødvendig informasjon og kompetanse før bilen vert utlevert. Difor støttar vi intensjonen om at leigebilselskapa skal sikre at sjåføren har grunnleggjande forståing for vinterkøyring.

Senterpartiet føreslår konkret at Stortinget ber regjeringa vurdere å innføre krav om obligatorisk, digitalt informasjons- og opplæringsopplegg om vinterkøyring for personar med førarkort frå land utan obligatorisk glattkøyring. Gjennomføringa må bekreftast før køyretøy kan utleverast i område med krevjande vinterforhold.

Vidare føreslår vi at regjeringa vurderer krav til dokumentert vinterkøyringskompetanse for arbeidstakarar med førarkort frå land utan obligatorisk glattkøyringskurs, og som har transportoppgåver i reiselivsnæringa i område med krevjande vinterforhold. Dette handlar om å målrette tiltaka der behova faktisk er størst. Vi meiner det vil vere urimeleg å innføre generelle krav som òg rammar norske sjåførar, eller personar frå land der glattkøyring allereie er ein obligatorisk del av føraropplæringa.

Vidare meiner vi i Senterpartiet at Statens vegvesen må vere meir synleg og til stades der utfordringane oppstår. God informasjon og kontrollar kan førebyggje ulykker og skape tryggleik både for turistar og for lokalbefolkning. Målet må vere tryggare vintervegar, betre informasjon og eit berekraftig reiseliv utan unødvendig byrde for folk og næringsliv.

Med det tek eg opp Senterpartiet sine forslag.

Grunde Almeland (V) [11:02:13]: Det er ikke så rart at mange ønsker å dra på ferie til Nord-Norge. Hvis man har vært i nord og opplevd nordlys, eller opplevd vinteren i nord, er det – med mindre man er veldig sterkt imot snø – vanskelig å ikke bli bergtatt av det man ser og opplever. Derfor er det heller ikke så veldig rart at stadig flere utenlandske turister får øynene opp for den nordligste delen av landet vårt, og kanskje også har lyst til å knipse et bilde til sin Instagram-konto, lære litt mer om hva i alle dager disse folkene i Norge driver med, og rett og slett oppleve landsdelen.

Det er et gode. Det er positivt at folk ønsker å se og oppleve Norge, norsk natur og norsk kultur. Det er kanskje også noe av det verden trenger mer av akkurat i den tiden vi står i, at folk besøker hverandre og blir kjent med hverandres kulturer. For Norge er det også en fantastisk mulighet for næringsutvikling. Det mylderet av nye bedrifter som starter opp knyttet til turisme, er et kjempegode for økonomien, både lokalt og nasjonalt.

Alt dette er positivt. Samtidig kommer turisme også med en belastning. Noen av de tydeligste eksemplene på det har vi sett gjennom ulykkesstatistikk på vinterveiene og naturbelastningen. Mye kan løses lokalt. Man kan legge til rette for god politikk i kommunene som tar imot turister, for å legge til rette for mindre belastning på naturen, sørge for at det er tilgjengelige arealer for turistnæringen til å etablere seg. Man kan samarbeide om tilpasninger, men det er for mye å forlange at kommunene alene skal bære hele denne belastningen.

I tillegg til det er det også noe som rett og slett styres fra nasjonalt hold, og dette er bakgrunnen for at Venstre har foreslått det vi har gjort i dag. Jeg er glad for at flere her oppe har sagt at man er enig i intensjonen. Jeg hadde håpet at flere var enig i å gjøre noe, men jeg er glad for at flere av forslagene våre også er blitt foreslått av komiteen.

Siden vi ikke sitter i komiteen, har Venstre tatt seg friheten til å fremme to forslag over bordet her i dag, særlig fordi det som går på styrket nordisk samarbeid, og det som går på den statlige tilskuddsordningen, hjelpen til kommunene med å bære den turismen, er to områder som ikke er tilstrekkelig adressert fra komiteen, og som jeg oppfordrer alle til å stemme for i dag.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [11:05:40]: Stortinget skal behandle et omfattende representantforslag om en nasjonal strategi for trafikksikker, bærekraftig og verdiskapende vinterturisme. Forslaget berører både næringsministerens, justisministerens og mitt ansvarsområde. Vi deler intensjonen bak forslaget.

Samtidig er dette et område hvor det er satt i gang omfattende arbeid, både på kort og på lang sikt. Det pågår arbeid knyttet til utvikling av reiselivsnæringen, samtidig som det er iverksatt en rekke tiltak for å styrke trafikksikkerheten på norske vinterveier. En egen strategi for vinterturisme kan bidra til å fragmentere dette arbeidet. Det er mer hensiktsmessig å se det i sammenheng med det samlede arbeidet med reiselivsproblematikk, hvor behovene ivaretas gjennom en bred og koordinert tilnærming.

Som flere allerede har vært inne på, har turismen i Norge vokst kraftig de siste årene. Det gir muligheter for verdiskaping, og det gir muligheter for arbeidsplasser, men det gir også noen økte utfordringer for trafikksikkerheten. Utfordringene som vi ser på vinterveiene, handler i første rekke om manglende erfaring og kunnskap om krevende kjøreforhold, ikke om hvor sjåføren kommer fra.

Vi har derfor satt i gang konkrete tiltak. Kontrollaktiviteten fra Statens vegvesen og politiet økes, særlig i områder med høyt turisttrykk, informasjon til turistene forbedres gjennom hele verdikjeden, og det arbeides med en felles standard på utrustning av leiebiler. Statens vegvesen leder en bredt sammensatt innsatsgruppe som jobber med å vurdere ytterligere tiltak for å bedre trafikksikkerheten, særlig ved vinterturisme, både for neste sesong og på lengre sikt.

Når det gjelder krav om obligatorisk opplæring, må vi forholde oss til internasjonalt regelverk som begrenser muligheten til å stille slike krav for å kjøre bil i Norge. Derfor ligger hovedvekten nå på informasjon, veiledning og frivillige tiltak kombinert med økt kontroll. Samtidig videreføres og styrkes arbeidet mot ulovlig transportvirksomhet, noe som også er en del av utfordringsbildet.

For å ivareta behovet for langsiktig samarbeid har Statens vegvesen tatt initiativ til å etablere et nasjonalt samarbeidsforum for turisttrafikk. Formålet er gjensidig informasjonsutveksling, datadeling på tvers og samarbeid og samordning av tiltak rettet mot turisttrafikk på veiene. Trafikksikkerhet er en sentral del av forumets agenda. Statens vegvesen vil også ta ansvar for at det utarbeides et omforent budskap om trafikksikkerhet til turistene på ferie i Norge, og Innovasjon Norge vil ta ansvar for at budskapet spres i relevante kanaler der målgruppen nås.

Bård Hoksrud (FrP) [11:13:51] (komiteens leder): Turisme og turister er utrolig bra og positivt. Vi ønsker at folk skal komme til Norge, vi ønsker aktivitet, og vi ønsker arbeidsplasser og verdiskaping i hele landet. Vinterturisme, ikke minst i Nord-Norge, er på mange måter en fantastisk suksesshistorie. Folk kommer nå fra hele verden for å oppleve nordlyset, den fantastiske naturen vår, snøen, fjordene og de små lokalsamfunnene våre. Det skal vi være utrolig stolt av.

Det er imidlertid også noen store utfordringer som vi må tørre å snakke ordentlig om. Det er mange ting som ikke fungerer godt nok, for norske vinterveier er noe helt annet enn en tørr og fantastisk fin firefelts motorvei i Syden. Mange steder i Norge er det snakk om smale veier, svingete veier, glatte veier, mørke veier, snøfokk, brøytekanter, raskt værskifte og dessverre også veier som er altfor dårlig vedlikeholdt. Da kan det bli farlig når folk som kanskje aldri før har kjørt på skikkelig vinterføre, setter seg rett inn i en leiebil og kjører ut på veiene våre. Dette handler ikke om nasjonalitet – det handler om erfaring, kunnskap og respekt for forholdene. Det er forskjell på ha førerkort og å beherske norske vinterveier i februar og å ha førerkort fra mange andre steder i verden.

Fremskrittspartiet mener samtidig at svaret ikke alltid kan være nye obligatoriske krav, flere kurs, flere skjemaer og mer byråkrati. Vi må heller se på de virkemidlene vi har, og sørge for å være kreative og mye mer offensive for å løse utfordringene vi har på veiene våre. Statsråden sa også at man henter inspirasjon og ser muligheter andre steder, og det tror jeg er veldig bra.

Fremskrittspartiet mener også at det er viktig at Statens vegvesen må være mer synlig og mer praktisk til stede. Vegvesenet bør samarbeide tettere med turistdestinasjonene, politiet, leiebilselskapene, kommunene, reiselivsnæringen og ikke minst forsikringsselskapene. Her må alle som møter turistene før de kjører ut, bidra til at de faktisk forstår hva man begir seg ut på når man kjører på norske vinterveier. Turistene må få tydelig og praktisk informasjon. De må vite hvordan møteplasser brukes, de må forstå hva brøytekanter er. De må forstå hva kolonnekjøring, stengte fjelloverganger, glatte partier og dårlig sikt er, og hva det betyr i praksis. De må også få klar beskjed om at de ikke er alene på veien. På de samme veiene kjører lokalbefolkningen til jobb, barna skal på skole, varer skal fram, brøytemannskaper skal gjøre jobben sin, og nødetatene skal kunne rykke ut når det haster. Når en vei stenges i Nord-Norge, er det ikke alltid bare å ta neste avkjøring og kjøre rundt. Det kan ramme både trygghet, beredskap og hverdagen til folk som bor der hele året.

Vi må også være ærlige på en annen ting: Hvis dette ikke håndteres skikkelig, kan farlige situasjoner med utenlandske turister på veiene, bidra til at vi får enda større konflikter og mer motstand mot turistene. Det er ikke bra for lokalsamfunnene, det er ikke bra for reiselivet, og det er definitivt ikke bra for turistene, som kommer hit for å oppleve det fantastisk flotte landet vårt. Derfor trenger vi gode løsninger, ikke pekefingre og byråkrati. Vi trenger mer samarbeid, informasjon og praktiske tiltak som virker der problemet faktisk oppstår.

May Helen Hetland Ervik (FrP) [11:17:05]: Denne saken tar opp viktige utfordringer knyttet til vinterturisme, særlig i nord. Fremskrittspartiet deler bekymringen for konsekvensene dette har for trafikksikkerheten og for belastningen det påfører lokalsamfunnet, infrastruktur og beredskap.

Den kraftige økningen i antall turister som ferdes på norske vinterveier, har ført til en situasjon som i stadig større grad utfordrer både trygg ferdsel og lokalsamfunnets tåleevne. Mange av turistene som ferdes på norske vinterveier, mangler tilstrekkelig erfaring med å kjøre på glatte og snødekte veier. Når dette skjer på smale, svingete og til tider krevende veistrekninger som i stor grad skiller seg fra veinettene de er vant til fra sine hjemland, øker også risikoen for både ulykker og farlige trafikksituasjoner betydelig.

Samtidig må det slås fast at drift og vedlikehold av mange veistrekninger over tid har vært svært mangelfull. I dag blir revidert nasjonalbudsjett lagt fram, og det blir spennende å se hva som ligger i det. Når krevende vinterforhold kombineres med manglende vinterkompetanse hos sjåføren og dårligere veistandard, bidrar det til en økning av antall ulykker. Disse ulykkene skaper utrygghet for andre trafikanter og svekker samtidig beredskapen når veiene blir stengt i lengre perioder. Dette er en utvikling som ikke kan fortsette.

Fremskrittspartiet er enig i at det må settes inn tiltak, men vi er også tydelige på at tiltakene må være målrettede og treffsikre. Internasjonale avtaler gjør det vanskelig å innføre nasjonale krav direkte mot sjåfører fra andre land. Derfor mener vi at den mest effektive veien til bedre trafikksikkerhet er å stille krav til utleieselskapene. Vi mener at leiebilaktørene må ta ansvar for å sikre at leietakeren har nødvendig kunnskap før bilen utleveres. Det er bakgrunnen for at Fremskrittspartiet støtter forslaget om obligatorisk informasjon og opplæring for kjøring i krevende vinterforhold.

Fremskrittspartiet understreker at Statens vegvesen har et særlig ansvar, ikke bare som veiforvalter, men også som en aktiv service- og beredskapsaktør. I perioder med stor turisttrafikk og krevende vinterforhold mener vi at Statens vegvesen i større grad må være fysisk til stede hos leiebilaktørene i nord. Det vil bidra til å styrke trafikksikkerheten for alle som ferdes på veiene.

Dette er konkrete, realistiske og treffsikre tiltak som vil bidra til tryggere vinterveier, både for turister og for dem som bor, jobber og ferdes i disse områdene hver eneste dag.

Frank Edvard Sve (FrP) [11:20:05]: Vi – dei fleste, trur eg – kan vere ganske einige om at det er ganske mykje greinlaus køyring av turistar rundt omkring i Noreg på vinteren, men også om sommaren. Utgangspunktet er at turistane er her for å sjå landet. Dei fer svimande midt i vegen, slik det vert gjengjeve i ein del medieoppslag, spesielt frå Nord-Noreg. Dei kikar seg rundt i 50- og i 80-sona og lagar masse farlege situasjonar. Nøyaktig den same situasjonen ser eg nesten kvar veke, ikkje berre i sommarhalvåret, men også i vinterhalvåret. Eg køyrer stort sett 1 100 km i veka frå Sunnmøre og hit, og det er så mykje håplaus køyring at det er helt nifst.

Kvar er tiltaka for å gjere ting betre? Regjeringa seier at dei skal bruke meir pengar på vedlikehald – eg ser ikkje det. Vintervedlikehaldet må eg berre innrømme at eg synest er vorte dårlegare. Dei fem åra eg har køyrt hit, synest eg det berre er vorte dårlegare og dårlegare. Det vert i alle fall ikkje betre og betre.

Når det er sagt: Ein innfører eit piggdekkforbod – det skulle jo ha vore piggdekkpåbod for alle desse leigebilane. Det er berre å gå inn og sjå kor mange prosent det er. Det er mange, mange, mange, mange, mange meter kortare bremselengde med piggdekk enn med heilårsdekk eller dei piggfrie dekka som polerer vegane. Eg køyrer med piggdekk, og eg skal aldri ha på piggfrie dekk. Det er det umogleg å køyre med på Sunnmøre, der vi har fem årstider – ei ekstra årstid midt imellom. Det er ganske håplaust.

Det eg synest er mest rart, er: Kvar er politiet? Det er nesten som å sjå Fantomet – nokon har høyrt om det, men ingen har sett det. Eg ser ikkje ein uniformert politibil i trafikkbildet. Eg har måtta ringje politiet for å få fjerna bubilar som ligg og surrar i 55 km/t i 90-sona oppover Gudbrandsdalen. Politiet takkar og bukkar, og litt lenger fram kjem det ein patrulje og tek ut bilen. Det er kanskje det viktigaste tiltaket ein kan gjere når det er problem med utanlandske sjåførar. Det er å få politiet til å fjerne dei bilistane som køyrer i 50 km/t i 80-sonen, slik det er gjengjeve i media, og faktisk ta dei ut av trafikken før dei gjer skade. Men politiet eksisterer ikkje. Dei ligg helst gøymde oppe i granbuskene for å ta oss om me køyrer nokre kilometer for fort. Der ligg dei og gøymer seg, men å kome seg ut med uniformerte bilar, noko som også verkar preventivt på alle som køyrer anten for fort eller for seint, det gjer dei ikkje.

Her er det snakk om å ha tiltak som verkar, og få politiet ut når dei veit at det er krevjande situasjonar og krevjande føre. Det er det som skal til. Det er i alle fall et tiltak som det er mogleg å gjennomføre veldig raskt – ut av kontora.

Tom Einar Karlsen (A) [11:23:21]: Jeg har lyst til å takke for en fin debatt så langt. Sistnevnte taler, representanten Sve, var inne på et poeng som jeg er enig med ham i, og det er at dette med trafikksikkerhet og turisme er viktig også i sommersesongen og i andre deler av landet. Der jeg kanskje er litt uenig med representanten Sve, er når han framstiller det på en måte som gjør at man kan få et inntrykk av at det ikke skjer så veldig mye. Vi har i denne debatten allerede hørt om den arbeidsgruppen som har vært nedsatt, og de konkrete tiltakene som allerede er iverksatt. Vi har hørt at det allerede er kommet et eget kapittel i trafikksikkerhetsplanen som omtaler denne problemstillingen, og jeg vil også vise til det som ble gjort forrige gang Nasjonal transportplan ble rullert, der et av hovedgrepene var å vri innsatsen over mot drift og vedlikehold, noe som er et godt tiltak i så måte.

Så vil jeg også fremme at Arbeiderpartiet har en helhetlig tilnærming til regulering av reiselivssektoren. Nå er vi snart i ferd med å få på plass ordningen med besøksbidrag – endelig. Det å gi lokale myndigheter økonomi og mulighet til å ta tak i flere av problemstillingene som reiselivsveksten fører med seg, og gi dem mulighet til å styre trafikken kan bidra til å bedre trafikksikkerheten også i denne sammenhengen.

Avslutningsvis, som saksordfører for denne saken og som stortingsrepresentant i nord, har jeg bare lyst til å si at jeg er veldig glad for at Stortinget anerkjenner den utfordringen som mange av våre innbyggere i nord står i på vinteren, når reiselivsveksten spiller seg ut. Jeg er også veldig glad for at det uttrykkes en vilje her i salen til å prioritere å forsterke innsatsen for trafikksikkerhet.

Frank Edvard Sve (FrP) [11:25:21]: Dette er eigentleg berre ein kommentar til siste talar: Viss ein vil ha ingenting til å skje, så set ein ned ein komité. Det er jo det som skjer. Ein set ned komitear og har møte og høge smørbrød. Ein har det sikkert kjekt på desse møta. Men eg har ikkje sett ein politibil etter at dei har hatt desse møta. Det er lenge sidan dei har hatt dei møta. Eg har ikkje sett eitt tiltak i praksis. Det er like håplaust på Møre. Der er det dungevis med turistar både sommar og vinter og akkurat den same utfordringa. Kanskje det har vore spesielt i nord dei siste åra, men det er masse på Møre også.

Det hjelper ikkje å setje ned komitear, og så skjer det ingenting. Nei, det må handling til, og då er det sånn at ein må vise det i praksis. Det å setje ned komitear for at ingenting skal skje, er det i alle fall liten vits i.

Tom Einar Karlsen (A) [11:27:34] (ordfører for saken): Transport- og kommunikasjonskomiteen har hatt til behandling representantforslag om å stanse innføring av overtredelsesgebyr ved avrenning fra kjøretøy. Forslaget har vært til behandling på vanlig vis i komiteen. Statsråden har uttalt seg om forslaget, og det har vært gjennomført skriftlig høring i saken, som er tilgjengelig på stortinget.no.

Utover å vise til merknadene og innstillingen vil jeg som saksordfører takke for samarbeidet og overlate til de ulike partigruppene å redegjøre nærmere for sitt syn i saken.

Jeg går så over til å si noen ord om Arbeiderpartiets syn.

Oppdrettsnæringen har på relativt kort tid vokst fram til å bli en av våre viktigste eksportnæringer. Den bidrar med sårt tiltrengte arbeidsplasser og verdiskaping, vekst og utvikling i mange kystsamfunn over hele landet. Samtidig fører denne virksomheten også med seg noen negative konsekvenser som må håndteres. Avrenning fra transport av oppdrettsfisk er et reelt problem, som må løses, for det har betydning for trafikksikkerheten langs veien. Det aller beste hadde selvsagt vært om aktørene i næringen selv fant sammen om å løse problemet, men når løsningen drar såpass ut i tid som tilfellet har vært her, må nesten myndighetene engasjere seg i sakene.

Sett utelukkende fra veitrafikklovgivningens perspektiv er det transportforetak og sjåfør som har ansvar for lastsikring. Samtidig ser vi i denne saken at noen av de mest effektive tiltakene ser ut til å ligge utenfor det sjåføren har mulighet til å påvirke, nemlig temperaturen på fisken før den lastes på bil, og emballasjens utforming og funksjon.

Arbeiderpartiet mener derfor at selv om det juridiske ansvaret for lastsikring i dag ligger på transportforetak og sjåfør, kan det stilles spørsmål ved hvem som egentlig har best forutsetninger for – og dermed er nærmest til – å løse problemet. På den bakgrunn fremmer Arbeiderpartiet forslaget om at regjeringen skal utrede krav til bruk av tett emballasje ved pakking og transport av oppdrettsfisk.

Med det tar jeg opp forslag nr. 2 i innstillingen, fra Arbeiderpartiet, og håper at forslaget får tilslutning i Stortinget.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [11:30:15]: Denne saken handler om trafikksikkerhet og framkommelighet langsetter veiene våre. Fremskrittspartiet deler bekymringen for avrenning fra fisketransport og annen tungtransport med de andre partiene. Når væske fra last renner ut i veibanen, kan dette skape farlige situasjoner for alle som ferdes på veiene. Det er derfor riktig å diskutere tiltak som kan redusere risikoen for slike hendelser. FrP støtter intensjonen om å styrke regelverket og sikre bedre etterlevelse av lastesikringsbestemmelsene, men vi kan ikke støtte et forslag som plasserer ansvaret på feil sted. Slik forslaget fra Statens vegvesen er utformet, åpnes det for at både sjåfør og transportselskap skal ilegges overtredelsesgebyr dersom det oppstår avrenning fra lasten. Problemet er at dette i mange tilfeller rammer aktøren som verken har kontroll eller mulighet til å påvirke forhold som skaper denne risikoen.

Dette gjelder særlig innenfor transport av fisk og sjømat. Her skjer emballering, pakking og ising før transporten starter. Når alt er ferdiglastet, plomberes ofte kjøretøyet. Etter dette har verken sjåfør eller transportør faktisk eller rettslig adgang til å åpne lasten eller gjøre endringer underveis. Risikoen for avrenning oppstår altså før transporten begynner. Den ligger hos avsender, pakkeledd eller lasteeier, ikke hos sjåfør som får oppdraget med å transportere varene fra a til b.

Fremskrittspartiet mener at det er et helt grunnleggende prinsipp at ansvaret skal plasseres der den reelle påvirkningsmuligheten ligger. Når transportør og sjåfør ikke har kontroll over forholdene som utløser gebyret, blir det både urimelig og uforholdsmessig å ilegge dem sanksjoner. Norske yrkessjåfører står allerede i en krevende hverdag. De håndterer dårlige vinterveier, høye kostnader og et stadig mer omfattende regelverk. Da kan ikke løsningen være å sende enda flere gebyrer til dem, for forhold de ikke har kontroll over.

Samtidig finnes det alternativer som kan bidra til å redusere problemene. Det kan være bruk av lukkede kasser, det kan være f.eks. oppsamlingstanker, men da kreves det nødvendig infrastruktur fra det offentlige som gjør at man er i stand til faktisk å tømme disse tankene.

Det kreves samarbeid mellom myndighet og næring, ikke en ensidig reaksjon overfor sjåførene. Fremskrittspartiet vil derfor avvise forslaget slik det foreligger. Vi mener at regjeringen må komme tilbake med et nytt forslag, hvor ansvarsplasseringen reflekterer hvem som faktisk har kontrollen over lasten, og hvor også avsender og pakkeleddet vurderes omfattet av dette regelverket.

Med dette regner jeg Fremskrittspartiets forslag som opptatt.

Anne Kristine Linnestad (H) [11:33:26]: Jeg kunne egentlig bare sagt at jeg fortsetter der forrige taler sluttet – bortsett fra forslaget hans, som vi ikke støtter.

La meg påpeke at det skal være trygt å ferdes på norske veier. Det er ingen tvil om at søl fra fisketransport, sjømattransport eller annen transport som legger seg på veibanen, gir utrolig store utfordringer og fører til farlige situasjoner, kanskje særlig for dem som kjører på to hjul.

Vi har tidligere i denne sal hatt andre saker med svært detaljerte forslag. I denne saken kommer det fram at det finnes teknologiske løsninger som kan begrense avrenningen fra f.eks. sjømatnæringen, og da ønsker ikke vi å støtte Arbeiderpartiets forslag, som utreder kun én løsning og ikke alle de andre. Vi støtter selvfølgelig en effektiv kontrollvirksomhet, men vi merker oss selvsagt at departementet i hvert fall ikke har hatt en hurtigarbeidende komité for å komme med disse forskriftene.

Samtidig mener Høyre at det er på tide med en gjennomgang av bøtesatsene. Bøter skal ha en preventiv effekt, men det må også oppleves som rettferdig. Når satsene blir så høye at de mister sin sosiale legitimitet, da mener vi at en gjennomgang av hele bøtesatssystemet er nødvendig. Derfor ber vi i vårt forslag regjeringen senest innen statsbudsjettet for 2027 foreta en full gjennomgang av alle bøtesatser innenfor veitrafikkloven.

La meg si det en gang til: Trafikksikkerhet sikres gjennom gode holdninger, fornuftige kontroller og ikke minst trygge veier – og det er vel det som er vår alles intensjon.

Jeg tar opp Høyres forslag.

Geir Inge Lien (Sp) [11:35:49]: Norsk sjømatnæring er ein berebjelke i verdiskapinga langs kysten vår. Ho skapar arbeidsplassar, aktivitet og framtidstru i små og store lokalsamfunn over heile landet.

For Senterpartiet er det avgjerande å leggje til rette for at denne næringa framleis skal utvikle seg og skape verdiar i heile Noreg, men vi må samtidig ta på alvor dei utfordringane som følgjer med den aukande veksten av oppdrettsfisk, òg på norske vegar. Avrenning frå fisketransport er ikkje berre eit irritasjonsmoment, det er eit trafikkproblem. Når vatn frys til is på vegbanen, når is losnar frå køyretøy i fart, eller når lys på vogntog vert tildekte, oppstår det farlege situasjonar for både yrkessjåførar og andre trafikantar. Difor meiner Senterpartiet at vi treng tiltak som verkar.

I lag med Raudt og Miljøpartiet Dei Grøne føreslår vi at Stortinget ber regjeringa stille krav til bruk av tett emballasje ved pakking og transport av oppdrettsfisk. Bakgrunnen for dette er tydeleg dokumentert. Statens vegvesen viser til at det finst tekniske løysingar som reduserer avrenning betydeleg. Dei peikar bl.a. på at Mowi allereie har teke i bruk tette kasser, og at dette gjev klare forbetringar langs vegane. Samtidig viser Nofima-rapporten at utfordringane må løysast i heile verdikjeda. Det handlar ikkje berre om lastebilar, det handlar òg om korleis fisken vert kjølt ned før han skal pakkast og sendast ut til transport.

Rapporten viser at dersom fisken held under éin grad før pakking, vert smeltevatn og avrenning reduserte betrakteleg. Det betyr at produsenten spelar ei nøkkelrolle. Transportørane må gjere sin del av jobben, men det må òg slakteria og oppdrettsnæringa gjere. Senterpartiet meiner difor at ansvaret må delast. Vi trur ikkje på å skuve heile problemet over på sjåførane åleine. Skal vi lykkast, må heile næringa bidra.

Vi registrerer òg at nokre peikar på kostnadene og auka avfallsmengde som argument mot omstilling. Det er forståeleg at endringar kan vere krevjande, men samtidig viser erfaringar at løysingar finst, og at fleire aktørar allereie har vist at det er mogleg å redusere avrenninga betydeleg.

For Senterpartiet handlar dette om å finne praktiske løysingar som ivaretek både trafikksikkerheit, miljøomsyn og konkurransekrafta til norsk sjømatnæring og transportnæring. Vi skal framleis ha ei sterk havbruksnæring langs kysten, men vi skal òg sørgje for trygge vegar for dei som skal ferdast på dei kvar einaste dag.

Med det tek eg opp forslaget Senterpartiet er med på. Vi støttar Arbeidarpartiets forslag subsidiært.

Remi Sølvberg (R) [11:39:11]: Rødt mener det er helt nødvendig å få slutt på avrenning fra fisketransport på norske veier. Det handler om trafikksikkerhet, om arbeidsforhold for sjåfører og om miljø. Når smeltevann og is legger seg på veibanen, skaper det farlige situasjoner for mange, men kanskje særlig for motorsyklister og andre myke trafikanter. Derfor må myndighetene stille krav.

Vi må også plassere ansvaret der det faktisk hører hjemme. Debatten har i stor grad handlet om gebyr til sjåfør og transportselskap, men Rødt mener det er altfor snevert. Hvis fisken pakkes på en måte som gjør avrenning uunngåelig allerede før bilen kjører fra anlegg eller kai, kan vi ikke late som at hele ansvaret ligger hos den som sitter bak rattet.

Nofima-rapporten og vurderinger fra Statens vegvesen peker ganske tydelig på at mye av problemet oppstår tidlig i verdikjeden. Temperaturen på fisken før pakking, bruk av is og valg av emballasje er avgjørende. Når fisken ikke er tilstrekkelig nedkjølt, vil isen smelte under transport. Da hjelper det lite å skyve ansvaret over på sjåføren alene.

Rødt mener derfor at vi nå må stille krav til den som pakker fisken. Vi trenger krav om tett emballasje og løsninger som faktisk hindrer avrenning før transporten starter. Næringslivet selv viser at det er mulig. Flere aktører har allerede tatt i bruk tette kasser med gode resultater.

Rødt støtter derfor forslaget om å stille krav til bruk av tett emballasje ved pakking og transport av oppdrettsfisk. Rødt vil understreke at sjåføren ikke kan blir syndebukken for et systemproblem. Mange av dem som kjører med plomberte lass, har begrenset mulighet til å påvirke hvordan fisken er pakket. Derfor må regelverket være rettferdig og treffsikkert, slik at ansvaret fordeles gjennom hele transportkjeden, også til produsenter og pakkeledd.

Målet må være enkelt: trygge veier, mindre forurensning og et regelverk som passer på at ansvaret er hos dem som faktisk kan bidra til å løse problemet.

Oda Indgaard (MDG) [11:41:42]: Det er sagt mye bra fra denne talerstolen allerede, knyttet til viktigheten av trafikksikkerhetstiltak. Vi i MDG støtter det som er sagt fra både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Rødt knyttet til dette, og vi er veldig glad for at vi sammen med Rødt og Senterpartiet foreslår en konkret løsning, som allerede er i bruk, og som har lite konsekvenser, men som faktisk vil redusere problemet med avrenning.

Det er skuffende at partier som vanligvis er så brennende opptatt av trafikksikkerhet at de stadig vekk vil bruke titalls milliarder kroner på firefelts motorveier i trafikksikkerhetens navn på kryss og tvers av landet vårt, ikke vil være med på dette relativt lille tiltaket med liten negativ konsekvens.

Helst skulle jeg sett at bransjen selv så utfordringen og løste det selv, men når den altså ikke gjøre det, er det viktig at vi stiller krav som gjør at det blir trygt å ferdes på veiene, at det føles rettferdig og trygt for dem som er sjåfører av lasten, og som gjør at det er like vilkår i oppdrettsbransjen knyttet til transporten.

Med det vil jeg varsle at vi selvfølgelig er med på vårt forslag, og jeg oppfordrer resten av partiene til å ta en ny vurdering.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [11:43:33]: Avrenning fra kjøretøy, særlig knyttet til fisketransport, er et reelt problem. Det kan skape farlige situasjoner på veiene våre, spesielt for motorsyklister og andre sårbare trafikanter, og det kan også ha negative miljøkonsekvenser. Derfor er det helt riktig at vi tar dette på alvor og følger opp med tiltak.

Men for Kristelig Folkeparti er det avgjørende at tiltakene vi vedtar, er rettferdige, treffsikre og faktisk løser problemene der de oppstår. Det forslaget som nå ligger på bordet, om overtredelsesgebyr rettet mot sjåfør og transportselskap, reiser etter vårt syn en viktig utfordring: nemlig at ansvaret i mange tilfeller plasseres hos aktører som ikke har reell kontroll over årsaken til problemet.

Når fisken pakkes, kjøles ned og klargjøres før transport, er det også der mye av grunnlaget for avrenning legges. Da blir det etter vårt syn feil å sanksjonere sjåføren alene – eller hovedsakelig – for forhold som i stor grad oppstår tidligere i verdikjeden. Ansvar må plasseres der påvirkningsmuligheten faktisk er. Det er et grunnleggende prinsipp i god politikk – og i et rettferdig regelverk.

Derfor støtter Kristelig Folkeparti forslaget om å stanse innføringen av overtredelsesgebyret slik det nå er foreslått. Vi mener det er behov for å gå en runde til og sikre et regelverk som i større grad treffer riktig, og som oppleves som legitimt for dem det gjelder.

Samtidig støtter vi behovet for en bredere gjennomgang av gebyr- og bøtenivået i veitrafikken, slik Høyre tar til orde for. Bøter og gebyrer må stå i forhold til overtredelsen og oppleves som rettferdige. Hvis ikke risikerer vi det motsatte av det vi ønsker: mindre tillit og dårligere etterlevelse.

Dette handler ikke om å være mot tiltak – tvert imot. Det handler om å få på plass riktige tiltak. Vi må se hele verdikjeden, vi må samarbeide med næringen, og vi må legge til rette for løsninger som faktisk reduserer avrenning, enten det er gjennom bedre nedkjøling, tettere emballasje eller teknologiske løsninger.

KrF vil bidra til en politikk som både styrker trafikksikkerheten, tar vare på miljøet og samtidig er rettferdig og ansvarlig. Det fordrer at vi gjør dette riktig – ikke bare raskt.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [11:46:18]: Forslaget som har vært på høring om å innføre overtredelsesgebyr for avrenning fra kjøretøy, har bakgrunn i økende omfang av fisketransporter der smeltevann fra fiskekasser renner ut på veien og skaper trafikkfarlige veiforhold. Jeg er glad for at salen bredt anerkjenner at dette er et ekte problem som det må gjøres noe med.

Statens vegvesen opplyser at det årlig ilegges rundt 1 000 bruksforbud som følge av denne typen avrenning. Dette understreker behovet for virkemidler som i større grad sikrer etterlevelse av regelverket og forebygger farlige situasjoner på veien.

Høringsforslaget bygger på at avrenning i dag er forbudt, at dialog og andre tiltak ikke har gitt effekt, og skal bidra til å sikre effektiv håndheving og ikke minst styrke trafikksikkerheten.

Både fører og transportforetak har i dag plikt til å sikre lasten forsvarlig, herunder unngå avrenning. Overtredelsesgebyr for ulovlig avrenning er derfor foreslått for både fører og transportforetak. Slik todelt ansvarsplassering har vi også f.eks. med hensyn til kjøre- og hviletidsbestemmelser. Fører og transportforetak har et selvstendig ansvar for å planlegge og gjennomføre transporten slik at det ikke skjer avrenning.

Det er flere måter å unngå avrenning. Det kan være forhold som må være på plass før transporten starter, f.eks. bruk av tette kasser, som flere har vært inne på. Avrenning kan imidlertid også hindres ved selve gjennomføringen av transporten, f.eks. ved å benytte egnede oppsamlingsløsninger eller ved å regulere temperaturen. Det er samtidig viktig at leverandørene medvirker til at transportene kan gjennomføres lovlig og trafikksikkert.

Risiko for gebyr gir et insitament til å gjøre nødvendige tilpasninger både selv og overfor bestiller, slik at transportene gjennomføres i tråd med regelverket. Utover bruksforbud håndheves gjeldende regler i begrenset grad, siden anmeldelse og bøtelegging er ressurskrevende for både Statens vegvesen og politiet.

Overtredelsesgebyr er en administrativ reaksjon som kan ilegges direkte på stedet, noe som gir en mer effektiv håndheving og raskere oppfølging av overtredelser.

Som jeg skrev i brev til komiteen, har Statens vegvesen i høringsoppsummeringen foreslått en betydelig reduksjon av gebyret for sjåførene, fra 5 000 kr ned til 2 000 kr. Både høringsinnspillene, Vegvesenets faglige vurderinger og det som framkommer i salen her i dag under behandling av saken, vil jeg selvfølgelig ta med meg i den avsluttende behandlingen av høringsforslaget i departementet.

Bård Hoksrud (FrP) [11:58:55] (komiteens leder): La meg starte med å være veldig klar og tydelig: Trafikksikkerhet er utrolig viktig og tas på det største alvor. Avrenning fra fisketransport og andre transporter kan skape farlige situasjoner på veiene våre. Det kan gi glatte veier, dårlig sikt, isdannelse og farlige forhold for både tungtransport, personbiler, motorsykler og andre trafikanter. Det er ikke greit, og det skal vi gjøre noe med.

Likevel er det stort «men»: Tiltakene må treffe riktig, for det regjeringen og Statens vegvesen legger opp til nå, er at sjåførene og transportselskapene i større grad – sannsynligvis – skal få gebyrer for avrenning fra last. Det kan høres enkelt og greit ut på et kontor, men ute i den virkelige verden, langs veiene, er det ikke fullt så enkelt.

Når fisk transporteres, er det ofte pakket i is, klargjort og plombert før sjåføren overtar lasten. Sjåføren kan ikke åpne lasten og begynne å pakke om fisken. Transportøren har ofte ikke valgt emballasjen. De har ikke bestemt hvor godt fisken er nedkjølt før den legges i kassene. De har ikke bestemt hvor mye is som skal brukes. De har ikke alltid mulighet til å vite om lasten kommer til å begynne å renne etter noen timer på veien. Når problemet oppstår hos produsenten, pakkeriet eller avsenderen, blir det ganske urimelig å si at vi sender regningen til sjåføren og selskapet. Det er litt som å bøtelegge piloten fordi noen andre har pakket kofferten hans feil.

Det betyr ikke at sjåføren og transportør ikke har ansvar. Selvfølgelig har transportør ansvar for å opptre forsvarlig, men ansvar må henge sammen med faktisk kontroll og påvirkningsmulighet. FrP mener derfor at regjeringen må stanse innføring av et gebyr som rammer sjåfør og transportselskap på denne måten. Vi vil heller få et regelverk som treffer der problemet faktisk oppstår – hos avsenderen, pakkeri og de som bestemmer emballasje, temperatur og klargjøring av lasten.

Vi må se på praktiske løsninger. Tette kasser kan være en del av svaret. Bedre nedkjøling kan være en annen del av svaret. Oppsamlingstanker kan være en del av svaret. Det må også finnes steder hvor man kan tømme disse tankene, som representanten Olsen var inne på. Det må være lovlig, praktisk og forsvarlig. Det hjelper lite å kreve oppsamling hvis infrastruktur ikke er på plass.

Det handler ikke om å la noen slippe unna, men det handler om å treffe riktig. For FrP er det helt avgjørende å få trygge veier, men trygge veier får vi ikke ved å straffe feil folk. Vi får tryggere veier ved å plassere ansvar der beslutningen tas, der lasten pakkes, og der problemet faktisk kan forebygges. Derfor har Fremskrittspartiet også fremmet forslag om å stanse innføring av overtredelsesgebyr for avrenning fra kjøretøy for sjåfør og transportselskap, som Statens vegvesen har foreslått. Vi skal stoppe avrenningen, men vi skal ikke gjøre yrkessjåførene til syndebukker for et problem andre har skapt.

Det er kanskje noen som synes det er litt rart at Fremskrittspartiet stemmer imot Høyres forslag om gebyr, men vi trenger ikke å utrede dette fram til budsjettet for 2027. Fremskrittspartiet har foreslått å redusere gebyrsatsen. Når politiet og andre som jobber med trafikksikkerhet, sier at dette ikke lenger har den effekten det skulle ha, er det ikke vits i å utrede noe mer. Da er det bare å sørge for å støtte Fremskrittspartiets forslag, hvor vi foreslår å redusere bøtesatsene, sånn at de er i harmoni med det som er hensikten med dem.

Kristian August Eilertsen (FrP) [12:02:06]: Avrenning fra fisketransport et reelt problem. Det skaper trafikkfarlige situasjoner og må tas på alvor. Men når Statens vegvesen foreslår overtredelsesgebyr for slik avrenning, rammer tiltaket feil. I dag er der sjåførene og bileierne som risikerer bøter. Sjåførene kan få et gebyr på 5 000 kr, mens bileier eller transportør kan ilegges opptil 20 000 kr. Problemet er bare det at det sjelden er sjåføren som er årsaken. Årsaken til avrenning ligger som oftest tidligere i kjeden, hos fiskebruket. Det er fisken pakkes, det er der man velger emballasje, og det er der fisken i mange tilfeller legges på is før den er tilstrekkelig nedkjølt. Når isen smelter, renner væske ut under transport. Dette er forhold som sjåfører verken bestemmer over eller har reell mulighet til å rette opp. Jeg har selv sett videoopptak fra fiskemottak der væske renner ut allerede før bakdøren på bilen er lukket. Da er det åpenbart at problemet ikke oppstår ute på veien, men på kaia. Men vi vet også at det finnes løsninger på dette problemet. Når fisk sendes med fly, brukes det tette kasser. Da er det ingen avrenning. Det handler altså ikke om teknologi eller kunnskap, men der saken står nå, straffer man dem som har minst påvirkningskraft, samtidig som vi fratar dem som faktisk kan gjøre noe med problemet, det ansvaret de har. Det er både urettferdig og ineffektivt.

Vi står allerede i en alvorlig sjåførmangel i Norge. Da må man stille seg noen viktige spørsmål. Hvem ønsker å ta et yrke der man risikerer bøter og sanksjoner for forhold man ikke kan kontrollere? Finnes det virkelig andre næringer der arbeidstakere holdes ansvarlig for oppdragsgivernes feil på denne måten? Hvis målet er å redusere avrenning og styrke trafikksikkerheten, må ansvaret plasseres der det hører hjemme, altså hos dem som pakker fisken. La oss få et regelverk som er rettferdig, treffsikkert og faktisk virker, for sånn som det er nå, er det sjåførene og bileierne som må betale prisen, mens problemet fortsatt består. Derfor håper jeg at Stortinget slutter seg til forslaget Fremskrittspartiet har fremmet, sånn at vi ikke retter baker for smed i denne saken.

May Helen Hetland Ervik (FrP) [12:04:32]: Fremskrittspartiet tar trafikksikkerhet på alvor. Avrenning fra kjøretøy kan gjøre veiene glatte, og det skaper risiko for andre trafikanter. Det må tas på alvor, og det er behov for tiltak som reduserer risikoen.

Men det er ikke det denne saken egentlig handler om. Denne saken handler om hvor ansvaret skal plasseres. Da mener vi i Fremskrittspartiet at prinsippet må være enkelt: Ansvaret må plasseres hos den som faktisk har mulighet til å gjøre noe med problemet. Når fisk pakkes, ises og klargjøres for transport, f.eks., blir lasten ofte plombert før bilen forlater produsenten. Da kan ikke sjåføren åpne lasten eller gjøre endringer underveis. Sjåføren kan ikke pakke om fisken, kontrollere om den var godt nok nedkjølt før avgang, eller bestemme hvilke kasser og løsninger produsenten skal bruke. Likevel åpnes det for at både sjåfør og transportforetak kan få gebyr for forhold de ikke har hatt mulighet til å påvirke. Det mener vi i Fremskrittspartiet er urimelig.

Vi må gjerne stille strengere krav, vi må gjerne sørge for bedre løsninger, vi må også gjerne bidra til at næringen tar ansvar for å hindre avrenning, men da må vi rette virkemidlene mot rett aktør. Dersom problemet oppstår før transporten starter, må ansvaret også plasseres der – hos avsender, pakkeledd eller den som faktisk har kontroll over hvordan eksempelvis fisken pakkes, kjøles og klargjøres. Å gi sjåføren gebyr for noe vedkommende ikke har kontroll over, er ikke god trafikksikkerhetspolitikk. Det er dårlig ansvarsplassering. Det er også dårlig næringspolitikk. Norske transportører og yrkessjåfører har allerede en krevende hverdag. De møter økte kostnader, strenge krav, lange avstander og et regelverk som stadig blir mer omfattende. Da bør ikke Stortinget bidra til en urimelig belastning på dem som faktisk gjør jobben ute på veiene.

Fremskrittspartiet støtter målet om mindre avrenning. Vi støtter tryggere veier, og vi støtter krav som faktisk virker. Men vi støtter ikke et gebyrsystem som rammer feil folk. Derfor foreslår Fremskrittspartiet at regjeringen stanser innføringen av overtredelsesgebyr for avrenning fra kjøretøy for sjåfør og transportselskap, slik Statens vegvesen har foreslått.

Trafikksikkerhet får vi ikke ved å skyve ansvaret ned til sjåførene. Trafikksikkerhet får vi når regelverket treffer problemet, og når ansvaret plasseres hos dem som kan løse det.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [12:07:32]: Denne saken er egentlig veldig interessant, for hvis man ser på de forslagene som er fremmet fra enkelte partier, må man jo stille seg spørsmålet: Er det tilsiktet, eller er det mangel på forståelse for hva som fraktes på veien, når man klarer å lage et forslag som sier at det er transport av oppdrettsfisk – ikke sjømat, men oppdrettsfisk.

Når det gjelder den avrenningen som foregår, er det faktisk slik at i de fleste tilfellene er det fra hvitfisken den største avrenningen er. Det er fordi man har større problemer med å få ned fisketemperaturen, sett i forhold til hva en klarer på et oppdrettsanlegg. Det er fordi lastingen av lasten foregår på en helt annen måte ved et fiskebruk enn på et oppdrettsfirma, et slakteri. I så måte er det sånn at de forslagene som er fremmet, hvor man omtaler oppdrettsfisk, rammer oppdrettsnæringen. Atter en gang, sett i forhold til renter og slike ting, er det altså oppdrettsnæringen som skal rammes, men hvitfisknæringen skal tilsynelatende – hvis disse forslagene blir vedtatt – ikke være underlagt det samme kravet.

Kjøp av transport kan bli svært vanskelig, fordi transportørene – norske transportører med norske sjåfører – velger å si nei til den type transport, fordi man blir rammet av noe som er utenfor deres kontroll.

Som det ble nevnt tidligere, sliter vi nok i dag med å få tak i norske sjåfører. Er det den veien vi vil, at det skal være færre norske transportører som frakter dette – med utenlandsk arbeidskraft, og med historisk sett større sannsynlighet for arbeidslivskriminalitet enn man har i Norge? Det er det spørsmålet man må stille seg.

Det er også slik at hvis man hadde satt seg litt mer inn i denne saken enn det tilsynelatende kan se ut som, hadde man visst at f.eks. i hvitfisknæringen så ønsker man ikke i lukkede kasser fordi kvaliteten på fisken blir forringet hvis fisken ligger i vann, rett og slett. Så man ønsker det.

Så må jeg si at jeg ble litt overrasket over svaret fra statsråden angående oppsamling. Man påtar seg altså et ansvar for å bygge hvileplasser langs veiene i Norge, hvor trailerne kan stå. På Fause, som jeg refererte til, er det 500 m lenger oppe sikkert 40 plasser for trailerne. Der kunne man ha anlagt en tank, hvor man kunne ha tømt dette og tatt ansvaret for det, nemlig å stimulere til at den typen teknologi blir tatt i bruk. Men det velger man altså bare å skyve fra seg, og det synes jeg er uheldig.

Hvis man mener noe med dette, bør man faktisk se seg selv i speilet, for det man er i ferd med å vedta nå, kommer til å ramme én næring og la andre gå fri.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [12:10:49]: SV er enig i at avrenning fra kjøretøy er et alvorlig problem. Det truer trafikksikkerheten, det kan være farlig, særlig for tohjulinger, og det gir også unødige miljøkonsekvenser. Derfor mener også SV at det er riktig å ta i bruk sterkere virkemidler enn det vi har i dag.

Av den grunn støtter ikke SV forslaget om å stoppe innføringen av overtredelsesgebyret. Behovet for et mer effektivt og raskt reaksjonsmiddel er reelt, og dagens praksis med bruksforbud og anmeldelser er åpenbart ikke alltid tilstrekkelig.

Samtidig deler SV flere av bekymringene som er reist i saken, særlig når det gjelder ansvarsplassering. Det er ikke rimelig at sjåfører eller transportforetak alltid skal ilegges overtredelsesgebyr i de tilfellene der de verken har faktisk eller rettslig mulighet til å forhindre avrenning, f.eks. når lasten allerede er ferdig pakket, iset og plombert før transporten starter.

Det er jo allikevel slik at føreren av kjøretøyet alltid har samme ansvar om å påse at kjøretøyet er i forsvarlig og forskriftsmessig stand, og at det er forsvarlig og forskriftsmessig lastet. Det er jo en del av vegtrafikkloven § 23, som uansett vil gjelde, uavhengig av hvilken transport man kjører.

For SV er ikke dette et valg mellom trafikksikkerhet og rettferdighet. Vi mener at begge deler er mulig. Overtredelsesgebyret kan være et viktig virkemiddel, men da må ordningen ha en klar og rimelig ansvarsplassering, ivareta sjåfører og arbeidstakere mot urimelig sanksjonering og bidra til reelle forbedringer i hvordan gods pakkes og transporteres.

På dette grunnlaget kan ikke SV støtte forslaget om å stoppe innføringen av gebyret, men vi støtter forslaget fra Senterpartiet, Rødt og MDG om å justere og forbedre ordningen slik at den blir både effektiv og rettferdig. Vi stemmer subsidiært for Aps forslag i saken.

Mats Henriksen (FrP) [12:12:18]: Vi er alle enige om at avrenning fra fisketransport og annen last på norske veier er et problem. Det skaper glatte veier og farlige situasjoner, og dette skal ikke bagatelliseres. Forslaget fra FrP handler ikke om hvorvidt problemet finnes eller ikke. Forslaget handler om hvem som har ansvaret for problemet.

Det er et ordtak som sier at man skyter spurv med kanon. I denne saken mener jeg at både regjeringen og flertallet i denne salen skyter feil spurv.

Innen transport av fisk og sjømat skjer pakking, ising og emballering før transporten starter. Lasten plomberes som regel, og når sjåføren setter seg bak rattet, har sjåføren i praksis ikke tilgang til lasten og ikke en reell mulighet til å rette opp i dårlig pakking.

FrP mener det er urimelig at regjeringen nå vil stramme ytterligere til mot yrkessjåførene. Det er et grunnleggende prinsipp at ansvaret må plasseres der påvirkningsmulighetene ligger. Hvis problemet oppstår hos produsent, slakteri, pakkeledd eller lasteeier, må også regelverket rettes dit, og ikke mot yrkessjåfører som får overlevert en plombert bil og beskjed om å levere lasten.

Dette er ikke noe FrP har funnet på. Kunnskapsgrunnlaget støtter FrP. En undersøkelse fra Nofima i 2023 peker på at hovedutfordringen ofte ligger hos produsentene, fordi fisken ikke er tilstrekkelig nedkjølt før den pakkes med is. De peker også på at fisken bør være kaldere enn 1 grad før pakking, og at bedre kjøling er helt sentralt for redusert avrenning.

Et annet problem, som transportnæringen selv peker på, er at det allerede er vanskelig med rekruttering av nye sjåfører. Jeg tror ikke denne saken isolert sett vil være tungen på vektskålen, men linjen regjeringen nå legger seg på ved at det stilles stadig strengere og ofte uforholdsmessige krav til sjåførene, vil over tid bidra til dårligere rekruttering. Dette vil FrP advare mot.

FrP støtter intensjonen bak gebyret. Vi vil ha tryggere veier, vi vil ha mindre avrenning, og vi vil at næringen skal ta ansvar, men vi støtter ikke en løsning der man skyver ansvaret over på dem som har minst kontroll over årsaken til avrenningen. Det må være et rimelig samsvar mellom ansvar og muligheten til å gjøre noe med problemet. Skal man løse problemet, må man gjøre noe der problemet oppstår – ikke bakerst i kjeden, hos sjåføren, som får nøklene i hånda når lasten allerede er lastet, lukket og plombert.

Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag om å stanse innføring av overtredelsesgebyret for sjåførene og transportørene.

Tom Einar Karlsen (A) [12:16:18]: Representanten Olsen retter en del kritikk i sitt innlegg mot forslagene nr. 2 og 3 i denne saken, som gjelder bruk av tett emballasje. Jeg skal medgi at det er få ting i denne verden som er perfekt, og det er sikkert heller ikke de forslagene i denne saken. Når det er sagt, synes jeg at jeg må spørre: Hva er i så fall Fremskrittspartiets løsning? Hva er det Fremskrittspartiet foreslår i denne saken som vil bidra til å løse problemet? Til tross for at det har vært oppfordret til at næringen selv i fellesskap skal løse dette, har vi sett at det ikke har skjedd. Med Fremskrittspartiets forslag er vi tilbake til null igjen. Da vil det ikke skje noe videre heller. Et eller annet er vi nødt til å foreta oss.

I forslagene nr. 2 og 3 er det i hvert fall et forsøk på å få utredet om man kan få flere til å ta et ansvar for denne problemstillingen. Så vil jo den utredningen vise om vi har kommet videre siden forrige gang. Man kan bl.a. se på det Mowi har gjennomført, som Statens vegvesen selv gir uttrykk for at fungerer godt. Jeg mener at det er godt grunnlag for å gå videre med de forslagene.

Representanten Olsen er også inne på dette med oppsamlingssystemer for avrenning. Nofima-rapporten viser at det kan fungere. På Færøyene har de bl.a. etablert et sånt system. Da blir det første spørsmålet: Er Færøyene sammenlignbart med Norge? Jeg tror vi kan være enige om at de har en litt annen geografi å håndtere på Færøyene enn i Norge. Det andre spørsmålet er: Hvem skal betale for det? Det var nesten så jeg kunne tolke representanten Olsen dit hen at han mente at dette skal inn på samferdselsbudsjettet, og at vi skal begynne å finansiere disse oppsamlingssystemene. Det er i så fall en regning med en ukjent størrelse som jeg er usikker på om folk vil være enig i at det er riktig at fellesskapet skal ta, når det kommer som en konsekvens av en næringsvirksomhet som i stort går ganske så godt.

Jeg har forståelse for at representanten Olsen kritiserer forslagene, og som jeg sier: Det kan helt sikkert være noe der som må justeres når man jobber videre med det, men bare å avvise alle forslag om å få gjort noe med en problemstilling som har vært med oss i flere år allerede, synes jeg er en dårlig løsning her i dag. Jeg vil fortsatt oppfordre salen til å stemme for i hvert fall ett av forslagene nr. 2 og 3, sånn at vi kan komme videre i denne saken og komme nærmere en rimelig løsning der ansvaret blir delt på flere, og der de som muligens har større forutsetninger for å gjøre noe med problemet, også blir en del av løsningen.

Bård Hoksrud (FrP) [12:19:15]: Jeg tror man må starte med hva denne saken handler om. Saken handler altså om å gjøre regelverket enda klarere, og sannsynligvis iverksette å bruke overtredelsesgebyr i større grad, for hvis ikke hadde vel ikke regjeringen og Statens vegvesen fremmet forslaget i utgangspunktet.

Dette er en bransje hvor marginene ofte er veldig, veldig små, 3–5 pst. Så er altså svaret at vi skal pålegge et nytt overtredelsesgebyr, som man har tenkt å bruke enda mer av, for det er grunnen til at man kom med dette – i hvert fall er det bekymringen ute i næringen. Konsekvensen er at man risikerer å påføre det på noen som egentlig ikke har noen forutsetninger for å kunne hindre at det skjer. Man kan selvfølgelig nekte å kjøre, men da vil det fort være andre som kanskje ikke er like seriøse, som overtar denne transporten, fordi de kanskje slipper unna.

Det er spesielt å høre på Arbeiderpartiet, som sier at man kanskje må få på plass noen ordninger hvor man kan få gjort avrenningen langs veien. Det vel en grunn til at vi har døgnhvileplasser. Det er jo nettopp fordi man skal kunne oppfylle lovens bestemmelser, det som ligger i lovverket, om at man skal stoppe og hvile når man har kjørt den tiden man skal. Vi vet at det går sent, og vi ser at regjeringen ikke er veldig offensiv for at vi skal få flere døgnhvileplasser, som næringen også er bekymret for. Jeg tenker at dette representanten Olsen tar opp, er en del av det.

Når jeg hører på representanten fra MDG, vet jeg at vi er i to vidt forskjellige verdener. Representanten fra MDG ønsker jo ikke at vi skal bygge firefeltsveier, eller skikkelige veier, eller moderne veier som er trafikksikre og gode å kjøre på. Det vil Fremskrittspartiet, så der har vi to helt forskjellige utgangspunkt – men det får være MDGs problem. Heldigvis er ikke folk der, sånn jeg opplever det rundt omkring i dette landet. De er langt unna det.

Jeg mener at dette egentlig handler om å sørge for at når man skal straffe noen eller gi noen sanksjoner, må de faktisk ha en reell mulighet til å kunne håndtere det og gjøre noe med det. Det har ofte ikke disse sjåførene og transportørene. Som sagt: Mange av dem som driver seriøst og ordentlig, har en margin på 3–5 pst. Hvis det er sånn at dette er så enkelt og ikke noe stort problem, er det veldig rart at Norges Lastebileier-Forbund er så tydelig på at de er så bekymret for det forslaget. Derfor stemmer Fremskrittspartiet for vårt forslag. Vårt ansvarsområde er nemlig å sørge for det som går på samferdselssiden, og der er vi ganske uenig med Arbeiderpartiet og flertallet i denne sal.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [12:22:27]: Det ble etterlyst hva som er Fremskrittspartiets løsning. Vår løsning er at bransjen skal ta i bruk de løsningene som finnes av seg selv, basert på sine egne kriterier og hva som passer dem best, men vi som samfunn må legge til rette. Vi som samfunn legger til grunn at om du selger bildekk, er du ansvarlig for faktisk å ta inn de gamle dekkene og sørge for at de blir returnert. Selger du olje, er du ansvarlig for å ta imot olje også, som gjør at dette blir ivaretatt på en god måte. Da er det ikke verre enn at når vi legger til rette for hvileplasser, kunne man også ha sett på og utredet f.eks. en slik løsning – hva vil det koste å etablere det? Det hadde vært et mye bedre forslag enn det man legger opp til nå, som egentlig er et forslag som rammer oppdrettsnæringen generelt, uavhengig av at det kanskje ikke er de som er de verste synderne. Det er det dette forslaget legger opp til, og det er uheldig. Atter en gang er det noen som skal ta støyten, og det er oppdrettsnæringen.

Oda Indgaard (MDG) [12:24:29] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid i denne saken. Den handler om et representantforslag om å stimulere til økt bruk av samkjøring for å nå nullvekstmålet. Forslaget løfter fram flere mulige tiltak for å gjøre det enklere og mer attraktivt å kjøre sammen istedenfor hver for seg.

Et flertall i komiteen mener samkjøring kan være et viktig supplement i transportpolitikken, særlig i områder hvor det er vanskelig å bygge opp et tradisjonelt kollektivtilbud med høy frekvens. Flertallet peker også på at samkjøring kan bidra til mindre kø, lavere utslipp og bedre utnyttelse av veiene vi allerede har.

Fra MDGs side er dette en sak jeg er glad vi har et flertall for. Vi kommer ikke til å løse transportutfordringene våre med ett virkemiddel alene. Vi trenger flere togavganger, vi trenger bedre buss og trygge sykkelveier, men vi trenger også løsninger som fungerer på de plassene der befolkningsgrunnlaget er for lavt til at det går buss hvert kvarter.

Da kan samkjøring være en del av løsningen. Det er egentlig ganske merkelig hvor mye plass vi bruker på biler som ofte frakter bare én person. Lange køer består veldig ofte av folk som sitter alene i hver sin bil – på vei til og fra omtrent samme plass. Da burde det være mulig å gjøre det litt enklere å reise sammen.

Jeg er glad for at Stortinget i dag behandler et forslag som kan gi kommuner og lokale myndigheter større mulighet til å prøve ut ulike ordninger for samkjøring – ikke fordi samkjøring alene løser alt, men fordi vi må ta i bruk mange små og store grep samtidig dersom vi skal redusere bilavhengigheten og nå nullvekstmålet.

Jeg husker godt den friheten jeg følte da jeg endelig fikk førerkort og min egen bil som 18-åring. Mange forbinder bilen med frihet. Samtidig bringer faktisk bilen også med seg store utfordringer. Selv elektrifiserte biler kommer med støyforurensning, mikroplast, kjemikalieforurensning og dårlig luftkvalitet, noe som påvirker alle i samfunnet. Og bilen tar altså ekstremt stor plass, noe som er et stort problem i stadig voksende byer. Derfor pekes redusert bilbruk på som et viktig tiltak framover, men det må gjøres på en måte som bevarer friheten til folk. For det er stor forskjell på transportutfordringene i Trondheim sentrum og i små kommuner rundt omkring i landet. Nettopp derfor trenger vi ulike løsninger.

MDG mener transportpolitikken må handle mindre om å få flest mulig biler raskest mulig fram og mer om hvordan vi kan flytte folk på en smartere, billigere og mer arealeffektiv måte, men som bevarer friheten.

Samkjøring er kanskje ikke den mest spektakulære løsningen. Mange plasser rundt omkring i verden er dette en helt vanlig måte å f.eks. komme seg til og fra en stor arbeidsplass på. Det er også en veldig praktisk måte og en veldig praktisk løsning.

Kamzy Gunaratnam (A) [12:27:50]: Først vil jeg starte med å rose Venstre for å ha fremmet dette forslaget, som jeg også vet et samlet bystyre i Bergen har engasjert seg i, alle utenom ett parti, riktignok.

Samkjøring handler i bunn og grunn om ett spørsmål: Hvordan bruker vi transportsystemet smartere? Hver morgen står folk i kø inn mot de store byene våre, samtidig som svært mange biler bare har én person i bilen. Da er det naturlig å diskutere hvordan vi kan utnytte eksisterende kapasitet mye bedre. Arbeiderpartiet er samtidig veldig tydelige på én ting: Samkjøring skal være et supplement til kollektivtransporten – ikke en erstatning for den. Kollektivtransport, sykling og gange skal fortsatt være ryggraden i transportsystemet vårt, særlig i storbyene våre. Nullvekstmålet ligger fast. Veksten i persontransport i de største byene skal tas med kollektiv, sykkel og gange, ikke med privatbil.

Derfor er jeg glad for at flertallet i denne saken legger opp til en balansert tilnærming. Vi sier ja til å se nærmere på hvordan samkjøring og bildeling kan brukes smartere. Vi sier ja til å vurdere regelverket, styrke kunnskapsgrunnlaget og se på hvordan slike løsninger kan fungere også i områder med begrenset kollektivdekning.

For dette er viktig: Norge er forskjellig. I noen deler av landet går T-banen hvert femte minutt. Andre steder finnes det knapt et kollektivtilbud. Da kan samkjøring være et nyttig supplement for folk i hverdagen. Samtidig må dette gjøres på en ansvarlig måte. Vi må ha tydelige skiller mellom ikke-kommersiell samkjøring og kommersiell persontransport. Vi må ivareta drosjenæringen, sikkerheten og like konkurransevilkår. Og vi må unngå løsninger som svekker kollektivtransportens konkurransekraft i byene.

Jeg vil si noe om Fremskrittspartiets forslag om å gjøre kollektivfelt om til sambruksfelt. Det høres kanskje enkelt ut, men kollektivfeltene eksisterer for å få flest mulig mennesker raskest mulig fram. Dersom man fyller kollektivfeltene med flere privatbiler, risikerer man å svekke framkommeligheten for bussene og gjøre kollektivtransporten mindre attraktiv. Da får vi mer kø, mer kork og mer kaos. Det er ikke veien til nullvekstmålet, men det er kanskje formålet til de som ikke hegner om nullvekstmålet.

God transportpolitikk handler ikke om å være for eller mot bilen. Det handler om å bygge et transportsystem som fungerer for folk i hverdagen – i by og bygd. Samkjøring kan være en del av løsningen, men det må utvikles i samspill med kollektivtransporten, ikke på bekostning av den. Arbeiderpartiet står med et stort flertall i denne saken og ser fram til å følge utviklingen, piloter og initiativer – til fordel for både by og land.

Mats Henriksen (FrP) [12:30:59]: Skal vi lykkes med transportpolitikken i storbyområdene, må vi føre en politikk som bedrer mobiliteten, uavhengig av framkomstmiddel. Byvekstavtalene og nullvekstmålet har over tid ført til svekket mobilitet i storbyene, og bilen er erklært som den store fienden i bybildene. Vi skal ha debatt om byvekstavtalene og nullvekstmålet neste uke, men det er viktig å se denne saken i sammenheng med det store bildet.

Fremskrittspartiet mener transportsystemet må bygges rundt bilen som vårt viktigste og mest fleksible framkomstmiddel. Selv om man i storbyene har et velutviklet kollektivtransportsystem, viser tall fra NAFs trafikantbarometer at bilen er viktig for folk i de store byene også. Skal vi rigge oss for befolkningsvekst rundt de store byene, må vi rigge oss på en sånn måte at vi utnytter eksisterende infrastruktur på best mulig måte. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at dagens praksis med kollektivfelt gir en svak utnyttelse av infrastrukturen. Man ser at mens det ordinære kjørefeltet er overbelastet, er det god kapasitet i kollektivfeltet.

Vi er ikke alene om dette i norske storbyer. I storbyer i andre land har man løst lignende problemer ved å øke bruken av sambruksfelt. Vi har hjemmel til å ha sambruksfelt i Norge, men svært få har tatt i bruk denne muligheten. Derfor fremmer FrP forslag om å be regjeringen endre skiltforskriften så dagens kollektivfelt gjøres om til sambruksfelt, slik at også biler med passasjerer kan benytte feltene.

Jeg vil kommentere forslagene fra komiteens flertall som det framgår av innstillingen. Det er veldig mange ord, veldig lite handling. Man skal se nærmere på og vurdere både det ene og det andre. Og jeg er redd for hva resultatet blir i den andre enden når regjeringen har fått vurdert seg ferdig. Skal man gi billigere bompassering til dem som samkjører, uten å gjøre noe med bompengeopplegget, er det nødvendigvis de som ikke samkjører, som må ta den kostnaden. Det kommer aldri Fremskrittspartiet til å støtte. Erfaringen viser at venstresiden ikke er redd for å svinge pisken mot bilistene.

Fremskrittspartiet vil gjøre det enklere å reise i storbyområdene for alle, også bilistene. Vi tror samkjøring kan være et godt virkemiddel for å bedre mobiliteten i storbyene, hvis det gjøres på riktig måte. Og med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Geir Inge Lien (Sp) [12:33:51]: Senterpartiet deler ambisjonane om å redusere kø og utslepp og om å gjere det meir framkommeleg i og rundt dei største byområda. Det er viktig å understreke at vi ikkje er imot samkøyring. Betre utnytting av kapasiteten i transportsystema er viktig, og samkøyring kan for mange vere eit fornuftig og praktisk val. Spørsmålet i denne saka er ikkje om samkøyring er ein god idé i seg sjølv, men om dei verkemidla Venstre føreslår, er rette og treffsikre.

Senterpartiet kan ikkje støtte forslaga slik dei er utforma. Forslaget om gratis eller rabattert bompengepassering for enkelte grupper inneber at andre bilistar må betale meir. Dette er, etter Senterpartiets syn, verken rettferdig eller ein berekraftig måte å utvikle bompengesystemet på. Vi har vore tydeleg på dette tidlegare og meiner at det er viktig å halde fast på ei føreseieleg linje.

Når det gjeld byvekstavtalar, meiner Senterpartiet at desse allereie er omfattande og byggjer på eit breitt sett av verkemiddel. I byområda er hovudgrepet å styrkje kollektivtransporten og leggje til rette for gange og sykling, kombinert med restriktive tiltak for bilbruk. Samkøyring kan vere eit supplement, særleg i randsoner, men bør ikkje løftast fram som eit nytt hovudverkemiddel.

Framfor å opne kollektivfelta for samkøyring, meiner Senterpartiet at vi bør prioritere kollektiv og tungbilar. Det gjev betre flyt, og det sikrar at dei som faktisk treng vegen, får litt betre plass.

Når det gjeld digitale løysingar som inneber betaling til sjåfør, reiser dette alvorlege spørsmål om regelverk, forsikring, ansvar og passasjersikkerheit. Eg trur ikkje at folk er klare over kor store konsekvensar det kan ha å betale for å setje seg inn i ein bil som ikkje er rett forsikra. Har ein forsikringa i orden dersom ein har teke betalt for å køyre ein passasjer og det skjer ei ulykke? Kven vurderer sikkerheita til sjåføren? Kva med den tekniske standarden på køyretøyet? Eg vil gå så langt som å seie at forslaget, slik det er utforma, er dårleg.

Remi Sølvberg (R) [12:36:56]: Rødt støtter innstillingen i denne saken. Komiteens tilråding er fra Arbeiderpartiet, Høyre, Rødt og MDG. Vi mener samkjøring og bildeling kan være nyttige supplementer i transportsystemet, særlig der kollektivtilbudet er svakt, og særlig dersom det bidrar til færre biler på veiene, mindre kø og lavere utslipp. Selv om bilen i dag står for hoveddelen av den norske transporten, må satsingen i den norske transportpolitikken fortsatt være på en sterk, offentlig styrt kollektivtransporttrafikk, der buss, bane, tog, gange og sykkel skal ta hoveddelen av transportveksten, spesielt i byene. Samkjøring kan nok aldri bli en erstatning for dette, men det vil være et viktig supplement – men ikke som en markedsdrevet avløsning for fellesskapsløsningene våre.

Jeg tror at dette med samkjøring først vil utvikle seg i byene, men jeg tror kanskje det etter hvert vil bety mest i distriktene. Vi ser at mange i dag sitter alene i bilen sin på vei fra jobb, samtidig som veiene er fulle, og kollektivtrafikken er under press. Dersom flere kan dele transport, kan dette gi bedre utnyttelse av infrastrukturen vi allerede har. Det er både økonomisk og miljømessig fornuftig.

Samtidig må vi se til andre land og lære av de erfaringene de har gjort seg. I Danmark og Frankrike har samkjøring fungert best når det har vært koblet til det offentlige transporttilbudet, ikke når det overlates til kommersielle plattformer alene. Derfor er det viktig at kommuner, fylkeskommuner og kollektivselskaper får støtte, kunnskap og et handlingsrom til å utvikle slike løsninger på fellesskapets premisser. Vi må rett og slett klargjøre regelverket.

Vi skal ikke undergrave drosjenæringen eller skape nye løsarbeidere i transportsektoren, forkledd som delingsøkonomi. Erfaringer fra plattformkapitalismen viser at det ofte er arbeidstakernes rettigheter som presses først.

På tampen vil jeg advare mot Fremskrittspartiets forslag om å gjøre kollektivfelt om til generelle sambruksfelt. De feltene er først og fremst til for å sikre at bussen kommer fram, og dersom vi svekker kollektivtransportens framkommelighet, risikerer vi enda flere forsinkelser. Det er ikke det vi vil gjøre.

Grunde Almeland (V) [12:40:00]: En bedre mann enn meg hadde kanskje latt være å bruke det mest åpenbare lille ordspillet man kan være fristet til i dag, men jeg velger å gratulere komiteen med å være såpass «samkjørt» i denne saken at man har klart å få til et flertall for flere av Venstres forslag. Det er utrolig gledelig, for det handler om at vi gir lokalpolitikere der ute en mulighet til å ta i bruk et virkemiddel som de selv har bedt om.

Vi har, som allerede har vært nevnt, allerede sett at Bergen bystyre har ønsket å se på denne muligheten. I går var det et oppslag i Adresseavisen hvor Trondheims varaordfører sa at dette er akkurat et slikt virkemiddel som de ønsker å ta med seg inn i byvekstavtaleforhandlingene, som starter straks. Så dette er et virkemiddel som er ønsket og som bidrar positivt, og da er det utrolig gledelig at det får flertall her i dag.

Det er en grunn til at vi driver med alt dette. Det er en grunn til at vi har byvekstavtalene, og det er en grunn til at vi over tid ønsker å forbedre kollektivtrafikken – og dette kan, som et supplement, være ett av flere virkemidler. Grunnen er rett og slett at det skal være fint og godt å bo og leve i en by.

Som Oslo-representant er jeg veldig stolt over det man har fått til i denne byen, med hensyn til å gjøre luften mindre forurenset og gjøre framkommeligheten bedre, fordi man har fått bygd et bedre kollektivsystem. Man har også fått redusert den biltrafikken som kommer inn og forstyrrer bybildet.

Så vil det jo alltid være sånn at selv om vi bygger ut kollektiv og satser på det rundt omkring i landet, er det fortsatt noen som trenger å kjøre bil. Og for at det skal bli tatt hensyn til det, uten samtidig å øke belastningen på byene, må man se på konkrete virkemidler. Da er samkjøring et sånt eksempel, og flere representanter har forklart godt hvorfor det fungerer.

Til tross for at jeg er veldig glad for at det er et såpass stort flertall her i dag, er jeg særlig overrasket over at Senterpartiet stemmer imot. Jeg merker meg det Senterpartiet sier i dag, som er en klar og tydelig beskjed til deres lokalpolitikere i Bergen om at de tar feil. Kommunepolitikerne vet ikke best; det er de som sitter sentralt i Senterpartiet som har den beste oversikten.

Venstre kommer selvsagt heller ikke til å stemme for Fremskrittspartiets forslag. Det å foreslå mer kø er en dårlig idé. Det tror jeg egentlig ingen ønsker, så jeg er glad for at det ser ut til å bli nedstemt. Men først og fremst feirer jeg at Venstre får gjennomslag for dette.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:43:13]: Jeg deler komiteflertallets vurderinger og støtter de fem forslagene til vedtak. Jeg er spesielt glad for at flertallet understreker at

• transportpolitikken skal bidra til å nå målet om nullvekst i personbiltrafikken i de største byområdene våre

• kollektivtransport, sykling og gange skal være ryggraden i transportsystemet

• nye transportløsninger skal støtte opp under, ikke erstatte, bærekraftige transportløsninger

Jeg er fornøyd med at nær alle partiene slutter opp om dette, som til sammen utgjør selve fundamentet for den effektive, bærekraftige og moderne bytransportpolitikken vi har i Norge.

Dette er også relevant for det videre arbeidet med reforhandlinger av byvekstavtalene. Jeg vil understreke at jeg er tilhenger av samkjøring som sådan. Samkjøring kan bidra til bedre utnyttelse av eksisterende kapasitet og redusere unødig trafikk for dem som må bruke bil. Samkjøring og bildeling, har derfor, som komiteen påpeker, en rolle, særlig der kollektivtilbudet er svakt.

I et slikt lys ønsker jeg å se nærmere på hvordan man kan bidra til å fremme samkjøring og bildeling og bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget til hvordan samkjøring kan organiseres og tas i bruk. I tillegg vil jeg vurdere om det kommer klart nok fram av regelverket at samkjøring ikke krever løyve når det skjer uten mål om fortjeneste. Jeg vil også vurdere om dagens rammebetingelser gir et godt nok grunnlag for utvikling av samkjøringstjenester.

Kamzy Gunaratnam (A) [12:51:44]: Jeg vet at Fremskrittspartiet liker å tolke Arbeiderpartiet ganske kreativt til tider, men når man er inne på noe så langt inni granskauen som at vi vil avlyse nullvekstmålet, kan man kanskje ta norsk språkopplæring på nytt.

Jeg tok ikke ordet for å «rante» mot Fremskrittspartiet. Jeg tok ordet for å skryte av det vi får til i Oslo og Akershus. De erfaringene som Ruter har nå etter noen år med samkjøring, er ganske imponerende. Dette er viktig. Denne debatten må handle om fakta og måloppnåelse, ikke bare om ideologi. Ruters pilot viser nemlig noe veldig interessant. Siden oppstarten er det registrert over 5 000 passasjerturer, og estimatet er at over 1 600 bilturer er fjernet fra veiene. Vi har plassmangel i storbyområdene, så dette er et gode.

Kanskje aller mest interessant: I starten var det mange kollektivpassasjerer som testet ordningen, men over tid kommer stadig flere fra det vi faktisk ønsker å redusere, nemlig alenekjøring i bil. Forrige uke svarte 41 pst. av brukerne at de ellers ville kjørt alene i bil. På Ås var andelen over 75 pst.

Det viser noe viktig: Dersom samkjøring organiseres riktig, kan det bidra til mindre biltrafikk, ikke mer. Men det skjer ikke av seg selv. Det skjer når løsningen utvikles i samspill med kollektivtrafikken og brukes der kollektivdekningen er svak eller reisen er vanskelig å løse på andre måter. Mange av brukerne i piloten oppgir faktisk at reisen i snitt ville tatt 45 minutter lenger med buss eller tog. Da forstår man også hvorfor denne typen løsninger kan være et viktig supplement til kollektivtransporten.

Dette understreker også hvorfor Fremskrittspartiets forslag om å gjøre kollektivfelt om til sambruksfelt er feil vei å gå. God framkommelighet for kollektivtrafikken er avgjørende dersom folk faktisk skal velge buss og annen kollektivtransport framfor bil. Vi ser allerede i dag at økt biltrafikk etter pandemien har gitt dårligere framkommelighet for kollektivtrafikken flere steder. Dette håper jeg Fremskrittspartiet lytter til. Da er ikke løsningen å fylle kollektivfeltene med enda flere privatbiler. Da risikerer vi å svekke kollektivtransporten akkurat når vi trenger den aller mest. Det er nettopp derfor flertallet foreslår en pragmatisk tilnærming: mer kunnskap, tydeligere regelverk, lokale vurderinger og samkjøring som supplement, ikke erstatning.

Avslutningsvis håper jeg Senterpartiet har lyst til å ombestemme seg i løpet av debatten, for dette er et gode som også Senterpartiet lokalt ønsker seg.

Oda Indgaard (MDG) [12:54:37]: Eksisterende infrastruktur må benyttes, sier representanten Henriksen. Nettopp derfor er det så viktig at vi som politikere passer på å komme med tiltak som gjør det mer attraktivt å la bilen stå – eller å fylle opp de bilene som allerede går, som dette representantforslaget faktisk dreier seg om. Med FrPs politikk, hvor det offentlige ikke skal gripe inn med ulike virkemidler for å få flere til å la bilen stå, ville det ikke være nok med eksisterende infrastruktur. Trivelige byrom, boliger, næringsbygg, men også parker vil måtte vike for stadig større veier. Det er ikke en utvikling for byene våre som jeg ønsker meg.

Så til representanten Liens bekymring knyttet til sikkerhet: Det er en legitim bekymring, men erfaring fra pilotordninger over hele landet gir ingen grunn til panikk. Selskapet Nabogo har hittil fraktet folk over 1,2 millioner ganger. De opplyser at de ikke har fått en eneste klage på manglende sikkerhet eller uønskede episoder. Når man bruker teknologi knyttet til kollektivtransportselskapenes apper, kan man se hvem den andre personen er før samkjøringen, og turen er digitalt sporet. Det øker sikkerheten.

Mye knyttet til denne formen for samkjøring må fremdeles testes og læres, men vi vil ikke komme et eneste steg lenger hvis vi ikke tør nettopp å teste, ta i bruk nye løsninger og tenke nytt om hvordan vi kan få til gode transportløsninger for folk i både bygd og by.

Jeg hadde tenkt jeg skulle takke for debatten, men jeg ser at vi skal fortsette litt til.

Mats Henriksen (FrP) [12:56:40]: Jeg kan forsikre representanten Gunaratnam om at mine norskkunnskaper er det ingenting i veien med. Arbeiderpartiets matematikkunnskaper kan man derimot stille spørsmål ved. Gjennom byvekstavtalene brukes det allerede i dag flere titalls milliarder på tiltak for å få ned bilbruken. Til tross for pengebruken klarer man ikke å få ned bilbruken. Det sier meg at vi er på feil vei. Det er et forslag til vedtak her i salen i dag som det blir sagt ikke vil gi redusert bilbruk, men likevel går Arbeiderpartiet inn for det. Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet nå, etter mange år, er enig med FrP om at bilen er en del av løsningen og ikke en del av problemet.

Så vil jeg kommentere litt mer om forslaget fra FrP. Det handler ikke, som Venstre sier, om å vedta kø. Det handler om å utnytte infrastrukturen mest mulig effektivt. Jeg synes det er paradoksalt at Miljøpartiet De Grønne på den ene siden er imot å bygge ny infrastruktur, og på den andre siden er de også negative til å utnytte den infrastrukturen vi har, på best mulig måte. Essensen i forslaget til FrP er at sambruk skal være hovedregelen, men det vil fremdeles være anledning til å ha unntak fra hovedregelen. Det er det jo i dag også. Man må ha fleksibilitet til å kunne gjøre unntak der sambruk ikke er hensiktsmessig, men her handler det altså om å utnytte infrastrukturen på best mulig måte.

For å oppsummere: Dette handler i det store og hele om å utnytte det vi har, på best mulig måte, men også om å bruke de pengene vi har, skattebetalernes penger, på en mest mulig effektiv måte. Der har visst Arbeiderpartiet en vei å gå. Der er FrP klare til å ta ansvar.

Frank Edvard Sve (FrP) [12:58:45]: Eg må ærleg innrømme at når eg no har høyrt innlegga til representanten Kamzy Gunaratnam frå Arbeidarpartiet i ganske mange saker, synest eg det berre dreier seg om politikken til FrP, og at alt med FrP er gale osv. Då har representanten frå Arbeidarpartiet gløymt at det faktisk er Arbeidarpartiet som sit i regjering i dag. Dei har sete i regjering sidan 2021.

Det har ikkje vore anna enn kø og kaos. Det har vore kø rundt Oslo. Det er stengde vegar. Det har vore kø i alle sidegater, og kollektivfelta har vore tomme. Eg køyrer der kvar veke, mange gonger. Det er ikkje mogleg å få det meir greinlaust enn det har vore den tida. Og ikkje nok med det: Om vinteren har det vore kø og kaos. Bussane har stått i sju steinar, toga har stått i sju steinar, alt har stått i sju steinar, og så snakkar MDG om at ein må ha samkøyring for å få det til å fungere, og representanten frå Arbeidarpartiet snakkar om politikken til FrP.

Bilen er ikkje eit problem. Bilen er ein del av løysinga. Eg kjem frå hutaheiti, der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Når eg kjem til Oslo, ser eg sjølvsagt at det er viktig med både trikk, buss og jernbane, med kollektivt og kva det måtte vere, men bilen er også kjempeviktig. Fortel meg kor mange i dette landet som kan levere ungene sine i barnehagen i tøflar. Det er omtrent ingen, det. Dei må bruke bil. Det vert snakka om distrikta. Eg bur i distrikta. Eg veit kor viktig bilen er i heile Noreg.

Bilen er ei nødvendigheit for den norske befolkninga – for den vanlege mann og kvinne som må ha bil i kvardagen, også her, i og rundt byen. Ein trur visst ein skal nå nullvekstmålet ved å fjerne bilen og gå til kamp mot bil og bilbruk. Ja, ein kan gjerne meine det og ønskje å gjennomføre den politikken. Det er sånn Arbeidarpartiet legg fram sin politikk – godt støtta frå resten av tuttifruttigjengen, med MDG osv.

Eg har ingen respekt for at ein har så liten respekt for vanlege folks behov. Vanlege folk har faktisk behov for å køyre bil – for å kunne køyre ungene sine på skule, til barnehage, til idrettsaktivitetar og til alle andre aktivitetar dei treng. Det er ikkje eit problem. Då er det kanskje på tide å begynne å løyse opp i dette, slik at ein igjen kan bruke dei vegane som er, og at det ikkje berre er eitt eller to felt med bilar på og kollektivfelta står heilt tomme. Det er jo lang kø på sidevegane, og det klarer ein ikkje å løyse. Der stengjer ein heller vegen, for å lage det skikkeleg gale.

Vi i FrP har våre løysingar. Eg gler meg til den dagen vi kjem i regjering igjen og kan vise korleis vi får orden på samferdselspolitikken – satsar på samferdsel, som vi gjorde dei sju åra vi sat i regjering. Det lukta asfalt over heile Noreg, og vi satsa i alle fall på samferdsel. Det er alt anna enn det dagens regjering gjer.

Kamzy Gunaratnam (A) [13:01:56]: Hvert år dør nesten 300 mennesker i deler av Oslo by som en direkte konsekvens av forurensingen fra trafikken i byen vår, så dette handler om vanlige folk. Dette er ikke en kamp mot bilen. Vi sier jo i denne saken at bilen nettopp er en del av løsningen mange steder i Norge, til og med i storbyområdene. Dette er enkel matte. Det er mangel på plass i storbyområdene våre. Da er det mindre plass til å bevege seg med bil. Vi vil tilrettelegge på andre og smartere måter. Kollektivfeltene er der for å premiere dem som reiser nettopp kollektivt. I storbyene er kollektivdekningen god, men hvorfor er det trafikk inn til storbyene? Jo, det er fordi kollektivdekningen ikke er like god i områdene rundt storbyene. Da må vi snakke om det. Vi må snakke om hvordan vi løser opp i det. Det er ikke en kamp mot bilen, men en kamp for at vanlige folk ikke dør av dårlig luft og av dårlig tilgang til et godt liv.

Bård Hoksrud (FrP) [13:03:09] (komiteens leder): Jeg klarer ikke å dy meg etter å ha hørt på representanten Gunaratnam. Det er helt fantastisk når hun later som om hun er veldig på bilistenes side, men i realiteten snakker bilistene ned og for å gjøre det vanskelig for bilistene. Det startet i denne salen i første runde med at vi måtte få ned utslippene, og at vi derfor skulle få folk til å velge dieselbil. Da folk hadde valgt dieselbil, sørget man for å legge avgifter på det. Så skulle man få folk til å bruke elbil, og da folk kjøpte elbil, satte man opp bompengetakstene. Så satte man opp avgiftene og momsen. Det neste nå er at det er for mange biler. Oslo er en stor by i norsk sammenheng, men ganske liten i verdenssammenheng. Vi klarer å få det til hvis man vil, men det er klart at når man ikke vil, får man det ikke til. Så enkelt er det.

Sånn er det i denne byen og med Arbeiderpartiet. Det er bare å følge med på Gunaratnams Instagram – hvor fælt alt er, og hvor viktig det er med kollektivt. Alle er enig i at kollektivt er bra. Vi ønsker å styrke kollektivtilbudet, og jeg tør minne om at den første gangen Oslo fikk penger fra staten til å gjøre noe med kollektivtilbudet og styrke det med belønningsmidler, satt FrP i regjering og hadde samferdselsministeren. Man må slutte å late som om FrP ikke er opptatt av kollektivtilbudet og ikke vil styrke det. Vi foreslår styrking av jernbanen, vi foreslår styrking av kollektilbudet, men vi ønsker ikke, som Arbeiderpartiet og en del andre på venstresiden, å se på bilen som en styggedom og gjøre det mest mulig vanskelig og trøblete for dem som er avhengig av bilen. Bilen er ikke noen styggedom. Den er et viktig hjelpemiddel. Det er den man transporterer seg aller mest med.

Hvis Arbeiderpartiet mener å utnytte kapasiteten, burde man kanskje sørget for, på E18 vestover, at når flere sitter i den samme bilen, kunne man få lov til å bruke kollektivfeltet. Der er det veldig mye ledig kapasitet, også når det er mye biltrafikk innover. Det vet de som kjører den veien, og som er frustrert over å se at man er veldig mange som står i kø fordi man har kastet elbilen ut av kollektivfeltene. Der kunne man sørget for at flyten i trafikken var enda bedre.

Vi har til og med et flertall – dessverre var jeg med på det selv – som har sørget for at det på E18 fra Sandvika og inn mot Lysaker blir dårligere kapasitet enn det var før. Bilistene skal likevel betale 17 mrd. kr. Det synes ikke Fremskrittspartiet er rett, men Arbeiderpartiet og de andre partiene synes tydeligvis det er helt greit. Det er håpløst.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [13:06:27]: Det er vel noe som heter at debattene blir bedre hvis vi man tar hverandre i beste mening og forsøker å forstå hverandre litt på tvers. Det er ikke alltid innleggene blir best når man bruker de tre minuttene fullt ut. Her var det ganske mange motsigelser.

Hvorfor nullvekst? Det er ikke fordi man er fiender av bilen, skal ta bort bilen eller ikke mener bilen gjør en betydelig og viktig innsats i transportarbeidet i Norge. Det tror jeg alle i salen anerkjenner. Det som er poenget med nullvekst, er rett og slett at man skal sørge for at veksten i transportbehovet skal tas med gange, sykkel og kollektivt. Det betyr ikke at det må kjøres færre biler. Det betyr ikke det. Det betyr at man skal ta veksten med gange, sykkel og kollektivt. Det er en veldig viktig nyanse – veldig viktig.

Jeg skjønner ikke helt Hoksrud og Fremskrittspartiet. På den ene siden er han nå stolt av at man har vært med på belønningsavtaler og byvekstavtaler og da gitt penger til byene for det. Det gjorde man jo på sin vakt. Veldig bra – jeg er enig og synes de skal være stolt av det. Det er veldig bra at Fremskrittspartiet har stått bak den politikken, men nå er man plutselig ikke lenger for å ha byvekstavtaler og sørge for at vi kan tilrettelegge byene våre for gange, sykkel og kollektivt.

Jeg tror det er greit å ta en liten repetisjon på det å kunne regne. Jeg skal ikke påstå at jeg kan regne bedre enn andre, men hvis noen tror det er kostnadsfritt ikke å styre denne utviklingen og bare la veksten i biltransport komme til i storbyene våre, har man ikke helt forstått, mener jeg, hvordan man da må dimensjonere veisystemene, byene og arealene våre inne i by. Det er ikke gratis. Sannsynligvis vil den typen tilnærming som Fremskrittspartiet her ønsker seg, føre til enda mer bompenger.

Bård Hoksrud (FrP) [13:08:22]: Den store forskjellen, statsråd Nygård, er at da Fremskrittspartiet bevilget disse pengene, var det ikke med en forutsetning om at man skulle ha mer bompenger og gjøre det vanskeligere og mer trøblete for bilistene. Det er noe det bare har kommet mer og mer av etter at representanten Nygård ble statsråd. Etter at Arbeiderpartiet og de rød-grønne overtok, ser man at ønsket om å gjøre det vanskeligere og dyrere for bilistene åpenbart er veldig, veldig stort.

Statsråden sier at det nok vil koste en del mer penger. Det betyr ikke at det behøver å være mer bompenger, det handler om de politiske prioriteringene. Noen velger å bruke dem på elektrifisering av sokkelen, på klimatiltak som koster masse penger. Det skal vi helt sikkert diskutere litt med statsråden i spørretimen i morgen. Jeg har noen spørsmål rundt hva dette koster. Det er det dette handler om.

Vi i Fremskrittspartiet er opptatt av at vi skal ta vare på byrom, vi skal ta vare på byområdene, vi skal sørge for å styrke kollektivtilbudet – det er derfor vi legger inn mer penger til det – uten at man hele tiden skal finne noen man skal ta enda mer penger fra, noen man skal enda mer opp i lommeboka til. Det er ofte den store forskjellen på oss og de sosialistiske partiene, som synes det er helt greit.

Jeg synes det er veldig dumt: Før kunne man kjøre til Vulkan og den veien der og bruke 20 minutter i rushtid. Nå står man gjerne fort både en time og to, for man har et flertall i denne byen som prøver å gjøre det mest mulig vanskelig for alle som står der. Den bensinbilen og den dieselbilen som står der, slipper ut. De slipper ut når de står og venter i kø også, men det vil tydeligvis noen ikke ta innover seg, f.eks. representanten Gunaratnam, som var opptatt av utslipp.

Vi skjønner at Arbeiderpartiet selvfølgelig ikke vil forstå og lese budsjettene våre, hvor man faktisk ser at vi bruker mer penger på å bygge ut kollektivtilbudet, jernbane osv. Vi legger inn penger for å sørge for at man skal kunne ha gode avtaler i byene og gode kollektivløsninger, men vi synes det er sløsing f.eks. å bruke 350 mill. kr ekstra i Telemark fordi man kjøper inn 100 elbusser. Man kunne brukt tradisjonelle dieselbusser, hvor man kanskje hadde brukt HVO. Da kunne man spart 350 mill. kr på en anbudsperiode, så man heller kunne styrket tilbudet, og ikke tatt det fra veivedlikehold, veiforfall osv., som er konsekvensen for fylkeskommunene nå.

Oda Indgaard (MDG) [13:11:25]: Det virker som at representantene Sve og Hoksrud har gått seg bort i jammerdalen og glemt hva det er vi diskuterer her. Denne saken handler nettopp om at vi skal prøve å finne enkle løsninger for å unngå kø og kaos og sikre plass på eksisterende veier til dem som faktisk må bruke bilen.

Folk er ikke først og fremst bilister. Folk har transportbehov, og i byene våre er det et stort behov for å bruke plassen effektivt, men det er også et stort behov for faktisk å skape gode lokalsamfunn, hvor folk ikke dør av å bo i områder med dårlig luft, og hvor det faktisk er plass til boliger og plasser å møtes.

Vis meg den personen som har det travelt i hverdagen, og som ser at bussen stamper i samme køen som man sitter og kjører bil i, og som da tenker: Å, nå hadde det vært en god idé at jeg satte meg på den bussen og brukte enda lenger tid på å transportere meg!

Det er det det handler om her. Det handler ikke om at vi skal ta bilistene, men at vi faktisk skal passe på at det finnes et godt alternativ som er effektivt – også kostnadseffektivt. Ja, man må ha mer penger til kollektivtransporten hvis kollektivtransporten må finansiere at sjåførene også må bruke dobbelt så lang tid som man hadde trengt å bruke, fordi reisen tar så lang tid.

Det handler om å se helheten og ikke fokusere på én gruppe i dette transportsystemet vårt. Jeg er glad for at denne saken viser at vi har et stort flertall for å finne gode løsninger, varierte løsninger og å sikre at de som trenger å bruke bilen, kan fortsette å bruke bilen, at det skal være plass til dem, og at vi også skal sikre at alle de som kan bruke noe annet, ser det som formålstjenlig.

Jeg vil takke for debatten nå.

Frank Edvard Sve (FrP) [13:13:34]: Smarte løysingar, det var Bård Hoksrud inne på. Kvifor stod bussane i kø på sidevegane og kom seg ikkje inn i kollektivfeltet? Jo, det var kø og kaos overalt, og dei stod og stampa og kom seg altså ikkje inn i kollektivfelta, som var tomme. Då må ein gjere noko med det. I to år har elbilane vore ute av kollektivfeltet, og det har gjort det vanskeleg for bilistane. Det er det ikkje råd å kome vekk frå.

Når ein er samferdsleminister i dette landet og snakkar om andre parti og rekneferdigheiter osv., må ein som minister iallfall setje seg inn i også dei nasjonale transportplanane til andre parti. Når ministeren står her og insinuerer at FrP ikkje ønskjer byutvikling, er det heilt rett som representanten Hoksrud sa, at det er konkret feil. Dersom samferdsleministeren hadde teke seg tid til å lese forslaget til nasjonal transportplan frå Framstegspartiet, ville han ha sett at der står det at vi skal ha ei byutvikling på same storleik som byutviklingspakka til regjeringa, på 20 mrd. kr – men utan bompengar. Det er grunnlaget, så å seie at vi ikkje ønskjer ei utvikling av byane, er direkte feil.

Det skal bli interessant, når det gjeld rekneferdigheiter, å sjå kva regjeringa og samferdsleministeren kjem fram med av summar når dei i dag har vore ute i media og sagt at dei skal stille krav om nullutsleppsanleggsmaskiner. Maskinentreprenørenes Forbund, MEF, hadde ein rapport i fjor sommar som viste at med nullutsleppsmaskiner var det 89 pst. dyrare anleggsdrift. Det skal verte interessant å sjå kostnadene på alle prosjekt som kjem seinare, med tanke på at ein no skal krevje nullutslepp. – Det var no det.

Vi ønskjer utvikling av byane våre, vi ønskjer at alle område og alle tilbod til innbyggjarane – det vere seg gangveg, sykkel, kollektiv, trikk, jernbane og buss, og bilen – skal kunne fungere i lag. Det er det vi ønskjer. Bilen er ikkje eit problem, bilen er ein del av løysinga. Det er det som er utgangspunktet, og då må ikkje andre parti forsøkje å framstille det som om vi i FrP ikkje ønskjer utvikling av byane. Det gjer vi, men vi ønskjer at folk skal velja sjølve, og at bilen har ein likeverdig posisjon med alle andre tilbod til innbyggjarane.

Jone Blikra (A) [13:17:31] (ordfører for saken): Komiteen har, nok en gang, behandlet representantforslag om å redusere bompengebelastning i et prosjekt, denne gangen på rv. 4. Komiteen er innforstått med at dagens bompengefinansiering på rv. 4 bygger på lokalpolitiske vedtak.

Jeg vil takke komiteen for samarbeidet, men det er også slik at det i komiteen ikke er flertall for noe forslag. Derfor er tilrådingen at representantforslaget vedlegges protokollen.

Jeg forutsetter at de partiene som har forslag i innstillingen, selv fremmer disse, og jeg vil komme tilbake til Arbeiderpartiets begrunnelse for vårt forslag.

Bård Hoksrud (FrP) [13:18:31]: Saksordføreren sa at vi nok en gang skal behandle en bompengesak i Stortinget. Ja, det er ikke så rart, for nå begynner det faktisk å bli ganske tøft for veldig mange mennesker der ute. Det er det dette handler om, og det er derfor vi kom med forslaget. Når man ikke ser og ikke vil ta innover seg at dette etter hvert begynner å bli ganske dyrt for folk, mener man vel bare å kjøre videre. Det gjør ikke Fremskrittspartiet. Vi mener det handler om helt vanlige folk der ute. Det er grunnen til at vi har fremmet dette forslaget om å redusere bompengebelastningen på rv. 4 Roa–Lygna. Den har blitt altfor høy for vanlige folk og næringslivet.

La meg si det med en gang: FrP er et parti som er aller mest for bedre veier, og rv. 4 er en svært viktig vei. Den binder sammen Hadeland, Gjøvik-regionen og hovedstadsområdet. Den brukes av pendlere, familie, næringsliv, tungtransport og alle dem som er helt avhengig av at veien fungerer i hverdagen deres. Det er nettopp derfor denne saken er viktig.

Når staten bygger vei og sender regningen til bilistene, må det i hvert fall være en viss rimelighet i det. Folk må oppleve at det de betaler, står til det de får igjen. Her er det mange mennesker som ikke opplever det. Når en vanlig bilist skal betale 55 kr én vei og 110 kr tur-retur, merkes det på lommeboka. Det er ikke småpenger for folk som pendler, kjører til jobb, følger opp familie eller driver næringsvirksomhet. For tungtransporten er regningen enda høyere. Dette betyr økte kostnader for bedrifter, håndverkere og transportører, og som vanlig ender utrolig mye av regningen til slutt hos folk flest i form av dyrere varer, dyrere tjenester og en hverdag som blir litt strammere.

Det som gjør saken ekstra krevende, er at mange opplever at belastningen ikke står i stil med nytten. Deler av strekningen har ikke økt kapasitet. Deler er under utbedring og breddeutvidelse. Det gir ikke opplevelse av en helt ny motorvei. Det er også pekt på ujevnheter og kvalitetsspørsmål på deler av veien. Det er ikke rart folk reagerer. Det holder ikke å si at det er vedtatt lokalt en gang i tiden, og så lene seg tilbake. Når virkeligheten treffer folk i lommeboka, må vi også være villig til å si om opplegget er rimelig.

Fremskrittspartiet mener at staten skal ta et større ansvar for denne typen veiprosjekter. Rv. 4 er en riksvei. Det er ikke en privat innkjørsel. Den er en viktig del av hovedveinettet vårt. Likevel er den statlige andelen i finansieringen på omtrent en tredjedel. Resten skyves i stor grad over på bilistene, gjennom bompenger. Det er akkurat dette både FrP og veldig mange helt vanlige mennesker reagerer på.

Vi hører ofte fra regjeringen at folk skal få trygge og bedre veier. Det er bra, men det hjelper lite hvis regningen blir så høy at lokalbefolkning og næringsliv føler at de betaler dobbelt – først gjennom skatter og avgifter, og deretter gjennom bomstasjoner hver eneste dag. Jeg tar opp det forslaget Fremskrittspartiet står bak.

Anne Kristine Linnestad (H) [13:21:34]: Som tidligere taler sa, må vi i disse tider gjøre det vi kan for å redusere utgiftene for folk. Da disse veiprosjektene ble planlagt, vedtatt og finansiert – dette er det tredje i rekken, for øvrig – var det i en litt annen økonomisk tid.

Vi vet alle at å utvide nedbetalingstiden er omtrent som å handle med kredittkort. Vi vet alle at den totale regningen helt til slutt blir større. Samtidig vet vi at belastningen i dag, for dem som bruker veien nå i dag, og som er avhengige av den, blir mindre. Derfor har vi fra Høyre et eget forslag om at regjeringen må komme tilbake til Stortinget så raskt som mulig, og senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2027, med forslag til forlenget nedbetalingstid for lånet på prosjektet.

Dette kan ikke regjeringen foreslå for Stortinget i et vakuum; det må være i tett dialog med både fylket og de berørte kommunene, for ikke å snakke om de berørte trafikantene. Det dreier seg om å ha et godt veisystem for hele landet, også for Roa–Lygna – akkurat som det gjorde for de to tidligere.

Jeg tar opp Høyres forslag.

Geir Inge Lien (Sp) [13:23:25]: Med opninga av rv. 4 Roa–Lygna fekk Hadeland opna enda ei strekning som bind regionen i hop og aukar trafikksikkerheita.

Prosjektet er bompengefinansiert, forankra i lokalpolitiske vedtak. Takstane i dag er lågare enn føresett då ein vedtok bompengeopplegget.

Senterpartiet er ikkje imot bompengar, men det føreset lokalpolitisk tilslutning, og bilistane må oppleve at det dei betalar, står i stil med det dei får igjen. I tilfellet rv. 4 Roa–Lygna er gjennomsnittstakstane lågare enn føresett, bl.a. fordi trafikkgrunnlaget er høgare. Senterpartiet ser difor ikkje at det er noko stort behov for inngripen frå Stortinget.

Dersom det likevel er eit ønske om å setja ned takstane ytterlegare, må det kome etter eit lokalpolitisk initiativ og gjennom ei utvida innkrevjingstid, slik Senterpartiet føreslår. Med det tek eg opp forslaget vårt.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [13:25:07]: Alle bompengeprosjekter bygger på lokale initiativ og vedtak. Derfor vil jeg minne om at sakene starter lokalt før de eventuelt behandles i Stortinget. Det gjelder også på rv. 4 mellom Roa og Lygna. Strekningen er bygd ut i to omganger, og dagens bompengeopplegg for rv. 4 er i samsvar med Prop. 50 S for 2012–2013 og Prop. 23 S for 2020–2021.

Før innkrevingen startet på strekningen mellom Roa og Gran sommeren 2025, ble det gjennomført nye trafikkberegninger på hele strekningen mellom Roa og Lygna. Det resulterte i at gjeldende takstnivå er lavere enn det som var forutsatt.

Stortinget er kjent med at endringer i vedtatte bompengeopplegg innebærer risiko for prosjektets økonomi og også for bompengeselskapets evne til å håndtere sin gjeld. I dette tilfellet er det Innlandet fylkeskommune som bærer risikoen gjennom sitt garantiansvar. Et grunnleggende prinsipp er at nedbetalingstiden normalt ikke skal overstige 15 år. Forlengelse øker gjelden til fylkeskommunene gjennom økte rentekostnader, og det påfører igjen trafikantene en økt belastning over tid. Det innebærer samtidig økonomisk risiko og usikkerhet for garantisten.

Jeg mener derfor at vi skal holde fast ved prinsippet om at bompengeselskapet gjennomgår økonomien i prosjektet etter ett til to år etter at oppstart av innkrevingen har funnet sted. Det følger av fastsatte prinsipper, og det gir oss langt bedre forutsetninger for å vurdere trafikktall og inntektsutvikling i prosjektene. Det har vi ikke grunnlag for nå.

Vi har nå behandlet flere tilsvarende saker hvor jeg gjentatte ganger må minne om de grunnleggende forutsetningene for bompengefinansiering. Vurderingene som ligger bak et bompengeopplegg, er grundig forankret og gjennomarbeidet. Det er også min rolle å minne om at vi må ta på alvor at bompengeprosjektenes økonomi er sårbar.

Senterpartiets representant uttrykker i innstillingen bekymring for at en praksis der staten ettergir lån i gjennomføring av veiprosjekter, vil forsinke andre viktige prosjekter i landet. Det er en vurdering jeg deler. Prioriteringene for veisektoren er forankret i transportplaner og godt funderte vedtak som er fattet lokalt, regionalt og nasjonalt. Det er i alles interesse å opprettholde denne forutsigbarheten. Å åpne for omkamper svekker forutsigbarheten, øker risikoen for prosjektene og bidrar til å skape forventninger vi ikke kan innfri. Det er verken i trafikantenes, næringslivets eller fellesskapets interesse.

La meg til slutt legge til: Fremskrittspartiet har stått bak en rekke bompengeprosjekter i dette landet, de satte rekord på sin vakt. Derfor blir det noe underlig å høre denne sterke motforestillingen fra det partiet.

Finn Krokeide (FrP) [13:32:22]: Etter åpning av ny trasé på rv. 4 mellom Roa og Lygna har det blitt oppført en ny bomstasjon på Lygna. Det gir en betydelig økning i bompengebelastningen for alle som trenger å bruke denne veien. Spesielt treffer kostnadsøkningen lokalbefolkningen og det lokale næringslivet, som er helt avhengig av å ferdes på rv. 4, for denne veien er den viktigste transportåren mellom Gjøvik og Oslo.

Den bompengebelastningen vi nå har på rv. 4, står ikke i et rimelig forhold verken til utbedringen som er foretatt av veien eller standarden på veistrekningen som helhet. Deler av den utbedrede veistrekningen gir ikke økt kapasitet og tar dermed ikke høyde for framtidig trafikkøkning.

Ser man helhetlig på rv. 4 er store deler av veistrekningen fortsatt kraftig underdimensjonert og i dårlig stand. Det medfører at det også er en svært ulykkesbelastet veistrekning, noe som på tragisk vis ble illustrert sist onsdag da det var en dødsulykke i Røstetunnelen.

Dagens bompengenivå på rv. 4 står virkelig ikke i et rimelig forhold til veistandarden. En underdimensjonert og ulykkesbelastet veistrekning, der det er gjort noen mindre utbedringer som ikke i særlig grad har økt kapasiteten, kan ikke forsvare det nivået bompengene ligger på i dag. Dette er en betydelig utgift for folk og næringsliv, som kommer på toppen av stigende priser og økende renter. I en tid der folks hverdagsøkonomi blir stadig mer krevende og landet har en regjering som ikke tar det på alvor, er det viktig at Stortinget tar dette på alvor og finner løsninger. Det så vi at Stortinget gjorde før påske, da stortingsflertallet grep inn med avgiftskutt i møte med galopperende drivstoffpriser.

Det forslaget vi nå har til behandling, er en ny mulighet for Stortinget til å finne en god løsning ved å redusere bompengebelastningen på rv. 4

Fremskrittspartiet mener bompengebelastningen på rv. 4 er altfor høy, og at det ikke er samsvar mellom bompengebelastningen og nytteverdien av den siste utbyggingen eller veistandarden som helhet. Derfor fremmer vi i dag et forslag om å redusere bompengebelastningen på rv. 4. Jeg vil oppfordre representantene i denne salen til å stemme for Fremskrittspartiets forslag.

Lars Rem (FrP) [13:34:35]: Åpningen av den såkalt nye traseen på rv. 4 mellom Roa og Lygna har rammet folk i mitt distrikt hardt og kostbart. En ny bomstasjon ved Lygna betyr at mange pendlere nå blir straffet med 55 kr ekstra. Og kjører man tur-retur fra vakre Toten til Hadeland og Roa koster det deg 220 kr per dag for en personbil under 3,5 tonn uten brikkerabatt. Lastebiler betaler gjerne det dobbelte og får ingen brikkerabatt. Dette er ikke småpenger for familier, bønder og småbedrifter som er avhengig av bilen. Dette er for dyrt – altfor dyrt. Bompengeordningen står ikke i rimelig forhold til den nytten brukerne har.

Her opplever lokalbefolkningen en kraftig kostnadsøkning uten tilsvarende forbedret nytte. Mange steder er kapasiteten uendret, standarden er svak og det er allerede oppstått betydelige ujevnheter.

Lokalt omtales dessverre prosjektet ikke som ny vei, men som et lettere oppussingsprosjekt. Det er en fornærmelse å kreve full pris for en oppussing. Næringslivet har også varslet om problemer. NLF, Norges Lastebileier-Forbund, advarte kraftig mot en farlig utkjøring ved Lygnasæter, og det ble ikke tatt på alvor. Her er det da ikke en utkjøringsrampe for dem som kommer ut fra Lygnasæter, i en 80-sone.

Når faglige innspill om sikkerhet ignoreres, må betalingsansvaret revurderes. Derfor ber vi om at regjeringen snarest gjennomgår bompengeopplegget for rv. 4 Lygna–Roa, reduserer taksten og gir reell rabatt til pendlere og næringslivet og vurderer økt statlig finansiering. Kom tilbake til Stortinget med konkrete tiltak som reduserer bompengebelastningen, spesielt for lokalsamfunnet og næringslivet. Nok er nok! Distriktene skal ikke betale urimelige regninger for en halvferdig jobb. Her transporteres store mengder av maten fra Toten som vi kjøper og spiser i Oslo, og alt som blir produsert på Raufoss Industripark og Nammo går også på denne veien.

Frank Edvard Sve (FrP) [13:37:56]: Eg har sagt tidlegare, angåande Grunnlova § 82, at ein statsråd skal forhalde seg til sanninga og realitetane. Då synest eg det vert påfallande, eller eigentleg bortimot useriøst, når samferdselsministeren igjen snakkar om FrP og bompengar og at vi liksom auser ut bompengar i alle samanhengar. Realiteten og fakta i den samanhengen er at bompengeandelen gjekk ned frå 40 pst. til 28 pst. per prosjekt, altså ein kraftig nedgang per prosjekt. Vi bygde då vegar i bøtter og spann, det lukta asfalt, det var masse prosjekt, og då vart det sjølvsagt også fleire enkeltprosjekt – men andelen gjekk altså kraftig ned. Vi fekk 16 pst. i det valet, vi hadde ikkje fleirtal aleine, og det burde statsråden vite. Eg håpar det er siste gongen eg høyrer dette, for dette held rett og slett ikkje mål.

Det er slik at vi har kjempa i denne salen, i sak etter sak etter sak, for å setje ned bompengane i mange prosjekt. Når det gjeld Ryfast, fremja underteikna og Morten Stordalen tre gongar framlegg om å kutte bompengane i det prosjektet. Den fjerde gongen, då Raudt også fremja det, vart det plutseleg fleirtal, fordi Senterpartiet skifta side. Det prosjektet vart sett ned med 33 pst. – 33 pst mindre bompengar. Ja, det nyttar faktisk å kjempe. Kvar gong sa samferdselsministeren det same, at vi auser på med masse bompengar, og det vi måtte forstå, var at det var lokalbefolkninga som ville det, og at det var lokalpolitisk forankra, osv. – same leksa som kjem no. Men vi har faktisk klart å setje ned bompengane.

Kva skjedde då vi var i regjering? Vi kutta over 20 mrd. kr i bompengar, i lag med Høgre og dei andre borgarlege partia. Vi hadde eit bompengefritt Møre og Romsdal, mitt eige fylke – 1,3 mrd. kr. Etter at det vart ny regjering, med Arbeidarpartiet og Senterpartiet, gjekk det berre nokre veker før dei nye bommane kom.

Kom ikkje her og sei framfor representantane at FrP ikkje kjempar for innbyggjarane og for å setje ned bompengane, for det gjer vi kvar einaste dag. Vi gjer det også i denne saka, vi kjem til å gjere det i andre saker, og vi kjem til å gjere det i all tid framover, for bompengar er urettferdig. Bilistane betaler så mykje for bil og bilrelaterte avgifter den dag i dag. Kvifor betaler vi vegbruksavgift? Bilistane skal betale for bilen, for drivstoff og for å bruke vegane, og så skal dei betale bompengar? Byvekstavtalane har også bompengar, og når elbilane ikkje betalte bompengar, så måtte dei få bompengar likevel. Det er jo grenser for kva bilistane skal betale. Vi kjempar mot bompengar, og vi kjem alltid til å gjere det.

Jone Blikra (A) [13:41:08]: Det er ingen tvil om at utbyggingen av rv. 4 er viktig, både for lokaltrafikken og gjennomgangstrafikken. Utbyggingen og dagens takstnivå er i samsvar med lokale vedtak, og lokale vedtak er jo det som var hovedpoenget her. I dette tilfellet er det Innlandet fylkeskommune som bærer risikoen gjennom garantiansvar.

Så sier man at ting har endret seg. Den siste proposisjonen ble vedtatt i 2021, ved daværende regjering, her i denne salen. Det er ikke noe problem å forstå og se at enkelte prosjekter kan ha utfordringer knyttet til bompengebelastning. Spørsmålet er om det er gjennom representantforslag vi skal endre forutsetningene for prosjektene. Et representantforslag krever ikke utredning eller konsekvens. Er det riktig at de som har vedtatt finansiering, og som har tatt et økonomisk garantiansvar, ikke skal høres? I dette tilfellet har Innlandet fylkeskommune stilt som garantist for et lån på 3 200 mill. kr. Det foreligger ikke noe forslag om inndekning eller endringer i prosjektet.

Arbeiderpartiets prinsipielle syn når det gjelder disse bompengesakene, er egentlig veldig enkelt: Bompengefinansieringen ligger på lokale vedtak, og det synes jeg at vi skal respektere.

Tett dialog er nevnt som svar, mellom departement og garantisten. Behandlingen er ny behandling i fylkestinget i Innlandet. Behandlingen er utredning og konsekvens av prosjektet ved eventuelt å redusere bompengene og eventuelt et ønske om en ny proposisjon på Stortinget. Det er behandlingen – nettopp av den årsak at det er lokale styresmakter som håndterer prosjektet, som må vite hva som er konsekvensen av å endre finansieringen, og som da må ta beslutningen, om man ønsker prosjektet på den ene eller den andre måten.

Så egentlig snakker vi her om saksbehandling av hvordan vi skal sørge for at lokale myndigheter får sitt syn inn i saken, og få synliggjort konsekvensene, og at ikke Stortinget ved et representantforslag endrer hele forutsetningen for et prosjekt.

Bård Hoksrud (FrP) [13:43:46]: Statsråden la jo opp til bompengedebatten, og det er morsomt, fordi Fremskrittspartiet – i regjering – er det eneste partiet som virkelig har sørget for at det har blitt mindre bompenger i flere av prosjektene. Vi sørget til og med for at Oslo kommune kunne få penger for å redusere bompengebelastningen for bilistene. Men hva gjorde byrådet og Arbeiderpartiet, SV og MDG da? De sa nei takk, de ville ikke ha de pengene for at det skulle bli billigere for bilistene. I år hadde vi hatt 34,5 mill. kr mer hvis regjeringen ikke hadde kuttet i den ordningen som kunne bidratt til at det ble mindre bompenger for folk.

Det er greit at statsråden er litt høy og mørk og prøver å snakke om bompenger og at denne regjeringen er opptatt av bilistene, og at man liksom har et – hva skal vi si – kjærlig forhold til bilistene. Men realiteten er at det er bare ett parti som viser at vi gjør noe med det, og faktisk følger opp, for andelen gikk ned. Vi hadde 16,3 pst., men andelen gikk ned. Det ble fjernet bompengestasjoner rundt omkring i hele landet. Mitt fylke er også et sted hvor Arbeiderpartiet og de rød-grønne – og egentlig fra Høyre og hele veien – synes at bompenger er helt greit. Jeg tror at befolkningen i Telemark opplever at de snart er i ferd med å bli teppebombet av bomstasjoner – med alle de prosjektene som allerede er der, og de prosjektene som kommer der – og det kommer på toppen av dyrtid. Og når folk opplever at bompengeandelen blir så høy, sammen med alle de andre kostnadene, betyr det at den friheten det er å kunne få lov til å bevege seg også med bil, er kraftig redusert.

Jeg gleder meg til videre bompengedebatter, men jeg synes det er trist at statsråden her ikke vet hvor mye ekstra det vil koste å utvide med 15 år. Noen var jo opptatt av dette med utredning, og at vi skulle vite konsekvensene av vedtakene. Så skjønner jeg at dette er et forslag som ligger fra Stortingets side, men det hadde jo vært bra om statsråden hadde visst hvor store ekstrakostnadene blir for bilistene ved de forslagene som ligger, om å utvide tiden.

Men som sagt: Fremskrittspartiet er opptatt av å redusere bompengene. Vi har lagt inn penger i vårt alternative statsbudsjett for også å redusere bompenger.

Tom Einar Karlsen (A) [13:47:40] (ordfører for saken): Transport- og kommunikasjonskomiteen har altså hatt til behandling et representantforslag om å sette i gang et forprosjekt for ny innfartsvei til Tromsø. Forslaget har vært behandlet på vanlig vis. Statsråden har uttalt seg om det, og det har vært gjennomført skriftlig høring. Dokumentene kan leses på stortinget.no. Utover det vil jeg som saksordfører takke for samarbeidet, og så viser jeg til merknadene og forslagene som ligger i innstillingen, og overlater til de ulike partigruppene å redegjøre nærmere for sitt syn i saken.

Jeg går over til å si noen ord om Arbeiderpartiets syn i denne saken. Østre Malangen-veiprosjektet som nevnes i forslaget, er et svært interessant veiprosjekt med potensial til å oppnå en rekke viktige politiske målsettinger. Her har man mulighet til å knytte sammen flere bo- og arbeidsmarkedsregioner i Troms. Man kan legge til rette for å håndtere veksten i reiselivsnæringen i regionen på en mer bærekraftig måte – det er jo et tema vi har vært innom tidligere i dag. Man har mulighet til å bygge opp under forsvarssatsingen som skjer i fylket, med en mer effektiv forbindelse mellom Indre Troms og Tromsø. Man kan også styrke forsyningssikkerheten i en landsdel der få og sårbare transportakser er en utfordring for totalberedskapen.

Det er altså mye som taler for å prioritere prosjektet høyt. Argumentene ser også ut til å ha styrket seg siden forrige gang vi rullerte Nasjonal transportplan. At veien i tillegg kan være samfunnsøkonomisk lønnsom å bygge, er heller ikke negativt.

Når det er sagt, mener Arbeiderpartiet at også dette veiprosjektet må vurderes i en helhetlig sammenheng, på samme vis som andre veiprosjekt. Vi ser heller ingen grunn til å hoppe bukk over den vanlige praksisen med først å beslutte et konseptvalg, før prioritering i Nasjonal transportplan og deretter i statsbudsjettet. Statsråden forsikrer også om at regjeringen legger opp til at prosjektet skal kunne vurderes ved neste rullering av NTP, så her ligger det godt til rette for å komme videre med saken.

Når Arbeiderpartiet ikke har varslet støtte til dette representantforslaget heller, på samme vis som vi heller ikke har stemt for tidligere representantforslag der enkeltprosjekt løftes fram utenom de vanlige prosessene, er ikke det uttrykk for noe annet enn at man mener at også interessante veiprosjekt må følge det vanlige sporet i transportplanleggingen. Det er i hvert fall ikke uttrykk for motstand mot et spennende veiprosjekt som vi gjerne ser realisert hvis det ligger til rette for det.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [13:50:40]: Nord-Norge er Norges viktigste strategiske område. Det handler om beredskap, forsvar, energi, sjømat, mineraler og bosetting i nord. Da kan vi ikke ha en regjering som bruker år etter år på utredning uten å komme til en beslutning.

Dette veiprosjektet har ridd Tromsø og Troms fylke som en mare. Innfartsveien til Tromsø har over mange år skreket etter en utbedring. I oktober 2024 mottok regjeringen ekstern kvalitetssikring, KS1, av konseptvalgutredningen for innfarter til Tromsø, og regjeringen har altså hatt et ferdig kvalitetssikret beslutningsgrunnlag liggende på bordet i over et år. Likevel foreligger det fortsatt ingen avklaring om videre konseptvalg eller framdrift. Dette er alvorlig med bakgrunn i alle de årene man har ventet.

Arbeidet med ny nasjonal transportplan er allerede i gang. Når regjeringen trenerer viktige KVU-prosesser, risikerer vi at helt avgjørende prosjekter i Nord-Norge ikke blir tilstrekkelig utredet og beslutningsklare i tide til Stortingets behandling av NTP. Et av de tydeligste eksemplene er ny innfart til Tromsø, Østre Malangen-korridoren, som den er kalt. Dette er ikke et prosjekt som mangler dokumentasjon – tvert imot. Statens vegvesen, gjennom KVU-en og den påfølgende KS1-prosessen, viser at prosjektet er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er vel heller sjelden når vi ser på utbedringsalternativ at de er samfunnsøkonomisk lønnsomme. I tillegg viser også Oslo Economics' analyse at det er god samfunnsøkonomisk nytte. Likevel står prosjektet stille, og da må vi stille oss spørsmålet: Hva er egentlig hensikten med statens utredninger og kvalitetssikringssystemer dersom regjeringen ikke følger opp konklusjonene når de foreligger?

Troms trenger ikke flere år med passivitet, og fylket trenger handling. Vi vet at transportsystemet i nord er sårbart. Lange avstander og få alternative forbindelser gjør at infrastrukturen er ekstra viktig for både næringsliv, innbyggere og forsvar. Nettopp derfor er det avgjørende å få raskere framdrift i arbeidet med ny innfartsvei til Tromsø.

Fremskrittspartiet mener at staten må følge opp sine egne prosesser og fatte beslutninger innenfor rimelighetens tid. Vi kan ikke akseptere at samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter blir liggende i en skuff mens køene vokser og beredskapen svekkes. Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag om at regjeringen uten ytterligere opphold setter i gang et forprosjekt for Østre Malangen-korridoren i tråd med statens prosjektstyringsmodell, slik at prosjektet blir ferdig avklart i tide til behandlingen av ny nasjonal transportplan.

Nina Dons-Hansen (H) [13:53:49]: Østre Malangen-korridoren er en ny supervei inn til Tromsø som kan kutte kraftig ned på reisetid, gi bedre beredskap og gjøre Tromsø og Midt-Troms til en felles bo- og arbeidsmarkedsregion. Men den er fortsatt på planstadiet. Allerede under Solberg-regjeringen fikk Statens vegvesen i oppdrag å utarbeide en konseptvalgutredning for innfartsveier til Tromsø. Den faglige anbefalingen var tydelig: Østre Malangen-korridoren er det alternativet som gir best samfunnsøkonomi og best måloppnåelse. Prosjektet vil korte ned kjøretiden med 45 minutter mellom Tromsø og Bardufoss, og kjøreavstanden mellom Tromsø og Finnsnes blir halvert fra to timer til én time – besparelser med stor samfunnsnyttig verdi.

Et viktig mål for Høyre i samferdselspolitikken er å knytte landet tettere sammen. Det betyr nye muligheter for folk og næringsliv og bidrar til samfunnsutvikling. Regjeringens understreking av nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde må følges opp med konkrete tiltak. En sterk infrastruktur er et av de viktigste grepene vi kan gjøre for at folk skal kunne bo, leve og arbeide i nord.

Nord-Norge er NATOs flanke i nord, så dette prosjektet handler også om nasjonal sikkerhet. Den sikkerhetspolitiske situasjonen krever at vi har et veinett som tåler tung militærtransport og sikrer rask framkommelighet. Østre Malangen-korridoren er viktig for at Forsvarets oppbygging skal kunne realiseres i nord, og denne veien vil også bidra, som jeg sa, til en større bo- og arbeidsmarkedsregion i et av Hærens viktigste områder i Norge. Det gir muligheter for at flere kan jobbe i Forsvaret og ikke minst ha med seg familien og bo i Troms.

Samtidig er prosjektet avgjørende for den sivile beredskapen. Universitetssykehuset i Nord-Norge er et sentralsykehus for en hel landsdel, og vi må ha en trygg og forutsigbar vei til sykehuset, uavhengig av værforhold. For sjømatnæringen vil dette bli en sentral transportvei der vi kan fjerne flaskehalser og sikre en mer effektiv varetransport.

Når regjeringen har brukt så lang tid på å komme med avklaringer, er det viktig at Stortinget sikrer framdrift. Et forprosjekt gir inngangsbillett til å bli med i vurderingen av prosjekter i ny nasjonal transportplan. Det har både fylkeskommunen og kommuner i Troms bedt om, og Høyre mener derfor det er nødvendig, og på tide, at Østre Malangen-korridoren kommer et steg nærmere realisering. Det er viktig for trafikksikkerheten, for næringslivet, for totalberedskapen og for folk i nord.

Geir Inge Lien (Sp) [13:56:58]: Det er ikkje tvil om at dette er et viktig prosjekt. Vi var akkurat på komitéreise og fekk verkeleg sjå behova i den landsdelen òg. Tromsø har utfordringar med inn- og utfart, der den ligg midt i Tromsøysundet og er eit bu- og arbeidsområde som er avhengig av gode forbindingar til begge sider av fjorden og vidare ut av fylket.

Senterpartiet er einig i at ny innfartsveg til Tromsø er viktig for både folk og næringsliv, men òg for beredskapen til Nord-Noregs største by.

Vi må sjå slike prosjekt i samanheng. Senterpartiet meiner denne oppgåva er såpass stor at det er meir fornuftig å avvente prosessen med Nasjonal transportplan og få det inn der. Det må sjølvsagt òg ha lokalpolitisk tilslutning. Vi kjem difor ikkje til å støtte forslaget i dag, men forheld oss til dei prosessane som går.

Oda Indgaard (MDG) [13:58:21]: Det er lett å forstå ønsket om den nye innfarten til Tromsø, som vil redusere reisetiden drastisk mellom Tromsø, Bardufoss og Senja. Dette er en veldig viktig region for forsvar av nordområdene og også en region som opplever stor vekst i turisme og annet næringsliv. Altfor lenge har vedlikehold og utbedring av veinettet i stort i nord vært nedprioritert.

MDG mener vi må klare å ha to tanker i hodet på én gang, for spørsmålet er ikke bare hvordan vi kan få flere biler raskere inn til Tromsø, spørsmålet er også hvordan vi bygger et transportsystem som faktisk gjør Nord-Norge mindre sårbart, mindre utslippsintensivt og bedre å leve i på lang sikt. Derfor reagerer jeg på at debatten ofte framstilles som et valg mellom utvikling og nei, som om det eneste moderne svaret i nord fortsatt er mer asfalt. Samtidig som vi diskuterer enorme investeringer i ny innfartsvei, har Nord-Norge fortsatt ingen jernbaneforbindelse til Tromsø eller til Troms overhodet.

I Finland planlegges det en ny jernbane i nord, i Sverige investeres det tungt i bane og beredskap, men i Norge snakker vi nesten bare om vei. Det gjør oss mer avhengig av lastebiler, diesel og transportsystem der alt stopper dersom en vei stenges. I en tid hvor både klimaendringer og geopolitisk uro gjør beredskap viktigere enn før, burde vi kanskje stilt oss spørsmålet: Er det klokt å gjøre oss enda mer avhengig av én transportform?

MDG mener ikke at all veibygging er feil, og det kan godt hende at dette prosjektet er veldig klokt, men vi mener det er viktig å sikre at den overordnede planen for et moderne og framtidsrettet transportsystem har sett transportformene under ett før vi forskutterer ett prosjekt. Vi kommer ikke unna at transportpolitikken vår fortsatt er veldig preget av én tanke, at løsningen alltid er å få flere biler til å kjøre fortere og lenger, men folk flest etterspør egentlig ikke bare fart. De etterspør trygghet, forutsigbarhet, muligheten til å bo og leve et godt liv i nord uten at alt skal bli mer sårbart, mer sentralisert og mer fossilavhengig. Da holder det ikke bare å bygge nye og større veier, da må vi også tørre å bygge framtidens transportløsninger. For MDG betyr det at vi ikke kan hoppe på et veiprosjekt uten å forstå den potensielle konsekvensen for en eventuell toglinje først. Derfor støtter vi ikke dette forslaget.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [14:01:00]: Kristelig Folkeparti vil støtte forslaget om å sette i gang et forprosjekt for ny innfartsvei til Tromsø, nærmere bestemt Østre Malangen-korridoren.

Bakgrunnen er enkel: Tromsø er en av de viktigste byene i Nord-Norge – for næringsliv, for beredskap, for forsvar og ikke minst som bo- og arbeidsmarkedsregion. Samtidig vet vi også at dagens innfartsløsninger er sårbare og tidvis lite effektive. Det gir både forsinkelser, økt risiko og dårligere framkommelighet.

De faglige utredningene som allerede er gjort, peker i en tydelig retning. Prosjektet framstår som samfunnsøkonomisk lønnsomt, det kan gi betydelige tidsbesparelser, og det vil knytte regionen bedre sammen. I en tid hvor både beredskap og forsyningssikkerhet har fått økt oppmerksomhet, er dette argumenter vi må ta på alvor.

For KrF handler dette også om noe mer. Det handler om å ta hele landet i bruk. Vi må sørge for at utviklingen i nord ikke stopper opp fordi infrastrukturen ikke henger med. Samtidig er det viktig å understreke at vi her ikke vedtar en utbygging, men at vi ber om å få et bedre beslutningsgrunnlag. Et forprosjekt er nettopp det: et nødvendig steg for å kunne ta kloke, helhetlige beslutninger i neste rullering av NTP.

Vi registrerer at regjeringen advarer mot å foregripe prosesser. Det er et hensyn vi forstår, men når såpass omfattende faglige vurderinger allerede foreligger, mener vi det er riktig å sikre framdrift. Alternativet er at viktige prosjekter ikke blir tilstrekkelig modne til å bli prioritert når beslutningene faktisk skal tas.

KrF mener derfor det er både ansvarlig og nødvendig å komme i gang med dette arbeidet nå. Et forprosjekt vil ikke låse oss til en løsning, men det vil gi oss bedre kunnskap, høyere kvalitet i beslutningene og større grad av forutsigbarhet. Dette er en investering i kunnskap, i framtidig utvikling og i et mer sammenkoblet Nord-Norge. Derfor støtter Kristelig Folkeparti forslaget.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [14:03:25]: Jeg deler forslagsstillernes vurdering av at prosjektet Østre Malangen-korridoren som innfartsvei til Tromsø er et spennende prosjekt som vil kunne ha mange positive effekter for Troms-regionen og omlandet. Selv om prosjektet fortsatt er i en tidlig utredningsfase, har det vært gjennom grundige faglige vurderinger gjennom både en konseptvalgutredning og en ekstern kvalitetssikring. Foreløpige beregninger peker på at prosjektet kan være samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Forslagsstillerne peker bl.a. på at prosjektet vil være av stor betydning for beredskap og forsvarsevne. Til det vil jeg vise til at regjeringen har besluttet å innta et nytt mål i Nasjonal transportplan for 2029–2040 om en motstandsdyktig transportsektor. Dette er for å styrke Norges samlede forsvarsevne. Beslutningen kommer til å legge betydelige føringer for regjeringens videre arbeid framover.

Jeg vil også vise til at det er etablert et godt samarbeid mellom Forsvarsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Samferdselsdepartementet i arbeidet med å kartlegge militære behov for transportinfrastruktur. Dette kommer bl.a. til uttrykk gjennom det vi kaller et rammeverk for samhandling om militære behov for transportinfrastrukturen, som ble fastsatt av regjeringen i 2024. Arbeidet med å kartlegge og systematisere transportakser av militær betydning, herunder prioritering mellom korridorer og transportformer, vil fortsette for fullt fram mot neste rullering av Nasjonal transportplan, som legges fram om snaut to år.

Denne regjeringen har vist at den ønsker å satse på utvikling i nordområdene. I Nasjonal transportplan for 2025–2036 er det lagt til grunn at nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde. Det har vi også fulgt opp ved å sette i gang en rekke store samferdselsprosjekter i landsdelen, som E6 Megården-Sommerset og E45 Kløfta. Vi er også i gang med å bygge to store lufthavner i Nordland fylke. Alle disse prosjektene vil på hver sine måter bidra til samfunnssikkerhet og beredskap.

Jeg har selvfølgelig forståelse for at det kan være en viss utålmodighet for å gå videre i utviklingen av Østre Malangen-korridoren. Jeg mener likevel det er viktig at vi tar tingene i riktig rekkefølge, og at vi ikke forhaster noen beslutninger selv om det dreier seg om prosjekter som tilsynelatende har betydelige samfunnsgevinster.

Jeg mener det er viktig at regjeringen nå behandler ferdig KVU-ene som er gjennomført, slik at vi ser utviklingen av transportsystemet i Nord-Norge i en helhetlig sammenheng. Østre Malangen-korridoren inngår som en viktig del av grunnlaget for behandlingen. De beslutningene regjeringen nå legger opp til å ta stilling til, vil ha konsekvenser for landsdelen i flere tiår framover. Jeg kan uansett forsikre om at dette prosjektet, i likhet med andre mulige gode prosjekter, vil bli vurdert videre inn i arbeidet fram mot Nasjonal transportplan.

Bård Hoksrud (FrP) [14:12:09] (komiteens leder): Dette er en morsom debatt. Jeg har bare hørt positive folk. De har vært her oppe og sagt at dette er et kjempeviktig prosjekt – dette vil vi få til! En representant sa at selv om vi stemmer imot det i dag, betyr ikke det at vi er imot det – vi bare stemmer imot det. Det er ganske morsomt, eller egentlig litt tragisk.

Jeg opplevde også statsråden som ganske offensiv. Han sa han ikke nødvendigvis var imot forslaget, men at vi må ha den prosessen man må. Partifellene til både statsråden og representanten Karlsen fra Troms har vært her og sagt det er viktig å fremme dette. Da er det veldig rart at man stemmer imot sine egne, som sier dette er viktig for å sørge for at man kan få behandlet det når Nasjonal transportplan igjen skal behandles i Stortinget.

Statsråden sier jo at han har tenkt å gjøre det, og at man er opptatt av å satse på utbygging av samferdsel i Nord-Norge, men man fortsetter å skape usikkerhet om det er et prosjekt man har tenkt å gjennomføre, eller om det skal være et prosjekt som nok en gang skal ut på sin sedvanlige tur. Man vet ikke egentlig hva som kommer til å skje.

Jeg synes det er viktig å stille det spørsmålet, for i dag er revidert budsjett lagt fram. I revidert budsjett er det en rekke prosjekter det er kostnadsøkninger på, som ikke er kompensert inn. Vi vet alle i denne salen om Bane NORs famøse utspill om at man skulle kutte, redusere eller stoppe 12–13 prosjekter på jernbanen fordi det ikke var penger. Det er klart at når man skal kjempe for et nytt prosjekt etter at det er svære kutt, ser man at sjansen kanskje ikke er så stor for at dette prosjektet vil komme.

Det er den bekymringen jeg har når jeg hører på debatten, når jeg hører hva statsråden sier, og når jeg hører hva representanten fra Arbeiderpartiet sier. Er viljen der til å finne de pengene man trenger, for å komme videre med dette viktige prosjektet lokalt?

Jeg håper på dette prosjektet, som kan redusere reisetiden kraftig, som kan være utrolig viktig både for næringslivet, for folk og for bostedsregioner, og som er viktig for Forsvaret. Likevel velger man i dag å stemme imot. Jeg skulle gjerne sett at Senterpartiet også hadde støttet dette forslaget. Man sier man er for, men man skal stemme mot det fordi det tydeligvis er feil parti som fremmer det. Det er veldig synd, for dette er et viktig lokalprosjekt som alle partiene er veldig enige om.

Kristian August Eilertsen (FrP) [14:15:10]: Hva handler denne saken egentlig om? Jeg tror vi skal prøve å rydde litt i debatten. Det handler om et veldig fornuftig prosjekt i Troms, som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er jo ikke veldig ofte man opplever det i den landsdelen. Det er et prosjekt som vil være med på å redusere reisetiden mellom Tromsø og Troms innland med mange, mange minutter. Det er altså et prosjekt som vil være med på å øke beredskapen i Nord-Norge, og som vil være med på å bedre framkommeligheten. Det er egentlig et prosjekt som bare har positive sider ved seg.

Hva er det denne saken ikke handler om? Den handler ikke om at man skal snike i køen, at man skal sette spaden i jorda i morgen. Det er overhodet ikke det denne saken handler om. Det denne saken handler om, er akkurat det som statsråden sa i stad i svaret på den ene replikken fra meg, og det er å få prosjektet klart til å bli vurdert, eller prioritert, ved neste Nasjonal transportplan. Det er det denne saken handler om.

Så det å da begynne å snakke om, enten det er i innleggene fra denne talerstolen, eller i skriftlige svar til Stortinget, at dette er å gå utenfor statens prosjektstyringsmodell, eller at dette er å hoppe bukk over NTP-prosessen – det er overhodet ikke det det handler om, og det er overhodet ikke det forslagsstillerne har tatt til orde for. Det eneste dette handler om, er å sørge for at prosjektet er så klart at det kan bli rullert inn ved neste Nasjonal transportplan, i tråd med statens prosjektstyringsmodell.

Hvordan man da klarer å få denne saken til å handle om noe helt annet, framstår for meg som helt merkelig. Dette er et prosjekt som det er sjeldent bred tverrpolitisk tilslutning til i Troms fylke. Vi har altså tatt imot delegasjoner fra Troms fylkeskommune her på Stortinget, der det har sittet representanter både fra næringslivet og fra politisk ledelse, både fylkesordfører og leder av samferdselsutvalget. Begge kommer for øvrig fra Arbeiderpartiet, og de ber om at Stortinget nå sørger for at en får framdrift i prosjektet, fordi deres egen regjering ikke får til framdrift i prosjektet. Det er veldig interessant. Da er det veldig interessant at deres egne partifeller velger å stemme det ned, og også at øvrige partier, f.eks. Senterpartiet, også vil stemme det ned, når deres egne ivrer for at dette prosjektet må få den nødvendige framdriften.

Dersom vi ikke får til det, og at det ikke blir gryteklart til vurdering i neste Nasjonal transportplan, da kan vi skyte en hvit pil etter dette prosjektet i mange år framover. Derfor er det så avgjørende viktig i dag at Stortinget slutter seg til forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet, og jeg håper at de partiene som hittil ikke har gitt beskjed om det, vurderer det veldig grundig og intenst fram til votering.

Tom Einar Karlsen (A) [14:18:10]: Det er sånn, som min partifelle Gunaratnam har vært inne på tidligere i dag, at når Fremskrittspartiet skal beskrive Arbeiderpartiets politikk, er det tidvis et visst sprik mellom det som beskrives, og det som faktisk sies av partiet.

I likhet med Eilertsen kan jeg også ta på meg å rydde litt i debatten, for jeg er uenig i hva dette handler om. Dette handler ikke om for eller imot et spennende veiprosjekt, dette handler om om vi skal følge de vanlige prosessene for å planlegge i transportsektoren framover.

For noen uker siden sto vi også her i denne salen og behandlet et representantforslag om å starte på et annet prosjekt utenfor NTP-prosessen. Da var det nye tunneler over Hardangervidda som var spørsmålet, om man skulle starte på reguleringsplanarbeidet for det. Vi har gjentatte bompengesaker også i denne salen, som koster penger. Hvis vi skulle lagt oss på den linjen at vi fortløpende vedtar alt vi synes er spennende og interessant, kan det jo hende man kommer i den situasjonen, når Nasjonal transportplan skal rulleres, at det rett og slett ikke er handlingsrom igjen til å prioritere de tingene som vi synes er viktige.

Det er også verdt å minne om i denne saken at selv om vi er utålmodige alle sammen, og jeg til dels kan være enig med representanten Olsen i at historien om innfartsvei Tromsø har vært et langt kapittel, så er det også verdt å ha med seg at vi for det første nå faktisk er i gang med et prosjekt på den eksisterende innfartsveien til Tromsø, og for det andre at vi nå altså har tre konseptvalgutredninger liggende for denne landsdelen. Den største av dem omhandler tre fylker og er kanskje en av de mest omfattende konseptvalgutredningene som vi noensinne har behandlet på samferdselssektoren. Så det er kanskje ikke unaturlig at det tar litt tid å konkludere i en sånn sak.

Men som sagt: Det at man ikke støtter et representantforslag her i dag om å starte et forprosjekt, er på ingen måte et nei til prosjektet. Det er et ja til en ansvarlig planlegging innenfor samferdselssektoren. Så skal vi komme tilbake til dette prosjektet på ordentlig vis når Nasjonal transportplan skal rulleres.

Kristian August Eilertsen (FrP) [14:20:31]: Jeg er helt enig med representanten Karlsen i at dette ikke er et ja eller et nei til prosjektet som sådan. Jeg kjenner våre politiske kollegaer i Troms såpass godt at jeg vet at også Arbeiderpartiet i Troms er veldig glad i dette prosjektet, eller er veldig positive til dette prosjektet. Men det denne saken handler om, og det forslaget fra FrP handler om, er jo akkurat det representanten snakker om, at man skal følge de vanlige, ordinære prosessene for prioritering i Nasjonal transportplan, men problemet er jo at hvis man ikke får i gang forprosjektet for denne saken, vil ikke dette være klart til prioritering ved neste Nasjonal transportplan. Det er der representanten Karlsen og undertegnede skiller lag i denne saken. Fremskrittspartiet er opptatt av at dette prosjektet faktisk skal være klart til å kunne prioriteres ved neste Nasjonal transportplan, men det vil man ikke kunne gjøre nå.

Så er det et annet poeng, og det er at det henvises til denne KVU Nord-Norge, som skal se på absolutt alt av transportløsninger i Nord-Norge i én og samme konseptvalgutredning. Jeg skulle likt å se at vi gjorde det samme andre steder i landet, en KVU Østlandet, f.eks., som så på absolutt alt av tog og vei og alt mulig i én sak. Det hadde selvfølgelig ikke skjedd. Problemet med dette er at man skal se så stort og helhetlig på dette at enkeltprosjektene drukner, og de vil få så lang tid før de vil kunne bli realisert.

Hele poenget her er, som jeg har sagt før, og som representanten Karlsens partifeller i Troms er opptatt av, at man skal få framdrift i prosjektet – ikke at spaden skal settes i jorda, ikke at man skal snike i køen, ikke at pengene skal bevilges nå, men at prosjektet skal være utredet nok til at det kan prioriteres og rulleres inn ved neste Nasjonal transportplan. Dette forslaget er jo helt i tråd med det som representanten Karlsen fra Arbeiderpartiet nettopp sto og argumenterte for, at det ansvarlige å gjøre er å ha en ordinær prosess der ting blir gjort klart til NTP. Det er jo akkurat det dette forslaget handler om. Så hvordan representanten derfor har kommet fram til den konklusjonen at man ikke kan støtte forslaget, er for meg et komplett mysterium.

Hege Bae Nyholt (R) [14:23:47] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke forslagsstillerne for å løfte viktige problemstillinger for noen av våre mest sårbare barn og unge: de som lever livet sitt på barnevernsinstitusjon i en periode. Videre vil jeg takke komiteen og komitéråden for godt arbeid, og de ulike organisasjonene for høringssvar.

En samlet komité understreker at alle barn og unge har rett til trygge oppvekstvilkår og tilbud tilpasset deres behov. Barnevernet har et særskilt ansvar for å ivareta samfunnets mest sårbare barn. Stabile omsorgsforhold, individuelt tilpasset støtte, gode relasjoner og tilgang til spesialpedagogiske ressurser er avgjørende for læring.

Komiteen mener at det er behov for bedre koordinert innsats mellom barnevern, skole og helsevesen, samt tidlig innsats og godt ettervern for å bedre utdannings- og livsutfallene for denne gruppen.

For Rødt er det viktig å understreke at barnevernet gjennom fellesskapet har ansvaret for å beskytte og ivareta samfunnets mest sårbare barn. Barn som bor på institusjon, har ofte sammensatte utfordringer og en ryggsekk med erfaringer som kan stå i veien for læring og utvikling. Et godt og forpliktende opplæringstilbud i institusjon har stor betydning for barnets mulighet til livsutfoldelse senere i livet.

For Rødt er det selvsagt at utviklingen av barnevernet må være basert på barnets beste, og besluttet av barna og fagprofesjonene med barnevernsfaglig kompetanse. Tiltak som praktiske og alternative opplæringstilbud må ikke bidra til privatisering eller kommersialisering som svekker kvalitet, langsiktighet eller offentlige forpliktelser. Der det er aktuelt, kan Rødt støtte pilotprosjekter i samarbeid mellom offentlige og ideelle aktører. Sånne prosjekter må være klart avgrensede og faglig forankret, og en nasjonal utrulling kan kun skje ved dokumentert positiv effekt og godt utprøvde piloter, og uten negative konsekvenser for offentlige forpliktelser. Det må i så fall avsettes tilstrekkelige ressurser til evaluering, oppfølging og videreføring.

Rødt er klar på at ingen piloter må privatisere kjerneoppgaver eller overstyre kommunalt eller fylkeskommunalt ansvar. Rødt vil gå imot en privatisering i barnevernet som fører til kommersialisering eller svekker langsiktigheten. Barnevernet er de fineste maskene i velferdsstatens nett og skal fange opp de barna som har behov for den kollektive beskyttelsen og omsorgen når familie- og omsorgspersoner ikke er i stand til det. Da må vi sikre at pengene vi bevilger til dette, går til barnets beste, at de går til gode arbeidsvilkår for ansatte, og at de ikke beriker kontoene til kommersielle eiere.

Med det tar jeg opp forslagene Rødt er med på.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [14:26:44]: Først og fremst vil eg seie at Arbeidarpartiet deler syn på utfordringsbiletet som forslagsstillarane trekkjer fram, og eg takkar for at ein har fremja saka så vi får diskutert det.

La meg begynne med å seie at ungane som bur på barnevernsinstitusjon, oftare har utfordringar i skuleforløpet enn andre barn og unge. Det gjeld òg i fullføringa av vidaregåande opplæring – der ligg dei ofte lågare, og mange har samansette behov. Dette må vi ta på alvor.

Ungane som bur i barnevernsinstitusjon, har same rett til opplæring som andre ungar, og for Arbeidarpartiet er det eit viktig mål at desse elevane skal lykkast betre på skulen. Dersom dei gjer det, får dei òg, som alle andre, fleire moglegheiter til ei god framtid. Difor blir det allereie arbeidd med fleire tiltak for å styrkje opplæringstilbodet, samhandlinga mellom sektorane og kontinuiteten i utdanningsløpet til barnet.

Bufdir og Bufetat jobbar kontinuerleg med å utvikle institusjonsopphaldet slik at ungane får tenester som òg er tilpassa deira behov, og det faglege rammeverket for arbeid med barn og unge i barnevernsinstitusjon gjev òg anbefalingar om kva institusjonane skal vektleggje for å sikre forsvarleg omsorg og behandling, inkludert oppfølginga av skulegang. Her er altså mykje i gang, men det er ikkje ei kvilepute for regjeringa.

La meg avslutte med å seie at Arbeidarparti-regjeringa har som mål at alle barn og unge som er i barnevernsinstitusjonar, skal lykkast betre på skulen. Det er vårt felles ansvar. Difor blir det som sagt jobba med fleire tiltak for å styrkje opplæringstilbodet og samhandling i sektoren, og vi meiner difor òg at framover er det aller viktigaste fokuset vi har, å sikre betre samordning mellom tenestene og å nytte betre det handlingsrommet som allereie òg finst i dag.

Liv Gustavsen (FrP) [14:29:04]: Jeg er stolt av dette forslaget. Det er et forslag som jeg selv har vært med på å utforme, men gjennom komitébehandlingen har flere partier vært med på å meisle det ut til et enda bedre forslag. Det er jeg glad for.

Barn i barnevernsinstitusjoner er blant de mest sårbare barna vi har i Norge. Likevel vet vi at altfor mange av dem faller ut av skolen. Bare rundt 37 pst. fullfører grunnskolen. Det er et tall som burde få hele denne salen til å stoppe opp – 37 pst.

Bak prosentene finnes det barn, barn som har opplevd uro, flytting, svik og utrygghet, barn som blir flyttet rundt i landet flere ganger, nesten som pakkepost, og som må begynne på nytt igjen og igjen: ny skole, nye lærere, nye elever, nye bekjentskaper, nye voksne – hver eneste gang må de starte på nytt mens de samtidig prøver å håndtere livet sitt. Da er det ikke rart at motivasjonen forsvinner. Flere ungdommer på institusjon forteller at de føler at de ikke har noe å stå opp til, ingen mening med dagen, ingen opplevelser eller mestring. Det hjelper lite med fine ord om at skolen er viktig, dersom systemet ikke er tilpasset dem som trenger det aller mest.

Alle barn mestrer noe, men noen trenger mer støtte enn andre. Noen trenger voksne som kan være bowlingrekkverket deres gjennom skoleåret, som holder dem på banen til de klarer å stå støtt selv. Derfor trenger vi et mer fleksibelt og praktisk opplæringstilbud for barn i barnevernsinstitusjon – ikke mindre skole, selvfølgelig, men en skole som faktisk fungerer for dem. For noen kan det være å lære matematikk gjennom idrett, for andre kan det være dyrehold, gårdsarbeid eller praktiske læringsarenaer som skaper motivasjon, struktur og ansvarsfølelse. Dette er ikke bare teori: Vi vet at slike tilbud har fungert før, og noen steder fungerer det fortsatt i dag.

Det handler om å gi ungdommene en grunn til å stå opp om morgenen, en opplevelse av mestring, en tro på at de kan lykkes. Dette handler ikke bare om omsorg, det handler også om samfunnsansvar. Hvis vi investerer i disse barna mens de er barn og ungdom, gir vi dem muligheten til å klare seg selv som voksne. Hvis vi lar være, blir kostnaden både menneskelig og økonomisk langt større. Disse barna fortjener ikke bare oppbevaring, de fortjener et verdig og trygt liv. Da må vi tørre å tenke nytt om skole og mestring for dem som trenger det aller mest.

Jeg tar opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Monica Molvær (H) [14:32:31]: Noen barn vokser opp med trygghet, med faste rutiner og med noen som ser dem hver eneste dag. Noen barn har ikke denne tryggheten. Noen går på skolen og vet at noen venter på dem hjemme. Andre vet ikke engang hvor de skal bo om noen uker. Det er disse barna vi snakker om i dag: barn og unge i barnevernsinstitusjon, kanskje noen av de mest sårbare barna vi har ansvar for som samfunn.

For mange er skolen langt mer enn bare matte og norsk. Skolen kan for noen være det eneste normale i en urolig hverdag, det eneste stedet med forutsigbarhet og den eneste plassen hvor noen ser dem. Likevel vet vi at altfor mange av disse barna faller ut av skolen. De har høyere fravær, svakere resultater og langt lavere fullføring av videregående opplæring enn andre ungdommer. Veien er kort til utenforskap, og de har ikke den samme inngangsbilletten til resten av livet som andre.

Det gjør noe med et menneske gang på gang å oppleve å falle bakpå, å kjenne på at de andre løper videre mens man selv prøver å holde hodet over vannet. Disse ungdommene har de samme drømmene som alle andre. De ønsker utdanning, jobb, et normalt liv og noen som tror på dem, men altfor ofte møter de et system som ikke klarer å henge godt nok sammen rundt dem.

Derfor mener Høyre at vi må tørre å tenke litt bredere om opplæringstilbudet – ikke fordi vi skal senke ambisjonene for disse barna, men tvert imot fordi vi må klare å møte dem der de er. For noen fungerer ikke et tradisjonelt klasserom alene. Praktiske og alternative læringsarenaer kan gi motivasjon, mestring og en opplevelse av å lykkes.

Noen ungdommer trenger først og fremst å kjenne på mestring før de kan finne motivasjon. Det er uforståelig at regjeringen sier nei til å ta i bruk alle gode krefter rundt disse ungdommene, og Høyre vil slippe til alle gode krefter som kan bidra, men dette er ikke nok alene. Vi må være ærlige på at utfordringen ofte ikke handler om mangelen på gode intensjoner. Problemet er at ansvaret blir delt opp mellom forskjellige systemer, tjenester og nivåer, og når voksne ikke samarbeider godt nok, er det barna som betaler prisen.

Derfor er Høyre tydelige på at opplæring må være en reell og forpliktende del av institusjonsoppholdet, ikke bare noe som kommer hvis systemet har tid.

For disse barna haster det. Barndom settes ikke på pause mens systemene bruker tid på å koordinere seg. Hver måned uten stabile voksne, mestring og tilhørighet er en måned som disse barna aldri får tilbake.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [14:35:31]: For SV er det helt grunnleggende at barn som bor på barnevernsinstitusjon, får et godt, trygt og tilrettelagt opplæringstilbud. Dette er noen av samfunnets aller mest sårbare barn. Da holder det ikke at vi bare gir dem et sted å bo. Vi må også gi dem omsorg, trygge relasjoner og reelle muligheter til utdanning og mestring. Det vil alltid være en krevende oppgave.

I dag vet vi at barn i barnevernsinstitusjon i snitt har svakere skoleforløp enn andre barn og unge. Mange har sammensatte behov, udiagnostiserte lærevansker og psykiske utfordringer, og mange kommer fra levekårsutsatte familier. Derfor er skolen og trygge relasjoner til voksne utrolig viktig. Et forpliktende opplæringstilbud kan være nettopp det som gir muligheten til å være en del av fellesskapet resten av livet.

SV mener at opplæringen må tilpasses det enkelte barnet, ikke omvendt. Det krever grundig tverrfaglig kartlegging ved inntak, individuelle opplæringsplaner og tett systematisk oppfølging. Barna må oppleve stabilitet også når livet ellers er urolig.

Statsrådens uttalelse i saken viser tydelig at det i dag er rom for å benytte alternative opplæringsarenaer og praksisnære tilbud som en del av individuell tilrettelagt opplæring innenfor dagens regelverk. Det vi trenger, er å bli flinkere til å bruke handlingsrommet som allerede finnes.

Statsråden viser også til at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten jobber med å videreutvikle institusjonstilbudet til barn og unge, slik at det blir bedre tilpasset det enkelte barn. I det arbeidet inngår det å legge til rette for at barn og unge i barnevernsinstitusjon får det opplærings- og aktivitetstilbudet de har rett til.

For SV er det helt avgjørende at barnevernet og skolen samarbeider bedre enn i dag. Barnas behov stopper ikke ved sektorgrenser. Og når samhandlingen svikter, er det barna som betaler prisen. Det forventer SV at regjeringen følger tett opp, men det er ikke behov for at Stortinget fatter ytterligere vedtak nå.

SV kan støtte pilotprosjekter i samarbeid mellom offentlige og ideelle aktører dersom det er klart avgrenset, faglig forankret og klokt regulert. Slike prosjekter må ha tydelige mål, uavhengig evaluering og dokumentert effekt før eventuell videreføring. Kjerneoppgavene skal ligge hos det offentlige, og kommunalt og fylkeskommunalt ansvar må ikke undergraves.

SV er samtidig tydelig på følgende: Vi avviser privatisering som fører til kommersialisering av barnevernet. Det er en vesensforskjell mellom ideelle og kommersielle aktører. Mens ideelle virksomheter drives uten profittmotiv og med langsiktighet, ser vi at kommersielle konsern henter ut store summer fra fellesskapets midler. Det er barnas behov, ikke bunnlinje, som må styre tilbudet. Det er veldig sårbart og skummelt å blande inn profittmotiver i vurderingen av hva slags tilbud de aller mest sårbare barna skal få.

Barn i barnevernsinstitusjon har ikke tid til å vente. De har rett på en skole som ser dem, tror på dem og gir dem muligheter.

Erling Sande (Sp) [14:38:44]: Mange barn som bur i barnevernsinstitusjonar, har opplevd omsorgssvikt, ustabilitet og også brot i skulegangen. Nettopp difor er det avgjerande at fellesskapet stiller opp med eit opplæringstilbod som kan gje desse ungane ein betre sjanse til å lukkast. Retten til opplæring gjeld fullt ut – også under institusjonsopphald.

Samstundes veit vi at dagens skuletilbod ikkje treffer alle. Mange av desse ungane lærer best gjennom praktisk arbeid, gjennom meistring, gjennom relasjonar og gjennom opplæring som tek utgangspunkt i livssituasjonen deira her og no. Difor er vi opptekne av at handlingsrommet i dagens regelverk faktisk blir brukt. Alternative opplæringsarenaer, anten det er uteskule, verkstader, samarbeid med lokale bedrifter eller gardsbaserte tilbod som «Inn på tunet», kan vere eit viktig supplement for elevar som ikkje finn seg til rette i det ordinære klasserommet. Erfaring viser at slike løysingar kan gje både auka motivasjon, betre trivsel og sterkare meistringskjensle.

Målet er ikkje å byggje parallelle skulesystem eller å svekkje ansvaret som ligg i opplæringslova, tvert imot. Dette handlar om betre samordning mellom barnevern, skule og forvalting, sånn at desse ungane slepp å falle mellom stolar. For mange av desse barna er det nettopp mangelen på koordinering, kontinuitet og stabilitet som er hovudutfordringa. Difor støttar Senterpartiet forslaget om å sikre at barn i barnevernsinstitusjonar får eit reelt og forpliktande opplæringstilbod som ein del av institusjonsopphaldet. Vi støttar òg at regjeringa vurderer pilotprosjekt i samarbeid med kommunar, fylkeskommunar og andre relevante fagmiljø for å redusere fråfall i skulen. Pilotprosjekt kan gje verdifull kunnskap om kva som faktisk fungerer, særleg når dei blir utvikla tett på praksisfeltet og evaluerte grundig.

Til slutt vil eg løfte fram betydninga av stabilitet. Hyppige flyttingar i barnevernet fører altfor ofte til brotne skuleløp. Når ungar må byte både bustad og skule gong på gong, undergrev vi moglegheitene for læring og tryggleik. Difor meiner vi at barn, så langt det er mogleg, må få institusjonsplass i eigen region, og at omsynet til skulegang og tilknyting må leggjast stor vekt på ved plassering.

Guri Melby (V) [14:41:28]: Som mange før meg har vært inne på: De ungene det er snakk om i denne saken, er de ungene i Norge som har det aller vanskeligst. Det er mange som har opplevd svikt over lengre tid, og de har sammensatte vansker som ofte griper inn i hverandre – om det er psykisk helse, læringsvansker, brudd i nære relasjoner eller mange flyttinger. De har ofte en oppstykket skolegang og fullfører videregående opplæring i langt mindre grad enn andre jevnaldrende.

Spørsmålet er hva som faktisk hjelper. Venstre mener sammen med flere andre partier i komiteen at hovedutfordringen ikke er mangel på tiltak eller intensjoner. Hovedutfordringen er samordning, kapasitet og kompetanse. Dette er unger som møter mange offentlige tjenester – barnevern, skole, helse – og det er ofte i mellomrommene mellom disse tjenestene at ungene mister fotfestet. Det å få bedre kartlegging når de flytter inn på institusjon, bedre samarbeidsavtaler mellom institusjon og fylkeskommune og bedre overgang til ettervern, er der vi mener arbeidet må konsentreres.

Venstre er tydelig på at skolene skal ha bedre mulighet enn i dag til å tilby alternative opplæringsarenaer for elever som ikke fungerer i klasserommet. Det gjelder elever generelt, egentlig, og det gjelder særlig denne gruppen. For mange ungdommer kan det være praktisk arbeid, det kan være kontakt med dyr, eller det kan være andre arenaer utenfor klasserommet som er veien til mestring også i klasserommet.

Statsråden viser i sitt brev at handlingsrommet for dette allerede er stort innenfor dagens regelverk. Det er nok helt riktig. Utfordringen er at vi ser at dette handlingsrommet ikke blir brukt på den måten det kan bli brukt, og det tror jeg handler om mange ting. Det handler definitivt om den generelle ressurssituasjonen i skolen. Mange opplever at det å gi slike tilbud koster noe ekstra som de ikke har mulighet til å tilby. Så er det klart at fattige kommuner med dårlig kommuneøkonomi og lite penger til skole er noe som rammer denne elevgruppen veldig hardt.

Vi støtter flertallets tilråding om at regjeringen bør vurdere pilotprosjekter i samarbeid med kommuner, fylkeskommuner og fagmiljøer for å redusere frafallet blant disse barna. Pilotprosjekter er åpenbart ikke svaret på alt, og det er ingen hvilepute, men det er i hvert fall en måte å lære, teste og samle kunnskap på og forhåpentligvis også spre den kunnskapen, slik at gode prosjekter kan nå ut til flere barn.

Venstre støtter komiteens tilråding, men det viktigste arbeidet vil nok ikke skje gjennom enkeltvedtak i denne salen, men i det daglige samarbeidet mellom institusjoner, skoler, helsetjenester og fylkeskommunene.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [14:44:28]: Forslagsstillerne peker på et alvorlig utfordringsbilde: Barn og unge i barnevernsinstitusjon har ofte svake og oppstykkede skoleforløp, og fullfører videregående opplæring i langt mindre grad enn andre barn og unge.

Barn i barnevernsinstitusjon har samme rett til opplæring som andre barn. Fylkeskommunen der institusjonen ligger, har ansvar for opplæringen. Institusjonen skal følge opp skolegangen og legge til rette for at barnet får opplæring. Utfordringen er derfor ikke først og fremst at det mangler et formelt ansvar, men at tjenestene ikke alltid virker godt nok sammen rundt barnet.

Skolegang er en viktig del av ny innretning av institusjonsbarnevernet. Målet er et mer helhetlige tilbud, hvor skole skal være en integrert del av institusjonsoppholdet. Regjeringen har derfor satt i gang pilotering av ny innretning av institusjonstilbudet i perioden 2025–2028. I pilotene er det gitt føringer om at institusjonene skal samarbeide med skolen og ha samarbeidsavtaler med fylkeskommunen. Avtalene skal bl.a. beskrive rutiner for skoleoppfølging og hvordan fylkeskommunen skal bidra i den tverrfaglige kartleggingen av barnets ressurser og behov.

Formålet er at opplæringstilbudet skal vurderes tidlig og tilpasses barnets behov allerede når barnet flytter inn i institusjon. Dette følges også opp gjennom et felles oppdrag til Bufdir og Utdanningsdirektoratet, som skal bidra til mer systematisk samhandling mellom barnevern, skoleeier, skole og andre relevante tjenester.

Når det gjelder praktiske og alternative opplæringstilbud, er det allerede handlingsrom i dagens regelverk. Praksisnære tilbud, alternative opplæringsarenaer eller dyreassisterte aktiviteter kan være nyttige for noen barn. Slike tilbud må likevel være supplementer innenfor et forsvarlig og rettighetsbasert opplæringstilbud.

Regjeringen merker seg komiteens tilråding. Skolegangen til barn i barnevernsinstitusjon vil være et sentralt tema når ny innretning av institusjonsbarnevernet innføres videre. Målet er mer helhetlige institusjonstilbud, der omsorg, behandling, opplæring og øvrig oppfølging ses bedre i sammenheng rundt barnet. Ny innretning innføres gradvis. Erfaringene som høstes underveis, vil bli lagt til grunn i det videre arbeidet på samme måte som de pågående pilotene og evalueringen av dem vil være viktige i dette arbeidet.

Regjeringen vil i dette arbeidet også benytte kunnskapsgrunnlaget fra direktoratene i vurderingen av behovet for ytterligere tiltak for å forebygge og redusere skolefrafall.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [15:28:22]: Barn og unge som bor i barnevernsinstitusjon, er blant de mest sårbare i samfunnet vårt. Derfor har vi politikere et ekstraordinært ansvar for å sikre at disse barna får et verdig liv og reelle muligheter til å kunne lykkes senere i livet. Når vi behandler denne saken i Stortinget, må barnas behov stå i sentrum, ikke ideologiske skylapper og kamp mot private aktører.

Det mest alvorlige i denne saken er ikke hvem som leverer tjenestene, men at altfor mange barn fortsatt faller mellom systemene. Manglende samarbeid og koordinering mellom barnevern, skole, helsevesen og andre tjenester gjør at barn og unge ikke får hjelpen de trenger, til rett tid. Systemet må bli bedre for barna.

Så er FrP helt enig i at pengene skal brukes på barna. Nettopp derfor må vi være opptatt av kvalitet og resultater, ikke av om tilbudet drives offentlig, ideelt eller privat. Det må være resultatene som teller, uansett hvem som gir tilbudet. Det viktigste må være at ungdommene lykkes, får trygghet, mestrer hverdagen og får muligheten til å leve et godt liv videre. Dersom et privat tilbud gir bedre oppfølging og bedre resultater for ungdommene, må vi tørre å anerkjenne det.

Når vi leser denne saken, blir det tydelig at venstresiden er mer opptatt av systemet enn av barna. Det vises bl.a. til at andelen ideelle aktører ikke har nådd måltallet på 40 pst. innen 2025. Men det viktigste spørsmålet er jo ikke hvem som driver institusjonen. Det viktigste er om barna og ungdommene får god hjelp og en reell mulighet til å lykkes i livet.

Hva slags grunnlag har egentlig SV og Rødt for å mene at barnets beste alltid er et tilbud fra det offentlige eller en ideell aktør, og aldri fra en privat? I saken konkluderes det også med at «for kommersielle aktører er den økonomiske fortjenesten hovedformålet ved å tilby tjenester i velferden». Det er en grov forenkling. Mange private aktører leverer spesialiserte og gode tilbud som det offentlige selv ikke klarer å tilby. Dersom kvaliteten er høy og ungene får bedre oppfølging, burde ikke ideologi stå i veien.

Så mener vi i FrP også at det må stilles strengere krav til kvalitet, oppfølging og kontroll, men det må være uavhengig av hvem som driver tjenestene. Vi trenger mindre symbolpolitikk og mer handling for barn og ungdom som trenger oss aller mest.

Liv Gustavsen (FrP) [15:31:32]: På lørdag var jeg på kuslipp på Jevnaker. Over 1 000 mennesker var samlet for å se på kyrne ute på beite. Det var glede, det var latter og liv, både for store og for små. Og der ble jeg møtt av bonden selv. Han fortalte meg en historie jeg ikke har klart å slippe. Han sa at livet hans egentlig kunne ha blitt helt annerledes. Han fortalte at han droppet ut av skolen i 7. klasse, han beskrev seg selv som et problembarn, en gutt som ikke fant plassen sin i skolen, en gutt som falt utenfor. Men så skjedde det noe. Noen fanget ham opp. Han fikk holde på med praktiske oppgaver, noe som ga mening for ham, noe han mestret, og han fikk ansvar og tro på seg selv. I dag driver han en stor gård. Han er arbeidsgiver, han er skattebetaler, han produserer mat vi setter på bordet hver dag: melk, kjøtt og brød.

Hvor mange slike historier går vi glipp av i dag? Hvor mange barn på barnevernsinstitusjon sitter akkurat nå med følelsen av at de ikke duger i skolen, når det egentlig er skolen som ikke klarer å møte dem der de er? Vi kan ikke bare måle disse ungdommene på hvor flinke de er til å sitte stille i klasserommet. Noen lærer bedre med hendene, noen trenger dyr, natur, aktivitet eller praktisk arbeid for å finne motivasjon og retning. Det betyr ikke at kravene skal være lavere, det betyr at vi må finne flere veier til mestring.

Hvis vi ønsker flere slike suksesshistorier om 10–15 år, må vi begynne nå. Og hvorfor skal vi ikke begynne her, med de mest sårbare barna vi har? For alle barn fortjener å bli sett og hørt, og ikke bare for de problemene de har hatt. Kanskje sitter det akkurat nå en framtidig bonde, en håndverker, lærer eller sykepleier på en barnevernsinstitusjon et sted i Norge som bare trenger at noen tror på dem lenge nok til at de begynner å tro på seg selv.

Til slutt vil jeg kommentere det SV, og flere med dem, tok opp. SV var så opptatt av hvem som gir tilbudet. Da er jeg veldig glad for at jeg tilhører et parti som setter barna først.

Hege Bae Nyholt (R) [15:34:38]: Det er ikke noe vanskelig å sitte i salen og være enige om at unger må ses, at de må forstås, at de må rammes inn, at de må møtes, og at vi må se hvilke muligheter som ligger i dem. Det er ikke noe vanskelig å sitte i salen og være enige om at det er kjempebra at folk blir bønder, tømrere, sykepleiere, osv. Jeg er helt enig. Men jeg fikk potensielt et retorisk spørsmål fra FrP om hvorfor det er så innmari viktig for Rødt og SV at pengene ikke går til kommersielle eller «alle gode krefter», eller hva vi nå velger å kalle dem. Min første jobb som nyutdannet var i barnevernet. Jeg var ung, idealistisk og helt sikkert også ganske dum og naiv. Det jeg lærte, er at det er lite penger i den delen av velferdsstaten som de fleste helst ikke vil forholde seg til. En må få til mye for lite – og ja, jeg jobbet i det kommunale barnevernet. Hele mitt yrkesliv har jeg jobbet i velferdsstaten: i barnevern, i barneskole og i barnehage. Jeg har også jobbet med private aktører.

På venstresiden skiller vi mellom de ideelle og de kommersielle, og det er det en grunn til. Veldig mange av f.eks. de rustilbudene vi har i landet, er det ideelle organisasjoner som har bygd opp. Det er folk som kanskje har hatt rusproblematikk tett på kroppen selv gjennom egne erfaringer eller familiemedlemmer, eller som har vært opptatt av å få til et bedre tilbud. Det finnes ekstremt mye god kunnskap knyttet til ideelle private barnevernstilbud og rustilbud, som faktisk står i fare på grunn av de kommersielle, fordi de taper anbudene fordi de ikke klarer å levere billig nok eller fort nok. Vi mister masse tilbud hele tiden.

Men til FrP: Det er en grunn til at ikke «alle gode krefter» alltid er det beste for barnet. I det offentlige og i de ideelle tiltakene går eventuelle overskudd tilbake til institusjonen, til ungene, til å forbedre tilbudet. Men er du en kommersiell bedrift – ja, da har du et ansvar overfor dem som eier deg. De skal tjene penger på den driften du har. Det betyr at ikke alle pengene går til å sikre at ungdommene eller ungene våre får det beste tilbudet. Og i en tid hvor vi faktisk må tenke økonomi framfor veldig mange andre prioriteringer, er det ganske viktig at de pengene vi bevilger, går til det vi mener de skal gå til, og det er først og fremst nettopp til at folk kan bli bønder, tømrere, sykepleiere, osv. Da kan ikke pengene forsvinne inn på en bankkonto i Sveits.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [15:38:38]: (ordfører for saka): La meg starte med å seie takk til komiteen for samarbeidet i saka. La meg òg seie at det er nok av utfordringar å ta tak i i norsk skule. For Arbeidarpartiet har det vore fullt fokus på å sikre meir og betre læring i skulen, med mindre skjerm og meir fokus på dei grunnleggjande ferdigheitene for dei aller, aller yngste. Dette gjer vi med hensikt om å snu ei utvikling vi sett over lengre tid, for å løyse utfordringar.

Dagens opplæringslov inneheld eit forbod mot bruk av heildekkande ansiktsplagg fordi dekking av ansikt kan hindre undervisning. Vi meiner at dagens forbod er tilstrekkeleg som det er, og ser ikkje behovet for å utvide det til òg å gjelde religiøse hovudplagg. Dessutan vil eg påpeike at eit sånt forbod som FrP føreslår, som utelukka rettar seg mot hijab, kan vere problematisk frå eit menneskerettsleg-, likestillings- og diskrimineringsperspektiv.

Skulen er ein av dei viktigaste og fremste arenaene våre for inkludering. Her møtest elevar av ulik bakgrunn, og dei har alle rett til eit trygt og godt skulemiljø. Eit slikt forbod som FrP her føreslår, meiner eg kan bidra til at skulen ikkje blir opplevd som ein trygg og inkluderande stad med rom for alle. Det kan i tillegg ende opp med å verke heilt mot hensikta.

Arbeidarpartiet står saman med fleirtalet i Stortinget. Eit breitt fleirtal støttar ikkje forslaget, og det ser ut til at FrPs forslag blir stemt ned i denne saka.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [15:40:43]: For oss i Fremskrittspartiet handler denne saken om noe helt grunnleggende: barns frihet, likestilling og retten til å vokse opp uten sosial kontroll. Norge er bygget på verdier som individuell frihet, like muligheter og respekt for kvinner og jenter. Derfor må vi tørre å ta debatten når utviklingen går i feil retning.

Tallene fra kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold er alvorlige. I 2024 mottok teamet 1 402 enkeltsaker, en økning på hele 23 pst. fra året før. Dette er ikke bare statistikk. Bak hvert tall finnes barn og unge som opplever press, kontroll og begrensninger i hverdagen. Mange av dem er jenter.

Flertallet i komiteen og statsråden viser til menneskerettigheter og diskrimineringsperspektiver når de avviser et forbud mot hijab for små jenter, men for oss i FrP er det avgjørende å stille det vanskelige spørsmålet: Bidrar hijab på små jenter til mer frihet og likestilling, eller til det motsatte?

For oss i FrP er det ikke en menneskerett å undertrykke unge jenter. Vi mener at små barn ikke skal påføres symboler som tydelig markerer ulike forventninger til gutter og jenter. Når små jenter lærer at de må dekke seg til, mens gutter ikke møter de samme kravene, sender det et signal om at jenter har et særskilt ansvar for kropp og ære. Det er ikke slik vi bygger et likestilt samfunn.

Barnehagen er barnas første møte med fellesskapet og med norske verdier. Nettopp derfor er det viktig at barnehagen er en arena der jenter og gutter møtes som likeverdige individer, uten religiøst eller kulturelt press. Vi skal ikke akseptere praksiser som bidrar til forskjellsbehandling eller begrenser barns frihet.

Noen hevder dette handler om religionsfrihet, men barns rettigheter må alltid komme først. Det er ikke en menneskerett å påføre små jenter symboler som i mange land brukes som uttrykk for sosial kontroll over kvinner. Ser vi til land der hijab er svært utbredt, er det heller ikke disse landene som leder an i kampen for likestilling, kvinnefrihet og selvbestemmelse. Norge skal stå trygt i sine egne verdier. Derfor må vi våge å sette barns frihet og jenters rettigheter foran frykten for å ta debatten.

Jeg tar opp FrPs forslag.

Ola Svenneby (H) [15:43:47]: Jeg og Høyre er helt enig med Fremskrittspartiet i at det er gode grunner til å være skeptisk til religiøs bekledning på unge jenter, for en forutsetning for å opprettholde et likestilt samfunn er at vi fra tidlig alder oppdras i en tradisjon der det er liten forskjell mellom kjønnene. Likestilling sikres nemlig ikke utelukkende gjennom lovverk og regler, men også gjennom normer og praksis. Plagg som tidlig deler kjønnene inn i ulike roller, leder raskt til ulike forventninger og krav, som igjen kan være til hinder for et likestilt samfunn. Dette gjelder kanskje spesielt plagg som retter seg mot unge kvinner.

Vi har også norsk forskning som bl.a. dokumenterer at jenter ikledd hijab utsettes for sterkere foreldrekontroll enn jenter som går med håret fritt. Flere av miljøene som jobber med æreskultur i Norge, er også tydelige på at bruk av hijab henger tett sammen med æreskontroll. Spørsmålet er altså ikke hvorvidt vi er tilhengere av religiøs bekledning eller ikke. Spørsmålet er om et lovforbud eller et forbud løser problemet.

For det første forblir det uklart hvem som skal ha ansvaret for å ta hijaben av dersom noen bryter forbudet. Det er heller ikke åpenbart hvilke sanksjoner et slikt brudd skal medføre. Høyre frykter også at et lovforbud vil bidra til økt avstand mellom enkelte av minoritetsmiljøene i Norge og storsamfunnet for øvrig. Det kan bidra til å gjøre den religiøse bekledningen enda viktigere som identitetsmarkør, og til økt bruk av hjemmeundervisning eller opprettelse av religiøse privatskoler. Et lovforbud vil dermed forsterke den utfordringen forslagsstillerne med rette forsøker å løse.

Dette hører også hjemme i en større debatt, der vi ikke utelukkende begrenser oss til å diskutere enkeltplagg, men også hvilken plass religion skal ha i skolen, hvordan vi skal motarbeide negativ sosial kontroll og hvordan vi skal sikre at alle jenter kan leve et friest mulig liv. Dette forslaget legger ikke opp til den debatten.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [15:46:03]: Skolen og barnehagen skal være inkluderende for alle. Opplæringsloven sier at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, inkludering, trivsel og læring. Et inkluderende miljø er viktig for å gi barn kunnskap som bidrar til selvstendighet, og for å bekjempe holdninger og praksis som er ment å begrense barns frihet.

Negativ sosial kontroll er et reelt og alvorlig problem, og i noen tilfeller kan bruk av hijab være et resultat av foreldrenes negative sosiale kontroll over sine barn. Et generelt forbud mot bruk av hijab i barnehage og skole er likevel ikke et egnet virkemiddel for å bekjempe negativ sosial kontroll. Et slikt forbud kan tvert imot bidra til at skolene og barnehagene ikke oppleves som et trygt og inkluderende sted med rom for alle. Et forbud mot hijab i barnehagen kan også føre til at noen familier velger å ikke la jentene sine gå i barnehage. Dette vil føre til at enkelte jenter går glipp av det viktige fellesskapet som en barnehage utgjør. Det er heller ikke slik at alle som går med hijab, gjør det på grunn av negativ sosial kontroll eller tvang.

Jeg mener at et forbud som retter seg utelukkende mot hijab, også er problematisk ut fra et menneskerettighetsperspektiv. I 2010 ba Kunnskapsdepartementet lovavdelingen om en vurdering av om menneskerettighetene er til hinder for et forbud mot hijab i skolens ordensreglement. Jeg mener lovavdelingens vurdering viser at et forbud som bare retter seg mot hijab, vil kunne være diskriminerende og bryte med menneskerettighetene.

Barnehageloven og opplæringsloven har allerede et forbud mot bruk av klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet. Dette forbudet er begrunnet i at bruk av heldekkende ansiktsplagg, som niqab og burka, kan hindre undervisning og samhandling fordi ansiktet dekkes til. Dette er ikke en utfordring ved bruk av hijab eller andre religiøse hodeplagg, som kipa eller patka, og det er derfor tillatt.

Jeg mener at dagens ordning, hvor det av hensyn til undervisning og samhandling er forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg i skolen og barnehagen, men hvor det er tillatt å bruke andre religiøse plagg, som f.eks. hijab, bør videreføres.

Silje Hjemdal (FrP) [16:00:57]: For veldig kort tid siden hadde vi debatt om likestillingensministeren redegjørelse i denne sal. Den inneholdt svært lite om negativ sosial kontroll, og den inneholdt så å si ingen ting om at jenter som utsettes for dette i barnehage, skal tas på alvor.

Denne statsråden hadde tidligere i dag et innlegg i replikkordskiftet der hun snakket om at man skal ha dialog med foreldre. Koselig det. Samtidig går tallene i taket på henvendelsene til Kompetanseteamet. Vi får stadig vekk bekymringsmeldinger fra de som jobber opp mot disse miljøene. På toppen av det hele har også Arbeiderpartiet kuttet i organisasjonen LIM, Likestilling, integrering, mangfold, en av de aller viktigste og tøffeste organisasjonene som jobber mot negativ sosial kontroll i disse miljøene.

For kort tid siden var det også en markering av det man kaller verdens hijabdag. Det vises gjerne til markeringen i kompaniskap med venstresiden.

Bakstreverske religiøse krefter forsøker å framstille denne tildekkingen av små barn og kvinner som en protest mot rasisme og en markering av selvstendighet og kulturell tilhørighet. I så fall synes jeg det er veldig merkelig at praksisen står sterkest i autoritære regimer – i regimer som kjennetegnes av at kvinner på ingen som helst måte er likestilt eller selvstendige.

Man kan nevne miljøer i Midtøsten, men også i vestlige land, der tildekking blir brukt som et verktøy for å kontrollere kvinners seksualitet og oppførsel. Jeg hadde håpet at vi i dag kunne sende et tydelig signal om at små jentebarn ikke er seksualobjekt.

Jeg mener at disse unge og små jentene fortjener å bli tatt på like stort alvor som etnisk norske jenter i barnehagen. Når de møter opp i barnehagen skal ingen bli møtt av det norske samfunnet med at allerede der er det forskjell på deg og gutter. Jeg synes ikke vi kan være bekjent av det stort lenger.

Her er det fremdeles mye å gjøre. Dessverre står Fremskrittspartiet alene også denne gangen. Jeg kan i hvert fall love at vi ikke avslutter den kampen med denne debatten.

Hege Bae Nyholt (R) [16:04:15]: Rødt er også opptatt av å bekjempe negativ sosial kontroll. Vi er også opptatt av å bekjempe kjønnsrollemønster som hindrer noen i å gjøre det de ønsker å gjøre. Vi er opptatt av at folk skal føle seg fri.

Det blir veldig hult å være opptatt av én sak når man f.eks. ikke er for å regulere aldersgrense på so-me, sosiale medier. Jeg hører ikke den samme rørende interessen for å sikre at det ikke skal være mulig å kjøpe trekantbikinier til babyen din. Jeg husker da min egen datter var 1 år, var det bare mulig å få «slim fit»-bukser. Det er også en seksualisering av små jentekropper. Vi har en kjønnsliggjøring og en seksualisering av særlig jenter, men både gutter og jenter, i samfunnet. Det er et kollektivt problem. Det er også et kollektivt problem at 11 år gamle jenter får spørsmål om sex på Snapchat av såkalt 11 år gamle gutter, men som ofte viser seg å være mye eldre.

Jeg tar gjerne kampen sammen med Fremskrittspartiet for at vi skal kunne fri oss fra de tvangstrøyene som kjønnsrollene er, for at vi ikke skal ha sosial kontroll osv. Men vi er nødt til å være litt kloke, vi er nødt til å gå i dialog, vi må sikre at de jentene og guttene som vi ønsker at skal være en del av f.eks. barnehagetilbudet, kommer i barnehagen.

Jeg har hatt barn i barnehagen som har klatret høyest oppe i treet – med hijab. Jeg har hatt barn i barnehagen som har gravd de største hullene i sandkassene – med tyllskjørt utenpå parkdressen. Hvilke muligheter du har, hvordan du møtes handler ikke bare om hva du har på deg, det handler også om hva du tenker om de barna du er i møte med.

Jeg lurer på hvordan Fremskrittspartiet på den ene siden kan være veldig opptatt av sosial kontroll når det kommer til religiøse markører – jeg er helt enig i at det absolutt er noe vi må snakke om – men ikke så opptatt av det når vi f.eks. diskuterer so-me. For meg blir det rett og slett ganske hult at vi har denne typen debatt nok en gang. Men det er en årlig øvelse vi skal igjennom. Heldigvis er det bare Fremskrittspartiet som vil innføre et forbud.

Line Marlene Haugen (FrP) [16:07:39]: La meg først takke komiteen for et godt og konstruktivt samarbeid i saken. Det er bred enighet om at skolene må ha kunnskap om hvordan elevene våre lærer, for å kunne sette inn hjelp tidlig, for å videreutvikle kvaliteten på undervisningen og for å sikre hver enkelt elev best mulig oppfølging. Vi vet også at det er viktig å ha gode profesjonsfellesskap, tydelig skoleledelse og åpenhet om elevenes ferdigheter. Samtidig har denne saken vist at det er ulike syn på hvordan vi burde ta i bruk disse prøvene, og hvordan de bør videreutvikles.

For Fremskrittspartiet er det allikevel temmelig klart: Vi kan ikke forbedre noe vi ikke våger å måle. Skal vi løfte norsk skole, må vi også våge å se på realitetene. Som både tidligere lærer og skoleleder vet jeg hvor avgjørende det er at en har gode verktøy for å sikre muligheten for å fange opp de elevene som trenger det. Det handler ikke om å henge ut elever, lærere eller skoler. Det handler rett og slett om lærerens ønske om å fange dem opp tidlig nok, før kunnskapshullene blir for store og mestringstroen forsvinner. Det vi vet, er at det er altfor mange elever i dag som strever med grunnleggende ferdigheter i lesing og regning, og da kan ikke svaret være at vi ikke skulle undersøke det, at vi ikke skulle vite mer om det. Tvert imot mener Fremskrittspartiet at nasjonale prøver og kartleggingsprøver må forbedres og videreutvikles, i hvert fall ikke avvikles. Med dette vil jeg ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet stiller seg bak i innstillingen.

Vebjørn Gorseth (A) [16:10:02]: For Arbeiderpartiet er å legge til rette for mer og bedre læring i skolen noe av det viktigste vi gjør – bedre timer, ikke flere timer. Ja, vi skal ha prøver og tester, men vi skal ikke ha prøver og tester for prøvene og testenes skyld. Når vi tester og måler elevene våre, må det være fordi det er riktig bruk av tid og ressurser og gir både tilstrekkelig og riktig informasjon.

Arbeiderpartiet ønsker å endre norsk skole, ikke bare fortsette med tiltak og systemer som ikke fungerer. Vi må kunne si at vi har tydelig grunnlag for å si at dagens kartleggingsprøver ikke gjør det. Dagens kartleggingsprøver er laget slik at skolene først og fremst får informasjon om de 20 pst. av resultatene som er de svakeste. Det er ikke riktig, og det er ikke tilstrekkelig informasjon. Vi mener kartleggingsprøvene med rette kan erstattes av nye og mer treffsikre verktøy. At små unger skal gjennomføre en prøve der skolen bare får informasjon om en liten del av elevene, er feil bruk av tid i en skole som allerede må prioritere hardt. Vi kan bruke tiden til både elevene og lærerne bedre.

Arbeiderpartiet er opptatt av at vi skal ha styringsinformasjon i norsk skole, men vi må få tilgang på dette med gode, kunnskapsbaserte verktøy. Jeg merker meg at Høyre i sitt forslag skriver at nasjonale prøver og kartleggingsprøver gjerne kan forbedres. Det er nettopp det det arbeidet som regjeringen har satt i gang, går ut på: å utvikle bedre og mer treffsikre prøver og verktøy i et helhetlig kvalitetsutviklingssystem. Arbeiderpartiet mener at når det foreligger kunnskap om grunnleggende utfordringer med dagens kartleggingsprøver og nasjonale prøver, må prøvene erstattes av bedre verktøy for lærerne, for vi er opptatt av å ha et godt kunnskapsgrunnlag om statusen i norsk skole. Det må vi få med gode verktøy – ikke med prøver som ikke fungerer etter intensjonen, har store kostnader og som binder opp midler som kunne blitt brukt på tiltak som gir bedre læring og mer relevant informasjon for lærerne og kommer elevene til gode til slutt. Derfor kommer Arbeiderpartiet til å stemme mot forslagene i denne saken.

Ola Svenneby (H) [16:12:41]: De største forskjellene i Norge handler verken om formuesskatt eller om inntektsulikhet. Den største ulikheten i Norge handler om at skolen vår år for år, kull for kull, reproduserer sosiale forskjeller. Den reproduserer forskjeller mellom kjønn, mellom hvilken utdanningsbakgrunn foreldrene har, og ikke minst hvor i landet man er født. Er man f.eks. født som gutt sent på året sør i Hedmark og har foreldre uten høyere utdanning, er sannsynligheten for at man fullfører videregående, lav. Det er ingen naturtilstand at det skal være slik.

Vi vet at ulike skoler, kommuner og fylkeskommuner har klart å gjøre grep for å heve kompetansen, forbedre resultatene og gi elever mulighet til å lykkes. Ved min egen opprinnelige hjemkommune, Våler i Solør, brukte f.eks. rektoren resultatene fra de nasjonale prøvene til å lage en ekstra innsats for lesing. Det har ført til at kommunen på ganske kort tid har gått fra å være under til over landsgjennomsnittet. Andre kommuner velger å lage et realfagsløft.

Grunnen til at de har anledning til å gjøre det, er at de nasjonale prøvene gir oss åpenhet om resultatene, og de gir oss et sammenligningsgrunnlag. Den anledningen har statsråden, regjeringen, og nå stortingsflertallet stilt seg i ledtog for å fjerne.

Å fjerne de nasjonale prøvene vil frata forskere, nasjonale myndigheter og skoleeiere nødvendig kunnskap om situasjonen i norsk skole. Det er rett og slett et demokratisk problem dersom kommunestyret og skolene selv ikke har sikre nok tall på hvordan utviklingen i skolen er over tid. Prøvene bidrar til en kunnskapsbasert debatt om norsk skole som også foreldre, lokalsamfunn, media og forskningsmiljøer kan delta i. Offentlig statistikk og åpenhet om elevenes resultater er viktig i et demokratisk samfunn, både for tilliten til skolen og for muligheten til å diskutere hvordan den skal bli bedre. Dette sikrer også elevenes rettssikkerhet.

Det er derfor synd at Stortinget antakelig vil stemme for forslag som svekker elevenes rettssikkerhet og storsamfunnets mulighet til å delta i den offentlige debatten.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [16:15:19]: I over 20 år har norsk skole vært gjennom stadig mer testing. Vi har PISA, PIRLS, nasjonale prøver og kartleggingsprøver på flere og flere trinn. Likevel går resultatene nedover, spesielt i lesing. Når alle pilene peker ned, er det legitimt å spørre: Tror vi virkelig det virker å styre skolen basert på testresultater? Og hva er det egentlig Høyre mener vi mangler kunnskap om?

SV mener at problemet ikke er mangel på tall og data, men mangel på tiltak som faktisk virker i klasserommet. Elevene lærer ikke mer av at kommunen og staten samler inn flere tall. Læring skjer i møtet mellom lærer og elev, ikke med styringssystemer og sammenlignbare resultater. Mer rangering og konkurranse gjør ikke skolen bedre.

Vi er også nødt til å ta innover oss at det har vært store utfordringer med bruken av tallene. Utdanningsdirektoratet har selv erkjent at analyseverktøy for nasjonale prøver ga feilaktige resultater fra 2014 til 2021. Det betyr at skolen i mange år har vært styrt på et feilaktig grunnlag. Likevel er Høyres svar mer av det samme.

Både nasjonale prøver og kartleggingsprøver sliter med problemer. Nasjonale prøver har et utydelig og uheldig formål og prøver å oppnå to veldig ulike ting som ikke klarer å gjøre godt samtidig. De skal både være styringsverktøy for myndighetene og gi læringsstøtte til lærerne. Erfaringer, forskning og høringsinnspill viser at det ikke fungerer. Lærerne får for lite relevant og anvendbar informasjon som de kan bruke i det pedagogiske arbeidet.

Når det gjelder kartleggingsprøvene, er også kritikken tydelig. På 1. trinn har prøvene fungert dårlig for både lærere og elever, og også de på 3. trinn har utfordringer. Resultatene sier i hovedsak bare noe om hvilke elever som er under kritisk grense, og lærerne får ikke tilgang til hele besvarelsen. Da er det vanskelig å gi elevene god oppfølging.

Det er samtidig en veldig dyr politikk. Tall fra 2020 anslår at over 500 mill. kr brukes på obligatoriske statlige prøver. Når vi allerede vet hvor utfordringene ligger, er dette sløsing. De pengene burde vært brukt på flere lærere, mer tid til undervisning og bedre oppfølging av elevene.

Høyre og FrP snakker mye om kunnskapsmåling og systematisk innhenting av kunnskap, men for dem har kunnskap om skolen blitt viktigere enn kunnskap i skolen. SV mener det er på tide å gå fra måling til handling, fra testing til tillit. Det er der løsningen ligger.

Erling Sande (Sp) [16:18:11]: Som førre talar påpeika: I fleire tiår har norsk skule blitt styrt i den same retninga: meir testing, fleire prøver, sterkare vekt på teoretiske ferdigheiter og målstyring med tilhøyrande byråkratisk vekst. Elevane er blitt testa, rangerte, kartlagde og samanlikna – i trua på at testing automatisk gir betre læring.

Faktisk har nasjonale prøver og kartleggingsprøver vore sentrale styringsverktøy i norsk skule i over 20 år. Likevel har dei knapt bidrege til læringsutbytte for dei elevane som strevar mest.

Fasiten er slåande – eller, eg burde seie nedslåande. Vi ser fallande motivasjon, auka skulefråvær, større forskjellar og ein skulekvardag der mange elevar opplever nederlag tidleg. Dette råkar særleg dei som ikkje lærer best gjennom pugging, testing og teoritunge undervisningstimar.

Dette er røyndomsbiletet, og då er det oppsiktsvekkjande at Høgre og FrP meiner at løysinga er meir av det same. Kor mange fleire tiår meiner Høgre og FrP det trengst for å få effekt av denne testbonanzaen?

Ein storstilt puggeskule kan fungere for den som trivst med teori og siktar mot ei akademisk utdanning. For han eller ho som trivst best i sløydrommet, derimot, eller som lengtar etter å vere meir ute og lære med kroppen og hendene, er det openbert at meir av dette ikkje vil føre fram.

Det er på høg tid at vi utviklar ein skule der òg praktikarane kan lykkast. Då kan vi ikkje ha ein skule der teori heile tida trumfar praksis, der pugging er viktigare enn meistring, og der testing blir eit mål i seg sjølv. Vi vil ha ein skule som gir rom for ulike måtar å lære på, som byggjer tillit til profesjonen, og som gir lærarane betre verktøy og ikkje fleire byrder.

Difor er vi kritiske til framlegget som i realiteten handlar om å spole skulepolitikken bakover. Å insistere på gårsdagens løysingar når problema er velkjende, er ikkje ansvarleg politikk. Det er stagnasjon.

Skulen må vere ein arena der elevar meistrar, lærer og utviklar seg. Det vil Senterpartiet halde fram med å kjempe for.

Hege Bae Nyholt (R) [16:20:53]: Nok en gang diskuterer vi nasjonale prøver, og nok en gang viser høyresiden en ganske naiv holdning til hva nasjonale prøver kan bidra med for å utvikle norsk skole. PISA er ikke et pedagogisk prosjekt, det er et styringsverktøy som springer ut av OECDs økonomiske mandat. OECD har fått reell makt over norsk skolepolitikk gjennom såkalt nøytrale verdier som går på tvers av land, kulturer og verdigrunnlag – verdier som ikke tar utgangspunkt i den norske skolens samfunnsoppdrag og særpreg.

De siste tiårene har vi kastet bort enormt med tid og ressurser, både på å gjennomføre prøvene og på at skoledebatten har dreid seg om ja eller nei til nasjonale prøver heller enn å gjøre noe med skolens utfordringer.

Nytteverdien av nasjonale prøver er i utgangspunktet lav. Det er bortkastede ressurser som kunne ha vært brukt på faktiske tiltak rettet mot de elevene som trenger det, ikke bare de som er nærmest terskelverdiene. Undersøkelser har avslørt at det brukes ekstra undervisningsressurser på strategisk viktige elever som ligger nær de ulike poenggrensene og dermed kan vippe klasser, skoler eller kommuner både opp og ned et nivå. Det er en alvorlig konsekvens av nasjonale prøver som høyresiden ikke tar innover seg.

I tillegg er det alvorlig at fag og kompetanser som ikke kan måles og testes i PISA, skyves til side til fordel for det som kan telles. Dette er tellekantsystemets natur – sånn fungerer mål- og resultatstyring. Fag som knyttes tett opp til dannelsesambisjoner og som utvikler hele eleven, som kunst, etikk, kreativitet og praktiske fag, legges mindre vekt på i et system som først og fremst anerkjenner teori.

20 år etter PISA-sjokket og stadig mer prestasjonstesting av norske barn er ulikhetene ikke redusert. La meg si det tydelig: Det finnes ikke dokumentasjon på at nasjonale prøver og kartleggingsprøver har redusert faglige eller sosiale forskjeller. Resultatene viser derimot at ulikhetene består, og de sier mer om klassebakgrunn enn om kvaliteten på undervisningen.

Verken forskere, Utdanningsdirektoratet eller lærerorganisasjoner mener at nasjonale prøver kan brukes som mål på skolekvalitet, men det er nettopp det de brukes til. Når det dessuten er blitt avdekket feil i analyseverktøyet for prøvene mellom 2014 og 2021, er det vanskelig å ta denne iveren etter måling og prestasjonsjag på alvor.

Høyresiden virker utrolig opptatt av ideen om at nasjonale, standardiserte prøver er viktig for å vite hvordan eleven ligger an. Sånn er det ikke. I pedagogikkens kjerne ligger det å tilpasse undervisningen, og derfor vil jeg avslutte med å gi lærerne honnør for jobben som gjøres. De som står i klasserommet dag ut og dag inn landet rundt, gjør en fantastisk jobb. Jeg vet at dere følger opp elevene deres og samfunnsoppdraget, jeg vet at dere vet hva som trengs for å øke kvaliteten i norsk skole, og det er på tide at vi lytter til lærerstanden.

Guri Melby (V) [16:24:04]: De siste par årene har elevers leseferdigheter vært veldig mye diskutert i norsk skole. Alle partier er bekymret for elevers leseferdigheter. Regjeringen har lagt fram en egen strategi for å heve leseferdighetene, og mange konkurrerer om å komme med de beste tiltakene. Hvorfor har vi denne debatten? Jo, det er fordi vi har kunnskap om norske elevers leseferdigheter. Vi har nasjonale prøver om norske elevers leseferdigheter. Vi har PISA-undersøkelsene. De prøvene og de undersøkelsene viser veldig foruroligende tall, nemlig at norske elevers leseferdigheter går ned. Spørsmålet mitt til dem som er så imot nasjonale prøver og imot kartlegging, er: Hadde vi hatt den kunnskapen uten denne kartleggingen? Hadde vi da hatt en regjering som var villig til å prioritere penger for faktisk å prioritere tiltak som gjorde noe med det? Det er jo det dette handler om. Det er ingen som tror at en test er et pedagogisk verktøy.

Jeg har to barn som nå går på barneskolen. De er midt i en fase der de gjennomfører slike kartleggingsprøver. Det er ikke gjennom å ta prøven de lærer noe, men prøven skal sjekke at de har lært noe. Dette er ikke bare et verktøy for lærere, for skoleledere og for kommuner. Det er også veldig viktig informasjon for foreldre. Jeg tror mange foreldre kjenner på at det er ganske utilgjengelig for dem både hva som egentlig skjer på skolen, og hva ungene egentlig lærer. Det å få informasjon om hvordan det egentlig står til, er helt avgjørende for å kunne tilpasse opplæringen til den enkelte elev. Hvis vi slutter å samle kunnskap om hvordan det står til med ferdighetene til norske elever, slutter vi faktisk å ta tidlig innsats på alvor, og det er noe av det aller viktigste vi kan prioritere for å gi alle barn like muligheter.

Jeg synes det er veldig rart at Arbeiderpartiet gjemmer seg bak hvor dysfunksjonelle disse prøvene er. Noe av det siste jeg gjorde som kunnskapsminister i 2021, var å legge fram et nytt forslag til hvordan vi kunne ha nye, oppdaterte nasjonale prøver som både var i tråd med ny læreplan, og som rettet opp mange av feilene med de prøvene vi har, og som ikke er bra. Det skal jeg være helt enig i. Det som skjedde da vi fikk en ny Arbeiderparti-regjering, var at de skrotet det arbeidet. Så har ingenting skjedd på fem år.

Arbeiderpartiet har hatt fem år på å rette opp feilene med de kartleggingsprøvene vi hadde. De har ikke gjort noe med det, og det er problemet. Det å gjemme seg bak at prøvene ikke er gode nok, er rett og slett en dårlig unnskyldning.

Jeg synes også det er oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet ikke engang ønsker å forsøke å samle mer kunnskap om hvordan vi kan undersøke skriveferdighetene til norske elever, når vi vet hvor viktig kunnskapen om leseferdighetene har vært. At vi ikke vil ha en større bredde i hvilke ferdigheter vi vil ha kunnskap om, synes jeg er rart. Jeg håper selvsagt at de snur i denne saken og stemmer for forslaget, som herved er levert på vegne av Venstre.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [16:27:16]: Regjeringen har vært og er tydelig på at vi har store utfordringer i norsk skole. Resultater fra internasjonale prøver viser at læringsresultatene i Norge har falt kraftig for elever som gjennom ti år har hatt sin opplæring i en altfor digital, stillesittende og testtung skole. Sånn kan vi ikke ha det, og da må vi gjøre noe med det. Om vi faktisk vil hjelpe ungene med å lære mer og lære bedre, kan vi ikke bare fortsette som før av ideologiske årsaker. Vi må endre, og vi politikere må lytte til fagfolk.

Derfor har regjeringen nå startet et arbeid med å endre hvordan vi tar imot de yngste ungene på skolen, for å sørge for mer motivasjon for læring. Jeg opplever at det i Stortinget er et flertall for at den digitale kartleggingsprøven i 1. klasse skal bort.

La det være sagt: Jeg er svært opptatt av at vi skal ha et godt system som gir relevant informasjon for å følge og støtte kvalitetsutviklingen i skolen. Vi har imidlertid et solid kunnskapsgrunnlag, bl.a. fra kvalitetsutviklingsutvalget, som viser at dagens nasjonale prøver ikke godt nok oppfyller sitt doble formål – både å gi styringsinformasjon og samtidig gi god informasjon til lærerne for å støtte elevenes læring her og nå.

Derfor har regjeringen startet arbeidet med å utvikle nye prøver med læringsstøttende formål. Hvordan disse prøvene skal innrettes, utredes nå hos Utdanningsdirektoratet, med tett involvering av partene i skolen og representanter fra sektoren. Utredningen skal også belyse hvilken informasjon myndighetene kan få uten at det begrenser prøvenes læringsstøttende formål. Jeg registrerer at forslagsstillerne gjerne vil forbedre dagens prøver, men uten å ta inn over seg at det er krevende å oppfylle ulike formål i én og samme prøve.

Vi skal fortsatt tilby gode kartleggingsverktøy i skolen, ikke bare på 3. trinn. Det er viktig at lærerne har gode verktøy for å sikre tidlig innsats og tilpasset opplæring. Det inngår i Utdanningsdirektoratets arbeid.

Avslutningsvis vil jeg vise til komiteens tilråding, der det foreslås å utvikle nasjonale læringsstøttende utvalgsprøver i skriving. Å innføre læringsstøttende utvalgsprøver kan virke selvmotsigende, all den tid utvalgsprøver kun gjennomføres av et utvalg elever, mens prøver som skal være læringsstøttende, bør være tilgjengelig for alle.

Truls Vasvik (A) [16:44:47] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg først takke komiteen for samarbeidet i behandlingen av saken. Jeg vil også takke dem som har gitt skriftlige innspill til komiteens arbeid.

Saken gjelder et representantforslag om utvikling av mindre sykehus, desentralisering av polikliniske tjenester og kortere reisevei for å få helsehjelp. Forslagsstillerne ber bl.a. om en plan for mindre sykehus, en utredning av en ny kategori sykehus, «nærsykehus», en gjennomgang av ambulansetjenesten i distriktene og endringer i fordelingsnøkkelen.

Komiteen har merket seg at dette er viktige, men også komplekse spørsmål. De handler om hvordan vi skal sikre trygge, gode og tilgjengelige helsetjenester i hele landet samtidig som vi ivaretar kvalitet, pasientsikkerhet, tilgang på personell og bærekraftige fagmiljøer – saker som jeg er sikker på at hele denne salen er opptatt av.

Jeg forutsetter at de ulike partiene redegjør for sine standpunkt, men jeg kan jo si at en samlet komté innstiller på at forslaget ikke vedtas.

For Arbeiderpartiet er det et grunnleggende mål at folk skal ha tilgang til gode helsetjenester uansett hvor de bor. Mindre sykehus, lokalsykehus, desentraliserte tilbud og en sterk akuttmedisinsk kjede er helt avgjørende for tryggheten til folk i hele landet.

Samtidig mener vi at slike spørsmål må vurderes helhetlig. Det er ikke nok å se på ett sykehus, én tjeneste eller én modell isolert. Funksjonsfordeling mellom sykehus, polikliniske tjenester, akuttberedskap, ambulansetjeneste og finansiering henger unektelig sammen. Det handler om nærhet, men også om kvalitet. Det handler om trygghet, men også om at fagmiljøene må være sterke nok, og det handler om å bruke fellesskapets ressurser klokt, slik at pasientene får best mulig behandling.

Flere av disse temaene er allerede en del av regjeringens arbeid, bl.a. gjennom en nasjonal helse- og samhandlingsplan og meldingen «Fornye, forsterke, forbedre». Regjeringen har også satt ned helsereformutvalget, som skal se på hvordan framtidens helse- og omsorgstjenester bør organiseres, styres og finansieres. Arbeiderpartiet mener derfor det er riktig å avvente dette arbeidet før Stortinget trekker konklusjoner om struktur, oppgavefordeling og finansiering i vår felles helsetjeneste.

Det betyr ikke at vi skal lene oss tilbake – tvert imot. Vi må utvikle de mindre sykehusene videre, vi må flytte tjenester nærmere folk der det er faglig riktig, og vi må styrke samhandlingen mellom sykehus og kommuner. Og så må vi sørge for at den akuttmedisinske kjeden fungerer godt i hele landet. Men vi vet, også etter å ha reist land og strand rundt, at løsningene ikke kan være like overalt. Norge er et langstrakt land med ulike lokale behov, ulik geografi og ulike forutsetninger. Derfor må utviklingen bygge på grundige faglige vurderinger og lokale forhold og unektelig en helhet.

Arbeiderpartiet vil ha sterke offentlige sykehus, inkludert gode lokalsykehus og trygge tjenester nær folk. Men vi vil gjøre dette på en måte som vi faktisk vet gir bedre pasientbehandling – ikke gjennom enkeltstående vedtak som kan gripe inn i et større arbeid uten at vi ser fullverdige konsekvenser og vurderer helheten.

Kristian August Eilertsen (FrP) [16:48:01]: Fremskrittspartiet er enig i at lokalsykehusene våre lider under denne regjeringen, men vi er ikke nødvendigvis tilhengere av nye utredninger om modeller og nye sykehuskategorier. Vi ser ikke nødvendigvis at det er løsningen på problemet.

Fremskrittspartiet løser disse utfordringene med å endre sykehusøkonomien – først og fremst ved å innføre et skille mellom drift og investering og ikke minst å plassere finansieringsansvaret for nye sykehusbygg hos Stortinget i statsbudsjettet.

Så ønsker vi å sikre gode lokale tilbud gjennom en tydelig nasjonal sykehusplan som ser hele tilbudet i sammenheng. Fremskrittspartiet er også opptatt av at vi må opprettholde målet om utrykningstider for ambulanser i distriktene, og at det løses ved en reell prioritering av midlene, men ikke nødvendigvis forlengelse av kompetansen og tilbudet til ambulansetjenesten, sånn som forslaget legger opp til.

Det er ganske vesentlig, sett med Fremskrittspartiets øyne, at man ikke overfører stadig flere oppgaver til kommunene ved å flytte helseoppdrag til det kommunale brannvesenet rundt om i Distrikts-Norge. Det er en reell problemstilling mange steder i dette landet at de første som kommer fram til et ulykkessted, er det lokale brannvesenet. De forventes å skulle løse både helseoppdrag og politioppdrag, rett og slett fordi det er den eneste blålysetaten som er til stede i området. Vi er skeptiske til å påføre dem enda flere oppgaver framover.

Så er Fremskrittspartiet positive til et forslag om å få ned ventetider med tanke på situasjonen i Sogn og Fjordane og Lærdal, og derfor vil vi komme tilbake til forslag nr. 3 og vurdere det nærmere fram mot votering i Stortinget. Jeg vil også bare bemerke at dette forslaget kanskje har kommet på bakgrunn av dårlig samvittighet med bakgrunn i voteringen i en annen sak, men jeg skal ikke åpne opp for mer spekulasjon knyttet til det. Det med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Nina Dons-Hansen (H) [16:50:12]: Lokalsykehusene er grunnmuren i helsetjenesten mange steder i landet. De gir trygghet, beredskap og nærhet til helsehjelp, og de er avgjørende for at folk skal kunne føle seg trygg, uansett hvor man bor.

Derfor er Høyre opptatt av at en desentralisert sykehusstruktur utvikles. Denne saken viser også hvor komplekse disse spørsmålene er. Det handler ikke bare om geografi, men om kvalitet, pasientsikkerhet, tilgang på personell, fagmiljø og bærekraft over tid. Derfor må vi se hele helsetjenesten i sammenheng.

Høyre merker seg at flere av problemstillingene allerede inngår i arbeidet med Nasjonal helse- og samhandlingsplan og i helsereformutvalgets arbeid. Vi mener det er klokt å bygge videre på dette kunnskapsgrunnlaget før man gjør noen store, strukturelle endringer. Samtidig mener vi at Stortinget må ha en tydeligere rolle i utviklingen av sykehusstrukturen framover. Det var nettopp derfor regjeringen Solberg innførte Nasjonal helse- og sykehusplan for å sikre demokratisk forankring og langsiktighet i utviklingen av spesialisthelsetjenesten. Vi mener fortsatt at Norge trenger en sånn plan hvert fjerde år.

For Høyre er det viktig at mindre sykehus har en tydeligere rolle i framtidens helsetjeneste. De store sykehusene skal være spesialisert, men de skal også bygge opp under aktiviteten ved lokalsykehusene. Samtidig må vi styrke samarbeidet mellom sykehusene og kommunene gjennom helsefellesskapene, sånn at pasientene opplever bedre sammenheng i tjenestene. Vi er også opptatt av beredskap, og helseberedskap og sykehusstruktur kan ikke ses isolert fra totalberedskapen i samfunnet. Derfor er vi glad for at Stortinget nylig vedtok Høyres forslag om at forsvars- og beredskapsevne skal inngå i bedre i vurderingen av sykehusstruktur og helseberedskap.

Når det gjelder ambulansetjenesten, er Høyre tydelig på at responstidene må ned, og at kapasiteten må styrkes. I distriktene er ambulansetjenesten en helt sentral del av akuttberedskapen, og vi mener det er viktig å beholde medisinsk kompetanse i ambulansene framfor å skyve flere oppgaver over på brannvesenet uten at det følger ressurser med.

Høyre mener også at sykehusenes finansiering må forbedres. Derfor foreslår vi i vårt alternative statsbudsjett å styrke sykehusene betydelig og gjøre endringer i finansieringssystemet som i større grad premierer aktivitet der sykehusene faktisk kan behandle flere pasienter og få ned ventetiden. Målet må være klart: gode, trygge og tilgjengelige helsetjenester i hele landet – med sterkere lokalsykehus, bedre samhandling og en helsetjeneste som er rustet for framtidens behov.

Kathy Lie (SV) [16:53:19]: Vi har en mangfoldig og variert helsetjeneste i dette landet, men stadig flere er bekymret for at deres lokale helsetilbud skal bli borte, særlig i distriktene, hvor det ofte er lang reisevei. Mange er bekymret for om de får hjelp i tide, om ambulansen når fram, om legen er på vakt, om det er flyvær. Mange pasienter gruer seg for lang reisevei til behandling og undersøkelser som kunne vært utført av det lokale sykehuset eller poliklinikken – hvis den var åpen.

Senest forrige uke behandlet vi et forslag om å gjøre forbedringer i pasientreiser, nettopp fordi lange avstander er så krevende og påfører pasientene økte kostnader. Hittil i denne stortingsperioden har vi behandlet utallige forslag som handler om å redde lokale sykehus, poliklinikker og behandlingstilbud i distriktene. Den stramme sykehusøkonomien har vært et gjennomgangstema, og særlig utfordringene med finansieringsmodellen, hvor sykehusene må låne penger av staten til investering i nye bygg og senere betale tilbake med renter, noe som går på bekostning av driften.

I slutten av forrige uke var jeg på folkemøte i Ålesund, hvor temaet var Helse Møre og Romsdals store innsparingskrav, som foreslås dekket gjennom betydelige kutt i helsetilbudet – alt fra bemanning på sengeposter og kutt i ambulante psykisk helsetilbud til alvorlige kutt i ambulansetjenesten.

Vi har en nasjonal helse- og samhandlingsplan som sier at det er et mål å utvikle og styrke det desentraliserte sykehustilbudet i Norge og flytte mer av den planlagte behandlingen til lokalsykehus. Vi har en plan som sier at vi skal styrke den lokale akuttberedskapen. Vi legger til grunn at regjeringen følger opp Nasjonal helse- og samhandlingsplan, og at det jobbes aktivt med hvilke oppgaver som kan utføres av lokalsykehusene. Vi støtter intensjonen i dette representantforslaget. I tillegg vil vi hjelpe regjeringen med en god idé: Å få ned ventetidene er et viktig mål for denne regjeringen, så hvorfor ikke sikre at lokalsykehusene blir benyttet mer aktivt for å få ned ventetidene? Det fremmer vi i hvert fall forslag om.

Selv om vi støtter intensjonen i forslagene, mener vi at mange av forslagene griper direkte inn i det arbeidet helsereformutvalget jobber med, og som vi venter i spenning på å få begynne å jobbe med. Derfor stemmer vi ikke for forslagene, men vi gjør et unntak. Vi mener en kritisk faktor i helseberedskapen er kapasiteten i ambulansetjenesten. Vi mener også at veien til å nå målene for responstid går gjennom en styrking av denne kapasiteten. Vi er bekymret for at ambulansetjenesten stadig blir utsatt for sparetiltak som heller svekker enn styrker beredskapen. Derfor støtter vi forslag nr. 1, om å be regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan responstidsmålene for ambulansetjenesten kan nås i alle kommuner. Vi vet at det koster penger, men det vi ber om her, er forslag til hvordan – ikke at målene skal nås i dag. Hvis man vet hvordan, kan man jobbe systematisk mot målet for å sikre beredskapen for akutt syke i landet vårt.

Jeg tar til slutt opp forslag nr. 3.

Kjersti Toppe (Sp) [16:56:34]: Miljøpartiet Dei Grøne føreslår i dokumentet ein plan for lokalsjukehusa. Dei vil ha vurdert ein ny kategori sjukehus, nærsjukehus, med ein avgrensa akuttberedskap. I tillegg føreslår dei å greia ut ein ny organisering av ambulansetenesta i distrikta, som møteordningar og heimevakt. Til slutt føreslår dei å greia ut endringar i fordelingsnøkkelen for helseføretaka.

For Senterpartiet er det ikkje aktuelt å støtta desse forslaga, med unntak av det siste, som går på fordelingsnøkkelen for helseføretak, slik at denne i større grad tar omsyn til lokalsjukehusa og ambulansetenesta sine behov. Vi fremjar difor forslag om dette i innstillinga.

Vi meiner at dei andre forslaga går langt i å avvikla dagens fullverdige lokalsjukehus, med breiddekompetanse, og gjera dei om til lokalmedisinske senter med noko akutt beredskap og polikliniske tilbod. Det er Senterpartiet kritisk til. Dei fleste pasientane vert i dag ferdigbehandla på lokalsjukehusnivå, mens eit mindretal av pasientane treng meir spesialisert helsehjelp som ein kan få ved eit større og meir spesialisert sjukehus. Lokalsjukehus med breiddekompetanse er difor grunnmuren i helsetenesta i Noreg, og er òg viktige utdanningsinstitusjonar og sikrar helseberedskapen. Senterpartiet er i dag bekymra for ein bit for bit nedlegging og svekking av lokalsjukehusa i landet, og vi etterlyser politisk vilje til å sikra desentralisering og sjå verdien av lokalsjukehus, som nettopp grunnmuren i helsetenesta vår.

I Nasjonal helse- og samhandlingsplan står det at meir av den elektive verksemda skal flyttast ut til lokalsjukehus, og vi kan ikkje sjå at dette er fylgt opp på ein fullgod måte. Senterpartiet føreslår no å be regjeringa koma tilbake til Stortinget med korleis dei nasjonale, faglege responstidsmåla for ambulanse kan nåast i alle kommunar. Men Arbeidarpartiet og Høgre meiner visstnok at desse faglege måla ikkje skal gjelda alle stader i landet. Vi føreslår òg at regjeringa må sikra at lokalsjukehus vert nytta aktivt i arbeidet med å få ned ventelistene i spesialisthelsetenesta. Vi meiner at Lærdal sjukehus må nyttast i arbeidet med å få ned ventelister og fristbrot, og at det kan vera ei billegare løysing innanfor det offentlege helsevesenet enn f.eks. å gi dobbeltakst til kommersielle tilbydarar i Bergen, slik det no vert lagt opp til. Da kunne ein utnytta tre velutstyrte og fullt operative operasjonsstover ved Lærdal i ei tid der det er stort behov for slike fasilitetar.

Med det tar eg opp Senterpartiets forslag til saka.

Marius Langballe Dalin (MDG) [16:59:57]: Som sjukehuslege i 35 år ser eg at utviklinga i helsevesenet over tid har vore prega av behova til dei største sjukehusa. Sjølv om spesialisering er nødvendig for visse typar behandling, har det ført til at ressursar og fagleg merksemd har blitt trekt bort frå lokalsjukehusa. Dette representantforslaget handlar om å snu denne utviklinga ved å gje mindre sjukehus ei tydelegare definert rolle og ei tryggare finansiering.

Så registrerer eg at nokre les forslaget som fanden les Bibelen. Det får eg berre ta til etterretning.

For det første må vi sikre føreseielege rammar for drifta ved dei mindre sjukehusa. Dagens finansieringsmodell stimulerer til sentralisering, noko som rammar sjukehusa i distrikta. Miljøpartiet Dei Grøne meiner vi treng ein gjennomgang av fordelingsnøkkelen mellom helseføretaka. Vi må sikre at beredskapen ved mindre sjukehus og i ambulansetenesta er fullfinansiert, slik at tilbodet ikkje vert svekt, sjølv om pasientar må overførast til større einingar for spesialisert behandling.

Vi støttar difor forslag nr. 4, om å greie ut ei endring i fordelingsnøkkelen, så mindre sjukehus og ambulansetenesta skal ha ressursar nok til å løyse oppgåvene sine. Det er i tråd med det opphavlege forslaget, og vi tolkar det slik at det bør vere tilstrekkeleg å gjere dette i forbindelse med utgreiinga som no er i gang. Dette arbeidet er det naturleg å gjere i forbindelse med arbeidet til helsereformutvalet.

For det andre føreslår vi å vidareutvikle samarbeidet mellom kommunane og spesialisthelsetenestene og sjå på ulike modellar for vaktordninga ved mindre sjukehus. Dette skal vere einingar med eit breitt poliklinisk tilbod, der pasientane kan få utgreiing og oppfølging i nærleiken av der dei bur. Ved å flytte fleire tenester ut frå dei store sjukehusa reduserer vi reisebelastninga for pasientane og sparer samfunnet for unødvendige kostnader.

Der ein ikkje har full kirurgisk akuttberedskap, må vi kompensere med andre tiltak, som f.eks. styrkt tilgang på blodprodukt for å trygge pasientar under transport. Dette er noko vi har erfaring med frå mitt eige distrikt, der eg har jobba som lege i mange år, og som har fungert godt der.

MDG vil gje folk ein enklare kvardag i eit sterkare fellesskap – ved å bevege oss bort frå ein modell der helse blir styrt etter reine marknadskalkylar, og heller prioritere tryggleik og nærleik. Ved å styrkje lokalsjukehusa gjer vi helsevesenet meir robust for framtida og sikrar likeverdige tenester over heile landet. Vi skal vere motkrafta til dei som berre vil sentralisere, og vise at det er mogleg å skape eit helsevesen som setter tryggleiken til menneske framfor effektivitetskrava til systemet.

Statsråd Jan Christian Vestre [17:02:57]: La meg aller først få takke forslagsstillerne for å reise en viktig debatt. Dette handler om et helt grunnleggende prinsipp, nemlig trygghet for helsen uansett hvor i landet man bor, og at folk får hjelp når de trenger det, også utenfor byene våre.

La meg først si at jeg mener representantforslaget er velformulert. Jeg synes det er velbegrunnet. Jeg er 100 pst. sikker på at forslagsstillernes intensjon faktisk er å styrke det desentraliserte helsetilbudet vårt. Og jeg er enig med forslagsstillerne i at skal vi opprettholde, videreutvikle og styrke gode, desentraliserte tjenester, må vi også tørre å tenke nytt om dem, for befolkningen endrer seg, teknologien endrer seg, medisinen endrer seg, og forutsetningene endrer seg. Det å holde fast i alt som det var, er ikke alltid den beste framgangsmåten hvis vi vil sikre noe for framtiden, og det synes jeg forslagsstillerne fortjener honnør for å ha tatt opp.

Lokalsykehusene er allerede i dag en veldig viktig del av vår felles helsetjeneste. Jeg mener vi bør desentralisere mer enn vi har gjort så langt, for det er et viktig prinsipp at de tjenestene innbyggerne våre kan få nært, uten å reise så langt, bør leveres nært, uten lang reisevei. Så vi er helt enig i ambisjonen om å utvikle helsetilbudet vårt over hele landet. Jeg mener også det er viktig at vi klarer å få til en mer sammenhengende og integrert helsetjeneste, der kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten henger sammen. Det gjelder de kravene vi stiller til pasientforløp, til frister, til kvalitet, til ventetider, til å følge pasienten, og at vi ikke får de situasjonene vi nå har, som Riksrevisjonen senest denne uken påpekte, og som jeg brukte mye tid på å gjennomgå i helsetalen i januar, nemlig at mange innbyggere i vårt land blir svingdørspasienter, kasteballer mellom ulike forvaltningsnivåer. Sånn skal vi ikke ha det. Derfor mener jeg at vi må tenke nytt, og vi må tenke annerledes.

Det representantene foreslår i dette forslaget, mener jeg at vi skal ta med oss inn i det videre arbeidet med helsereform. Jeg synes det er mye fornuftig med det som her ligger på bordet. Så er det selvfølgelig også sånn at det er vanskelig å se for seg at alle våre utfordringer kan løses med én modell for alle. Nærhet er selvfølgelig viktig, men det er også kvalitet, pasientsikkerhet, tilgang på nok personell framover og bærekraftige fagmiljøer. Derfor må det også i framtiden være slik at løsninger kan tilpasses lokale og regionale forhold. Det mener jeg er et viktig prinsipp, både for lokalsykehusstrukturen vår, funksjonsfordelingen mellom de større og de mindre sykehusene, ambulansetjenesten vår, fordi Norge varierer, og det må vi også ta høyde for, og også når det gjelder finansieringen.

Dette er innspill vi tar med oss inn i arbeidet med ny helsereform.

Helge André Njåstad (FrP) [17:20:50]: På vegner av saksordførar Erlend Wiborg vil eg gjerne seia nokre ord.

Dette er eit representantforslag frå Kristeleg Folkeparti om å oppheva heimreiseforbodet for ukrainarar. I komitéinnstillinga har SV og MDG støtta den intensjonen. Eg reknar med at dei sjølve vil gjera greie for bakgrunnen for det. Dei andre partia har valt å gå imot, med litt ulike grunngjevingar i ulike merknader. Eg vil fokusera på Framstegspartiets utgangspunkt.

Me har som eit grunnleggjande prinsipp i asylpolitikken at dersom ein har behov for beskyttelse frå eit land, skal ein som hovudregel ikkje kunna reisa tilbake til det landet på ferie eller besøk utan at det får konsekvensar for opphaldsløyvet. Det prinsippet må gjelda alle, også ukrainarar.

Då den kollektive beskyttelsen vart innført etter Russlands brutale fullskala invasjon av Ukraina, var situasjonen ekstraordinær. Noreg stilte opp, og det var riktig. Millionar av menneske var på flukt frå krig og usikkerheit. Den opphavelege ordninga, der ukrainarar kunne reisa fram og tilbake til heimlandet utan konsekvensar, var etter Framstegspartiets meining feil. Det var difor også riktig at regelverket vart stramma inn i 2023.

Det handlar om truverdet i heile asylinstituttet. Viss ein skal kunna reisa tilbake til det landet ein hevdar at ein flyktar frå, sender det eit signal om at beskyttelsesbehovet kanskje ikkje er så sterkt likevel. Då er det også naturleg at norske myndigheiter vurderer om grunnlaget for opphald framleis er til stades. Dette er ikkje urimeleg. Det er sunn fornuft. Det er viktig å understreka at det ikkje er forbode for ukrainarar å reisa heim, det står dei fritt til å gjera, men når opphaldsløyvet er gjeve på grunnlag av beskyttelse, må det få konsekvensar dersom ein frivillig reiser tilbake til området ein har søkt beskyttelse frå. Det same prinsippet gjeld for alle andre asylsøkjargrupper.

Me har stor forståing for at mange ukrainarar saknar familie, venar og heimlandet sitt. Krigen har skapt enorme menneskelege lidingar. Nettopp difor er det viktig å halda fast ved kva kollektiv beskyttelse faktisk er, nemleg ei midlertidig ordning for personar som har behov for beskyttelse. Det er ikkje ei ordning der ein skal kunna pendla mellom Noreg og heimlandet utan konsekvensar.

Framstegspartiet meiner Noreg framleis skal hjelpa menneske som flyktar frå krig, men me skal også føra ein konsekvent, truverdig og rettferdig asylpolitikk. Difor støttar me ikkje representantforslaget og heller ikkje det lause forslaget som kom KrF har sett fram i dag.

Isak Veierud Busch (A) [17:23:17]: Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina startet som kjent i 2014 og utviklet seg til en fullskala invasjon i 2022. Denne krigen har tvunget millioner av mennesker på flukt, og Norge har – sammen med resten av Europa – tatt et stort ansvar for å gi beskyttelse til ukrainere som har måttet forlate hjemmene sine.

Det var bred politisk enighet i Stortinget om å etablere ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse, og mitt inntrykk er at dette har hatt, og har, bred folkelig oppslutning i Norge. Formålet var å sikre rask og effektiv behandling av et stort antall asylsøknader og å gi forutsigbarhet for mennesker på flukt i en ekstraordinær situasjon.

I den opprinnelige ordningen ble det gjort et særskilt unntak som gjorde at ukrainere med kollektiv beskyttelse kunne reise tilbake til Ukraina på kortere besøk eller ferie uten at det fikk konsekvenser for oppholdstillatelsen i Norge. Dette var et unntak som ikke gjelder for andre asylsøkere, som normalt kan miste oppholdstillatelsen dersom de reiser tilbake til landet de har flyktet fra.

Dette unntaket ble fjernet i desember 2023. I dag er regelverket likt for ukrainere med kollektiv beskyttelse og for øvrige asylanter. Det er et viktig prinsipp at regelverket er rettferdig, forutsigbart og mest mulig likt for personer i sammenlignbare situasjoner.

Ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse for ukrainere har blitt justert flere ganger siden 2022. Disse justeringene har vært nødvendige for å sikre at Norge ikke mottar en uforholdsmessig stor andel sammenlignet med våre nordiske naboland, og for å sørge for at beskyttelsen i størst mulig grad treffer dem som har det største og mest akutte behovet.

Arbeiderpartiet mener det er riktig å gjøre løpende vurderinger av regelverket i lys av utviklingen i krigen, migrasjonssituasjonen og kapasiteten i mottaksapparatet og i kommunene. Samtidig mener vi at dagens regler ivaretar hensynet til både beskyttelsesbehov, likebehandling og bærekraft i asylsystemet.

På den bakgrunnen støtter ikke Arbeiderpartiet det foreliggende representantforslaget eller det løse forslaget som har kommet inn. Det betyr ikke at vi låser oss til dagens innretning for all framtid. Som tidligere er vi åpne for å vurdere nye justeringer dersom situasjonen tilsier det, men eventuelle endringer må være godt begrunnet, helhetlig vurdert og forankret i hensynet til et rettferdig og ansvarlig asylsystem.

La meg slå fast at Norge fortsatt skal stå opp for mennesker på flukt fra krig og undertrykkelse. Samtidig må vi føre en politikk som er ansvarlig, rettferdig og i tråd med de prinsippene som Stortinget allerede har sluttet seg til.

Tage Pettersen (H) [17:26:19]: Norge har stått, og skal fortsette å stå, skulder ved skulder med det ukrainske folket i deres kamp for frihet, demokrati og selvstendighet. I Høyre er vi stolte over den brede enigheten i dette huset om Nansen-programmet og vår omfattende støtte til Ukrainas forsvarskamp.

Samtidig krever en ansvarlig politikk også at vi har et asyl- og flyktningsystem som er forutsigbart, rettferdig og bærekraftig over tid. Saken vi behandler i dag, berører et vanskelig, men nødvendig balansepunkt: Hvordan håndterer vi flyktninger med midlertidig beskyttelse som ønsker å reise tilbake til hjemlandet sitt på kortere besøk?

Vår politikk er tydelig: Midlertidig kollektiv beskyttelse er nettopp midlertidig. Det er en ordning for dem som har et reelt behov for beskyttelse fordi det er utrygt å oppholde seg nettopp i deres hjemland.

Høyre mener det er viktig at regelverket praktiseres likt og rettferdig. Hvis man gjentatte ganger reiser tilbake til områder som ukrainske myndigheter selv definerer som trygge nok til å besøke, må vi også tørre å stille spørsmålet om hvorvidt behovet for beskyttelse i Norge fortsatt er til stede. Vi kan ikke ha et system som undergraver asylinstituttets legitimitet.

Samtidig må vi ha to tanker i hodet på en gang. Vi ønsker at ukrainere som er her, skal integreres, lære norsk og komme i jobb, men vårt langsiktige mål er at Ukraina skal vinne krigen, og at landet skal gjenoppbygges. Da vil Ukraina trenge sine egne borgere der hjemme. Høyre vil derfor styrke arbeidet med frivillig tilbakevending og gjøre det enklere for dem som ønsker å reise hjem for å bidra til gjenoppbyggingen av sitt fedreland, når vi kommer så langt.

Vi må sikre at Norge ikke har særordninger som avviker vesentlig fra våre naboland, slik at vi unngår en uforholdsmessig stor tilstrømming som utfordrer kapasiteten ute i våre kommuner. La det likevel ikke være noen tvil: De ukrainerne som trenger beskyttelse, skal få det i Norge så lenge krigen pågår. Samtidig må vi ha et regelverk som reflekterer virkeligheten på bakken, og som forbereder oss på den dagen krigen er over og gjenoppbyggingen for alvor starter.

Bengt Fasteraune (Sp) [17:28:50]: Etter at Russland i 2014 startet sin brutale krig mot Ukraina som ble en fullskalakrig i 2022, kom det mange ukrainske flyktninger til Norge. Alle partier støttet opp om behovet for å etablere kollektiv beskyttelse, for å forenkle saksbehandlingen av alle asylsøknadene fra ukrainere på flukt. Ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse for ukrainere er flere ganger blitt justert, og i den opprinnelige ordningen kunne ukrainere under kollektiv beskyttelse reise tilbake til Ukraina på ferie og besøk, uten at det fikk konsekvenser for deres oppholdstillatelse i Norge.

Dette unntaket ble fjernet i desember 2023. Dette er gjort for å sikre at Norge ikke mottar en uforholdsmessig større andel asylsøkere sammenlignet med andre nordiske land, og for å treffe best mulig dem som har det største beskyttelsesbehovet.

En midlertidig oppholdstillatelse er begrunnet i et beskyttelsesbehov, og dersom en person velger å reise tilbake til landet vedkommende hevder å ha behov for beskyttelse fra, er det naturlig at dette får konsekvenser for vurderingen av oppholdstillatelsen. Dette prinsippet gjelder for alle utlendinger med midlertidig oppholdstillatelse på asylgrunnlag, uavhengig av nasjonalitet, og vi i Senterpartiet mener det ikke er grunn til å fravike dette prinsippet for ukrainere spesielt.

Senterpartiet støtter ikke representantforslaget, men vi vil samtidig få sagt at vi ikke utelukker at det i framtiden kan bli behov for ytterligere justeringer i ordningen, slik det også er blitt gjort tidligere.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [17:30:47]: Over fire år har gått siden Russlands ulovlige og brutale fullskalainvasjon av Ukraina startet, og etter angrepet gikk det ikke mange timene før de første ukrainske flyktningene var på plass i Norge. Omfanget og de menneskelige kostnadene av krigen er fortsatt enorme. Hver dag mister hundrevis av soldater livet langs fronten, og det siste året har Russland intensivert drone- og missilangrepene mot ukrainske byer og energiinfrastruktur. Bare i vinter ble det sendt 27 000 droner fra Russland mot Ukraina, en økning på 80 pst. fra året før. 2025 var også det året så langt i krigen med de største sivile tapene.

Det viktigste vi gjør for Ukraina, er den omfattende militære, sivile og humanitære støtten som alle partiene på Stortinget står bak, og behovene er enorme. Ifølge FNs har 10,8 millioner ukrainere behov for humanitær hjelp i 2026.

Samtidig som vi skal fortsette å ta vare på ukrainerne som har søkt beskyttelse i Norge, støtter vi at regelverket for den midlertidige kollektive beskyttelsen kontinuerlig bør vurderes i lys av praksis i andre land og utviklingen på bakken i Ukraina. Mottakssystemet i norske kommuner er under betydelig press, og det må tas på alvor.

Regjeringen er samtidig tydelig på at politikken er at ukrainernes opphold i Norge er midlertidig. Nettopp derfor er det vanskelig å forstå at regjeringen i dette spørsmålet fører en politikk som aktivt svekker ukrainernes tilknytning til hjemlandet. For hvis målet er at flest mulig skal reise hjem frivillig den dagen krigen er over, gir det veldig lite mening å innføre særnorske regler som motarbeider dette målet.

Det er her dette såkalte hjemreiseforbudet kommer inn, for siden desember 2023 har ukrainere med midlertidig kollektiv beskyttelse i praksis ikke kunnet reise hjem på korte besøk uten å risikere å miste oppholdstillatelsen i Norge. Det er verdt å minne om at alle ukrainske menn over 23 år i utgangspunktet ikke har lov til å reise ut av landet. En konsekvens av dette er at mange ukrainske soldater ikke har møtt kona eller ungene sine på flere år, og i noen tilfeller er det faktisk da den norske regjeringen som har stått i veien.

Dette er en norsk særregel som ingen av våre naboland har, og ekspertrapporter bestilt av regjeringen mener den virker mot sin egen hensikt.

KrF tar opp det løse forslaget vårt i saken. Vi vil stemme subsidiært for forslag nr. 1, fremmet av SV og MDG.

Astri Aas-Hansen (A) [17:34:00]: Arbeiderparti-regjeringen fører en kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandringspolitikk for å bevare tilliten til både rettsstaten og velferdsstaten.

Russlands angrepskrig mot Ukraina har ført til ekstraordinært høye ankomster av asylsøkere. Denne situasjonen håndterer vi gjennom å gi midlertidig kollektiv beskyttelse. Det innebærer at fordrevne fra Ukraina er i Norge midlertidig og skal reise hjem. Ukraina er avhengig av å få sin befolkning tilbake, særlig når landet skal gjenoppbygges etter krigen.

Jeg vil i det følgende bruke begrepet «besøksreiser». Norge forbyr ikke ukrainere å reise hjem, men besøksreiser vil kunne føre til at de mister sin oppholdstillatelse i Norge. Fram til desember 2023 hadde fordrevne fra Ukraina et unntak fra denne regelen, som gjelder for alle andre med beskyttelse i Norge.

Jeg deler forslagsstillernes intensjon om å legge til rette for at fordrevne fra Ukraina opprettholder kontakten med hjemlandet, som i sin tur kan bidra til at de vender hjem. Å tillate besøksreiser er derfor ett av flere tiltak regjeringen vurderer for å fremme tilbakevending og retur til Ukraina. Andre europeiske land åpner for at ukrainere kan foreta besøksreiser uten å miste sin midlertidige oppholdsstatus.

Samtidig finnes det hensyn som taler imot en slik særregel for ukrainske fordrevne, herunder hensynet til innvandringskontroll og likebehandling. En eventuell gjeninnføring av unntaksregelen som tillot ukrainere å besøke hjemlandet, bør derfor rammes inn slik at den best mulig fremmer tilbakevending. Jeg er glad for at flertallet i komiteen ikke tilrår å vedta forslaget slik det foreligger.

Jeg merker meg mindretallforslaget, som går ut på å utarbeide «tydelige rammer» for besøksreiser. I tillegg synes det altså å være bred enighet om at målet er tilbakevending. Jeg opplever derfor at regjeringens tilnærming i det større bildet har støtte i Stortinget.

Jeg vil avslutningsvis understreke at Russlands angrepskrig mot Ukraina fortsatt pågår, og at vår støtte til Ukraina ligger fast. Norge yter betydelig militær og sivil støtte. Samtidig er det avgjørende for Ukraina å få sin befolkning tilbake. Regjeringen har hele tiden vært tydelig på at fordrevne fra Ukraina er i Norge midlertidig og skal reise hjem.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [17:43:12]: Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina har tvunget mange millioner mennesker på flukt. Norge har tatt imot mange ukrainske flyktninger, og det har vært bred politisk enighet om å gi kollektiv beskyttelse til mennesker som flykter fra krig og ødeleggelse, som flere av innleggene i dag har vært tydelig på.

I dag diskuterer vi også noe som er mer menneskelig og grunnleggende, nemlig retten til å opprettholde kontakten med familie, hjemsted og tilhørighet. For SV handler det om å møte folk med både trygghet og tillit, og vi mener at dagens regelverk er for rigid. Når ukrainere i Norge risikerer å miste oppholdstillatelsen dersom de reiser hjem på korte besøk, kan det føre til at folk ikke får sett foreldre, unger eller andre nære familiemedlemmer på flere år, og i andre saker har SV tatt til orde for at dette også er viktig.

Det er også viktig for oss å understreke at dette ikke handler om å åpne for ordinære ferier. Det handler om å etablere tydelige og forutsigbare rammer for korte og nødvendige hjemreiser, uten at folk skal leve i frykt for å miste oppholdsgrunnlaget sitt i Norge. Vi mener at dagens særnorske praksis kan virke mot sin hensikt. Dersom vi ønsker at ukrainske flyktninger en dag skal kunne vende tilbake og bidra til gjenoppbyggingen av Ukraina, noe jeg tror vi alle sammen egentlig er enige om, må vi ikke samtidig sørge for å kutte båndene deres til hjemlandet fullstendig. Tilknytning betyr noe. Familie betyr noe. Et hjem betyr noe.

Derfor fremmer SV herved, sammen med Miljøpartiet De Grønne, følgende forslag til anmodningsvedtak i saken:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide tydelige rammer for tillatt hjemreise for ukrainere og sørge for at oppheving av hjemreiseforbudet ikke skaper usikkerhet rundt ukrainske flyktningers oppholdsstatus.»

Det handler i bunn og grunn om å kombinere kontroll med menneskelighet. Det mener SV er fullt mulig.

Rune Midtun (FrP) [17:46:15] (ordfører for saken): Kommunal- og forvaltningskomiteen har behandlet representantforslag om å forenkle kravene til boligbygg, med mål om å redusere byggekostnader og boligpriser. Forslaget tar utgangspunkt i den krevende situasjonen i boligmarkedet og byggenæringen, med lav boligigangsetting og høye kostnader.

Komiteen er samlet om at høye byggekostnader er en sentral barriere for boligbygging, og at det er behov for å sikre et regelverk som er forståelig, målrettet og proporsjonalt. Samtidig er det ulike vurderinger i komiteen av hvordan og hvor raskt forenklinger bør gjennomføres, og hvorvidt Stortinget bør fatte nye anmodningsvedtak nå, eller avvente det arbeidet regjeringen allerede har satt i gang knyttet til teknisk forskrift, TEK17.

Flertallet i komiteen viser til statsrådens redegjørelse og vurderer at forenklingsarbeidet er underveis. Man anbefaler på den bakgrunn at representantforslaget ikke vedtas.

Fremskrittspartiet deler forslagsstillernes vurdering av at høye byggekostnader i økende grad gjør det vanskelig for unge førstegangskjøpere og familier med vanlige inntekter å etablere seg i egen bolig. Samtidig står byggenæringen i en alvorlig situasjon, med historisk lav boligigangsetting til tross for et betydelig boligbehov – særlig i pressområdene.

Etter Fremskrittspartiets syn er det en viktig del av forklaringen at summen av statlige krav i byggteknisk forskrift over tid har blitt både omfattende og kostnadsvridende. Selv om enkelte krav isolert sett kan være fornuftige, mener vi at helheten i regelverket i for liten grad tar hensyn til kostnadskonsekvenser og gjennomførbarhet.

Fremskrittspartiet mener derfor det er behov for en mer grunnleggende og forpliktende gjennomgang av byggeregelverket enn det regjeringen så langt har lagt opp til. Vi mener at TEK17 i større grad bør baseres på funksjonskrav framfor detaljerte minimumsløsninger, og at harmonisering med øvrig nordisk regelverk kan bidra til både lavere byggekostnader og økt konkurranse i byggvaremarkedet. Erfaringer og sammenligninger med våre naboland viser at særnorske krav bidrar vesentlig til høyere kostnadsnivå i Norge.

Etter vårt syn er regjeringens tilnærming for gradvis og for lite forpliktende til å møte den akutte situasjonen i boligmarkedet. Når boligigangsettingen er historisk lav og prisene fortsatt er høye, mener Fremskrittspartiet det er behov for tydeligere politiske prioriteringer og raskere tiltak som faktisk bidrar til å få kostnadene ned.

Fremskrittspartiets mål er et velfungerende boligmarked der flere får mulighet til å eie sin egen bolig. For å lykkes med det må regelverket gi rom for kostnadseffektive løsninger samtidig som grunnleggende krav til sikkerhet og kvalitet ivaretas. Det mener vi best oppnås gjennom reelle forenklinger av byggeregelverket.

Solveig Vestenfor (A) [17:49:21]: Denne saka handlar om å forenkla krava til bustadbygg for å redusera kostnader og prisar.

La det først vera sagt tydeleg: Me deler utolmodet, og me støttar intensjonen i representantforslaget, for byggebransjen og bustadsatsinga treng både forenkling, effektivisering og digitalisering for å få raskare framdrift. Me er glade for at regjeringa har starta forenklingsarbeidet på fleire område, bl.a. i byggteknisk forskrift, og at ein ser nærmare på kva som må regulerast, korleis det best kan regulerast, og på kva nivå.

Direktoratet for byggkvalitet har fått i oppdrag å laga ein plan for korleis forskrifta kan utviklast vidare. Arbeidarpartiet er oppteke av at forskrifta skal ha dei krava som er nødvendige, men ikkje fleire. Krava må vera enkle å forstå og bruka, og dei må sikra at folk får gode bustader, både no og i framtida.

Me er glade for at arbeidet med forenklinga av TEK17 er godt i gang. Statsråd Skjæran hadde møte med byggebransjen den 28. april om vegen framover. Høyringsinnspela i saka som her er til behandling, understrekar mange av dei utfordringane det allereie vert jobba med.

Det er full støtte frå Arbeidarpartiet til at det trengst ein grundig revisjon og ei modernisering av forskrifta som gjev større handlingsrom og betre samanheng mellom krav og faktisk bukvalitet, som fjernar unødvendige og kostnadsdrivande krav, og som gjev ei forsikring om kvalitet og tryggleik for liv og helse, og for tilpassingar som møter faktiske behov i dagens samfunn for menneske med funksjonsvariasjonar. Arbeidet er godt i gang, og difor støttar ikkje Arbeidarpartiet framlegget.

Mudassar Kapur (H) [17:51:36]: Høye byggekostnader er en av de viktigste årsakene til at boligprisene i Norge er høye, og dette rammer særlig unge og barnefamilier med vanlige inntekter som ønsker å etablere seg i pressområder. Unødvendige statlige reguleringer bidrar til å drive byggekostnadene opp, og en forenkling av regelverket er derfor nødvendig for å få byggekostnadene ned og byggetakten opp.

Høyre fikk nylig flertall i Stortinget for at regjeringen bes om å forenkle byggtekniske krav, reguleringsbestemmelser og planprosesser i plan- og bygningsloven og komme tilbake til Stortinget med nødvendige forslag. Vi støtter dette representantforslaget fra KrF fordi også dette forslaget bidrar til å flytte politikken i riktig retning. Da har jeg en liten appell til min gode kollega fra Fremskrittspartiet, som holdt et utmerket innlegg. Jeg er enig i alt som ble sagt i det innlegget, og derfor overrasket over at Fremskrittspartiet ikke støtter forslaget, eller ikke ga uttrykk for det. Jeg håper at FrP rekker å tenke seg litt om, nå som denne voteringen for dette forslaget ikke skjer før om noen dager. Dette vil bidra til å trekke ting i riktig retning.

Videre vil jeg nevne at en harmonisering med øvrig nordisk regelverk er et særlig viktig element i arbeidet med å redusere byggekostnadene. Norge har i dag betydelig høyere byggekostnader enn f.eks. Sverige. Eierlinjen er et viktig prinsipp i norsk boligpolitikk, og skal den opprettholdes som en reell mulighet for folk flest, må kostnadene ved å bygge og kjøpe bolig ned. En forenkling av TEK-forskriften er et av flere nødvendige grep for å nå dette målet, og det haster med å få på plass konkrete endringer.

Jeg tar med det opp forslaget som Høyre har fremmet i innstillingen, men som egentlig stammer fra KrF, og så vil sikkert KrF vil redegjøre for hvorfor de opprinnelig fremmet representantforslaget.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [17:54:00]: Bolig er ikke noe luksusgode, det er selve fundamentet for trygghet, likhet og tilhørighet. Derfor er SV enig i problemforståelsen bak representantforslaget. Det bygges for lite, det er for dyrt å bygge, og altfor mange – særlig unge og førstegangskjøpere – stenges ute fra boligmarkedet.

Men spørsmålet er ikke om vi skal gjøre noe, spørsmålet er hvordan vi skal gjøre det. SV deler ikke analysen om at løsningen er det som vi opplever at argumentasjonen handler om: å svekke sentrale krav til kvalitet, tilgjengelighet, sikkerhet og miljø. Mange av kravene som trekkes fram i forslaget, handler om helt grunnleggende hensyn: at boliger skal være trygge mot brann, at folk med nedsatt funksjonsevne faktisk kan bruke dem, og at energibruken er lav i en tid med både klimakrise og høye strømpriser. Da er det ikke alltid vi skal bygge for at det er norgespris i landet i uoverskuelig framtid. Å gjøre boliger billigere ved å gjøre dem kaldere, mer utilgjengelige og mindre sikre er ikke sosial boligpolitikk.

Samtidig er det helt riktig – og dette er viktig for meg å presisere – at regelverket kan være for detaljert, uoversiktlig og til dels praktisert ulikt fra kommune til kommune. Vi vet at det skaper kostnader, forsinkelser og usikkerhet, og det rammer kanskje særlig mindre aktører og boligbygging utenfor pressområdene. Det er SV mer opptatt av enn hvordan det ser ut her i byen. Vi er derfor glade for at det er pågående jobb med å forenkle og modernisere byggteknisk forskrift, med mål om mer funksjonsbaserte krav, bedre helhet og samordning og en gjennomgang av unødvendig dokumentasjon og byråkrati. Men jeg vil advare mot nå å tro at SV går for alle forenklinger. Arbeidet må jo skje kunnskapsbasert, trinnvis og i dialog med fagmiljøene –ikke bare med arbeidsgivere, men også med arbeidstakere – ikke som et hastetiltak som risikerer å skyve kostnader over på beboere, kommuner eller framtidige generasjoner. Da er det ikke bare å gjøre endringer i byggteknisk forskrift eller gjøre forenklinger i planer, det handler også om å gjøre riktige og gode endringer.

For oss i SV handler det om å få rimeligere boliger med helt andre grep enn bare endringer i TEK-en. Det handler om en aktiv og sosial boligpolitikk. Det handler om flere ikke-kommersielle boliger, sterkere kommunal og statlig rolle i tomtepolitikken og raskere og mer forutsigbare planprosesser. Det er jo ofte der de store kostnadsdriverne ligger. Derfor kan ikke SV støtte forslaget som ensidig peker på forskriftskrav som hovedproblemet. En annen boligpolitikk er mulig, og den er mulig nå. Det handler bare om politisk vilje.

Bengt Fasteraune (Sp) [17:57:25]: Regjeringen har allerede igangsatt et arbeid med å forenkle og modernisere byggteknisk forskrift, TEK17. Dette forslaget, så langt jeg kan se det, vil ikke ha praktiske konsekvenser for tempo eller retning i dette arbeidet. Det er svært viktig at vi fortsetter den langsiktige målsettingen i Norge om at boligmarkedet skal fungere slik at flere kan eie sin egen bolig. Eierlinjen er et viktig prinsipp i norsk boligpolitikk. Skal den opprettholdes som en reell mulighet for folk flest, må kostnadene ved å bygge og kjøpe bolig gå ned.

Senterpartiet støtter ikke dette forslaget og henviser til Senterpartiets forslag for å sørge for mer boligbygging, større lokalt selvstyre og mindre byråkrati, som er fremmet i representantforslaget Dokument 8:188 S, jf. Innst. 238 S. Forenkling i TEK-forskriften er ett av flere nødvendige grep for å nå dette målet, og det haster med å få på plass konkrete endringer.

Etter min oppfatning, dreier dette seg om forskjellige grep som må gripe inn i hverandre i det systemet vi har for å bygge boliger. Det er svært viktig at vi politikere gir de åpningene som er nødvendig for at vi skal klare å nå det ambisiøse målet som vi har i fellesskap, om at vi skal få opp frekvensen på bygging av boliger vesentlig i årene framover.

Harry Valderhaug (KrF) [17:59:27]: Byggjenæringa er inne i den verste krisa sidan finanskrisa. Det har årleg vorte sett i gang bygging av 14 000 bustader, mot regjeringa sitt mål på 26 000 bustader. For unge vaksne og barnefamiliar i Oslo og andre norske byar er ikkje dette abstrakt statistikk. Det er skilnaden på å eige eller leige. Det er skilnaden på å byggje eit trygt familieliv eller ikkje. Det er skilnaden på å bu ein stad ein tenkjer kan vere bra for barna eller å bu der ein har råd.

Bustadpolitikk er også familiepolitikk, og det hastar å gjere grep som monnar. Rapporten frå UNION frå 2025 dokumenterer at det kostar 55 000 kr per kvadratmeter å byggje norske bustader, mot 32 000 kr i Sverige. For ei leilegheit på 60 kvadratmeter betyr det nesten ein million kroner meir. Det meste av denne skilnaden på rundt 70 pst. kjem frå strengare norske byggtekniske krav. Det er reglar som er innførte med gode intensjonar, men som samla sett har vorte urimeleg kostnadsdrivande.

KrF fremjar difor dette representantforslaget, som ber regjeringa endre forskrift om tekniske krav til byggverk, med mål om ein vesentleg reduksjon i byggjekostnader gjennom forenklingar, fjerning av unødvendige krav og harmonisering med anna norsk regelverk. Det er med andre ord eit heilskapleg grep, for det vi ser, er eit heilskapleg problem.

Fleirtalet i komiteen valde å stemme ned forslaget, og det er sjølvsagt fleirtalet sin rett. Det er verdt å merke seg at fleirtalet i stor grad er samd i diagnosen, ein er berre ikkje samd i at Stortinget bør gje eit tydeleg oppdrag til regjeringa. I staden vert det vist til at regjeringa allereie har sett i gang eit arbeid. Det er der vi er usamde. Det er positivt at regjeringa har peikt ut lettingar i enkeltkrav, men vi meiner det ikkje er tilstrekkeleg. Enkelte justeringar i eit elles kostnadsdrivande regelverk er ikkje det same som ei heilskapleg gjennomgang. Problemet med TEK17 er ikkje at eitt krav er for strengt, men at krava samla sett – stikkontaktar, ventilasjonsanlegg, snusirklar, dokumentasjon – vert summerte til bustader som stadig færre har råd til å kjøpe.

At ein no byrjar å plukke ut enkelte tiltak frå byggjenæringa sine 72 forslag, er ikkje det same som å ta utfordringa nok på alvor. KrF meiner difor at ein må sjå på krava samla sett, ikkje enkeltvis. Vi må sjå på den samla effekten – kva er prisen kjøparen til slutt skal betale, og er det rimeleg at det norske byggjeregelverket er vesentleg strengare enn i land vi elles samanliknar oss med?

Eg er glad for at det no vert teke steg i rett retning, men vi skulle gjerne sett meir. Eg vil leggje til at KrF kjem til å støtte mindretalsforslaget som er fremja og tatt opp av Høgre.

Statsråd Bjørnar Skjæran [18:03:04]: Hele byggsektoren, og særlig boligbyggerne, står i en krevende økonomisk situasjon. Materialprisene har økt kraftig, og samtidig har høye renter bidratt til å stramme inn etterspørselen og gjort det vanskeligere å finansiere nye boligprosjekter. Kostnadene ved å bygge boliger er mange plasser i landet nå høyere enn det vanlige folk vil eller kan betale.

Det blir bygd for få boliger. Det rammer både byggenæringen og folk flest. Sånn vil vi ikke og sånn skal vi ikke ha det. Vi har derfor satt boligpolitikken høyt på agendaen. I Regjeringens plan for Norge er det satt et mål om å komme i gang med bygging av 130 000 boliger innen 2030. Dette målet engasjerer og diskuteres, både i næringen og politisk. Målet er et konkret tall, men det innebærer også en klar intensjon om å løfte og revitalisere boligpolitikken.

Mange har meninger om hva som skal til for å bygge mer. Jeg setter pris på det store engasjementet, og jeg er glad for at ulike aktører fremmer sin mening om hva som er riktige tiltak og ikke. Det er viktig at vi har en opplyst debatt – en opplyst debatt om boligbygging, byggekostnader, økonomiske virkemidler og regelverk. Skal de riktige tiltakene gjennomføres, må beslutningene være basert på fakta og grundige vurderinger.

Regjeringen har satt i gang en rekke forenklingstiltak. I fjor fikk vi en liste fra bolignæringen og kommunene med 72 forslag til tiltak. Vi har vurdert alle tiltakene og er i gang med å følge opp de vi mener gir mest effekt. Vi har tatt viktige veivalg på flere områder, både i reglene om byggesak og i byggteknisk forskrift. Jeg har et motto for arbeidet med byggereglene: Vi skal ha de kravene vi trenger, men ikke ett eneste krav ekstra.

Skal vi få fart på boligbyggingen, må vi bidra til reduserte byggekostnader, ta ned reguleringstrykket i byggesektoren og gjøre markedet mer effektivt. Som en del av dette arbeidet vil vi gå igjennom byggteknisk forskrift for å forenkle og modernisere den. Jeg har gitt oppdrag til Direktoratet for byggkvalitet om å utrede og foreslå forenklinger og lempelser i en rekke krav som kan gjøre det unødvendig dyrt å bygge. Direktoratet er i gang med å gå gjennom bl.a. kravene til dokumentasjon, dagslys og utsyn, ventilasjon, lyd og radon.

Vi må ha flere tanker i hodet på én gang. Vi vil gjøre det raskere og billigere å bygge, men vi skal også ha gode og trygge boliger. Vi skal ha færre reguleringer og enklere krav, men vi må samtidig sørge for at folk flest bor bra og er fornøyd med boligen sin.

Rune Midtun (FrP) [18:12:23]: Dette gikk fort. Det er litt mye fram og tilbake, men det er jo en viktig sak vi diskuterer, og det er mange vinklinger på den. Så er det sånn at boligkrisen i Norge ikke er et naturfenomen; den er et resultat av politiske valg.

Vi har i dag historisk lav boligigangsetting, og samtidig er boligbehovet stort, særlig i pressområdene. Unge, førstegangskjøpere og familier med vanlige inntekter blir stående utenfor boligmarkedet. Det er alvorlig, og det krever mer langsomme prosesser og gode intensjoner. Representantforslaget vi behandler i dag, peker på en av hovedårsakene: byggekostnadene er for høye, og ja, statlige krav i byggteknisk forskrift er en vesentlig del av forklaringen.

Så er vi inne på det jeg sa til statsråden: Rapporter fra bransjen selv viser at Norge bygger betydelig dyrere enn våre naboland. Likevel velger regjeringen og flertallet å slå seg til ro med at de allerede er i gang med forenkling – uten konkrete mål, uten tidsplan og uten forpliktelser.

Vi mener det er behov for en reell og grunnleggende gjennomgang av byggeregelverket, ikke bare justeringer i randsonen. Summen av detaljerte og særnorske krav har blitt for omfattende og for kostnadsdrivende, selv om hvert enkelt krav kan virke fornuftig isolert sett. Derfor vil FrP gå fra detaljerte tvangsløsninger til funksjonsbaserte krav som gir utbyggerne større handlingsrom, harmonisere kravene med øvrige nordiske regelverk der det ikke er tungt faglig begrunnet å være strengere, fjerne unødvendige, overlappende krav som ikke gir tilsvarende merverdi i kvalitet eller sikkerhet, og sikre at regelverket faktisk bidrar til rimeligere boliger og ikke bare høyere kostnader.

Debatten blir ofte framstilt som et valg mellom lavere kostnader og trygge, gode boliger. Det er et falskt motsetningsforhold. Våre naboland bygger både trygt og rimelig, uten at bokvaliteten kollapser. Det vi diskuterer her, er hvorvidt staten skal detaljstyre hver tekniske løsning, eller stille tydelige krav til funksjon og kvalitet og la folk som faktisk bygger, få rom til å finne de beste og mest kostnadseffektive løsningene selv. Regjeringen sier at det haster, men handler ikke deretter. Resultatet er at boligbyggingen stopper opp, prisene presses opp, og flere stenges ute fra boligmarkedet.

FrP er utålmodige på vegne av dem som i dag ikke kommer inn på boligmarkedet. Derfor mener vi at Stortinget må gi et tydelig og forpliktende signal om vesentlig kostnadsreduksjon, ikke bare videre utredning. Skal eierlinjen være mer enn fine ord, må det bli mulig for folk flest å eie sin egen bolig. Derfor fremmer FrP løsninger, ikke utsettelser.

Mudassar Kapur (H) [18:16:14] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg aller først starte med å takke komiteen for godt samarbeid i forbindelse med denne sakens behandling. Jeg viser for øvrig til innstillingen og legger til grunn at de respektive partiene vil redegjøre for sine synspunkter.

Høyre deler forslagsstillernes intensjon om å gjøre det enklere å ta tomme og underutnyttede bygg i bruk. Transformasjon av eksisterende bygningsmasse er god klimapolitikk, god boligpolitikk og god arealpolitikk på en gang.

Spørsmålet er ikke om vi må ha mer ombruk, men hvilke virkemidler som faktisk virker uten å påføre eiere, kommuner og næringsliv unødvendige byrder. Det er et viktig prinsipielt skille mellom virkemidler som fjerner flaskehalser og senker terskelen for å handle, og virkemidler som innfører nye skatter, pålegg og statlige styringssystemer. Det første frigjør initiativ hos kommuner, utbyggere og eiere. Det andre risikerer å skape nye administrative byrder og utilsiktede vridningseffekter uten at det er tilstrekkelig dokumentert at tiltakene vil ha ønsket effekt.

Vi støtter tiltak som styrker kunnskapsgrunnlaget og forenkler saksbehandlingen. Dette er grep som gjør det lettere å omsette gode intensjoner til faktiske ombruksprosjekter i praksis. Vi støtter ikke forslag som innebærer ny skattlegging av private eiendomsbesittere, etablering av nye statlige strukturer eller innføring av ytterligere regulering og rapporteringskrav. Slike virkemidler vil etter vårt syn ikke løse de reelle barrierene som i dag hindrer mer ombruk og transformasjon.

Med dette tar jeg opp de forslag som Høyre er en del av.

Solveig Vestenfor (A) [18:18:26]: Denne saka har mange forslag til tiltak for å ta tomme bustader og bygg i bruk. Arbeidarpartiet viser til våre merknader til forslaga. Me er einige med MDG i at rehabilitering og ombruk, i mange tilfelle, kan vera meir samfunnsøkonomisk og sosialt berekraftig enn riving og nybygging, men me kan likevel ikkje støtta dette forslaget.

Det er kommunane som har hovudansvaret for å vurdera kva potensial for ombruk som finst i den bygningsmassen ein alt har. I dei statlege planretningslinjene for arealbruk og mobilitet står det:

«Fortetting og transformasjon av bolig- og næringsområder skal vurderes og bør utnyttes før nye utbyggingsområder settes av og tas i bruk.»

Kommunane har med andre ord alt fått klare føringar når det gjeld å vurdera eksisterande bygningsmasse, og det er bra.

Husbanken fekk i bustadmeldinga eit utvida mandat til å støtta og rettleia kommunane i deira bustadpolitiske arbeid og utnytta potensialet i den eksisterande bustadmassen. Den digitale tenesta Kobo hjelper kommunane til å kartleggja, planleggja og utnytta effektivt den kommunale bustadmassen.

Frå 1. juli 2025 vart det innført nye reglar i plan- og bygningslova som inneber at kommunane skal leggja aktivt til rette for samarbeid med grunneigarar og utbyggjarar, og at ein – der det er relevant – bør ta initiativ til å diskutera rehabilitering, gjenbruk og transformasjon av eksisterande bygningsmasse.

Eit forslag handlar om å skattleggja bustader som står tomme over tid. I ein velfungerande bustadmarknad vil bustader normalt bli selde eller leigde ut. Hus som står tomme mellom leigetakarar, under renovering eller i ein salsprosess, er dessutan ein naturleg del av bustadmarknaden, og nybygde bustader kan stå tomme i periodar i ein treig marknad. I område med fråflytting og utan press i bustadmarknaden er ikkje hovudproblemet at bustader står tomme, men at færre ynskjer å busetja seg der. Her vil ei avgift ikkje tena formålet.

Det er behov for ei strengare regulering av korttidsutleige i enkelte område. Statsråd Skjæran har allereie varsla at det går føre seg eit arbeid i departementet for å gjera det lettare for kommunane å regulera og handheva ulovleg korttidsutleige. Dette vert det med andre ord jobba med allereie.

Rune Midtun (FrP) [18:21:17]: Debatten i dag handler tilsynelatende om å ta tomme bygg og boliger i bruk, men i realiteten handler den om noe langt mer grunnleggende: Skal staten styre, straffe og tvinge, eller skal vi frigjøre, forenkle og legge til rette?

Forslagsstillerne fra MDG – støttet av SV og Rødt – svarer på alle problemer med samme medisin: mer statlig styring, mer tvang, mer skatt. De vil ilegge skatt eller gebyr på bygg og boliger som står tomme. De vil sette nasjonale måltall. De vil etablere nye ekspertgrupper, programmer og rapporteringsregimer, og de gjør det helt uten respekt for hvorfor boliger faktisk står tomme – og hvem som eier dem.

Dette er klassisk venstresidepolitikk: Når markedet ikke gjør som politikerne vil, skal folk straffes.

Fremskrittspartiet mener det er et alvorlig prinsipielt feilspor å straffe mennesker for hvordan de disponerer sin egen eiendom. Boliger står ikke tomme fordi eierne er uansvarlige, men fordi markedet varierer, fordi folk arver eiendom, fordi bygg er under rehabilitering, eller andre ting. Å innføre skatt på tomme boliger i distriktskommuner med fraflytting er ikke boligpolitikk, det er realitetsløs symbolpolitikk.

SV og Rødt snakker varmt om sosial rettferdighet, men foreslår virkemidler som kan føre til at folk tvinges til å selge eiendom med tap. MDG snakker om klima, men ignorerer helt de menneskelige og økonomiske konsekvensene av politikken de foreslår.

Problemet i Norge er ikke at vi har for lite statlig styring. Problemet er at det allerede er for mye. Utfordringen er kompliserte planprosesser, lange køer i byggesaker, høye kommunale gebyrer og et regelverk som gjør det enklere å rive og bygge nytt enn å bruke det som allerede står.

Fremskrittspartiet vil rydde opp i dette. Vi vil ha enklere plan- og bygningslov, raskere saksbehandling, lavere gebyrer – og kommuner som sier ja oftere enn de sier nei. Dette er politikk som faktisk gir flere boliger i praksis, ikke bare flere forslag på papiret.

Der MDG, SV og Rødt vil bruke pisk, vil FrP bruke gulrot. Der venstresiden vil pålegge nye skatter, vil vi redusere byrdene. Der de vil styre folk, vil vi gi folk større frihet. Folk skal være trygge på at eiendommen de eier, faktisk er deres – ikke statens, ikke kommunens og ikke gjenstand for moralsk skattlegging fra venstresiden.

Derfor kan Fremskrittspartiet ikke støtte dette forslaget, og vi står fullt og helt bak komiteens tilrådning.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [18:24:16]: Det er noe grunnleggende galt når folk står i boligkø, unge presses ut av markedet, og kommunene mangler boliger – samtidig som tusenvis av boliger og bygg står tomme. Da handler det ikke bare om manglende behov – det handler etter SVs syn om manglende styring.

SV mener det er på tide å si tydelig fra: Boliger er først og fremst til å bo i, ikke til å stå tomme mens verdien øker, og ikke til å brukes som rene investeringsobjekter i pressområdene våre heller. Derfor er det bra at denne saken tar tak i nettopp dette, for det er ikke mulig å bygge oss ut av boligkrisen alene, selv om det kan høres slik ut fra noen partier og representanter. Det tar tid, det koster natur, og det koster klima. Samtidig har vi faktisk allerede mange av løsningene stående - bak låste dører og blendede vinduer.

Det sies at 90 pst. av alle verdens bygg allerede er bygd. SV er tydelig på at kommunene får et sterkere verktøy til å ta disse byggene og boligene i bruk. De kjenner behovene lokalt, enten det er boliger til de som har mest behov, eldre som trenger noe mindre og mer tilpasset, eller boliger til folk som rett og slett vil bo der de arbeider.

Så må vi også tørre å gjøre noe med de økonomiske virkemidlene. I dag lønner det seg dessverre altfor ofte å la boliger stå tomme eller å holde dem unna markedet. Det kan ikke fortsette å være slik. SV er tydelig på at det er rimelig at kommunene skal få mulighet til å ta i bruk en avgift på boliger som står ubrukt over lang tid – særlig der boligpresset er stort. Det er ikke et angrep på folk flest, men et virkemiddel mot spekulasjon, selv om FrP tilsynelatende synes at det er helt i orden.

Vi er også opptatt av at kommunene faktisk skal kunne få dette til i praksis. Når nødvendige oppgraderinger i dag bokføres som driftskostnader, stopper mange prosjekter opp før de i det hele tatt kommer i gang. Å gjøre det mulig å finansiere rehabilitering som investering er sunn fornuft, det er i hvert fall ikke et byråkratisk frislipp.

Til slutt vil jeg si dette: Denne saken handler ikke bare om bygg. Den handler om hvem boligpolitikken er til for. SV mener at den skal være til for folk som trenger et sted å bo – ikke for et system der boliger står tomme fordi det er mest lønnsomt. Derfor støtter SV helhjertet opp om hovedretningen i saken, og vi vil fortsette å jobbe for en boligpolitikk som er sosial, rettferdig og mye mer på lag med folk flest. Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

Samtidig vil jeg si at der FrP bruker tid på gulrot til de rike og bemidlede, er SV opptatt av å skaffe boliger til folk flest.

Bengt Fasteraune (Sp) [18:27:33]: Vi er i en situasjon hvor det er boligmangel i hele landet. På grunn av høy rente og voldsom vekst i byggekostnader har boligbyggingen gått kraftig ned. Spesielt i distriktskommuner er byggetakten svært lav, bl.a. fordi mange ikke får lån til å bygge nye boliger fordi panteverdien er mye lavere enn prisen for å bygge.

Det ble innført endringer i plan- og bygningsloven i 2023 for å legge til rette for en mer effektiv utnytting av bygningsmassen. Det er et prioritert innsatsområde for Direktoratet for byggkvalitet å rettlede om dette. Husbanken gir lån og tilskudd til oppgradering av boliger.

Det må bygges nok nye boliger, men vi må også utnytte potensialet i de byggene som allerede eksisterer. Kommunene har allerede betydelige virkemidler innenfor plan- og bygningsloven til å legge til rette for bruksendring, transformasjon og ikke minst rehabilitering der dette er samfunnsøkonomisk og markedsmessig riktig.

Representantforslaget bygger i stor grad på økt statlig styring og nye reguleringer, avgifter og pålegg overfor både kommuner og private eiere. Dette vil svekke eiendomsretten, redusere insentivene til private investeringer og kun føre til mindre, ikke mer, boligtilbud over tid.

Senterpartiet er sterkt imot forslaget om skatt og gebyr på boliger og bygg som står tomme. En slik ordning vil ramme tilfeldig, være krevende å praktisere rettferdig og kun få utilsiktede konsekvenser, særlig i distrikter med fraflytting, svakt boligmarked eller midlertidig lav etterspørsel.

Det må være opp til eier hvordan egen eiendom disponeres innenfor gjeldende lovverk, uten økonomiske sanksjoner. Forslagsstillerne har ikke tatt inn over seg at en slik ordning vil ramme tilfeldig, være krevende å praktisere rettferdig og som sagt kunne få utilsiktede konsekvenser – og jeg gjentar: særlig i distrikter med fraflytting.

Det er viktig å minne om at det er kommunene som har hovedansvaret for å vurdere hvilket potensial for ombruk som finnes i den bygningsmassen som finnes. Det er hensiktsmessig å støtte kommunene ut fra deres regionale utfordringer og kvaliteter, og rettlede disse i det handlingsrommet som allerede er der i regelverket. Skal man gjøre noe med hensyn til boliger, må man bruke planverket. Konsesjonsgrenser er en god måte å gjøre dette på, og noe som gjør at folk vet hva de har å forholde seg til om hvordan deres egen bolig skal disponeres.

Hanne Beate Stenvaag (R) [18:30:45] (komiteens leder): Det er synd at ingen av forslagene i dette representantforslaget ser ut til å få flertall, for det er et viktig tema. Ingenting er bedre enn å kunne bruke bygg om igjen; det gjelder for både miljø og klima. Selv om man kan tenke at dette med tomme boliger går av seg selv fordi det ikke lønner seg å ha tomme boliger og bygg stående, fungerer kanskje ikke alltid markedskreftene så godt som en del ønsker å tro. Derfor er det viktig at politikken er med og dytter i riktig retning, og derfor mener jeg det er synd at man ikke er villig til f.eks. å se på erfaringene fra Frankrike om skatt eller gebyr på boliger som står tomme over tid. Det argumenteres først og fremst fra statsrådens side om at dette vil være særlig uheldig for distriktene, der de er preget av fraflytting. Jeg tenker likevel at dette ville vært interessant å gå mer inn på, for noen steder er det også sånn i distriktene at det er mangel på boliger for folk som har lyst til å bo og jobbe der, fordi det som tidligere var boliger, beholdes som feriehus eller blir stående tomme fordi det f.eks. er flere arvinger som ikke blir enige.

En statusrapport om leiemarkedet i 2025 som nettopp kom fra Husbanken, viser interessant nok at det har vært en reduksjon i antall sekundærboliger i Oslo de siste årene, med nesten 3 500 boliger. Det har samtidig vært en økning i antall husstander som leier bolig eid av andre privatpersoner, med 1 750 husstander. Det betyr at det må ha vært boliger som sto tomme eller ble brukt som hytte i byen, og som fordi det ble dyrere, enten da ble solgt, eller at eierne startet med utleie, for på noen annen måte er det ikke mulig å tolke de tallene. Jeg synes det er synd at man ikke kunne gått videre med en sånn idé og sett på hvordan den kunne vært tilpasset norske forhold.

Et annet forslag jeg mener det er synd man ikke går videre med, er forslaget om å endre lovverket for å gjøre det mulig å klassifisere mindre rehabilitering av boliger som investering, sånn at kommunene kunne finansiert dette gjennom lån. Det er et særegent problem i mange kommuner at vedlikeholdsbudsjettet for kommunale bygg og boliger alltid blir kuttet i, og at etterslepet dermed bli stort. I Tromsø kommune har vi hatt en diskusjon om dette. Der har de kommunale boligene blitt organisert i et kommunalt foretak, riktignok mot Rødts stemmer, men på grunn av disse reglene er det et kraftig insentiv til å ta skrittet enda lenger ut fra politisk styring og gjøre det til et aksjeselskap. Det er beklagelig at statsråden ikke ønsker å se nærmere på denne problemstillingen.

I fare for å gjenta meg selv vil jeg avslutte med å si: For øvrig mener jeg at Kartago bør ødelegges, dvs.: Korttidsleie må reguleres, og vi er mange som venter utålmodig på statsråden i dette spørsmålet.

Med det tar jeg opp forslag nr. 7, fra Rødt og MDG.

Oda Indgaard (MDG) [18:33:52]: Bolig er et grunnleggende velferdsgode og en forutsetning for trygghet, helse og deltakelse i samfunnet. Det norske boligmarkedet er blant Europas minst regulerte. Hadde det vært sånn at markedet klarte å løse boligbehovene av seg selv, hadde Norge vært det mest perfekte boligmarkedet, men det er det altså ikke. Vi har store utfordringer i boligmarkedet.

Flere boliger, særlig i de større byene, er nødvendig for å gjøre det lettere for folk å skaffe seg bolig til en akseptabel pris, men det er ikke sånn at bare en evig ny vekst av nye boliger vil være tilstrekkelig.

Knapphet på bolig rammer som regel de svakeste sterkest. Samtidig må vi huske på at boligbygging er ressurskrevende. Å rive eksisterende bygninger og bygge nye gir vesentlig større klimaavtrykk og materialforbruk enn å rehabilitere og bygge om eksisterende bygg. Dersom nybygg også innebærer at nye arealer, som matjord og natur, må tas i bruk, blir miljøbelastningen enda større. Særlig er dette en utfordring i distriktene, hvor det er stor boligmangel mange plasser i pressområder, men hvor boligene blir brukt som feriehus eller som Airbnb-leiligheter osv. for turister og for dem av oss som har mest i samfunnet.

Å ta i bruk eksisterende bygg og bygge dem om til hensiktsmessige boliger er derfor en viktig løsning for å forene ønsket om flere og rimelige boliger for folk flest og behovet for å kutte klimagassutslipp og materialforbruk og minimere inngrep i matjord og natur.

Sånn systemet fungerer i dag, er det ofte enklere og billigere for utbyggere å rive gamle bygg og bygge nye. Det er sløsing med ressurser, og det er sløsing med areal.

De statlige planretningslinjene sier allerede at fortetting og transformasjon av bolig og næringsområder skal vurderes og bør utnyttes før nye utbyggingsområder settes av og tas i bruk. Men nå må dette skje i praksis. Vi mangler fortsatt en politikk som prioriterer ombruk framfor riving og nybygg.

MDG har derfor sett et behov for å fremme flere konkrete forslag som vil bidra i riktig retning. Det handler bl.a. om å tallfeste et mål for ombruk av eksisterende bygningsmasser for boligformål, styrke Husbankens veiledningsansvar og gjøre endringer i dokumentavgiften som likestiller ombruk og nybygg og ikke straffer ombruk. Det er et stort paradoks at det skal være billigere å kjøpe en bolig med tanke på avgifter enn å ta i bruk gamle boliger. Vi vil forenkle regelverket for ombruk og utrede en skatt eller et gebyr som kommunene kan velge å innføre på bygg som står tomme over tid, for enkelte plasser er det behov for flere verktøy, og det ville et sånt forslag hjulpet til med.

MDG vil bidra til at det blir flere boliger med lave klimagassutslipp, lite ressursforbruk og lite behov for nye arealer. Med det tar jeg opp de forslagene MDG har alene.

Statsråd Bjørnar Skjæran [18:37:10]: Jeg er enig med representantene i at bedre bruk av eksisterende bygg kan bidra til flere boliger og ivareta hensyn til klima og natur. Regjeringen vil legge til rette for bygging av 130 000 nye boliger innen 2030, inkludert boliger som kommer til gjennom ombygging, og vi har satt i gang en rekke tiltak for å øke boligbyggingen.

Flere virkemidler bidrar allerede til bedre bruk av eksisterende bygg. Plan- og bygningsloven legger til rette for mer effektiv utnyttelse av bygningsmassen, og Direktoratet for byggkvalitet veileder om mulighetene regelverket gir. Husbanken gir lån og tilskudd til oppgradering av boliger. Vi bruker i år Statens arkitekturpris til å løfte fram gode prosjekter der bygg er transformert til bolig. I tillegg gir vi tilskudd til FutureBuilt for å bidra til å realisere klimavennlige og kostnadseffektive forbildeprosjekter i byggsektoren.

Det er sammensatte årsaker til at bygg og boliger står tomme, og det er høyst uklart om forslagene knyttet til skatt på tomme boliger og endringer i dokumentavgiften vil være treffsikre virkemidler for å få til bedre bruk. De foreslåtte tiltakene vil være vanskelige å administrere og kontrollere, med risiko for skattetilpasning i stedet for bedre utnyttelse av boligmassen.

Regjeringen arbeider med flere grep for å løse utfordringene med korttidsutleie. Vi ser på hvordan vi kan tilrettelegge for dette gjennom gode data og gjennom å utveksle erfaringer. Vi har lansert en veileder om grensen mellom bolig og næring, og vi vurderer lovendringer for å gjøre det lettere for kommunene å følge opp ulovlig korttidsutleie. Her er lokale hensyn viktig. Vi følger også EUs arbeid med korttidsutleie tett.

Jeg mener kommunene er best egnet til å vurdere potensialet for ombruk i den lokale bygningsmassen. Det er god boligpolitikk å støtte kommunene i deres arbeid. Regjeringen bidrar bl.a. gjennom utvikling av analyseverktøy, sånn at kommunene får et bedre grunnlag for å vurdere boligbehov og boligpotensial i egen kommune. Samtidig styrker vi kommunenes kompetanse. Husbanken har fått en tydeligere veiledningsrolle, og støtter sammen med Direktoratet for byggkvalitet opp om kommunenes arbeid.

Vi har satt i gang en rekke tiltak for en mer effektiv og forutsigbar byggesaksbehandling. Jeg har stor tro på at dette og det øvrige arbeidet vi gjør for å øke boligbyggingen, også vil bidra til at det blir enklere å ta vare på bygg.

Remi Sølvberg (R) [18:44:34]: La meg starte i det perifere. Husokkupasjon, eller «squatting», har i flere perioder vært en viktig sosial og politisk kraft i Europa. Fenomenet vokste særlig fram etter annen verdenskrig, da store europeiske byer hadde stor boligmangel samtidig som bygninger sto tomme. Arbeidere, studenter, migranter og fattige folk tok i bruk tomme hus og bygårder fordi de manglet et sted å bo.

På 1970- og 1980-tallet utviklet husokkupasjon seg til å bli en politisk bevegelse i land som Nederland, Tyskland, Storbritannia og Spania. De protesterte mot boligspekulantene, høye husleier og byutvikling som presset vanlige folk ut av sentrum av byen. Mange okkuperte bygg ble gjort om til kulturhus, ungdomshus, verksteder, konsertlokaler og sosiale møteplasser. I Amsterdam ble «squatter»-bevegelsen så sterk at den påvirket boligpolitikken nasjonalt.

Husokkupasjon forbinder vi ofte med aktivisme, men det er alltid politikk foran eller bak, som en reaksjon på det lokale plan eller det nasjonale plan. Det har altså ikke bare handlet om ulovlig bruk av bygg, men også om kampen for retten til bolig, mot eiendomsspekulasjon og for levende bymiljøer – og ikke minst fornuften ved å ta bygg i bruk,

Som musikant med røtter i punkrock-miljøet har jeg vært tett på disse miljøene både her hjemme og ute i Europa. Det har vært en glede. Som næringsdrivende i Moss og lokalpolitiker har jeg sett hvordan eiendomsspekulanter legger hele gater og kvartaler øde, og hvordan vernede bygninger bevisst utsettes for forfall, slik at byarkitekt eller konservator gir opp verneverdi status og åpner for rivning. Det har vært en tragedie.

Rødt mener det er på høy tid at vi tar i bruk de enorme ressursene som allerede finnes i eksisterende bygningsmasse. Samtidig som boligprisene øker, natur bygges ned og klimautslippene må kuttes raskt, står over 200 000 boliger tomme i Norge. Det viser hvor skjevt dagens politikk fungerer.

For Rødt handler boligpolitikk om mer enn å bygge mest mulig nytt. Vi trenger flere boliger, men vi må også bruke de byggene og boligene som allerede finnes, langt bedre enn i dag. Transformasjon og gjenbruk kan bidra til både lavere klimautslipp, mindre naturinngrep og flere tilgjengelige boliger i kommunene. Det er viktig å gi kommunene større virkemidler enn de har i dag.

Bygg blir ofte stående tomme, og boligmangel og høye boligutgifter rammer skjevt. Rødt støtter derfor tiltak som kan gjøre det enklere å rehabilitere og ta eksisterende bygg i bruk, styrke kommunenes handlingsrom og sikre at flere boliger faktisk brukes til å dekke folks behov.

Solveig Vestenfor (A) [18:47:44]: Det var representanten Fasteraune som fekk meg til å teikna meg. Han snakka om konsesjon, og eg tenkte at det er noko som er verdt å nemna her frå denne talarstolen. Det er eit mogleg lokalpolitisk verktøy folk har, viss ein er bekymra for at det er tomme hus i kommunen.

Nullkonsesjon for bustader er ein motivasjon for å få fleire innbyggjarar eller fylle tomme hus. Kommunane står frie til å innføra nullkonsesjon i delar av eller heile kommunen, men det krev eit lokalpolitisk fleirtal. I kommunen eg kjem frå, har me veldig gode erfaringar med det på tvers av alle parti. Det gjev eit insentiv for det ein kallar for lys i alle glas, eller folk i husa.

Det er sjølvsagt kjedeleg for dei som har arva barndomsheimen, men som ikkje får lov til å ha han som feriebustad. For å unngå at det vert tomme hus, kan ein då gjera om på det. Det gjer at folk vel å flytta heim, det gjer at hus vert selde og gjorde tilgjengelege for nye innbyggjarar og huseigarar. Det meiner eg er verdt å nemna høgt i ei sak der dette vert debattert.

Solveig Vestenfor (A) [18:50:01]: Representantane frå FrP har fremja eit Dokument 8-forslag om ei plan- og bygningslov for krig og krise. Forslaget går ut på at regjeringa skal leggja fram ein særskild lovheimel for hurtigbehandling av større forsvarsanlegg og kritisk forsvarsrelatert infrastruktur som ikkje vert avgrensa til kvar ei tid gjeldande plan- og bygningslov. Eg legg til grunn at alle parti legg fram syna sine i saka og vil på vegner av Marius Langballe Dalin, som er ordførar for saka og representant for Miljøpartiet Dei Grøne, leggja fram innlegget hans.

Me lever i ei meir krevjande tid enn på mange tiår, der krig og konflikt har kome tettare på oss. Det krev nye val og endra prioriteringar. Me må planleggja samfunnet på ein annan måte enn etter fallet av jernteppet. Forslaget frå Framstegspartiet og Høgre gjev inntrykk av at planlegging av forsvarsanlegg og kritisk forsvarsrelatert infrastruktur lir under ein unødvendig byråkratisk og tungrodd planprosess. Eg kan ikkje sjå at dette er tilfelle. Som statsråden òg påpeikar i svarbrevet til saka, finst det allereie i dag unntaksbestemmingar og moglegheiter for å bruka statleg plan. Ytterlegare endringar kan, om nødvendig, gjerast gjennom forskrift. Å be om ein særskild lovheimel vert som å slå inn opne dører.

Eg vil tillata meg å peika på at det som regel løner seg å greia ut grundig. Forsvaret ville byggja nytt radaranlegg på Gyrihaugen i Ringerike kommune til ca. 12 mrd. kr. Forsvaret fekk unntak frå ordinær planprosess etter plan- og bygningsloven, slik det som sagt er mogleg. Forsvaret slapp difor konsekvensutgreiing og høyring, og sette i gang med å byggja veg og sprengja bort delar av toppen av denne åsen, som ligg i ein populær del av Oslomarka. Då veg var bygd og utsprengingane gjennomførde i 2023 viste det seg at det likevel ikkje var hensiktsmessig å leggja eit radaranlegget på denne staden. Prosessen måtte starta på nytt, det offentlege hadde sløst bort pengar, og me fekk i tillegg heilt unødvendige naturøydeleggingar.

Denne konkrete saka minner oss på at me bør utgreia krevjande saker grundig. Samtidig viser saka at det er fullt mogleg å gjera ting raskt og gale – og òg heilt sikkert raskt og ordentleg – med dagens lovverk. Eg ser ingen grunn til å stemma for forslaget frå Framstegspartiet og Høgre.

Tom Staahle (FrP) [18:52:59]: Det er alltid interessant å diskutere plan- og bygningsloven, og litt avhengig av hvem du spør, får du ganske ulike svar. Representantforslaget som er lagt fram nå, må ses i lys av den situasjonen verdenen vi lever i, står i. Vi lever i en tid med en krevende geopolitisk situasjon, og vi lever i en tid hvor Norge absolutt må styrke beredskapen sin og legge til rette for bedre løsninger, mer trygghet og mer sikkerhet for innbyggere og alle dem vi er satt til å forsvare.

Det er da et tankekors at jeg opplever at både kommunepolitikere og kommuneadministrasjoner der ute opplever det krevende å forholde seg til dagens plan- og bygningslov når det gjelder å ta stilling til denne typen installasjoner. Et godt eksempel på det, er diskusjonen som gjelder Chemring Nobel, hvor det åpenbart er en stor forskjell mellom hva statsråden og regjeringen legger til grunn, og hvordan de som skal bygge ut denne nye fabrikken, opplever situasjonen. Mellom der har man kommunen som planmyndighet, som opplever det krevende å forholde seg til dagens plan- og bygningslov og den forskriften og den tolkningen som regjeringspartiene legger til grunn.

Det er nemlig slik at det sendes ut forventningsbrev fra departementet til statsforvalterne. Statsforvalterne rundt omkring legger innsigelser på bordet, og i tillegg har man en rekke andre aktører som bidrar til at prosessene drar ut i tid, og på den måten forsinker etableringen av denne typen anlegg. Det er det som er hele problematikken her, for i en situasjon som den vi står i nå, med store utfordringer med hensyn til sikkerhet, beredskap og behov for å bygge ut nettopp denne typen installasjoner, må det skje i et langt hurtigere tempo enn det man kan gjøre i dag, sånn plan- og bygningsloven tolkes.

Hvis det er slik at påstanden som var i svarbrevet fra statsråden, er at regelverket i dag både med lov og forskrift åpner for det, bør statsråden sende ut et nytt brev til kommunene og til statsforvalterne, som åpner for at man kommer raskere til bordet og raskere i gang med denne typen anlegg. Den oppfattelsen deles nemlig tydeligvis ikke der ute i dag.

Dette er ikke noe som er unikt for Chemring Nobel, eller noe som er unikt i denne regionen; dette gjelder over hele landet. Vi vet også at kompetansenivået knyttet til tolkning av plan- og bygningsloven i de ulike kommunene bidrar til en ytterligere usikkerhet der ute.

Jeg registrerer at flertallet i denne salen ikke ønsker å stemme for forslaget som Fremskrittspartiet og Høyre står bak, og som jeg herved tar opp. Det synes jeg er synd, og jeg synes det er skuffende, også av Senterpartiet – som et distriktsparti, og som definitivt bør være opptatt av å legge til rette for utvikling av denne typen installasjoner rundt omkring i det ganske land – som velger å ikke stemme for vårt forslag.

Mudassar Kapur (H) [18:56:15]: Det russiske angrepet på Ukraina i februar 2022 markerte en brutal oppvåkning for verdens demokratier, og Norge befinner seg i den alvorligste sikkerhetspolitiske situasjonen på generasjoner. Det er derfor avgjørende at norsk lovgivning og forvaltning er tilpasset den nye virkeligheten, ikke bare gjennom økte bevilgninger til Forsvaret, men også gjennom de juridiske og administrative rammevilkårene for rask etablering av forsvarsrelatert infrastruktur.

Vi anerkjenner at det foreligger et visst handlingsrom i gjeldende regelverk, men vi mener dette handlingsrommet ikke er tilstrekkelig for å møte de kravene til tempo og koordinering på tvers av sektorlovgivning som dagens sikkerhetssituasjon stiller. Det er behov for en klarere og mer samlet hjemmel som setter stat og kommuner i stand til å handle raskt når det er nødvendig.

Høyre fremmet i forrige stortingsperiode et konkret lovforslag. Det var representantforslaget Dokument 8:110 L, om å innføre en ny § 20-11 i plan- og bygningsloven. Forslaget ville gi Kongen fullmakt til å bemyndige departementet til å fatte beslutning om midlertidige tiltak, uavhengig av foreliggende planer og bestemmelser gitt av eller i medhold av loven, ved kriser, katastrofer eller andre ekstraordinære situasjoner i fredstid.

Forslaget inneholdt en rekke rettssikkerhetsgarantier, som at kommunal uttalelse skulle hentes inn så langt det var praktisk mulig, at beslutninger skulle kunne gis etter anmodning fra statlig eller kommunal myndighet, og at tiltakene skulle være midlertidige, men med en varighetsbegrensning på inntil ett år av gangen. Hjemlene var avgrenset til kriser og ekstraordinære situasjoner.

Hensynene til demokratiske garantier, naturvern og lokalt selvstyre er viktige og legitime, og skal ikke settes til side. Hensynene tilsier imidlertid ikke at man avstår fra å etablere en lovhjemmel for hurtigbehandling; de tilsier heller at slike garantier bygges inn i den konkrete lovgivningen som måtte utformes.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [18:58:34]: SV er helt enig i at Norge må være forberedt på krig og alvorlige kriser – selvsagt. Det handler om beredskap, trygghet og evne til å handle raskt når det virkelig gjelder. Nettopp derfor må vi også være varsomme når det foreslås egne snarveier i plan- og bygningsloven. Dette er ikke bare en teknisk sak. Det handler om makt, kontroll og rettssikkerhet – også i krise eller krig.

Plan- og bygningsloven er ikke et byråkratisk luksusprosjekt eller -produkt. Den finnes for at inngrep skal skje på en ryddig måte, at lokaldemokratiet skal ha mulighet til å bli hørt, at natur- og miljøhensyn skal tas, og at folk ikke skal miste rettighetene sine når det haster.

SV mener det er helt feil vei å gå å åpne for generelle og permanente unntak i lovverket, basert på en hypotetisk krise. Risikoen er stor for at det som er ment som beredskap, i praksis blir en uthuling av normal demokratisk styring. SV vil minne om at vi allerede har unntaksbestemmelser i dag. I reelle krisesituasjoner er det slik at staten kan handle raskt. Det som mangler, er ikke lovhjemler, men planlegging, tydelig ansvar og øvelse i fredstid.

SV savner at forslagsstillerne har en tydeligere avgrensning i forslaget sitt. Hvem er det som skal avgjøre når en krise er alvorlig nok? Hvor lenge skal slike unntak vare? Hvordan sikrer vi at hasteløsninger ikke blir liggende som permanente inngrep, særlig lokalt? Jeg skjønner jo at forsvarsstillerne egentlig snakker om en sprengstoffabrikk.

SV mener at beredskap først og fremst bygges gjennom god planlegging i rolige tider, robuste kommuner med faglig kapasitet og klare, demokratiske beslutningslinjer – ikke gjennom å svekke planlegging nettopp når presset er størst.

I krise trenger folk mest av alt tillit til myndighetene. Den tilliten bygges ikke ved å sette demokratiske prosesser på vent, men ved å vise at også i krevende tider står vi stødig sammen om rettsstaten, lokaldemokratiet og hensynene til natur, nærmiljø og lokale beslutninger. SV kan derfor ikke støtte forslag som åpner for vidtrekkende unntak fra plan- og bygningsloven uten klare rammer, sterk demokratisk kontroll og tydelig midlertidighet, som forslagsstillerne tar til orde for.

Beredskap? Ja. Demokratisk snarvei? På ingen måte.

Bengt Fasteraune (Sp) [19:01:37]: Den krevende sikkerhetspolitiske situasjonen Norge og verden står i, krever at vi satser på Forsvaret og bygger opp beredskapen vår. Som en del av denne satsingen kommer også bygging og utvidelse av militæranlegg og kritisk infrastruktur, f.eks. til avgjørende forsvarsindustri, som vi har flere eksempler av, både nå og i framtiden.

Vi i Senterpartiet ser ikke behovet for en særskilt lovhjemmel, som forslagsstillerne tar til orde for. Vi mener dette er ivaretatt i dagens plan- og bygningslov. Det gjelder å bruke planen riktig, og det gjelder å få fram problemstillingen godt nok for at den skal behandles hurtig, og for å få en mulighet til å oppnå resultater – kanskje tidligere enn man er vant til, hvis man skal kjøre et fullt planløp.

Det etterlyses tempo og koordinering på tvers av sektorer. Det er vi i Senterpartiet enig i, men tempo og koordinering er ikke noe vi kan vedta i lov – dessverre ikke, kan vi kanskje si, men jeg tror egentlig det er fornuftig at det ikke er vedtatt i lov, men at det gis åpning i lovverket for at man kan ta spesielle hensyn.

Det er noe regjeringen må sørge for, og det er jo en marsjordre fra Stortinget at det skal være framdrift i satsingen på Forsvaret. Det er det store satsingsområdet, og det gjelder hele regjeringen og hele Stortinget at vi skal stille oss bak at det kan bli en realitet. Da må det være en tett og effektiv dialog, i dette tilfellet mellom kommunalministeren og forsvarsministeren. Dersom det er noen svakheter eller mangler i dagens lovverk, kan regjeringen gjennom forskrift sørge for at man får unntak fra byggtekniske krav. Er det behov for slike endringer, må selvfølgelig kommunalministeren sørge for det. I tillegg har man muligheten for å iverksette en statlig reguleringsplan.

Vi må sørge for at apparatet rundt militærleirene og anleggene vi bygger, fungerer og kan ta imot den veksten de står overfor. Der må regjeringen være mye mer på ballen og bistå de kommunene som nå kan oppleve at innbyggertallet er blitt doblet i løpet av noen få år. Det å få bygd opp den infrastrukturen rundt Forsvaret som kreves, må kommunene i mye større grad enn i dag faktisk få hjelp til fra staten.

Statsråd Bjørnar Skjæran [19:04:47]: Representantene foreslår en ny lovhjemmel i plan- og bygningsloven for hurtig behandling av større forsvarsanlegg og kritisk forsvarsrelatert infrastruktur, som ikke begrenses av den til enhver tid gjeldende plan- og bygningslov.

Jeg er enig i at verden og Norge står i en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Jeg er også enig i at vi må ha et effektivt system som sikrer at vi får gjennomført den styrkingen av det norske forsvaret som Stortinget har vedtatt.

Gjeldende plan- og bygningslov har allerede lovhjemler som gir unntak for forsvarsanlegg og kritisk forsvarsrelatert infrastruktur. I 2014 vedtok Stortinget endringer i plan- og bygningsloven som ga Forsvaret omfattende unntak fra loven. Unntaket gjelder både planprosesser og byggesaksbehandling. Den omfattende unntaksbestemmelsen i dagens regelverk ble utarbeidet i samarbeid med Forsvarsdepartementet. I tillegg åpner gjeldende plan- og bygningslov for å bruke statlig reguleringsplan for å avklare nødvendige arealer for forsvarsanlegg. Dette ble f.eks. brukt for å sikre Forsvarets interesser knyttet til etablering av en funksjonell og operativ flystasjon på Evenes, og brukes i dag for å legge til rette for økt produksjonskapasitet for Chemring Nobel.

Jeg støtter ikke representantenes forslag. Jeg mener gjeldende plan- og bygningslov har tilstrekkelige lovhjemler for å sikre hurtig behandling av forsvarsanlegg og forsvarsrelatert infrastruktur. Plan- og bygningsloven gir i dag en hensiktsmessig fleksibilitet for å sikre raske prosesser, sånn at de ordinære saksbehandlingsprosessene kan følges så langt som mulig. Disse prosessene ivaretar det kommunale selvstyret, relevante sektorinteresser og andre nasjonale og viktige regionale interesser.

I den grad forsvarssektoren i dag opplever utfordringer med tempoet i plan- og byggesaksprosesser, vil jeg i dialog med Forsvarsdepartementet se på hvordan fleksibiliteten i regelverket kan tilpasses.

Konstanse Marie Alvær (A) [19:18:55]: Å legge til rette for effektive og gode beslutningsprosesser i offentlig sektor er en av våre viktigste oppgaver. Det er ikke tvil om at vi nå har et behov for høyt tempo i forbindelse med oppbyggingen av Forsvaret, sett i lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står overfor. For oss er det viktig at planprosessene generelt i samfunnet skal være åpne, legge til rette for god medvirkning og balansere ulike samfunnshensyn, samtidig som de er effektive. Gjennom plan- og bygningsloven sikres den lokale medvirkningen og vertskommunenes rolle i disse prosessene.

Forsvaret har i dag allerede unntaksbestemmelser til plan- og bygningsloven av nettopp de hensynene som forslagsstiller løfter fram. Disse unntakene gjelder både i planprosesser og byggesaksbehandling. Det er i dag også mulig å innføre ytterligere unntak fra bl.a. byggtekniske krav gjennom forskrift, dersom Forsvaret mener at det er behov for det. I tillegg finnes muligheten som loven har til bruk av statlig reguleringsplan. Derfor støtter ikke vi forslaget. Vi mener at loven allerede har tilstrekkelig hjemmel til å tilrettelegge for Forsvarsbygg.

Hanne Beate Stenvaag (R) [19:20:57] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke for samarbeidet i komiteen i denne saken om finansiering av krisesenterbygg, og ellers bruke tiden på å argumentere for vårt syn.

Av alle de sakene vi hittil har hatt til behandling, er vel dette den saken hvor jeg føler meg aller mest på trygg grunn når jeg uttaler meg. Da jeg startet å jobbe på krisesenter i Tromsø, holdt vi til i et gammelt kommunalt bygg som hadde vært en tomannsbolig, som ble litt pusset opp og tilrettelagt for så å bli en «mangekvinnsbolig». Der var det masse hjerterom, som det stort sett er på krisesentre. Husrom gjorde vi det beste ut av, men jeg vil si det var en slags dårlig leirsted-standard: ett bad på deling, og hvis noen snorket eller et barn gråt om natten, ble alle vekket. Det viktigste sikkerhetstiltaket var at vi prøvde å holde beliggenheten skjult. Vi hadde ikke botilbud til menn, for det var ikke mulig ut fra bygget. Det var ikke mulig å bo på krisesenteret hvis man ikke kunne gå i trapper, det var begrenset plass, og det var ganske ofte vi måtte sende folk til andre krisesentre fordi det var fullt.

Jeg har vært med på å planlegge et nytt krisesenter, og der kan jeg love at nøkternhet og sparekniv hang over oss hele tiden. Jeg har også jobbet i et nytt krisesenterbygg og vet hvor viktig det kan være. Vi pleide å si at vi flyttet fra rønne til palass, men det var en lang og seig vei for å komme fram til å få på plass et nytt bygg.

Krisesentrene har en spesiell historie. De er bygd opp som en grasrotbevegelse med stor andel av frivillig innsats som en del av den moderne kvinnebevegelsen på 1970-tallet, og det er helt utrolig hva de fikk til. På få år ble det startet krisesentre over hele landet. Likevel: Hvert skritt, hver forbedring, hver krone har vært kjempet fram. Alle mener krisesentertilbudet er viktig, men finansieringen har vært, og er, for dårlig. Jeg tror dessverre ikke det er tilfeldig at et tilbud hvor majoriteten av brukerne er kvinner, og også majoriteten av de ansatte er kvinner, ofte blir forventet at skal drives på dugnad og for knapper og glansbilder.

Nettopp på grunn av denne historien er det fortsatt mange krisesentre som trenger nye bygg, tilpasset driften som krisesentre og tilpasset den profesjonaliseringen som har skjedd bl.a. gjennom at det ble lovpålagt med krisesentertilbud. Da holder det ikke bare å si at det er kommunenes ansvar. Med dagens kommuneøkonomi trengs det gode ordninger for å få hjelp til å få på plass nye og gode krisesenterbygg.

Akkurat hvordan dette skal organiseres, kan regjeringen få komme tilbake med en vurdering av, men jeg mener at det er for enkelt bare å si at fordi krisesentrene gir et midlertidig tilbud, faller det utenfor Husbankens samfunnsoppdrag. Jeg mener man godt kan se krisesentre som en del av det boligpolitiske arbeidet til kommunene og kommunenes arbeid mot bostedsløshet, akkurat som kommunene er avhengige av å ha tilbud om midlertidige boliger også for folk som ikke har et sted å bo. Krisesentrene er åpenbart ikke bare et botilbud, men de er også et botilbud, og mange bor på krisesentre i flere måneder.

Akkurat hvordan det løses, er underordnet, men med dette vedtaket uttrykker Stortinget en klar forventning om at det skal tas tak i.

Solveig Vestenfor (A) [19:24:06]: Arbeiderpartiet er sjølvsagt einige i at folk som vert utsette for vald i nære relasjonar, fortener trygge og tilpassa krisesentertilbod. Dette ansvaret har kommunane, og det er opp til kommunane sjølve å avgjera korleis tenesta skal organiserast og finansierast. Samtidig er me usikre på om det beste er å inkludera krisesentera i dei tilskotsordningane Husbanken alt har, slik forslagsstillarane meiner.

Krisesentera skal gje eit mellombels tilbod, og det skil seg frå samfunnsoppdraget Husbanken har ansvar for i dag. Husbanken skal hjelpa folk som har vanskar med å finansiera eigen bustad, og hjelpa til slik at fleire kan skaffa seg og behalda den. Husbanken skal òg støtta kommunane i det bustadpolitiske arbeidet deira.

Likevel er me, som alle her i salen, veldig bekymra for at talet på bustadlause og barnefamiliar spesielt er i negativ utvikling, og det er viktigare enn nokon gong å rette inn innsatsen for å hjelpa innbyggjarar til å få fast bustad. Samtidig, midt i dette, må også krisesentera finna løysingar for finansiering.

Fordi det er krevjande å finna ut korleis ein best kan hjelpa kommunane i finansiering av nye krisesenterbygg, er eg glad for at SV, Senterpartiet, MDG, Raudt og Arbeidarpartiet har landa eit felles forslag til vedtak som opnar for ulike alternativ til løysing, i staden for å landa vedtak som konkluderer her i salen og seier at Husbanken er det einaste riktige svaret.

Det er viktig at krisesentera vert finansierte på ein føremålstenleg måte, anten det skjer f.eks. gjennom kommunane, gjennom Husbanken eller gjennom den eksisterande modellen for finansiering som er i dag i Bufdir.

Rune Midtun (FrP) [19:26:22]: Krisesentrene er en helt avgjørende del av samfunnets beredskap for mennesker som utsettes for vold i nære relasjoner. Når noen må flykte fra eget hjem i frykt for liv og helse, skal de møtes av et trygt, sikkert og verdig tilbud. Dessverre er virkeligheten i dag en helt annen. Tall fra Bufdir viser at rundt halvparten av landets krisesentre ikke er egnet til formålet. Mange holder til i gamle bygg som ikke oppfyller krav til fysisk sikkerhet. Dette er alvorlig, for det er ofrene som bærer risikoen av at byggene ikke er gode nok.

Representantforslaget fra Høyre peker på et reelt problem: mangelen på forutsigbar finansiering for krisesenterbygg. FrP mener det er fornuftig at Husbanken overtar tilskuddsordningen for krisesenterbygg. Kommunene har allerede god kjennskap til Husbanken, bl.a. gjennom tilskuddsordning for finansiering av omsorgsboliger og sykehjem. Det vil kunne gi positive synergier dersom også krisesenterbygg får en tilskuddsordning som forvaltes av Husbanken.

FrP vil påpeke at en sånn tilskuddsordning også må gjelde for private aktører som ønsker å bygge ut et krisesentertilbud for kommunen. Det å kunne ta i bruk tilgjengelig kapasitet og kompetanse hos private aktører vil kunne bidra til å sikre en mer effektiv prosess for å få flere krisesenterbygg i forskriftsmessig stand. FrP mener at f.eks. OPS-prosjekter knyttet til bygging og drift kan være positivt.

For FrP handler dette om prioriteringer. Vi har vært tydelig over lang tid. Samfunnet har altfor ofte vist mer hensyn til gjerningspersoner enn til ofrene. Det må vi rette opp i. Vi ser også en tydelig overrepresentasjon av kvinner med innvandrerbakgrunn på krisesentrene. Det forteller oss at negativ sosial kontroll og æresrelatert vold er et alvorlig problem som både må forebygges tydeligere og møtes med et robust og trygt krisesentertilbud.

Trygge og forskriftsmessige krisesenterbygg er ikke valgfritt; det er en forutsetning for at kommunene faktisk kan oppfylle sitt lovpålagte ansvar, og for at mennesker i livskrise skal få den beskyttelsen de har krav på. Derfor fremmer FrP et konkret forslag som setter ofrene først og gir kommunene et verktøy som faktisk kan fungere i praksis. FrP har et forslag sammen med Høyre, og vi har et eget forslag, som begge fremmes nå.

Tage Pettersen (H) [19:29:12]: Vold i nære relasjoner er et av våre mest alvorlige samfunnsproblemer. Det er en grov krenkelse av enkeltmenneskets frihet og trygghet, og det rammer de mest sårbare blant oss – kvinner og barn som må flykte fra eget hjem. Når hjemmet ikke lenger er trygt, er krisesentre vårt aller viktigste sikkerhetsnett. Men et sikkerhetsnett er ikke sterkere enn de rammene vi gir det.

Vi vet at mange av landets krisesentre i dag holder til i lokaler som ikke er godt nok egnet. Vi snakker om bygg som mangler universell utforming, bygg der sikkerheten ikke er god nok, og kanskje viktigst: bygg som ikke er tilrettelagt for at barn skal kunne ha en mest mulig normal hverdag i en ekstremt vanskelig situasjon. I tillegg vet vi det er utfordringer knyttet til krisesentertilbud for kvinner i aktiv rus og for menn. Saken vi behandler i dag handler om selve fundamentet for dette tilbudet: finansiering av byggene.

Kommunene har, som vi alle vet, ansvaret for krisesentertilbudet, men vi ser at de store investeringskostnadene ved å bygge nytt eller rehabilitere eksisterende bygg ofte blir en barriere for kommunene. Uten forutsigbare statlige ordninger risikerer vi at tilbudet til voldsofre avhenger av hvilken kommune eller region de bor i. Det kan vi ikke akseptere. Høyre mener at staten må spille på lag med kommunene, og vi har i vårt program vært tydelige på at vi vil sikre gode krisesentertilbud i hele landet. Da må vi også se på de økonomiske virkemidlene. Jeg ser at kommunalministeren betegner den økonomiske situasjonen i kommunene som relativt stram. Det er i hvert fall ikke å ta for hardt i.

Takk til regjeringens støttepartier som i denne saken har fått med seg Arbeiderpartiet på egentlig å overse svaret fra egen statsråd og sammen fremme et forslag – komiteens innstilling – om å vurdere finansieringsordninger for investeringer i bygg. Høyre vil subsidiert støtte dette forslaget. Men vi mener Husbanken må få en sentral rolle, og vi må sikre at investeringstilskuddene er treffsikre og forutsigbare over tid.

Høyre vil bidra til at kommunene tør å satse på moderne, trygge og barnevennlige krisesenterbygg. Vi kan ikke gjemme oss bak en ordning som knapt nok i dag rommer midler til små oppgraderinger for noen svært få krisesentre i året. Vi må over til en modell som gir langsiktig trygghet for både kommunene, de ansatte og ikke minst brukerne av krisesentrene.

Siden komitélederen fra Rødt her sa at hun er på trygg grunn, synes jeg det er synd at hun og partiet faktisk ikke støtter det som er mindretallets forslag, som er langt mer forpliktende og tydelig enn det som er komiteens innstilling i saken, og som per nå har flertall.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [19:32:11]: Så langt har alle talerne som har vært oppe på talerstolen i denne saken, vært helt enige om utfordringene vi står overfor, og alle har vært helt tydelig på at krisesentrene er blant de viktigste trygghetsordningene vi har. For folk som lever med vold, trusler og kontroll, er dette ofte den siste utveien - et sted å være i sikkerhet, et sted der man endelig kan tørre å puste litt igjen.

Vi er alle også enige om at mange krisesentre i dag holder til i bygg som er for små, for lite tilpasset eller direkte uegnede. Flere er også tydelig på at det ikke handler om at behovet er nytt eller uforutsett, men fordi finansieringen er usikker og tilfeldig. Prosjekter blir ofte utsatt, planer blir lagt i skuffen og nødvendige oppgraderinger blir skjøvet på år etter år. Det handler om kommuneøkonomi. SV er tydelig på at dette på ingen som helst måte holder.

Vold i nære relasjoner er et nasjonalt samfunnsproblem. Da kan vi ikke organisere bygging og rehabilitering av krisesentre som om det er et lokalt frivillig ansvar. I dag forventer vi at kommunene skal ta regningen, samtidig som statlige bidrag er kortsiktige, prosjektbaserte og ofte utilstrekkelige. Resultatet er et system som gir verken forutsigbarhet eller verdighet for dem som skal være der, og for dem som jobber der. Dette rammer ikke bare kommunene. Det rammer folk i akutte livskriser, folk som ikke har tid til å vente på neste budsjettår eller en ny tilskuddsordning.

SV er opptatt av at vi må sikre en mye mer forutsigbar finansiering av krisesenterbygg. Det handler om å ta vold i nære relasjoner på alvor – ikke bare i salen, men også i praksis. Trygge og egnede bygg er en forutsetning for godt krisesenterarbeid, både for dem som må være der, og for de ansatte som står i krevende situasjoner hver eneste dag.

I en tid der vi prater mye om beredskap, må vi også snakke om den sosiale beredskapen. Krisesentrene er en del av den. Vi kan ikke basere oss på midlertidige løsninger og dugnadsånd når det gjelder allerede dårlige bygg. Ingen skal bli værende i vold fordi samfunnet ikke klarer å stille opp med et bygg som faktisk virker. SV vil ta kampen for at også staten skal ta et tydeligere ansvar og sørge for stabile rammer rundt en tjeneste som er helt avgjørende for tryggheten til mange.

Jeg vil avslutte med at SV er utålmodig. Det er et kompromiss vi står inne i nå. Hvis ikke regjeringen følger opp på det vi er enige om, får vi en større diskusjon, og da er ikke SV så medgjørlige heller.

Bengt Fasteraune (Sp) [19:35:34]: Krisesenter er et svært viktig tilbud for mennesker i en svært sårbar fase. Tilbudet må være trygt og godt. Den kanskje viktigste delen av krisesentrene er folkene som jobber der, og de som er rundt dem som er der, men det er også viktig at man har gode bygg og gode fasiliteter som gjør at det kan være enkelt både for dem som driver krisesentre, og dem som dessverre må være der for å ivareta et godt liv.

I dag er det dessverre utfordringer knyttet til finansiering av tilbudet. Det er en kommunal oppgave å sørge for krisesentertilbud, men kommunene står i en krevende økonomisk situasjon. Krisesenterbygg har hatt en støtteordning som i dag ligger under Barne- og familiedepartementet, men der er rammene altfor små. Det ligger heller ikke inn under noen av støtteordningene i Husbanken.

Regjeringen må ta stilling til hvordan vi skal sørge for at kommunene får de pengene de trenger, spesielt til oppgradering av eksisterende bygningsmasse og oppsetting av nye bygg, som vi opplever er det kommunene melder at er mest krevende. Regjeringen må allerede ved framleggingen av budsjettet ta stilling til hva som er den beste løsningen som sørger for at kommunene får de rammene de trenger for investeringer i byggene.

Det krever en gjennomgang for å finne ut av hva som er den beste løsningen. Det har vi full forståelse for. Men det krever helt andre løsninger enn i dag, og det må være en del av forutsetningen. Det er grunnen til at vi i Senterpartiet velger å støtte komiteens tilråding, som ser ut til å få et flertall i dag, og som lyder:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan krisesentrenes finansieringsordninger for investeringer i bygg bør utformes, og komme tilbake til Stortinget i forbindelse med fremleggelse av statsbudsjettet for 2027.»

Jeg gjentar årstallet 2027. For det er planleggingen allerede godt i gang. Slik sørger vi for at Stortinget gir de nødvendige føringene til at et slikt forslag skal skje raskt, og vi kan ta stilling til det allerede i høst. Det er positivt, men det er også viktig at vi i Stortinget, når vi gir den typen føring, følger det opp, spesielt Arbeiderpartiet. Vi forventer at regjeringen kommer med en god gjennomgang og et forslag til hvordan vi kan sikre en god finansiering av krisesenterbygg.

Statsråd Bjørnar Skjæran [19:38:48]: Alle som blir utsatt for vold i nære relasjoner, skal få et trygt og tilpasset krisesentertilbud, uansett hvem de er, og hvilken livssituasjon de er i. I likhet med forslagsstillerne er jeg enig i at det viktig å ha krisesentre som er i god stand.

Krisesentre skal gi et midlertidig botilbud. Husbanken skal forebygge at folk blir vanskeligstilt på boligmarkedet, bidra til at flere kan skaffe og beholde egnet bolig, og støtte kommunene i deres boligpolitiske arbeid. Midlertidige og akutte tilbud som krisesentre er ikke innenfor Husbankens samfunnsoppdrag i dag, og Husbanken har per i dag heller ikke den kompetansen som skal til for å veilede kommunene om krisesenterloven og forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet. Jeg deler representantenes ønske om en forutsigbar finansiering for krisesenterbygg, men jeg ser det ikke som hensiktsmessig å inkludere krisesentre i Husbankens tilskuddsordninger.

Det er kommunene som har ansvar for krisesentre etter krisesenterloven, og det er opp til kommunene selv å bestemme hvordan tjenesten skal organiseres og finansieres, også med hensyn til bygg. Mange kommuner gjør en solid jobb. Samtidig opplever mange kommuner den økonomiske situasjonen som relativt stram. Vi forventer samtidig at kommunene prioriterer det lovpålagte ansvaret for krisesentertilbudet.

Når det er sagt, vil jeg selvsagt sørge for at regjeringen følger opp anmodningen fra Stortinget om å vurdere hvordan krisesentrenes finansieringsordninger for investeringer i bygg bør utformes.

Helge André Njåstad (FrP) [19:41:41]: Ja, så enkelt kan det gjerast. Eg håpar mange tek opp den videosnutten av at Raudt seier seg fornøgd, og spelar han av når statsbudsjettet er kome, og så kan me sjå om ein er like fornøgd då. Eg har lese ordlyden i tilrådinga som Arbeidarpartiet har fått dei andre partia med på, og ordlyden er:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan krisesentrenes finansieringsordninger for investeringer i bygg bør utformes, og komme tilbake til Stortinget i forbindelse med fremleggelse av statsbudsjettet for 2027.»

Det er ganske tannlaust. Regjeringa skal berre koma med ei omtale og ei vurdering. Me har høyrt på statsråden her, me har lese brevet, og me har sett haldninga, så ein treng ikkje vera særleg til spåmann for å skjøna at det neppe blir lagt inn dei heilt store satsingane frå regjeringa, når dei kjem tilbake. Då er det synd at dei partia som herifrå gav uttrykk for at dei var så glade og fornøgde, ikkje heller kunne stemt for forslaget til Framstegspartiet eller det som Framstegspartiet og Høgre har i lag, for då hadde dei sikra at krisesentera faktisk får pengar. Det er difor eg tok ordet.

I heimdistriktet mitt, i Sunnhordaland og Haugalandet, samarbeider 26 kommunar om eit felles interkommunalt krisesenter. Det skal liggja på Aksdal i Tysvær kommune og vil romma tilbod for 26 kommunar. Me har fått eit tydeleg brev til komiteen, og det understrekar alvoret. Dei fortel at berre i dei 26 kommunane har det vore over 3 000 overnattingsdøgn. Det fortel oss kor viktig dette tilbodet er. Gjennomsnittleg overnatting er 32 dagar. Det viser kor stor krise mange familiar er i, som må vera på eit slikt senter i 32 dagar. Dette er berre ein liten del av Noreg, der dei har eit slikt tilbod. Desse kommunane er nøydde til å byggja dette senteret no. Ein kan spørja kva kommunane i Sunnhordland og Haugalandet er mest tente med. Er dei mest tente med modellen til Høgre og Framstegspartiet, om at Husbanken kan gje dei tilskot og løyvingar slik at dei kan få bygd dette, eller er dei mest tente med forslaget til dei raud-grøne, om at ein skal venta og sjå, vurdera og koma tilbake med ei vurdering i statsbudsjettet? Eg trur alle i Sunnhordaland og Haugalandet er tydelege på at dei hadde føretrekt modellen til Høgre og Framstegspartiet, nemleg at ein brukar Husbanken, som kan understøtta kommunar med investeringsstøtte til viktige kommunale investeringar. Det er jo ikkje so komplisert at ein seier at det ikkje er ein del av samfunnsoppdraget til Husbanken. Husbanken hadde veldig enkelt kunna gjeve tilskot til dette, på lik linje som dei gjev tilskot til mange andre kommunale investeringar.

Dette handlar om vilje. Dessverre har ikkje regjeringa vist vilje til å inkludera krisesenter i nokon ordningar. Dei har ikkje vore villige til å satsa meir pengar på dette i budsjetta sine. Og dessverre har dei fått dei andre partia med seg på å venta til statsbudsjettet. Dei andre partia som er veldig opptekne av dette, kunne røysta for våre forslag og instruert regjeringa til faktisk å levera. Denne tilrådinga som ligg på bordet, trur eg ikkje leverer noko som helst.

Hanne Beate Stenvaag (R) [19:44:58]: Jeg har stor forståelse for kritikken fra den foregående taleren fra Fremskrittspartiet, og også fra Høyre. Jeg vil legge til at krisesentrene egentlig er ganske vant til å vente, sånn at å vente en liten stund for å ha en større sjanse for at de som i størst grad sitter på pengesekken, blir med på dette forslaget – som det har vært en enstemmig, positiv holdning til her i salen i dag – tenker jeg at ikke er så dumt. Jeg vil fortsatt si at jeg mener at det er søkt å lage et så skarpt skille mellom kommunenes boligpolitiske arbeid, det at Husbanken gir tilskudd til sykehjem og omsorgsboliger, og krisesentrene, for i manges hode er det en logisk sammenheng fordi krisesenteret også er et botilbud, selv om det er et midlertidig botilbud. Det er ikke sikkert at det må være Husbanken, men jeg tror at det overordnede budskapet er kommet ganske klart fram her i dag. Det er at krisesentrene på en måte har falt mellom flere stoler når det gjelder bygg, for det er en virksomhet som ikke alltid er så lett å plassere, men en utrolig viktig virksomhet i samfunnet vårt.

Krisesentrene har ventet lenge nok. Vi ser med optimisme på hvordan denne saken skal gå videre, og kommer til å følge den videre sammen med helt sikkert flere andre her i salen.

Bengt Fasteraune (Sp) [19:46:49]: Jeg er uenig med representanten Njåstad i at ikke dette vedtaket forplikter. Det er et vedtak som sier klart og tydelig at regjeringen skal komme tilbake i forbindelse med budsjettet i 2027 for å finne løsninger for hvordan krisesentrene skal finansieres når det gjelder bygg. Alle som er kjent med kommunepolitikken, vet at det finnes utrolig mange måter å gjøre dette på, og det har vært veldig forskjellig fra landsdel til landsdel. Dette har ofte vært samarbeidsprosjekt med veldig mange kommuner, og det har ofte vært slik at man har funnet en billig løsning og gjort så godt man har kunnet for å få det best mulig.

I denne tilrådingen gis det en åpning for at man skal finne en finansieringsform – eller da muligheter for lån til kommunene, for det er egentlig det vi snakker om – som kan være Husbanken, kan være en ordning som vi allerede finner i departementet i dag, eller kan være noe annet. Når det er et krav om at det skal være på plass som en del av budsjettet i 2027, var det det som gjorde at vi støttet dette og ikke støttet et forslag om at det skulle være en del av Husbanken. Vi ser på Husbanken som et veldig relevant alternativ, akkurat som representant fra SV gjorde, og jeg mener absolutt at det må vurderes nøye og kan ses i den sammenhengen som representanten fra Rødt påpekte i sitt innlegg. Men regjeringen må få muligheten til å ta en beslutning om hvordan dette skal skje i framtiden. Jeg er rimelig sikker på at ministeren har hørt denne debatten og vil følge opp dette arbeidet når han kommer tilbake sitt departement, og sørge for at det blir omtalt på en fornuftig og god måte, da i budsjettet for 2027.

Helge André Njåstad (FrP) [19:49:09]: Det er ikkje meininga å forlengja debatten, men det hadde vore litt interessant, spesielt i lys av innlegga etter mitt innlegg, frå dei som følte seg trefte. Sidan statsråden fekk så få spørsmål i replikkordskiftet, kan eg tillata meg å stilla eit spørsmål, for det er ein nyanseforskjell her. Eg les forslaget som at regjeringa skal vurdera ulike ordningar, og dei står då fritt til å beskriva at me har ei lita tilskotsordning gjennom Barne- og familiedepartementet, dei kan beskriva Husbanken, og dei kan koma tilbake i statsbudsjettet og beskriva ulike ordningar. Men dei er ikkje forplikta til å føreslå ei styrking, sånn at krisesentera faktisk får meir pengar i 2027. Viss det i så fall er forståinga, at regjeringa er forplikta til å leggja meir pengar på bordet for krisesenterinvesteringar i kommunar i 2027, er det jo ein heilt annan ordlyd enn den mange les.

Det kunne vore veldig interessant å høyra statsråden sine eigne ord – om han les dette vedtaket som ein instruks i å faktisk levera meir pengar i 2027? Eller er det berre at han skal vurdera ulike ordningar, og så står han heilt fritt til å kunna koma tilbake til Stortinget i oktober med at han har vurdert og beskrive det og ikkje lagt inn ei einaste krone? For det er ganske vesentleg, i alle fall når parti gir uttrykk for at dei kunne stemt med oss og danna fleirtal for eit anna forslag i dag, viss forståinga er at regjeringa ikkje er forplikta til å leggja meir pengar på bordet. Då er det vesentleg at statsråden faktisk svarar på om regjeringa føler at Stortinget forventar at det skal koma meir pengar i 2027, eller at ein berre ber dei vurdera om ein skal koma med meir pengar i 2007. Eg håpar at statsråden teiknar seg og kan svara på dette før vi går til votering seinare.

Statsråd Bjørnar Skjæran [19:51:06]: Det er egentlig ikke den beste dagen for meg å skulle delta i et sånt alternativt, ekstra replikkordskifte. Jeg tror kanskje flere av dere hører at jeg ikke er i min aller beste form, men etter at arbeidsministeren og helseministeren har vært så tydelig på at vi kan gå på jobb om vi er litt syke, forsøker jeg iallfall å bidra på mitt vis – jeg vil ikke ha noen runder på det.

Det sitter nå en regjering som er handlekraftig, som jobber raskt, og som har vært krystallklar på at vi respekterer vedtak som kommer i denne salen, det skulle bare mangle. En mindretallsregjering må kanskje være ekstra lydhør for det som skjer i Stortinget, men jeg tror ikke tiden er kommet for at regjeringen avklarer hvordan man følger opp vedtak i Stortinget før de er fattet. Litt tålmodighet tror jeg faktisk at jeg tillater meg å be om når det gjelder de avklaringene representanten spør om. Vi skal selvsagt følge opp vedtak som måtte komme her i salen. I denne saken er det er ikke avgjørende i seg selv. Jeg opplevde det ikke som en ekstra stor hindring at også regjeringspartiets stortingsgruppe ser ut til å bli en del av flertallet.

Helge André Njåstad (FrP) [19:53:19] (ordførar for saka): Statsråden avslutta førre debatt med å seia at han var litt småsjuk, men likevel var på jobb. Eg trudde det var litt for mykje heiing i cupfinalen på søndag som var bakgrunnen for at stemma hans var litt rusten. Iallfall er det grunnen til at underteikna òg har litt dårleg stemme, for det vart heia mykje. Men eg får gratulera statsråden med ein siger etter ein utruleg spennande kamp.

Så tilbake til det me driv med her, nemleg å diskutera arealpolitikk, som dette forslaget dreiar seg om: Senterpartiet har levert eit representantforslag som har tittelen «meir ja og mindre nei i byggjesaker». Forslaget har med seg ein del forslag, og så har ein under behandlinga lagt inn ein del andre forslag i tillegg. Det er vorte ei ganske stor innstilling med masse ulike forslag. Eg reknar med at dei som står bak dei ulike forslaga, vil gjera greie for dei sjølv. Eg vil difor seia litt om kva Framstegspartiet tenkjer.

Me synest tittelen på forslaget frå Senterpartiet er veldig bra. Framstegspartiet heiar på ja-kommunar. Me heiar på «ja». Me synest at plan- og bygningsloven er ein ja-lov, og me synest det er heilt openbert at det skal seiast meir ja enn nei i byggjesaker. Så me synest tittelen var veldig bra, men så synest me at sjølve forslaga om å setja ned eit utval kanskje ikkje er riktig medisin for å oppnå den ja-haldninga som me ønskjer å få på plass. Me er redde for at å setja ned eit utval kan bety at ting som det allereie er fleirtal for, og ting som allereie er lågthengande frukter for å få meir ja, vil måtta venta på eit utvalsarbeid. Difor er me skeptiske til å setja ned eit utval, spesielt når me veit at Stortinget allereie har fatta mange viktige avgjerder.

Der har Senterpartiet spelt ei nøkkelrolle i lag med Høgre, Kristeleg Folkeparti og også i Framstegspartiet. Dei fire partia har allereie funne saman i mange viktige vedtak om arealpolitikken, både når det gjeld å avgrensa statsforvaltarane sin moglegheit til å fremja motsegner og fleire andre viktige forslag, sjå på dispensasjonsparagrafen, osv.

Me er meir utolmodige enn å setja ned eit utval. Me ønskjer at regjeringa skal gjennomføra Stortingets vedtak òg når det er dei fire partia som står bak. Me håpar at me i dag kan vera med og bidra til nye vedtak, òg når det gjeld rolla til statsforvaltaren. For at me skal få på plass bustadbygginga, for at me skal leggja til rette for næringsliv, og for at me skal heia på det lokale sjølvstyret, er det viktig at det blir meir ja enn nei. Difor er Framstegspartiet med på ei rekkje forslag, men me er ikkje med på å setja ned fleire utval, for me er utolmodige. Me treng handlekraft for å få ein meir positiv ja-politikk.

Med det tek eg opp dei forslaga Framstegspartiet er med på.

Solveig Vestenfor (A) [19:56:30]: Det er ingen tvil om at det forslaget som er til behandling her, er forlokkande for mange, og at tittelen treffer blink. Me er mange som er godt kjent med bekymring, fortviling og frustrasjon knytt til m.a. lang saksbehandlingstid, krevjande motsegner, innfløkte lovverk og detaljrike byggtekniske forskrifter. Både byggebransjen og andre med eit utvida ansvar og engasjement for bustadsatsinga er veldig bekymra for og opptekne av dette.

Arbeidarpartiet støttar gode forslag som gjer det enklare å byggja bustader, for i somme tilfelle er det heilt klart slik at prosessane med planlegging og byggesak vert opplevde som tungvinte, langdryge og på den måten fordyrande for både utbyggjar og seinare huskjøpar.

Regjeringa arbeider allereie, som kjent for dei fleste her i salen, med ei rekkje tiltak som vart fremja i juni 2025 av byggenæringa, kommunane og departementet, for å få til ei tenleg forenkling av regelverket for bygg og plan. I tillegg er det sett i gang eit motsegnsprosjekt for å rydda i og gjennom det redusera omfanget av motsegner frå statsforvaltaren. Det er nokre av fleire viktige tiltak som er sette i gang for å redusera barrierar for framdrift i bustadbygginga.

Til liks med FrP ser likevel ikkje Arbeidarpartiet behov for å setja ned endå eit utval, slik forslagsstillarane tek til orde for, då dette kan forseinka pågåande prosessar eller føra til unødvendig dobbeltarbeid.

Forslag nr. 2, frå FrP, Høgre og Senterpartiet, kan sjå ut til å få fleirtal her i salen viss KrF støttar det. Eg siterer:

«Stortinget ber regjeringen innføre absolutte tidsfrister for statsforvalterens behandling av klagesaker etter plan- og bygningsloven.»

Her ber eg representantane ta ei ny vurdering. Når tidsfristane vert korte og absolutte, kan det gje motsett resultat av det som er tenkt. Erfaringa fleire av oss har frå kommunepolitikken, tilseier at absolutte tidsfristar fører til meir nei og mindre ja. Statsforvaltarane må ha forsvarlege og grunngjevne svar ved tvilstilfelle, og viss tida vert knappare, fryktar eg at fleire set ned foten i staden for at dei faktisk tek ein runde ekstra og ser om det er rom for skjøn og eit handlingsrom innanfor lovverket.

Eg er bekymra for at fleirtalet risikerer å vedta eit forslag i denne saka, i beste meining, som ikkje tener formålet. Ved absolutte tidsfristar for statsforvaltaren i klagesaker er det store sjansar for at det i det verkelege liv vert meir nei enn ja, og det var vel ikkje planen?

Folkens: Det er inga skam å snu, iallfall ikkje i forslag nr. 2.

Mudassar Kapur (H) [19:59:51]: Bare for veldig raskt å kommentere det siste som ble sagt: Jeg vil mene at det ville være en fallitterklæring dersom vi som stortingsrepresentanter sa at vi skal la være å vedta et forslag fordi vi da risikerer at straffen blir at innbyggerne og næringslivet får et nei fra statsforvalteren, fordi man ber om at de må behandle sakene i tide. Dette er noe man også opererer med i kommunene, og det skulle bare mangle at ikke også statsforvalteren har den typen retningslinjer.

Boligmangel og høye byggekostnader er blant de mest presserende utfordringene norske boligkjøpere og boligbyggere står overfor. Dagens system gir liten forutsigbarhet for både privatpersoner og utbyggere, men vi har kommet forbi punktet der enda et utredningsløp er svaret.

Stortinget støttet nylig Høyre i å gi regjeringen bestilling om å få fortgang i forenklingsarbeidet, og jeg viser da til Innst. 195 S for 2025–2026 fra tidligere i år og følgende vedtak:

«Stortinget ber regjeringen forenkle byggtekniske krav, reguleringsbestemmelser og planprosesser i plan og bygningsloven og komme tilbake til Stortinget med nødvendige forslag.»

Det er viktig at det er dette vedtaket som nå følges opp så raskt som mulig.

Høyre har lenge tatt til orde for at statsforvalternes overprøvingsadgang bør begrenses, og at det kommunale selvstyret i byggesakene styrkes. Variasjonene mellom de ulike statsforvalterne i vurderingen av likeartede saker er problematisk og svekker forutsigbarheten for dem som ønsker å bygge.

Høyre har i forbindelse med denne sakens behandling foreslått at statsforvalterne gir tidlig veiledning i planprosesser, at det innføres absolutte tidsfrister for statsforvalternes behandling av klagesaker etter plan- og bygningsloven, og at det gjøres en gjennomgang av statsforvalternes oppgaver, i den hensikt at deres oppgaver kan reduseres.

Jeg er glad for at Senterpartiet og Fremskrittspartiet er sammen med oss om flere av forslagene, og jeg håper å få med flere partier, herunder Kristelig Folkeparti. De har allerede, etter hva jeg har lest i pressen, varslet at de vil støtte disse tiltakene, slik at vi kan sikre et solid flertall til beste for Kommune-Norge.

En tidlig veiledning fra statsforvalteren vil bidra til at konflikter avklares tidlig i prosessen, og at statsforvalteren også senere kan behandle saker raskere, framfor at de eskalerer til kostbare og tidkrevende klagesaker. Effektiv samordning av statlige aktører vil hindre at kommuner og tiltakshavere møter motstridende signaler fra ulike statlige organer.

Absolutte tidsfrister vil gi oss den forutsigbarheten og det tempoet som utbyggere og privatpersoner i dag savner, og en generell gjennomgang av statsforvalternes oppgaver vil bidra til at man kan se på løsninger som medfører at statsforvalterne bruker mindre tid på byråkrati og omkamper med Kommune-Norge, og mer tid på veiledning og utvikling i samspill med kommunene.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [20:03:01]: Jeg vil først starte med å takke representanten Solveig Vestenfor for et framifrå innlegg. Jeg var enig i omtrent absolutt alt representanten sa.

Alle som har forsøkt å bygge, pusse opp eller tilpasse en bolig, vet at byggesaksprosesser kan oppleves som både tunge og tidkrevende. SV deler ønsket om at plan- og byggesaker skal være mer forutsigbare og fungere bedre for folk, men for SV er ikke løsningen å presse fram flere ja hvis det samtidig betyr færre faglige vurderinger og svakere vern av demokratiets og folks interesser.

Plan- og bygningsloven er ikke laget for å være vanskelig. Den er laget for å sikre trygg bygging, ta hensyn til natur og nærmiljø og sørge for at både naboer og lokalsamfunn blir hørt før store og irreversible inngrep gjennomføres, men også når det er snakk om små tiltak. Når et prosjekt får nei, er det ofte ikke fordi systemet er rigid, men fordi konsekvensene neiet bygger på, er reelle. SV er bekymret for at denne saken legger opp til en forenkling som i praksis blir en uthuling. Når tempo og effektivitet er viktigere enn faglig vurdering og lokalkunnskap, er det sjelden de største aktørene som taper. Det er heller natur, bomiljø og lokaldemokrati som settes under press.

Samtidig er SV tydelig på at det finnes et reelt problem. Problemet i denne saken er at forslaget ikke treffer godt nok på det problemet som er reelt. Mange kommuner mangler kapasitet. Saksbehandlere har for mange saker og for lite tid, og da vil det gå sakte, uansett hvor mange lovendringer Stortinget vedtar. Å si mer ja og mindre nei hjelper også veldig lite dersom kommunene ikke har folk, kapasitet og ressurser til å gjøre jobben ordentlig.

SV er tydelig på at vi trenger en helt annen tilnærming til dette: mindre mistenkeliggjøring av planlegging, mer tillit til faglige vurderinger, mindre press på raske vedtak og mer rom for gode løsninger som også tar hensyn til framtiden. God byggesaksbehandling handler ikke om flest mulig ja, men om riktige beslutninger. Det kan ta noe lengre tid, men det er slik vi tar ansvar for folk, natur og fellesskap. For både folk og næringsliv er det jo viktigst at kommunen er konsistent, forutsigbar og gjør kloke vedtak, og gjennom det sørger for likebehandling av alle.

Å forenkle alt på papiret kan sikkert høres tiltalende ut for dem som ønsker lettvinte løsninger. Å rydde opp i etterkant når lokalsamfunnet er overkjørt, er langt vanskeligere og langt dyrere. Derfor er SV veldig skeptisk til denne typen forslag. Vi vil ha bedre og smidige byggesaksprosesser. Mer ja og mindre nei er ikke nødvendigvis rettferdig, og det bidrar sjelden til likebehandling.

Bengt Fasteraune (Sp) [20:06:18]: Kommunene har hovedansvaret for arealforvaltning og behandling av byggesaker. Over tid har både regelverk, saksbehandling og systemer for klagehåndtering blitt mer komplekse, og samtidig har det utviklet seg en praksis der kommunale vedtak relativt ofte blir utfordret eller overprøvd av statsforvalteren. Dette kan føre til lang saksbehandlingstid, høye kostnader, usikkerhet for tiltakshavere og redusert lokalt selvstyre. Mange kommuner opplever at det i liten grad tas hensyn til kommunale skjønnsvurderinger når statsforvalteren behandler klager i byggesaker. Det er også betydelig variasjon i hvordan statsforvalterembetene vurderer likeartede saker.

Senterpartiet ønsker en mer effektiv, tydelig og lokalt forankret behandling av byggesaker. For å oppnå dette må regelverket forenkles, og statsforvalterens adgang til å overprøve kommunenes vedtak bør reduseres. Kommunene har best kjennskap til lokale forhold og arealdisponering. Det er tross alt dem som bor i kommunen som skal leve med og av det som skjer i kommunen. Det er i kommunestyret at innbyggerne kan være tettest på avgjørelsene, og vi må heller se på hvordan vi kan styrke, ikke svekke, makten til kommunestyrene.

Et klarere regelverk som legger opp til færre innsigelser og mindre overprøving fra statsforvalteren vil sikre en mer lokalt forankret behandling av byggesaker. Statsforvalterens adgang til å overprøve kommunale vedtak bør begrenses til tilfeller med klare feil, lovbrudd eller grove mangler ved saksbehandlingen. Et mer oversiktlig og mindre detaljert regelverk vil dessuten kunne redusere tolkningsusikkerhet og bidra til mer ensartede vedtak. Dette kan også styrke rettssikkerheten for tiltakshaverne.

En tydeligere ansvarsdeling og mindre dobbeltbehandling kan frigjøre ressurser både i kommunene og hos statsforvalteren og redusere byråkratiet. Ikke minst vil en slik endring gi raskere, rimeligere og mer forutsigbare byggesaksprosesser for både privatpersoner og næringsliv. Statsforvalteren bør også legge opp til mer dialog med privatpersoner og virksomheter, og i tillegg må statsforvalteren klare å samkjøre innsigelsene fra staten. Nå opplever mange kommuner at staten egentlig er uenig med seg selv og kommer med motstridende innsigelser. Det må vi få en slutt på.

Det er en krevende jobb som krever vilje og mot til å gå inn i denne materien for å finne gode, praktiske løsninger for framtiden.

Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag.

Statsråd Bjørnar Skjæran [20:09:43]: Jeg vil innledningsvis takke forslagstillerne og komiteen for et sterkt engasjement for å få ned saksbehandlingstiden i plan- og byggesaker og for å legge til rette for økt boligbygging. Dette er en målsetting som regjeringen deler fullt ut, og som vi arbeider målrettet og intensivt med å nå. Det er bred politisk enighet om målet, men samtidig må vi erkjenne at det nok er betydelig uenighet om hva slags virkemidler som er mest treffsikre.

Jeg er enig med flertallet i komiteen i at vi har kommet forbi punktet der et nytt lovutvalg er svaret. Det er allerede satt i gang en rekke prosesser i departementet, og et nytt utvalg vil kunne bidra til å forsinke det pågående arbeidet og skyve nødvendige reformer ytterligere ut i tid. Regjeringen arbeider parallelt både med å redusere saksbehandlingstiden i planprosessene og med å forenkle byggereglene. Jeg ønsker å benytte denne muligheten til å si litt om det arbeidet.

Direktoratet for byggkvalitet sendte 4. mai på høring forslag til endringer i byggesaksforskriften. Disse endringene skal gjøre det enklere for både søkere og kommuner å vurdere om en byggesøknad er fullstendig, og dermed legge til rette for mer effektive og forutsigbare byggesaksprosesser. Regjeringen vil også forenkle og modernisere byggteknisk forskrift, TEK17. Dette er en viktig del av regjeringens arbeid for å nå målet om å sette i gang bygging av 130 000 boliger innen 2030.

Departementet har samtidig satt i gang et omfattende arbeid for å få ned planleggingstiden. Vi arbeider med å forbedre og effektivisere statlige og regionale myndigheters medvirkning i plansaker og med å gjøre bruken av innsigelser mer målrettet og mer forutsigbar.

Departementet vurderer også det tyske konseptet «rett på byggesak», som åpner for at det kan gis byggetillatelse til større utbyggingsprosjekter uten at det først utarbeides en reguleringsplan. Dette arbeidet skjer i samarbeid med flere kommuner, KS og byggebransjen.

Videre vurderer vi ytterligere forenkling av planprosessene, særlig knyttet til reglene for endring av kommuneplanens arealdel og reguleringsplaner. Vi vurderer også tiltak for en mer effektiv oppstart av planprosesser og hvordan kommunene kan få bedre innsikt i de økonomiske forutsetningene for utbygging.

Avslutningsvis vil jeg understreke at vi også vil utrede tiltak for å forenkle og effektivisere prosessene knyttet til konsekvensutredninger i plansaker, som i enkelte tilfeller kan være både omfattende og tidkrevende.

Og helt til slutt, til representanten Helge André Njåstad: Takk for gratulasjonen! Ja, det var en spennende kamp, men den var selvsagt ikke egnet verken til å ta pusten eller stemmen fra en Bodø/Glimt-supporter. Begge lag gjorde så godt de kunne, og man er fristet til å bruke salige Eggens ord etter at Rosenborg vant over Real Madrid: Det skal de ha, de prøvde!

Solveig Vestenfor (A) [20:23:20]: Det er godt det ikkje vert for mykje fotball, for då hadde eg hatt så lite eg skulle ha sagt!

I klagesaker etter plan- og bygningslova er det gjerne innbyggjarar, utbyggjarar, naboar og naturvernarar som ytrar seg. Kva er det dette fleirtalet som ser ut til å danna seg om forslag nr. 2, vil seia ja til, når alt kjem til alt? Dette gjeld altså forslaget om absolutte tidsfristar.

Sjå for dykk følgjande, etter at dette forslaget har tredd i kraft: Ei av dei store bedriftene i kommunen treng å utvida næringsarealet for å ekspandera. Det er stor begeistring frå eit samla kommunestyre, men ein nabo viser til ein tidlegare vedteken reguleringsplan for området som sa at dette området skulle skjermast for vidare utbygging. Naboen får med seg grendelaget eller bygarden ein er ein del av, for dei er òg bekymra for utsikt, for støy og for støv. Dei protesterer heftig, men kommunestyret meiner at næringslivet og denne utbyggjaren må vektast tyngre enn gretne naboar. Difor gjer naboane det dei har rett til etter lova: Dei sender inn skriftleg klage til statsforvaltaren etter at kommunen har avslått klaga. Tida går. Statsforvaltaren nærmar seg den absolutte fristen, og det hastar. Han har mange saker på bordet og gjer det han må gjera, for sidan naboane viser til ein kommunalt vedteken reguleringsplan, må vel statsforvaltaren seia nei til det utvida næringsarealet?

Eller tenk dykk eit anna scenario: Ein hytteeigar har ei gamal hytte i eit etablert hyttefelt nær eit LNF-område. Han søkjer om dispensasjon til å byggja om hytta til meir moderne standard, men kommunestyret avslår søknaden fordi dette området ligg nær villreinområdet. Hytteeigaren klagar til statsforvaltaren og presiserer igjen at hytta skal vera i same storleik, innanfor dei vedtekne, gamle føringane i reguleringsplanen for området. Statsforvaltaren vurderer det slik at ein her truleg har eit potensielt handlingsrom, men det krev ein innsats og tid som statsforvaltaren ikkje har. Han støttar difor avslaget frå kommunestyret fordi det er andre og viktigare prioriteringar enn at denne eine skal få bygd og fornya hytta si.

Poenget mitt er: Når fleirtalet i salen her ynskjer å seia meir ja og mindre nei, høyrest det forlokkande ut, men ein seier berre ja til den eine parten i ei klagesak, og statsforvaltaren treng gjerne noko meir tid for at vedtaket skal landa rett. Difor er absolutte tidsfristar eit veldig dårleg forslag.

Erling Sande (Sp) [20:26:34]: Til det siste innlegget: Det blir på ein måte eit forsvar for statsforvaltaren. Men når det gjeld det at staten er tydeleg i krav til både private utbyggjarar og til andre med omsyn til framdrift og klare standpunkt, er det stor frustrasjon over at statsforvaltaren ofte bruker lang tid i sånne prosessar, ofte så lang tid at det initiativet som eg løfta fram, fell vekk eksempelvis fordi sakshandsaminga tek for lang tid. Det er jo ikkje noko urimeleg i at også staten har krav på seg til å svare ut ting i rimeleg tid.

Eg hadde òg lyst til å seie at den situasjonen vi er i, har utvikla seg over vekslande fleirtal og vekslande regjeringar, men resultatet er at dei prosessane som er knytte til utviklinga av lokalsamfunna våre, er blitt stadig meir omfattande og stadig meir byråkratiserte. Dette føler folk avmakt overfor, og det er avgrensande for folk og for næringsliv. Ansvaret for det er jo her: Det er i storting og regjering vi har ansvaret for at det er blitt sånn, gjennom innføringar av stadig meir finmaska nett av lover og reglar som kvar for seg heilt sikkert kan forsvarast og forklarast ut frå ein kontekst eller ein situasjon, men som i sum blir veldig krevjande å forhalde seg til både for privatpersonar og for kommunane.

Vi har i vårt forslag nemnt nokre eksempel på justeringar som kunne ha vore gjort, og vi er fullt med på å ta dei direkte og ikkje gjennom eit utval viss det er stemning for det i denne salen. Ta eksempelvis forholdet med kollektivknutepunkt som krav. I nokre tilfelle kan det vere fornuftig, men i andre tilfelle, som når ein skal etablere ein frisbeegolfbane, er alle einige om at det er ufornuftig. Viss systemet fungerer sånn at ein får nei på det grunnlaget, må ein justere kursen – då må vi endre og innrette regelverket sånn at dei situasjonane ikkje oppstår.

Vi har tidlegare i denne salen, i lag med kommunalministeren, diskutert naturfarekartlegging. No er det sånn at folk får krav om naturfarekartlegging for heilt enkle tiltak på huset deira, når dei allereie bur i eit område som er naturfaresone. Det er heilt meiningslaust at dei skal betale rapportar til 100 000 kr for å få bekrefta det. Det er noko anna viss ein skal byggje nye bustader eller gjere endringar som kan føre til naturfare andre plassar.

Eit anna punkt er funksjonell strandsone. Det burde ha vore mogleg òg for denne salen å seie at det er fornuftig praktisering av strandsona at viss det går ein veg mellom havet og arealet overfor og innanfor ei hundremeterssone, då er arealet overfor den vegen mindre verdt i strandsonesamanheng, og burde dermed kunne frigjerast.

Bjørn Larsen (FrP) [20:30:48] (ordfører for saken): Jeg vil si lite om det arbeidet som har foregått i komiteen, det har jo vært en forholdsvis enkel sak for de fleste av partiene der, men jeg vil gjerne redegjøre for holdningen til Fremskrittspartiet.

Mobildekning er ikke lenger et gode, det er grunnleggende infrastruktur. Det handler om trygghet, beredskap og muligheten til å få hjelp når ulykken først er ute. Likevel vet vi at det fortsatt finnes betydelige dekningshull langs norske veier, særlig i distriktene. Statsråden erkjenner selv at det er områder med krevende topografi, lav trafikk og høye utbyggingskostnader hvor markedet alene ikke kan levere. Da mener Fremskrittspartiet at staten må ta ansvar.

Det handler om trafikksikkerhet, det handler om responstid for nødetater, og det handler om at folk i distriktene skal ha den samme grunnleggende tryggheten som folk i byene har. Saken blir enda mer alvorlig når vi vet at 2G-nettet fases ut innen 2027/2028. Det vil føre til at opptil 700 000 biler mister fungerende eCall-systemer – automatiske nødmeldingssystemer som varsler nødetatene ved alvorlige ulykker. Fremskrittspartiet har derfor vært tydelig på at det teknologiske skiftet ikke må svekke trafikksikkerheten. Vi kan ikke akseptere at eksisterende sikkerhetsfunksjoner forsvinner før fullgode alternativer er på plass.

De samme utfordringene gjelder langs jernbanen. På Nordlandsbanen passerer toget hele 154 tunneler. Mange av disse strekningene har begrenset eller mangelfull mobildekning. Dette gjelder også for lokføreren. Dersom det skjer en ulykke, en driftsstans eller en brann i en tunnel, kan konsekvensene bli svært alvorlige dersom lokfører eller passasjerer ikke får varslet nødetatene raskt nok. Det sier seg selv at dette er et beredskapsproblem. Når vi samtidig vet hvor lange avstander det er i Nord-Norge, og hvor avgjørende responstid kan være, burde dette være en prioritet av langt høyere grad for regjeringen.

Vi registrerer også at regjeringen i stor grad peker på framtidige satellittløsninger. Slike løsninger kan være et supplement til, ikke en erstatning for, robust og bakkebasert mobildekning. Fremskrittspartiet mener derfor at vi trenger en langt mer offensiv politikk på dette området. Vi trenger:

• en nasjonal utbyggingsplan

• statlig finansiering i ulønnsomme områder

• prioritering av strekninger med høy risiko

• tydelige krav til at beredskap og sikkerhet skal komme først

Dette er helt i tråd med Fremskrittspartiets politikk om trygg infrastruktur, styrket beredskap og likeverdige tjenester i hele landet.

Fremskrittspartiet støtter intensjonen bak representantforslaget. Behovet for bedre mobildekning langs vei og jernbane er reelt, og det handler om både trygghet og beredskap. Vi kan likevel ikke støtte forslaget slik det foreligger i denne saken. Forslaget er for lite konkret på statlig ansvar, finansiering og prioritering. Det tar heller ikke godt nok høyde for konsekvensene av teknologiskifte og behovet for å sikre eksisterende sikkerhetskritiske funksjoner før gamle løsninger fases ut.

Konstanse Marie Alvær (A) [20:34:02]: Jeg vil begynne med å si at vi deler forslagstillers intensjon om et så godt utbygd nett som mulig. Det er viktig for sikkerheten og beredskapen.

Norge har i dag et av verdens beste mobilnett. Nesten alle husstander har grunnleggende mobildekning, og mobilnettet er godt utbygd, til tross for et krevende og langstrakt land, med fjell, fjorder og store avstander. Det betyr likevel ikke at det er mobildekning på hver eneste meter av det norske veinettet. Det finnes fortsatt dekningshull, særlig i områder med krevende topografi, lite trafikk og høye utbyggingskostnader.

Vi er opptatt av å bedre dekningen langs ferdselsårer. Derfor ble det f.eks. i 2019 stilt konkrete dekningskrav ved tildeling av frekvenser til mobiloperatørene. Blant annet fikk Telenor ansvaret for å tette dekningshull langs europaveinettet og deler av kystveien i Nordland.

Samtidig må vi være realistiske. Det offentlige veinettet i Norge er på nesten 98 000 kilometer. Å sikre full mobildekning på absolutt alle veistrekninger innen 2030 vil være ekstremt kostbart. Utredninger viser at bare det å tette dekningshull på deler av riksveinettet kan koste mellom 500 mill. kr og 1,5 mrd. kr – og det er før vi tar høyde for dagens prisvekst og økte byggekostnader.

Vi må også ta i bruk ny teknologi når det er mulig. Det skjer noe på den teknologiske fronten hver eneste dag, bl.a. utvikling innen satellittbasert mobilkommunikasjon – såkalt Direct-to-Device, eller D2D. Denne teknologien gjør det mulig for vanlige mobiltelefoner å koble seg direkte opp til satellitter når det ikke er mobildekning på bakkenettet. På sikt kan dette gi nærmest landsdekkende mobildekning, også i områder hvor det i dag er svært dyrt eller upraktisk å bygge ut tradisjonelle mobilmaster.

Samtidig pågår det viktig arbeid med nytt nødnett, bedre samarbeid mellom mobilaktører og koordinering mellom myndigheter gjennom Statens vegvesen og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Målet om bedre mobildekning langs norske veier er viktig for både trygghet, beredskap og framtidens transportløsninger. Løsningen ligger i målrettede tiltak, prioritering av de mest utsatte strekningene og bruk av ny teknologi.

Tage Pettersen (H) [20:36:39]: Mobildekning langs veiene våre er ikke et spørsmål om bekvemmelighet eller om man får strømmet musikk på bilturen sin. Det er et spørsmål om sikkerhet, beredskap og likeverdige muligheter i hele landet.

For Høyre er digital infrastruktur like viktig som asfalt og betong. Vi bør ikke akseptere at det i 2026 fortsatt finnes mange «hvite flekker» på kartet langs offentlige veier der man ikke får tak i nødetatene hvis ulykken er ute.

Høyre er tydelige i vår politikk: Vi skal sikre god mobildekning på hele veinettet, i tunneler, langs kollektivårer og på jernbanen. Det er også en forutsetning for å nå nullvisjonen om ingen drepte eller hardt skadde i trafikken.

God dekning handler også om næringslivets konkurransekraft. Moderne transport og logistikk krever kontinuerlig oppkobling. Skal vi legge til rette for at folk kan bo og skape jobber i hele landet, må den digitale grunnmuren være på plass – uansett om man kjører på en riksvei i Østfold eller en fylkesvei i Nordland.

I vårt alternative budsjett har vi vist at vi prioriterer samferdsel og vedlikehold høyt. Vi vil ha mer samferdsel for hver krone, og det inkluderer også å bruke ny teknologi og sensorteknologi for å gjøre veiene våre tryggere, men det er ikke realistisk med full utbygging innen 2030.

Skal vi klare en utbygging opp mot full mobildekning, er det viktig at dette ses på i sammenheng med utbyggings- og forbedringsprosjekter for den offentlige infrastrukturen. Samtidig må vi være åpne for å kunne kombinere dette med annen teknologiutvikling, sammen med bl.a. andre land.

Det er i den siste tiårsperioden investert betydelig i de norske mobilnettene, og dette har gitt Norge en mobildekning i verdensklasse. Mobilmarkedet står i en teknologisk revolusjon der mobilprodusentene og operativsystemene hele tiden kappes om å gi oss ny og bedre funksjonalitet og tjenester gjennom sine økosystemer. Nkom analyserer dette kontinuerlig, og snart får vi vel også tallene for 2025.

Høyre støtter også intensjonen i forslaget om å sikre dekning på alle offentlige veier, men vi trenger en kunnskapsbasert og offensiv politikk som sikrer at alle som ferdes på norske veier, kan føle seg trygge og ikke minst være tilkoblet. Dette er noe vi må løse sammen med bransjen og teknologiutviklerne, og ikke minst i sammenheng med infrastrukturprosjektene det offentlige skal utføre de nærmeste årene.

Bengt Fasteraune (Sp) [20:39:32]: Norge er et langstrakt land som er tynt befolket, og for å skape like tjenester og muligheter for folk mener vi i Senterpartiet at vi må fortsette den tradisjonen som bygde landet og skapte det samfunnet vi har i dag. I de tiårene som vi har lagt bak oss, handlet dette om strømutbygging, telefondekning og tilgang til bredbånd. Senterpartiet mener at vi nå må ta et krafttak for å sikre mobildekningen langs veinettet vårt.

Mobildekning er en forutsetning for beredskap, trygghet i hverdagen og muligheten til å tilkalle hjelp ved ulykker. Likevel mangler en rekke offentlige veier i Norge fortsatt mobildekning, og dette problemet vil forsterkes ytterligere når 2G-nettet skal stenges ned. En rekke systemer, særlig eCall i biler, har vært avhengige av 2G-nettet. Selv om disse løsningene i stor grad erstattes av annet moderne utstyr og GPS-funksjonalitet via mobiltelefon, viser vurderinger at det fortsatt kan være enkelte negative konsekvenser knyttet til utrykningstid ved trafikkulykker på steder uten mobildekning.

Fravær av mobildekning i deler av landet utgjør en risiko for trafikksikkerheten, påvirker bosetting og næringsliv negativt og svekker beredskapen. Forslagsstillerne mener at tiden er overmoden for at staten tar et helhetlig ansvar og sørger for at alle offentlige veier i Norge får mobildekning før 2030. Dette vil bidra til nullvisjonen for hardt skadde og drepte i veitrafikken, styrke beredskapen og sikre likeverdige tjenester i hele landet.

Det har alltid vært slik at de utfordringene som er lengst ute i ytterkantene av dette landet, er det som koster mest penger. Slik har det vært med bredbånd, slik har det vært med strøm, og sånn er det også når det gjelder mobildekning. Vi er glade for at folk deler vår bekymring og er opptatt av at vi skal få dekning – kanskje ikke innen 2030, men at dette iallfall er noe det jobbes aktivt mot – og vi i Senterpartiet ser på dette som en støtte til de intensjonene vi har i forslaget. Likevel er det svært viktig at de stedene der de største utfordringene er, der man har de største kostnadene, prioriteres når vi skal ha bosetting i hele landet, og det som dreier seg om sikkerhet for folk, må prioriteres høyt.

Jeg tar opp Senterpartiets forslag.

Statsråd Karianne O. Tung [20:42:38]: God mobildekning der folk bor, arbeider og ferdes, er ikke et teknisk spørsmål – det er et spørsmål om beredskap, trafikksikkerhet og likeverdige tjenester i hele landet. Det er jeg opptatt av, og det er også regjeringens prioritering.

Norge er et langstrakt land med en kostnadskrevende topografi for etablering av e-kominfrastruktur. Vi har også et begrenset kundegrunnlag i en relativt liten befolkning. Likevel har mobiloperatørene investert tungt i mobilnettutbygging, og Norge har i dag derfor noen av verdens beste mobilnett med god kvalitet og tilgjengelighet. Jeg arbeider for at det fortsatt skal være sånn, også i framtiden.

Det offentlige veinettet har en utstrekning på nærmere 98 000 kilometer, som består av kommunale veier, fylkeskommunale veier og riksveier. Dekningen er god, men den er ikke komplett. Full bakkebasert mobildekning langs hver eneste kilometer innen 2030 er ikke realistisk.

Vi har allerede åpnet bredbåndsstøtteordningen for bruk til mobildekning, bl.a. langs transportårer. Det gir oss muligheter til å gjøre målrettede forbedringer på de viktigste strekningene, basert på kriterier som rasfare, ulykkesstatistikk og hvor øde veistrekningene er.

Samtidig foregår det en rivende utvikling for å integrere satellitteknologi i mobilnett og -tjenester. Dette kan gi økt beredskap og dekning, noe som er krevende og kostbart å få til med bakkeinfrastruktur. Lavbanesatellittsystemer vil kunne samvirke med mobilnettene for å gi dekning stort sett overalt. Det arbeides nå i Europa for at sånne løsninger skal få utbredelse, og det er grunn til å tro at tilbudet vil foreligge før 2030.

Jeg støtter intensjonen bak forslaget fullt ut. Svaret er ikke å love noe vi ikke kan holde innen 2030. Svaret er å bruke de virkemidlene vi faktisk har – bredbåndsstøtte til mobildekning langs prioriterte strekninger, dekningskrav ved tildeling av frekvenser som har dekningsegenskaper, og ny satellitteknologi som etter alt å dømme vil gi oss tilnærmet komplett dekning langs veinettet før 2030. Det mener jeg er den kloke veien fram.

Rune Støstad (A) [20:46:06] (komiteens leder): På vegne av saksordfører Une Bastholm vil jeg først få takke komiteen for godt samarbeid i saken og forslagsstilleren for å løfte en viktig problemstilling. Klimaendringene gir oss mer ekstremvær, flere flommer og flere skred. Det rammer folk, lokalsamfunn, næringsliv og matjord i hele landet. Når naturkreftene slår til, er det avgjørende at vi har en naturskadeordning som fungerer, både for den som er rammet, og for samfunnet som helhet.

Mange kommuner, lokalsamfunn og gårdbrukere har de siste årene opplevd store belastninger som følge av våtere og villere vær. Selv kommer jeg fra Innlandet, der mange ble hardt rammet av ekstremværet Hans. Den hendelsen viste tydelig at dagens ordning ble satt under press. Mange søknader kom inn på stutt tid, og flere opplevde lang ventetid før saken ble behandlet. For folk som står midt i store ødeleggelser og økonomisk usikkerhet, er tid avgjørende. Lang saksbehandling kan i seg selv forsterke belastningen og øke kostnadene.

Den statlige naturskadeordningen har lange tradisjoner i Norge og skal sikre erstatning for skader som ikke kan forsikres privat. Samtidig har hendelser de siste årene vist at ordningen står overfor nye utfordringer. Flere peker på lang saksbehandlingstid og behovet for en mer robust og effektiv ordning. Komiteen viser til at regjeringen allerede har satt i gang en gjennomgang av naturskadeordningen etter erfaringene fra Hans med mål om mer effektiv håndtering av store naturhendelser. Det er bra. Samtidig er det viktig å bygge videre på det som er bra med dagens ordning, bl.a. når det gjelder rettssikkerhet, likebehandling og fagkompetanse.

Flere av forslagene i saken handler om forebygging. Komiteen understreker betydningen av godt samarbeid mellom statlige myndigheter, kommunene og fagmiljøene. Kommunene er ofte førstelinjen når naturulykker rammer, og god informasjon og tydelig veiledning er viktig for å kunne hjelpe innbyggere og næringsliv på en god måte.

Denne saken handler om mer enn økonomisk erstatning. Den handler om trygghet, beredskap og tillit til at fellesskapet stiller opp når naturkreftene rammer. Det er behov for en ordning som er godt tilpasset klimaendringene som vi vet kommer, både gjennom raskere behandling, bedre forebygging og god informasjon til kommuner og innbyggere.

Tor André Johnsen (FrP) [20:48:56]: Forslaget fra Senterpartiet om naturskadeordningen er et viktig forslag. Forenkling og effektivisering av ordningen vil være positivt for hele Norge. De senere årene har det vært flere tilfeller av flom, skred, storm og annet stort sett over hele landet. Noen kommuner og lokalsamfunn er ekstra utsatt, og de opplever naturskader gang på gang, etter at de har blitt rammet av ekstremvær og flom. Det får store negative konsekvenser for lokalsamfunnene, innbyggerne, næringslivet og infrastrukturen. Både menneskelig og økonomisk er det sterkt belastende å til stadighet bli utsatt for naturkatastrofe etter naturkatastrofe.

Været får vi ikke gjort så veldig mye med, men forebyggingstiltak og å sørge for raskest mulig utbetaling av erstatning til dem som blir rammet, kan vi påvirke direkte. Slik det er i dag, er det dobbelt ille for dem som blir utsatt for naturskader. De må både slite med skadene de blir påført av uvær og flom, og de må slite med et tregt og ineffektivt offentlig saksbehandlingsbyråkrati, hvor det tar altfor lang tid å få behandlet søknader om skadeserstatning.

Vi har spesielt sett det etter uværet Hans, hvor enkelte bønder faktisk fortsatt ikke har fått utbetalt full erstatning – hele to og et halvt år etter flommen. Det er sterkt kritikkverdig, og det er ingen tvil om at her kunne og burde dagens Ap-regjering vist mer handlekraft og sørget for raskere utbetaling. Tydeligvis virker det ikke som dagens regjering er så veldig opptatt av det, så da må i hvert fall vi fra Stortingets side ta grep og sørge for vedtak som kan bidra til raskere, enklere og mer effektive prosesser for saksbehandling. Et viktig grep er økt grad av lokal forvaltning. Det vil bidra til mindre byråkrati og raskere og mer effektiv saksbehandling.

Jeg ønsker å opplyse om at FrP kommer til å støtte forslagene nr. 4 og 6 i saken.

Erlend Larsen (H) [20:51:25]: Villere og våtere vær gir stadig flere skader på naturen. Enkelte ganger får skadene store konsekvenser for privatpersoner, næringsdrivende og lokalsamfunn. Vi i Høyre er opptatt av at staten har gode verktøy for forebygging av naturskader, samtidig som man har en effektiv og god ordning for naturskadeerstatning. Den statlige naturskadeordningen er en godt etablert og lovregulert ordning for erstatning i forbindelse med naturskader.

Det er naturlig at regelverket for naturskadeordninger endres når det viser seg nødvendig. Vi mener at regjeringen har brukt altfor lang tid på å utbetale erstatningene etter ekstremværet Hans. Det er nå mer enn to og et halvt år siden Hans, og enkelte bønder har enda ikke fått utbetalt erstatning. Det mener vi er en uakseptabel lang saksbehandlingstid. Solberg-regjeringen sørget for en rask utbetaling etter tørken i 2018. Det er mulig med raskt oppgjør med en handlekraftig regjering. Saksbehandlingen må være rask og enkel. Tiden på saksbehandlingen bør kortes ned og forenkles for brukere.

Lokale myndigheter spiller en sentral rolle for å bidra til å sikre lokalsamfunn, matjord og infrastruktur. Det er nødvendig at kommunene får bedre tilgang til tydelig, samlet og anvendbar informasjon om naturskadeordningen. Landbruksministeren har lovet å sikre kommunene tydelig og god informasjon om statens naturskadeordning slik at de kan veilede og følge opp sine innbyggere bedre. Som følge av lovnaden ser ikke vi i Høyre det som nødvendig å støtte forslag nr. 1.

Enkelte av forslagene synes vi er litt for konkluderende, derfor støttere vi ikke alle forslag. Vi er med på forslag nr. 4, hvor regjeringen bes gjennomgå regelverket for naturskadeforebygging langs vernede vassdrag med sikte på å forenkle regelverket og gjøre det enklere å gjennomføre forebyggingstiltak. Vi støtter også forslag nr. 6, selv om det ikke framkommer av komiteens innstilling. Forslaget går ut på å be regjeringen gjennomgå naturskadeordningen med mål om forenkling, effektivisering og økt grad av lokal forvaltning, noe som er i Høyres ånd.

Med dette tar jeg opp det forslaget Høyre er del av.

Ingrid Fiskaa (SV) [20:53:36]: Klimaendringane gjev meir ekstremvêr, og med det blir òg dei skadane som ekstremvêret og naturkatastrofane påfører menneska og lokalsamfunna, større. Det er difor velkome med ein gjennomgang av naturskadeordninga, slik statsråden har varsla, og ein sak i dag der me behandlar dette.

Det er eit problem i dag at saksbehandlinga tek lang tid. Det er òg ei utfordring at kommunane manglar oppdatert informasjon om naturskadeordninga for å kunna gje god rettleiing av innbyggjarane som blir ramma. Endå meir vil eg seia det er eit problem at kommunane ikkje har tilstrekkelege ressursar og kapasitet til å gjera dette arbeidet.

SV er med på fleire forslag her i dag, bl.a. om å sikra god informasjon til kommunane og om å gå gjennom nivået på eigenandelane, særleg for dei som blir ramma fleire gonger. Så vil SV òg framheva at matjorda bør ha sterkare vern ved naturskade då matjorda vår er ein kritisk viktig ressurs og ein altfor knapp ressurs i dag.

Naturskadeordninga er innretta på å dekkja tap når skaden har skjedd. Me vil òg at ordninga skal kunna dekkja sikringstiltak og førebygging. Då er det verdt å leggja til at den aller beste førebygginga, i tillegg til å unngå eller dempa dei verste klimaendringane, er å spela på lag med naturen. Naturen er vårt aller beste vern mot ekstremvêr, og det å la vera å byggja ned eller la vera å tukla med naturen er faktisk det luraste me kan gjera for å unngå store kostnader til å reparera eller erstatta skadar i etterkant.

I motsetning til asfalt og betong tar naturen imot og dempar effektane av flaumvatn og reduserer erosjon. Det er verdt å ha i bakhovudet når me diskuterer naturskadeerstatningar. SV vil at me tek vare på og òg restaurerer natur. Det kan me gjera kvar dag, og den utfordringa går særleg til dei nedbyggingsglade partia i denne i salen.

Med det tek eg opp forslaga SV er med på.

Geir Pollestad (Sp) [20:56:33]: Senterpartiet har det enkle utgangspunktet at når noko ikkje fungerer, må me prøva å endra det. Det er ingen tvil om at dei erfaringane ein har sett etter flaumen Hans, viser at naturskadeordninga i si noverande form ikkje fungerer. Det er behov for endring.

Eg er glad for at forslaga nr. 4 og 6 kjem til å få fleirtal. Det er jo heilt meiningslaust at ein skal inn i ei stor byråkratisk kvern viss det er behov for å gjera inngrep etter ein flaum i eit verna vassdrag. Det er det ingen grunn til. Her må me stola på den private eigedomsretten og det lokale vettet. Det er det fleirtalet i Stortinget gjer.

Så er det sånn at forslag nr. 6 pålegg landbruksministeren og regjeringa å føreta ein gjennomgang av ordninga og sjå korleis ein kan bruka det lokale initiativet og den lokale energien betre for å unngå at situasjonar som den me har hatt etter Hans, oppstår på ny.

Det er eit problem at matjord vert prioritert veldig lågt i flaumsamanheng. Det gjeld i regelverket, og det gjeld i NVEs praksis. Eg meiner at ein må sjå hen til måla om auka matproduksjon og auka sjølvforsyning og prioritera matjord høgare når det gjeld flaumvern.

Det er òg verdt å merka seg at Arbeidarpartiets posisjon i innstillinga er at ting fungerer bra. Dette skal ein sjå på, men det fungerer stort sett bra, og ein niheld på at Landbruksdirektoratet er dei i verda som er best eigna til å gjera dette. Eg er usikker på om det er rett.

For historieskrivinga sin del skriv FrP og Høgre i sine merknader, og representanten Larsen sa det òg i dag, at i 2018 gjekk det så fort. Det er verdt å minna på at situasjonen ein hadde i 2018, ikkje var naturskadar; det var avlingssvikt. Det er eit heilt anna regelverk. Òg etter flaumen Hans gjekk handteringa av avlingssvikten svært godt. Det er verdt å leggja merke til at der har kommunane ein sentral rolle i arbeidet. Det bør ein læra av, og det bør ein òg gjera gjeldande når det gjeld naturskade.

Framtida vil gje oss meir ekstremvêr. Då må me ha eit system som gjev sikkerheit for dei som produserer maten vår, og difor er det viktig å gjera dei vedtaka som Stortinget gjer i dag. Så skal ikkje Senterpartiet sørgja så veldig over alle dei gode forslaga me har fremja som i dag ikkje får fleirtal. Eg tek opp dei forslaga som gjenstår.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [20:59:53]: Det er et solid engasjement for den statlige naturskadeordningen i næringskomiteen, fra forslagsstillerne og i denne salen her i kveld, og det er bra. Utgangspunktet vårt, som jeg oppfatter at vi alle sammen er enige om, er at å ha en statlig naturskadeordning har en kjempestor samfunnsmessig verdi og ikke minst skaper trygghet for dem som blir utsatt for naturskade. Det er tydelig at vi alle sammen ønsker at en sånn ordning skal videreføres. Spørsmålet i kveld er om vi kan ta noen grep for at denne ordningen skal fungere enda bedre, og da særlig i forbindelse med og i etterkant av store naturulykker, som det vi har erfart gjennom oppfølgingen etter Hans i 2023.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at vi ikke er tjent med lang saksbehandlingstid i etterkant av sånne store naturulykker. Samtidig er det også viktig at vi har en god behandling av naturskadesakene, noe som innebærer å sikre likebehandling, både når det gjelder lovens vilkår og verdsetting av skadene, og på den måten også ivareta rettssikkerheten for dem som er skadelidde.

I svarbrevet som Stortinget fikk 19. mars, har jeg vist til at den gjeldende naturskadeordningen har fungert godt, men, som sagt, at erfaringene fra Hans viser at det er naturlig å vurdere nærmere om det bør gjøres grep som kan bidra til en mer effektiv saksbehandling i krisesituasjoner, og som samtidig bygger videre på Landbruksdirektoratet som den ansvarlige myndigheten. Regjeringen har gjort flere tiltak etter Hans for å legge til rette for mer effektiv saksbehandling. Likevel er jeg enig i at det kan være helt på sin plass å vurdere ytterligere tiltak, for å unngå at vi kommer i en lignende situasjon på nytt.

Landbruks- og matdepartementet har i forbindelse med evalueringen i etterkant av Hans derfor besluttet å starte en gjennomgang av naturskadeordningen. Målet er mer effektiv håndtering av store naturulykker. Dette er et pågående arbeid som vil bygge på et tett samarbeid med Landbruksdirektoratet og de erfaringene som direktoratet har gjort seg i senere tid.

Jeg forstår forslagsstillerne sånn at det er behov for mer informasjon om ordningen i kommunene, og i mitt svarbrev har jeg vist at jeg ønsker å følge opp dette på egnet måte.

Ruth Mariann Hop (A) [21:11:41]: Takk til representanten fra Senterpartiet, som reiser debatt om denne viktige statlige naturskadeordningen. Det er en økonomisk kompensasjon til personer og virksomheter som blir rammet av skader forårsaket av naturhendelser som flom, skred, storm eller jordskjelv. Ordningen har eksistert siden 1961 og er en godt etablert ordning som yter erstatning til skadelidte etter en naturulykke, og det er lovregulert. De siste årenes store naturskadehendelser kan tyde på at vi kan vente oss hyppigere og mer omfattende naturskadehendelser framover. Dette understreker også viktigheten av å ha et lovverk som er tilpasset dagens samfunn, og som legger til rette for en effektiv erstatningsordning.

Selv om selve ordningen er god, ser vi utfordringene, som saksbehandlingstiden, som er blitt debattert her i dag. Ekstremværet Hans sommeren 2023 rammet store deler av landet og førte til omfattende skader på eiendom og infrastruktur. Etter dette mottok Landbruksdirektoratet over 2000 søknader om naturskadeerstatning. Klimaendringene gir flere og mer intense naturhendelser, noe som øker presset på ordningen. Derfor har Landbruks- og matdepartementet besluttet å gå gjennom ordningen med mål om en mer effektiv håndtering av store naturulykker, som statsråden sa i sitt innlegg.

Arbeiderpartiet mener det var rett å gå vekk fra lokal forvaltning gjennom lensmannsskjønn i 2014, og etablere et nasjonalt forvaltningsorgan. Dette organet er også bedre rustet til å håndtere uforutsigbare naturulykker uten å belaste kommuneadministrasjonene unødig. Vi i Arbeiderpartiet er ikke redde for å endre systemer som ikke fungerer optimalt, men vi mener det er uhensiktsmessig å gjøre det stykkevis og delt, uten å se dem en større sammenheng. Jeg vil også vise til at regjeringen våren 2024 la fram Meld. St. 27 Tryggare framtid – førebud på flaum og skred, som ble behandlet i Stortinget våren 2025. Det ble i denne sammenheng gjort en helhetlig gjennomgang av politikken på flom- og skredområdet, og tiltak i meldingen er knyttet både til områder der folk bor, og til landbruk, samferdsel og annen infrastruktur.

Naturskadeordningen er en viktig bærebjelke i vårt velferdssamfunn. Når naturkreftene rammer hardt og uforutsigbart, skal ikke enkeltmennesker stå alene med konsekvensene. Gjennom ordningen tar felleskapet et ansvar for å sikre at de som rammes av naturhendelser, få mulighet til å bygge opp igjen liv og levebrød. Vi i Ap støtter forslag 6 i saken, selv om dette ikke kommer fram av komiteens innstilling.

Bengt Fasteraune (Sp) [21:14:55]: Å leve av, med og i pakt med naturen blir stadig tøffere når klimaet forandrer seg og været blir våtere, villere og mindre forutsigbart. Naturskadeerstatning skal bøte på skader på veier, bruer, jordbruks- og skogbruksareal og byggverk som ikke dekkes av vanlig forsikring. Denne ordningen var banebrytende da den kom på plass i 1961. I 2020 kom en ny lovfortolkning som absolutt ikke er til det bedre, som bør revideres for bedre å ruste oss for framtidig ekstremvær. Det er et tiltak som vi må se på ganske raskt.

Flere deler av landet har vært rammet hardt av mer ekstremvær de senere årene. Flere kommuner har vært utsatt for gjentatt flom, skred og naturskade. Enkeltpersoner og private virksomheter blir særlig hardt rammet, sammen med kommunene, som opplever ekstreme påkjenninger. Enkeltområder og enkelte gårdbrukere rammes særlig hardt med gjentatte hendelser. Enkelte har ikke fått erstatning for skader når skadene oppstår på nytt, og det er ganske tøft. Det medfører at erstatningsansvaret og byrden med naturskadeerstatning rammer enkelte særlig hardt.

Regelverket må endres slik at skader på eksisterende sikringsanlegg som elveforebygging og plastring i vassdrag kan erstattes gjennom naturskadeordningen. Det skjer ikke i dag, og den samme skaden skjer på nytt i det samme området fordi man ikke har utvidet området for sikring, så man kunne unngått skade nummer to. Vi trenger ikke å gjenta den samme elendigheten. Eksempelvis kan takstfolk ha standarder for utarbeiding av takst som raskt blir godkjent, og kan gjelde for å avklare delvis eller helhetlig utbetaling raskt, på samme måte som ved produksjonssvikterstatningsordningen. Det kan ikke være noe problem.

Naturskadeordningen må gjøres mindre byråkratisk og mer oversiktlig, og det skal ikke være nødvendig å hyre konsulenter eller advokater for å navigere i slike søknadsordninger. Prosedyrer og retningslinjer kan avklares nasjonalt og må håndheves lokalt. Kommune, fylkeskommune og statsforvalter bør ha et ansvar for erstatningsordninger og veiledning, og regjeringen må avklare ansvarsforhold og myndighet for å kunne delegere saksbehandling når det blir mye å gjøre for saksbehandlerne. Landbruksdirektoratet skal ved manglende kapasitet ha rutiner for å delegere kontrollvirksomhet og oppfølging av søknadene. Vi kan ikke ha en ordning der direktoratet går i kne dersom skadeomfanget blir for omfattende.

Ruth Mariann Hop (A) [21:18:56] (ordfører for saken): Først og fremst vil jeg takke Høyre for å ha fremmet dette forslaget og komiteen for et veldig godt samarbeid i saken.

Produksjon av lokal mat og drikke handler om at mange små produsenter i hele landet skaper verdier, arbeidsplasser, framtidstro og stolthet i sine egne lokalsamfunn.

Komiteen har de siste ukene samlet seg om et forslag om at regjeringen så snart som mulig skal komme tilbake til Stortinget med et lovforslag som gjør det mulig å selge alkoholholdige drikkevarer over 4,7 pst. fra produksjonssted – dette sånn at produsentene skal kunne selge et begrenset volum av sin egen produksjon direkte til besøkende. Dette er noe regjeringen allerede jobber med, og nå blir de utfordret av Stortinget om å komme raskt tilbake med et lovforslag.

Endringen vil, sånn som jeg ser det, bidra til utviklingen av Norge som reiselivsdestinasjon og gi bøndene nye muligheter for verdiskaping gjennom kortreiste produkter.

Det vi vedtar i dag, eller det som blir banket gjennom etter hvert, har vi sett fungere i praksis. I 2016 åpnet vi for salg av sider over 4,7 pst. direkte fra gård. Det har vært en suksess, spesielt i Hardanger, der lovendringen har bidratt til nye virksomheter, helårs arbeidsplasser og økt reiselivsaktivitet. Forslaget er en videreutvikling av den samme tankegangen, og dette er god næringspolitikk for distriktene og en håndsrekning til produsenter som trenger flere bein å stå på.

Noen er med dette forslaget bekymret for Vinmonopolets rolle og for økt tilgjengelighet av alkohol. Til dem har jeg lyst å si at hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk skal ligge fast. Vinmonopolet skal fortsatt være bærebjelken i norsk alkoholpolitikk. Andre peker på utfordringer knyttet til EØS-regelverket. Her er det viktig å understreke at arbeidet ikke stopper med dette vedtaket.

Regjeringen har tidligere varslet at de vil sende utformingen av ordningen på høring før sommeren. Det står fortsatt ved lag. Det gjør at vi kan sørge for at ordningen blir trygg, treffsikker og godt forankret.

For Arbeiderpartiet handler dette om et levende lokalsamfunn, sterkere reiseliv, mer lokal verdiskaping og en politikk som tar hele landet i bruk. Derfor støtter vi dette forslaget.

Høyre fremmer også i saken et forslag om å legge fram en egen stortingsmelding om økt produksjon og eksport av lokal- og spesialmat. Her mener vi i Arbeiderpartiet at det allerede ligger gode strategier for dette i Matnasjonen Norge, Oppskrift for mer lokal mat og drikke, strategi for økt selvforsyning og Veikart for reiselivsnæringen, der mat og matopplevelser omtales som en ressurs inn i utviklingen av reiselivet. Alle disse har kommet på plass mellom 2021 og 2025. Vi mener at disse planene dekker området, og derfor støtter vi ikke det forslaget.

Tor André Johnsen (FrP) [21:22:12]: Dette er en fantastisk gladsak, som vi i FrP ikke bare har jobbet for i veldig mange år, men jeg vil si i alle år, til og med før FrP eksisterte. Vi hadde jo en partistifter, Anders Lange, som var veldig glad i eggelikør, som de fleste vet.

Jeg vil takke Høyre for å ha løftet fram saken og for å ha løftet fram temaet. Jeg vil også takke alle, i hvert fall nesten alle, partier i denne sal, som har støttet FrPs forslag, og nå blir med på å sikre et bredt og tverrpolitisk flertall for å gi lokale produsenter mulighet til å selge egenprodusert alkohol fra eget produksjonssted. Det er viktig for distriktene, det er viktig for bønder og andre gründere og ikke minst viktig for norsk reiseliv og norsk gardsturisme. Det er vel bare KrF – kanskje Rødt, jeg vet ikke helt hva de ender på – som ikke støtter forslaget. Jeg tviler vel på om KrF hadde blitt med selv om vi hadde fristet med lokalprodusert altervin.

Egentlig burde denne saken være en selvfølge, og det burde vært innført for lenge siden. Jeg har f.eks. vært flere somre på Samsø i Danmark. Jeg glemmer aldri første gangen jeg fikk kjøpt kremlikør der, lokalt produsert og lokalt solgt kremlikør, og på etiketten sto det: Likør produsert med melk fra kuene på Nordby gård. Da snakker vi ordentlig stuttreist likør. Jeg husker jeg syntes det var litt kult og tenkte at dette må vi også få til i Norge – og hurra, nå blir det endelig snart en realitet.

I dag får man kjøpt mye god og stuttreist mat i Norge, men muligheten for å kjøpe stuttreist drikke er begrenset, i hvert fall hvis det skal være alkoholholdig drikke. Jeg pleier å kjøpe egg fra en nabogård, nydelige egg som jeg kjøper i Ringsaker, men hvorfor skal ikke den bonden også få produsere og selge egenprodusert eggelikør av de nydelige eggene? Nå blir det heldigvis snart mulig.

Tidligere i vinter var komiteen på Grüne Woche i Berlin, og da ble jeg som er fra Innlandet ekstra stolt, for der fikk vi smake akevitten til ordfører Harald Sve Bjørndal fra Vågå og fantastisk god eggelikør fra ministerens hjemmeområde, Galåvolden gård på Røros. Så fort regjeringen sørger for nødvendige lovendringer og kommer tilbake til Stortinget for behandling av det, kan begge disse aktørene starte med lokalt utsalg. Det gleder jeg meg til.

Ikke minst ser jeg fram til endelig å kunne få kjøpe akevitt på Atlungstad. Lokalt i Stange har vi noe som heter Atlungstad Brenneri. Det er i min kommune, hvor jeg er vokst opp. Atlungstad er et historisk museumsbrenneri. Det er Norges eldste potetbrenneri som ble etablert av lokale bønder på Stange i 1855, og hvor målet bl.a. var å utnytte og bruke landbrukets råvarer på best mulig måte. Nå kan bønder og andre gründere igjen videreforedle egne råvarer produsert av alkohol og selge det lokalt. Det blir viktig for Distrikts-Norge og viktig for sysselsetting og bosetting.

Erlend Larsen (H) [21:25:33]: Alle medieoppslagene mine kolleger fra andre partier har fått, tyder på at vi som står bak dette representantforslaget, traff godt. Vi setter stor pris på at en nær samlet komite støtter det ene av våre tre forslag – selv etter at Fremskrittspartiet spritet opp forslaget vårt til også å inkludere alkoholholdige drikkevarer med mer enn 4,7 pst.

I Norge har vi en lang og rik tradisjon med produksjon av lokal mat og drikke. Denne tradisjonen får større muligheter til å blomstre dersom gårdene som driver med tradisjonsmat, får selge sine produkter direkte fra gården. Det kan høres ut som en selvfølge, men salg av alkoholholdig sider ble tillatt først under Solberg-regjeringen i 2016. Det blir regnet som det viktigste veiskillet for næringen. Antall produsenter av sider økte kraftig, og norsk siderproduksjon gikk fra å være en liten nisje til å bli en vekstnæring.

Norge har gode forutsetninger for å produsere flere kvalitets- og spesialprodukter som det er marked for både i Norge og internasjonalt. Solberg-regjeringen la i sin tid fram en egen strategi for å bygge matnasjonen Norge, og salget av lokalmat fikk en betydelig vekst. Vi skulle veldig gjerne sett at strategien hadde blitt oppdatert gjennom en stortingsmelding slik at lokal- og spesialmat kunne fått enda et løft. Så langt ser det ikke ut til at noen partier støtter det forslaget.

Vi foreslår også at regjeringen skal legge til rette for at norsk mat og drikke kan gis en større plass i det eksportrettede virkemiddelapparatets arbeid. Her ser det heller ikke ut til at vi får støtte fra andre partier. Det er synd for gårdssalg og turisme. Lokal mat og drikke er en turistmagnet som betyr mye i distriktene.

Vi får heller glede oss over at endringen i alkoholloven fra 2016 oppdateres og utvides slik at gårdene som produserer tradisjonsdrikke som sider, øl, kveik og vin, kan få en gunstig vekst. Når det nå ligger an til at et flertall på Stortinget åpner for salg av alkoholholdige drikkevarer over 4,7 pst., blir det også enklere å produsere øl og kveik for salg, siden produksjonsprosessen gjør det vanskelig å alltid ligge under 4,7 pst.

Enkelte spør om dette utfordrer Vinmonopolet, men vi mener at forslaget ikke utfordrer hovedregelen om at salg av alkohol over 4,7 pst. skal skje gjennom Vinmonopolet. Dette handler om fysisk salg på selve produksjonsstedet, og skal bare omfatte egenproduserte varer. Det bør også knyttes en øvre grense til volumet som kan kjøpes av de besøkende. I Sverige er grensene på 0,7 liter brennevin, 3 liter vin, 3 liter sterkøl og 3 liter annen gjæret drikk, slik som sider. Vi får håpe at oppmykingen av denne loven øker salg av gårdsmat.

Jeg tar opp Høyres forslag i saken.