Hege Bae Nyholt (R) [14:23:47] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke forslagsstillerne for å løfte viktige problemstillinger for noen av våre mest sårbare barn og unge: de som lever livet sitt på barnevernsinstitusjon i en periode. Videre vil jeg takke komiteen og komitéråden for godt arbeid, og de ulike organisasjonene for høringssvar.

En samlet komité understreker at alle barn og unge har rett til trygge oppvekstvilkår og tilbud tilpasset deres behov. Barnevernet har et særskilt ansvar for å ivareta samfunnets mest sårbare barn. Stabile omsorgsforhold, individuelt tilpasset støtte, gode relasjoner og tilgang til spesialpedagogiske ressurser er avgjørende for læring.

Komiteen mener at det er behov for bedre koordinert innsats mellom barnevern, skole og helsevesen, samt tidlig innsats og godt ettervern for å bedre utdannings- og livsutfallene for denne gruppen.

For Rødt er det viktig å understreke at barnevernet gjennom fellesskapet har ansvaret for å beskytte og ivareta samfunnets mest sårbare barn. Barn som bor på institusjon, har ofte sammensatte utfordringer og en ryggsekk med erfaringer som kan stå i veien for læring og utvikling. Et godt og forpliktende opplæringstilbud i institusjon har stor betydning for barnets mulighet til livsutfoldelse senere i livet.

For Rødt er det selvsagt at utviklingen av barnevernet må være basert på barnets beste, og besluttet av barna og fagprofesjonene med barnevernsfaglig kompetanse. Tiltak som praktiske og alternative opplæringstilbud må ikke bidra til privatisering eller kommersialisering som svekker kvalitet, langsiktighet eller offentlige forpliktelser. Der det er aktuelt, kan Rødt støtte pilotprosjekter i samarbeid mellom offentlige og ideelle aktører. Sånne prosjekter må være klart avgrensede og faglig forankret, og en nasjonal utrulling kan kun skje ved dokumentert positiv effekt og godt utprøvde piloter, og uten negative konsekvenser for offentlige forpliktelser. Det må i så fall avsettes tilstrekkelige ressurser til evaluering, oppfølging og videreføring.

Rødt er klar på at ingen piloter må privatisere kjerneoppgaver eller overstyre kommunalt eller fylkeskommunalt ansvar. Rødt vil gå imot en privatisering i barnevernet som fører til kommersialisering eller svekker langsiktigheten. Barnevernet er de fineste maskene i velferdsstatens nett og skal fange opp de barna som har behov for den kollektive beskyttelsen og omsorgen når familie- og omsorgspersoner ikke er i stand til det. Da må vi sikre at pengene vi bevilger til dette, går til barnets beste, at de går til gode arbeidsvilkår for ansatte, og at de ikke beriker kontoene til kommersielle eiere.

Med det tar jeg opp forslagene Rødt er med på.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [14:26:44]: Først og fremst vil eg seie at Arbeidarpartiet deler syn på utfordringsbiletet som forslagsstillarane trekkjer fram, og eg takkar for at ein har fremja saka så vi får diskutert det.

La meg begynne med å seie at ungane som bur på barnevernsinstitusjon, oftare har utfordringar i skuleforløpet enn andre barn og unge. Det gjeld òg i fullføringa av vidaregåande opplæring – der ligg dei ofte lågare, og mange har samansette behov. Dette må vi ta på alvor.

Ungane som bur i barnevernsinstitusjon, har same rett til opplæring som andre ungar, og for Arbeidarpartiet er det eit viktig mål at desse elevane skal lykkast betre på skulen. Dersom dei gjer det, får dei òg, som alle andre, fleire moglegheiter til ei god framtid. Difor blir det allereie arbeidd med fleire tiltak for å styrkje opplæringstilbodet, samhandlinga mellom sektorane og kontinuiteten i utdanningsløpet til barnet.

Bufdir og Bufetat jobbar kontinuerleg med å utvikle institusjonsopphaldet slik at ungane får tenester som òg er tilpassa deira behov, og det faglege rammeverket for arbeid med barn og unge i barnevernsinstitusjon gjev òg anbefalingar om kva institusjonane skal vektleggje for å sikre forsvarleg omsorg og behandling, inkludert oppfølginga av skulegang. Her er altså mykje i gang, men det er ikkje ei kvilepute for regjeringa.

La meg avslutte med å seie at Arbeidarparti-regjeringa har som mål at alle barn og unge som er i barnevernsinstitusjonar, skal lykkast betre på skulen. Det er vårt felles ansvar. Difor blir det som sagt jobba med fleire tiltak for å styrkje opplæringstilbodet og samhandling i sektoren, og vi meiner difor òg at framover er det aller viktigaste fokuset vi har, å sikre betre samordning mellom tenestene og å nytte betre det handlingsrommet som allereie òg finst i dag.

Liv Gustavsen (FrP) [14:29:04]: Jeg er stolt av dette forslaget. Det er et forslag som jeg selv har vært med på å utforme, men gjennom komitébehandlingen har flere partier vært med på å meisle det ut til et enda bedre forslag. Det er jeg glad for.

Barn i barnevernsinstitusjoner er blant de mest sårbare barna vi har i Norge. Likevel vet vi at altfor mange av dem faller ut av skolen. Bare rundt 37 pst. fullfører grunnskolen. Det er et tall som burde få hele denne salen til å stoppe opp – 37 pst.

Bak prosentene finnes det barn, barn som har opplevd uro, flytting, svik og utrygghet, barn som blir flyttet rundt i landet flere ganger, nesten som pakkepost, og som må begynne på nytt igjen og igjen: ny skole, nye lærere, nye elever, nye bekjentskaper, nye voksne – hver eneste gang må de starte på nytt mens de samtidig prøver å håndtere livet sitt. Da er det ikke rart at motivasjonen forsvinner. Flere ungdommer på institusjon forteller at de føler at de ikke har noe å stå opp til, ingen mening med dagen, ingen opplevelser eller mestring. Det hjelper lite med fine ord om at skolen er viktig, dersom systemet ikke er tilpasset dem som trenger det aller mest.

Alle barn mestrer noe, men noen trenger mer støtte enn andre. Noen trenger voksne som kan være bowlingrekkverket deres gjennom skoleåret, som holder dem på banen til de klarer å stå støtt selv. Derfor trenger vi et mer fleksibelt og praktisk opplæringstilbud for barn i barnevernsinstitusjon – ikke mindre skole, selvfølgelig, men en skole som faktisk fungerer for dem. For noen kan det være å lære matematikk gjennom idrett, for andre kan det være dyrehold, gårdsarbeid eller praktiske læringsarenaer som skaper motivasjon, struktur og ansvarsfølelse. Dette er ikke bare teori: Vi vet at slike tilbud har fungert før, og noen steder fungerer det fortsatt i dag.

Det handler om å gi ungdommene en grunn til å stå opp om morgenen, en opplevelse av mestring, en tro på at de kan lykkes. Dette handler ikke bare om omsorg, det handler også om samfunnsansvar. Hvis vi investerer i disse barna mens de er barn og ungdom, gir vi dem muligheten til å klare seg selv som voksne. Hvis vi lar være, blir kostnaden både menneskelig og økonomisk langt større. Disse barna fortjener ikke bare oppbevaring, de fortjener et verdig og trygt liv. Da må vi tørre å tenke nytt om skole og mestring for dem som trenger det aller mest.

Jeg tar opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Monica Molvær (H) [14:32:31]: Noen barn vokser opp med trygghet, med faste rutiner og med noen som ser dem hver eneste dag. Noen barn har ikke denne tryggheten. Noen går på skolen og vet at noen venter på dem hjemme. Andre vet ikke engang hvor de skal bo om noen uker. Det er disse barna vi snakker om i dag: barn og unge i barnevernsinstitusjon, kanskje noen av de mest sårbare barna vi har ansvar for som samfunn.

For mange er skolen langt mer enn bare matte og norsk. Skolen kan for noen være det eneste normale i en urolig hverdag, det eneste stedet med forutsigbarhet og den eneste plassen hvor noen ser dem. Likevel vet vi at altfor mange av disse barna faller ut av skolen. De har høyere fravær, svakere resultater og langt lavere fullføring av videregående opplæring enn andre ungdommer. Veien er kort til utenforskap, og de har ikke den samme inngangsbilletten til resten av livet som andre.

Det gjør noe med et menneske gang på gang å oppleve å falle bakpå, å kjenne på at de andre løper videre mens man selv prøver å holde hodet over vannet. Disse ungdommene har de samme drømmene som alle andre. De ønsker utdanning, jobb, et normalt liv og noen som tror på dem, men altfor ofte møter de et system som ikke klarer å henge godt nok sammen rundt dem.

Derfor mener Høyre at vi må tørre å tenke litt bredere om opplæringstilbudet – ikke fordi vi skal senke ambisjonene for disse barna, men tvert imot fordi vi må klare å møte dem der de er. For noen fungerer ikke et tradisjonelt klasserom alene. Praktiske og alternative læringsarenaer kan gi motivasjon, mestring og en opplevelse av å lykkes.

Noen ungdommer trenger først og fremst å kjenne på mestring før de kan finne motivasjon. Det er uforståelig at regjeringen sier nei til å ta i bruk alle gode krefter rundt disse ungdommene, og Høyre vil slippe til alle gode krefter som kan bidra, men dette er ikke nok alene. Vi må være ærlige på at utfordringen ofte ikke handler om mangelen på gode intensjoner. Problemet er at ansvaret blir delt opp mellom forskjellige systemer, tjenester og nivåer, og når voksne ikke samarbeider godt nok, er det barna som betaler prisen.

Derfor er Høyre tydelige på at opplæring må være en reell og forpliktende del av institusjonsoppholdet, ikke bare noe som kommer hvis systemet har tid.

For disse barna haster det. Barndom settes ikke på pause mens systemene bruker tid på å koordinere seg. Hver måned uten stabile voksne, mestring og tilhørighet er en måned som disse barna aldri får tilbake.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [14:35:31]: For SV er det helt grunnleggende at barn som bor på barnevernsinstitusjon, får et godt, trygt og tilrettelagt opplæringstilbud. Dette er noen av samfunnets aller mest sårbare barn. Da holder det ikke at vi bare gir dem et sted å bo. Vi må også gi dem omsorg, trygge relasjoner og reelle muligheter til utdanning og mestring. Det vil alltid være en krevende oppgave.

I dag vet vi at barn i barnevernsinstitusjon i snitt har svakere skoleforløp enn andre barn og unge. Mange har sammensatte behov, udiagnostiserte lærevansker og psykiske utfordringer, og mange kommer fra levekårsutsatte familier. Derfor er skolen og trygge relasjoner til voksne utrolig viktig. Et forpliktende opplæringstilbud kan være nettopp det som gir muligheten til å være en del av fellesskapet resten av livet.

SV mener at opplæringen må tilpasses det enkelte barnet, ikke omvendt. Det krever grundig tverrfaglig kartlegging ved inntak, individuelle opplæringsplaner og tett systematisk oppfølging. Barna må oppleve stabilitet også når livet ellers er urolig.

Statsrådens uttalelse i saken viser tydelig at det i dag er rom for å benytte alternative opplæringsarenaer og praksisnære tilbud som en del av individuell tilrettelagt opplæring innenfor dagens regelverk. Det vi trenger, er å bli flinkere til å bruke handlingsrommet som allerede finnes.

Statsråden viser også til at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten jobber med å videreutvikle institusjonstilbudet til barn og unge, slik at det blir bedre tilpasset det enkelte barn. I det arbeidet inngår det å legge til rette for at barn og unge i barnevernsinstitusjon får det opplærings- og aktivitetstilbudet de har rett til.

For SV er det helt avgjørende at barnevernet og skolen samarbeider bedre enn i dag. Barnas behov stopper ikke ved sektorgrenser. Og når samhandlingen svikter, er det barna som betaler prisen. Det forventer SV at regjeringen følger tett opp, men det er ikke behov for at Stortinget fatter ytterligere vedtak nå.

SV kan støtte pilotprosjekter i samarbeid mellom offentlige og ideelle aktører dersom det er klart avgrenset, faglig forankret og klokt regulert. Slike prosjekter må ha tydelige mål, uavhengig evaluering og dokumentert effekt før eventuell videreføring. Kjerneoppgavene skal ligge hos det offentlige, og kommunalt og fylkeskommunalt ansvar må ikke undergraves.

SV er samtidig tydelig på følgende: Vi avviser privatisering som fører til kommersialisering av barnevernet. Det er en vesensforskjell mellom ideelle og kommersielle aktører. Mens ideelle virksomheter drives uten profittmotiv og med langsiktighet, ser vi at kommersielle konsern henter ut store summer fra fellesskapets midler. Det er barnas behov, ikke bunnlinje, som må styre tilbudet. Det er veldig sårbart og skummelt å blande inn profittmotiver i vurderingen av hva slags tilbud de aller mest sårbare barna skal få.

Barn i barnevernsinstitusjon har ikke tid til å vente. De har rett på en skole som ser dem, tror på dem og gir dem muligheter.

Erling Sande (Sp) [14:38:44]: Mange barn som bur i barnevernsinstitusjonar, har opplevd omsorgssvikt, ustabilitet og også brot i skulegangen. Nettopp difor er det avgjerande at fellesskapet stiller opp med eit opplæringstilbod som kan gje desse ungane ein betre sjanse til å lukkast. Retten til opplæring gjeld fullt ut – også under institusjonsopphald.

Samstundes veit vi at dagens skuletilbod ikkje treffer alle. Mange av desse ungane lærer best gjennom praktisk arbeid, gjennom meistring, gjennom relasjonar og gjennom opplæring som tek utgangspunkt i livssituasjonen deira her og no. Difor er vi opptekne av at handlingsrommet i dagens regelverk faktisk blir brukt. Alternative opplæringsarenaer, anten det er uteskule, verkstader, samarbeid med lokale bedrifter eller gardsbaserte tilbod som «Inn på tunet», kan vere eit viktig supplement for elevar som ikkje finn seg til rette i det ordinære klasserommet. Erfaring viser at slike løysingar kan gje både auka motivasjon, betre trivsel og sterkare meistringskjensle.

Målet er ikkje å byggje parallelle skulesystem eller å svekkje ansvaret som ligg i opplæringslova, tvert imot. Dette handlar om betre samordning mellom barnevern, skule og forvalting, sånn at desse ungane slepp å falle mellom stolar. For mange av desse barna er det nettopp mangelen på koordinering, kontinuitet og stabilitet som er hovudutfordringa. Difor støttar Senterpartiet forslaget om å sikre at barn i barnevernsinstitusjonar får eit reelt og forpliktande opplæringstilbod som ein del av institusjonsopphaldet. Vi støttar òg at regjeringa vurderer pilotprosjekt i samarbeid med kommunar, fylkeskommunar og andre relevante fagmiljø for å redusere fråfall i skulen. Pilotprosjekt kan gje verdifull kunnskap om kva som faktisk fungerer, særleg når dei blir utvikla tett på praksisfeltet og evaluerte grundig.

Til slutt vil eg løfte fram betydninga av stabilitet. Hyppige flyttingar i barnevernet fører altfor ofte til brotne skuleløp. Når ungar må byte både bustad og skule gong på gong, undergrev vi moglegheitene for læring og tryggleik. Difor meiner vi at barn, så langt det er mogleg, må få institusjonsplass i eigen region, og at omsynet til skulegang og tilknyting må leggjast stor vekt på ved plassering.

Guri Melby (V) [14:41:28]: Som mange før meg har vært inne på: De ungene det er snakk om i denne saken, er de ungene i Norge som har det aller vanskeligst. Det er mange som har opplevd svikt over lengre tid, og de har sammensatte vansker som ofte griper inn i hverandre – om det er psykisk helse, læringsvansker, brudd i nære relasjoner eller mange flyttinger. De har ofte en oppstykket skolegang og fullfører videregående opplæring i langt mindre grad enn andre jevnaldrende.

Spørsmålet er hva som faktisk hjelper. Venstre mener sammen med flere andre partier i komiteen at hovedutfordringen ikke er mangel på tiltak eller intensjoner. Hovedutfordringen er samordning, kapasitet og kompetanse. Dette er unger som møter mange offentlige tjenester – barnevern, skole, helse – og det er ofte i mellomrommene mellom disse tjenestene at ungene mister fotfestet. Det å få bedre kartlegging når de flytter inn på institusjon, bedre samarbeidsavtaler mellom institusjon og fylkeskommune og bedre overgang til ettervern, er der vi mener arbeidet må konsentreres.

Venstre er tydelig på at skolene skal ha bedre mulighet enn i dag til å tilby alternative opplæringsarenaer for elever som ikke fungerer i klasserommet. Det gjelder elever generelt, egentlig, og det gjelder særlig denne gruppen. For mange ungdommer kan det være praktisk arbeid, det kan være kontakt med dyr, eller det kan være andre arenaer utenfor klasserommet som er veien til mestring også i klasserommet.

Statsråden viser i sitt brev at handlingsrommet for dette allerede er stort innenfor dagens regelverk. Det er nok helt riktig. Utfordringen er at vi ser at dette handlingsrommet ikke blir brukt på den måten det kan bli brukt, og det tror jeg handler om mange ting. Det handler definitivt om den generelle ressurssituasjonen i skolen. Mange opplever at det å gi slike tilbud koster noe ekstra som de ikke har mulighet til å tilby. Så er det klart at fattige kommuner med dårlig kommuneøkonomi og lite penger til skole er noe som rammer denne elevgruppen veldig hardt.

Vi støtter flertallets tilråding om at regjeringen bør vurdere pilotprosjekter i samarbeid med kommuner, fylkeskommuner og fagmiljøer for å redusere frafallet blant disse barna. Pilotprosjekter er åpenbart ikke svaret på alt, og det er ingen hvilepute, men det er i hvert fall en måte å lære, teste og samle kunnskap på og forhåpentligvis også spre den kunnskapen, slik at gode prosjekter kan nå ut til flere barn.

Venstre støtter komiteens tilråding, men det viktigste arbeidet vil nok ikke skje gjennom enkeltvedtak i denne salen, men i det daglige samarbeidet mellom institusjoner, skoler, helsetjenester og fylkeskommunene.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [14:44:28]: Forslagsstillerne peker på et alvorlig utfordringsbilde: Barn og unge i barnevernsinstitusjon har ofte svake og oppstykkede skoleforløp, og fullfører videregående opplæring i langt mindre grad enn andre barn og unge.

Barn i barnevernsinstitusjon har samme rett til opplæring som andre barn. Fylkeskommunen der institusjonen ligger, har ansvar for opplæringen. Institusjonen skal følge opp skolegangen og legge til rette for at barnet får opplæring. Utfordringen er derfor ikke først og fremst at det mangler et formelt ansvar, men at tjenestene ikke alltid virker godt nok sammen rundt barnet.

Skolegang er en viktig del av ny innretning av institusjonsbarnevernet. Målet er et mer helhetlige tilbud, hvor skole skal være en integrert del av institusjonsoppholdet. Regjeringen har derfor satt i gang pilotering av ny innretning av institusjonstilbudet i perioden 2025–2028. I pilotene er det gitt føringer om at institusjonene skal samarbeide med skolen og ha samarbeidsavtaler med fylkeskommunen. Avtalene skal bl.a. beskrive rutiner for skoleoppfølging og hvordan fylkeskommunen skal bidra i den tverrfaglige kartleggingen av barnets ressurser og behov.

Formålet er at opplæringstilbudet skal vurderes tidlig og tilpasses barnets behov allerede når barnet flytter inn i institusjon. Dette følges også opp gjennom et felles oppdrag til Bufdir og Utdanningsdirektoratet, som skal bidra til mer systematisk samhandling mellom barnevern, skoleeier, skole og andre relevante tjenester.

Når det gjelder praktiske og alternative opplæringstilbud, er det allerede handlingsrom i dagens regelverk. Praksisnære tilbud, alternative opplæringsarenaer eller dyreassisterte aktiviteter kan være nyttige for noen barn. Slike tilbud må likevel være supplementer innenfor et forsvarlig og rettighetsbasert opplæringstilbud.

Regjeringen merker seg komiteens tilråding. Skolegangen til barn i barnevernsinstitusjon vil være et sentralt tema når ny innretning av institusjonsbarnevernet innføres videre. Målet er mer helhetlige institusjonstilbud, der omsorg, behandling, opplæring og øvrig oppfølging ses bedre i sammenheng rundt barnet. Ny innretning innføres gradvis. Erfaringene som høstes underveis, vil bli lagt til grunn i det videre arbeidet på samme måte som de pågående pilotene og evalueringen av dem vil være viktige i dette arbeidet.

Regjeringen vil i dette arbeidet også benytte kunnskapsgrunnlaget fra direktoratene i vurderingen av behovet for ytterligere tiltak for å forebygge og redusere skolefrafall.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [15:03:32]: På vegne av regjeringen har jeg den ære å overbringe tre kongelige proposisjoner. Det er endringer i skatte- og avgiftslovgivningen, tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2026 og kommuneproposisjonen 2027.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [15:28:22]: Barn og unge som bor i barnevernsinstitusjon, er blant de mest sårbare i samfunnet vårt. Derfor har vi politikere et ekstraordinært ansvar for å sikre at disse barna får et verdig liv og reelle muligheter til å kunne lykkes senere i livet. Når vi behandler denne saken i Stortinget, må barnas behov stå i sentrum, ikke ideologiske skylapper og kamp mot private aktører.

Det mest alvorlige i denne saken er ikke hvem som leverer tjenestene, men at altfor mange barn fortsatt faller mellom systemene. Manglende samarbeid og koordinering mellom barnevern, skole, helsevesen og andre tjenester gjør at barn og unge ikke får hjelpen de trenger, til rett tid. Systemet må bli bedre for barna.

Så er FrP helt enig i at pengene skal brukes på barna. Nettopp derfor må vi være opptatt av kvalitet og resultater, ikke av om tilbudet drives offentlig, ideelt eller privat. Det må være resultatene som teller, uansett hvem som gir tilbudet. Det viktigste må være at ungdommene lykkes, får trygghet, mestrer hverdagen og får muligheten til å leve et godt liv videre. Dersom et privat tilbud gir bedre oppfølging og bedre resultater for ungdommene, må vi tørre å anerkjenne det.

Når vi leser denne saken, blir det tydelig at venstresiden er mer opptatt av systemet enn av barna. Det vises bl.a. til at andelen ideelle aktører ikke har nådd måltallet på 40 pst. innen 2025. Men det viktigste spørsmålet er jo ikke hvem som driver institusjonen. Det viktigste er om barna og ungdommene får god hjelp og en reell mulighet til å lykkes i livet.

Hva slags grunnlag har egentlig SV og Rødt for å mene at barnets beste alltid er et tilbud fra det offentlige eller en ideell aktør, og aldri fra en privat? I saken konkluderes det også med at «for kommersielle aktører er den økonomiske fortjenesten hovedformålet ved å tilby tjenester i velferden». Det er en grov forenkling. Mange private aktører leverer spesialiserte og gode tilbud som det offentlige selv ikke klarer å tilby. Dersom kvaliteten er høy og ungene får bedre oppfølging, burde ikke ideologi stå i veien.

Så mener vi i FrP også at det må stilles strengere krav til kvalitet, oppfølging og kontroll, men det må være uavhengig av hvem som driver tjenestene. Vi trenger mindre symbolpolitikk og mer handling for barn og ungdom som trenger oss aller mest.

Liv Gustavsen (FrP) [15:31:32]: På lørdag var jeg på kuslipp på Jevnaker. Over 1 000 mennesker var samlet for å se på kyrne ute på beite. Det var glede, det var latter og liv, både for store og for små. Og der ble jeg møtt av bonden selv. Han fortalte meg en historie jeg ikke har klart å slippe. Han sa at livet hans egentlig kunne ha blitt helt annerledes. Han fortalte at han droppet ut av skolen i 7. klasse, han beskrev seg selv som et problembarn, en gutt som ikke fant plassen sin i skolen, en gutt som falt utenfor. Men så skjedde det noe. Noen fanget ham opp. Han fikk holde på med praktiske oppgaver, noe som ga mening for ham, noe han mestret, og han fikk ansvar og tro på seg selv. I dag driver han en stor gård. Han er arbeidsgiver, han er skattebetaler, han produserer mat vi setter på bordet hver dag: melk, kjøtt og brød.

Hvor mange slike historier går vi glipp av i dag? Hvor mange barn på barnevernsinstitusjon sitter akkurat nå med følelsen av at de ikke duger i skolen, når det egentlig er skolen som ikke klarer å møte dem der de er? Vi kan ikke bare måle disse ungdommene på hvor flinke de er til å sitte stille i klasserommet. Noen lærer bedre med hendene, noen trenger dyr, natur, aktivitet eller praktisk arbeid for å finne motivasjon og retning. Det betyr ikke at kravene skal være lavere, det betyr at vi må finne flere veier til mestring.

Hvis vi ønsker flere slike suksesshistorier om 10–15 år, må vi begynne nå. Og hvorfor skal vi ikke begynne her, med de mest sårbare barna vi har? For alle barn fortjener å bli sett og hørt, og ikke bare for de problemene de har hatt. Kanskje sitter det akkurat nå en framtidig bonde, en håndverker, lærer eller sykepleier på en barnevernsinstitusjon et sted i Norge som bare trenger at noen tror på dem lenge nok til at de begynner å tro på seg selv.

Til slutt vil jeg kommentere det SV, og flere med dem, tok opp. SV var så opptatt av hvem som gir tilbudet. Da er jeg veldig glad for at jeg tilhører et parti som setter barna først.

Hege Bae Nyholt (R) [15:34:38]: Det er ikke noe vanskelig å sitte i salen og være enige om at unger må ses, at de må forstås, at de må rammes inn, at de må møtes, og at vi må se hvilke muligheter som ligger i dem. Det er ikke noe vanskelig å sitte i salen og være enige om at det er kjempebra at folk blir bønder, tømrere, sykepleiere, osv. Jeg er helt enig. Men jeg fikk potensielt et retorisk spørsmål fra FrP om hvorfor det er så innmari viktig for Rødt og SV at pengene ikke går til kommersielle eller «alle gode krefter», eller hva vi nå velger å kalle dem. Min første jobb som nyutdannet var i barnevernet. Jeg var ung, idealistisk og helt sikkert også ganske dum og naiv. Det jeg lærte, er at det er lite penger i den delen av velferdsstaten som de fleste helst ikke vil forholde seg til. En må få til mye for lite – og ja, jeg jobbet i det kommunale barnevernet. Hele mitt yrkesliv har jeg jobbet i velferdsstaten: i barnevern, i barneskole og i barnehage. Jeg har også jobbet med private aktører.

På venstresiden skiller vi mellom de ideelle og de kommersielle, og det er det en grunn til. Veldig mange av f.eks. de rustilbudene vi har i landet, er det ideelle organisasjoner som har bygd opp. Det er folk som kanskje har hatt rusproblematikk tett på kroppen selv gjennom egne erfaringer eller familiemedlemmer, eller som har vært opptatt av å få til et bedre tilbud. Det finnes ekstremt mye god kunnskap knyttet til ideelle private barnevernstilbud og rustilbud, som faktisk står i fare på grunn av de kommersielle, fordi de taper anbudene fordi de ikke klarer å levere billig nok eller fort nok. Vi mister masse tilbud hele tiden.

Men til FrP: Det er en grunn til at ikke «alle gode krefter» alltid er det beste for barnet. I det offentlige og i de ideelle tiltakene går eventuelle overskudd tilbake til institusjonen, til ungene, til å forbedre tilbudet. Men er du en kommersiell bedrift – ja, da har du et ansvar overfor dem som eier deg. De skal tjene penger på den driften du har. Det betyr at ikke alle pengene går til å sikre at ungdommene eller ungene våre får det beste tilbudet. Og i en tid hvor vi faktisk må tenke økonomi framfor veldig mange andre prioriteringer, er det ganske viktig at de pengene vi bevilger, går til det vi mener de skal gå til, og det er først og fremst nettopp til at folk kan bli bønder, tømrere, sykepleiere, osv. Da kan ikke pengene forsvinne inn på en bankkonto i Sveits.