Utenriksminister Espen Barth Eide [10:03:06]: Da jeg holdt min utenrikspolitiske redegjørelse i denne salen i mars, var mitt hovedbudskap at vi må ta inn over oss at vi lever i en farligere og mer uforutsigbar verden. Verden som vi kjenner den, er i endring. Demokrati, rettsikkerhet og menneskerettigheter er under press. Dette er selve grunnlaget for at hver enkelt av oss skal kunne leve frie og gode liv.

Demokratiet i Europa står i dag overfor et mer sammensatt og alvorlig press enn på noe tidspunkt siden den kalde krigen. Samtidig brukes handel, toll og energi som våpen, og dette kan ikke lenger ses separat fra sikkerhetspolitikken. I slike tider er det sårbart å stå alene. Vi får ikke mer kontroll ved å vende oss innover. Da gir vi i stedet kontrollen fra oss. Dette satte Storbritannias statsminister Keir Starmer ord på i sin tale på sikkerhetskonferansen i München i februar. Hans budskap var at brexit-kampanjens lovnad om at man skulle få mer makt ved å «take back control», ikke stemte. Man får rett og slett ikke mer innflytelse av å sitte for seg selv på sin egen tue. Makt bygges også gjennom samarbeid. Storbritannia søker nå tettere samarbeid med EU. Det gjør også Norge. I dag vil jeg snakke om hvorfor og hvordan vi gjør dette.

Norge er et lite land, med en åpen økonomi. Når det stormer på verdenshavene, påvirker det oss direkte. Et eksempel på dette har vi sett utspille seg de siste ukene under blokaden av Hormuzstredet. En storpolitisk konflikt i en region langt borte har fått umiddelbare konsekvenser verden over. Norsk skipsfart er en av sektorene som har blitt rammet. I denne sal fulgte debatten om konsekvensene av økte priser på drivstoff, gjødsel og andre kritiske varer, for i Norge møter vi dette gjennom høyere priser. Andre land er langt hardere rammet, og har måttet innføre rasjonering og reduserte offentlige tjenester.

Vi blir mer sårbare, både politisk, økonomisk og sikkerhetsmessig. Mer enn noen gang trenger vi allierte og partnere. Vi må søke nærmere samarbeid med dem vi deler felles verdier med, og som vi politisk og økonomisk er nærmest knyttet til. For oss handler det først og fremst om våre naboer i Europa, våre nære europeiske partnere og allierte. Vi deler geografi, verdier og interesser, og vi er både politisk og økonomisk nært knyttet til europeisk samarbeid. Dette er et samarbeid som gir nordmenn muligheten til å reise, studere og jobbe fritt i hele Europa, og som gir næringslivet forutsigbarhet og muligheten til å eksportere sine varer. Rundt to tredjedeler av norsk eksport går til EU- og EØS-området, og brorparten av vår import kommer også fra Europa. Over 400 000 norske arbeidsplasser avhenger av EØS-avtalen og tilgang til det indre markedet på like vilkår. Det er derfor avgjørende at vi i denne situasjonen klarer å opprettholde og videreutvikle vårt gode og langvarige forhold til EU.

Samtidig får en mer urolig verden også konsekvenser for EU, som jo også, som oss, opplever krevende tider. Det får igjen konsekvenser for politikk- og regelverksutviklingen i EU, som igjen påvirker samarbeidet med Norge og de andre EØS-landene. Utviklingen i EU, i møte med en mer urolig verden, skjer nå i rekordfart. Den skjer på tvers av sektorer, både innenfor og utenfor EØS-avtalens virkeområde. Og la meg understreke: Den skjer i stadig større grad utenfor EØS-avtalens virkeområde. På toll- og handelsområdet har vi selv aktivt valgt å stå helt utenfor. Men stadig oftere skjer utviklingen av ny politikk, regelverk og verktøy fra EUs side i en gråsone, der hele eller deler av et program eller regelverk faller utenfor det vi som EØS-medlem har rett til å være med på. I disse tilfellene er det ofte mulig å delta, dersom EU-siden sier seg enig i dette, men det krever altså at både vi og EU-siden er enige om vår deltakelse. Dette utfordrer oss på en helt annen måte enn før. Det krever mer av oss. Utviklingen i EU vil kunne påvirke norske arbeidsplasser, norsk næringsliv og lokalsamfunn over hele landet. De er helt avhengige av et velfungerende samarbeid med Europa, og av den markedsadgangen vi så langt nærmest har kunnet ta for gitt.

EØS-avtalen har gitt oss økonomisk vekst og velferd i tre tiår, men konteksten for EØS-samarbeidet har endret seg drastisk de siste 30 årene. Da vi framforhandlet EØS-avtalen, besto partene av tolv EU-land og sju EØS/EFTA-land. Da Sveits trakk seg, var det seks land som inngikk avtalen på EØS/EFTA-siden. Dette styrkeforholdet resulterte i en balansert avtale, basert på en topilarstruktur. Det er viktig å huske på at EFTA-landene den gang var EUs største handelspartner, større enn f.eks. USA. Den ene pilaren representerer EU-siden og den andre EØS/EFTA-siden. Disse to samarbeider gjennom felles EØS-organer. Denne løsningen innebærer at begge parter må godkjenne at nytt regelverk skal inn i avtalen. Vi kjenner historien som fulgte etter at EØS-avtalen ble inngått. Østerrike, Finland og Sverige ble alle EU-medlemmer i 1995, ett år etter at EØS ble etablert. Kun tre land sto da igjen på EØS/EFTA-siden. Parallelt har EU blitt utvidet i flere omganger, og teller nå 27 medlemsland.

Denne redegjørelsen om EU- og EØS-saker er den siste jeg holder før 29. august. Den dagen går det islandske folk til stemmeurnene for å avgjøre om Island skal gjenoppta forhandlingene med EU om medlemskap. Et eventuelt omforent forhandlingsresultat vil på islandsk side også måtte gjennom en ytterligere folkeavstemning før en eventuell avtale kan ratifiseres av partene. Tidshorisonten fram til en eventuell ratifikasjonsprosess og etterfølgende tiltredelse er det for tidlig å anslå med sikkerhet, men vi forbereder oss på muligheten for at Island vil kunne være EU-medlem allerede i 2030. Et islandsk ja til gjenopptakelse av medlemskapsforhandlingene vil ha noen helt umiddelbare konsekvenser for det løpende EØS-samarbeidet. Dette kan skje allerede før jeg holder min neste redegjørelse om EU- og EØS-saker til høsten. Det vil derfor være uansvarlig ikke å begynne en prosess allerede nå, for vurdering av konsekvenser for Norge av denne utviklingen. Om det skulle bli et ja, må vi anta at medlemskapsforhandlinger vil ta mye av oppmerksomheten på islandsk side. Tilsvarende må vi ta høyde for at også Kommisjonen i dette tilfellet vil gi gjenopptakelse av medlemskapsforhandlinger med Island større politisk oppmerksomhet. Det er ingenting som tilsier at verken Island eller Kommisjonen vil nedprioritere sine forpliktelser etter EØS-avtalen, men det er sannsynlig at rommet for ekstra anstrengelser for tilpasningsløsninger for Norge, Island og Liechtenstein i EØS vil bli gradvis mindre. Samtidig øker det behovet for ekstra innsats, for å bli inkludert i ny politikkutforming.

I en slik situasjon må vi være realistiske med tanke på hva vi kan forvente av løsninger som ikke er direkte tilknyttet EØS. Vi ser allerede i dag at rommet for nye tilleggsavtaler avhenger mer av EUs egne behov enn av våre interesser. EU ser dette i større grad i sammenheng med blant annet vår etterlevelse av EØS-avtalen. Dette er en trend vi må forvente at vil forsterkes. Jeg sier dette så tydelig fordi jeg mener at det er svært viktig at Stortinget har dette bakteppet med seg i sitt arbeid. La det være helt klart: EU står overfor større og mer krevende utvidelsesforhandlinger enn med Island. Vi følger også disse nøye. Men når jeg her løfter fram Island, er det utfra erkjennelsen at en islandsk medlemskapsprosess vil reise særlige utfordringer for EØS-landet Norge.

Utenriks- og europapolitikkens kjerne er å forstå hva geopolitiske endringer betyr for oss nasjonalt, og å utvikle politikk for best mulig å sikre og ivareta våre interesser. Endringene vi nå står ovenfor internasjonalt, betyr mer usikkerhet, flere sårbarheter og større behov for samarbeid enn noen gang før. For å ivareta våre egne nasjonale interesser trenger vi derfor en mer aktiv europapolitikk. Hovedtyngden av europeiske land – inkludert våre nordiske naboer – utvikler ny politikk for å møte dagens utfordringer, gjennom sitt samarbeid i EU, et EU som endres som en respons på at verden endrer seg. Som en konsekvens av dette ser vi at gapet mellom EU-medlemskap og EØS-tilknytning blir tydeligere, og vi ser at politikkområder EØS-avtalen ikke dekker, blir stadig viktigere for oss. En del av utviklingen skjer på det handelspolitiske området, som vi altså har valgt å stå utenfor. Mye er likevel initiativer som verken entydig faller innenfor eller utenfor EØS-avtalens virkeområde, eller som ligger utenfor EØS-avtalens virkeområde, men hvor det er mulig å bli med om EU-siden åpner for dette. De ligger som nevnt innledningsvis i en slags gråsone, hvor det i stor grad er opp til EU i hvilken grad man vil inkludere EØS/EFTA-partnere og andre tredjeland i de nye initiativene som utvikles. Dette gjør oss sårbare.

Norge deltar i andre viktige diskusjoner i EU. Spesielt gir vår tilknytning til Schengen-samarbeidet oss en viktig stemme inn i politikkutviklingen som gjelder vårt felles område, uten indre grensekontroll. Men vi ser samtidig at viktige spørsmål i større grad går på tvers av politikkområder, og det gjør at vi ofte blir invitert til å delta i bare deler av en langt større diskusjon. EUs politikkutvikling endrer seg med andre ord i karakter, noe som gir oss i EØS nye utfordringer. Ofte vil det være i EUs interesse å inkludere oss, men disse vurderingene kan vi i kun begrenset grad selv påvirke. Hensynet til Europas strategiske autonomi – å kunne klare seg selv i en uforutsigbar verden – kan gi flere og sterkere begrensninger på eksterne partneres deltakelse i europeisk samarbeid. Vi må erkjenne at når disse vurderingene gjøres i EU-kommisjonen og i medlemslandene, er det ikke forholdet til Norge som tillegges størst vekt. Som oftest vil det være et bredere spørsmål om hva EU trenger å kunne gjøre på egen hånd, og i hvilken grad man kan gjøre seg avhengig av partnere. Derfor ønsker jeg å være så ærlig på at dette utfordrer oss.

Det europapolitiske landskapet vi har vært vant til å agere i, endrer seg raskt. I de urolige tidene vi er inne i, kreves en pragmatisk tilnærming for å trygge norske interesser. Vi må i langt større grad evne å avklare hva våre kjerneinteresser er, og være villige til å prioritere det som er viktigst. Jeg vil peke på tre kjerneinteresser som alle har med vår trygghet å gjøre, og som er forankret i Nasjonal sikkerhetsstrategi og Regjeringens plan for Norge: vår fysiske trygghet, vår økonomiske trygghet, og trygghet for vårt demokratiske styresett. Felles for disse er at vi ikke kan trygge noen av dem alene, og at EU og europeiske land er våre viktigste partnere for å oppnå dem.

Den fysiske tryggheten handler om sikkerhetspolitikk, vår beredskap og vår evne til både å forsvare oss og å bidra til forsvaret av våre allierte. NATO er bærebjelken i vår forsvarsevne, og den viktigste arenaen for samvirke med våre europeiske allierte. Fra norsk side har vi i lang tid også lagt vekt på å delta i EUs forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid. Det speiler en bred politisk enighet om at dette ivaretar norske interesser, og supplerer og støtter opp om NATO, som forblir ankerfestet for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Gjennom årene har norske regjeringer, skritt for skritt, brakt Norge inn i Det europeiske forsvarsbyrået, i EU-operasjoner og i PESCO. I PESCO forplikter landene seg til tettere samarbeid om bl.a. kapasitetsutvikling, investeringer og operativt samarbeid. Dette kommer i tillegg til det omfattende forsvarsindustrielle samarbeidet vi deltar i gjennom EØS-avtalen. I den sikkerhetspolitiske situasjonen Europa befinner seg i nå, er argumentene for denne tilnærmingen sterkere enn de noensinne har vært. Og når EU satser sterkere, er det nødvendig at også vi styrker vårt samarbeid. Vårt eksisterende samarbeid, EØS-avtalen og partnerskapsavtalen med EU om forsvar og sikkerhet, gir oss et bedre utgangspunkt enn andre land som ikke er medlem av EU. Men vi må også erkjenne at tempoet og omfanget i EUs politikkutvikling på dette området – og norsk utenforskap – gjør det mer krevende enn før å sikre norsk deltakelse.

Særlig viktig for Norge denne våren er EUs forordning om militær mobilitet. Forordningen legger til rette for rask og effektiv militær bevegelse over landegrensene under kriser og konflikt, gjennom forenklede regler for grensepassering og ved å gi klar prioritet til militære bevegelser. Tempoet i forflytning kan være avgjørende for utfallet av håndteringen av en krise- eller krigssituasjon, også i vår region. Det finnes derfor ingen gode alternativer til at Norge slutter seg så nært som mulig til EUs forordning om militær mobilitet. Regelverk om militær mobilitet er mulig fordi EU, til forskjell fra NATO, har regulatoriske og økonomiske virkemidler for å utvikle infrastruktur og transportkapasiteter. Vi skal arbeide for at Norge deltar i forordningen på så like vilkår som mulig, mest mulig likt EUs medlemsland. Effektiv krisehåndtering i og forsvar av Norden forutsetter et effektivt system for militær mobilitet hvor Norge er fullt ut integrert.

Regjeringen har videre besluttet at Norge skal delta i EUs nye forsvarsindustriprogram, EDIP. Det inneholder en rekke nye verktøy for å fremme nærmere europeisk forsvarsindustrielt samarbeid. Programmet omfatter økonomisk støtte av ulik art. Dette gjelder bl.a. støtte til økt produksjonskapasitet, gjennomføring av felles anskaffelser og økt forsyningssikkerhet. Dette er viktig for både vår forsvarsindustri og vårt eget forsvar. Vi vil komme tilbake til Stortinget i forbindelse med framleggelse av en lov- og samtykkeproposisjon.

EU styrker også samarbeidet om sivil beredskap. Initiativene har fått en felles overbygning i EUs beredskapsunionsstrategi fra mars 2025. Regjeringen arbeider for at vi knytter oss tett til de initiativene som følger av denne strategien. Dette er i tråd med det arbeidet vi gjør nasjonalt for å styrke motstandskraften, gjennom både totalforsvarsåret og arbeidet med den første langtidsplanen for sivil beredskap. En viktig stolpe i det europeiske beredskapsarbeidet er å styrke motstandsdyktigheten i kritiske samfunnsfunksjoner. Sikkerhet og beredskap skal nå inngå som et sentralt vurderingstema i all ny politikkutforming og alle nye planer. EUs mekanisme for sivil beredskap er foreslått revidert. Den har som mål å styrke felles krisemekanismer og å integrere helseberedskap og finansiering. Norge har vært fullt med i mekanismen siden starten. Det er stadig uavklart om alle deler av den reviderte ordningen vil være åpen for samarbeid med tredjeland. EU arbeider også med en strategi for lagerbeholdning, egenberedskap for befolkningen, samarbeid med næringslivet om beredskap og sivilt-militært samarbeid, inkludert forholdet mellom EU og NATO. Dette er sentrale tema også for norsk beredskap.

Jeg vil videre peke på Arktis som et område med stort potensial for samarbeid med Europa. Nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde. Å ivareta norske interesser i nordområdene vil kreve mer av Norge i årene framover. Vi må opprettholde kompetanse og evne til å påvirke utviklingen, som vil fortsette å være preget av usikkerhet og uforutsigbarhet. Oppdateringen av EUs arktiske strategi gir Norge et tydelig handlingsrom for å løfte Arktis som et strategisk partnerområde. Det gir også mulighet for å synliggjøre norsk relevans innen teknologi, kunnskap og erfaring, særlig innenfor det maritime og det rombaserte domenet og gjennom Norges unike situasjonsforståelse. Regjeringen løfter nordområdene i utviklingen av europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Vi bidrar til å forme EU-initiativer med betydning for nordområdene og delta i samarbeid for å ivareta norske interesser. Ikke minst ser vi på hvordan vi kan utvikle samarbeidsordninger tilpasset en ny tid, på tvers av landegrensene mellom Norge, Sverige og Finland, og da aller mest i nord.

Sikkerhet i dagens geopolitiske situasjon er mer enn tradisjonell forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det bringer meg videre til den andre av våre tre kjerneinteresser: økonomisk sikkerhet. Økonomisk åpenhet og samarbeid med andre land er noe som har tjent verdensøkonomien svært godt. Samtidig kan åpenhet innebære risiko og sårbarheter som må håndteres og reduseres. Dette påvirker i økende grad handelspolitikken. Mens vi i den tradisjonelle sikkerhetspolitikken står relativt godt rustet med samarbeid, står vi på det handelspolitiske feltet langt mer alene. Vi har selv valgt å stå utenfor EUs tollunion og handelspolitikk. Dette så vi konsekvensene av i forbindelse med ferrosaken i høst, der Norge ble stående på utsiden av EUs beskyttelsestiltak. Som kjent var EU, Norge og Island uenige om forholdet mellom EØS-avtalen og WTO-regelverket i denne saken, men det endte likevel som det endte. Det pågår omfattende politikk- og regelverksutvikling i EU for å styrke den europeiske konkurranseevnen og økonomisk sikkerhet, hvor det bl.a. fokuseres på å redusere Europas sårbarheter. Mye av dette ligger utenfor EØS-avtalens virkeområde. Samtidig er dette et arbeid som er svært viktig for oss. Vi står her ovenfor et tydelig eksempel på EØS-avtalens begrensning når verden endrer seg. Da EØS-avtalen ble inngått i 1994, var verden på vei mot mer åpenhet og frihandel. Nå ser verden vesentlig annerledes ut. Behovene er annerledes. EØS-avtalens begrensninger blir tydeligere, og det krever mer av oss å ivareta norske interesser i europapolitikken. Jeg vil om litt komme tilbake til hvordan vi jobber med akkurat dette fra regjeringens side.

Men først, som jeg var inne på innledningsvis: Bakgrunnen for EUs forsterkede arbeid på dette området er at vi er i et geoøkonomisk landskap med skjerpet konkurranse og økte spenninger. Dette landskapet preges av sterk stormaktsrivalisering. Det gir seg utslag i forstyrrelser i global handel, bruk av avhengigheter og sårbarheter for å presse eller oppnå bestemte mål, og urimelig eller utnyttende adferd for å påvirke kritiske forsyningskjeder eller vri konkurransen. Svaret på dette er ikke å sitte stille å se på at de store tar seg til rette og setter omforente kjøreregler for global handel og økonomisk samkvem til side. I dette landskapet er det felles indre markedet Europas sterkeste kort. I møte med nye utfordringer må vi sikre at det indre markedet fortsatt er sterkt, konkurransekraftig og velfungerende. Det er dette EU og EU-landene nå legger stor kraft i å få til, og de gjør det altså i høyt tempo. Initiativene reflekterer det nye landskapet vi beveger oss i. Det kjennetegnes, som tidligere sagt, av at skillet mellom handel-, industri-, klima- og sikkerhetspolitikk blir visket ut. Det handler om å styrke europeisk konkurransekraft og å redusere uønskede avhengigheter i kritiske verdikjeder som kan svekke den strategiske autonomien og omstillingsevnen i Europa. Politikk for å fremme europeisk konkurransekraft i dagens geopolitiske- og geoøkonomiske landskap dreier seg ikke lenger bare om rammeverk og kjøreregler for land som allerede inngår i det europeiske felles indre markedet. Det omfatter også aktører fra tredjeland som konkurrerer på andre vilkår, enten det gjelder lavere miljø- og klimastandarder, subsidier, økonomisk dominant makt eller andre konkurransefortrinn. Vi har sterke interesser i dette bildet. Hvordan det indre markedet, europeisk konkurransekraft og europeisk sikkerhet utvikles, er av største betydning for norsk verdiskaping, og derfor også for vår velferd.

Vår økonomi er først og fremst europeisk, og avhengig av det indre markedet. Derfor er det åpenbart i vår interesse at EU lykkes i å styrke den økonomiske sikkerheten og den grønne og digitale omstillingen på en måte som ikke går ut over vekstevnen. Det er avgjørende for fortsatt europeisk verdiskaping og velferd, og derfor også verdiskaping og velferd i Norge. Vi må se grønn og digital omstilling, økt konkurransekraft og styrket økonomisk sikkerhet i sammenheng. Det er ulike sider av samme sak. Det handler om samtidig å snu svak produktivitetsutvikling, fremme grønn omstilling og øke sikkerheten ved å redusere uønskede sårbarheter. EU og EU-landenes svar på hvordan en skal oppnå dette, er initiativer og tiltak på mange områder. Først og fremst dreier det seg om å styrke og videreutvikle det indre markedet. Det innebærer mer samordning mellom industri-, konkurranse- og handelspolitikk, fremme økte offentlige og private investeringer for innovasjon, oppskalering og vekstkraft, og å forenkle regelverk og fjerne unødige reguleringer. Samtidig styrkes arbeidet for å redusere uønskede avhengigheter og å fremme økonomisk og teknologisk sikkerhet. Dette bunner i en erkjennelse i EU av at det ikke holder å bygge konkurransekraft i globale markeder. Forsyningssikkerhet og beskyttelse av kritiske industrier og infrastruktur er nødvendig for å sikre uavhengighet og evne til å handle selvstendig. EUs strategi for økonomisk sikkerhet inneholder en rekke virkemidler. Disse skal bl.a. bidra til å sikre størst mulig grad av likeverdig konkurranse med stater og aktører utenfor det indre markedet, det være seg innenfor handel, økonomi, forskning og teknologi. Det handler om sikker forsyning av alt fra kritiske råmaterialer til legemidler og energileveranser. Formålet er å redusere sårbarheter og øke økonomiens motstandsdyktighet mot eksterne sjokk som krig, pandemi eller økonomisk tvang.

Vi må bare erkjenne at økt økonomisk sikkerhet kan kreve at Europa på noen områder må gi avkall på noen av gevinstene som globaliseringen har gitt. Hva EU og EU-landene blir enige om og utvikler av politikk på disse områdene, angår Norge og norske interesser, som fullverdig deltaker i det felles indre markedet gjennom EØS. Forslaget til ny industrilov – EU Industrial Accelerator Act – som EU-kommisjonen la fram tidligere i vår, er et godt eksempel på bred europeisk politikkutvikling som er av stor betydning for oss. Derfor har vi fra norsk side, sammen med partene i arbeids- og næringslivet og andre berørte, aktivt spilt inn i høringsprosessen allerede mens forslag til industriloven var under utforming. Formålet med loven er å styrke europeisk industriell konkurranseevne, sikre tilgang til strategiske teknologier, få til en raskere avkarbonisering i industrien og redusere avhengigheter i av tredjeland – samtidig. Dette skal gjøres ved å stille nye krav til europeisk innhold og til lavkarboninnhold i utvalgte produkter når de kjøpes inn med offentlige midler, raskere saksgang når det søkes om tillatelse til nye industriprosjekter, og nye vilkår for utenlandske investeringer i utvalgte sektorer. Samlet skal disse tiltakene føre til økt europeisk industriproduksjon, flere arbeidsplasser og reduserte CO₂-utslipp. EU har som mål å øke industriproduksjonen fra 14,3 pst. av BNP i 2024 til 20 pst. i 2035. Forslaget viser at EU-kommisjonen ønsker endringer av det indre markedets virkemåte, med sikte på å styrke Europas globale posisjon og konkurranseevne. Forslaget er imidlertid omstridt. Noen medlemsland tar til orde for ikke å innføre foreslåtte tiltak som de vurderer som for proteksjonistiske. Andre medlemsland ønsker nok å gå enda lenger enn det kommisjonen foreslår. Norge står i flere av de samme utfordringene som resten av Europa. Også vi har som mål å sikre industrien rammevilkår som gjør det mulig å kutte utslipp på en lønnsom måte. Vi er en del av de europeiske verdikjedene og en fullverdig del av det indre markedet. Det gjør at vi har sterke interesser knyttet til hvordan industriloven endelig utformes og gjennomføres. Regjeringen vil derfor benytte det handlingsrommet vi har i denne fasen av lovprosessen, til å spille inn våre synspunkter på forslaget. Jeg minner igjen om at tidlig innsats er det beste og mest effektive virkemiddelet vi har for å sikre Norges interesser i EUs politikkutvikling. Det er der handlingsrommet egentlig ligger. Konkrete utspill til EU før regelverk vedtas, øker betraktelig vår mulighet for å bli hørt. Dette har også norsk arbeids- og næringsliv gode erfaringer med, og de deltar derfor aktivt i høringsprosesser. Regjeringen vil framover ha tett dialog med partene i arbeidslivet og andre berørte aktører for best mulig å sikre at norske interesser ivaretas i den videre prosessen fram til industriloven vedtas av EU.

Et annet eksempel som fortjener å pekes på, er romsamarbeidet. Det blir stadig viktigere, både i et sikkerhets- og samfunnsperspektiv og for europeisk konkurranseevne. Regjeringen jobber for muligheten for full norsk deltakelse i EUs neste romprogram gjennom EØS-avtalen – uten begrensninger.

Det har vært noe medieoppmerksomhet om hvorvidt Andøya Spaceport kan brukes til oppskytning av EU-satellitter. Av Secure Connectivity-forordningen framkommer det at oppskytning fra ikke-medlemsland kun kan skje i unntakstilfeller. Dette har vi vært klar over siden forordningen ble lagt fram, og vi har vært svært tydelig i dialogen om dette med norsk romnæring. Det er viktig for meg å understreke at Andøya Spaceport i liten grad egner seg som oppskytningssted til de planlagte banene for Secure Connectivity-satellittene. Andøya peker seg derimot ut som et særlig egnet sted for oppskytning av satellitter som skal gå i polare baner.

EU-kommisjonens forslag om et konkurranseevnefond, som EUs romaktiviteter vil bli en del av, åpner for en egen avtale om oppskytning for utenforland. Det er en prioritert oppgave for regjeringen å få på plass en slik avtale.

Norges nære samarbeid med EU og integrasjon i det indre marked gjennom EØS gjør dialog og samarbeid med EU og EU-land om økonomisk sikkerhet naturlig. Dette har regjeringen understreket i den nasjonale sikkerhetsstrategien.

Fortsatt tilgang til det indre markedet på like konkurransevilkår gjennom EØS er avgjørende for norsk næringsliv og dermed også for norsk verdiskaping og norsk velferd. Det er i vår interesse at europeisk økonomisk sikkerhet styrkes. Hva EU og EU-landene gjør innenfor disse områdene, og hvorvidt de lykkes eller ikke, angår oss direkte. Det angår norske arbeidsplasser, norsk økonomi og norsk velferd direkte.

Derfor arbeider vi aktivt for å fremme og sikre våre interesser i disse prosessene og initiativene. Vi arbeider hardt for å få til effektiv innlemmelse av regelverk og få ned etterslep som blokkerer for at vi kan innlemme nytt regelverk, som igjen bygger på tidligere etablert regelverk.

Vi jobber aktivt med å bygge forståelse i EU-kommisjonen for at vi, som dypt integrerte parter i EØS, ikke er tjent med at det innføres eller etableres økonomiske hindre eller barrierer mellom oss. På denne måten legger vi grunnlaget for et mer formalisert partnerskap med EU om økonomisk sikkerhet på sikt.

I dette arbeidet handler det ikke bare om å sikre at våre interesser blir best mulig ivaretatt. Det handler også om å synliggjøre Norge som en viktig bidragsyter og en viktig partner i arbeidet for økt økonomisk konkurransekraft, motstandsdyktighet og økt strategisk autonomi. Dette er en felles oppgave – både for myndigheter og for partene i industri, nærings- og arbeidslivet.

For Norge som en liten, åpen økonomi er også et velfungerende globalt handelssystem viktigere enn på lenge. Norge har, sammen med EU, vært i front for å fremme betydningen av å opprettholde og arbeide for å videreutvikle felles kjøreregler for handel og økonomisk samkvem i verdens handelsorganisasjon, WTO.

I mars deltok jeg på det fjortende ministermøtet i WTO, som ble holdt i Kamerun. En iherdig innsats ble lagt ned fra Norge og mange andre land for å få til vedtak som ville styrke organisasjonen og gjøre den enda bedre egnet til å sikre at kjørereglene for internasjonal handel faktisk respekteres. Dessverre kom ikke møtet i mål, og flere av de mest sentrale spørsmålene fra Kamerun må vi jobbe videre med i WTOs hovedråd i Genève.

For Norge er det viktig å ta vare på og utvikle en sterk global handelspolitisk orden. Vi vil fortsatt engasjere oss sterkt i at reformarbeidet i WTO går videre, men vi må også konstatere at verdenen vi i dag lever i, er svært annerledes enn den vi opplevde for tre tiår siden, da WTO ble til. Tilliten mellom sentrale land er ikke så sterk som den en gang var, og det har blitt vanskeligere å bli enig.

Jeg nevner dette her fordi både EØS-avtalen og alle våre frihandelsavtaler er bygget på den grunnmuren av felles handelspolitiske prinsipper som WTO setter. Et svekket WTO vil derfor også kunne virke negativt inn på sentrale norske interesser. Desto viktigere blir det å sørge for at vår tilknytning til nettopp Europa er i god skikk.

Den tredje kjerneinteressen jeg vil peke på, som jeg også nevnte innledningsvis, er behovet for å hegne om vårt demokratiske styresett i de urolige tidene vi lever i. Vi ser at demokratiske institusjoner i Europa utsettes for systematisk press, både innenfra og utenfra. Der slike institusjoner svekkes, blir også demokratiet mer sårbart. Demokratiet vårt må først og fremst forsvares hjemme. Det gjør vi gjennom å ta vare på våre demokratiske institusjoner og sikre respekten for disse. Vi må hegne om maktfordelingsprinsippet, hvor tredelingen av statsmaktene mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt forhindrer maktmisbruk. Dette er avgjørende for å bevare tilliten befolkningen har til institusjonene.

Demokratiske institusjoner er nødvendige, men ikke tilstrekkelige. Vi må også forsvare vår demokratiske kultur. Vi må legge til rette for en pluralistisk offentlighet, hvor ulike stemmer kommer til orde. Reell ytringsfrihet er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Demokrati må praktiseres.

Trusselbildet i Europa er ikke lenger avgrenset til tradisjonelle militære eller økonomiske virkemidler. Rettssystemer, frie medier, valgkommisjoner og uavhengige tilsynsorganer er blitt mål for påvirkningsoperasjoner. Dette dreier seg om målrettede desinformasjonskampanjer, cyberangrep og skjulte forsøk på å undergrave tilliten til våre demokratiske institusjoner.

Denne utviklingen er ikke teoretisk eller fjern. Den utspiller seg her og nå – i Norge, i våre naboland, i våre allierte land og i hele det europeiske samarbeidet vi er en del av. Det som kjennetegner denne nye situasjonen, er at angrepene er hybride – de kombinerer digitale, politiske og sosiale virkemidler. De kommer fra statlige så vel som ikke-statlige aktører. Målet er ikke nødvendigvis å ta kontroll over et territorium, men å svekke demokratisk motstandskraft, skape usikkerhet, fremme polarisering og redusere borgernes tillit til samfunnets grunnleggende institusjoner.

Desinformasjon er et av de kraftigste virkemidlene i dette bildet. At så mange henter sine nyheter og forståelse av samfunnet fra sosiale medier, gjør utfordringen større. Gjennom manipulerte nyheter, målrettede algoritmer og koordinerte nettverk av falske kontoer og gjennom spredning av virale narrativer forsøker utenlandske aktører å så tvil om sannhet, fakta og myndigheters troverdighet. Denne typen påvirkning har vi sett i forbindelse med valg og politiske prosesser i flere europeiske land. Målet er ofte det samme: å undergrave demokratiets stabilitet og å svekke Europas evne til å stå samlet, spesielt i støtten til Ukrainas forsvarskamp.

Vi har lenge sett betydelig aktivitet fra Russland og andre stater på dette feltet. Mer nytt er at det også fra amerikansk hold nå er et uttalt mål å svekke oppslutningen om EU og europeisk samarbeid i europeiske land, slik det bl.a. framkommer i USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi.

Valg er grunnmuren i vårt demokratiske system. Når fremmede makter forsøker å påvirke velgere, mobilisere ytterliggående miljøer eller manipulere informasjonsstrømmer, er det ikke bare et angrep på ett lands demokrati – det er et angrep på de felles verdiene europeisk samarbeid er bygget på.

Flere europeiske land har på egen hånd bygget betydelig kompetanse for å møte disse utfordringene. Frankrike har utviklet en egen statlig enhet for å avdekke og motvirke digitale påvirkningsoperasjoner. Sverige har styrket sin nasjonale forsvarsevne gjennom et eget myndighetsorgan som jobber systematisk med påvirkningsberedskap, informasjonssikkerhet og samvirke mellom myndigheter og sivilsamfunn. Land som Romania og Moldova har vært utsatt for omfattende påvirkningsoperasjoner i forbindelse med valg, men det har samtidig gitt dem verdifull erfaring de gjerne deler med andre europeiske land.

Nasjonale tiltak er viktig, men utfordringen er større enn hva enkeltland kan håndtere alene. EU har derfor lansert et felles initiativ for å samle kompetanse og koordinere innsatsen i hele Europa. Målet er å etablere det som beskrives som et europeisk demokratiskjold – et samarbeid som skal knytte nasjonale etater, fagmiljøer og varslingssystemer sammen i en helhetlig tilnærming. Demokratiskjoldet skal styrke EUs evne til å avdekke utenlandsk innflytelse, beskytte kritiske demokratiske funksjoner, motvirke spredning av desinformasjon og sikre at europeiske valg og institusjoner står robust i møte med eksterne påvirkningsaktører. Et slikt samarbeid er et naturlig og nødvendig steg i en tid hvor truslene ikke kjenner landegrenser, og hvor ett lands sårbarhet raskt blir vår felles sårbarhet. Norge deler et grunnleggende verdifellesskap med våre europeiske allierte. Det ligger derfor i vår klare interesse å knytte oss tettere til dette samarbeidet.

Vi må aldri tro at vi og vårt demokrati er immune eller etablert en gang for alle. Vår demokratiske sikkerhet henger uløselig sammen med Europas demokratiske sikkerhet. Kulturelle rettigheter er også sentrale for et velfungerende demokrati. Å sikre grunnleggende rettigheter, likestilling og ikke-diskriminering på grunnlag av kjønn, etnisitet, religion, seksuell orientering, funksjonsevne og alder er et område der EU styrker sin innsats. Dette skal nå innlemmes i alle politikkområder.

EUs prioriteringer på disse områdene sammenfaller med norske prioriteringer og nasjonale handlingsplaner for likestilling og ikke-diskriminering. Dette åpner igjen for nye samarbeidsmuligheter med EU. Norge deltar aktivt i programmet Kreativt Europa og bidrar til utvikling av politikk og rammeverk gjennom ledelsen av EFTAs arbeidsgruppe for kulturelle saker. Vi ser også på mulighetene for å bidra gjennom AgoraEU-programmet, som fokuserer på mediemangfold, medias uavhengighet, bekjempelse av desinformasjon og styrket rolle for sivilsamfunnet.

Robusthet mot digital påvirkning må formes tidlig. Loven om digitale tjenester – kjent som DSA – er et viktig verktøy for å beskytte barn og unge på nett. Regelverket forbyr bl.a. adferdsbasert reklame rettet mot barn og manipulative design som kan lure brukere til å samtykke. Det er en prioritert oppgave for regjeringen å få dette regelverket på plass så snart som mulig. Samtidig går Norge foran i Europa med vårt forslag om aldersgrenser for barn i sosiale medier. Beskyttelse av barn på nett er en av våre viktigste oppgaver, og vi tar barns digitale sikkerhet på største alvor.

Gjennom EØS‑midlene styrker vi utviklingen av sivilt samfunn, frie medier, rettsstatsarbeid og demokratiske institusjoner i flere europeiske land. Norge blir største finansieringskilde til å styrke sivilsamfunnet i 15 av EUs medlemsland. La meg understreke: Dette er en solid investering som er i Norges egen interesse. Det er en investering i vårt felles verdigrunnlag og vårt felles demokrati – i en tid der det trengs mer enn noen gang. En ikke uvesentlig del av denne innsatsen er rettet inn mot styrking av demokratisk motstandskraft og kampen mot desinformasjon. Det er viktig for å støtte demokratiske aktører der de er under press, og for å bidra til den tidligere nevnte samlede europeiske innsatsen mot fremmede staters påvirkning.

Når vi snakker om demokratiet i Europa, er det verdt å stoppe opp og glede seg over den positive utviklingen i Ungarn. Parlamentsvalget 12. april ga et stort flertall til Péter Magyar og hans parti Tisza. Etter 16 år ved makten har folket forkastet Viktor Orbáns erklært illiberale prosjekt og hans nære samarbeid med Moskva. Det er tydelig at det ungarske folket ønsker en klar endring for landet og en dreining mot europeisk samarbeid.

Uttalelser så langt viser at Magyar vil gjennomføre omfattende reformer og en grunnleggende fornyelse av landet. Han ønsker å gjenopprette rettsstaten og det pluralistiske demokratiet. Han vil prioritere antikorrupsjonstiltak, tilbakeføring av statlige eiendeler og gjenetablering av frie medier. Dette kan i sin tur åpne for utbetaling av fryste EU-midler.

Valget i Ungarn har virkning langt utover Ungarns grenser. Det gir håp for demokratiets framtid i Europa og for europeisk samarbeid. Magyar har vært helt tydelig på at Ungarns plass er i Europa, og at Ungarn skal være et aktivt, konstruktivt og lojalt medlem av både EU og NATO, også når det gjelder støtte til Ukraina. Disse endringene må vi tro vil styrke Europas evne til å håndtere de mange utfordringene framover.

Særlig gledelig er at maktskiftet i Budapest allerede har blitt fulgt av endelige vedtak i EU om å frigjøre 90 mrd. euro i krigslån til Ukraina og et nytt sett av sanksjoner mot Russland i form av 20. sanksjonspakke. Denne støtten er helt avgjørende for at Ukraina kan føre sin forsvarskamp videre. Den viser at Europa evner å øke sin innsats når andre støttegivere faller fra. 60 av disse 90 milliardene skal brukes på militær støtte, og her vil norsk industri kunne levere på samme betingelser som forsvarsindustrien i EU-landene. 20. sanksjonspakke inneholder bl.a. nye tiltak mot skyggeflåten, den russiske banksektoren og eksport og import av flere viktige varegrupper. Norge vil, som tidligere, støtte opp om disse sanksjonene.

Statsminister Støre har hatt en første telefonsamtale med Péter Magyar. Selv har jeg hatt en løfterik samtale med den kommende utenriksministeren, Anita Orbán. Det er viktig at vi fra norsk side vurderer hvordan vi kan støtte reformene i Ungarn. Samarbeid under EØS-midlene er en god mulighet for slik støtte. Jeg er allerede i gang med samtaler med den nevnte Anita Orbán om dette.

Demokratiet i Europa er robust, men ikke uknuselig. Det krever beskyttelse, investering og årvåkenhet. Vi må møte truslene der de oppstår, og bygge et samarbeid som gjør oss sterke nok til å stå imot. Norge ønsker å være en del av dette, både fordi vi er tjent med det, og fordi vi står opp for de verdiene dette samarbeidet forsvarer: frihet, åpenhet, rettsstat og demokratisk deltakelse.

Mitt budskap her i dag er at Europa står i en tid preget av økt usikkerhet og et tydeligere press på både sikkerhet, økonomi og demokratiske institusjoner. Grunnleggende prinsipper, verdier og felles globale institusjoner utfordres, både fra øst og fra vest. Dette påvirker i sin tur også vårt eget kontinent. Norge er dypt integrert i europeisk samarbeid gjennom EØS‑avtalen, Schengen og et bredt sett av partnerskap. Derfor er det avgjørende at vi møter denne utviklingen prinsippfast og med tydelighet, men også med realisme og evne til å prioritere våre kjerneinteresser. Vi skal styrke vår egen motstandskraft, vi skal bidra aktivt til fellesskapets løsninger, og vi skal stå skulder ved skulder med våre europeiske allierte når demokratiet utfordres både direkte og gjennom desinformasjon, hybride trusler og utenlandsk påvirkning.

Utviklingen på Island, som jeg beskrev innledningsvis, kan få følger for EØS-samarbeidet. Derfor vurderer vi allerede nå konsekvensene av et eventuelt islandsk EU-medlemskap. Det er i Norges interesse å sikre at EØS forblir effektivt, velfungerende og et solid fundament for vårt europeiske samarbeid.

Dersom Island skulle ende opp med å bli medlem av EU, vil styrkeforholdet mellom partene i EØS-avtalen, som startet med 12 land versus 7, bli 28 land versus 2. Til de i denne sal som jeg har hørt ta til orde for å reforhandle EØS-avtalen, vil jeg si med dypt alvor og med tydelighet: Det er rett og slett en illusjon at vi kan få bedre vilkår gjennom å reforhandle EØS-avtalen. Et norsk initiativ til å reforhandle EØS-avtalen vil kunne skape betydelig uforutsigbarhet for næringsliv, investeringer og viljen til å satse i landet vårt. Dette vil jeg på det sterkeste fraråde. Det vil være det motsatte av hva denne regjeringen jobber for: trygghet for økonomi, arbeidsplasser og næringsliv.

Uavhengig av Islands vei videre må vi arbeide for å styrke vårt samarbeid med EU. For å få til dette må vi huske at det sitter noen på den andre siden av bordet. For at vi skal få noe mer, forventer EU at vi oppfyller vår del av avtalen. Vi må holde orden i eget hus. Vi lever i en ny og mer krevende tid. Det fordrer av oss at vi gjør tydeligere prioriteringer.

Regjeringens mål er å skape trygghet for norske arbeidsplasser og norsk næringsliv. Dette forutsetter et velfungerende samarbeid med Europa. Våre prioriteringer i europapolitikken er derfor:

• å utvikle tettere samarbeid med EU der EØS-avtalen ikke er tilstrekkelig for å ivareta våre interesser

• å sikre trygghet for økonomien, arbeidsplasser og næringsliv

• å bidra til samhold i et europeisk verdi- og interessefellesskap gjennom å samarbeide tettere med Europa og EU også om de spørsmålene

Det betyr at vi må:

• rydde unna hindringer for et tettere samarbeid med EU

• etterleve våre felles forpliktelser i EØS-avtalen og være en effektiv og konstruktiv samarbeidspartner

• bygge forståelse i EU for at vi ikke er tjent med at det innføres eller etableres økonomiske hindre eller barrierer innad i det indre marked

• bidra til å forsvare demokrati, rettsstat og sivilsamfunn i Europa, bl.a. gjennom EØS-midlene

Vi trenger et åpent og faktabasert ordskifte om hvordan vi ivaretar og styrker dette samarbeidet best mulig. Det betyr ikke at regjeringen vil ta initiativ til en medlemskapsprosess, men som nevnt tidligere, må vi ta inn over oss at Europa er i endring, og at dette også påvirker oss.

Det er typisk norsk å være god, sa Gro Harlem Brundtland, og vi er faktisk verdensmestre i å samarbeide med EU uten å være medlem. I den litt spesielle klassen er det ingen over og ingen ved siden. Jeg vil samtidig være dønn ærlig på følgende: Det blir stadig vanskeligere. Vi kommer til å bli stilt overfor stadig mer krevende dilemmaer og valg framover. Europa er vårt viktigste politiske, økonomiske og verdimessige fellesskap. Skal vi sikre Norges trygghet, velferd og handlefrihet i årene som kommer, er det nødvendig med tett samarbeid med de landene vi deler både verdier og interesser med.

I dette bildet må vi samtidig legge til at det selvsagt ikke er slik at alt i EU er perfekt. EU har en lang rekke interne problemer. EU består av 27 medlemsland som ikke alltid har felles interesser. Innad i EU er det ulike syn på handelspolitikk, energipolitikk og veien videre i klimaarbeidet og på balansen mellom nasjonale hensyn og felles europeiske løsninger. Dette er kjente spørsmål også fra vår egen diskusjon.

Beslutningsprosesser kan være tidkrevende og krever ofte kompromisser, men som jeg siterte Storbritannias statsminister Starmer på innledningsvis: Styrke skaper vi gjennom samarbeid. Hvis vi vender oss innover, mister vi innflytelse. Storbritannia har bittert erfart konsekvensene av å kutte båndene til EU. Nå styrker de igjen båndene på viktige områder. Det gjør de fordi de ser at de er avhengig av europeisk samarbeid for å sikre sin egen trygghet. Vi er i samme situasjon. Også vi må gjøre det som trengs for å trygge våre kjerneinteresser. Verken vår fysiske, økonomiske eller demokratiske trygghet kan sikres av Norge alene. Når vi står sammen med likesinnede, er vi sterke.

Våre nærmeste allierte finner vi nå først og fremst i Europa. Derfor vil Norge fortsette å være en aktiv, konstruktiv og forutsigbar partner for våre europeiske venner – i møte med en ny tid og nye utfordringer.