Rune Støstad (A) [17:47:32] (komiteens leder): Arbeiderpartiet er – og skal være – et industriparti. For oss handler næringspolitikk om noe grunnleggende: å skape verdier, og å dele dem rettferdig.

Verdiskapingen skjer i industrien i hele landet: på verft, i leverandørindustrien, i havbruket, i skogsindustrien og ikke minst i næringsmiddelindustrien, Norges største fastlandsindustri – slik komiteen også opplevde på sin reise i Innlandet nylig. Det er summen av dette som finansierer fellesskapet. Derfor er næringspolitikk både velferdspolitikk og distriktspolitikk.

Nå står vi i en ny tid. Verden er mer urolig, handel er mer krevende, og konkurransen er tøffere. Samtidig er det viktig å få fram at det overordnet går godt i norsk økonomi. Arbeidsledigheten er lav. Vi har hatt vekst i produksjon, omsetning og eksport det siste året. Industriproduksjonen økte med nær 4 pst., og eksporten utenom olje og gass er på sitt høyeste nivå noensinne. Det viser at norske bedrifter hevder seg godt – også i en urolig verden.

Samtidig er det forskjeller mellom bransjer, og internasjonal uro og handelshindre skaper usikkerhet. Nettopp derfor må vi fortsette å styrke konkurransekraften – og føre en aktiv næringspolitikk i tett samarbeid med næringslivet.

Arbeiderpartiets ambisjon er tydelig: Norge skal fortsatt være et av verdens beste land å skape jobber i, starte bedrifter i og utvikle nye næringer i. Den viktigste jobben med konkurransekraft skjer i bedriftene – det er der verdiene skapes – men vår jobb som politikere er å sørge for at det er mulig å lykkes.

Et samlet storting sluttet seg til industrimeldingen i fjor, og regjeringen har fulgt opp med konkrete og gode tiltak. Vi bygger ny kraft gjennom havvind, satser på kompetanse i industrien og styrker forskning på ny teknologi. Vi legger til rette for grønn omstilling med nye klimavirkemidler, og jobber aktivt for markedsadgang gjennom EØS og nye handelsavtaler. Samtidig styrker vi koblingen mellom industri og sikkerhet i en mer urolig verden.

Likevel har vi større ambisjoner, og i regjeringens plan for Norge ligger det tydelige prioriteringer som skal gi økt konkurransekraft og flere arbeidsplasser.

Vi skal gjennom en stor omstilling av norsk økonomi. Vi vet at inntektene fra olje og gass over tid vil avta. Samtidig skal vi kutte utslipp og nå klimamålene våre. Det betyr én ting: Vi må bygge nye næringer, samtidig som vi utvikler dem vi har. Det er ikke bare en utfordring, det er en stor mulighet.

Norge har sterke fagmiljøer, tilgang på ren kraft og verdens beste arbeidsfolk. Det gir oss et godt utgangspunkt for å lykkes. Derfor er det viktig å legge til rette for nye og grønne næringer: havvind, batterier, hydrogen og karbonfangst og -lagring. Samtidig må vi i dette bildet også være ærlige: Omstillingen vil være krevende, teknologi må utvikles, og investeringer må på plass. Derfor må staten være en aktiv partner i en startfase.

La meg gi ett konkret og ferskt eksempel: Fensfeltet i Telemark. Her kan det ligge en av Europas største forekomster av kritiske mineraler. Det er ressurser vi trenger for grønn teknologi, industri og sikkerhet. Det kan gi nye arbeidsplasser, ny verdiskaping og nye muligheter i en region og i et lokalsamfunn.

Når et prosjekt blir så stort og viktig, da gjør vi det Norge alltid har gjort: Vi tar ansvar gjennom en aktiv næringspolitikk. Derfor går nå staten inn i planarbeidet. Vi gjorde det med vannkraften, vi gjorde det med oljen, og vi gjør det igjen nå, også for å sikre at verdier kommer fellesskapet til gode.

Dette er kjernen i Arbeiderpartiets næringspolitikk: Vi skal skape og dele. Norge er et lite land, men vi har store muligheter. Hvis vi bruker ressursene våre riktig, kan vi også i framtiden leve av arbeid – og sikre trygghet og at folk kan leve et godt liv i hele landet.

Jeg vil avslutningsvis rette en takk til Geir Pollestad i Senterpartiet som tok initiativ til denne debatten.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [17:52:22]: Industrien står i et viktig veiskille, og vi må stille oss spørsmålet om vi skal være en energistormakt eller en råvareleverandør.

Norsk industri har lagt bak seg et 2025 preget av vekst og økt verdiskaping. Tallene fra Norsk Industris konjunkturrapport for 2026 viser at hjulene går rundt, og at omstillingsevnen for så vidt er intakt, men hvis vi løfter blikket fra kvartalstallene, ser vi konturene av en virkelighet som krever mer enn bare «litt mer av alt». Vi står i et industrielt veiskille hvor vi må velge retning, ikke bare tempo.

Vi befinner oss i en tid der alt haster. Vi skal levere på forsvarssektorens behov, vi skal kutte utslipp i prosessindustrien, og vi skal bygge en helt ny grønn verdikjede for havvind og batterier. Samtidig merker vi at pilene for investeringer flater ut. Spørsmålet jeg savner i den offentlige debatten, er om vi virkelig har kapasitet til alt dette samtidig.

Vi kan ikke bygge batterifabrikker, elektrifisere sokkelen, ruste opp Forsvaret og opprettholde en verdensledende prosessindustri med dagens tilgang på kraft og kompetanse. Nå i 2026 ser vi tydeligere enn noen gang at flaskehalsene ikke bare er økonomiske, men også strukturelle.

For å sikre at norsk industri ikke bare overlever, men leder an, må initiativdebatten handle om tre temaer. Det første er prioriteringer. Det grønne industriløftet er ambisiøst, men er det realistisk? Vi trenger en ærlig politisk debatt om hvilke industrier som skal prioriteres når energiknappheten setter grenser. Skal vi satse alt på kraftkrevende industri, eller skal vi bruke kraften vår til å elektrifisere andre sektorer?

Det andre er kompetansegapet, som er vår største handelsbarriere. Det hjelper lite med subsidier og gunstige rammevilkår hvis vi mangler folkene som skal tegne, bygge og drifte teknologien. Industrien skriker etter fagfolk, og vi ser nå at lønnsoppgjøret presser på. Vi må tørre å diskutere hvordan vi utdanner oss ut av denne krisen, og hvordan vi gjør industrien attraktiv nok for neste generasjon.

Det siste er geopolitisk virkelighet versus grønn drøm. Vi lever i en urolig verden. Forsvarsindustrien har fått et nødvendig løft, men det krever ressurser som også trengs i det grønne skiftet. Hvordan balanserer vi behovet for en trygg nasjon med behovet for en bærekraftig industri?

Vi har de siste årene vært flinke til å signere intensjonsavtaler og lansere «veikart», men industrien ønsker handling framfor honnørord og festtaler. 2026 må bli året hvor vi legger bort visjonene og begynner å snakke om det kjedelige: Hvordan skal vi forenkle konsesjonsprosesser, hvordan skal vi få fart på nettutbygging, og hvordan skal vi få en reell satsing på yrkesfag?

Norge har alle forutsetninger for å lykkes. Vi har kapitalen, kompetansen og naturressursene, men vi må velge å prioritere dem riktig. Norsk industri er ikke en statisk størrelse som bare følger markedet, men en aktiv deltaker. La oss slutte å snakke om hva vi kan gjøre, og begynne å prioritere hva vi faktisk må gjøre. Det vi mangler, er det politiske motet til å ta de valgene som faktisk koster noe, framfor å love gull og grønne skoger til alle sektorer samtidig.

(Innlegg er under arbeid)

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [18:26:27]: La meg starte med å takke for et viktig initiativ. Behovet for forutsigbarhet og like markedsvilkår som næringslivet i EU hører jeg i så godt som alle mine møter med industrien. Dette er jeg også opptatt av, og jeg mener miljømyndighetene bidrar til det, både gjennom samarbeidet med EU og gjennom miljømyndighetenes arbeid overfor industrien. Det betyr ikke at klima- og miljøregelverkene som kommer fra EU, er få eller enkle, de er nok heller mange og til dels ganske kompliserte. Alt i alt mener jeg likevel norsk industri er tjent med å ha like regler som de som gjelder i vårt viktigste marked. Samtidig jobber vi kontinuerlig med å være en konstruktiv samarbeidspartner og gir innspill på hvordan regelverkene fungerer for norske forhold, og hvordan de kan fungere enda bedre i framtiden. Industrien har også selv et ansvar for å kjenne sine forpliktelser og sette seg inn i foreslåtte endringer i regelverk, slik at de kan endre, utvikle og innrette seg på en best mulig måte.

Regjeringen er opptatt av forutsigbarhet og effektiv saksbehandling. Derfor arbeider miljømyndighetene kontinuerlig med å forbedre prosesser, styrke dialogen med aktørene og ta i bruk nye digitale løsninger som kan bidra til mer effektiv saksbehandling. Men det kan også være viktig å være tydelig på at enkelte saker vil være komplekse og ta tid. Når det gjelder for eksempel inngrep i natur og påvirkning på vannmiljø, må beslutningene være godt fundert, både faglig og rettslig. Det er en forutsetning for at vedtakene skal stå seg over tid, og dermed også gi reell forutsigbarhet for næringslivet.

Industrien skal gjennom en formidabel omstilling på veien mot et lavutslippssamfunn, men det er både store utfordringer og store muligheter i denne. Produkter med lave utslipp skal få en fordel i det europeiske markedet. Timingen er kanskje vanskelig, men produksjon uten klimagassutslipp er framtiden. Det er klart at industrien vil ha behov for støtte for å utvikle og oppskalere nye løsninger og ordninger som skjermer mot karbonlekkasje. Samtidig vil prising av klimagassutslipp gjennom CO2-avgift og deltakelse i EUs kvotesystem (EU ETS) fortsatt være et viktig virkemiddel i norsk klimapolitikk. Forurenser skal betale. Det skal være hovedregelen, men vi skal også ha støtte og hjelp i omstillingen. Nesten alle verdens land har skrevet under på Parisavtalen og et felles mål om en verden som unngår farlige klimaendringer. I årene framover vil konsekvensene av klimaendringene bli mer og mer tydelig, og jeg er overbevist om at det vil komme et punkt hvor alle forstår at kraftfull klimapolitikk er en nødvendighet.

Regjeringen er bevisst på at arbeidet med grønn omstilling er krevende for deler av næringslivet, særlig i en situasjon der ny teknologi kan være umoden, kostbar eller lite tilgjengelig på sikt. Vi fører derfor en politikk der man kombinerer langsiktige rammevilkår, som prising av utslipp gjennom avgifter og kvoter, med mer målrettede og tidsavgrensede støtteordninger som kan avhjelpe markedssvikt i tidlige faser. Enova er regjeringens viktigste verktøy for klima- og energiomstilling. Samtidig er det en grunnleggende forutsetning at staten verken kan eller bør ta all risiko fra virksomhetene. De som mottar støtte, må selv bidra med kapital og ta del i risikoen, og støtten skal heller ikke være varig. Formålet er at vi klarer å legge til rette for omstilling og teknologiutvikling i en oppstartsfase, slik at markedskreftene etter hvert kan ta over innenfor langsiktige og stabile rammer, at vi utvikler langsiktige, lønnsomme bedrifter som står på egne bein.

Karbonfangst og -lagring er en av de viktigste mulighetene industrien har til grønn omstilling. Svært mange industriutslipp, som f.eks. produsenter av sement eller ferrolegering, har i dag en blanding av både fossile og biogene utslipp, og treforedlingsvirksomhetene har nesten bare utslipp av biogen CO2. Klimasamarbeidet med EU har i dag ikke noe insentiv for å fange og lagre biogen CO2, som kan gi såkalte negative utslipp. For negative utslipp er det heller ikke en forurenser som skal betale, men en tjeneste det må og bør betales for. Regjeringen arbeider derfor med en rettighetsbasert ordning som kan gi nettopp dette. Ved å få på plass et insentiv for å fange og lagre også de biogene utslippene er det lettere for industrien å regne hjem klimaløsninger som karbonfangst og -lagring som løsning. Samtidig har Enova annonsert at de er i gang med å utvikle et nytt konkurransebasert virkemiddel, som skal utløse reduksjoner av blandede og biogene klimagassutslipp.

Avslutningsvis vil jeg understreke at regjeringen jobber for at Norge skal være et land hvor vi klarer mange ting på en gang. Vi skal utvikle industri, redusere klimagassutslippene og ta vare på naturen. Det er nettopp balansen mellom disse hensynene som er grunnlaget for langsiktig tillit, både fra industri, investorer, arbeidstakere og samfunnet som helhet.

(Innlegg er under arbeid)